7 Gjeldende lover av betydning for arealutnyttelse og annen påvirkning av livsbetingelsene for biologisk mangfold

Utarbeidet av sekretariatet

Oversikten omtaler de aktuelle lovene i kronologisk rekkefølge. Gjeldende rett om områdevern er omtalt i kap. 16 til 18 i utredningen og aktuelle bestemmelser i kulturminneloven i kap. 20. Høstingslovene omtales generelt i dette vedlegget, mens en bredere og mer detaljert omtale av høstingsregler er tatt inn i kap. 13. Det vises også til vedlegg 11, 12 og 13 om beskyttede arter, høstbare arter og felling. Regler om introduksjon av fremmede arter er tatt inn i eget vedlegg.

7.1 Lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. (sjødyktighetsloven)

Loven regulerer sjødyktigheten til norske skip på minst 50 tonnasjeenheter/registertonn brutto (§ 1). Loven har et eget kapittel om forurensning fra skip (kap. 11). Bestemmelsene i kapitlet kommer til anvendelse på forurensning av sjø, vassdrag og luft ved utslipp av skadelige stoffer fra skip og ved dumping (§ 111 første ledd).

Skadelig stoff er i loven definert som ”ethvert stoff eller enhver gjenstand som, tilført sjø, vassdrag eller luft, kan føre til helseskade, kan skade eller føre til ulempe for miljøet eller hindre lovlig bruk av sjø eller vassdrag” (§ 112 bokstav a). ”Utslipp” omfatter enhver frigivelse eller tømming fra skip uansett årsak (§ 112 bokstav b), mens ”dumping” defineres som ”ethvert forsettlig utslipp av skadelige stoffer til sjø eller vassdrag, herunder å kvitte seg med skip ved å senke eller etterlate dem” (§ 112 bokstav c). Loven omfatter også forbrenning. Dumping og forbrenning omfattes ikke når det følger av vanlig drift av skipet.

Loven fastsetter en generell aktsomhetsplikt som innebærer at ”enhver skal være aktsom og treffe rimelige tiltak for å unngå at forurensninger fra skip oppstår og for å begrense virkningene av forurensninger” (§ 113).

Det kan i henhold til loven gis forskrifter og treffes enkeltvedtak bl.a. om hvilke skadelige stoffer som det er forbudt å slippe ut, i hvilke områder utslipp kan foretas og hvilke forholdsregler som skal tas ved utslipp. Det kan også gis forskrift eller treffes enkeltvedtak om rapporteringsplikt ved tilfelle av eller fare for utslipp av skadelige stoffer (§ 114).

Forbudet mot utslipp eller dumping kommer ikke til anvendelse ved utslipp av skadelige stoffer eller dumping som er nødvendig av hensyn til skips sikkerhet eller skade på skip som rimeligvis ikke kunne hindres (§ 115).

Kongen kan gi forskrifter om etablering og drift av mottakeranlegg på land for stoffer som det er forbudt å slippe ut (§ 116).

Loven har ingen generell formålsparagraf, men reglene i kap. 11 er gitt for ”å forebygge forurensing” (§ 111 første ledd).

7.2 Lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensforekomster

Loven regulerer erverv av eiendomsrett eller bruksrett til kalksteinforekomster (marmor, dolomittholdig kalksten og dolomitt) hvor det kan utvinnes minst 100 000 tonn (§ 1 første ledd). Med eiendomsrett eller bruksrett likestilles leveransekontrakt for mer enn 5 år (§ 1 annet ledd). Kalkstenforekomster er ikke-mutbare mineraler, jf. omtalen under industrikonsesjonsloven nedenfor.

Slike erverv som nevnt kan ikke skje uten tillatelse av Kongen (konsesjon).

Loven har ingen generell formålsparagraf. Konsesjon kan gis ”når ikke allmenne hensyn taler i mot det” (§ 4 første ledd). Hensynet til det biologiske mangfold eller andre naturverdier kan være et slik allment hensyn.

7.3 Lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. (industrikonsesjonsloven)

Loven regulerer for det første erverv av eiendomsrett eller bruksrett til vannfall som ved regulering kan gi mer enn 1000 naturhestekrefter, alene eller sammen med andre fall som hensiktsmessig kan bygges ut under ett (§ 1 første ledd).

Slike erverv kan ikke skje uten konsesjon av Kongen. Hvis ervervet gjelder vannfall som ved regulering antas å kunne utbringes til mer enn 20.000 naturhestekrefter, eller hvis betydelige interesser står mot hverandre, skal saken normalt forelegges for Stortinget før konsesjon blir gitt (§ 2 tredje ledd). Konsesjoner til private er tidsbegrenset, maksimalt 60 år. Ved utløp av konsesjonsperioden hjemfaller både vannfallet og anleggene til staten. Konsesjon til offentlige foretak kan gis på ubegrenset tid.

Loven har ingen generell formålsparagraf. Til private kan konsesjon gis ”under særlige omstendigheter” (§ 2 første ledd), og til offentlige foretak ”når ikke allmenne hensyn taler derimot”. I praksis er miljøhensyn en sentral faktor ved avgjørelsen av om konsesjon bør gis (se også omtalen av vassdragsreguleringsloven). Etter loven er det et fast konsesjonsvilkår at konsesjonæren skal unngå ødeleggelser av naturforekomster og områder ”når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart”. Kan slike ødeleggelser ikke unngås, skal naturvernmyndighetene underrettes i god tid på forhånd (§ 2 fjerde ledd nr. 14 første ledd). Det skal videre stilles vilkår i konsesjonen om at anleggene blir minst mulig skjemmende, og om opprydding av anleggsområdet (§ 2 fjerde ledd nr. 14 annet ledd).

Loven regulerer også erverv av eiendomsrett eller bruksrett til forekomster av mutbare mineraler. Et hovedskille i bergverkslovgivningen er skillet mellom mutbare og ikke-mutbare mineraler. Mutbare mineraler er metaller med egenvekt høyere enn fem og malmer av slike metaller, metallene titan og arsen og malmer av disse, samt magnetkis og svovelkis (bergverksloven § 1 første ledd). Unntatt er myr- og sjømalm og alluvialt gull (bergverksloven § 1 annet ledd). Mutbare mineraler tilhører staten. Reglene om mutbare mineraler finnes i bergverksloven og industrikonsesjonsloven.

Erverv av mutbare mineraler som andre har mutet eller fått utmål på i henhold til bergverksloven, kan ikke skje uten konsesjon etter industrikonsesjonsloven (§ 11 første ledd). Det samme gjelder regelmessig bergverksdrift på mutbare malmer og metaller (§ 11 annet ledd). Konsesjon kreves ikke for prøvedrift (§ 18).

Konsesjon kan gis ”når ikke allmenne hensyn taler imot det” (§ 13 første ledd). Også for bergverkskonsesjon sier loven at det bør være et konsesjonsvilkår at konsesjonæren unngår ødeleggelser av naturforekomster og områder, når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart (§ 13 annet ledd nr. 11). Dette gjelder imidlertid bare ”i den utstrekning det kan skje uten urimelige ulemper og utgifter”. Konsesjonæren skal videre pålegges – i den utstrekning det kan skje uten urimelige ulemper og utgifter – å sørge for at anleggene blir minst mulig skjemmende, alt etter nærmere bestemmelser av vedkommende departement. Konsesjonæren skal etter hvert foreta en forsvarlig opprydding av anleggsområdene (§ 13 annet ledd nr. 11 annet avsnitt).

Erverv av mutbare mineraler som omfattes av industrikonsesjonsloven, omfattes ikke av den alminnelige konsesjonsloven (lov 28. november 2003 nr. 98 § 2 annet ledd).

7.4 Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsreguleringer

Loven gjelder vassdragsreguleringer. Med vassdragsreguleringer menes anlegg eller tiltak til regulerer et vassdrags vannføring, herunder også utvidelse eller forandring av eldre reguleringsanlegg. Med vassdragsreguleringer likestilles anlegg eller arbeider til øking av vannføringen ved overføring av vann og pumping av vann til et høyereliggende magasin (§ 1).

For andre enn staten gjelder konsesjonsplikt for vassdragsreguleringer for produksjon av elektrisk energi hvis disse:

• økter vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i et enkelt eller flere vannfall som kan utnyttes under ett, eller

• øker vannkraften med minst 3.000 naturhestekrefter i hele vassdraget, eller

• alene eller sammen med tidligere reguleringer påvirker naturforholdene eller andre allmenne interesser vesentlig (§ 2 første ledd)

Hvis reguleringen øker vannkraften i vassdraget med minst 20.000 naturhestekrefter, eller hvis betydelige interesser står mot hverandre, skal saken normalt forelegges for Stortinget før konsesjon blir gitt (§ 2 annet ledd).

Konsesjon gis for et bestemt tidsrom på inntil 60 år (§ 10 nr. 1), men kan gis på ubestemt tid til offentlig eide foretak hvis reguleringen hovedsakelig skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning og hensynet til andre alminnelige interesser ikke taler mot det (§ 10 nr. 2 først ledd). Vilkårene for konsesjonen kan tas opp til revisjon etter 30 år (§ 10 nr. 3 første ledd første punktum). Som etter industrikonsesjonsloven inntrer hjemfallsrett til staten ved utløp av konsesjonsperioden.

