13 Sammensatt diskriminering

Med sammensatt diskriminering menes diskriminering på flere grunnlag samtidig, eller at det er kombinasjonen av flere diskrimineringsgrunnlag som utgjør grunnlaget for diskriminering. Sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter gjeldende diskrimineringslovgivning. Departementet har vurdert om forbudet mot sammensatt diskriminering bør tydeliggjøres i en egen lovbestemmelse i hver lov, men har kommet til at det ikke bør lovfestes egne bestemmelser om sammensatt diskriminering i diskrimineringslovene.

Diskrimineringslovutvalget omtaler diskriminering på flere grunnlag i NOU 2009: 14 kapittel 14 side 180 flg. Likestillingsutvalget omtaler sammensatt diskriminering i NOU 2011: 18 kapittel 3.4 side 43 flg. og flerdimensjonal likestillingspolitikk i NOU 2012: 15 kapittel 5 side 73 flg.

13.1 Hva er sammensatt diskriminering?

Med sammensatt diskriminering menes:

• Diskriminering basert på flere diskrimineringsgrunnlag, der ett og ett grunnlag kan vurderes separat. Eksempel: En person blir diskriminert både på grunn av alder og kjønn ved ansettelse.

• Diskriminering der den ulike virkningen skyldes en kombinasjon av flere grunnlag, der det enkelte grunnlag ikke kan vurderes separat. Eksempler: Kvinner med minoritetsbakgrunn kan på grunn av fordommer og stereotype oppfatninger være utsatt for særlige former for etnisk diskriminering som ikke rammer menn med minoritetsbakgrunn. Lesbiske og homofile personer med innvandrerbakgrunn kan være utsatt for stigmatisering, fordommer og diskriminering i større grad enn andre lesbiske og homofile.

Andre uttrykk som brukes på slike former for diskriminering er interseksjonalitet, sammenvevd diskriminering, diskriminering på flere grunnlag eller multippel diskriminering.

13.2 Gjeldende rett

Sammensatt diskriminering er forbudt etter diskrimineringslovene

Ingen av lovene har uttrykkelige bestemmelser om dette. At diskriminering på to eller flere grunnlag er forbudt, følger imidlertid av at diskriminering på hvert enkelt grunnlag er forbudt.

Ombudet skal se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng

Ombudet skal «se de ulike diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng, utvikle tverrfaglig kompetanse og evne til å håndtere multippel diskriminering og diskriminering i skjæringspunktet mellom kjønn og andre diskrimineringsgrunnlag» (jf. forskriften til diskrimineringsombudsloven § 1).

Eksempler fra praksis

Ombudet og nemnda har behandlet flere klagesaker om diskriminering på flere grunnlag. Klagesakene for ombudet og nemnda kan grovt inndeles i tre typetilfeller.

Et typetilfelle er diskriminering i arbeidslivet, hvor klager hevder at flere diskrimineringsgrunnlag gjør seg gjeldende. I slike saker vurderes saken ofte kun ut fra det grunnlaget hvor ombudet finner grunn til å tro at diskriminering har skjedd, mens det konstateres at det ikke er grunnlag for å gå videre med de øvrige diskrimineringsgrunnlagene som er anført av klager. Der det er grunnlag for det, går ombudet videre med flere anførte grunnlag. Grunnlagene vurderes likevel separat i en del saker, og ikke i sammenheng. En klagesak om oppsigelse på grunn av bruk av hijab representerer et slikt tilfelle. Ombudet vurderte i denne saken først om oppsigelsen var direkte diskriminerende på grunn av religion i strid med diskrimineringsloven, deretter om oppsigelsen var indirekte kjønnsdiskriminerende i strid med likestillingsloven (Ombudets sak nr. 07/627).

