5 Hovedtrekk ved norsk natur

Fjellblokka kallar dei meg òg

Musøyra heiter eg,

fjellmo for sume,

og her i høgfjellet

høyrer eg til,

ei ørliti selje

på berre ein tume

men endå eit tre,

det minste av alle,

segjer Linné.

Kulden er hard her

og vinden strid,

her kan ein kje stå

med kruna vid

og susa som askar

og almar i lid, –

ein lyt gjera seg liten

og krjupa på kne,

det er mykje å vita

at du er til

og at geiter og smale

vil knuspa din ved, –

meg leitar dei etter

mil etter mil,

sogningen

kallar meg smil.

Olav H. Hauge

5.1 Innledning

Antallet naturtyper og arter som er representert i Norge er ikke stort, sett i globalt perspektiv. Likevel karakteriseres norsk natur av stor variasjon over korte avstander. Dette kan i første rekke tilskrives landets naturlige beskaffenhet, men også menneskets påvirkning gjennom noen tusen år.

Norge strekker seg over 13 breddegrader (fra 58o til 71o N) og 27 lengdegrader (fra 40o til 31o Ø), har en tydelig klimagradient fra kyst- til innlandsstrøk, stor geologisk og geomorfologisk variasjon, samt et vertikalspenn på nær 2500 meter fra lavland til høyfjell. Kombinasjonen av topografi, nordlig beliggenhet og påvirkning fra varme havområder gir opphav til en variasjon i naturgrunnlag som er unik i europeisk sammenheng.

Norge er et artsfattig land som følge av et synkende antall arter fra ekvator mot høyere breddegrader. Norske terrestriske økosystemer er også relativt unge (< 10 000 år) som følge av siste istid. Artsfattigdom forbindes gjerne med sårbarhet for økosystemeffekter ved bortfall av enkeltarter. Norge har likevel en særegen flora og fauna, som også har lokale, genetiske tilpasninger til et nordlig levested. I Norge finner vi både Europas sydligste forekomst av arktisk natur og verdens nordligste edelløvskoger og furuskoger. I vestlandsnaturen gjenspeiles disse kontrastene ved at løvskog og isbreer opptrer side om side. Norge har også noen av Europas høyeste fossefall. Av de ti høyeste fossefallene er fire uregulert. 1 Videre har Norge Europas fire dypeste innsjøer. 2

Norge har også en unik, og ikke minst variert, kystnatur, og det er langs kysten og på kontinentalsokkelen vi finner de mest produktive marine økosystemene. Det er grunn til å regne med at de marine økosystemene i nordområdene omfatter ukjente arter og tilpasninger i større utstrekning enn de terrestriske områdene.

5.2 Preg av menneskers bruk gjennom tidene

Det har bodd mennesker i Norge i ti tusen år, og sporene etter menneskers virksomhet i norsk natur er mange. De finnes i form av både kulturminner og menneskepåvirket landskap og biologisk mangfold. Menneskers aktivitet har likevel ikke nødvendigvis medført endringer i det biologiske mangfoldet. Det er ingen tvil om at menneskers fremferd i terrenget gjennom tusener av år var mindre omfattende og satte færre varige spor enn den gjør i dag.

Da menneskene tok til å dyrke jorden, ble grunnlaget lagt for varig omforming av både landskap og biologisk mangfold i et helt annet omfang enn tidligere. Med tiden har påvirkningen på naturen gradvis økt, og i dag er naturen mange steder sterkt omformet i forhold til det som var utgangspunktet. Samtidig er jordbrukets kulturlandskap mer variert i Norge enn i de fleste andre land i Nord-Europa, noe som henger sammen med den store variasjonen vi har i naturgitte forhold, i bruksstruktur og i arealanvendelse til matproduksjon. I mange deler av landet har allsidig jordbruksdrift funnet sted helt opp mot vår tid. Derfor har vi fortsatt levende kunnskap om tradisjonelle driftsformer og rester etter mange forskjellige kulturmarkstyper. 3

Reindriften har en lang historie i store deler av landet. Særlig gjelder dette Finnmark, der reindriften har benyttet nesten hele arealet gjennom hundrevis av år. Ifølge NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur antas det at overgangen til en drift med mer spesialisering og innføring av større flokker skjedde i løpet av 1600-årene, og at denne utviklingen fortsatte i det påfølgende hundreåret. Reinen er en naturlig forekommende art på hele Nordkalotten, og dens påvirkning på vegetasjon og landskap er i utgangspunktet en del av økosystemet. Likevel betegner samene selv Finnmarksvidda som et ”kulturlandskap” og begrunner dette med den menneskelige virksomheten, herunder reindriften – men også jakt og fiske – som har funnet sted på vidda i århundrer.

