10 Kontroll av spesielle grupper

10.1 Eldre norskfødte personer

Hoveddelen av dagens tuberkulosepasienter tilhører denne gruppen. Antallet norskfødte personer som lever med tuberkulosesmitte, kan grovt anslås til i underkant av 400 000 i 1995 (jfr. kap. 5.2.1).

Tuberkulosekontroll i denne gruppen omfatter selektiv skjermbildeundersøkelse, der personer med tidligere skjermbildefunn eller naturlig tuberkulinpositive innkalles, men meget få tuberkulosetilfeller blir i dag oppdaget på denne måten (jfr. kap. 9.1). Diagnosen stilles oftest fordi pasienten utvikler symptomer og oppsøker lege.

Dødeligheten av pasienter som får aktiv tuberkulose kan totalt anslås til omkring 10% ( kap. 5.2.3). En målretting av styrket tuberkulosekontroll kunne være mot sykehjemsinnlagte personer. Befolkningen i aldersgruppen 67 år eller over omfattet 621 000 personer i 1996. Det fantes 45 000 plasser i syke- og aldershjem i 1994 (⁴⁸ ).

Bare to av 43 tuberkulosepasienter over 70 år meldt til Det sentrale tuberkuloseregister i de ti månedene mellom 1. juni 1996 og 1. april 1997 hadde adresse på et sykehjem, men tallet på pasienter som ved diagnosetidspunkt oppholdt seg på et sykehjem kan ha vært betydelig høyere, idet hjemmeadressen trolig blir brukt ved korttidsopphold.

37% av alle dødsfall i 1993 skjedde på sykehjem og i mindre helseinstitusjoner (⁴⁹ ). Av 47 000 dødsfall i 1993, skjedde 38 000 blant personer 65 år gamle eller eldre (⁵⁰ ).

På sykehjem må vi regne med en stor underdiagnostisering av tuberkulose på grunn av den lave andelen døde som blir obdusert.

Arbeidsgruppen mener det er en prioritert oppgave å sikre tidligere diagnose av tuberkulose hos eldre nordmenn. Konkrete tiltak er foreslått i kapittel 18.

10.2 Innvandrere

10.2.1 Kontroll ved ankomst

Alle utlendinger som skal bli i landet over tre måneder, har plikt til å gjennomgå tuberkulosekontroll ifølge utlendingsloven og forskrift om tuberkulosekontroll. Tidligere var bare personer fra andre nordiske land unntatt, men fra 1997 kan personer fra visse andre industriland unntas (unntatt Øst-Europa). Flyktninger, asylsøkere og personer som søker om oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed, skal undersøkes innen fjorten dager etter innreise. For øvrige grupper skal undersøkelsen skje så snart som mulig og ikke senere enn tre måneder etter innreise.

Politiet skal informere helsemyndighetene om nyankomne innvandrere, og kommunelegen er ansvarlig for å sikre at disse gjennomgår tuberkulosekontroll.

Innvandrere er en meget heterogen gruppe som omfatter blant annet:

• innvandrere fra u-land som ankom på 1970- og 1980-tallet

• personer som omfattes av familiegjenforening til disse innvandrerne

• asylsøkere

• kvoteflyktninger fra FNs høykommissariat for flyktninger

• flyktninger fra det tidligere Jugoslavia

• studenter

• illegale innvandrere

Per 1. januar 1996 utgjorde innvandrerbefolkningen i Norge 5,1% av landets befolkning, hvorav 109 729 (49%) kom fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika eller Tyrkia. 46,5% av disse innvandrerne bodde i Oslo og utgjorde 10,5% av folketallet i hovedstaden.

Hyppigheten av tuberkulose var i 1995-1996 blant innvandrere 45 per 100 000 personer per år, nesten ti ganger større enn i den norskfødte befolkningen. Hyppigheten varierte imidlertid svært mellom ulike land, med høyest hyppighet blant personer fra enkelte afrikanske og asiatiske land (tab 10.1).

Antallet nyankomne innvandrere til Norge fra land utenfor Vest-Europa har vist en nedgang de siste årene. Blant de fire største kategoriene har antallet ligget på 5000-6000 personer per år (tab 10.2).

10.2.1.1 Gjennomføringen av kontrollen

10.2.1.1.1 Innvandrere ved familiegjenforening og studenter

Disse personene søker og får innvilget oppholdstillatelse før de ankommer Norge. Etter ankomst må de melde seg til politiet innen to uker, der de får utdelt midlertidige papirer. Formelt sett skal de da opplyses om plikten til tuberkulosekontroll innen tre måneder.