Vassdragsreguleringsloven har ingen generell formålsparagraf. Etter § 8 første ledd kan konsesjon til vassdragsregulering vanligvis bare gis ”hvis skader eller ulemper for allmenne eller private interesser anses for å være av mindre betydning i sammenligning med de fordeler som reguleringen vil medføre” (første ledd første punktum). Hensynet til biologisk mangfold eller andre naturverdier regnes som en allmenn interesse. Etter § 8 første ledd annet punktum bør det ved avgjørelsen dessuten tas hensyn til ”andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning”.

Det skal etter loven stilles visse vilkår for konsesjonen. Når det gjelder naturhensyn, heter det i § 12 nr. 16 at ” det bør pålegges konsesjonæren å unngå ødeleggelser av naturforekomster og områder når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. Såfremt slike ødeleggelser ikke kan unngås, skal naturvernmyndighetene underrettes i god tid på forhånd”. Dette er det samme vilkåret som etter industrikonsesjonsloven. Vassdragsreguleringsloven har dessuten tilsvarende vilkår om at anleggene skal være minst mulig skjemmende og at konsesjonæren skal foreta en forsvarlig opprydding av området etter anleggsperioden (§ 12 nr. 16 annet ledd). Det kan videre bl.a. settes vilkår til fremme av fiske, krav om hydrologiske registreringer og krav om å utføre og bekoste etterundersøkelser av reguleringens virkninger for berørte interesser (§ 12 nr. 8 annet ledd og 13 første og annet ledd).

Vannressursloven gjelder i tillegg for reguleringer som faller inn under vassdragsreguleringsloven (§ 1 annet ledd). Det innebærer bl.a. at vannressursloven § 22 om planlegging i vassdrag gjelder. Vassdragsmyndighetene kan utsette eller avslå en søknad om konsesjon i påvente av samlet planlegging for bruk eller vern av vassdrag (vannressursloven § 22 første ledd). Er en slik plan fullført, skal den legges til grunn for behandlingen av søknad om konsesjon (annet ledd). En slik plan er Samlet plan for vassdrag.

Samlet plan for vassdrag er en nasjonal plan hvor gjenstående utbyggingsprosjekter er plassert i kategorier. 1 Kategoriinndelingen er gjort på bakgrunn av prosjektenes miljøkonflikter og økonomi. For at et vannkraftprosjekt skal kunne konsesjonsbehandles, må det i utgangspunktet være plassert i kategori I i Samlet plan eller være unntatt fra Samlet plan. Vannkraftprosjekter med installert effekt opp til 1 MW, eller med en årsproduksjon på inntil 5 GWh, er ikke omfattet av kravet om behandling i Samlet plan.

Samlet plan er lite endret siden den ble utformet på 1980-tallet. Mange av vannkraftprosjektene som er beskrevet i Samlet plan er nå vesentlig endret, og det har også skjedd endringer med hensyn til vurderinger knyttet til økonomi og miljø. På den bakgrunn er det satt i gang et arbeid med å legge om planen slik at kategoriseringen skjer etter vassdrag og vassdragsområder istedenfor kraftutbyggingsprosjekter.

7.5 Lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsforekomster

Loven gjelder erverv av eiendomsrett eller bruksrett til kvartsforekomster (§ 1 første ledd). Som erverv av bruksrett regnes også erverv av rett til å få kvarts fra en slik forekomst etter leveransekontrakt på mer enn 2 år (§ 1 annet ledd). Som kvarts regnes kvartskrystaller, krystallkvarts og kvartsitt (§ 1 tredje ledd). Kvarts er et ikke-mutbart mineral, dvs. at eiendomsretten i utgangspunktet ligger til grunneieren.

For andre enn staten kreves konsesjon for erverv som nevnt (§ 1 første ledd). Unntatt fra konsesjonsplikten er bl.a. erverv som ikke skjer i hensikt å utnytte forekomsten (§ 2 bokstav a).

Loven har ingen formålsparagraf. Konsesjon kan gis ”når ikke allmenne hensyn taler i mot det” (§ 4 første ledd). Det kan i konsesjonen stilles vilkår ”som finnes påkrevet av almene hensyn” (§ 4 tredje ledd).

7.6 Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar (grannelova)

Loven gjelder rettsforhold mellom naboer. Loven oppstiller en alminnelig begrensning av råderetten over egen eiendom av hensyn til naboeiendom, samtidig som den oppstiller en tålegrense for hva man må finne seg i av tiltak på naboeiendommen (§ 2).

Av betydning for det biologiske mangfoldet og andre naturverdier er særlig regelen i § 3 om trær som er til skade eller særlig ulempe for naboen. En eier må ikke ha et slikt tre nærmere hus, hage, tun eller dyrket jord på naboeiendommen enn en tredjedel av treets høyde. Forutsetningen er at fjerningen av treet ikke er av nevneverdig betydning for eieren. Er vilkårene etter bestemmelsen oppfylt, har naboen i utgangspunktet krav på å få treet hogget (§ 10 første ledd).

7.7 Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet

Loven regulerer allmennhetens ferdselsrett i innmark og utmark.

Lovens formål er ”å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes” (§ 1).

Hovedregelen i loven er at enhver kan ferdes til fots hele året i utmark (§ 2).

Ferdselsretten gjelder – med visse begrensninger – også på frosset eller snølagt mark, men ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober (§ 3). Det er videre fri ferdsel med båt på sjøen eller på islagt sjø (§ 6 første ledd).

Forutsetningen for ferdselsretten er at ferdselen skjer ”hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet” (§ 2 jf. § 11). Aktsomhetsplikten innebærer bl.a. at miljøet ikke skal påføres skade (§ 11 første ledd første punktum).

Kommunen kan fastsette adferdsregler for ferdselen i områder der utfarten er stor (§ 15 første punktum). Reglene skal ”særlig ta sikte på å opprettholde ro og orden, verne dyre- og plantelivet og fremme helsetiltak og sanitære forhold” (§ 15 annet punktum).

Kongen kan – med Stortingets samtykke – legge ut områder av statens grunn til friluftsmark (§ 34 første ledd). Bestemmelsen er så langt ikke brukt.

Miljømyndighetene kan gi kommuner eller friluftsorganisasjoner tillatelser til merking av stier eller andre tiltak for å lette ferdselen i utmark (§ 35 første ledd).

7.8 Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (lov om undersjøiske naturforekomster)

Loven gjelder for vitenskapelig utforsking av havbunnen og grunnen under denne. Loven gjelder videre for leting etter og utnytting av undersjøiske naturforekomster i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på kontinentalsokkelen (§ 1). Unntatt fra loven er petroleumsforekomster, som reguleres av lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet.

Loven § 2 første ledd slår fast at retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten. Etter § 2 annet ledd kan andre enn staten få tillatelse til å undersøke eller utnytte naturforekomstene. Etter tredje ledd kan det dessuten gis forskrift med generell tillatelse til utnytting av tang- og tareforekomster i bestemte områder. Slike regler er gitt i forskr. 13. juli 1995 nr. 642 om høsting av tang og tare. Forskriften er omtalt nærmere i utredningen kap. 13.4.4.3.

Loven har ingen formålsbestemmelse. Det er heller ikke gitt noen normer for skjønnsutøvelse etter loven.

Loven har en generell forskriftshjemmel i § 3. Det er gitt tre forskrifter med hjemmel i bestemmelsen som kan ha betydning for naturverdier:

• forskr. 31. januar 1969 nr. 2 om vitenskapelige undersøkelser etter naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.v.

• forskr. (midlertidig) 12. juni 1970 nr. 3 for undersøkelse etter visse andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum på den norske kontinentalsokkel m.v.

• forskr. 30. mars 2001 nr. 360 om utenlandsk vitenskapelig havforskning i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomisk sone og på kontinentalsokkelen

Etter de to førstnevnte forskrifter er det bl.a. et krav at virksomheten ikke volder skade på dyre- eller plantelivet i havet (begge forskrifter § 12).

7.9 Lov 21. juni 1963 nr. 23 vegloven

Loven inneholder regler om offentlige og private veier (§ 1 og 1a). Planlegging av offentlig vei (riksvei, fylkesvei eller kommunal vei) skal etter § 12 skje etter reglene om planlegging i plan- og bygningsloven. Vegloven har imidlertid materielle regler om bl.a. byggegrense og frisikt (§§ 29 og 31). Tre, busker og andre planter innenfor byggegrensene kan kreves fjernet (§ 31 første ledd).

Ved utøving av myndighet etter vegloven vil formålsbestemmelsen i § 1 a være retningsgivende. Etter denne skal planlegging, bygging, vedlikehold og drift av veier skje slik at trafikken på dem kan skje på en måte som tjener trafikantene og samfunnet (§ 1 a første punktum). Det er en overordnet målsetting å skape størst mulig trygg og god avvikling av trafikken og å ta hensyn til naboer, et godt miljø og andre samfunnsinteresser (§ 1 a annet punktum).

7.10 Lov 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern

Skogbruksloven gjelder for ”all skog og skogmark” (§ 3 første ledd). Med ”skogmark” menes ”grunn som er skogproduserende, eller som etter en samlet jord- og skogbruksmessig vurdering egner seg best til skogproduksjon og ikke nyttes til annet formål” (§ 2 første ledd). Reglene i loven er i all hovedsak knyttet til skogbruksvirksomhet.

