12 Voldgiftsrettens domsmyndighet etter voldgiftsavtalen
12.1 Innledning
Voldgiftsretten utleder sin domsmyndighet til å avgjøre tvisten fra partenes avtale. Om voldgiftsretten har kompetanse til å behandle tvisten, beror på flere forhold. For det første må det foreligge en gyldig voldgiftsavtale. Dernest må denne voldgiftsavtalen dekke den aktuelle tvisten, samtidig som verken voldgiftsavtalen eller andre regler må være til hinder for at voldgiftsretten behandler den. Mangler voldgiftsretten kompetanse, skal tvisten i tilfelle avgjøres av de vanlige domstoler.
Siden voldgiftsrettens domsmyndighet er avgjørende for om tvisten i det hele tatt kan voldgis, er det viktig med klare og entydige regler for hvordan dette skal avgjøres. Her er det særlig to motstående hensyn som gjør seg gjeldende. Det ene er hensynet til den part som hevder at voldgiftsretten ikke har domsmyndighet. Siden avgjørelsen av spørsmålet er bestemmende for om parten har gitt avkall på retten til domstolsbehandling, er det nødvendig at reglene sikrer betryggende behandling. På den annen side må også hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling ivaretas. Det er ikke uvanlig at en part i treneringsøyemed påstår at voldgiftsretten ikke har domsmyndighet. Reglene må motvirke denne muligheten for å blokkere eller trenere voldgiftsbehandlingen.
Et hovedspørsmål er om en tvist om voldgiftsrettens domsmyndighet skal prøves av voldgiftsretten eller av de alminnelige domstoler. For de alminnelige domstoler gjelder at enhver domstol bedømmer sin egen kompetanse (jf. domstolloven § 36 første ledd), med mulighet for overprøving ved overordnet domstol. Internasjonalt legger man gjerne til grunn det samme for en voldgiftsrett (i utredningen s. 61-62 omtalt som prinsippet om «kompetansekompetanse»).
Voldgiftsrettens domsmyndighet bygger normalt på en voldgiftsavtale, som ofte er en del av en mer omfattende kontrakt som tvisten gjelder. Dersom voldgiftsdommen skulle konkludere med at kontrakten er ugyldig eller bortfalt, oppstår tilsynelatende det logiske paradoks at grunnlaget for voldgiftsrettens avgjørelseskompetanse er bortfalt. Dette løses ved å se voldgiftsklausulen og det øvrige kontraktsforhold atskilt, selv om de i formen inngår i samme avtale. (I utredningen s. 62 er dette omtalt som prinsippet om «atskilthet».) Hvorvidt voldgiftsavtalen er bindende, må dermed vurderes spesielt for denne avtalen. Men det kan forekomme tilfeller der det samme forholdet medfører at både kontrakten og voldgiftsavtalen blir ugyldig.
I modelloven er det uttrykkelig regulert at voldgiftsretten kan ta stilling til spørsmålet om sin egen domsmyndighet, herunder eksistensen og gyldigheten av en voldgiftsavtale, jf. artikkel 16 (1). Prinsippet om atskilthet er også angitt i modelloven artikkel 16 (1). Hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling er det bærende hensynet bak prinsippene. I utredningen er disse prinsippene behandlet i del II kap. 8.7.2 og 8.7.3 (s. 62).
I det følgende behandles spørsmålet om ovennevnte prinsipper skal legges til grunn i ny voldgiftslov og reglene for hvordan prøvingen av voldgiftsrettens domsmyndighet skal skje. Spørsmålet om hvilke rettsregler som skal anvendes ved avgjørelse etter lovforslaget § 18, behandles i tilknytning til lovforslaget § 31 i proposisjonen 16.2.4. For en nærmere gjennomgåelse av modellovens regler for prøving av domsmyndighet vises det til utvalgets redegjørelse i utredningen del II kap. 8.7.4 (s. 63).
12.2 Skal voldgiftsretten prøve sin egen myndighet, og skal det skje atskilt fra kontrakten ellers?
12.2.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven har ingen uttrykkelig bestemmelse om at voldgiftsretten har kompetanse til å prøve sin egen kompetanse, men det er antatt at voldgiftsretten selv kan prøve en innvending om at den ikke har domsmyndighet.
Tvistemålsloven har heller ingen uttrykkelig regel om hva som skjer med en voldgiftsavtale dersom den kontrakt som voldgiftsavtalen inngår i, anses ugyldig eller av andre grunner ikke er bindende mellom partene.
12.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Tvistemålsutvalget er av den oppfatning at også en ny voldgiftslov bør bygge på begge prinsippene, og at de må komme klart til uttrykk i loven. Utvalget viser til at dette er i samsvar med ordningen i alle land som det er naturlig å sammenligne seg med og er også en av grunnpilarene i modelloven. Prinsippene bør etter utvalgets oppfatning gjelde både der det hevdes at en voldgiftsavtale aldri har kommet i stand, for eksempel på grunn av tvang eller svik, og der det hevdes at voldgiftsavtalen har falt bort på et senere tidspunkt.