Statens helseundersøkelser og Nasjonalforeningen for folkehelsen har utarbeidet en informasjonsbrosjyre om tuberkulose for innvandrere på norsk, engelsk og somali.

Det sentrale tuberkuloseregister opplyser at gjennomføringen av denne kontrollen har vært mangelfull, spesielt i Oslo, der under halvparten av personer ankommet ved familiegjenforening har kommet til kontroll ved Diagnosestasjonen. I Bergen har imidlertid det store flertallet kommet til kontroll, som følge av en tettere koordinering mellom politi og diagnosestasjon. Utlendinger besøker politiet to ganger før papirer for oppholdstillatelse utdeles, og besøk på poliklinikken/diagnosestasjonen skjer vanligvis mellom de to politikontrollene. I de fleste mindre kommuner skal kontrollen visstnok skje mer fullstendig, men det finnes ingen statistikk over dette.

Ved Ullevål sykehus ble en enhet for innvandrerhelse startet i november 1996, der en tar sikte på å tilby en første helsekontroll for innvandrere som kommer på grunn av familiegjenforening, og for andre innvandrergrupper.

10.2.1.1.2 Asylsøkere/kvoteflyktninger, inklusive personer fra det tidligere Jugoslavia

I flere år ble flertallet av asylsøkere undersøkt på sentrale asylmottak som Tanum i Bærum før flytting til andre kommuner. Statens helseundersøkelser har bidratt med skjermbildeapparat på dette mottaket de senere årene. I dag blir de fleste asylsøkere skjerm­bildefotografert ved ankomst, men de blir sendt videre til sin bosettingskommune før resultatet av denne kontrollen er kjent. Dette har i enkelte tilfeller ført til at funn på første skjermbilde ikke blir videre utredet fordi informasjonsformidlingen dit ikke har fungert godt nok.

Flyktninger og asylsøkere bør ikke sendes videre fra det første asylmottak før ankomstskjermbilde er tatt. Helst bør dette bildet også ha blitt vurdert og eventuell etterundersøkelser avtalt før videre flytting. Dette krever styrket koordinering mellom asylmottak og lungepoliklinikken.

10.2.1.2 Bortvisning på grunn av tuberkulose – forslag til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften

Utlendingsloven var under revisjon våren 1997. Arbeidsgruppen noterte seg at utlendingsforskriftens §182 gir anledning til å bortvise eller utvise utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, blant annet av hensyn til folkehelsen. Arbeidsgruppen konkluderte med at paragrafen var unødvendig, kunne ha en negativ effekt på folkehelsen og kunne stille Norge i et uheldig lys. Arbeidsgruppen anmodet derfor i brev av 6. juni 1997 til Justisdepartementet (vedlegg 2) om at utlendingsforskriftens §182 endres ved at hensyn til folkehelsen som årsak til bortvisning og utvisning fjernes.

Justisdepartementet opplyste i brev av 21. oktober 1997 til Statens helseundersøkelser at Utlendingsdirektoratet samme dag ble instruert om at adgangen i regelverket til å bortvise og utvise EØS-borgere av hensyn til folkehelsen ikke skal benyttes, og at direktoratet er bedt om å underrette politiet om dette. Departementet vil dessuten ta med forslag til endringer i denne forbindelse i §§ 58 og 57 neste gang det er aktuelt å sende på høring forslag til endringer i utlendingsloven. Når lovendringene er vedtatt, vil utlendingsforskriftens §182 bli endret tilsvarende.

10.2.2 Senere kontroller av innvandrere

Statens helseundersøkelser har ikke informasjon om resultat av tuberkulosekontroll hos innvandrere. Skjermbildefunn kan ha ført til henvisning til spesialist og eventuell oppstart av tuberkulosebehandling hvis aktiv tuberkulose ble funnet. Forebyggende behandling er blitt anvendt i liten grad. Innvandrere skal ha blitt innkalt til skjermbildeundersøkelse på nytt hvis de hadde funn på det første skjermbildet og hadde fått personnummer. Mange innvandrere er imidlertid falt utenfor dette systemet fordi de ikke hadde personnummer da det første skjermbildet ble tatt (se kap. 8.1).

Statens helseundersøkelser har i den nye tuberkuloseforskriften anledning til å innhente opplysninger fra kommunehelsetjenesten eller spesialist på fylkes­nivå om skjermbildefunn, tuberkulin- og BCG-status. Innsamling av slik informasjon vil gjøre det mulig å identifisere risikopersoner som kan være kandidater for forebyggende behandling eller annen spesiell oppfølging.

