25 Merknader til de enkelte paragrafene

Kapittel I Formål og virkeområde mv.

§ 1 (lovens formål)

Loven har til formål å sikre ved vern og bærekraftig bruk at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på for fremtiden.

Formålsbestemmelsens betydning og innhold er drøftet i kap. 11.4, særlig 11.4.1 og 11.4.2.4.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 1, men er mer generell for å gi uttrykk for at naturmangfoldloven har et videre virkeområde enn områdevernet. Bestemmelsen er dessuten klarere formulert som en formåls bestemmelse, mens andre elementer fra naturvernloven § 1, særlig aktsomhets- og hensynsplikten i tredje og fjerde ledd, er formulert som egen bestemmelse i naturmangfoldloven (utk. § 6).

Den generelle formålsbestemmelsen i utk. § 1 følges opp med en mer konkret formålsbestemmelse for genetisk materiale i utk. § 55, samt med bestemmelser om konkrete mål (bevaringsmål) for naturtyper og arter i utk. §§ 4 og 5, og mål for områdevern i utk. § 32. I tillegg inneholder loven en hjemmel for å fastsette miljøkvalitetsmål i utk. § 13.

Formålsbestemmelsen har betydning for tolkning av loven og som veileder for skjønnsutøvingen. Lovens formål er ett av flere hensyn som vil bli vektlagt ved beslutninger etter loven. Det angir en prioritering av vern og bærekraftig bruk av biologisk, landskapsmessig og geologisk mangfold, men det innebærer ikke at dette alltid og i full utstrekning vil få gjennomslag. Dette gjelder f.eks. ved beslutninger om det skal opprettes verneområder, og i tilfelle hvor, eller hvor mange.

Bestemmelsen vil også ha betydning for tolkning og skjønnsutøvelse etter andre lover. Slike lover vil imidlertid ofte selv har formålsbestemmelser, der andre samfunnsmessige mål fremheves. Naturmangfoldlovens formål kan i slike tilfeller bidra til en nyansering av slike andre mål når den aktuelle loven anvendes, og vil være et viktig tilleggshensyn i avveiningene når beslutninger tas.

Ved bruken av denne formålsbestemmelsen ved myndighetsutøvelse etter både naturmangfoldloven og andre lover vil vektleggingen av miljøverdiene bl.a. henge sammen med hvor store negative konsekvenser en beslutning eventuelt kan ha for miljøet, eller hvor vanskelig det blir å oppnå målet hvis beslutningen treffes.

Bestemmelsen tilsier ikke at målet skal nås for enhver pris. Kjernen i formålsbestemmelsen må være at loven totalt sett skal bidra til en utvikling i den retningen målet angir.

Bestemmelsen har også pedagogisk betydning i det den viser hvilke hensyn som er lagt til grunn ved utformingen av loven.

Målet kan videre ha betydning for Riksrevisjonens arbeid med forvaltningsrevisjon.

Bestemmelsen innebærer ingen direkte rettigheter eller plikter, verken for myndighetene eller for enkeltpersoner, men andre bestemmelser i loven som inneholder slike plikter, f.eks. aktsomhetsplikten i utk. § 6 og plikten til å vurdere om arter bør prioriteres etter utk. § 23, skal tolkes i lys av formålsbestemmelsen.

Vern og bærekraftig bruk trekkes i formålsbestemmelsen frem som kjernene i virkemiddelbruken for å oppnå den naturtilstanden som ønskes. Begrepene er nærmere forklart i kap. 9. Vernetiltak omhandles først og fremst i utk. § 23 og kap. V. Disse bestemmelsene er en videreføring av hovedinnholdet i naturvernloven. Bestemmelser for å bidra til en bærekraftig bruk finnes først og fremst i andre bestemmelser i lovforslaget.

Naturen omfatter så vel biologisk mangfold som landskapsmessig og geologisk mangfold, jf. neste setningsdel. Begrepene kan delvis overlappe hverandre. For eksempel vil landskapsformasjoner være blant de økologiske betingelser for det biologiske mangfold. Samtidig er det biologiske mangfold med på å gi landskapet dets særtrekk (se også kap. 4.1.1 og 11.3). Geologien er grunnlaget for f.eks. jordsmonn, som igjen gir grunnlaget for et bestemt biologisk mangfold. Begrepene er likevel ikke fullt ut sammenfallende, og de retter oppmerksomheten mot ulike aspekter ved naturmiljøet.

Begrepet biologisk mangfold er omtalt inngående i kap. 4. Så sentralt som det er i moderne naturforvaltning, jf. særlig biomangfoldkonvensjonen, bør det etter utvalgets mening komme til uttrykk i loven.

Med landskap siktes til større sammenhenger i naturen. ”Landskap” defineres i den europeiske landskapskonvensjon (se kap. 10.3.8) som ”et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer” (art. 1 (a)). Også etter utk. § 1 omfatter ”landskap” både et rent naturlandskap og et kulturpåvirket landskap. Med landskapsmessig mangfold siktes det til mangfoldet i landskapstyper, det vil si landskap med egne særtrekk.

Geologisk mangfold er variasjonen i geologiske forekomster, f.eks. lag med særskilte bergarter, kvartærgeologiske formelementer, forkastninger eller områder med fossiler. Særpregede geologiske forekomster er en viktig verneverdi i flere naturminner og naturreservater og i noen landskapsvernområder i dag, og kan etter utvalgets forslag ligge til grunn for bl.a. reservatfredning (se utk. § 36).

Begrepet naturen er ment å omfatte også kulturpåvirket og kulturbetinget biologisk mangfold (jf. kap. 4.3). Det er dermed videre enn uttrykket ”naturområde” i utk. § 34, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Begrepet ”naturen” omfatter også naturens økologiske prosesser . Disse er fremhevet for å gi uttrykk for at dynamikken i naturen må sikres. Målet for loven er ikke å stanse naturlig utvikling, men nettopp å sikre at en slik utvikling kan finne sted. Dette utelukker ikke at det i visse tilfeller kan være ønskelig å bevare et særskilt suksesjonstrinn gjennom områdevern og aktivt skjøtsel (se kap. 11.4.2.4 og 16.8.3). Ved at de økologiske prosesser sikres, kan også naturens produktivitet opprettholdes. Dette er et hovedmål etter Grunnloven § 110 b.

Ved hjelp av begrepene ”naturen” og ”økologiske prosesser” understrekes også at in situ -bevaring er hovedmålet med loven. Loven inneholder imidlertid også en plikt for myndighetene til å sette i verk ex situ -bevaringstiltak hvis dette kan bidra til at arten på sikt overlever i naturen (utk. § 26, se også kap. 13.7.6).

Formålsbestemmelsen er utformet med sikte på lovens hovedinnhold. Den omfatter ikke domestisert biologisk mangfold, men betydningen av at dette blir bevart, kommer til uttrykk i utk. §§ 5 tredje ledd og 26 annet ledd.

Målet om å sikre naturmangfoldet er et langsiktig mål, noe som kommer til uttrykk gjennom ordene for fremtiden . Begrepet ”for fremtiden” tar videre sikte på å fange opp hensynet til fremtidige generasjoner, jf. også formuleringen i Grunnloven § 110 b om at retten til et sunt miljø og en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares, skal ivaretas ”ogsaa for Efterslægten”.

Formålsbestemmelsen bygger på at naturen tillegges grunnleggende verdier som nytte- eller bruksverdi, opplevelsesverdi, verdi knyttet til identitetsfølelse og tilhørighet, økologisk verdi og egenverdi. Verdigrunnlaget for bevaring av naturens mangfold er nærmere beskrevet i kap. 8.

Lovens formål er i samsvar med viktige internasjonale forpliktelser om bevaring av naturverdier i bl.a. biomangfoldkonvensjonen og andre internasjonale avtaler, jf. kap. 10 og 11.4.2. Naturmangfoldloven skal bidra til å sikre norsk gjennomføring av internasjonale avtaler innenfor lovens virkeområde.

§ 2 (stedlig virkeområde)

Loven gjelder på norsk land- og sjøterritorium, på norsk kontinentalsokkel og for havområder ellers i soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91, med de begrensninger som følger av folkeretten.

For Svalbard og Jan Mayen gjelder lovens kap. VII. For øvrig gjelder lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard og lov 21. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen i stedet for loven her.

Kongen kan gi forskrift om at hele eller deler av loven skal gjelde for norske personer, fartøy eller selskap utenfor områder underlagt norsk jurisdiksjon.

Det prinsipielle utgangspunkt for lovens stedlige virkeområde er drøftet i kap. 11.6.

Etter første ledd gjelder naturmangfoldloven for det første på norsk land- og sjøterritorium. Lest i sammenheng med annet ledd, betyr bestemmelsen at loven – med unntak for kap. VII – ikke gjelder på landterritoriet på Svalbard og Jan Mayen og heller ikke i sjøterritoriet rundt disse. Bakgrunnen for dette er at for disse områdene gjelder allerede miljølovgivning som er tilpasset de særskilte forholdene der (hhv. svalbardmiljøloven og miljøforskrifter for Jan Mayen med hjemmel i Jan Mayen-loven § 2 annet ledd).

Etter første ledd gjelder loven også for norsk kontinentalsokkel. Dette dekker også kontinentalsokkelen rundt Svalbard, for øvrig i samsvar med det norske syn at Svalbard ikke har en egen sokkel. For havområder utenfor sjøterritoriet gjelder loven i soner opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, dvs. den norske økonomiske sone utenfor fastlandet (kgl.res. 17. desember 1976), fiskerisonen rundt Svalbard (kgl.res. 3. juni 1977) og fiskerisonen rundt Jan Mayen (kgl.res. 23. mai 1980). Det følger også av annet ledd annet punktum at naturmangfoldloven etter utkastet gjelder i sjøområdene utenfor territorialgrensen ved Svalbard og Jan Mayen.

Loven kan bare anvendes innenfor de rammer som folkeretten setter, jf. første ledd avslutningsvis. I samsvar med Norges standpunkt om at Svalbardtraktaten ikke gjelder utenfor territorialfarvannet (se bl.a. St.meld. nr. 40 (1985–86) s. 9), vil Svalbardtraktaten ikke begrense anvendelsen av loven. Om begrensninger som følger av folkeretten med hensyn til vern i sjø vises til nærmere omtale i kap. 16.11.5.2.

Etter annet ledd første punktum gjelder lovens kap. VII for Svalbard og Jan Mayen. Begrunnelsen er at det ikke finnes egne regler om genetisk materiale i lovgivningen for disse områdene. Kapittel VII må i disse tilfellene anvendes med de begrensninger som følger av Svalbardtraktaten.

Tredje ledd hjemler muligheten for å la loven eller deler av den gjelde for norske personer, fartøy (herunder luftfartøy) eller selskap, selv om de befinner seg utenfor norsk territorium. Også genteknologiloven har en hjemmel for å gi lovens bestemmelser anvendelse på handlinger begått av norske personer eller selskap i utlandet (§ 3 a). Loven tar således høyde for at det kan skje en utvikling i internasjonalt samarbeid som kan gjøre en utvidelse av virkeområdet aktuelt på noen punkter. Blant annet vil eventuell opprettelse av beskyttede områder i åpent hav ved folkerettslige regler kunne medføre et behov for å gi noen av lovens bestemmelser anvendelse på norske fartøyer når de befinner seg utenfor noen stats jurisdiksjon.

§ 3 (definisjoner)

I denne lov forstås med

1. art: etter biologiske kriterier bestemte grupper av levende organismer;

2. bestand: en gruppe individer av samme art som inntar et visst område til samme tid;

3. biologisk mangfold: mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene;

4. domestiserte arter: arter som mennesker har tatt i kultur eller som husdyr;

5. fremmed organisme: en organisme som ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet;

6. genetisk materiale: gener og annet arvemateriale i ethvert biologisk materiale, som kan overføres til andre organismer med eller uten hjelp av teknologi, likevel ikke genetisk materiale fra mennesker;

7. høsting: jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, til forbruk eller innsatsfaktor i produksjon;

8. innførsel: kryssing av grense på land mot nabostat eller ilandføring fra områder utenfor norsk økonomisk sone og norsk kontinentalsokkelsjøterritoriet;

9. leveområde: geografisk område med avgrensning som kan endre seg over tid, der en art har sitt naturlige oppholdssted gjennom de fleste faser av livet;

10. naturtype: ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer, geologiske forekomster eller lignende;

11. organisme: enhver enhet som er i stand til å formere seg eller til å overføre genetisk materiale;

12. planter: karplanter, moser og flercellede alger

13. sopp: flercellede sopp, inkludert lav

14. utsetting: utsetting, bevisst utslipp eller deponering som avfall av organismer i miljøet eller i et innesluttet system der rømning ikke er utelukket;

15. uttak: enhver form for avliving eller fjerning av organismer uansett formål;

16. vilt: naturlig viltlevende pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr;

17. viltlevende: som ikke er domestisert;

18. virveldyr: pattedyr, fugler, fisk, amfibier og krypdyr;

19. virvelløse dyr: flercellede dyr uten ryggsøyle;

20. økologisk funksjonsområde: område – med avgrensning som kan endre seg over tid – som oppfyller en økologisk funksjon for en art, slik som beiteområde, hiområde, myte- eller hårfellingsområde, overnattingsområde, spill- eller parrings-område, trekkvei, yngleområde og leveområde;

21. økologisk tilstand: status og utvikling for funksjoner, struktur og produktivitet i en naturtypes lokaliteter sett i lys av aktuelle påvirkningsfaktorer;

22. økosystem: et mer eller mindre velavgrenset og ensartet natursystem der samfunn av planter, dyr, sopp og mikroorganismer fungerer i samspill innbyrdes og med det ikke-levende miljøet;

Paragrafen inneholder definisjoner av begreper som brukes flere steder i loven.

Bokstav a definerer begrepet art . Dette begrepet er nærmere omtalt i kap. 4.1.2.1.

Begrepet bestand er definert i bokstav b , og omtales nærmere i kap. 4.1.2.3. I loven brukes begrepet bestand kun om grupper individer av samme art.

Bokstav c inneholder definisjonen av biologisk mangfold . Den bygger på definisjonen i biomangfoldkonvensjonen art. 2. Begrepet er nærmere omtalt i kap. 4.1.1.

Bokstav d definerer domestiserte arter og omfatter både planter og dyr. Karakteristisk for domestiserte arter er at mennesker har gjort en bevisst innsats for å forandre eller fremheve naturgitte egenskaper gjennom foredling eller avl. Domestisert mangfold skiller seg derfor fra kulturpåvirket eller kulturbetinget biologisk mangfold, der endringene i mangfoldet ikke har vært hovedmålet med den aktuelle påvirkningen (se kap. 4.3). Overgangene mellom disse begrepene er imidlertid ikke skarp. Begrepet domestiserte arter er nærmere omtalt i kap. 4.1.2.4.

Bokstav e gir en definisjon av begrepet fremmed organisme . Ordet organisme er valgt istedenfor art, fordi begrepet er knyttet opp mot utsetting eller utslipp, som gjelder enkeltindivider av arter. Dessuten sikrer man på denne måten at også lavere taxa enn arten dekkes, jf. kap. 14.1.2. Om en art eller bestand kan anses å forekomme ”naturlig” på stedet, må bedømmes konkret. Som nevnt i kap. 4.3 vil tidsfaktoren ha stor betydning for om en art som tidligere er introdusert i norsk natur, likevel anses for å være naturlig hjemmehørende i et bestemt område. Hvor lang tid det må gå før en art kan anses for å være naturlig hjemmehørende i et område, kan variere fra art til art. En art som sprer seg naturlig til Norge eller et område i Norge der den ikke har forekommet før, betraktes ikke som fremmed så lenge den forekom naturlig i de områder som den spredde seg fra.

Bokstav f definerer genetisk materiale . Som nevnt i kap. 22.2.2 har utvalget valgt å bruke begrepet genetisk materiale istedenfor genetiske ressurser, som er begrepet som brukes i biomangfoldkonvensjonen. Genetisk materiale er dermed en nøytral definisjon, som er uavhengig av hvilken verdi eller hvilken ressurs materialet eventuelt utgjør for mennesker. Ordet ”som” i definisjonen viser tilbake til ”gener og annet arvemateriale”. Naturmangfoldloven regulerer ikke tilgang til og bruk av genetisk materiale fra mennesker, noe som presiseres i definisjonen i bokstav f.

Bokstav g definerer høsting . Utkastet til naturmangfoldloven skiller mellom høsting og uttak av biologiske ressurser. ”Uttak” er det overordnede begrepet, som omfatter alle former for avliving eller fjerning av organismer uansett formål, jf. bokstav o . ”Høsting” er en særskilt form for uttak, nemlig uttak der formålet er forbruk eller bruk som innsatsfaktor i produksjon, jf. bokstav g . Høsting til prydformål regnes som ”forbruk” etter bestemmelsen. Hogst av ved og tømmer til forbruk eller bruk som innsatsfaktor i produksjon regnes som høsting, mens det ikke er tilfelle for hogst til andre formål, f.eks. skjøtsel.

Bokstav h definerer innførsel som kryssing av grense på land mot nabostat eller ilandføring fra områder utenfor norsk økonomisk sone og norsk kontinentalsokkel. Definisjonen må ses i sammenheng med lovens virkeområde etter utk. § 2 første ledd, og medfører at det foreligger innførsel når grensen for virkeområdet krysses. Som innførsel regnes også tilfeller der mennesker med hensikt legger forholdene til rette for at organismer skal krysse grensen.

Bokstav i definerer leveområde for en art, som etter definisjonen i bokstav t er et av de økologiske funksjonsområdene for arten. Leveområdet er det funksjonsområdet der arten oppholder seg mest. Som det går frem av definisjonen kan avgrensningen av området endre seg over tid, f.eks. som følge av klimaendringer. Ustrekningen av leveområdet vil variere sterkt fra art til art.

Bokstav j gir en vid definisjon av naturtype i denne loven. Begrepet prøver å fange opp de viktigste variasjonene i naturen på økosystemnivå (se bokstav v og kap. 4.1.2.5). Naturtypene behøver etter loven ikke å være definert etter bare ett sett kriterier som f.eks. plantelivet. Også dyrelivet, geologien eller landskapet kan karakterisere en naturtype. Begrepet kan omfatte større økosystemer som f.eks. gammel edelløvskog eller deltaområder, men også småbiotoper som gamle trær, gårdsdammer, hekker eller steinrøyser. Det siktes imidlertid ikke til hoved naturtyper som f.eks. fjell, skog eller kulturlandskap. Begrepet naturtype er nærmere omtalt i kap. 4.1.2.5.

Bokstav k definerer organisme som enhver enhet som er i stand til å formere seg eller til å overføre genetisk materiale. Det forutsettes at organismen selv er i stand til dette. Det betyr at virus etter loven ikke regnes som organismer, siden disse trenger en vertsorganisme for å formere seg (se kap. 4.1.2.2). Definisjonen omfatter organismer i alle artsgrupper, men en del bestemmelser i lovutkastet gjelder ikke for encellede organismer, jf. bl.a. merknadene til utk. §§ 20 og 21 og definisjonene i bokstav l og m.

Bokstav l gir en definisjon av planter , mens bokstav m presiserer at sopp – som regnes som et eget rike – i lovutkastet også omfatter lav. Når lovutkastet bruker begrepet flora , regnes det som et felles begrep for planter og sopp.

Bokstav n definerer utsetting av organismer. Det som kjennetegner utsetting, er at det er en bevisst handling som forårsaker at en organisme kommer ut i miljøet. Begrepet avgrenses mot innesluttet bruk der det er truffet tilstrekkelig med foranstaltninger for å forhindre rømming. Med ”rømming” menes også at organismen kan slippe ut ved at andre dyr henter den som bytte, f.eks. fisk i hagedammer.

Bokstav o definerer uttak som fellesnevner for alle handlinger som går ut på å ta organismer ut av naturen, enten ved avliving eller ved fjerning, herunder flytting. Bestemmelsen gjelder uansett metode eller formål. Å gjøre skade på organismer regnes ikke som uttak. Skade på flora eller fauna må derfor nevnes i tillegg til uttak hvis det skal omfattes av vedkommende bestemmelse i loven.

Definisjonen av vilt i bokstav p svarer til gjeldende definisjon av vilt i viltloven § 2. Ordet ”naturlig” er tilføyd for det første for å utelukke domestiserte arter som har rømt eller som er ute og beiter. For det andre innebærer definisjonen at arter som opprinnelig har vært viltlevende, men som nå holdes i fangenskap, omfattes. Definisjonen omfatter også ikke-norske arter når disse befinner seg innenfor lovens virkeområde. Det er særlig § 25 som det er aktuelt å anvende på slike arter.

Med viltlevende menes arter eller organismer som ikke er domestisert, jf. bokstav q.

Av bokstav r fremgår at virveldyr er pattedyr, fugler, fisk, amfibier og krypdyr.

Bokstav s slår fast at virvelløse dyr er dyr uten ryggsøyle. Begrepet omfatter dermed bl.a. insekter, krepsdyr og bløtdyr. Som ved planter og sopp er definisjonen avgrenset mot de encellede organismene.

Bokstav t definerer hva som regnes som et økologisk funksjonsområde for en eller flere arter. En økologisk funksjon for en art eller bestand kan generelt beskrives som summen av biologiske og ikke-biologiske prosesser som er nødvendige for å opprettholde en levedyktig bestand og naturlig utvikling av arten. Bestemmelsen angir de mest aktuelle eksemplene på økologiske funksjonsområder, men er ikke uttømmende. Begrepet er brukt for å sikre at artsforvaltningen tar tilstrekkelig hensyn til områder som en art bruker bare over kort tid, men som arten er helt avhengig av for å overleve på sikt.

Bokstav u definerer økologisk tilstand . Begrepet er knyttet opp mot en naturtypes lokaliteter. Begrepet sier noe om kvaliteten i lokalitetene, ikke om antallet lokaliteter og naturtypens utbredelse. Den økologiske tilstand er en kombinasjon av status på et konkret tidspunkt og den utviklingen som har skjedd og antas å skje fremover, jf. ordene ”status og utvikling” i bokstav u. For å kunne vurdere utviklingen må også påvirkningsfaktorene trekkes inn. Begrepet ”funksjoner” omfatter bl.a. tjenester i form av vannreservoar, næringsleverandør og beiteressurs, og gjenspeiler de økologiske prosessene i naturtypen, herunder vannhusholdning, næringsomsetning, kulturpåvirkning og relasjoner mellom arter. Slik begrepet ”funksjoner” er brukt i bokstav u er det ment å omfatte de økologiske prosessene. Begrepet ”struktur” viser til sammensetningen av arter og bestander, samt den fysiske utformingen av lokaliteten. Med ”produktivitet” menes produsert biomasse pr. arealenhet, dvs. det kvantitative utbyttet av prosessene. (Se også kap. 4.2.2).

Bokstav v definerer økosystem (se også kap. 4.1.2.5). Et økosystem er et avgrenset geografisk område, i motsetning til ”naturtype”, som viser til flere lokaliteter av en bestemt type natur. Avgrensningen kan være mer eller mindre klar, avhengig av hvilket økosystem det er tale om. Et økosystem kan være en lokalitet av en bestemt naturtype, men også et langt større område der flere naturtyper er representert. Samtidig kan en lokalitet av en naturtype inneholde flere økosystemer på mikronivå, f.eks. død ved. Begrepet økosystem omfatter også samspillet mellom organismene på stedet eller i området, og forholdet mellom organismene og de ikke-biologiske faktorene som klima, lys, vannhusholdning, næringssalter mv.

Kapittel II Alminnelige bestemmelser

§ 4 Bevaringsmål for naturtyper og økosystemer

Naturen skal forvaltes slik at mangfoldet av naturtyper bevares innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosesser som kjennetegner den enkelte naturtype. Økosystemers funksjoner, struktur, produktivitet og dynamikk skal opprettholdes så langt mulig.

Bestemmelsen er drøftet i kap. 11.7.2.

Paragrafen bygger på naturvernloven § 1, men er mer konkret, og fastsetter et bevaringsmål for forvaltningen av naturtyper og økosystemer.

Første punktum angir målet for forvaltningen av naturtyper. Begrepet ”naturtype” er definert i utk. § 3 bokstav j. Lovens definisjon er noe videre en den rent naturfaglige definisjonen, ved at også f.eks. dammer, åkerholmer og andre natur”forekomster” regnes med.

Bevaringsmålet retter seg både mot den enkelte naturtype og mot mangfoldet av naturtyper. Ordet ”bevares” angir ikke noen frysing av tilstanden og skal tolkes slik at det gis rom for naturlig utvikling og for menneskepåvirket utvikling i den utstrekning slik utvikling er i tråd med formålet etter § 1. Det vises til kap. 9.1 og 11.4.2.4 for en nærmere forklaring av begrepet. I utk. § 4 kommer naturens dynamikk bl.a. til uttrykk gjennom begrepet ”naturlig utbredelsesområde”, noe som omfatter hele den geografiske sonen der naturtypen forekommer naturlig. Dette vil ikke være et område der grensen til enhver tid ligger fast. Naturen er i forandring, og utbredelsen av naturtyper vil variere, f.eks. med klimaendringer. Videre vil også artsmangfoldet og de økologiske prosessene ha en naturlig utvikling, som igjen virker inn på innholdet i naturtypene.

EUs regelverk angir ”gunstig bevaringsstatus” som mål for naturtyper så vel som for arter. For at bevaringsstatus for naturtyper skal kunne anses som ”gunstig”, må naturtypens utbredelsesområde og de arealer den dekker innen dette området være stabilt eller økende. I tillegg skal den struktur og de funksjoner som er nødvendige for at naturtypen skal kunne opprettholdes på lang sikt, finnes og sannsynligvis komme til å finnes i overskuelig fremtid. I tillegg må bevaringsstatus hos de arter som er typiske for naturtypen, være gunstig (habitatdirektivet art. 1 (e)). Tilsvarende synspunkter bør legges til grunn i tolkningen av utk. § 4.

Med ”opprettholdes” menes opprettholdelse både på kort og på lang sikt.

For innholdet i bevaringsmålet er opprettholdelsen av artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype sentrale indikatorer. Eksempler på økologiske prosesser som kjennetegner en naturtype er f.eks. vannhusholdning (tørre eller våte områder) og jordsmonnets beskaffenhet (f.eks. kalkrik). Økologiske prosesser er nærmere beskrevet i merknadene til utk. § 3 bokstav u.

I noen tilfelle, f.eks. når det gjelder kulturlandskap, kan det være behov for skjøtsel for å nå målet. Regler om skjøtsel finnes i utk. §§ 44 og 51 fjerde ledd.

Bevaringsmålet for økosystemer fremgår av bestemmelsens annet punktum . ”Økosystemer” er definert i utk. § 3 bokstav v. En naturtypeforekomst kan i seg selv utgjøre et økosystem, men økosystemet kan også forestås i overordnet betydning, og dermed bestå av flere naturtyper. Dessuten kan en forekomst av en naturtype inneholde flere økosystemer på mikronivå, jf. kap. 4.1.2.5. Målet for økosystemer har et langsiktig perspektiv, og retter seg mot økosystemenes funksjoner, struktur, produktivitet og dynamikk. For en nærmere forklaring av hva disse ordene innebærer vises til kap. 4.2.2. Annet punktum er et uttrykk for økosystemtilnærmingen, jf. kap. 11.9.

Målet pålegger ikke myndighetene konkrete rettsplikter, men vil ha betydning i forbindelse med skjønnsutøvelse ved beslutninger etter de øvrige bestemmelser om områdeforvaltning i denne loven og andre lover som regulerer områdeforvaltning. Særlig vil målet ha betydning ved beslutninger etter utk. kap. V og VI om henholdsvis områdevern og utvalgte naturtyper. Det vil også ha betydning som moment i lovtolkning. For private vil bevaringsmålet være med på å fastsette det nærmere innhold i aktsomhetsplikten, jf. utk. § 6 med merknader.

§ 5 Bevaringsmål for arter

Artene og deres økologiske funksjonsområder skal forvaltes slik at artene forekommer i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde, og slik at de økologiske betingelsene og det genetiske mangfold som trengs for å opprettholde artene og sikre deres naturlige utvikling på lang sikt, er til stede.

Bevaringsmålet etter første ledd gjelder ikke for fremmede arter.

Det genetiske mangfold innen domestiserte arter skal forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.

Det prinsipielle utgangspunktet for bestemmelsen er beskrevet i kap. 11.7.3.

Første ledd bygger på viltloven § 1 og lakse- og innlandsfiskloven § 1, og omfatter all fauna og flora både på land, i vassdrag, og i havet med havbunnen. I tillegg omfattes artenes økologiske funksjonsområder. Bestemmelsen pålegger ikke forvaltningen noen konkrete forpliktelser, men må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelsene om artsforvaltning, jf. utk. kap. III.

Første ledd fastsetter et mål for forvaltningen av artene og økologiske funksjonsområder. Målet innebærer to hovedelementer: For det første skal artene forekomme i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde, og for det andre skal artenes naturlige utvikling i deres naturlige utbredelsesområde sikres på lang sikt. Også skadegjørende arter faller i utgangspunktet inn under bevaringsmålet, både som unike arter og fordi de kan ha en funksjon i økosystemet, men her medfører bestemmelsene i utk. kap. III viktige forbehold.

En arts ”naturlige utbredelsesområde” omfatter dens økologiske funksjonsområder, herunder dens leve- og voksesteder, jf. utk. § 3 bokstav t. Målet skal ikke forstås slik at man skal ”fryse tilstanden” for artene og deres funksjonsområder. I tillegg til at tilstanden for arten som sådan skal være god i forhold til bevaringsmålet, omfatter målet også de økologiske betingelsene som er nødvendige for arten, f.eks. rent vann, tilstedeværelse av andre arter f.eks. som mat eller vertsorganisme eller fravær av forstyrrelser f.eks. i hekketiden.

Det er artenes naturlige utvikling som er det sentrale. I dette ligger også at naturlig negativ utvikling i utgangspunktet ikke skal stoppes. Hva som er naturlig utvikling i motsetning til menneskepåvirket utvikling, kan imidlertid ofte være vanskelig å klarlegge. Noen arter krever skjøtsel fordi deres forekomst er kulturbetinget, eller fordi de er i tilbakegang pga. negative menneskeskapte påvirkningsfaktorer. Bevaringsmålet gjelder også slike arter. Dersom arten har et stort behov for skjøtsel eller forvaltning, bør den prioriteres i henhold til utk. § 23. Fjellreven kan være et eksempel på en slik art.

Dersom det ikke er mulig å forvalte en art slik at den forekommer i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde ( in situ ), skal det iverksettes bevaringstiltak utenfor leveområdet ( ex situ -bevaring), hvis det kan bidra til å fremme artens overlevelse, jf. utk. § 26 første ledd. Dette kan f.eks. være aktuelt for arter som for å overleve i naturen krever skjøtsel i uforholdsmessig stort omfang. Hva som menes med en ”levedyktig bestand”, må vurderes ut fra økologiske kriterier i det enkelte tilfellet.

Også biomangfoldkonvensjonen setter det genetiske mangfold i sentrum. For å understreke at en art vil ha problemer med å overleve på sikt dersom den genetiske variasjonen blir for begrenset, inneholder bestemmelsen en uttrykkelig henvisning til det genetiske mangfold som er nødvendig for å opprettholde arten. Hvor stort genetisk mangfold som trengs for å opprettholde arten, kan være vanskelig å besvare ut fra dagens kunnskap. Føre-var-prinsippet tilsier at slik usikkerhet bør føre til at man tar vare på flere bestander knyttet til forskjellige leveområder, for å ha en tilstrekkelig sikkerhetsmargin.

Annet ledd fastsetter at bevaringsmålet ikke gjelder for fremmede arter i norsk natur, men innebærer ingen plikt for myndighetene til å bekjempe bestemte fremmede arter. Med ”fremmed art” menes en art som ikke er hjemmehørende i Norge. Unntaket omfatter både migrerende og introduserte arter (se kap. 14.1.2). Bakgrunnen for unntaket er at fremmede arter vil kunne gi en uheldig påvirkning på norsk natur. Det er imidlertid ikke oppstilt noe krav om at den fremmede arten faktisk medfører en slik påvirkning.

Målet i utk. § 5 første ledd har først og fremst betydning for forvaltningens skjønnsutøvelse etter denne og andre lover som berører artsforvaltning. Særlig vil målet ha relevans for utk. § 23 om prioriterte arter. I tillegg vil bestemmelsen ha betydning som et tolkingsmoment. Paragrafen pålegger ikke private noen rettsplikt, men vil spille inn som en faktor når innholdet i aktsomhetsplikten i utk. § 6 skal vurderes, jf. også nedenfor i merknadene til utk. § 6.

Tredje ledd inneholder et bevaringsmål for det genetiske mangfold innen domestiserte arter. Domestiserte arter er definert i utk. § 3 bokstav d. Det vises for øvrig til kap. 13.7.6.2 og til utk. § 26 annet ledd med merknader.

§ 6 (generell aktsomhetsplikt)

Enhver skal i sin virksomhet søke å gjøre seg kjent med hvilket biologisk mangfold som blir berørt av den, og ta hensyn til det biologiske mangfold når virksomheten utøves, i tråd med målene i §§ 4 og 5 og prinsippene i §§ 8 til 11. Har offentlig myndighet gitt tillatelse til virksomheten, skal det legges vekt på forutsetningene for og innholdet i tillatelsen når det avgjøres om aktsomhetsplikten er oppfylt.

I virksomhet som gjør bruk av naturressurser, skal driften tilpasses de lokale naturgitte forhold i et langsiktig perspektiv. Forringelse av økologiske funksjonsområder skal så langt mulig unngås. Landskapselementer som er nødvendige for sammenhenger mellom økologiske funksjonsområder skal om mulig beholdes.

Se kap. 12.6.3 for en nærmere beskrivelse av hensyns- og aktsomhetsregler som virkemidler.

Lignende bestemmelser i gjeldende rett finnes i naturvernloven § 1, viltloven § 3 tredje ledd, vannressursloven § 5 og svalbardmiljøloven § 5 første ledd, jf. også friluftsloven § 11. Lovutkastet § 6 er imidlertid ment som en mer konkret forpliktelse enn naturvernloven § 1.

Paragrafen fastslår en alminnelig aktsomhetsplikt for ”enhver” overfor alt biologisk mangfold. Plikten gjelder for private, både enkeltpersoner og virksomheter, og for det offentlige. Første ledd første punktum innebærer for det første en plikt for enhver til å søke å gjøre seg kjent med hvilket biologisk mangfold som berøres av vedkommendes virksomhet. En slik plikt er en forutsetning for å gjøre aktsomhetsplikten effektiv. Det biologiske mangfoldet man ikke er kjent med, er det heller ikke mulig bevisst å ta hensyn til. Det er åpenbart grenser for hva man kan forvente at privatpersoner på selvstendig grunnlag kan tilegne seg av kunnskap om biologisk mangfold. Her vil bl.a. myndighetenes informasjonsarbeid ha en viktig rolle. På samme måte som det gjelder en aktsomhetsplikt på andre samfunnsområder, f.eks. i veitrafikken, kan det stilles krav om økt bevissthet overfor naturen. Særlig bør det være en oppfordring til den enkelte om å gjøre seg kjent med om truete arter, bestander eller naturtyper kan påvirkes negativt av vedkommendes virksomhet. Begrepet virksomhet må i utgangspunktet tolkes slik at det gjelder alle aktiviteter som privatpersoner eller det offentlige utøver. Kravet til å søke kunnskap om det biologiske mangfold, vil være størst i næringsvirksomhet og annen profesjonell virksomhet. For det offentlige foreslås i utk. § 7 en særskilt regel om kunnskapsgrunnlaget for myndighetsutøving.

Det andre elementet i første punktum er at den enkelte skal ta hensyn til det biologiske mangfoldet når virksomheten utøves. Innholdet i aktsomhetsplikten vil bl.a. avhenge av hvilke arter og naturtyper det dreier seg om, og om disse er utryddingstruet eller ikke. Det må utvises større grad av aktsomhet overfor truete arter og naturtyper enn overfor arter og naturtyper som ikke er truet, og kravene til aktsomhet vil være større for dem som driver næringsvirksomhet og annen profesjonell virksomhet enn for andre. Aktsomhetsnormen kan også variere ettersom man er i nærheten av et vernet område eller ikke. Det ligger f.eks. i aktsomhetsplikten at virksomhet utenfor et verneområde så langt mulig bør innrettes slik at verneverdiene i verneområdet ikke forringes.

Den enkelte må kunne gå ut fra at det er aktsom opptreden i henhold til utk. § 6 første ledd så lenge reglene i eller i medhold av kap. III til VII er fulgt. Lovutkastet inneholder også noen nærmere konkretiseringer av aktsomhetsplikten i utk. §§ 27, 51 og 56. Dersom det oppstår konflikter som ikke er løst i disse kapitlene, vil bevaringsmålene i utk. §§ 4 og 5 og prinsippene i utk. §§ 9 til 12 bidra til å angi rammene for og innholdet i aktsomhetsplikten. Selv om det ikke er nevnt uttrykkelig, vil også formålsbestemmelsen i utk. § 1 ha betydning for innholdet i aktsomhetsplikten.

Første ledd annet punktum omhandler virksomhet som offentlig myndighet har gitt tillatelse til. Den ansvarlige for virksomheten må i slike tilfeller kunne ta utgangspunkt i at aktsomhetsplikten er oppfylt dersom forutsetningene for og innholdet i tillatelsen er fulgt. At det foreligger en tillatelse, fratar imidlertid ikke den ansvarlige for virksomheten en plikt til å reagere f.eks. dersom forutsetningene for tillatelsen endrer seg eller virksomheten medfører andre virkninger enn antatt.

Annet ledd konkretiserer aktsomhetsplikten for virksomhet som gjør bruk av naturressurser, f.eks. jordbruk og skogbruk. Ved slik virksomhet skal driften tilpasses de lokale naturgitte forhold i et langsiktig perspektiv. Dette kan ses som et utslag av grunneierens forvalteransvar, jf. kap. 11.10.

Bestemmelsens annet og tredje punktum gir viktige eksempler på hva det vil si at ”driften tilpasses de lokale naturgitte forhold”. Det fremheves at man skal prøve å unngå ”forringelse av økologiske funksjonsområder” og at ”landskapselementer som er nødvendige for økologiske sammenhenger mellom økologiske funksjonsområder” bør beholdes i størst mulig utstrekning. Aktsomhetsnormen er strengere enn i første ledd, jf. at ”forringelse” av funksjonsområder skal unngås. Med ”forringe” menes all form for negativ utvikling. Samtidig begrenses plikten ved at den kun gjelder ”om mulig”. Bestemmelsen bygger på forutsetningen om at utøvelse av vanlig jord- og skogbruk lar seg forene med og i noen tilfelle kan være en forutsetning for å ta vare på det biologiske mangfoldet.

”Økologisk funksjonsområde” er definert i utk. § 3 bokstav t. Eksempler på landskapselementer som er nødvendige for økologiske sammenhenger mellom økologiske funksjonsområder, kan være bekkedrag, åkerholmer, hekker og alleer.

En effektiv gjennomføring av annet ledd annet og tredje punktum forutsetter at den som utøver virksomheten gjør seg kjent med det biologiske mangfoldet som virksomheten berører, jf. første ledd første punktum. De spesielle aktsomhetsreglene i annet ledd retter seg kun mot virksomhet som gjør bruk av naturressurser, og retter seg derfor ikke mot andre typer virksomhet. For disse gjelder den alminnelige aktsomhetsnormen i første ledd. Dessuten vil en del tiltak som ikke er ”bruk av naturressurser”, være inngrep som krever tillatelse etter annet lovverk, f.eks. inngrep i vassdrag og petroleumsvirksomhet. Hensynet til økologiske funksjonsområder og andre landskapselementer forutsettes i slike tilfeller vektlagt av den aktuelle myndighet ved utøvelsen av skjønnet ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og i tilfellet på hvilke vilkår.

Rettslig sett kan det ha betydning på flere måter om aktsomhetsplikten overholdes. Forsettlige overtredelser vil kunne rammes av straffansvar, se kap. 23.3.13 og utk. § 73. Overholdelse av aktsomhetsplikten kan også ha betydning for å fastslå om det foreligger et erstatningsansvar etter utk. § 71, eller etter alminnelige erstatningsrettslige regler. For myndighetenes vurdering av om en tillatelse skal fornyes, kan det ha betydning om virksomheten så langt er utført under hensyntagen til bestemmelsene i utk. § 6.

§ 7 (kunnskapsgrunnlag)

Myndighetsutøving som berører det biologiske mangfold skal i størst mulig omfang bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon og naturtypers økologiske tilstand.

Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder samisk tradisjonell bruk, og som kan bidra til bevaring av naturmangfoldet.

Om første ledd vises til kap. 11.8. Om annet ledd vises særlig til kap. 21.

Bestemmelsen er ny og er bl.a. en oppfølging av biomangfoldkonvensjonen art. 7. Visse plikter til å ha kunnskap om miljøforhold følger i dag av miljøinformasjonsloven (lov 9. mai 2003 nr. 31) §§ 8 og 9. 1

Bestemmelsen stiller krav til myndighetenes kunnskapsgrunnlag. Første ledd pålegger myndighetene i størst mulig omfang å bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon og naturtypers økologiske tilstand. Med en naturtypes økologiske tilstand menes status og utvikling for funksjoner, struktur og produktivitet i naturtypens forekomster, sett i lys av aktuelle påvirkningsfaktorer, jf. definisjonen i utk. § 3 bokstav u. Kravet til kunnskapsgrunnlag gjelder all myndighetsutøving som berører biologisk mangfold, og er således sektorovergripende. Ordet ”myndighetsutøving” viser til alt som offentlige institusjoner foretar seg i kraft av å være myndighet. Kravet gjelder også der private aktører utøver myndighet på vegne av det offentlige. Bestemmelsen vil ha betydning for omfanget av forvaltningens utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 første ledd.

Plikten til å bygge på kunnskap forutsetter at myndighetene har kunnskap tilgjengelig. Dette kan f.eks. være kunnskap fra konsekvensutredninger utført av søkeren i en bestemt sak, fra det offentlige i forbindelse med utarbeiding av planer eller programmer, eller fra mer generelle faglige utredninger, f.eks. rødlister om arter eller naturtyper. Bestemmelsen omfatter til en viss grad også et krav til myndighetene om å fremskaffe relevant kunnskap. Dette kravet modifiseres imidlertid gjennom uttrykket ”i størst mulig omfang”, og kan f.eks. ikke forstås slik at det pålegger myndighetene å utføre generell kartlegging av biologisk mangfold. Den kunnskapen som fremskaffes og som myndighetene skal bygge på i sitt arbeid skal være ”vitenskapelig”, noe som i alle fall innebærer at den skal være dokumenterbar. I enkeltsaker som bygger på en søknad, vil kravet til fremskaffing av kunnskap i første omgang kunne påhvile søkeren i samsvar med regler om konsekvensutredninger og de krav som stilles til søknadens innhold.

Annet ledd omhandler tradisjonell kunnskap og fastsetter en plikt for myndighetene til å legge vekt på slik kunnskap. Samisk tradisjonell kunnskap er nevnt spesielt. Dette er i samsvar med biomangfoldkonvensjonen art. 8 (j). Bestemmelsen omfatter ikke en selvstendig plikt til å fremskaffe slik kunnskap før avgjørelser treffes utover det som følger direkte av første ledd, men den innebærer en særlig plikt til å legge vekt på slik kunnskap dersom den foreligger. Om tradisjonell kunnskap se for øvrig kap. 2.1.2.1.1.

§ 8 (prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 9 til 12)

Prinsippene i §§ 9 til 12 skal legges til grunn ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved det offentliges utøving av eierrådighet.

Bakgrunnen for bestemmelsen er beskrevet i kap. 11.11.1.

Paragrafen fungerer som innledende bestemmelse til de prinsipper som foreslås lovfestet i utk. §§ 9 til 12. Den angir hvilken rettslig betydning prinsippene skal ha. I gjeldende rett finnes det en lignende bestemmelse i svalbardmiljøloven § 6.

Bestemmelsen fastslår at prinsippene i utk. §§ 9 til 12 har sin rettslige betydning ved offentlig myndighetsutøving (dvs. når det vedtas forskrifter eller treffes enkeltvedtak). Ordlyden omfatter myndighetsutøving både etter naturmangfoldloven og etter andre lover som berører biologisk mangfold. Prinsippene gjelder med andre ord sektorovergripende. Selv om prinsippene nok kan ha en viss betydning for forvaltningens skjønnsutøving også uten at dette fremgår av loven, sikrer man ved å lovfeste prinsippene at de legges til grunn for all myndighetsutøving.

Det er eksplisitt nevnt i utk. § 8 at prinsippene skal legges til grunn ved tildeling av tilskudd som innebærer myndighetsutøving og ved det offentliges utøving av eierrådighet. Med ”utøving av eierrådighet” menes i denne sammenheng forvaltning av fast eiendom og utøving av eierposisjon i selskaper som i sin helhet eies av staten, herunder statsforetak (jf. kap. 12.8.2). I de tilfeller hvor forvaltningen ikke er gitt rom for fritt skjønn eller ulike tolkninger i sin myndighetsutøving, vil hensyntagen til prinsippene måtte legges til grunn ved etableringen av hjemmel for myndighetsutøvelsen, f.eks. i forbindelse med forhandlinger om tilskuddsordninger.

Paragrafen pålegger myndighetene en plikt til å legge prinsippene til grunn. På hvilken måte prinsippene skal legges til grunn, er det ikke gitt noen direktiver om. Når det gjelder enkeltvedtak, bør det imidlertid gå frem av begrunnelsen etter forvaltningsloven § 25 hvordan dette er gjort.

Prinsippene i utk. §§ 9 til 12 pålegger ikke borgerne noen selvstendige rettsplikter. Bindende virkning for borgerne får de først når de blir lagt til grunn og konkretisert ved forvaltningens utøving av myndighet (herunder tildeling av tilskudd) etter denne loven og andre lover, og ved utøving av eierrådighet. I tillegg vil prinsippene få betydning for innholdet i aktsomhetsplikten i utk. § 6 gjennom henvisningen til utk. §§ 9 til 12 i denne bestemmelsen.

§ 9 (føre-var-prinsippet)

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på miljøet.

Føre-var-prinsippet er nærmere beskrevet i kap. 11.10.2.

Føre-var-prinsippet er – i noe forskjellige formuleringer – kommet til uttrykk i flere internasjonale konvensjoner og deklarasjoner. Det kan f.eks. vises til Rio-erklæringen prinsipp 15, FN-avtalen om fiske på åpent hav art. 6, OSPAR-konvensjonen art. 2 (2) (a), fortalen til biomangfoldkonvensjonen og EØS-avtalen art. 73. I gjeldende rett er føre-var-prinsippet bl.a. lovfestet i svalbardmiljøloven § 7.

Føre-var-prinsippet innebærer at det ved beslutninger som kan påvirke miljøet, bør legges inn en sikkerhetsmargin for å unngå utilsiktet miljøpåvirkning som følge av begrenset kunnskap om beslutningens miljøvirkninger. Som det gjerne går frem av internasjonale formuleringer, har dette mest å si når det kan være fare for alvorlig eller uopprettelig skade på miljøet. I utk. § 9 er det i tråd med dette lagt inn et kriterium om ”mulige vesentlige skadevirkninger”. Ikke enhver mulig skadevirkning skal ha betydning. Om det vil være tale om ”vesentlig skade”, vil avhenge av en konkret vurdering i den enkelte sak, og vil være avhengig av omfanget og alvorlighetsgraden ved den mulige skaden og hvor sannsynlig det er at den vil inntre.

Bestemmelsen innebærer en plikt til å legge en føre-var-tilnærming til grunn dersom det er tilstrekkelig fare for vesentlig skade på miljøet.

Føre-var-prinsippet kan få betydning for forvaltningens myndighetsutøving på flere måter. For det første kan prinsippet få betydning for forvaltningens bevisvurdering. For at forvaltningen skal kunne legge til grunn at et tiltak ikke vil ha skadevirkninger på miljøet, må dette være bekreftet av relevant erfaring og faglig dokumentasjon.

