8 Enkelte overordnede spørsmål vedrørende ny lov om voldgift
8.1 Revisjon av reglene om voldgift, egen lov
8.1.1 Gjeldende rett
Gjeldende regler om voldgift er regulert i tvistemålsloven kapittel 32, §§ 452 - 473. Reglene har i det vesentlige vært uforandret siden loven trådte i kraft i 1927. De er samlet sett relativt knappe, og en rekke spørsmål er ikke regulert i tvistemålsloven kapittel 32. I de tilfeller der voldgiftsreglene ikke løser et spørsmål, kan det ikke oppstilles som generell regel at bestemmelsene skal suppleres med de prosessregler som gjelder for tvister for de alminnelige domstolene. Der gjeldende lovregler om voldgift er tause, står voldgiftsretten i stor utstrekning fritt ved løsningen dersom partene ikke har avtalt noe annet. Tvistemålsloven kapittel 32 er lite systematisk oppbygd, og samme bestemmelse kan regulere flere forhold.
8.1.2 Tvistemålsutvalgets forslag
I mandatet ble utvalget bedt om å vurdere om det er ønskelig med en revisjon av voldgiftsreglene. Utvalget har konkludert med at det er et klart behov for revisjon av dagens regler. Utvalget uttaler blant annet (utredningen s. 47):
«Det er naturlig at et så vidt gammelt og ufullstendig regelsett ikke fullt ut tilfredsstiller de krav som er ønskelig i en mer moderne voldgiftsregulering. Dertil kommer behovet for å tilpasse voldgiftsloven til den utviklingen som har skjedd internasjonalt på voldgiftsinstituttets område. Fra jurister som er involvert i voldgiftssaker, har det vært uttrykt et sterkt ønske om revisjon av dagens regelverk. Samlet sett fremstår behovet for en revisjon av voldgiftsreglene som stort.»
Utvalget peker på at selv om det er behov for en revisjon og ytterligere detaljering av dagens regler, er det ikke grunnlag for å fravike de hovedprinsipper som gjeldende lov bygger på. Utvalget uttaler videre (utredningen s. 47):
«Disse er i det vesentlige i samsvar med de prinsipper som er lagt til grunn i de fleste andre lands voldgiftslovgivning og i modelloven. Ett av disse hovedprinsippene er grunnsetningen om partsautonomi. Utvalgets forslag bygger også på dette. Det tilsier blant annet at antallet ufravikelige regler ikke bør være flere enn strengt nødvendig. En rekke spørsmål bør det overlates til partene eller voldgiftsretten å avgjøre uten at de er bundet av lovregler.»
Utvalget peker også på noen hensyn som anses viktige ved revisjon av bestemmelsene (utredningen s. 47):
«Særlig tre hovedhensyn er viktige ved utformingen av en ny voldgiftslov. Reglene må fremme en effektiv voldgiftsbehandling. Det er nødvendig blant annet for at partene skal se voldgift som en tjenlig form for tvisteløsning, og for eksempel ikke i stedet avtale voldgift i utlandet. Dernest må reglene ivareta de offentlige interesser i en betryggende behandling. For det tredje bør lovreglene, så langt ikke tungtveiende hensyn tilsier noe annet, være tilpasset det som internasjonalt utgjør vanlige regler for voldgift i andre land - særlig vil modellovens regler være viktige.»
De offentlige interesser i en betryggende behandling knytter seg først og fremst til det forhold at en voldgiftsdom har virkning som en rettskraftig dom og at den kan tvangsfullbyrdes ved hjelp av samfunnets apparat for tvangsfullbyrding. Om dette uttaler utvalget (utredningen s. 47):
«Når avgjørelsen på slike måter får samfunnets aksept, er det nødvendig å sikre at voldgiftsprosessen tilfredsstiller grunnleggende krav til en rettsprosess slik at rettssikkerheten ivaretas. (...) Skal man sikre dette, må voldgiftsprosessen i noen grad - i praksis gjennom ugyldighetssøksmål - være gjenstand for domstolskontroll av de alminnelige domstolene.»
