5 Naturtyper for lovfestet vern og naturtyper som bør prioriteres for (ytterligere) vern

NTNU, Vitenskapsmuseet, Seksjon for naturhistorie, 7491 Trondheim

Eli Fremstad (eli.fremstad@vm.ntnu.no)

5.1 Innhold

Forord

1 Innledning

2 Natur/vegetasjonstyper for lovfestet vern (LFV)

2.1 Kriterier

2.2 Natur/vegetasjonstyper

3 Lovfestet vern og rødlistearter

4 Natur/vegetasjonstyper som bør prioriteres for (ytterligere) vern (PV)

4.1 Uavhengige av skjøtsel

4.2 Avhengige av skjøtsel

5 Konklusjon og anbefalinger

6 Litteratur

Vedlegg: Tabell fra Fremstad (2002) med angivelse av LFV og PV

Mars 2003

NTNU, Vitenskapsmuseet

Trondheim

5.2 Forord

Denne utredningen er utført etter oppdrag fra Biomangfoldlovutvalget som er oppnevnt av Miljøverndepartementet. Den er en videreføring av utredningene om truete vegetasjonstyper i Norge (Fremstad & Moen 2001) og om Natura 2000 i Norge (Fremstad 2002).

5.3 Innledning

Oppdraget består i henhold til kontrakt av to vurderinger:

1. Det skal gis en vurdering av hvilke natur/vegetasjonstyper i Norge som kan være aktuelle for lovfestet vern (i det følgende forkortet til LFV).

2. Det skal gis en vurdering av hvilke natur/vegetasjonstyper i Norge som bør prioriteres for (ytterligere) vern (i det følgende betegnet PV). Denne vurderingen kan omfatte natur/vegetasjonstyper som i liten grad har vært gjenstand for vern, eller der vernearbeidet har vært mer tilfeldig (ikke systematisk, og ikke i henhold til fylkesvise verneplaner), eller der det har foregått systematisk verneplanarbeid i flere/de fleste fylker, men der det kan være behov for suppleringer.

En oversikt over hvilke natur/vegetasjonstyper som foreslås for henholdsvis LFV og PV er vist i vedlegget som bygger på tabell 4.1 hos Fremstad (2002) 1 , men er bygd ut med to kolonner for å angi hvilke natur/vegetasjonstyper som foreslås for henholdsvis LFV og PV.

I den foreliggende utredningen er marine naturtyper (jf. DN 2001) ikke tatt med. Disse representerer spesielle utfordringer som bør vurderes særskilt av fagfolk med marin bakgrunn.

5.4 Natur/vegetasjonstyper for lovfestet vern (LFV)

Lovfestet vern innebærer at forekomster av nærmere definerte natur/vegetasjonstyper er vernet generelt i hele landet, uansett hvor de forekommer. Sverige har innført en slik ordning under betegnelsen ”biotopskydd” (Naturvårdsverket 1995). Hensikten med ”biotopskydd” er å sikre 1) leveområder for truete dyr eller plantearter, 2) biotoper (dvs. natur/vegetasjonstyper) som er særskilt verneverdige. ”Biotopskydd” innebærer at forekomster av de nærmere definerte natur/vegetasjonstypene ”automatisk” er vernet (i henhold til lov) mot aktivitet som kan skade eller true forekomstenes fortsatte eksistens eller som kan forringe de kvalitetene som finnes der. Det generelle ”biotopskyddet” gjelder for alle forekomster av de gjeldende natur/vegetasjonstypene, uavhengig av om forekomstene er blitt utpekt/identifisert eller avgrenset av noen person eller instans.

5.4.1 Kriterier

Biomangfoldlovutvalget har satt opp noen kriterier for hvilke natur/vegetasjonstyper som kan være egnet for LFV:

• Forekomstene skal være forholdsvis lette å avgrense.

• Forekomstene skal ikke være for store.

• Natur/vegetasjonstypene må ikke være avhengige av skjøtsel.

Et tilleggskriterium bør være at natur/vegetasjonstypene skal være forholdsvis lette å identifisere ut fra artsforekomster og/eller miljøforhold. Støtte for identifisering gis av Fremstad (1997), DNs håndbok for kartlegging av biologisk mangfold i kommunene (DN 1999a) og Fremstad & Moen (2001).

Lette å avgrense. Kriteriet tilsier at natur/vegetasjonstypen må være rimelig klart skilt i terrenget fra omkringliggende natur/vegetasjonstyper, enten ved tydelige forskjeller i artsinnhold, vegetasjonens struktur (sjiktning), substrat (berggrunn og løsmasser), terrengformer, hydrologi eller andre forhold som gjør at det er forholdsvis lett å trekke grensene for forekomstene.

Arealstørrelse. I Sverige omfatter ”biotopskyddet” forekomster som ikke er større enn 5 ha (50 dekar), inklusive nødvendige buffersoner mot tilgrensende arealer. Dette kan være en rettesnor også for norske forhold, men ingen absolutt grense. Noen av de natur/vegetasjonstypene som her forslås for LFV er komplekse naturtyper der bevaring av komplekset og dets funksjoner bør være viktigere enn arealstørrelsen.