Prinsippet vil videre ha betydning for den skjønnsmessige avveining av kryssende hensyn når et forvaltningsorgan treffer sin avgjørelse. Når prinsippet får anvendelse, kan en søknad avslås med den begrunnelse at det ikke er tilstrekkelig klarlagt at tiltaket ikke vil gi vesentlige skadevirkninger for miljøet. Det kan imidlertid være at det på annen måte kan sikres god trygghet for miljøet, f.eks. ved å sette egnete vilkår i en tillatelse.

Føre-var-prinsippet må også ses i lys av at bevaringsmål for naturmangfoldet er langsiktige mål, jf. særlig utk. §§ 1, 4 og 5. Det vil alltid hefte usikkerhet ved vurderingen av hvilke virkninger ulike hendelser vil ha i fremtiden, og usikkerheten vil øke jo lenger inn i fremtiden man ønsker å vurdere virkningene. Ved slike vurderinger må myndighetene legge til grunn en føre-var-tilnærming etter utk. § 9.

§ 10 (samlet belastning)

En beslutning skal vurderes ut fra den samlede belastning som naturmiljøet er eller vil bli utsatt for.

Prinsippet om samlet belastning er nærmere beskrevet i kap. 11.11.3.

I gjeldende rett er prinsippet om samlet belastning uttrykkelig lovfestet i svalbardmiljøloven § 8.

Paragrafen skal sikre at nye beslutninger som kan ha betydning for biologisk mangfold underlegges en helhetsvurdering av hvilken belastning naturmiljøet vil bli utsatt for. Det innebærer for det første at beslutninger ikke skal vurderes isolert, men på bakgrunn av den miljøbelastning som allerede er skjedd gjennom andre beslutninger eller faktorer. Det har betydning dersom miljøbelastningen er ved en kritisk grense hvor selv en liten øking i belastning vil ha en stor effekt på miljøet. Det vil videre bidra til å motvirke at naturverdiene gradvis forringes som følge av en utvikling hvor hvert enkelt inngrep isolert sett blir ansett som for lite til å bli stanset.

Sett i sammenheng med føre-var-prinsippet innebærer prinsippet om samlet belastning også at en beslutning skal vurderes i lys av muligheten for flere beslutninger av samme art senere, eller for andre fremtidige beslutninger eller faktorer som sammen med den foreliggende beslutningen kan gi en uønsket virkning på naturmiljøet. Her kan det være avgjørende om myndighetene rettslig eller politisk vil ha noen sterk tilskyndelse til å sikre likebehandling av aktuelle aktører. Eksempelvis kan en tenke seg prinsippet anvendt ved behandlingen av en søknad om å få etablere minikraftverk i et område hvor det er mange grunneiere. Sannsynligheten for at flere grunneiere vil søke etablering av minikraftverk dersom første søker får innvilget tillatelse, kan være et argument for å nekte å gi første søker tillatelse. Vurderingene med hensyn til hva som kan skje i fremtiden, bør da være mest mulig konkrete.

§ 11 (miljøpåvirkeren skal betale)

Tiltakshaveren skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmiljøet som tiltaket volder.

Prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale er nærmere beskrevet i kap. 11.11.4.3.

Prinsippet bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale (Polluter Pays Principle), som har internasjonal bakgrunn, bl.a. i flere OECD-rekommandasjoner, Rio-erklæringen prinsipp 16, OSPAR-konvensjonen artikkel 2 (2) (b) og EØS-avtalen artikkel 73 (2). I norsk rett er det lovfestet i forurensningsloven § 2 nr. 5. Utenfor forurensningssektoren er et tilsvarende prinsipp konkretisert i kulturminneloven § 10 og det er formulert helt generelt i svalbardmiljøloven § 9.

Paragrafen pålegger myndighetene å sørge for at kostnadene ved å hindre eller begrense skade på naturmiljøet dekkes av tiltakshaveren. Begrepet ”kostnader” må tolkes slik at det gjelder alle kostnader ved forebyggende eller gjenopprettende tiltak. Med uttrykket ”tiltakshaveren” menes både den som faktisk utøver den skadevoldende handling, og den som er ansvarlig for virksomheten, f.eks. en bedriftseier. Hvem av disse som i et konkret tilfelle må bære omkostningene, vil avhenge av de nærmere omstendighetene i saken.

Prinsippet vil medføre en internalisering av miljøkostnader, slik at de blir tatt med som en utgiftspost i regnskaper og budsjetter. En slik internalisering vil kunne gjøre at kostnadene til forebyggende eller gjenopprettende tiltak får utslag i prisene for varer og tjenester som kan påvirke miljøet.

Prinsippet vil som utgangspunkt være til hinder for at det offentlige skal dekke miljøkostnader gjennom tilskudd og subsidier. Dette bør likevel ikke utelukkes, fordi man uten en form for økonomisk støtte i enkelte situasjoner kan risikere at nødvendige eller sterkt ønskelige miljøtiltak ikke blir satt i verk. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det offentlige for egen regning setter i verk tiltak for å forebygge eller utbedre miljøskader der dette anses nødvendig, og der det senere skal søkes dekning for utgiftene fra tiltakshaveren, jf. utk. § 68.

§ 12 (miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder)

For å unngå og begrense skader på naturmiljøet skal det tas utgangspunkt i slike driftsmetoder og slik teknikk og lokalisering som, ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater.

Bestemmelsen omhandler to prinsipper – prinsippet om beste tilgjengelige teknikker og driftsmetoder og prinsippet om best lokalisering. Begge prinsippene er nærmere beskrevet i kap. 11.11.4.2.

Når det gjelder teknikker og driftsmetoder – teknologi – er prinsippet lovfestet i forurensingsloven § 2 nr. 3, i svalbardmiljøloven § 10 og i forskrift 2. april 1993 nr. 268 om skogbehandling og skogsdrift for skogområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaforskriften) § 4-1. Svalbardmiljøloven har, av hensyn til det spesielle naturmiljøet på Svalbard, de strengeste kriteriene. Prinsippet om best lokalisering er lovfestet i oppdrettsloven § 5 nr. 3 og i svalbardmiljøloven § 55 (for så vidt angår næringsvirksomhet).

Utk. § 12 er formulert over samme modell som forurensningsloven § 2 nr. 3, men omfatter i tillegg prinsippet om best lokalisering. I vurderingen av hvilke teknikker og driftsmetoder og hvilken lokalisering som skal aksepteres i de enkelte tilfelle, skal myndighetene ta hensyn til nåværende og fremtidig bruk av miljøet samt økonomiske forhold. Det er den løsningen som etter en samlet vurdering gir de beste samfunnsmessige resultatene, som skal velges. Dette kan bety at økonomiske forhold i enkelte saker vil veie tyngre enn miljømessige hensyn, men generelt bør den løsning velges som er best for miljøet.

Best mulig ”teknikk” kan f.eks. være rensemetoder for utslipp som sikrer at ingen levende fremmede organismer slippes ut i naturen, jf. utk. § 27 annet og tredje ledd, eller redskapsbruk som ikke ødelegger naturen ved uttak av genressurser.

”Driftsmetoder” kan være metoder i jord- eller skogbruk som bruk av maskiner, hogstformer, med mer. Hvis en høstingsmetode i jordbruket innebærer at det ikke høstede området stadig snevres inn mot midten, og at dyr som f.eks. åkerriksa søker tilflukt der, med fare for til slutt å bli drept, tilsier utk. § 12 at det skal velges en annen høstingsmetode. Ved å gå frem på en annen måte kan slike tap trolig reduseres. Også tidspunktet for høsting kan være viktig når det gjelder å begrense skadene på naturen.

Et eksempel på best mulig lokalisering kan være at man for et industrianlegg velger en lokalisering som medfører minst mulig skade på et verneområde, og som ut fra samfunnsmessige forhold ellers gir en like god eller tilnærmet like god løsning.

§ 13 (miljøkvalitetsnormer)

Kongen kan fastsette kvalitetsmål for bestemte naturtyper og biologisk mangfold, bl.a. om forekomsten av en art. Det kan bestemmes at kvalitetsmålet skal være bindende for utøving av offentlig myndighet etter denne eller andre lover.

Miljøkvalitetsnormer etter første ledd annet punktum fastsettes etter forvaltningslovens regler for forskrifter. Miljøkvalitetsnormer som utelukkende gjelder forurensning eller vassdrag fastsettes etter reglene i forurensningsloven eller vannressursloven.

Blir fastsatte miljøkvalitetsmål etter denne loven ikke nådd, eller er det fare for dette, kan

1. myndigheten etter denne lov i samråd med andre berørte myndigheter utarbeide en plan for hvordan miljøkvalitetsmålet kan bli nådd,

2. vedkommende myndighet endre tillatelser til virksomhet som antas å medvirke til at miljøkvalitetsmålet ikke blir nådd,

3. vedkommende myndighet gi forskrifter med hjemmel i annen lovgivning for å fremme oppnåelsen av miljøkvalitetsmålet.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett og er omtalt generelt i kap. 12.3.

Første ledd gir hjemmel for å fastsette miljøkvalitetsnormer. Etter første punktum vil de ikke nødvendigvis være rettslig bindende. Slike miljøkvalitetsnormer vil ha intern betydning for den offentlige forvaltning, både som instruks og som klargjøring av felles mål på tvers av de ulike forvaltningsområdene. Vedtak etter første punktum vil ikke ha betydning for særskilte statlige rettssubjekter – som f.eks. statsforetak – uten at dette blir fastsatt på den måte som ellers er foreskrevet for de aktuelle rettsubjekter, eller det blir gitt forskrift etter annet punktum.

Første ledd annet punktum gir hjemmel for å gjøre miljøkvalitetsnormen rettslig bindende ved utøving av offentlig myndighet og på den måten innskrenke mer åpne fullmakter som foreligger i lovgivningen. Dette vil imidlertid ikke i seg selv gjøre miljøkvalitetsnormen etter utk. § 13 direkte bindende for private. Da må det treffes ytterligere vedtak med hjemmel i andre bestemmelser. Første ledd annet punktum må brukes også om miljøkvalitetsnormen skal være bindende for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Ønsker man en mykere innvirkning på arealplanleggingen, kan man nøye seg med vedtak etter første punktum eller fastsetting som rikspolitisk retningslinje etter plan- og bygningsloven § 17-1. I realiteten vil vedtak etter første ledd første punktum virke som en rikspolitisk retningslinje uansett.

Annet ledd første punktum fastsetter at miljøkvalitetsnormer som skal være bindende for utøving av offentlig myndighet, må fastsettes som forskrift etter forvaltningsloven kap. VII og etter den saksforberedelse med høring mv. som kreves for forskrifter. Annet punktum avgrenser rekkevidden av utk. § 13 i forhold til reglene om miljøkvalitetsnormer i forurensningsloven og vannressursloven. Disse lovene har riktignok ikke med noen bestemmelser som svarer til tredje ledd. Forurensningsloven og vannressursloven har imidlertid egne regler om endring og omgjøring av tillatelser i henholdsvis § 18 og § 28. Disse bestemmelsene må i et konkret tilfelle tolkes bl.a. i lys av formålsparagrafen i naturmangfoldloven og de generelle bestemmelsene i kap. II.

Tredje ledd konkretiserer virkningene av en miljøkvalitetsnorm i tre retninger når normen blir overtrådt eller står i fare for å bli overskredet. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om kvalitetsmålet er gjort bindende etter første ledd annet punktum eller ikke. Tredje ledd bokstav a åpner for at miljøvernmyndigheten tar initiativ til å få utarbeidet en samlet plan i samråd med andre myndigheter om hvordan man best kan sikre at kvalitetsmålet blir nådd. Bokstav b sikrer at alle myndigheter får adgang til å endre tildelte tillatelser (herunder dispensasjoner og godkjenninger) med sikte på å sikre at kvalitetsmålet blir nådd, selv om verken alminnelige forvaltningsrettslige regler eller den aktuelle lovgivning som tillatelsen bygger på, åpner for en slik omgjøringsadgang. Det er særlig muligheten for etterfølgende vedtak etter bokstav b som gjør det ønskelig at miljøkvalitetsnormer etter utk. § 13 fastsettes som forskrift med den form for saksforberedelse og kunngjøring som følger av det. Bokstav c innebærer en oppfordring til andre myndigheter om å bruke den forskriftskompetanse de har etter annen lovgivning, med sikte på at kvalitetsmålet skal bli nådd. Bokstav c har ingen selvstendig rettslig betydning utover å klargjøre at hjemler i annen lovgivning kan benyttes for å nå de kvalitetsmål som vedtas med hjemmel i utk. § 13.

§ 14 (samisk tradisjonell bruk)

Før det treffes vedtak som innskrenker samisk tradisjonell bruk av naturen, skal saken forelegges for Sametinget.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett og er omtalt generelt i kap. 21.5.4. Se også kap. 21.2.2.2.

Bestemmelsen er en saksbehandlingsregel og skal bidra til at samiske interesser blir tilstrekkelig belyst i saker der det av hensyn til bevaring av biologisk mangfold eller lovens formål for øvrig kan være aktuelt å innskrenke samisk tradisjonell bruk av naturen. Bestemmelsen supplerer og understreker allerede eksisterende regler om forvaltningens utrednings- og foreleggelsesplikt etter forvaltningsloven §§ 16, 17 og 37. Jf. også naturvernloven § 18 og utk. § 40 om saksbehandling ved områdevern.

Om begrepet ”tradisjonell” bruk se kap. 21.2.1.1.

Bestemmelsen gjelder først og fremst ved saker etter naturmangfoldloven, men er – som de andre bestemmelsene i kap. II – ikke begrenset til denne loven. Også ved saksbehandling etter andre lover skal saker forelegges for Sametinget hvis de har betydning for formålet i naturmangfoldloven og det er tale om å treffe vedtak som innskrenker samisk tradisjonell bruk.

Kapittel III Artsforvaltning

§ 15 (bevaringsprinsipp for virveldyr)

Uttak av eller skade på viltlevende virveldyr, herunder egg og rogn, skal ikke skje uten at det er åpnet for det i lov eller vedtak med hjemmel i lov. Det samme gjelder for skade på deres reir og bo eller hi. Bestemmelsen er ikke til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.

Bestemmelsen avløser viltloven § 3 første ledd første punktum, annet ledd første punktum og tredje ledd, og lakse- og innlandsfiskloven § 4. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag ikke for saltvannsarter eller annen innlandsfisk enn den som er i vassdrag eller deler av vassdrag hvor det går anadrome laksefisk. En nærmere beskrivelse av innholdet i bevaringsprinsippet for virveldyr finnes i kap. 13.7.2.2.

Paragrafen konkretiserer bevaringsprinsippet for viltlevende virveldyr, dvs. pattedyr (både landlevende og marine), fugler, fisk, amfibier eller krypdyr (utk. § 3 bokstav r). Det fastslås i første punktum at uttak, skade eller forstyrrelse av virveldyr bare kan skje i samsvar med lov eller vedtak gitt med hjemmel i lov. ”Lov” kan her være naturmangfoldloven, jf. utk. §§ 16 til 18, men også annen lov, jf. § 16 første ledd.

Med uttak menes enhver form for avliving eller fjerning av enkeltindivider av arter uansett formål, jf. utk. § 3 bokstav o. Bestemmelsen innebærer bl.a. at det er forbudt å fange, jage, drepe eller skade vilt og fisk uten hjemmel i lov. Også avliving og innsamling til vitenskapelige formål og flytting av levende organismer til et nytt levested omfattes av bestemmelsen. Forbudet i første punktum omfatter også uttak av eller skade på egg og rogn. Forstyrrelse av virveldyr omfattes ikke av bestemmelsen, men slik forstyrrelse kan etter omstendighetene være i strid med aktsomhetsplikten i utk. § 6.

Å holde vilt i fangenskap vil fortsatt bli regulert av viltloven, jf. utk. § 76 nr. 8 med forslag til ny § 7 i viltloven, mens å holde fisk i fangenskap for oppdrettsformål fortsatt skal reguleres etter oppdrettsloven (lov 14. juni 1985 nr. 68).

Av bestemmelsens annet punktum fremgår at heller ikke skade av virveldyrs reir, bo eller hi er tillatt uten hjemmel i lov eller vedtak med hjemmel i lov. Begrepene reir, bo eller hi omfatter ynglesteder. Om begrepene også omfatter hvilesteder, må avgjøres konkret. Et mindre, avgrenset område vil lettere omfattes enn et større område der avgrensningen er uklar. Bestemmelsen kan f.eks. innebære at trær hvor vilt har sitt reir i yngletiden, ikke hogges, eller at en vannforekomst som er tilholdssted for stor salamander ikke nedbygges. For fisk vil yngle- og oppvekstområder som regel ikke være skarpt avgrenset i tid og rom, men være knyttet til særskilte typer av leveområder til spesielle tider på året. Forbudet i annet punktum vil da først og fremst få betydning for slike nøkkelbiotoper i avgrensede perioder av året.

Bestemmelsen er ikke til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6, jf. tredje punktum . Begrepet ”virksomhet” sikter her til annen virksomhet enn høsting og andre former for uttak. Det forutsettes at ferdselen eller virksomheten er lovlig etter ellers gjeldende regler. I motsetning til utk. § 23 om prioriterte arter hjemler bestemmelsen altså ikke noe forbud mot lovlig ferdsel eller virksomhet, men begrensninger kan følge av den alminnelige aktsomhetsplikten i utk. § 6.

§ 16 (høsting av viltlevende virveldyr)

Vedtak om å tillate høsting treffes med hjemmel i

1. lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt,

2. lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v., eller

3. lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlands­fisk m.v.

For arter som bevaringsmålet i § 5 gjelder for, kan vedtak om å tillate høsting bare treffes når

1. det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for at arten produserer et høstingsverdig overskudd i Norge, og

2. arten har betydning som næringsmiddel eller produksjonsfaktor eller annen ressursbetydning.

Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør.

Bifangst ved fiske er tillatt så langt det følger av saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Sjøfiske til privat forbruk er tillatt om ikke annet følger av saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven.

For bestander av vilt eller fisk som høstes i fellesskap med eller etter avtale med andre stater, anvendes reglene i annet og tredje ledd så langt det lar seg gjøre.

Bestemmelsen inneholder de generelle prinsippene for høsting av virveldyr. Prinsippene er nærmere beskrevet i kap. 13.7.2.2. Bestemmelsen avløser viltloven § 3 første ledd annet og tredje punktum, men får også betydning for høsting av arter som går inn under saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven.

I første ledd fastslås det at alle vedtak om å tillate høsting skal treffes med hjemmel i viltloven, saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Slike vedtak skal bygge på prinsippene som er nedfelt i naturmangfoldloven, jf. særlig utk. §§ 5 første og annet ledd og 16 annet til femte ledd.

Bestemmelsens annet ledd oppstiller to vilkår som begge må være oppfylt for å kunne tillate høsting. Det må foreligge tilstrekkelig dokumentasjon på at arten produserer et høstingsverdig overskudd i Norge, og arten må ha betydning som næringsmiddel eller produksjonsfaktor eller ha annen ressursbetydning. Hva som utgjør ”tilstrekkelig dokumentasjon”, vil måtte avgjøres konkret. Relevante faktorer vil bl.a. være hvilket kunnskapsnivå som allerede foreligger, hvor lett det er å fremskaffe kunnskap og hvor stort antall individer det er aktuelt å høste. Det stilles ikke krav om at dokumentasjonen skal være av en bestemt karakter. Det bør imidlertid kreves at dokumentasjonen er så vitenskapelig basert som mulig, iallfall for arter som er gjenstand for omfattende høsting. Dokumentasjonen bør omfatte kunnskap både om bestandens størrelse og utvikling og om høstingens faktiske omfang. Kravet til ”ressursbetydning” gjelder bestanden som sådan og innebærer ikke nødvendig­vis at den enkelte jeger eller fisker må benytte seg av viltet eller fisken som en ressurs.

Vilkårene i utk. § 16 annet ledd gjelder ikke for vedtak om høsting av fremmede arter, jf. annet ledd første setning og utk. § 5 annet ledd. Det innebærer at myndighetene kan benytte høsting som et virkemiddel for å bekjempe fremmede arter. Om det er hensiktsmessig, må vurderes av myndighetene ut fra den aktuelle artens egenskaper.

Tredje ledd første punktum angir at artens funksjon i økosystemet og den virkningen høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig, skal vektlegges når det treffes vedtak om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting. Bestemmelsen er et utslag av økosystemtilnærmingen og kan medføre at det ikke åpnes for høsting på arter som fyller vilkårene i annet ledd, fordi de f.eks. er ansvarsarter eller indikatorarter eller er av stor betydning for det ”vanlige” mangfoldet.

Etter tredje ledd annet punktum skal det også legges vekt på høstingstradisjonen i området. Dette kan f.eks. gjelde samiske høstingstradisjoner. Vektleggingen av høstingstradisjon må skje innenfor hovedvilkårene i annet ledd. For øvrig vil høstingstradisjoner ofte ha vel så mye betydning for redskapsbruk og høstingstider som for selve beslutningen om å åpne for høsting, som reguleres i utk. § 16. Etter annet punktum skal det videre legges vekt på den skade arten gjør. Også her gjelder at høstingsbeslutningen må holdes innenfor rammen av annet ledd. Oppfylles ikke vilkårene der, må fellingsadgangen søkes i utk. §§ 17 eller 18.

Det fremgår av fjerde ledd første punktum at bifangst er tillatt så langt det følger av saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Disse lovene regulerer bare bifangst av fisk. Bifangst av andre arter, f.eks. lundefugl, er ikke omfattet, og er derfor i utgangspunktet forbudt. I annet punktum er det bestemt at sjøfiske til privat bruk er tillatt med mindre annet følger av saltvannsfiskeloven eller (for anadrome laksefisk) lakse- og innlandsfiskloven.

Femte ledd begrenser anvendelsen av reglene i annet og tredje ledd for så vidt gjelder bestander av vilt eller fisk som høstes i fellesskap med eller etter avtale med andre stater. Dette er mest aktuelt for fiske etter en del saltvannsarter. I dag høstes ca. 90 % av all saltvannsfisk etter avtaler med andre land. Selv om det også i slike avtaler søkes å ta utgangspunkt i bestandssituasjonen, vil det ikke alltid kunne sies at vilkåret i utk. § 16 annet ledd bokstav a er oppfylt. Dersom Norge ensidig stiller et slikt krav, vil det kunne innebære at andre land kan fiske av en bestand, mens det for norske fiskere ikke blir åpnet for fiske på den aktuelle bestanden. Bestemmelsen i femte ledd tar sikte på å forhindre en slik situasjon, ved at vilkårene og prinsippene i annet og tredje ledd kun anvendes så langt det lar seg gjøre. I praksis innebærer dette at bestemmelsen gir veiledning til norske forhandlere om så langt som mulig å arbeide for at avtalene er i samsvar med prinsippene i annet og tredje ledd.

For prioriterte arter kan det gis strengere regler om høsting enn det som følger av § 16, jf. utk. § 23 tredje ledd.

§ 17 (alminnelige regler om annet uttak av virveldyr)

Smågnagere, krypdyr og fisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan felle vilt under direkte angrep på bufe [, hund] 2 eller tamrein. Avliving og forsøk på avliving etter dette ledd skal straks meldes til politiet.

Avliving av virveldyr for å hindre at dyret lider unødig er tillatt i samsvar med dyrevernloven.

Uttak av enkeltindivider av en art som ikke er prioritert etter § 23, er tillatt for taksonomisk virksomhet eller bioprospektering.

Bestemmelsen regulerer situasjoner der uttak av virveldyr er tillatt til tross for bevaringsprinsippet i utk. § 15. Det dreier seg om andre former for uttak enn høsting. Unntakene følger direkte av loven, dvs. at det ikke trengs særskilt vedtak før uttaket kan skje. Bestemmelsen avløser og viderefører reglene i viltloven § 3 annet ledd annet punktum og § 11 første, andre og fjerde ledd, men utvider anvendelsesområdet til alle virveldyr. Noen av alternativene vil likevel være mer aktuelle for landlevende enn for vannlevende arter. Tredje og fjerde ledd er nye i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er omtalt i kap. 13.7.2.2. Gjeldende viltlov § 11 tredje ledd inngår i utk. § 23 tredje ledd bokstav a.

I bestemmelsens første ledd oppstilles det et unntak fra bevaringsprinsippet for smågnagere, krypdyr og fisk. Det er tillatt å avlive slike arter uten nærmere tillatelse dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Det gjelder ingen kvalifisering med hensyn til hvor aktuell og betydelig faren for skade må være. Alternativet skade på person er nok mest praktisk for smågnagere og krypdyr. I Norge er det ikke mange fiskearter som kan tenkes å utgjøre en fare for skade på person. Fjesing er imidlertid et unntak. Alle de tre artsgruppene kan tenkes å utgjøre en fare for skade på eiendom. Med eiendom menes både løsøre og fast eiendom, herunder planter og trær som står på fast eiendom. Bestemmelsen i første ledd gir ikke rett til å avlive smågnagere, krypdyr eller fisk ved fare for skade på andre dyr eller annen fisk, med mindre det er tale om husdyr eller kjæledyr.

Annet ledd avløser viltloven § 11 første, annet og fjerde ledd og gjelder avliving av vilt til forsvar av person, bufe eller tamrein, men ikke eiendom. Med ”vilt” menes viltlevende pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr, jf. utk. § 3 bokstav p. Bestemmelsen har karakter av en nødvergebestemmelse og gjelder ved siden av straffeloven § 48. Bestemmelsen er ikke endret i forhold til gjeldende rett, men vil etter ordlyden også omfatte marine pattedyr. En nødvergesituasjon med marine pattedyr vil nok være svært sjelden i Norge, og det praktiske anvendelsesområdet vil dermed først og fremst gjelde visse landlevende viltarter.

Etter første punktum kan vilt felles dersom det anses påkrevd for å fjerne fare for skade på person. Det er ikke nødvendig at det foreligger en faktisk angrepssituasjon, men faren må være aktuell og betydelig. Hvorvidt det foreligger slik aktuell og betydelig fare for skade, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Annet punktum gir hjemmel til å avlive vilt under direkte angrep på bufe eller tamrein, og tilsvarer viltloven § 11 første, andre og tredje ledd. Som ”bufe” regnes i dag storfe, hest, geit og sau. Etter omstendighetene kan – gjennom en analogisk fortolkning – også angrep på andre husdyr enn bufe begrunne avliving av vilt etter bestemmelsen, jf. Rt. 1997 s. 1341 om felling av hønsehauk under angrep på høner i en hønsegård. Utvalget antar at tilsvarende analogi kan gjelde for f.eks. frittgående gris.

Uttrykket ”under direkte angrep” må tolkes på samme måte som i viltloven § 11 annet ledd. Dette innebærer at fellingsadgangen bare omfatter tilfeller av akutt karakter, og videre at tilstedeværelsen av rovdyr i et område der bufe eller tamrein beiter, ikke er tilstrekkelig for å felle rovvilt (jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 13). Etter omstendighetene vil felling måtte godtas dersom det er nærliggende at rovvilt vil angripe bufe og tamrein, eller det nettopp har avsluttet et angrep (jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 51). Det er bare eieren av bufeet eller tamreinen, ev. en som opptrer på vegne av eieren, som kan avlive vilt etter denne bestemmelsen.

I Innst. S. nr. 174 (2003–2004) om rovvilt i norsk natur anbefaler komiteens flertall at det utredes om nødvergeretten også bør omfatte hund som direkte angripes av rovdyr (s. 15). Komiteens mindretall går direkte inn for et slikt forslag. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å utrede spørsmålet, men viser til at den lovtekniske løsningen i tilfelle kan være å tilføye ordet ”hund” i lovteksten som angitt i klammer.

Annet ledd tredje punktum fastsetter en plikt til straks å melde fra til politiet ved avliving eller forsøk på avliving etter annet ledd første og annet punktum. I motsetning til i dag vil det ikke lenger være noen plikt til å melde fra om fellingen til kommunen. Det forutsettes at politiet har tilstrekkelige rutiner til å sikre at kommunen (i praksis viltnemnda) og fylkesmannen blir informert. Avlivet vilt skal i henhold til viltloven § 48 overleveres Viltfondet eller kommunen.

Tredje ledd åpner for avliving av virveldyr for å hindre at dyret lider unødig. Et typisk eksempel er avliving av vilt som er vesentlig skadet ved påkjørsel av bil. Aktuelt kan også være avliving av dyr som er skadet av fiskeredskap. Hovedvilkåret etter dyrevernloven § 10 er at dyret skal lide så lite som mulig, hvis det må avlives straks ”fordi det er sjukt, skadd eller hjelpelaust av andre grunnar”.

Bestemmelsens fjerde ledd oppstiller en generell tillatelse til uttak av enkeltindivider i forbindelse med taksonomisk virksomhet eller bioprospektering. Dette gjelder imidlertid bare arter som ikke er prioriterte etter utk. § 23. Om slike uttak vil være tillatt for prioriterte arter, beror på forskriften etter § 23 tredje ledd.

§ 18 (annet uttak av virveldyr etter vurdering av myndighetene)

Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av virveldyr for

1. å beskytte naturlig flora og fauna og økosystemer,

2. å avverge skade på avling, husdyr, skog, fisk, vann eller annen eiendom,

3. å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning,

4. innfanging til gjenoppbygging av bestander,

5. innfanging til lovlig oppdrettsvirksomhet,

6. forskning eller undervisning,

7. å hindre at en art som ikke forekommer naturlig i Norge, etablerer seg her.

Vedtak etter første ledd bokstav a til f kan bare treffes hvis uttaket ikke truer artens overlevelse i Norge og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.

Myndigheten etter loven kan av eget tiltak iverksette uttak med formål som nevnt i første ledd bokstav a til d og g, jf. annet ledd. Uttaket regnes ikke som enkeltvedtak, og kan om nødvendig skje på annens eiendom. Kongen kan gi nærmere forskrift om slikt uttak.

Bestemmelsen hjemler unntak fra bevaringsprinsippet utover det som følger av utk. §§ 16 og 17. Forutsetningen er at det ved forskrift gis nærmere bestemmelser om slike uttak. Bestemmelsen er delvis en videreføring av viltloven §§ 13, 14 og 14 a, men gjelder alle virveldyr.

Forskrift etter utk. § 18 første ledd kan bare tillate uttak til de formål som er regnet opp. For formålene i bokstav a til f må videre to hovedvilkår være oppfylt, jf. annet ledd . Det første vilkåret er at uttaket ikke truer artens overlevelse i Norge, jf. annet ledd. Det andre vilkåret er at formålet med uttaket ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte, f.eks. ved innhegning av husdyr eller andre forebyggende tiltak. Et aktuelt alternativ er også at beskatningen skjer innenfor artens ordinære jakttid.

Begge vilkårene skal bidra til å oppfylle kravene i Bernkonvensjonen art. 9 (1). Riktignok bruker Bernkonvensjonen begrepet ”bestand” istedenfor ”art”. Dette begrepet må imidlertid ses i lys av at konvensjonen omtaler forpliktelsene til det enkelte land. Vilkåret om ”artens overlevelse i Norge” samsvarer derfor etter utvalgets mening med konvensjonens krav om at uttaket ikke skal være skadelig for ” vedkommende bestand ” (vår kursivering). Vilkåret i annet ledd om artens overlevelse i Norge er et minimumsvilkår. Vilkåret hindrer ikke forvaltningsmyndighetene i å legge en bestandsforvaltning til grunn, hvis arten har flere atskilte bestander i Norge. Bestemmelsen må også leses i lys av bevaringsmålet i utk. § 5 første ledd, som legger vekt på ivaretakelse av et tilstrekkelig genetisk mangfold.

Bestemmelsen er ikke avgrenset til forskrifter om avliving, men omfatter også andre typer uttak, som eksempelvis forflytting av levende vilt.

Som i dag vil forskriften kunne skille mellom tilfeller der felling er tillatt direkte i forskriften, og tilfeller der det må søkes om fellingstillatelse. 3

Forskriften kan gjelde felling hele året eller i bestemte tidsrom, og for hele landet eller bestemte områder (jf. gjeldende viltlov § 14 første ledd annet punktum). En fellingstillatelse vil også kunne begrenses til et visst antall individer.

Etter første ledd bokstav a kan det gis forskrift om tillatelse til uttak av virveldyr for å beskytte naturlig flora eller fauna og økosystemer. Det er etter bestemmelsen ikke nødvendig at det er fare for skade på flora, fauna eller økosystemer. Det kan også gis forskrift om vern mot forstyrrelser og andre forhold som ikke kan betegnes som skade. For eksempel kan det være aktuelt å benytte hjemmelen til uttak av rødrev for å beskytte fjellrev, som i Norge er en truet art. Bestemmelsen er aktuell for både landlevende og vannlevende virveldyr og tilsvarer Bernkonvensjonen art. 9 (1) første strekpunkt.

Første ledd bokstav b gir hjemmel til å vedta forskrift for å avverge skade på avling, husdyr, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Med ”husdyr” menes en videre krets dyr enn ”bufe”. Blant annet vil gjeterhund og jakthund omfattes av begrepet. Eksempler fra gjeldende fellingsforskrift etter viltloven §§ 14 og 14 a 4 er skade på hus, hage, plante- eller frøkultur, aktivt drevne egg- og dunvær, pelsdyrfarm, fjørfeoppdrett eller viltoppdrett (§ II bokstav A).

Som i viltloven § 14 brukes begrepet ”skade” uten nærmere kvalifikasjoner. Det kan likevel være grunn til å differensiere i forskriften mellom skadens mulige omfang sett i forhold til hvilke arter det er tale om.

Uttrykket ”avverge” innebærer at fellingen kan skje som et forebyggende tiltak. Bestemmelsen er dermed noe videre enn dagens praksis etter viltloven § 14, der det er lagt til grunn at en viss skade allerede skal ha oppstått før felling kan iverksettes. Utvalget vil understreke at dette normalt også bør være praksis etter utk. § 18, men at unntak kan tenkes, f.eks. at det tillates å fjerne en beverbolig eller dam for å hindre alvorlig skade ved oversvømmelse, jf. viltloven § 13 annet ledd. Er skaden allerede skjedd, må det være en reell mulighet for at den vedvarer eller vil gjenta seg.

Trekkende arter kan gjøre skade enten når arten er på trekk og bruker en lokalitet som rasteplass, eller når lokaliteten brukes som overvintringsbiotop. I begge disse tilfeller vil skadefelling normalt ikke gi den ønskede effekt, med mindre det åpnes for intensiv og vedvarende avskyting. En slik løsning ligger klart utenfor hjemmelsgrunnlaget i utk. § 18. For de fleste slike arter bør man først og fremst benytte forebyggende tiltak. 5

Selv om alternativet i bokstav b nok er mest aktuelt for landlevende virveldyr, kan det også tenkes brukt på vannlevende dyr, f.eks. dersom kystsel gjør skade på fisk og utstyr i oppdrettsnæringen. Bestemmelsen tilsvarer Bernkonvensjonen art. 9 (1) annet strekpunkt.

Første ledd bokstav c gir i samsvar med Bernkonvensjonen art. 9 (1) tredje strekpunkt hjemmel for å fastsette forskrift for å ivareta offentlige helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning. Som eksempler kan nevnes elg og moskus som har forvillet seg inn i bebyggelse og vist aggressiv adferd overfor mennesker, individer av store rovdyr som tar opphold i tettbygd strøk, og bjørn som opptrer nærgående overfor mennesker. Bestemmelsen passer både på landlevende og vannlevende virveldyr.

Etter første ledd bokstav d kan det gis forskrift for det formål å gjenoppbygge bestander. Dette innebærer f.eks. at det kan gis regler om tillatelse til fangst av stamfisk eller settefisk, f.eks. med det formål å reetablere laksebestander i vassdrag der bestanden er utdødd. Bestemmelsen er i samsvar med Bernkonvensjonen art. 9 (1) fjerde strekpunkt.

Første ledd bokstav e gir hjemmel for å tillate innfanging av eksemplarer av viltlevende arter for oppdrettsformål. Det forutsettes at selve oppdrettsvirksomheten reguleres nærmere i viltloven, lakse- og innlandsfiskloven, oppdrettsloven eller havbeiteloven, og at den aktuelle virksomheten er i samsvar med de reglene som følger av disse lovene, jf. ordet ”lovlig” i bokstav e.

Første ledd bokstav f gir hjemmel til å fastsette forskrift om uttak for forsknings- og undervisningsformål. Forskningsformål kan f.eks. være innfanging og avliving av individer av en art for å undersøke påvirkninger av forurensning. Undervisningsformål kan f.eks. være dissekering av eksemplarer av arter i naturfagsammenheng. Begrepet ”forsknings- og undervisningsformål” kan foruten rent vitenskapelige formål også omfatte statistiske eller veterinærmedisinske formål. Bestemmelsen er i tråd med Bernkonvensjonens art. 9 (1) fjerde strekpunkt.

Første ledd bokstav g inneholder en forskriftshjemmel for å tillate felling av individer av en art som ikke forekommer naturlig i Norge, for å hindre at arten etablerer seg i Norge. Om myndighetene vil gi en slik forskrift, vil avhenge av artens karakter, om utbredelsen av den aktuelle arten skyldes en naturlig utvikling, og skadepotensialet den kan utgjøre for det biologiske mangfold eller for andre interesser, f.eks. skade på avling. Det er likevel ikke noe krav etter bestemmelsen at det foreligger en konkret skaderisiko. I en del tilfeller vil det ikke foreligge tilstrekkelig kunnskap om hvilke konsekvenser arten kan få, og bestemmelsen gir i slike tilfeller mulighet til å tillate uttak ut fra rent forebyggende hensyn. Vilkårene i annet ledd gjelder ikke for uttak etter bokstav g. Bakgrunnen for dette er at målet nettopp kan være å utrydde bestanden i Norge, ikke å opprettholde en levedyktig bestand.

Tredje ledd gir myndighetene etter loven mulighet til å iverksette uttak av eget initiativ. Hjemmelen omfatter ikke uttak etter første ledd bokstav e og f. Slik utvalget ser det, vil de typer uttak som er nevnt der, bli foretatt av private eller offentlige institusjoner eller bedrifter, ikke av forvaltningsmyndigheten.

Etter forvaltningslovens regler vil myndighetenes uttak etter tredje ledd ikke være å regne som enkeltvedtak. For å unngå tvil presiseres dette i tredje ledd annet punktum.

Uttak etter første ledd vil bli foretatt av grunneieren eller annen rettighetshaver, eller noen som har fått fullmakt fra en av disse. Slike tiltak kan bare skje på egen grunn. Myndighetens uttak etter tredje ledd kan i medhold av annet punktum skje uten hensyn til grunneierens eller andres enerett til jakt og fangst (jf. særlig viltloven § 27), og om nødvendig også andre steder enn i utmarka, f.eks. når elg har forvillet seg inn i bebyggelsen eller når en bjørn har tatt opphold i tettbygd strøk og opptrer usky og nærgående overfor mennesker.

§ 19 (erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt)

Når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, yter staten full erstatning for tapet og følgekostnadene i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Kongen kan også gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp.

Bestemmelsen er identisk med gjeldende viltlov § 12 a. Under behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003–2004) om rovvilt i norsk natur ba flertallet i Energi- og miljøvernkomiteen regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om erstatning for rovviltskader i forbindelse med statsbudsjettet for 2006. I dette skal det ligge en justering av regjeringens forslag i rovviltmeldingen i tråd med komiteens merknader. Flertallet uttalte i den forbindelse bl.a. at ”en ny ordning kan gjennomføres innenfor rammene av § 12 a i dagens viltlov” (Innst. S. nr. 174 (2003–2004) s. 12). Utvalget har derfor ikke sett det som sin oppgave å foreslå endringer i denne bestemmelsen.

§ 20 (bevaring og uttak av virvelløse dyr)

Virvelløse dyr skal bevares i det økosystemet som de er en naturlig del av.

Det er likevel tillatt

1. å avlive virvelløse dyr som er til plage eller skade,

2. å utta virvelløse dyr for bioprospektering eller formål utenfor næring når det verken truer bestanden i området eller strider mot annen lov,

3. med ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten etter § 6,

4. med bifangst ved fiske så langt det følger av saltvannfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven.

Kongen kan gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om høsting av virvelløse dyr i næring. Reglene i § 16 gjelder tilsvarende.

Myndigheten etter loven kan treffe tiltak etter annet ledd bokstav a på andres faste eiendom.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og lovfester bevaringsprinsippet for virvelløse dyr. Encellede organismer er ikke omfattet av reguleringen, jf. definisjonen av virvelløse dyr i utk. § 3 bokstav s. For slike organismer vil en forvaltning rettet mot individer av arten være upraktisk, og artene bør derfor heller bevares ved områdeforvaltning. For øvrig vil områdeforvaltningen være av avgjørende betydning også for virvelløse dyr, men artsforvaltningen er her et viktig supplement til områdeforvaltningen, jf. kap. 13.2.1 og 13.2.2. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kap. 13.7.2.3.

Første ledd presiserer at virvelløse dyr skal bevares i det økosystemet de er en del av. Uttrykket ”det økosystemet de er en del av” innebærer en begrensning av bevaringsprinsippet. Et virvelløst dyr som har forvillet seg inn i et hus kan uten videre utryddes der.

Annet ledd begrenser bevaringsprinsippet ytterligere for en rekke tilfeller. Etter bokstav a er det tillatt å avlive virvelløse dyr som er til plage eller skade. Eksempelvis kan insekter som er til plage i boligområder bekjempes.

Videre er det etter annet ledd bokstav b tillatt å utta virvelløse dyr for bioprospektering eller formål utenfor næring, forutsatt at uttaket ikke truer bestanden i området og er lovlig i forhold til annet regelverk. ”Formål utenfor næring” kan f.eks. være uttak til samlinger eller taksonomiske formål, eller barns krabbefiske. Skulle det oppstå behov for likevel å begrense slike uttak, f.eks. fordi de antar et stort omfang som kan bli en trussel for bestanden, kan det gis begrensninger etter annen lov. Mest aktuelt i denne sammenheng er nok fritidsfiske etter virvelløse dyr, som kan reguleres etter saltvannsfiskeloven eller lakse- og innlandsfiskloven. Bioprospektering omfattes av unntaket uavhengig av om det skjer som ledd i næringsvirksomhet. Betegnelsen ”området” må vurderes konkret ut fra et lokalt perspektiv. Det kan f.eks. dreie som om en kommune, en skog eller en myr.

Annet ledd bokstav c slår fast at bevaringsprinsippet for virvelløse dyr ikke er til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten etter § 6. Som ved det samme kriteriet i utk. § 15 forutsettes at ferdselen eller virksomheten er lovlig etter ellers gjeldende regler. Bestemmelsen omfatter bl.a. insekter som ”følger med på lasset” ved lovlig plukking av blomster, eller skade på insekter ved jord- og skogbruksvirksomhet som foregår i samsvar med aktsomhetsplikten.

Annet ledd bokstav d regulerer uttak av virvelløse dyr som skjer som bifangst ved fiske. Utvalget forutsetter at slik bifangst reguleres av saltvannsfiskeloven eller laske- og innlandsfiskloven.

Tredje ledd gir hjemmel for ved forskrift eller enkeltvedtak å tillate høsting til næringsformål. Slik høsting skal skje i samsvar med de samme prinsippene som etter utk. § 16 gjelder for høsting av virveldyr. Dette innebærer bl.a. at høstingsvedtak for arter som omfattes av saltvannsfiskeloven og lakse- og innlandsfiskloven reguleres av disse lovene, i samsvar med prinsippene i § 16 annet, tredje og femte ledd. Viltloven vil her falle utenfor, siden den ikke omfatter virvelløse dyr.

I noen tilfeller kan det være nødvendig at myndigheten selv iverksetter tiltak for å bekjempe skadedyr. Fjerde ledd inneholder en hjemmel for å kunne gjennomføre slike tiltak, om nødvendig på andres faste eiendom.

§ 21 (bevaring og uttak av planter og sopp)

I utmark må ingen skade, høste eller utta for andre formål naturlig forekommende planter eller sopp slik at det truer overlevelsen av bestanden i området.

Første ledd er ikke til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6, eller tiltak for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, på avling, skog eller annen eiendom, eller for å ivareta viktige samfunnsinteresser.

Myndigheten etter loven kan på andres eiendom iverksette tiltak for å avverge skade som nevnt i annet ledd, og uttak for å beskytte naturlig flora, fauna og økosystemer.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett og lovfester et bevaringsprinsipp for planter og sopp. Arter av encellede planter eller sopp faller utenfor bestemmelsen i utk. § 21, jf. definisjonen i utk. § 3 bokstav l og m (se tilsvarende for encellede dyr i merknaden til utk. § 20). Bestemmelsen er omtalt i kap. 13.7.2.4.

Bevaringsprinsippet for planter og sopp innebærer etter første ledd at ingen i utmark må skade eller utta naturlig forekommende planter eller sopp i et slikt omfang eller på en slik måte at det truer overlevelsen av bestanden i området. Forbudet retter seg i utgangspunktet mot alle typer virksomhet eller tiltak, men det er et vilkår at virksomheten eller tiltaket utgjør en trussel for bestandens overlevelse. Om tiltaket innebærer en slik trussel, må bl.a. vurderes ut fra artens generelle bestandsstatus, f.eks. basert på gjeldende rødlister, og omfanget av tiltaket. Trenger man f.eks. i forbindelse med bioprospektering et større antall eksemplarer av en plante kan det etter omstendighetene være nødvendig å spre uttaket over flere forekomster, slik at eventuelle genetiske særtrekk for enkeltbestander blir beholdt.

Med ”utmark” menes det som etter friluftsloven regnes som utmark, dvs. all udyrket mark som ikke er gårdsplass, hustomt, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt (friluftsloven § 1 a). For hva som menes med ”i området”, se merknadene til utk. § 20 annet ledd. Bakgrunnen for at ikke alle individer innenfor et gitt område bør utryddes selv om arten på landsbasis har en god bestandssituasjon, er målet om å sikre et tilstrekkelig genetisk mangfold innen arten, jf. utk. § 5 første ledd. En lokal bestand av arten kan ha visse genetiske særtrekk som ville forsvinne om den lokale bestanden ble utryddet.

I annet ledd er det fastsatt at regelen i første ledd ikke er til hinder for ferdsel eller virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6. Det vil si at slik ferdsel eller virksomhet kan foregå selv om dette kan true overlevelsen av bestanden av planter og sopp i området. Det forutsettes at ferdselen eller virksomheten er lovlig etter ellers gjeldende regler.

Unntak fra bevaringsprinsippet gjelder også for tiltak for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, avling, skog eller annen eiendom, samt tiltak for å ivareta viktige samfunnsinteresser. Dels vil slike tiltak for øvrig allerede være lovlige etter først ledd, når de gjennomføres utenom utmark.

Dersom ferdsel, virksomhet eller tiltak som nevnt i annet ledd, medfører at en plante- eller soppart får en utvikling som strider mot bevaringsmålet i utk. § 5 første ledd, plikter myndighetene å vurdere om det er behov for en bedre beskyttelse gjennom et vedtak om prioritering, jf. utk. § 23.

Som i forhold til virvelløse dyr, jf. utk. § 20 fjerde ledd, kan det i noen tilfeller være nødvendig at myndigheten selv iverksetter tiltak for å bekjempe skadegjørende planter eller sopp. Tredje ledd inneholder en hjemmel for å kunne gjennomføre slike tiltak, om nødvendig på andres faste eiendom.

§ 22 (ferdselsregulering i utmark)

For å hindre skade eller ulempe for flora og fauna kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig for flora eller fauna.

Bestemmelsen viderefører viltloven § 8, og er en forskriftshjemmel for å regulere ferdsel i utmark for å hindre skade eller ulempe for flora eller fauna. Reguleringen kan omfatte gjennomføring av større arrangementer i utmark, naturstudier og fotografering m.v. og ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelige for flora eller fauna. Et eksempel på naturstudier og fotografering som kan forstyrre fauna, er utslagene av den sterke interessen den siste tiden for å fotografere ynglende fjellrev.

Ferdselsregulering etter utk. § 22 kan det lettest tenkes behov for i områder som er tilholdssted for sårbare eller truete arter, eller for å regulere ferdsel i yngletiden. Bestemmelsen kommer i tillegg til hjemmelen til å regulere ferdselen i utk. § 23 og §§ 34 til 36.

