26 Overgangsregler

26.1 Høringsnotatet

26.1.1 Generelt

I høringsnotatet tok departementet opp spørsmål om det er behov for overgangsregler der hvor den nye loven medfører en endret rettstilstand. Det ble sagt at det er et klart behov for å gi slike regler på flere områder.

26.1.2 Oppsigelse

I lovforslaget er det foreslått en utvidelse av grunnlaget for oppsigelse, ved at statsansatte heretter også skal kunne sies opp dersom vedkommende «gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter». Gjeldende lov fastsetter at det er avskjedsgrunn blant annet dersom en tjenestemann «har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter». De sistnevnte årsaker er i hovedsak foreslått videreført som avskjedsgrunner. Det nye oppsigelsesgrunnlaget skal rette seg mot mindre grove tilfeller enn avskjedsbestemmelsene. Det blir da nødvendig å vurdere om en slik utvidelse av grunnlaget for oppsigelse kan sies å støte an mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, og om det av denne grunn er nødvendig med en overgangsregel.

Forholdet til Grunnloven § 97 er blitt drøftet i forbindelse med flere endringer som har omhandlet ansattes stillingsvern. I eldre juridisk teori har det tradisjonelt vært trukket et skille mellom adgangen til å gi nye og strengere regler om oppsigelse, og nye regler om avskjed. Det var alminnelig antatt at nye regler om suspensjon, avskjed, ordensstraffer og saksbehandling, kan gis tilbakevirkning i den forstand at reglene får anvendelse på forgåelser og/eller tilstander som oppstår eller vedvarer etter en ny lovs ikrafttredelse, eventuelt etter en lovendring. Imidlertid var det vanlige synspunktet, at nye regler om oppsigelse ikke kan anvendes overfor tjenestemenn som er ansatt før en endring av oppsigelsesreglene. Synspunktet var altså at det eksisterer en grunnleggende forskjell mellom endringer i avskjeds- og oppsigelsesbestemmelser. Dette synet synes å ha vært utbredt og allment lagt til grunn i statsrettslig og arbeidsrettslig teori.

I nyere teori er det gitt uttrykk for et mindre bastant syn på adgangen til å gi nye og strengere regler om oppsigelse og virkningen på eksisterende arbeidsavtaler. Det er avgitt enkelte utredninger om temaet, hvor man til dels synes å ha stilt seg langt friere enn tidligere, med hensyn til hvilke endringer som kan gjøres i regelverk, uten å komme i konflikt med Grunnloven. I nyere tid synes ikke spørsmålet om stillingsvernets forhold til Grunnloven § 97 å ha vært undergitt en nærmere vurdering av Høyesterett. Det kan synes som om det særlig er problemstillinger knyttet til endringer i regelverket om pensjon hvor dette er satt på spissen.

I høringsnotatet ble det sendt ut tre forskjellige alternativer knyttet til endringen i oppsigelsesbestemmelsene. Det første alternativet la til grunn at den nye lovens ikrafttredelse skal danne skjæringstidspunkt for ansatte som omfattes av henholdsvis tidligere og ny lovs bestemmelser om oppsigelse. Det andre alternativet sa at den nye lovens bestemmelser skulle få anvendelse for tidligere ansatte etter et visst antall år, for eksempel fem år. En slik bestemmelse måtte i så fall begrunnes i hensynet til rimelighet, ikke Grunnlovens bestemmelse. Som et tredje alternativ ble uttrykt at den nye lovens bestemmelser skulle gjelde alle ansatte, da det her dreier seg om en begrenset utvidelse av oppsigelsesgrunnlaget, og disse oppsigelsesgrunnene også gjaldt tidligere for ansatte med mindre enn to eller fire års ansettelse (faste/midlertidige). Disse tre alternativene må altså vurderes mot den beskyttelse som Grunnloven § 97 antas å gi arbeidstakere.

