9 Lovens virkefelt

Behandlingen av lovens virkefelt er i det følgende delt i to. Først behandles voldgiftsbegrepets innhold - hvilke former for konfliktløsning utenfor domstolen som loven skal gjelde for, og deretter virkeområdet avhengig av hvor voldgift finner sted.

9.1 Hva er voldgift i lovforslagets forstand

9.1.1 Voldgiftsbegrepets innhold

Å «voldgi» betyr språklig å gi noe i en annens vold eller makt - å overlate til en annen å bestemme eller utføre noe for en, jf. Mæland, Voldgift, Bergen 1988, s. 11 (heretter Mæland). Det finnes mange former for tvisteløsning hvor partene overlater til utenforstående personer eller et privat eller offentlig organ å avgjøre en tvist. Det sentrale ved voldgift i egentlig forstand, er at partene overlater til en tredjeperson å avgjøre en tvist i et rettsforhold, og at avgjørelsen er endelig og uangripelig. Det er bare når det foreligger avtale om voldgift i egentlig forstand at gjeldende voldgiftsregler i tvistemålsloven kapittel 32 kommer til anvendelse med de rettsvirkninger det innebærer for partene. Det samme virkeområdet foreslås for ny voldgiftslov. Hvorvidt det er avtalt tvisteløsning som gjør at voldgiftsloven kommer til anvendelse, beror på en tolkning av avtalen. Det er ikke nødvendigvis avgjørende at partene har omtalt tvisteløsningen som voldgift. På den annen side er det heller ikke nødvendig å benytte voldgiftsbegrepet i avtalen for at voldgift i lovens forstand skal anses avtalt. Loven omfatter både voldgift som gjennomføres som institusjonsvoldgift og såkalt ad hoc voldgift, se 4.1 om ulike former for voldgift.

Det finnes en rekke tvisteløsningsmetoder utenfor domstolene som ikke er voldgift i lovens forstand. Det kan være fordi en eventuell avgjørelse ikke er endelig, fordi den som skal avgjøre tvisten ikke er uavhengig av partene eller fordi ordningen bare innebærer et meklingstilbud eller resulterer i en rådgivende uttalelse. Slike former for konfliktløsning kan være ulike offentlige eller private meklingstilbud som for eksempel mekling i konfliktråd eller advokatmekling, og nemndsbehandling i forbrukersaker som for eksempel Forbrukertvistutvalget, Pasientskadenemnda, Forsikringsskadenemnda og Bankklagenemnda.

Avtaler i foreningsforhold om at tvister mellom foreningen og dens medlemmer i anledning av foreningsforholdet skal avgjøres av foreningen, er selvdømme og ikke voldgift i lovens betydning. Avgjørende for om det foreligger voldgift eller selvdømme er om den eller de som skal treffe avgjørelsen er uavhengig av foreningen, se nærmere Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave, Son 2001, s. 18 flg. om grensen mellom selvdømme og voldgift.

Det er bare avgjørelse av rettstvister eller skjønn som ellers kunne vært brakt inn for de alminnelige domstolene som faller innenfor voldgiftsloven, se 10.1 om hva som kan være gjenstand for voldgift etter loven. En avtale om å overlate til en tredjeperson å avgjøre en interessetvist eller å fastlegge et faktisk forhold, vil derfor som klar hovedregel ikke være voldgift i voldgiftslovens forstand. Rettspraksis har likevel anerkjent som voldgift avtaler om verdsetting ved takst. NHO tar opp forholdet til slike avtaler i sin høringsuttalelse:

«Avtaleklausuler om at beregninger av verdier, tap m.v. skal gjøres av f.eks. takstmenn eller revisorer, er etter hvert blitt utbredt. Slike ordninger vil i realiteten ofte være voldgiftsavtaler, men vår oppfatning er at partene ikke alltid er klar over de rettslige konsekvenser som inntrer.»

Det er ikke alle slike avtaler som vil være voldgift i lovens forstand. Det avgjørende er at taksten skal innebære en endelig og bindende avgjørelse av en rettstvist mellom partene, jf. Rt. 1985 s. 239. I juridisk teori er det pekt på at voldgift i slike tilfeller muligens er anerkjent fordi en avhjemling av taksten også ville falle innenfor domstolenes kompetanse, jf. for eksempel skifteloven § 125, jf. Mæland, s. 31 - 32. Forsikringsskadeskjønn er derimot ikke anerkjent som voldgift i tvistemålslovens forstand, jf. Mæland s. 32 - 33 med videre henvisninger.