§ 23 (prioriterte arter)

Kongen kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert. Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om

1. arten har en bestandssituasjon som strider mot målet i § 5 første ledd,

2. arten anses som ansvarsart for Norge, eller

3. internasjonale forpliktelser gjør prioritering nødvendig.

Når en art etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand som strider mot målet i § 5 første ledd, skal myndighetene etter loven – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse – vurdere om det bør treffes vedtak etter første ledd.

En forskrift etter første ledd

1. kan fastsette forbud mot enhver form for uttak eller ødeleggelse av en prioritert art eller bestemte bestander av den, og at reglene i §§ 15 til 22 bare gjelder så langt det følger av forskriften,

2. skal gi regler om beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder for arten hvis ikke fredning etter bokstav a er tilstrekkelig for å bevare arten og dens genetiske mangfold,

3. kan sette krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar med § 5 første ledd.

Forskriften kan gi regler om skjøtselstiltak i samsvar med § 44 når dette er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Den kan også sette krav om at offentlige tilskuddsordninger anvendes slik at de bidrar til å sikre bevaring av en prioritert art i samsvar med § 5 første ledd.

Bestemmelsen er ny i forhold til dagens regelverk. Den er nærmere omtalt i kap. 13.7.3.

Bestemmelsens første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift der nærmere bestemte arter utpekes som prioritert. Det er oppstilt tre alternative kriterier som det skal legges vesentlig vekt på ved avgjørelsen av om en art skal få status som prioritert.

Det første kriteriet er knyttet opp mot bevaringsmålet i utk. § 5 første ledd. Dersom en arts økologiske tilstand strider mot dette målet, bør det normalt settes inn tiltak utover det som følger av §§ 15 til 22.

Selv om en art ikke har en økologisk tilstand som strider mot bevaringsmålet, skal det vurderes å gi den status som prioritert dersom den må anses som en ansvarsart for Norge. En slik art kan f.eks. være laks. Med ”ansvarsart” menes en endemisk art for Norge eller Norden, en art som forekommer med minst 25 % av den europeiske bestanden i Norge eller en art som er omfattet av europeiske eller globale rødlister (se kap. 13.6.1).

Det tredje kriteriet er om internasjonale forpliktelser gjør prioritering nødvendig. Ofte vil en art som er gjenstand for internasjonale avtaler om artsvern, også være truet eller sårbar, men et slikt sammenfall av kriterier vil ikke alltid være tilfellet.

De tre kriteriene er ikke uttømmende, jf. at de skal tillegges ”vesentlig vekt” ved avgjørelsen. Det kan tenkes behov for å prioritere en art selv om den ikke faller inn under de nevnte kriteriene, f.eks. at en art er sjelden i Norge, uten å være truet eller sårbar – og uten å oppfylle de to øvrige kriteriene. Det kan videre tenkes tilfeller der en art ikke blir prioritert selv om den oppfyller et av kriteriene. Forvaltningsmessige vurderinger kan her komme inn, f.eks. hvis det antas at prioritering ikke vil ha den ønskede effekt. Prioritering kan også anses unødvendig for å bevare arten, f.eks. hvis bestandssituasjonen for en ansvarsart anses å være god.

Mens bestemmelsens første ledd angir i hvilke tilfeller myndighetene kan vurdere om en art bør få status som prioritert, oppstilles det i annet ledd en plikt for myndighetene til å vurdere om en art bør prioriteres. Plikten inntrer dersom en art ”etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand som strider mot målet i § 5 første ledd”. Det stilles ikke krav om at arten på vitenskapelig grunnlag har fått status som såret eller truet, men de kriteriene som legges til grunn for at artens utvikling anses som negativ i forhold til utk. § 5 må være av vitenskapelig karakter.

Myndighetene har ikke etter bestemmelsen en plikt til å prioritere, men til å vurdere et slikt tiltak. En vurdering kan skje på myndighetenes eget initiativ eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse. Kravet om ”rettslig interesse” knytter seg til målet om bevaring av arten. Det må m.a.o. dreie seg om organisasjoner eller andre som har særlig interesse i at arten bevares, f.eks. en organisasjon som har miljøvern blant sine formål eller en representant for en næring som ser den negative utviklingen som en trussel for næringsgrunnlaget. Det kan også være tale om en organisasjon som representerer en lokalbefolkning som ser den negative utviklingen som en trussel mot videreføring av tradisjoner.

Overtredelse av vurderingsplikten etter annet ledd er ikke straffbelagt og kan neppe danne grunnlag for et eventuelt erstatningsansvar.

Bestemmelsens tredje ledd gir hjemmel og retningslinjer for innholdet av en forskrift om prioritering av en art, m.a.o. hvilke rettsvirkninger en prioritering kan ha. For det første vil en prioritering kunne innebære forbud mot enhver form for uttak eller ødeleggelse av den aktuelle arten eller bestemte bestander av arten, jf. bokstav a. Alternativet ”bestemte bestander” innebærer at forskriften kan differensiere uttaksregler i forhold til forskjellige geografiske områder, jf. definisjonen av bestand i utk. § 3 bokstav b. Det kan være et geografisk område knyttet til én bestemt bestand, eller et geografisk område som inneholder flere bestander. I forskriften kan det bestemmes at reglene i utk. §§ 15 til 22 ikke gjelder, eller bare gjelder i begrenset utstrekning. Strengere regler om eller forbud mot uttak kan være nødvendig for å sikre et tilstrekkelig vern av arten, særlig dersom den er truet eller sårbar. Noen bestemmelser vil det neppe være særlig aktuelt å gjøre unntak fra, f.eks. nødvergebestemmelsen i utk. § 17 annet ledd. Unntak fra bevaringsprinsippene for de forskjellige artsgruppene i mer lempelig retning ligger ikke innenfor rammene av utk. § 23.

Dersom fastsatte fredningsregler etter bokstav a ikke er tilstrekkelige for å bevare arten og dens genetiske mangfold, skal forskriften etter bokstav b inneholde regler om beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder for arten. Forskriften kan gi regler om alle økologiske funksjonsområder av en viss type, eller angi at noen konkrete økologiske funksjonsområder anses som mer sentrale enn andre. I det siste tilfelle kan det imidlertid være aktuelt å bruke biotopvern isteden, jf. neste avsnitt. Som ”økologisk funksjonsområde” regnes særlig beiteområder, hiområder, myteområder, overnattingsområder, spill-, gyte- eller parringsområder, trekkveier og yngle- eller oppvekstområder, jf. definisjonen i utk. § 3 bokstav t. Regler om beskyttelse av økologiske funksjonsområder vil være bindende for private og vil kunne innebære begrensninger i deres rådighet over slike områder. Dette kan etter omstendighetene medføre at virksomhet som ellers er lovlig ikke vil kunne gjennomføres, f.eks. hogst eller utbygging. Forskriften kan sette direkte begrensninger for visse typer virksomhet, medregnet ferdsel når dette er påkrevd. I tillegg vil det i forskriften kunne fastsettes normer for skjønnsutøvingen etter annet lovverk for inngrep som berører de aktuelle områdene.

Hva som er tilstrekkelig for å bevare arten må også ses i lys av eventuelle andre former for beskyttelse som allerede eksisterer, f.eks. verneområder som inneholder viktige økologiske funksjonsområder for arten. Videre kan det være aktuelt å opprette nye verneområder, særlig biotopvernområder, for å ivareta hensynet til prioriterte arter, jf. utk. § 32 første ledd bokstav c. Avveiningen mellom generelle forskrifter etter utk. § 23 annet ledd bokstav b og konkret avgrensede verneområder etter utk. kap. V, vil bl.a. bero på om et økologisk funksjonsområde er lett å avgrense, funksjonsområdets størrelse og hvilke tiltak som kan ha en negativ påvirkning av funksjonsområdene.

Det er uttrykkelig fastsatt i bokstav c at forskriften kan innholde krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder. Dette kan innebære en utredning av alternative funksjonsområder som kan bidra til å bevaring av arten i samsvar med bevaringsmålet i utk. § 5.

Fjerde ledd første punktum angir at forskriften kan inneholde regler om skjøtselstiltak i samsvar med utk. § 44 der det er nødvendig for å sikre bevaring av arten. Bestemmelsen gir også mulighet for å fastsette at skjøtselstiltak kan skje på privat grunn. Etter annet punktum kan forskriften stille krav om at offentlige tilskuddsordninger anvendes slik at de bidrar til målet om sikre bevaringsmålet for en prioritert art.

§ 24 (bevaring av særskilte bestander)

Kongen kan fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak, herunder totalfredning, av en bestand av en art når bestanden antas å ha genetiske særtrekk sammenholdt med øvrige bestander av arten.

Bestemmelsen er delvis en videreføring av naturvernloven §§ 13 og 14. Den er omtalt i kap. 13.7.4.

Bestemmelsen gir en mulighet til å fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak, herunder totalfredning, av en bestand av en art. Vilkåret er at den aktuelle bestanden antas å ha genetiske særtrekk i forhold til øvrige bestander av arten. Slike særskilte tiltak kan treffes uavhengig av om det dreier seg om en prioritert art eller ikke. Eksempelvis kan arten som sådan være godt innenfor bevaringsmålet etter utk. § 5 første ledd, men det kan foreligge en avgrenset bestand av arten med genetiske særtrekk som det kan være ønskelig å verne fordi bestanden er sårbar.

§ 25 (handel mv.)

For å gjennomføre konvensjonen 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kap. 13.7.5. I gjeldende rett finnes en forskriftshjemmel for inn- og utførsel i viltloven § 26 nr. 9.

Bestemmelsen gir en hjemmel for å vedta forskrifter om inn- og utførsel, transport og oppbevaring eller besittelse av døde eller levende eksemplarer viltlevende arter eller deler av slike. Slike forskrifter kan vedtas for å gjennomføre forpliktelser Norge har påtatt seg under CITES eller andre konvensjoner, eller for øvrig for å bevare viltlevende arter. Uttrykket ”transport og oppbevaring eller besittelse” innebærer at det med hjemmel i denne paragrafen også kan gis forskrifter om innenlandske transaksjoner og om ilandføring av fisk m.v. fra havet.

§ 26 (bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter)

Hvis en viltlevende art står i direkte fare for å bli utryddet, skal myndigheten etter loven her i tillegg til vedtak etter § 23 iverksette bevaringstiltak utenfor leveområdet, hvis det kan bidra til å fremme artens overlevelse.

Kongen kan gi forskrift om særskilte bevaringstiltak for domestiserte arter for å bidra til målet i § 5 tredje ledd.

Bestemmelsen er omtalt i kap. 13.7.6. Det finnes ingen tilsvarende regler i gjeldende rett.

Første ledd oppstiller en plikt for myndighetene til å iverksette bevaringstiltak utenom livsmiljøet (såkalte ex situ -bevaringstiltak) dersom en viltlevende art står i fare for å bli utryddet. Vilkåret er at tiltaket kan bidra til en forbedring av artens overlevelse. Sett i lys av lovens formål i utk. § 1 og bevaringsmålet for viltlevende arter i utk. § 5 første ledd må målet være at slik overlevelse kan skje i naturen på sikt.

Bestemmelsen må ikke forstås slik at myndighetene skal iverksette slike bevaringstiltak for enhver pris. Ved avgjørelsen av om et ex situ-bevaringstiltak skal iverksettes, må det foretas en avveining av sannsynligheten for at tiltaket vil bidra til artens overlevelse i Norge, hvilket ansvar Norge har for å sikre artens overlevelse på regionalt eller globalt nivå, i hvilken grad arten kan tenkes å ha næringsmessig eller annen positiv betydning, samt kostnadene ved å iverksette tiltaket. Hva som konkret kan forventes etter bestemmelsen, kan det vanskelig sies noe om på generelt grunnlag.

Tiltakene etter denne bestemmelsen kommer i tillegg til vedtak om prioritering etter utk. § 23. Bestemmelsen vil f.eks. innebære en plikt til å ta vare på laksebestander i genbank dersom vilkårene er oppfylt.

Annet ledd gir hjemmel til å iverksette særskilte bevaringstiltak for domestiserte arter. Bestemmelsen er tatt inn i paragrafen om bevaringstiltak utenom leveområdet, fordi domestiserte arter normalt befinner seg utenom sitt egentlige leveområde. Det betyr ikke at bevaringstiltakene kun kan dreie seg om bevaring i genbank som frø eller in vitro . Også andre samlinger kan være aktuelle, f.eks. plantasjer eller på gården. En eventuell forskrift vil kunne gå ut på konkrete plikter eller forbud, eller gi veiledning for tildeling av tilskudd. Gjennom henvisningen til utk. § 5 tredje ledd begrenses hjemmelen til tiltak som kan bidra til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.

Det vises for øvrig til kap. 13.7.6.2.

Kapittel IV Fremmede arter

§ 27 (krav til aktsomhet)

Den som er ansvarlig for utsetting av levende eller levedyktige organismer i miljøet, skal søke å hindre at utsettingen får uheldige følger for det biologiske mangfold.

Den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre spredning eller utslipp av levende eller levedyktige organismer til steder der de ikke forekommer naturlig, skal treffe tiltak for å hindre dette.

Kongen kan gi forskrift om virksomheter eller tiltak som kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer som ikke forekommer naturlig på stedet.

Paragrafen er ny og omtalt i kap. 14.4.3.2 og 14.4.4.2

Bestemmelsen fastsetter hvilke krav til aktsomhet som skal gjelde ved utsetting av organismer og for virksomhet og tiltak som kan medføre fare for spredning eller utslipp av slike organismer. Dersom aktsomhetsplikten ikke overholdes, kan det føre til erstatningsansvar. Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse vil dessuten kunne straffes.

Første ledd gjelder utsetting av organismer i miljøet. Bestemmelsen omfatter både utsetting av organismer som ikke finnes i Norge fra før, og av organismer som er flyttet fra et annet sted i Norge. Bestemmelsen, og også kapitlet for øvrig, gjelder ikke utsetting av genmodifiserte organismer som er regulert i genteknologiloven, jf. utk. § 31. Den som er ansvarlig for utsettingen, skal søke å hindre at den får uheldige følger for det biologiske mangfold, eksempelvis at den fremmede arten utkonkurrerer eller predaterer stedegne arter.

Med ”utsetting” menes også bevisst utslipp av organismer, herunder deponering som avfall av organismer i miljøet, eller i en innhengning eller annet system der rømning ikke er utelukket, jf. utk. § 3 bokstav n. Hva som regnes som et innesluttet system, kan skape tvil i det enkelte tilfellet. De nærmere grensene må settes ved en konkret vurdering, der det ses hen til praktiseringen av annet regelverk som benytter lignende kriterier. Hagedammer er et eksempel på et system der det ikke kan utelukkes at organismer kommer ut. Disse bestemmelsene tar ikke sikte på tradisjonelt utmarksbeite (f.eks. sau, geit eller storfe).

Uttrykket ”den som er ansvarlig” dekker både den som faktisk utfører utsettingen og f.eks. eieren av virksomhet som driver utsetting. Etter omstendighetene kan også andre som legger til rette for at utsetting kan skje, være å regne som ansvarlig. Det avgjørende må være hvem som er nærmest til å bære ansvaret for at organismene settes ut og til å treffe aktuelle tiltak. Et viktig moment i denne sammenheng vil derfor være hvem som har de beste mulighetene til å kontrollere organismene og hindre at skade skjer.

Det kan være vanskelig på forhånd å vurdere mulige følger av en utsetting. En side av aktsomhetskravet er å ta hensyn til denne usikkerheten før en eventuell utsetting blir foretatt. Dersom usikkerheten er tilstrekkelig stor, bør utsetting unngås. Aktsomhetskravet kan også innebære at det i forbindelse med en utsetting må treffes tiltak som begrenser farene for uheldige følger, f.eks. at organismene gjøres sterile. Kravet til aktsomhet begrenses noe ved at den ansvarlige for utsettingen kun ”skal søke å hindre” uheldige konsekvenser for artssammensetningen.

Annet ledd pålegger den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre spredning eller utslipp av fremmede organismer til steder de ikke forekommer naturlig, å treffe tiltak for å hindre dette. Det stilles ikke krav til risiko for skade som forutsetning for plikten til å hindre spredning eller utslipp. Bestemmelsen omfatter bl.a. utslipp av ballastvann. Også bygging av broer, moloer etc. som gir visse arter adkomst til steder der de ikke forekommer naturlig, f.eks. øyer, omfattes av bestemmelsen.

Hva som er nødvendig for å hindre spredning eller utslipp, må vurderes konkret. I eksemplet med bygging av bro eller molo, kan et aktuelt tiltak være gjerder eller andre hindre som begrenser adkomsten for fremmede organismer. Bestemmelsen må ikke leses slik at det kan stilles urimelige krav til omfanget av sikringstiltakene forholdene tatt i betraktning. Gjelder det krav om tillatelse for det aktuelle tiltaket, bør hensynet til å hindre spredning eller utslipp av fremmede organismer normalt være en del av myndighetenes vurdering ved å gi tillatelsen og sette vilkår. Den enkeltes ansvar etter annet ledd vil i slike tilfeller ha mindre selvstendig innhold, men ikke falle helt bort.

Tredje ledd gir Kongen en hjemmel til å gi forskrift om krav til nærmere bestemte typer virksomhet eller tiltak som kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer som ikke forkommer naturlig på stedet. Selv om bestemmelsen er plassert i paragrafen om krav til aktsomhet, er ikke forskriftshjemmelen begrenset til spørsmål om hva som kan regnes som aktsom opptreden. Sammen med aktsomhetsbestemmelsen i annet ledd er denne hjemmelen et sentralt virkemiddel for å motvirke utilsiktede utslipp av fremmede organismer.

§ 28 (innførsel)

Viltlevende organismer – bortsett fra landlevende planter – kan bare innføres til Norge med tillatelse fra myndighet etter loven her.

Tar innførselen sikte på utsetting i miljøet, skal søknaden om tillatelse klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Kongen kan gi forskrift om innførsel etter første ledd, herunder om krav til søknad. Kongen kan også gi forskrift om at bestemte landlevende plantearter bare kan innføres med tillatelse eller at bestemte arter kan innføres uten tillatelse etter denne paragraf.

Lignende bestemmelser finnes i viltloven § 47 og lakse- og innlandsfiskloven § 8. Bestemmelsen er omtalt i kap. 14.4.3.3.

Første ledd fastslår at det kreves tillatelse for å innføre viltlevende organismer til Norge. Av ordet ”viltlevende” fremgår det at organismer av domestiserte arter er unntatt, jf. definisjonen i utk. § 3 bokstav q. En art som er domestisert i Norge men viltlevende i utlandet, vil i utgangspunktet omfattes av utk. § 28 første ledd. Ved vurderingen av om en art er viltlevende, bør det imidlertid tas hensyn til om arten har potensial for å overleve i norsk natur eller påvirke norsk natur negativt. En slik vurdering må gjøres av myndighetene. Dersom det er klart at en art ikke vil kunne overleve i norsk natur, kan det være aktuelt å gi en forskrift etter fjerde ledd annet punktum.

Bestemmelsen skiller ikke mellom arter som finnes naturlig i Norge og arter som ikke gjør det. Kravet om tillatelse gjelder ikke landlevende planter, med mindre det er gitt forskrift etter fjerde ledd annet punktum om et slikt krav. Akvatiske planter er imidlertid omfattet av tillatelseskravet.

Annet ledd retter seg mot de tilfeller der en innførsel tar sikte på utsetting i miljøet. I slike tilfeller stilles det krav om at søknaden om tillatelse klarlegger de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfoldet. Det skilles her ikke mellom utsettinger som krever tillatelse etter utk. § 29 og utsettinger som kan skje uten tillatelse, jf. utk. § 30, men dette kan få betydning for hvor omfattende plikten til klarlegging vil være. Eventuelle helsemessige virkninger av utsettingen forutsettes ivaretatt gjennom annet lovverk. For forståelse av begrepet ”utsetting” vises til utk. § 3 bokstav n samt merknadene til utk. § 27.

Bestemmelsens tredje ledd setter grenser for forvaltningens skjønnsutøving ved avgjørelse av om tillatelse etter første og annet ledd skal gis eller ikke. Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at innførselen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfoldet. Det vil være forskjellige vurderingstema etter første og annet ledd. Ved innførsel uten planlagt utsetting i miljøet vil det først og fremst være spørsmål om hvilken risiko det er for endring av bruk, og hvilke konsekvenser dette vil kunne få. Etter annet ledd – dvs. innførsel med sikte på utsetting – blir spørsmålet om det er grunn til å anta at den etterfølgende utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfoldet, sml. kommentarene til utk. § 29 tredje ledd. Føre-var-prinsippet tilsier at det ikke stilles et for strengt dokumentasjonskrav når man tolker begrepet ”grunn til å anta”. Se for øvrig kommentarene til utk. § 29 tredje ledd.

I en tillatelse til innførsel kan det settes vilkår i samsvar med den alminnelige vilkårslæren i forvaltningsretten. Det vil si at det i utgangspunktet kan settes vilkår som er egnet til å fremme formålet med tillatelsesordningen eller til å motvirke skadevirkninger som tillatelsen kan tenkes å medføre. Det må være en saklig sammenheng mellom tillatelsen og vilkårene, og vilkårene må ikke være urimelig tyngende.

Fjerde ledd første punktum gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift om innførsel etter første ledd, herunder krav til søknad. Annet punktum gir Kongen også hjemmel til å vedta forskrifter om at bestemte landlevende plantearter bare kan innføres etter tillatelse. Dette kan f.eks. være aktuelt for planter som man vet vil kunne gi negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet ved utsetting. Kongen kan videre gi forskrifter om at bestemte arter kan innføres uten tillatelse. Hjemmelen gjelder alle typer viltlevende arter, og kan f.eks. være relevant der erfaringen tilsier at en art ikke innebærer noen negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Andre tilfeller der hjemmelen kan være aktuell er i forbindelse med innførsel av bestemte arter til forskning i laboratorier eller andre lukkede systemer. Bestemmelsen kan også brukes for unntak for ilandføring av arter i forbindelse med fiskeriene, jf. utk. § 3 bokstav h. Bestemmelsen må forstås slik at det også kan gis forskrifter som retter seg mot formålet med innførselen, så lenge det dreier seg om bestemte arter.

Ved skjønnsutøvingen etter første og annet ledd bør det legges vekt på å unngå unødvendige handelshindre. Dette hensynet har imidlertid særlig betydning for bruken av forskriftshjemmelen etter fjerde ledd. Ved vurderinger av hvordan forskriftshjemmelen skal brukes, må det foretas en vurdering av hvilken trussel de aktuelle fremmede arter kan utgjøre holdt opp mot de hensyn som taler for internasjonal handel med artene, samt av hvilke tiltak som kan iverksettes for å unngå uheldige følger for biologisk mangfold. Det må i denne forbindelse tas utgangspunkt i de internasjonale standarder som er utarbeidet for de aktuelle artene.

§ 29 (alminnelige regler om utsetting)

Ingen må uten hjemmel i § 30 eller tillatelse fra myndighet etter loven her

1. sette ut i miljøet organismer av arter som ikke finnes naturlig i Norge,

2. sette ut i miljøet vilt som ikke fra før forekommer i distriktet,

3. sette ut i sjø eller vassdrag organismer, unntatt av stedegen stamme,

4. sette ut i miljøet organismer som ikke fra før forekommer på stedet, dersom Kongen i forskrift har stilt krav om tillatelse til dette.

Søknad om tillatelse til utsetting etter første ledd skal klarlegge de virkninger som utsettingen kan ha for det biologiske mangfold.

Tillatelse kan ikke gis hvis det er grunn til å anta at utsettingen vil medføre vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold.

Lignende bestemmelser finnes i viltloven § 47, saltvannsfiskeloven § 4 fjerde ledd og lakse- og innlandsfiskloven § 9, som alle foreslås opphevet. Bestemmelsen er omtalt i kap. 14.4.3.3

Første ledd angir i hvilke tilfeller det kreves tillatelse til utsetting i miljøet. Det vises generelt til at tillatelse ikke er nødvendig dersom et av unntakene i utk. § 30 gjelder. Begrepet ”sette ut i miljøet” må forstås på samme måte som ”utsetting”, jf. utk. § 3 bokstav n og merknadene til utk. § 27 første ledd. I samsvar med den alminnelige vilkårslæren kan det settes vilkår i en tillatelse til utsetting, f.eks. om bruk av sterile eller stedegne organismer.

Etter første ledd bokstav a kreves det tillatelse for å sette ut i miljøet organismer som ikke finnes naturlig i Norge. Utsetting av organismer av arter som finnes naturlig i Norge, krever ikke tillatelse etter dette alternativet. Det omfatter heller ikke arter som er domestisert i Norge. Hvorvidt arter som i sin tid er blitt innført til Norge kan regnes som ”naturlig”, vil bl.a. avhenge av hvor lenge det er siden innførselen skjedde og i hvilken grad arten eller bestanden har tilpasset seg norsk natur.

Første ledd bokstav b stiller krav om tillatelse for utsetting av vilt som ikke fra før forekommer i distriktet. Som ”vilt” forstås ”naturlig viltlevende pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr”, jf. utk. § 3 bokstav p. Heller ikke kravet om tillatelse etter dette alternativet gjelder domestiserte arter.

Første ledd bokstav c krever tillatelse for å sette ut organismer i sjø eller vassdrag uten tillatelse. Det skilles ikke mellom ville eller domestiserte organismer. Kravet om tillatelse gjelder ikke organismer av stedegen stamme. For ferskvannsorganismer innebærer dette en noe lempeligere regel enn gjeldende rett. Unntaket vil f.eks. ha betydning når fisk under minstemål skal settes ut igjen. Unntaket vil videre innebære at det ikke er nødvendig med tillatelse etter naturmangfoldloven for å drive kultiveringsvirksomhet i den utstrekning det dreier seg om organismer av stedegen stamme. Kravet om tillatelse etter lakse- og innlandsfiskloven § 10 for kultiveringstiltak for anadrome laksefisk og innlandsfisk vil imidlertid fortsatt gjelde.

I første ledd bokstav d gis Kongen hjemmel til å gi forskrift om krav til tillatelse for utsetting i miljøet av organismer som ikke fra før forekommer på stedet. Bestemmelsen retter seg mot organismer som ikke omfattes av kravene om tillatelse i bokstav a til c. Med uttrykket ”på stedet” menes der hvor utsettingen skjer. Dette er følgelig et betydelig snevrere begrep enn ”distriktet” i bokstav b. Hvor stor omkrets som skal medregnes, må vurderes konkret og vil bl.a. avhenge av i hvilket område organismene antas å ville spre seg.

Etter annet ledd stilles det krav om at søknad om utsetting etter bestemmelsens første ledd skal klarlegge de virkningene som utsettingen kan ha for det biologiske mangfoldet. Eventuelle helsemessige konsekvenser forutsettes ivaretatt gjennom annet lovverk. Bestemmelsen kan bli supplert av mer omfattende krav til konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven.

Tredje ledd setter en absolutt skranke for forvaltningens skjønnsutøving. Dersom det er tale om vesentlige uheldige følger for det biologiske mangfold, inntrer skranken selv om det ikke er sannsynlighetsovervekt for at følgene vil inntre. Eventuell kunnskapsmangel om virkningene på det biologiske mangfoldet må det tas hensyn til når forvaltningsskjønnet utøves med en forstandig praktisering av føre-var-prinsippet. Er det grunn til å anta at uheldige, men ikke vesentlige, følger vil inntre, blir også dette et spørsmål om skjønnsutøving, hvor fordelene med utsettingen – og om disse fordelene kan oppnås på en annen måte – må trekkes inn.

§ 30 (utsetting uten særskilt tillatelse)

Utsetting kan skje dersom aktsomhetsplikten etter § 6 blir overholdt, av

1. organismer som er innført med tillatelse etter § 28 med sikte på utsetting,

2. planter i hager og andre dyrkete områder hvis plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området,

3. planter som har tillatelse etter lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. § 9,

4. nærmere angitte organismer dersom Kongen har gitt forskrift om det.

Utsetting etter første ledd kan ikke skje i strid med forskrift etter § 29 første ledd bokstav d.

Se omtale av bestemmelsen kap. 14.4.3.4.

Første ledd gjør unntak fra kravet til tillatelse for visse utsettinger dersom aktsomhetsplikten etter utk. § 6 blir overholdt. For det første er unntatt organismer som er innført med sikte på utsetting med tillatelse etter § 28 ( bokstav a). Virkningene av en utsetting av slike organismer er vurdert i forbindelse med innførselen, og det er derfor ikke behov for en ny behandling.

Det er videre et unntak for planter i hager og andre dyrkete områder hvis plantene ikke kan påregnes å spre seg utenfor området ( første ledd bokstavb ). Dersom plantene ikke kan spre seg, er det liten fare forbundet med en utsetting. Er det imidlertid usikkerhet knyttet til spørsmålet om plantenes spredningspotensial, må hovedregelen om krav til tillatelse gjelde. Også planter som har tillatelse etter matloven, er unntatt fra kravet om tillatelse ( første ledd bokstav c ). Det forutsettes at matloven – f.eks. ved godkjenning av frøimport – også ivaretar hensynene etter naturmangfoldloven, jf. utk. § 76 nr. 15 med forslag om endring i matloven § 9. Det er foreslått en endring i matloven som går ut på at hensynet til det biologiske mangfold tas med i vurderingen av om det skal gis tillatelse til innførsel etter matloven § 9.

Det siste unntaket er knyttet til eventuelle forskrifter om positivlister ( første ledd bokstav d ), det vil si lister med nærmere angitte organismer som myndighetene på forhånd godkjenner for utsetting. Slike lister kan utarbeides også på artsnivå. Selv om det ikke fremgår eksplisitt av forskriftshjemmelen, forutsetter en positivliste at myndighetene har god kjennskap til eventuelle virkninger som introduksjoner av de aktuelle organismene innebærer. Det er i utgangspunktet bare organismer som ikke gir uheldige virkninger for det biologiske mangfold som kan plasseres på en slik liste.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at utsetting etter første ledd ikke kan skje i strid med forskrift etter utk. § 29 første ledd bokstav d, f.eks. om det blir gitt en forskrift om plantearter som omfattes av utk. § 30 første ledd bokstav b.

§ 31 (forholdet til andre lover)

Krav om tillatelse etter denne lov fritar ikke for tillatelse til innførsel eller utsetting etter annet lovverk. Trenger en innførsel eller utsetting tillatelse etter flere lover, skal myndighetene sørge for samordnet saksbehandling. Kongen kan gi forskrift om slik samordning.

Reglene i §§ 28 til 30 gjelder ikke for genmodifiserte organismer som går inn under lov 2. april 1993 nr. 38 om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer.

Vurderinger etter dette kapittel skal ikke omfatte hensyn til planters, dyrs og menneskers liv og helse som ivaretas av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer og lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv.

Bestemmelsen er omtalt i kap. 14.4.3.5.

Paragrafens første ledd første punktum fastslår at et krav om tillatelse etter naturmangfoldloven ikke fritar for tillatelse til innførsel eller utsetting etter annet lovverk. Bakgrunnen for bestemmelsen er at andre lover ofte vektlegger andre hensyn som ikke nødvendigvis ivaretas av naturmangfoldloven. Er det behov for tillatelse etter flere lover, fremgår det av annet punktum at myndighetene skal sørge for samordnet saksbehandling. Slik samordning kan skje ved avtale mellom de relevante myndighetene – enten fra sak til sak eller på grunnlag av mer generelle retningslinjer. I tredje punktum gis Kongen også hjemmel til å gi forskrift om samordnet saksbehandling.

Annet ledd bestemmer at reglene i §§ 28 til 30 ikke gjelder for genmodifiserte organismer som går inn under genteknologiloven. Begrunnelsen er at denne loven har et tilsvarende regelverk som naturmangfoldloven.

I tredje ledd slås det fast at vurderinger etter kap. IV ikke skal omfatte hensyn til planters, dyrs eller menneskers liv og helse, da slike vurderinger ivaretas av smittevernloven og matloven. Som det også fremgår av den enkelte bestemmelse i kapitlet, er det bare hensynet til det biologiske mangfoldet som skal legges til grunn ved vurdering av om tillatelse skal gis til innførsel eller utsetting etter utk. §§ 28 og 29.

Kapittel V Områdevern

§ 32 (mål for områdevern)

Verneområder på land, i vassdrag og i sjø etter dette kapittel skal bidra til bevaring av

1. variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer,

2. arter og genetisk mangfold,

3. truet natur og leveområder for prioriterte arter,

4. større intakte økosystemer, også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv,

5. områder med særskilte naturhistoriske eller kulturhistoriske verdier,

6. natur preget av menneskers bruk gjennom tidene (kulturlandskap), og tilrettelegging for bruk som bidrar til å opprettholde naturverdiene,

7. økologiske og landskapsmessige sammenhenger nasjonalt og internasjonalt,

8. referanseområder for å følge utviklingen i naturen.

Når det etter en annen lov treffes vedtak om å beskytte naturen i et område, bør det legges vekt på målene i første ledd. Inngår slike vedtak etter annen lov i en plan som omfatter områder beskyttet ved vedtak etter denne loven, kan Kongen gi regler for å sikre at beskyttelsen etter de forskjellige lovene samordnes i forhold til målet med planen.

Bestemmelsen har ingen parallell i gjeldende naturvernlov, men mange av målene kommer til uttrykk i forskriftene om de enkelte verneområder. Målene gjenspeiler dessuten nasjonale mål for områdevern, jf. St.prp. nr. 1 (2004–2005) tabell 6.1 (s. 36 flg.).

Mål for områdevern er drøftet i kap. 16.4.4 og 16.4.5.

Første ledd angir både mål for det samlede områdevernet og mål som er aktuelle for det enkelte verneområdet. Oppregningen er ikke uttømmende, men angir de mest sentrale mål. Det forutsettes at et verneområde som opprettes i hvert fall bidrar til ett av de nevnte målene, jf. formuleringen ” skal bidra til”. Målene gjelder uavhengig av vernekategori, men noen mål kan være særlig aktuelle for bestemte kategorier, jf. kap. 16.6.3, 16.7.3, 16.8.3 og 16.9.2. Som regel vil flere mål være aktuelle. Hovedbegrunnelsen for vernet må ligge innenfor de målene som er nevnt i bestemmelsen, selv om andre hensyn kan komme inn som et tillegg.

Uttrykket ”skal bidra til” innebærer at vernemyndighetene ved opprettelsen av et verneområde har en plikt til å vurdere hvilke mål man ønsker å oppnå. Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å opprette verneområder, men innledningen i første ledd kan sies å forutsette at områdevern er et viktig virkemiddel for å nå de nevnte mål.

Av første ledd går det uttrykkelig frem at verneområder kan opprettes både på land og i vann, herunder sjø. Målene for vern kan være de samme uavhengig av hvor vernet finner sted, men noen kan være mer aktuelle for verneområder på land enn i sjø. Blant annet kan hensynet til friluftsliv og kulturlandskap være lite aktuelt i undersjøiske verneområder.

Uttrykket ”bevaring” innebærer at naturen skal ivaretas med dens dynamikk og naturlige prosesser (se også kap. 9.1 og 11.4.2.4.). Vernet kan ta sikte på å la naturen ”gå sin gang”, men målet kan også være å sikre et visst suksesjonstrinn. Vernet kan også innebære at man først restaurerer et område, og deretter ivaretar en naturlig utvikling. Er det tale om å la naturen gå sin gang, vil skjøtsel først og fremst være nødvendig for å avbøte menneskers påvirkning, f.eks. ved tiltak for å fjerne fremmede arter. Er målet å sikre et visst suksesjonstrinn, må skjøtselen også omfatte tiltak for å hindre visse deler av det som ellers kan kalles en naturlig utvikling, som f.eks. gjengroing. Målet kan i et slikt tilfelle være å sikre et spesielt artssamfunn eller en sjelden naturtype. Også opplevelsesverdien knyttet til visse naturtyper, f.eks. i kulturlandskapet, kan være viktig.

I den enkelte verneforskrift skal det tas utgangspunkt i målene slik de er beskrevet i utk. § 32, men målene med vernet må beskrives mer detaljert enn de generelle formuleringene i utk. § 32. F.eks. vil et mål om ”å bevare et stort naturområde tilnærmet fri for tekniske inngrep, for å sikre biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander” der det inngår ”å bevare en del av verdens nordligste furuskog, variert vassdragsnatur og gáisáene med et karakteristisk preg, samt geologiske forekomster og kulturminner” kunne være en spesifisering av målene i bokstav a, b, d og e. 6

Målet i første ledd bokstav a er et sentralt mål for områdevern, og er bl.a. et uttrykk for føre-var-prinsippet. Ved å verne et representativt utvalg av natur- og landskapstyper, sikrer man seg de naturverdiene som områdene inneholder, selv om ikke alle arter og sammenhengene i økosystemet er kjent på forhånd. Dette målet kan derfor bidra til en operasjonalisering av føre-var-prinsippet. Mye av dagens vernearbeid er lagt opp nettopp med tanke på å sikre et representativt utvalg av naturtyper, jf. f.eks. de tematiske verneplanene for myr og våtmark og verneplanene for skog. Bestemmelsen er videre i tråd med det første av de gjeldende nasjonale resultatmål for bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, der det heter at ”eit representativt utval av norsk natur skal vernast for kommande generasjonar” (St.prp. nr. 1 (2004–2005) for Miljøverndepartementet tabell 6.1 s. 36). Å sikre bredden i naturmangfoldet er også i tråd med internasjonale retningslinjer for vern, særlig nettverkstilnærmingen (se kap. 15.3.3). Sikring av variasjonsbredden bidrar også til å sikre opplevelsesverdien.

Naturtyper og landskapsformer omfatter ikke bare levende natur, men også f.eks. geologiske formasjoner og biogene forekomster, dvs. forekomster av dødt materiale som har sitt opphav fra levende biologisk materiale, f.eks. døde (deler av) korallrev. Begrepet ”naturtype” er definert i § 3 bokstav j.

Målet i første ledd bokstav b reflekterer at områdevern er et viktig virkemiddel for å bevare arter og genetisk mangfold. Vernet kan være spesifikt rettet mot en bestemt art, og ta sikte på å sikre viktige leve- eller funksjonsområder for arten. Mange av de internasjonale forpliktelser om artsvern har bestemmelser om vern av leveområder for en rekke opplistede arter, jf. kap. 13.3. Vernet kan også være rettet mot naturtyper der visse arter erfaringsvis forekommer, f.eks. visse moser eller sopp, uten at de enkelte individer konkret er påvist i den enkelte lokalitet. Naturtyper kan også vernes for å sikre foreløpig ukjente arter. Er det siste tilfelle, er det delvis sammenfall mellom målene i bokstav a og b.

Målet for vernet trenger ikke å være enkeltarter, men kan også være visse artssamfunn, f.eks. korallrev. Også her er det da glidende overganger mellom målene i bokstav a og b.

For å sikre genetisk mangfold kan det være aktuelt å verne områder av hensyn til bestemte bestander. Videre kan det være viktig å verne forskjellige lokaliteter der bestemte arter forekommer, for å ta vare på genetiske variasjoner.

Mens bokstav a bl.a. bygger på en føre-var-betraktning, er målet i bokstav c ment å ivareta det som allerede er truet. Med truet natur menes både naturtyper eller vegetasjonstyper som er i ferd med å forsvinne, og landskapstyper som er i sterk nedgang. Når det gjelder prioriterte arter , følger det av utk. § 23 at det – i tillegg til det direkte artsvernet – som regel skal fastsettes generelle bestemmelser om ivaretakelse av viktige leve- og funksjonsområder for en art som utpekes som prioritert. I tillegg til eller istedenfor slike regler, kan det være behov for et mer spesifikt vern av et eller flere bestemte områder. Dette kommer til uttrykk i målet i bokstav c.

Målet i første ledd bokstav d er særlig aktuell for nasjonalparker. Verneområdet må være av en viss størrelse for å oppnå målet i bokstav d, jf. ordet større .

Ordet intakt innebærer ikke nødvendigvis at område må være helt uberørt av mennesker. Slike områder finnes det få av i Norge, der mennesker har satt sine spor ved ferdsel, jakt, fangst, beite og religionsutøvelse i flere årtusen. Men det er en forutsetning at økosystemets prosesser og funksjoner er intakte eller kan bli det gjennom aktive restaureringstiltak eller naturlig utvikling, og dermed også at området er relativt lite berørt av tekniske inngrep.

Opplevelsesverdien av slike større, forholdsvis uberørte områder er viktig. Etter bokstav d kan det derfor også være et mål å bidra til at denne naturen kan oppleves, jf. formuleringen også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv . En forutsetning er at dette skjer på en måte som ikke ødelegger de naturverdiene som ligger til grunn for opplevelsen, eller opplevelsesverdien for andre, noe som kommer til uttrykk gjennom ordet enkelt friluftsliv. Er et område så sårbart at heller ikke et enkelt friluftsliv bør tillates, vil det normalt være tale om å ivareta andre mål enn målet i bokstav d.

Et videre mål for områdevern etter utk. § 32 er å bevare naturhistoriske og kulturhistoriske verdier , jf. bokstav e . Naturhistoriske verdier omfatter bl.a. de fenomener og prosesser som viser artenes innvandringshistorie etter istidene og naturens utviklingshistorie. Kulturhistoriske verdier omfatter bl.a. spor og påvirkning etter menneskers bruk gjennom tidene, typisk i jordbrukslandskapet og samisk brukslandskap. Kulturhistoriske verdier omfatter også objekter og steder det knytter seg tro, sagn og historie til, f.eks. ”Den gamle mester” i Krødsherad. Kulturminner utgjør derfor sentrale elementer av et landskaps kulturhistorie.

Mens selve de kulturhistoriske verdiene er målet etter bokstav e, er de naturverdiene som er et resultat av kulturpåvirkningen, målet etter bokstav f . Gammelt jordbrukslandskap, setervoller og slåttemyrer er typiske eksempler på natur som er preget av menneskers bruk gjennom tidene. Ordene gjennom tidene innebærer at det er tale om generasjoners bruk av naturen. Målet om å ivareta slike naturverdier bygger både på hensynet til opplevelsesverdi, bruksverdi og hensynet til å ivareta det biologiske mangfold. For at naturverdiene skal kunne ivaretas, er det normalt nødvendig at den bruken som har skapt verdiene fortsetter. Målet er derfor også å legge til rette for slik bruk, f.eks. gjennom avtaler med grunneiere eller gjennom skjøtsel utført av det offentlige (jf. utk. § 44). Det er en forutsetning at bruken bidrar til å opprettholde naturverdiene.

Første ledd bokstav g innebærer at et mål med vernet kan være nettverksbygging, jf. kap. 15.3.3. Nettverksbyggingen innebærer et mål om å skape økologiske forbindelser mellom verneområder. Slike forbindelser kan selv være verneområder. Et verneområde kan f.eks. opprettes for å sikre en trekkvei for en art fra et verneområde til et annet. Særlig biotopvernområder kan ha et slikt formål. Ofte vil det imidlertid være aktuelt å bruke andre virkemidler for å bidra til nettverket, f.eks. plan- og bygningsloven eller skogbruksloven. Et eksempel kan være at det mellom to områder som er fredet som reservater ligger et LNF-område som sikrer at individer fra det ene reservatet kan bevege seg uhindret til det andre reservatet, noe som kan være viktig for å hindre innavl i reservatene. Vern av et større landskap kan ha som mål å binde sammen viktige forekomster av biologisk mangfold.

Ordet sammenhenger i bokstav g refererer ikke bare til de fysiske sammenhengene mellom verneområdene, men også til at man ved vern av områder må se hen til hvordan utvalget av verneområder bidrar til et helhetlig økologisk og landskapsmessig vern. Nettverksbygging innebærer dermed at de områder som vernes samlet sett skal bidra til en helhetlig og tilstrekkelig ivaretakelse av biologisk, landskapsmessig og geologisk mangfold i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. I disse tilfellene består nettverkene ofte av områder som har mål som uttrykt i bokstav a, b og c. At et slikt verneområde inngår i et nasjonalt eller internasjonalt nettverk vil i tilfelle være et mål for vernet som kommer i tillegg til målet etter bokstav a, b og c, og kan f.eks. ha betydning for hvilken forekomst av en naturtype man velger å verne. Av hensyn til internasjonale forpliktelser kan det være viktig at det går frem av verneforskriften at området er ment å inngå i et nettverk.

Første ledd bokstav h nevner opprettelsen av referanseområder som et mål for områdevern. For å kunne vurdere utviklingen i naturen og effekten av forskjellige påvirkningsfaktorer, kan det være hensiktsmessig å sammenligne med den utviklingen som skjer i et område der menneskers påvirkning begrenses til et minimum. Målet kan være aktuelt for en rekke verneområder, særlig naturreservater, ofte som ett blant flere mål.

Som det fremgår av bl.a. kap. 12.6.6 og 15.2 inneholder enkelte andre lover bestemmelser om beskyttelse av områder mot negative påvirkninger fra den virksomheten den aktuelle loven regulerer. Etter annet ledd første punktum skal myndighetene ved bruk av slike bestemmelser legge vekt på målene i utk. § 32. Har den aktuelle loven egne formålsbestemmelser, vil vektleggingen etter naturmangfoldloven utk. § 32 annet ledd første punktum måtte skje innenfor det skjønnet som den aktuelle formålsbestemmelsen gir rom for. Er f.eks. næringsutvikling hovedformålet med en lov, kan ikke vektleggingen av målene i utk. § 32 medføre at all næringsutvikling stanses (se for øvrig om forholdet mellom målbestemmelser kap. 11.4.1 og merknadene til § 1). Et slikt hovedformål må imidlertid leses slik at næringsutviklingen må være bærekraftig på lang sikt, også ut fra et økologisk perspektiv, jf. særlig Grunnloven § 110 b. Målene i utk. § 32 kan i slike tilfeller bidra til en presisering og nyansering av slike andre mål når den aktuelle loven anvendes, og vil være viktige tilleggshensyn i avveiningene når beslutninger tas.

Å arbeide mot felles mål på tvers av sektorer er særlig viktig der verneområder og områder med annen beskyttelse sammen skal inngå i et nettverk, jf. omtalen av første ledd bokstav g foran. Det kan også være aktuelt at man for et større, sammenhengende område lager en plan som innebærer at det kan være aktuelt med virkemiddelbruk etter forskjellig lovverk for forskjellige soner. Med ordet ”plan” siktes det ikke til de planer som omtales i plan- og bygningsloven, men til andre mer uformelle planer som utarbeides av myndighetene, eventuelt i samarbeide med private. Eksempler på dette kan oppstå i forbindelse med arbeidet med marin verneplan (se kap. 16.11) og arbeidet med å ivareta verdifullt kulturlandskap. I arbeidet med marin verneplan vil det f.eks. være aktuelt å anvende bl.a. naturvernloven og saltvannsfiskeloven for å gi forskjellige områder et differensiert beskyttelsesnivå. I slike tilfeller kan det være aktuelt at man samordner bl.a. de konkrete verne- eller beskyttelsesformål, forvaltningsplaner, overvåking og saksbehandling etter de forskjellige lover. Annet ledd annet punktum inneholder en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om slik samordning.

§ 33 (forskrifter om verneområder)

Kongen fastsetter det enkelte verneområde, jf. §§ 34 til 37, ved forskrift. I forhold til grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av forskriften, gjelder også forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

I forskriften angis verneområdets formål, herunder hvilke natur- eller kulturverdier vernet skal ivareta og den tilstand som ønskes oppnådd med vernet, verneområdets grenser, berørte eiendommer og bestemmelser om bruk av området. Forskrift om verneområder i sjø skal angi om verneformålet gjelder sjøbunnen, vannsøylen, vannflaten eller en kombinasjon av disse.

Ved avgrensing av verneområdet skal det legges vekt på å ivareta økologiske funksjoner av betydning for verneformålet og økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger.

Innenfor den ramme som gjelder for de enkelte verneområder, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet. Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet.

Verneforskriften skal ikke være til hinder for å videreføre tradisjonell bærekraftig bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene i et område.

Utk. § 33 er delvis en lovfesting av gjeldende praksis. Deler av bestemmelsen avløser naturvernloven §§ 4, 6 og 10.

Første ledd fastsetter at vernemyndigheten fortsatt skal være Kongen og definerer hvordan forvaltningsloven skal anvendes.

