Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Til § 1 Lovens virkeområde

Paragrafen angir lovens virkeområde. Den har ingen direkte parallell i tvistemålsloven. Annet og tredje ledd er nye i forhold til utvalgets utkast NOU § 1-1. Annet og fjerde ledd tilsvarer modelloven artikkel 1 (2). Hva som er voldgift i lovens forstand og lovens virkeområde er behandlet nærmere under 9.1 og 9.2 foran.

Første ledd angir at loven kommer til anvendelse på voldgift som finner sted i Norge. Loven omfatter både nasjonale og internasjonale tvister. Henvisningen til at loven gjelder for voldgift mellom både norske og utenlandske parter, skal informere internasjonale aktører om at loven også regulerer nasjonale tvister, noe som er en vesentlig del av bakgrunnen for enkelte avvikende løsninger i forhold til modelloven. Voldgiftsloven gjelder også når voldgift følger av lov, med mindre det i den aktuelle lov er gitt bestemmelser om noe annet. Voldgift som finner sted i utlandet, faller utenfor lovens generelle virkeområde.

Annet ledd gjør unntak fra lovens generelle virkeområde. Voldgiftsloven §§ 7 og 8 kommer til anvendelse selv om voldgift finner sted i utlandet eller når voldgiftsstedet ennå ikke er bestemt. De alminnelige domstoler skal avvise søksmål som hører under voldgift selv om voldgiftsstedet er i utlandet eller ikke er bestemt. Tilsvarende gjelder for domstolenes adgang til å treffe avgjørelse om midlertidig sikring etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Etter tredje leddgjelder bestemmelsene om domstolenes adgang til å treffe avgjørelser knyttet til oppnevning av voldgiftsretten etter §§ 13, 15 og 16 også når voldgiftstedet ikke er bestemt. Henvisningen til § 6 gjelder reglene om verneting og saksbehandlingen for de alminnelige domstoler, som også kommer til anvendelse. Det er et tilleggsvilkår at minst en av partene har en klar tilknytning til Norge enten ved at parten har forretningssted i Norge eller ved at partens vanlige oppholdssted er i Norge. Hva som er partens vanlige oppholdssted beror på en konkret skjønnsmessig vurdering. Ut fra bestemmelsens formål er det ingen grunn til at det skal stilles strenge krav til type tilknytning for eksempel krav om egen bolig eller krav til oppholdets varighet. Det avgjørende vil være om det er naturlig å si at parten bor i Norge, selv om vedkommende oppholder seg mye i ett eller flere andre land.

Det følger av fjerde ledd at kapittel 10 om anerkjennelse og fullbyrding også gjelder for utenlandske voldgiftsdommer.

Til § 2 Adgangen til å fravike lovens regler ved avtale

Utvalget regulerer spørsmålet i NOU § 1-3. I forhold til utvalget har departementet valgt en annen lovteknisk løsning som er i samsvar med modellovens systematikk. Bestemmelsen er ment å gi partene den samme avtalefriheten som etter utvalgets forslag og modelloven. Spørsmålet om fravikelighet er behandlet i 8.3.

Paragrafen fastslår at lovens bestemmelser kan fravikes ved avtale mellom partene når og i den utstrekning det fremgår av den enkelte paragraf. Avtalefriheten er ikke ubegrenset i alle situasjoner. Således vil § 20 være et hinder for avtaler som favoriserer en part i forhold til øvrige parter. Avtalen må omfatte alle partene i saken. Fravikelse av § 39 første og annet ledd og § 41 første ledd krever avtale mellom partene og voldgiftsdommerne. Det er ingen alminnelig regel om formkrav til avtale om å fravike lovens bestemmelser, og slik fravikelse kan avtales når som helst under voldgiftsbehandlingen. I forbrukerforhold gjelder imidlertid formkravene i § 11. Forbrukeren kan likevel bli bundet selv om formkravene ikke er oppfylt, jf. § 4 om tap av retten til å fremme innsigelse.

Til § 3 Når skriftlig kommunikasjon anses mottatt

Paragrafen regulerer spørsmålet om når skriftlig kommunikasjon skal anses mottatt av adressaten. Bestemmelsen bygger i hovedsak på modelloven artikkel 3. Tvistemålsutvalget foreslår ingen tilsvarende bestemmelse. Spørsmålet er behandlet i 15.15.

Første ledd regulerer hva som skal til for at skriftlig kommunikasjon anses mottatt. Partene kan fravike første ledd ved avtale. Det fremgår forutsetningsvis at også elektronisk kommunikasjon er skriftlig kommunikasjon. Et dokument anses alltid mottatt når det er levert adressaten personlig. For øvrig regulerer bestemmelsen to situasjoner: Når en av mottakerens adresser er kjent, anses et dokument mottatt den dagen det er levert, dvs. kommet frem, til denne adresse. Når mottakerens adresser ikke er kjent, anses dokumentet for mottatt den dagen det er sendt til mottakerens sist kjente adresse. Vilkåret i sistnevnte tilfelle er at ingen av adressene kan bringes på det rene etter en rimelig undersøkelse. Om kravet til rimelig undersøkelse er oppfylt, beror på en konkret skjønnsmessig vurdering. Hensikten er at det er gjort rimelige forsøk på å informere mottakeren slik at vedkommende kan ivareta sine rettigheter. Det bør kreves at parten har gjort bruk av tilgjengelige offentlige registre i det eller de land hvor motparten må antas å befinne seg. Etter siste punktum anses elektronisk kommunikasjon mottatt når den er sendt til riktig elektronisk adresse og adressaten har tilgang til den elektroniske meldingen. Når adressaten har «tilgang til den», vil være når meldingen er kommet frem til mottakerens tjenermaskin (server). Bruk av elektronisk kommunikasjon forutsetter enighet mellom partene. Se også 21.5.

Det følger av annet ledd at bestemmelsen ikke gjelder når de ordinære domstolene behandler saker i forbindelse med voldgift. I disse tilfellene gjelder reglene domstolloven og tvistemålsloven, jf. også § 6 tredje ledd.

Til § 4 Tap av retten til å fremme innsigelse

Paragrafen bygger på NOU § 1-4 og avskjærer adgangen til å gjøre innsigelser gjeldende dersom de ikke blir fremsatt innen de frister som er oppstilt. Bestemmelsen tilsvarer modelloven artikkel 4 og er behandlet i 15.14.

En part som mener voldgiftsbehandlingen er i strid med fravikelige regler i voldgiftsloven eller voldgiftsavtalen, må fremme innsigelse om dette innen fastsatte frister. Med voldgiftsavtalen menes i denne sammenheng ikke bare avtalen om at tvisten skal behandles ved voldgift, men også avtaler om hvordan behandlingen skal gjennomføres. Det er en forutsetning for at en innsigelse skal gå tapt etter § 4, at parten kjenner til det forhold som danner grunnlag for innsigelsen. Det er ikke tilstrekkelig at parten burde ha kjent til forholdet. På dette punktet avviker § 4 fra utvalgets forslag, NOU § 1-4, som også omfatter forhold som parten burde kjent til.

