17 Ugyldige voldgiftsdommer

17.1 Gjeldende rett

En voldgiftsdom har, dersom det ikke er tatt ankeforbehold, samme virkning som en rettskraftig dom. Den eneste mulighet en part har til å angripe en voldgiftsdom, er ved å få prøvd dens gyldighet. En prøving av dommens gyldighet er ikke et spørsmål om materiell overprøving på grunn av eventuelle feil ved rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen. Tvistemålsloven §§ 467 og 468 angir ulike ugyldighetsgrunner. Det er tvilsomt om lovens ugyldighetsgrunner er uttømmende, men det er uansett bare grunnlag for en meget begrenset supplering av reglene.

Paragraf 467 angir absolutte ugyldighetsgrunner. Dette innebærer at voldgiftsdommen i disse tilfellene skal anses ugyldig uten hensyn til om dommen blir angrepet eller feilen blir påberopt av en part. Bestemmelsen angir fire ulike ugyldighetsgrunner hvor ugyldighet i de nevnte tilfeller følger av offentlige hensyn. Nr. 1 gjelder tilfeller der det er avsagt voldgiftsdom om noe som partene ikke har fri rådighet over. Nr. 2 refererer seg til tilfeller der en voldgiftsdommer ikke var myndig eller var fradømt stemmeretten. Nr. 3 omhandler situasjonen der domsslutningen er selvmotsigende eller tvetydig, og nr. 4 angir ugyldighet der dommen strider mot lov eller ærbarhet.

Paragraf 468 angir relative ugyldighetsgrunner. Ugyldighet forutsetter her at dommen blir angrepet, og at innsigelsen blir gjort gjeldende av en part. Nr. 1 omfatter tilfellet der det ikke foreligger en gyldig avtale om voldgift. Nr. 2 regulerer situasjonen der voldgiftsretten går utenfor de grensene for sitt verv som følger av voldgiftsavtalen. Nr. 3 regulerer tilfellet der voldgiftsretten har fraveket de saksbehandlingsreglene som enten følger av partenes avtale eller av lov. En slik feil medfører ugyldighet bare dersom det er sannsynlig at feilen har påvirket resultatet. Nr. 4 oppstiller som ugyldighetsgrunn at en voldgiftsdommer var inhabil etter domstolloven § 106. Nr. 5 angir at det kan påberopes som ugyldighetsgrunn at noen av de grunner som gir krav på å gjenoppta en alminnelig dom etter tvistemålsloven § 407, foreligger for voldgiftsdommen.

For å sikre en effektivt voldgiftsordning er det for de relative ugyldighetsgrunnene tatt inn begrensninger for i hvilken grad ugyldighetsinnsigelsene kan gjøres gjeldende, jf. § 468 annet og tredje ledd. Annet ledd angir at ugyldighet ikke kan gjøres gjeldende dersom parten kjente til ugyldighetsgrunnen uten å reagere. Tredje ledd angir at ugyldighetsgrunnene i nr. 1 til 3 heller ikke kan påberopes av den som frivillig har oppfylt dommen uten forbehold.

Tvistemålsloven §§ 469 og 470 gir detaljerte regler om de frister som gjelder for en part som vil påstå en voldgiftsdom opphevet. Fristens lengde avhenger av hvilken ugyldighetsgrunn som påberopes. Ikke i noe tilfelle kan det imidlertid reises sak om ugyldighet når tre år er gått fra avsigelsen av dommen, jf. § 469 tredje ledd. Selv om man ikke kan reise søksmål om ugyldighet på grunn av fristene i § 469, kan de ugyldighetsgrunner som fremgår av § 470, alltid gjøres gjeldende som innsigelse ved tvangsfullbyrding og i saker der voldgiftsdommen ellers uprøvd skal legges til grunn.

For en nærmere redegjørelse om gjeldende rett vises til NOU del II kap. 5.7 (s. 42-43) og 8.11 (s. 76-78).

17.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår i utredningen del II kap. 8.11 (s. 76-78) at ugyldighetsgrunnene i en ny lov formuleres etter mønster av modelloven, og peker på at dette ikke innebærer store endringer i forhold til de grunner som etter tvistemålsloven kan føre til ugyldighet. For å oppnå nødvendig forutberegnelighet for partene, foreslår utvalget i tråd med modelloven å angi ugyldighetsgrunnene uttømmende i loven. Etter utvalgets syn nødvendiggjør dette bruk av enkelte mer generelt formulerte ugyldighetsgrunner, for å unngå at tilfeller som åpenbart bør være med, faller utenfor.