Det finnes ingen oppdatert informasjon om hvor sent innvandrerpasienter kommer til behandling. Det kan vel stilles spørsmål ved om informasjonsnivået blant innvandrere og tilgjengeligheten til helsetjenester er god nok i dag.

10.3 Illegale innvandrere

Politiet har ingen overslag over antallet illegale innvandrere i Norge. Det sentrale tuberkulosregister har ikke oversikt over hvor mange tuberkulosepasienter som tilhører denne kategorien. Mange illegale innvandrere kan påtreffes i fengslene.

Fra andre land er illegale innvandrere kjent som en høyrisikogruppe for tuberkulose, blant annet i Nederland, der mange illegale innvandrere har kommet fra Nord-Afrika. Illegale innvandrere krever spesielle tiltak for tuberkulosekontroll. Et godt eksempel er Nederland, der oppholdstillatelse gis til pasientene så lenge de er under behandling (avtale mellom helse­tjeneste og politi).

10.4 Sesongarbeidere

Noen tusen personer fra Øst-Europa ankommer hver sommer til Norge for å plukke jordbær og annen frukt. De blir her bare i tre måneder og er derfor ikke underlagt tuberkulosekontroll ifølge utlendingsloven. Det er uklart om disse personene i dag gjennomgår tuberkulosekontroll. Det sentrale tuberkuloseregister har hittil ikke registrert tuberkulosetilfeller i denne gruppen.

10.5 Turister til norge

Denne gruppen er lite viktig i tuberkulosekontrollen, fordi de aller fleste kommer fra land med lav prevalens, og en tuberkulosekontroll i denne gruppen er meget upraktisk. En del turister forblir imidlertid i landet som illegale innvandrere.

10.6 Bostedsløse, medikament-, sprøyte- og alkoholmisbrukere

Alkoholmisbrukere har i lang tid vært en risikogruppe mht. tuberkulose i Norge. Sannsynligvis er den økte risikoen knyttet til sekundærfølger av alkoholmisbruket og er størst blant bostedsløse alkoholikere i byene. Symptomene på lungetuberkulose oppfattes verken av pasienten eller helsevesenet fordi kronisk hoste, feberperioder og vekttap oftest skyldes andre problemer. Derfor har alkoholiserte smitteførende tuberkulosepasienter en økt risiko for å spre smitten, blant annet ved at de sover sammen med andre i små, dårlig ventilerte rom og drikker av samme flaske etc. Oppfølgingen av behandlingen blir også dårlig, og pasienter uten fast bopel er vanskelig å spore opp når de ikke møter til avtaler. Flere mikroepidemier i Norge det siste tiåret har hatt utspring blant alkoholmisbrukere. Risikoen for reaktivering av latent tuberkulose vil også være stor blant disse som ofte er tidligere sjøfolk, institusjonspasienter og folk som har vokst opp under vanskelige sosiale forhold. En stor andel av personene i tuberkuloseutbruddet i Landås ved Bergen i 1996-97 var norskfødte bostedsløse og misbrukere.

Medikamentmisbrukere, og særlig de som misbruker rusmidler intravenøst, har vist seg å bli en viktig risikogruppe for tuberkulose i andre vestlige land. De fleste misbrukere i denne gruppen tilhører imidlertid en annen kultur og en annen aldersgruppe enn kroniske alkoholmisbrukere. Det er sannsynligvis forklaringen på at vi hittil ikke har sett oppblomstring av tuberkulose blant norske stoffmisbrukere. Erfaringer fra naboland og fra et samarbeidstiltak mellom AIDS-infobussen og skjermbildebussen viser at tuberkulose fort kan bli et stort problem i stoffmisbrukermiljøet også hos oss. Problemene med tidlig diagnose og gjennomføring av behandlingen er minst like store som blant kroniske alkoholmisbrukere. Dessuten har denne gruppen også høy risiko for HIV-in­feksjon. Dette vil i fremtiden gjøre intravenøse misbrukere til en av våre viktigste målgrupper for et kombinert forebyggende og behandlende opplegg for HIV og tuberkulose.