Lovens formål er å fremme skogproduksjon, skogreising og skogvern (§ 1 første punktum). Det skal tas sikte på at skogbruket gjennom rasjonell skjøtsel kan gi et tilfredsstillende resultat for næringens utøvere, samtidig som det skal sikres effektiv og jevn råstofftilførsel til industrien (§ 1 annet punktum). Videre skal det legges vekt på skogens betydning som rekreasjonskilde for befolkningen, som viktig del av landskapsbildet, som livsmiljø for planter og dyr og som områder for jakt og fiske (§ 1 tredje punktum).

Loven har et forvalteransvar som utgangspunkt, det vil si at så lenge skogeieren behandler sin skog i samsvar med lovens prinsipper for skogskjøtsel, og retter seg etter de bestemmelser som er gitt i loven og i medhold av den, så kan han eller hun selv avvirke, stelle og forvalte skogen (§ 15). Frivillige standarder for et bærekraftig skogsbruk ble utarbeidet i det såkalte ”Levende skog”-prosjektet. 2

I utgangspunktet er det ingen meldeplikt for skogbrukstiltak. Men loven har generelle regler om bl.a. avvirking, skogreising og skogkulturarbeider (§§ 16 og 17).

Etter loven skal all avvirkning planlegges og foretas bl.a. under ”rimelig hensyn til naturmiljøet og friluftslivet” (§ 16 tredje ledd). Hvis skogoppsynet finner at skogeieren ikke har fulgt opp bestemmelsen i tilstrekkelig grad, kan Landbruksdepartementet etter innstilling fra fylkeslandbruksstyret forby eller begrense foryngelseshogst for et bestemt tidsrom (fjerde ledd). 3

Skogreising og skogkulturarbeider (tilplanting av skogløse områder, skifte av treslag, grøfting, gjødsling og bruk av plantevernmidler) kan forbys eller knyttes opp mot vilkår av skogbruksmyndighetene hvis det anses ”nødvendig for å hindre vesentlig skade eller ulempe for friluftslivet eller vesentlig skade på naturmiljøet” (§ 17 fjerde ledd).

Skogoppsynet kan innføre meldeplikt for skogbrukstiltak hvis det anses nødvendig for kontrollen med overholdelse av skogbruksloven (§ 19 første ledd). Det er få eksempler på at hjemmelen er benyttet for å ivareta naturverdier. 4

Etter § 17 a kan departementet fastsette forskrifter for planlegging og bygging av skogsbilveier, jf. forskr. 20. desember 1996 nr. 1200 om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål. Forskriften er i tillegg til skogbruksloven også hjemlet i jordloven. Etter forskriften kan bygging av nye landbruksveier og ombygging av eksisterende veier ikke iverksettes uten tillatelse fra kommunen (§ 2-1). I vurderingen av søknader om veibygging skal det legges vekt på de miljømessige konsekvenser bygging og bruk av veien vil ha for naturmiljø, landskap, kulturminner og friluftsliv (§ 3-3). Det kan settes vilkår om miljømessig tilpasning av veien, samt for skogsdrift på avgrensede arealer innen veiens dekningsområde dersom dette er påkrevd for å ivareta dokumenterte miljøverdier (§ 3-4). Ved bygging av landbruksveier på over 15 kilometer gjelder plan- og bygningslovens konsekvensutredningsbestemmelser (§ 2-1).

Skogbruksloven har i § 17 b en hjemmel som har karakter av områdebeskyttelse mot skogbrukstiltak. Etter paragrafens første ledd kan Kongen for ”skogområder av særlig verdi for friluftsliv og naturvern” fastsette mer vidtgående restriksjoner for skogbruket enn det loven ellers hjemler (første punktum). Forskriften kan omfatte forbud mot eller begrensning i hogst av foryngelsesflater, felling av visse slag eller typer trær, hogst av trevegetasjon på spesielle steder, bruk av større terrenggående maskiner, skogsveibygging samt andre anlegg, tiltak og inngrep i forbindelse med skogens drift og skjøtsel som kan medføre vesentlig skade eller ulempe for friluftslivet eller vesentlig skade på naturmiljøet (§ 17 b første ledd tredje punktum). Det kan også fastsettes meldeplikt for skogbrukstiltak (fjerde punktum).

Det er fastsatt to forskrifter med hjemmel i § 17 b. Den første forskriften er forskr. 15. januar 1993 nr. 70 om skogsbehandling og skogsdrift for skogområder i Vestfjella, Aremark og Halden kommuner, Østfold. Formålet med forskriften er sikre at særpregede natur- og landskapsverdier i Vestfjella bevares ved utøvelse av skogbruk (§ 1). Forskriften omfatter et areal på ca. 1 000 daa skogsmark. Den andre forskriften er forskr. 2. april 1993 nr. 268 om skogbehandling og skogsdrift for skogsområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka). Formålet med Markaforskriften er å sikre at utøving av skogbruk i Marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning (§ 1-1). Markaforskriften omfatter et areal på ca. 16 000 km2. Begge forskriftene fastsetter en meldeplikt for hogst.

Skogbruksloven har bestemmelser om ”vernskog” i §§ 32 og 33. Skogbruksmyndighetene kan definere skog som vernskog dersom skogen tjener som vern mot skred, ras, elvebrudd, skadeflom o.l., eller når skogen bør skjøttes med varsomhet av hensyn til vanskelige foryngelsesforhold. Store deler av fjellskogen og mye av skogen mot kysten omfattes av vernskogbegrepet. Vernskog omfatter samlet ca. 20 % av det produktive skogarealet. Hogst i vernskog er normalt underlagt meldeplikt.

Skogbruksloven er under revisjon.

7.11 Lov 29. november 1968 um særlege råderettar over framand eigedom

Loven gjelder særretter over andres faste eiendom til bestemte former for bruk (§ 1 første ledd). Loven inneholder en alminnelig regel om at verken eieren eller servitutthaveren må bruke sin rådighet over eiendommen på en måte som er urimelig eller unødvendig til ulempe for den andre (§ 2 første ledd). Hva som er urimelig vurderes ut fra formålet med den aktuelle bruksrettighet, samt hva som er ”i samsvar med tida og tilhøva” (§ 2 annet ledd). Hensynet til naturverdier kan muligens komme inn under denne formuleringen.

7.12 Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet

Loven regulerer atomvirksomhet i Norge og atomskade som opptrer i Norge (med visse unntak), jf. hhv. kap. II og III.

Det kreves konsesjon for å oppføre, eie og drive et atomanlegg (§ 4). Konsesjon til bygging av atomanlegg bør etter § 4 annet ledd ikke gis før Stortinget har gitt sitt samtykke. Det trengs etter loven også tillatelse (”løyve”, som anses som en enklere form for tillatelse enn ”konsesjon”) for å ”fremstille, eie, lagre, behandle, transportere, omsette eller for øvrig inneha eller anbringe atomsubstans”. 5

Lovens kap. III inneholder regler om erstatning for atomskade.

7.13 Lov 9. juni 1972 nr. 31 om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite

Loven regulerer svensk reinbeiting i Norge (§1). Den angir konkrete beiteperioder og områder som kan benyttes av rein fra nærmere angitte svenske samebyer (§§ 2, 3 og 5). Hensynet til ressursgrunnlaget kommer til uttrykk i § 7, der det heter at beitene ikke må utnyttes ”på en slik måte at de forringes for fremtiden”.

7.14 Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

Loven gjelder leting etter og utvinning av mutbare mineraler (jf. omtalen av industrikonsesjonsloven) (§ 1).

Utgangspunktet for loven er bergfrihetens prinsipp, dvs. at enhver har rett til å lete etter (skjerpe), mute og få utmål på mutbare mineraler på egen eller andres grunn, med de vilkår og begrensninger som følger av loven (§ 2 første ledd). Visse steder er unntatt fra skjerpingsretten, med mindre det foreligger tillatelse fra grunneieren eller brukeren. Dette er først og fremst bebygde eller kultiverte områder (§ 3 første ledd).

Loven har ingen formålsparagraf.

For skjerping gjelder en generell aktsomhetsplikt som bl.a. innebærer at ”naturen ikke blir unødig skjemmet” (§ 4 annet ledd).

Den som vil sikre seg rett til å undersøke en forekomst av mutbart mineral og rett fremfor andre til, etter eventuelt å ha fått konsesjon, å utvinne mineralet i området, må begjære muting (§ 8). Loven regner uttømmende opp hva som kan være grunnlag på avslag på søknad om muting (§ 14). Allmenne hensyn eller hensyn til naturverdier er ikke blant de nevnte grunner. Heller ikke utmål kan nektes av slike grunner. Utmål er en enerett til å starte drift i utmålsområdet (§ 24). Muteren har rett til utmål hvis vedkommende gjør det sannsynlig at forekomsten av mutbart mineral ”har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet ellers at den kan antas å være, eller innen rimelig tid bli, drivverdig” (§ 23). Utmålshaver kan imidlertid ikke iverksette gruvedrift (unntatt prøvedrift) uten konsesjon etter industrikonsesjonsloven (se foran). Det kan også være krav om tillatelser etter andre lover som f.eks. plan- og bygningsloven eller forurensningsloven. Eventuelle miljøkrav må dermed følge av konsesjon etter industrikonsesjonsloven eller tillatelser etter annet lovverk.