Tvistemålsutvalget drøfter hvorvidt voldgiftsreglene skal være en del av en eventuell ny tvistelov eller om reglene skal tas inn i en egen lov om voldgift (utredningen s. 81):
«Hensynet til utenlandske parter taler for at reglene tas inn i en egen lov. Det er lettere for parter fra andre jurisdiksjoner å forholde seg til en avgrenset lov enn til en omfattende lov som tvisteloven. Det vil gjelde selv om voldgiftsreglene tas inn i et eget kapittel i tvisteloven. Når voldgiftsreglene bygger på modellovenes systematikk, slik som utvalget foreslår, tilsier også dette at reglene tas inn i en egen lov. Systematikk, oppbygging og utforming av voldgiftsloven avviker en god del fra de løsninger som her er valgt i tvisteloven. Også det forhold at tvistelovens behandlingsregler ikke generelt skal supplere voldgiftsreglene, gjør det mindre naturlig å ta voldgiftsreglene inn som en del av tvisteloven. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at reglene om voldgift tas inn i en egen lov om voldgift, som i offisiell kortform betegnes voldgiftsloven.»
8.1.3 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om revisjon av voldgiftsreglene og regulering i en egen lov om voldgift: Regjeringsadvokaten, Hålogaland lagmannsrett, Den Norske Advokatforeningen, Det juridiske fakultet i Oslo, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, ICC Norge, Landsorganisasjonen i Norge, Nordisk Skibsrederforening, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon (med tilknytning fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Rederienes Landsforening) og Oslo Handelskammers institutt for voldgift og alternativ tvisteløsning.
De fleste instansene har meget korte merknader til forslaget. Høringsinstansene er i hovedsak ubetinget positive til forslaget om revisjon og en egen lov om voldgift. Det blir spesielt pekt på at en egen og mer detaljert lov vil bedre tilgjengeligheten for brukerne og bedre ivareta hensynet til forutberegnlighet. NHO fremhever også fordelen med en egen lov i et internasjonalt perspektiv:
«Vi mener at en egen lov gjør regelverket mer tilgjengelig og brukervennlig for aktørene. Ved avtaler mellom en norsk og en utenlandsk part vil det at man kan vise til en separat norsk lov trolig gjøre det enklere å få aksept for en avtale om voldgift etter norske regler.»
8.1.4 Departementets vurdering
Departementet er enig i utvalgets vurderinger og konklusjon om at det er behov for en revisjon av voldgiftsreglene, og at voldgiftsbestemmelsene bør reguleres i en egen lov.
Departementet legger til grunn at voldgift også i fremtiden vil være en sentral alternativ tvisteløsningsform. Departementet anser det da viktig å få etablert et regelverk som tilfredstiller kravene til en moderne voldgiftsregulering, som er lett tilgjengelig og som ivaretar brukernes behov for forutberegnlighet. Departementet er enig i at de hovedhensynene som utvalget drøfter, er viktige premisser ved utformingen av reglene.
8.2 Regulering av henholdsvis nasjonale og internasjonale tvister
8.2.1 Gjeldende rett
Tvistemålsloven kapittel 32 om voldgift skiller ikke mellom nasjonale og internasjonale tvister. Voldgiftsreglene i tvistemålsloven får imidlertid bare anvendelse på norske voldgiftsavtaler og norske voldgiftsdommer.
8.2.2 Tvistemålutvalgets forslag
Tvistemålsutvalget drøfter om nasjonale og internasjonale tvister skal ha ulik regulering og eventuelt om dette skal skje i ulike lover. Utvalget peker på at ulike løsninger er valgt i forskjellige land. Utvalget konkluderer med at det bør være én voldgiftslov som gjelder for både nasjonale og internasjonale tvister, jf. nærmere om dette utredningen s. 48.
8.2.3 Høringsinstansenes syn
Det juridiske fakultet i Oslo er den eneste høringsinstansen som spesielt kommenterer forslaget, og støtter Tvistemålsutvalgets konklusjon.
8.2.4 Departementets vurdering
Departementet går, i likhet med Tvistemålsutvalget, inn for at det gis én voldgiftslov som gjelder for både nasjonale og internasjonale tvister. Departementet kan ikke se noen avgjørende grunner for at nasjonale tvister generelt skal ha en annen eller strammere regulering enn internasjonale tvister. Av betydning for brukerne er et godt rammeverk som sikrer en effektiv prosess etter regler som er tilpasset partenes behov. Dette gjelder i utgangspunktet for både nasjonale og internasjonale tvister. Modelloven regulerer internasjonale tvister, men det er ingen ting i veien for å legge modelloven til grunn også for nasjonale tvister. Forskjellige land har valgt ulike løsninger på dette punktet. Dette gjelder også land som bygger på modelloven, hvor enkelte stater har valgt å legge den til grunn for både nasjonale og internasjonale tvister.