Det er bare innsigelser om at voldgiftsbehandlingen ikke er i samsvar med voldgiftsavtalen eller fravikelige bestemmelser i loven, som kan prekluderes. Innsigelser om at voldgiftsbehandlingen er i strid med ufravikelige bestemmelser i loven, kan ikke prekluderes etter bestemmelsen.

For at en innsigelse ikke skal gå tapt, er det et vilkår at den er fremmet innen den frist som er oppstilt, eller i mangel av en slik frist, uten unødig opphold. Frister kan være oppstilt enten i loven eller i avtale mellom partene. Hvorvidt en innsigelse er fremsatt uten unødig opphold, beror på en konkret vurdering. Utgangspunktet er at en part må fremsette innsigelsen når vedkommende har oversikt over de faktiske forhold som gir grunnlag for den, dersom ikke særlige grunner er til hinder for det.

Konsekvensen av at en innsigelse ikke er fremsatt innen fristen, er at den ikke kan gjøres gjeldende og den må avskjæres som for sent fremsatt. Dette innebærer at innsigelsen verken kan gjøres gjeldende under voldgiftsbehandlingen eller i et senere angrep på voldgiftsdommen etter kapittel 9 eller kapittel 10.

Bestemmelsen kan ikke fravikes ved avtale, men indirekte vil partene likevel kunne redusere virkningen av § 4 ved å avtale romslige frister.

Til § 5 Taushetsplikt og offentlighet

Paragrafen regulerer spørsmålet om partenes taushetsplikt og offentlighet. Bestemmelsen er enklere utformet og har tildels motsatt rettslig utgangspunkt i forhold til NOU § 1-5. Modelloven har ingen tilsvarende regulering. Spørsmålet er behandlet i kapittel 20, se særlig 20.4.

Første leddfastslår utgangspunktet om at voldgiftsbehandlingen ikke er underlagt taushetsplikt. Voldgiftsbehandlingen omfatter alle forhold knyttet til en voldgiftssak, herunder at voldgiftssak er reist, selve voldgiftsforhandlingene og voldgiftsrettens avgjørelser. For å unngå tvil om voldgiftsrettens avgjørelser er omfattet, er avgjørelsene utrykkelig nevnt i lovteksten.

Partene kan avtale at og i hvilken utstrekning voldgiftsbehandlingen skal være underlagt taushetsplikt. Partene kan ved avtale tilpasse omfanget av taushetsplikten til deres behov i den konkrete saken. En generell avtale om at partene har taushetsplikt må som utgangspunkt antas å omfatte alle forhold omkring voldgiftssaken herunder voldgiftsrettens avgjørelser. Avtale om taushetsplikt må avtales særskilt for den enkelte voldgiftssak. En generell henvisning til en standardkontrakt som inneholder en bestemmelse om taushetsplikt, er ikke tilstrekkelig.

Selv om partene ikke har inngått noen avtale om taushetsplikt, vil ingen utenforstående ha krav på at en part (eller voldgiftsretten) gir tilgang til dokumenter eller opplysninger om voldgiftssaken uten at det er særlig hjemmel for det.

Avtalt taushetsplikt er ikke til hinder for at en part kan gi de opplysninger som følger av lovbestemt opplysningsplikt eller som parten må gi for å kunne nyttiggjøre seg dommen. Lovbestemt opplysningsplikt følger av flere regler, blant annet børs- og finanslovgivningen. Parten må også kunne gjøre dommen kjent for å kunne oppnå den rett som dommen gir, for eksempel i forbindelse med å få dommen anerkjent og fullbyrdet.

Annet leddinnebærer en innskrenkning i partenes rett til å involvere utenforstående i saken, jf. første ledd. Annet ledd er i utgangspunktet et forbud mot at utenforstående er tilstede under voldgiftsforhandlingene. Selv om partene ikke har taushetsplikt og derfor i prinsippet kunne gitt utenforstående adgang til å følge forhandlingene, er det krav om at utenforstående bare kan følge forhandlingene når og i den utstrekning partene er enige om det. En avtale om at utenforstående kan følge forhandlingene kan være generell eller begrenset til å omfatte enkelte grupper eller personer og enkelte deler av forhandlingene.

Grensen mellom personer som har slik tilknytning til saken at de uansett kan være tilstede under forhandlingene og utenforstående, kan være flytende og vil bero på en konkret vurdering. Generelt vil ansatte som arbeider med det saken gjelder og eventuelle partnere eller styremedlemmer ikke være utenforstående. Det samme kan gjelde nære familiemedlemmer i saker hvor fysiske personer er parter. Media vil på den annen side klart være utenforstående.

Kapittel 2. Forholdet til de alminnelige domstoler

Til § 6 Forholdet til domstolene

Kapittel 2 er nytt i forhold til utvalgets lovforslag og samler de sentrale bestemmelsene om forholdet til de alminnelig domstoler, som var fordelt på kapittel 1 og 2 i utvalgets forslag.

§ 6 regulerer de alminnelige domstolers kompetanse i tvister som hører under voldgiftsbehandling. Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU § 1-2. Om verneting og saksbehandling for de alminnelige domstoler vises også til de alminnelige motiver i kapittel 19.

Første ledd fastslår at de alminnelige domstoler har kompetanse til å behandle tvister som hører under voldgift, bare i den utstrekning det følger av lovens bestemmelser. Dette er i samsvar med modelloven artikkel 5. Domstolene er gitt kompetanse gjennom flere bestemmelser i voldgiftsloven.

Annet ledd første punktumregulerer hvilken domstol som er kompetent i de tilfeller domstolene har kompetanse etter voldgiftsloven. Bestemmelsen har sin parallell i modelloven artikkel 6 og tvistemålsloven § 472 første og annet ledd. Kompetent domstol er den domstol som tvisten kunne ha vært brakt inn for dersom det ikke forelå en voldgiftsavtale. Er dette flere domstoler, kan den som fremmer den aktuelle begjæringen, velge mellom disse domstolene. Partene kan også avtale verneting innenfor de lovbestemte begrensninger som tvistemålslovens vernetingsregler oppstiller. Kompetent domstol etter bestemmelsen er også mottaker av voldgiftsdommen etter innsendingsplikten i § 36 femte ledd.

Etter annet ledd annet punktum er Oslo tingrett kompetent domstol dersom saken, sett bort fra voldgiftsavtalen, ikke kunne vært anlagt ved noen norsk domstol.

Det følger av annet ledd tredje punktum at den domstolen som først har behandlet en begjæring i anledning voldgiftssaken også skal behandle senere begjæringer. Bevissikring kan likevel foretas ved annen domstol, for eksempel domstolen på stedet der vitnet som skal avgi forklaring ved bevisopptak bor, jf. fjerde punktum.

Tredje ledd regulerer saksbehandlingsreglene for domstolens behandling av saker etter voldgiftsloven.

Etter tredje ledd første punktumfår reglene i tvistemålsloven anvendelse på domstolens behandling. Unntak fra dette følger både av tredje ledd og av andre bestemmelser i loven. Ved fullbyrding av en voldgiftsdom vil saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven supplere reglene i kapittel 10. Voldgiftsloven har også enkelte bestemmelser om at tingrettens beslutning eller kjennelse ikke kan påkjæres, jf. for eksempel § 13 fjerde ledd, § 15 annet ledd og § 16 første ledd.

