8 Vern for juridiske personer
Departementet har vurdert om juridiske personer skal være vernet av diskrimineringslovene, slik reglene er i dag for diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion og livssyn. Departementet gjør ingen endringer i diskrimineringsloven om etnisitet, men foreslår at kun fysiske personer skal være vernet etter de øvrige diskrimineringslovene.
Diskrimineringslovutvalget behandler vern for juridiske personer i NOU 2009: 14 kapittel 11 side 113.
8.1 Gjeldende rett
Etter diskrimineringsloven § 4 er direkte diskriminering av foretak på grunn av etnisitet, religion eller livssyn mv. forbudt. Opprinnelig hadde Kommunal- og regionaldepartementet foreslått at diskrimineringsvernet ikke skulle gjelde juridiske personer, men begrenses til fysiske personer. På bakgrunn av et benkeforslag under behandlingen i Stortinget av lovforslaget, ble det imidlertid vedtatt at lovens vern skulle gjelde tilsvarende for foretak. Lovvedtaket ble ikke begrunnet eller forklart nærmere. Det ble kun vist til en hendelse på et utested i Oslo der eieren hadde sagt opp avtalen med et vaktselskap om dørvakttjenester fordi mange av selskapets dørvakter var innvandrere.
Regelen i diskrimineringsloven reiser flere tolkningsspørsmål som ikke er avklart i lovtekst og forarbeider. Et spørsmål er hvordan begrepet foretak skal forstås. I etterkant er det lagt til grunn fra Kommunal- og regionaldepartementets side at begrepet foretak skal forstås på samme måte som i straffeloven § 48 a som «selskap, forening, eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse, bo eller offentlig virksomhet». Videre er det lagt til grunn at forskjellsbehandlingen bør ha et utgangspunkt i medlemmers, arbeidstakeres eller andre nært tilknyttede personers etnisitet, religion eller livssyn. Det bør innfortolkes et krav om sterk tilknytning mellom foretaket og fysiske personer og deres etnisitet, religion eller livssyn.
Vernet etter de øvrige diskrimineringslovene gjelder kun fysiske personer. Dette gjelder også forskjellsbehandling av små foretak der eieren selv utfører alle eller størstedelen av virksomhetens oppgaver. Det kan dreie seg om alt fra kiosker og små butikker til virksomheter innen yrker som frisører, rørleggere eller snekkere. Dette må antakelig anses som forskjellsbehandling av den enkeltpersonen som eier virksomheten og utfører virksomhetens oppgaver.
Arbeidsmiljøloven § 13-2, som sier at diskrimineringsreglene gjelder «arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere», kan ikke fortolkes slik at virksomheter som sådan har et vern etter arbeidsmiljøloven. Tilføyelsen kom inn i loven for å implementere EU-direktiver som ikke stiller krav om diskrimineringsvern for virksomheter. Det kan neppe være tvil om at arbeidsmiljøloven kun er ment å verne fysiske personer.
8.2 Internasjonale forpliktelser og EU-rett
8.2.1 Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) innlemmer juridiske personer i grupper som er beskyttelsesverdige, også når det gjelder diskrimineringsforbudet. Det er tale om et vern for de juridiske personenes egen del. Konvensjonen tillater ikke organisasjoner å påberope seg konvensjonens menneskerettigheter på vegne av andre, for eksempel egne medlemmer.
I EMK er forbudet mot diskriminering uttrykt i artikkel 14. Dette er ingen selvstendig rettighetsbestemmelse, men en bestemmelse som først kommer til anvendelse, og dermed aktiverer et vern mot diskriminering, når den som påberoper seg diskrimineringsforbudet samtidig kan påvise at ens interesser også dekkes av minst én av konvensjonens øvrige og selvstendige menneskerettighetsbestemmelser. Dette har som konsekvens at juridiske personers diskrimineringsvern i EMK lar seg fastlegge først etter at en har klarlagt hvordan juridiske personer er stilt som rettighetshavere under konvensjonen for øvrig. Juridiske personer har dermed ikke diskrimineringsvern for alle livsområder og interesser, men bare på de områder hvor ikke-fysiske personers interesser er inkludert som beskyttelsesverdige i konvensjonen som helhet.
Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har avgjort flere tvister hvor juridiske personers diskrimineringsvern har blitt vurdert. Det er likevel ikke tale om noen omfattende praksis, og det er bare et fåtall eksempler på at EMD har konkludert med at diskrimineringsforbudet er blitt overtrådt fra statens side. I mange tilfeller har domstolen funnet det unødvendig å ta stilling til påstander om brudd på artikkel 14, ofte fordi en allerede har konkludert med krenkelse under en annen bestemmelse. Domstolens håndtering av slike saker skiller seg ikke fra dens behandling av diskrimineringsvernet for fysiske personer.
Juridiske personer vil i de fleste tilfeller ikke ha de kjennetegn som omtales i listen over angitte diskrimineringsgrunnlag i EMK artikkel 14.
8.2.2 EU-rett
I fortalen til EUs rasediskrimineringsdirektiv anbefales det at medlemsstatene gir juridiske personer et diskrimineringsvern:
«Det er vigtigt at beskytte fysiske personer mod forskelsbehandling på grund af race eller etnisk oprindelse. Medlemsstaterne bør også, hvor det er hensigtsmæssigt og i overensstemmelse med deres nationale traditioner og praksis, drage omsorg for beskyttelse af juridiske personer, når de forskelsbehandles på grund af deres medlemmers race eller etniske oprindelse.»
De øvrige diskrimineringsdirektivene omtaler ikke vern av juridiske personer.
8.3 Nordisk rett
Diskrimineringsforbudet i den finske likebehandlingsloven gjelder juridiske personer. Dette står imidlertid ikke uttrykkelig i loven. Etter § 6 får ingen diskrimineres på grunn av alder, etnisitet, seksuell legning osv. I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at dette skal gjelde både fysiske og juridiske personer.
De danske diskrimineringslovene har ikke vern for juridiske personer. Spørsmålet ble imidlertid drøftet under arbeidet med forskjellsbehandlingsloven som gjelder etnisk diskriminering. Særlig ble det vist til at juridiske personer ikke behøver et særlig diskrimineringsvern fordi de har et vern etter andre regler.
Heller ikke den svenske diskrimineringsloven har et vern for juridiske personer. Spørsmålet ble vurdert under arbeidet med den nye loven. I utredningen som ligger til grunn for loven ble det konkludert med at det ikke var tungtveiende grunner («bärande skäl») for en mer generell utforming av vernet for juridiske personer. Komiteen kommer med eksempler på diskriminering av juridiske personer som kan forekomme, men viser samtidig til at den ikke kan dokumentere omfanget av slik diskriminering. Etter en gjennomgang av ulike samfunnsområder, konkluderer komiteen med at diskrimineringsvern for juridiske personer aktualiseres på følgende områder:
«arbetsmarknadspolitisk verksamhet, start eller bedrivande av näringsverksamhet, medlemskap m.m. i organisationer, varor, tjänster och bostäder samt i fråga om offentlig anställning och offentlig uppdrag.»
Komiteen foreslo at det skulle lovfestes et diskrimineringsvern for juridiske personer på disse områdene. Dette ble foreslått lovfestet som et forbud mot diskriminering som har sammenheng med et diskrimineringsgrunnlag, uten å angi den vernede personkretsen. På de områder der forbudet kun skulle gjelde fysiske personer, ble den vernede personkretsen derimot uttrykkelig angitt (for eksempel at forbudet mot diskriminering i arbeidsforhold gjelder arbeidssøkere og arbeidstakere).
Den svenske regjeringen fulgte ikke opp forslaget. Det ble vist til at vern for juridiske personer ikke er et EU-rettslig krav. Videre ble det vist til at
«(f)rågan om ett diskrimineringsförbud som kan åberopas av juridiska personer ska införas är principielt och praktisk betydelsesfull. Den bör analyseras närmare än vad kommittén gjort. Regeringen avser att i annat sammanhang återkomma til bl.a. hur en sådan reglering i så fall bör utformas, vilka samhällsområden den bör omfatta och dess konsekvenser»
8.4 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)
Diskrimineringslovutvalget har vurdert om også juridiske personer skal være vernet av diskrimineringsloven, slik reglene i dag er for diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, religion og livssyn. Vurderingen tar sikte på de tilfeller der diskrimineringen rettes mot den juridiske personen som sådan. Spørsmålet er om juridiske personer i slike tilfeller skal kunne påberope seg lovens diskrimineringsvern på egne vegne.