De naturpregete og de kulturpåvirkete områdene danner en mosaikk som samlet fremstår som det norske landskapet vi i dag kjenner – variert og særegent. Økt påvirkning fra mennesker har imidlertid ført til at de villmarkspregete områdene – som også er en del av mosaikken – er i ferd med å reduseres i antall og størrelse. 4 Fra 1900 til 1998 ble andelen villmarkspregete områder redusert fra 48 % til 11,7 % av Norges areal.

5.3 Mangfoldet av naturtyper

5.3.1 Generelt

Direktoratet for naturforvaltning har i DN-håndbok 13-1999 om kartlegging av naturtyper pekt ut 56 naturtyper som spesielt viktige for biologisk mangfold. Naturtypene er kategorisert i sju hovednaturtyper: myr, rasmark/berg/kantkratt (under skoggrensen), fjell, kulturlandskap, ferskvann/våtmark, skog og havstrand/kyst. Naturtypene er gjengitt i tabell 5.1. Dette er ingen fullstendig oversikt over norske naturtyper, men en oversikt over naturtyper som ut fra gitte kriterier antas å være spesielt viktige for biologisk mangfold. Oversikt over utvelgingskriterier mv. for naturtyper som er spesielt viktige for biologisk mangfold, er gitt i boks 5.1.

Til forskjell fra de terrestriske naturtypene er spesielt viktige marine naturtyper ikke kategorisert fullt ut. I DN-håndbok 13-1999 listes ni naturtyper opp under havstrand/kyst, men disse dekker utelukkende ulike strandtyper samt noen få marine naturtyper i grunne områder. I DN-håndbok 19-2001 om kartlegging av marint biologisk mangfold er elleve marine naturtyper listet opp, jf. tabell 5.2. Det er en viss overlapping mellom naturtypene i de to håndbøkene. Det går frem av DN-håndbok 19-2001 at heller ikke her har målet vært å lage en fullstendig oversikt over marine naturtyper, men å finne frem til naturtyper som utgjør særegne biologiske samfunn, eller som utgjør levested for hensynskrevende arter eller spesielle stammer. Det blir også presisert at grunne og kystnære områder er mest vektlagt.

I rapporten fra et pilotprosjekt gjennomført i 2003 med basis i DN-håndbok 19-2001, 5 foreslås det å ta med ytterligere to marine naturtyper (skjellsand og ålegras) ved revisjon av håndboka. 6

Innenfor en og samme naturtype er det ofte flere utformninger, som regel med ulik regional utbredelse. Dette betyr at artsinventaret innen en naturtype kan variere ganske mye. Innenfor en enhet som f.eks. kalkskog vil det være andre arter i kalkskog ved Oslofjorden enn i en tilsvarende enhet i Nord-Trøndelag. Når det gjelder vegetasjon, er det foreslått å dele norsk natur inn i 137 vegetasjonstyper, som igjen kan deles inn i knapt 400 utformninger, dels regionale utformninger og dels økologiske spesialutformninger. 7

Det er verdt å merke seg at det finnes naturtyper i Norge som ellers i verden har begrenset utbredelse. Et eksempel på dette er kystgranskogen (boreal regnskog) som forekommer i deler av Midt-Norge. Denne sjeldne og artsrike naturtypen finnes ellers i Europa bare i små områder i Skottland og Irland, mens det utenfor Europa er forekomster i Nord-Amerika og langs Stillehavskysten i Russland. En rekke områder av denne naturtypen inngår i verneplan for barskog i Midt-Norge, vedtatt ved kgl.res. 31. august 2001.

Norge har også intakte områder med naturtyper som i mange europeiske land er blitt dramatisk redusert, som f.eks. våtmarker. Urørte vassdrag og intakt vassdragsnatur i Europa er nå nærmest begrenset til de rester som ennå finnes i Norden og Nord-Russland. Norge har dessuten dominans av næringsfattige innsjøer, en vanntype som er blitt sjelden i Mellom-Europa.

5.3.2 Hovednaturtyper knyttet til land og ferskvann

Hovednaturtypen fjell dekker 47 % av Norges fastlandsareal. Sammen med arealene i Arktis og de nordlige delene av Sverige, Finland og Russland representerer disse områdene Europas siste store sammenhengende villmarksområder. Sunndalsfjella, Dovrefjell og Rondane er de eneste intakte fjelløkosystemene i Europa vest for Uralfjellene hvor det fortsatt finnes opprinnelig villrein ( Rangifer tarandus ), fjellrev ( Alopex lagopus ) og jerv ( Gulo gulo ) innenfor samme område. Bestandene er imidlertid sårbare.