9.1.2 Definisjon av «voldgift» i loven?

Tvistemålsloven har ingen definisjon av voldgiftsbegrepet, og utvalget har ikke foreslått noen definisjon i lovutkastet.

NHO (med tilslutning fra Rederienes Landsforening ) har i sin høringsuttalelse tatt til orde for å definere voldgiftsbegrepet i loven:

«Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om det i loven bør inntas en form for definisjon som angir hvilke avtaler som omfattes av begrepet og dermed loven. (...) NHO anbefaler således at man i ny voldgiftslov tar med en definisjon av hva som menes med voldgift. Vi vil anbefale at en slik definisjon utformes slik at det tas utgangspunkt i de forhold som kjennetegner en voldgiftsavtale; at partene avtaler en alternativ tvisteløsning der det klart fremgår at det ikke er anledning til å bringe tvisten inn for de ordinære domstoler.»

Regjeringsadvokaten mener lovutkastet § 1 har fått en uheldig utforming og at den bør skrives om til å omfatte definisjoner:

«En mer hensiktsmessig første paragraf burde etter vår oppfatning forsøke å definere hva som menes med voldgift og andre sentrale begreper i denne materien, slik som for eksempel voldgiftssted, voldgiftsspråk mv.»

Departementet har kommet til at det ikke er noe særskilt behov for å klargjøre «voldgift» eller andre sentrale begreper ved bruk av definisjoner inntatt i loven. Det er departementets oppfatning at voldgift er et velkjent og innarbeidet rettslig begrep som gjør det unødvendig med en definisjon i loven. Innholdet i voldgiftsbegrepet fremgår av lovens øvrige bestemmelser som angir rammen for hva som er voldgift i lovens forstand. Dette er for eksempel §§ 9 og 10 om hva partene kan avtale avgjort ved voldgift, § 13 om at voldgiftsdommerne skal være uavhengige av partene, § 7 om at rettsforhold som hører under voldgift ikke kan behandles for de alminnelige domstolene og § 45 om at voldgiftsdommen har retts- og tvangskraftsvirkninger. Departementet finner det også vanskelig å skulle gi en uttømmende og presis definisjon av hva som er voldgift uten å benytte begreper som ikke nødvendigvis bidrar til å klargjøre innholdet, for eksempel «rettstvist». NHO foreslår at en definisjon skal ta utgangspunkt i det som kjennetegner en voldgiftsavtale, herunder at det i en avtale klart skal fremgå at det ikke er anledning til å bringe tvisten inn for de ordinære domstoler. Etter departementets oppfatning vil en slik definisjon indirekte innebære at det oppstilles formkrav til voldgiftsavtalen, noe departementet i likhet med Tvistemålsutvalget ikke går inn for, se 11.1.5.

9.2 Virkeområdet avhengig av voldgiftssted

9.2.1 Gjeldende rett

De alminnelige reglene om voldgift i tvistemålsloven kapittel 32 får bare anvendelse når voldgiftsstedet er i Norge og på norske voldgiftsdommer. Utenlandske voldgiftsavtaler og voldgiftsdommer anerkjennes imidlertid normalt etter norsk rett og kan tvangsfullbyrdes i Norge. Dette er regulert i tvistemålsloven § 168, jf. § 167 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f.

9.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Tvistemålsutvalget foreslår at lov om voldgift får anvendelse på voldgift som finner sted i Norge, uavhengig av om den aktuelle tvisten er nasjonal eller internasjonal. Dette innebærer at loven ikke kommer til anvendelse når voldgiftsstedet er utenfor Norge. Unntak fra dette er reglene om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdom, som skal gjelde uavhengig av om voldgiftsstedet er i Norge eller i utlandet. Modelloven oppstiller ytterligere unntak, men disse er ikke er drøftet av Tvistemålutvalget.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Regjeringsadvokaten, Det juridiske fakultet i Oslo og ICC Norge har uttalt seg om lovens virkeområde avhengig av voldgiftssted.

