15 Kompetanseutvikling

15.1 Innledning

Nye reformer påvirker både organisering, arbeidsformer og innhold i barnehage og skole. Endringer i samfunnet og nyere forskning kan påvirke vinklingen av fagene. Kunnskapene lærerne har fra egne studier eller yrkesopplæring trenger således stadig oppdatering. Lærere må derfor tilegne seg endringsvilje og utviklingskompetanse i grunnutdanningen.

Den enkelte lærer utvikler sin kompetanse på mange måter, som gjennom forberedelse og det daglige arbeidet med elevene, samarbeid og drøfting med kollegaer, veiledning knyttet til egen praksis, besøk og hospitering ved skoler, barnehager og bedrifter, deltakelse på kurs, lesing av faglitteratur og deltakelse i nettverk.

Ofte er det lærerne selv som føler behov for faglig oppdatering og fornying og som tar initiativ til å øke sin kompetanse for å bli bedre i det arbeidet de utfører. Noen lærere vil ønske å utvide sin formelle kompetanse ved større dybde i fag eller ved å ta nye fag. Andre ønsker å kvalifisere seg på særskilte fag- og arbeidsområder.

Barnehage- og skoleeier har ansvar for at lærerne ved den enkelte barnehage eller skole har en kompetanse som samsvarer med behovene. Det forutsetter at eierne kartlegger behovene for kompetanseutvikling, gjør seg kjent med hvilke tilbud som finnes og legger til rette for gjennomføring av tiltak. Etterutdanning er i hovedsak arbeidsgivers ansvar, men staten har i perioder bidratt med betydelige midler rettet mot prioriterte områder. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for å gi tilbud i samsvar med barnehage- og skoleeiers behov.

Med vekt på etterutdanning omhandler dette kapitlet etter- og videreutdanning for lærere og ledere i både barnehage og skole. De to institusjonene er behandlet hver for seg. Som arbeidsgivere og barnehagemyndighet kan kommuner imidlertid organisere felles etter- og videreutdanning for begge grupper.

15.2 Kompetansutvikling av pedagogisk personale i barnehagen

15.2.1 Etterutdanning

I henhold til avtale mellom Kommunenes Sentralforbund og arbeidstakerorganisasjonene i sektoren skal det utarbeides utviklingsplaner for de ansatte i kommunal sektor. Kommunene har som barnehagemyndighet et overordnet ansvar for kvaliteten på kommunenes samlede barnehagetilbud. Når det gjelder ansatte i private barnehager, er situasjonen mer mangslungen. I noen kommuner blir ansatte i private barnehager omfattet av kommunens utviklingsplaner. Tilbud om etterutdanning kan da bli betraktet som et kommunalt tilskudd til barnehagens drift, eller en tjeneste den private eieren kjøper av kommunen. Større private barnehageeiere tilrettelegger ofte egne etterutdanningsopplegg. Dette er vanskelig å få til for eiere av små barnehager, for eksempel barnehager eid av foreldregrupper.

Barne- og familiedepartementet ønsker å ha en aktiv rolle i den faglige utviklingen av barnehagesektoren og har bidratt til kompetanseheving av barnehagepersonalet på ulike måter.

I St.meld. nr. 8 (1987-1988) Barnehager mot år 2000 foreslo Forbruker- og administrasjonsdepartementet tiltak med sikte på å sikre og videreutvikle kvaliteten i barnehagene, med vekt på økt utdanningskapasitet av førskolelærere, faglig veiledning og etterutdanning, forskning og lokalt utviklingsarbeid. Dette er fulgt opp i statsbudsjettene fra 1987. Fylkesmennene har en sentral rolle i arbeidet med å følge opp tiltakene. De koordinerer og samordner en stor del av oppgavene på barnehageområdet gjennom aktiv medvirkning i utviklingsarbeid, videreutvikling av personal- og rekrutteringstiltak, informasjon og opplysningsvirksomhet overfor kommuner og barnehager. De statlig initierte programmene «Barnehageutvikling i kommunene» (1991-1993) og «Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren» (1995-1997) har også vært med på å øke kompetansen og det aktive utviklingsarbeidet lokalt. I 1990-1996 deltok ca. 4 500 barnehageansatte i et landsomfattende veiledningsprogram for styrere. Fra 1997 har kommunene selv hatt ansvar for dette.

Rammeplan for barnehagen ble innført i 1996. Da ble midler som tidligere var knyttet til forsøk med lokalt utviklingsarbeid (LUA), kfr. kapittel 7, fra 1997 knyttet opp mot målene og intensjonene i rammeplanen. For å sikre en lokal forankring av utviklingsarbeidet og oppfordre til lokal oppfølging, ble det fra samme år stilt som vilkår for tildeling av midler at kommunen måtte gi økonomisk eller annen støtte.

Midlene til lokalt utviklingsarbeid, informasjonstiltak og personal- og rekrutteringstiltak var inntil 1992 knyttet direkte til spesifiserte satsingsområder. Fra 1993 ble midlene til lokalt utviklingsarbeid, personal- og rekrutteringstiltak og informasjons- og veiledningstiltak overført til fylkesmennene i form av en ramme. Hensikten var å se de ulike tiltakene i sammenheng og i forhold til de prioriterte målene for barnehagesektoren. Barne- og familiedepartementet prioriterte tiltak som omfattet brukertilpassing og fleksibilitet, konsekvenser for barnehagen av at 6-åringene startet på skolen, innhold og organisering av barnehagen og innføring av rammeplan for barnehagen.