Av Norges areal er ca. 37 % dekket av skog . Halvparten av dette regnes som produktiv skog, som også huser en stor andel av det biologiske mangfoldet. Urskog, det vil si virkelig urørt barskog, finnes knapt i Norge i dag. Derimot har vi flekkvis arealer med lite berørt skog, såkalt ”naturskog”. Disse områdene er levesteder for en rekke truete og sjeldne arter.

Av Norges anslåtte artsantall på ca. 60 000 (se kap. 5.5) antas det at omtrent halvparten er knyttet til skog. Disse artene representerer store forskjeller i utbredelsesmønstre og krav til levevilkår. For eksempel lever noen lavarter bare på svært gamle trær, gjerne i fuktige søkk eller nordhellinger med høy luftfuktighet, mens mange sopper krever skogsmiljøer som over lange tidsperioder uavbrutt inneholder mye dødt trevirke av store dimensjoner. Dødt trevirke er trolig det viktigste substratet for å opprettholde mangfoldet av insekter, kryptogamer og visse fuglearter i de skandinaviske skogøkosystemene. 8

Kulturlandskapet fremstår mange steder som svært artsrikt. Det gamle jordbruket, slik det ble drevet i Norge langt inn i forrige århundre, var preget av kontinuerlige inngrep som ga grunnlag for høy diversitet. Eksempler på artsrike kulturlandskap er urterike slåtteenger, fuktige naturenger, seterområder og kystlyngheier. Det biologiske mangfoldet i jordbrukslandskapet er hovedsakelig knyttet til åkerskillene, kantsonene og åkerkantene. Hele 90 % av biodiversiteten i jordbrukslandskapet er knyttet til disse landskapselementene. Stabile kantsoner, det vil si kantsoner med veletablert flerårig vegetasjon, er svært viktige for det biologiske mangfoldet på artsnivå.

Vassdragsbeltene er av de områdene som har størst artsrikdom og biologisk produksjon. Blant annet utgjør de svært produktive våtmarksområdene viktige leve-, hekke-, beite-, trekk- og overvintringsområder for en rekke fuglearter. Av de ca. 250 fugleartene som er påvist hekkende i Norge, er mellom 60 og 70 arter i større eller mindre grad knyttet til ferskvann. For mange truete eller sårbare arter har vassdragene med kantsoner dessuten en avgjørende funksjon som leveområde eller for artens spredning. Norge er for øvrig det eneste landet i verden der atlantisk laks, sjørøye og sjøørret forekommer i samme vassdrag.

Elvedelta er en av Norges mest sårbare naturtyper. Elvedeltaene omfatter landarealene rundt nederste del av elveløpene og gruntvannsområdene utenfor. I Norge utgjør elvedeltaene forholdsvis små arealer, men de er viktige som biotop bl.a. fordi de fungerer som nøkkelområder for mange arter. Deltaene er oppvekst-, hekke-, raste- og overvintringsområder for en lang rekke fuglearter og inneholder vegetasjonssamfunn og plantearter som er spesielle for slike områder. Ved elvedelta ut i sjø er overgangssonen mellom fersk- og saltvann særdeles artsrik og produktiv.

Dammer, så som skogsdammer, gårdsdammer og hagedammer, er særdeles viktige som leveområder, ikke minst for amfibiene (frosk, padder og salamandre). I kulturlandskapet utgjør også fuktig beitemark og småbekker biotoper av stor verdi for biologisk mangfold.

Myr utgjør størstedelen av våtmarksarealene, men nøyaktige beregninger av myr- og torvmarksarealet i Norge finnes ikke. Det antas at det samlede myrarealet har vært ca. 30 000 km2 eller knapt 10 % av landarealet, 9 men at det i dag er redusert til i overkant av 20 000 km2, se kap. 7.3.3.6. Cirka 2/3 av myrarealene ligger under skoggrensen. Norge er et av de land i verden som har størst variasjon i myrtyper, fra de ekstremt næringsfattige til de ekstremt næringsrike.

Foto: Ragnar Frislid/NN/Samfoto

Rasmark, berg og kantkratt utgjør stort sett mindre områder. Kantkratt omfatter skogkanter mot rasmarker, strender og andre åpne områder og oppstår ofte ved at åpne arealer brukt til slått og beite gror igjen. I områder med ultrabasiske bergarter (olivin, serpentin) og tungmetallrik berggrunn utvikles særegne vegetasjonssamfunn. Vegetasjon på tungmetallrik mark finnes særlig ved gruveanlegg. 10

5.3.3 Naturtyper knyttet til havstrand/kyst og marint miljø

I en omtale av marine naturtyper kan det være hensiktsmessig å dele disse i to hovedkategorier: de som hører til strand- og fjæresonen og de som hører til sjøsonen.

