16 Voldgiftsavgjørelsen

16.1 Innledning

Formålet med voldgiftsbehandlingen er å få avgjort en konkret tvist med endelig virkning. En voldgiftsdom har samme rettskraft som en dom avsagt av de alminnelige domstoler. Det er derfor nødvendig å oppstille regler for hvordan avgjørelsen skal fattes.

I tvistemålsloven kapittel 32 er det enkelte bestemmelser knyttet til avgjørelsen og avsigelse av voldgiftsdom. For eksempel at voldgiftsretten treffer avgjørelsen i felleskap og at det gjelder et flertallsprinsipp ved avstemning, jf. § 463. Det er ikke gitt bestemmelser som samlet regulerer de spørsmål som knytter seg til avgjørelsen av tvisten.

Nedenfor behandler departementet bestemmelser som dekker tiden fra hovedforhandlingen er avsluttet til voldgiftsretten har avsagt dom i saken. Bestemmelsene er i hovedsak rettet mot voldgiftsretten, og partene kan i mindre grad enn ellers fravike bestemmelsene ved avtale.

16.2 Det rettslige avgjørelsesgrunnlaget

16.2.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven har ingen bestemmelser om hvilket rettslig avgjørelsesgrunnlag voldgiftsretten skal legge til grunn for å løse tvisten. Den rådende oppfatning er at voldgiftsretten skal dømme etter gjeldende rett dersom partene ikke har avtalt noe annet. Se blant annet Mæland: Voldgift (Bergen, 1988) s. 165.

16.2.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget drøfter spørsmålet i utredningen del II kap. 8.10.2 (s. 71-72).

Utvalget foreslår å videreføre det anerkjente utgangspunktet om at partene kan avtale hvilken materiell rett tvisten skal løses etter. Denne avtalefriheten mener utvalget også gir grunnlag for at partene avtaler at voldgiftsretten skal avgjøre tvisten ut fra det den finner rimelig.

Dersom partene ikke har avtalt noe, foreslår utvalget at voldgiftsretten skal anvende de lovregler som følger av norske lovvalgsregler, jf. NOU § 6-1 annet ledd. Forslaget bygger på modelloven artikkel 28 (2), men med ulik regulering av hvilke lovvalgsregler som skal anvendes. I merknadene til bestemmelsen (s. 104) begrunner utvalget denne regelen slik:

«På dette punkt er det en forskjell til modelloven, jf. artikkel 28(2), som gir voldgiftsretten myndighet til selv å finne frem til de anvendelige lovvalgsreglene. Det skaper da etter utvalgets syn større sikkerhet og forutberegnelighet for partene at norske lovvalgsregler blir bestemmende for hvilken materiell lov som skal anvendes.»

16.2.3 Høringsinstansenes syn

Nordisk Skibsrederforeninghar merknader til utvalgets lovutkast § 6-1 fjerde ledd:

«I underpunkt 4 fremgår det at voldgiftsretten skal legge vekt på «handelspraksis». Det er anført at modelloven har en tilsvarende regel. I en norsk sammenheng virker imidlertid bestemmelsen påfallende. Handelspraksis kan være en rettskildefaktor blant svært mange andre, og det kan ikke være meningen at handelspraksis i voldgiftssaker skal ha en større betydning enn hvis saken hadde vært ført for domstolene. Hvis man ønsker å ha handelspraksis med av hensyn til modelloven, kunne man eventuelt føye til (det selvfølgelig) «og andre rettskildefaktorer».»

16.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger og forslag. Partenes mulighet til å velge hvilken materiell rett voldgiftsretten skal bygge på, er et viktig prinsipp i voldgiftsinstituttet. Den valgfrihet partene her nyter, kan være en av hovedgrunnene til at de velger voldgift for å løse tvisten.

Departementet er enig med utvalget i at voldgiftsretten, dersom partene ikke har avtalt noe annet, skal anvende de regler som følger av norske lovvalgsregler. Det er departementets oppfatning at denne løsningen gir bedre forutberegnlighet for partene, enn løsningen i modelloven artikkel 28 (2) hvor voldgiftsretten kan velge hvilke lovvalgsregler som skal legges til grunn. Departementet peker på at partene likevel kan avtale at voldgiftsretten skal bestemme hvilke lovvalgsregler som skal anvendes. Dette følger av lovforslaget § 31 første ledd.