Et annet typetilfelle er hvor de anførte diskrimineringsgrunnlag har blitt vurdert samlet. En av ombudets saker gjaldt avvisning av to kvinner av asiatisk opprinnelse på et hotell i Oslo. Den ene kvinnen hadde hjemstedsadresse i Oslo. Hotellet har retningslinjer som gir personalet adgang til å avvise personer med hjemstedadresse i Oslo og omegn. Da kvinnene ba om en forklaring på hvorfor de ble nektet rom opplyste resepsjonisten om retningslinjene og forklarte at bakgrunnen for retningslinjene var at personer bosatt i Oslo og omegn kunne være prostituerte eller narkomane som tok seg inn på hotellet for å lage bråk. Kvinnene var anstendig kledd, uten sminke, og de var ikke beruset. I denne saken gjorde både ombudet og nemnda en samlet vurdering av diskrimineringsforbudene kjønn og etnisitet. Ombudet og nemnda fant at hotellet la vekt på kvinnenes kjønn og etnisitet da de nektet dem å ta inn på hotellet, og at kombinasjonen av kjønn og etnisk bakgrunn var grunnlag for avvisningen (Ombudets sak nr. 07/649 og nemndas sak nr. 1/2008).

Et tredje typetilfelle er stillingsannonser hvor det stilles krav til både kjønn og alder, for eksempel hvor det søkes etter «voksen dame 30-50 år». Også i slike saker vurderes ett og ett grunnlag separat. En tingrettssak fra 2010 gjaldt diskriminering på grunn av kjønn og alder. En kvinnelig brannkonstabel som fra før var ansatt på deltid søkte vikariat som brannkonstabel i 100 prosent stilling. I utlysningsteksten fremgikk det et krav om at søker burde være mellom 22 og 35 år. Kvinnen var på dette tidspunktet 40 år. En mannlig søker, som oppfylte alderkravet, ble tilsatt. Senere ble stillingen utlyst fast, med samme alderskrav, og den mannlige søkeren fikk den faste stillingen. Kvinnen søkte også da, men ble innstilt som nummer tre. Ved senere omorganisering av brannvesenet i kommunen, ble antallet deltidsstillinger redusert. Retten kom til at arbeidsgiveren hadde brutt forbudet mot aldersdiskriminering ved å sette alderkravet. Retten kom også til at arbeidsgiveren hadde brutt likestillingslovens forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, og fant at den kvinnelige søkeren var like godt eller bedre kvalifisert enn de to som var innstilt til stillingen foran henne. Hun ble tilkjent både erstatning for økonomisk tap og en oppreisning for ikke-økonomisk tap. Oppreisningen ble utmålt på grunnlag av en kombinasjon av aldersdiskriminering og kjønnsdiskriminering (dom av 17. mars 2010 i Øst-Finnmark tingrett, saksnr. 09-136827TVI-OSFI). Se også for eksempel nemndas sak nr. 10/2006.

13.3 Internasjonale krav

EUs likebehandlingsdirektiver har ikke egne bestemmelser om diskriminering på flere grunnlag. Direktivene anerkjenner likevel at det kan være interaksjon mellom de ulike diskrimineringsgrunnlagene, særlig krysningspunkter mellom kjønn og øvrige grunnlag. I fortalen til rammedirektivet (2000/78/EF) punkt 3 og rasediskrimineringsdirektivet (2000/43/EF) punkt 14 fastsettes at når prinsippet om likebehandling gjennomføres, bør det i henhold til EF-traktaten artikkel 3 nr. 2 tilstrebes å fjerne ulikheter og fremme likebehandling mellom kvinner og menn, da kvinner ofte er ofre for dobbel diskriminering.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006 forbyr diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Konvensjonen anerkjenner at kvinner med funksjonsnedsettelser er utsatte for diskriminering både på grunn av kjønn og funksjonsnedsettelse. Etter konvensjonens artikkel 6 skal konvensjonsstatene treffe tiltak for å sikre menneskerettighetene og grunnleggende friheter til kvinner med funksjonsnedsettelse.

13.4 Høringsforslag og høringsuttalelser

13.4.1 Diskrimineringslovutvalget (NOU 2009: 14)

Utvalgets forslag

Diskrimineringslovutvalget vurderte behovet for en egen bestemmelse om sammensatt diskriminering (diskriminering på flere grunnlag) i forslaget til en samlet diskrimineringslov. Utvalget mente at det ikke var behov for en egen bestemmelse om dette.

Høringsuttalelsene

I høringen er det kun Rødt som kommenterer spørsmålet om sammensatt diskriminering. Rødt mener at diskrimineringsgrunnlagene i en samlet diskrimineringslov burde suppleres med «eller kombinasjoner av disse grunnlag».