Vernevedtak har betydning for rettigheter og plikter til enhver som vil bruke området, og regnes derfor som forskrift etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c, noe som uttrykkelig fastslås i utk. § 33 første ledd første punktum . Vernevedtakets betydning for bestemte grunneiere eller rettighetshavere innenfor området gjør at det etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b også må regnes som et enkeltvedtak med disse som parter, jf. første ledd annet punktum . Grunneiere eller rettighetshavere utenfor området som bare blir berørt indirekte, f.eks. ved at en annen myndighet ved vurdering av en konsesjonssøknad legger vekt på hensynet til verneområdet, regnes ikke som parter i saken etter forvaltningsloven. Noe annet er at deres interesser kan komme til uttrykk i forskriftshøringen og bli vurdert ved beslutningen om vern. Heller ikke miljøorganisasjoner regnes som parter i saken i forhold til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd første punktum at det ikke er klageadgang for vedtak truffet av Kongen. I de tilfeller der det unntaksvis gjelder et vedtak som ikke er truffet av Kongen, vil miljøorganisasjoner, parter eller andre med rettslig klageinteresse ha klagerett etter forvaltningsloven § 28.

Annet ledd bestemmer hva forskriften skal gi regler om. Formålet med opprettelsen av det aktuelle verneområdet skal gå frem av verneforskriften, jf. annet ledd første punktum . Det skal angis så konkret som mulig, det vil bl.a. si at det skal gjøres rede for hvilke natur- og kulturverdier som ønskes ivaretatt. Det er ikke nødvendig at alle naturverdiene i det aktuelle området er kjent, jf. omtalen under utk. § 32 første ledd, men vernevedtaket bør i tilfelle angi hva som ligger til grunn for at området er valgt ut. Målet med vernet må i det minste ligge innenfor et eller flere av målene i utk. § 32, men det må angis mer konkret i lys av det enkelte områdets egenskaper og karakter.

Angivelsen av den tilstanden som ønskes oppnådd, kan f.eks. gå ut på at området ønskes beholdt mest mulig urørt, eller at man ønsker å restaurere et område slik at det igjen fremstår som mest mulig naturlig.

Formålet vil ha betydning for utformingen av selve verneforskriften og for tolkningen av direkte plikter etter loven, som f.eks. plikten etter utk. § 35 annet ledd til ikke å endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Det vil videre ha betydning for forvaltningens skjønnsutøving i saker om tillatelse eller dispensasjon til tiltak i verneområdet (jf. utk. § 45 første ledd).

Verneområdets grenser og berørte eiendommer skal fremgå av vernevedtaket. Med berørte eiendommer menes eiendommer som helt eller delvis ligger innenfor verneområdets grenser.

Når det gjelder opprettelsen av verneområder i sjø, kan verneverdiene være knyttet til sjøbunnen, vannsøylen eller overflaten, eller en kombinasjon av disse. Om selve vernet bør avgrenses til en eller noen av dimensjonene, må vurderes ut fra hva som er nødvendig for å ivareta verneverdiene. Etter annet ledd annet punktum skal verneforskriften angi hvilken av disse dimensjonene verneformålet knytter seg til.

Tredje ledd handler om avgrensingen av et verneområde. De verneverdiene som ligger til grunn for vernet, vil være utgangspunktet for hvordan et verneområde bør avgrenses. Økologiske betingelser for å opprettholde verneverdiene, slik som fuktighet, mat til arter i området og vegetasjon som beskytter mot avrenning eller vind må trekkes med i vurderingen om avgrensing. Slike naturgitte forhold omfattes av formuleringen økologiske funksjoner av betydning for verneformålet .

Et annet forhold som er trukket frem som et moment som bør vektlegges, er økosystemets tåleevne mot ytre påvirkninger . En slik ytre påvirkning kan f.eks. være klimaendringer eller forurensing. Størrelsen på verneområdet kan i en slik sammenheng ha betydning for hvilken effekt påvirkningene har på naturverdiene. Det kan ut fra dagens kunnskap være vanskelig å si noe sikkert om hvordan områder ut fra slike vurderinger burde avgrenses, men internasjonalt vektlegges dette særlig i forhold til utfordringene knyttet til klimaendringer. Utk. § 33 tredje ledd gir en fleksibilitet til å fange opp ny kunnskap i denne sammenheng.

I tillegg til det som nevnes særskilt i tredje ledd, vil en rekke andre forhold ha betydning for avgrensningen, bl.a. eiendomsforhold og næringsinteresser.

Eiendomsforhold vil ikke spille inn ved avgrensning av marine verneområder utenfor grunnlinjen, mens næringsinteresser ofte kan ha betydning. Folkerettslige forpliktelser vil først og fremst ha betydning for spørsmålet om hvilke begrensninger som kan settes for bruken av området, men kan også tenkes å få betydning for avgrensningen av områder.

Hvilke bestemmelser som kan gis om områdets bruk, presiseres nærmere i fjerde og femte ledd.

Fjerde ledd første punktum er lovens generelle hjemmel for å regulere rådigheten i verneområder og avløser de særskilte hjemlene i naturvernloven §§ 4, 6, 10 og 12. I tillegg til å gi hjemmel for generelle forbudsbestemmelser åpner første punktum også for å fastsette tillatelses- og dispensasjonsordninger i forskriften, jf. ordet ”regulere”.

Bestemmelsen er knyttet opp mot verneformålet ved at Kongen kan forby eller regulere enhver form for virksomhet som ”kan være egnet til å motvirke formålet med vernet”. Det er altså verneformålet ved det enkelte vernevedtak som konkretiserer rammen for rådighetsreguleringene. Hva som rent konkret anses for å være av en slik karakter at det kan motvirke verneformålet, er det opp til Kongen å vurdere. I denne vurderingen skal føre-var-prinsippet legges til grunn, jf. utk. § 9, for å gi tilstrekkelig sikkerhet for beskyttelse av verneverdiene og oppnåelse av verneformålet. Det vil si at der hvor det er usikkerhet om virkningene som en type tiltak kan få for verneverdiene, bør tiltaket forbys, eller gjøres til gjenstand for en individuell vurdering med krav om tillatelse og utredning av virkningene av tiltak. Jo større potensial det er for skade på verneverdiene, desto større grunn er det ved slik usikkerhet til å være restriktiv ved utformingen av.

Mens verneformålet konkretiserer grensen for rådighetsreguleringene ved alle vernekategoriene, er det bestemmelsene for den enkelte vernekategori som danner den ytre rammen for rettsvirkningene av et vernevedtak. Forskriftshjemmelen etter fjerde ledd begrenses til ”den ramme som gjelder for de enkelte verneområder” (første punktum). Med ”ramme” menes her de grensene som går frem av bestemmelsene for de ulike vernekategoriene.

Det fremgår av kap. 17.1.2.1 at bestemmelsene for de enkelte vernekategoriene, særlig nasjonalparker og landskapsvernområder, angir både et minimumskrav og et maksimumskrav til vernebestemmelser. Dermed vil det være knyttet et minstenivå til vern i den enkelte sak, samtidig som loven anviser hva som fortsatt kan skje uhindret av vernet. Det innebærer at verneforskriftene for nasjonalparker som et minimum skal sikre vern mot ”varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner” (utk. § 34 annet ledd første punktum), og som et maksimum kan ikke ferdsel til fots forbys (utk. § 34 annet ledd tredje punktum). For landskapsvernområder skal vernet som et minimum forhindre ”tiltak som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig” (utk. § 35 annet ledd første punktum), samtidig som pågående virksomhet kan fortsette (utk. § 35 annet ledd annet punktum). I natur­reservater må som et minimum ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet (utk. § 36 tredje ledd første punktum), og reservatet kan ”totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel” (utk. § 36 tredje ledd annet punktum). Biotopvern­områder kan vernes ”mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller deres livsbetingelser” (utk. § 37).

”Ramme... for de enkelte verneområder” i første punktum viser også til den geografiske avgrensingen av verneområdene. Vernebestemmelsene regulerer bare tiltak innenfor grensene for det enkelte området, ikke tiltak utenfor, selv om de påvirker verneverdiene (se også omtalen i kap. 16.12).

Regelen i utk. § 33 fjerde ledd er utformet som en ren fullmaktsbestemmelse, jf. formuleringen ”kan Kongen ... forby”. Bestemmelsene i utk. § 34 annet ledd første punktum, § 35 annet ledd første punktum og § 36 tredje ledd første punktum er derimot utformet som direkte forbud. For tilsvarende bestemmelser i gjeldende naturvernlov har det vært reist spørsmål om bestemmelsene dermed må tolkes som en handlingsnorm som er direkte rettet mot private. 7 Utvalget har lagt til grunn at naturmangfoldlovens regler bør være direkte bindende overfor borgerne, jf. nærmere om dette i kap. 17.1.2.2.

Når det gjelder vern i sjø, følger det av annet ledd annet punktum at verneforskriften skal angi om verneverdiene er knyttet til sjøbunnen, vannsøylen, vannflaten eller en kombinasjon av disse. Rettsvirkningene kan likevel være knyttet til tiltak som ikke direkte berører verneverdiene, hvis tiltak der kan skade disse. For eksempel kan det settes begrensninger på oppdrettsvirksomhet i vannsøylen hvis forurensning fra anlegget kan påvirke verneverdiene på sjøbunnen. Vernet vil da omfatte både sjøbunnen, vannsøylen og overflaten, mens verneverdiene kun er knyttet til sjøbunnen. Se også kap. 17.2.6.

Begrepet ”virksomhet” i første punktum må oppfattes vidt. Det kan f.eks. omfatte både næringsvirksomhet og fritidsaktiviteter, private så vel som offentlige tiltak, varig virksomhet og engangstiltak. At det kan legges begrensninger på ferdsel , følger uttrykkelig av bestemmelsen. Med ferdsel menes også opphold, f.eks. telting og idrettsarrangementer. Begrensningene kan bare gjelde fysisk (faktisk) rådighet over området, ikke juridisk rådighet (f.eks. adgang til å avhende eiendom i verneområdet).

Eksempler på inngrep som normalt vil være forbudt i alle typer verne­områder, er oppføring av bygninger, anlegg og andre varige og midlertidige innretninger, veibygging, uttak, oppfylling eller lagring av masse og fremføring av luftledninger.

Kongen kan etter fjerde ledd annet punktum fastsettes særskilte bestemmelser for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet. Bestemmelsen gir uttrykk for at det kan være behov for ulikt restriksjonsnivå innenfor et verneområde, eller at det i en del av området er behov for særskilte regler for å sikre nødvendig beskyttelse av verneverdiene. Slike bestemmelser kan f.eks. være ferdselsrestriksjoner i deler av et verneområde som er særlig sårbare for en slik aktivitet eller kanalisering av ferdsel til delområder som er mer robuste mot terrengskader. Slik differensiering finnes det også eksempler på i gjeldende verneforskrifter, selv om det ikke er uttrykkelig hjemlet i naturvernloven.

Femte ledd presiserer at verneforskriften ikke skal være til hinder for å videreføre tradisjonell bærekraftig bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene i et område. Bestemmelsen er strengt tatt overflødig ved siden av fjerde ledd. Den er tatt med for understreke den positive betydningen av bruk som innebærer at verneverdier ivaretas aktivt. Dette er et viktig tema i biomangfoldkonvensjonen (jf. bl.a. art. 8 (j)) og bør derfor komme til uttrykk i loven. Hvilken bruk som av myndighetene vurderes å ha denne effekten, bør komme frem i verneforskriften. Det følger allerede av fjerde ledd at bruk som er nøytral i forholdet til verneformålet kan tillates.

§ 34 (nasjonalparker)

Som nasjonalpark kan vernes større naturområder som inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskapsformer og er uten tyngre naturinngrep.

I nasjonalparker skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner finne sted med mindre påvirkningen skyldes tradisjonell bruk som bidrar til å opprettholde verneverdiene. Forskriften skal verne landskapet med planter, dyreliv, geologiske forekomster og kulturminner mot utbygging, anlegg, forurensning og annen virksomhet som kan skade formålet med vernet, og sikre en uforstyrret opplevelse av naturen. Ferdsel til fots i samsvar med friluftslovens regler er tillatt. Slik ferdsel kan bare begrenses eller forbys i avgrensede områder i en nasjonalpark, og bare dersom det er nødvendig for å bevare plante- eller dyrelivet, kulturminner eller geologiske forekomster.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 3. Utvalgets forslag om nasjonalparker er drøftet i kap. 16.6.

Vilkårene for opprettelsen av en nasjonalpark er drøftet i kap. 16.6.1. Det første vilkåret er at området som vernes er et større område. Begrepet ”større” er brukt for å angi at målet bør være å verne større, sammenhengende økosystemer. Det er vanskelig å si helt konkret hva som bør være minstemålet for vern som nasjonalpark. I dag er den minste nasjonalparken ca. 9 km2. 8 Nasjonalparker bør ikke være mindre enn dette, og helst ha et betydelig større omfang.

Det andre vilkåret er at området fremstår som et naturområde . For å oppfylle kravet om ”naturområde” er det ikke nødvendig at området har vært totalt uberørt av mennesker. Slike områder finnes knapt nok i Norge, der mennesker i større eller mindre grad har satt sine spor i store deler av naturen. Kravet utelukker derfor ikke enhver menneskelig påvirkning, men trekker grensen mot aktiv bearbeiding av naturen, f.eks. jordbrukslandskap. At området har vært brukt til ekstensiv utmarksbruk slik som beite, jakt og fiske og vedhogst, hindrer ikke at området i det vesentlige fremstår som et naturområde. Kravet om naturlandskap utelukker heller ikke at det er kulturminner i området, jf. annet ledd første punktum. Ut fra arronderingsmessige forhold vil også mindre innmarkspregede arealer kunne tenkes inngå i en nasjonalpark, f.eks. en setervoll.

Ikke et hvilket som helst naturområde kan vernes som nasjonalpark. Den første kvalifikasjonen er at området inneholder særegne eller representative økosystemer eller landskapsformer . Med særegne menes at området har karaktertrekk som skiller det fra andre områder. For eksempel kan området inneholde forekomster av sjeldne eller truete arter som ikke finnes andre steder, eller landskapsformasjoner som er unike eller spesielt vakre. Områder kan imidlertid også vernes hvis de ikke er særegne, men derimot representative for en bestemt type natur, f.eks. et godt eksempel på høyfjellsområde, breområde med mer. Implisitt i kravet om særegenhet eller representativitet ligger også at område bør ha verneverdier av nasjonal eller internasjonal betydning, jf. også betegnelsen ”nasjonal”park.

En nasjonalpark kan inneholde ett eller flere økosystemer eller landskapsformer. Ved avgrensningen bør det tas hensyn til det som er en naturlig del av økosystemet eller bidrar med viktige økologiske funksjoner (jf. § 33 tredje ledd første punktum). For eksempel vil et skogsbelte nedenfor tregrensen i en nasjonalpark som skal ivareta et fjell-økosystem, kunne være en viktig del av helheten for arter som f.eks. lever i fjellet, men jakter i skogen.

Området skal i tillegg være uten tyngre naturinngrep . Med områder uten tyngre naturinngrep menes bl.a. det som i forvaltningspraksis i dag legges til grunn for såkalte inngrepsfrie områder, jf. kap. 16.6.1. Begrepet i lovbestemmelsen er imidlertid ment å være mer skjønnsmessig enn oppregningen nedenfor. Det vil f.eks. være hjemmel til å opprette en nasjonalpark selv om området inneholder en traktorvei i utkanten av området. Det avgjørende må være om området i sin helhet fremstår som i det vesentlige uberørt av tyngre tekniske inngrep. Med tyngre tekniske inngrep menes i forvaltningspraksis: 9

• offentlige veier og jernbanelinjer, unntatt tunneler

• skogsbilveier

• traktorveier, landbruksveier, anleggs- og seterveier med lengde over 50 m

• gamle ferdselsveier rustet opp for bruk av traktor eller terrenggående kjøretøy

• godkjente barmarksløyper (Finnmark)

• kraftlinjer med spenning på 33 kV eller mer

• magasiner (hele vannkonturen ved høyeste regulerte vannstand), regulerte elver og bekker

• kraftstasjoner, rørgater, kanaler, forbygninger og flomverk.

Nasjonalparker kan etter utk. § 34 første ledd opprettes både på privat grunn og på statsgrunn, se kap. 16.6.2.

Bestemmelsen fastslår ikke særskilte mål for nasjonalparkvern. Vilkårene for vern innebærer imidlertid at verneformål for nasjonalparker normalt vil gå inn under bokstav a og d i § 32 første ledd. Verneområder som er særegne eller representative, vil bidra til å bevare ”variasjonsbredden av naturtyper og landskapsformer” (bokstav a). Og vilkåret om ”større naturområder som inneholder … økosystemer og landskapsformer uten tyngre tekniske inngrep” gjør at områdene kan bidra til å bevare ”større intakte økosystemer” (bokstav d). Hensynet til opplevelsesverdien, jf. ”å være tilgjengelige for enkelt friluftsliv” (bokstav d) følger av rettsvirkningene i annet ledd.

Også de øvrige formålene i § 32 første ledd kan være aktuelle. På grunn av sin størrelse kan nasjonalparkene f.eks. bidra til å opprettholde økologiske og landskapsmessige sammenhenger (bokstav g), og de vil normalt også bidra til bevaring av arter og genetisk mangfold (bokstav b, eventuelt c). Verneformålene i bokstav e og h vil likevel sjelden være formål for opprettelsen av nasjonalparker.

Annet ledd trekker opp den ytre ramme for rettsvirkningene av å etablere nasjonalpark, se kap. 17.1.2.1. De vernebestemmelser som fastsettes i vernevedtaket, jf. utk. § 33, må ligge innenfor rammene av annet ledd. Lovbestemmelsens rettsvirkning er også direkte bindende for borgerne, se kap. 17.1.2.2.

Utgangspunktet etter første punktum er at det ikke skal skje noen varig påvirkning, mens en forbigående påvirkning av naturmiljø eller kulturminner ikke nødvendigvis vil være forbudt. Bestemmelsen må heller ikke forstås helt absolutt. Mennesker har ferdes i norsk natur gjennom århundre og satt sine spor, jf. også at kulturminner er en del av verneverdiene i en nasjonalpark. I praksis innebærer dette at all vedvarende virksomhet vil være forbudt i en nasjonalpark, unntatt visse former for høsting, skånsom tilrettelegging for turisme med sikte på å oppleve natur- og kulturarven i nasjonalparken, og i noen tilfeller slått eller beite.

I annet ledd annet punktum står det at ”forskriften skal verne … mot”. Det innebærer at forskriften skal spesifisere vernet nærmere i forhold til visse typer tiltak. Vernet mot utbygging, anlegg og forurensning medfører et forbud mot bl.a. oppføring av bygninger, anlegg og andre varige eller midlertidige innretninger, veibygging, fremføring av luft- og jordledninger, graving, utfylling og henlegging av masse, nydyrking, nyplanting, bakkeplanering, bergverksdrift, vassdragsregulering og annen industriell virksomhet, medregnet uttak av mineralske ressurser og undersøkelser etter og utvinning av petroleum.

”Annen virksomhet” etter annet ledd annet punktum kan f.eks. være jakt og fiske. Hvorvidt uttak av biologiske ressurser skal være forbudt, eller det skal åpnes for jakt eller fiske, må avgjøres i vernebestemmelsene for den enkelte nasjonalpark i lys av formålet med vernet, slik det også er tilfellet etter gjeldende naturvernlov. For vern i sjø vises det til omtalen i kap. 17.2.6. og utk. § 38. Omfatter vernet vannsøylen, må det i verneforskriften tas stilling til om og i tilfelle hvilke typer fiske eller redskapsbruk som kan påvirke verneverdiene og verneformål. Utover dette vil fiske bli regulert av saltvannsfiskeloven. Er verneverdiene kun knyttet til sjøbunnen, vil fiske i vannsøylen normalt kunne tillates dersom slikt fiske ikke påvirker livsbetingelsene på bunnen.

Annet ledd annet punktum sier at verneforskriften skal ”sikre en uforstyrret opplevelse av naturen”. Dette har sammenheng med at opplevelsesverdien ofte er en viktig verneverdi i nasjonalparker. Til opplevelsesverdien hører ikke bare synsinntrykkene, men også opplevelsen av stillhet og naturens lukter og lyder. Bestemmelsen innebærer bl.a. at virksomhet som medfører støy, f.eks. motorferdsel, bør forbys i den grad den kan redusere opplevelsesverdien.

Annet ledd tredje punktum sier at ferdsel tilfots er tillatt i samsvar med friluftslovens regler. Det innebærer at all slik ferdsel i verneområder i utmark kan foregå uhindret av vernet når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet, jf. friluftsloven §§ 2 og 11. Også ferdsel til fots på innmark kan enhver gjøre i den tid marken er frosset eller snølagt, dog med en del begrensninger, jf. friluftsloven § 3. Utgangspunktet om fri ferdsel til fots i nasjonalparkene er igjen knyttet opp mot at opplevelsesverdien ofte er et viktig grunnlag for opprettelsen av nasjonalparkene.

Etter annet ledd fjerde punktum er det hjemmel til å begrense eller forby ferdsel til fots, men bare dersom dette er nødvendig for å bevare verneverdiene i området. Slik regulering kan f.eks. være aktuelt der større grupper i reiselivs- eller annen sammenheng gir eller forventes å gi uheldige slitasjeskader eller forstyrring. Det innebærer at slik ferdsel skal vurderes på samme måte enten tiltaket er av kommersiell eller ikke-kommersiell karakter. Et alternativ til å begrense eller forby ferdsel til fots kan være å fordele ferdselen til bestemte deler av verneområdet. Bestemmelsen gir hjemmel til dette.

§ 35 (landskapsvernområder)

Som landskapsvernområde kan vernes natur- eller kulturlandskap av vitenskapelig, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller som er identitetsskapende. Til landskapsbildet regnes også kulturminner som bidrar til landskapets egenart. Som landskapsvernområde kan også vernes sjøbunnlandskap av vitenskapelig eller opplevelsesmessig verdi.

I et landskapsvernområde må det ikke settes i verk tiltak som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Pågående virksomhet kan fortsette og utvikles innenfor rammen av første punktum. Nye tiltak skal tilpasses landskapet. Det skal legges vekt på den samlede virkning av tiltakene i området. I forskriften kan det gis bestemmelser om hva som kan endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig, om krav til landskapsmessig tilpasning, og om ferdsel som ikke skjer til fots.

For de deler av landskapsvernområdet der bruk er en vesentlig forutsetning for å bevare områdets karakteristiske trekk og biologiske mangfold, skal det senest samtidig med vedtak om vern etter første ledd legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk kompensasjon til private som bidrar til områdets skjøtsel.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 5. Utvalgets forslag om landskapsvernområder er omtalt i kap. 16.7.

Vilkåret for å opprette landskapsvernområde er for det første at det er et natur- eller kulturlandskap , jf. første ledd første punktum . Med landskap menes den helheten som utgjøres av landskapsformasjoner, vegetasjonstyper i sin vekselvirkning og samspill med hverandre, forekomsten av vann, arrondering slik som steingjerder, grøfter, terrassering og alleer, og forekomsten av holt og større enkelttrær med mer.

I motsetning til nasjonalparkvern er landskapsvern ikke begrenset til naturlandskap. Som nevnt i merknadene til utk. § 34 finnes det få områder i Norge som er totalt uberørt av mennesker, og det er glidende overganger mellom naturlandskap og kulturlandskap. Kulturlandskapet i denne sammenheng er gjerne gammelt jordbrukslandskap , slik som slåtteenger, havnehager og setervoller, men bestemmelsen er ikke begrenset til dette. Samisk kulturlandskap kan omfattes, og etter omstendighetene f.eks. også et gammelt bergverkslandskap. Videre kan bygninger og andre fysiske anlegg slik som vannføringsanlegg eller slagghauger inngå som en del av naturlandskapet. Det må her trekkes en grense mot områder med tettbebyggelse og områder som ellers er sterkt preget av større tekniske inngrep slik som veier, annen infrastruktur, eller større anlegg. Det er imidlertid ikke et krav etter utk. § 35 at området er fri for tyngre tekniske inngrep, slik det er for nasjonalparker.

Hjemmelen for vern som landskapsvernområde begrenser seg dermed til et snevrere utvalg av ”landskap” enn den europeiske landskapskonvensjonen gjør. Landskapskonvensjonen art. 2 gjør det uttrykkelig klart at også byområder omfattes av konvensjonens bestemmelser. 10 Vern av slike områder må i tilfelle fanges opp av plan- og bygningsloven eller kulturminneloven, jf. bl.a. kulturminneloven § 20 om kulturmiljøfredning (se kap. 20).

Det vil normalt være vanskelig å tale om undersjøisk kulturlandskap . Et eksempel kan muligens være rester etter steinalderbosettinger som opprinnelig har ligget på land, men som nå ligger under vannspeilet. 11 I slike tilfeller kan det likevel være mer naturlig å tale om kulturminner enn kulturlandskap.

For det annet må området oppfylle tilleggsvilkår om at landskapet har vitenskapelig, kulturell eller opplevelsesmessig verdi, eller er identitetsskapende . Med vitenskapelig verdi menes bl.a. naturvitenskapelig verdi, f.eks. ved at landskapet oppfyller viktige økologiske funksjoner for visse arter eller naturtyper, eller inneholder interessante geologiske formasjoner. Den vitenskapelige verdien kan også være av kulturhistorisk karakter, f.eks. knyttet til tradisjonelle bruksmåter i området som kommer til uttrykk i fysiske forekomster, som arrondering av jordområder (åkerholmer), gammel bebyggelse, steingjerder, osv. I slike tilfeller kan området samtidig sies å være av kulturell verdi. I begrepet ”kulturell” verdi ligger imidlertid ikke bare kultur historiske verdier. Også dagens bruk som er verdiskapende for kulturutviklingen både i lokalsamfunn og i samiske samfunn, kan omfattes. Slik bruk kan samtidig bidra til å opprettholde natur verdier. Også religiøse verdier knyttet til særskilte steder i landskapet inngår i begrepet kulturell verdi.

Overgangen mellom ”kulturell verdi” med tanke på dagens bruk og det som er identitetsskapende er ikke skarp. Blant annet landskapskonvensjonen legger stor vekt på den sistnevnte verdien av landskap. Det heter i konvensjonen art. 5 (a) at partene i lovgivning skal erkjenne landskap som et vesentlig element i folks omgivelser, som et uttrykk for mangfoldet i deres felles natur- og kulturarv og et grunnlag for deres identitet. 12 Landskap kan bidra til lokal eller nasjonal identitet, og det kan gjelde landskap der man bor og har sitt livsgrunnlag eller landskap med andre typer identitet og tilhørighet. Samisk landskap er også et typisk eksempel på landskap som bidrar til samisk identitetsdannelse og kulturutvikling (se også kap. 21). Flere aspekter av verdier knyttet til landskap eller biologisk mangfold er omtalt i kap. 6 og 8.

Den opplevelsesmessige verdi vil først og fremst ha tilknytning til friluftslivet. Også her er det imidlertid glidende overganger mot det som er identitetsskapende eller som gir en opplevelse av tilhørighet.

I første ledd annet punktum slås fast at kulturminner som bidrar til landskapets egenart , regnes som en del av landskapsbildet. Dette kan f.eks. være en gammel seter på en setervoll, rorbuer i et kystlandskap eller fangstgraver i et fjellandskap.

I første ledd tredje punktum slås fast at sjøbunnlandskap kan vernes som landskapsvernområde. Normalt vil det i sjø være snakk om natur landskap, jf. foran om kultur landskap. Eksempler på dette kan bl.a. være kratere, grotter, undersjøiske fjell og fjellkjeder, sanddyner og klippebunn.

For marine landskapsvernområder er tilleggsvilkårene at området er av vitenskapelig eller opplevelsesmessig verdi. Det vil først og fremst være aktuelt med naturvitenskapelige verdier når det er tale om vern av et sjøbunnlandskap. Disse kan være knyttet til plante- og dyrelivet på bunnen, men også til geologiske forekomster, bunnavsetninger eller lignende av betydning for forskning om jordens opprinnelse og utvikling. Alternativet opplevelsesmessig verdi forutsetter at området rent faktisk kan oppleves, det vil si ved dykking.

Det er ikke lovfestet særskilte mål for landskapsvernområder. Det innebærer at målene må følge av utk. § 32. Særlig aktuelt for landskapsvernområder er målene i utk. § 32 første ledd bokstav a, f og g, men også andre mål kan være aktuelle.

Annet ledd trekker opp den ytre ramme for rettsvirkningene av å etablere landskapsvernområder, se kap. 17.1.2.1. De vernebestemmelser som fastsettes i vernevedtaket, jf. utk. § 33, må ligge innenfor rammene av annet ledd. Lovbestemmelsens rettsvirkning er også direkte bindende i forhold til borgerne, se kap. 17.1.2.2 og 17.2.3.7.

Utgangspunktet etter første punktum er at vesentlige påvirkninger er forbudt, mens mer bagatellmessige inngrep normalt vil kunne gjennomføres uhindret av vernet. Hva som anses som ”vesentlig” vil kunne variere, og må ses i sammenheng med det konkrete verneformålet. Dessuten må vesentlighets­kriteriet ses i forhold til tiltakets omfang, art og plassering vurdert opp mot landskapets særpreg og karakter.

Vesentlighetskriteriet vil vanligvis innebære et forbud mot oppføring av bygninger og anlegg – iallfall hvis det ikke skjer i nær tilknytning til eksisterende – og andre varige eller midlertidige innretninger, veibygging, fremføring av luft- og jordledninger, graving, utfylling og henleggelse av masse, nydyrking av noe omfang, nyplanting, bakkeplanering, bergverksdrift og endringer av betydning i vannføring eller vannstand.

I de tilfeller der det innenfor et landskapsvernområde allerede er bygninger, veier, bruer, gjerder, kraftledninger, jordbruksarealer mv. vil drift og vedlikehold kunne gjennomføres uhindret av vernet, men vernebestemmelsene kan stille krav til fremgangsmåten (f.eks. om transport).

Uttrykket ”særpreg” retter seg særlig til det visuelle inntrykket, mens uttrykket ”karakter” særlig relaterer seg til naturhistoriske og kulturhistoriske verdier, og om landskapet f.eks. har karakter av å være kystlandskap, havbunn, skog eller seterlandskap. Et kystlandskap kan tenkes å skifte karakter f.eks. hvis man går over fra tradisjonelt kystfiske til oppdrettsvirksomhet, selv om de visuelle endringene ikke er store.

Etter annet ledd annet punktum kan pågående virksomhet, f.eks. jordbruk, skogbruk og fiske, fortsette og utvikles innenfor rammene av første punktum. Dette samsvarer stort sett med det som er situasjonen etter gjeldende naturvernlov. Hva som anses som ”pågående virksomhet” er nærmere omtalt i kap. 17.2.3.7. Nye tiltak etter tredje punktum kan tillates dersom de ”tilpasses landskapet” og dermed ikke endrer verneverdiene vesentlig.

Fjerde punktum lovfester en plikt for miljøvernmyndigheten til å legge vekt på de samlede virkningene av tiltak i verneområdet. Dette følger også av utk. § 10, men vil være særlig aktuelt for landskapsvernområder der det normalt vil foregå en del menneskelig aktivitet, og der et hovedformål vil være å bevare landskapets karakter og egenart. Se nærmere om dette i kap. 17.2.3.7. Se også kap. 11.11.3.

”I forskriften” i femte punktum viser tilbake til forskriftshjemmelen i utk. § 33 fjerde ledd. Forskriften kan presisere hva som regnes for å ”endre landskapets særpreg eller karakter vesentlig. Selv om bestemmelsen er en kan-regel, må den ses som et klart signal om å tydeliggjøre i den enkelte verneforskrift hva slags tiltak som er forbudt, hva som kan tillates etter søknad, og hva som kan gjennomføres uhindret av vernet. Ferdsel til fots vil imidlertid ikke kunne begrenses utover friluftslovens regler.

Opprettes det landskapsvernområder der menneskers bruk er en vesentlig forutsetning for å bevare hele eller deler av områdets karakteriske trekk og biologiske mangfold, skal det på vernetidspunktet foreligge et utkast til plan for områdets skjøtsel, jf. tredje ledd første punktum . Det er altså ikke noe krav at det foreligger et utkast til fullstendig forvaltningsplan (se kap. 17.3.1.3). Men det skal foreligge en plan for hvordan forvaltningsmyndigheten tenker å gjennomføre den skjøtselen som er nødvendig for å oppnå verneformålet i de nevnte tilfeller. Den endelige planen fastsettes av forvaltningsmyndigheten etter at vernet er vedtatt ved kgl.res. At planen er endelig fastsatt er imidlertid ingen forutsetning for å gjennomføre skjøtsel i tråd med utk. § 44.

Når det er tale om det ”biologiske mangfold” i tredje ledd første punktum, menes det biologiske mangfoldet som utgjør eller bidrar til landskapets særpreg eller karakter, ikke ivaretakelsen av enkeltarter per se.

Å sikre at visse former for bruk fortsetter, vil ofte være avhengig av grunneierens eller rettighetshaverens tillatelse, eventuelt ekspropriasjon, jf. definisjonen av skjøtsel i utk. § 44, og begrensningen i § 44 annet ledd annet punktum om hva som kan gjennomføres etter paragrafen. I utk. § 35 tredje ledd er det derfor presisert at skjøtselsplanen kan inneholde privatrettslig avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer for å sikre verneformålet. ”Enkeltelementer” kan f.eks. være særskilte forekomster som åkerholmer eller bekker.

Tredje ledd siste punktum viser til at det i avtalen kan gis bestemmelser om økonomisk kompensasjon for privates bidrag til områdets skjøtsel. Bestemmelsen er strengt tatt overflødig, men er tatt med for å understreke at dette kan være en aktuell løsning. Slik kompensasjon bør ses i sammenheng med kompensasjon etter utk. § 47 annet ledd.

§ 36 (naturreservater)

Som naturreservat kan vernes områder som

1. inneholder truet, sjelden eller sårbar natur,

2. representerer en bestemt type natur,

3. på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold,

4. utgjør en spesiell geologisk forekomst eller

5. har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Som naturreservat kan også vernes et område som er egnet til ved fri utvikling eller aktive gjenopprettingstiltak å få verneverdier som nevnt i første ledd.

I et naturreservat må ingen foreta noe som forringer verneverdiene angitt i verneformålet. Et naturreservat kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. I forskriften kan det gis bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet.

Treffes vedtak om reservat som krever aktive gjenopprettingstiltak, eller vedtak om reservat der bruk er en forutsetning for bevaring av det biologiske mangfold, skal det samtidig med vernevedtaket legges frem et utkast til plan for skjøtsel for å sikre verneformålet. Planen kan omfatte avtale om bruk av arealer, enkeltelementer og driftsformer. Planen eller avtalen kan inneholde bestemmelser om økonomisk kompensasjon til private som bidrar til områdets skjøtsel.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 8. Utvalgets forslag om naturreservater er drøftet i kap. 16.8.

I likhet med nasjonalparker og landskapsvernområder kan også naturreservater opprettes både på land og i sjø. Et naturreservat i sjø kan omfatte sjøbunn, vannsøyle eller vannspeil eller en kombinasjon av disse.

Første ledd regner opp en rekke alternativer som vilkår for opprettelsen av et naturreservat. Det er tilstrekkelig at ett av alternativene er oppfylt, men området kan ha kvaliteter som oppfyller flere av kriteriene samtidig.

Truet, sjelden eller sårbar natur kan være arter eller bestander som er truete, sjeldne eller sårbare, eller naturtyper, vegetasjonstyper eller landskapstyper som har en slik tilstand. Når det gjelder arter omfatter ”truet, sjelden eller sårbar” i hvert fall den gjeldende rødlistens kategorier E (endangered – direkte truet), V (vulnerable – sårbar) og R (rare – sjelden), se kap. 13.6.1. Kategoriene DC (declining care demanding – hensynskrevende) og DM (declining monitor species – bør overvåkes) vil normalt ikke kunne regnes som ”truet, sjelden eller sårbar”, men kan falle inn under noen av de andre kriteriene i første ledd, f.eks. bokstav c. De naturfaglige kriteriene for hva som anses som truet, sårbar eller sjelden utvikles over tid (se også boks 13.9) og tolkingen av disse begrepene i utk. § 36 må derfor tilpasses den faglige utviklingen på feltet.

Når det gjelder områder, dvs. naturtyper eller vegetasjonstyper, er det først og fremst gjort et arbeid med kartlegging av truete vegetasjonstyper (Fremstad og Moen 2001). I denne kartleggingen brukes en inndeling som svarer til IUCNs nye inndeling for arter (se boks 13.9), dvs. at man bruker kategoriene akutt truet (CR – critically endangered), sterkt truet (EN – endangered), noe truet (VU – vulnerable) og hensynskrevende (LR – lower risk). Alle de første tre kategoriene kan inngå i kriteriet i første ledd bokstav a, mens kategorien hensynskrevende eventuelt må fanges opp av andre kriterier i første ledd.

Fremstad og Moen bruker ikke kategorien ”sjelden”, bl.a. fordi IUCNs nye kriterier for rødlisting ikke lenger har denne kategorien. En naturtype eller vegetasjonstype kan sies å være sjelden når forekomsten er begrenset, enten fra naturens side, eller fordi den er gått tilbake pga. menneskers påvirkning, uten at det nødvendigvis er noen umiddelbar fare for at den forsvinner.

Første ledd bokstav b slår fast at et område kan vernes når det representerer en bestemt type natur . Med ”bestemt” menes i denne sammenheng at den kan karakteriseres ved bestemte kjennetegn, f.eks. at det er en forekomst av edelløvskog, rikmyr, men også f.eks. kvartærgeologisk forekomst. Kriteriet samsvarer med målet i utk. § 24 bokstav a.

Områder som på annen måte har særlig betydning for biologisk mangfold (første ledd bokstav c ) kan f.eks. være områder med hensynskrevende arter, viktige leveområder for vanlig forekommende arter, områder med en generelt rik flora eller fauna, områder som har hatt stabile økologiske forhold over lang tid (kontinuitetsområder) eller områder med viktige landskapsøkologiske funksjoner.

Også geologiske forekomster kan etter bokstav d vernes som naturreservat. Bokstav b omfatter alle representative naturforekomster, også de geologiske, mens bokstav d er ment å fange opp geologiske forekomster som er spesielle , dvs. forekomster som skiller seg ut ved sin egenart.

Det siste alternative vilkåret for reservatvern er at området har særskilt naturvitenskapelig verdi (bokstav e) . Vilkåret kan delvis falle sammen med andre vilkår i bestemmelsen. Forskjellen er at den vitenskapelige eller forskningsmessige verdien fremheves spesielt i bokstav e. Et aktuelt eksempel er vern av referanseområder, jf. også målet med vern i utk. § 32 første ledd bokstav h.

Vilkårene i første ledd bokstav a til e er først og fremst knyttet til områdets funksjon . Dette innebærer at også områder som tidligere har vært utsatt for inngrep, kan vernes som reservat hvis den aktuelle funksjonen fremdeles er til stede eller kan restaureres, jf. annet ledd . Restaureringen kan skje ved at naturen får utvikle seg fritt etter vernet og selv klarer å ”avbøte” tidligere inngrep, jf. formuleringen ”fri utvikling”. For eksempel kan det være områder der vegetasjonen er slitt etter omfattende ferdsel, men der den tar seg opp igjen når ferdselen avtar eller stanses helt. Ofte kan det imidlertid være nødvendig med aktive gjenopprettingstiltak (jf. tredje ledd første punktum), f.eks. opprensking i vannforekomster eller fjerning av veier eller andre tekniske inngrep. Det kan videre være tale om å skape helt nye biotoper, f.eks. en ny dam.

Formuleringene i første ledd bokstav a til e innebærer at også kulturbetinget biologisk mangfold kan gi grunnlag for reservatvern, jf. kap. 16.8.2.

Vilkårene i første ledd er av naturfaglig karakter. Dette innebærer at et område ikke kan vernes som naturreservat hvis verneverdiene kun er knyttet til områdets kulturelle, identitetsskapende eller opplevelsesmessige betydning.

Tredje ledd trekker opp den ytre ramme for rettsvirkningene av å etablere naturreservater, se kap. 17.1.2.1. De vernebestemmelsene som fastsettes i vernevedtaket, jf. utk. § 33, må ligge innenfor rammene av tredje ledd. Lovbestemmelsen er også direkte bindende i forhold til borgerne, se kap. 17.1.2.2.

Annet punktum viser – i tråd med gjeldende naturvernlov § 8 annet punktum – at et naturreservat kan totalfredes, slik at vernet omfatter alle deler av naturmiljøet i reservatet og gjelder for alle typer tiltak. På denne måten indikeres det også at naturreservater er en streng verneform. Totalfredning vil etter ordlyden omfatte alle tiltak, bl.a. oppføring av bygninger, anlegg og andre varige eller midlertidige innretninger, veibygging, ferdsel, høsting, fremføring av luft- og jordledninger, graving, utfylling og henleggelse av masse, nydyrking, nyplanting, bakkeplanering, bergverksdrift, oppdrettsvirksomhet, vassdragsregulering og annen industriell virksomhet, medregnet uttak av mineralske ressurser og undersøkelser etter og utvinning av petroleum.

En så omfattende fredning vil ofte ikke være nødvendig. Visse aktiviteter eller tiltak kan normalt fortsette også i reservater, f.eks. sanking av bær og sopp, jakt og fiske i reservater der plantelivet er hovedverneformålet, og vedlikehold av bygninger og anlegg. Det vil være en begrenset adgang til å dispensere fra en totalfredning. Se nærmere om dette i omtalen av utk. § 45 og kap. 17.2.8.

Bestemmelsen sier ikke at totalfredning må være hovedregelen. Naturreservater opprettes gjerne for å ivareta særskilte verdier og funksjoner, og restriksjonsnivået må tilpasses det konkrete verneformålet, jf. også utk. § 33 fjerde ledd. For eksempel vil det normalt ikke være noe i veien for å tillate jakt i et reservat der formålet er å ivareta skog. Dessuten åpnes det for at kulturbetinget mangfold kan vernes som reservat, noe som forutsetter skjøtselstiltak. Videre kan det i gjenopprettingsreservater (jf. utk. § 36 fjerde ledd) måtte settes i gang aktive, og noen ganger omfattende, tiltak.

Tredje ledd tredje punktum klargjør at vernebestemmelsene for naturreservater også kan gjelde beskyttelse av kulturminner. Bestemmelsen er nødvendig for å klargjøre at det er en slik adgang, siden kulturminnehensyn ikke er angitt blant vilkårene for reservat­vern i første ledd.

Opprettes det naturreservater for å bevare kulturbetinget biologisk mangfold eller restaureringsreservater, skal det på vernetidspunktet foreligge et utkast til plan for områdets skjøtsel, jf. fjerde ledd første punktum . Det er altså ikke noe krav at det foreligger et utkast til fullstendig forvaltningsplan (se kap. 17.3.1.3), men til en plan for hvordan forvaltningsmyndigheten tenker å gjennomføre den skjøtselen som er nødvendig for å oppnå verneformålet. Den endelige planen fastsettes av forvaltningsmyndigheten etter at vernet er vedtatt ved kgl.res. At planen er endelig fastsatt, er imidlertid ingen forutsetning for å gjennomføre skjøtsel i tråd med utk. § 44.

Av utk. § 44 følger at visse skjøtselstiltak ikke kan gjennomføres etter den paragrafen, jf. § 44 annet ledd annet punktum. Dette er tiltak som ofte kan være aktuelle i restaureringsreservater. Er det nødvendig med slike tiltak, må myndighetene skaffe seg et hjemmelsgrunnlag enten gjennom privatrettslig avtale eller gjennom ekspropriasjon til skjøtselsformål.

For fjerde ledd annet og tredje punktum vises til merknadene til tilsvarende bestemmelse i utk. § 35 tredje ledd annet og tredje punktum.

Der foreslås ikke lovfestet særskilte mål for naturreservater. Vilkårene for vern er av naturfaglig karakter, og blant målene i utk. § 32 første ledd er det særlig målene i bokstav a, b, c, g og h som er aktuelle. Når det gjelder målet i bokstav e, vil det først og fremst være bevaring av natur historiske verdier som kan være målet for naturreservatvern, jf. utk. § 36 første ledd bokstav d. Målet i utk. § 32 bokstav f kan være aktuelt med tanke på å bevare kulturbetinget mangfold. Forutsetningen er at ett eller flere av vilkårene i utk. § 36 første ledd er oppfylt.

Innenfor et nettverk, jf. utk. § 32 første ledd bokstav g, kan naturreservatene ofte utgjøre en ”ryggrad” av forholdsvis små områder som er spesielt viktige for det biologiske mangfold. Reservatene kan imidlertid også opprettes for å sikre hensiktsmessige forbindelsesledd mellom verneområder som f.eks. korridorer eller økologiske ”springbrett” (områder som kan danne baser for spredning av en art), og bidra til nettverket på den måten. Se for øvrig kap. 15.3.3 om nettverkstilnærmingen.

§ 37 (biotopvernområder)

For å bevare eller utvikle et områdes økologiske funksjon for nærmere bestemte arter, kan det fastsettes forbud mot virksomhet og ferdsel som kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller deres livsbetingelser. Paragraf 36 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 9, viltloven § 7 annet ledd og lakse- og innlandsfiskloven § 7. Utvalgets forslag om biotopvernområder er drøftet i kap. 16.9.

Vilkåret for biotopvern er at et område har en økologisk funksjon for nærmere bestemte arter, jf. første punktum . Områder med en økologisk funksjon er beite- eller jaktområder, hiområder, myte- eller hårfellingsområder, overnattingsområder, spill- eller parringsområder, trekkveier, yngleområder og leveområder, jf. utk. § 3 bokstav t. Et område kan ha en eller flere økologiske funksjoner for den samme arten.

Den økologiske funksjonen må gjelde nærmere bestemte arter . Det vil si at det må være kjent hvilken art eller hvilke arter området skal bidra til å opprettholde. Gjelder vernet ukjente arter eller plante- eller dyresamfunn, må hjemmelen for naturreservat i utk. § 36 brukes.

Også områder som er sterkt preget av inngrep, kan vernes som biotopvernområde. Er den økologiske funksjonen i behold til tross for inngrepene, kan vernet sikre mot ytterligere påvirkninger. Områder kan også restaureres eller bygges opp til å bli viktige funksjonsområder for bestemte arter. At biotopvernhjemmelen kan brukes i slike tilfeller, går frem av ordet ”utvikles” i første punktum. Etter annet punktum gjelder § 36 fjerde ledd tilsvarende. Det vil si at det skal foreligge et utkast til skjøtselsplan når det treffes vedtak om biotopvern som krever aktive gjenopprettingstiltak. Det vises til merknadene til utk. § 36 fjerde ledd.

Biotopvernbestemmelsen er en hjemmel for områdevern, dvs. at den ikke kan brukes til å gi generelle regler om funksjonsområder. Området må etter første punktum avgrenses ut fra det som er nødvendig ”for å bevare eller utvikle” den aktuelle økologiske funksjonen, se også utk. § 33 tredje ledd.

Formålet for biotopvern er i bestemmelsen beskrevet som ”å bevare eller utvikle” den aktuelle økologiske funksjonen. I formålsbestemmelsen i verneforskriften bør det konkretiseres hvilken eller hvilke funksjoner og arter det er tale om. I forhold til utk. § 32 første ledd er det formålene i bokstav b, c eller g som er aktuelle.

Virksomhet eller ferdsel ”som kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller deres livsbetingelser” kan forbys eller begrenses. Rådighetsreguleringene må fastsettes innenfor rammene av utk. § 33 fjerde ledd om at forbud eller reguleringer skal gjelde ”bruk som kan være egnet til å motvirke formålet med vernet”. For biotopvern innebærer det at forskriften ikke kan gi bestemmelser utover det som anses nødvendig for å sikre den økologiske funksjonen for den eller de aktuelle artene. Innenfor dette ligger at det kan gis bestemmelser både om uttak eller annen påvirkning av eksemplarer av arten, jf. formuleringen ”som kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen”, og om bruk som kan påvirke eller forstyrre den aktuelle artens ”livsbetingelser”.

Med flora eller fauna menes den eller de artene som er angitt som mål for vernet, eller arter som er viktige for den økologiske funksjonen for denne arten, f.eks. plantelivet i et beiteområde for en bestemt art.

