15 Utvikling i bruk av kulturminneloven § 15 annet ledd

Utarbeidet av sekretariatet i samarbeid med Riksantikvaren

Fredet 1981: Jonas Lunds hus og hage, Eikvåg i Farsund

Det første hageanlegget som ble fredet etter § 15, var hagen ved Jonas Lunds hus fra 1770-årene i Eikvåg i Farsund kommune. Bygningen ligger innerst i bukten i Eikvåg med terrassert hageanlegg bakenfor. Ifølge fredningsbrevet fra Miljøverndepartementet av 10. juli 1981 omfatter fredningen hageanlegget ”i en utstrekning som følger eiendomsgrensen”. En større del av hagen som var solgt fra eiendommen i 1957, ble derved ikke med i fredningen. Selv om bygningen er inngående beskrevet i fredningsbrevet, gis det her ingen videre beskrivelse av hageanlegget eller begrunnelse for at det er tatt med i § 15-fredningen. Riksantikvarens arkiv inneholder heller ikke noen nærmere redegjørelse for fredningen av hageanlegget. I et kort bakgrunnsnotat fra 1981 heter det at huset har ”en naturlig tilhørighet til sine nære omgivelser (terrasse med have og ...)”.

Fra grunneieren foreligger det imidlertid en grundig beskrivelse av anlegget i form av kart, skisser og fotografier. Hageanlegget ligger i stigende terreng sør for huset og består av et system av terrasser med trapper mellom, lagt opp av naturstein. Nåværende eiendomsgrense følger stort sett kanten av øverste terrasse. Eierens beskrivelse viser også hva det frasolgte området inneholder: tuften etter et lysthus og fire trær lengre unna, satt i firkant som en parallell til dem Jonas Lunds yngre bror Jochum plantet foran sin bolig på torget i Farsund. De fire trærne på torget ble senere Farsunds bymerke.

Grunnen til at hageanlegget ble tatt med i § 15-fredningen av Jonas Lunds hus, kan med andre ord ikke ha vært det menneskepåvirkete biologiske mangfoldet i hagen, det vil si vegetasjonen, men hagens spesielle arkitektur, det vil si terrassene og deres sammenheng med huset. Terrassene nevnes også særskilt i vedtaket. Selv ikke den markerte komposisjonen med de fire trærne var viktig nok til å bli fredet. For øvrig forteller fotografiene at det på det tidspunktet faktisk var en god del trevegetasjon på begge sider av huset, mens det på terrassene bare var gras, bortsett fra et par gamle frukttrær.

Fredet 1982: Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk, Lillehammer

Bjerkebæk med bygninger og hage ble fredet av Miljøverndepartementet etter kulturminneloven § 15 ved vedtak av 22. desember 1982. Begrunnelsen var at ”hovedbygningen, topografien og hageanlegget utgjør en helhet som viser situasjonen tilnærmet slik den var da Sigrid Undset levde.” Hele anlegget ble i Riksantikvarens brev til Miljøverndepartementet av 23. februar 1981 karakterisert som ”et genuint personalhistorisk monument over en av våre største forfattere”, og dermed definert som et fredningsverdig kulturminne som kvalifiserte for fredning etter § 15. Sigrid Undsets store interesse for hagen og noen detaljer i anlegget er også beskrevet i fredningsbrevet.

Likevel mangler også i denne saken en fullgod beskrivelse av den fredningsverdige hagen og ”topografien” for øvrig. Bare i innstillingen fra rådmannen i Lillehammer kommune til formannskapet (1980) kommer det til syne en forståelse av hva en fredning av hele eiendommen etter § 15 vil innebære: ”Da fredningen i dette tilfelle også omfatter utvendige anlegg, antas vedlikeholdsplikten og kravet om godkjenning av endringer også å gjelde denne delen av anlegget.” Noen nærmere bestemmelser for vedlikehold og godkjenning av endringer ser likevel ikke ut til å ha blitt utarbeidet.

Den 26. oktober 2000 vedtok Riksantikvaren å endre fredningen for eiendommen fra § 15 til § 19. Hovedbegrunnelsen var at ”det ikke er tilstrekkelig grunnlag [for] å anvende § 15 på hele området”. Samtidig ble det dermed rom for å sette opp et servicebygg i nordenden av eiendommen, slik alle parter var enige om da fredningssaken startet, også Riksantikvaren. Departementet vedtok likevel i 1982 å anvende bare § 15, og dermed kunne ikke en slik utbygging finne sted.