Departementet finner derimot ikke grunn til å ta med i loven en uttrykkelig bestemmelse om at voldgiftsretten i alle tilfeller skal bygge på avtalen og legge vekt på handelspraksis. Gjelder voldgiftssaken et kontraktsforhold, sier det seg selv at voldgiftsretten må bygge på avtalen. Det kan imidlertid forekomme voldgift om tvister som ikke springer ut av et kontraktsforhold, og en bestemmelse som foreslått av Tvistemålsutvalget, kan derfor virke misvisende. Handelspraksis vil etter vanlig norsk rettsoppfatning være relevant i tvister i handelsforhold, og som påpekt av Nordisk Skibsrederforening kan det ikke være grunn til at loven her skal gjøre noen forskjell på behandling ved voldgift og for domstolene. Skulle voldgiftssaken unntaksvis gjelde en forbrukertvist, kan en slik henvisning til handelspraksis virke særlig uheldig. Noe annet er at voldgiftsretten i internasjonale kontraktsforhold mellom næringsdrivende vil ha grunn til å legge vekt på en handelspraksis som kan konstateres.

Bestemmelsene i lovforslaget § 31 kommer i utgangspunktet også til anvendelse på voldgiftsrettens avgjørelse av domsmyndighet etter lovforslaget § 18.

Voldgiftsrettens avgjørelse av egen domsmyndighet kan overprøves av de ordinære domstoler enten ved overprøving av voldgiftsrettens avgjørelse under voldgiftsbehandlingen, eller som ledd i sak om tilsidesettelse av voldgiftsdommen. Det er da spørsmål om voldgiftsretten skal være bundet til å anvende de samme rettsregler som de ordinære domstoler er bundet til ved overprøvingen. De ordinære domstoler vil ved overprøving etter lovforslaget § 43 være bundet til å anvende norsk rett i en del tilfeller, selv om partene har avtalt noe annet eller noe annet følger av lovforslaget § 31, jf lovforslaget § 43 første ledd bokstav a og annet ledd bokstav a og b.

Modelloven har ingen særskilt regulering av hvilke rettsregler voldgiftsretten skal anvende i forbindelse med spørsmål i tilknytning til domsmyndighet. Det er imidlertid lagt til grunn at voldgiftsretten skal anvende de rettsregler som de alminnelige domstoler vil anvende i sak om tilsidesettelse av voldgiftsdommen etter artikkel 34. Dette følger av at de alminnelige domstoler har den endelig rettslige kontroll av voldgiftsrettens avgjørelse om domsmyndighet, se Binder s. 111.

Tvistemålsutvalget drøfter ikke spørsmålet i sin utredning.

Det er departementets vurdering at de samme begrensninger som er lagt til grunn for voldgiftsrettens rettsanvendelse etter modelloven artikkel 16, må gjelde for ny voldgiftslov. Departementet finner det naturlig å regulere forholdet i loven, og foreslår en bestemmelse om dette i § 31 fjerde ledd.

16.3 Oppdeling av pådømmelsen

Å dele forhandlingene og avsi deldom er i noen saker naturlig og hensiktsmessig. Etter gjeldende rett er det usikkert om voldgiftsretten kan dele forhandlingene og avsi deldom. Spørsmålet er ikke regulert i tvistemålsloven.

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om dette, og behandler spørsmålet i utredningen del II kap. 8.10.7 (s. 73):

«En adgang til å avsi deldom vil i mange tilfeller kunne gjøre voldgiftsbehandlingen mer effektiv og prosessøkonomisk. Deldom bør som regel bare kunne avsies for forhold det hadde vært mulig å avsi selvstendig dom for. Voldgiftsretten bør være bundet av partenes enighet med hensyn til om deldom skal avsies eller ikke. I tilfelle partene ikke er enige om hvorvidt deldom skal avsies, bør spørsmålet avgjøres av voldgiftsretten. Utvalget foreslår derfor at en regel svarende til bestemmelsen i den svenske loven tas inn i den nye norske lovteksten, se utkastets § 6-3.»

Modelloven regulerer ikke spørsmålet uttrykkelig, men det synes forutsatt i artikkel 32 (1) at deldom kan avsies, jf. Binder s. 194-95.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og viser til lovforslaget § 33, og merknadene til bestemmelsen.