Rådighetsreguleringene vil variere avhengig av hvilken funksjon vernet skal beskytte. Gjelder det f.eks. et hekkeområde, kan det være nok med ferdselsbegrensninger i en kort periode hvert år. Er verneformålet å bevare et leveområde for stor salamander, vil vernebestemmelsene nødvendigvis måtte være mer omfattende.

§ 38 (særlig om verneområder i sjø)

Når områder i sjø blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller biotopvernområde, gjelder reglene i §§ 34 til 37 tilsvarende om ikke annet følger av annet og tredje ledd.

I marine verneområder er skips- og båttrafikk, fritidsfiske, dykking og annen ferdsel tillatt om ikke vernevedtaket av hensyn til verneformålet og innenfor folkerettens rammer har bestemt annet.

I marine nasjonalparker skal sjøbunnen, vannsøylen eller begge deler med planter, dyreliv og geologiske forekomster og kulturminner vernes mot tiltak, forurensning og annen virksomhet som kan være til skade for verneformålet.

Bestemmelsene om nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og biotopvernområder er utformet med tanke på å kunne brukes både på land og i sjø. Dette slås uttrykkelig fast i utk. § 38 første ledd. Områdevern i sjø er drøftet i kap. 16.11. Det vises også til merknadene til utk. § 33 tredje ledd annet punktum og §§ 34 til 37.

Av utk. § 38 første ledd følger det at vilkår for og rettsvirkninger av vern i sjø blir prinsipielt sett de samme som på land. Det vil f.eks. for nasjonalparker si at ”ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kulturminner” skal finne sted, mens det for landskapsvernområder ikke må ”settes i verk tiltak som kan endre det vernede landskapets særpreg eller karakter vesentlig”. En omtale av rettsvirkningene for de ulike kategoriene marine verneområder er nærmere konkretisert i kap. 17.2.6.

Det følger av utk. § 38 annet ledd at skips- og båttrafikk, fritidsfiske, dykking og annen ferdsel i området i utgangspunktet er tillatt innenfor verneområder. Men bestemmelsen gir hjemmel til å begrense eller forby slik ferdsel dersom verneformålet tilsier det. Dette ligger innenfor de ytre rammer for rådighetsreguleringer som følger av utk. §§ 34 til 37, jf. kap. 17.1.2.1. Begrensninger eller forbud må i så fall fremgå av verneforskriften. Det er dessuten presisert at slike begrensninger eller forbud må holde seg ” innenfor folkerettens rammer ”. Det innebærer at bestemmelsen bl.a. ikke gir hjemmel til å gripe inn i fremmede fartøyers rett til uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet så langt denne er sikret gjennom havrettstraktaten. Se nærmere om forholdet til folkerettens rammer under omtalen av utk. § 2 ovenfor, se også kap. 16.11.5.2.

§ 39 (internasjonal status for verneområder)

Kongen kan ved forskrift gi et verneområde en særskilt status etter en internasjonal konvensjon om vern av natur- eller kulturmiljø. Den virkning som vedkommende konvensjon tillegger en slik status, gjelder også som norsk rett.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, men en slik bestemmelse finnes i svalbardmiljøloven § 20. Det vises også til omtalen under kap. 16.10.

Bestemmelsen gir hjemmel for at et verneområde gis en særskilt status etter en internasjonal konvensjon. Ordet verneområde innebærer at det må dreie seg om et konkret område som allerede er vernet, eller som vernes samtidig med tildelingen av den særskilte status. Slik status skal etter første punktum tildeles ved forskrift . Slik forskrift kan enten gis samtidig med verneforskriften og være en del av denne, eller den kan gis ved senere forskrift.

Den status det siktes til i første punktum, er en status som følger av den aktuelle konvensjon, og som er nærmere beskrevet der, f.eks. et område etter Ramsarkonvensjonen art. 2 eller etter verdensarvkonvensjonen art. 11.

Den særskilte status vil i seg selv ha betydning for forvaltningens skjønnsutøving f.eks. ved spørsmål om å gi tillatelse eller dispensasjon til et tiltak i et verneområde. Av annet punktum følger videre at den virkningen som den aktuelle konvensjonen tildeler en slik status, gjelder som norsk rett. Dette betyr f.eks. for Ramsarområdene at vernet kun kan oppheves eller begrenses ”på grunn av presserende nasjonale interesser”, og at myndighetene bør skape nye reservater som erstatningsområder hvis vernet av et Ramsarområde oppheves (art. 4 (2)).

Et særlig spørsmål oppstår i forhold til vedtak fattet av konvensjonsorganer, som eksempelvis angir anbefalinger eller retningslinjer for hvordan verneområdene skal forvaltes. Slike vedtak vil etter utk. § 39 ikke gjelde direkte som norsk rett. Disse vedtakene må derfor gjennomføres i verneforskriften for å kunne få rettsvirkninger for private parter. Dersom verneforskriften gir forvaltningsmyndigheten anledning til å forvalte området i tråd med vedtaket, og gjennomføring i verneforskriften følgelig ikke er nødvendig, bør dette være retningsgivende for forvaltningsmyndigheten når det gjelder hvordan verneområdet med internasjonal status etter utk. § 39 skal forvaltes.

§ 40 (saksbehandling)

Når et arbeid med vern etter dette kapitlet tar til, skal det innenfor rammene av annet til femte ledd legges til rette for en saksbehandling med best mulig samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, berørt lokalbefolkning, kommunen og fylkeskommunen. Saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av vernet. Forholdet til planleggingen etter plan- og bygningsloven skal avklares med kommunen og fylkeskommunen. Berører verneforslaget samisk utnytting av naturressurser, skal vernemyndigheten søke å oppnå enighet med Sametinget om hvordan saksbehandlingen skal legges opp innenfor rammen av denne paragraf.

Miljøvernmyndigheten skal kunngjøre det påtenkte verneforslag med de viktigste følger det antas å få. Kunngjøring skal som regel skje i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Ved forslag til verneområder i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med forslaget. Grunneiere og rettighetshavere skal så vidt mulig underrettes ved brev og gis en rimelig frist for å komme med merknader før forslag utformes. På et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen skal det søkes samarbeid med offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. som har særlig interesse i tiltaket.

Forslaget til forskrift sendes på høring etter reglene i forvaltningsloven § 37. Om varsling av grunneiere og rettighetshavere gjelder reglene i forvaltningsloven § 16. Forslaget legges ut til offentlig ettersyn på minst ett lett tilgjengelig sted og kunngjøres i Norsk Lysingsblad og i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. Kunngjøringen skal beskrive området som forslaget omfatter og gi en frist på minst to måneder for uttalelse. Forslaget legges frem til uttalelse for kommunen, fylkeskommunen og berørte statlige fagorganer, og for Sametinget hvis verneforslaget berører samiske interesser.

Bestemmelsen er en videreføring av naturvernloven § 18, men er endret på noen punkter. Saksbehandlingsreglene er behandlet generelt i kap. 16.13.

Reglene i utk. § 40 gjelder ved vedtak om områdevern etter utk. kap. V. Utk. § 40 gjelder heller ikke ved vedtak om midlertidig vern etter utk. § 42 første eller annet ledd, jf. utk.§ 42 tredje ledd. I disse tilfellene er det forvaltningslovens regler som fullt ut regulerer saksforberedelsen. Om saksbehandling ved endring eller oppheving av verneforskrifter vises til kap. 16.13.2.5.

I første ledd første punktum er rettighetshavere og lokalbefolkning trukket frem sammen med kommunen og fylkeskommunen, i motsetning til dagens § 18 første ledd der kun de to siste omtales. Bestemmelsen innebærer likevel ingen vesentlig endring i forhold til dagens forvaltningspraksis. Best mulig samarbeid innebærer at myndighetene søker å tilrettelegge for en saksbehandling der alle berørte deltar på best mulig måte for å bringe klarhet i både interessekonflikter og sammenfallende interesser.

Et arbeid med vern kan sies å starte opp med naturfaglige registreringer av verneverdier. Allerede på dette stadiet bør det – slik praksis i stor grad er i dag – søkes samarbeid med grunneiere, rettighetshavere og lokalbefolkning. Samarbeidet kan være av rent praktisk karakter, f.eks. ved tilrettelegging av tilgang til eiendommene, eller ved at man bidrar med lokalkunnskap.

Grunneiere og rettighetshavere er de som har konkrete rettigheter i det området som vurderes for vern, mens lokalbefolkningen er en videre krets av dem som bor i området.

Første ledd annet punktum presiserer at ”saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, lokal bruk og kunnskap om verneverdier, avgrensing av området og følger av vernet”. At saksbehandlingen skal legge til rette for mest mulig klarhet om de nevnte temaene innebærer ikke nødvendigvis at det er myndighetene selv som må skaffe alle opplysningene. Det som er myndighetenes oppgave, er å sørge for at saksbehandlingen er lagt opp slik at de nødvendige fakta kan komme på bordet, også når disse må komme fra rettighetshavere eller lokalbefolkningen. Særlig kunnskap om hva som er lokal bruk av området og hva lokalbefolkningen vet om verneverdier i området, vil måtte skaffes gjennom f.eks. lokale høringer og møter med lokalbefolkningen.

Hva som er ”mest mulig” klarhet kan variere på de forskjellige stadier i verneprosessen. F.eks. vil neppe alle verneverdier og brukerinteressene være kartlagt når arbeidet med vernet starter opp. Også avgrensningen av området justeres normalt underveis, og dermed følgene av vernet. Med følger av vernet menes først og fremst hvilke rådighetsreguleringer som kan være aktuelle, både for den enkelte grunneier eller rettighetshaver og for lokalbefolkningen eller allmennheten mer generelt.

Første ledd tredje punktum slår fast at hovedformålet med den tidlige kontakten med kommuner og fylkeskommuner er å avklare forholdet til pågående eller fremtidig arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Et spørsmål i den forbindelse vil være om det er hensiktsmessig å samordne planleggingen etter plan- og bygningsloven og saksforberedelser etter naturmangfoldloven i det konkrete området.

Første ledd fjerde punktum er nytt i forhold til naturvernloven § 18 og gir en særregel for saksforberedelsen i områder der det foregår samisk utnyttelse av naturressursene. Bestemmelsen stiller strengere krav om samarbeid enn det som går frem av første punktum, siden det er tale om å søke å oppnå enighet med Sametinget om prosessen. Det kan f.eks. være aktuelt å avklare hvilke samiske organisasjoner som skal ivareta samiske interesser i prosessen, eller hvordan Sametinget vil bidra med kunnskap eller andre former for samarbeid. Bestemmelsen er likevel ikke absolutt, jf. ordlyden om å søke å oppnå enighet. Bestemmelsen forutsetter en rimelig innsats fra begge parter for å komme frem til en slik enighet, men lykkes man ikke innen rimelig tid, kan saksbehandlingen gjennomføres på vanlig måte i tråd med de øvrige bestemmelsene i utk. § 40.

Annet ledd er en videreføring av naturvernloven § 18 nr. 1 annet og tredje ledd, men det er etter første punktum ikke krav om kunngjøring i mer enn én avis om verneforslaget, og særregelen i tredje punktum om vern i sjø er ny. Ved vern i sjø vil berørte interesser som oftest ikke være knyttet til eiendoms- eller bruksrett til grunn, men til en pågående ressursutnytting som f.eks. fiske. Etter bestemmelsen pålegges myndighetene derfor å kunngjøre verneforslaget på en måte som gjør at de berørte interesser kan gjøre seg kjent med det. Det kan f.eks. være gjennom publikasjon i aktuell fag- eller næringspresse, eller gjennom kontakt med aktuelle interesseorganisasjoner. Kunngjøring i lokalsamfunnet for en bestemt fiskeflåte kan også være aktuell. Berører verneforslaget undersjøiske naturforekomster som faller inn under lov 21. juni 1963 nr. 12 eller petroleumsforekomster, som staten har retten til (jf. henholdsvis lov om undersjøiske naturforekomster § 2 første ledd og petroleumsloven § 1-1), bør de aktuelle forvaltningsorganene varsles.

Tredje ledd første og annet punktum viser uttrykkelig til forvaltningslovens saksbehandlingsregler om henholdsvis forskrifter og enkeltvedtak. Første punktum hindrer ikke at myndighetene deler opp høringen i en lokal og en nasjonal høring, slik det normalt gjøres i dag (se kap. 16.13.1.4). Ved å vise til høringsreglene i forvaltningsloven § 37 understrekes imidlertid at en felles høring regnes som tilstrekkelig saksbehandling på dette trinn, forutsatt at grunneiere og rettighetshavere varsles særskilt i tråd med reglene i forvaltningsloven § 16.

Tredje ledd viderefører ellers naturvernloven § 18 nr. 2, men med noen endringer. Høringsfristen er satt til minimum to måneder istedenfor seks uker. Videre er det ikke lenger et særskilt krav om foreleggelse for kommunestyret. Denne endringen har imidlertid liten betydning i praksis, siden det forutsettes samarbeid med kommunen allerede ved oppstart av vernearbeidet (jf. utk. § 40 første ledd) og foreleggelse både ved oppstartkunngjøringen (jf. annet ledd) og i forbindelse med høringen (jf. tredje ledd siste pkt). Sametinget nevnes særskilt som organ som skal få forelagt forslaget hvis samiske interesser blir berørt.

§ 41 (tiltak ved igangsatt saksbehandling)

Når det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd, kan et forvaltningsorgan uten videre avslå en søknad om tillatelse mv. til et tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Tillatelse kan bare gis dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget.

Samtidig med eller etter en kunngjøring som nevnt i § 40 annet ledd kan departementet for hele eller deler av det foreslåtte verneområdet fastsette meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse etter annen lovgivning. Meldeplikten kunngjøres på samme måte som verneforslaget. Høring etter forvaltningsloven § 37 første ledd gjennomføres etter at meldeplikten er bestemt, for å avgjøre om meldeplikten bør opprettholdes og om det bør fastsettes nærmere regler for meldeplikten.

Når det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd, kan offentlig myndighet ikke gi tilskudd til tiltak i et område som inngår i verneforslaget. Miljøvernmyndigheten kan gjøre unntak fra dette dersom tiltaket er uten nevneverdig betydning for forslaget.

Kongen kan bestemme at reglene i første til tredje ledd helt eller delvis skal anvendes også før verneforslag er kunngjort, hvis sentrale offentlige myndigheter har satt i gang samlet planlegging for vern.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, men første ledd bygger på en tilsvarende bestemmelse i vannressursloven § 22. Bestemmelsen i utk. § 41 knyttes imidlertid i større grad til en konkret situasjon enn i vannressursloven. Etter første ledd første punktum skal det allerede ha skjedd en kunngjøring av verneforslaget etter § 40 annet ledd, mens tilsvarende bestemmelse i vannressursloven knyttet opp mot at samlet planlegging er ”satt i gang”.

Første ledd gjelder for tiltak som er avhengig av tillatelse etter regler i denne eller andre lover. Når vedkommende forvaltningsmyndighet ”uten videre” kan avslå en søknad om tillatelse, ligger i dette at begrunnelsen for avgjørelsen kan bestå i en henvisning til det pågående vernearbeidet. Første punktum er ikke til hinder for at saken behandles fullt ut, men annet punktum hindrer at det gis en tillatelse som går på tvers av vernearbeidet.

Ettersom det ikke gjelder noen alminnelig konsesjonsplikt for tiltak på landområder, inneholder annet ledd en hjemmel for å innføre en meldeplikt. Meldeplikten kan gjøres generell eller begrenses til visse tiltak eller områder. Meldeplikten medfører ikke i seg selv noe krav om tillatelse til tiltaket. I så fall må det først treffes vedtak om midlertidig vern etter utk. § 42, noe som kan tenkes å bli aktuelt på grunnlag av meldingen. Det ligger innenfor forskriftshjemmelen i første punktum å gi bestemmelse om at tiltaket ikke kan settes i verk før en viss tid etter at melding er gitt. Meldeplikten vil f.eks. kunne ha betydning i forhold til skogbrukstiltak, slik at man unngår spørsmålet om å innføre meldeplikt etter skogbruksloven § 19 i denne sammenheng.

Tredje ledd er til hinder for at det blir gitt tilskudd til tiltak i et område som er under vurdering for områdevern. Miljøvernmyndigheten kan gjøre unntak fra dette hvis tiltaket er uten nevneverdig betydning for verneforslaget. Er det gitt tilskudd i strid med bestemmelsen, må det kunne kreves tilbake.

Etter fjerde ledd kan det bestemmes at reglene i første til tredje ledd skal gjelde tidligere enn tidspunktet for kunngjøring etter utk. § 40 annet ledd. Vilkåret for at det kan gjøres, er at saken inngår i en samlet planlegging for områdevern, f.eks. en plan for vern av en bestemt naturtype.

§ 42 (midlertidig vern)

For å hindre skade på verneverdier kan departementet gi forskrift om midlertidig vern av bestemt angitte områder. I forhold til private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket, gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

Når en bestemt naturtype står i fare for å forsvinne, kan Kongen ved forskrift fastsette begrensninger og forbud mot virksomhet og ferdsel som ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens.

For vedtak om midlertidig vern etter første og annet ledd gjelder ikke § 40. Når det treffes vedtak om midlertidig vern, skal saksbehandlingen fortsette uten ugrunnet opphold. Miljøvernmyndigheten kan gjøre unntak fra vedtaket når dette ikke strider mot formålet, eller når viktige samfunnshensyn tilsier det. Vedtaket om midlertidig vern gjelder til det oppheves.

Bestemmelsen erstatter gjeldende naturvernlov § 18 nr. 4. Spørsmålet om midlertidig vern er drøftet generelt i kap. 16.14.

Paragrafen omhandler to typer midlertidig vern. Etter første ledd kan konkrete områder vernes midlertidig, mens det etter annet ledd kan gis forskrift om midlertidig vern av en bestemt naturtype . I det siste tilfellet vil vernet gjelde alle lokaliteter av den aktuelle naturtypen, eventuelt innenfor et nærmere angitt område.

Første ledd første punktum hjemler vedtak om midlertidig vern av konkret angitte områder. Vedtaket kan treffes for å hindre skade på verneverdier . Dette innebærer at det i det minste må foreligge en viss kunnskap om verneverdiene før vedtak om midlertidig vern kan treffes. Det er imidlertid ikke noe krav at verneverdiene er fullstendig kartlagt. Det er heller ikke noe krav at det er igangsatt en saksbehandling med sikte på endelig vern etter utk. § 40.

Vilkåret om at midlertidig vern bare kan vedtas for å hindre skade på verneverdier, innebærer ikke at det må foreligge et konkret inngrep i området. Myndighetene må imidlertid ha indikasjoner på at det er reell fare for slike inngrep, f.eks. gjennom grunneieres egne utsagn, eller ved at f.eks. hogstmaskiner føres til et område med verneverdig barskog. Også en tillatelse etter annet lovverk til å igangsette inngrep kan være en slik indikasjon.

Myndigheten foreslås – som i gjeldende § 18 nr. 4 – lagt til departementet. Delegering kan skje etter vanlige forvaltningsrettslige regler. Myndigheten er i dag delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

Noen naturtyper kan bli så truet eller være så sjeldne, at det kan være grunn til å treffe hastevedtak om vern av alle forekomster inntil det er tatt stilling til om noen eller alle forekomstene bør beskyttes ved områdevern, eventuelt om reglene om utvalgte naturtyper bør anvendes. Annet ledd åpner derfor for midlertidig vern av en bestemt naturtype. Bestemmelsen stiller krav om at den aktuelle typen natur står i fare for å forsvinne. I Fremstad og Moens terminologi kan det sies å tilsvare kategoriene ”akutt truet” og ”sterkt truet” (se merknadene til utk. § 36 første ledd bokstav a). Siden det midlertidige vernet bygger på at naturtypen er svært truet, vil dette normalt tale for at verneinteressene må veie ganske tungt ved avveiningen av om den enkelte forekomst bør gis et varig vern. En grunn til ikke å følge opp det generelle vernet for en bestemt forekomst kan f.eks. være at forekomsten allerede er betydelig påvirket av menneskelig aktivitet og vanskelig å restaurere. Eller en forekomst kan måtte oppgis fordi særskilt viktige samfunnshensyn tilsier det.

Forskriften om midlertidig vern av en bestemt type natur foreslås å kunne inneholde begrensninger og forbud mot alle typer virksomhet og ferdsel som ”ytterligere kan true naturtypens fortsatte eksistens”. Hvilken type virksomhet det kan være aktuelt å begrense, vil avhenge av den konkrete naturtypens egenskaper og karakter. Myndigheten til å gi forskrift om midlertidig vern av naturtyper foreslås lagt til Kongen.

Av tredje ledd tredje punktum følger at miljøvernmyndigheten kan gi dispensasjon både fra vedtak om midlertidig vern av et bestemt område og fra vedtak om generelt midlertidig vern av en naturtype. Dispensasjon kan gis når dette ”ikke strider mot formålet, eller når viktige samfunnshensyn tilsier det”. ”Vernevedtakets formål” må i tilfelle relateres til formålet med det midlertidige vernet, som vil gå ut på å forhindre at viktige verneverdier går tapt under saksbehandlingen for varig vern eller annen beskyttelse. En eventuell dispensasjon fra midlertidig vern etter annet ledd forutsettes å være begrenset til inngrep i en bestemt lokalitet.

For vedtak om midlertidig vern gjelder ikke saksbehandlingsreglene i utk. § 40, jf. tredje ledd første punktum . Dette skyldes at vedtaket har karakter av et hastevedtak, der en fullstendig behandling etter utk. § 40 ville ta for lang tid og lett føre til at verneverdier går tapt. Vedtak om midlertidig vern vil være en forskrift etter forvaltningsloven. Det kan være adgang til å fravike kravet om høring etter forvaltningsloven § 37 annet ledd med hjemmel i paragrafens fjerde ledd bokstav b. Det presiseres i utk. § 42 førsteledd annet punktum at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder i forhold til private grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av vedtaket. Dette innebærer bl.a. at disse skal varsles og få anledning til å uttale seg før vedtak treffes (forvaltningsloven § 16 første ledd). Også her kan varsling unnlates hvis den vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres (§ 16 tredje ledd bokstav a).

Tredje ledd annet punktum pålegger vernemyndigheten å fortsette saksbehandlingen uten ugrunnet opphold. Saksbehandlingen kan enten munne ut i varig områdevern, annen beskyttelse etter denne eller andre lover eller oppheving av det midlertidige vernet (se tredje ledd fjerde punktum ).

Fordi det kan være vanskelig å forutberegne vernesakers varighet, og fordi varigheten av en vernesak kan påvirkes av grunneier eller rettighetshaver, er det ikke lagt opp til noen tidsfrist for det midlertidige vernet. Regelen i tredje ledd fjerde punktum forutsetter at det må fattes eget vedtak om opphevelse av det midlertidige vernet for at det skal opphøre. Det midlertidige vernet vil automatisk opphøre dersom det avløses av vedtak om varig vern.

§ 43 (grunngiing og kunngjøring av vernevedtak)

I vedtak etter § 33 skal begrunnelsen gjøre rede for hvilket biologisk mangfold og andre verdier som er vernet i og med vernevedtaket, og hvordan det bidrar til å oppfylle nasjonale mål og internasjonale forpliktelser.

Vedtak etter §§ 33 og 42 skal kunngjøres etter reglene i forvaltningsloven § 38. Kunngjøring skal dessuten skje i minst én avis som er alminnelig lest på stedet, eller – for verneområder i sjø – på en annen måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte interesser kjent med vedtaket. Vedtaket skal meddeles grunneiere og rettighetshavere i verneområdet etter reglene i forvaltningsloven § 27. Kunngjøringen og meddelelsen skal gjøre oppmerksom på retten til kompensasjon etter § 47 og fristen etter § 48 første ledd.

Vernevedtaket tinglyses på berørte eiendommer.

Vernevedtak føres inn i et register (miljøvedtaksregisteret) som skal være offentlig og tilgjengelig i elektronisk form med tilhørende kart.

Første ledd er nytt og må ses i sammenheng med utk. § 33 annet ledd. Nasjonale mål kan være mål etter utk. § 32, men også nasjonale politiske mål, slik de er nedfelt i f.eks. budsjettproposisjoner eller andre offentlige dokumenter. Internasjonale forpliktelser vil si juridisk bindende forpliktelser om områdevern. Også internasjonale retningslinjer kan imidlertid ligge til grunn for vernevedtak, og vedtaket bør gjøre rede for det hvis så er tilfellet. Det særskilte grunngiingskravet i første ledd gjelder ikke for midlertidige vernevedtak etter utk. § 42.

Annet og tredje ledd avløser gjeldende naturvernlov § 19.

Kunngjøringen etter forvaltningsloven § 38 innebærer kunngjøring i Norsk Lovtidend. Utk. § 43 annet ledd annet punktum stiller i tillegg krav til kunngjøring i minst én avis som er alminnelig lest på stedet. For verneområder i sjø vil en regel om kunngjøring i én avis som er alminnelig lest på stedet kunne være uklar eller utilstrekkelig, og vernemyndigheten bør derfor stå fritt til å velge en passende kunngjøringsmåte for å gjøre interesser som berøres av vedtaket, kjent med det.

For grunneiere og rettighetshavere til grunn som ligger innenfor verneområdets grenser, gjelder forvaltningslovens regler om kunngjøring av enkeltvedtak, jf. tredje punktum . Det innebærer bl.a. at underretning normalt gis skriftlig. Dagens krav om særskilt meddelelse av vernevedtaket til kommunen foreslås ikke videreført.

Vernevedtak skal etter tredje ledd tinglyses på berørte eiendommer. Med ”berørte” eiendommer menes eiendommer som helt eller delvis ligger innenfor verneområdets grenser. Gjelder vedtaket midlertidig vern etter utk. § 42, vil ”berørte” eiendommer være de eiendommene som omfattes av det midlertidige vernet.

Fjerde ledd er nytt i forhold til i dag. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med utk. § 45 fjerde ledd og er ment å gjøre vernevedtak lett og samlet tilgjengelig med dagens teknologi.

§ 44 (skjøtsel av verneområder)

I verneområder etter dette kapittel kan miljøvernmyndigheten foreta skjøtsel. Miljøvernmyndigheten kan inngå avtale med grunneieren, interesserte organisasjoner eller andre om å utføre nærmere bestemte skjøtselstiltak.

Som skjøtsel kan foretas tiltak for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder merking av området, fjerning av vegetasjon eller fremmede treslag og restaurering etter naturinngrep. Skjøtselstiltak som innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden slik den var da vernearbeidet tok til, jf. § 40 annet ledd, kan ikke skje etter denne paragraf.

Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller grunneieren eller rettighetshaveren.

Utkast til plan for skjøtsel av verneområdet skal om mulig legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt.

Bestemmelsen avløser naturvernloven §§ 4, 6, 10, 12 og 21 og er omtalt i kap. 17.3.3.

Første ledd gir miljøvernmyndigheten adgang til å foreta skjøtsel, herunder restaurerings- og istandsettingstiltak, for alle kategorier verneområder etter denne loven. Videre åpnes det for at miljøvernmyndigheten ved avtale kan overlate til grunneieren, rettighetshaveren, organisasjoner eller andre interesserte å gjennomføre nærmere bestemte skjøtselstiltak. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for miljøvernmyndigheten til å pålegge grunneieren, rettighetshaveren eller andre å gjennomføre en bestemt skjøtsel eller bruk av området. Dette må bero på avtale, se særlig utk. §§ 35 tredje ledd og 36 fjerde ledd.

Første ledd har først og fremst betydning for privat grunn som inngår i verneområdet, men medfører også at miljøvernmyndigheten kan iverksette skjøtsels­tiltak på statsgrunn uavhengig av instruks eller samtykke fra det statsorgan som forvalter statens eierrådighet.

Annet ledd første punktum angir, med de begrensninger som følger av annet ledd annet punktum, rammen for hva slags skjøtselstiltak som miljøvernmyndigheten kan foreta. Som skjøtselstiltak regnes alle tiltak som anses nødvendig for å opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder merking av området. Det kan f.eks. være opprensking for å hindre gjengroing, hogst og utrydding av fremmed vegetasjon eller opprydding etter tidligere naturinngrep med fjerning av forfalte anlegg. Konstruksjon av nye biotoper eller bygging av anlegg i verneområdet forutsetter derimot et særskilt rettsgrunnlag i form av avtale eller ekspropriasjon, jf. kap. 17.4. Dersom vernebestemmelsene for et område innehar bestemmelser om vern av kulturminner, vil annet ledd gi adgang til skjøtsel som er nødvendig for å ta vare på kulturminnet.

Paragrafen gir også adgang til en enkel merking eller anlegg av stier, klopper mv. i verneområdet der det er nødvendig for å kanalisere ferdslen for å beskytte verneverdiene. Anlegg av parkeringsplasser i verneområder forutsetter særskilt rettsgrunnlag.

Annet ledd annet punktum presiserer at bestemmelsen ikke gir tilstrekkelig hjemmel for å gjennomføre visse skjøtselstiltak. Slike tiltak kan da bare gjennomføres med grunneierens eller rettighetshaverens samtykke, eller ved ekspropriasjon av retten til å foreta skjøtsel, jf. kap. 17.4.2. Dette gjelder hvis skjøtselstiltaket innebærer høsting av naturlige ressurser eller en vesentlig endring i naturtilstanden slik den var da vernearbeidet tok til, jf. utk. § 40 annet ledd. Begrepet høsting er definert i utk. § 3 bokstav g. Fjerning av vegetasjon – f.eks. hogst av fremmede treslag – skjer ikke ”til forbruk eller innsatsfaktor i produksjon” når det foretas i skjøtselsøyemed og kan derfor gjøres i medhold av annet ledd første punktum. Men det som avvirkes, må i samsvar med utk. § 44 fjerde ledd stilles til rådighet for grunneieren eller rettighetshaveren. Forvaltningsmyndigheten kan ikke sende dyr på beite uten samtykke fra grunneieren.

Spørsmålet om hva som vil være en ”vesentlig endring” i naturtilstanden skal vurderes i forhold til tidspunktet ”da vernearbeidet tok til”, dvs. tidspunktet for kunngjøring av verneforslag etter utk. § 40 annet ledd.

Skjøtselstiltak kan ikke medføre nye rådighetsreguleringer for grunneieren. Skjøtselstiltakene må respektere den virksomhet som er tillatt gjennom verne­bestemmelsene og eventuelle dispensasjoner. Tilsier behovet for skjøtsel at virksomhet i henhold til en dispensasjon må vike, må det skje ved omgjøring av dispensasjonen.

Berører tiltakene privat eiendom eller rettigheter, stiller tredje ledd krav om at eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig skal være varslet på forhånd. Reservasjonen ”så vidt mulig” tar særlig sikte på tilfeller hvor vedkommende eier eller rettighetshaver ikke har tinglyst sin rett og heller ikke er kjent for miljøvernmyndigheten på annen måte, eller har ukjent adresse. Videre kan det tenkes tilfeller der tiltak haster så mye at det ikke er tid til å varsle grunneier eller rettighetshaver. I slike tilfeller gis varsel underveis i skjøtselsarbeidet eller etter at skjøtselstiltaket er gjennomført. Opprydding av avfall omfattes ikke av skjøtselsbegrepet og kan gjennomføres uten varsel til eier eller rettighetshaver. Beslutninger om skjøtselstiltak etter utk. § 44 regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Fjerde ledd stiller krav om at eventuelle økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller grunneier eller rettighetshaver. Må det f.eks. ryddes skog for å opprettholde et åpent landskap, vil den økonomiske verdien av tømmeret tilfalle grunneieren.

Femte ledd stiller krav om at utkast til plan for skjøtsel så langt mulig skal legges frem samtidig med vernevedtaket. Slik fremleggelse vil øke sikkerheten for at nødvendige tiltak iverksettes tilstrekkelig tidlig og på en planmessig måte, samt at forutsigbarheten for grunneiere og rettighetshavere øker. Skjøtselsplanen kan gjerne inngå i en mer omfattende forvaltningsplan.

Kravet om å legge frem utkast til plan for skjøtsel på vernetidspunktet er ikke absolutt. Reservasjonen ”om mulig” tar sikte på tilfeller der utarbeiding av slik plan verken er nødvendig eller hensiktsmessig, samt tilfeller der situasjonen tilsier at vernevedtak fattes så raskt som mulig, uavhengig av om skjøtselsplan er ferdigstilt eller ikke. Gjelder vernet naturverdier der bruk er en forutsetning for bevaring, er det likevel et absolutt krav at utkast til en skjøtselsplan, med aktuelle skjøtselstiltak, foreligger på vernetidspunktet, jf. utk. § 35 tredje ledd første punktum (landskapsvernområder) og § 36 fjerde ledd annet punktum (naturreservater).

§ 45 (dispensasjon fra vernevedtak)

Myndigheten etter loven her kan gjøre unntak fra et vernevedtak dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn gjør det nødvendig.

Trenger et tiltak tillatelse både etter verneforskriften og etter annet lovverk, skal saken først behandles etter verneforskriften, dersom ikke annet følger av verneforskriften eller forvaltningsmyndighetens samtykke.

Søknad om dispensasjon etter første ledd skal inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. I dispensasjon etter første ledd skal begrunnelsen for vedtaket vise hvordan miljøvernmyndigheten har vurdert virkningene som dispensasjonen kan få for miljøet, og hvilken vekt det er lagt på dette.

Tildelte dispensasjoner innføres i miljøvedtaks­registeret.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 23. Det vises til kap. 17.2.8.

Det følger av forvaltningsloven § 40 at det kreves særskilt hjemmel for å dispensere fra en forskrift etter utk. §§ 33 eller 42. I dag er det i tillegg til dispensasjons­hjemmelen i naturvernloven § 23 inntatt dispensasjonshjemler i de enkelte verneforskrifter. Dette vil fortsatt være tilfellet i enkelte verneforskrifter.

Bestemmelsene i utk. §§ 34 til 37 setter den ytre ramme for hva det kan gis dispensasjon til, jf. kap. 17.1.2.1.

Der sikkerhetshensyn gjør det nødvendig, vil imidlertid ikke loven utk. §§ 34 til 37 danne absolutte skranker for en dispensasjon. I disse tilfellene vil sikkerhetshensyn gi grunnlag for dispensasjon selv om det vil være i strid med verneformålet. I slike tilfeller vil en tillatelse normalt bli gitt på det vilkår at forberedelse og gjennomføring av tiltak skjer i et nært samarbeid mellom den som gjennomfører sikkerhetstiltaket og miljøvernmyndigheten, slik at hensynet til vernevedtakets formål og vernebestemmelsene for øvrig ivaretas best mulig, jf. utk. § 45 første ledd første alternativ.

Første ledd angir de vilkår som må være oppfylt for å kunne gi dispensasjon i andre tilfeller enn der sikkerhetsmessig hensyn krever det. For det første stilles det krav til at tiltaket ”ikke strider mot vernevedtakets formål”. Hva som anses å være i strid med verneformålet, vil variere fra en vernekategori til en annen og med angivelsen av verneformålet i den enkelte verneforskrift. Det må dessuten ses i sammenheng med tiltakets omfang, art og plassering vurdert opp mot verneformålet. Tiltak og bruk som forutsetter større tekniske inngrep vil som regel være forbudt i alle verneområder.

For det andre er det et vilkår at tiltaket ikke ”påvirker verneverdiene nevneverdig”. Ved at bestemmelsen bruker ordet ”nevneverdig” vises at det skal være en ganske snever adgang til dispensasjon, og bare i de tilfeller tiltaket vil ha begrenset virkning for verneverdiene. Bestemmelsen gir en klar anvisning på at hensynet til verneverdiene skal være overordnet f.eks. næringsinteresser.

Begge kravene må være oppfylt for at dispensasjon kan gis. Men det følger ikke av dette at dispensasjon nødvendigvis skal gis dersom kravene er oppfylt. Ingen har krav på dispensasjon, og andre vurderingsmomenter kan komme inn. Vurderingen er opp til miljøvernmyndighetens frie skjønn innenfor rammen av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Blant annet vil omfanget, miljøvirkningen og nødvendigheten av de tiltak som det søkes dispensasjon for, ha betydning. Også de hensyn som positivt taler for det omsøkte tiltak, og om det vil stride mot verneverdiene om tilsvarende dispensasjonssøknader blir innvilget i fremtiden, inngår i vurderingen.

I noen situasjoner kan tungtveiende hensyn av nasjonal betydning tilsi at det gjøres et større teknisk inngrep i et eksisterende verneområde selv om det strider mot verneformålet eller påvirker verneverdiene nevneverdig. Et slikt inngrep kan ikke behandles som en dispensasjon, men må skje gjennom en konkret tilpasning av vernebestemmelsene for å tillate tiltaket. En slik endring behandles etter reglene i forvaltningsloven uten anvendelse av de særlige saksbehandlingsregler i utk. § 40 for etablering av verneområder. Se nærmere om dette i kap. 17.2.8.2.

Det følger av utvalgets forslag at også føre-var-prinsippet og prinsippet om samlet belastning, jf. utk. §§ 9 og 10, skal legges til grunn ved behandlingen av dispensasjonssøknader. Det samme gjelder bestemmelsen i utk. § 7 første ledd om vitenskapelig kunnskap som grunnlag for myndighetsutøving.

Det kan føres forskjellig praksis i forskjellige verneområder, avhengig av både vernekategori og verneformål. For eksempel kan praksis være strengere i naturreservater enn i nasjonalparker og særlig landskapsvernområder, og praksis vil også kunne bero på miljøtilstanden i det enkelte verneområdet.

Vitenskapelige grunner er trolig en av de mest aktuelle dispensasjonsgrunner. Selv om vitenskapelige hensyn ofte vil være et motiv for områdevern, bør verneforskriften ikke åpne helt generelt for tiltak til vitenskapelige formål, da slike tiltak kan bety en belastning for det miljø som skal beskyttes og som den vitenskapelige forskning selv er avhengig av. Det vitenskapelige motivet bak vern vil imidlertid begrunne en mer lempelig eller kurant dispensasjonspraksis til vitenskapelige formål så lenge det ikke er tale om etablering av faste anlegg (ny infrastruktur) eller terrenginngrep i verneområdene. For øvrig bør det legges vekt på om forskningsprosjektet uten særlig ulempe kan utføres utenfor verneområdet og om det utføres på en måte som ikke medfører unødig belastning for naturmiljøet i verneområdet.

Som regel vil det bli gitt dispensasjon for tiltak som bidrar til å fremme verneverdier. Slik bruk kan betraktes som et ledd i forvaltningen som utøves for å bevare verneverdiene. Ofte vil det også være uproblematisk å tillate bruk som er nøytral i forhold til verneverdiene, dvs. som verken fremmer eller er i strid med disse.

Med alternativet ”sikkerhetshensyn” siktes det til sikkerhet for liv og helse og sikkerhet mot omfattende og direkte skade på eiendom.

Utførelse av politi-, oppsyns-, ambulanse- og redningstjeneste skal kunne skje uhindret av vernet. I samsvar med dagens praksis bør dette gå frem av de enkelte forskrifter, slik at det ikke må søkes individuelt i en akutt situasjon. Derimot vil det ikke være grunnlag for øvingskjøring i verneområdene for disse formål.

Annet ledd er omtalt i kap. 17.2.9.

Tredje ledd er nytt i forhold til eksisterende regelverk. Det skal sikre at miljøhensyn blir dokumentert og vurdert i dispensasjonssaker, og forhindre at det utvikler seg en praksis med standardiserte dispensasjoner. Dokumentasjonsplikten tilligger primært søker, mens miljøvernmyndigheten på sin side har plikt til på selvstendig grunnlag å vurdere den fremlagte dokumentasjon, og supplere denne der det finnes eksisterende og tilgjengelig informasjon. Bestemmelsen innebærer en supplering av de alminnelige krav til innholdet av begrunnelsen for et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 25.

Også fjerde ledd er nytt. Bestemmelsen innebærer plikt for miljøvernmyndigheten til å sikre allmennheten tilgang til informasjon om tildelte dispensasjoner og deres virkninger. Dette innebærer at oversikten bl.a. må inneholde opplysninger om verneområde (navn, kommune, fylke), vedtakstidspunkt, dispensasjonsformål, når dispensasjon ble gitt og varighet. Bestemmelsen innebærer en supplering av miljøinformasjonsloven § 8 om det offentliges ansvar for å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon. Særlig i en situasjon med økt delegering av myndighetsansvar i dispensasjonssaker til kommunene, er det viktig å ha et lovpålagt krav om en samlet oversikt over tildelte dispensasjoner.

§ 46 (utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde)

Kan virksomhet som trenger tillatelse etter annen lov, innvirke på verneverdiene i et verneområde, skal hensynet til verneverdiene tillegges vesentlig vekt ved avgjørelsen av om tillatelse bør gis, og ved fastsetting av vilkår. For annen virksomhet gjelder aktsomhetsplikten etter § 6.

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende naturvernlov og er drøftet generelt i kap. 16.12.

Bestemmelsen fastsetter at ved skjønnsutøving etter annen lov skal det legges vesentlig vekt på effekten vedtaket kan ha på naturverdiene i et område vernet etter naturmangfoldloven kap. V. Bestemmelsen gjelder tiltak som skjer utenfor verneområdet, men som kan ha negativ effekt på naturverdiene innenfor området, f.eks. gjennom forurensing, endring i vannstand eller ved å påvirke arter som inngår i et samspill med arter innenfor verneområdet.

Også uten en slik særregel kan verneverdiene bli tillagt vekt innenfor det rommet den enkelte lov gir for skjønnsutøvingen. Ved å lovfeste denne retningslinjen spesielt, vil vektleggingen imidlertid måtte være sterkere. Bestemmelsen hjemler videre fastsetting av særskilte vilkår som kan begrense skadevirkningene for verneområdet.

Verneverdiene skal tillegges vesentlig vekt. Dette innebærer av verneverdiene ikke nødvendigvis blir avgjørende, slik de vil være innenfor verneområdet.

Referansen til utk. § 6 i tredje punktum er strengt tatt ikke nødvendig, ettersom virkninger av et tiltak i verneområder vil måtte telle med ved vurderingen av om aktsomhetsplikten er oppfylt. Bestemmelsen er tatt med for å fremheve at aktsomhetsplikten spiller en særlig viktig rolle i forbindelse med tiltak utenfor verneområder som kan ha virkning på områdenes verneverdier.

§ 47 (kompensasjon til eiere og rettighetshavere i verneområder)

En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller biotopvernområde, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap som følge av at igangværende bruk blir hindret eller den samlede drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 40 annet ledd.

Staten kan yte tilskudd til drift av eiendom som inngår i en nasjonalpark, et landskapsvernområde, et naturreservat eller et biotopvernområde. Tilskudd gis i samsvar med forskrift som Kongen gir. Det kan settes vilkår om skjøtselstiltak i samsvar med tilskuddets formål.

Paragrafen avløser naturvernloven §§ 20 og 20 b. Det vises til kap. 18, særlig kap. 18.11.

Bestemmelsen gjelder for grunneiere med og rettighetshavere i eiendom som inngår i et område som er varig vernet etter utk. kap. V, dvs. som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat eller biotopvernområde. Den innebærer altså en felles regel for alle vernekategorier, men gjelder ikke for vedtak om midlertidig vern. Bestemmelsen gjelder ikke for utvalgte naturtyper etter utk. kap. VI eller for områdevern og arealdisponering etter annen lovgivning. Her må erstatningsspørsmålet avgjøres etter de vanlige ulovfestede regler om erstatning for rådighetsreguleringer eller eventuelt andre særregler om kompensasjon.

Paragrafen regulerer to former for kompensasjon: erstatning og tilskudd.

Bestemmelsen gjelder for både grunneieren og rettighetshavere i eiendommen. Det kan forekomme at bare rettighetshaverne og ikke grunneieren får et økonomisk tap som følge av vernebestemmelsene. Som rettighetshavere regnes bl.a. festere, servitutthavere (f.eks. beiteberettigede), allmenningsberettigede og utøvere av reindriftsrett.

Etter ordlyden gjør bestemmelsen ikke noe unntak der staten selv er formell grunneier, men erstatningsplikt her vil bare bety en overføring fra en del av budsjettet til en annen og være egnet til å motvirke målet om å utnytte statsgrunn til fredning der dette er mulig. Er det derimot Statskog SF eller et annet særskilt rettssubjekt som er eier, gjelder erstatningsplikten på vanlig måte.

Første ledd første punktum gir rett til erstatning fra staten for økonomisk tap i to situasjoner. I begge tilfelle er det forutsetningen at igangværende virksomhet blir rammet av vernebestemmelsene.

Den ene alternativet som gir rett til erstatning, er hvor bruken blir hindret. Med dette siktes det til at en bruksform må opphøre som følge av vernevedtaket. Hva som skal regnes som en selvstendig igangværende bruk, og hva som bare skal regnes som ledd i annen bruk, må vurderes konkret. I første fall vil hindringen i seg selv gi rett til erstatning, mens det i siste fall forutsetter at den videre bruk faktisk blir hindret, eller at den samlede driften blir vesentlig vanskeliggjort, jf. annet alternativ. Ved vurderingen må man se på bruksformålet under ett, ikke på den enkelte beføyelse. Ferdsel vil ikke være å regne som selvstendig bruk, slik at ferdselsrestriksjoner (f.eks. på tømmertransport) bare vil gi rett til erstatning der de gjør at den videre bruk (skogsdrift) blir hindret eller eiendommens samlede drift blir vesentlig vanskeliggjort. Som særskilte bruksformer må f.eks. regnes skogsdrift, planteproduksjon på dyrket areal, husdyrbeite, masseuttak, jakt, fiske og hyttebebyggelse. Er det f.eks. bare visse former for planteproduksjon eller jakt på visse arter som blir hindret, må erstatningsspørsmålet bedømmes etter det andre alternativet (vesentlig vanskeliggjøring av den samlede drift). Er det åpnet massetak på en liten del av en stor forekomst, omfatter første alternativ bare den delen av forekomsten som alt kan anses åpnet.

Selv om en bruk – av det areal som inngår i verneområdet eller av eiendommen som helhet – ikke blir hindret, kan vernebestemmelsene gjøre at bruken blir vanskeliggjort. Dersom det er tale om vesentlig vanskeliggjøring, vil det utløse rett til erstatning for tap som voldes, i kraft av det andre alternativet i første ledd første punktum. Om det foreligger vesentlig vanskeliggjøring, må etter annet alternativ vurderes i forhold til den samlede drift som gjøres av eiendommen, ikke for hver enkelt bruksform. Dette gjør på den ene side at det ikke uten videre er nok til å gi erstatning at en bruk isolert sett blir vesentlig vanskeliggjort, hvis det ikke har så stor betydning for den samlede drift av eiendommen. På den annen side kan det tenkes at forskjellige bruksformer hver for seg blir utsatt for restriksjoner som vanskeliggjør bruken uten at den for noen enkelt av dem blir vesentlig vanskeliggjort, men at de samlet må sies å utgjøre en vesentlig vanskeliggjøring av eiendommens samlede drift som derfor utløser rett til erstatning. Er det tale om flere særskilt matrikulerte eiendommer som drives som én enhet, må de i denne sammenheng ses på som én eiendom.

Den bruk som blir hindret eller vesentlig vanskeliggjort, må være ”igangværende”. Som igangværende bruk regnes den bruk som faktisk foregår. Tap som skyldes at bruksendring eller omlegging blir forhindret, gir ikke rett til erstatning etter bestemmelsen. Det må trekkes en grense både mot virksomhet som ennå ikke er kommet i gang, og mot virksomhet som må anses avsluttet. Bruken kan bli å regne som igangværende selv om den bare finner sted med forholdsvis lange mellomrom. For skogsdrift vil det være vesentlig om det tidligere har vært iverksatt noen form for skogbrukstiltak, f.eks. planting, gjødsling, markberedning, tynning eller hogst. Det må også tas hensyn til hva som fremgår av en skogbruksplan, f.eks. om et bestand er avsatt for å kunne gi spesialvirke av store dimensjoner. Blir bruken av en bygning hindret på grunn av ferdselsforbud, vil det kunne gjøre bygningen verdiløs og dermed gi rett til erstatning. Bestemmelsen vil derimot ikke gi rett til erstatning for tapte inntekter ved at påtenkt ny bebyggelse ikke kan reises.