I St.meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre varslet Barne- og familiedepartementet en samlet innsats for kvalitetsutvikling i barnehagesektoren i perioden 2001-2003, med bakgrunn i den forskningen og det utviklingsarbeidet som hadde vært gjennomført fram til da. Kvaliteten i barnehagene skal bygge på de nasjonale målene for virksomheten som er nedfelt i rammeplan for barnehagen. Stortinget ga sin tilslutning til dette, kfr. Innst. S. nr. 207 (1999-2000). Det viktigste målet er at alle barnehager skal etablere redskaper og systemer for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten, kfr. kapittel 2. I meldingen er tre områder sentrale:

• En barnehage for alle barn.

• Varierte og brukertilpassede barnehager i tråd med barns og foreldres behov.

• Et kompetent personale.

Fylkesmennene har årlig fått overført midler til informasjon og kvalitetsutvikling fra posten som er øremerket til forskning, forsøk og opplysningsvirksomhet. I perioden 1995-1997 gikk en stor del av midlene til Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren. Fra 2001 er midlene også knyttet til kvalitetssatsingen. Kompetanseheving av barnehagens personale er en del av dette. Barne- og familiedepartementet har ikke full oversikt over hvor mye av de midlene fylkesmennene disponerer, som er brukt direkte til etterutdanning og annen kompetanseheving av personalet, og hvor mye som er brukt til fylkesmannens øvrige opplysingsarbeid.

15.2.2 Videreutdanning

I barnehagesektoren fastsettes lønns- og arbeidsbetingelser i tariffavtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Hvorvidt kompetansegivende videreutdanning fører til lønnsøkning, avhenger av tariffavtalene og eventuelle lokale forhandlinger. Barne- og familiedepartementet har ikke en samlet oversikt over førskolelærere i barnehagene som har videreutdanning, men er kjent med at mange førskolelærere har videreutdanning i spesialpedagogikk, i administrasjon og ledelse og i ulike fag og fagområder. I tillegg har flere førskolelærere tatt utdanning i pedagogisk arbeid på småskoletrinnet med henblikk på arbeid i grunnskolen.

En administrativ arbeidsgruppe med medlemmer fra Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Lærerlag påpekte i 2000 at høyskolenes tilbud om videreutdanning for førskolelærere ofte var av en slik karakter at de førte førskolelærerne ut av barnehagen og over i skolen. For å stimulere til økt satsing på videreutdanning for førskolelærere i barnehagen, har de to departementene samarbeidet om finansiering av et nettbasert studietilbud i pedagogisk utviklingsarbeid i barnehagen. Dette er knyttet opp mot kvalitetssatsingen i barnehagen i samsvar med St.meld. nr. 27 (1999-2000) Barnehagen til beste for barn og foreldre og Innst. S. nr. 207 (1999-2000). Etter søknad er videreutdanningstilbudet lagt til Høgskolen i Tromsø og Høgskulen i Sogn og Fjordane. Barne- og familiedepartementet gir støtte til kommuner som har ansatte som deltar. Støtten går til dekning av utgifter til opphold, reiser og studielitteratur.

15.3 Kompetansutvikling i skolen

Opplæringsloven § 10-8 Etterutdanning regulerer fordelingen av ansvar mellom statlig og kommunalt nivå:

«Staten, fylkeskommunen og kommunen skal medverke til at undervisningspersonell, skoleleiarar og personell med særoppgåver i skoleverket får etterutdanning, med sikte på å fornye og utvide fagleg og pedagogisk kunnskap og å halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet.»

Som skoleeiere har kommuner og fylkeskommuner hovedansvaret for etterutdanning for personalet i grunnskolen og videregående opplæring, kfr. opplæringsloven og avtaleverket. Statens ansvar er å gi klart uttrykk overfor skoleeier om hvilke etterutdanningsoppgaver som er viktige for å nå de nasjonale utdanningsmålene. Det er også statens oppgave å evaluere i hvilken grad skoleeier utfører oppgaven. Ved større nasjonale utdanningsreformer, der det ikke kan forventes at skoleeier tar hele det økonomiske ansvaret for etterutdanningen, vil staten delta i finansieringen, kfr. St.meld. nr. 37 (1990-1991) Om organisering og styring i utdanningssektoren.

Læringssenteret ble opprettet høsten 2000 som et nasjonalt kompetansesenter for utdanningssektoren. Senteret skal bidra til kvalitetsutvikling i norsk utdanning med hovedvekt på grunnskolen og videregående opplæring, og har sentrale oppgaver knyttet til etter- og videreutdanning for skoleledere og lærere.

15.3.1 Tilstandsvurdering

I forbindelse med innføringen av Reform 94 og Reform 97 ga staten særskilte tilskudd til kommunal og fylkeskommunal etterutdanning, kfr. tabell 15.1. Midlene ble i hovedsak tildelt kommuner og fylkeskommuner, som i tillegg brukte egne midler.

Departementet utarbeidet også nasjonale planer for etterutdanning og veiledninger i fag og på sentrale områder. I samarbeid med Kommunenes sentralforbund ble det formulert kompetansemål for pedagogisk ledelse i skolen (Luis-programmet 1996-2000), og utdanningsinstitusjoner ble invitert til å gi skoleledere et tilbud i samsvar med målene.

For å styrke etter- og videreutdanning i skolefagene har et nettverk av utdanningsinstitusjoner på oppdrag fra departementet utarbeidet planer for kompetanseutvikling i fag i grunnskolen fra år 2000. Et tilsvarende nettverk har utviklet tilbud om kompetanseutvikling i pedagogisk ledelse innenfor Luis-programmet.