16.4 Frist for avsigelse av voldgiftsavgjørelse

Tvistemålsloven oppstiller ingen frist for når voldgiftsretten skal ha avgjort tvisten. Utvalget mener det i ny voldgiftslov ikke er grunnlag for å oppstille en slik frist, jf. del II kap. 8.10.3 (s. 72). Utvalget viser til at en standardisert frist i mange tilfeller vil være lite tilpasset den konkrete saken og kan virke mot sin hensikt. Verken modelloven eller den svenske voldgiftsloven oppstiller frist for avsigelse av voldgiftsavgjørelse.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger. Bruker voldgiftsretten for lang tid på å avsi dommen, kan det føre til at partenes formål med å løse tvisten ved voldgift ikke blir oppnådd. Departementet antar imidlertid at det i praksis generelt ikke er slik at voldgiftsretten bruker unødig lang tid på avgjørelsen.

16.5 Avstemningsregler

16.5.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven bestemmer at avgjørelser skal treffes av alle voldgiftsdommere i fellesskap og at det gjelder et flertallsprinsipp, jf. § 463. Er det ikke mulig å oppnå et flertall, trer voldgiftsavtalen ut av kraft med mindre partene har avtalt noe annet.

16.5.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om avstemningsregler. Spørsmålet er drøftet i utredningen del II kap. 8.10.4 (s. 72):

«Etter utvalgets syn er det ingen grunn til å fravike utgangspunktet om at partene kan avtale avstemningsreglene. I mangel av slik avtale bør det gjelde stemmeregler som er utformet slik at tvisten blir avgjort. Utgangspunktet for en slik regel bør være at avgjørelsen treffes etter flertallsprinsippet. For alltid å kunne oppnå en avgjørelse, bør det også gis regler for den situasjon at det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse. Etter utvalgets oppfatning bør regelen være at voldgiftsrettens leder har dobbeltstemme hvor det ellers ikke ville vært mulig å oppnå stemmeflertall (...).»

Utvalget foreslår at voldgiftsrettens leder likevel ikke skal ha dobbelstemme der det er gitt ulike stemmer for pengebeløp eller andre størrelser. Utvalget foreslår en særregel der retten legger stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest følgende til det blir flertall. I merknadene til NOU § 6-4 på s. 106 begrunner utvalget denne særregelen:

«Stemmer f.eks. en voldgiftsdommer for en erstatning på kr 10 000, en dommer for kr 20 000 og en for kr 50 000, blir domsresultatet kr 20 000. Uten denne regelen for pengebeløp eller andre størrelser, ville lederens stemme vært avgjørende. Hvis lederen her hadde stemt for kr 10 000 eller kr 50 000, er det ikke vanskelig å se at et slikt resultat ville blitt lite rimelig.»

Utvalget foreslår at et flertall av dommerne kan treffe avgjørelsen, selv om et mindretall skulle nekte å delta i avstemningen. Bestemmelsen skal sikre at det blir truffet en avgjørelse, jf. NOU § 6-4 annet ledd.

Utvalget foreslår i NOU § 6-4 siste ledd en regel om at voldgiftsrettens leder kan avgjøre saksbehandlingsspørsmål etter bemyndigelse fra partene eller voldgiftsretten.

Forslaget er i hovedsak overensstemmende med modelloven artikkel 29. Modelloven regulerer ikke hva som skal skje dersom det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse. Se utredningen s. 72 for en nærmere redegjørelse for modellovens og den svenske voldgiftslovens løsninger for så vidt gjelder avstemningsregler.

16.5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det er behov for avstemningsregler som sikrer at en voldgiftsdom blir avsagt når voldgiftsretten er satt med mer enn én dommer.

Departementet er enig i at stemmen til voldgiftsrettens leder som hovedregel bør være avgjørende når det ikke er mulig å oppnå et flertall. For det tilfelle at en eller flere av voldgiftsdommerne nekter å delta i avstemningen, foreslår departementet at et flertall av dommerne likevel kan avgjøre tvisten. Reglene sikrer at det blir truffet en avgjørelse i saken.

Departementet er videre enig i at det bør gjelde en særregel når voldgiftsretten stemmer over pengebeløp eller andre størrelser.

Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget § 34.

16.6 Forlik

Etter tvistemålsloven § 464 fjerde ledd har i utgangspunktet et forlik inngått for voldgiftsretten samme rettsvirkning som en rettskraftig dom.

Utvalget mener at voldgiftsreglene ikke bør være til hinder for å løse tvisten ved forlik. Av den grunn foreslår utvalget at et forlik skal ha samme virkning som en voldgiftsdom ved at det stadfestes av voldgiftsretten, jf. lovutkastet NOU § 6-5.