26.1.3 Treårsregel for stillingsvern

I høringsnotatet foreslo departementet at en statsansatt som er midlertidig ansatt med følgende begrunnelse: 1) arbeidet er av midlertidig karakter, 2) det bare er behov for den statsansatte i et bestemt tidsrom, 3) for å utføre arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat) eller 4) for en periode på inntil seks måneder når det har oppstått et uforutsett behov, skal anses som fast ansatt dersom vedkommende har sammenhengende ansettelse i virksomheten i mer enn tre år. I slike tilfeller kommer reglene om oppsigelse av arbeidsforhold til anvendelse. Tjenestemannsloven inneholder en fireårsregel som kommer til anvendelse dersom en tjenestemann har vært midlertidig ansatt sammenhengende i virksomheten i mer enn fire år, forutsatt at det ikke dreier seg om en åremåls- eller utdanningsstilling. Endringen fra en fireårsregel til en treårsregel, medfører et behov for en overgangsregel. Departementet foreslo at treårsregelen skal få anvendelse for midlertidige arbeidsavtaler som er inngått etter den nye lovens ikrafttredelse.

26.1.4 Åremål

Bestemmelsen om åremål ble i høringsnotatet foreslått noe endret sammenlignet med dagens ordning. Endringsforslaget fører til en bevisst innstramning, og kan derfor føre til at åremål ikke kan benyttes for noen stillinger etter ny lov. Samtidig ble det foreslått en bestemmelse som ville medføre at ulovlig bruk av midlertidig ansettelse, inkludert åremål, vil kunne gi rett til et fast arbeidsforhold eller at arbeidsforholdet fortsetter. Departementet foreslo derfor en overgangsbestemmelse, slik at den nye lovens paragraf om åremål for statsansatte bare vil få anvendelse for ansettelse i åremålsstilling etter den nye lovens ikrafttredelse.

26.1.5 Innleie

Et forslag til endring av bestemmelsene om innleie av arbeidstakere til statlig virksomhet, medfører at en innleid arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak) kan få stillingsvern i innleievirksomheten, på sammen måte som en midlertidig ansatt kan få stillingsvern, jf. kapittel 23.1.3 ovenfor. Etter departementets syn medfører dette behov for en overgangsregel. Det ble derfor foreslått at den nye bestemmelsen om stillingsvern får anvendelse for innleieavtaler som er inngått etter den nye lovens ikrafttredelse.

26.1.6 Personalreglementer

Det ble foreslått nye regler om personalreglementer i utkastet til ny lov. Disse reglementene må forhandles frem i den enkelte virksomhet. Det vil derfor være behov for en overgangsperiode, hvor tidligere reglement gjelder, inntil nytt reglement er ferdigstilt. Etter departementets syn er det nødvendig med en relativt romslig tidsramme for å utforme og forhandle frem nytt reglement. Det ble derfor foreslått at reglementer som er gitt med hjemmel i tjenestemannsloven skal være gyldige inntil de blir opphevet eller avløst av nytt reglement for virksomheten, men ikke lenger enn to år etter den nye lovens ikrafttredelse. Dette bør være tilstrekkelig for at alle statlige virksomheter skal få på plass nytt reglement.

26.2 Høringsinstansenes syn

26.2.1 Generelt

Det ble sendt inn relativt få uttalelser til forslagene om overgangsregler. De fleste av disse gjaldt forslaget til en overgangsregel knyttet til den nye bestemmelsen om oppsigelse.

26.2.2 Oppsigelse

Departementet har mottatt enkelte innspill knyttet til forslaget til en overgangsregel om oppsigelse. De fleste som har uttalt seg har et ønske om å unngå en slik overgangsregel, gjerne begrunnet i at dette vil medføre forskjellige regler i en periode fremover, eller fordi utvidelsen av grunnlaget for å gå til oppsigelse er begrenset, og nå dekkes av avskjedsbestemmelsen.

Justis- og beredskapsdepartementet har uttalt at sitasjonen har likhetstrekk med det som diskuteres i punkt 3.4 i Lovavdelingens tolkningsuttalelse 16. august 2000 (om endring i lov om yrkesbefal m.m.), der Lovavdelingen mente at § 97 ikke sto i veien for forslaget. Det kan anføres gode argumenter for at reglene bør være like for statstjenestemenn uavhengig av tidspunktet for ansettelse. Det bes om at dersom departementet velger å la endringen få virkning også for ansatte som i dag har et sterkere oppsigelsesvern, bør en vurdering av forholdet til § 97 og behovet for lovendringen tas inn i proposisjonen.