I mindre nasjonale tvister er det imidlertid grunner som taler for en mer detaljert og strammere regulering enn i internasjonale og større nasjonale tvister. Dette kan være ad hoc voldgift i forbrukerforhold, mellom private eller i små forretningsforhold. I slike tilfeller, hvor partene sjelden har inngått en detaljert voldgiftsavtale, er det spesielt viktig at en voldgiftslov inneholder en tilstrekkelig uttømmende regulering av voldgiftsbehandlingen og i større grad ivaretar rettssikkerhetshensyn. Departementet anser likevel ikke dette som tilstrekkelig grunn til å ha to voldgiftslover. En felles regulering kan på en god måte ivareta både små nasjonale tvister og større nasjonale eller internasjonale tvister. Sentralt i denne forbindelse er det at partene i stor utstrekning kan fravike lovens regler ved avtale og på den måten skreddersy voldgiftsbehandlingen til den konkrete saken. Felles regulering er en fordel også fordi man unngår uheldige avgrensningsspørsmål.
8.3 Bør UNCITRALs modellov legges til grunn for ny lov om voldgift? Lovteknisk løsning
8.3.1 Tvistemålsutvalgets forslag
I mandatet ble Tvistemålsutvalget bedt om å vurdere revisjon av voldgiftsreglene, blant annet på bakgrunn av at mange land de siste ti år har revidert voldgiftslovgivning ut fra UNCITRALs modellov for internasjonal voldgift i forretningsforhold.
Tvistemålsutvalget drøfter hvorvidt modelloven med eventuelle justeringer, skal legges til grunn for revisjonen av voldgiftslovgivningen i Norge. Utvalget konkluderer med at de beste grunner taler for at modelloven legges til grunn for en ny voldgiftslov. Av argumenter for å legge modelloven til grunn nevner utvalget følgende (utredningen s. 49):
«FN har i sin resolusjon anbefalt de ulike land å legge modelloven til grunn i lovgivning som regulerer voldgift av internasjonale tvister. Hensikten er å oppnå mest mulig ensartete regler for voldgift i de ulike rettssystemer. Bakgrunnen er som påpekt ønsket om å styrke handelen på tvers av landegrensene. Det er også i Norges interesse at ulike lands voldgiftslovgivning har en mest mulig enhetlig karakter. Dette særlig på grunn av den økende internasjonaliseringen som Norge er en del av.
Modelloven har på relativt kort tid fått gjennomslag i en rekke stater. Reglene er utarbeidet etter et langvarig internasjonalt arbeid og har vært gjenstand for grundige overveielser. Det er grunn til å anta at dersom en ny norsk voldgiftslov bygger på modelloven, vil det i internasjonale tvister styrke muligheten for å få satt voldgiftsretten i Norge. Parter fra andre jurisdiksjoner aksepterer lettere voldgift i en fremmed stat dersom de er trygge på at den nasjonale lovgivningen på området er i samsvar med modelloven. Norske jurister som er involvert i voldgiftssaker, synes også å foretrekke at modelloven legges til grunn for revisjonen av dagens regelverk.»
Av argumenter mot å legge modelloven til grunn for en ny voldgiftslov peker utvalget på at enkelte av løsningene i modelloven ikke er optimale da de er resultat av kompromiss mellom ulike oppfatninger. Det pekes også på at modelloven er relativt lite detaljert i forhold til lovginingen i enkelte land hvor man har valgt ikke å basere lovgivningen på modelloven. Til dette siste viser utvalget imidlertid til at (utredningen s. 50):
«Tvistemålslovens regler om voldgift er meget knappe. Modellovens detaljeringsgrad vil derfor ikke stride mot det som har vært vanlig i Norge. Snarere synes modelloven, som overlater en rekke tolkningsspørsmål til forarbeider, rettspraksis og teori, i detaljeringsgrad å samsvare med norsk lovgivningsteknikk.»
Utvalget peker på at det i Norge, i motsetning til for Sveriges vedkommende, ikke foreligger tradisjonsbestemte eller andre hensyn som taler for at Norge for nasjonale tvister velger en lovgivning som i struktur, oppbygging eller for enkeltspørsmål gir en annen løsning enn modellovens.