Mange statlige utdanningskontorer har bidratt til å videreutvikle samarbeidet mellom skoleiere og universiteter og høyskoler om kompetansutvikling. I noen regioner er samarbeidet mellom tilbyder og bruker spesielt godt organisert. Utdanningsinstitusjonenes bidrag til etterutdanningen økte i perioden både i omfang og kvalitet. Selv om flere etter hvert ble tilfredse med innholdet i tilbudene, uttalte mange kommuner og fylkeskommuner at tilbudene fra institusjonene var for dyre.

Etter at reformene var innført, ble det statlige tilskuddet i videregående opplæring videreført og betydelig styrket for grunnskolen, kfr. tabell 15.2

I grunnskolen ble midlene gitt som særskilt tilskudd til kommunenes arbeid med kompetanseutvikling, utviklingsarbeid, forsøk og vurdering. Ungdomstrinnet var prioritert, og midlene har i hovedsak vært knyttet til kompetanseutvikling, blant annet til bruk av IKT i opplæringen.

I videregående opplæring ble den statlige støtten til etterutdanning knyttet til innføringen av to nye studieretninger, media og kommunikasjon og salg og service, og til opplæring i små fag og fagopplæringen. Ellers ble midlene som tidligere var brukt til etter- og videreutdanning, integrert i et nasjonalt prosjekt for økt differensiering og tilrettelegging. Hensikten var å styrke lærernes kompetanse i å legge til rette for en opplæring tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov.

I år 2000 ble det satt i gang et treårig kompetanseutviklingsprogram for PP-tjenesten og skoleledere, kalt SAMTAK, i grunnskolen og videregående opplæring. Med systemarbeid som overordnet perspektiv, er det fokusert på lese- og skrivevansker, sammensatte lærevansker og sosiale og emosjonelle vansker. Statens utdanningskontorer er bedt om å samordne SAMTAK med Luis-programmet eller andre program for skoleledelse. I tillegg har nasjonalt program for skolemekling i grunnskolen og videregående opplæring og program mot mobbing, blant annet fra Senter for adferdsforsking og Olweusprogrammet ved Universitetet i Bergen, bidratt til kompetanseutvikling for personalet i skolen.

Tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer for 2000 viste blant annet at av nesten 60 000 lærere i grunnskolen hadde om lag 5 000 hatt permisjon for å delta i videreutdanning og for å hospitere i det lokale arbeids- og næringslivet. Vel 2 000 lærere hadde deltatt i kompetanseutvikling i hvert av de prioriterte fagene engelsk, matematikk og natur- og miljøfag, og i underkant av 17 000 hadde deltatt i kompetanseutvikling i andre fag. I overkant av 23 000 lærere hadde deltatt i kompetanseutvikling knyttet til bruk av IKT, om lag halvparten av lærerne og tilnærmet alle skoleledere hadde arbeidet med fleksibel organisering og variert bruk av arbeidsmåter. Mange hadde deltatt i kompetanseutvikling på andre områder ut fra lokal prioritering.

Innen distrikts- og regionalpolitikk er satsingen på entreprenørskap svært viktig for å inspirere til nyskaping. Flere kommuner ønsker å øke lokal kompetanse i entreprenørskap for lærere og andre for å fremme utviklingstiltak i distriktet. Staten har fra 1990 bidratt med midler til toppfinansiering av et høyskolestudium i arbeidslivskunnskap med fokus på entreprenørskap med 1 - 2 mill. kroner per år. Forutsetningen er at kommunene tar initiativ, dekker deler av utgiftene og inngår et samarbeid med en høyskole som står faglig ansvarlig. I tillegg gir flere høyskoler videreutdanning for lærere i arbeidslivskunnskap og entreprenørskap.

I 2002 disponerer departementet ca. 250 mill. kroner av kapittel 226 til kompetanseutvikling i grunnskolen og videregående opplæring.

15.3.2 Statens lærerkurs

Statens lærerkurs ble etablert i 1962 for å organisere nasjonale etter- og videreutdanningstilbud for lærere, og har siden 1998 vært en del av Norgesnettrådet. Bevilgningen til Statens lærerkurs har blant annet sammenheng med gjennomføring av reformer i skoleverket og i lærerutdanningen. De siste årene har departementet i økende grad tildelt midler til kompetanseutvikling av lærere over kapittel 228 og 238 (nå nytt kapittel 226) direkte til skoleeier, statens utdanningskontorer og Læringssenteret. Bevilgningen til Statens lærerkurs blir nå i hovedsak tildelt over kapittel 274, statlige høyskoler. I 2001 var tildelingen på 29,6 mill. kroner, av dette 5 mill. kroner til den kulturelle skolesekken. Midlene gikk til etter- og videreutdanning av lærere i grunnskolen og videregående skole og kompetanseutvikling av fagpersonalet i profesjonsutdanningene. Dette innbefatter også midler til internasjonale kurs, blant annet videreutdanning for lærere i England, Frankrike og Tyskland. Statens lærerkurs finansierte i 2001 136 kompetansegivende tilbud og 182 etterutdanningstilbud med henholdsvis 3 016 og 5 603 deltakere.