26.2.3 Treårsregel for stillingsvern, åremål, innleie, personalreglementer

Det er bare få og svært knappe innspill knyttet til forslagene om overgangsregler for nye bestemmelser om frist for å oppnå stillingsvern, åremål, innleie og personalreglementer. I den grad disse er kommentert, støttes i hovedsak forslagene.

26.3 Departementets vurderinger og forslag

26.3.1 Generelt

Departementet foreslår at det gis overgangsregler knyttet til innføring av en treårsregel for stillingsvern for visse grupper midlertidig ansatte, ny bestemmelse om åremål, innføring av stillingsvern for innleide arbeidstakere og nye regler om personalreglementer. Det foreslås også en overgangsregel for ansettelse på åremål for kontraktsbefal og vervede mannskaper i Forsvaret.

Når det gjelder endringen i oppsigelsesvernet ser ikke departementet det som åpenbart at slike nye regler kan innføres med virkning for personer som er ansatt før ikrafttredelse av ny lovt. Etter en nærmere vurdering, tidligere praksis og forholdet til Grunnloven § 97, har departementet imidlertid kommet til at den nye lovens bestemmelser om oppsigelse skal gjelde for alle ansatte og at det ikke gis overgangsregler.

Departementet går nedenfor nærmere inn på disse områdene.

26.3.2 Oppsigelse

Lovforslaget innebærer, i tråd med tjenestemannslovsutvalget at en statsansatt skal kunne sies opp dersom vedkommende «gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter». En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i gjeldende lov for dem som har vært ansatt i mer enn henholdsvis to eller fire år. Tjenestemannsloven bestemmer at dersom en tjenestemann har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter, kan vedkommende avskjediges. Dette er foreslått videreført som avskjedsgrunner. Den nye oppsigelsesbestemmelsen vil rette seg mot mindre grove tilfeller enn avskjedsbestemmelsene.

Fast ansatt tjenestemann som har mindre enn to års sammenhengende tjeneste og midlertidig ansatt tjenestemann som har mindre enn fire års sammenhengende tjeneste, omfattes av bestemmelsen i tjenestemannsloven § 9, som fastsetter at tjenestemann blant annet kan sies opp når det har saklig grunn i tjenestemannens forhold. For denne gruppen medfører forslaget til en ny oppsigelseshjemmel i ny lov ikke noen utvidelse av oppsigelsesgrunnlaget, og departementet mener derfor det ikke er behov for overgangsregler.

Forslaget innebærer imidlertid en utvidelse av oppsigelsesadgangen for dem som har vært ansatt i mer enn henholdsvis to eller fire år (faste/midlertidige). Den foreslåtte lovendringen vil ikke få virkning for handlinger foretatt før den nye bestemmelsen trer i kraft. Departementet har vurdert om forslaget om å utvide oppsigelsesadgangen for denne gruppen, vil støte an mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97, og behovet for eventuelle overgangsregler.

I teorien er endringer i oppsigelses- og avskjedsreglene for statens ansatte omtalt i flere sammenhenger, og da særlig forholdet til Grunnloven § 97.