Tredje ledd annet punktumbestemmer at behandlingen i domstolene normalt er skriftlig. Det vil være prosessuelle spørsmål som forelegges domstolene. Også i saker for de vanlige domstoler vil slike spørsmål regulært bli behandlet skriftlig. Muntlig forhandling skal likevel holdes dersom det er nødvendig for å sikre en forsvarlig og rettferdig rettergang, jf. tredje punktum. Det kan være tilfellet hvor saken reiser kompliserte faktiske og rettslige spørsmål, hvor avgjørelsen har særlig stor betydning for partene eller saken reiser prinsipielle spørsmål. Domstolen kan bestemme at den muntlige forhandlingen skal begrenses til enkeltspørsmål eller enkeltkrav, jf. fjerde punktum. Det kan være ett enkelt rettslig eller faktisk spørsmål som er komplisert og viktig. Da vil det være naturlig å begrense den muntlige forhandlingen til dette spørsmålet.

Tredje ledd femte punktumpresiserer at det er de alminnelige reglene i tvistemålsloven som gjelder for domstolenes behandling av søksmål om å sette tilside en voldgiftsdom etter kapittel 9. Hvilken domstol som er kompetent til å behandle saken, følger av annet ledd. Tredje ledd annet til fjerde punktum kommer ikke til anvendelse ved behandling av disse sakene. Dom i sak om tilsidesettelse av voldgiftsdom kan ankes etter gjeldende regler om anke i tvistemålsloven.

Til § 7 Saksanlegg for domstolene

Paragrafen omhandler situasjonen der en tvist som omfattes av en voldgiftsavtale, blir brakt inn for de alminnelige domstoler. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 2-4. Modelloven artikkel 8 har i stor grad en tilsvarende regulering. Innholdet i bestemmelsen har likhetstrekk med det som følger av tvistemålsloven § 452 tredje ledd. Problemstillingen er behandlet i 12.3 om prøving av voldgiftsrettens domsmyndighet og har sammenheng med § 18 tredje ledd.

Det følger av første ledd første punktumat domstolen skal avvise søksmål om rettsforhold som er omfattet av en voldgiftsavtale, dersom en part krever dette senest når parten går inn på sakens realitet. Domstolen kan ikke avvise et søksmål med denne begrunnelsen av eget tiltak. For spørsmålet om når en part anses for å ha gått inn på sakens realitet, vises til merknadene til § 18 tredje ledd. Tvistespørsmålet i disse tilfellene vil være om det er avtalt voldgift og om det aktuelle rettsforhold er omfattet av avtalen. Domstolen bør ta stilling til avvisningsspørsmålet så snart som mulig etter at avvisning er begjært, jf. tvistemålsloven § 93.

Konsekvensen av at en part ikke krever søksmålet avvist innen fristen, er at domstolen anses kompetent til å behandle og avgjøre tvisten. Denne kompetansen må også gjelde for krav det ville ha vært naturlig å trekke inn i saken dersom tvisten hadde blitt avgjort ved voldgift. Fremtidige tvister under voldgiftsavtalen må imidlertid parten kunne kreve avgjort ved voldgift. At parten unnlater å kreve avvisning, vil normalt ikke kunne forstås som et avkall på retten til voldgift også i fremtidige saker.

Første ledd annet punktumbestemmer at selv om en part krever avvisning, skal domstolen likevel fremme saken dersom den finner at voldgiftsavtalen er ugyldig. Om voldgiftsavtalen er ugyldig, vil bero på de materielle rettsreglene som kommer til anvendelse. Saken skal også fremmes hvis voldgiftsavtalen av andre grunner ikke kan gjennomføres. Det kan for eksempel være bestemmelser om sammensetningen av voldgiftsretten som ikke lar seg gjennomføre. Det kan således være at avtalen angir bestemte personer som voldgiftsdommere, og en eller flere av disse vil ikke kunne påta seg oppdraget. Hvis ikke voldgiftsavtalen i et slikt tilfelle må forstås på den måten at det i stedet skal utpekes andre, vil ikke voldgift kunne gjennomføres.

Domstolens prøving er betinget av at en part påberoper seg den aktuelle ugyldighetsgrunn eller det forhold som medfører at voldgiftsavtalen ellers ikke kan gjennomføres. Domstolen skal imidlertid på eget initiativ prøve hvorvidt tvisten i det hele tatt kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett og om voldgiftsavtalen virker støtende på rettsordenen (ordre public).

Annet ledd regulerer situasjonen der voldgiftssak allerede er innledet når søksmål anlegges. Domstolen skal da bare fremme saken om det er klart at voldgiftsavtalen er ugyldig eller av andre grunner ikke kan gjennomføres. Denne begrensningen har sammenheng med at når voldgiftssak er innledet, er det voldgiftsretten som i utgangspunktet skal ta stilling til sin kompetanse. Der voldgiftssak blir innledet etter at søksmål er reist, men før domstolen har tatt stilling til avvisningsspørsmålet, gjelder ikke denne særlige regelen.

Tredje leddfastslår at voldgiftsbehandlingen kan starte eller fortsette dersom den allerede er startet, selv om søksmål verserer for domstolene. Voldgiftsretten kan også avsi dom i saken. Bestemmelsen skal hindre at søksmål anlegges for å trenere voldgiftsbehandlingen. I mangel av enighet mellom partene avgjør voldgiftsretten om behandlingen skal fortsette. Adgangen til å fortsette behandlingen for voldgiftsretten gjelder også der en domstol har besluttet å fremme saken, så lenge tvisten for domstolen ikke er rettskraftig avgjort.

§ 7 kommer til anvendelse også når voldgiftstedet er i utlandet eller når voldgiftsstedet ennå ikke bestemt, jf. § 1 annet ledd.

Til § 8 Midlertidig sikring

Paragrafen omhandler midlertidig sikring besluttet av domstolene. Voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak er regulert i § 19.

Bestemmelsen tilsvarer NOU § 2-5 og bygger på modelloven artikkel 9. Regelen er i samsvar med gjeldende rett, men det er ikke inntatt en slik uttrykkelig regel i tvistemålsloven.

En part kan etter de alminnelige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15 begjære midlertidig sikring selv om det foreligger en voldgiftsavtale. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsen at en part ikke mister retten til å påberope voldgiftsavtalen som et rettergangshinder, selv om parten begjærer midlertidig sikring hos domstolene.

§ 8 gjelder også når voldgift finner sted i utlandet eller når voldgiftsstedet ikke er bestemt, jf. § 1 annet ledd.

Kapittel 3. Voldgiftsavtalen

Til § 9 Gjenstand for voldgift

Paragrafen regulerer hva som kan være gjenstand for voldgift. Utvalget foreslår en tilsvarende bestemmelse i NOU § 2-1. Modelloven regulerer ikke spørsmålet direkte, men det følger av artikkel 34 (2) (b) at domstolene skal sette til side en voldgiftsdom hvis det rettsforhold saken gjelder ikke kan avgjøres ved voldgift etter landets interne rett. Første ledd tilsvarer regelen i tvistemålsloven § 452 første ledd første punktum. Problemstillingen er også behandlet i 10.1.