Tvistemålsutvalget fremhever at det er et poeng i seg selv at likheten med modelloven er størst mulig, når denne først skal legges til grunn. Da oppnås best modellovens formål som er å bidra til en ensartet voldgiftslovgivning i de ulike stater.
8.3.2 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser gir sin støtte til forslaget om at ny lov om voldgift bør baseres på modelloven: Regjeringsadvokaten, Hålogaland lagmannsrett, Det juridiske fakultet i Oslo, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, ICC Norge, NHO (med tilslutning fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Rederienes Landsforening) og Oslo Handelskammers institutt for voldgift og alternativ tvisteløsning. Det er ingen høringsinstanser som uttaler seg negativt til forslaget.
Høringsinstansene er spesielt opptatt av fordelene ved valg av modelloven i et internasjonalt perspektiv og viktigheten av at Norge bidrar til utviklingen av rettsenhet på området for internasjonal voldgift. Flere av høringsinstansene fremhever at en voldgiftslov basert på modelloven vil styrke muligheten for å få satt voldgiftsretten i Norge, noe som anses som en fordel for norske aktører. ICC Norge uttaler blant annet:
«På denne måten vil Norge bidra til at det utvikles en ensartet voldgiftslovgivning i de ulike stater. Kjente og velfungerende tvisteløsningsmekanismer i intern rett og for internasjonale kontraktsforhold er en forutsetning for internasjonal frihandel, og dermed i samsvar med Norges interesser som handelspartner. Dersom Norge får status som «modellovland», vil også flere velge voldgift i Norge.
Disse overordnede interesser må etter Komitéens oppfatning gå foran alle eventuelle særlige nasjonale rettstradisjoner og ønsker om spesialtilpasninger. Det har etter Komitéens erfaring vært vanskelig å få internasjonale aktører med på å avtale norsk voldgift, nettopp fordi man har funnet de gjeldende norske rettsreglene utilgjengelige og uvante i forhold til den internasjonale standard som etter hvert har utviklet seg. The International Chamber of Commerce går entydig inn for at man i det enkelte land velger en voldgiftslov som ligger nærmest mulig opp til modelloven. Norge bør ikke gjenta den feil som er gjort i enkelte andre land, der man har tatt utgangspunkt i modelloven, men vedtatt så mange særregler og tilpasninger at statusen som «modellovland» er gått tapt. Det gjelder f. eks. den nye svenske voldgiftsloven.»
8.3.3 Departementets vurdering
Departementet går inn for at ny lov om voldgift baseres på modelloven. Departementet mener det er naturlig å ta utgangspunkt i FNs resolusjon 11. desember 1985 som anbefaler statene å ta modelloven i betraktning ved utarbeidelsen av nasjonal lovgivning knyttet til internasjonal voldgift. Det er etter departementets syn i seg selv verdifullt at Norge bidrar til å oppfylle hensikten med modelloven - å oppnå størst mulig rettsenhet på området for internasjonal voldgift.
Fordelene ved å basere voldgiftsloven på modelloven er flere og departementet viser i denne sammenhengen til Tvistemålsutvalgets gjennomgåelse. Etter departementets syn bør det internasjonale perspektiv tilleggs særlig vekt ved vurderingen. Det er som fremhevet av flere av høringsinstansene, av betydning at den norske voldgiftslovens er basert på internasjonalt godkjent systematikk og innhold. Det vil være lettere for utenlandske parter å forholde seg til en slik lov, og vil bidra til at det blir lettere å få internasjonale aktører til å akseptere avtale om norsk voldgift.
En voldgiftslov er i hovedsak et rammeverktøy som stilles til disposisjon for privat tvisteløsning basert på avtale mellom partene. Departementet legger derfor også stor vekt på brukerens behov og synspunkter, som er reflektert i høringsinstansenes uttalelser.
Departementet er videre enig med utvalget i at felles lovregulering av nasjonale og internasjonale tvister ikke taler mot valg av modelloven som basis for ny voldgiftslov. Det vises her til utvalgets drøftelse på s. 50 i utredningen.