Utvalgets forslag bygger på modelloven artikkel 30. Etter modelloven skal voldgiftsretten heve saken dersom partene inngår forlik. Partene kan anmode voldgiftsretten å stadfeste forliket i en voldgiftsdom, og forliket får da samme virkning som en voldgiftsdom. Voldgiftsretten kan imidlertid motsette seg å stadfeste forliket. Ifølge Binder (s. 184) kan dette være når forliket inkluderer noe som er «inappropriate», for eksempel at forliket er i strid med konkurranseregler, skatteregler osv.

Utvalget skriver om dette i merknadene til NOU § 6-5 s. 107:

«Selv om det ikke er sagt uttrykkelig, vil ikke voldgiftsretten kunne stadfeste forliket i en voldgiftsdom dersom forliket innebærer en disposisjon i strid med vilkåret om fri rådighet, jf. § 2-1, eller forliket virker støtende på rettsordenen (ordre public).»

Departementet er i det vesentlige enig i utvalgets vurderinger, men foreslår at voldgiftsretten skal kunne motsette seg å stadfeste et forlik. Bestemmelsen blir da i samsvar med modelloven artikkel 30. Når et forlik blir stadfestet i voldgiftsdom, blir det rettskraftig og tvangskraftig som en ordinær voldgiftsdom. Departementet mener derfor at loven bør ha en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor voldgiftsretten finner at forliket for eksempel er eller kan være i strid med konkurranse- eller skatteregler. Voldgiftsretten skal heller ikke måtte stadfeste forlik hvor det for eksempel er grunn til å tro at det er begått ulovligheter i forbindelse med inngåelsen av forliksavtalen. Voldgiftsdommerne kan uansett ikke tvinges til å undertegne en voldgiftsdom som stadfester et forlik de ikke kan stå inne for. Uten en åpning for at voldgiftsretten kan motsette seg stadfestelse i voldgiftsdom risikerer man alternativt at voldgiftsdommeren trekker seg fra oppdraget.

Det vises til merknadene til lovforslaget § 35.

16.7 Voldgiftsdommens form og innhold

Det følger forutsetningsvis av tvistemålsloven § 465 at voldgiftsdommen skal være skriftlig. Voldgiftsdommen skal begrunne dommen dersom ikke partene har frafalt det, jf. § 464 første ledd.

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om voldgiftsdommens form og innhold, og drøfter spørsmålet i utredningen del II kap. 8.10.6 (s. 73):

«Etter utvalgets oppfatning bør en voldgiftsdom av notoritetshensyn være skriftlig. Den bør videre være signert av voldgiftsdommerne. Det bør imidlertid være tilstrekkelig at flertallet av dommerne signerer avgjørelsen, så lenge grunnen til at ikke alle har signert fremgår. En slik løsning kan motvirke at enkelte av dommerne ved å nekte å signere kan hindre voldgiftsretten i å avsi dom. Videre bør voldgiftsdommen inneholde dato og sted for avsigelse, da disse forholdene har betydning i ulike relasjoner. Det bør etter utvalgets mening være et krav til begrunnelse. Riktignok vil en begrunnelse kunne medføre et arbeid for voldgiftsretten som kan koste en del penger. En begrunnelse vil imidlertid kunne ha stor betydning for partene, og den kan også være viktig for å forstå avgjørelsen. Videre vil en begrunnelse sikre at avgjørelsen blir gjennomtenkt og gjennomarbeidet slik at den gir et riktig resultat. Dersom partene av hensyn til omkostningene ikke ønsker at avgjørelsen skal begrunnes, vil de kunne avtale det. Det vises til utkastets § 6-6.»

På ett punkt skiller utvalgets forslag seg fra modelloven artikkel 31. Utvalget foreslår en fravikelig regel om at voldgiftsdommen skal opplyse om dissens, hvem som er uenig og om hvilke punkter uenigheter gjelder, jf. NOU § 6-6 annet ledd, annet og tredje punktum. En slik regel er ikke gitt i modelloven artikkel 31. Utvalget drøfter ikke bakgrunnen for dette forslaget.