Ideelt sett burde forebygging og behandling av alle sykdommer håndteres av primærhelsetjenesten. Kulturelle, sosiale og administrative forhold har likevel gjort at samfunnet har funnet det riktig å opprette spesielle tilbud til alkohol- og medikamentmisbrukere. Den medisinske kompetanse innenfor tuberkulosekontroll (lungepoliklinikk) bør etablere et nært samarbeid med eksisterende spesialtjenester for disse målgruppene. I Nederland har en f.eks. integrert tuberkulosekontroll i metadonprosjekter, og det norske forsøket på å koordinere AIDS-infobuss og skjermbildebuss ga oss en god modell for en slik strategi.

Direkte observert terapi bør sees som et absolutt kvalitetskrav ved tuberkulosekontroll blant alkohol- og stoffmisbrukere. I New York viste det seg at det trengtes svært store ressurser for å sikre direkte observert terapi blant slike pasienter. Bostedsløshet, psykiske lidelser, HIV-infeksjon og dom for tidligere lovbrudd var faktorer som ytterligere økte ressurskravene for å oppnå godt behandlingsresultat. Det store spredningspotensialet og faren for utviklingen av medikamentresistens gjør det likevel økonomisk klokt å investere i dette arbeidet. En må derfor ikke belaste de eksisterende spesialtjenestene med enda en oppgave (tuberkulosekontroll) uten at de tilføres tilstrekkelige ressurser.

Et annet viktig poeng ved planlegging av tuberkulosekontroll i disse gruppene er å arbeide for et positivt samspill med rusbrukerne selv. Smittevernloven gir samfunnet virkemidler til å handle også i de ekstreme tilfellene der en smitteførende pasient motsetter seg undersøkelse og behandling. Men det er de som planlegger helsetjenestene som har ansvaret for å legge forholdene til rette for at slike situasjoner blir ekstremt sjeldne. Her har tuberkulosekontrollen mye å lære av det HIV-forebyggende arbeidet. Tuberkulosekontroll må av den enkelte i målgruppene oppleves som et hjelpetiltak, ikke som et tvangstiltak.

10.7 Fengelsinnsatte 1

Årlig er det ca. 11 000 innsettelser i fengsler i Norge (10 697 i 1996). Det er i alt ca. 2 900 fengselsplasser, i tillegg kommer sykeplasser og andre typer særplasser, sikkerhetsceller o.l.

Risikoen for å finne tuberkulose er spesielt høy i fengselsbefolkningen fordi denne gruppen generelt sett (også utenfor perioden i fengselet) har et større stoff- og alkoholmisbruk enn befolkningen ellers.

Ca. 8% av fangebefolkningen kommer fra ikke-vestlige land (dvs ikke fra Europa eller Nord-Amerika), hvor tuberkulose er mer utbredt. Enkelte er illegale innvandrere og har ikke vært til tuberkulosekontroll ved ankomst.

En spørreskjemaundersøkelse i 1988 ved tre anstalter (⁵³ ), viste at 43% av alle de innsatte satt i fengsel på grunn av befatning med narkotika og 60% hadde brukt narkotika før fengselsoppholdet. 46% oppga å ha brukt stoff under det aktuelle fengselsoppholdet. Stoff omfattet her også tabletter som Paralgin forte og diazepam. En snevrere definisjon, f.eks. stoff som injiseres, ville omfatte ca. en firedel av utvalget. Halvparten oppga noen gang å ha hatt et stort alkoholforbruk over noe lengre tid.

Studien er imidlertid ikke helt representativ for hele fengselsvesenet, idet de tre anstaltene har et større innslag av narkotikafengslede enn vanlig. Informasjon om andelen som har brukt stoff tidligere, må tolkes med forsiktighet på grunn av måten spørsmålet er stilt på. 3500 av til sammen ca. 8000 domsinnsettelser hvert år gjelder forseelsesdømte (veitrafikk og lignende) som soner meget kort tid. Mange i denne gruppen vil ikke ha et rusmisbruksproblem eller et rusbruksmønster som er forskjellig fra det man finner i resten av befolkningen (R.Kristoffersen, Kriminalomsorgens utdanningssenter, personlig meddelelse).

Fengselshelsetjenesten er ingen særomsorg, men en del av kommunehelsetjenesten. Ingen tuberkulosepasienter er blitt meldt fra norske fengsler de siste årene. Fra andre land vet vi at fengsler er et viktig sted for tuberkulosesmitte, spesielt i Sør-Europa der mange av fangene er HIV-smittede.