Naturtypene i strand- og fjæresonen er marine eller marint påvirket, men ikke permanent neddykket i salt- eller brakkvann. Arter som vokser her, er landlevende arter som lever i tilknytning til strand, og marine arter som utelukkende eller hovedsaklig lever i tidevannssonen. De fleste naturtypene under havstrand/kyst i DN-håndbok 13-1999 (se tabell 5.1) hører hjemme i denne kategorien, og mange av de terrestriske rødlisteartene 11 (7,1 %) har tilhold her. Som særegne naturtyper eller naturtyper som utgjør levesteder for hensynskrevende arter, refererer DN-håndbok 19-2001 for denne hovedgruppen til littoralbasseng og bløtbunnsområder i strandsonen (se tabell 5.2).

Naturtypene i sjøsonen er permanent neddykket i salt- eller brakkvann. DN-håndbok 19-2001 lister i denne kategorien opp ni naturtyper som er særegne eller som utgjør levested for hensynskrevende arter (se tabell 5.2). I tillegg kommer skjellsand og ålegrassamfunn, jf. kap. 5.3.1. Korallrev og tareskoger er to av de mest artsrike marine biotopene.

Artsmangfoldet tilknyttet kaldtvannskorallrev er for enkelt dyregruppers vedkommende nesten like stort som det man finner ved korallrev i tropiske gruntvannsområder. Det er påvist konsentrasjoner av koraller langs eggakanten på dyp mellom 200 og 400 m fra Bømlo i sør til Finnmark i nord. Det finnes også store rev inne på sokkelen, f.eks. revet på Sularyggen. Sularevet ligger på 280–300 m dyp utenfor vestkysten av Midt-Norge, i en forsenkning mellom Frøyabanken i sørvest og Haltenbanken i nordøst. Sularevet er verdens største kjente kaldtvannskorallrev, om lag 13 km langt, opp til 35 m høyt og 350 m bredt.

Stortare har sin hovedutbredelse i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, men finnes langs hele kysten. Tareskogen utgjør leveområde og næring for en rekke andre arter. Blant annet er den viktig som oppvekstområde for fisk og som næringsområde for flere arter sjøfugl, spesielt skarv og teist. I tillegg er tarevoller på land en viktig faktor i fødegrunnlaget for insektetende trekkfugl.

5.4 Grøntarealer i byer og tettsteder

Byer og tettsteder har et stort potensial for biologisk mangfold. Norske byer og tettsteder er ofte lokalisert på de biologisk mest gunstige stedene, gjerne nær saltvanns- eller ferskvannskilder og dertil grensende mot skog og kulturmark. En gjennomgang av 26 byer og tettsteder med minst 7000 innbyggere (i 1991) viste at naturelementet fjord forekom i 22 av dem, elv i 17, innsjø i 9, skog i 16 og kulturmark i 19. 12

Grøntstrukturen i byer og tettsteder består bl.a. av natur- og kulturlandskapene i og rundt byene og tettstedene; løkker, parker, kirkegårder, turveier, idrettsanlegg, kolonihager og private hager. Bekker, elver, vann og sjøområder har også stor betydning.

I de ytre delene av en by vil dyre- og plantesamfunnene i hovedsak gjenspeile artsmangfoldet i omkringliggende områder, mens sentrumsområdene kan ha særtrekk som gir grunnlag for spesielle ”urbane økosystemer”. Her gir de fysiske omgivelsene og trafikken høyere temperatur og tørrere klima enn i et åpent landskap. Årlig gjennomsnittstemperatur i bykjernen kan være 0,5–1,5oC høyere enn i de ytre delene av byen, noe som bl.a. kan gi grunnlag for forekomst av varmekjære planter.

Den norske byfloraen inneholder et stort innslag av innførte plantearter, sammenliknet med annen kulturpåvirket vegetasjon. Noen av disse artene kan ha svært lokal utbredelse, da de er kommet til Norge som følge av enkelthendelser eller geografisk konsentrert menneskelig virksomhet. Mange av artene som kom til Norge for flere hundre år siden, er nå i tilbakegang, jf. kap. 7.3.4.

De dyreartene som finner seg til rette i urbane omgivelser, har det til felles at de mestrer negative miljøfaktorer som forurensning, forstyrrelser, konkurranse (særlig med mennesker) og spesielle dødelighetsfaktorer som et liv i byen medfører. Fordi de er så tilpasningsdyktige, opptrer de gjerne tett, det vil si med store individantall. Ifølge Bevanger (1992) er 29 pattedyrarter observert regelmessig i byer og tettsteder, men bare seks av disse (rødrev, ekorn, brunrotte, husmus, grevling og forvillet huskatt) antas å forekomme hyppig i den indre kjernen.