Departementet går inn for at en ny voldgiftslov skal bli anerkjent av UNCITRAL som nasjonal lov som er bygget på modelloven. Departementet er derfor enig med Tvistemålsutvalget i at voldgiftloven i størst mulig grad bør tilsvare modelloven innholdsmessig og systematisk. På denne bakgrunn har departementet på et punkt valgt en annen lovteknisk løsning enn utvalget. Utvalget har i sitt forslag en generell bestemmelse om at visse deler av loven kan fravikes ved avtale, med unntak i de enkelte bestemmelsene, jf. utvalgets lovforslag NOU § 1-3. Departementet har valgt å regulere adgangen til å fravike lovens regler ved avtale mellom partene, i de enkelte bestemmelsene der det skal være adgang til å avtale avvikende løsninger. Dette er i samsvar med modellovens systematikk.
Da voldgiftsloven skal gjelde for nasjonale i tillegg til internasjonale tvister, avviker lovforslaget fra modelloven på en del punkter og har også mer detaljert regulering enn modelloven, jf. 8.2.4. For internasjonale aktører kan loven av den grunn virke fremmed i forhold til modelloven, noe som kan skape usikkerhet omkring Norge som voldgiftssted. Departementet mener likevel at en felles regulering basert på modelloven samlet sett gir den beste løsningen. Der lovforslaget avviker fra modelloven kan partene alltid avtale andre løsninger i samsvar med modelloven.
8.4 Forholdet til internasjonale konvensjoner
Voldgiftsreglene bør være tilpasset de viktigste konvensjoner om internasjonal voldgift. Dette gjelder særlig for de konvensjoner som Norge har tiltrådt. De aktuelle konvensjoner omhandler bare internasjonale tvister. På bakgrunn av fordelene med størst mulig grad av sammenfallende regulering for både nasjonale og internasjonale tvister, vil konvensjonenes løsninger også påvirke utformingen av bestemmelser som anvendes på nasjonale tvister.
New York-konvensjonen
En viktig konvensjon i denne sammenhengen er New York-konvensjonen 10. juni 1958 om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsavgjørelser (Convention on the Recognition and Enforcement of Foreign Arbitral Awards). New York-konvensjonen angir i hvilke tilfeller stater skal anerkjenne utenlandske voldgiftsavgjørelser som bindende og fullbyrde dem som innenlandske voldgiftsavgjørelser. Konvensjonen artikkel V oppstiller ulike grunner som er til hinder for tvangsfullbyrding av voldgiftsdommer. Disse grunnene har igjen dannet mønster for modellovens ugyldighetsgrunner og reglene om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdommer.
Det er en fordel om de voldgiftsavgjørelser som treffes i Norge i internasjonale tvister, også kan fullbyrdes i de land som har tiltrådt konvensjonen.
Genèvekonvensjonen
En annen konvensjon som kan nevnes er Genèvekonvensjonen 21. april 1961 om internasjonal handelsvoldgift. Konvensjonen er ikke tiltrådt av Norge, men av mange andre europeiske land. Konvensjonen oppstiller ulike krav i forbindelse med voldgift av internasjonale tvister, og gir på viktige områder uttrykk for hva som er den alminnelige reguleringen av voldgiftsinstituttet i mange land. Konvensjonen har imidlertid ingen bestemmelser om fullbyrding av voldgiftsavgjørelser. Her gjelder bare New York-konvensjonen.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
EMK artikkel 6 nr. 1 stiller krav til rettergangen, og innebærer blant annet rett til domstolsbehandling. Voldgiftsavtalen innebærer at partene gir avkall på sin rett til domstolsbehandling i artikkel 6 nr. 1. Avtalen innebærer også at partene gir avkall på de konkrete rettergangsgarantier etter artikkel 6 nr. 1, så langt andre saksbehandlingsregler følger av lovgivningen om voldgift, av voldgiftsavtalen eller etterfølgende enighet. Det er ikke tvilsomt at konvensjonen anerkjenner et slikt avkall, jf. for eksempel Axelson og andre mot Sverige (11960/86), hvor Kommisjonen uttalte:
«The Commission notes that insofar as arbitration is based on agreements between the parties to the dispute, it is a natural consequence of their right to regulate their mutual relations as they see fit. From a more general perspective, arbitration procedures can also be said to pursue the legitimate aim of encouraging non-judicial settlements and of relieving the courts of an excessive burden of cases.»
Det kan heller ikke etter EMK oppstilles bestemte formkrav til avtalen om voldgift. En forutsetning må imidlertid være at voldgiftsavtalen - altså avkallet på rett til domstolsbehandling - er frivillig og informert. Når den konvensjonsrettslige forutsetningen for å anerkjenne voldgift er samtykke, synes det å følge at voldgiftsretten ikke kan ha kompetanse til avgjøre tvistepunkter som ikke dekkes av samtykket, f.eks. motkrav som faller utenfor voldgiftsavtalen.