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag. Departementet er enig i at dissenser skal opplyses mv. slik utvalget foreslår. Regelen svarer til tvistemålsloven § 145 første ledd, som er foreslått videreført i ny tvistelov, jf. NOU 2001: 32 Rett på sak § 21-6 tredje ledd. Partene bør ha krav på å få kjennskap til hvem som dissenterer og hvorfor. For andre enn partene vil opplysningene også kunne ha rettskildemessig informasjonsverdi. For sakens rettslige spørsmål vil rettskildeverdien åpenbart avhenge av hvor sakens eventuelle juridiske dommere står i avgjørelsen. Det vises for øvrig til merknadene til lovforslaget til § 36 og kapittel 21 om elektronisk kommunikasjon.

16.8 Retting, tolking og tilleggsdom

16.8.1 Gjeldende rett

Voldgiftsretten har etter gjeldende rett adgang til å rette voldgiftsdommer, jf. § 464 tredje ledd, jf. §§ 156-158. Dersom noe som skulle ha vært med i dommen, ikke er tatt med, kan retten avsi tilleggsdom etter de samme regler som gjelder for retting, jf. § 464 tredje ledd jf. § 160. En part har ikke rett til å kreve at voldgiftsretten uttaler seg om forståelsen av dommen eller deler av den.

Det vises for øvrig til utvalgets utredning del II kap. 8.10.8 (s. 73-74) for en mer detaljert gjennomgåelse av gjeldende rett.

16.8.2 Tvistemålsutvalgets forslag

I del II kap. 8.10.8 (s. 74) drøfter utvalget om voldgiftsretten bør ha adgang til å rette og avsi tilleggsdom:

«Etter utvalgets oppfatning bør voldgiftsretten ha adgang til å rette en voldgiftsavgjørelse. Slik retting bør kunne skje på eget initiativ eller etter begjæring fra en av partene. Det er imidlertid bare skrivefeil, regnefeil eller andre åpenbare feil som bør kunne rettes, og ikke uriktigheter som kan føres tilbake til for eksempel feil i rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen. En slik begrensning er i samsvar med modelloven og den svenske loven. Voldgiftsretten bør også på nærmere vilkår kunne avsi tilleggsdom. Det bør imidlertid bare kunne skje etter begjæring fra en av partene.»

Utvalget har vurdert om partene skal kunne be voldgiftsretten gi en uttalelse om hvordan dommen er å forstå. Under tvil har utvalget kommet til at ny voldgiftslov ikke bør åpne for dette:

«Er det noe som er uklart eller tvetydig og som kan ha betydning for tvangsfullbyrdelsen, vil det kunne rettes innen den ramme som er gitt. Det er først og fremst dette behovet som det er viktig å ivareta. En nærmere klarlegging av meningsinnhold ut over det, vil lett kunne munne ut i diskusjoner og krav om klargjøring som utelukkende vil ha preg av omkamp eller trenering. Det er mulig at det i enkelte situasjoner vil kunne være en fordel om det kunne gis tolkningsuttalelser, men slik utvalget ser det, kan et slikt mulig behov ikke overskygge de ulemper en nokså skjønnsmessig tolkningsregel vil måtte ha. Dersom man, ut fra hensynet til [å] oppnå et enda større samsvar med modelloven, ønsker å ha en tolkningsregel, må voldgiftsretten gis en vidtgående skjønnsmessig adgang til å avslå en begjæring om tolkning.»

Utvalget forslår å innføre korte frister for å begjære retting eller tilleggsdom, og for når voldgiftsretten eventuelt må foreta slike handlinger:

«En adgang for voldgiftsretten til å rette eller å avsi tilleggsdom, medfører at partene ikke kan være helt sikre på at avgjørelsen er helt fullstendig. For partene er det av betydning at de så snart som mulig kan innrette seg på at avgjørelsen med det innhold som foreligger, er endelig. Av denne grunn bør det innføres relativt korte frister både for når en part kan fremme begjæringer om retting eller tilleggsdom, og for når voldgiftsretten eventuelt må foreta slike handlinger. Etter utvalgets mening bør de frister som modelloven stiller opp, legges til grunn.»

Utvalget har også vurdert om voldgiftsretten bør ha adgang til å forlenge fristene:

«Modelloven gir voldgiftsretten adgang til å forlenge fristene. Begrunnelsen er at de oppstilte fristene i konkrete tilfeller vil kunne være for korte. Utvalget er enig i at det kan tenkes tilfeller der voldgiftsretten har et legitimt behov for ytterligere tid. På den annen side er det tungtveiende hensyn som taler for at partene må kunne innrette seg etter eksakte frister for når en avgjørelse skal kunne anses endelig. Det er bare i unntakstilfeller det vil være aktuelt å rette en dom eller å avsi tilleggsdom. Etter utvalgets oppfatning er de foreslåtte tidsfristene tilstrekkelige til å ivareta også voldgiftsrettens behov for tid. Utvalget er derfor blitt stående ved at det ikke bør være en adgang for voldgiftsretten til å forlenge fristene. Dette i samsvar med både den svenske og tyske loven.»