5.5 Artsmangfoldet

Samlet artsantall for Norge inkludert marint miljø anslås til rundt 60 000 (eksklusive bakterier og virus), fordelt på artsgrupper som vist i tabell 5.3. Totalt antall påviste arter i Norge er ca. 38 500. 13 Man regner dermed med at det i Norge kan finnes over 20 000 arter som ennå ikke er påvist her.

¹ tabellen omfatter ikke bakterier

² ca. 16 000 arter er hittil beskrevet, men trolig finnes det over 20 000 arter

³ usikkert anslag, omfatter både fastsittende alger og planktonalger

⁴ hvorav 250 er hekkende arter

⁵ hvorav ca. 1 600 arter enten er innført av mennesker eller bare opptrer sporadisk

⁶ hvorav ca. 400 busk- og bladlavarter og 1 400 skorpelav

⁷ anslag

For enkelte arter innehar Norge en stor andel av den europeiske bestanden. Dette gjelder f.eks. for havørn ( Haliaeetus albicilla ), lunde ( Fratercula arctica ), villrein ( Rangifer tarandus ) og lemen ( Lemmus lemmus ). Samtidig har en rekke arter yttergrensen for sin utbredelse i Norge. Enkelte av disse kan fremstå som sjeldne i Norge selv om de har store bestander i andre deler av sitt utbredelsesområde. Posisjonen som randsone for mange arters utbredelsesområde bidrar til at norsk natur fremstår som spesiell. Inngrep i Norge som påvirker disse artenes leveområder negativt, kan få som konsekvens at yttergrensen for utbredelsen forskyves og den geografiske utstrekningen av leveområdene totalt sett innsnevres.

Det artsmangfoldet vi har i dag, bærer preg av påvirkning fra mennesker. Det gjelder særlig plantesiden. En lang rekke plantearter i norsk natur er innført av mennesker. Noen av disse regnes som introduserte problemarter (se kap. 7.2.5.4), mens mange av dem har forekommet i norsk natur eller på menneskepåvirket mark i lang tid, tilsynelatende uten å forårsake forstyrrelser i økosystemer eller å fortrenge stedegne arter. Gode eksempler på slike uproblematiske arter er de i dag allment utbredte plantene tunbalderbrå ( Chamomilla suaveolens ) og klistersvineblom ( Senecio viscosus ), som kom til landet på 1800-tallet og som i dag finnes omtrent overalt på skrotemark, dvs. steder der den naturlige vegetasjonen er sterkt forstyrret eller ødelagt ved inngrep (tomter, fyllinger, avfallsplasser, veiskråninger, jernbane-traséer). Et annet eksempel er den lille vårplanten vårpengeurt ( Thlaspi caerulescens ). Planten har siden slutten av 1800-tallet inntatt hele landet og finnes i tørre enger, i åpen tørr skog og på berg til langt opp i fjellet, men er beskjeden av vekst og har en voksemåte som gjør at den ikke fortrenger stedegne arter. 14

5.6 Genetisk variasjon

Den genetiske variasjonen i Norge påvirkes av nærheten til Atlanteren og polområdene, samt av gradienten fra kyst til høyfjell. Dette gir grunnlag for et særegent genmateriale, der tilpasning til et nordlig klima påvirket av Golfstrømmen er fremtredende. Særlig plantearter vil vise klimatilspasninger til bestemte områder og derfor ha egenskaper som er påvirket av både klima og jordsmonn.

Randpopulasjoner, jf. kap. 5.5, kan ha genetiske særtrekk som ikke opptrer i artens øvrige utbredelsesområde. Utryddelse av en art fra norsk natur kan dermed innebære tap av genetisk mangfold, selv om arten fortsatt finnes i andre land. Dette kan f.eks. illustreres med arten skjoldkreps ( Lepidurus arcticus ), et krepsdyr på 1–2 cm som forekommer i vann i høyfjellet og i arktiske strøk. Den er mange steder viktig føde for fisk og fugl. En studie av arten rundt hele polområdet viste en rekke lokale genetiske forskjeller, bl.a. var enkelte lokale bestander på Hardangevidda genetisk markert forskjellig fra andre populasjoner. 15 Tilsvarende mønste er vist for andre arter, og det understreker at tap av lokale bestander i randområder ofte også innebærer tap av unike, genetiske lokaltilpasninger.