Første ledd fastslår at det er tvister som er undergitt partenes fri rådighet, som kan være gjenstand for voldgift. Indispositive rettsforhold kan ikke voldgis. Hvilke rettsforhold som er undergitt partenes fri rådighet, følger av de regler som gjelder for den aktuelle type tvist, se nærmere 10.1.1 og 10.1.4. Det er bare tvister i rettsforhold som kan voldgis. Generelt er dette tvister som ellers kan bringes inn for domstolene til avgjørelse. Både kravet til søksmålsgjenstand og søksmålssituasjon må være oppfylt, jf. tvistemålsloven § 53 og 54. Det er ikke noe vilkår for voldgift at tvisten i mangel av en voldgiftsavtale ville hørt under de ordinære domstoler. Også rettstvister som ellers hører under særdomstoler, kan voldgis dersom partene har fri rådighet over dem. Det er også adgang til å avtale voldgift i tvister som ville hørt under skjønn.

Annet ledd klargjør at voldgiftsretten kan prøve de privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen mellom partene. Bestemmelsen må ikke forstås antitetisk. De privatrettslige virkninger av preseptoriske regler på andre rettsområder, for eksempel immaterialretten, vil også kunne voldgis. Voldgiftsrettens kompetanse i saker som reiser konkurranserettslige spørsmål er regulert spesielt fordi spørsmålet internasjonalt sett har voldt særlig tvil.

§ 10 Voldgiftsavtalen

Bestemmelsen omhandler voldgiftsavtalen. Innholdsmessig tilsvarer den NOU § 2-2. Problemstillinger omkring voldgiftsavtalen er drøftet i kapittel 11. Voldgiftsavtaler i forbrukerforhold er regulert i § 11.

Det er ikke krav til skriftlighet eller annen form ved avtaleinngåelsen. Dette er en endring i forhold tvistemålsloven § 452 annet ledd hvor det er krav til skriftlig avtale, jf. drøftelsen om formkrav i 11.1. Modelloven oppstiller formkrav til voldgiftsavtalen i artikkel 7.

Første leddfastslår at partene kan avtale voldgift både for inntrådte rettstvister og for rettstvister som måtte oppstå i fremtiden. En avtale om voldgift for fremtidige rettstvister må imidlertid gjelde et bestemt rettsforhold. Dette innebærer at det ikke kan inngås en generell avtale om at alle mulige fremtidige rettstvister mellom partene skal avgjøres ved voldgift.

Tvister som ikke er omfattet av voldgiftsavtalen, kan ikke bringes inn for voldgiftsretten, heller ikke som motkrav eller som motregningsinnsigelse. Det vises til drøftelsen i 11.4.

Annet ledd regulerer situasjonen der det rettsforhold som omfattes av voldgiftsavtalen blir overdratt. Verken modelloven eller tvistemålsloven har en slik bestemmelse. Ved partssuksesjon følger voldgiftsavtalen med ved overdragelsen av rettsforholdet, med mindre annet er avtalt mellom partene i voldgiftsavtalen. Regelen omfatter enhver form for overdragelse, se nærmere 11.3.

Den som innlater seg på forhandlinger om sakens realitet for voldgiftsretten uten å gjøre gjeldende at voldgift ikke er avtalt, blir bundet til å løse tvisten ved voldgift. Dette følger indirekte av § 18 tredje ledd som oppstiller nærmere regler om frist for å reise innsigelser. Forhandlinger utelukkende om saksbehandlingen, herunder oppnevning av voldgiftsdommere, har derimot ikke en slik virkning. Tvistemålsutvalget foreslår at regelen reguleres spesielt, jf. NOU § 2-2 tredje ledd. Utvalgets forslag innebærer i realiteten ikke mer enn det som følger av § 18 tredje ledd, og departementet har derfor ikke tatt med utvalgets forslag på dette punktet. Etter gjeldende rett følger regelen indirekte av tvistemålsloven § 452 annet ledd annet punktum.

Selv om det ikke fremgår direkte av bestemmelsen, kan en voldgiftsavtale også gi partene rett til å anke en voldgiftsdom inn for en ny voldgiftsrett. Dette er i samsvar med tvistemålsloven § 466. Dersom voldgiftsavtalen inneholder en slik ankeadgang, får reglene i voldgiftsloven anvendelse så langt de passer.

§ 11 Forbrukerforhold

Paragrafen oppstiller særlige begrensninger i adgangen til å inngå voldgiftsavtaler i forbrukerforhold og formkrav til slike avtaler. Bestemmelsen avviker på enkelte punkter fra NOU § 2-3. Verken modelloven eller tvistemålsloven har særregler for forbrukerforhold. Begrensninger i adgangen til å inngå voldgiftsavtaler i forbrukerforhold kan imidlertid følge av forbrukerlovgivningen for øvrig, se 10.2.1. Problemstillingene i tilknytning til forbrukerforhold er behandlet nærmere i 10.2 om begrensinger i adgangen til å avtale voldgift og 11.2 om formkrav.

Forbrukerbegrepet varierer noe i den materielle lovgivning. I loven her tas det sikte på avtaleforhold der en forbruker er part på den ene siden og hvor den andre parten inngår avtalen som ledd i sin næringsvirksomhet. Forbrukerforhold foreligger også når selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet, selv om selgeren ikke inngår avtalen som ledd i næringsvirksomhet. Til forskjell fra utvalgets forslag vil bestemmelsen etter departementets forslag ikke gjelde når begge parter opptrer som privatpersoner, se drøftelsen av forbrukerbegrepet i 10.2.4.

For at en part skal anses som forbruker i lovens betydning, kreves det at voldgiftsavtalen omhandler en tvist knyttet til varer eller tjenester til personlig bruk for ham eller henne. Dette omfatter også leie av husrom og kjøp av bolig. En part er ikke å anse som forbruker dersom tvisten ikke gjelder varer eller tjenester, men eksempelvis er en nabotvist.

Første ledd bestemmer at en voldgiftsavtale der en forbruker er part, ikke kan omfatte fremtidige rettstvister. Avtale om voldgift kan bare inngås etter at tvisten er oppstått. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 2-3 annet ledd første punktum.

Annet ledd første punktum oppstiller et strengt skriftlighetskrav til voldgiftsavtale i forbrukerforhold. Formkravet til en slik voldgiftsavtale er at den skal tas inn i et eget dokument og undertegnes av begge parter. Avtaledokumentet kan være elektronisk. Formkravene gjelder også når partene avtaler avvikende løsninger i forhold til lovens deklaratoriske bestemmelser. Det er imidlertid ikke nødvendig at avtale om å fravike lovens bestemmelser inngås samtidig med selve voldgiftsavtalen. Avtale om å fravike lovens bestemmelser kan inngås når som helst i prosessen. Forbrukeren kan også bli bundet uten at formkravene er oppfylt, jf. § 4 om tap av retten til å fremme innsigelse.

Formkravene i annet ledd gjelder også for voldgiftsavtaler i forbrukerforhold hvor begrensninger i adgangen til å avtale voldgift allerede følger av særlov.

Annet ledd annet punktum regulerer krav til avtaleinngåelse ved elektronisk dokument. Annet punktum er nytt i forhold til utvalgets forslag. Ved avtaleinngåelsen må partene benytte en sikker metode for elektronisk signatur som gjør det mulig å identifisere partene og å knytte innholdet i avtalen til disse. Metoden må også sikre at forsøk på endringer i dokumentet blir oppdaget. Om begrepet autentisering og sikring av avtalens innhold vises det til NOU 2001: 10 Uten penn og blekk, særlig s. 17.