Spørsmålet om hvorvidt det var synet på hva som var fredningsverdig i henhold til § 15 som var endret siden 1982, eller de praktiske vurderingene når det gjaldt servicebygget, får stå åpent. Hovedpoenget med dette eksemplet er å vise hvordan § 15 i 1982 ble anvendt for å frede anlegget som helhet, det vil si som et udelelig kulturminne, men uten å gi nærmere retningslinjer for håndteringen av området omkring bygningene.

Fredet 1985: Borgestad i Skien

Fredningssaken startet allerede i 1968 på grunn av en reguleringsplan om utvidelse av Gunnar Knudsens vei som ville ødelagt Borgestadalleen, plantet av Gunnar Knudsen i 1920. Familien Borgestad fremmet derfor forslag om fredning av alleen. Da fredningen ble vedtatt i 1985, ble hele den 450 m lange alleen langs Gunnar Knudsens vei og hele gårdsbebyggelsen på Borgestad (totalt 11 bygninger) omfattet av § 15. Det omkringliggende jordbruksområdet og hagen ble fredet etter daværende § 21 (nåværende § 19), uttrykt slik i departementets fredningsbrev av 30. september 1981: ”Fredningen etter § 21 omfatter et område omkring bebyggelsen og alleen.”

I denne saken er det altså ikke 1700-tallshagen som fredes etter § 15, men den ca. 150 år yngre, praktfulle alleen. Riksantikvarens fredningsforslag overfor departementet inneholder en beskrivelse av hagen, men uten at vegetasjonen nevnes. I uttalelsen heter det bl.a.: ”Hageanlegget i det vestlige, fallende terrenget mot elva har ennå bevart sin barokke hoveddisposisjon. (...) Det nåværende anlegget representerer (...) 300 års hagekunst.” Denne beskrivelsen er likevel utelatt i departementets brev, som ikke nevner hagen i det hele tatt. Riksantikvaren foreslår heller ikke hagen fredet etter § 15, bare Borgestadalleen.

Riksantikvarens beskrivelse av alleen er i sin helhet gjengitt i departementets fredningsbrev. Etter en forklaring av treslagene i alleen (bøk, hestekastanje og noen få eiker), heter det bl.a.: ”Valget av tresorter var betinget av at trærne skulle kunne fornyes uten at alleen ville virke uferdig. Ettersom trærne er plantet med 10 meters avstand, har trærne vide, runde kroner hvor forgreningen starter lavt nede på stammen. Både når det gjelder sammenhengende lengde på trerekkene og trærnes individuelle tilstand og utvikling er den enestående i landssammenheng. Den har således også stor verdi fra forstmessig synspunkt.”

Dette er trolig det lengste Riksantikvaren mente å kunne gå i retning av å beskrive et biologisk element som gjenstand for en § 15-fredning. Beskrivelsen er likevel i hovedsak visuell, det vil si at det er trærnes antall, planteavstand og form, og dermed alleens utseende og virkning som anses å være fredningsverdig. Den forstmessige verdien det vises til, har med produksjon av trær å gjøre, og ikke med trærnes eventuelle naturlige tilhørighet i distriktet.

Områdefredningen begrunner Riksantikvaren slik: ”For å bevare alleens og anleggets virkning i denne eneste grønne lungen mellom tettbebyggelsen i Skien og Porsgrunn, ønsker Riksantikvaren å frede et område rundt kulturminnene etter § 21.” Det vil dermed si at 1700-tallshagen ikke er regnet som et selvstendig kulturminne, på tross av sin ”barokke hoveddisposisjon”. Den besto og består fortsatt i hovedsak av en midtgang (i dag med busker på begge sider), parallelle sideakser med hasseltunneller, og en klipt granhekk som skille mellom prydhagen og nyttehagen. Selv om det i midtaksen er to små nivåforskjeller som tas opp av trappeløp på to-tre trinn, finnes det ikke i denne hagen noen overordnete arkitektoniske trekk bygd opp av steinmurer slik som i Eikvåg. Det ser ut til at en av grunnene til at man avsto fra fredning av Borgestadhagen etter § 15, var at hovedstrukturen i hagen besto av vegetasjonselementer. Vernemyndighetene hadde ingen erfaring med å lage skjøtselsregler for slike fredningsobjekter, og mente antakelig også at fredningsbestemmelsene som ble vedtatt for området ga tilstrekkelig vern for hagen.