De tallrike laksevassdragene i Norge har gitt grunnlag for stort genetisk mangfold hos atlantisk laks. Laksens evne til å finne tilbake til opp­vekstelva når den skal gyte, har ført til oppdeling i stedegne bestander som gjennom generasjoner har utviklet arvelige forskjeller. Disse genetiske forskjellene innebærer at hver enkelt bestand har de egenskapene som sikrer best mulig overlevelse i den elva de hører hjemme i.

I den foreløpige tilrådingen fra Rådgivende utvalg for marin verneplan er det vist til at enkelte av områdene på listen over foreslåtte marine beskyttede områder inneholder spesielle stammer. Dette gjelder f.eks. en genetisk distinkt sildestamme i Rossfjordstraumen i Troms, en egen hummerstamme i Tysfjorden i Nordland, en mulig egen stamme med polartorsk i Indre Porsangerfjord i Finnmark, samt brakkvannsarter som må antas å representere egne adskilte populasjoner eller stammer utenfor Glommas utløp i Østfold (Øra). 16 Det er registrert 14 ”ekte” brakkvannsarter i Øra-området: fire mangebørstemark ( polychaeter ), to snegler og åtte krepsdyr. Fire av artene er påvist som nye for Norge, og Øra naturreservat er verdens nordligste kjente lokalitet for disse. 17 I noen terskelfjorder og poller fra Bergen og nordover finnes et utvalg istidsrelikte arter med særlige krav til temperatur og vannkvalitet. Disse forekomstene har vært isolert fra hverandre i lang tid.

Hva domestiserte arter angår, har norsk landbruk gjennom tidene gitt opphav til et rikt genetisk mangfold. Landbrukets avl på de beste rasene eller sortene har vært ensbetydende med en styrt utviklingsprosess, som har gitt oss dagens utvalg av husdyrraser og plantesorter. I Norge er det ifølge Nordisk genbank for husdyr registrert sju kuraser, sju saueraser og hele 24 raser av høns. Det er anslått at variasjonen mellom rasene utgjør ca. 50 % av den totale genetiske variasjon innen hver husdyrart, mens variasjonen innen rase omfatter den resterende variasjonen. 18 For fremmedbestøvende plantearter viser mange studier at så mye som 80 % av variasjonen finnes innen populasjonen. 19 På plantesiden gir det store sortsutvalget av gress et godt bilde av variasjonen. Hele 149 gressorter fordelt på 19 ulike arter er godkjent for klassifisering eller er rettsbeskyttet i Norge pr. 1. november 2002. 20 , 21

Samtidig er det i dag en trend innen landbruket at den genetiske variasjonen reduseres gjennom ensrettet bruk av sorter eller raser. Genbankene for domestisterte arter er opprettet nettopp for å ta vare på en større del av det genetiske mangfoldet enn det som til enhver tid finnes i sortsmateriale og raser i aktivt bruk. Slik kan plante- og husdyrforedlere hente materiale for å øke den genetiske variasjonen i foredlingen og deretter selektere for ønskede egenskaper tilpasset nye krav til sortene og rasene.

5.7 Kunnskapsgrunnlag

5.7.1 Status

Et godt kunnskapsgrunnlag er en nøkkelfaktor i operasjonalisering av målsettinger om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, se kap. 11.8. I dag er kunnskapsgrunnlaget om Norges biologiske mangfold godt på noen områder og mindre godt på andre. Når det gjelder naturtyper, synes den biologiske og økologiske kunnskapen å være bra. Når det gjelder utbredelse og arealomfang av de ulike naturtypene, er kunnskapen derimot mer mangelfull.

For høyerestående dyr som virveldyr, mange insektgrupper, blomsterplanter, busk- og bladlav og tildels karsporeplanter er kunnskapsstatus rimelig god. Som for naturtyper er det imidlertid et problem at utbredelsen av truete arter er dårlig kartlagt. Det dårligste kunnskapsgrunnlaget har vi for dyphavsområder, spesielt i nord. Generelt er kunnskapen om det marine biologiske mangfoldet i Norge begrenset.

Kunnskapsstatus vedrørende genetisk mangfold hos viltlevende arter er dårlig, med noen ytterst få unntak. Vi vet mye om det genetiske mangfoldet hos laks ( Salmo salar ), ulv ( Canis lupus ), gaupe ( Lynx lynx ), en del plantearter, noen fiskearter (i tillegg til laks) og enkelte virvelløse dyr. Ellers finnes det kun sporadisk kunnskap om genetisk variasjon mellom populasjoner innen de enkelte artene. Det som finnes av kunnskap viser imidlertid at noen arter har stor genetisk variasjon mellom populasjoner (f.eks. laks), mens andre har svært liten variasjon (f.eks. abbor ( Perca fluviatilis )). Slike faktorer er sentrale for å bedømme ikke bare artens sårbarhetsstatus, men også sårbarheten knyttet til tap av genetisk spesielle populasjoner. Forholdene for laksen illustrerer i så måte betydningen av å forbedre kartleggingen av ulike populasjoners genetiske særtrekk.