Tredje leddgjør unntak fra regelen om at den som innlater seg på forhandlinger for voldgiftsretten er bundet uavhengig av om voldgiftsavtale er inngått, jf. §18 tredje ledd om at innsigelse om at avtale ikke er inngått, går tapt dersom den ikke fremmes senest i første innlegg til realiteten i kravet. I forbrukerforhold gjelder bestemmelsen i § 18 tredje ledd bare dersom forbrukeren er blitt gjort oppmerksom på at voldgiftsavtalen ikke er bindende. At avtalen ikke er bindende, kan skyldes at den er inngått før tvisten oppsto, eller at formkravene ikke er oppfylt. Nytt i forhold til utvalgets forslag er det at forbrukeren også skal ha blitt gjort oppmerksom på hva en voldgiftsdom vil bety nå det gjelder muligheten for overprøving. Her siktes det først og fremst til at voldgiftsdommen ikke kan ankes og at den kun kan settes til side ved ugyldighetssøksmål etter kapittel 9 i loven. Det er uten betydning hvem som har gjort forbrukeren oppmerksom på de aktuelle forholdene.

Kapittel 4. Voldgiftsrettens sammensetning

Til § 12 Antall voldgiftsdommere

Bestemmelsen fastslår at antall voldgiftsdommere i utgangspunktet er tre. Paragrafen bygger på NOU § 3-1 og modelloven artikkel 10. Spørsmålet er i dag regulert i tvistemålsloven § 454 første ledd, og er behandlet i 14.2.

Første punktum fastsetter at partene kan avtale antallet voldgiftsdommere. Det er ingen begrensninger for hvilket antall som kan avtales, herunder partall. Gjelder tvisten små verdier, vil det fort kunne gjøre behandlingen uforholdsmessig kostbar med tre dommere. Det vil da være praktisk å avtale at det bare skal være én dommer.

Annet punktum regulerer situasjonen hvis partene ikke har avtalt antall dommere. Voldgiftsretten skal da bestå av tre dommere.

Til § 13 Oppnevning av voldgiftsretten

Bestemmelsen fastsetter krav til voldgiftsdommerne og hvordan voldgiftsretten skal oppnevnes. Den tilsvarer NOU § 3-2 og har viktige elementer fra modelloven artikkel 11. Bestemmelsen er mer detaljert og avviker også på enkelte punkter fra gjeldende rett i tvistemålsloven §§ 454 første ledd og 455. Spørsmålet er behandlet i 14.3 og 14.4.

Første leddfastsetter krav om upartiske og uavhengige voldgiftsdommere og at voldgiftsdommeren skal være kvalifisert for vervet. Kravet om at voldgiftsdommeren skal være kvalifisert for vervet, innbærer ingen begrensning i partenes frihet til å oppnevne voldgiftsdommerne, jf. femte ledd om avtalefrihet og annet ledd om felles oppnevning. Partene kan fritt avtale hvilke kvalifikasjoner voldgiftsdommerne skal ha og i fellesskap oppnevne hvem de vil, herunder voldgiftsdommere som ikke er uavhengige og upartiske. Det generelle kvalifikasjonskravet og krav om upartiske og uavhengige voldgiftsdommere gjelder først og fremst når partene ikke har avtalt noe særskilt om dette. Kravet tjener da som en rettesnor for oppnevning etter tredje og fjerde ledd. Ved oppnevning etter tredje og fjerde ledd må det ses hen til hva saken gjelder og hvilke faglige kvalifikasjoner som passer i den konkrete saken. Kravet omfatter også personlige kvalifikasjoner og skal tjene som sikkerhet mot at det oppnevnes personer som er uegnet for oppdraget. Når partene har avtalt hvilke kvalifikasjoner voldgiftsdommerne skal ha, er dette avgjørende også for oppnevning etter tredje og fjerde ledd. Men også i disse tilfellene er det generelle kvalifikasjonskravet en sikkerhet mot at det oppnevnes uegnede personer, selv om alle avtalte kvalifikasjonskrav er oppfylt. Partene kan i prinsippet også generelt avtale at det ikke skal gjelde krav om uavhengig og upartiske dommere eller et generelt kvalifikasjonskrav, jf. femte ledd.

Annet ledd fastsetter hovedregelen ved oppnevning av voldgiftsretten: Partene skal så vidt mulig oppnevne voldgiftsretten i felleskap. Det er en fordel om partene kan bli enige om voldgiftsretten i sin helhet. Retten får da generelt en mindre partstilknytning og et større preg av uavhengighet enn hvor partene oppnevner hver sin dommer.

Tredje ledd regulerer situasjon der partene ikke klarer å oppnevne voldgiftsretten i fellesskap. Hver part må da oppnevne en voldgiftsdommer som så oppnevner den tredje. Parten har én måneds frist for å oppnevne et medlem, jf. annet punktum. Tredje punktum setter én måneds frist for de partsoppnevnte dommerne til å oppnevne den tredje.

Fjerde ledd første punktum regulerer de tilfeller hvor partene eller andre som etter voldgiftsavtalen skal oppnevne en eller flere dommere til voldgiftsretten, ikke gjør det innen de frister som er fastsatt. Hver av partene kan da kreve at tingretten oppnevner den eller de dommerne som mangler. Domstolen skal bare reparere den mangel som foreligger. Er det en av partene som ikke har oppnevnt voldgiftsdommer, er det bare denne dommeren domstolen skal oppnevne og ikke hele voldgiftsretten. Tingrettens oppnevning kan ikke påkjæres, jf. annet punktum. Innsigelser mot de oppnevnte voldgiftsdommerne kan imidlertid fremmes på vanlig måte etter at voldgiftsretten er etablert, jf. §§ 14 og 15. Partene kan be om domstolens bistand til å oppnevne voldgiftsrettens medlemmer selv om voldgiftsstedet ennå ikke er bestemt, jf. § 1 tredje ledd.

§ 13 gjelder også ved subjektiv kumulasjon og forening av saker. Blir ikke partene enige om en felles oppnevning, gjelder tredje og fjerde ledd så langt de passer. Dersom voldgiftsretten skal settes med én voldgiftsdommer, og partene ikke blir enige, kan hver av dem be domstolen om å oppnevne dommeren.

Skal voldgiftsretten settes med tre dommere må partene konsolideres, slik at det utpekes én voldgiftsdommer fra hver side med sammenfallende interesser, og at de to sammen deretter utnevner den tredje. Blir det ikke enighet innenfor en side må domstolen oppnevne dommer for denne, jf. fjerde ledd. Partene konsolideres slik det går frem av voldgiftsavtalen. Dersom partene ikke har avtalt dette, må en se hen til hvilke parter som har sammenfallende interesser og som naturlig utgjør en side i saken. Er det ikke mulig å konsolidere partene til to sider må domstolen oppnevne alle voldgiftsdommerne.

Etter femte ledd kan første, annet og tredje ledd fravikes ved avtale. Dette gjør også at partene kan overlate oppnevning av voldgiftsretten til en voldgiftsinstitusjon.