Arbeidsgruppen mener det er viktig å styrke tuberkulosekontrollen i fengslene, spesielt overfor personer fra land med mye tuberkulose som ikke har vært til tuberkulosekontroll ved ankomst til Norge, av hjemløse, alkohol- og sprøytemisbrukere og HIV-smittede. Kontrollen bør organiseres slik at røntgenbilde av lungene tas kort tid etter innsettelsen og resultatet av granskingen meldes til fengselslegen umiddelbart. Et samarbeid mellom lungepoliklinikk og fengsel bør etableres.

10.8 HIV-smittede

HIV-infeksjon har foreløpig bidratt lite til tuberkuloseinsidensen i Norge. Ved sammenkjøring (etter konsesjon) av meldinger i Det sentrale tuberkuloseregister og Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) for årene 1983-91, ble det bare påvist to pasienter med human tuberkulose (upubliserte data fra Statens helseundersøkelser og Folkehelsa).

Frem til utgangen av 1996 hadde tuberkulose vært AIDS-definerende diagnose hos bare 16 av 561 AIDS-pasienter, mens tuberkulose utviklet seg senere i forløpet hos ytterligere 10-20 AIDS-pasienter. Seks av de 16 pasientene med tuberkulose som AIDS-definerende diagnose var født i Norge (⁵⁴ ) (A. Lystad og Ø. Nilsen, personlig meddelelse).

En feilkilde i statistikken er at definisjonen av AIDS har endret seg med årene. Definisjonen har dels bygget på påvisning av ulike infeksjoner hos en HIV-smittet person. Fra september 1987 ble tuberkulose utenfor lungene hos en HIV-smittet person inkludert som kriterium for AIDS. Først fra januar 1993 ble også lungetuberkulose hos HIV-smittede personer inkludert som kriterium. Dette innebærer at alle HIV-smittede med en eller annen form for tuberkulose per definisjon har AIDS og er nominativt meldepliktige. Hovedårsaken til at tuberkulose ikke er mer utbredt blant HIV-smittede er at de fleste HIV-smittede er unge norskfødte som svært sjelden er smittet med tuberkulose.

HIV-testing er anbefalt blant yngre tuberkulosepasienter og også i andre aldersgrupper hvis risikofaktorer for HIV-smitte foreligger (¹ ). Omvendt er utredning med henblikk på tuberkulose anbefalt hos alle HIV-positive. Det foreligger ingen data om i hvilket omfang tuberkulosepasienter er HIV-testet. Slik testing skjer sannsynligvis i for lite omfang, slik at en underdiagnostisering av HIV-smitte kan forekomme.

Arbeidsgruppen mener det er behov for oppdatert informasjon ved regelmessig sammenkjøring av meldinger til Det sentrale tuberkuloseregister og Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS).

10.9 Opphold i høyprevalensland

Norskfødte personer som oppholder seg i lengre tid i utviklingsland, får iblant tuberkulose. I 1995 ble fem slike pasienter meldt. Med økende reisevirksomhet kan flere bli eksponert for smitte og utvikle sykdom (se kap. 5.2.1).

Bortsett fra den frivillige BCG-vaksinasjon er det ingen rutiner for tuberkuloseforebyggelse i disse gruppene. Hvis de aktuelle personer er lærere eller helsepersonell, vil de måtte gjennomgå kontroll på grunn av sitt yrke.

10.10 Andre grupper

En stor del av dagens tuberkulosearbeid dreier seg om tuberkulintesting og røntgenfotografering av spesielle yrkesgrupper. BCG-vaksinasjon er bare unntaksvis aktuelt siden de aller fleste er vaksinert i 14-årsalderen. Ifølge Det sentrale tuberkuloseregister er ikke tuberkulosekontrollen de siste årene blitt gjennomført etter regelverket på mange arbeidsplasser. Med den fornyede interesse for tuberkulose og ny forskrift om tuberkulosekontroll synes kontrollen i det siste å ha blitt gjennomført noe mer fullstendig.

Antallet tuberkulosepasienter eller tuberkulosesmittede som oppdages ved disse kontrollene er sannsynligvis meget lite, men Det sentrale tuberkuloseregister har ufullstendig informasjon om dette. Konsekvensene av ett enkelt sykdomstilfelle kan imidlertid være så store at kontroll av mange kan rettferdiggjøres. Dette gjelder for eksempel lærere som kan smitte mange uvaksinerte barn, og sjøfolk/oljeplattformarbeidere der tette miljøer gjør at smitten kan spres raskt og få store økonomiske konsekvenser.