12.2.3 Departementets vurdering
Departementet er enig med utvalget i at voldgiftsloven må gi klart uttrykk for at voldgiftsretten selv bedømmer sin kompetanse når saken er bragt inn for den, og at voldgiftsavtalen ved en slik prøving må vurderes atskilt fra kontraktsforholdet for øvrig. Begge regler utgjør en grunnleggende del av modelloven, og de er vesentlige for voldgiftsordningens effektivitet. En utelatelse eller vesentlig avvik i forhold til modelloven på dette punktet, vil trolig innebære at den nasjonale loven ikke blir ansett for å ha adoptert modelloven.
12.3 Nærmere om prøvingen av voldgiftsrettens domsmyndighet
12.3.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett kan voldgiftsretten selv avgjøre spørsmålet om sin egen domsmyndighet, men partene kan samtidig til enhver tid bringe dette spørsmålet inn for domstolene, også etter at voldgiftsretten har truffet sin avgjørelse. Dette er imidlertid ikke kommet direkte til uttrykk i tvistemålsloven. Det er ingen særlige preklusive frister for når en innsigelse mot voldgiftsrettens domsmyndighet må fremmes. Behandlingen ved domstolene skjer etter de alminnelige reglene, og avgjørelsen kan overprøves av en høyere instans. Det er antatt at voldgiftsretten kan fortsette å behandle saken selv om spørsmålet om dens domsmyndighet verserer for domstolene.
12.3.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget drøfter i del II kap. 8.7.4 (s. 62-64) behovet for nærmere regler for hvordan prøvingen av spørsmålet om voldgiftsrettens domsmyndighet skal skje. Utvalget vurderer særlig hvilken adgang det skal være til å bringe spørsmålet inn for de alminnelige domstoler, og om det skal oppstilles preklusive frister for å fremme en innsigelse om manglende domsmyndighet for voldgiftsretten.
Etter utvalgets oppfatning bør reglene i en voldgiftslov i større grad enn i dag fremme en effektiv voldgiftsprosess. På denne bakgrunn foreslår utvalget en regel om at voldgiftsretten selv tar stilling til sin domsmyndighet før dette spørsmålet kan bringes inn for de alminnelige domstolene. Utvalget foreslår at det er opp til voldgiftsretten å velge om en slik avgjørelse skal treffes i en foreløpig avgjørelse under voldgiftsbehandlingen, eller om spørsmålet skal behandles i selve voldgiftsavgjørelsen. Det er foreslått at en foreløpig avgjørelse om at voldgiftsretten har domsmyndighet, innen én måned kan bringes inn for domstolene for overprøving, jf. NOU § 4-1. Dersom voldgiftsretten ikke tar stilling til sin egen kompetanse før i selve voldgiftsavgjørelsen, må parten vente med å bringe spørsmålet inn for domstolene til etter at voldgiftsavgjørelsen er falt, og da som ledd i søksmål med krav om tilsidesettelse av voldgiftsavgjørelsen.
Utvalget foreslår at det i to situasjoner oppstilles visse unntak fra hovedregelen om at det er voldgiftsretten som først skal prøve sin kompetanse. Begge er knyttet til det forhold at den materielle tvisten søkes brakt inn for de alminnelige domstoler. Her foreslås det at domstolen kan ta stilling til gyldigheten av voldgiftsavtalen hvis voldgiftssak ikke er innledet eller hvis det er klart at voldgiftsavtalen er ugyldig eller ikke kan gjennomføres, jf. NOU § 2-4. Utvalget viser til at forslag til unntak er i tråd med modelloven artikkel 8.
Utvalget peker på at avgjørelsen av voldgiftsrettens domsmyndighet er av stor betydning for partene, og at spørsmålet kan reise kompliserte rettslige spørsmål. Det foreslås derfor at domstolsbehandlingen ikke begrenses til én instans, slik som etter modelloven artikkel 16 (3). Utvalget foreslår at voldgiftsretten, dersom den finner dette hensiktsmessig, kan fortsette behandlingen av tvisten selv om spørsmålet om domsmyndigheten er brakt inn for de alminnelige domstoler. Det samme er foreslått for det tilfellet at den materielle tvisten er brakt inn for domstolen. Voldgiftsretten skal da likevel kunne starte eller fortsette behandlingen, og også avgjøre tvisten, jf. NOU § 2-4 tredje ledd.
For å styrke voldgiftsinstituttets effektivitet, fremmes det forslag om at det innføres preklusive frister for å fremsette innvendinger mot voldgiftsrettens domsmyndighet. Utvalget foreslår at det oppstilles tilsvarende frister som i modelloven.
