15 Saksbehandlingen i voldgiftsretten

15.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven §§ 459-463 regulerer enkelte sider ved behandlingen av en voldgiftssak. Bestemmelsene er ikke ment å være uttømmende. Partene kan i utgangspunktet selv bestemme hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for behandling av tvisten. Er det ingen avtale om dette bestemmer retten selv fremgangsmåten, jf. § 459 annet ledd. Det er gitt ufravikelige regler i §§ 460-462, jf. § 459 tredje ledd. Det vises til 2.4.4 for en kort gjennomgåelse av gjeldende rett.

15.2 Bør saksbehandlingsreglene være fravikelige?

Utvalget foreslår et eget kapittel i voldgiftsloven om saksbehandlingsregler. Spørsmålet om fravikelige og ufravikelige regler behandler utvalget i utredningen del II kap. 8.9 s. 68-69:

«Etter utvalgets oppfatning er det nødvendig at voldgiftsloven setter visse rammer for behandlingen som partene ikke kan fravike ved avtale. Det vil sikre at saksbehandlingen har den nødvendige kvalitet og gir rettssikkerhet med henblikk på en materielt riktig avgjørelse. En voldgiftsavgjørelse har virkning som en rettskraftig dom og skal anerkjennes av rettsordenen. En slik dom må ha blitt til i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper. Men saksbehandlingsreglene må også ivareta hensynet til en effektiv voldgiftsbehandling og i minst mulig grad gi partene mulighet for å hindre eller trenere behandlingen.

Selv om det er behov for visse ufravikelige rammer for saksbehandlingen, bør partene ha stor frihet med hensyn til hvordan voldgiftsprosessen skal være. Det er etter utvalgets oppfatning også grunn til å lovfeste at i mangel av avtale mellom partene, bestemmer voldgiftsretten selv fremgangsmåten. Saksbehandlingsreglene for de alminnelige domstolene skal ikke danne rammene for behandlingen i mangel av avtale mellom partene. Partenes og voldgiftsrettens vide kontroll over saksbehandlingen er et grunnleggende trekk ved voldgiftsinstituttet. Det er også lagt til grunn for tvistemålslovens voldgiftsregler, modelloven og den nye svenske loven. Det vises til utkastets §§ 1-3 og 5-2.

I tillegg til de [regler] saksbehandlingsregler som partene ikke kan fravike ved avtale, bør voldgiftsloven ha enkelte deklaratoriske regler som angir en normalløsning for voldgiftsbehandlingen. Det vil være til hjelp og skape forutsigbarhet for parter og voldgiftsretten hvor viktige behandlingsspørsmål ikke er løst ved avtale.»

Departementet er enig i utvalgets vurderinger. Voldgiftsinstituttet er tuftet på en grunnleggende tanke om at partene selv skal ha mulighet til å råde over saken. Dette innebærer en betydelig valgfrihet for partene om hvorledes saken skal behandles av voldgiftsretten, blant annet for å kunne tilpasse behandlingsmåten til den aktuelle tvisten. Valgfriheten kan derfor også komme til uttrykk ved at voldgiftsretten får fastsette behandlingsmåten der det ikke er regulert av partene. Men fordi en voldgiftsdom skal ha virkning som en rettskraftig dom, kunne anerkjennes og bli fullbyrdet, må visse grunnleggende krav til prosessen være oppfylt.

Departementet foreslår i likhet med utvalget et eget kapittel om saksbehandlingsregler. Saksbehandlingsreglene er i stor utstrekning fravikelig ved avtale mellom partene. Voldgiftsretten skal behandle saken innenfor rammen av loven og partenes avtale og kan ikke av eget tiltak fravike lovens saksbehandlingsregler. Utover de normalløsninger som foreslås må voldgiftsretten basere seg på grunnleggende prinsipper for alminnelig tvisteløsning. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 21.

15.3 Voldgiftssted

Tvistemålsloven har ingen egen bestemmelse om voldgiftssted. Utvalget foreslår i del II kap. 8.9 (s. 69) en egen bestemmelse om dette (NOU § 5-3). Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Utgangspunktet er at partene har avtalefrihet. Dersom partene ikke bestemmer noe, følger det av lovforslaget § 22 at voldgiftsretten som utgangspunkt kan avgjøre hvor voldgiftsbehandlingen skal skje. Bestemmelsen løser ikke lokaliseringsproblemet i internasjonal voldgift, men angir hva som skal anses som voldgiftsstedet innenfor norsk jurisdiksjon. Det vises til merknadene til lovforslaget § 22.

15.4 Når anses en voldgiftssak for startet?

Tidspunktet for når en voldgiftssak anses startet, kan ha betydning i flere sammenhenger. Tidspunktet har for eksempel betydning i forhold til lovforslaget § 7 annet ledd om avvisning av en sak som hører under voldgift. Et annet eksempel er forholdet til avbrytelse av foreldelse etter foreldelsesloven § 15 nr. 3.