Til § 14 Innsigelsesgrunner mot voldgiftsdommere

Paragrafen regulerer voldgiftsdommerens opplysningsplikt og hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende mot voldgiftsdommeren. Behandlingen av en slik innsigelse er regulert i § 15.

Bestemmelsen tilsvarer NOU § 3-3 og bygger på modelloven artikkel 12. § 14 første ledd har ikke sitt motstykke i tvistemålsloven kapittel 32, mens annet ledd svarer delvis til tvistemålsloven § 456. Spørsmålene er behandlet i 14.5.

Første ledd første punktum pålegger den som blir kontaktet om et mulig voldgiftsoppdrag, en opplysningsplikt om forhold som kan være egnet til å skape berettiget tvil om sin upartiskhet eller uavhengighet. Vedkommende skal opplyse om alle forhold som kan tenkes å gi grunnlag for en diskusjon om habiliteten, selv om det er tvilsomt om forholdet fører til inhabilitet. Voldgiftsdommeren må selv sørge for å informere partene. Det er ikke tilstrekkelig at partene har fått informasjonen fra andre kilder. Plikten til å informere gjelder både før vedkommende er oppnevnt og gjennom hele voldgiftssaken. Vedkommende trenger ikke gi opplysninger dersom det er klart at oppdraget er uaktuelt. Da kan oppdraget avslås uten at det gis opplysninger som nevnt.

Opplysningsplikten gjelder overfor begge parter, også overfor den part som har oppnevnt vedkommende.

Annet punktum angir at opplysningsplikten også gjelder fra oppnevningen og under hele voldgiftsbehandlingen. En oppnevnt voldgiftsdommer plikter straks å gi opplysninger til partene om eventuelle nye forhold.

Første ledd gir ikke anvisning på sanksjoner knyttet til manglende overholdelse av opplysningsplikten. At en voldgiftsdommer har fortiet opplysninger, kan imidlertid tas i betraktning ved vurderingen av om vedkommende er upartisk og uavhengig, og kan også få betydning for krav på godtgjørelse for oppdraget og etter omstendighetene medføre et erstatningsansvar.

Annet ledd første punktum regulerer når en voldgiftsdommer ikke kan gjøre tjeneste i saken. Voldgiftsdommeren er inhabil dersom det foreligger forhold som skaper berettiget tvil om hans upartiskhet eller uavhengighet eller dersom dommeren ikke har kvalifikasjoner som avtalt mellom partene. Andre innsigelser enn de som er nevnt i § 14 annet ledd, kan ikke gjøres gjeldende. Det kan altså i utgangspunktet ikke gjøres gjeldende innsigelse knyttet til det generelle kvalifikasjonskravet i § 13 første ledd, jf. likevel merknad om dette nedenfor.

Regelen i annet ledd første punktum er ny, men innholdsmessig svarer den langt på vei til tvistemålsloven § 456 første ledd. Etter tvistemålsloven § 456 første ledd får reglene i domstolloven §§ 106 til 108 direkte anvendelse gjennom henvisningen til de habilitetskrav som gjelder for dommere. Etter § 14 annet ledd kan reglene i domstolloven ikke anvendes direkte. De fleste typetilfeller etter domstolloven §§ 106-108 må imidlertid også lede til berettiget tvil om voldgiftsdommeren er upartisk og uavhengig. Det samme gjelder når dommeren ville ha vært inhabil etter § 108 på grunn av «andre særegne omstendigheter».

Selv om det ikke er noen uttrykkelig avtale om kvalifikasjoner, kan disse for en som foreslås som voldgiftsdommer være så åpenbart utilstrekkelige at det vil stride mot enhver fornuftig forutsetning om hvem som skal kunne være voldgiftsdommer. Hvis det er strid med slike åpenbare forutsetninger, må det gi grunnlag for innsigelse, selv om kvalifikasjonskravene ikke er nedfelt uttrykkelig i avtalen om voldgift.

Annet ledd annet punktum avskjærer den part som har oppnevnt vedkommende voldgiftsdommer fra å gjøre gjeldende innsigelser som knytter seg til forhold parten var kjent med ved oppnevningen. En part anses for å ha deltatt i oppnevningen av en voldgiftsdommer også i andre tilfeller enn der parten selv eller sammen med de andre partene faktisk oppnevner dommeren. En part som har foreslått vedkommende oppnevnt, eller som har gitt sin tilslutning til at han oppnevnes, har også «deltatt i oppnevningen» av ham.

Til § 15 Behandling av innsigelse mot en voldgiftsdommer

Bestemmelsen angir hvordan en innsigelse mot en voldgiftsdommer skal behandles. Paragrafen tilsvarer i hovedsak NOU § 3-4 og bygger i stor grad på modelloven artikkel 13. Bestemmelsen har enkelte likhetstrekk med tvistemålsloven § 456. Spørsmålene er behandlet i 14.5.

Første ledd første punktum fastsetter at en begrunnet innsigelse skal fremsettes skriftlig overfor voldgiftsretten innen 15 dager etter at parten fikk kjennskap til oppnevningen av den aktuelle dommeren og de forhold som foranlediger innsigelsen. Voldgiftsretten prøver ikke sin habilitet av eget tiltak. Behandling av innsigelse mot en voldgiftsdommer forutsetter at en av partene krever dette. En innsigelse som ikke er fremmet innen fristen går tapt kan heller ikke benyttes som grunnlag for ugyldighet eller hinder for anerkjennelse og fullbyrding etter hhv. kapittel 9 og 10. Partene kan avtale en annen fremgangsmåte for behandling av innsigelser mot voldgiftsdommeren. For eksempel kan partene avtale at en voldgiftsinstitusjons regler om dette skal gjelde

Første ledd annet punktum angir fremgangsmåten for voldgiftsrettens behandling av innsigelsen. Med mindre dommeren trekker seg frivillig eller de øvrige partene er enig i innsigelsen, avgjør voldgiftsretten spørsmålet. Den voldgiftsdommer som det er reist innsigelse mot, deltar også i behandlingen. Dersom voldgiftsretten består av én dommer, skal vedkommende derfor selv avgjøre spørsmålet.

Annet ledd første punktum gir den part som fremsatte innsigelsen rett til å bringe den inn for domstolene innen én måned hvis ikke voldgiftsretten tar innsigelsen til følge. Når fristen starter er regulert i § 3. Fristen avbrytes etter reglene i domstolloven § 146.

Partene kan avtale en annen fremgangsmåte. Partene kan for eksempel avtale å legge til grunn et regelsett som bestemmer at innsigelse mot en voldgiftsdommer avgjøres endelig av en voldgiftsinstitusjon. Partene kan også avtale andre frister enn det som følger av første punktum. Partene kan ikke fravike reglene for domstolenes behandling av innsigelsen.

Vilkåret for å bringe innsigelsen inn for domstolene, er at den ikke ble «tatt til følge» av voldgiftsretten. Adgangen til å bringe innsigelsen inn for domstolene vil gjelde ikke bare der voldgiftsretten har prøvd innsigelsen, men også hvor voldgiftsretten har avvist den, for eksempel fordi den er fremsatt for sent. Domstolen må i et slikt tilfelle først ta stilling til avvisningsgrunnen. Dersom den finner at det ikke var grunnlag for å avvise innsigelsen, må den prøve innsigelsen mot voldgiftsdommeren.