Utvalgets forslag NOU § 6-8 svarer, med unntak for tolkning, til modelloven artikkel 33.

16.8.3 Departementets vurdering

Departementet er i hovedsak enig i utvalgets forslag. I likhet med utvalget foreslår departementet at voldgiftsretten skal ha adgang til å rette en voldgiftsavgjørelse. Denne adgangen gjelder imidlertid bare for skrivefeil, regnefeil eller andre åpenbare feil. Voldgiftsretten skal også under nærmere vilkår ha adgang til å avsi tilleggsdom.

Departementet har i likhet med utvalget kommet til at voldgiftsretten ikke bør ha adgang til å gi en uttalelse om dommen etter at den er avsagt. Riktignok kan en part ha behov for å få avklart hvordan dommen skal forstås, og særlig aktuelt er dette hvis det har betydning ved tvangsfullbyrding av dommen. Som utvalget påpeker, vil imidlertid eventuelle uklarheter eller tvetydigheter som kan ha betydning for tvangsfullbyrdingen, kunne rettes innenfor forslagets øvrige bestemmelser om retting og tilleggsdom. Hensynet til forutberegnelighet og effektivitet taler mot en adgang til å begjære tolkningsuttalelser fra voldgiftsretten.

Selv om forslaget til ny voldgiftslov ikke gir voldgiftsretten adgang til å gi etterfølgende uttalelser, er ikke det til hinder for at partene likevel blir enig om at voldgiftsretten skal gi en slik uttalelse. Forskjellen er at voldgiftsrettens uttalelse ikke får virkning som en dom, med mindre partene er enige om at voldgiftsretten skal avsi ny dom eller tilleggsdom i saken på bakgrunn av tolkningsuttalelsen. Hvorvidt partene kan kreve av voldgiftsdommerne at de avsier en slik ny dom eller tilleggsdom, kan også bero på den avtale som de har gjort med voldgiftsdommerne om voldgiftsoppdraget.

Departementet er enig med utvalget i at voldgiftsloven må oppstille frister for når partene må begjære retting eller tilleggsdom. Loven må også sette frister for når voldgiftsretten skal ha rettet dommen eller avsagt tilleggsdom. Departementet støtter forslaget om at det ikke skal være adgang til å forlenge voldgiftsrettens frister for retting og tilleggsdom. Det er viktig at partene innen kort tid kan innrette seg på at dommen er endelig. Partene kan likevel enes om å gi voldgiftsretten utvidet frist. Det vises for øvrig til utvalgets drøftelse av spørsmålet og merknadene til lovforslaget § 38.

16.9 Saksomkostninger og sikkerhetsstillelse

16.9.1 Gjeldende rett

I tvistemålsloven er det ikke gitt regler for saksomkostninger i voldgiftssaker. Det er antatt at voldgiftsretten skal følge tvistemålslovens alminnelige regler om saksomkostinger så langt de passer.

16.9.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget drøfter omkostningsspørsmålet i del II kap. 8.10.9 (s. 74-76). Utvalget foreslår at voldgiftsretten selv fastsetter sine egne omkostninger, med mindre partene og voldgiftsretten har avtalt noe annet. Etter utvalgets syn bør voldgiftsretten også fordele disse omkostningene mellom partene. Om hvordan dette skal reguleres i loven uttaler utvalget:

«Utvalget mener at det ikke er hensiktsmessig i loven detaljert å angi prinsippene for hvordan omkostningene til retten skal fordeles mellom partene. Dette bør overlates til voldgiftsretten. Det vil for voldgiftsretten være naturlig å se hen til de prinsipper for fordeling av saksomkostninger som gjelder for de alminnelige domstolene.»

Utvalget foreslår også at voldgiftsretten ikke skal avgjøre sitt eget omkostningskrav i siste instans:

«Hver av partene bør kunne bringe denne fastsettelsen inn for de alminnelige domstoler. En eventuell reduksjon av omkostningene bør få virkning for alle parter, også for dem som ikke har brakt spørsmålet inn for domstolene.»

