19 Verneting og saksbehandlingen ved de alminnelige domstoler i forbindelse med voldgift
19.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven § 472 første ledd regulerer spørsmålet om verneting i de tilfeller de alminnelige domstoler skal utføre oppgaver eller treffe avgjørelser i forbindelse med en voldgiftsbehandling. Utgangspunktet er at behandlingen skal skje ved den tingrett som partene har avtalt. I mangel av slik avtale skal det være den tingrett hvor søksmål ellers kunne vært reist. Dersom ingen domstol har myndighet etter de to nevnte alternativer, kan saken fremmes for Oslo tingrett.
Tvistemålsloven § 472 tredje ledd har bestemmelser om saksbehandlingen for de alminnelige domstoler, når disse skal utføre oppgaver eller treffe avgjørelser i forbindelse med voldgift. Begge parter skal høres, muntlig eller skriftlig, før retten avsier kjennelse eller oppnevner voldgiftsrettens medlemmer.
19.2 Tvistemålsutvalgets forslag
Utvalget behandler spørsmålet om verneting og saksbehandlingsregler i merknadene til NOU § 1-2. Utvalget foreslår at kompetent domstol er den domstol som tvisten kunne ha vært brakt inn for dersom det ikke forelå voldgiftsavtale. Utvalget drøfter om oppgaver som er tillagt de alminnelige domstoler bør legges til lagmannsretten, men går av flere grunner ikke inn for en slik løsning.
Utvalget foreslår generelle saksbehandlingsregler, som må suppleres med spesielle bestemmelser i voldgiftsloven.
19.3 Høringsinstansenes syn
Oslo tingrett foreslår en videreføring av regelen i tvistemålsloven § 472 første ledd tredje punktum om at saken kan fremmes for Oslo tingrett dersom den tvist voldgiftssaken gjelder ikke lovlig kunne vært brakt inn for noen norsk domstol, og begrunner dette slik:
«Etter min mening bør denne bestemmelsen ikke tas ut. Det vises i den forbindelse til drøftelsen på s 9 flg i Ot prp nr 29 (1979-80) om grunnen til at bestemmelsen ble tatt inn i loven. Det har forekommet at det i voldgiftsavtaler er bestemt at voldgiftsretten skal oppnevnes av Oslo byrett (tingrett). Oppnevning har da vært foretatt, selv om den tvist saken gjaldt åpenbart ikke kunne vært reist her. Antagelig vil en slik avtaleklausul pga lovens deklaratoriske karakter føre til at oppnevning fortsatt kan foretas etter utkastet, men allerede her ser jeg mulighet for tvister. Slik utkastet er utformet ville imidlertid eventuelle andre domstolsavgjørelser i tilknytning til voldgiftssaken, så vidt jeg kan se, ikke kunne treffes av norske domstoler, heller ikke med hjemmel i utkastets § 1-2 (2) annet punktum. Dette fremstår etter min mening som uheldig. Regelen i § 472 tredje punktum bør derfor videreføres.»
Nordisk Skibsrederforening foreslår at domstolen på det avtalte voldgiftsstedet skal være kompetent etter loven, og uttaler blant annet:
«Etter vår oppfatning bør utgangspunktet være at det er den domstol på det sted man avtaler voldgift som skal være kompetent, den typiske assistanse en domstol vil yde vil være oppnevnelse av voldgiftsmann, jfr. § 3-2 (3). Det vil ofte være praktisk at voldgiftsrettens medlemmer holder til der voldgiften skal være, og der vi vil anta at den lokale rett vil ha best kjennskap til egnede voldgiftsdommene på dette stedet. Hvor voldgiftsrett er avtalt har det også den fordel at det skaper klarhet for partene hvor man skal gå, noe som er særlig aktuelt i det tilfellet ingen av partene har verneting i Norge. Innenfor skipsfartsnæringen er det ikke uvanlig at en kontrakt mellom selskaper i to ulike nordiske land viser til et tredje nordisk land som voldgiftssted.»
19.4 Departementets vurdering
Departementet er enig med høringsinstansene i at loven må ha en bestemmelse om hvilken domstol som er kompetent, dersom tvisten, hvis det ikke var avtalt voldgift, ikke kan behandles av norske domstoler. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen i tvistemålsloven § 472 første ledd tredje punktum videreføres i den nye loven. Bestemmelsen vil dekke den problemstillingen som Nordisk Skibsrederforening skisserer i sin høringsuttalelse. Departementet går imidlertid ikke inn for at avtalt voldgiftssted også skal være avgjørende for hvilken domstol som er kompetent, slik Skibsrederforeningen foreslår. Det er ikke alltid partenes bakgrunn for valg av voldgiftssted er sammenfallende med partenes ønske om hvilken domstol som skal treffe avgjørelser som etter loven er tillagt de alminnelige domstoler. Partene kan imidlertid avtale verneting innenfor de lovbestemte begrensninger som tvistemålslovens regler om verneting oppstiller.
Departementet er for øvrig enig med utvalget i at oppgavene som er tillagt de alminnelige domstoler fortsatt skal legges til tingretten i første instans. Det vises i denne forbindelse til utvalgets drøftelse på s. 85-86 i utredningen.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag for så vidt gjelder saksbehandlingsreglene. En nærmere gjennomgåelse av disse finnes i merknadene til lovforslaget § 6.
Departementet foreslår videre at det skal betales rettsgebyr for domstolenes behandling av saker i forbindelse med voldgiftsbehandlingen. For søksmål om voldgiftsdommens gyldighet og begjæring om midlertidig sikring gjelder de alminnelige reglene om rettsgebyr i rettsgebyrloven § 8 og kapittel 4. For domstolenes øvrige oppgaver i forbindelse med voldgiftsbehandlingen påløper det etter gjeldende rett ikke rettsgebyr. Departementet foreslår å endre rettsgebyrloven slik at det også påløper rettsgebyr i forbindelse med domstolenes behandling av saker om overprøving av inhabilitet, domsmyndighet, oppnevning av voldgiftsretten og bistand til bevisopptak mv.