Tvistemålsloven inneholder ingen uttrykkelig regel for når voldgiftssaken skal anses startet. I modelloven artikkel 21 er utgangspunktet at partene selv kan bestemme starttidspunktet. I mangel av slik avtale anses voldgiftsbehandlingen startet den dagen den ene part mottok begjæring om voldgiftsbehandling av tvisten. Det er ikke krav om at denne begjæringen skal være skriftlig.

Etter utvalgets oppfatning, utredningen s. 69, er det hensiktsmessig at voldgiftsloven samsvarer med modelloven på dette punktet.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger, og foreslår en bestemmelse i tråd med modelloven artikkel 21. Det vises forøvrig til merknadene til lovforslaget § 23.

I NOU 2001: 32 Rett på sak har Tvistemålsutvalget foreslått å endre foreldelsesloven § 15 nr. 3 slik at foreldelsesfristen avbrytes når voldgiftssaken innledes. Departementet foreslår ikke å endre foreldelsesloven på dette punktet i forbindelse med ny voldgiftslov, men vil vurdere spørsmålet i forbindelse med arbeidet med ny tvistelov. Det vises for øvrig til merknadene til § 23 om forholdet mellom fristavbrudd og innledning av voldgiftssaken.

15.5 Voldgiftsspråk

Valg av rettsspråk har særlig aktualitet ved internasjonale tvister. I tvistemålsloven er det ingen bestemmelser som regulerer spørsmålet om rettsspråket ved voldgift. Partene står fritt til å avtale hvilket språk som skal benyttes, og ved manglende avtale avgjøres dette av voldgiftsretten. I modelloven artikkel 22 (1) er utgangspunktet valgfrihet. I mangel av avtale mellom partene bestemmer voldgiftsretten rettsspråket. Dette rettspråket skal som utgangspunkt benyttes under hele voldgiftsbehandlingen. Modelloven har likevel ikke et absolutt krav om at alle skriftlige bevis må oversettes.

Etter utvalgets oppfatning er modellovens regulering hensiktsmessig og utvalget foreslår den lagt til grunn for voldgiftsloven. Utvalget foreslår imidlertid at rettsspråket skal være norsk hvis samtlige parter er hjemmehørende i Norge. I merknaden til NOU § 5-5 begrunner utvalget dette forslaget slik, utredningen s. 99:

«I mangel av avtale mellom partene avgjør voldgiftsretten det eller de språk som skal være voldgiftsspråk. Voldgiftsrettens valg er begrenset der alle parter er hjemmehørende i Norge. Da skal voldgiftsspråket i mangel av avtale være norsk, dog slik at også dansk og svensk vil kunne benyttes. Når det er gitt en slik regel, som altså partene står fritt i å fravike ved avtale, er det blant annet fordi språket gir føringer for valg av voldgiftsdommere. Oppnevner en part en voldgiftsdommer som ikke behersker norsk, svensk eller dansk, vil det kunne medføre store utgifter til oversettelse. Bestemmelsen diskriminerer ikke utenlandske parter. Er det en utenlandsk part, gjelder ikke regelen om at rettsspråket i mangel av avtale skal være norsk. Ut over de tilfeller der alle parter er hjemmehørende i Norge, gir bestemmelsen ingen retningslinjer for voldgiftsrettens valg av språk. Imidlertid må voldgiftsretten ta hensyn til prinsippene i § 5-1.»

Departementet er enig i at det bør gis en bestemmelse om hvilket rettspråk som skal benyttes under saksbehandlingen. En slik bestemmelse er særlig viktig i internasjonale tvister.

Departementet er enig i utgangspunktet om avtalefrihet og antar at partene normalt vil komme til enighet på dette punktet. Departementet foreslår i likhet med utvalget at voldgiftsretten fastsetter rettsspråket i mangel av avtale mellom partene. Departementet er imidlertid ikke enig i utvalgets forslag om å lovfeste at norsk skal være rettsspråket hvis samtlige parter er hjemmehørende i Norge, og det ikke er avtalt noe om språk. I forretningsforhold kan det f.eks. forekomme at tvisten skal avgjøres på grunnlag av en kontrakt som er avfattet og fremforhandlet på utenlandsk språk. I særlige tilfelle kan det tenkes at det ikke finnes kompetente og villige voldgiftsdommere som behersker et skandinavisk språk. Det kan heller ikke tas for gitt at enhver part som er hjemmehørende i Norge, behersker norsk språk. I samiske forhold kan det være at voldgiftsbehandlingen best bør skje på samisk. Departementet foreslår derfor at voldgiftsretten fastsetter voldgiftsspråket når ikke dette er bestemt av partene, men går samtidig ut fra at voldgiftsretten bare vil fastsette et annet rettsspråk enn norsk når tvistens karakter tilsier det og det ikke vil virke urimelig overfor en av partene. En slik løsning harmonerer også best med modelloven artikkel 22 (1). Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 24.