Dersom innsigelsen blir tatt til følge av voldgiftsretten, er avgjørelsen endelig og kan ikke bringes inn for domstolene.

Annet ledd annet punktum angir at tingretten skal avgjøre spørsmålet ved kjennelse. Kjennelsen kan ikke påkjæres, jf. tredje punktum. Dette er i samsvar med modelloven, mens utvalget foreslår at kjennelsen skal kunne påkjæres, se 14.5.4 om dette. Kjennelsen blir dermed rettskraftig når den er avsagt.

Annet ledd fjerde punktum avskjærer en allerede påberopt innsigelse, som voldgiftsretten og eventuelt domstolene har tatt stilling til, fra senere å kunne brukes som ugyldighetsgrunn eller som innsigelse mot anerkjennelse eller fullbyrding. Men nye faktiske omstendigheter kan anføres som grunnlag for innsigelse mot en voldgiftsdommer. I disse tilfeller kan alle relevante faktiske omstendigheter påberopes, også de som har vært prøvd tidligere. Hvis innsigelsen er brakt inn for tingretten og avgjørelse derfra ikke foreligger før voldgiftsretten har avsagt voldgiftsdom, kan innsigelsen likevel gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn eller som hinder for anerkjennelse og fullbyrding.

Annet ledd femte punktum gir voldgiftsretten anledning til å fortsette behandlingen og også avgjøre saken selv om spørsmål knyttet til innsigelse mot en voldgiftsdommer verserer for domstolen. Den voldgiftsdommeren som innsigelsen er rettet mot, kan delta i behandlingen. Det er voldgiftsdommen som danner utgangspunktet for søksmålsfrist etter § 44 selv om det ennå ikke foreligger en rettskraftig avgjørelse av innsigelsen mot voldgiftsdommeren. Om denne situasjonen vises det til de to siste avsnittene i 14.5.4.

Partene kan be om domstolens bistand etter annet ledd selv om voldgiftsstedet ennå ikke er bestemt, jf. § 1 tredje ledd.

Til § 16 Manglende oppfyllelse av en voldgiftsdommers oppdrag

Bestemmelsen omhandler situasjonen der en voldgiftsdommer ikke oppfyller voldgiftsoppdraget. Paragrafen tilsvarer NOU § 3-5 og bygger på modelloven artikkel 14. Bestemmelsen har likhetstrekk med tvistemålsloven § 457. Spørsmålene er behandlet i proposisjonen 14.6.

Første ledd første punktum angir praktisk viktige tilfeller der en voldgiftsdommers oppdrag ikke blir oppfylt. Det vil blant annet være hvor det blir rettslig eller faktisk umulig for vedkommende å oppfylle oppdraget, eller hvis dommeren av andre grunner unnlater å handle uten unødig opphold. En dommer anses for å ha unnlatt å handle både hvor vedkommende helt lar være å foreta seg noe i saken og der handlemåten er av en slik karakter at det er naturlig å likestille den med en unnlatt handling. Dommeren har plikt til å gjøre det som er nødvendig i saken uten unødig opphold.

Også av andre grunner kan partene når som helst under saken avtale at dommerens oppdrag skal opphøre. Opphør av oppdraget vil også skje hvor dommeren trekker seg, uansett hva grunnen til det er. At det kan oppstå krav på godtgjøring eller erstatning dersom oppdraget tilbakekalles eller voldgiftsdommeren trekker seg uten rimelig grunn, er en annen sak.

Første ledd annet punktum gir en part rett til å bringe inn for domstolene krav om at voldgiftsdommerens oppdrag skal opphøre av en grunn som er nevnt i første punktum. Dette gjelder i de tilfeller hvor dommeren ikke trekker seg frivillig eller partene ikke blir enige om at oppdraget skal opphøre. Tingretten avgjør spørsmålet ved kjennelse som ikke kan påkjæres, jf. tredje punktum. Partene kan be om domstolens bistand etter første ledd selv om voldgiftsstedet ennå ikke er bestemt, jf. § 1 tredje ledd.

Annet ledd svarer til modelloven artikkel 14 (2). Den kan for eksempel få betydning der en av partene vil kreve erstatning av en voldgiftsdommer fordi oppdraget er misligholdt.

Til § 17 Oppnevning av ny voldgiftsdommer

Paragrafen regulerer situasjon der en ny voldgiftsdommer skal oppnevnes fordi voldgiftsoppdraget har opphørt etter §§ 15 og 16. Bestemmelsen svarer til NOU § 3-6. Første ledd svarer til modelloven artikkel 15. Tvistemålsloven har ingen bestemmelse om oppnevning av ny voldgiftsdommer. Problemstillingen er behandlet i 14.5.

Første ledd angir at en ny voldgiftsdommer skal oppnevnes etter de regler som ble benyttet ved oppnevningen av den voldgiftsdommeren som ble skiftet ut. Dette gjelder i alle situasjoner der en voldgiftsdommer fratrer.

Annet ledd slår fast at alle tidligere voldgiftsforhandlinger som utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget, skal gjentas dersom det blir oppnevnt en ny dommer. Dette innebærer at forhandlinger knyttet til prosessuelle spørsmål ikke må gjentas. Voldgiftsretten avgjør hvorvidt en forhandling utgjør en del av avgjørelsesgrunnlaget eller ikke. Modelloven har ingen uttrykkelig regulering av dette.

Tredje ledd bestemmer at § 17 kan fravikes ved avtale.

Kapittel 5 Voldgiftsrettens kompetanse

Til § 18 Voldgiftsrettens avgjørelse av egen domsmyndighet

Bestemmelsen regulerer voldgiftsrettens adgang til å avgjøre sin egen domsmyndighet og fremgangsmåten for voldgiftsrettens prøving av domsmyndighet. Den tilsvarer NOU § 4-1 og bygger i det vesentlige på modelloven artikkel 16. Bestemmelsen svarer i stor grad til det som følger av gjeldende rett, men innebærer endringer som fremmer en mer effektiv voldgiftsprosess. Avgjørelse av voldgiftsrettens domsmyndighet er behandlet nærmere i 12.2 og 12.3.

Første ledd bestemmer at voldgiftsretten avgjør spørsmål om sin egen domsmyndighet. Voldgiftsretten kan prøve ethvert spørsmål knyttet til domsmyndigheten. Dette omfatter blant annet innsigelser om at det ikke foreligger en voldgiftsavtale, at voldgiftsavtalen ikke dekker tvisten eller at tvisten i det hele tatt ikke kan være gjenstand for voldgift.

Første ledd gjelder den kompetanse voldgiftsretten har. Den regulerer ikke direkte om voldgiftsretten av eget tiltak har plikt eller rett til å ta opp sin egen domsmyndighet. For innsigelser som partene ikke har rådighet over, må regelen være at voldgiftsretten plikter å avgjøre spørsmål som reiser seg om slike innsigelser. Det vil for eksempel gjelde at tvisten i det hele ikke kan være gjenstand for voldgift. Innsigelser som det står en part fritt om han eller hun vil påberope, er voldgiftsretten som den klare hovedregel avskåret fra å ta opp dersom en innsigelse ikke er fremsatt.