At det er tale om ”situasjonsbetinget ikke-bruk” – altså at bruken midlertidig og kortvarig er opphørt – vil ikke være til hinder for erstatning når man må regne med at bruken vil ha blitt tatt opp igjen. Om en slik ikke-bruk – f.eks. at det ikke sendes dyr på beite – er midlertidig og kortvarig, må vurderes i lys av hvor lenge ikke-bruken har vart, hva som er årsaken til den, og betydningen den alminnelige samfunnsutviklingen har for slik bruk.

Er det tale om bruk som bare kan skje med tillatelse fra offentlig myndighet, bestemmer annet punktum at det etter begge alternativer er en forutsetning at det er gitt tillatelse. Kravet om tillatelse må her forstås i vid forstand og omfatter alle tilfelle hvor bruken bare kan skje med støtte i et enkeltvedtak etter en lov, enten det er byggetillatelse, dispensasjon fra arealplan, konsesjon, godkjenning, samtykke eller annet. Annet punktum innebærer i slike tilfelle også en avklaring av når bruken kan sies å være igangværende, idet tillatelsen må være gitt før det ble kunngjort melding om verneforslaget etter utk. § 40 annet ledd. Dette har betydning for byggetillatelser. Er det gitt byggetillatelse før det nevnte tidspunktet (og byggetillatelsen ikke er utløpt, jf. plan- og bygningsloven § 96), inntrer rett til erstatning selv om bygningen ikke er oppført (men byggekostnadene skal da gå til fradrag ved erstatningsberegningen). Bruksendringer som ikke trenger tillatelse, men som er skjedd etter at verneforslag ble sendt på (lokal) høring etter utk. § 40 tredje ledd, gir i samsvar med prinsippet i oreigningsloven § 28 ikke grunnlag for erstatning, jf. Rt. 1994 s. 1470 (Vangestadmyra).

Det kan oppstå rett til erstatning etter første ledd første punktum annet alternativ også der det er bruk av eiendommen utenfor verneområdet som blir vesentlig vanskeliggjort, når dette gjør at den samlede drift av eiendommen blir vesentlig vanskeliggjort.

Det må foreligge et økonomisk tap, og det er bare dette som skal erstattes etter første ledd. Tapet vil som regel ligge i at den igangværende bruk vil gi mindre avkastning, eller ingen avkastning overhodet fordi den må opphøre. Tapsvurderingen må gjøres pr. tidspunktet for vernevedtaket. Fremtidig tap må neddiskonteres til fredningstidspunktet. Ved neddiskonteringen brukes en kapitaliseringsrentefot fastsatt på grunnlag av eksisterende rettspraksis, dvs. for tiden som hovedregel 5 %. Siden utbetalingen finner sted etter at vernevedtaket trådte i kraft, betales det avsavnsrente av erstatningsbeløpet for tiden fra vernevedtaket trådte i kraft og frem til utbetalingstidspunktet. Etter rettspraksis settes avsavnsrenten til et gjennomsnitt av innlåns- og utlånsrente, jf. særlig Rt. 1984 s. 492.

Tapet må være forårsaket av vernebestemmelsenes restriksjoner på igangværende bruk. Må det antas at igangværende bruk uten hensyn til vernevedtaket ville opphøre fordi den ikke vil gi fortjeneste i fremtiden, blir det for så vidt ikke noe tap å erstatte. Det samme gjelder hvis bruken ville ha medført negativ avkastning. Kan man derimot legge til grunn at igangværende bruk ville fortsette med justeringer for å sikre lønnsomhet, skal det gis erstatning for at den må opphøre som følge av vernevedtaket.

Det forekommer at grunneieren selv ved en formell beslutning i kraft av eierrådigheten har satt et areal til side for naturvernformål og dermed avstått fra utnytting. Hovedeksemplet på dette er såkalte administrative fredninger som på statens hånd ble gjort av Direktoratet for statens skoger, og som nå ligger under Statskog SF. Administrative fredninger forekommer også i kommuner. Etter rettspraksis etter naturvernloven skal det her betales erstatning, jf. Rt. 1999 s. 138 (Østmarka). Ved administrative fredninger vil det imidlertid ikke være noen igangværende bruk, slik at det etter naturmangfoldloven ikke vil inntre erstatningsplikt om det blir vedtatt områdevern for arealet.

Annet ledd gir hjemmel for en tilskuddsordning som supplerer retten til erstatning etter første ledd. Bestemmelsen tar særlig sikte på tilfelle der vernevedtak blir til hinder for næringsutvikling på berørte eiendommer. Tilskuddsordningen fastsettes i forskrift som behandles etter reglene i forvaltningsloven kap. VII, bl.a. med høring av interesserte organisasjoner. Forskriften kan gi en regelbundet rett til tilskudd når forskriftens vilkår er oppfylt, eller i større eller mindre grad gjøre tildeling av tilskudd avhengig av et konkret skjønn der det f.eks. kan legges vekt på om vedkommende har hatt konkrete planer for bruksendring som ikke kommer til utførelse på grunn av vernevedtaket. Forskriften kan sette krav om at tilskudd benyttes til investeringer eller tiltak som innebærer en tilpasning eller omlegging av driften så den blir forenlig med vernevedtaket. Dette innebærer også at slike tilskudd kan ses i sammenheng med nødvendig skjøtsel av verneområdet.

§ 48 (fremgangsmåten ved fastsetting av kompensasjon)

Staten skal senest ett år etter at vernevedtaket ble truffet, gi tilbud om kompensasjon etter § 47 til en eier eller rettighetshaver som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fire måneder fra vernevedtaket. Tilbudet skal omfatte både mulig erstatning etter § 47 første ledd og mulig tilskudd etter § 47 annet ledd.

Blir tilbudet ikke akseptert, kan en eier eller rettighetshaver senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for fylkesmannen om at staten begjærer rettslig skjønn for tingretten til fastsetting av erstatning etter § 47 første ledd.

Skjønnet holdes etter reglene i skjønnsloven 1. juni 1917 nr. 1 og reglene i dette ledd. Tingretten kan gi oppreisning for unnskyldelig oversittelse av fristen etter annet ledd. Staten dekker de nødvendige kostnader som en grunneier eller rettighetshaver har til skjønnet hvis denne oppnår et bedre resultat enn det samlede tilbudet. Ved overskjønn dekker staten grunneierens eller rettighetshaverens nødvendige kostnader dersom denne oppnår et vesentlig bedre resultat enn ved underskjønnet, eller staten har begjært overskjønnet. For øvrig gjelder tvistemålslovens regler om sakskostnader.

Paragrafen avløser naturvernloven § 20 a. Det vises til kap. 18, særlig kap. 18.10 og 11.

Første ledd skal sikre at staten tar standpunkt til spørsmålet om kompensasjon i form av erstatning og tilskudd for de eiere og rettighetshavere som ber om det. Fordi enkelte verneverdige områder ikke er i noen form for bruk og er uten økonomisk verdi, bør ikke staten være pliktig til å fremsette tilbud om kompensasjon for alle eiendommer som berøres av vernevedtaket. Et krav om at eieren eller rettighetshaveren selv ber om å få tilbud, vil dessuten fremme aktivitet og avklaring der eierforholdene er uklare. Anmodningen om tilbud må fremsettes innen fire måneder fra vernevedtaket ble truffet. Det vil være en fordel om grunneieren eller rettighetshaveren spesifiserer hvilken bruk som blir hindret, men anmodningen kan være helt uspesifisert. I underretning om og kunngjøring av vernevedtaket må det opplyses om retten til kompensasjon etter utk. § 47 og fristen etter utk. § 48 første ledd, jf. utk. § 43 annet ledd fjerde punktum. Vernemyndighetene bestemmer hvilket organ anmodningen skal fremsettes for, f.eks. fylkesmannen.

Staten har en frist på ett år fra vernevedtaket til å gi tilbud til dem som har bedt om det innen fristen. For å forberede et slikt tilbud bør staten under forberedelsen av vernvedtaket være oppmerksom på og søke å sikre opplysninger som kan ha betydning for kompensasjonsspørsmålet. Det er ikke noe i veien for at staten også gir tilbud til andre enn dem som har bedt om det etter vernevedtaket innen lovens frist. Dette kan f.eks. være aktuelt når en grunneier allerede før vernevedtaket utvetydig og skriftlig har krevd kompensasjon for det kommende vernevedtaket. Tilbudet kan på ut på null, f.eks. i et tilfelle som omhandlet i Rt. 1989 s. 245 (holmer i sjøfuglreservater).

Vernemyndighetene fastsetter hvilket forvaltningsorgan som skal gi tilbudet. Når det gis tilbud, skal dette innebære en samlet stillingtaken til spørsmålene om erstatning og om tilskudd. Det kan imidlertid tenkes at en eller begge poster blir satt til null når dette følger av regelverket anvendt på de aktuelle faktiske forhold. Paragrafen krever ikke at tilbudet spesifiseres på henholdsvis erstatning og tilskudd. Det vil også være naturlig å angi de viktigste vurderinger som ligger bak tilbudet, særlig der grunneieren eller rettighetshaveren har fremhevet hva det kreves kompensasjon for.

Tilbudet forutsetter en aksept fra mottakeren for å bli bindende. Det er derfor ikke ”bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer” og regnes følgelig ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er ikke adgang til å klage over tilbudet til overordnet forvaltningsorgan. I stedet for å akseptere tilbudet, kan eieren eller rettighetshaveren etter annet ledd kreve at erstatningsspørsmålet blir avgjort ved rettslig skjønn. Skjønnet begjæres for tingretten i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Dersom eiendommene ligger i flere rettskretser, kan staten etter skjønnsloven § 6 annet ledd velge mellom disse kretsene. Regelen om at staten skal begjære skjønnet i stedet for den enkelte grunneier eller rettighetshaver, gjør det lettere å få til en felles behandling for erstatningsspørsmålene for flere eiendommer knyttet til samme verneområde. Skjønnet kan ikke ta stilling til spørsmålet om tilskudd. Skjønnsrettens avgjørelse vil ikke avskjære muligheten for å søke om tilskudd. Om det kan gjøres før skjønnsrettens avgjørelse foreligger, vil bero på forskriften for den aktuelle tilskuddsordningen.

Tredje ledd bestemmer at skjønnet holdes etter de alminnelige regler i skjønnsloven 1. juni 1917 nr. 1, med de særregler som tredje ledd selv gir. Unnlater staten å begjære skjønn innen rimelig tid etter at en grunneier eller rettighetshaver har krevd det i medhold av annet ledd, må vedkommende selv kunne begjære skjønn for tingretten i medhold av skjønnsloven § 4 annet ledd anvendt analogisk.

Om sakskostnader ved skjønnet gjelder reglene i tredje ledd tredje til femte punktum i stedet for skjønnslovens regler. Tredje og fjerde punktum angir når staten uten videre skal dekke grunneierens eller rettighetshaverens nødvendige kostnader til skjønnet. Ved underskjønnet for tingretten gjelder dette når den private part oppnår et bedre resultat enn det samlede tilbud. Ved et overskjønn for lagmannsretten, som den private part har begjært, skal det noe mer til, idet den private part må ha oppnådd et vesentlig bedre resultat enn for underskjønnet. Har staten begjært overskjønn, må den alltid dekke den private parts nødvendige kostnader. Disse reglene skal motvirke overprøving der kostnadene ved overprøvingen står i misforhold til det som oppnås. Når det etter disse reglene vurderes hva som er ”nødvendige kostnader”, skal man bl.a. ha for øye om parter med likeartede interesser som ikke står i strid med hverandre, har brukt samme juridiske og faktiske bistand, jf. for ekspropriasjonssaker regelen i skjønnsloven § 54 annet ledd.

Hvis ikke staten skal dekke den private parts kostnader til skjønnet etter reglene i tredje og fjerde punktum, er det etter femte punktum tvistemålslovens regler som vil avgjøre spørsmålet om sakskostnader. Oppnår den private part ikke mer enn tilbudet, kan vedkommende fritas for å dekke statens sakskostnader hvis saken var så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn til å begjære skjønn, eller et av de andre vilkårene i tvistemålsloven § 172 annet ledd er oppfylt. Oppnår den private part noe mer enn tilbudet, men ikke så mye at vilkårene i tredje punktum er oppfylt, er utgangspunktet etter tvistemålsloven § 174 første ledd at hver part bærer sine kostnader, men den private part kan få dekket sine sakskostnader etter reglene i samme lov § 174 annet ledd. For overskjønn vil regelen etter tvistemålsloven § 180 være at den private part må dekke alle sakskostnader dersom vedkommende ikke oppnår noe bedre resultat enn ved underskjønnet, med mindre retten på grunn av særlige omstendigheter fritar for det. Har den private part vunnet frem et stykke på vei, men ikke tilstrekkelig til at fjerde punktum får anvendelse, er det § 174 som skal anvendes, jf. § 180 annet ledd.

Kapittel VI Utvalgte naturtyper

§ 49 (utvalgte naturtyper)

For å fremme målet i § 4 kan Kongen fastsette forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte. Forskriften kan gjelde alle eller nærmere bestemte forekomster av naturtypen.

Ved avgjørelsen av om en naturtype skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om

1. naturtypens utbredelse i Norge minker i strid med målet i § 4,

2. forekomstene har en økologisk tilstand som strider mot målet i § 4,

3. naturtypen er av vesentlig verdi for det biologiske mangfold,

4. naturtypen har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller

5. internasjonale forpliktelser gjør utvelging nødvendig.

Når en naturtype etter vitenskapelige kriterier antas å ha eller utvikle en tilstand som strider mot målet i § 4, skal myndighetene etter loven her – av eget tiltak eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse – vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd.

Utk. §§ 49 til 54 er nye. Forslaget om utvalgte naturtyper begrunnes og drøftes generelt i kap. 15, særlig 15.4, og 19.

Utk. § 49 første ledd lovfester prinsippet om utvalgte naturtyper. Naturtyper kan utvelges til det særskilte forvaltningsregime i kap. VI ”for å fremme målet i § 4”. Å gi en naturtype status som utvalgt skal derfor ha som mål å bidra til at ”mangfoldet av naturtyper bevares innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske funksjoner som kjennetegner den enkelte naturtype” (se merknadene til § 4).

Utvelging av naturtyper skal skje ved forskrift. Forskriften vil gjelde på tvers av forvaltningssektorene, og gjennomføres av den enkelte myndighet i forhold til det aktuelle lovverk i det enkelte tilfelle, jf. utk. § 51. Det er derfor naturlig at myndigheten til å vedta forskriften legges til Kongen, men første ledd er rettslig ikke til hinder for delegering etter vanlige forvaltningsrettslige regler.

Forskriften skal gjelde ”bestemte” naturtyper. Det vil si at bestemmelsen ikke hjemler utvelging av f.eks. alle naturtyper i et bestemt geografisk område. Skal dette oppnås, må det i tilfelle velges områdevern etter kap. V eller andre virkemidler, som plan etter plan- og bygningsloven. Når man velger ut en naturtype, kan det i forskriften bestemmes at utvelgingen skal omfatte alle forekomster, eller nærmere bestemte forekomster. Det siste kan f.eks. være forekomster av naturtypen innenfor et visst geografisk område, eller forekomster av en viss minstestørrelse, eller forekomster med nærmere bestemte kvaliteter.

Både når alle forekomstene utvelges, og når utvelgingen bare gjelder bestemte forekomster, betyr dette ikke at alle de aktuelle forekomstene er fredet . Det ligger i ordningen etter kap. VI at forekomster kan oppgis etter en avveining av den aktuelle forekomstens kvalitet og betydningen for oppnåelsen av målet i § 4 (se kap. 19.2.3 og merknadene til § 51 annet og tredje ledd) mot andre samfunnsmessige mål. Gjelder utvelgingen kun nærmere bestemte forekomster, f.eks. av en viss kvalitet, kan dette likevel være en indikasjon på at det skal noe mer til for å oppgi en lokalitet enn om alle lokaliteter var omfattet av ordningen.

Enkelte forekomster av en utvalgt naturtype kan være så verdifulle at man velger å bruke områdevern. Særlig reservatvern kan være et aktuelt alternativ. I et slikt tilfelle vil områdevernet gå foran reglene om utvalgte naturtyper, som da ikke vil gjelde for verneområdet.

Om begrepet ”naturtype” se utk. § 3 bokstav j (se også kap. 4.1.2.5). Begrepet omfatter naturtyper både i vann og på land. Det siktes i utk. § 49 ikke til hoved naturtyper slik de er beskrevet i kap. 5.3. Begrepet naturtyper omfatter ikke særskilte funksjonsområder for bestemte arter, f.eks. hiområder eller spillplasser. Slike områder kan for prioriterte arter ivaretas etter utk. § 23.

Det vil kunne oppstå tilfeller der det er sammenfall mellom en forekomst av en prioritert naturtype og et funksjonsområde for en prioritert art etter utk. § 23 tredje ledd. Er naturtypen utvalgt før arten prioriteres, bør det ved fastsetting av forskriften etter utk. § 23 tredje ledd vurderes om regimet etter utk. kap. VI er tilstrekkelig til å ivareta den prioriterte arten. Er det ikke tilfelle, bør det fastsettes strengere regler etter § 23. Det kan f.eks. være aktuelt å totalfrede noen eller alle dammer med forekomster av stor salamander, selv om ”dammer” allerede er en prioritert naturtype. Er forskrift etter utk. § 23 vedtatt før utvelgingen av naturtypen, vil den gå foran utk. kap. VI hvis det er konflikt mellom reglene for forekomster som omfattes av begge regelsett. For øvrig vil regelsettene gjelde side om side.

Annet ledd angir kriterier som skal vektlegges når en naturtype utvelges. Oppregningen er ikke uttømmende, men angir de viktigste momentene, jf. uttrykket ”særlig”. Kriteriene i bokstav a til c er direkte begrunnet ut fra hensynet til det biologiske mangfoldet, jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001), mens bokstav d og e henviser til internasjonale sammenhenger, enten biologiske (bokstav d) eller rettslige (bokstav e). Også internasjonale forpliktelser vil imidlertid bygge på hensynet til biologisk mangfold eller andre naturverdier, slik at det ofte vil være sammenfall mellom flere kriterier.

Kriteriene er drøftet i kap. 19.2.1.1. Det første aktuelle kriteriet i bokstav a tar sikte på naturtyper som står i fare for å forsvinne. Det finnes per i dag ingen ”rødliste” for naturtyper, men det er gjort en kartlegging av truete vegetasjonstyper i Norge. 13 Selv om kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, foreligger det allerede i dag gode indikasjoner på at visse naturtyper er i, til dels sterk, tilbakegang som følge av menneskers påvirkning, eventuelt fravær av påvirkning når det gjelder kulturbetinget mangfold. Det vises også til Direktoratet for naturforvaltnings håndbøker om kartlegging av naturtyper og biologisk mangfold. Også internasjonalt har man satt opp lister over naturtyper som krever særskilte tiltak, bl.a. i EUs habitatdirektiv (se kap. 10.8 og 15.3) og under Bernkonvensjonen og OSPAR.

Kriteriet ”naturtypens utbredelse i Norge minker” er knyttet opp mot målet i utk. § 4. Det vil si at naturlige endringer normalt ikke vil falle inn. På den annen side kan en naturlig utvikling føre til at en naturtype blir sjelden i Norge, samtidig som den naturlige utviklingen ikke tilsier at den skulle forsvinne helt. I et slikt tilfelle kan det være grunn til å være varsom med de få forekomstene som fremdeles er naturlige i Norge.

Begrepet ”utbredelse” er kommentert nærmere i merknadene til utk. § 4. At utbredelsen ”minker” dekker både det at antallet forekomster minker, og at forekomstene i seg selv blir mindre.

Flere av de naturtypene som er i sterk tilbakegang, er knyttet til jordbrukets gamle kulturlandskap, og opprettholdelsen er avhengig av særskilt bruk eller spesielle driftsmetoder. Ved vurderingen av om slike naturtyper bør gis status som utvalgt, vil det være et vesentlig moment om regimet etter kap. V kan bidra til å ta vare på naturtypen. Noen ganger kan det være aktuelt med en kombinasjon av bruk av utk. § 49 for å hindre inngrep som f.eks. bygging, og målretting av økonomiske virkemidler for å sikre den bruken som bidrar til å opprettholde det biologiske mangfold.

Utvelging etter utk. § 49 vil i seg selv være et viktig signal om viktigheten av at det stimuleres til tradisjonelle bruksmåter i aktuelle lokaliteter. Etter forskr. 4. februar 2004 nr. 448 om tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket, kan det gis tilskudd til miljøtiltak på jordbrukseiendommer som ikke er i drift, jf. § 3 første ledd om at ”tilskudd kan innvilges til foretak eller eiere som driver og/eller eier en landbrukseiendom, eller til enhver som er registrert i Enhetsregisteret og som har fått tillatelse av landbrukseiendommens eier til gjennomføring av prosjekt eller tiltak som nevnt i § 4 og § 5”. At en naturtype har fått status som ”utvalgt”, bør ha betydning for skjønnsutøvingen etter denne forskriften.

Forekomster av utvalgte naturtyper kan dessuten være en del av et større jordbruksareal som det etter utk. § 53 skal lages miljøplan for. Bruken i de aktuelle forekomstene kan dermed ses i sammenheng med bruken av eiendommen i sin helhet og bidra til en totalt sett bærekraftig bruk.

Kriteriet i bokstav b bruker begrepet ”tilstand” og handler om kvaliteten i forekomstene, ikke kvantiteten. Et eksempel på dette kan være at visse arter forsvinner fra naturtypen, f.eks. pga. nedgang i mattilgang, konkurranse fra fremmede arter eller forurensning. Begrepet tilstand henspiller på både funksjoner, struktur, prosesser og produktivitet i naturtypen.

Bokstav c viser til naturtyper av ”vesentlig verdi for det biologiske mangfold”. Det siktes her til naturtyper som har slik verdi selv om de ikke er i kvantitativ eller kvalitativ tilbakegang. Det kan f.eks. være en naturtype som er i randsonen av sitt utbredelsesområde, og som dermed kan ha arter med spesielle genetiske særtrekk, eller der artssammensetningen er noe annerledes enn i forekomstene i mer sentrale strøk. Det kan også være tale om naturtyper som er sjeldne fra naturens side.

Kriteriet i bokstav d tar utgangspunkt i naturtyper som har en ”vesentlig andel av sitt utbredelsesområde i Norge”, og finner sin parallell i begrepet ”ansvarsarter” (se kap. 13.6.2). Inn under dette kriteriet faller i hvert fall naturtyper som bare finnes i Norge (”endemiske naturtyper”), men også naturtyper som i all hovedsak forekommer i Norge. Nyere diskusjoner i internasjonalt arbeid synes å gå i retning av at land har et særskilt ansvar ikke bare for å bevare sine endemiske arter, men også sine endemiske naturtyper. Hva som er en ”endemisk” naturtype, avhenger av hvordan man definerer og avgrenser naturtyper. Bruker man meget finstilte kriterier, skal det ikke mye til før en naturtype i Norge er annerledes enn f.eks. en naturtype i Sverige. Utvalget mener at man i forvaltningssammenheng må bruke forholdsvis grove kriterier. Naturtypen må være vesensforskjellig fra naturtyper i andre land for å kunne betegnes som ”endemisk”, eller for å omfattes av kriteriet at den ”har en vesentlig del av sitt utbredelsesområde i Norge”. Et eksempel på en slik naturtype er kystgranskogen i Midt-Norge, dvs. den boreale regnskogen.

Selv om kriteriet i bokstav d er oppfylt, innebærer dette ikke nødvendigvis at naturtypen bør få status som utvalgt. Her må det, som ved de øvrige kriteriene, ligge en skjønnsmessig vurdering til grunn basert på den konkrete utbredelsen av naturtypen, den økologiske tilstanden av forekomstene og trusselbildet.

Kriteriet i bokstav e vil ofte være unødvendig i tillegg til de øvrige kriteriene. Når visse naturtyper er ført opp på internasjonale lister over naturtyper som krever spesiell oppmerksomhet, beror dette normalt på kriterier som truethet, sårbarhet eller sjeldenhet. Det kan likevel finnes tilfeller der en naturtype som er listet internasjonalt, ikke er spesielt utsatt i Norge. I slike tilfeller kan forpliktelsen tilsi at regimet i utk. kap. VI får anvendelse, samtidig som man ved skjønnsutøving i konkrete tilfeller kan ta hensyn til hvordan tilstanden er for naturtypen i Norge.

Bokstav e viser til internasjonale forpliktelser . Dette omfatter folkerettslig bindende regler, ikke veiledende retningslinjer. Faller naturtypene inn under noen av de andre kriteriene i annet ledd, kan imidlertid slike retningslinjer være et viktig tilleggsargument for utvelgingen.

Tredje ledd fastsetter en plikt for myndighetene til å vurdere behovet for utvelging når en naturtype ”antas å ha eller utvikle en tilstand som strider mot målet i § 4”. Dette vilkår knytter seg opp mot kriteriene i bokstav a og b. Det ligger i realiteten i dette at det bør være gode grunner for å avstå fra utvelging i disse tilfellene.

Plikten kan utløses av myndighetene selv, eller av noen med rettslig interesse. Kravet om ”rettslig interesse” knytter seg til målet om å opprettholde naturtypen. Det vil si at det må dreie seg om organisasjoner eller andre som har særlig interesse i at naturtypen opprettholdes f.eks. fordi miljøvern er blant organisasjonens formål, eller fordi den representerer en næring som ser utviklingen som en trussel for ressursgrunnlaget.

Det må ligge vitenskapelige kriterier til grunn for å utløse plikten etter tredje ledd til å vurdere utvelging. Dette innebærer ikke at naturtypen på vitenskapelig grunnlag har fått status som truet eller sårbar. Men kriteriene som legges til grunn for at utviklingen anses som negativ i forhold til § 4 må være vitenskapelige. Annen kunnskap, f.eks. brukerkunnskap eller forvaltningens erfaringskunnskap, kan ligge til grunn for beslutninger etter utk. § 49.

Beslutningen om ikke å gi forskrift etter første ledd er ikke enkeltvedtak, og kan dermed ikke påklages.

Overtredelse av vurderingsplikten etter tredje ledd er ikke straffbelagt, og kan neppe bli grunnlag for et eventuelt erstatningsansvar.

§ 50 (kartfesting og arealplanlegging for utvalgte naturtyper)

Kommunen skal kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper i kommunen. Hvem som skal kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper i sjø, bestemmes av Kongen.

Ved arealplanlegging og på annen måte skal kommunen gi disse naturtypene den beskyttelse som trengs for å unngå forringelse av deres utbredelse og økologiske tilstand.

Blir en forekomst av en utvalgt naturtype lagt ut til annet formål i arealdelen av en kommuneplan eller en reguleringsplan som vedtas etter at det er gitt forskrift etter § 49, gjelder ikke reglene i § 51.

Første ledd første punktum fastslår at kommunene har plikt til å kartfeste forekomstene av utvalgte naturtyper i sin kommune. Dette forutsetter at kommunene har kunnskap om slike forekomster. Utvalgte naturtyper etter utk. § 49 vil normalt være blant de områder som kommunene har kartlagt eller er i gang med å kartlegge som områder av vesentlig betydning for det biologiske mangfold (se kap. 19.2.2). Utk. § 50 medfører ikke i seg selv noen plikt for kommunen til slikt kartleggingsarbeid.

Kartfesting av forekomster av utvalgte naturtyper vil være et vesentlig bidrag til en effektiv gjennomføring av ordningen med utvalgte naturtyper. Kartfesting er imidlertid ikke noe vilkår for at ordningen skal gjelde. Reglene i utk. §§ 51 til 53 gjelder for forekomster av utvalgte naturtyper uavhengig av om de er kartfestet eller ikke. Ordningens fleksibilitet tilsier i seg selv at ikke alle forekomster til enhver tid vil være kartfestet. Naturen er i stadig utvikling, og noen forekomster vil forsvinne av seg selv, mens andre kan komme til. Også utstrekningen av den enkelte lokalitet kan forandre seg, f.eks. som følge av klimaendringer. Dessuten legges det opp til en kvalitetssikring av kartlagte data etter hvert, og kunnskapen om lokaliteter vil stadig bli bedre. Kartfesting bør skje som et resultat av samarbeid mellom stat og kommune, der staten står for kvalitetssikring og akkumulering av data i regionale og nasjonale oversikter. For en nærmere omtale av kartfesting vises til kap. 19.2.2.1.

Første ledd annet punktum overlater til Kongen å fastsette hvem som skal ha ansvar for kartfesting i sjø, samtidig med forskriften som angir marine utvalgte naturtyper. Ansvarlig myndighet kan variere, avhengig av bl.a. om den aktuelle naturtypen befinner seg helt i strandsonen, som omfattes av kommunens ansvarsområde, eller om den forekommer lenger ut i havet.

Den kommunale planleggingen vil være sentral i gjennomføringen av ordningen med utvalgte naturtyper. Dette går frem av annet ledd , som lovfester en plikt for kommunene til å gi utvalgte naturtyper den nødvendige beskyttelsen. Plikten gjelder også ved annen kommunal virksomhet, f.eks. ved myndighetsutøving etter annen lovgivning, utøving av eierrådighet eller tildeling av tilskudd, jf. uttrykket ”eller på annen måte” i annet ledd.

Hvilken arealbrukskategori som bør velges ved planleggingen, vil avhenge av hvilken naturtype det er tale om, og hva som representerer negative påvirkninger. Skal formålet regnes som ”beskyttelse” må planen være konkret i så måte. Generelle arealkategorier, særlig LNF-områder, vil ofte ikke være spesifikke nok.

Hvis det foreligger en eldre reguleringsplan som ikke ivaretar hensynet til den utvalgte naturtypen, kan det være aktuelt for kommunen å nedlegge midlertidig dele- og byggeforbud etter plan- og bygningsloven § 33. Det kan også være at et tiltak, f.eks. bygging, lar seg gjennomføre hvis det blir tilpasset hensynet til den utvalgte naturtypen. Med den endringen som utvalget foreslår i plan- og bygningsloven § 70, vil kommunen ha mulighet til å stille krav til en bygnings plassering slik at hensynet til den utvalgte naturtypen ivaretas.

Annet ledd gir kommunen verken adgang eller plikt til skjøtsel for å ivareta forekomster av utvalgte naturtyper. Kommunen kan imidlertid ta initiativ til et samarbeid med grunneieren om dette, hvis kommunen ønsker det, jf. § 51 fjerde ledd.

Uttrykket ”som trengs” viser til at beskyttelsen ikke trenger å være absolutt, verken med hensyn til antallet forekomster eller med hensyn til hvilken virksomhet det skal beskyttes mot. Målet er at naturtypen totalt sett har en tilfredsstillende utvikling i forhold til målet i § 4. Dette kommer til uttrykk gjennom ordene ”unngå forringelse av deres utbredelse og økologiske tilstand”.

Ordet ”forringes” må også forstås i forhold til målet i utk. § 4. Det vil si at ikke enhver negativ påvirkning av mindre art må oppfattes som en forringelse. Ordet er dessuten knyttet opp mot naturtypen som sådan, ikke den enkelte lokalitet. Dette går også frem av tredje ledd . Denne bestemmelsen tar sikte på de tilfeller der kommunen kommer til at en lokalitet av en utvalgt naturtype bør vike av hensyn til andre samfunnsinteresser, og legges ut til annet formål i arealplan etter plan- og bygningsloven.

Med ”annet formål” menes et annet formål enn å beskytte lokaliteten for den utvalgte naturtypen. Etter forslaget vil gamle planer, det vil si planer vedtatt før en naturtype er angitt som utvalgt, måtte vike for reglene i utk. §§ 50 annet ledd og 51 til 53. Vedtas planen etter at naturtypen er utvalgt ved forskrift etter utk. § 49 første ledd, forutsettes at vurderingene etter utk. § 51 er gjort i planprosessen, og at statlige myndigheter bruker planprosessen til å komme med sine innspill, eventuelt innsigelse.

Er en lokalitet først avsatt til annet formål i arealplan (kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan), gjelder ikke reglene i § 51.

Planer som vedtas etter utvelgingen og som ivaretar formålet med den, vil for plan- og bygningslovens del oppfylle kravene i utk. § 51 annet og tredje ledd (jf. utk. § 50 annet ledd). Reglene i § 51 annet og tredje ledd må likevel komme i tillegg for saker som behandles etter annet lovverk enn plan-og bygningsloven.

§ 51 (utvelgingens betydning)

Enhver skal i sin virksomhet ta hensyn til utvalgte naturtyper for å unngå at deres utbredelse og økologiske tilstand forringes.

Ved utøving av offentlig myndighet skal det ikke gis tillatelse eller tilskudd til nye inngrep eller vesentlige bruksendringer som kan forringe en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand.

Et tiltak som nevnt i annet ledd kan likevel tillates eller få tilskudd hvis viktige samfunnshensyn tilsier det, eller hvis det finnes eller kan etableres et alternativt bevaringsområde av tilsvarende kvalitet. Før slikt vedtak treffes, må det foretas en analyse av konsekvensene for den utvalgte naturtypen. Kongen kan gi forskrift om utføring og behandling av en slik analyse. Tiltakshaveren kan pålegges å bære kostnadene ved opprettelsen av et alternativt bevaringsområde etter første punktum.

Etter samråd med grunneieren kan det offentlige foreta nødvendig skjøtsel av utvalgte naturtyper.

Første ledd innebærer en særskilt aktsomhetsplikt for enhver med hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper. Bestemmelsen kan ses som en konkretisering av den alminnelige aktsomhetsplikten i utk. § 6 for så vidt gjelder utvalgte naturtyper. Plikten forutsetter at enhver etter beste evne gjør seg kjent med hva som er utvalgte naturtyper, og om de berøres av egen virksomhet. En forutsetning for dette er igjen at myndighetene gir god nok informasjon om utvalgte naturtyper og hva som kan påvirke dem i negativ retning. Aktsomhetsplikten må vurderes ut fra de krav det er rimelig å stille til den enkelte type virksomhetsutøver.

Plikten etter første ledd er knyttet til konsekvensene av virksomheten, ikke stedet der den finner sted. Jo lengre unna naturtypen virksomheten finner sted, jo mindre krav kan det imidlertid stilles til hva den som utøver virksomheten kan forventes å forutse av konsekvenser. Aktsomhetsplikten vil dermed avta jo fjernere påvirkningen av naturtypen er.

De rettslige konsekvensene ved overtredelse av aktsomhetsplikten i første ledd er de samme som ved overtredelse av den generelle aktsomhetsplikten i utk. § 6.

Om begrepet ”virksomhet” se merknadene til utk. § 6. Om begrepet ”økologisk tilstand” se merknadene til utk. §§ 7 og 49.

Ordningen med utvalgte naturtyper forutsettes gjennomført gjennom kommuneplanleggingen og myndighetsutøving innen de aktuelle sektorene. Kommunens rolle kommer spesielt til uttrykk i utk. § 50, mens utk. § 51 annet og tredje ledd omhandler offentlig myndighetsutøving generelt, herunder kommunens myndighetsutøving.

”Utøving av myndighet” omfatter å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak, herunder gi tilskudd. Det omfatter ikke utøving av offentlig eierrådighet, men dette vil falle inn under aktsomhetsplikten i første ledd, der ”enhver” også omfatter det offentlige.

Annet ledd tar utgangspunkt i tillatelsesord-ninger . Dette gjelder uten hensyn til hvilken betegnelse som er brukt i hjemmelsgrunnlaget for ordningen (f.eks. konsesjon, løyve, samtykke, godkjenning eller dispensasjon). Tiltak som kan gjennomføres uten tillatelse, reguleres bare av første ledd, eventuelt utk. §§ 52 eller 53 hvis det er tale om skog- eller jordbruk.

Normen i annet ledd gjelder for ”nye inngrep og vesentlige bruksendringer”. Eksisterende virksomhet kan dermed fortsette som før, med forbehold for tiltak der virksomheten utvides til å legge beslag på nye områder og dette er knyttet til en tillatelse eller tilskudd. Anses det nødvendig å legge begrensninger på igangværende bruk, må man i stedet treffe vedtak om områdevern.

Om uttrykket ”forringelse av (en naturtypes) utbredelse eller økologiske tilstand” se merknadene til utk. § 50.

Tredje ledd første punktum åpner for at lokaliteter kan oppgis hvis viktige samfunnshensyn tilsier det, selv om tiltaket kan forringe kvantiteten av eller kvaliteten i naturtypen. Bestemmelsen er et utslag av at reglene i utk. kap. VI er en mellomløsning mellom vern og bruk. I motsetning til områdevern, der verneverdiene uttrykkelig prioriteres i et konkret område, gir ordningen med utvalgte naturtyper veiledning for bærekraftig bruk. Dette innebærer at i avveiningen mot andre samfunnsmål må hensynet til de utvalgte naturtypene tillegges betydelig større vekt enn hensynet til annen natur. Andre samfunnsmål kan likevel være så viktige at de vil gå foran en gitt lokalitet av den utvalgte naturtypen. I avveiningen må det tas hensyn til hvor stor negativ effekt tiltaket vil ha når det gjelder å nå målet i utk. § 4 for den aktuelle naturtypen. Er tilstanden for naturtypen så dårlig at det ene tiltaket vil gjøre det vesentlig vanskeligere å nå bevaringsmålet, kan det være mer hensiktsmessig å velge områdevern som virkemiddel.

Første punktum åpner videre for at en lokalitet kan oppgis hvis ”det finnes eller kan etableres et alternativt bevaringsområde av tilsvarende kvalitet”. Første alternativ er at en slik lokalitet allerede finnes. I den kommunale planleggingen kan man f.eks. sørge for at en eller flere andre lokaliteter ivaretas gjennom arealplaner med formål som gir den nødvendige beskyttelsen, samtidig som man legger ut en annen lokalitet til byggeområde. Forutsetningen er at den økologiske tilstand på de som ivaretas er god, og at den sikrer at målet i utk. § 4 kan oppnås. Kravet om alternativt bevaringsområde vil ikke være oppfylt hvis man f.eks. skulle oppgi alle forekomster unntatt én. En slik løsning vil ikke kunne betegnes som ”bevaringsområde” i forhold til målet i § 4, og heller ikke som en løsning som har ”tilsvarende kvalitet”.

Det andre alternativet er at et annet bevaringsområde ”etableres”. En mulighet er at det foreligger en annen lokalitet, men at den økologiske tilstanden ikke er spesielt god på grunn av inngrep. Er det mulig å gjenopprette en tilfredsstillende naturtilstand ved hjelp av restaureringstiltak, kan dette oppfylle kravet i tredje ledd første punktum. Forutsetningen må være at de viktigste restaureringstiltak er gjennomført før den andre lokaliteten bygges ut. En annen mulighet er å bygge opp en helt ny lokalitet for naturtypen. Dette vil normalt være langt vanskeligere. I forhold til artsvern kan det være forholdsvis overkommelig å lage f.eks. en kunstig biotop, mens det vil være vanskeligere å ”bygge opp” en hel naturtypeforekomst. Noen eksempler kan likevel være aktuelle, slik som anlegg av en dam eller planting av en allé.

En forekomst av en utvalgt naturtype kan ikke oppgis uten at konsekvensene for naturtypen er vurdert, jf. tredje ledd annet punktum . Det siktes her ikke til en ordinær konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven, men til en enklere vurdering av konsekvensene for naturtypens utbredelse og tilstand for å kunne gjøre en faglig begrunnet interesseavveining etter første punktum. I tråd med prinsippet i utk. § 11 vil det være tiltakshaveren som har ansvaret for å få utarbeidet analysen, mens den aktuelle myndigheten har ansvar for å sørge for at analysen foreligger når vedtak treffes, og at den inneholder tilstrekkelig med opplysninger for å foreta den vurderingen som kreves etter tredje ledd. En slik konsekvensanalyse kan etter forholdene gi et grunnlag for å knytte vilkår til tillatelsen.

For tiltak som konsekvensutredes etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven vil kravene som stilles i utk. § 51 tredje ledd annet punktum være oppfylt, forutsatt at konsekvensutredningen omfatter følgene for naturtypen.

Når det gjelder miljøplan innen jordbruket og skogbruksplan, forutsettes konsekvensene av planlagte tiltak analysert i forkant av godkjenning av planen. Se også merknadene til utk. §§ 52 og 53.

Miljøvernmyndighetene forutsettes å blir trukket inn i sektorenes saksbehandling etter annet og tredje ledd. På kommunenivå vil det ofte være samme organ som skal ivareta alle disse hensynene.

Etter tredje ledd tredje punktum kan Kongen gi nærmere forskrift om konsekvensanalysen. Forskriften kan gjelde både ”utføringen” og ”behandlingen”. Å gi forskrift om ”utføringen” kan innbære at forskriften konkretiserer hvilke tiltak og hvilke naturtyper det kreves konsekvensanalyse for. Dessuten kan forskriften gi bestemmelser om innholdet i analysen. Forskrift om ”behandlingen” av søknaden kan f.eks. gi bestemmelser om høring, innsyn og andre saksbehandlingsregler.

I tråd med prinsippet i utk. § 11 åpner tredje ledd fjerde punktum for at tiltakshaver kan pålegges helt eller delvis å bære kostnadene ved opprettelsen av et alternativt bevaringsområde. Det vil bero på en skjønnsmessig vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle om det er rimelig å pålegge tiltakshaveren en slik plikt. Aktuelle vurderingsmomenter vil f.eks. være tiltakets omfang, hvilken byrde et slikt pålegg vil innebære for tiltakshaveren, og om noen vil ha konkret nytte av tiltaket, f.eks. i forbindelse med tilrettelegging for friluftsliv eller høsting.

Fjerde ledd gir en regel om skjøtsel, bl.a. med sikte på truete naturtyper i jordbrukslandskapet som forutsetter skjøtsel for å bli ivaretatt. Skjøtselen kan gjennomføres av statlige eller kommunale organer, eventuelt ved et samarbeid dem imellom, men bare etter samråd med grunneieren. Særlig ved jord- og skogbruksvirksomhet vil et slikt samarbeid kunne inngå i utarbeidelsen av henholdsvis miljøplan og skogbruksplan. Bestemmelsen pålegger verken grunneieren eller det offentlige noen rettsplikt til å foreta skjøtsel, men tjener til å understreke skjøtsel som en oppgave av betydning for å opprettholde utvalgte naturtyper. Skjøtsel som innebærer inngrep i grunneierens eller rettighetshaverens rettigheter kan ikke utføres med hjemmel i denne bestemmelsen med mindre grunneieren samtykker.

§ 52 (utvalgte naturtyper i skog)

Ved utarbeiding av skogbruksplaner skal hensynet til utvalgte naturtyper ivaretas.

Eiere eller brukere av skogeiendommer som inneholder utvalgte naturtyper, kan søke kommunen om godkjenning av skogbruksplan for så vidt den berører forekomster av utvalgte naturtyper. Når godkjenning er gitt, kan skogbrukstiltak utføres uten videre i samsvar med planen. Godkjenning kan bare gis hvis gjennomføring av tiltak etter planen ikke forringer den utvalgte naturtypens utbredelse og økologiske tilstand.

Skogbrukstiltak som ikke skjer i henhold til godkjent plan etter annet ledd, skal meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket utføres. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres. Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 49 første ledd.

Skogbruksvirksomhet er ikke avhengig av særskilt tillatelse, og reglene i utk. § 51 annet og tredje ledd gjelder derfor ikke uten at det dreier seg om skogbrukstiltak som får tilskudd. Heller ikke planer etter plan- og bygningsloven vil normalt fange opp skogbrukstiltak, jf. utk. § 50 annet ledd. Samtidig er flere naturtyper av spesiell verdi for det biologiske mangfold knyttet nettopp til skog, og skogbruksvirksomhet er ofte den viktigste påvirkningsfaktor for disse. Det er derfor viktig at hensynet til disse naturtypene ivaretas i skogbruksvirksomhet.

Etter norsk rett gjelder det i dag ingen alminnelig plikt til å utarbeide skogbruksplan for den enkelte eiendom. Men for mange eiendommer blir det utarbeidet skogbruksplaner på frivillig basis. Med ”skogbruksplan” i utk. § 52 menes det som forstås som skogbruksplan etter skogbruksloven § 29 første ledd, dvs. en ”plan for skjøtsel og drift av en skogeiendom eller del av slik eiendom”.

Første ledd fastslår at i de tilfeller der det utarbeides en skogbruksplan, skal hensynet til utvalgte naturtyper ivaretas. Dette kan f.eks. bety at hogst unngås helt i noen områder, at hogsten bør foregå på en spesiell måte, eller at man unngår grøfting i tilknytning til forekomster av naturtyper som er avhengig av spesielt fuktig jord. Hvordan skogbruket kan legges opp slik at det tas hensyn til utvalgte naturtyper, vil avhenge av den aktuelle naturtypen og eiendommens beskaffenhet. Skogbrukere har allerede en del erfaring med ivaretakelse av miljøhensyn gjennom prosjektet Levende Skog, og vil kunne dra nytte av disse erfaringene. Noen av de vurderinger som må foretas, kan likevel være vanskelige for den enkelte skogeier eller skogbruker. Det nærmere innhold i planen bør derfor utarbeides i et samarbeid mellom skogeieren, skogbruksmyndighetene og miljømyndighetene.

Etter annet ledd kan eiere eller brukere av skogeiendommer som inneholder utvalgte naturtyper, søke om godkjenning av en skogbruksplan for så vidt den berører forekomster av utvalgte naturtyper. Den siste tilføyelsen innebærer at planen kan begrenses til skogbrukstiltak som kan få konsekvenser for lokaliteter med utvalgte naturtyper. Det arealet som planen dekker, bør imidlertid være stort nok til at negative påvirkninger på de aktuelle lokalitetene fra skogsdrift fanges opp. Kommunen skal være godkjenningsinstans. Også her forutsettes et samarbeid mellom skogbruksmyndighetene og miljøvernmyndighetene. Avgjørelsen om godkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Er planen godkjent, kan skogbrukstiltak utføres i henhold til planen. Skogbrukeren behøver i tilfelle ikke å vurdere hensynet til utvalgte naturtyper nærmere.

Skogbrukstiltak som ikke skjer i henhold til en godkjent skogbruksplan, enten fordi slik plan ikke foreligger eller fordi skogbrukeren ønsker å fravike planen, må etter tredje ledd første punktum meldes til kommunen hvis de berører en forekomst av en utvalgt naturtype. Tiltaket kan i tilfelle ikke iverksettes før kommunen har gitt tilbakemelding, jf. tredje ledd annetpunktum . Kommunen skal vurdere om tiltaket kan medføre forringelse av en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand. Kommer kommunen til at det er tilfellet, kan tiltaket nektes, eller kommunen kan stille vilkår for gjennomføringen ( tredje punktum ). Det kan fastsettes en frist for kommunens tilbakemelding. Slik frist fastsettes i forskriften som angir utvalgte naturtyper etter utk. § 49 første ledd.

”Skogbrukstiltak” vil si både hogst og andre skogbrukstiltak som grøfting, drenering og tilplanting. Når det gjelder tiltak som er avhengig av tillatelse eller tilskudd, f.eks. bygging av skogsbilveier, vil også § 51 annet ledd få anvendelse. Den praktiske betydningen av § 51 annet ledd vil imidlertid være liten når det foreligger en godkjent skogbruksplan som ivaretar naturtypen. I skogbruksplanen vil det i tilfelle normalt være tatt stilling til spørsmål om veibygging.

§ 53 (utvalgte naturtyper i jordbrukslandskap)

Blir det med hjemmel i jordloven utarbeidet en miljøplan for en eiendom med utvalgte naturtyper skal planen også ivareta hensynet til de utvalgte naturtyper.

Er det ikke utarbeidet en slik plan selv om eiendommen er i aktiv drift, skal alle tiltak som berører den utvalgte naturtypen meldes til kommunen før tiltaket iverksettes. Tilbakemelding fra kommunen skal foreligge før tiltaket iverksettes. Finner kommunen at tiltaket kan medføre forringelse av en utvalgt naturtypes utbredelse eller økologiske tilstand, kan kommunen nekte tiltaket eller gi nærmere pålegg om hvordan tiltaket skal gjennomføres. Frist for tilbakemelding kan fastsettes i forskrift etter § 49 første ledd.