13.4.2 Likestillingsutvalget (NOU 2011: 18)

Utvalgets forslag

Likestillingsutvalget foreslo at det lovfestes en egen bestemmelse om forbud mot sammensatt diskriminering i likestillingsloven, diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og den nye diskrimineringsloven om seksuell orientering. Bestemmelsen i likestillingsloven kan etter forslaget få slik ordlyd:

«Diskriminering på grunn av kjønn i kombinasjon med etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion, livssyn, alder, politisk syn, seksuell orientering eller funksjonsnedsettelse er forbudt.»

Høringsuttalelsene

Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Likestillings- og diskrimineringsombudet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Sametinget, Statens råd for funksjonshemmede, Statens seniorråd, LO, YS, UNIO, Akademikerne, Virke mfl. Forslaget får også støtte fra de fleste interesseorganisasjonene (kvinneorganisasjoner, MIRA-senteret, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Menneskerettsalliansen mfl.).

Likestillings- og diskrimineringsombudet kan ikke se vektige grunner mot at norsk rett skal ha et uttrykkelig vern mot sammensatt diskriminering. I lys av at norsk rett i denne omgang ikke får en helhetlig diskrimineringslov, understreker ombudet at dette er viktigere enn noen gang:

«Ved å lovfeste et uttrykkelig forbud mot diskriminering på flere grunnlag samtidig/i kombinasjon, kan lovgiver gi et signal om at dette er en reell problemstilling. Det vil fjerne en eventuell tvil omkring håndheving av slike saker, og det kan gjøre at sammensatt diskriminering blir satt på dagsorden i arbeidsgiveres og offentlige myndigheters arbeid med aktivitetsplikten. En bevisstgjøring omkring sammensatt diskriminering kan etter ombudets mening bidra til at det kan utarbeides enda mer treffsikre tiltak for likestilling og mot diskriminering enn i dag.

Ombudet vil understreke følgende argumenter som særlig taler for et uttrykkelig vern mot sammensatt diskriminering i norsk rett:

• Et forbud mot sammensatt diskriminering vil bidra til et mer effektivt diskrimineringsvern fordi tilnærmingen vil ta høyde for diskriminering som ikke kan tilbakeføres til et enkelt diskrimineringsgrunnlag, men hvor diskrimineringen nettopp følger av ulike faktorer som samvirker.

• Et forbud mot sammensatt diskriminering vil bidra til å skape økt bevissthet om problemstillingen. På samfunnsnivå vil det også bli mer synlig at enkelte grupper kan være særlig sårbare som følge av at flere faktorer virker sammen, slik at enkelte kommer særlig dårlig ut.»

UNIO mener at egne bestemmelser om sammensatt diskriminering vil:

«styrke håndhevingen av diskrimineringsvernet der de ulike grunnlag samvirker og forsterker hverandre uten at det ene eller det andre grunnlaget er mer fremtredende enn det andre, og der ett enkelt grunnlag i seg selv ikke er sterkt nok til å konstatere diskriminering. Et vern mot sammensatt diskriminering kan også bidra til å synliggjøre at noen grupper i større grad enn andre utsettes for diskriminering.»

Akademikerne mener at det vil bli lettere å håndheve forbudet og at det vil bidra til å sette fokus på enkelte grupper hvor ulike diskrimineringsgrunnlag samvirker og forsterker hverandre. Akademikerne bemerker imidlertid at forbudet mot sammensatt diskriminering:

«må ikke tolkes slik at terskelen for å påvise diskriminering senkes. Dersom det fastslås at diskriminering har foregått men det er vanskelig å fastslå diskrimineringsgrunnlaget, vil forbudet mot diskriminering komme til nytte. Akademikerne ønsker å påpeke at en lovfesting av forbud mot sammensatt diskriminering ikke rokker ved kravet om å måtte vise sannsynlighetsovervekt for at diskriminering har foregått.»

Høringsinstanser som er mot forslaget er Arbeidsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, KS og Finansnæringens arbeidsgiverorganisasjon.