Eilert Stang Lund: Rettsforholdet mellom staten og deres embetsmenn, som var vedlegg til innstillingen om Avskjedigelse mv. av embetsmenn (1971), gir en omfattende vurdering av gjeldende rett. Det uttales der (side 14), at nye regler om suspensjon, avskjed, ordensstraffer og saksbehandling kan gis tilbakevirkning i den forstand at reglene får anvendelse på forgåelser og/eller tilstander som oppstår eller vedvarer etter lovens ikrafttredelse. Det kan ikke antas at embets- eller tjenestemennene har krav på, at de ved utnevnelsen eller tilsettingen gjeldende regler om suspensjon og avskjed, skal gjelde uforandret i tilsettingstiden. Eilert Stang Lund viser til at dette må antas avgjort i forbindelse med prøvelse av lovligheten av reglene om utrensking i offentlig tjeneste, som ble iverksatt etter siste krig, og viser til flere dommer av Høyesterett. Det kan også vises til lignende vurderinger av Finn Hiorthøy: Rettsforholdet mellom staten og dens tjenestemenn og Frede Castberg: Norges statsforfatning II (1964). Imidlertid uttaler Eilert Stang Lund at det har vært vanlig å anta at nye regler om oppsigelse ikke kan anvendes overfor tilsatte tjenestemenn. Han viser også da til Hiorthøy, Castberg og notat fra Justisdepartementet inntatt i Ot.meld. nr. 3 for 1930 (notat av 22. desember 1927) med tilsvarende synspunkter. Han legger derfor til grunn at det på dette området eksisterer en grunnleggende forskjell mellom endringer i avskjeds- og oppsigelsesbestemmelser. Castberg: Norges statsforfatning II (1964) (side 231 ff.) fokuserer på at rettsforholdet mellom staten og de offentlige tjenestemenn er et offentligrettslig kontraktsforhold, slik at de alminnelige lønns- og pensjonsrettigheter som tjenestemennene har etter gjeldende lover og bestemmelser på ansettelsestiden, ikke senere kan fratas dem.

Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge (1990) side 495 flg. uttaler at det har vært en utvikling i synet på hva som er grunnlovsstridig tilbakevirkning og konkluderer med at det er det som gjerne omtales som rettighetsteorien eller standardteorien, som gir det beste uttrykk for rettstilstanden. Etter standardteorien er det den urettferdige eller utilbørlige tilbakevirkning Grunnloven § 97 retter seg mot.

Det har også senere vært utredninger om statens adgang til ved lov å endre lovbestemmelser vedrørende egne ansatte. Eksempelvis kan nevnes NOU 1995: 29 Samordning av pensjons- og trygdeytelser (208 ff.). Prop. 2 L (2015–2016) kapittel 7.7 omtaler eldre ventelønnsrettigheters stilling ved opphevelse av ventelønns- og vartpengeordningen, og det fremgår der at man uansett tilbakevirkningsforbudets omfang, ikke ville foreslå å sette til side eldre rettigheter til ventelønn. Det synes ellers særlig å være på pensjonsområdet, at spørsmålet har vært satt på spissen i praksis.

Da det ble fremmet forslag om ny lov om statens embets- og tjenestemenn i 2005 (Ot.prp. nr. 67 (2004–2005)) ble det gitt en overgangsregel i lovens § 19 knyttet til videreføring av oppsigelsesfristene i tjenestemannsloven. Man valgte imidlertid ikke å gi overgangsregler knyttet til overgangen fra tjenestemannslovens til den nye arbeidsmiljølovens oppsigelsesvern. Dette ble ikke gitt noen omfattende begrunnelse i proposisjonen, men Stortinget sluttet seg til forslaget, uten merknader.

Når det gjelder endringer i stillingsvernsregler, er det særlig endringer knyttet til lærere og befal i Forsvaret, som har vært drøftet.

Justisdepartementets lovavdeling uttalte seg i brev av 13. januar 1992 om en eventuell endring av stillingsvernet for lærere. Spørsmålet var om Grunnloven var til hinder for å oppheve grunnskolelovens regler om oppsigelsesvern for lærere, og for fremtiden regulere stillingsvernet gjennom arbeidsmiljølovens regler. Lovavdelingen la til grunn at lærerne gjennom grunnskolelovens regler hadde et særlig sterkt oppsigelsesvern, men kom likevel frem til at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 at lærernes oppsigelsesvern for fremtiden blir regulert av arbeidsmiljølovens regler. Dette gjaldt også lærere som ble ansatt mens grunnskolelovens oppsigelsesregler gjaldt. Lovavdelingen uttalte videre at det først og fremst beror på en politisk, og ikke en forfatningsrettslig, vurdering om det er grunnlag for å endre lovfastsatte lønns- og arbeidsvilkår.