Et stort problem er at tolkning av tuberkulintesting hos BCG-vaksinerte personer er vanskelig (se kap. 7.4). Mange vil ha positive reaksjoner som ikke skyldes tuberkulosesmitte, men som krever utredning ved lungepoliklinikk.

10.10.1 Helsearbeidere

Én hensikt med kontrollen er delvis å oppdage smitteførende tuberkulose hos helspersonell som kan smitte pasienter med nedsatt motstandskraft. En annen hensikt er å registrere tuberkulinstatus hos helsepersonell, slik at eventuelle endringer som tyder på nysmitte, lettere kan påvises ved en eventuell senere miljøundersøkelse rundt smitteførende tuberkulosepasienter.

Nyansatt helsepersonell skal tuberkulintestes, mens bare personer som er naturlig tuberkulinpositive skal gjennomgå røntgenundersøkelse av lungene, og bare hvis de skal arbeide med barn eller pasienter med nedsatt immunforsvar.

Arbeidsgiverne har et ansvar for å beskytte sine ansatte så godt som mulig mot tuberkulose. Mange smitteførende tuberkulosepasienter ligger i sykehus i mange dager og uker før diagnosen stilles. Ved tuberkulintesting av helsepersonell ved en avdeling med tuberkulosepasienter er det vanlig å påvise superin­feksjon hos BCG-vaksinerte.

Økende forekomst av resistens og multiresistens tilsier også at tilbudet om BCG-vaksinasjon opprettholdes til tuberkulinnegative uvaksinerte i denne gruppen.

Arbeidsgruppen mener derfor at kontroll av helsepersonell bør opprettholdes som i dag.

10.10.2 Arbeidstagere på skip og faste oljeplattformer

Tuberkuløs sykdom blir hvert år oppdaget hos enkelte arbeidstagere på skip eller oljeplattformer og avstedkommer store og dyre miljøundersøkelser.

Mange norske skip i utenriksfart har nesten utelukkende mannskap fra utviklingsland (som Filippinene) og andre land (som Polen og Russland) med høy forekomst av tuberkulose. Arbeidsgruppen mener derfor at kontroll av denne gruppen bør opprettholdes som i dag.

Når det gjelder kontroll av norskfødt personell i innenriksfart, synes derimot dagens kontroll å være for omfattende.

10.10.3 Militære

Det sentrale tuberkuloseregister har ikke mottatt meldinger de siste årene om tuberkulose blant militært personell, offiserer eller sivilt ansatte i Forsvaret. Imidlertid drives en utstrakt bruk av skjermbildefotografering og tuberkulintesting av rekrutter, men dette materialet er ikke tilgjengelig for den sivile tuberkulosekontrollen. Dette er meget uheldig.

10.10.4 Lærere og personer knyttet til barneomsorg

Ifølge dagens regler skal alle nyansatte tuberkulintestes, med mindre de kan dokumentere tidligere positiv tuberkulinreaksjon. Røntgenkontroll er begrenset til uvaksinerte tuberkulinpositive.

Arbeidsgruppen er delt i oppfatningen om denne kontrollen i dag er berettiget. Flertallet mener spesiell kontroll av lærere er unødvendig, fordi forekomst av tuberkulose er så sjelden blant denne yrkesgruppen. Mindretallet (Bjartveit, Skarpaas) mener kontrollen av lærere skal fortsette som i dag (jfr. dissens om BCG-tilbud til samme gruppe, kap. 18.6).

10.10.5 Skolebarn

Ifølge dagens regler skal alle skolebarn i 14-årsalderen bli tuberkulintestet. Hvis testen er negativ, blir BCG-vaksinasjon tilbudt og anbefalt. Plikt til tuberkulinkontroll i første klasse bortfalt med den nye tuberkuloseforskriften, fordi svært få positive ble oppdaget på dette alderstrinnet.

Så lenge allmenn BCG-vaksinasjon av 14-åringer fortsetter, er det sterke argumenter for å tuberkulinteste før en vaksine blir tilbudt. Hvis imidlertid allmenn vaksinasjon ikke lenger gjennomføres, kan det diskuteres om tuberkulintesting av ca. 60 000 barn for å finne ca. 150 positive er verdt innsatsen. Imidlertid er det i dag det eneste målet på smittenivået i befolkningen, til tross for at tuberkulinprøven ikke er en ideell test. Det kan da vurderes om et representativt utvalg (for eksempel på 10%, dvs. 6000 barn) kunne være tilstrekkelig for å nå dette målet. Dette kan vise seg vanskelig å gjennomføre i praksis.