Utk. § 53 er en parallell til utk. § 52 når det gjelder planer for drift av jordbrukseiendommer. I forskr. 15. januar 2003 nr. 54 om miljøplan stilles det krav om slik plan som vilkår for å få fullt produksjontilskudd. Formålet med miljøplanen er etter forskriften at den ”skal bidra til mer miljøvennlig jordbruksproduksjon og til at positive miljøeffekter av jordbruksdrift kan holdes ved like eller økes. Planen skal også medvirke til økt verdiskaping med utgangspunkt i jordbrukets positive miljøeffekter, samt synliggjøre miljøinnsatsen i jordbruket” (§ 1).

Miljøplanen skal fastsettes i to trinn, der det første er relatert til en kartlegging av eiendommen der det bl.a. pekes ut områder som er viktige for biologisk mangfold (§ 4 første ledd nr. 1) og lages en plan for tilpasning av tiltak til miljøforholdene (§ 4 første ledd nr. 4). Det andre trinnet er knyttet til særskilte miljøformål i jordbruket, og skal inneholde mål for foretakets miljøinnsats, planer for tiltak som skal fremme særskilte miljøformål og dokumentasjon på gjennomføring av tiltak (§ 4 annet ledd).

Bestemmelsen i utk. § 53 er knyttet opp mot denne ordningen. Den presiserer noe av det nærmere innholdet i en miljøplan for en jordbrukseiendom som inneholder forekomster av utvalgte naturtyper. Bestemmelsen vil ha betydning på både trinn 1 og trinn 2 i miljøplanen. På trinn 1 må det kartlegges og kartfestes hvor forekomstene er, jf. forskriftens regel om kartfesting av ”områder som er viktige for biologisk mangfold, og hvordan driften kan tilpasses. På trinn 2 skal det redegjøres for spesielle tiltak som settes i verk for å ivareta ”særskilte miljøformål”, noe som bl.a. vil være ivaretakelse av forekomster av utvalgte naturtyper.

Det må kunne legges til grunn at det blir utarbeidet miljøplan for alle bruk som drives aktivt med noe omfang. Det er likevel slik at noen få slike bruk ikke fyller grunnvilkåret for å kunne motta produksjonstilskudd. Dette grunnvilkåret er i dag at eiendommen har en omsetning på minimum kr. 30 000 kroner over 12 måneder, jf. forskr. 22. mars 2002 nr. 283 om produksjonstillegg i jordbruket. Det kan også være andre grunner til at det ikke kreves produksjonstilskudd for enkelte eiendommer, bl.a. gjelder det også begrensninger i retten til produksjonstilskudd som følge av eierforhold m.v.

Er det ikke utarbeidet miljøplan, må etter annet ledd tiltak som berører den utvalgte naturtypen, meldes til kommunen på forhånd. Ordningen svarer til utk. § 52 tredje ledd.

Som det fremgår er det ikke en egen godkjenningsordning for miljøplaner. Slik lovforslaget lyder, må landbruksmyndighetene i forbindelse med tildeling av produksjonstilskudd også kontrollere at miljøplanen for jordbrukseiendommer som inneholder utvalgte naturtyper, er i samsvar med utk. § 53. Virkningen av at planen ikke fyller de nødvendige krav kan her som ellers bli at produksjonstilskuddet reduseres.

På samme måte som ved § 52, forutsettes at miljømyndighetene trekkes inn ved utarbeidingen av miljøplaner for jordbrukseiendommer som inneholder utvalgte naturtyper. Her vil ansvaret i hovedsak ligge på samme nivå, dvs. kommunen.

§ 54 (kunngjøring og klage)

Tillatelse til tiltak i forekomster av en utvalgt naturtype skal kunngjøres i minst en avis som er alminnelig lest på stedet, og innføres i miljøvedtaksregisteret. Ved utvalgte naturtyper i sjø skjer kunngjøringen på en måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med tillatelsen. Blir vedtaket påklaget, skal overordnet miljøvernmyndighet få uttale seg til klagen.

For å kunne overvåke den totale tilstanden for utvalgte naturtyper i Norge, er det nødvendig å ha en samlet oversikt over vedtak som tillater inngrep. Første punktum lovfester derfor en plikt til kunngjøring av slike vedtak. I tillegg til kunngjøring krever bestemmelsen at vedtaket innføres i miljøvedtaksregisteret (jf. utk. § 43 siste ledd). En slik kunngjøring og offentliggjøring er i tråd med prinsippene i miljøinformasjonsloven.

Det forvaltningsorganet som treffer vedtaket, vil enten være kommunen eller forvaltningsmyndigheter etter de aktuelle lovene som setter krav om tillatelse. En eventuell klage vil dermed ofte være rettet til overordnet sektormyndighet. Etter tredje punktum skal klagen forelegges for overordnet miljøvernmyndighet, siden klagebehandlingen normalt vil føre til at det tas endelig standpunkt til hva som skal skje med den aktuelle forekomsten. ”Overordnet” miljøvernmyndighet vil si den miljøvernmyndighet som er overordnet den som har vært inne i prosessen i første instans.

Kapittel VII Tilgang til genetisk materiale

§ 55 (formål)

Genetisk materiale er en felles ressurs som skal forvaltes slik at utnyttingen er til mest mulig gagn for miljø og mennesker i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv, og slik at urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle bruk respekteres.

Det vises til kap. 22.7.1.

Om begrepet ”genetisk materiale” vises til definisjonen i og merknadene til utk. § 3 bokstav f.

Bestemmelsen fastslår et særskilt mål for forvaltningen av genetisk materiale. Bestemmelsen gjelder side om side med den generelle formålsbestemmelsen i utk. § 1 og bevaringsmålene for naturtyper, økosystemer og arter i §§ 4 og 5. Formålsbestemmelsen i § 55 vil få betydning for tolkningen og anvendelsen av bestemmelsene i kap. VII, og dessuten for relevante bestemmelser ellers i naturmangfoldloven og annen lovgivning.

Innledningsvis slår paragrafen fast at genetisk materiale er en felles ressurs. Begrepet ”felles” skal tas i vid betydning og sikter til allmennheten, eller fellesskapet i samfunnet, i et lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv, og til fellesskap på tvers av generasjoner. I henhold til bestemmelsen må følgelig hensyn til fremtidig bruk av det genetiske materialet tillegges betydelig vekt. Begrepet ”felles” innebærer også at ingen i utgangspunktet har noen enerett til genetisk materiale ut fra eierskap til det biologiske materiale (se kap. 22.5 og 22.7.3). Forvaltningen av det genetiske materiale skal i størst mulig utstrekning bidra til at genetisk materiale forblir en felles ressurs også i fremtiden.

En konsekvens av at genetisk materiale er en felles ressurs, er at enhver har tilgang til den felles ressursen slik den ligger i naturen, og fritt kan bruke denne ressursen, jf. utk. § 57. Formålsbestemmelsen i utk. § 55 er ikke til hindrer for at det kan søkes om f.eks. patenter eller andre immaterialrettigheter på oppfinnelser som inneholder genetisk materiale.

Formålsbestemmelsen i § 55 skal fremme at utnyttingen av genetisk materiale blir til mest mulig gagn for miljø og mennesker. ”Utnyttingen” må her forstås i vid forstand, slik at det også omfatter selve uttaket av det genetiske materialet og eventuell etablering av immaterialrettigheter. Det vil være i samsvar med formålet at uttak av genetisk materiale kan bidra til økt kunnskap om det biologiske mangfoldet, og på den måten bidra til vern og bærekraftig bruk, jf. de to første hovedmålene for biomangfoldkonvensjonen (jf. kap. 10.3.2 og 22.4.2.1).

”Til mest mulig gagn for mennesker” sikter bl.a. til tilrettelegging for utveksling av genetisk materiale som er viktig for matvaresikkerhet, helseformål og tilrettelegging for næringsutvikling og verdiskaping (se også kap. 22.1). Her reflekteres også det tredje hovedformålet i biomangfoldkonvensjonen om en rimelig og rettferdig fordeling av fordeler ved bruk av genetisk materiale (se kap. 22.4.2). Det er ikke noe skarpt skille mellom ”til gagn for miljø” og ”til gagn for mennesker”. Bevaring og bærekraftig bruk av biologisk og genetisk mangfold vil også komme mennesker til gode.

I en forvaltning ”til gagn for miljø og mennesker” ligger dessuten at tradisjonell kunnskap om genetisk materiale som kan bidra til bevaring og bærekraftig bruk, ivaretas og videreføres i størst mulig grad, jf. biomangfoldkonvensjonen art. 8 (j). Samtidig er det et formål å respektere urfolks og lokalbefolkningens tradisjonelle bruk av biologisk materiale.

Referansen til urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle bruk av biologisk materiale reflekterer den stilling disse interessene har i biomangfoldkonvensjonen, jf. særlig art. 8 (j) og 10 (c). Den bruk som tradisjonelt har foregått, angår det biologiske materialet, og ikke det genetiske materialet som sådant. Kravet om at den tradisjonelle bruken skal respekteres, innebærer at uttak av biologisk materiale, bruk av urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle kunnskap i forbindelse med uttak av biologisk materiale og utnyttelsen av det genetiske materialet, samt etablering og ivaretakelse av immaterielle rettigheter skal skje på en måte som tar hensyn til urfolks og lokalbefolkningers interesser knyttet til tradisjonell bruk. Det legges i dette ikke opp til noen ”vetorett” for urfolk eller lokalbefolkninger i den forstand at de kan blokkere uttak eller utnyttelsen av materialet. Det innebærer heller ikke en plikt til å gi prioritet til urfolks og lokalbefolkningers interesser som ikke knytter seg til tradisjonell bruk. Målet om å respektere urfolks og lokalbefolkningers tradisjonelle bruk er rettet til offentlige myndigheter og private parter.

Forvaltningen av genetisk materiale skal være til mest mulig gagn for mennesker ”i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv”. I nasjonalt perspektiv vil det særlig være et formål at loven legger til rette for bruk av genetisk materiale og næringsutvikling på grunnlag av slikt materiale. I et internasjonalt perspektiv må oppmerksomheten særlig være rettet mot å bidra til at andre staters lovgivning om tilgang til genetisk materiale blir overholdt, at vilkår om fordeling av fordeler mellom norske aktører og andre land blir overholdt, samt å legge til rette for utveksling av genetisk materiale mellom land.

§ 56 (aktsomhetsplikt)

Enhver som tar ut eller utnytter genetisk materiale, skal sikre at uttaket eller utnyttingen ikke er i strid med formålet i § 55.

Paragrafen oppstiller en generell aktsomhetsplikt som gjelder på alle stadier av bruk av genetisk materiale, dvs. både ved uttak og utnytting. Den supplerer den generelle aktsomhetsplikten i utk. § 6. Paragrafen retter seg mot enhver som tar ut eller utnytter genetisk materiale.

Aktsomhetsplikten knytter seg opp mot formålsbestemmelsen i utk. § 55. Aktsomhetsplikten kan f.eks. innebære at norske borgere som vil foreta uttak av genetisk materiale i andre land, skal søke å ivareta formålene i biomangfoldkonvensjonen, hvis den aktuelle staten ikke har en egen tilgangsregulering. Foreligger særskilt regulering av utførsel av genetisk materiale fra en annen stat, kan brudd på denne reguleringen i seg selv innebære brudd på aktsomhetsplikten etter norsk rett.

For uttak eller utnytting i Norge kan aktsomhetsplikten f.eks. innebære at uttaket skjer på en måte som ikke skader det biologiske mangfoldet på stedet. Videre kan aktsomhetsplikten innebære at den som tar ut genetisk materiale, etter forholdene må forsikre seg om at det ikke tas ut immaterialrettigheter som f. eks. blir så brede at de vil undergrave målet om å opprettholde det opprinnelige genetiske materialet som en felles ressurs. Respekt for tradisjonell kunnskap brukt ved uttak eller utnytting vil også omfattes av aktsomhetsplikten.

Brudd på aktsomhetsplikten kan medføre erstatningsplikt, f.eks. overfor lokalbefolkningen eller urfolk dersom disses interesser i tradisjonell bruk av biologisk materiale ikke blir respektert og dette medfører økonomisk tap for dem. Brudd på aktsomhetsplikten kan også gi grunnlag for miljøerstatning etter utk. § 71.

§ 57 (retten til genetisk materiale)

Innenfor de grenser som følger av denne lov og andre rettsregler, har enhver rett til å lete etter, ta ut og utnytte genetisk materiale.

Retten etter første ledd innskrenker ikke den rett som en eier eller annen berettiget har på annet grunnlag til å nekte tilgang

1. til det biologiske materialet

2. til grunnen

som det genetiske materialet hentes fra.

Staten kan på vegne av allmennheten ivareta rettigheter etter dette kapitlet.

Det vises til kap. 22.7.3.

Første ledd slår fast at ”enhver” har rett til å lete etter, ta ut og utnytte genetisk materiale. En slik generell rett er i samsvar med formålet i utk. § 55, særlig utgangspunktet om at genetisk materiale er en felles ressurs. Retten til å lete etter, ta ut og utnytte er begrenset av det som ”følger av denne lov og andre rettsregler”. Det innebærer for det første at letingen og uttaket må skje i samsvar med regler om uttak av biologisk materiale i eller i medhold av naturmangfoldloven eller andre lover. Forutsetter utnyttingen av genetisk materiale gjentatt bruk av materiale tatt ut av naturen som innsatsfaktor i produksjon, må regler om høsting følges. Det innebærer videre at den som tar ut eller utnytter genetisk materiale, må respektere eventuelle immaterielle rettigheter som andre måtte ha til materialet.

Bestemmelsen innebærer også at uttaket ikke uten samtykke eller annet særskilt rettsgrunnlag kan gå ut over den tilgangen som allemannsretten gir til det biologiske materialet som inneholder det genetiske materiale. Dette siste er presisert nærmere i annet ledd . I kap. 22.5.2 er det beskrevet nærmere hvilket biologisk materiale som kan tas ut av enhver i kraft av allemannsretten.

Tredje ledd i § 57 sier at staten ”på vegne av allmennheten” kan ”ivareta rettigheter etter denne lov”. Å ivareta rettigheter etter loven her kan f.eks. være å angripe et patent som man mener er for bred i forhold til det oppfinnerinnsatsen skulle tilsi, jf. også patentloven § 52 tredje ledd. Et slikt patent ville gripe inn i allmennhetens rett til genetisk materiale som en ”felles ressurs” etter § 55. Bestemmelsen fremhever det som en oppgave for staten å ivareta allmennhetens interesser i medhold av de rettsregler som forefinnes, og sikrer staten søksmålskompetanse for dette formål. Den gir imidlertid ingen selvstendig materiellrettslig hjemmel for staten til å gripe inn.

§ 58 (uttak av genetisk materiale)

Den som har tatt ut genetisk materiale fra naturen, skal gi melding til departementet når materialet skal utnyttes i næringsøyemed. Meldeplikten gjelder tilsvarende for den som erverver materialet for næringsmessig utnytting.

Kongen kan gi forskrift om meldepliktens innhold og om unntak fra meldeplikten.

Melding etter første ledd er offentlig med de be­grensninger som følger av lovbestemt taushetsplikt.

Det vises til kap. 22.7.4.

Paragrafen regulerer adgangen til å ta ut genetisk materiale fra naturen. Dersom man tar ut materiale med tanke på utnytting i næring, har man meldeplikt etter loven. Uttak av genetisk materiale for kartlegging og registrering kan skje uten melding til myndigheten etter loven. Dette gjelder f.eks. uttak av taksonomisk karakter, samt uttak for undervisningsformål. Men her kan det inntre en meldeplikt på et senere tidspunkt når man eventuelt finner å ville utnytte materialet i næringsøyemed. Plikten til melding når materialet skal anvendes i næringsøyemed, gjelder enten uttaket i sin tid skjedde som en kartlegging av genetisk materiale, som et ledd i taksonomiske undersøkelser eller ved annen forskningsvirksomhet.

Første ledd første punktum fastsetter en meldeplikt ved uttak av genetisk materiale fra ”naturen”. Dette avgrenser meldeplikten til ikke å gjelde for genetisk materiale som allerede er fjernet fra sine naturlige omgivelser. Det kan f.eks. være genetisk materiale på et plantefelt, i en botanisk hage, en genbank eller et laboratorium. Genetisk materiale som befinner seg utenfor sine naturlige omgivelser vil være unntatt meldeplikten enten det genetiske materialet finnes i ville eller i domestiserte arter.

”Fra naturen” må videre forstås slik at meldeplikten bare gjelder for naturlig viltlevende arter. I dette ligger det en avgrensning mot organismer som har vært påvirket av mennesker gjennom kultivering og avl. Det er altså ikke meldeplikt for uttak av disse, selv om de kan sies å befinne seg ”i naturen”, f.eks. når de har forvillet seg fra dyrket mark.

Plikten til å sende melding til myndighetene inntrer så snart man vil bruke materialet ”i næringsøyemed”. Det kan f.eks. være leting etter komponenter for bruk i medisinsk forskning, men etter ordlyden omfattes også uttak av ville planter for å krysse frem en ny sort, eller av enkeltindivider av ville dyr for avl. Som nevnt i kap. 22.7.4 kan det likevel være grunn til å begrense eller gjøre unntak fra meldeplikten for bruk av genetisk materiale i kultivering og avl. Annet ledd gir hjemmel for forskrift om dette.

Første ledd annet punktum fastslår at meldeplikten også gjelder for den som senere erverver materialet og som tenker å utnytte dette i næringsøyemed. Dette gjelder selv om det har gått lang tid fra uttak til utnytting i næring.

Etter annet ledd kan det gis nærmere forskrift om meldepliktens innhold og om unntak fra meldeplikten. Det kan bl.a. være aktuelt å gi forskrift om hvilke opplysninger meldingen skal inneholde. Dette kan f.eks. være hvilken kommune uttaket er gjort i, naturtypen på stedet og hva slags materiale som er hentet ut (plantedel eller jordprøve). Videre kan den inneholde opplysninger om hvorvidt lokale eller samiske interesser blir berørt, eller om hvorvidt uttak av genetisk materiale bygger på bruk av urfolks tradisjonelle kunnskap. Det kan også gis regler om meldepliktens omfang i tid, f.eks. at meldingen kan gjelde flere uttak i tilknytning til ett bestemt prosjekt. Ved forskrift kan det også gjøres unntak fra meldeplikten. Unntak kan f.eks. være aktuelt for utnytting til kultivering eller avl, jf. foran.

Tredje ledd slår fast at meldingen etter første ledd skal være offentlig. Unntatt er opplysninger som forvaltningen skal holde hemmelig etter lovpålagt taushetsplikt. Bestemmelsen viser her i første rekke til reglene i forvaltningsloven § 13. For uttak av genetisk materiale kan forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 som pålegger taushetsplikt om drifts- eller forretningsforhold få betydning. Reglene i forvaltningsloven må imidlertid anvendes i lys av bestemmelsene i miljøinformasjonsloven (lov 9. juni 2003 nr. 31) kap. 3 og 4. Meldingen vil være offentlig med unntak for de taushetspliktbelagte opplysningene.

§ 59 (genetisk materiale i offentlige samlinger)

Offentlige samlinger skal forvaltes i samsvar med formålet i § 55. Den som forvalter samlingen, har plikt til å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingen.

For uttak av genetisk materiale som omfattes av mellomstatlig avtale, gjelder de standardvilkår som er fastsatt etter avtalen.

Den som mottar genetisk materiale som stammer fra offentlige samlinger, skal avstå fra i Norge eller utlandet å kreve noen immaterialrett eller annen rettighet som begrenser bruken av materialet for mat eller landbruk, med mindre det har skjedd en bearbeiding som har medført en vesentlig endring av materialet.

Dersom det etableres immaterialrettigheter på genetisk materiale i strid med tredje ledd, skal myndighetene vurdere å iverksette tiltak, eventuelt reise søksmål, for å sikre at formålet i § 55 blir ivaretatt.

Enhver kan påberope vilkår etter tredje ledd eller andre vilkår som er satt for uttaket, mot den som i strid med vilkårene søker å håndheve en immaterialrett.

Kongen kan gi nærmere forskrift om uttak fra samlinger.

Det vises til kap. 22.7.5.

Paragrafen regulerer uttak av genetisk materiale fra offentlige samlinger. ”Samlinger” omfatter enhver oppbevaring av genetisk materiale, uansett formen det er oppbevart i, og uavhengig av om det er oppbevart sammen med data om materialet eller ikke. Det vil f.eks. si in vitro lagring, lagring av eksemplarer av planter i en genbank, eller en samling på et voksested ute. Samlinger kan finnes f.eks. i universiteter, botaniske hager, planteskoler eller rene genbanker.

Bestemmelsen omfatter bare ”offentlige” samlinger. Hvilke samlinger som er ”offentlige” må avgjøres etter en konkret vurdering av den enkelte samlings organisasjonsform. For eksempel vil samlinger eiet av universiteter falle innenfor, fordi universitetene må anses som en del av statsforvaltningen i vid forstand. Også Nordisk genbank er å anse som en offentlig samling. Også ellers der offentlige institusjoner fra flere land går sammen om å eie og forvalte samlingene, vil disse være å anse som offentlige. Men reglene i kap. VII gjelder i utgangspunktet kun for uttak fra de deler av samlingene som befinner seg innenfor lovens stedlige virkeområde, jf. utk. § 2 første ledd og annet ledd, med mindre det er gitt forskrift etter utk. § 2 tredje ledd. Samlinger eid av heleide statlige selskaper vil også omfattes av begrepet ”offentlige samlinger”.

Første ledd første punktum pålegger den som forvalter samlingene, å forvalte det genetiske materiale i samsvar med formålsbestemmelsen i § 55. Etter annet punktum har den som forvalter samlingen, i tillegg plikt til å registrere uttak av genetisk materiale fra samlingen. Opplysninger om slike uttak skal være offentlig tilgjengelig, og allmennheten skal kunne gjøre seg kjent med hva som er tatt ut av en offentlig genbank gjennom det registeret som føres. Å gjøre opplysningene ”offentlig tilgjengelig” innebærer altså ingen plikt til aktivt å gjøre opplysningene kjent. Første ledd gjelder for alt materiale i samlingen, uavhengig av om materialet er omfattet av det multilaterale systemet i FAO-traktaten.

Annet ledd viser til standardvilkår som er fastsatt i mellomstatlig avtale. FAO-traktaten er den avtalen som har størst praktisk betydning her, men bestemmelsen vil også omfatte eventuelle bilaterale avtaler. Under FAO-traktaten skal det utvikles en standardavtale for utveksling av genetisk materiale som er omfattet av traktatens multilaterale system. Denne standardavtalen er statene forpliktet til å ta i bruk ved utveksling av genetisk materiale som faller inn under det multinasjonale systemet, det vil si materiale av planteslekter som er spesifikt angitt i vedlegget til traktaten. Den som forvalter samlingen, kan velge å anvende FAO-traktatens standardavtale for hele samlingen, eller lage egne privatrettslige avtaler for det materialet i samlingen som faller utenfor det multinasjonale systemet. En slik avtale kan imidlertid ikke være i strid med regelen i utk. § 59 tredje ledd.

Tredje ledd omhandler spørsmålet om immaterielle rettigheter på materiale tatt ut fra en offentlig samling. Bestemmelsen er en gjennomføring og klargjøring i norsk rett av FAO-traktaten art. 12 (3) (d), men er ikke begrenset til å gjelde materiale som er omfattet av det multilaterale systemet. Bestemmelsen fastslår en plikt for den som har tatt ut genetisk materiale fra en norsk offentlig samling, til å avstå fra å kreve en immaterialrett på materialet, hvis en slik rett begrenser bruken av materialet for mat eller landbruk. Plikten gjelder ikke bare den som selv har mottatt materialet fra samlingen, men også den som senere erverver materialet, jf. formuleringen ”stammer fra”. Plikten gjelder både i Norge og i utlandet. Alternativet ”annen rettighet” er tatt med for å klargjøre at plikten gjelder enhver rettighet med funksjoner som nevnt, uten hensyn til om den i tradisjonell juridisk språkbruk vil bli betegnet som en immaterialrett.

Bestemmelsen innebærer at det må ha skjedd en bearbeiding av materialet som har medført at det er vesentlig endret, før det kan søkes om en immaterialrettighet. Et eksempel på dette kan være at en gensekvens fra materialet fra samlingen er overført til en annen organisme, slik at det er oppstått en genmodifisert organisme. Den genmodifiserte organismen vil i tilfelle kunne patenteres. Har en slik bearbeiding som nevnt ikke skjedd, skal det ifølge tredje ledd ikke søkes om en immaterialrett som vil begrense bruken av det aktuelle genetiske materialet for mat eller landbruk. Dette gjelder selv om det genetiske materialet er isolert og beskrevet, og det er påvist en kommersiell anvendelse. Det skal heller ikke søkes om immaterialrettigheter til fremgangsmåter for bruk av det genetiske materialet i slike tilfeller.

I avtalen mellom den offentlige samlingen og den som får tilgang til det genetiske materialet, bør det gjøres klart hvilke begrensninger som skal gjelde for etablering av immaterialrettigheter. Dette vil bidra til gjennomføring av regelen i tredje ledd.

Etter fjerde ledd pålegges myndighetene å vurdere tiltak ved brudd på plikten etter tredje ledd. Andre vilkår som måtte være satt for et uttak av genetisk materiale fra en offentlig samling, gjelder i utgangspunktet bare mellom den som forvalter samlingen og den som tar ut materialet. Femte ledd bestemmer imidlertid at ”enhver” kan påberope seg både vilkåret i tredje ledd og eventuelle andre vilkår som er satt for uttaket, hvis de blir møtt med håndheving av en immaterialrett som strider mot vilkårene. Bestemmelsen gir en trygghet for at den som tar ut genetisk materiale fra offentlige samlinger, uhindret av immaterialrettigheter kan bruke dette for matproduksjon eller landbruk.

Sjette ledd gir en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere forskrift om uttak fra samlinger.

§ 60 (genetisk materiale fra andre land)

Innførsel for utnytting i Norge av genetisk materiale fra en stat som krever samtykke for uttak eller utførsel, kan bare skje i samsvar med slikt samtykke. Den som rår over materialet, er bundet av de vilkår som er satt for samtykket. Staten kan håndheve vilkårene ved søksmål til fordel for den som har satt dem.

Når genetisk materiale fra et annet land utnyttes i Norge i forsknings- eller næringsøyemed, skal det følge med opplysninger om hvilket land det genetiske materialet er mottatt eller hentet fra (leverandørland). Hvis nasjonal rett i leverandørlandet krever samtykke til uttak av biologisk materiale, skal det følge med opplysning om slikt samtykke er innhentet.

Hvis leverandørlandet er et annet land enn opprinnelseslandet for det genetiske materialet, skal også opprinnelseslandet oppgis. Med opprinnelsesland menes det landet der materialet ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser. Hvis nasjonal rett i opprinnelseslandet krever samtykke til uttak av genetisk materiale, skal det opplyses om slikt samtykke er innhentet. Er opplysningene etter dette leddet ukjent, skal det opplyses om dette.

Kongen kan gi forskrift om at det skal følge med opplysninger om det, hvis utnyttingen gjør bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunn­skap.

Det vises til kap. 22.7.6 og 22.7.7.

Paragrafen gjelder import av genetisk materiale fra andre land og bruk av dette materialet i Norge.

Første ledd setter vilkår for import av genetisk materiale og tar sikte på å bidra til at norske aktører etterlever reguleringer av uttak i andre land. Når genetisk materiale er tatt ut fra land som krever samtykke for utførsel etter sin nasjonale rett, må den som innfører materialet til Norge kunne dokumentere at slikt samtykke er innhentet, for at innførselen skal være lovlig. Den som innfører materiale eller senere erverver det, har plikt etter norsk rett til å følge vilkårene som leverandørlandet har satt, jf. annet punktum . Etter tredje punktum kan staten håndheve vilkårene ved søksmål eller på annen måte til fordel for den som har satt dem, enten dette er vedkommende utenlandske stat eller en privatperson i henhold til den utenlandske lovgivning.

Dokumentasjon om at materialet er hentet ut og brukes i tråd med leverandørlandets regler, må den som utnytter genetisk materiale kunne forevise på forespørsel fra norske myndigheter, jf. annet ledd . Bestemmelsen etablerer en generell regel om slik dokumentasjonsplikt, noe som etter patentloven § 8 b første ledd allerede gjelder for søknader om patent for oppfinnelser som gjelder eller anvender biologisk materiale.

Med ”leverandørland” menes det landet som har skaffet til veie det genetiske materialet, fra en in situ -kilde eller fra en samling, enten materialet har sin opprinnelse i vedkommende land eller ikke (jf. biomangfoldkonvensjonen art. 2).

Tredje ledd har en tilsvarende regel som patentloven § 8 b annet ledd, og fastsetter at opprinnelseslandet skal angis, hvis dette er kjent. Opprinnelseslandet er det eller de land der det aktuelle genetiske materiale ble hentet ut fra sine naturlige omgivelser. At det kan være flere land, skyldes at det materialet som tas ut, kan være en krysning fra materiale hentet in situ fra flere land.

Etter fjerde ledd kan Kongen gi forskrift om at også opplysninger om bruk av tradisjonell kunnskap skal følge materialet. Forskriften kan klargjøre hvilken type opplysninger det er tale om, f.eks. opplysninger om fra hvilken kilde kunnskapen stammer og hvilken tidligere anvendelse av materialet som bygger på kunnskapen. Det vil være naturlig at kravene i en slik forskrift blir fastsatt i lys av det som det måtte bli enighet om internasjonalt under forhandlinger i WIPO eller under biomangfoldkonvensjonen.

Kapittel VIII Myndigheter etter loven. Tilsyn

§ 61 Myndigheten etter loven

Kongen er øverste myndighet etter loven her.

Kongen kan bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Departementet kan bestemme at et særskilt oppnevnt organ er forvaltningsmyndighet for et område vernet med hjemmel i kap. IV.

Etter første ledd er Kongen øverste myndighet etter loven. Kongens myndighet kan etter vanlige forvaltningsrettslige regler delegeres til underordnede organer som departement, direktorat og fylkesmann. For de fleste bestemmelsene vil miljøvernmyndighetene være aktuell myndighet, men det kan også bli aktuelt å gi myndighet til andre departementer og deres underordnede organer. Ved iverksettingen av loven vil det være nødvendig å gi nærmere bestemmelser om hvilke forvaltningsorganer som skal utøve myndighet etter loven. I forhold til mange av bestemmelsene vil dette bety å utpeke hvem som skal være ”myndighet etter loven”.

Annet ledd første punktum åpner for at myndighet kan delegeres til kommunen. En slik delegering må knyttes til bestemte bestemmelser i loven eller forskriften. Første punktum gir klar hjemmel for å fortsette og eventuelt utvide praksis med å delegere en myndighet bl.a. etter naturvernloven til noen kommuner, jf. i dag lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Også når det gjelder viltforvaltningen, har kommunen i dag allerede myndighet etter en del bestemmelser i viltloven.

Annet ledd annet punktum åpner for at forvaltningsmyndigheten for et verneområde legges til et særskilt oppnevnt forvaltningsorgan. Eksempler på slike organer i dag er fylkesovergripende nemnder for forvaltningen av nasjonalparkene Hardangervidda, Dovrefjell og Forollhogna.

§ 62 (myndighetenes overvåking og tilsyn)

Myndighetene overvåker miljøtilstanden og fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.

Myndighetene skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å fremme formålene med loven her.

Lignende bestemmelser om tilsyn (kontroll) finnes i lakse- og innlandsfiskloven § 42, saltvannsfiskeloven § 45, forurensningsloven § 48, vannressursloven § 53 og svalbardmiljøloven § 87. Bestemmelsene i forurensningsloven, vannressursloven og svalbardmiljøloven omfatter også overvåking.

Paragrafen omhandler myndighetenes overvåking av miljøtilstanden og tilsyn med at loven overholdes, se nærmere kap. 23.2. Overvåkingsdelen av bestemmelsen bør ses i sammenheng med andre bestemmelser i lovutkastet som gir myndigheten kompetanse til å aktivt treffe tiltak for å vedlikeholde eller forebygge forringelse av miljøverdier, jf. f.eks. utk. kap. V om opprettelse av verneområder og særlig utk. § 44 om skjøtsel av verneområder, utk. § 23 om prioriterte arter og utk. § 49 om utvalgte naturtyper. Bestemmelsen sikter også til den mer generelle miljøovervåkingen, uavhengig av om det foreligger særskilte miljøverdier.

Utk. § 62 fastslår at miljøovervåking er en oppgave for myndighetene. Det vises til kap. 23.2, særlig 23.2.2. Bestemmelsen etablerer ingen uttrykkelig plikt for myndighetene til å fremskaffe informasjon om miljøtilstanden og om miljøbelastninger, men forutsetter at det foregår en viss overvåking. En mer direkte plikt til å skaffe miljøinformasjon følger av miljøinformasjonsloven § 8 første ledd, som bestemmer at forvaltningsorganer ”på et overordnet nivå” skal ha miljøinformasjon ”som er relevant i forhold til deres egne ansvarsområder og funksjoner”. Denne bestemmelsen er av mer overordnet karakter enn utk. § 62, siden overvåkingsansvaret etter utk. § 62 bare knytter seg til bestemmelsene i naturmangfoldloven.

Hovedansvaret for miljøovervåking etter utk. § 62 vil ligge hos miljøvernmyndighetene. For andre myndigheter vil det særlig være aktuelt å overvåke effekten av den næringsvirksomhet som de har forvaltningsansvar for. 14 At overvåking er en oppgave for offentlige myndigheter, forhindrer ikke at myndighetene helt eller delvis bygger på opplysninger innhentet fra privat næringsvirksomhet, f.eks. som et ledd i oppfølging av konsesjonsvilkår.

Opplysninger myndighetene har om miljøtilstanden skal i utgangspunktet være tilgjengelige for enhver, jf. Grunnloven § 110 b annet punktum og miljøinformasjonsloven § 10. Unntak fra denne retten til informasjon kan forekomme f.eks. dersom spredning av opplysninger kan innebære en fare for truete bestander (miljøinformasjonsloven § 11) .

Første ledd første punktum angir den alminnelige regel om at myndighetene har som oppgave å overvåke miljøtilstanden og føre tilsyn slik at det forebygger og eventuelt avdekker overtredelser av naturmangfoldloven med forskrifter. I hovedsak vil tilsyn i form av oppsyn bli utført av Statens naturoppsyn og Kystvakten (for marine områder), men det kan også utføres av andre instanser etter bestemmelse av Kongen eller departementet. Myndigheter som har til oppgave å utføre tilsyn, betegnes i lovforslaget som tilsynsmyndigheten, jf. utk. §§ 63 og 64.

Annet punktum angir hovedprinsippet for hvordan tilsynet skal utføres. Omfanget av tilsyn må bero på en vurdering av det reelle behov, de ressurser som står til rådighet og om det er andre oppgaver myndighetene bør prioritere høyere. Det tilsyn som faktisk utøves, skal gjøres så effektivt som mulig med vekt på at det skal belaste miljøet så lite som mulig.

Annet ledd fastslår at myndighetene som en del av sine overvåkings- og tilsynsoppgaver har en viktig rolle ved å bruke informasjon og rådgivning som middel til å fremme lovens formål om en høy miljøstandard. Informasjon og rådgivning eller veiledning er bl.a. viktige oppgaver for Statens naturoppsyn, jf. naturoppsynloven § 2 annet ledd.

§ 63 (gransking)

Når det er nødvendig for å utføre gjøremål etter loven, skal tilsynsmyndigheten ha uhindret adgang til eiendom der det foregår virksomhet som kan påvirke miljøet, eller der miljøet kan antas å være påvirket. Tilsynsmyndigheten kan også kreve å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven.

Lignende bestemmelser finnes bl.a. i lakse- og innlandsfiskloven § 42, saltvannsfiskeloven § 45, forurensningsloven § 50 og svalbardmiljøloven § 90.

Bestemmelsen gjelder både overvåking og tilsyn, jf. det generelle uttrykket ”utføre gjøremål etter loven”.

Første punktum gjelder tilsynsmyndighetens tilgang til privat eiendom for å utføre gjøremål etter loven. Med ”eiendom” menes her grunn- og vannarealer og bygninger. Paragrafen vil særlig ha betydning i forhold til innmark og bruk av private veier. Det er i utgangspunktet tilsynsmyndigheten selv som bestemmer hvordan tilgangen skal skje, f.eks. tidspunkt og eventuelt transportmiddel. Men dette må skje i samsvar med hovedprinsippet for utførelse av tilsyn etter utk. § 62 første ledd annet punktum og med rimelig hensyn til eieren.

Tilgangen er begrenset til det som er ”nødvendig” for å utføre gjøremål etter loven. Dette kan også innebære at informasjonen i noen tilfeller bør skaffes på annen måte hvis det lar seg gjøre uten uforholdsmessig stor byrde for tilsynsmyndigheten. I noen tilfeller kan den private part overbringe informasjonen, uten at myndighetene trenger å få adgang til eiendommen, eller det kan gjelde opplysninger som er lett tilgjengelige på annen måte. I andre tilfeller vil myndighetene ha behov for ved selvsyn å konstatere og foreta en selvstendig vurdering faktagrunnlaget, f.eks. fordi det kreves særskilt kompetanse, eller – i mer spesielle tilfeller – for å unngå at informasjon blir holdt tilbake.

Det er videre en forutsetning at det på en eiendom ”foregår virksomhet som kan påvirke miljøet” eller at miljøet på stedet ”kan antas å være påvirket”. Bestemmelsen hjemler dermed adgang til eiendom selv om det ennå ikke har oppstått miljøskade på eiendommen. Tilsynsmyndighetens kontroll kan dermed være av forebyggende karakter, og f.eks. ta sikte på å kontrollere om vilkår for en tillatelse blir overholdt. Bestemmelsen gir også hjemmel for tilgang over andre eiendommer dersom dette er nødvendig for å komme frem til den eiendom som skal granskes.

Annet punktum gir tilsynsmyndigheten rett til innsyn i dokumenter og annet materiale dersom det kan ha betydning for gjøremål etter loven. Dokumentene kan være papirbasert eller elektronisk lagret. Med ”annet materiale” menes i tillegg til annet elektronisk materiale også film, billedmateriale, prøver m.v.

Om fremgangsmåten ved gransking, bl.a. om tjenestemannens plikt til å legitimere seg, gjelder reglene i forvaltningsloven § 15.

§ 64 (opplysningsplikt)

Enhver som har eller foretar seg noe som kan påvirke miljøet, plikter etter pålegg fra tilsynsmyndigheten og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som tilsynsmyndigheten trenger for å utføre sine gjøremål etter denne lov.

Dersom det oppstår miljøskade eller fare for alvorlig miljøskade som følge av utsetting av fremmede organismer, skal den ansvarlige umiddelbart varsle myndigheten etter loven her.

Lignende bestemmelser finnes bl.a. i forurensningsloven § 49, genteknologiloven § 19 og svalbardmiljøloven § 89. Det vises til kap. 23.2.3.1.

Første ledd første punktum gir tilsynsmyndigheten adgang til å kreve informasjon fra enhver som har foretatt eller som foretar seg noe som kan påvirke miljøet. Opplysningsplikten gjelder bare for informasjon som tilsynsmyndigheten trenger for å utføre sine gjøremål etter loven. Det er tilsynsmyndigheten som fastsetter hvilke opplysninger den trenger. Det er vanskelig å si generelt hvor langt tilsynsmyndigheten kan gå i å kreve opplysninger som ikke finnes lett tilgjengelig, eventuelt opplysninger som må produseres. Enkel sammenstilling av informasjon må i alle fall kunne kreves. På den annen side vil det i det fleste tilfeller ligge utenfor opplysningsplikten i denne bestemmelsen å pålegge større kartleggingsoppgaver.

Uttrykket ”enhver som har eller foretar seg noe” tjener til å avgrense hvem som kan pålegges å gi opplysninger etter bestemmelsen. Pålegg kan derfor ikke gis til enhver, men skal normalt rettes mot den ansvarlige tiltakshaveren eller dennes stedlige representant. Unntaksvis kan pålegg gis til arbeidstakere eller oppdragsmottakere. Avgrensningen skal ikke forstås slik at den er til hinder for å kreve opplysninger i planleggingsfasen kort før iverksetting eller i rimelig tid etter at vedkommende har opphørt med å ha eller foreta seg noe som kan påvirke miljøet.

Det er uttrykkelig fastsatt at opplysningsplikten går foran eventuell taushetsplikt. Dette kan være viktig der informasjon som regnes som forretningshemmeligheter er blant de opplysninger tilsynsmyndigheten trenger, f.eks. ved utsetting eller utslipp av fremmede arter. Det er en forutsetning at opplysningene ikke anvendes utover det som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal utføre sine gjøremål etter loven, jf. forvaltningsorganets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 jf. § 13 b. Reglene i miljøinformasjonsloven kap. 3 om adgang til miljøinformasjon som det offentlige sitter inne med, kan innebære at andre vil kunne kreve innsyn i informasjonen. Pålegg etter første ledd kan gis ved forskrift eller i det enkelte tilfelle. I siste fall gjelder forvaltningsloven § 14 om saksforberedelse og klage.

Annet ledd fastsetter en plikt for den ansvarlige til umiddelbart å melde fra til myndigheten etter loven dersom det oppstår miljøskade eller fare for alvorlig miljøskade som følge av utsetting av fremmede organismer. Ved iverksettingen av loven må det fastsettes hvilket forvaltningsorgan som meldingen skal gis til. Meldeplikten gjelder uavhengig av om det dreier seg om en ulovlig eller en lovlig utsetting. Det avgjørende er om utsettingen medfører miljøskade eller fare for alvorlig miljøskade.

§ 65 (internkontroll)

For å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven her blir overholdt, kan departementet gi forskrift om internkontroll og internkontrollsystemer.

Tilsvarende bestemmelser finnes bl.a. i forurensningsloven § 52 b, genteknologiloven § 17 annet ledd og vannressursloven § 54 annet punktum. Det vises til kap. 23.2.3.2.

Det er gitt en felles forskrift om internkontroll (forskr. 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften)) som er hjemlet i de foran nevnte og flere andre lover. Internkontroll defineres i forskriften § 3 som ”systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen”. Innføres det plikt til internkontroll etter naturmangfoldloven, vil det være naturlig at loven føyes til i nevnte forskrift.

Kapittel IX Håndheving og sanksjoner

§ 66 (retting og avbøtende tiltak )

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven.

Den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i loven forårsaker fare for miljøforringelse, skal sette i verk tiltak for å forhindre at slik miljøforringelse skjer. Har miljøforringelsen allerede inntrådt, gjelder plikten hindring av ytterligere miljøforringelse og – om mulig – gjenoppretting av den tidligere miljøtilstand ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen betydning, skal bare iverksettes etter samtykke av myndigheten etter loven eller pålegg etter første ledd.

Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling ville være særlig urimelig.

Tiltak etter denne paragraf kan gå ut på avliving av fremmede organismer som overtredelsen gjelder, eller tilbakeføring av levende organismer til opprinnelsesstedet.

Lignende bestemmelser finnes i lakse- og innlandsfiskloven § 7 fjerde ledd (pålegg om retting mv.), forurensningsloven § 7 annet ledd annet til fjerde punktum og § 37 samt svalbardmiljøloven § 93. Det vises til kap. 23.3.5.

Første ledd er en hjemmel for myndigheten etter loven til å pålegge retting av forhold som er strid med loven. Stansing er en form for retting, som for å unngå misforståelser er nevnt uttrykkelig. Det stilles ikke noe vilkår at overtredelsen medfører miljøskade eller fare for dette. Eksempelvis kan det kreves at en ulovlig oppført bygning i et verneområde rives, selv om det ikke kan påvises en konkret miljøskade som følge av bygningen. Bestemmelsen er også en hjemmel til å gi pålegg om hvordan retting skal skje, og om hvilke utbedrings- og gjenopprettingstiltak som skal gjennomføres etter annet ledd.

Pålegget må i utgangspunktet rettes mot den ansvarlige for overtredelsen. Hvis det er en arbeidstaker som har begått overtredelsen som ledd i sin tjeneste for arbeidsgiveren, skal pålegg normalt rettes mot arbeidsgiveren, særlig ved utbedrings- og gjenopprettingstiltak. I pålegget kan det settes en frist for å etterkomme pålegget. Er det ikke satt noen frist, beror det på en tolking av pålegget i lys av forholdene når det må være etterkommet, men utgangspunktet vil være at rettingen skal skje omgående.

Annet ledd første punktum fastsetter en generell regel om at den som ulovlig har forårsaket fare for miljøforringelse, skal treffe tiltak for å forhindre at slik forringelse skjer. Hvilke tiltak som er aktuelle, vil variere etter hva slags miljøforringelse det er tale om. Bestemmelsen vil etter omstendighetene kunne medføre en plikt til å stanse virksomhet som kan volde skade.

Annet ledd annet punktum angir at dersom overtredelse av loven allerede har medført miljøforringelse, gjelder plikten etter første punktum hindring av ytterligere miljøforringelse – og om mulig – gjenoppretting av den tidligere miljøtilstand. Bestemmelsen angir eksempler på aktuelle tiltak – oppsamling, rydding, fjerning og planering – uten at oppregningen er uttømmende, jf. også fjerde ledd. Det avgjørende for valg av tiltak er om det er egnet til å motvirke ytterligere forringelse og eventuelt gjenopprette tidligere miljøtilstand. Ikke alle miljøskader lar seg gjenopprette, og i så fall gjelder plikten kun å unngå ytterligere skader.

Annet ledd tredje punktum gjelder utbedrings- og gjenopprettingstiltak som i seg selv kan påvirke miljøet nevneverdig. Slike tiltak kan bare iverksettes etter samtykke eller pålegg av myndigheten etter loven. Kravet til samtykke gjelder ikke dersom det dreier seg om en nødrettssituasjon. Når tiltak som selv volder en viss miljøskade, bidrar til å avverge desto større skader, bør det ikke stilles for strenge krav for å anse tiltaket berettiget ut fra nødrettssynspunkter. Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kan det i forbindelse med et samtykke etter denne bestemmelsen settes vilkår (f.eks. om overvåking), og det vil være adgang til å endre vedtaket eller gi supplerende pålegg når miljøhensyn krever det.

Tredje ledd innebærer en viss begrensning i plikten til utbedring og gjenoppretting i annet ledd. Så langt et pålegg om retting etter første ledd gjelder utbedring eller gjenoppretting, vil begrensningen også omfatte dette. Om tiltaksplikten vil virke særlig urimelig, vil bero på en samlet vurdering der miljøvirkningene av overtredelsen, den effekt som de aktuelle tiltak kan antas å ha, kostnadene ved dem og overtrederens skyld er de viktigste momentene. Det kan også tas hensyn til overtrederens økonomiske stilling. En begrensning vil lettere bli aktuell for den som har gjort et enkeltstående miljøforstyrrende tiltak enn for den som driver løpende virksomhet, typisk næringsvirksomhet. Det kan også bli tatt hensyn til tiltakshaverens forutsetninger for å treffe utbedrings- og gjenopprettingstiltak, og om den som driver en løpende virksomhet (som bærer en viss miljørisiko i seg) kan forventes å ha bedre forutsetninger enn andre. Begrensningsregelen vil ha noe større betydning i forhold til den lovfestede plikten i annet ledd enn når det er gitt konkret pålegg etter første ledd.

Fjerde ledd klargjør for tydelighets skyld at avliving og tilbakeføring er eksempler på tiltak som etter både første og annet ledd kan være aktuelle når det gjelder fremmede organismer.

§ 67 (uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet)

Dersom det viser seg at tiltak i samsvar med loven eller vedtak i medhold av loven medfører uforutsette konsekvenser for miljøet, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper.

Myndigheten etter loven kan pålegge den ansvarlige innen en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd, herunder tiltak for å gjenopprette den tidligere tilstand i miljøet så langt det er mulig.

En tilsvarende bestemmelse finnes i genteknologiloven § 21 og forurensningsloven § 7 annet ledd.

Bestemmelsen er omtalt i kap. 23.3.7.