12.3.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har merknader til hovedinnholdet i forslaget. NHO (med tilslutning fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Rederienes Landsforening ) har merknader til forslaget om at voldgiftsretten kan fortsette behandlingen selv om den materielle tvisten er brakt inn for domstolene, og uttaler:
«I § 2-4 (3) foreslås det en bestemmelse om at voldgiftsretten kan starte, fortsette og avgjøre en tvist, selv om søksmål om samme rettsforhold verserer for de ordinære domstolene. Forslaget er bl.a. begrunnet med faren for at en part trenerer voldgiften ved å anlegge søksmål for de ordinære domstolene. NHO er enig i at det er viktig at reglene motvirker trenering, men synes at den foreslåtte bestemmelse virker uklar. Bestemmelsen åpner for at samme tvist behandles og avgjøres av både voldgiftsretten og en ordinær domstol, og det bør da klart fremgå hvilke konsekvenser dette vil ha for avgjørelsenes gyldighet, anerkjennelse og fullbyrdelse.»
12.3.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler om fremgangsmåten ved prøving av voldgiftsrettens domsmyndighet. Departementet er enig i at det er behov for regler som fremmer en effektiv voldgiftsbehandling, og mener at de foreslåtte reglene ivaretar dette behovet. Det er sentralt i denne forbindelse at voldgiftsretten kan fortsette sin behandling og også avsi dom i saken, selv om tvisten eller prosessuelle spørsmål også verserer for de ordinære domstolene. I motsatt fall vil en part effektivt kunne blokkere voldgiftsbehandlingen i lang tid, ved å anlegge sak for domstolen og deretter bruke rettsmidler mot avgjørelsene. Departementet er videre enig med utvalget i at domstolens prøving av voldgiftsrettens avgjørelse om at den har domsmyndighet i saken, må kunne påkjæres til overordnet instans. Utover denne adgangen til å påkjære rettens kjennelse, synes utvalgets forslag i hovedsak å være i overensstemmelse med modelloven artikkel 16 og artikkel 8.
Departementet er enig med NHO i at bestemmelsen om at voldgiftsretten kan starte eller fortsette voldgiftsbehandlingen og også avgjøre tvisten selv om søksmål om den samme tvisten verserer for domstolene, innebærer et uheldig avvik fra alminnelige litispendensregler. Når departementet likevel går inn for forslaget, er det begrunnet i at en ny voldgiftslov i størst mulig grad bør tilsvare modelloven innholdsmessig. Dette gjelder spesielt sentrale bestemmelser i modelloven som har til formål å ivareta en effektiv voldgiftsprosess, jf. artikkel 8 (2). Selv om lovforslaget § 6 tredje ledd kan lede til at den materielle tvisten unntaksvis behandles parallelt i en ordinær domstol og voldgiftsretten, vil det etter departementets syn i praksis ikke forekomme at det foreligger to rettskraftige avgjørelser i samme sak. Forutsetningen for at tvisten behandles parallelt, er at partene er uenige om tvisten hører under de ordinære domstolers eller voldgiftsrettens domsmyndighet. Innsigelser mot kompetansen vil i begge tilfeller være reist av minst én part. Dersom den materielle tvisten blir rettskraftig avgjort av domstolen før dom i voldgiftsretten, må behandlingen i voldgiftsretten avsluttes. Det er da samtidig rettskraftig avgjort at saken ikke kan avgjøres ved voldgift, enten fordi voldgiftsavtalen ikke omfatter tvisten eller fordi voldgiftsavtalen er ugyldig. Dersom voldgiftsrettens dom blir avsagt først, må det legges til grunn at den av partene som bestrider voldgiftsrettens kompetanse, vil reise sak om avgjørelsens gyldighet eventuelt bruke innsigelsen i forbindelse med tvangsfullbyrding. Blir det ikke reist ugyldighetssøksmål fordi parten likevel vil akseptere voldgiftsavgjørelsen, er det naturlig at søksmålet for domstolen frafalles.
En annen lignende problemstilling kan oppstå i de tilfellene hvor en part bringer voldgiftsrettens avgjørelse av egen domsmyndighet, inn for overprøving i domstolene. Det følger av lovforslaget at voldgiftsretten da kan fortsette behandlingen og også avsi dom i saken. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en part ikke skal kunne bruke domstolsbehandling for å trenere saken. Det følger av departementets forslag til § 42 at en voldgiftsdom bare kan settes til side som ugyldig gjennom et søksmål etter §§ 43 og 44. Dersom voldgiftsrettens avgjørelse foreligger før rettskraftig kjennelse i overprøvingssaken, må den parten som bestrider at voldgiftsretten har domsmyndighet, derfor eventuelt reise sak med påstand om at voldgiftsdommen er ugyldig. En avgjørelse i saken om domsmyndighet som står for domstolene, vil etter at voldgiftsdom foreligger ikke ha noen rettsvirkning og må avvises (manglende rettslig interesse) fra domstolen eller heves (frafalles av partene). Departementet antar imidlertid at voldgiftsretten i de fleste tilfellene vil avvente domstolens behandling, før den avsier voldgiftsdom. Men i de tilfellene hvor voldgiftsretten anser det relativt klart at den har domsmyndighet og domstolsbehandlingen synes å være motivert av et ønske om å forsinke voldgiftsbehandling, vil bestemmelsen ha betydning.
Når det gjelder spørsmålet om hvilke rettsregler voldgiftsretten skal anvende i forbindelse med avgjørelse av egen domsmyndighet, vises det til 16.2.4 og lovforslaget § 31 fjerde ledd.