Avhengighet av skjøtsel. LFV skal omfatte natur/vegetasjonstyper som er ”naturlige”, dvs. som har utviklet seg uavhengig av menneskelig aktivitet og som kan ”opprettholde seg selv” over lengere tid forutsatt at omstendigheter i og rundt forekomstene ikke fører til endrede miljøforhold. (Her ser vi bort fra eventuelle påvirkninger som følger av luftforurensning og klimaendringer.)

Potensiale for restaurering. Det er innlysende at LFV bør omfatte intakte forekomster av de natur/vegetasjonstypene som pekes ut for denne type vern. Det bør vurderes om forekomster der noe av verneverdien er gått tapt på grunn av inngrep også kan komme inn under LFV. Det forutsettes at forekomsten har et potensiale for restaurering, dvs. at visse tiltak kan bidra til å føre forekomsten tilbake til ønsket eller akseptabel tilstand. Dette prinsippet er brukt i forbindelse med Natura 2000 (EU 1999). Der forventes det at ikke bare forekomster av ”7110 Aktive høymyrer” blir en del av Natura 2000-nettverket, men også forekomster av ”7120 Inngrepspregede høymyrer som fremdeles kan regenerere” (se Fremstad 2002, s. 8). I Norge kan dette prinsippet være aktuelt for eksempel for restaurering av drenerte myrer, sumper og andre våtmarker der det er påvist verneverdier i form av truete vegetasjonstyper og/eller arter.

5.4.2 Natur/vegetasjonstyper

Fjorten kategorier terrestriske og akvatiske natur/vegetasjonstyper foreslås her for LFV (naturtyper følger DN 1999a, truete vegetasjonstyper Fremstad & Moen 2001), se undervedlegg 1. De fjorten kategoriene spenner fra større, sammensatte områder som strandenger og sanddyner, til små forekomster av enkelte plantesamfunn, som kilder, rike våtsnøleier og rikstarrsump. De fjorten natur/vegetasjonstypene kommenteres nedenfor.

Kriteriet om at natur/vegetasjonstyper som foreslås som kandidater for LFV ikke skal være avhengige av skjøtsel er forsøkt fulgt, men det er vanskelig å bruke. Svært mange natur/vegetasjonstyper i Norge er kulturpåvirket og trenger noen grad av bruk (slått, beite, rydding). Det gjelder også natur/vegetasjonstyper som for ”lekfolk” synes å være ”naturlige”. Flere av natur/vegetasjonstypene nedenfor har bruks-/skjøtselsaspekter.

Brakkvannsdeltaer – Ålegras-undervannseng m.m.

Norge har mange brakkvannsdelter der elver munner ut i fjorder. Flertallet er særlig i de siste tiårene blitt sterkt påvirket av inngrep, spesielt ved nedbygging av industrianlegg og annen næringsvirksomhet. Nylig ble restene av en rekke elvemunninger i Møre og Romsdal vernet, og enkelte elvemunninger i Trøndelag og Nord-Norge er lagt ut som naturreservater tidligere. Resten er sterkt truet. Det er særlig viktig å få vernet de større og mer varierte brakkvannsdeltaene, der det kan være betydelige arealkonflikter.

Brakkvannsdeltaer er vanligvis klart avgrenset. Arealet kan være over 50 dekar. Brakkvannsdeltaer er betinget av naturlige prosesser og er i utgangspunktet ikke kulturbetingete. Særskilte verdier knyttet til artsforekomster kan imidlertid være betinget av beiting. Om de resterende brakkvannsedeltaene (eller rester av slike) blir underlagt LFV, kan det iallfall for enkelte bli nødvendig å utarbeide arealbruks- eller skjøtselsplaner som sørger for at kulturbetingete verdier blir sikret for ettertiden.

Kalkrike strandberg – Rike strandberg

Enheten omfatter natur/vegetasjonstyper som er tydelig påvirket av nærheten til havet, gjennom bølgepåvirkning, saltdrev og vind. Berggrunnen må være baserike (”kalkrike”) bergarter (av leirskifer, glimmerskifer, grønnsskifer, grønnstein, kalkstein, dolomitt, marmor m.fl.). Lokalitetene må huse flere arter som er kjent som indikatorer for baserike bergarter, det være seg arter med sørlig-sørøstlig, vestlig, nordøstlig eller nordlig utbredelse i Norge. På rike strandberg inngår også ofte basekrevende fjellarter. Enkelte truete arter, som norsk timian Thymus praecox ssp. arcticus , har viktige forekomster på rike strandberg. Det forutsettes at artsantallet på rike strandberg er tydelig høyere enn på strandberg på basefattige (”kalkfattige”) bergarter i regionen. For at en lokalitet skal komme inn under denne kategorien, må den være særlig artsrik og/eller inneholde viktige arter (rødlistearter, regionale ansvarsarter, regionalt sjeldne arter, arter med særlig interessant utbredelse eller økologi osv.).

