2 Innledning
Sosial- og helsedepartementet oppnevnte i oktober 1996 en arbeidsgruppe for gjennomgang av den nasjonale tuberkulosestrategien. Denne oppnevnelsen må sees i sammenheng med de store endringene som har skjedd siden 1994 når det gjelder bestemmelser om tuberkulosekontroll. Lov om vern mot smittsomme sykdommer av 5. august 1994 avløste tuberkuloseloven av 1900 og lover om skjermbildefotografering, tuberkulinprøving og BCG-vaksinasjon av 1947. Ny forskrift om tuberkulosekontroll ble fastsatt av Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn 20. oktober 1996 og trådte i kraft 1. januar 1997. Kontroll av tuberkulose. Håndbok for kommunehelsetjenesten (1 ) ble utgitt av Statens helseundersøkelser og Statens helsetilsyn i desember 1996.
Forut for disse nye bestemmelsene lå flere høringsrunder der fagmiljøet var involvert. Dermed ble på mange måter norsk tuberkulosekontroll fastlagt for den nærmeste fremtiden.
Hyppigheten av tuberkulose nådde et toppunkt i industrialiserte land ved århundreskiftet. Senere var det en gradvis tilbakegang som falt sammen med bedringer i sosioøkonomiske kår, bedre boligforhold (mindre trangboddhet betydde mindre smittespredning) og bedre ernæring og derved økt motstandskraft hos befolkningen (færre av de smittede utviklet sykdom). Behandlingen frem til 1947 var begrenset til sanatorieopphold og kirurgi. På dette tidspunkt ble tre viktige intervensjoner gjort mulig:
Aktive legemidler (streptomycin, PAS og isoniazid) ble tilgjengelig fra slutten av 1940-årene.
BCG-vaksinasjon ble etter lovvedtak i 1947 tatt i bruk i stor skala, spesielt blant elever i de siste klassene i grunnskolen.
Skjermbildefotografering ble startet etter lovvedtak i 1947 og omfattet hele den voksne befolkningen fram til 1969, da man gradvis gikk over til å fotografere et mindre utvalg med høyere risiko enn andre. Denne selektive undersøkelsesmetode var gjennomført over hele landet fra og med 1976.
I alle industrialiserte land har det vært en klar nedgang i tuberkulosehyppighet, men tempoet i nedgangen har variert fra land til land. Fra et svært høyt utgangspunkt er Norge i dag blant landene med det laveste nivået i hele Europa.
Det som skiller tuberkulosen i Norge mot årtusenskiftet fra situasjonen for hundre år siden er:
Forekomsten (prevalensen) er lav.
De fleste som har smitten i seg, er eldre personer.
Det er svært lite smittespredning.
Behandlingsutsiktene er gode og dødeligheten lav.
Faktorer som kan påvirke tuberkulosesituasjonen i vårt land er:
immigrasjon fra høyprevalensland
relativ liten kunnskap om tuberkulose i befolkningen generelt og blant store grupper av helsepersonell
Mange land har revidert sine strategier ut fra en ny epidemiologisk situasjon med nye risikogrupper, mindre offentlige ressurser til tuberkulosearbeid og mindre faglig kompetanse i tuberkulosekontroll. Samtidig har man observert en økt insidens (økt antall nye tilfeller) av tuberkulose i enkelte land, blant annet USA, Nederland og Danmark. Arbeidsgruppen er kjent med at strategidokumenter for tuberkulosekontroll er under utarbeidelse også i andre lavprevalensland (Storbritannia, Australia, Nederland) og i våre naboland Sverige og Danmark.