I et brev til Forsvarsdepartementet av 16. august 2000 vurderte Lovavdelingen forholdet mellom Grunnloven og lov om yrkesbefal m.m. i Forsvaret. Lovavdelingen viste her blant annet til utredninger av professor Henning Jakhelln og uttalte at man i nyere teori har gitt uttrykk for et mindre bastant syn på adgangen til å gi nye og strengere oppsigelsesregler virkning for eksisterende arbeidsavtaler, enn tidligere. Lovavdelingen la Høyesteretts uttalelser i Rt 1996 side 1415 (Borthen-dommen) til grunn, og uttalte at det i nyere rettspraksis er lagt til grunn at Grunnloven § 97, iallfall på visse rettsområder, rammer inngrep i bestående rettsforhold hvis inngrepet er «klart urimelig eller urettferdig» Lovavdelingen antok at lovgiveren i vid utstrekning kan endre lovgivning som regulerer rettigheter og plikter i arbeidsforhold også med virkning for bestående arbeidsforhold, når dette er saklig begrunnet i samfunnsmessige hensyn. Videre ble det sagt at det må foreligge et reelt lovgivningsmessig behov for at såpass vidtgående endringer i oppsigelsesreglene som det var tale om, skal stå seg.

I et brev til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet av 18. juni 2013 uttalte Lovavdelingen seg om ventetid og saksforbud for tjenestemenn – forholdet til Grunnloven § 97. Her ble det blant annet sagt:

«Ved vurderingen av om lovbestemmelser er i strid med Grunnloven § 97, finner vi grunn til å peke på at Høyesterett har uttalt at innholdet i Grunnloven § 97 «har vært under utvikling i senere års rettspraksis», jf. Rt. 2011 s. 347 (prøveløslatelse), avsnitt 35. Utviklingen har gått i retning av en strengere praktisering av Grunnloven § 97. For en beskrivelse av rettstilstanden viser vi til Rt. 2010 s. 143 (rederiskatt), særlig avsnitt 153. Vurderingstemaet etter Grunnloven § 97 kan ha endret seg på noen områder, utfallet av en grunnlovsvurdering kan i noen tilfeller bli et annet i dag enn for noen år siden, og noen konklusjoner som tidligere fremsto som klare, kan ikke uttales med samme klarhet.»

Departementet viser til at Høyesterett i Rt. 1996 s. 1415 (Borthen-dommen) uttalte at det i nyere rettspraksis, i hvert fall innen enkelte rettsområder, er lagt til grunn at Grunnloven § 97 rammer inngrep i bestående rettsforhold som er «klart urimelig eller urettferdig». Videre viser Johs. Andenæs til at Grunnloven § 97 retter seg mot urettferdig eller utilbørlig tilbakevirkning.

Med bakgrunn i nyere tids praksis fra Høyesterett, er det ikke åpenbart hva som er gjeldende rettstilstand på området. Departementet mener at forslaget ikke innebærer å legge nye byrder til eldre handlinger (egentlig tilbakevirkning). Den foreslåtte lovendringen vil ikke få virkning for handlinger foretatt før den nye bestemmelsen trer i kraft. Forslaget reiser spørsmål om hvilket vern som skal gis til bestående rettsposisjoner (uegentlig tilbakevirkning). Forslaget om innføringen av et nytt grunnlag for oppsigelse vil innebære en utvidelse av adgangen til å si opp statsansatte sammenlignet med dagens lov. Departementet vil imidlertid peke på at den foreslåtte endringen ikke er et helt kvalitativt nytt grunnlag for å avslutte arbeidsforholdet, siden grov krenkelse av tjenesteplikten i dag er et av avskjedsgrunnlagene. Begge reaksjonsformene er begrunnet i den statsansattes eget forhold. Den foreslåtte lovendringen vil ikke aktualisere oppsigelsesadgangen i det enkelte tilfellet, det skjer først når den statsansatte forsømmer seg.