Bergverksloven er for tiden under revisjon.

7.15 Lov 4. mai 1973 nr. 21 om undersøkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde

Loven gjelder for utvinning av petroleum på norsk landterritorium og sjøgrunn som er undergitt privat eiendomsrett (§ 1).

Loven slår fast at retten til petroleum i disse områder tilligger staten (§ 1). Kongen kan gi tillatelse til andre enn staten til undersøkelse eller utvinning av petroleum.

Loven har ingen formålsbestemmelse eller andre normer for skjønnsutøvelse.

Nærmere regler om undersøkelse og utvinning kan gis ved forskrift (§ 3). Slik forskrift er så langt ikke gitt.

7.16 Lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova)

Loven regulerer forskjellige former for bruk i statsallmenninger, med unntak for skogsdrift (§ 1 første og annet ledd). Skogsdrift reguleres i en egen lov, jf. nedenfor om lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene.

Loven fastsetter at det skal tas hensyn til ”prinsippa for naturvern” ved omdisponering av grunn (§ 12 første ledd). Slik omdisponering kan bare foretas av departementet eller med tillatelse av departementet (§ 12 annet ledd). Statsallmenningsgrunn kan normalt ikke avhendes (§ 13 første ledd).

Beiteretten er normalt avgrenset til ”så stor buskap som … kan vinterfø[s] på eigedomen” (§ 15 første ledd). Fjellstyret kan likevel samtykke i et større beiteomfang ” når det kan skje utan skade for andre bruksrettshavarar” (§ 15 annet ledd).

Loven har regler om jakt og fangst i kap. IX. Reglene gjelder innenfor de jakt- og fangsttidsrammer som viltloven setter. Fjellstyret kan med godkjenning av departementet frede nærmere bestemte områder av allmenningen for alt fiske for inntil 10 år om gangen (§ 30 tredje ledd).

7.17 Lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone

Loven regulerer opprettelsen av en økonomisk sone på 200 nautiske mil utenfor grunnlinjen i Norge (§ 1).

Lovens fastslår et forbud for utlendinger til å drive fiske eller fangst innenfor den økonomiske sonen, med mindre annet følger av forskrifter gitt med hjemmel i loven (§ 3).

Loven hjemler bl.a. forskrifter om fiske- eller fangstkvoter, tiltak for å sikre en ”rasjonell og forsvarlig utøving av fiske” og tiltak ”til vern og fremme av bestander av fisk, skalldyr og de levende ressurser for øvrig (§ 4 bokstav a, c og d).

Loven hjemler også forskrifter om miljøvern, med de begrensninger som følger av folkeretten (§ 7 bokstav a). Slike forskrifter er så langt ikke gitt.

Loven har ingen formålsbestemmelse.

7.18 Lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag

Loven regulerer ferdsel i utmark og vassdrag med motordrevet kjøretøy eller båt, og landing og start med motordrevet luftfartøy (§ 2).Utgangspunktet for loven er at slik ferdsel er forbudt, med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i loven.

Av selve loven følger at motorferdsel til en del konkret oppregnede nytteformål er tillatt (§ 4 første ledd). Dette gjelder bl.a. politi-, ambulanse- og redningstjeneste, oppsyns- og tilsynstjeneste etablert med hjemmel i lov, nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring, og forsvarets øvelser, forflytninger og transporter. Motorferdsel er dessuten tillatt på større innsjøer (§ 4 annet ledd).

I tillegg følger det av forskr. 15. mai 1988 nr. 356 for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag (nasjonal motorferdselforskrift) at motorferdsel er tillatt til ytterligere, nærmere angitte, formål. Det er noe større adgang til motorferdsel på vinterføre enn på bar mark (jf. hhv. §§ 3 og 2). I Finnmark og Nord-Troms er det med hjemmel i forskriften § 4 fastsatt særskilte løyper for snøscootere som kan benyttes uansett formålet med kjøringen (såkalte rekreasjonsløyper). Av forskriften følger også en generell aktsomhetsplikt for motorferdsel i utmark og på islagte vassdrag (§ 1 annet ledd).

Kjøring utover de lov- eller forskriftsbestemte formål kan bare skje med kommunens tillatelse (dispensasjon) etter forskriften § 5 (for bruk av snøscootere til i forskriften angitte formål) eller etter § 6 for kjørebehov som ikke dekkes av de øvrige paragrafer (jf. motorferdselloven § 6). Tillatelse etter forskriften § 6 skal kun gis ”i unntakstilfelle”.

Praktiseringen av loven skal skje i henhold til formålsbestemmelsen i § 1, som innebærer at motorferdsel skal reguleres ”ut fra et samfunnsmessig helhetssyn … med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen.

7.19 Lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift

Loven regulerer all reindrift i Norge, med unntak for svensk reinbeite (jf. lov 9. juni 1972 nr. 31) og reindrift i de kommunene som omfattes av lov 21. desember 1984 nr. 101 (se nedenfor). Den gir regler om hvem som har beiterett (§ 3 og 4), i hvilke områder reinbeite kan foregå (§ 2 og 5) og hva reindriftsretten omfatter (kap. III).

Reindriftsstyret regulerer beitetrykket bl.a. ved å fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein og/eller høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeitedistrikt (§ 2 annet ledd første punktum). Det kan også fastsettes et høyest antall rein pr. driftsenhet (§ 2 fjerde ledd første punktum). Det skal utarbeides en såkalt ”distriktsplan” for det enkelte reinbeitedistrikt, som skal lette kontrollen med etablering, drift og reintall. Planen skal bl.a. inneholde opplysninger om vektstruktur for kjønns- og aldersgrupper av rein og/eller fordeling av distriktets samlede reintall på de godkjente driftsenheter. Planen skal omfatte en ”samlet strategi for utnytting av distriktets tilgjengelige beiteressurser”. Den skal videre gi oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler og løyper for barmarkskjøring, og over gjerder og anlegg. Arealdisponeringen skal kartfestes (§ 8 a). Driftsenheter som fører flere rein på beite enn det antall enheten er tildelt i distriktsplanen kan pålegges en særskilt ressursavgift (§ 8 b tredje ledd).

Vektlegging av naturhensyn følger bl.a. av lovens formål, som er ”å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnyttelse av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig” (§ 1 første ledd).

Loven hjemler mulighet for at ”bestemte barskogsstrekninger skal være fredet for reinbeiting i en viss tid, når dette anses påkrevet av hensyn til skogens foryngelse eller gjenvekst ” eller ”når særlige hensyn tilsier det” (§ 11). Bestemmelsen er brukt enkelte ganger. 6

Særskilte miljøhensyn nevnes i § 12 om gjerder og andre anlegg, der det heter at ”godkjenning av større anlegg kan først gis etter en fagkyndig vurdering av de samlede miljømessige virkninger, sammenholdt med de reindriftsfaglige behov for anlegget”.

Reindriftsloven er for tiden under revisjon.

7.20 Lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a. (jordskifteloven)

Loven inneholder regler om hva som kan legges under jordskifte, hva et jordskifte kan gå ut på og vilkårene for jordskifte. Hovedregelen er at jordskifte kan skje for eiendommer som er vanskelig å utnytte på en etter tiden og forholdene hensiktsmessig måte (§ 1 første ledd). Jordskifte kan også gjennomføres hvis eiendomsforholdene blir uhensiktsmessige som følge av offentlige rådighetsreguleringer, f.eks. områdevern (§ 1 annet ledd bokstav b).

Jordskifte kan bl.a. innebære at et sameie oppløses, at eiendomsgrenser og rettigheter fastsettes på nytt og fastsette regler for fellestiltak i forbindelse med utnytting av eiendommer i områder som er lagt ut etter plan- og bygningsloven § 20-4 første ledd nr. 2, 3 og 5 7 eller som er regulert til slik bruk eller vern 8 eller i uregulert område (§ 2 jf. § 34 a).

Jordskiftelovens overordnede mål går frem av § 29 første ledd, der det heter at ”utforming av eigedom og omforming av bruksrett skal vere tenleg etter tida og tilhøva”. I tillegg skal det etter § 29 a tas hensyn til ”at naturressursane skal disponerast ut frå framtidige generasjonar sine behov. Forvaltninga av naturressursane skal vere miljøforsvarleg og mellom anna ta omsyn til vern av jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for menneske, dyr og planter”.

7.21 Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven)

Loven regulerer forurensning og avfall i det ytre miljø (§ 3 første ledd første punktum). Med forurensning menes (§ 6 første ledd):

1. tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen,

2. støy og rystelser,

3. lys og annen stråling i den utstrekning forurensningsmyndigheten bestemmer,

4. påvirkning av temperaturen som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet

Under nr. 1 inngår også bakterier, virus, enzymer og muligens alger.

Loven tar primært sikte på forurensning som skyldes stedbundet virksomhet. Forurensning fra det enkelte transportmiddel er unntatt fra lovens virkeområde, og anses ivaretatt gjennom annet lovverk (§ 5 annet ledd). Lovens bestemmelser om akutt forurensning (§ 7 annet og fjerde ledd og kap. 6) får likevel anvendelse på det enkelte transportmiddel, herunder skip.

Loven gjelder for forurensningskilder på norsk territorium, forurensninger som truer med å inntreffe i Norge og for norske fartøy eller innretninger som skaper fare for forurensning i Norges økonomiske sone (§ 3 annet ledd).