15.6 Saksforberedende møte

Utvalget foreslår en fravikelig regel der voldgiftsretten eller dens leder straks etter oppnevningen skal drøfte med partene et opplegg for behandling av tvisten (utredningen s. 69):

«En slik drøftelse må for det første gjelde frister for stevning og tilsvar. Spørsmål om bevisføring og berammelse av eventuell hovedforhandling bør tas opp. En slik drøftelse vil kunne bidra til en mer effektiv voldgiftsbehandling og redusere faren for at noen av partene skal kunne hindre eller forsinke fremdriften av saken. Det er ikke fastsatt noen bestemt form for en slik drøftelse. I større saker vil det oftest være hensiktsmessig med et saksforberedende møte der prosessfullmektiger og representanter for partene møter. I andre saker kan det være aktuelt med en telefon- eller en videokonferanse. Etter utvalgets syn bør imidlertid ikke brudd på denne regelen representere noen saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for å angripe en voldgiftsavgjørelse.»

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Departementet er enig med utvalget i at voldgiftsrettens forsømmelse av denne regelen ikke bør være en ugyldighetsgrunn. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 21.

15.7 Stevning og tilsvar

Tvistemålsloven har ingen regler om stevning og tilsvar i voldgiftssaker. Utvalget foreslår en regel om at partene innen nærmere frister skal inngi stevning og tilsvar etter at voldgiftssaken er satt i gang og voldgiftsretten er oppnevnt. Se utredningen del II kap. 8.9 (s. 69-70). Utvalget legger til grunn at inngivelse av stevning og tilsvar til voldgiftsretten, skal skje skriftlig, eventuelt elektronisk. Utvalgets lovforslag NOU § 5-6 bygger på tilsvarende bestemmelse i modelloven artikkel 23 (1).

Utvalgets forslag til lovtekst, NOU § 5-3, innebærer at bestemmelsen i sin helhet er fravikelig ved avtale. I merknadene til NOU § 5-3 fremgår det imidlertid at plikten til å inngi stevning ikke kan fravikes ved avtale. Etter modelloven artikkel 23 (1) kan partene bare avtale tidsfrister og andre innholdmessige krav til stevning og tilsvar. Partene kan ikke avtale at det ikke skal inngis stevning og tilsvar.

Departementet er enig med utvalget i at en bestemmelse som regulerer krav til og når stevning og tilsvar skal inngis, må utformes i overrenstemmelse med modelloven artikkel 23 (1). I likhet med utvalget mener departementet bestemmelsen må presisere nærmere krav til stevningen og tilsvaret.

Departementet er også enig i at partene bør kunne avtale egne tidsfrister og andre innholdsmessige krav til stevningen og tilsvaret. Departementet foreslår at det ikke skal være anledning til å avtale at det ikke skal inngis stevning og tilsvar. Dette er i tråd med modelloven. Utvalget synes også å være enig, uten at ordlyden i lovutkastet reflekterer dette.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 25 første og annet ledd.

15.8 Adgang til å fremme nye krav, påstandsgrunnlag og bevis

15.8.1 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsloven har ingen uttrykkelige regler om adgangen til å fremsette nye krav, påstandsgrunnlag og bevis i en voldgiftssak. Utvalget foreslår en fravikelig regel om dette, utredningen s. 70:

«Etter utvalgets oppfatning bør partene både kunne fremsette nye krav og påstandsgrunnlag og komme med nye bevis samt kunne endre og supplere det som allerede er fremsatt. Siden voldgiftssaken i de aller fleste tilfeller bare behandles i én instans, er det nødvendig å tillate dette. At også nye krav bør kunne fremmes, støttes av prosessøkonomiske hensyn. Adgangen til å fremsette nye krav, påstandsgrunnlag og bevis kan imidlertid ikke gjelde uten begrensninger. Voldgiftsretten bør kunne avskjære dette dersom det vil medføre vesentlige forsinkelser eller andre tungtveiende grunner tilsier det.»

Utvalgets forslag bygger i stor grad på modelloven artikkel 23 (2).

15.8.2 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening mener ny lov om voldgift i større grad enn det utvalget foreslår, bør uttrykke misbilligelse overfor nye krav, påstandsgrunnlag eller bevis i saken:

«Advokatforeningen er enig i at det for voldgift nødvendigvis må være en vid adgang til «å komme med det man har». Loven uttrykker seg imidlertid etter sin ordlyd alt for positivt til nytt materiale og til nye påstandsgrunnlag. I premissene s. 100 understrekes det sogar at partene kan foreta slike endringer eller suppleringer på et hvilket som helst tidspunkt. Advokatforeningen mener lovens redaksjon i større grad bør uttrykke misbilligelse overfor den som kommer sent. Det er ikke dermed sagt at man vil hindre fremleggelse av nytt materiale. Lovens redaksjon bør imidlertid i større grad oppfordre partene til å være så fullstendige som mulig i sin saksforberedelse og signalisere at sene endringer er en uting. Det er tross alt en motpart som skal forholde seg til de endringer i saken som måtte tillates.»