Arbeidsdepartementet har problemer med å se at den foreslåtte bestemmelsen gir noe mer enn hva som følger av gjeldende regulering og at det er uklart hva utvalget vil oppnå med forslaget.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet mener at det er uklart hvilke juridiske konsekvenser forslaget har, og viser til Diskrimineringslovutvalgets vurdering av at en bestemmelse om sammensatt diskriminering ikke vil være hensiktsmessig og at det kan bli problematisk å finne sammenlikningsperson fra sak til sak.

KS mener at det ikke er nødvendig med en egen bestemmelse om sammensatt diskriminering i tillegg til det som allerede følger av diskrimineringslovene. KS mener at forslaget har et uklart materielt innhold som åpner for skjønnsmessige grensedragninger. Det vil skape uklarhet å lovfeste forslaget som tillegg til de grunnlagene som allerede foreligger i lovene. KS mener at vernet fortsatt bør baseres på en bevisvurdering av det enkelte grunnlag:

«Dersom det ikke skal foretas bevisvurdering knyttet til det enkelte grunnlag, men utelukkende en skjønnsmessig helhetsvurdering av om det foreligger diskriminering på to grunnlag, vil dette være vanskelig å forutsi det nærmere innholdet i bestemmelsen. Det bør fortsatt være slik at det må kunne bevises at det foreligger diskriminering på ett grunnlag, eventuelt i samvirke med annet grunnlag. Av rettssikkerhetshensyn bør disse vurderes særskilt, særlig ettersom det er omvendt bevisbyrde i diskrimineringssaker.»

13.5 Departementets vurdering

Sammensatt diskriminering er allerede forbudt etter gjeldende diskrimineringslovgivning. Spørsmålet for departementet har derfor vært om forbudet mot sammensatt diskriminering bør tydeliggjøres i en egen lovbestemmelse, ikke om slik diskriminering skal være forbudt. Departementet mener at det ikke er behov for å lovfeste egne bestemmelser om sammensatt diskriminering. Praksis viser at diskriminering på mer enn ett grunnlag både blir påberopt og håndheves.

13.5.1 Behovet for å se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng

Sammensatt diskriminering og behovet for en flerdimensjonal tilnærming til diskriminering (dvs. å være oppmerksom på krysningspunktene mellom diskrimineringsgrunnlagene) har fått økt oppmerksomhet i politiske, samfunnsfaglige og juridiske sammenhenger. Problemet har også fått økt internasjonal oppmerksomhet.

FNs kvinnediskrimineringskomité har i sin generelle anbefaling1 anbefalt at nasjonal lovgivning skal forby interseksjonelle former for diskriminering.

EU-kommisjonen har også tatt opp problemstillinger knyttet til sammensatt diskriminering i sin strategi for likestilling mellom kvinner og menn 2010-2015. I strategien blir det uttalt at konsekvensene av diskriminering på to eller flere grunnlag, for eksempel alder og kjønn i saker om eldre kvinners adgang til arbeidslivet, må ivaretas gjennom relevant lovgivning. EU-kommisjonen har dessuten behandlet dette temaet i anbefalinger og veiledning. I EU-kommisjonens rapport «Tackling Multiple Discrimination. Practices, policies and laws» fra 2007 blir det gitt eksempler på god praksis med hensyn til hvordan sammensatt diskriminering kan møtes. Rapporten anbefaler blant annet at medlemsstatene innfører spesifikke lovbestemmelser for å motvirke sammensatt diskriminering.

Av 244 saker som ombudet behandlet i perioden 2008-2009 var det registrert 53 saker (eller 22 prosent) med spørsmål om diskriminering på flere grunnlag (jf. NOU 2011: 18 kapittel 3.4.2 side 45). Tallene er eldre enn diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og omfatter derfor ikke nedsatt funksjonsevne. Derfor kan andelen saker om sammensatt diskriminering være høyere i dag.

Det er bred enighet om at det er nødvendig å se diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng. En slik flerdimensjonal tilnærming til diskriminering bidrar til økt forståelse om art og omfang av diskriminering, fordi en slik tilnærming avdekker relevante samvirkende momenter som bidrar til ulikestilling.

Dette er bakgrunnen for at et flertall av høringsinstansene støtter Likestillingsutvalgets forslag.