Utvalget viser til at spørsmålet om diskrimineringsvern må vurderes i lys av at juridiske personer etter dagens regler allerede har et visst vern, som for eksempel ulovfestede saklighetsregler i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser og avtalerettslige regler. Små foretak der eieren selv utfører alle eller størstedelen av virksomhetens oppgaver kan etter omstendighetene være vernet etter gjeldende diskrimineringslovgivning som fysisk person. Forskjellsbehandlingen vil imidlertid i disse tilfellene regnes som rettet mot eieren selv, slik at det er eieren og ikke foretaket som er rettssubjekt.
Lovfesting av et vern for juridiske personer kan ta sikte på de tilfeller der den egentlige grunnen til diskrimineringen er forhold ved fysiske personer, selv om handlingen formelt rettes mot den juridiske personen. Utvalget viser til at målet om å fremme likestilling gjennom diskrimineringslovgivningen er knyttet til individer, om lovens formål der utvalget legger til grunn at det er mennesker som skal være likestilte. Poenget med denne presiseringen er at det ikke er diskrimineringslovgivningens oppgave å gi like vilkår for virksomheter, selskaper, organisasjoner og andre juridiske personer. Enkeltmennesker vil imidlertid i noen tilfeller kunne rammes indirekte hvis en juridisk person forskjellsbehandles på grunn av etnisitet eller andre personlige forhold som gjelder medlemmer, eiere e.l.
Utvalget viser også til at det må legges til grunn at usaklig forskjellsbehandling av juridiske personer kan forekomme i enkelte situasjoner, selv om det ikke er dokumentert hvor utbredt slik forskjellsbehandling er.
Utvalget foreslår at kun fysiske personer skal være rettighetssubjekter etter en samlet diskrimineringslov. Loven skal som gjeldende lovgivning gi et vern for enkeltpersoner, det vil si individer.
Det følger av utvalgets forslag at den særlige regelen om juridiske personer i diskrimineringsloven ikke videreføres. Denne bestemmelsen er et brudd med øvrig diskrimineringslovgivning. Bestemmelsen har ikke vært påberopt siden den ble vedtatt i 2005. Utvalget mener derfor at forslaget ikke svekker gjeldende diskrimineringsvern.
8.5 Høringsinstansenes syn
Flertallet av høringsinstansene kommenterte ikke utvalgets forslag om at kun fysiske personer skal være rettighetssubjekter etter diskrimineringslovene.
Av de høringsinstansene som kommenterte forslaget, støtter flertallet utvalgets forslag. Dette er Regjeringsadvokaten, NITO, Finansnæringens Arbeidsgiverforening, HSH, Askøy kommune, Trondheim kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune.
De få høringsinstansene som er imot utvalgets forslag er Arbeids- og velferdsdirektoratet, Forum for hovedverneombudene i helseforetakene og Advokatforeningen. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det bør tillegges liten vekt at få saker har vært påberopt etter diskrimineringsloven og viser til at loven kan ha hatt en bevisstgjørende og preventiv effekt. Det vises videre til at det er en viss risiko for at interesseorganisasjoner kan bli møtt med diskriminering, og at EUs rasediskrimineringsdirektiv anbefaler medlemslandene å inkludere juridiske personer når det synes å være behov for det. Forum for hovedverneombudene i helseforetakene er usikker med tanke på risiko for diskriminering eksempelvis ved innleie av firma til å utføre ulike tjenester. Advokatforeningen viser til at spørsmålet ikke bør avgjøres kun i forhold til økonomiske virksomheter, og ber departementet vurdere om juridiske personer bør ha et avledet vern der diskrimineringen skjer for eksempel på grunn av medlemmenes etnisitet. Departementet bør uansett vurdere om juridiske personer skal kunne opptre som part på vegne av sine medlemmer.
8.6 Departementets vurdering
Departementet har vurdert gjeldende regel i diskrimineringsloven om vern for juridiske personer og foreslår ingen endringer i denne. Departementet har videre vurdert behovet for om juridiske personer skal være vernet etter de øvrige diskrimineringslovene. Departementet foreslår at bare fysiske personer skal være vernet etter de øvrige diskrimineringslovene.