Departementet har i årlige tildelingsbrev fastsatt hvilke områder som skal prioriteres. Kursarrangører har på denne bakgrunn søkt om midler fra Statens lærerkurs. Søknadsprosedyren har stimulert utdanningsinstitusjonene og andre kursholdere til også å utvikle nye tilbud og åpnet for kreativitet og initiativ til kurs på ulike områder. Fagmiljøene har fått inspirasjon til og mulighet for å spre kunnskap på spesialiserte små kunnskapsområder, spre erfaringer fra FoU-arbeid og drøfte videre satsinger med profesjonsutdannere og lærere. Mange fora for faglig og pedagogisk samarbeid på tvers av fagmiljøer er kommet i stand og vedlikeholdt ved midler fra Statens lærerkurs.

Etter at tildelinger fra kapitlene 228 og 238 ble overført direkte til skoleeiere, er aktiviteten til Statens lærerkurs redusert. Universiteter og høyskoler har arrangert videreutdanninger og i økende grad etterutdanning finansiert over kapittel 274. Det har fortsatt vært mulig også for andre kursarrangører å bli tildelt midler over dette kapitlet, eksempelvis Trygg trafikk, foreningen Ungt Entreprenørskap, Kristent Pedagogisk Forbund og diverse landslag for fag.

I St.prp. nr. 1 (2001-2002) signaliserte departementet at man på bakgrunn av blant annet nasjonale satsinger på etter- og videreutdanning ville legge om de oppgavene som Norgesnettrådet ved Statens lærerkurs har hatt på dette området. I Innst. S. nr. 12 (2001-2002) heter det:

«Komiteen merker seg at Statens lærerkurs er foreslått nedlagt og oppgavene skal overføres til Læringssenteret. Komiteen vil understreke at ved omleggingen er det viktig at det fortsatt blir kanalisert ressurser til organisasjoner og institusjoner som har drevet etterutdanningstilbud slik at et mangfold av tilbud blir opprettholdt. Komiteen har merket seg at Regjeringen i løpet av 2002 vil legge om de nasjonale oppgavene som Norgesnettrådet ved Statens lærerkurs har hatt for etter- og videreutdanning av lærere. Komiteen mener det er behov for at departementet foretar en nærmere utredning av hvordan organiseringen av etter- og videreutdanning av lærere skal være i framtiden. Komiteen vil derfor be om at departementet på bakgrunn av en bredere utredning av saken, kommer tilbake til Stortinget med vurderinger i Stortingsmeldingen om lærerutdanningen. Inntil en bredere utredning foreligger opprettholdes Statens lærerkurs som organ for fordeling av midler innenfor budsjettrammen på kurs som allerede er utlyst for 2002.»

Departementet har for 2002 tildelt Statens lærerkurs 24,6 mill. kroner til etter- og videreutdanning, av dette skal ca. 6 mill. kroner brukes til kurs for høyskolepersonell. Det er ikke gitt midler til oppstart av nye videreutdanningstilbud. Bevilgningen er redusert med 5 mill. kroner for å finansiere den økte satsingen på KUPP, kfr. kapittel 7.

Norgesnettrådet har som en egen sak pekt på at departementet bør utrede nærmere hvordan organisering av etter- og videreutdanning skal være i framtiden. Det blir sett på som viktig å opprettholde en sentral ledelse for en slik virksomhet for å sikre et mangfold av tilbud. I et notat Norgesnettrådets sekretariat har utarbeidet, blant annet etter kontakt med sektoren, foreslås å etablere et eget organ med et eksternt styre for å organisere arbeid med etter- og videreutdanning.

15.4 Departementets vurdering

15.4.1 Barnehagen

Barne- og familiedepartementet vil videreføre kvalitetssatsingen i barnehagene. I samarbeid med Utdannings- og forskningsdepartementet blir blant annet behovet for å utvide tilbudet om videreutdanning i pedagogisk utviklingsarbeid for førskolelærere i barnehagen vurdert. Kompetanseutvikling av barnehagens personale vil også bli tatt opp i forbindelse med Barne- og familiedepartementets budsjettproposisjon. Utdannings- og forskningsdepartementet vil understreke høyskolenes ansvar for å legge til rette for etter- og videreutdanning av førskolelærere for å øke deres kompetanse for arbeid både i barnehagen og i skolen.

15.4.2 Grunnskolen og videregående opplæring

Både i videregående opplæring og i grunnskolen var det god tilslutning til etterutdanningen knyttet til innføringen av reformene. Tilnærmet alle lærere og skoleledere deltok, kfr. St.meld. nr.12 (1999-2000) .... og yrke skal båten bera ....

Hovedansvaret for bruk av midler til formålet var lagt til skoleeier, og aktivitetsnivået var høyt. Ut fra rapportene var den kritiske faktoren for gjennomføring av etterutdanningstiltak tid for lærere til å delta. Skoleledere både i grunnskolen og videregående opplæring deltok mer på etterutdanningstiltak enn lærere (Fafo 1999).

Tilstandsrapportene fra statens utdanningskontorer for 2000 viser at tallet på lærere i grunnskolen som har tatt faglig fordypning i prioriterte fag, er gått tilbake i forhold til tidligere år. Svært få lærere har hatt permisjon for å heve sin faglige kompetanse eller delta i hospiteringsordninger, kfr. St.prp. nr. 1 (2001-2002). Departementet vil nøye følge denne utviklingen. Deltakelsen i kompetanseutvikling knyttet til bruk av IKT har vært god. Det gir et godt grunnlag for den videre satsingen på området.

Selv om det har vært satset betydelig på etterutdanning for skoleledere og lærere, er det fortsatt behov for sterk og målrettet satsing. Behovet er blant annet tydeliggjort av OECD-undersøkelsen Programme for International Student Assessment (PISA 2000). Den viser at norske 15-åringers kompetanse i lesing og realfag er omtrent på OECD gjennomsnittet og at det er stor spredning mellom de beste og svakeste elevene, spesielt i lesing. Elevene rapporterer også om disiplinproblemer i norsk skole, kfr. kapittel 2.