Departementet viser til at det nå er fastsatt at det er avskjedsgrunn blant annet dersom en tjenestemann har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter. Den nye oppsigelsesbestemmelsen vil rette seg mot mindre grove tilfeller enn avskjedsbestemmelsene. Dette trekker i retning av at tjenestemennene ikke dermed settes i en vesentlig dårligere situasjon enn nå. Det skal imidlertid mindre til for å benytte den foreslåtte oppsigelsesbestemmelsen enn å gå til avskjed. Departementet understreker at det foreslåtte grunnlaget for oppsigelse er at den statsansatte gjentatte ganger har krenket sine tjenesteplikter. Etter departementets vurdering bør ikke statsansatte anses å ha en berettiget forventning om at ikke gjentatte krenkelser av tjenesteplikter kan føre til oppsigelse. En slik konsekvens av kritikkverdige forhold, begått etter at loven har trådt i kraft, bør etter departementets vurdering ikke anses som klart urimelig eller urettferdig og dermed i strid med Grunnloven § 97. Departementet viser også til at det kan være et samfunnsmessig behov for at statlige virksomheter i slike tilfeller kan gå til oppsigelse av arbeidstaker. Departementet viser også i denne sammenheng til viktigheten av at statens ansatte som arbeider med myndighetsutøvelse, har tillit i befolkningen.

Departementet mener på denne bakgrunn at den foreslåtte endringen ikke innebærer en sterkt urimelig eller urettferdig tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97.

26.3.3 Treårsregel for stillingsvern

Departementet har foreslått at en arbeidstaker som har sammenhengende midlertidig ansettelse i virksomheten i mer enn tre år, skal anses som fast ansatt. Da skal reglene om oppsigelse av arbeidsforholdet komme til anvendelse. Etter forslaget gjelder dette midlertidig ansettelse der hvor hjemmelen for midlertidig ansettelse er begrunnet i 1) at arbeidet er av midlertidig karakter, 2) for vikariat eller 3) for en periode inntil seks måneder. Det vises til omtale i proposisjonens kapittel 13.4. Slik ordningen er i dag, oppnås et såkalt «sterkt stillingsvern» for midlertidig ansatte etter mer enn fire års sammenhengende tjeneste i virksomheten, med unntak av tjenestemenn i åremåls- og utdanningsstillinger.

Lovforslaget innebærer en endring både for arbeidstakere og statlige virksomheter. Departementet mener at det her bør legges til grunn samme overgangsregel som relativt nylig ble benyttet ved endring i arbeidsmiljøloven. Man endret i 2015 fireårsregelen i arbeidsmiljøloven til en treårsregel for enkelte, men ikke alle, typer midlertidige ansettelser, etter innspill fra arbeids- og sosialkomitéen. Samtidig ble det da fastsatt at denne endringen bare skulle gjelde arbeidsavtaler som er inngått etter endringslovens ikrafttreden. Det vises her til Innst. 208 L (2014–2015). Departementet mener at tilsvarende regel bør gis som overgangsregel til ny lov om statens ansatte. Det foreslås derfor, at bestemmelsen om en treårsregel for stillingsvern skal gjelde midlertidige arbeidsavtaler som er inngått etter den nye lovens ikrafttreden.

For arbeidsavtaler som er inngått før lovens ikrafttreden, skal tidligere regler gjelde.

26.3.4 Åremål

Proposisjonen inneholder forslag om at ny lov skal inneholde en regulering av når åremål kan benyttes. Nå er dette i stor utstrekning regulert i forskriften til tjenestemannsloven. Det foreslås blant annet at det enkelte departement kan bestemme at øverste leder i en virksomhet skal ansettes på åremål. Etter bestemmelse i forskrift til tjenestemannsloven kan dette likevel ikke bestemmes dersom virksomheten i hovedsak har tilsynsfunksjoner eller kontrollerende funksjoner overfor arbeids- eller næringsliv, eller det av andre grunner er viktig at lederen har en uavhengig stilling. Det tas sikte på at dette videreføres i ny forskrift. På noen andre områder vil det ikke lenger være hjemmel for bruk av åremål. Dette er en tilsiktet innstramning. Forslaget vil medføre at den enkelte arbeidsgiver og fagdepartementet må vurdere om bruk av åremål for bestemte stillinger er i samsvar med bestemmelsene.