Merknadene fra Det juridiske fakultet i Oslo knytter seg hovedsakelig til om loven bør regulere både nasjonale og internasjonale tvister, jf. 8.2. Regjeringsadvokaten er enig i forslagets realitet, men har merknader av mer lovteknisk karakter, jf. 9.1.2. ICC Norge foreslår at loven også i visse tilfeller må få anvendelse når voldgiftsstedet er utenfor Norge: «For å tilpasse loven til forretningslivets internasjonale karakter og til modelloven, foreslår Komitéen at loven også finner anvendelse dersom voldgiftsstedet er utenfor Norge, hva angår § 2-4 (Saksanlegg for domstolene), § 2-5 (Midlertidig sikring) og § 4-2 (Voldgiftrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak). Dette vil sikre, når det er mulig, at sak ikke blir anlagt for de ordinære domstoler i utlandet parallelt med at en voldgiftsrett oppnevnes for samme forhold i Norge. Avgrensningen er derfor nødvendig for å sikre at voldgiftsbehandlingen og voldgiftavgjørelsen blir effektiv. Av denne grunn bør også krav om midlertidig sikring ha et grenseoverskridende omfang. Samtlige av disse endringer er i samsvar med Modelloven, (...)»

9.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i Tvistemålsutvalgets utgangspunkt om at voldgiftsloven bare kommer til anvendelse på voldgift som finner sted i Norge. Departementet er imidlertid enig med ICC Norge i at loven i visse tilfeller bør gis anvendelse også når voldgiftsstedet er utenfor Norge.

UNCITRALs modellov artikkel 1 nr. 2 oppstiller noen unntak fra utgangspunktet om at loven bare gjelder når voldgiftsstedet er innenfor statens territorium. I tillegg til reglene om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdommer, gjelder dette domstolens plikt til å avvise en tvist som er omfattet av en voldgiftsavtale (artikkel 8), og adgangen for domstolen til å beslutte midlertidig sikring, selv om tvisten hører under voldgift (artikkel 9). Unntaket for så vidt gjelder disse bestemmelsene, innbærer at de alminnelige domstolene også har slik kompetanse også når voldgiftsstedet ikke er i Norge. Bestemmelsene er viktige for å sikre effektiv gjennomføring av internasjonal voldgift.

Departementet antar at domstolene allerede etter de alminnelige reglene i tvistemålsloven i stor utstrekning kan avvise saker som er anlagt for retten i Norge, samtidig som partene har avtalt voldgift med voldgiftssted utenfor Norge, og videre at domstolen etter tvangsfullbyrdelsesloven kan behandle begjæring om midlertidig sikring, selv om det foreligger avtale om voldgift med voldgiftssted utenfor Norge. Departementet mener likevel at dette bør fremgå klart av voldgiftsloven. Departementet kan ikke se at det er behov for å gi en bestemmelse om voldgiftsrettens kompetanse til å beslutte midlertidig sikring, anvendelse når voldgiftsstedet er utenfor Norge.

Etter departementets syn bør de nevnte unntakene ikke bare omfatte de tilfeller hvor voldgiftsstedet er i utlandet, men også hvor voldgiftssted ennå ikke er bestemt. Også i disse tilfellene er det behov for at voldgiftslovens bestemmelser om domstolens avvisningsadgang og kompetanse til å treffe midlertidig avgjørelser, gjelder uavhengig av voldgiftssted. De tyske voldgiftsbestemmelsene har tilsvarende unntak.

Den tyske sivilprosessloven har ytterligere unntak som utvider den tyske voldgiftslovens territoriale anvendelsesområde. Dette gjelder andre bestemmelser som regulerer domstolenes oppgaver i forbindelse med voldgift. For det første er bestemmelsen om bevisopptak ved domstolen også unntatt når voldgiftsstedet er utenfor Tyskland, eller ennå ikke bestemt. For det annet er unntatt bestemmelser som tillegger domstolene oppgaver i forbindelse med voldgiftsrettens sammensetning og fjerning av voldgiftsdommere mv. Forutsetningen i de siste tilfellene er at en av partene har sitt forretningssted eller vanlige oppholdssted i Tyskland og at voldgiftssted ennå ikke er bestemt.

Etter Justisdepartementets syn vil tilsvarende unntak, som de sist nevnte, fra anvendelsesområdet i voldgiftsloven, bidra til å sikre en effektiv voldgiftsbehandling. Partene vil kunne få domstolens bistand i forbindelse med oppnevning mv. av voldgiftsretten selv om voldgiftsstedet ennå ikke er bestemt, og loven i utgangspunktet derfor ikke kommer til anvendelse. Særlig i de tilfeller hvor det er voldgiftsretten som skal bestemme voldgiftsstedet, vil en part ellers lett kunne trenere saken ved for eksempel ikke å bidra til oppnevning av voldgiftsdommere.