Strategier for videre arbeid

Departementet vil målrette og styrke arbeidet med å utvikle kvaliteten i grunnskolen og i videregående opplæring for å skape et godt læringsmiljø og å øke elevenes læringsutbytte. Det er viktig å synliggjøre og øke det lokale handlingsrommet og sikre skolene kompetente og utviklingsorienterte lærere og ledere.

Samtidig legger departementet vekt på styrke lærernes kompetanse i fag, fagdidaktikk og pedagogisk bruk av IKT. Departementet har de senere årene utvidet det nasjonale arbeidet med etter- og videreutdanning i flere retninger. Etableringen av Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanning (SOFF) har medført en betydelig økning når det gjelder utvikling av nettbaserte tilbud generelt, men også mer spesielt rettet mot læreryrkene. Utdanningsinstitusjonene har også innenfor egne rammer prioritert å utvikle og gi flere fleksible og nettbaserte tilbud. Departementet har gitt særskilt støtte til slike fleksible videreutdanningstilbud, kfr. omtale i kapittel 5.

Departementet vil på en mer systematisk måte utvikle nasjonale nettbaserte tilbud i de sentrale skolefagene. SOFF har fått i oppdrag å forestå tildeling av midler til universiteter og høyskoler for å utvikle nasjonale videreutdanningstilbud i engelsk, matematikk, fransk, tysk og norsk med vekt på opplæring i lesing og skriving. Nettbaserte opplegg vil medføre at tilbudene blir lettere tilgjengelig for flere lærere. Tilbudene er ofte kombinert med lokale samlinger og utprøvinger på eget arbeidssted. Dette innebærer at lærerne kan kombinere studier med arbeid i skolen. Tilbudene er moduloppbygde slik at enkelte deler kan bli tilbudt som etterutdanning for lærere.

På oppdrag fra departementet organiserer Høgskolen i Agder utviklingen av et landsdekkende opplegg for etterutdanning i pedagogisk bruk av IKT, kalt LærerIKT. Selve gjennomføringen skal skje i regi av regionale og lokale tilbydere. Offentlige og private aktører kan benytte opplegget. Opplegget er basert på bruk av Internett og kan gjennomføres på arbeidsplassen. Det er praksisnært og forutsetter samarbeid mellom lærere. LærerIKT bidrar til å sette standard for kvalitet, omfang og arbeidsmåter som slik etterutdanning bør ha. Målet er at LærerIKT, sammen med andre tilbud fra offentlige og private tilbydere samlet skal gi inntil 40 000 lærere etterutdanning i pedagogisk bruk av IKT over to skoleår.

IKT-satsingen i lærerutdanningen har som mål å gi bedre grunnutdanning, men også å styrke institusjonenes evne til å delta i etter- og videreutdanning og andre kompetanseutviklingstiltak i skolen, kfr. kapittel 5. Nyutdannede lærere vil ha erfaring med å studere i et IKT-støttet læringsmiljø og vil lettere kunne delta i nettbasert etter- og videreutdanning gjennom sin yrkeskarriere.

Særskilte statlige midler som tildeles skoleeierne til kompetanseutvikling, skal fra og med 2002 i sin helhet brukes til å sette skoleledere og lærere i stand til å delta på videre- og etterutdanningstiltak på prioriterte områder. Før ressurser tildeles må det foreligge avtale med en ekstern institusjon om etter- og videreutdanning eller veiledning - fortrinnsvis med et lærerutdanningsmiljø.

Fra 2002 starter et system for demonstrasjonsskoler. Demonstrasjonsskoler er skoler som over tid har utmerket seg på statlig prioriterte områder, og skal kunne bidra til kvalitetsutvikling ved andre skoler ved å informere, ta imot besøk og hospitanter. Demonstrasjonsskoler for skoleanlegg og for opplæring i prioriterte fag - lesing, skriving, matematikk og engelsk- skal prøves ut fra høsten 2002. De skal brukes som besøks- eller hospiteringsskoler for lærere. I noen tilfeller kan de også benyttes av de som deltar i etter- og videreutdanning ved at lærere ved demonstrasjonsskoler deltar i universitetenes og høyskolenes veiledning av deltakerne. Demonstrasjonsskoler kan også fungere som praksisskoler for studenter i grunnutdanningen.

15.4.3 Barnehage- og skoleledere

En tidsmessig etter- og videreutdanning for barnehage- og skoleledere er en av forutsetningene for videre kvalitetsutvikling i barnehagen og skolen. Den enkelte skoleeier har gjerne gjennomført ulike lokale skolelederutviklingsprogrammer for den samlede skoleledelsen og i lederrekrutteringssammenheng. Mange kommuner lar barnehage- og skoleledere inngå i kommunenes generelle lederutviklingsprogram. I disse programmene er generell ledelse, økonomi, administrasjon og tverretatlig samarbeid ofte spesielt vektlagt.

Barnehagen

Erfaringer fra Utviklingsprogrammet for barnehagesektoren (1995-1997) viste at styrerne hadde en sentral rolle i arbeidet med å tilrettelegge for omstilling og utvikling i barnehagene. Fylkesmennene har spilt en avgjørende rolle i koordinering av ledeutvikling på barnehagefeltet. Flere høyskoler har gitt videreutdanning i organisasjon og ledelse for førskolelærere. Hvilke høyskoler som gir slike tilbud, varierer fra år til år.