I vurderingen av om de øvrige diskrimineringslovene skal gi et vern for juridiske personer, har departementet lagt vekt på at diskrimineringslovene i all hovedsak bare gir et vern for enkeltpersoner, det vil si individer. Verken likestillingsloven, diskrimineringsloven om nedsatt funksjonsevne eller kapittel 13 i arbeidsmiljøloven gir i dag et vern for juridiske personer. Selv om diskrimineringsloven gir et vern for juridiske personer, mener departementet at hovedformålet med diskrimineringslovene, er å gi mennesker et diskrimineringsvern. Dette gjenspeiles i formålsbestemmelsene til diskrimineringslovene.
Departementet har også lagt vekt på at utvalget foreslår at kun fysiske personer skal være rettighetssubjekter etter diskrimineringslovene, og viser til at flertallet av de høringsinstansene som kommenterte utvalgets forslag, støttet forslaget om at diskrimineringsvernet kun skal omfatte fysiske personer.
Departementet er enig med utvalget i at det må legges til grunn at usaklig forskjellsbehandling av juridiske personer kan forekomme i enkelte situasjoner, selv om det ikke er dokumentert hvor utbredt slik forskjellsbehandling er. NAV peker i sin høringsuttalelse på at det kan være en viss risiko for diskriminering av interesseorganisasjoner. Et eksempel på dette kan være et hotell som ikke ønsker å ta i mot en interesseorganisasjon på grunn av at eier har fordommer mot det diskrimineringsgrunnlaget som interesseorganisasjonen representerer.
Departementet mener at spørsmålet om diskrimineringsvern må vurderes i lys av at juridiske personer etter dagens regler allerede har et visst vern, som for eksempel ulovfestede saklighetsregler i offentlig sektor, reglene om offentlige anskaffelser og avtalerettslige regler.
Det er videre slik at små foretak der eieren selv utfører alle, eller størstedelen av virksomhetens oppgaver, etter omstendighetene kan være vernet etter gjeldende diskrimineringslovgivning som fysisk person. Forskjellsbehandlingen vil i disse tilfellene regnes som rettet mot eieren selv, slik at det er eieren og ikke foretaket som er rettsubjekt.
Departementet viser også til at Likestillings- og diskrimineringsnemnda har behandlet saker om diskriminering av juridiske personer. Et eksempel er nemndas avgjørelse nr. 2/2008 som gjaldt et kvinnelig fotballag som mente seg forskjellsbehandlet av Norges Fotballforbund. Laget var med i den norske toppserien og søkte Fotballforbundet om dispensasjon til innleie av keeper og fikk avslag. Laget mente seg forskjellsbehandlet sammenliknet med to herrelag som ble innvilget dispensasjon. Nemnda behandlet saken fordi den mente at en eventuell forskjellsbehandling av fotballaget måtte betraktes som forskjellsbehandling av de kvinnene som utgjorde laget. Det var ikke avgjørende at et idrettslag formelt sett sto som klager. Nemnda fant imidlertid ingen holdepunkter for at forbundets behandling av dispensasjonssøknader var i strid med likestillingsloven § 3.
For øvrig viser departementet også til utvalgets antagelse om at i arbeidslivet skjer forskjellsbehandling som regel overfor arbeidstakere, arbeidssøkere og selvstendige næringsdrivende, det vil si fysiske personer. Forskjellsbehandling i næringsvirksomhet kan for eksempel forekomme med hensyn til avtaler om varer og tjenester mellom private. Departementet viser her til at forekomsten av usaklig forskjellsbehandling antagelig vil være lite aktuelt for flere av de samfunnsområder som diskrimineringslovene omfatter.
Utvalget peker også på muligheten for at et vern for juridiske personer kan bli påberopt av økonomiske eller konkurransemessige hensyn, og at dette kan bidra til en rettsutvikling bort fra det menneskerettslige utgangspunktet. Departementet støtter dette synspunktet. For øvrig viser departementet til utvalgets vurdering av at det ikke er forpliktelser etter EØS-avtalen eller øvrige EU-rettslige regler.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det ikke innføres vern for juridiske personer i de øvrige diskrimineringslovene. Dette betyr at virksomheter, organisasjoner og andre juridiske personer ikke skal kunne påberope seg diskrimineringsvern etter andre diskrimineringslover enn diskrimineringsloven om etnisitet. I slike tilfeller vil virksomheter uansett kunne påberope seg alminnelige offentligrettslige saklighetskrav hvis det er tale om usaklig forskjellsbehandling fra det offentliges side, og eventuelt vernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon og menneskerettsloven.