Loven bygger på et konsesjonssystem. Det er et alminnelig forbud mot å forurense (§ 7), slik at tiltak som kan volde forurensning må ha et særskilt rettsgrunnlag. Dette rettsgrunnlaget kan følge av loven selv (§ 8), av forskrifter (§ 9) eller av en tillatelse i det enkelte tilfelle (§ 11). Når det gjelder virksomhet på kontinentalsokkelen, gjelder disse bestemmelsene bare for de sider av virksomheten som ”jevnlig fører til forurensning” (§ 4 første ledd). Det kreves bl.a. utslippstillatelse etter lovens § 11 for regelmessige utslipp fra oljeinstallasjonene, utslipp av oljeholdig avløpsvann og foreslam mv., utslipp til luft av gasser, som f.eks. flyktige organiske forbindelser mv. Regler om dette kan også gis ved forskrift med hjemmel i § 9. Hittil har ikke forurensningsloven vært benyttet til å regulere CO2-utslipp fra forbrenning på sokkelen, selv om forurensningsloven kan regulere utslipp av klimagasser, jf. definisjonen av forurensning i § 6 og lovens virkeområde i §§ 3 og 4. 9

Forurensningsloven gjelder bare i begrenset utstrekning for sider ved petroleumsvirksomhet på sokkelen som innebærer en fare for akutt forurensning § 4 første ledd). Slike sider må fanges opp av petroleumsloven.

”Vanlig” forurensning fra bl.a. fiske, jordbruk og skogbruk er tillatt, med mindre det er gitt særskilte forskrifter (§ 8 første ledd). Regler som gjelder for landbruksvirksomhet finnes bl.a. i forskr. 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav, og i deler av forskr. 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften).

Loven har regler om konsekvensanalyser i § 13. Reglene gjelder for virksomhet som ”kan medføre store forurensninger på et nytt sted, eller en vesentlig utbygging av ny karakter på sted for eksisterende virksomhet” (første ledd). Bestemmelsen har i liten grad vært brukt.

Loven inneholder dessuten særskilte regler om avløpsanlegg (kap. 4), avfall (kap. 5), akutt forurensning (kap. 6) og erstatning for forurensningsskade (kap. 8).

Hensynet til det biologiske mangfoldet er ikke uttrykkelig nevnt i loven, men går inn under mer generelle normer om ivaretakelse av naturverdier. Beskyttelse av naturen er et av hovedmålene med loven etter § 1 annet ledd, der det heter at ”loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går utover trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse”.

Det fremgår videre av § 2 at loven skal brukes for å oppnå en ”tilfredsstillende” miljøkvalitet ut fra en samlet vurdering av helse, velferd, naturmiljøet, kostnader forbundet med tiltakene og økonomiske forhold. Hensynet til miljøet og naturen er derfor ikke avgjørende for om en utslippstillatelse gis. Minstekrav til resipientkvaliteten (miljøkvalitetsmål) kan bidra til at andre hensyn ikke fortrenger forurensningshensynene. Slike minstekrav kan fastsettes gjennom forskrifter (§ 9).

Loven har dessuten som en retningslinje det miljørettslig prinsipp om best anvendbar teknologi. Dette er i § 2 nr. 3 formulert slik:

”For å unngå og begrense forurensning og avfallsproblemer skal det tas utgangspunkt i den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir de beste resultater”.

7.22 Lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet

Loven regulerer forvaltningen av viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr i (§ 2 første ledd). Loven gjelder på norsk fastland, sjøterritoriet utenfor og i den økonomiske sonen.

Loven har som utgangspunkt et fredningsprinsipp for alt vilt (§ 3 første og annet ledd). Loven inneholder regler om uttak (§§ 3 og 9-18), biotopvern (§ 7 annet ledd) og innførsel og utsetting av vilt (§ 47). Det vises til omtalen i hhv. kap. 13, 16.2.6 og vedlegg 14.

Viltloven stiller opp en generell aktsomhetsplikt for enhver virksomhet til å ta hensyn til viltet og dets egg, reir og bo, slik at det ikke påføres unødig lidelse og skade (§ 3 annet ledd).

Loven inneholder også regler om utøvelse av jakt og fangt (kap. VI) og om retten til jakt og fangst (kap. VII). Disse omtales ikke nærmere.

Viltloven har som generelt formål at viltet og dets leveområder skal forvaltes ”slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares” (§ 1 første ledd). I tillegg nevnes hensynet til landbruksnæring og friluftsliv, men disse formål kan kun tilgodeses innenfor de rammene som hovedformålet i § 1 første ledd stiller opp (§ 1 annet ledd).

7.23 Lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.

Saltvannsfiskeloven regulerer alt fiske i sjøen som utøves av norske statsborgere (§ 1 første ledd jf. § 2). En rekke av lovens bestemmelser, herunder reglene i lovens kap. II om begrensninger i fiske, kan i tillegg gjøres gjeldende også for utenlandske statsborgeres fiske (§ 1 annet ledd).

Saltvannfiskeloven § 4 inneholder en rekke såkalte reguleringsfullmakter, som gir departementet hjemmel til å fastsette f.eks. fredningstid og forbud mot fiske og fangst på visse områder og på visse arter (§ 4 første ledd bokstav b), forbud mot eller regulering av fangstmåter og bruk av redskaper (bokstav f), beskatning av flora og fauna som ødelegger verneverdige arter (bokstav n) og beskatning av flora og fauna som er næringsgrunnlag for verneverdige arter (bokstav o).

Loven har ingen formålsbestemmelse, men § 4 fastsetter til hvilke formål reguleringstiltak kan iverksettes. Dette gjelder for å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller når en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det.

Med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 4 og lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 4, har Fiskeridepartementet fastsatt forskrift om beskyttelse av korallrev (forskr. 11. mars 1999 nr. 299).

Trålfiske, med unntak for reketråling og krepsetråling, er forbudt i kystnære farvann. Regler om dette er gitt i saltvannsfiskeloven § 8 og forskrift 6. oktober 1989 nr. 1030 om adgangen til å drive trålfiske i området mellom 4 og 12 nautiske mil fra grunnlinjene utenfor det norske fastland. I henhold til denne forskriften kan de mindre trålfartøyene drive fiske inn til 4 eller 6 nautiske mil fra grunnlinjene langs store deler av kysten. For større fartøy gjelder en grense på 12 nautiske mil i samsvar med lovens hovedregel. I tillegg er det opprettet noen såkalte trålfrie soner også utenfor 12 nautiske mil.

Reguleringen av fiskeriene er for øvrig nærmere omtalt i utredningen kap. 13.

Saltvannsfiskeloven er under revisjon. Ved kgl.res. 14. mars 2003 ble det oppnevnt et eget lovutvalg for å utrede ny lov om havressurser (Havressurslovutvalget). Havressurslovutvalget skal levere sin innstilling til innen 15. mars 2005.

7.24 Lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v.

Loven gjelder planlegging, utbygging og drift av havner samt regulering av farvann, på norsk sjøterritorium og i vassdragsstrekninger som er farbare med fartøy fra sjøen (§§ 6 til 8, jf. § 2 første ledd).

Etter lovens § 6 kan det bl.a. gis forskrift eller treffe enkeltvedtak om bruk eller forbud mot bruk av avgrensede farvann og om tillatelse til bruk på nærmere vilkår. Slike vedtak kan treffes bl.a. av hensyn til ”almene miljøhensyn” (§ 6 første ledd). Det er bl.a. gitt en nasjonal forskrift om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø (forskr. 19. juni 2003 nr. 748). Etter forskriften gjelder en generell aktsomhetsplikt som innebærer at fartøyer skal utvise forsiktighet og avpasse farten ”slik at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade for andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg, badende, eller omgivelsene for øvrig” (§ 2).

Tiltak som kan føre til endring av elveløp, farled eller strømforhold eller innskrenkning av farvannet til hinder for ferdselen i dybde, bredde eller høyde, krever tillatelse av departementet (§ 6 tredje ledd).

Både planlegging av havner og bygging av anlegg som kaier, moloer eller bygninger reguleres i utgangspunktet etter plan-og bygningsloven (jf. havneloven § 27 og plan- og bygningsloven § 93). I en del tilfeller er det imidlertid nødvendig med tillatelse også etter havneloven, jf. § 8.

De hensyn som vektlegges etter loven er etter formålsbestemmelsen ”å legge forholdene til rette for en best mulig planlegging, utbygging og drift av havner og å trygge ferdselen” (§ 1). Miljøhensyn må antas å inngå i dette, jf. bl.a. § 6 første ledd, der miljøhensyn kan begrunne nærmere vedtak.

7.25 Lov 21. desember 1984 nr. 101 om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal

Loven gir regler om utøvelse av reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal (Trollheimen). Formålet med loven er å sikre fortsatt samisk reindrift i de nevnte kommunene (§ 1). Loven gir staten adgang til å kreve ekspropriasjon av reindriftsrett hvis dette er nødvendig for å sikre samisk reindrift i Trollheimen (§ 3). Reindriftslovens regler om reinbeite, bl.a. kravet om distriktsplan, gjelder tilsvarende (§ 4 første ledd).