For å sikre tilstrekkelig god forvaltning av arter og populasjoner, er det behov for bedre kunnskap om hvordan genetisk variasjon skal kunne opprettholdes og innavl kunne unngås. Viktig i denne sammenheng er kunnskap om genflyt mellom populasjoner, om hvilken habitatstørrelse som er nødvendig og om hvilken minstestørrelse en populasjon kan ha.

Videre er eksisterende kunnskap om genprodukter (enzymer o.a. proteiner) svært sparsom. Dette er først og fremst interessant i prospekteringssammenheng (se kap. 22). Her vil det i fremtidig kunnskapsoppbygging være mest relevant å rette oppmerksomheten mot de områder hvor Norge kan by på helt spesielle miljøforhold.

5.7.2 Kartlegging av biologisk mangfold

5.7.2.1 Innledning

For å sikre et godt kunnskapsgrunnlag om biologisk mangfold, er det en forutsetning at det gjennomføres kartlegging, overvåking og fortløpende oppdatering av kart og databaser. Etter artikkel 7 i biomangfoldkonvensjonen er partslandene forpliktet til å identifisere komponenter av biologisk mangfold som er av betydning for dets bevaring og bærekraftig bruk, og til å overvåke disse komponentene. Videre omfatter forpliktelsene identifisering og overvåking av prosesser og typer aktiviteter som har eller antas å ha betydelige konsekvenser for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt å opprettholde og organisere data i forbindelse med identifiserings- og overvåkingsaktivitetene.

5.7.2.2 Kartlegging og verdiklassifisering i kommunene

I 1999 iverksatte Miljøverndepartementet et program for kartlegging av biologisk mangfold i kommunene. Hensikten er å bidra til en mer presis og forutsigbar arealplanlegging i kommunene, samt sikre at kunnskap om biologisk mangfold er integrert i beslutningsgrunnlaget for slik planlegging. Innen utgangen av 2003 hadde alle kommuner fått tilbud om statlig tilskudd til kartleggingen. I 2004 får de om lag 100 kommunene som til nå ikke har gjennomført kartlegging, et tilskudd gjennom sine rammeoverføringer. Kartlegging av marint biologisk mangfold i utvalgte kommuner er fremdeles i en innledende fase, med utarbeidelse av metoder og en veileder for kommunene.

Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet fire håndbøker med kartlegging av biologisk mangfold som tema, se boks 5.1. Det er videre utviklet en metodikk for sammenstilling og verdisetting av biologisk mangfold, beregnet på datasett for naturtyper, vilt, rødlistearter og ferskvann. I tillegg kan kommunene ha andre typer data som bør vurderes når de skal komme frem til de viktigste arealene for biologisk mangfold. DN-håndbok nr. 13-1999 angir hvordan lokaliteter innenfor de forskjellige datasettene kan klassifiseres i enten A- eller B-områder, hvor A-områdene betegnes som svært viktige for biologisk mangfold og vil bestå av områder av regional eller nasjonal verdi, mens B-områdene betegnes som viktige for biologisk mangfold og vil bestå av områder som i hovedsak er av lokal verdi. For naturtyper er det foretatt en rangering av ulike utforminger innen de enkelte naturtypene, for rødlistearter mellom de ulike rødlistekategoriene, for vilt mellom ulike typer arter og funksjonsområder og for ferskvann mellom områder av nasjonal verdi og områder av regional verdi.

5.7.2.3 Kartlegging av miljøverdier i skog (MiS-prosjektet)

Prosjektet Miljøregistreringer i skog (MiS) ble initiert av Landbruksdepartementet i 1996 med formål å utvikle og utprøve et vitenskapelig basert opplegg for registrering av biologiske miljøverdier til bruk i skogbruksplanleggingen. 22 Prosjektet ledet frem til MiS-metodikken, som består av metodikk for registrering, samt for rangering og utvelging av registrerte miljøforekomster. MiS-registreringer utføres som en integrert del av skogbruksplanlegging eller i etterkant av utarbeidelse av slik plan.