Utvalget drøfter om ugyldighetsgrunnene bør inndeles på samme måte som etter den svenske voldgiftsloven, hvor utgyldighetsgrunner tilsvarende de i tvistemålsloven § 467, får virkning uavhengig av om en part angriper voldgiftsdommen, mens de øvrige grunner for å sette en dom til side etter den svenske loven, klandergrunner, forutsetter at voldgiftsdommen blir angrepet av en part. Utvalget konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig grunn til å innføre et tilsvarende skille i norsk rett. Utvalget peker i denne sammenheng på at det gir større klarhet at man ikke har regler som innbyr til usikkerhet om voldgiftsdommen er bindende eller ikke. Etter utvalgets syn er det bedre at gyldighetsspørsmålet blir avklart enten i særskilt søksmål om gyldigheten eller i forbindelse med tvangsfullbyrding, slik ordningen er etter gjeldende rett. Utvalget legger også vekt på at modelloven ikke har noe tilsvarende skille mellom ugyldighetsgrunnene.

Utvalget foreslår ut fra partenes behov for en endelig løsning av tvisten at det settes en frist for å fremme ugyldighetssøksmål. Utvalget foreslår at fristen settes i samsvar med modelloven til tre måneder. Den foreslåtte fristen skal være felles for alle ugyldighetsgrunner, og representerer en ny regel i forhold til tvistemålsloven som har ulike frister avhengig av ugyldighetsgrunnen, jf. tvistemålsloven § 469. Utvalget peker i denne forbindelse på at alle ugyldighetsgrunnene, uavhengig av fristen, kan påberopes som innsigelse i forbindelse med anerkjennelse og fullbyrding.

Utvalget foreslår videre at domstolen etter å ha konstatert ugyldighet i enkelte tilfelle skal kunne henvise saken til videre behandling i voldgiftsretten. Utvalget peker på at hensynet til å få tvisten løst på en effektiv måte tilsier at domstolen i tilfeller av feil av mer formell karakter bør kunne konstatere ugyldighet og så henvise saken til voldgiftsretten til videre behandling og ny avgjørelse. Alternativet er at partene uansett feilens karakter eventuelt starter opp en ny voldgiftssak.

Utvalget drøfter om partene bør kunne inngå avtale som innebærer at det blir gitt avkall på ugyldighetsgrunnene, men kommer til at det ikke er grunn til å gi partene slik adgang. Utvalget peker på at det er lovgivernes oppgave å sikre partene et minimum av rettssikkerhet også ved voldgiftsbehandling, og at dette oppnås best ved at de få ugyldighetsgrunnene som foreslås gjøres ufravikelige.

17.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har merknader til innholdet i utvalgets forslag til regler om ugyldighet. Nordisk Skibsrederforening har merknader til forholdet mellom NOU kapittel 8 og 9:

«Disse to kapitlene er ikke sammenfallende. Vi vil anta det vil skape større klarhet hvis kapittel 9 kun gjaldt utenlandske voldgiftsavgjørelser, mens kapittel 8 uttømmende regulerte norske voldgiftsavgjørelser. Det virker unaturlig at hvis en voldgiftsavgjørelse ikke er ugyldig etter kapittel 8, kan det allikevel være et spørsmål om den skal anerkjennes i henhold til kapittel 9.»

17.4 Departementets vurdering

Et hovedformål med voldgiftsbehandling er å få en rask avgjørelse med samme virkning som en rettskraftig dom. Skal det oppnås, må adgangen til å få satt en voldgiftsavgjørelse til side gjennom en etterfølgende og kanskje langvarig prosess for de alminnelige domstoler være meget snever. Det kan imidlertid forekomme situasjoner som tilsier at en voldgiftsdom ikke bør bli stående som en rettskraftig avgjørelse av en tvist. At en voldgiftsdom anerkjennes på linje med en rettskraftig dom av de ordinære domstoler, tilsier at det må stilles krav blant annet til rettssikkerhet ved behandlingen. Tilsidesettelse av slike rettssikkerhetshensyn bør i en del tilfeller kunne gi grunnlag for å sette en voldgiftsdom til side. Også andre tungtveiende hensyn kan tilsi at en voldgiftsdom må kunne settes til side. En voldgiftsavgjørelse bør imidlertid ikke kunne settes til side på grunn av eventuelle feil ved rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen.