7.26 Lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.

Oppdrettsloven regulerer oppdrettsvirksomhet i ferskvann, brakkvann og saltvann (§ 2 første ledd). Med oppdrett menes ”all virksomhet der en fôrer eller behandler levende fisk og skalldyr med sikte på konsum, fôr, reproduksjon, utsetting, herunder havbeite, forskning eller undervisning” (§ 2 annet ledd).

Det kreves tillatelse for å bygge, innrede, utvide, erverve, drive eller eie anlegg for oppdrett av fisk og skalldyr, og for å drive med oppdrett på annen måte enn ved anleggsdrift (§ 3 første ledd). Tillatelse gis for bestemte lokaliteter og med de størrelsesbegrensninger som til enhver tid gjelder (§ 4 første ledd). Tillatelsen gjelder for en bestemt art av fisk eller skalldyr og for bestemt virksomhet. Selv om en virksomhet har en generell konsesjon til oppdrett, kreves særskilt klarering av den enkelte lokalitet. 10

Tillatelse til oppdrett skal ikke gis hvis anlegget

• vil volde fare for utbredelse av sykdom på fisk eller skalldyr

• vil volde fare for forurensning

• har en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø eller lovlig ferdsel eller annen utnytting av område (§ 5 første ledd).

I tillegg vektlegges lovens generelle formålsbestemmelse ved avgjørelsen om oppdrettstillatelse. Formålet med loven er etter § 1 ”å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring”. Dette innebærer at det ved avgjørelsen også legges vekt på andre hensyn enn de som er nevnt i § 5 første ledd, bl.a. om virksomheten medvirker til en positiv utvikling for oppdrettsnæringen og om søkeren planlegger økonomisk integrasjon med øvrig næringsvirksomhet i regionen. Det stilles også krav om at oppdretteren har den nødvendige faglige kompetanse (§ 6 tredje ledd). 11

I tillegg til tillatelse etter oppdrettsloven er det også nødvendig med tillatelse etter bl.a. matloven og forurensningsloven.

Etter § 19 kan departementet ”i områder med særlig verdi for akvatiske organismer” fastsette forbud mot eller sette særlige vilkår for oppdrettsvirksomhet. Slikt forbud eller slike vilkår kan bare settes hvis det ”anses nødvendig for å bevare de akvatiske organismer i deres livsmiljø”. Bestemmelsen er så langt ikke brukt, men kan være aktuell for gjennomføring av ordningen med nasjonale laksefjorder (se kap. 15…).

Oppdrettsloven er for tiden under revisjon.

7.27 Lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven er den mest sentrale loven for regulering av arealinngrep. Loven består av tre hoveddeler om hhv. arealplanlegging (kap. II til VII), konsekvensutredninger (kap. VII a) og byggesaker (kap. XII til XVII).

Regler om arealplanlegging som er viktige for å ivareta biologisk mangfold og andre naturverdier er drøftet i kap. 12.4.2 og 15.2.1.1. Det vises for øvrig til Planlovutvalgets utredninger NOU 2001: 7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven og NOU 2003: 14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II.

Bestemmelsene om konsekvensutredninger retter seg mot tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn (§ 33-2 første ledd). Det er en forutsetning av tiltaket krever offentlig tillatelse, enten etter plan- og bygningsloven eller etter annen lov. Hvilke tiltak som omfattes reguleres av forskr. 21. mai 1999 nr. 502 om konsekvensutredninger. Forskriften inneholder to vedlegg, vedlegg I om tiltak som alltid skal konsekvensutredes (jf. plan- og bygningsloven § 33-2 annet ledd bokstav a), og vedlegg II om tiltak som skal konsekvensutredes hvis de oppfyller nærmere angitte kriterier (jf. plan- og bygningsloven § 33-2 annet ledd bokstav b). Kriteriene er først og fremst knyttet til karakteren av det området der tiltaket er tenkt plassert. 12

Formålet med reglene om konsekvensutredning er å klargjøre virkningene av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning under planlegging av tiltaket og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, tiltaket kan gjennomføres (§ 33-1).

Saksbehandlingen for konsekvensutredninger er beskrevet i rundskriv T 2/2000.

Reglene om konsekvensutredning ble endret ved lov 24. september 2004 nr. 72 13 Ot.prp. nr. 47 (2003-2004). Endringen innebærer bl.a. at også ”fylkesplaner og kommuneplaner som fastsetter retningslinjer eller rammer for fremtidig utbygging, samt … reguleringsplaner som kan ha vesentlige virkninger for miljø, naturressurser eller samfunn” konsekvensutredes (plan- og bygningsloven § 16-2). Reglene skal etter planen tre i kraft 1. april 2005.

De fleste bygge- og anleggstiltak, herunder vesentlige terrenginngrep som steinbrudd, massetak og bakkeplanering, er avhengig av tillatelse etter plan- og bygningsloven § 93. For driftsbygninger i landbruket gjelder normalt kun meldeplikt etter § 81. Vedtatte arealplaner er bindende for kommunens myndighetsutøvelse etter § 93 (§ 95 nr. 2 jf. §§ 20-6 og 31).

Kommunen kan kreve at trær eller beplantning fjernes eller beskjæres på en byggetomt hvis det anses nødvendig for å få tilfredsstillende lysforhold, brannsikring, oppholdssted i det fri, lekeplass for barn, parkering eller avkjørsel (§ 69).

For skjønnsutøvelsen etter loven gjelder formålsbestemmelsen i § 2. Formålet med planlegging etter loven er å ”legge til rette for samordning av statlig, fylkeskommunal og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser, utbygging, samt å sikre estetiske hensyn” (§ 2 første ledd). Det skal ved planleggingen spesielt legges til rette for å sikre barn gode oppvekstvilkår (§ 2 tredje ledd). Mål for både planlegging og de særskilte krav som stilles til det enkelte byggetiltak er at ”arealbruk og bebyggelse blir til størst mulig gavn for den enkelte og samfunnet” (§ 2 annet ledd).

7.28 Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven)

Energiloven regulerer produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi (§ 1-1 første ledd). Loven gjelder ikke på norsk sjøterritorium (§ 1-1 annet ledd), og lovens virkeområde avgrenses mot industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven (§ 1-1 tredje ledd). Konkrete anlegg som omfattes, er bl.a. kraftlinjer, gasskraftverk. fjernvarmeanlegg og vindmøller.

Det kreves konsesjon for å bygge eller drive anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi med spenning over 1000 volt vekselstrøm eller 1500 volt likestrøm (§ 3-1 første ledd jf. forskr. 7. desember nr. 959 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) § 3-1) og for fjernvarmeanlegg med ytelse over 10 MW (energiloven § 5-1 jf. energilovforskriften § 5-1 første ledd).

Det kan stilles vilkår til konsesjon etter § 3-1 bl.a. ”for å unngå skader på natur og kulturverdier” (§ 3-4 første ledd nr. 4). Etter energilovforskriften er det et standardvilkår både for konsesjon for elektriske anlegg og for fjernevarmeanlegg at ”konsesjonæren plikter ved planlegging, utførelse og drift av anlegget å sørge for at allmennheten påføres minst mulig miljø- og landskapsmessige ulemper i den grad det kan skje uten urimelige kostnader eller ulemper for konsesjonæren” (forskriften §§ 3-4 bokstav b og 5-3 bokstav b).

Det kan etter loven også gis konsesjon til bygging og drift av kraftlinjer innen et nærmere bestemt område (områdekonsesjon, jf. § 3-2). Områdekonsesjon kan i dag gis for fordelingsanlegg med spenning til og med 22 kV. Ved områdekonsesjon trengs ikke konsesjon for det enkelte anlegg etter § 3-1.

Ved avgjørelser etter loven skal det bl.a. tas hensyn til allmenne interesser som blir berørt (§ 1-2), herunder naturvern, friluftsliv, landskap, fugletrekk og lignende (Ot.prp. 29 (1989-90) s. 84). Hensynet inngår i det overordnede målet om at ”loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte” (§ 1-2).

7.29 Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

Loven regulerer forvaltningen av anadrome laksefisk, 14 innlandsfisk og ferskvannskreps. Den har bl.a. bestemmelser om høsting (§ 4 og kap. VIII), biotopvern (§ 7 annet og tredje ledd), kultiveringstiltak (§ 10), innførsel og utsetting (§§ 8 og 9). Det vises til utredningen hhv. kap. 13, 16.2.6 og vedlegg 14. Lovens bestemmelser om fiskerettigheter (kap. IV) drøftes ikke.

Flere av lovens bestemmelser (§§ 7, 8, 10 og 34) er ved forskr. 18. desember 1992 nr. 1177 gjort gjeldende for alle ferskvannsorganismer.

Loven fastsetter et fredningsprinsipp for all anadrome laksefisk og innlandsfisk i lakseførende vassdrag eller vassdragsstrekning (§ 4), jf. kap. 13.

Lovens formål er ”å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares” (§ 1 første punktum). Etter annet punktum skal loven også ”gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning og til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere”, men kun innenfor de rammene som følger av første punktum.

7.30 Lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene

Loven inneholder først og fremst regler om rettigheter til trevirke i statsallmennninger (kap. 2). Den har imidlertid også en bestemmelse om Statskog SF kan frede deler av allmenningen mot bestemte slags bruk eller begrense utøvelsen av bruksrettene ”av hensyn til naturmiljø og friluftsliv”.(§ 4-1 annet ledd).