I og med at voldgiftsavtalen må oppfattes som et avkall på rettighetene etter artikkel 6 nr. 1, er det ikke noen alminnelig forutsetning at en voldgiftsdom skal kunne overprøves ved de alminnelige domstoler med tanke på om saksbehandlingen har foregått i samsvar med artikkel 6 nr. 1, jf. Kommisjonens avvisningsavgjørelse i Lila Marianne Nordström-Janzon og Aira Marja Nordström-Lethinen mot Nederland (28101/95), og Domstolens avvisningsavgjørelse i Osmo Suivaniemi og andre mot Finland (317377/96). Parten har frafalt rettighetene etter bestemmelsen, og kan da ikke i neste omgang gjøre slike feil gjeldende. Det må likevel trekkes en yttergrense for tilfeller der saksbehandlingen i voldgiftsretten åpenbart og grovt har vært i strid med artikkel 6 nr. 1, uten at dette har hatt hjemmel i lovgivningen eller partenes avtale (ordre public). I motsatt fall ville man gi avkallet virkning også for rettergangsgarantier i artikkel 6 nr. 1 som avkallet ikke dekker. Om de ordinære domstoler i slike tilfeller anerkjenner voldgiftsdommen, og eventuelt også tillater den fullbyrdet, foreligger det en etterfølgende bistand som kan bringe staten i ansvar, jf. forutsetningsvis i Kommisjonens avgjørelser i Boss Söhne KG mot Tyskland (18479/91) og i Firma Heinz Schiebler KG (18805/91).
Washington-konvensjonen
Den siste konvensjonen som skal omtales, er Washington-konvensjonen om avgjørelse av tvister mellom stater og andre staters borgere om investeringer av 18. mars 1965 (Convention on the Settlement of Investment Disputes between States and Nationals of other States). Konvensjonen er også omtalt som ICSID-konvensjonen og Verdensbankkonvensjonen. Norge har tiltrådt konvensjonen.
Konvensjonen ble satt i kraft ved lov 8. juni 1976 nr. 3 om å setja i verk avtala 18 mars 1965 om løysing av tvistar mellom ein stat og borgarar i andre statar om investeringar. Loven var nødvendig fordi konvensjonen avvek fra gjeldende norske regler om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdommer og om immunitet og privilegier.
Konvensjonen etablerer et internasjonalt senter for løsning av investeringstvister ved megling eller voldgift (International Centre for Settlement of Investment Disputes). Parter i tvisten vil alltid være en stat og en eller flere andre staters borgere, herunder juridiske personer. Voldgiftsforhandlingene skal, med noen unntak, finne sted der senteret har sitt sete, i Washington D.C., USA. Den norske voldgiftsloven vil derfor normalt ikke komme til anvendelse på voldgiftsbehandling etter konvensjonen, med unntak av forslag til kapittel 9 om anerkjennelse og fullbyrding som også gjelder for utenlandske voldgiftsdommer. Konvensjonen artikkel 54 (1) krever imidlertid at en voldgiftsdom etter konvensjonen skal fullbyrdes som en endelig dom avsagt av domstol i fullbyrdingslandet. Gjennomføringsloven § 2 annet ledd fastsetter på denne bakgrunn spesielle regler for fullbyrdelsen. Det følger av § 2 annet ledd annet punktum at begjæring om fullbyrding skal fremsettes for namsmannen. Dette er et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 siste ledd, om at begjæring om fullbyrding av utenlandske voldgiftsdommer skal fremsettes for namsretten. I tillegg følger det av loven at en sak om tvangsfullbyrding skal utsettes dersom det opplyses at fullbyrding er utsatt etter reglene i konvensjonen. Voldgiftsretten kan beslutte å utsette fullbyrding til den har behandlet begjæring om tolking, endring eller oppheving av voldgiftsdommen, som konvensjonen har spesielle regler om. Disse reglene har ingen parallell i de norske voldgiftsreglene eller i modelloven.
Forholdet mellom konvensjonens krav i artikkel 54 (1) og forslag til voldgiftslov kapittel 9 om anerkjennelse og fullbyrding, behandles nærmere i 18.4.