Første ledd fastslår en plikt for den ansvarlige til å treffe tiltak for å avverge eller begrense skader eller ulemper, dersom aktiviteter i samsvar med loven eller vedtak i medhold av loven medfører uforutsette konsekvenser for miljøet. Det kan f.eks. være tale om lovlig utsetting av fremmede organismer som viser seg å medføre langt hurtigere spredning av organismene enn forventet, eller en etablering i norsk natur av organismer man regnet med ikke ville overleve. Plikten til å treffe tiltak er begrenset, idet det bare kreves gjennomført ”rimelige” tiltak. Begrensningen har sammenheng med at virksomheten som forårsaker skade er lovlig, og at heller ikke myndigheten har forutsett muligheten for skade. I vurderingen av hva som kan regnes som rimelige tiltak, bør det bl.a. ses hen til hvor alvorlige miljøkonsekvenser det dreier seg om, hvor omfattende tiltak som er nødvendig, hva tiltakene vil koste og den ansvarliges økonomiske stilling.

Annet ledd gir myndigheten etter loven hjemmel til å pålegge den ansvarlige å treffe tiltak innen en fastsatt frist. Begrensningen i første ledd gjelder også her. Det er presisert at myndighetene kan pålegge tiltak for å gjenopprette den tidligere tilstand i miljøet så langt det er mulig.

§ 68 (direkte gjennomføring)

Blir et pålegg som inneholder krav som nevnt i § 66 første ledd eller § 67 annet ledd ikke etterkommet av den ansvarlige, kan myndigheten etter loven sørge for iverksetting av tiltakene. Myndigheten etter loven kan også sørge for iverksetting av tiltakene dersom disse haster av hensyn til miljøet, eller det ikke kan påvises en ansvarlig.

Utgifter til tiltak etter første ledd kan kreves dekket av den ansvarlige. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Lignende bestemmelser finnes i forurensningsloven § 74 jf. § 76, kulturminneloven § 16, lakse- og innlandsfiskloven § 7 og svalbardmiljøloven § 97.

Retten til direkte gjennomføring er omtalt i kap. 23.3.8.

Første ledd første punktum gir myndigheten etter loven rett til å sørge for iverksetting av tiltak dersom pålegg om retting etter utk. § 66 første ledd eller pålegg om utbedring og gjenoppretting etter utk. § 67 annet ledd ikke blir etterkommet av den ansvarlige. Tiltak som den ansvarlige har en lovbestemt plikt til å utføre i henhold til utk. § 67 annet ledd, kan i utgangspunktet ikke gjennomføres direkte. Det fremgår imidlertid av første ledd annet punktum at myndigheten etter loven likevel kan iverksette tiltak dersom dette haster av hensyn til miljøet, eller det ikke kan påvises en ansvarlig. Det siste alternativet kan f.eks. være aktuelt der det er utført et ulovlig inngrep i et verneområde og myndigheten ikke har klart å finne ut hvem som har utført inngrepet. Hvis det er aktuelt å iverksette tiltak mot fremmede organismer som ved egen hjelp har kommet inn i norsk natur, og som innebærer en trussel mot det biologiske mangfold, må det i tilfelle skje i medhold av utk. § 18 tredje ledd jf. første ledd bokstav g. Dersom den tiltaket skal iverksettes overfor, fysisk motsetter seg tiltaket eller fortsetter med den virksomheten som det er kommet pålegg om å stanse, kan myndighetene etter loven ikke selv gripe fysisk inn. I slike situasjoner må myndighetene be om assistanse fra naturoppsynet så langt dette har politimyndighet eller fra politiet.

Etter annet ledd kan utgiftene til tiltak utført etter første ledd kreves dekket av den ansvarlige. Dette omfatter også utgifter til erstatning etter utk. § 69 annet ledd. Krav om utgiftsdekning regnes ikke som enkeltvedtak, men er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 § 7-2 bokstav e.

§ 69 (bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak)

Er det nødvendig for gjennomføring av tiltak etter §§ 66, 67 eller 68, kan det gjøres bruk av den ansvarliges eller – om nødvendig – andres faste eiendom.

Blir det etter første ledd gjort bruk av andres faste eiendom, skal vedkommende ha erstatning av den ansvarlige for tap som skyldes skade og ulempe. Staten innestår for beløpet.

Lignende bestemmelser finnes bl.a. i forurensningsloven § 75, vannressursloven § 62, svalbardmiljøloven § 97 annet ledd og genteknologiloven § 21 første ledd siste punktum.

Paragrafen er omtalt i kap. 23.3.9.

Første ledd første punktum fastslår at det ved gjennomføring av tiltak etter §§ 66, 67 og 68 kan gjøres bruk av den ansvarliges eiendom eller om nødvendig andres faste eiendom. Bruk av den ansvarlige eiendom vil for det første gjelde tilgang til fast eiendom der det som forårsaker miljøskaden eller faren for skade befinner seg. Videre kan det være aktuelt å bruke redskap eller verktøy for opprydding som den ansvarlige disponerer. Når det gjelder bruk av andres eiendom, kan det bl.a. være tale om å skaffe seg adkomst via annens faste eiendom til stedet der miljøskaden har opptrådt eller kan opptre. Dette kan f.eks. være nødvendig ved innsamling av fremmede organismer.

Retten til å gjøre bruk av den ansvarliges eiendom gjelder både løsøre og fast eiendom, og retter seg mot de tilfeller der myndigheten etter loven sørger for iverksetting av tiltak etter utk. § 68. Bruk av andres eiendom kan være aktuelt både der den ansvarlige gjennomfører tiltak etter utk. §§ 66 eller 67 og der myndigheten sørger for iverksetting av tiltak etter utk. § 68. Retten til å gjøre bruk av andres eiendom gjelder bare fast eiendom. Med fast eiendom menes grunn- og vannarealer og bygninger.

Annet leddførste punktum pålegger den ansvarlige en plikt til å betale erstatning for tap som skyldes skade eller ulempe som påføres andre gjennom bruk som nevnt i første ledd av vedkommendes faste eiendom. Den ansvarliges erstatningsplikt gjelder både der det er myndigheten som har tatt i bruk andres eiendom og der den ansvarlige selv gjør dette. Etter annet punktum innestår staten for beløpet. Dette innebærer at tredjeperson som må tåle å få sin eiendom brukt, kan velge å rette erstatningskravet direkte mot staten. Staten vil da ha regress mot den ansvarlige.

§ 70 (tvangsmulkt)

For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven blir gjennomført, kan myndigheten etter loven fatte vedtak om tvangsmulkt.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelsen av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner da å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter loven har fastsatt. Tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd dersom særlige grunner tilsier det, og løper da fra en eventuell overtredelse tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.

Tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller en annen sammenslutning, en stiftelse eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten vanligvis pålegges dette. Er tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Lignende bestemmelser finnes bl.a. i forurensningsloven § 73, genteknologiloven § 24, vannressursloven § 60 og svalbardmiljøloven § 96.

Paragrafen er omtalt i kap. 23.3.10.

Første ledd gir hjemmel for å pålegge tvangsmulkt. Tvangsmulkten inngår i Naturfondet, jf. utk. § 72 første ledd.

Annet ledd gir regler om når tvangsmulkten i tilfelle tar til å løpe, og angir i første punktum som utgangspunkt at tvangsmulkten først fastsettes når en overtredelse har funnet sted. Er det viktig å sikre at den fastsatte frist ikke blir overtrådt, kan det være grunn til å fastsette tvangsmulkt i selve tillatelsen med hjemmel i tredje punktum . Tvangsmulkten løper etter femte punktum ikke dersom etterlevelse er umulig pga. forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Det presiseres i sjette punktum at tvangsmulkt fastsettes enten som løpende mulkt eller som engangsmulkt. Vanligvis bør det fastsettes løpende mulkt, men det er grunn til å benytte den formen som antas å være mest effektiv i det enkelte tilfellet. Formålet med tvangsmulkt skal være å sikre etterlevelse. En tvangsmulkt må fastsettes slik at den ansvarlige har mulighet for å unngå den ved å oppfylle den aktuelle plikten.

Tredje ledd første punktum fastslår at tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. I selskapsforhold m.v. skal tvangsmulkt vanligvis rettes mot den juridiske person, ikke mot den enkeltperson som har stått for overtredelsen ( annet punktum ). I tredje punktum fastsettes det at en tvangsmulkt i konsernforhold ikke bare kan inndrives hos det selskapet som tvangsmulkten er rettet mot, men også hos et morselskap. Dette øker sikkerheten for at tvangsmulkten kan virke som et effektivt pressmiddel, idet manglende midler i datterselskapet ikke behøver å hindre inndriving. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Påløpt tvangsmulkt kan derfor inndrives uten søksmål og dom. Fjerde punktum gir departementet hjemmel til å frafalle en påløpt tvangsmulkt. Uten en bestemmelse om dette vil det være Stortinget selv som må avgjøre om tvangsmulkten skal frafalles, jf. Grunnloven § 75 d om Stortingets bevilgende myndighet. En avgjørelse om å frafalle eller la være er ikke å regne som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 71 (miljøerstatning)

Den som overtrer bestemmelser i denne loven eller som tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i loven, skal etter pålegg fra myndigheten etter loven betale miljøerstatning til Naturfondet.

Avgjørelse av om pålegg skal gis og fastsetting av miljøerstatningens størrelse skjer etter en samlet vurdering av de aktuelle miljøverdienes betydning, miljøskadens eventuelle omfang og varighet, overtrederens skyld, øvrige sanksjoner pålagt overtrederen og omstendighetene for øvrig. Kongen kan gi forskrift om forenklet pålegg etter fastsatte satser for bestemte overtredelser.

Pålegg om miljøerstatning er tvangsgrunnlag for utlegg. Erstatningskravet kan også tas opp i straffesak. Blir erstatningskravet brakt inn for retten i straffesak, sivilt søksmål eller ved klage over utleggsforretning, kan retten prøve erstatningskravet fullt ut. Pålegget kan ikke påklages etter forvaltningslovens regler. Underretning om pålegget skal gi opplysning om reglene i leddet her.

Departementet kan frafalle pålagt erstatning helt eller delvis.

Paragrafen er ny, men en lignende bestemmelse finnes i svalbardmiljøloven § 95 tredje og fjerde ledd. Det vises til kap. 23.3.11.

Første ledd gir hjemmelen for miljøerstatning. Den innebærer en regel om objektivt erstatningsansvar etter særskilt pålegg fra en myndighet etter loven. Forutsetningen er at den erstatningspliktige har overtrådt en bestemmelse som er gitt i naturmangfoldloven eller i medhold av den, eller som er fastsatt i annen lovgivning der bestemmelsen tjener til å gjennomføre mål og prinsipper i naturmangfoldloven. Som eksempel på det siste kan nevnes overtredelse av forskrifter etter skogbruksloven § 17 b. Uansett hva slags bestemmelse som er overtrådt, gis pålegget av en myndighet som er utpekt etter naturmangfoldloven, og erstatningsbeløpet går inn i Naturfondet, jf. utk. § 72.

Miljøerstatning kan pålegges selv om overtredelsen faktisk ikke har voldt noen økologisk skade. Men hvorvidt skade er voldt, kan ha stor betydning for om pålegg bør gis. Miljøerstatning bør normalt ikke pålegges for rene formalovertredelser.

Annet ledd første punktum gir nærmere retningslinjer for når miljøerstatning bør pålegges og for erstatningens størrelse. En bred helhetsvurdering er avgjørende, men de momenter som er uttrykkelig nevnt i annet ledd, vil ha særlig betydning ved vurderingen. Det skal legges vekt på betydningen av de miljøverdier som er eller kunne bli berørt av overtredelsen, f.eks. om det gjelder sjeldne eller sårbare arter. Det bør legges stor vekt på om det faktisk er inntrådt miljø­skade og hvor omfattende og varig den er. Også overtrederens skyld – om overtredelsen er skjedd forsettlig eller hvilken grad av uaktsomhet som er utvist, og om overtrederen kjente eller burde ha kjent til den aktuelle bestemmelsen – vil ha betydning. Det samme gjelder om overtrederen blir møtt med andre sanksjoner, idet det bør tilstrebes at den samlede sanksjon blir rimelig.

Det vil derfor tale mot erstatningen eller for å redusere den at vedkommende straffes for overtredelsen. Men det er ikke utelukket å kombinere straff og miljøerstatning. Siden miljøerstatning må regnes som en sivilrettslig reaksjon i forhold til den europeiske menneskerettskonvensjon, kan den ilegges uten hinder av forbudet mot dobbelt strafforfølgning i konvensjonens protokoll 7 art. 4, uansett om pålegget om miljøerstatning vedtas før eller etter at straffesaken er avgjort.

Særlig med sikte på mindre og mer standardpregete overtredelser bestemmer annet ledd annet punktum at Kongen kan gi forskrift om såkalt forenklet pålegg om erstatning etter faste satser for overtredelsen. Ordningen kan sies å være en parallell til forenklet forelegg i straffesaker. Adgangen til å gi forenklet erstatningspålegg kan f.eks. delegeres til Statens naturoppsyn.

Etter tredje ledd første punktum er pålegg om miljøerstatning tvangsgrunnlag for utlegg. Men den erstatningspliktige kan bringe pålegget inn for retten ved vanlig sivilt søksmål, klage over utleggsforretning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16, eller i en straffesak dersom det blir reist tiltale mot overtredelsen. I alle tilfelle vil retten etter annet punktum – til forskjell fra alminnelige forvaltningsrettslige regler om prøving av forvaltningsvedtak – kunne prøve erstatningspålegget fullt ut, både om vilkårene for pålegg er til stede, om det bør kreves erstatning og med hvilket beløp. Til gjengjeld fastsetter tredje punktum at pålegg om erstatning ikke kan påklages etter forvaltningsloven. Fjerde punktum skal sikre at den erstatningspliktige får underretning om de særskilte regler om overprøving av pålegget. Loven setter ingen egen frist for når slik overprøving kan kreves.

Fjerdeledd svarer til utk. § 70 tredje ledd fjerde punktum for tvangsmulkt og fastsetter at departementet kan frafalle pålagt erstatning helt eller delvis, jf. merknadene til utk. § 70 tredje ledd siste punktum foran.

§ 72 (Naturfondet)

Naturfondet består av midler innkrevd i medhold av §§ 70 og 71.

Fondets midler kan bare brukes til følgende tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av naturen:

1. skjøtsel og gjenoppretting av naturtilstanden så langt dette ikke dekkes av en ansvarlig,

2. tilskudd til noen som lider tap ved at bestemmelser i eller i medhold av naturmangfoldloven er overtrådt.

Naturfondet styres av den myndighet som Kongen fastsetter. Avgjørelser om tildeling etter annet ledd bokstav b er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Paragrafen gir regler om Naturfondet. En lignende bestemmelse om Svalbards miljøvernfond finnes i svalbardmiljøloven § 98. Det vises til kap. 23.3.11.

Første ledd angir hvilke midler som inngår i Naturfondet: tvangsmulkter etter utk. § 70 og miljøerstatninger etter utk. § 71.

Paragrafen har ikke nærmere bestemmelser om hvem som skal administrere Naturfondet. Om dette skal legges til et særskilt oppnevnt styre eller til et forvaltningsorgan, må avgjøres i samband med iverksettingen av loven, jf. tredje ledd. Naturfondet er statens eiendom. Det er ikke noe eget rettssubjekt, men kan sammenlignes med Svalbards miljøvernfond, Viltfondet og Statens fiskefond.

Annet ledd bestemmer hvilke formål fondets midler kan brukes til. Det overgripende kravet er at formålet må være bevaring og bærekraftig bruk av naturen. Dette er avgrenset og konkretisert i bokstav a og b. Bokstav a gjelder skjøtsel som er hjemlet direkte i loven eller i avtale med grunneieren eller rettighetshaveren, samt tiltak for å gjenopprette en tidligere miljøtilstand som er endret ved en overtredelse av naturmangfoldloven, ved lovlig virksomhet eller av naturen selv. Det er imidlertid ikke meningen at midlene skal brukes slik at de reelt sett fritar den som ellers ville være ansvarlig for å bekoste gjenoppretting, typisk etter utk. § 68 annet ledd. Bokstav b åpner adgang til å bruke Naturfondets midler til å gi tilskudd til noen som har lidd tap ved en overtredelse av naturmangfoldloven når de ikke får erstattet dette på annen måte. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller der bruk av allemannsrett i næring eller til livsopphold ikke kan fortsette eller må reduseres vesentlig som følge av overtredelsen.

Tredje ledd har regler om administrasjonen av Naturfondet. Det skal styres av den myndighet som Kongen fastsetter. Det følger av tredje ledd annet punktum at fondets tildelinger bare regnes som enkeltvedtak i de tilfelle som er nevnt i annet ledd bokstav b. Hvilket organ som i så fall er klageinstans, vil bero på hvilken myndighet som skal styre Naturfondet, idet klageinstansen etter forvaltningsloven § 28 første ledd er det organ som er nærmest overordnet dette. Skulle dette føre til en uhensiktsmessig ordning, vil forvaltningsloven § 28 fjerde ledd første punktum gi hjemmel til å innføre f.eks. en særskilt klagenemnd i stedet.

§ 73 (straff)

Med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som

1. forsettlig overtrer §§ 6 eller 27 første ledd,

2. forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av §§ 15 til 18, 20 til 22, 23 tredje ledd bokstav a og b, 24, 25, 27 annet eller tredje ledd, 28 til 30, 33 til 38, 42, 52, 53, 58 til 60, 63 til 66 eller pålegg etter 67.

Er det inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 3 år anvendes.

Bestemmelsen avløser naturvernloven § 24. Lignende straffebestemmelser finnes bl.a. i viltloven § 56 og lakse- og innlandsfiskeloven § 49.

Det vises til kap. 23.3.13.

Straff kan bare ilegges for overtredelse av de bestemmelsene som konkret er angitt i utk. § 73.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil ett år ( første ledd ). Er det voldt betydelig miljøskade eller fare for det, øker strafferammen til fengsel i tre år. Dette gjelder også der det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter ( annet ledd ). For de alvorligste tilfellene gjelder generalklausulen for miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b. Den økede strafferammen er således bare aktuell for overtredelser som ikke rammes av straffelovens bestemmelse. Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskap, sammenslutning, stiftelse, enkeltpersonsforetak, bo eller offentlig virksomhet) kan selve foretaket straffes med bøter etter straffeloven §§ 48 a og 48 b.

For straff for overtredelse av den alminnelige aktsomhetsplikten og hensynsregelen i utk. § 6 og aktsomhetsplikten i utk. § 27 første ledd gjelder det krav om forsett. Ved de øvrige overtredelser er kravet forsett eller grov utaktsomhet. Har overtrederen opptrådt uaktsomt uten at uaktsomheten er grov, må eventuelt andre reaksjoner enn straff anvendes. Inndragning etter straffeloven – av utbytte eller av gjenstander – forutsetter at det foreligger en straffbar handling, og kan derfor bare skje når overtredelsen er gjort med forsett eller grov uaktsomhet.

I samsvar med straffeloven § 2 er alle overtredelser etter naturmangfoldloven forbrytelser. Det innebærer bl.a. at også forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 49. Medvirkning er ikke uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. Etter forslaget til ny straffelov i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) § 15 vil imidlertid den som medvirker til overtredelsen bli rammet av straffebudet.

Kapittel X Avsluttende bestemmelser

§ 74 (ikrafttreden)

Denne lov trer i kraft når Kongen bestemmer. Kongen kan fastsette at loven skal tre i kraft til forskjellig tid for forskjellige bestemmelser eller forskjellige grupper av organismer.

Etter første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Store deler av loven vil kunne tre i kraft uten at det utarbeides nærmere forskrifter. For noen deler av loven kan det imidlertid være aktuelt å utarbeide forskrifter eller endre eksisterende forskrifter før bestemmelsene i naturmangfoldloven trer i kraft. Blant annet vil ikrafttreden av utk. § 23 om prioriterte arter og § 49 om utvalgte naturtyper medføre en plikt for myndighetene til å vurdere prioritering eller utvelging for arter eller naturtyper som har en dårlig økologisk tilstand. Annet punktum gir hjemmel for delt ikraftsetting, både for forskjellige bestemmelser og for forskjellige organismegrupper dersom det skulle vise seg aktuelt.

§ 75 (overgangsbestemmelser)

Forskrifter og enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved loven her, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.

Hjemmelsgrunnlaget for en rekke forskrifter etter gjeldende naturvernlov, viltlov og lakse- og innlandsfisklov vil etter naturmangfoldlovens ikrafttreden ligge i denne loven. Forskriftene vil etter første punktum stå ved lag, inntil annet blir bestemt av Kongen.

For det første gjelder dette alle verneområder opprettet med hjemmel i naturvernloven (eller tidligere naturvernlover). Det vil neppe være noe umiddelbart behov for å gjennomgå eksisterende verneforskrifter med tanke på tilpassing til naturmangfoldloven, siden naturmangfoldloven i stor grad viderefører områdevernbestemmelsene i naturvernloven. For noen få verneområder kan det likevel være aktuelt å vurdere f.eks. vernekategorien på nytt sett i lys av utvalgets forslag. Det kan også være spørsmål om forholdet mellom f.eks. utk. § 45 om dispensasjon og gjeldende dispensasjonsregler i verneforskriften. Videre kan det bl.a. reises spørsmål om tilbakevirkende kraft for naturmangfoldlovens regler om kompensasjon for vern (utk. §§ 47 og 48). Etter annet punktum vil Kongen kunne gi overgangsregler om slike og andre spørsmål.

For det annet vil forskrifter om jakt, fangst, fiske, annet uttak og erstatning for rovviltskader i utgangspunktet bli videreført. Det vil imidlertid være nødvendig å innarbeide naturmangfoldlovens vilkår for høsting, annet uttak og utsetting i de aktuelle forskriftene. Dette gjelder også for forskrifter etter saltvannsfiskeloven, selv om hjemmelsgrunnlaget her blir uendret.

Forskrifter om artsfredning etter naturvernloven bør gjøres om til forskrifter om prioritering av arter.

§ 76 (endringer i andre lover)

1. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom endres slik:

§ 2 første ledd nytt nr. 55 skal lyde:

55. Skjøtsel og istandsetjing til naturvernformål.

Bestemmelsen vil gi en begrenset adgang til ekspropriasjon av rett til skjøtsels- eller restaureringstiltak, jf. kap. 17.4.2. Den gir ikke noen alminnelig rett til å ekspropriere privat eiendom som ønskes vernet etter naturmangfoldloven. Eieren vil følgelig beholde de beføyelser over eiendommen som ikke er forbudt etter vernevedtaket og som ikke er til hinder for gjennomføring av skjøtselen.

2. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova) endres slik:

§ 3 første ledd første punktum skal lyde:

Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller for det biologiske mangfaldet eller kulturlandskapet på staden , må eigaren ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda.

§ 10 første ledd ny bokstav e skal lyde:

e) så langt det vil vere til meins for det biologiske mangfaldet eller kulturlandskapet, om ikkje trongen til tryggjingstiltak gjer retting naudsynt.

Endringen i granneloven § 3 innebærer at hensynet til det biologiske mangfold kommer inn ved vurdering av om trær kan felles i henhold til granneloven § 3. Hva som kan anses for å ha nevneverdig betydning for det biologiske mangfoldet på stedet, må avgjøres konkret i den enkelte sak. Det kan være treet i seg selv som er spesielt i forhold til de artene som ellers forekommer i området, eller det kan f.eks. være en fugl av en sjelden art som hekker i treet. Også hensynet til det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet vil være sentralt.

Hensynet til biologisk mangfold kan påberopes av grunneieren selv, men fordi det er en allmenn interesse, kan retten legge vekt på dette uten at dette er påberopt særskilt fra partene i saken, og retten vil også selv kunne innhente bevis og opplysninger av betydning for vurderingen.

Etter § 10 første ledd er rettsvirkningen av overtredelse av bl.a. § 3 første ledd at naboen har krav på retting. Etter forslaget vil dette bare gjelde dersom retting ikke er til skade for det biologiske mangfold, med mindre sikkerhetshensyn (f.eks. for å unngå at et svekket tre blir veltet av sterk vind) gjør retting nødvendig. Hva som er til skade for det biologiske mangfold, må ses i lys av formuleringen i § 3 første ledd første punktum, dvs. at det må være tale om ”nevneverdig” skade.

3. Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern endres slik:

§ 17 b første ledd første punktum skal lyde:

For skogområder av særlig verdi for friluftsliv og naturvern, herunder områder med utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49 , kan Kongen av hensyn til disse interesser fastsette nærmere forskrifter som foruten slike begrensninger som loven ellers hjemler adgang til, kan inneholde også andre og mer vidtgående restriksjoner for skogbruket.

§ 30 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Skogbruksplan for skog som inneholder utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, skal ivareta hensynet til de utvalgte naturtypene, jf. naturmangfoldloven § 51 første ledd.

§ 30 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Skogbruksplan for skog som inneholder utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, kan bare godkjennes hvis gjennomføring av tiltak etter planen ikke forringer den utvalgte naturtypens utbredelse og økologiske tilstand.

I skogbruksloven § 17 første ledd første punktum fastslås uttrykkelig at områder med utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49, regnes som områder av ”særlig verdi for friluftsliv og naturvern”, der det kan innføres særskilte restriksjoner for skogbruket. Det vises for øvrig til kap. 19.3.2.3.

Bestemmelsen i utk. § 30 annet ledd nytt annet punktum gjentar regelen i naturmangfoldloven utk. § 52 første ledd om at en skogbruksplan skal ivareta hensynet til utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven utk. § 49. Det vises for øvrig til kap. 19.3.2.2 og merknadene til utk. § 52.

Etter utk. § 52 annet ledd første punktum kan eiere eller brukere av skogeiendommer som inneholder utvalgte naturtyper søke kommunen om godkjenning av skogbruksplan for så vidt den berører forekomster av utvalgte naturtyper. Kommunen kan etter utk. § 52 annet ledd tredje punktum bare gi godkjenning ”hvis gjennomføring av tiltak etter planen ikke forringer den utvalgte naturtypen utbredelse og økologiske tilstand” (annet punktum). I den situasjonen som beskrives her, er det altså skogeieren eller skogbrukeren selv som søker om å få godkjent en (frivillig) skogbruksplan. Etter skogbruksloven § 30 er det skogbruksmyndighetene som krever at det utarbeides skogbruksplan, som skal godkjennes etter skogbruksloven § 30 tredje ledd. Utkast til § 30 tredje ledd nytt annet punktum slår fast at i slike tilfeller skal det anvendes den samme normen som ved godkjenning av frivillige skogbruksplaner etter naturmangfoldloven utk. § 52. Se også kap. 19.3.2.2 og 19.3.2.4.

Skogbruksloven er for tiden under revisjon. Tilsvarende endringer som foreslås her, bør i så fall innarbeides i en ny skogbrukslov eller forskrifter etter loven.

4. Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter endres slik:

§ 8 b nytt fjerde ledd skal lyde:

Kongen kan gi forskrift om at patentsøknaden skal gi opplysning om det er gitt melding etter naturmangfoldloven § 58 og om en oppfinnelse har gjort bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap, dersom dette er tilfellet.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

Bestemmelsen gir adgang til ved forskrift å innføre krav om å opplyse om bruk av lokalbefolkninger eller urfolks tradisjonelle kunnskap, hvis slik kunnskap er brukt for å komme frem til oppfinnelsen. Dessuten kan det ved forskrift bestemmes at patentsøknaden skal opplyse om det er gitt melding etter reglene i utk. § 58 om uttak av genetisk materiale. Oppfyllelsen av slike krav er ikke et vilkår for å få patent. I forskriften kan det bestemmes nærmere hva som skal regnes som tradisjonell kunnskap og hvilke opplysninger som skal gis. Ved utarbeiding av en slik forskrift bør det ses hen til de resultater som er nådd i internasjonale drøftelser om spørsmålet, bl.a. i WIPO. Hjemmelen for et krav om at det skal opplyses om uttak av genetisk materiale er meldt etter reglene i utk. § 58, kan benyttes for å støtte opp under denne meldeplikten, og må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelser i patentloven § 8 b om plikt til å gi opplysninger om materialets opprinnelse. Det vises for øvrig til kap. 22.7.

5. Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom endres slik:

§ 2 annet ledd skal lyde:

I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet med retten, kva som er i samsvar med tida og tilhøva, og kva som høver til å fremje det biologiske mangfaldet på staden.

Bestemmelsen i § 2 fastsetter i dag at verken eieren eller servitutthaveren må bruke sin rådighet over eiendommen slik at det urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for andre. Etter forslaget til endringer i annet ledd vil hensynet til det biologiske mangfoldet på stedet være blant de momentene som skal vektlegges ved rimelighetsvurderingen. Det vil også komme naturlig inn ved vurdering av om noe er ”unødig” etter første ledd. Å ”fremje” det biologiske mangfold på stedet må tolkes med utgangspunkt i bl.a. naturmangfoldlovens bestemmelser, særlig formålsbestemmelsen i utk. § 1 og målene for naturtyper, økosystemer og arter i utk. §§ 4 og 5. I en rettstvist skal retten legge vekt på hensynet til det biologiske mangfold også om det ikke er særskilt påberopt av partene, og retten kan i det øyemed innhente bevis og opplysninger som måtte trenges til vurderingen.

6. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern oppheves.

Det vises til kap. 15, 16 og 17, samt utk. §§ 23 og 32 til 48.

7. Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner endres slik:

§ 2 skal lyde:

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Reglene om kulturminner gjelder så langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til, eller som har utviklet seg gjennom samspillet mellom mennesker og naturen.

Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.

Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes. Ved vurdering av verneverdier kan det i tillegg legges vekt på viktige naturverdier knyttet til kulturminnene.

§ 15 annet ledd skal lyde:

Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a til j uavhengig av alder, særskilte anlegg som parker, hageanlegg, alleer m.v. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til. Fredningen kan omfatte biologiske elementer som bidrar til helheten i parker, hageanlegg, alleer mv.

§ 19 første ledd skal lyde:

Departementet kan frede et område rundt et fredet kulturminne og skipsfunn som nevnt i § 14 så langt det er nødvendig for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet eller for å beskytte vitenskapelige interesser som knytter seg til det. Fredningen kan gjelde de biologiske elementene som skaper eller som bidrar til å skape miljøet som kulturminnet er en del av.

§ 20 første ledd skal lyde:

Et kulturmiljø kan fredes av Kongen for å bevare områdets kulturhistoriske verdi. Fredningen kan gjelde naturelementer som skaper eller bidrar til å skape områdets egenart.

Definisjonene av kulturminner i § 2 første ledd første punktum utelukker etter sin ordlyd ikke naturforekomster eller biologisk materiale. Som det fremgår av kap. 20.3.1 og vedlegg 15, har erkjennelsen av kulturminneverdien av biologisk materiale likevel ikke vært særlig fremtredende i praksis. Tilføyelsen i annet punktum kan bidra til større oppmerksomhet om det bidraget som biologisk materialet har gitt til kulturdannelsen. Samspillet mellom mennesker og naturen er sentral i denne sammenheng, jf. også kap. 21.1.

Etter ordlyden gjelder reglene om kulturminner ”så langt de passer”. Denne tilføyelsen er tatt med på bakgrunn av at de fleste av kulturminnelovens bestemmelser er utformet med tanke på ikke-levende fysiske spor etter mennesker. For eksempel ligger det i sakens natur at en gammel kulturplantesort ikke kan være automatisk ”fredet” etter kulturminneloven § 4, selv om den skulle være dekket av et av alternativene i første ledd. Det er nettopp gjennom den videre bruken at en slik sort kan fortsette å bestå.

Bestemmelsen i tredje ledd annet punktum gjelder naturverdier , i motsetning til første ledd annet punktum der et er tale om kulturminneverdier . Bestemmelsen åpner for at naturverdier kan trekkes inn i kulturminnemyndighetens skjønnsutøving når man vurderer om et kulturminne eller et kulturmiljø bør vernes. Naturverdiene alene vil ikke kunne føre til vern etter kulturminneloven. De kan imidlertid innebære en viktig tilleggsverdi, som f.eks. kan være utslagsgivende ved valget mellom vern av to kulturminner eller kulturmiljøer der kulturminneverdiene anses for å være like store i begge forekomster.

Til endringen i § 15 vises til kap. 20.1.3.2 og vedlegg 15. Nytt annet ledd annet punktum åpner for at de enkelte biologiske elementer som bidrar til helheten i parker, hageanlegg og lignende kan bli utpekt som en uttrykkelig del av det som fredes. Dette har bl.a. betydning for hva skjøtselstiltak vil kunne omfatte. For eksempel kan skjøtselstiltakene gå ut på å erstatte døde planter av en gammel plantesort med eksemplarer av samme sorten. Forutsetningen er at de biologiske elementene ”bidrar til helheten” i det fredede anlegg.

Enkeltstående elementer, f.eks. trær som det knytter seg historiske hendelser til, f.eks. Kongebjørka, vil kunne fredes som selvstendige kulturminner etter kulturminneloven § 15 annet ledd første punktum jf. utk til nytt annet punktum i § 2 første ledd.

Til endringen i § 19 vises til kap. 20.3.1.3. I likhet med forslaget til nytt annet punktum i § 15 annet ledd fastslår forslaget til § 19 første ledd nytt annet punktum at biologiske elementer kan være en del av det som omfattes av fredningen. ”Biologiske elementer” kan i denne sammenhengen være f.eks. enkelttrær eller et bestemt plantesamfunn. Det er et vilkår at de biologiske elementene ”bidrar til å skape miljøet som kulturminne er en del av”. Kulturminnet er dermed fremdeles det sentrale elementet, og naturverdier alene kan ikke gi grunnlag for fredning etter kulturminneloven § 19 første ledd.

Til endringen i § 20 vises til kap. 20.3.1.4. Tilføyelsen i annet punktum klargjør at rene naturelementer må kunne fredes som kulturmiljø. Forutsetningen er at naturelementene er påvirket av mennesker, eller har oppstått gjennom et samspill mellom mennesker og naturen, jf. formuleringen om at området skal ha ”kulturhistorisk verdi”. ”Områdets egenart” viser dels tilbake til første punktum, dvs. de kulturhistoriske verdiene som ligger til grunn for fredningen, og som helt eller delvis kommer til uttrykk i naturelementene. I tillegg innebærer begrepet ”områdets egenart” at naturelementer som er en naturlig del av områdets helhet, kan inngå. Naturverdier alene er imidlertid ikke tilstrekkelig for anvendelsen av § 20 første ledd.

8. Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet endres slik:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven).

§ 1 første ledd skal lyde:

Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares.

§ 3 oppheves.

Overskriften til kap. III skal lyde:

Kapittel III Vilt i fangenskap

§ 7 skal lyde:

§ 7 (forbud mot vilt i fangenskap)

Ingen skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Kongen kan gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskriften kan det settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.

§ 8 oppheves.

Overskriften til kap. IV skal lyde:

Kapittel IV Jaktbare arter og jakttider

§§ 11 til 14 a oppheves.

§ 24 første ledd skal lyde:

Bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov.

§ 25 første ledd første punktum skal lyde:

Bruk av kjemikalier eller gift til avliving av annet vilt enn smågnagere og krypdyr, er forbudt.

§ 26 nr. 8 og 9 oppheves.

§ 47 oppheves

§ 51 annet ledd skal lyde:

Vederlag for felling i henhold til naturmangfoldloven § 16 første ledd bokstav b kan fastsettes av departementet.

Det vises til kap. 11.2. De alminnelige prinsippene for artsforvaltning, herunder viltforvaltningen, foreslås regulert i naturmangfoldloven.

Henvisningen til naturmangfoldloven i endringen av § 1 tar særlig sikte på bestemmelsene i lovens kap. I, II og III, jf. kap. 11.2 og 11.5.

Viltloven § 3 inneholder i dag fredningsprinsippet for virveldyr. Bestemmelsen foreslås erstattet av naturmangfoldloven utk. §§ 5 første ledd, 6, og 15 til 17, jf. kap. 11.2 og 13.7.2.2.

Endringen i kapitteloverskriften til viltloven kap. III og § 7 er en konsekvens av at biotopvernbestemmelsen foreslås overført til naturmangfoldloven og gjort generell for alle arter, jf. utk. § 37, samtidig som gjeldende § 3 første ledd tredje punktum om å holde i fangenskap ikke overføres til naturmangfoldloven. Denne bestemmelsen foreslås i stedet plassert i viltloven § 7. Den eksisterende forskriftshjemmelen i § 26 nr. 8 bør da naturlig plasseres som § 7 annet ledd. Det vises ellers til kap. 11.2, 13.7.3.1, 13.7.4 og 16.9.

Viltloven § 8 foreslås opphevet, idet bestemmelsen overføres til naturmangfoldloven utk. § 22.

Som følge av at avlivingsregelene i §§ 11 til 14a overføres til naturmangfoldloven, jf. utk. §§ 17 til 19, må også overskriften til viltloven kap. IV endres.

Endringene i §§ 24 og 25 er en konsekvens av opphevelsen av § 3 og opprettholder den regel som etter gjeldende lov følger av § 3 annet ledd tredje punktum.

Forskriftshjemmelen i § 26 nr. 8 er tatt inn i § 7 annet ledd, og hjemmelen i nr. 9 blir erstattet av den generelle regelen for alle arter i naturmangfoldloven utk. § 25.

Viltloven § 47 regulerer i dag innførsel og utsetting av viltarter eller -underarter som ikke fra før forekommer i distriktet. Dette vil bli dekket opp av naturmangfoldloven utk. §§ 28 og 29.

9. Lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. endres slik:

§ 4 første ledd innledningen skal lyde:

For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig, eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst eller hensynet til utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 49 tilsier det, kan departementet gi forskrifter om:

Det vises til kap. 19.3.4.1. Tilføyelsen i saltvannsfiskeloven § 4 første ledd sikrer at hensynet til utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven kan gi grunnlag for reguleringer av fiske, hvis det anses nødvendig for å oppfylle utk. § 49 i naturmangfoldloven.

10. Lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningsloven endres slik:

§ 20-4 annet ledd ny bokstav g skal lyde:

g) For arealer som grenser opp mot områder som er vernet etter naturmangfoldloven kan det gis bestemmelser for å hindre forringelse av verneverdiene. Det kan også gis bestemmelser om tiltak som kan forringe forekomster av utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 50, jf. § 49.

Nåværende bokstav g og h blir henholdsvis bokstav h og i.

§ 69 nr. 1 nytt fjerde punktum skal lyde:

Ved avgjørelsen skal det legges vekt på om dette kan skje uten skade for det biologiske mangfold på stedet.

§ 70 nr. 1 annet ledd skal lyde:

Kommunen skal påse at veglovens bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt , og at plasseringen så vidt mulig ikke blir til skade for det biologiske mangfold på stedet .

§ 107 første ledd skal lyde:

Skilt, reklameinnretninger o.l. skal godkjennes av kommunen før de settes opp, med mindre de kan meldes etter § 86 a. Ved avgjørelse av om godkjenning skal gis eller om melding som nevnt skal kreves lagt frem for kommunen som søknad etter § 94, jf. § 86 a første ledd bokstav a, tas hensyn til bl.a. om skilt eller reklameinnretning o.l. vil virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken. Frittstående reklameskilt eller reklameinnretning eller innskrift, tegning eller innretning på hus, trær, berg, stein og lignende i reklameøyemed må normalt ikke anbringes utenfor tettbygd strøk.

Om endringen i § 20-4 annet ledd vises til kap. 16.12.4. Den nye bokstav g åpner for at kommunen i kommuneplanens arealdel kan gi bestemmelser som bidrar til å opprettholde verneverdiene i et verneområde eller naturverdiene i en forekomst av utvalgte naturtyper. Tilføyelsen etablerer ingen ny arealkategori, men gir kommunen noe større handlingsfrihet til å fastsette nærmere bestemmelser. Bestemmelsene kan gis i arealer som grenser opp mot slike områder som nevnt. Dette innebærer en forholdsvis snever avgrensning av det arealet som det kan gis særskilte bestemmelser for. Ny bokstav g må vurderes på nytt når Planlovutvalgets forslag følges opp.

Plan- og bygningsloven § 69 handler om den ubebygde del av en byggetomt og fellesarealer i byggefelt. Tredje punktum åpner i dag for at kommunen kan kreve at trær og beplantning på tomta blir fjernet eller beskåret, hvis det anses nødvendig av hensyn til lysforhold, brannsikring, areal for tilfredsstillende oppholdssted i det fri for beboerne, herunder lekeplass for barn, og for avkjørsel og parkering av biler, motorsykler og sykler for bebyggelsens behov (første ledd). Ved den foreslåtte tilføyelsen i fjerde punktum trekkes hensynet til det biologiske mangfold inn i vurderingen av om trær eller beplanting bør fjernes eller beskjæres. Det vises også til merknadene til utk. § 76 nr. 2.

Plan- og bygningsloven § 70 omhandler bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense. Når kommunen skal godkjenne bygninger plassering, skal den i dag påse at veglovens bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt. Etter vegloven § 29 skal byggegrenser langs offentlig vei ta vare på hensynet til både veisystemet, trafikken og miljøet på eiendommen. Byggegrensen skal bidra til å ta vare på miljøhensyn og andre samfunnshensyn (vegloven § 29 første ledd). I tillegg er det satt faste grenser for avstand til riksvei (50 m), fylkesvei (15 m), kommunal vei (15 m) og gang- og sykkelvei (15 m). Innenfor disse byggegrensene kan trær, busker og annen plantevekst kreves fjernet. Tilføyelsen i § 70 skal bidra til at det ved plassering av bygninger ikke bare tas hensyn til disse bestemmelsene i vegloven, men også til at plasseringen på best mulig måte tilpasses det biologiske mangfold. Dette kan f.eks. bety at bygninger plasseres slik at små ”flekker” med naturlig vegetasjon beholdes.

Nytt siste punktum i § 107 første ledd er en videreføring av naturvernloven § 15, som foreslås opphevet. Overføringen til plan- og bygningsloven medfører at myndigheten i første instans vil ligge til kommunen istedenfor fylkesmannen.

11. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. endres slik:

§ 4 oppheves.

§ 7 annet ledd oppheves. Tredje og fjerde ledd blir nye annet og tredje ledd.

Femte ledd blir nytt fjerde ledd og skal lyde:

Annet ledd gjelder ikke for kraftutbyggingstiltak som krever konsesjon etter lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer eller vannressursloven, og heller ikke for andre tiltak som krever konsesjon etter vannressursloven, med mindre formålet med tiltaket er å øke fangsten av fisk på stedet, forskyve fangsten av fisk i vassdraget, eller forandre én eller flere arters produksjon, bestandsstørrelse eller utbredelse.

§§ 8 og 9 oppheves.

§ 33 første ledd første punktum skal lyde:

I samsvar med naturmangfoldloven og formålet i loven her kan Kongen tillate fiske etter anadrome laksefisk.

§ 34 skal lyde:

Kongen gir forskrift om regulering av fiske etter innlandsfisk, herunder om redskapstyper, redskapsbruk og stenging av vassdrag av hensyn til fangst av ål. Det kan gis særskilte regler for forskjellige områder eller vassdrag. Ved fastsetting av forskrifter for vassdrag hvor det går anadrome laksefisk, skal det tas hensyn til denne bestanden.

Lakse- og innlandsfiskloven § 4 inneholder i dag fredningsprinsippet for anadrome laksefisk og for fisk som går i lakseførende vassdrag eller vassdragsstrekning. Bestemmelsen tas opp i naturmangfoldloven utk. §§ 5, 15 og 16.

Om endringen i § 7 vises til kap. 11.2, 13.7.3.1, 13.7.4 og 16.9. Biotopvernbestemmelsen foreslås overført til naturmangfoldloven, og gjort generell for alle arter. Endringen i nytt fjerde ledd er en språklig forenkling i forhold til gjeldende lov.

For opphevingen av §§ 8 og 9 vises til kap. 14.4.3.3. Innførsels- og utsettingsreguleringen foreslås overført til naturmangfoldloven, jf. utk. §§ 27 til 29. Reglene i naturmangfoldloven er imidlertid noe lempeligere enn dagens lakse- og innlandsfisklov §§ 8 og 9 ved at utsetting av stedegen stamme ikke lenger er avhengig av tillatelse. Iverksetting av kultiveringstiltak vil likevel fortsatt kreve tillatelse etter lakse- og innlandsfiskloven § 10 første ledd. Det vises for øvrig til merknadene til § 29.

Bestemmelsene i §§ 33 og 34 er omredigert for å tilpasse teksten til naturmangfoldloven, jf. utk. §§ 5, 15 og 16. Lakse- og innlandsfiskloven § 34 er ved forskrift 18. desember 1992 nr. 1177 gjort gjeldende for alle ferskvannsorganismer. Det betyr at også naturmangfoldloven utk. §§ 20 og 21 kommer til anvendelse.

12. Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett § 4 endres slik:

§ 4 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:

Det skal i søknaden oppgis fra hvilket land foredleren mottok eller hentet materialet som ligger til grunn for den nye sorten (leverandørland). Patentloven § 8 b første til tredje ledd gjelder tilsvarende. Kongen kan gi forskrift om at søknaden skal gi opplysning om det er gitt melding etter naturmangfoldloven § 58 og om det ved foredlingen er gjort bruk av lokalbefolkningers eller urfolks tradisjonelle kunnskap, dersom dette er tilfellet.

Forslaget til endringer i planteforedlerloven innebærer for det første at det ved søknader om planteforedlerrett stilles det samme kravet om å oppgi leverandør- eller opprinnelsesland som allerede gjelder for patentsøknader, jf. patentloven § 8 b. For det annet innebærer forslaget en forskriftshjemmel for å kunne kreve opplysninger om melding etter naturmangfoldloven, og om bruk av tradisjonell kunnskap. Det vises for øvrig til merknadene til utk. til endringer i patentloven, jf. utk. § 76 nr. 4

13. Lov 21. juni 1996 nr. 38 om statlig naturoppsyn endres slik:

§ 2 første ledd skal lyde:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

• lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

• lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,

• lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

• lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, i den utstrekning departementet bestemmer,

• lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, og

• lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

• lov … om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven) blir overholdt.

Departementet kan gi forskrift om at oppsynet skal føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i medhold av plan- og bygningsloven så langt disse er gitt for å gjennomføre naturmangfoldloven § 50.

Nåværende annet og tredje ledd blir nye tredje og fjerde ledd.

Nytt femte ledd skal lyde:

Oppsynet har rett til å ferdes med bruk av kjøretøy, båt eller luftfartøy når dette er nødvendig for utføring av oppsynets oppgaver. Motorferdsel skal skje så skånsomt og begrenset som forholdene tillater.

Det vises til kap. 23.2.2.3. Endringene i første ledd er av lovteknisk karakter og omfatter henvisning til naturmangfoldloven i stedet for naturvernloven. Annet ledd vil gi hjemmel for å la naturoppsynet også få oppgaver som gjelder håndheving av plan-. og bygningsloven av hensyn til utvalgte naturtyper. Det nye femte ledd gir naturoppsynet klar hjemmel for nødvendig motorferdsel for utføring av oppsynsoppgavene, også i forhold til grunneiere som måtte motsette seg dette. Det fremheves i annet punktum at motorferdselen skal begrenses så langt det praktisk lar seg gjøre og at den skal skje skånsomt, jf. også motorferdselloven § 8.

14. Lov 24. november 2000 nr. 81 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) endres slik:

§ 18 første punktum skal lyde:

Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak fastsette om et vassdragstiltak trenger konsesjon etter § 8 eller gi forskrift om at visse vassdragstiltak eller vassdragstiltak i nærmere angitte områder skal meldes til vassdragsmyndigheten.

§ 33 første ledd bokstav b skal lyde:

b) bestemmelser i vedtak etter naturmangfold-loven kap. V , eller

§ 33 annet ledd første punktum skal lyde:

For så vidt vassdraget går inn under vedtak etter naturmangfoldloven kap. V , gjelder reglene i og i medhold av naturmangfoldloven istedenfor loven her.

Om endringen i § 18 vises til kap. 19.3.5.2. Tilføyelsen skal sikre at det kan etableres meldeplikt for vassdragstiltak i områder med forekomster av utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven utk. § 49.

Endringene i § 33 er en konsekvens av at bestemmelsene i dag viser til naturvernloven.

15. Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) § 9 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

For innførsel av levende organismer kan det stilles krav av hensyn til virkningene for biologisk mangfold.

Det vises til kap. 14.4.3.5 og merknadene til utk. § 30. Bestemmelsen vil sikre at forskrifter om innførsel etter matloven (f.eks. om planteskadegjørere) kan utformes slik at det tas hensyn til mulige virkninger for det biologiske mangfold i Norge.