Departementet mener at det er behov for en overgangsregel for åremålsstillinger. Viktig i denne sammenheng er at en ulovlig bruk av midlertidig ansettelse, inkludert åremål, etter lovforslaget kan medføre dom for at det foreligger et fast arbeidsforhold eller at arbeidsforholdet fortsetter. Det foreslås derfor at åremål som er påbegynt før lovens ikrafttreden fortsatt skal være gyldig og lovlig ut åremålsperioden. Når ny åremålsperiode eventuelt skal påbegynnes, må arbeidsgiver nøye vurdere om det fortsatt finnes lovlig hjemmel for åremålsansettelse. Dersom man etter lovens ikrafttreden vurderer å benytte åremål i en stilling hvor dette ikke er benyttet tidligere, må på samme måte dette vurderes mot den nye lovens bestemmelser.

Bruk av åremål som ikke er i samsvar med den nye lovens bestemmelser og heller ikke omfattes av overgangsregelen, vil kunne bli satt til side med hjemmel i lovens bestemmelse om virkninger av ulovlig midlertidig ansettelse.

Dette vil ikke berøre åremålsstillinger for statsansatte, som særskilt er hjemlet i egen lov. Det vil heller ikke berøre bruk av åremål for embetsmenn, da dette alltid må ha nærmere regulering i lovbestemmelse.

I tjenestemannsloven § 3 nr. 3 finnes en hjemmel for å fastsette særregler i forskrift om midlertidig ansettelse for enkelte grupper tjenestemenn. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det bl.a. åpnet for at kontraktsbefal og vervede mannskaper i Forsvaret kan ansettes på åremål, jf. § 3 nr. 3 bokstav C i forskriften til tjenestemannsloven. Det er her også fastsatt at Forsvarsdepartementet gir nærmer regler om varighet og om adgang til å fornye ansettelsesforholdet.

Ny lov inneholder ikke en slik bestemmelse eller hjemmel for å gi særregler av denne typen i forskrift. Forsvarsdepartementet er av den oppfatning at det fremdeles er behov for å videreføre disse reglene, inntil Forsvarsdepartementet har vurdert dette nærmere. Departementet foreslår derfor at det gis en overgangsregel som viderefører bestemmelsen i ett år etter ny lovs ikrafttreden.

Departementet foreslår derfor at det gis en overgangsregel som viderefører bestemmelsen i ett år etter ny lovs ikrafttreden. Dette bør være tilstrekkelig til å vurdere og eventuelt innføre en liknende bestemmelse i annet regelverk.

26.3.5 Innleie

For innleie er situasjonen i dag at det ikke finnes hjemmel i tjenestemannsloven for at innleide arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak) får stillingsvern i innleievirksomheten etter et visst antall år. Slik bestemmelse finnes derimot i arbeidsmiljøloven § 14-12 fjerde ledd. I staten er det imidlertid klart uttrykt i lovforarbeider til tjenestemannslovens bestemmelser om innleie, at et innleieforhold ikke under noen omstendighet skal vare lenger enn fire år. I forslaget til ny lov er det foreslått at treårsregelen skal komme til anvendelse i disse innleieforholdene. Dette medfører et behov for en overgangsregel. Departementet foreslår at det her gis en overgangsregel av samme type som foreslått for midlertidige ansettelser. Dette synes naturlig, da innleie kan benyttes i situasjoner hvor flere av vilkårene for midlertidig ansettelse er oppfylt. Det foreslås derfor at en treårsregel skal gjelde innleieforhold som er påbegynt etter den nye lovens ikrafttreden. For innleieforhold som er påbegynt før lovens ikrafttreden, skal tidligere regler gjelde.

26.3.6 Personalreglementer

Forslaget til ny lov omfatter regler om personalreglementer som avviker fra dem som finnes i gjeldende lov. Dette reiser spørsmål om behov for overgangsregler også på dette området. Da slike reglementer er forhandlingsgjenstand enten i den enkelte virksomhet eller sentralt med hovedsammenslutningene, er det nødvendig med en viss tid før den nye lovens bestemmelser kan gjelde fullt ut. Departementet mener at de personalreglementer som er gitt med hjemmel i tjenestemannsloven, fortsatt bør gjelde noen tid ut over ikrafttredelsen av den nye loven. Det bør derfor fastsettes at disse gjelder inntil de blir opphevet eller avløst av nytt reglement for virksomheten, men ikke ut over to år etter den nye lovens ikrafttreden.