15.8.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at partene, med mindre noe annet er avtalt, som utgangspunkt bør kunne bringe inn nye krav, påstandsgrunnlag og bevis i saken. Voldgiftssaken behandles normalt i én instans, og det er derfor nødvendig å tillate dette. Departementet har merket seg Advokatforeningens innsigelser mot utvalgets forslag, og er enig i at partene bør være så fullstendige som mulig i sin saksforberedelse og fremme krav, påstandsgrunnlag og bevis så tidlig som mulig i prosessen. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å foreslå noen innstramning i forhold til utvalgets forslag, som er i overensstemmelse med modelloven. Den foreslåtte bestemmelsen er fleksibel og åpner for at voldgiftsretten ut fra en konkret vurdering, kan nekte endringer og suppleringer som er fremsatt for sent. Denne muligheten vil i seg selv være et incitament for partene til å være så fullstendige som mulig på et tidlig tidspunkt i prosessen. Har en part forsinket eller komplisert voldgiftssaken ved sene eller gjentatte endringer, kan voldgiftsretten la dette få utslag for fordelingen av sakskostnader, jf. lovforslaget § 38. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 25.

15.9 Partens ansvar for sakens opplysning. Sakkyndige

I en voldgiftssak har partene ansvar for sakens opplysning. Det er opp til partene å fremskaffe og føre bevis og klargjøre det faktiske avgjørelsesgrunnlaget. Selv om dette er sikker rett, fremgår det i dag uttrykkelig verken av tvistemålsloven eller modelloven. Utvalget foreslår at dette prinsippet skal komme klart frem i voldgiftsloven, jf. del II kap. 8.9 (s. 70). Videre foreslår utvalget at voldgiftsretten skal ha den samme mulighet til å oppnevne sakkyndige for å opplyse saken, som etter modelloven.

Departementet er enig med utvalget i at partenes ansvar for sakens opplysning bør fremgå direkte av voldgiftsloven.

Departementet er også enig med i utvalget i at voldgiftsretten skal ha en adgang til å oppnevne sakkyndige. Departementet peker på at forslaget bryter med prinsippet om partenes plikt til å frembringe det faktiske grunnlag voldgiftsretten skal bygge sin avgjørelse på. Adgangen til å oppnevne sakkyndige kommer på spissen når én part ikke ønsker en slik oppnevning. Gjennom valg av voldgiftsdommere vil partene normalt sørge for at voldgiftsretten har den kunnskap som er nødvendig for å behandle saken. Dersom voldgiftsretten likevel har behov for sakkyndig bistand, er det lite rimelig at én part kan blokkere voldgiftsrettens behov for å oppnevne sakkyndige. Forslaget er i samsvar med modelloven artikkel 26 (1) (a).

15.10 Bevisavskjæring mv.

15.10.1 Tvistemålsutvalgets forslag

En praktisk viktig regel er rettens adgang til å avskjære eller begrense bevisføringen. Etter utvalgets vurdering bør voldgiftsretten ha en slik adgang. En regel om dette behandles i utredningen del II kap. 8.9 (s. 71) og er inntatt i NOU § 5-9 første ledd. For det første foreslår utvalget en regel om at voldgiftsretten kan nekte et bevis ført dersom det åpenbart ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten. For det annet foreslås en regel om at voldgiftsretten kan begrense bevisføringen dersom det ikke er et rimelig forhold mellom den «betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen». Utvalget drøfter ikke nærmere innholdet i denne proposjonalitetsvurderingen. I NOU 2001: 32 Rett på sak foreslår utvalget en tilsvarende regel i § 24-8. På s. 949 omtaler utvalget denne bestemmelsen slik:

«§ 24-8 slår fast som en generell regel at det skal være et rimelig forhold - proporsjonalitet - mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Ved vurderingen ser man ikke bare på den økonomiske verdi av tvistegjenstanden, men også på de videre interesser en part vil ha i avgjørelsen. Først og fremst vil det være partenes interesser som kommer inn ved avveiningen. Men det må også i proporsjonalitetsvurderingen kunne legges vekt på andre interesser, f.eks. et behov for rettsavklaring hos andre enn partene.

Om begge parter ønsker å åpne for bevisføring som synes å være urimelig omfattende hensett til tvistegjenstanden, må det være riktig å vektlegge partenes enighet i en vurdering av om bevisføringen skal beskjæres. Men partenes felles oppfatning kan ikke være avgjørende. Proporsjonalitetsregelen skal også ivareta hensynet til fornuftig og rasjonell bruk av domstolsressursene.»

15.10.2 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening viser blant annet til at de foreslåtte reglene om bevisavskjæring divergerer fra tilsvarende regler foreslått for ny tvistelov:

«Advokatforeningen mener det også i voldgift må være forholdet mellom den betydning beviset vil ha for utfallet og omfanget av bevisføringen som skal være gjenstand for en proporsjonalitetsvurdering. Forholdet mellom tvisten og bevisføringens omfang kan ikke være det eneste avskjærende kriterium i tillegg til de bevis som åpenbart er uten betydning. Advokatforeningen mener dernest at det også for voldgift bør være adgang for voldgiftsretten til å bestemme at et bevis skal føres på annen måte enn tilbudt.»

15.10.3 Departementets vurdering

Departementet peker på at utgangspunktet for hvilke bevisavskjæringsregler som skal legges til grunn i saken, er avtale om dette mellom partene. Partene kan avtale vide eller snevre bevisavkjæringsregler, og kan for eksempel avtale at et konkret bevis skal eller ikke skal tillates ført.