Videre foreslår utvalget at partene skal ha et solidaransvar for voldgiftsrettens krav, og plikt til å stille sikkerhet for dette kravet:

«Slik sikkerhet bør i mangel av avtale mellom partene og retten kreves av begge parter i samme omfang. Sikkerhet eller ytterligere sikkerhet bør kunne kreves gjennom hele voldgiftsbehandlingen. Dette fordi det kan være vanskelig for voldgiftsretten på et bestemt tidspunkt å anslå hvorvidt det er behov for sikkerhet og hvor stor den eventuelt skal være. Dersom retten ble tvunget til å ta stilling til dette ved begynnelsen av behandlingen, ville det kunne resultere i at retten for sikkerhets skyld krevde en sikkerhet som tok høyde for alle eventualiteter. Dette vil bli mer byrdefullt for partene enn nødvendig.»

Særlige spørsmål oppstår dersom en av partene ikke stiller den sikkerhet som er påkrevd. Utvalget foreslår at voldgiftsretten da som utgangspunkt kan avslutte voldgiftsbehandlingen, eller behandlingen av det krav som den manglende sikkerheten gjelder behandlingen av. Dette skal likevel ikke gjelde fullt ut:

«Dersom det er den ene av partene som unnlater å stille sikkerhet, må den annen part kunne forhindre at behandlingen av tvisten stopper opp. I motsatt fall ville en part med enkelhet kunne hindre behandlingen ved å unnlate å stille pålagt sikkerhet. Parten bør i et slikt tilfelle kunne stille den sikkerhet som i utgangspunktet var pålagt den andre parten, for å unngå at voldgiftsretten avslutter voldgiftsbehandlingen. Det er imidlertid ikke rimelig at den eneste muligheten parten har for å motvirke obstruksjon, er å påta seg ytterligere økonomiske forpliktelser. Han bør i stedet for å stille ytterligere sikkerhet kunne bringe tvisten inn for de alminnelige domstoler.»

Utvalget foreslår at voldgiftsretten etter begjæring fra en part kan pålegge en annen å dekke alle eller deler av partens omkostninger med saken. Utvalget peker på at voldgiftsretten ved avgjørelsen bør se hen til de prinsipper som gjelder for avgjørelse av saksomkostningskrav som gjelder i saker for de alminnelige domstoler, utredningen s. 111.

Utvalgets vurderinger omkring regler om omkostninger og sikkerhetsstillelse, svarer i det alt vesentlige med det som ligger til grunn for reglene om saksomkostninger i den svenske voldgiftsloven, se utredningen s. 75 om disse. Modelloven har ikke bestemmelser om saksomkostninger. Det er overlatt til de ulike land å fastsette regler om dette.

16.9.3 Høringsinstansenes syn

Nordisk Skibsrederforening har merknader til lovforslaget:

«I [NOU § 7-1] (1) fremgår det at voldgiftsretten skal fastsette sitt salærkrav og utgiftsdekning i selve voldgiftsdommen eller «i avgjørelse som avslutter saken». Dette kan være problematisk. Innenfor offshore og sjørettslige konflikter fastslås det ofte at partene skal dekke voldgiftsrettens salær og omkostninger i henhold til egen oppgave. Tidligere var dette ønskelig blant annet fordi advokater som er voldgiftsdommere ofte tok dette som en del av sin næringsinntekt uten at det ble beregnet arbeidsgiveravgift (nå er det avklart at det alltid skal betales arbeidsgiveravgift). Dernest kan det være en del omkostningselementer som ikke er klare når dommen avsies, for eksempel fordi man venter på regning der man har leiet lokaler eller lignende. Det vil være uheldig om voldgiftsretten ikke kan avsi den materielle dommen som partene kanskje trenger raskest mulig fordi man må avvente og få avklart alle utgifter voldgiftsretten må ha hatt. Det burde derfor ikke være noe til hinder for at voldgiftsretten kan fastsette omkostningene i egen avgjørelse (og at dette fastslås i dommen).»

16.9.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det er naturlig å regulere omkostningsspørsmålet i voldgiftsloven. Departementet slutter seg til utvalgets forslag både for så vidt gjelder omkostninger til voldgiftsretten og fordelingen av disse, og adgangen til helt eller delvis å tilkjenne en part saksomkostninger fra motparten.