Kartleggingen baseres på identifisering av konsentrasjoner og spredte forekomster av i alt 29 ulike livsmiljøer etter spesifiserte kriterier. Det er i hovedsak arealer for aktivt skogbruk, først og fremst i eldre, produktiv skog, som registreres. Hovedvekten legges på potensielt viktige leveområder for truete arter av moser, lav, sopp og insekter i skog. MiS dekker imidlertid ikke arter direkte, og det foretas ingen nyregistrering av rødlistearter.

I praksis gjennomføres kartlegging etter DN-håndbok 13-1999 helst på prioriterte arealer utenom skog, da MiS-kartlegging ofte forutsettes gjennomført på skogarealene. 23

5.7.2.4 Øvrig kartlegging av biologisk mangfold

Både Forsvaret og Statskog SF har igangsatt kartlegging av biologisk mangfold på sine eiendommer. 24

Forsvarets kartlegging av viktige områder for biologisk mangfold skjer i hovedsak etter Direktoratet for naturforvaltnings opplegg for kartlegging og verdisetting. Potensielt viktige leveområder for arter og viktige biotoper og økosystemer identifiseres, og det skjer dels nyregistrering av forekomster av rødlistearter. Bare utvalgte artsgrupper dekkes. Kartleggingen pågår i ca. 60 % av Forsvarets skyte- og øvingsområder.

Statskog foretar registrering av nøkkelbiotoper, restaureringsbiotoper og hensynsområder for biologisk mangfold, i hovedsak basert på Direktoratet for naturforvaltnings opplegg, men med detaljert registrering av forstlig tilstand og miljøforhold av potensiell verdi for biologisk mangfold. Verdisetting skjer i henhold til Direktoratet for naturforvaltnings veiledning. Dels foretas nyregistrering av forekomster av rødlistearter og signalarter, men kun for utvalgte artsgrupper.

5.7.2.5 Nasjonalt program for kartlegging og overvåking

I forlengelsen av programmet for kartlegging av biologisk mangfold i kommunene er det iverksatt et nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, med fastsatt programperiode 2003 til 2006. Det nasjonale programmet har som hovedmål å samordne og tilrettelegge data fra all kartleggings- og overvåkingsaktivitet som er relevant for biologisk mangfold. Dataene skal stedfestes og verdiklassifiseres, standardiseres og gjøres tilgjengelige over internett gjennom et felles brukergrensesnitt. I denne forbindelse tas det sikte på en harmonisering av MiS og naturtypekartleggingen (se kap. 5.7.2.2–5.7.2.3). Det vil også bli foretatt en vurdering av i hvilken utstrekning rødlistearter og truete vegetasjonstyper fanges opp av eksisterende programmer, og hvilke kartleggingsbehov som gjenstår. I første del av programperioden er kartlegging prioritert fremfor overvåking.

5.7.2.6 Artsdatabanken

Den nye Artsdatabanken er etablert i Trondheim. Artsdatabanken er organisert som en egen enhet knyttet til Vitenskapsmuseet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Det er oppnevnt eget styre for Artsdatabanken. Artsdatabanken er budsjettmessig underlagt Utdannings- og forskningsdepartementet, men med delfinansiering fra flere departementer. 25 Artsdatabanken skal være en nasjonal faglig informasjonskilde om biologisk mangfold, når det gjelder både naturtyper, arter og populasjoner (genetisk variasjon). De første årene skal Artsdatabanken prioritere sårbare og truete arter (rødlister, jf. nærmere kap. 13.6), truete naturtyper og introduserte problemarter. Artsdatabanken skal legge frem forslag for Direktoratet for naturforvaltning til klassifisering for bruk i nasjonale rødlister og til endringer av rødlistestatus.

Artsdatabankens hovedoppgave vil være å innhente og systematisere digitale data fra andre databaser, kvalitetssikre og bearbeide data om arter og naturtyper og gjøre disse dataene lett tilgjengelige for forskjellige samfunnsaktører og allmennheten. Dataene skal primært være i digital form. Artsdatabanken skal sikre at innsamlede data kan utveksles internasjonalt gjennom Global Biodiversity Information Facility (GBIF). 26 På sikt skal Artsdatabanken også kunne produsere kart, statistikker, artsfunnregistre, naturtyperegistre, rapporter og faktablad om bestemte arter. 27

5.7.2.7 Arts- eller områdespesifikke registre og databaser

En rekke nasjonale databaser og registre over spesielle områdetyper eller artsgrupper er etablert eller under etablering. Boks 5.2 gir en oversikt med kort omtale av noen av disse. Oversikten er ikke uttømmende, men viser at det er store variasjoner i registertyper, bl.a. hva organisasjons- og institusjonstilknytning, målgruppe og tilgjengelighet angår. Artsdatabanken, som er omtalt i kap. 5.7.2.6, vil bygge på bl.a. eksisterende databaser. 28