Når det gjaldt behandlingen av de fredete bygningene, viste departementet til kulturminneloven §§ 16-20 (fra 1993 §§ 15a-18). For alleen og området ellers ble det vist til fredningsbestemmelsene. Her slås det fast i pkt. I at formålet med områdefredningen er ”å bevare gårdens og alleens virkning i landskapet”. I pkt. II heter det: ”Eksisterende vegetasjon innenfor området skal søkes bevart.” Dette er den eneste bestemmelsen som kan gjelde hagen. Det sies altså ikke noe om hvordan gammel hagevegetasjon kan skjøttes, bare at den skal bevares. I et utdypende svar til et spørsmål fra byplansjefen i november 1984, sier Riksantikvaren at selv om det bare er alleens trær som blir sikret gjennom § 15, bør ”øvrige trær og annen vegetasjon i området i størst mulig grad søkes bevart. Dette er spesielt viktig når det gjelder trærne i randsonen og alleen mellom Gunnar Knudsens veg og tunet.” Igjen er det den visuelle virkningen av vegetasjonen som skal sikres, mens de konkrete skjøtselsrådene uteblir, også for hagen.

Når det gjelder alleen, gir pkt. III et par nærmere regler for håndteringen. Det settes forbud mot tynning eller nedskjæring av trær uten forhåndsgodkjenning av Riksantikvaren. Dessuten gis det konkrete retningslinjer bl.a. for nødvendig avstand fra trærnes røtter når det gjelder grøfting og lignende arbeider, og forbud mot forurensning. Heller ikke dette punktet gir nærmere råd om skjøtsel av trærne i alleen i overensstemmelse med deres alder og biologiske krav til vokseforhold, noe som er en forutsetning for et vellykket resultat. I pkt. V er likevel forvaltningen av fredningsbestemmelsene og tilsynet med det fredete området tillagt Riksantikvaren. Det er ikke brakt på det rene i hvilken grad Riksantikvaren er blitt forelagt skjøtselsspørsmål i årene etter 1985.

Fredet 1992: Villa Riise, Hamar

Riksantikvaren fredet eiendommen Villa Riise fra 1935 og den omkringliggende hagen med hjemmel i kulturminneloven § 15 ved vedtak 28. desember 1992. I dette fredningsvedtaket presiserer vernemyndigheten at kravet om forhåndsgodkjenning av antikvariske myndigheter når det gjelder alle endringer utover vanlig vedlikehold, også gjelder hageanlegget.

I tillegg til den inngående beskrivelsen av husets eksteriør og interiør i saksframstillingen, gis også en kortfattet beskrivelse av hagen, uten at man går nærmere inn på hva ”lave vekster og blomster” langs huset omfatter. Var det på fredningstidspunktet fortsatt planter fra 1930-tallet i bedene, eller var de skiftet ut? Det opplyses heller ikke om hva ”den opprinnelige vegetasjonen av trær og busker” inneholder. Beskrivelsen påpeker at et hovedtrekk ved den funksjonalistiske arkitekturen i Norge nettopp var integreringen av bygningene i naturterreng. Villa Riise er et godt eksempel på dette, samtidig som hagen også inneholder opparbeidete bruksflater med ”flat plen og skiferganger”. Med et større innhold av viltvoksende innenlandske vekster vil kravene til skjøtsel i deler av hagen være mindre enn i en fullstendig opparbeidet hage, i alle fall annerledes, uten at dette tas opp i fredningsdokumentet.

Også Villa Riise ble gjenstand for en omgjøring når det gjaldt fredningshjemmel, ved at det nordøstre hjørnet i 1998 ble fredet etter § 19 i stedet for 15. Eierne ønsket å bygge en kårbolig på tomta og leie ut hovedhuset, en løsning som ville sikre videre økonomisk grunnlag for vedlikehold av den fredete eiendommen. Selv om hele hagen var fredet, fant Riksantikvaren det nå forsvarlig å differensiere de ulike delene av hagen når det gjaldt bevaringsverdi. Den nordøstre delen av eiendommen ble beskrevet som ”minst sårbar i forhold til opplevelses- og dokumentasjonsverdien av det funksjonalistiske anlegget”, uten at det verken av kartet eller i teksten gikk fram at det dreide seg om en nyttehage. I mellomkrigstida skulle enhver hage helst gi rom for nyttevekster som grønnsaker, bær og frukt, og for mange var dette hagens viktigste funksjon. Stilmessig hadde trolig ikke bærhagen ved Villa Riise en spesiell funksjonalistisk utforming, men av bestemte årsaker fantes den der.