Strandberg er klart avgrenset mot sjøen og oftest også på landsiden. Utstrekningen av strandbergene langs sjøen avhenger av berggrunnsgeologien og topografiske forhold. Arealet kan være ganske lite (titalls kvadratmetre) til flere dekar. Strandbergene er ikke kulturbetingete, men tilgrensende arealer med beslektet vegetasjon kan være kulturbetinget og avhengige av skjøtsel.

Strandeng og strandsump – Strandeng-forstrand/panne, salteng m.fl.

Kategorien omfatter strandenger i vid forstand, dvs. vegetasjon på leire, sand og grus i overgangen mellom sjø og land, i tidevannssonen. De består av arter som er tilpasset regelmessig neddykking og særpregete jordbunnsforhold (salt jord, anaerobt rotmiljø).

Arealene varierer fra små flekker og smale soner med én eller få vegetasjonstyper til store strandengkomplekser der en rekke vegetasjonstyper er representert. LFV bør omfatte strandengkomplekser av en viss størrelse (minst 5 dekar?), med intakte soneringer og flere vegetasjonstyper.

Strandenger er vanligvis vel avgrenset mot land og mot sjøen. De nedre delene er utviklet uavhengig av kulturpåvirkning, mens beiting ofte er viktig for bevaring av visse arter og planteamfunn i de øvre delene av strandengene.

Dersom det besluttes at strandenger i vid forstand ikke gjøres til gjenstand for LFV, bør de gis høy prioritet i det videre vernearbeidet som ikke er basert på LFV, se kapittel 4.

Sanddyner – Drift-forstrand på sand, fordyne m.m.

Kategorien omfatter kyststrekninger der bølger og vind har avsatt større sandmasser på land, og der det er utviklet vegetasjonssoneringer som er betinget av sanddynenes dynamikk: sandavsetning og stabilisering, varierende fuktighets- og næringsforhold i sandmassene og erosjon. Bare større forekomster der to eller flere av de karakteriske sonene i sanddynekomplekser er representert, bør være gjenstand for LFV.

Flere store sanddynekomplekser er vernet (på Lista, Jæren, i Nord-Norge), mens andre, viktige sanddyneområder er uten vern. Noen av de ikke-vernede forekomstene er blitt inventert, for andre foreligger det sparsomt med opplysninger om sanddynenes tilstand.

Sanddyner er tydelig avgrenset mot sjøen. Tidligere var avgrensningen bakover, på landsiden, ofte ganske diffus, idet sand med vag dynestruktur var avsatt langt innover land, eller oppover fjordsider inne i trange bukter. I dag er de bakre delene ofte oppdyrket eller tilplantet, slik at de indre delene av den naturlige soneringen (dyneenger, dyneheier) mangler.

Kalksjøer – Kransalge-sjøbunn

Naturtypen (ofte kalt ”kransalgesjøer”) er sjelden i Norge, og bare et fåtall kransalgesjøer er vernet så langt. De er svært sårbare overfor inngrep og foruresning (tilsig fra jordbruket), og på grunn av forurensning har trolig flere kransalgesjøer gått over til å bli dominert av tjønnaksarter Potamogeton spp.

Sjøene er vanligvis små og vel avgrenset. Det kan være behov for skjøtsel av områdene rundt noen av sjøene.

Rike kulturlandskapssjøer, kroksjøer – Rik langskuddvegetasjon m.m.

Små og mellomstore, naturlig næringsrike (mesotrofe - eutrofe) sjøer i kulturlandskapet i lavlandet finnes i store deler av landet, men svært spredt. Noen er vernet, vesentlig på grunn av betydningen for fuglelivet. En del opprinnelig forholdsvis næringsfattige sjøer har i de siste generasjonene fått næringstilsig fra kulturmarka rundt (er blitt eutrofiert), slik at de ligner de naturlig næringsrike sjøene.

Sjøenes størrelse varierer mye. De er særlig viktig å bevare de mange småsjøene, etter som det er lettest å skade disse gjennom vannstandssenkning, drenering, utfylling, massedeponering, forurensning og forsøpling. Til gruppen bør også gårdsdammer regnes med.

Elver i Fennoskandia – Sump-, vann- og elveørvegetasjon og fosseeng i vernede vassdrag, innlandsdeltaer i alle vassdrag

Et stort antall norske vassdrag er vernet mot vannkraftutbygging. Vassdragsnaturen langs vernede vassdrag blir imidlertid ofte forringet av andre typer inngrep, som flomverk og forbygninger, drenering av sumper langs vassdragene, oppdemminger, oppdyrking av resterende elvesletter, veianlegg, masseuttak m.m. Trass i vassdragenes vernestatus kan alle de naturtypene som er avhengige av eksisterende vannføringsregime bli sterkt skadet eller sågar forsvinne langs vernede vassdrag. Det gjelder småvann, pølsesjøer/kroksjøer og evjer langs elvene (mange av disse faller også inn under kategorien rike kulturlandskapssjøer, kroksjøer), sand-, grus- og steinører som oversvømmes ved høy vannføring, kratt- og skogvegetasjon som oversvømmes ved høy vannføring, innlandsdeltaer og fosseenger (vegetasjon betinget av fossesprut).