Departementet er enig i at en flerdimensjonal tilnærming vil bidra til et mer effektivt diskrimineringsvern. En slik tilnærming fanger opp og synliggjør diskriminering som ikke lar seg tilbakeføre til et enkelt diskrimineringsgrunnlag, eller lar seg påvise. Tilnærmingen kan også skape økt bevissthet om personer som er særlig sårbare når det gjelder diskriminering, og om faktorer som spiller sammen slik at enkelte kommer dårligere ut.

Det er av disse grunner viktig at ombudet i håndheving, veiledning og pådriverarbeid har en slik flerdimensjonal tilnærming. Det samme gjelder arbeidsgiveres og offentlige virksomheters aktive likestillingsarbeid.

13.5.2 Ikke behov for en egen bestemmelse

Departementet har vurdert om egne lovbestemmelser om forbud mot sammensatt diskriminering er et nødvendig og egnet tiltak for å sikre en flerdimensjonal tilnærming til diskriminering.

At vi har hatt to utvalg som har kommet til motsatte konklusjoner i dette spørsmålet, må ses i lys av at Diskrimineringslovutvalget vurderte behovet for en lovbestemmelse ut fra at det skulle bli en samlet diskrimineringslov for alle grunnlag og at lovens liste over diskrimineringsgrunnlag skulle suppleres med samlekategorien «andre liknende vesentlige forhold ved en person». Likestillingsutvalget vurderte derimot spørsmålet i lys av at diskrimineringsgrunnlagene fortsatt skal reguleres separat i særlover.

Det at samme forhold vil kunne omfattes av flere lover, kan etter departementets vurdering tale for at sammensatt diskriminering bør reguleres særskilt. Det er samtidig vanskeligere å formulere en god og klar lovtekst som samtidig er dekkende for rettstilstanden, når diskrimineringsvernet er regulert i flere lover.

Ikke nødvendig med en egen bestemmelse

En egen lovbestemmelse om sammensatt diskriminering er etter departementets vurdering ikke nødvendig for å sikre en flerdimensjonal tilnærming.

Dagens vern omfatter både multippel diskriminering og interseksjonalitet. Det at ingen av de gjeldende lovene mot diskriminering har uttrykkelige bestemmelser om diskriminering på flere grunnlag er ikke til hinder for at slike saker blir håndhevet. Departementet viser til at sammensatt diskriminering allerede er forbudt og håndteres av domstolene, ombudet og nemnda. Ombudet og nemnda har behandlet flere klagesaker om diskriminering på flere grunnlag. Departementet er ikke kjent med eksempler fra norsk rett på sammensatt diskriminering som faller utenfor diskrimineringsvernet. Ombudet er pålagt i forskrift å ha en flerdimensjonal tilnærming. Mulighetene for å håndtere sammensatt diskriminering var også et argument for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for saker om diskriminering (Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) kapittel 5.2.4 side 32).

Mye av diskusjonen knyttet til sammensatt diskriminering er relatert til rettsreglene i andre land med mer formaliserte diskrimineringsbegrep enn vi har i norsk rett, der det kan være et behov for egne bestemmelser om sammensatt diskriminering for å sikre et tilstrekkelig diskrimineringsvern.

Departementet er ikke kjent med noen land som har lovbestemmelser om forbud mot sammensatt diskriminering når diskrimineringsvernet er spredt på flere lover. Tyskland har imidlertid en slik bestemmelse i sin samlede diskrimineringslov, og Østerrike har en bestemmelse i loven om diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne som sier at sammensatt diskriminering kan tas i betraktning ved erstatningsutmåling.

En egen bestemmelse vil ikke styrke vernet

Egne lovbestemmelser i særlovene vil ikke i seg selv føre til et mer effektivt vern mot sammensatt diskriminering. Slike bestemmelser vil ikke ha noen rettslig betydning, siden bestemmelsen ikke er ment å «tette hull» i diskrimineringsvernet eller på andre måter regulere noe som ikke allerede ligger i gjeldende regler.