Det er videre et generelt krav om skogbruksplan for drift og skjøtsel av skogen i en statsallmenning. Skogbruksplanen skal inneholde nødvendige opplysninger om skogen, og en plan for avvirkning og investeringer. Hensynet til naturmiljø og friluftsliv skal være innarbeidet i planen (§ 4-3).

7.31 Lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven)

Loven gjelder anlegg og drift av sporbundne transportmidler (§ 1). Planlegging og anlegg av sporanlegg skal skje etter plan- og bygningsloven (jf. jernbaneloven § 4 annet ledd). Eieren av et jernbanespor kan pålegge eieren eller rettighetshaveren til naboeiendom å fjerne trær og annen vegetasjon innenfor et belte på 30 meter fra banens midtlinje når hensynet til togfremføringen eller omgivelsenes sikkerhet tilsier det (§ 10 annet ledd).

7.32 Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven)

Lovens hoveddel gjelder all sivil luftfart i Norge og luftfart med norsk sivilt luftfartøy utenfor norsk område hvis ikke annet er bestemt (§§ 1-1 og 1-2 jf. § 2-1). Lovens annen del inneholder bestemmelser om militær luftfart og omtales ikke nærmere her.

Det stilles krav om ”miljødyktighet” til alle sivile luftfartøy. Dette innebærer at fartøyet må oppfylle ”de krav som departementet fastsetter for å motvirke støy, luftforurensning og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for person eller eiendom utenfor fartøyet” (§ 4-1, jf. forskr. 31. mai 1991 nr. 0349 om miljøkrav for sivile luftfartøyer og forskr. 19. juli 1993 nr. 4047 om begrensning av støy og utslipp fra sivile luftfartøyer).

Etter § 9-1 kan departementet bl.a. gi forskrift for lufttrafikk ”for å trygge mot farer og ulemper herunder støy som følge av luftfart” (første ledd).

Det kreves konsesjon for å anlegge, drive eller inneha landingsplass for luftfartøy (§ 7-5). Restriksjoner i områder rundt landingsplassen, f.eks. med hensyn til luftfartshindringer (herunder beplantning), skal normalt fastsettes ved reguleringsplan etter plan- og bygningsloven (§ 7-12 første og annet ledd).

7.33 Lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova)

Av jordloven § 1 første ledd fremgår både hva jordloven omhandler og hva som er dens formål. Bestemmelsen lyder slik:

”Denne lova har til føremål å leggja tilhøva slik til rette at jordviddene i landet med skog og fjell og alt som høyrer til (arealressursane), kan verte brukt på den måten som er mest gagnleg for samfunnet og dei som har yrket sitt i landbruket.”

I annet ledd uttrykkes det hvordan arealressursene bør disponeres, og i tredje ledd stilles det krav om en bærekraftig utnyttelse av ressursene. Dette er uttrykt slik:

”Ein samfunnsgagnleg bruk inneber at ein tek omsyn til at ressursane skal disponerast ut frå framtidige generasjonar sine behov. Forvaltinga av arealressursane skal vera miljøforsvarleg og mellom anna ta omsyn til vern om jordsmonnet som produksjonsfaktor og ta vare på areal og kulturlandskap som grunnlag for liv, helse og trivsel for menneske, dyr og planter.”

Jordloven gjelder for hele landet, men bestemmelsene om bruk av dyrka og dyrkbar jord og om deling av landbrukseiendom (§§ 9 og 12) gjelder i utgangspunkt ikke der området er regulert eller i bindende arealdel til kommuneplanen lagt ut til annet enn landbruk (§ 2). Det kan imidlertid fastsettes i planen at disse bestemmelsene skal gjelde.

I den såkalte vanhevdsbestemmelsen, § 8, gis det påbud om at all dyrka jord som kan gi grunnlag for lønnsom drift skal holdes i hevd. Det kan gis pålegg om at dyrka jord som ikke kan gi grunnlag for lønnsom drift skal plantes til med skog, eller gis pålegg om tiltak av hensyn til kulturlandskapet. I forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 72 (1993-94) er det sagt at skogplanting må tilpasses hensynet til kulturlandskapet (s. 41). Virkningen av tiltak av hensyn til kulturlandskapet må vurderes for ulike miljøverdier (s. 81). Det er påpekt at det i dag er tilskuddsordninger av hensyn til kulturlandskapet, men at det også må kunne gis pålegg om kulturlandskapstiltak uten tilskudd: ”Det avgjerande må vera om pålegget er til bate for eigaren.” (s. 81). Myndigheten etter bestemmelsen er lagt til kommunen.

For uttak av myr bestemmer § 10 at arealene skal settes i stand etter uttak ut fra hensynet til etterbruken til landbruksformål og naturvern.

De mest anvendte bestemmelser i jordloven er §§ 9 og 12. Myndigheten etter disse bestemmelsene er overført til kommunen. Jordloven § 9 forbyr bruk av dyrka jord til noe som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord må ikke disponeres slik at den blir uegnet til jordbruksproduksjon i fremtiden. Det kan ”i særlege høve” gis dispensasjon, og da skal det bl.a. tas hensyn til godkjente planer etter plan- og bygningsloven, til kulturlandskapet og til det samfunnsgagnet en dispensasjon vil medføre.

Eiendommer som blir brukt eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk kan etter § 12 ikke deles uten samtykke fra departementet. Samtykke kan gis dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, eller deling er forsvarlig ut fra hensynet til den avkasting eiendommen kan gi. Det skal bl.a. tas hensyn til om deling kan føre til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området, til godkjente planer etter plan- og bygningslova og til kulturlandskapet.

Jordloven har også en hjemmel i § 11 til å gi bestemmelser om miljøforsvarlig drift av jordbruksareal. Pr. i dag er forskr. 4. juli 2003 om gjødselvarer mv. av organisk opphav også hjemlet i denne bestemmelsen, jf. bl.a. kap 7. om krav til bruk.

Det kan, for å unngå skade på natur- og kulturlandskapet, gis forskrift om nydyrking. En slik forskrift er fastsatt 2. mai 1997 (nr. 423) med det formål å sikre at nydyrking skjer på en måte som tar hensyn til natur- og kulturlandskapet. Det skal legges vekt på hensynet til miljøverdier som biologisk mangfold, kulturminner og landskapsbildet , og for øvrig på å sikre driftsmessig gode løsninger.

Nydyrking kan etter forskriften § 4 bare skje etter plan godkjent av kommunen. Planen skal utarbeides av den som vil sette tiltaket i verk. Ved avgjørelsen skal det legges særlig vekt på hvilke virkninger tiltaket kan påregnes å få for natur- og kulturlandskapsverdiene. Det er angitt i § 3 at dette omfatter miljøkvaliteter som landskapsbildet, mangfoldet i naturen og kulturminner. Til landskapsbildet hører eksisterende atkomst til bakenforliggende areal. Ved denne vektleggingen skal det tas hensyn til om det på arealet er sjeldne miljøverdier og hvor sjeldne miljøverdiene er.

Ved avgjørelsen skal det for øvrig legges vekt på om det ut fra jordloven § 1 er ønskelig å styrke driftsgrunnlaget for driftsenheten, og om nydyrkingstiltaket legger til rette for driftsmessig gode løsninger. Det er videre bestemt i § 6 at det skal settes igjen en vegetasjonssone mot vassdrag og vist til bestemmelsene i plan- og bygningsloven om konsekvensutredninger. Avgjørelsen skal begrunnes, og det skal fremgå hvilke natur- og kulturlandskapsverdier som berøres, og hvilke konsekvenser nydyrkingen får for disse.

Forskrift 20. desember 1996 om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål er også hjemlet i jordloven § 11, jf. omtalen av denne forskriften under skogbruksloven.

Departementet kan med hjemmel i jordloven § 16 gi forskrift om fordeling og vilkår for utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen eller lignende tilskudd.

7.34 Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet

Petroleumsloven regulerer all virksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster underlagt norsk jurisdiksjon, med unntak for sjøgrunn undergitt privat eiendomsrett og sjøterritoriet rundt Svalbard (§ 1-4).

Petroleumsloven slår fast at den norske stat har eiendomsretten til petroleumsforekomstene innen lovens virkeområde (§ 1-1).

Petroleumsvirksomhet er avhengig av tillatelse på flere trinn.

Etter § 2-1 kan det gis tillatelse til å drive undersøkelse etter petroleum. En undersøkelsestillatelse gir rett til å foreta geologiske, petrofysiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske undersøkelser, herunder grunne boringer. Tillatelsen gir ikke eksklusive rettigheter i de områdene som er nevnt i tillatelsen, og den gir heller ikke rett til ordinær leteboring.

Den neste typen tillatelse er tillatelse til leteboring og produksjon (utvinningstillatelser) etter § 3-3. Før områder kan åpnes for slik virksomhet, skal det være foretatt en avveining av de ulike interesser i det aktuelle området (§ 3-1). Det skal i den forbindelse utarbeides en konsekvensutredning med en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forutrensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som virksomheten kan ha (§ 3-3 første ledd). Konsekvensutredningen er gjenstand for offentlig høring (annet og tredje ledd).

Er det besluttet å åpne et område for utvinning, kan det søkes om utvinningstillatelse. Utvinningstillatelsen gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning i de områder som omfattes av den. Rettighetshaveren blir eier av den petroleum som utvinnes.