Skoleverket

Skoleeier har ut fra lov- og avtaleverk handlingsrom til å utforme ledelsen av den enkelte skole ut fra lokale forutsetninger og behov. Ved små grunnskoler er rektor eneste leder, og lederfunksjonen er ofte kombinert med undervisningsstilling. Ved større skoler kan et lederteam sikre nødvendig pedagogisk, økonomisk og administrativ kompetanse.

Det eksisterer i dag ulike etter- og videreutdanningstilbud i skoleledelse ved en rekke institusjoner. De er dels rettet mot ledere generelt og dels mot skoleledere.

Som ledd i LUIS-programmet ble det utviklet moduler i pedagogisk ledelse som kan inngå som komponenter i en videreutdanning (30 studiepoeng). Læringssenteret viderefører et faglig nettverk mellom universiteter og høyskoler i skoleledelse. Universitetet i Oslo har det nasjonale koordineringsansvaret for nettverket.

En spørreundersøkelse gjennomført blant medlemmer av Norsk lærerlag om skolelederes arbeidsforhold i grunnskolen ved inngangen til et nytt årtusen, UiO, 2001, viser blant annet at 60% av skolelederne ikke har noen formell lederutdanning, og at bare 8% har 20 vekttall eller mer. Undersøkelsen viser også at mer enn 94% av skolelederne ikke har etablert rutiner for å belønne de gode lærerne, og at over 65% ikke har rutiner for å følge opp lærere som ikke fungerer tilfredsstillende.

I en spørreundersøkelse om etter- og videreutdanning i grunnskolen og den videregående skolen knyttet til innføringen av Reform 94 og 97, kfr. FAFO-notat 1999:6, går det fram at to av tre skoleledere oppgir å ha deltatt i etterutdannning i skoleledelse og at de i gjennomsnitt har brukt en uke på dette.

En kartlegging «Skoleledelse i Norden - en kortlægning af skoleledernes arbejdsvilkår, rammebetingelser og opgaver», Nord 2000: 14, omfattet skoleledelse i både grunnskole og videregående opplæring. Rapporten viser blant annet at nye offentlige styringsformer med fokus på regnskapsplikt, effektivitet, konkurranse og lokalt demokrati har betydd dyptgående endringer i nordisk skoleledelse. Skolelederne har fått mer lokal makt og handlefrihet. Samtidig indikerer rapporten at desentraliseringen har skapt uklarheter for skolelederne. Skoleledere beklager seg blant annet over at de ikke klarer å tolke lovenes intensjoner presist og heller ikke får veiledning i å realisere dem. Problemene angår særlig grunnskolen.

Som ledd i arbeidet med å tilpasse skolen til nye offentlige styringsformer, vil departementet gi utvalgte institusjoner i oppdrag å utvikle en videreutdanningsenhet på 30 studiepoeng i skoleledelse. Videreutdanningen skal være tilpasset lederutviklingsprogrammer for offentlig virksomhet som utvikles av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, kfr. Arbeids- og administrasjonsministerens redegjørelse 24.01.02. Den skal legge vekt på å kvalifisere rektorer og personale som ønsker å bli rektor, for nyere oppgaver og forventninger.

Videreutdanningsenheten skal være fleksibel og åpen slik at den også kan fungere som etterutdanning. Både opplæringen og vurderingen skal i størst mulig grad være skolebasert.

Mastergrad i ledelse

Det er mange institusjoner som i dag tilbyr videreutdanning i ledelse der lærere og ledere i opplæringssektoren er en sentral målgrupper. Departementet ser det som ønskelig at det er et bredt og variert tilbud på området. Samtidig er det nødvendig at det også finnes tilbud på høyere grads nivå, kfr. blant annet tilbud ved Universitet i Oslo. Departementet vil stimulere til at det blir utviklet mastergradsstudier i ledelse for lærere eller eventuelt andre ledere i opplæringssektoren.

15.4.4 Høyere utdanningsinstitusjoners rolle i kompetansutviklingen

Det er en del av utdanningsinstitusjonenes samfunnsmessige ansvar å gi eller organisere etter- og videreutdanning på sine fagområder. I det årlige tildelingsbrevet til institusjonene er behovet for samarbeid med barnehage- og skoleeiere understreket. Departementet vil følge opp institusjonenes arbeid på området.

Etter- og videreutdanning er en utfordrende oppgave for utdanningsinstitusjonene. De må utvikle relevante tilbud med høy kvalitet. Utdanningsinstitusjonene må benytte personale som er faglig og pedagogisk kompetente til å gå inn i konstruktiv dialog med krevende og erfarne lærere. Det er et mål at lærere som deltar i kompetanseutvikling skal bli inspirert til å ta i bruk ny kunnskap og slik bidra til å utvikle barnehagen og skolen.

I møtet mellom lærerutdannerne og erfarne lærere utveksler begge parter kunnskaper som bidrar til ny innsikt og forståelse. Dersom lærerutdanningene skal lykkes, er det nødvendig med en ledelse som kan utnytte fagpersonalets kompetanse og inspirere til nytenking. Samordnet planlegging gir mulighet til å forankre den utadrettede virksomheten i hele organisasjonen og å integrere den naturlig med grunnutdanningen og FoU-virksomheten.