Departementet er enig i utvalgets forslag om en deklaratorisk bestemmelse om voldgiftsrettens adgang til å nekte bevis ført og begrense partenes bevisføring. Bevisavskjæringsregler vil kunne bidra til en effektiv prosess og forhindre at kostnadsnivået blir uforholdsmessig høyt. Også den svenske voldgiftsloven har regler om bevisavskjæring. Modelloven har ikke regler om bevisavskjæring.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at voldgiftsretten skal kunne nekte et bevis ført dersom det åpenbart ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten.

Departementet slutter seg også til forslaget om at voldgiftsretten skal ha adgang til å begrense bevisføringen ut fra en proporsjonalitetsvurdering. Departementet er imidlertid enig med Advokatforeningen i at proporsjonalitetsvurderingen også må rette seg mot forholdet mellom den betydningen beviset har for avgjørelsen av tvisten og omfanget av bevisføringen, og ikke bare i forhold til den betydning tvisten har slik utvalget foreslår. De hensyn som utvalget vektlegger i NOU 2001: 32 Rett på sak s. 949 om den der foreslåtte bestemmelsen i § 24-8, som samsvarer med utvalgets forslag til proporsjonalitetsvurdering i NOU § 5-9 (1), får ikke samme betydning i voldgiftsprosess som i ordinær tvisteprosess. Behovet for rettsavklaring hos andre enn partene vil ofte ha liten vekt i voldgiftssaker. Hensynet til fornuftig og rasjonell bruk av domstolsressursene har liten betydning, da det er partene selv som dekker alle kostnader forbundet med voldgiftsprosessen. Derimot har hensynet til å begrense kostnadene for partene også relevans i voldgiftssaker. Både prinsippet om partsautonomi og fraværet av materiell overprøving av en voldgiftsdom, taler mot å gi voldgiftsretten en vid adgang til å nekte eller begrense bevisførselen. Når departementet likevel foreslår en slik regel, er det ut fra hensynet til å sikre partene en kostnadseffektiv prosess. Departementet antar at voldgiftsretten i praksis bare vil vurdere å nekte eller begrense bevisføringen når en av partene ber om det. Dersom partene ikke protesterer mot bevisføringen, må dette normalt være avgjørende også for voldgiftsretten. Dersom en av partene ensidig og til motpartens protest legger opp til en uforholdsmessig omfattende bevisføring, eventuelt i treneringshensikt, med påfølgende unødvendig høye kostnader for motparten, bør det være adgang for voldgiftsretten til å gripe inn og begrense bevisføringen. I dette perspektivet er det departementets oppfatning at det må være adgang for voldgiftsretten til å begrense bevisføringen også når omfanget ikke står i et rimelig forhold den betydning beviset har for avgjørelsen av tvisten. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 28.

Departementet har ikke funnet grunn til å lovfeste en regel om at voldgiftsretten skal kunne pålegge et bevis ført på en annen måte enn tilbudt av partene, slik Advokatforeningen foreslår i sin høringsuttalelse. Bevisføring på en annen måte enn tilbudt henger sammen med forslaget om adgangen til å begrense bevisføringen. Dersom voldgiftsretten begrenser bevisføringen ut fra en proporsjonalitetsvurdering, må parten åpenbart ha anledning til å føre beviset på en annen eller mindre omfattende måte. Ut over dette kan departementet ikke se at det er behov for å lovfeste at voldgiftsretten skal kunne pålegge parten å føre bevis på en annen måte enn tilbudt. I NOU 2001: 32 Rett på sak, foreslår Tvistemålutvalget i § 24-7 at retten kan nekte bevis ført dersom den finner det nødvendig å føre bevis for det samme på en annen måte. Som eksempler på aktuelle bevis nevnes på s. 949, «hearsay evidence» og bevis som er ervervet på en utilbørlig måte. Formålet er å oppnå mer «pålitelige» bevis for et faktum. I voldgift er det etter departementets oppfatning ikke i samme grad behov for en slik bestemmelse. Det offentliges interesse i en korrekt materiell avgjørelse gjør seg ikke i like sterk grad gjeldende ved voldgift som i ordinær rettergang og spesielt i saker uten fri rådighet. I voldgift har partene ansvar for å opplyse saken, og departementet anser det tilstrekkelig til å sikre kvalitativt best mulige bevis at partene risikerer at et bevis som føres på en «upålitelig» måte, eller som er vanskelig tilgjengelig, blir tillagt liten vekt i bevisvurderingen.