Ombudet har veiledningsplikt og en plikt til å opplyse saken etter forvaltningsloven. Departementet forutsetter at ombudet, som ledd i veilederrollen og når det kommer inn en klagesak, gir veiledning blant annet om det er ett eller flere diskrimineringsgrunnlag som kan påberopes og prøves i den enkelte sak. Da vi har et felles ombud som håndhever samtlige diskrimineringsgrunnlag bør forholdene ligge godt til rette for dette. Også den praksis som foreligger i dag viser etter departementets vurdering både at diskriminering på mer enn ett grunnlag blir påberopt, og at det håndheves.

Vernet bør fortsatt baseres på at det foreligger diskriminering på minst ett grunnlag

Heller ikke informasjonshensyn taler etter departementets vurdering for at loven skal ha en egen bestemmelse om sammensatt diskriminering. Departementet mener at vernet mot sammensatt diskriminering følger tilstrekkelig tydelig av en fortolkning av de enkelte diskrimineringsforbudene.

Det kan tvert imot være en risiko for at en bestemmelse som foreslått av Likestillingsutvalget fører til svakere forutberegnelighet og svekket rettssikkerhet for de som kan bli trukket til ansvar, fordi den er uklar og skjønnsmessig slik Arbeidsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og KS påpeker i sine høringsuttalelser.

Departementet mener at det fortsatt bør være slik at det må kunne bevises at det foreligger diskriminering på minst ett grunnlag. Vi bør ikke ha en lovbestemmelse som skaper uklarhet om dette.

Det blir problematisk med en lovbestemmelse som også gjelder alder og politisk syn så lenge forbudet for disse grunnlagene kun gjelder i arbeidslivet, i motsetning til de øvrige diskrimineringslovene. En slik bestemmelse ville skape en uklarhet med hensyn til vernet mot diskriminering på disse grunnlagene utenfor arbeidslivet.

Andre spørsmål som sammensatt diskriminering reiser

Bestemmelsen som Likestillingsutvalget foreslår gir i seg selv heller ikke føringer eller avklaringer til nytte for ombudet, nemnda og domstolene i håndhevingen. Den foreslåtte lovbestemmelsen løser ikke de rettslige spørsmålene som sammensatt diskriminering faktisk reiser.

Saker om diskriminering på flere grunnlag kan blant annet reise spørsmål om hvem som er sammenlikningsperson i den enkelte sak. Dette problemet gjør seg særlig gjeldende i de sakene som ligger i «krysningspunktet» mellom to diskrimineringsgrunnlag, og som ofte kalles interseksjonalitet. For eksempel kan det være et spørsmål hvem en ikke-etnisk norsk kvinne kan sammenlikne seg med i vurderingen av om hun stilles dårligere enn andre. Spørsmålet er om hun skal sammenliknes med en norsk kvinne, en ikke-etnisk norsk mann, eller om hun kan sammenliknes med en norsk mann.

Departementet anerkjenner at spørsmålet om sammenlikningsperson kan være vanskelig i saker om sammensatt diskriminering. Hensynet til et effektivt diskrimineringsvern taler for at slike saker ikke faller utenfor diskrimineringsvernet på grunn av valg av sammenlikningsperson. Dette spørsmålet er det imidlertid etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig å løse ved lovgivning. Det vil være opp til håndhevingsorganene og domstolene å gjøre en konkret vurdering i den enkelte situasjon hvorvidt den som mener seg diskriminert på flere grunnlag er stilt dårligere enn andre i sammenliknbar situasjon, og i den forbindelse vurdere hvem som er sammenlikningsperson.

Når det gjelder virkningen av at det har skjedd diskriminering på flere grunnlag skal dette følge lovenes alminnelige sanksjonssystem. Et spørsmål er om det forhold at det har skjedd diskriminering på mer enn ett grunnlag skal vektlegges ved oppreisningsutmålingen. Departementet er enig med Diskrimineringslovutvalget at dette ikke bør reguleres av lovgiver. Etter de alminnelige kriteriene for utmåling av oppreisning skal det legges til grunn en bred helhetsvurdering. Forhold som kan vektlegges i denne vurderingen er blant annet hvor grov krenkelsen har vært. Det kan tenkes at domstolene i enkelte alvorlige saker kan finne at diskriminering på flere grunnlag kan virke inn i vurderingen av hvorvidt krenkelsen har vært grov, særlig overfor personer i en særlig utsatt situasjon.