De viktigste kriterier for tildeling av utvinningstillatelse er søkerens tekniske kompetanse og finansielle kapasitet og søkerens plan for leting og utvinning i det området som søkes tildelt. Målet er en best mulig ressursforvaltning (§ 3-5 tredje ledd og forskr. 27. juni 1997 nr. 653 til lov om petroleumsvirksomhet (petroleumsforskriften) § 10 første ledd).

Det kan knyttes vilkår til utvinningstillatelse av hensyn til bl.a. ”nasjonal sikkerhet, offentlig orden, folkehelse, transportsikkerhet, miljøvern, vern av biologiske ressurser og nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, anleggenes og arbeidstakerens sikkerhet, planmessig ressursforvaltning (f.eks. utvinningstempo eller optimeringen av utvinningsvirksomheten) eller behovet for å sikre skatte- og avgiftsinntekter” (petroleumsforskriften § 11 annet ledd).

Utvinningstillatelsen gis i første omgang for en første letefase på inntil 10 år (§ 3-9). I den perioden gjelder en plikt til kartlegging/leteboring (§ 3-8). Er denne plikten oppfylt ved utløp av perioden, har rettighetshaveren normalt krav på å få tillatelsen forlenget med normalt inntil 30 år (§ 3-9 annet ledd).

Før utbygging og drift av forekomsten i henhold til en utvinningstillatelse kan starte opp, skal rettighetshaveren utarbeide en plan for utbygging og drift som skal godkjennes av departementet (§ 4-2 første ledd). Planen skal inneholde en konsekvensutredning (§ 4-2 annet ledd jf. petroleumsforskriften § 20 første ledd).

Det skal betales en arealavgift pr. km2 i området som tillatelsen gjelder og en produksjonsavgift beregnet på grunnlag av mengden og verdien av produsert petroleum (§ 4-9, jf. petroleumsforskriften kap. 5).

Siste fase i virksomheten er avslutningsfasen. Også for denne skal det godkjennes en plan med konsekvensutredning av følgene av nedlegging (§ 5-1).

Myndighetsutøving etter petroleumsloven skal bl.a. skje i samsvar med formålsbestemmelsen i § 1-2 annet ledd. Petroleumsressursene skal komme hele det norske samfunn til gode i et langsiktig perspektiv (første punktum). Forvaltningen av ressursene skal bl.a. bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø, og styrke norsk næringsliv og industriell utvikling (annet punktum).

7.35 Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)

Vannressursloven er den generelle loven om forvaltning av vassdrag og grunnvann i Norge. Som vassdrag regnes ”alt stillestående eller rennende overflatevann med årssikker vannføring, med tilhørende bunn og bredder inntil høyeste vanlig flomvannstand” (§ 2 første ledd). Loven gjelder også for noen andre vannforekomster (§ 2 første ledd annet og tredje punktum og annet ledd).

Utgangspunktet for reguleringen er at grunneieren har rett til å råde over vannet innenfor de rammer lovgivningen eller særskilte rettigheter setter (§ 13).

Vannressursloven kan sies å inneholde tre ”regimer” for forvaltningen av vannressursene:

• generelle regler som retter seg til ”enhver” eller til grunneieren som forvalter av vannressursene (§§ 5, 10, 11, 12, 15 og 16)

• en konsesjonsordning for inngrep i vassdrag som ”kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdraget eller sjøen” (§ 8 og kap. 3)

• et regime for vernede vassdrag (§§ 32 til 35)

I tillegg kommer bestemmelsen i § 9 om kvalitetsmål for vassdrag, som har betydning for all myndighetsutøving i henhold til vassdrag.

Generelle regler som pålegger grunneiere plikter i forhold til sin forvaltning av vannressursene, og som har betydning for det biologiske mangfold, er særlig bestemmelsene om forvalteransvar og aktsomhetsplikt (§ 5), om vannuttak og minstevannføring (§ 10) og om kantvegetasjon (§ 11).

Etter § 5 skal ”enhver ..opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser” (første ledd). Videre skal ”vassdragstiltak .. planlegges og gjennomføres slik at det er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser” (annet ledd første punktum), og ”vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø og eiendom” (tredje ledd). Bestemmelsen har størst betydning i forhold til tiltak i vassdrag som ikke er konsesjonspliktig, men vil også kunne gi retningslinjer for hvordan f.eks. et vilkår for en konsesjon skal gjennomføres.

Etter § 10 første ledd er hovedregelen at alminnelig lavvannsføring skal være tilbake ved inngrep i vassdrag. Utløser tiltaket konsesjon, skjer det imidlertid en konkret vurdering. Ved denne konkrete vurderingen skal det bl.a. legges vekt på ”vassdragets betydning for plante- og dyreliv”.

Loven har en generell regel om kantvegetasjonen (§ 11). Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr (første ledd). Bestemmelsen er et av de få eksempel i norsk rett på en form for lovfestet vern.

Vannressursloven har en konsesjonsplikt for vassdragstiltak som vil være til ”nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget eller sjøen” (§ 8 første ledd). Negative konsekvenser for det biologiske mangfoldet eller andre naturverdier er en viktig ”allmenn interesse” som kan utløse konsesjonsplikt. Konsesjonsplikt kan også pålegges for tiltak i nedbørfeltet dersom dette vil kunne ha påtakelige virkninger for vassdraget (§ 8 annet ledd).

Loven har i § 18 en hjemmel til å fastsette forskrifter om konsesjonsplikt. Etter ordlyden kan det gis forskrift om ”et vassdragstiltak trenger konsesjon etter § 8” eller om at ”visse vassdragstiltak skal meldes til vassdragsmyndigheten”. Forskriftshjemmelen er altså knyttet til typen vassdragstiltak, ikke bestemte geografiske områder.

Vannressursloven inneholder i kap. 5 særskilte regler om vernede vassdrag . Med ”vernede vassdrag” menes vassdrag som er vernet mot kraftutbygging ved Stortingets plenarvedtak. 15 Vernet innebærer først og fremst et vern mot kraftutbygging (§ 34), men loven gir også en økt beskyttelse mot andre typer inngrep (§ 35). Bestemmelsen inneholder regler om når konsesjon utløses for tiltak i et vernet vassdrag, som er strengere enn de alminnelige regler i loven om konsesjonsplikt (§ 35 nr. 1, 2, og 3). Dessuten gir bestemmelsen veiledning for skjønnsutøvelsen, der verneverdiene i et vassdrag skal tillegges stor vekt (nr. 5, 6 og 8).

Når det gjelder kantvegetasjon langs et vernet vassdrag gjelder ikke bare den generelle regelen i § 11, men vassdragsmyndigheten kan i slike tilfeller også treffe vedtak om ”å reetablere vegetasjon som er naturlig på stedet i en sone langs bredden som fastsettes i bindende plan etter plan- og bygningsloven” (§ 35 nr. 9).

Det kan fastsettes meldeplikt for alle tiltak i deler av et vernet vassdrag (§ 35 nr. 4).

Vannressursloven § 9 inneholder en hjemmel for vassdragsmyndigheten til å fastsette kvalitetsmål for vassdrag. Artsforekomst i vassdrag nevnes som eksempel på hvilken type kvalitetsmål som kan fastsettes (§ 9 første punktum). Slike kvalitetsmål vil ikke være bindende for private, men kan være det for myndighetene. For at det siste skal være tilfelle, må målene fastsettes ved forskrift (§ 9 første ledd annet punktum). Kvalitetsmålene vil ikke bare ha betydning for vassdragsmyndighetenes myndighetsutøvelse, men også f.eks. for myndighetsutøvelse etter plan- og bygningsloven.

De hensyn som vektlegges ved all myndighetsutøving etter vannressursloven er etter formålsbestemmelsen i § 1 ”en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann.” I følge forarbeidene omfatter begrepet ”samfunnsmessig” ”både miljøhensyn, herunder bevaring av de store natur- og kulturverdiene som er knyttet til vassdragene, sikring av biologisk mangfold, og hensynet til aktuelle bruksformål og økonomi” (Ot.prp. nr. 39 (1998–99) s. 321). Også andre hensyn nevnes, bl.a. livsvilkårene for planter og dyr og landskapsestetiske forhold.

Begrepet ”forvaltning” er brukt i vid betydning, slik at det omfatter både utnytting av vannressursene til ulike formål, og vern og opprettholdelse av naturlige prosesser og biologisk mangfold knyttet til vassdragene” (Ot.prp. nr. 39 (1998–99) s. 321).

7.36 Lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven)

Loven regulerer omsetning av fast eiendom. Den oppstiller en generell konsesjonsplikt for erverv av fast eiendom ( § 2 første ledd). Unntatt er erverv som er omfattet av lov om erverv av kalksteinsforekomster, industrikonsesjonsloven, lov om erverv av kvartsforekomster eller energiloven kap. 3 (§ 2 annet ledd). Loven inneholder også en del andre unntak fra konsesjonsplikten, bl.a. for de fleste boligtomter og bebygde eiendommer (§ 4).

Lovens formål er ”å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet”. De hensyn som bl.a. skal tilgodeses er fremtidige generasjoners behov, landbruksnæringen, behovet for utbyggingsgrunn, hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser og hensynet til bosettingen (§ 1).