15.11 Forsømmelse fra partene

I utredningen del II kap. 8.9 peker utvalget på at det ikke er en uvanlig situasjon at parter unnlater å følge opp saksforberedelsen og ikke møter under selve forhandlingen. Utvalget foreslår et system der voldgiftsretten kan avsi en alminnelig voldgiftsdom på bakgrunn av saken slik den står for retten selv om en part unnlater å møte. En slik regel samsvarer med modelloven. Som begrunnelse for regelen uttaler utvalget (utredningen s. 71):

«Et slikt system sikrer at en part ikke kan blokkere voldgiftsbehandlingen, men det vil kunne innebærer at voldgiftsretten må avsi dom på bakgrunn av et ensidig og ufullstendig materiale. På tross av en slik ulempe anser utvalget det nødvendig å ha en regel som ivaretar en effektiv behandling av tvisten. Et alternativ ville være å gi voldgiftsretten kompetanse til å avsi forfallsdom (uteblivelsesdom) på samme måte som i de alminnelige domstolene. En slik regel vil imidlertid nødvendiggjøre at den part som har uteblitt, kan kreve oppfriskning. Utvalget anser det ikke hensiktsmessig at det blir innført regler om forfallsdom og oppfriskning i voldgift, i strid med det som er vanlig i andre land.»

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Departementet er enig i at det ikke er grunn til å innføre en regel om adgang til å avsi uteblivelsesdom i voldgiftssaker. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 27.

15.12 Muntlig og skriftlig behandling

Utvalget foreslår at hver av partene kan kreve muntlig forhandling med unntak hvor partene har inngått avtale om noe annet. Forslaget er i samsvar med modelloven artikkel 24 (1). Utvalget viser også til at selv om EMK artikkel 6 (1) ikke gjelder for behandlingen av voldgiftssaker, er det naturlig at den utvikling vi har sett med hensyn til rett til muntlig forhandling i saker for de alminnelige domstoler, påvirker utformingen av voldgiftsreglene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 26.

15.13 Bistand fra domstolene, foreleggelse for EFTA-domstolen

15.13.1 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår at voldgiftsretten, eller partene med voldgiftsrettens samtykke, kan begjære bistand fra de alminnelige domstoler for å fremskaffe bevis. Utvalget foreslår at voldgiftsretten gis rett til å overvære vitneforklaringer ved bevisopptak og anledning til å stille spørsmål til vitner. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Utvalget begrunner forslaget slik (utredningen s. 70):

«Voldgiftsretten har ingen tvangsmidler til rådighet for å fremskaffe bevis verken etter tvistemålsloven, modelloven eller den svenske loven. Utvalget anser det klart at voldgiftsretten heller ikke etter voldgiftsloven bør gis slike tvangsmidler. Bruk av tvangsmidler er et så vidt inngripende virkemiddel, at dette bør forbeholdes de alminnelige domstolene. Av denne grunn vil det kunne være behov i voldgiftssaker for bistand fra de alminnelige domstolene for å få fremskaffet bevis. Dette vil gjelde både for realbevis og for vitneforklaringer.»

Utvalget foreslår også at voldgiftsretten av eget tiltak eller etter begjæring fra en part kan be domstolen om å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. I merknadene til NOU § 5-10 annet ledd (s. 103) viser utvalget til at en voldgiftsrett ikke kan forelegge EFTA-domstolen spørsmål etter domstolloven § 51 a. Utvalget peker på at en voldgiftssak kan reise vanskelige spørsmål om konkurranseretten hvor det er viktig at voldgiftsretten anvender EØS-regelverket korrekt. For å sikre dette foreslår utvalget en bestemmelse som nevnt. Forslaget innebærer at domstolen må ta stilling til om det er grunn til å rette begjæringen til EFTA-domstolen. Utvalget peker på at det ikke er gitt at EFTA-domstolen vil føle seg forpliktet til å gi uttalelse i en voldgiftssak, selv om anmodningen kommer fra en ordinær domstol.

Utvalgets forslag til bestemmelse om at voldgiftsretten kan be om bistand fra domstolene, NOU § 5-10 første ledd første punktum, bygger på modelloven artikkel 27. Modelloven har ikke en regulering som svarer til de øvrige deler av utvalgets forslag.

15.13.2 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening og ICC Norge er enig i at det bør være en ordning som gjør det mulig å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen.

Den Norske Advokatforening er imidlertid kritisk til den løsningen utvalget foreslår:

«Advokatforeningen deler Utvalgets oppfatning av at det er et behov for å kunne etablere nasjonale henvisningsordninger også for voldgiftsretter som skal ta prejudisielt stilling til tolkningen av EØS-avtalen. Men strengt tatt fremstår Utvalgets forslag bare som en videreformidlingsordning der den nasjonale domstolen ikke har noen dømmende myndighet i saken. Dette oppfyller ikke vilkårene i ODA art. 34 som begrenser henvisningsordningen til situasjoner der «en domstol må ta stilling til tolkningen EØS-avtalen» (uthevet her). Advokatforeningen er derfor usikker på hvorvidt Utvalgets antagelse om at EFTA-domstolen vil ta slike saker under behandling er riktig. Det fremgår ikke av premissene hvorvidt EFTA-domstolen har gitt uttrykk for dette, eller om det er Utvalgets egen antakelse.

Størst sikkerhet for at en henvisningsordning lar seg gjennomføre kan man bare få der voldgiftsretten gis anledning til å be en norsk domstol ta stilling til traktatspørsmålet, hvoretter den nasjonale domstol anmoder om en rådgivende uttalelse. Men en slik regel ville innføre en ny ordning med responsum i norsk prosess som kunne ha betenkeligheter ved seg. Slike betenkeligheter ville ikke minst ligge på det saklige plan ved at norske domstoler i det store og hele ikke vil være mer kompetente enn voldgiftsretten selv til å tolke traktaten.