Det bør vurderes hvorvidt de nevnte naturtypene også bør gjøres til gjenstand for LFV langs vassdrag som ikke er vernet. Flere av de store vassdragene som er utbygd har fremdeles betydelige naturverdier av vassdragsnatur i behold (for eksempel Gudbrandsdalslågen og Glåma).

Naturtypene er ofte vel avgrenset og lette å identifisere. LFV for de nevnte naturtypene langs vassdrag vil omfatte spredte arealer langs vassdragene, og av forskjellige størrelseskategorier, i en del tilfeller også større områder der flere av naturtypene utgjør en arealmessig enhet.

Intakt høgmyr – Høymyr med kantskog og lagg, terrengdekkende myr

Myrer har vært gjenstand for omfattende vernearbeid. I flere fylker kan det likevel være behov for suppleringer i forhold til de gjennomførte verneplanene, spesielt for intakte høymyrer og terrengdekkende myrer, eller høymyrer og terrengdekkende myrer om er preget av inngrep, men som har restaureringspotensiale. Dette er for det meste myrer i lavlandsstrøk, der farene for inngrep er størst.

Kilde og kildebekk – Lavlandskilde

Kilder og tilhørende bekkedrag i lavlandsstrøk er dårlig kartlagt og undersøkt. De kan lett bli ødelagt ved skogsdrift, veianlegg, tettstedsutvikling og andre terrenginngrep. Som lavlandsstrøk bør en i denne sammenheng regne områder i de boreonemorale, sørboreale og nedre mellomboreale sonene. LVF bør omfatte de rike kildene.

Kilder er ofte lette å identifisere fordi marka er våt og vegetasjonen har en annen artssammensetning enn områdene rundt. En del er klart avgrenset, andre er ganske diffuse, med uklare grenser mot omgivelsene. Arealene er små.

Palsmyr – Palsmyr

Palsmyrer er rimelig godt kartlagt, dvs. at vi vet hvor de finnes. Enkelte er blitt undersøkt av botanikere, geologer eller geografer, andre er dårlig dokumentert. Noen er vernet, som de sørligste forekomstene i Oppland og Sør-Trøndelag, og flere palsmyrer i Finnmark. Dette er en sjelden naturtype i Norge, og meget sårbare for inngrep som kan gi endringer i hydrologi og/eller temperaturforhold. De er også sårbare overfor klimaendringer. Overvåking av palsmyr vurderes av Direktoratet for naturforvaltning.

Sørvendte berg og rasmark – Bergknaus (”tørrberg”)

Norge har mengder av berg og rasmarker, og til forskjell fra hva som gjøres i Sverige (der biotopskyddet omfatter ”ras- eller bergbranter”), kan vi ikke la LFV gjelde for berg og rasmarker generelt. Det er knyttet store biologiske verdier til både rasmarker og berg, og spesielt til slike som består av baserike (”kalkrike”) bergarter. Særlig viktige er rike berg og knauser i lavlandet, der det er stor fare for inngrep (veiutbygging, tettstedsutvikling, fritidsbebyggelse) og for gjengroing og utilsiktede gjødselvirkninger fra nærliggende kulturmark.

Forekomstene kan være vanskelige å avgrense mot særlig kratt og skog. Arealene varierer mye, men er vanligvis små. En del forekomster trenger tiltak, som rydding og vil kreve skjøtselsplaner.

For denne kategorien bør gjelde det samme som for rike strandberg: For at en lokalitet skal komme inn under denne kategorien, må den være særlig artsrik og/eller inneholde viktige arter (rødlistearter, regionale ansvarsarter, regionalt sjeldne arter, arter med særlig interessant utbredelse eller økologi osv.).

Rikere sumpskog – Rik sumpskog, varmekjær kildeløvskog, svartor-strandskog, gråseljekratt

Rike sumpskoger kan utvikles rundt tjern og sjøer, i fuktige senkninger og ved slake bekker i skogsområder, i tilknytning til kilder, på flommarker langs elver, i utkanten av myrer, på slake strandpartier mot havstrand osv. Det finnes mange utforminger. En del forekomster er periodevis oversvømte; ved snøsmelting i lavlandet, ved høy vannføring i bekker og elver om våren eller forsommeren eller ved særlig høy flo på havstrender. Andre er utviklet på steder med permanent høyt grunnvannsspeil.

Rike sumpskoger er meget sårbare for inngrep som kan gi endringer i oversvømming (vanndybde, varighet) eller i grunnvannet, og dette kan være inngrep som utføres et stykke unna selve skogforekomstene. Skogsdrift, veianlegg, tilrettelegging for friluftsliv (bl.a. anlegg av kyststier), drenering for jordbruksformål, vassdragsregulering, tettstedsutbygging, industrianlegg m.m. er reelle trusler. Arealene er ofte ganske små.

