20 Taushetsplikt og offentlighet

20.1 Gjeldende rett

Tvistemålsloven har ingen regler om taushetsplikt og innsyn i voldgiftssaker. Partene kan ha regulert dette i avtalen. Hvis de har avtalt taushetsplikt om voldgiftsbehandlingen, kan de ikke offentliggjøre forhold omkring tvisten. Dette gjelder både det forhold at det eksisterer en tvist, selve voldgiftsbehandlingen og voldgiftsdommen. Hvis partene ikke har avtalt noe særskilt om taushetsplikt eller innsyn, er rettstilstanden usikker. I en svensk høyesterettsdom, inntatt i NJA 2000 s. 538, er det slått fast at det i mangel av avtale mellom partene, ikke er taushetsplikt om voldgiftsbehandlingen. I juridisk teori synes derimot oppfatningen mer entydig å være at det foreligger taushetsplikt om tvisten og dommen, dersom ikke annet er avtalt, jf. utredningen s. 80.

20.2 Tvistemålsutvalgets forslag

Utvalget mener at spørsmålet om taushetsplikt og innsyn bør reguleres i voldgiftsloven, og foreslår en egen bestemmelse om dette i NOU § 1-5.

I utredningen del II kap. 8.13 (s. 79-80) drøfter utvalget hva som bør være den deklaratoriske regelen om taushetsplikt når partene ikke har regulert forholdet i avtalen:

«Det er på det rene at allmennheten og rettssamfunnet kan ha behov for kunnskap om voldgiftsavgjørelser, se Knut Kaasen i Tidsskrift for forretningsjus, 2001 side 139 flg. Et slikt behov kan begrunnes både med hensyn til den betydning avgjørelsene vil kunne ha for rettsutviklingen og med allmennhetens behov for innsyn i den rettsanvendelse voldgiftsretter legger til grunn på vedkommende rettsfelt. Dette taler for at voldgiftsavgjørelser i mangel på annen avtale mellom partene ikke bør være underlagt taushetsplikt. Mothensynet er at partenes valg av voldgift nettopp kan være truffet ut fra et ønske om diskresjon.»

Utvalget antar at det trolig vil være mest i samsvar med partenes ønsker at voldgiftsbehandlingen er underlagt taushetsplikt, og foreslår dette som lovens deklaratoriske regel. Utvalget peker på at en motsatt regel vil kunne innebære at det i standardvilkår og andre avtaler, inntas generelle klausuler om taushetsplikt, for å unngå publisitet og innsyn omkring tvisten. Utvalget mener det er grunn til å frykte at en slik avtalepraksis i tilfelle også vil omfatte voldgiftsdommene, noe som vil være lite ønskelig da rettssamfunnet og allmennhetens behov for kunnskap om voldgiftsdommene er langt større enn behovet for kunnskap om voldgiftsforhandlingene.

Ut fra rettssamfunnets og allmennhetens behov for kunnskap om voldgiftsdommen, foreslår utvalget at selve voldgiftsdommen ikke skal være underlagt taushetsplikt utover én måned etter at den er avsagt, med mindre partene har avtalt noe annet. Utvalget mener at denne regelen ikke bør være absolutt, og foreslår unntak i de tilfeller der en part har saklig grunn for å motsette seg at dommen blir tilgjengelig for andre, eventuelt at den ikke blir tilgjengelig annet enn i anonymisert form.

20.3 Høringsinstansenes syn

Oslo tingrett og Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening uttaler at voldgiftsdommen i utgangspunktet bør være offentlig. Norsk Presseforbund og Norsk redaktørforening er ikke enig i at partene skal stå fritt til å avtale taushetsplikt både om voldgiftsbehandlingen og for dommen, og uttaler blant annet:

«Våre foreninger legger stor vekt på at allmennheten og rettssamfunnet bør få større kunnskap om den rettsutvikling som ellers finner sted i hemmelighet. Selv om partene svært ofte vil ha interesse av slikt hemmelighold, er det åpenbart et stort behov for å innføre mer gjennomsiktighet omkring slike tvistesaker, som særlig oppstår innenfor aktører i næringslivet. Bare det siste årets avsløringer i flere land omkring tvilsomme og ulovlige økonomiske disposisjoner selv i velrenommerte selskaper taler for større åpenhet på alle forretningsområder. Økt åpenhet om voldgiftsavgjørelser vil være et bidrag til å forebygge unødig og ofte skadelig hemmelighold i finans- og næringsliv. Slik sett ville det være ønskelig at loven ga en hovedregel om offentlighet i alle fall for voldgiftsrettens avgjørelser, men vi kan se de gode grunner utvalget har hatt for å foreslå et annet utgangspunkt. Vi er likevel ikke enig i at utgangspunktet må være at partene bør stå fritt til å avtale taushetsplikt både for voldgiftsbehandlingen og for dommen.»