Departementet er enig med utvalget i at reglene om ugyldighet må baseres på modelloven. Modellovens ugyldighetsgrunner bygger i det vesentlige på de grunner som etter New York-konvensjonen hindrer tvangsfullbyrding. Det vil gi best sammenheng i regelverket at også de norske ugyldighetsgrunnene samsvarer med de grunner som hindrer tvangsfullbyrding. I motsatt fall vil en kunne få situasjoner der en gyldig voldgiftsavgjørelse ikke kan fullbyrdes, eller situasjoner der det blir spørsmål om å fullbyrde en ugyldig avgjørelse. For en nærmere redegjørelse for modellovens ugyldighetsgrunner vises til utredningen del II kap. 8.11 (s. 76). Utvalgets forslag innebærer ingen store endringer i forhold til ugyldighetsgrunnene etter gjeldende rett. Det vises i denne sammenheng til utvalgets gjennomgåelse av forholdet mellom ugyldighetsgrunnene i utvalgets lovforslag, NOU § 8-2, og ugyldighetsgrunnene i gjeldende rett, i utredningen s. 77-78.

En nærmere gjennomgåelse av ugyldighetsgrunnene finnes i merknadene til lovforslaget § 43.

Departementet er enig med utvalget i at lovens ugyldighetsgrunner må være uttømmende. Dette skaper klarhet og forutberegnelighet for partene, og er også i tråd med modelloven. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse, som departementet slutter seg til.

Det er videre departementets oppfatning at gyldighetsspørsmålet må avklares enten ved søksmål om gyldigheten eller i forbindelse med tvangsfullbyrding. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunnlag for å gi enkelte ugyldighetsgrunner direkte virkning, uavhengig av om voldgiftsdommen er brakt inn for domstolene til prøvelse. I praksis vil en voldgiftsdom uansett neppe bli satt til side som ugyldig uten at den er angrepet av en part. Skillet mellom ugyldighetsgrunner som må påberopes, og ugyldighetsgrunner som domstolen av eget tiltak skal prøve, er det imidlertid grunn til å opprettholde. Dette er også i tråd med modelloven.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at det skal være en tre måneders frist for å fremme ugyldighetssøksmål, og at fristen skal være den samme uansett hvilken ugyldighetsgrunn som påberopes.

Departementet er også enig i at domstolene i tråd med modelloven skal ha en adgang til å henvise saken til videre behandling i voldgiftsretten slik at mindre formalfeil eventuelt kan avbøtes. Den tilsvarende bestemmelsen i modelloven har en noe annen løsning enn utvalgets forslag. Etter modelloven artikkel 34 (4) kan domstolen stanse behandlingen slik at voldgiftsretten kan gjenoppta voldgiftsbehandlingen eller gjøre andre tiltak som voldgiftsretten finner nødvendig for å eliminere ugyldighetsgrunnen. Departementet foreslår en løsning som ligger nærmere modellovens enn det utvalgets lovforslag NOU § 8-3 annet ledd gjør. Departementet foreslår at domstolen etter begjæring fra en part, skal kunne utsette behandlingen av saken om tilsidesetting og henvise voldgiftssaken til videre behandling og eventuelt ny avgjørelse i voldgiftsretten. Det vises til merknadene til § 44 annet ledd.

Når det gjelder spørsmålet om partene skal kunne gi avkall på ugyldighetsgrunnene, viser departementet til utvalgets drøftelse og konklusjon, som departementet slutter seg til.

Nordisk Skibsrederforening foreslår at kapittel 8 uttømmende skal regulere ugyldighet og fullbyrding for så vidt gjelder norske voldgiftsdommer. Departementet kan for sin del ikke se at inndelingen av ugyldighetsgrunner, NOU kapittel 8, og grunner som hindrer anerkjennelse og fullbyrding, NOU kapittel 9, skaper noen uklarhet slik Nordisk Skibsrederforening antar. Spørsmålet om anerkjennelse oppstår bare for utenlandske voldgiftsavgjørelser. Lovteknisk innebærer utvalgets forslag den beste løsningen.