Etter- og videreutdanning krever åpne kanaler ut mot andre aktører både i offentlige institusjoner og arbeids- og næringsliv. Utdanningsdirektør og fylkesmann er viktige regionale samarbeidspartnere. Institusjonene må videre inngå avtaler med barnehage- og skoleeiere om etter- og videreutdanning, studentenes praksisopplæring, FoU-arbeid, hospiteringsordninger og veiledning av nyutdannede. Det er i hovedsak barnehage- og skoleeiere som kjenner de lokale behovene for etterutdanning, som kan uttrykke ønsker og eventuelt bestille oppdrag. Samtidig må utdanningsinstitusjonene ta initiativ til etterutdanning for å formidle relevant kunnskap og nye forskningsresultater.

Det er forskjeller på institusjonenes evne til å bistå praksisfeltet med relevant etter- og videreutdanning. Enkelte institusjoner har stor grad av legitimitet og gode resultater. De bruker også den utadrettede virksomheten som et strategisk virkemiddel i sin egen utvikling. Noen har egne organisasjonsenheter som driver målrettet, oppsøkende og markedsorientert arbeid.

Etter- og videreutdanning skjer ofte på oppdragsbasis eller blir finansiert gjennom individuelle kursavgifter. Videreutdanning blir også tilbudt innefor høyskolenes og universitetenes egne rammer. I henhold til oppdragsreglementet kommer det normalt et tillegg på 40% overhead (dekningsbidrag/adm. kostnader) på lønnsutgifter i oppdragsbaserte etter- og videreutdanningsprosjekter. Dagens bestemmelser gir også institusjonene fullmakt til å vurdere redusert dekningsbidrag for samarbeidsforhold som bidrar til tosidig faglig utvikling. Spørsmålet om overhead må imidlertid vurderes ut fra innholdet i det enkelte oppdrag. Departementet viser ellers til at oppdragsreglementet er under revisjon.

15.4.5 Videreutdanningsår for lærere

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (1999-2000) ..og yrke skal båten bera .... og Innst. S. nr. 120 (1999-2000) ble følgende vedtatt:

«Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre et «sabbatsår» for lærere og legge dette fram som en egen sak for Stortinget.»

Bakgrunnen for forslaget var at komiteen mente at det må legges til rette for at skolens personale må få mulighet for kontinuerlig oppdatering av sin kompetanse. Komiteen la vekt på at en høyt kvalifisert lærerstand er avgjørende for å utvikle skolen, og at det både på statlig og kommunalt nivå må avsettes midler til etterutdanning av personalet i skolen.

I denne sammenhengen viser departementet også til Dokument nr. 8:13 (2001-2002) Forslag fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen om å innføre et videreutdanningsår for lærere for å stimulere til kunnskapsvekst og motvirke utbrenthet. Forslagsstilleren mener det bør være mulighet til konsentrert tilegnelse av ny og bedre kunnskap gjennom videreutdanningsordninger som gir lærerne avbrekk i yrkeslivet for faglig fordypning innen både undervisningsfag og pedagogikk, kfr. Innst. S. nr. 30 (2001-2002).

Lærere har gjennom mange år hatt mulighet for permisjon uten lønn for å ta videreutdanning, og mange har benyttet seg av denne muligheten. Skole- og barnehageeiere har i perioder gitt større eller mindre økonomiske bidrag til finansiering av permisjon for videreutdanning. Ut fra avtaleverket har de fleste lærere i skolen fått økt lønn som følge av videreutdanningen, mens videreutdanning i liten grad har gitt førskolelærere i barnehagen lønnskompensasjon. På lik linje med andre arbeidstakere har kompetansereformen gitt lærere rett til ulønnet permisjon for relevant videreutdanning etter tre år hos samme arbeidsgiver.

Staten har, som ledd i innføring av større utdanningspolitiske reformer, gitt skoleeier tilskudd for at lærere skal kunne delta i etter- og videreutdanning. I 2000 ble kommunene tildelt 50 mill. kroner som bidrag til permisjoner for etter- og videreutdanning i hovedsak på grunnskolens ungdomstrinn. Ordningen med statlige tilskudd til permisjoner for etter- og videreutdanning er videreført og styrket i 2002. Læringssenteret har fått i oppdrag å sørge for at inntil 185 mill. kroner blir tildelt skoleeiere for at lærere og skoleleder blant annet skal kunne få permisjon til etter- og videreutdanning. Samtidig gjør den teknologiske utviklingen det enklere for lærere å ta utdanning der de bor. Nettbaserte studietilbud gjør det mulig å kombinere utdanning, arbeid i skolen og permisjon fra større eller mindre del av stillingen.

Erfaringer tilsier at effekten av etter- og videreutdanning blir størst når utdanningen er knyttet til og kan prøves ut i det daglige arbeidet i skolen. Departementet har derfor lagt til rette for utvikling av fleksible tilbud og stimulert skoleeiere til å gi delvis permisjon til etter- og videreutdanning. Tiltakene blir vurdert forskningsmessig.

Om det i tillegg til de ordningene det er lagt til rette for, er aktuelt å innføre et fullfinansiert «sabbatsår» krever avklaring av en rekke problemstillinger. Det må blant annet vurderes hvilke forutsetninger som skal legges til grunn for at arbeidstakere skal få tilbudet, herunder om det skal være en opparbeidet individuell rettighet eller om innholdet i etter- og videreutdanningen skal styres av arbeidsgiver. Det er skoleeier som har hovedansvaret for at den enkelte skole har en variert kompetanse som samsvarer med behovene, og fastsetting av forutsetninger for et «sabbatsår» til etter- og videreutdanning vil derfor i hovedsak være et lokalt ansvar.