Advokatforeningen mener det må etableres større grad av sikkerhet for at Utvalgets forslag er gjennomførbart. Det er uholdbart å vedta regler som ikke kan gjennomføres i praksis.»

ICC Norge påpeker noen praktiske vanskeligheter ved ordningen, men finner ikke grunn til å foreslå at utvalgets lovutkast endres:

«Komitéen påpeker imidlertid at gjennomføringen av en slik henvisningsordning kan by på vanskeligheter i praksis, spesielt da den ordinære domstolen kun har en fakultativ plikt til å stille et prejudisielt spørsmål for EFTA-domstolen. Komitéen peker også på at en henvisningsordning vil kunne føre til forsinkelse, se om den tilsvarende problemstilling for EUs medlemsstater vedlagte særtrykk av artikkel i «Festskrift til Carsten Smith» på s. 682.

Komitéen påpeker at i saker hvor det er klart at EU og EØS spørsmål kommer til å spille en sentral rolle, har partene det alternativ å utpeke dommere med slik kompetanse, eventuelt også oppnevne en eller flere sakkyndige som kan bistå ved vurderingene. Som det fremgår av artikkelen i Festskrift til Carsten Smith s. 682 flg., er det i internasjonal voldgift allerede en etablert tradisjon at EUs konkurranseregler anvendes av voldgiftstribunal direkte, dvs. selv om slike tribunal ikke har kunnet rette henvendelse til EU-domstolen i medhold av art. 234 EF.

Komitéen finner det naturlig at faren for forsinkelser og de nevnte alternativer kommenteres i forarbeidene, men finner ikke grunn til å foreslå at Utkastets § 5-10 endres.»

15.13.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at voldgiftsretten og partene skal ha adgang til å søke bistand fra de alminnelige domstoler for å fremskaffe bevis, og den nærmere regulering av dette. Departementet er også enig med utvalget i at voldgiftsretten ikke bør få adgang til å bruke tvangsmidler. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 30.

Departementet er enig i utvalgets vurdering av at det er hensiktsmessig med en henvisningsordning til EFTA-domstolen, selv om konkurransereglene ikke kan sies å stå i noen særstilling sammenlignet med andre regler som en domstol skal anvende ex officio. EØS-rettslige spørsmål kan også oppstå i andre typer saker. Selv om partene kan sørge for at voldgiftsretten blir sammensatt med særlig EØS-rettslig kompetanse, kan det være formålstjenlig med en ordning som kan gi en voldgiftsrett mulighet for å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen.

Departementet er enig med utvalget i at EFTA-domstolen neppe vil være forpliktet til å avgi uttalelse, da voldgiftsretter ikke er nevnt uttrykkelig i ODA art. 34. I likhet med utvalget anser departementet det sannsynlig at EFTA-domstolen vil se det behov som foreligger, og gi uttalelse. Det er imidlertid uheldig å gi regler som skaper forventning om at EFTA-domstolen er forpliktet til å gi uttalelse. Departementet foreslår derfor en noe endret ordlyd i forhold til utvalgets forslag for å tilkjennegi at domstolene kun kan oppfordre EFTA-domstolen til å gi rådgivende uttalelse, slik at det kommer klarere frem at EFTA-domstolen selv avgjør om den vil avgi uttalelse eller ikke.

For øvrig er departementet enig med utvalget i at det må tilligge domstolen og ikke voldgiftsretten, å avgjøre om EFTA-domstolen skal oppfordres til å gi rådgivende uttalelse. Men voldgiftsretten må legge frem for domstolen et spørsmålsskrift rettet til EFTA-domstolen sammen med den nødvendige saksfremstilling som bakgrunn for spørsmålene. Domstolen må se til at dette skjer i den form som ellers er egnet ved foreleggelse for EFTA-domstolen etter domstolloven § 51 a, men vil for øvrig ikke ha plikt til å vurdere behovet for foreleggelse på den måten som domstolen må gjøre i en sak som den selv har til behandling. Rettens beslutning kan ikke påkjæres, jf. henvisningen til domstolloven § 51 a.

Departementet understreker at partene har alternative muligheter til å sikre korrekt anvendelse av EØS-regelverket og samtidig unngå forsinkelse som en foreleggelse for EFTA-domstolen nødvendigvis uansett vil innebære. Partene kan ivareta dette både ved oppnevning av voldgiftsdommere med nødvendig kompetanse, og eventuelt bruk av sakkyndig, jf. for øvrig ICC Norges høringsuttalelse gjengitt i 15.13.2.

15.14 Preklusjon av innsigelser

15.14.1 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår en bestemmelse om å avskjære adgangen til å gjøre innsigelser gjeldende dersom de ikke blir fremsatt innen de frister som er oppstilt, jf. NOU § 1-4. Utvalget foreslår at vilkåret for at en innsigelse skal gå tapt etter bestemmelsen, er at parten kjente eller burde kjenne til at voldgiftsbehandlingen ikke var i samsvar med fravikelige bestemmelser i voldgiftsloven eller voldgiftsavtalen. Utvalgets forslag bygger på modelloven artikkel 4. At også forhold som en part burde kjenne til omfattes, er en utvidelse i forhold til modellovens regulering. Utvalget behandler forslaget i merknadene til bestemmelsen, utredningen s. 87.