Kalkrike områder i fjellet – Rikt våtsnøleie

Fremstad & Moen (2001) anser at fjellvegetasjon generelt er lite truet, særlig fordi viktige områder med rik fjellvegetasjon er vernet i flere nasjonalparker og store landskapsvernområder. Enkelte typer er truet, som rike våtsnøleier, dvs. sent utsmeltende steder på baserik grunn. Den største trusselen mot disse er imidlertid klimaendringer. Rike våtsnøleier kan synes lite egnet for LFV, men tas her med for å peke på en natur/vegetasjonstype som kan forsvinne og som burde bli kartlagt og overvåket.

Rikstarrsump

Rikstarrsumper kjennes ved forekomster av én eller flere arter av høyvokste, nærings- og/eller basekrevende arter av starr Carex i tilknytning til tjønner og sjøer, elver, myrkanter, våte senkninger i skogsterreng, sumper i kulturlandskapet m.m. De fleste artene finnes bare i lavlandet i Sør-Norge, én art følger kysten til Nord-Trøndelag. Rikstarrsumper er meget sårbare for alle typer terrenginngrep som kan endre de hydrologiske forholdene i og rundt sumpene og for næringstilsig fra kulturmark. Rikstarrsumper er vanligvis vel avgrenset, og utgjør små arealer.

5.5 Lovfestet vern og rødlistearter

Det var å ønske eller håpe at flest mulig forekomster av truete arter (rødlistearter, DN 1999b) ble ivaretatt innenfor det eksisterende nettet av verneområder. En del forekomster av truete arter i Norge inngår i eksisterende eller planlagte verneområder, men svært mange forekomster av truete arter finnes utenfor verneområdene. 43 karplanter og 9 virvelløse dyr er fredet (kgl. res. 21.12.2002), noe som innebærer at de ifølge forskrift om fredning ”er fredet mot direkte skade og ødeleggelse, innsamling og annen form for direkte etterstrebelse.” Habitatene (lokalitetene eller miljøene som organismene lever i) til de fredete artene er i utgangspunktet ikke beskyttet eller vernet. Avsnitt III i forskriften gir åpning for å gjøre unntak for fredningen bl.a. ved ”tiltak av vesentlig samfunnsmessig betydning”.

Forekomster av truete arter kartlegges for tiden av kommunene (jf. DN 1999a) slik at kommunene kan ta hensyn til dem i sin videre planlegging. Det at forekomster av truete arter kartfestes, gir imidlertid ingen sikkerhet for at forekomstene blir tatt hensyn til ved konflikter mellom artsvern og for eksempel utbyggingsprosjekter som medfører terrenginngrep.

LFV tar først og fremst sikte på å bevare forekomster av visse typer natur eller vegetasjon. Disse kan inneholde truete arter, men kan også mangle slike. Omvendt kan det tenkes at truete arter forekommer utenfor de natur- eller vegetasjonstypene som er definert av DN (1999a) eller Fremstad & Moen (2001). Mange forekomster av truete arter har i realiteten liten beskyttelse i dag, da det ikke eksisterer en direkte kopling mellom det at artene er anført som truete og habitatvern. Det er ikke slik at forekomster av truete eller fredete arter ”automatisk” får et areal vernet rundt seg.

Ødegaard et al. (2001) fant at for vern av utvalgte organismegrupper med rødlistede arter (karplanter, dagsommerfugler og biller) er en inndeling av habitattyper basert på vegetasjonstyper (Fremstad 1997) langt på vei egnet for beskrivelse av artenes levesteder. Vern av vegetasjonstyper gir et redskap for vern også av arter.

Det bør vurderes hvorvidt LFV skal kunne anvendes også for forekomster av truete og fredete arter eller et utvalg av de truete artene. Et utvalg kan omfatte arter i truethetskategoriene CR – akutt truet, EN – sterkt truet og VU – noe truet. LFV kan eventuelt også gjøres gjeldene for et mindre antall arter som ikke er på den nasjonale rødlisten, men som er av stor bevaringsverdi for visse regioner. Det bør utarbeides lister over ”regionale ansvarsarter” som gjøres til gjenstand for LFV. Dette arbeidet bør utføres av universitetenes naturhistoriske museer i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og Agder naturmuseum og botaniske hage i Kristiansand, der det viktigste grunnlagsmaterialet, den største artskunnskapen og den beste regionale ekspertisen finnes.

Natura 2000 (EU 1999) er et verktøy for bevaring av et nettverk av spesifikke natur/vegetasjonstyper: ”to maintain and restore, at favourable conservation status, natural habitats and species of wild fauna and flora of Community interest.” Annex II til Natura 2002 er en liste over arter som vurderes som særskilt truet på europeisk basis. Flere av artene finnes i Norge. Det er uklart (for denne utrederen) på hvilken måte vern av natur/vegetasjonstyper kobles sammen med artsvern.

5.6 Natur/vegetasjonstyper som bør prioriteres for (ytterligere) vern (PV)

Biomangfoldlovutvalget har ønsket en vurdering av hvilke natur/vegetasjonstyper som bør prioriteres i det fremtidige vernearbeidet. Dette kan omfatte natur/vegetasjonstyper som hittil i liten grad har vært gjenstand for vern; der vernet har skjedd noe ad hoc (avhengig av problemstillinger rundt enkeltforekomster) eller der verneplaner har vært gjennomført, men hvor det er ønskelig med suppleringer. Natur/vegetasjonstyper som er henholdsvis uavhengige og avhengige av skjøtsel skal vurderes hver for seg. Rekkefølgen i avsnitt 4.1 og 4.2 angir ikke prioritering mellom natur/vegetasjonstypene. Forslag til prioritering gis i kapittel 5.