Nordisk Skibsrederforening er enig i at det er en fordel at en voldgiftsavgjørelse som hovedregel kan publiseres, og støtter utvalgets forslag til regler for så vidt gjelder voldgiftsdommen. Skibsrederforeningen ser imidlertid ikke hvorfor voldgiftsbehandlingen i forholdet mellom partene skal være underlagt taushetsplikt, og uttaler blant annet:

«Med mindre annet er avtalt, har en part fri adgang til å redegjøre for sine avtaler med andre og for øvrig sine forretningsmessige forhold. Vi kan ikke se hvorfor en part i en voldgiftsavtale skal fratas den frie adgang til å gi den informasjonen man ønsker om det forretningsmessige forholdet voldgiften omhandler når vedkommende ellers står fritt til å redegjøre overfor andre om de øvrige sidene av partenes mellomværende.»

Den norske advokatforening uttaler at den ut fra de avveininger Tvistemålsutvalget har foretatt, kan slutte seg til det deklaratoriske prinsipp om at voldgiftsdommen i utgangspunktet ikke er underlagt taushetsplikt.

NHO(med tilslutning fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Rederienes Landsforening) mener at lovens utgangspunkt for så vidt gjelder voldgiftsdommen må være motsatt av det utvalget har foreslått, og uttaler blant annet:

«En voldgiftsdom bør være underlagt taushetsplikt med mindre partene er enige om det motsatte. Utvalget begrunner sitt forslag med allmennhetens behov for kunnskap om dommer på rettsområder der det regelmessig avtales voldgift. Vi mener det ikke bør legges avgjørende vekt på dette hensynet. For det første er det ikke naturlig å pålegge partene ansvaret for at allmennheten kan gis mulighet for å tilegne seg slik kunnskap. For det annet kan det stilles spørsmål ved om voldgiftsdommer gir et dekkende bilde av rettstilstanden, idet partene i større eller mindre grad kan ha avtalt at retten skal bygge på rimelighet fremfor gjeldende rett. Slike føringer på voldgiftsrettens rettsanvendelse vil ofte ikke fremgå av dommen.

Behovet for diskresjon og taushet er en viktig og ofte avgjørende grunn til at parter velger tvisteløsning gjennom voldgift. Hvis partene glemmer å regulere forholdet i voldgiftsavtalen, vil den ene part risikere en publisering i strid med motivene bak voldgiften. Vi mener at forslaget om at voldgiftsretten skal avgjøre en begjæring om taushet, jfr. utkastet § 1-5 (2), ikke gir en tilstrekkelig beskyttelse av den part som ønsker taushet. NHO anbefaler således at bestemmelsen gjøres om slik at den deklaratoriske regel innebærer taushetsplikt, med unntak for lovbestemt opplysningsplikt.»

Nordisk Skibsrederforening og Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening reiser spørsmål om innholdet i taushetsplikten og hvem som omfattes av taushetsplikten i henhold til forslaget. Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening anser det som en selvfølge at taushetsplikt etter bestemmelsen ikke medfører medvirkeransvar ved videreformidling gjennom mediene. Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening påpeker også det de mener er uheldig begrepsbruk i NOU § 1-5 tredje ledd, og uttaler blant annet:

«Etter vår oppfatning forbindes begrepet «publisere» sterkest med å «utgi», og assosieres dermed med utgivelser fra medier og forlag. En publisist er en journalistisk forfatter, skribent. I den grad det er nødvendig i lovteksten å fortelle noe så selvsagt, er det vår oppfatning - for å forebygge misforståelser - at lovteksten bruker nettopp begrepet «offentliggjøre».»

20.4 Departementets vurdering

Taushetsplikt

Departementet er enig i at det er behov for å klargjøre rettstilstanden når det gjelder spørsmålet om voldgiftsbehandlingen, herunder voldgiftsdommen, er underlagt taushetsplikt eller ikke. Spørsmålet om offentlighet behandles avslutningsvis.

Departementet er enig i at partene skal stå fritt til å avtale taushetsplikt både om voldgiftsbehandlingen og dommen. Spørsmålet er hva som skal være den deklaratoriske regelen, det vil si når partene ikke har regulert spørsmålet ved avtale.

Formålet med å regulere spørsmålet i loven bør først og fremst være å skape en rettslig klarhet, slik at partene kan forutse hvilke forhold det eventuelt er nødvendig å regulere ved avtale. Etter departementets syn bør den deklaratoriske regelen være enkel og så lett tilgjengelig som mulig. Departementet er enig i utvalgets drøftelse av de hensyn som taler for og mot at voldgiftsbehandlingen skal være underlagt taushetsplikt. Hensynet til rettssamfunnet og allmennhetens interesse taler for at voldgiftsbehandlingen, og spesielt voldgiftsdommen, ikke er underlagt taushetsplikt, mens partene kan være interessert i at behandlingen nettopp er det. På den annen side er ønsket om diskresjon som oftest neppe det bærende hensyn bak partenes valg av voldgift fremfor ordinær domstolsbehandling.