Departementet kan ikke se at det vil medføre nevneverdige forsinkelser i saken at voldgiftsretten kan fastsette sine omkostninger i voldgiftsdommen eller i avgjørelse som avslutter saken, slik Nordisk Skibsrederforening fremholder i sin høringsuttalelse. Når tvisten er tatt opp til avgjørelse etter avsluttet muntlig forhandling, går departementet ut fra at partene raskt kan innlevere en endelig omkostningsoppgave dersom dette ikke alt er gjort ved avslutningen av den muntlige forhandlingen.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om adgangen for voldgiftsretten til å pålegge partene å stille sikkerhet for voldgiftsrettens omkostninger.

Det vises ellers til utvalgets drøftelse av spørsmålene i utredningen II 8.10.9, og merknadene i proposisjonen til lovforslaget §§ 39-41.

16.10 Innsending av voldgiftsdommen til tingrettene

16.10.1 Gjeldende rett

Etter tvistemålsloven § 465 annet ledd skal voldgiftsretten sende et underskrevet eksemplar av voldgiftsdommen til tingretten for å oppbevare den i rettens arkiv. Bakgrunnen for påbudet var å sikre en mulighet for å bringe avgjørelsens innhold på det rene ved en senere anledning.

16.10.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget foreslår ikke å videreføre dagens ordning med å sende inn voldgiftsdommer til tingrettene, se utredningen del II kap. 8.10.10 (s. 76). Det heter her blant annet:

«Så lenge ikke påbudet etterleves i praksis, synes det ikke hensiktsmessig å opprettholde det i dagens form. Enten bør påbudet sløyfes eller så må man vurdere å knytte sanksjoner til manglende etterlevelse. Etter utvalgets oppfatning er det ikke sterke hensyn som taler for at de alminnelige domstolene skal ha et arkivansvar for voldgiftsavgjørelser. Det er også vanskelig å se hvilke sanksjoner som det ville være hensiktsmessig å oppstille i forbindelse med et slikt påbud. Utvalget mener ut fra dette at regelen om innsending av voldgiftsdommer til tingretten, bør oppheves.»

16.10.3 Høringsinstansenes syn

Hålogaland lagmannsrettmener det bør fremgå av voldgiftsloven hva som skal skje med originaldommen. Hålogaland lagmannsrett mener en tidsbegrenset oppbevaringsplikt er et alternativ til dagens ordning.

Også Oslo tingretter kritisk til å opphøre ordningen med å sende inn voldgiftsdommer til de alminnelige domstoler:

«Tingretten peker på at dette samsvarer dårlig med at voldgiftsdommer skal være offentlige. Voldgiftsdommers betydning som rettskilde vil også bli temmelig illusorisk om de ikke kan skaffes på annen måte enn ved kontakt med partene eller voldgiftsrettens medlemmer.»

16.10.4 Departementets vurdering

I motsetning til utvalget er departementet innstilt på å opprettholde ordningen med at voldgiftsretten sender inn voldgiftsdommen til tingretten. Etter det departementet forstår, er det utvalgets erfaring at ordningen bare etterleves i begrenset grad. Når departementet likevel foreslår å videreføre ordningen, er det begrunnet i notoritetshensyn og et ønske om å kunne få oversikt over i hvilket omfang voldgift brukes som alternativ tvisteløsningsform.

Departementet ser liten hensikt i å knytte sanksjoner til innsendingsplikten. Departementet vil imidlertid understreke at det også er i partenes og voldgiftsinstitusjonenes interesse at man på sikt kan utarbeide statistisk materiale om voldgift på grunnlag av innsendte voldgiftsdommer. Departementet antar at voldgiftsinstitusjoner eller private bransjeorganisasjoner allerede har egne arkivordninger for oppbevaring av voldgiftsdommer, og at de på en enkel måte kan innarbeide rutiner for oversending av dommer til tingretten.

Departementet har vurdert om det er tingrettene eller andre instanser som bør ivareta arkivfunksjonen. Departementet har kommet til at det ikke foreligger særlige grunner som taler for å endre rutinen med at tingrettene ivaretar denne funksjonen.

I lys av høringsuttalelsene peker departementet på at oppbevaring av voldgiftsdommer i rettens arkiv ikke er ensbetydende med at dommen er offentlig. Etter departementets lovforslag § 5 er det partene som i utgangspunktet må bestemme om tredjeparten som har dommen til oppbevaring, eventuelt skal kunne gi innsyn i dommen, se nærmere om dette i 20.4.