For edelløvskog, myr og våtmark er det gjennomført fylkesvise verneplaner. Det bør åpnes muligheter for å supplere disse i de fylkene som føler at viktige områder har glippet ut av deres planer, der man har fått ny kunnskap om forekomster og verneverdier etter at grunnlagsinventeringene for verneplanene ble utført. Mange våtmarker er blitt vernet hovedsakelig eller utelukkende på grunnlag av betydningen for fuglelivet. For mange våtmarker har vi svært dårlig eller så godt som ingen kunnskap om vegetasjonstyper, flora og andre dyregrupper enn fugl.

5.6.1 Uavhengige av skjøtsel

Brakkvannsdeltaer (elvemunninger) – dersom disse ikke anses egnet for LFV (se under avsnitt 2.2)

Flerårig vegetasjon på steinstrender

Her refereres det først og fremst til større strandområder med grovt substrat (grus, stein), særlig med forekomster av forholdsvis sjeldne arter som er bundet til slikt substrat (viktigst i Sør-Norge) og større driftvollforekomster på grus/stein.

Sandstrender

Sandstrandområder der det ikke er dynedannelse. Særlig viktige er større sandstrandområder med intakte soneringer i litoralsonen, som er lite preget av inngrep, og som grenser mot enten mest mulig naturlig vegetasjon innenfor eller truete typer av kulturbetinget eng, se vedlegget, kolonne 2). Finnes spredt i hele landet.

Eutrofe sjøer – Rik langskuddvegetasjon m.m.

Gruppen bør omfatte større, naturlig næringsrike (eutrofe) sjøer eller deler av slike, og større sjøer som er eutrofiert. (LFV bør gjøres gjeldende for eutrofe tjern, småsjøer og dammer.)

Urskog/gammelskog, gammel lauvskog – Kalkskog, høystaudeskog, nordlig høystaudeskog

Det bør gis åpning for supplering av fylkenes verneplaner for løvskog, som i fylkene til og med søndre Nordland omfatter edelløvskoger. Løvskogene er her holdt samlet i én kategori under overskriften ”uavhengige av skjøtsel”. Mange løvskoger er uavhengige av skjøtsel, men kategorien omfatter også forekomster som har vært brukt i lang tid, og som burde ha vært ført opp under 4.2. For mange løvskogsforekomster er det påkrevet å utarbeide skjøtselsplaner.

I nordlige deler av Nordland, i Troms og Finnmark finnes ikke edelløvskog. Parallellene er rike løvskoger av boreale treslag (bjørk, gråor, hegg, rogn, selje, silkeselje, svartvier). Slike finnes særlig i bratte lier og rasmarker, i en del tilfeller også i kulturlandskapet i lavlandet, som rester av tidligere bruksskog (særlig beiteskog). Viktige forekomster av rike boreale løvskoger finnes også i andre fylker, men der har de falt utenfor tidligere verneplanarbeid. Dagens fokus på økt bruk av løvtre til energiforsyning gjør slike skoger mer utsatt enn tidligere. Det bør fokuseres på større bestander av eldre trær.

Ultrabasisk og tungmetallrik mark

Vegetasjon på tungmetallrik mark (olivin, serpentin, kopperholdig berg) har falt utenfor alt vernearbeid. På tungmetallrik mark finnes særskilte raser (former) av mange arter. Rasene har tilpasset seg det spesielle miljøet og viser ofte morfologiske modifikasjoner i forhold til populasjoner av de samme artene på andre typer substrat.

Tungmetallrik mark finnes spredt i store deler av landet, både som småforekomster og større felt. Flere har kommersiell interesse og kan være truet av masseuttak og andre terrenginngrep.

5.6.2 Avhengige av skjøtsel

For alle kulturbetingete (skapt ved bruk) og sterkt kulturpåvirkede natur/vegetasjonstyper gjelder at vern har liten hensikt dersom ikke skjøtselsplaner er utarbeidet og godkjent idet vernet blir en realitet. Samtidig må det være inngått konkrete avtaler (kontrakter) med personer eller instanser som kan ivareta skjøtselen.

Strandenger

Naturverdiene ved mange strandenger, særlig i de øvre delene av større strandkomplekser, er skapt og oppretthold ved beite. Gjennom de siste tiårenes opphør av beite har mange strandenger grodd igjen, og arter er forsvunnet eller gått sterkt tilbake.

Rik kortskuddstrand, på strendene til oligotrofe-mesotrofe sjøer

Dette er vanligvis små arealer på finjordsrike strender til innsjøer og større elver. En del forekomster avhenger bare av at det ikke skjer endringer i de hydrologiske forholdene, men mange finnes der det tidligere har vært beite av storfe eller hest. En rekke småvokste, konkurransesvake karplanter er avhengige av at beitet fjerner mer storvokste og robuste arter og skaper hull i plantedekket der de små artene kan spire og gro opp.