Departementet er enig i at det deklaratoriske utgangspunkt bør være at voldgiftsdommen ikke er underlagt taushetsplikt. Høringsinstansene, med unntak av NHO, slutter seg, om enn noe tvilende, til dette utgangspunktet. Departementet ser at det er gode grunner for Tvistemålsutvalgets forslag, men går inn for å utforme reglene om taushetsplikt på en annen måte enn utvalget. Departementet foreslår som deklaratorisk regel at voldgiftsbehandlingen og voldgiftsrettens avgjørelser ikke er underlagt taushetsplikt. Dersom det skal gjelde noen taushetsplikt, bør det kreves at partene avtaler dette særskilt for den aktuelle voldgiftssaken. Når det stilles krav om særskilt avtale, får partene også en oppfordring til å overveie hvem taushetsplikten skal gjelde for og konsekvenser av at den blir brutt.

Departementet legger dessuten vekt på vanskelighetene ved å regulere spørsmålet om taushetsplikt presist og uttømmende i loven. Som flere av høringsinstansene har påpekt, er det uklart hvem som skal omfattes av en eventuell lovbestemt taushetsplikt og hva taushetsplikten innebærer. I tillegg til sakens parter kommer spørsmålet om taushetsplikt opp i forhold til voldgiftsdommerne, vitner og sakkyndige. For så vidt gjelder taushetspliktens innhold, er det dels spørsmål om hvilke opplysninger omkring voldgiftsbehandlingen som er omfattet, og dels hvor grensen går for hvem man kan formidle opplysninger til. Ved lovbestemt taushetsplikt reiser det seg også spørsmål om sanksjoner ved pliktbrudd. Utvalget har ikke drøftet spørsmålet, men peker i merknadene til NOU § 1-5 på at brudd på taushetsplikten kan tenkes å få sivilrettslige følger. Det er departementets oppfatning at partene er nærmest til å regulere innholdet av en eventuell avtalebasert taushetsplikt, tilpasset deres eget behov i den konkrete saken eller sakstypen.

Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å ta opp utvalgets forslag i NOU § 1-5 annet ledd om at voldgiftsretten etter begjæring kan bestemme at dommen likevel skal være underlagt taushetsplikt eller at den bare kan offentliggjøres i anonymisert form. Slik departementet ser det, vil en slik bestemmelse få liten praktisk betydning. Den vil bare være aktuell i de tilfeller hvor partene har glemt å regulere forholdet i avtalen, og én av partene ønsker å gjøre avgjørelsen kjent i strid med motpartens ønske. Departementet antar at der hvor taushet om voldgiftsdommen er spesielt viktig for partene, vil de regulere dette i avtalen. I de tilfellene hvor partene har glemt å regulere forholdet i avtalen, må det antas at det uansett ikke ville foreligge noen sterk saklig grunn for voldgiftsretten til å pålegge taushetsplikt om dommen. Departementet antar at lovforslaget i seg selv vil bidra til at partene blir bevisst at det er nødvendig å regulere forholdet i avtale. Det er ikke nødvendig at forholdet er regulert i den opprinnelige voldgiftsavtalen. Partene kan når som helst inngå avtale om taushetsplikt, også etter at dommen foreligger.

Offentlighet

Voldgiftsbehandlingen, herunder alle møter og muntlig forhandling, er privat. At voldgiftsbehandlingen ikke er underlagt taushetsplikt, innebærer ikke at saken er offentlig i den betydning at offentligheten har rett til innsyn mv. Det er partene som har rådighet over saken, og som ensidig avgjør hvem de eventuelt vil gi innsyn eller opplysninger til. Herunder er det hver av partene som avgjør om voldgiftsdommen skal gjøres offentlig tilgjengelig.

Selv om partene ikke har avtalt taushetsplikt, er det departementets oppfatning at partene likevel ikke skal stå helt fritt til fullt ut å involvere utenforstående i prosessen. Ved muntlig forhandling for voldgiftsretten foreslår departementet at alle parter må være enige før utenforstående gis adgang til å følge forhandlingene. Dette innebærer en begrensing i forhold til utgangspunktet om at voldgiftssaken ikke er underlagt taushetsplikt. Bakgrunnen er at selv om partene er innforstått med at det ikke er taushetsplikt og derfor ikke ser grunn til å regulere dette nærmere i avtalen, så kan det kan komme overraskende på og virke forstyrrende for en part som ikke ønsker det, at den andre parten har invitert for eksempel pressen til å overvære muntlig forhandling i saken.