Statistisk Sentralbyrå sine framskrivinger antyder at landet går inn i en tid hvor det ikke nødvendigvis er overskudd på lærere, kfr. kap. 8. En individuell rett til et sabbatsår som vil føre til at en stor andel av lærerne til enhver tid har permisjon, vil kunne medføre mangel på kvalifiserte lærere.

Kostnaden ved en individuell rett er stor og vil i tilfelle måtte gå på bekostning av andre satsingsområder innen skoleverket. Økonomiske konsekvenser av lønnet permisjon hvert tiende år for lærere kommer fram i tabell 15.3.

Departementet ser det ikke som aktuelt å gi alle lærere en individuell rett til lønnet sabbatsår for å ta etter- og videreutdanning. Det vil være naturlig å se permisjonsordninger for lærere i sammenheng med ordninger som knyttes til kompetansereformen.

15.4.6 Statens lærerkurs

Etter- og videreutdanning blir finansiert og organisert på flere måter. Departementet har de senere år lagt vekt på at det er skoleeier som kjenner det lokale behovet. Statlige midler til kompetanseutvikling er derfor i økende grad tildelt lokale skolemyndigheter. Departementet har lagt til rette for utvikling av nasjonale nettbaserte etter- og videreutdanningstilbud på prioriterte områder. Departementet har også gitt egen støtte til desentraliserte og fleksible utdanningstilbud som institusjonene tilbyr. Tettere kontakt mellom utdanningsinstitusjoner og barnehage- og skoleeiere gjør at tilbudene regionalt kan tilpasses lokale behov. Som en følge av kompetansereformen, er det i dag også mulighet for å søke om støtte til lokale og landsdekkende kurs for lærere via det utviklingsprogrammet som er etablert i forbindelse med den reformen. Etableringen av Læringssenteret gjør at departementet har fått et nytt organ som har ansvar for kvalitetsutvikling i skolen.

Ut fra dette mener departementet at det nå er formålstjenlig å legge om det ansvaret som Statens lærerkurs har hatt for å organisere etter- og videreutdanning. Læringssenteret kan få i oppdrag å administrere internasjonale etterutdanningskurs for lærere. Midlene som har gått til kompetansutvikling av fagpesonalet i profesjonsutdanningene, kan i større grad gå direkte til universitets- og høyskolesektoren. Noen kurstilbydere som har fått støtte gjennom Statens lærerkurs, kan søke utviklingsprogrammet om støtte.

Tilbudene om studiene i fremmedspråk i utlandet som Statens lærerkurs organiserer har hatt varierende rekruttering de siste årene. Mange studenter velger på eget initiativ å studere språk ved andre utenlandsk institusjoner, eller de tar deler av et språkstudium ved utenlandske institusjoner som har samarbeidsavtaler med et norsk lærested. Departementet ser det likevel som riktig å videreføre utdanningstilbudene som er etablert i England, Frankrike og Tyskland, eventuelt å forankre dem ved et universitet.

Departementet mener at det meste av det nasjonale ansvaret for videreutdanning som Statens lærerkurs har hatt, blant annet videreføres ved de nasjonale nettbaserte tilbudene som SOFF legger til rette for.

Som tidligere nevnt er antall etterutdanningskurs med midler fra Statens lærerkurs redusert de siste årene, blant annet som følge av at midler fra tidligere kapittel 228 og 238 i økende grad er tildelt skoleeier.

Departementet ser det som ønskelig med mangfold og variasjon i tilbudsstrukturen slik blant annet Norgesnettrådet peker på. Dette er særlig viktig for å gi nasjonale etterutdanningstilbud for lærere innen mindre satsingsfelt. Departementet mener det fortsatt må være mulig for organisasjoner eller institusjoner å ta initiativ til etterutdanning av lærere i skolen. Departementet er derfor innstilt på at noen av midlene som i dag organiseres gjennom Statens lærerkurs, øremerkes og overføres i første omgang til Læringssenteret. Endelig plassering av administreringen av disse midlene vil bli vurdert senere. Departementet tar ut fra dette sikte på å avvikle Statens lærerkurs.

15.5 Departementets tilrådinger

• Utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet vil fortsette samarbeidet om videreutdanning for førskolelærere i barnehagen. Andre tiltak for kompetanseheving i barnehagen omtales i budsjettproposisjonen for Barne- og familiedepartementet.

• Det legges til rette for utvikling av et landsdekkende opplegg for etterutdanning i pedagogisk bruk av IKT (LærerIKT).

• Sentralorganet for fleksibel læring i høgre utdanninger (SOFF) skal koordinere utviklingen av nettbaserte videreutdanningstilbud i engelsk, matematikk, tysk, fransk og norsk med vekt på opplæring i lesing og skriving.

• Særskilte statlige midler som tildeles skoleeier til kompetanseutvikling, skal rettes mot prioriterte områder. Midlene skal kunne brukes som støtte til permisjoner, stipend, utgifter knyttet til reiser, betaling av kursavgift og gebyr ved besøk og hospitering ved andre skoler og til kjøp av veiledning, fortrinnsvis fra universiteter og høyskoler.

• Fra 2002 starter erfaringsutveksling via demonstrasjonsskoler. Disse kan også kobles til gjennomføringen av etter- og videreutdanningstilbud.

• Det vil bli utviklet nytt videreutdanningstilbud for skoleledere og det stimuleres til at flere institusjoner utvikler mastergrader i skoleledelse.

• Statens lærerkurs avvikles og deler av oppgavene videreføres i de nærmeste årene av SOFF, Læringssenteret, universiteter og høyskoler.