Kystlynghei, alle typer og utforminger

Lyngheiene langs kysten fra Agder til Lofoten er en særlig utfordring ved at de utgjør en storskala naturtype, der en helst skulle ha tatt vare på store, sammenehengende områder, hele landskaper. Noen få heiområder er vernet, men mesteparten av det tidligere åpne heilandskapet er nå mer eller mindre grodd igjen, tilplantet, fragmentert med veier, boligfelter og industrianlegg, vindmølleparker eller andre inngrep. I 1987-88 ble det gjennomført en inventering av kystlyngheiene fra Hordaland til og med Nord-Trøndelag (Fremstad et al. 1991). Denne ble aldri fulgt opp av verneplaner i fylkene. Kunnskapene om kystlynghei har blitt bedre etter hvert, og bevisstheten om heienes verdi som både landskapstype, kulturminne og næringsressurs har økt. Tilstanden for områdene som ble inventert for 15 år siden bør sjekkes, mulighetene for andre potensielle verneområder bør undersøkes, og det bør lages en plan for bevaring og skjøtsel av større lyngheiområder som er representative for de ulike delene av kysten.

Kulturlandskapets vegetasjon (utenom kystlynghei)

Dette er natur/vegetasjonstyper som er skapt og opprettholdt ved rydding, slått og beite: seminaturlige grasmarker (slåttemyrer, slåtteenger, beitemarker) i innmark og utmark i lavlandet, skogsområder og ved setrer, en del berg og rasmarker, berknauser (tørrberg), åkerholmer, hagemarker, beiteskog, høstingsskog, rike kantkratt, urterike kanter m.m. Til gruppen kan en også føye en del særlig artsrike veikanter.

Det er gjennomført fylkesvise inventeringer av kulturlandskap (jf. Bruun 1994), men for flere av fylkene var inventeringene mangelfulle når det gjaldt natur/vegetasjonstyper, da vekten ble lagt på kulturminner. Og vi vet at det for flere fylker ikke ble tilfredsstillende arealmessig dekning, dvs. at viktige forekomster av kulturbetinget vegetasjon ikke kom med.

Kulturlandskapets vegetasjon er en uhyre stor og komplisert kategori, der det også har vært utført mye forskning i de siste tiårene. Trass i dette, og trass i at store ressurser er brukt på inventeringer og oversiktlig arbeid, gjenstår svært mye og langsiktig arbeid, ikke minst på drifts- og skjøtselssiden. Temaet er lite egnet for regulært verneplanarbeid (som har en viss varighet og avsluttes med vedtak av en verneplan). Bevaring av restene av det tradisjonelle kulturlandskapets vegetasjon krever stor og vedvarende innsats og tålmodighet fra grunneiere, naturforvaltning og forskning.

5.7 Konklusjon og anbefalinger

I kapittel 2 anbefales det at 14 kategorier natur/vegetasjonstyper i Norge blir gjenstand for lovfestet vern (LFV): brakkvannsdeltaer, kalkrike strandberg, strandenger og strandsumper, sanddyner, kalksjøer, rike kulturlandskapssjøer, ulike typer vassdragsvegetasjon, høymyrer som er intakte eller har restaureringspotensiale og terrengdekkende myrer, palsmyrer, kilder og kildebekker, rike berg (”tørrberg”), rikere sumpskoger, rikstarrsumper og rike våtsnøleier.

I avnittene 4.1 og 4.2 angis natur/vegetasjonstyper der det ikke er gjennomført fylkesvise verneplaner i flertallet av fylkene, eller der eksisterende verneplaner bør suppleres. Vern av barskog tas ikke opp i denne utredningen; barskogsvern behandles særskilt av en rekke instanser, og prosessene med barskogsvern er ikke avsluttet.

Flere av natur/vegetasjonstypene i kapittel 2 og 4 grenser opp mot hverandre i terrenget, eller danner funksjonelle enheter, noe som gjør at de bør ses i sammenheng både ved inventeringer og i selve verneplanarbeidet. Det foreslås at systematisk gjennnomført vernearbeid eller ytterligere vern konsentreres om større temaer. Innenfor temaene bør det særlig fokuseres på strekpunktene nedenfor.

I tilfelle det ikke blir aktuelt å innføre prinsippet med LFV i Norge, vil natur/vegetasjonstyper som er omtalt i kap. 2.2 måtte bli føyd inn i temaene. Disse natur/vegetasjonstypene er angitt med kursiv.

Temaer for (ytterligere) vern , jf. høyre kolonne i vedlegget som viser mer i detalj hvilke vegetasjonstyper som kan inngå i temaene. Oppregningen av natur/vegetasjonstyper i strekpunktene nedenfor er ikke nødvendigvis komplett.