15.14.2 Høringsinstansenes syn

Nordisk Skibsrederforening foreslår å presisere og endre noen av vilkårene i lovutkastet. Skibsrederforeningen foreslår også å ta bort alternativet «burde kjent til» fra lovteksten:

«Det fremgår av komiteens kommentarer at en innsigelse også kan prekluderes hvis parten «burde» kjenne til at saksbehandlingen er i strid med voldgiftsavtalen eller deklaratoriske regler. Dette representerer en utvidelse i forhold til modelloven. Vi stiller spørsmålstegn til hvorvidt det er nødvendig å utvide bestemmelsen til å gjelde uaktsomhet. Særlig gjelder dette hvis fristen skal være «uten unødig opphold». En slik streng frist passer bedre til faktisk viten enn at en part på et gitt tidspunkt burde ha visst om feilen.»

15.14.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i utvalgets forslag om å innta en bestemmelse som bygger på modellovens artikkel 4. Bestemmelsen innebærer at en part som mener voldgiftsbehandlingen er i strid med fravikelige regler i voldgiftsloven eller voldgiftsavtalen, må rette innsigelse om dette innen fastsatte frister. Blir ikke innsigelse fremmet innen fristen, kan den ikke gjøres gjeldende og må i tilfelle avskjæres som for sent fremsatt. Innsigelsen kan ikke gjøres gjeldende verken under voldgiftsbehandlingen eller i et senere angrep på dommen etter lovforslaget kapittel 9 eller 10.

Tanken bak bestemmelsen er at feil ved behandlingen som partene ikke protesterer mot, må anses akseptert av partene på samme måte som partene når som helst under prosessen kan bli enige om en annen behandlingsmåte enn den som følger av fravikelige lovregler eller avtalen. Når partene på denne måten anses å ha akseptert en avvikende behandlingsmåte, vil det være i strid med effektivitetshensyn dersom parten i etterkant kunne bruke forholdet som en innsigelse under behandlingen, eller som en ugyldighetsinnsigelse mot dommen.

Departementet er imidlertid enig i innsigelsen fra Nordisk Skibsrederforening mot utvalgets løsning for så vidt gjelder vilkårene for når adgangen til å gjøre en innsigelse gjeldende går tapt. Departementet foreslår derfor at det bare er avvik fra lovens fravikelige bestemmelser som parten kjenner til, som gir grunnlag for tap av retten til å fremme innsigelse. Departementet legger også vekt på at bestemmelsen da blir i samsvar med modelloven artikkel 4.

Departementet understreker at manglende protest mot en saksbehandling som strider mot ufravikelige bestemmelser i voldgiftsloven, ikke avskjærer adgangen til å gjøre innsigelsen gjeldende på et senere tidspunkt. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 4.

15.15 Mottakelse av skriftlig kommunikasjon

Partene må under voldgiftsbehandlingen kommunisere skriftlig med motparten og voldgiftsretten. En rekke lovbestemmelser forutsetter skriftlige prosesshandlinger fra partene, og noen prosesshandlinger må foretas innen bestemte tidsfrister. Det er da av betydning når et dokument skal anses for å ha kommet frem.

I tvistemålsloven kapittel 32 er det ikke gitt noen bestemmelse om når et dokument anses for å ha kommet til mottakeren. Modelloven artikkel 3 regulerer dette spørsmålet. Etter denne bestemmelsen anses i utgangspunktet skriftlig kommunikasjon for å ha kommet frem den dagen det er levert mottakeren personlig eller til hans forretningssted, bostedsadresse eller postadresse. Modelloven sier intet uttrykkelig om bruk av elektronisk kommunikasjon. Binder side 33 synes å legge til grunn at uttrykket «written communication» i artikkel 3 også omfatter elektronisk kommunikasjon, men løsningen er ikke sikker.

Tvistemålsutvalget har ikke foreslått en tilsvarende bestemmelse som i modelloven artikkel 3 uten at det er begrunnet nærmere. Utvalget har heller ikke behandlet dette spørsmålet generelt.

Departementet mener det er grunn til å ta inn en bestemmelse som bygger på modelloven artikkel 3. En slik regel kan være praktisk, spesielt i internasjonale forhold, hvis det er vanskelig å få rede på hvor et dokument skal sendes slik at motparten kan gjøre seg kjent med innholdet. Bestemmelsen er også av betydning for beregning av frist som løper fra mottakelsen av et dokument. Departementet foreslår en bestemmelse som bygger på modellovens artikkel 3.

Ettersom voldgiftsloven bygger på en forutsetning om at skriftlig kommunikasjon kan skje elektronisk hvis partene er enige om det, inneholder forslaget også en bestemmelse om når elektronisk kommunikasjon anses mottatt.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 3.