Eksemplet Villa Riise viser likevel at viljen og evnen til å se hus og hage som en helhet som kan fredes etter kulturminneloven § 15 og behandles deretter, er utviklet videre. Oppmerksomheten omkring hagen og plantene i den dreier seg likevel først og fremst om den visuelle og stilmessige virkningen, og ikke om utvalget av planter og deres krav til skjøtsel. Men selv om den opprinnelige beskrivelsen av hageanlegget er summarisk, er den i alle fall med.

Fredet 2000: Stillesholmen i Lier

Riksantikvaren fredet eiendommen Stillesholmen og en bit av den tilstøtende Mellbyeholmen med hjemmel i kulturminneloven § 15 ved vedtak av 17. januar 2000. Stillesholmen er et lystgårdsanlegg med hovedbygning og hageanlegg fra andre halvdel av 1700-tallet. Den østre delen av hagen ligger på Mellbyeholmens grunn. Fredningssaken tok lang tid, og i varselet om oppstart i 1996 foreslo Buskerud fylkeskommune å frede hovedbygningen etter § 15 og hagen etter § 19. Årsaken til at dette ble endret slik at fredningen etter § 15 nå omfatter hele eiendommen, var ”hagens høye egenverdi”, som gjorde fredning etter § 15 til et relevant og ønskelig virkemiddel. Fredningsbrevet inneholder både en klar målsetting om å bevare hagen sammen med huset, fredningsbestemmelser som også omfatter hagen, og en beskrivelse som forklarer topografien og nevner de viktigste treslagene i anlegget. Med dette vedtaket er det dermed gjort ytterligere framskritt når det gjelder å sikre de viktigste elementene i en fredet hage, vegetasjonen medregnet, og spesifisere retningslinjer for hvordan dette skal gjøres.

Målsettingen for fredningen lyder slik: ”Fredningen av hageanlegget skal både sikre hagens nåværende karakter når det gjelder topografi og beplantning av trær og busker. Fredningen skal også sikre de vitenskapelige interessene som er knyttet til hagens historie ved å ivareta gjenværende fysiske spor.” Dette viser for det første at lystgården ses som en helhet av hus og hage. Videre er det ikke bare den visuelle virkningen, men også de vitenskapelige interessene som skal sikres, noe som viser en bedre forståelse for en gammel hages kildeverdi. Dette kommer også til uttrykk i fredningsbestemmelsene pkt. 8, der det settes forbud mot alt som kan motvirke formålet med fredningen, bl.a. inngrep i terrenget.

Når det gjelder vegetasjonen, heter det i pkt. 7 i fredningsbestemmelsene: ”Fjerning av trær og busker og andre tiltak som vil kunne endre hageanleggets karakter i vesentlig grad er ikke tillatt. Når det blir nødvendig å fornye trær og busker, skal samme type trær og busker benyttes. Eventuelle fysiske spor etter tidligere faser i hagens utvikling skal ivaretas.” Dette vil kunne sikre at det utvalget av trær og busker som fantes på fredningstidspunktet, ikke forsvinner, og at spor etter tidligere vegetasjonsbruk blir tatt vare på, for eksempel stubber. I beskrivelsen av hagen legges det også vekt på å få med hvilke treslag det dreier seg om: bjørk, eik, lønn og gran, og et lindelysthus. Disse trærne er store og gamle. I fylkeskommunens vurdering, som er gjengitt i fredningsbrevet, heter det at ”hovedbygningen med hagen rundt kan oppleves uten nyere inngrep av noe slag.” Det tyder derfor på at de store trærne på eiendommen er en del av den autentiske beplantningen i hageanlegget, og at det er lagt vekt på dette i vurderingen av verneverdien til eiendommen. Om det er klarlagt at det er de opprinnelige trærne som fortsatt står, eller man bare antar at det er slik, nevnes ikke i brevet.

I tillegg finnes det trær som er plantet til erstatning for felte trær. Det finnes også flere mindre trær og uspesifiserte busker som neppe har ”særlig høy alder”. Det ville likevel vært av interesse å vite mer om denne uspesifiserte busk- og trevegetasjonen, om det her fantes etterkommere av hagens planter eller innvandret vill vegetasjon. Hvorvidt det finnes stauder eller løkplanter som er bevart på eiendommen, får vi heller ikke vite, og fredningsbestemmelsene kan tyde på at disse i så fall ikke er vernet.