Vassdragenes natur/vegetasjonstyper

• Eutrofe sjøer, rik langskuddvegetasjon

• Rik kortskuddstrand, på strendene til oligotrofe-mesotrofe sjøer, skjøtselsavhengig

• Kalksjøer

• Rike kulturlandskapssjøer, kroksjøer, gårdsdammer

• Sump- og vannvegetasjon langs elver

• Elveørvegetasjon

• Fosseenger

• Rike sumpskoger (se også under urskog/gammelskog, gammel løvskog)

Vassdrag må tolkes i videste forstand og inkludere alle typer forekomster av ferskvannstilknyttet natur/vegetasjon.

Havstrand

• Flerårig vegetasjon på steinstrender, større forekomster

• Sandstrender, større forekomster

• Brakkvannsenger og brakkvannssumper

• Forstrender

• Driftvoller

• Sanddyner , intakte sanddynesystemer

• Strandenger, skjøtselsavhengige

• Strandenger og strandsumper , ikke skjøtselsavhengige

• Brakkvannsdeltaer (elvemunninger)

• Kalkrike strandberg

Urskog/gammelskog, gammel lauvskog

• Suppleringer til verneplanene for edelløvskog

• Rike, boreale løvskoger

• Rike sumpskoger

Myr og kilder

• Flere typer intermediære og rike typer i lavlandet

• Ekstremrikmyr i høyereliggende områder

• Intakt høymyr, høymyr med restaureringspotensiale, terrengdekkende myr

• Palsmyr

• Kilder og kildebekk, rike typer

Ultrabasisk og tungmetallrik mark , se 4.2.

Kystlynghei , alle typer og utforminger, se 4.2.

Kulturlandskapets vegetasjon (utenom kystlynghei), se 4.2.

Prioritering

Prioritet 1

På grunn av store endringer i norsk næringsliv, ikke minst i landbruket, er det særlig viktig med raske tiltak for å ta vare på kulturlandskapets natur/vegetasjonstyper . Der er to store grupper av kulturbetinget natur/vegetasjon: kystlynghei og samlesekken med seminaturlige grasmarker m.m. På grunn av stor fare for tap av vesentlige naturverdier i løpet av kort tid for begge disse kategoriene, bør disse prioriteres høyest ved videre verne- og skjøtselsarbeid.

Prioritet 2

Det er gjennomført inventeringer av havstrender i de fleste fylkene, og en del områder er vernet som våtmark/fugleområder, men systematisk verneplanarbeid er ikke satt i verk for havstrand . I og med at det foreligger et stort grunnlagsmateriale, bør verneplanarbeid for havstrand kunne gjennomføres innen overskuelig tid. Det samme gjelder for suppleringer av verneplaner for myr og løvskog .

Prioritet 3

Vassdragenes natur/vegetasjonstyper er et meget omfattende tema der det er utført mye arbeid tidligere. Arbeidet med verneplanene for vassdrag tok sikte på å belyse verneverdiene i hele nedbørfelt, for å skille ut vassdrag som ikke burde bygges ut. Det videre arbeidet bør konsentreres om verdiene som finnes langs både vernede og utbygde vassdrag og som kan forringes eller forsvinne ved ulike typer inngrep og aktivitet i vassdragene. Arbeidet med vassdragsnatur/vegetasjonstyper bør også omfatte botaniske undersøkelser (dokumentasjon) av allerede vernede våtmarker.

Prioritet 4

Ultrabasisk og tungmetallrik mark er trolig den natur/vegetasjonstypen det haster minst med å inventere og verne.

5.8 Litteratur

Bruun, M. et al. 1994. Verdifulle kulturlandskap i Norge. 4. Sluttrapport fra det sentrale utvalget. Vurdering og virkemiddel. Tilråding. - Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap, Trondheim. 117 s., kart.

DN, Direktoratet for naturforvaltning 1999a. Kartlegging av naturtyper.Verdisetting av biologisk mangfold. – DN-håndbok 13. Flere pag.

DN, Direktoratet for naturforvaltning 1999b. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. – DN-rapport 1999-3: 1-162.

DN, Diektoratet for naturforvaltning 2001. Kartlegging av marint biologisk mangfolf. – DN-håndbok 19: 1-90.

EU, European Commission DG Environment 1999. Interpretation manual of European Union habitats. Eur. 15/2. October 1999. – 119 s.

Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. – NINA Temahefte 12: 1-279.

Fremstad, E. 2002. Natura 2000 i Norge. – NTNU, Vitenskapsmus. Rapp. bot. Ser. 2002-5: 1-38.

Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 2001. Truete vegetasjonstyper i Norge. - NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2001-4: 1-231.

Fremstad, E., Aarrestad, P.A. & Skogen, A. 1991. Kystlynghei på Vestlandet og i Trøndelag. Naturtype og vegetasjon i fare. - NINA Utredning 29: 1-172.

Naturvårdsverket 1995. Biotopskydd. – Naturvårdsverket Allmänna råd 95-4: 1-102.

Ødegaard, F., Hanssen, O., Aagaard, K. & Aarrestad, P.A. 2001. Grunnlag for standardisert klassifisering av habitattyper og trusselfaktorer i den nasjonale rødlista. Test av systemet på tre taksonomiske grupper. - NINA Fagrapport 47: 1-45.

5A