Spørsmålet om hvilke rettsregler voldgiftsretten skal anvende ved avgjørelse av egen domsmyndighet, er regulert i § 31 fjerde ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen samt behandlingen av spørsmålet i 16.2.4.

Annet ledd fastslår prinsippet om atskilthet (separability). Voldgiftsklausulen og det øvrige kontraktsforhold skal i forbindelse med prøving av domsmyndighet ses atskilt fra hverandre selv om de i formen inngår i samme avtale. Dette prinsippet gjør det mulig for voldgiftsretten å sette til side en materiell avtale uten at voldgiftsavtalen, som gir voldgiftsretten domsmyndighet, må anses for bortfalt.

Tredje ledd første punktum fastsetter fristen for å fremsette innsigelse mot voldgiftsrettens domsmyndighet til senest i partenes første innlegg til realiteten i kravet. I praksis vil dette være i tilsvaret. Dersom det fremsettes motkrav eller nye krav senere i prosessen må innsigelse fremsettes i partens første innlegg til realiteten i dette kravet. En innsigelse som settes til side som for sent fremsatt, kan heller ikke brukes som grunnlag for å angripe voldgiftsdommen etter kapittel 9 eller 10 i ettertid. Dette gjelder imidlertid ikke for innsigelser voldgiftsretten plikter å vurdere av eget tiltak, som at tvisten ikke kan være gjenstand for voldgift.

Tredje ledd annet punktum gir voldgiftsretten adgang til å tillate en innsigelse som fremsettes etter fristen, dersom parten ikke er vesentlig å bebreide. Om en part er «vesentlig å bebreide», vil bero på et skjønn. Ved vurderingen vil det blant annet ha betydning om man er på et felt hvor voldgift er vanlig og hvor partene er profesjonelle og representert ved advokat. Da skal det mye til for å godta en innsigelse som fremsettes etter fristen. Dette kan stille seg annerledes ved voldgift i mindre tvister, og særlig for en part som ikke er representert ved advokat. Generelt må det kreves at parten omgående fremsetter innsigelsen etter at hun eller han er blitt oppmerksom på at fristen er oversittet.

Tredje ledd tredje punktum presiserer det som indirekte følger av første punktum, nemlig at en part ikke blir avskåret fra å fremme innsigelse mot domsmyndighet ved å delta i oppnevningen av voldgiftsretten.

Hvor parten helt unnlater å ta del i voldgiftsbehandlingen, får preklusjonsregelen i tredje ledd ikke anvendelse. Da gjelder det generelt at parten kan gjøre gjeldende innsigelser mot voldgiftsrettens domsmyndighet i et angrep på voldgiftsdommen etter kapittel 9 eller 10.

Fjerde ledd gjelder voldgiftsrettens behandling av en innsigelse mot dens domsmyndighet. Første punktumoverlater til voldgiftsretten å avgjøre om innsigelsen skal behandles særskilt under voldgiftsbehandlingen eller i voldgiftsdommen.

Fjerde ledd annet punktumbestemmer at dersom voldgiftsretten under voldgiftsbehandlingen avgjør at den har domsmyndighet, kan en part bringe spørsmålet inn for tingretten innen én måned. Tingrettens kjennelse kan påkjæres. Innsigelsen går ikke tapt selv om parten i et slikt tilfelle unnlater å bringe spørsmålet inn for de alminnelige domstoler. Innsigelsen kan likevel gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn, eller i forbindelse med anerkjennelse eller fullbyrding. Dersom spørsmålet om domsmyndighet blir rettskraftig avgjort ved de alminnelige domstoler under voldgiftsbehandlingen, kan ikke innsigelsen senere brukes som ugyldighetsgrunn eller som hinder for anerkjennelse og fullbyrding. Voldgiftsrettens avgjørelse om at den ikke har domsmyndighet i saken er endelig.

Fjerde ledd tredje punktum regulerer voldgiftsrettens adgang til å fortsette voldgiftsbehandlingen selv om en part bringer spørsmålet om domsmyndighet inn for tingretten. Voldgiftsretten kan også avsi dom i saken. Det er voldgiftsdommen som danner utgangspunkt for søksmålsfrist etter § 44 selv om det ikke foreligger en rettskraftig avgjørelse om voldgiftsrettens domsmyndighet. Om denne situasjonen vises det til 12.3.4 siste avsnitt.

Til § 19 Voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak

Bestemmelsen omhandler voldgiftsrettens adgang til å beslutte midlertidige tiltak. Adgangen til å begjære midlertidig sikring for de alminnelige domstoler er regulert i § 8.

Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen NOU § 4-2, med unntak av annet ledd som er nytt i forhold til utvalgets forslag. Første ledd svarer langt på vei til modelloven artikkel 17. Spørsmålene er behandlet i kapittel 13.

Første ledd første punktum regulerer voldgiftsrettens adgang til, etter krav fra en part, å gi pålegg om midlertidige tiltak som er nødvendig for å sikre partens interesser. Det kan for eksempel være å gi bestemmelser som skal sikre at det tvisten gjelder ikke forringes og at visse bevis skal bevares. Flere parter kan i fellesskap eller hver for seg begjære midlertidig sikringstiltak. Risikoen i forhold til erstatningsansvar etter tredje ledd blir i så fall fordelt på flere parter.

Voldgiftsrettens pålegg om midlertidig sikringstiltak kan ikke tvangsfullbyrdes. Dette fremgår ikke direkte av ordlyden slik som i NOU § 4-2, men følger av at slike pålegg ikke er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven og heller ikke er omfattet av kapittel 10.

Etter første ledd annet punktum kan voldgiftsretten pålegge de partene som krever et midlertidig sikringstiltak å stille sikkerhet for eventuelle konsekvenser av tiltaket. I motsetning til i NOU § 4-2 går det utrykkelig frem av bestemmelsen at sikkerhetsstillelse kan stilles som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av sikringstiltaket. Voldgiftsretten må sette en frist for oppfyllelse. Det ligger innenfor voldgiftsrettens skjønn å sette fristen for oppfyllelse av pålegg om å stille sikkerhet til etter at sikringstiltaket er iverksatt. Dersom sikkerhetsstillelsen ikke er på plass innen fristen, må eventuelt iverksettelsen av sikringstiltaket reverseres.

Det vanlige vil være at bestemmelse om sikkerhet treffes etter begjæring fra den part som tiltaket er rettet mot, men voldgiftsretten kan også gi pålegg om sikkerhet av eget initiativ. Størrelsen på sikkerheten avgjøres av voldgiftsretten. Sikkerheten kan omfatte både kostnadene med å iverksette tiltaket og eventuelt økonomisk tap som det er sannsynlig at tiltaket vil påføre den annen part.

Annet ledd gir voldgiftsretten adgang til å begrense eller oppheve et midlertidig sikringstiltak. Bestemmelsen er ny i forhold til Tvistemålsutvalgets forslag. Den gir voldgiftsretten en mulighet til å endre avgjørelsen om midlertidig sikringstiltak hvis utviklingen i saken tilsier dette. Voldgiftsretten kan begrense eller oppheve et midlertidig tiltak av eget tiltak, men det vanlige vil være at endring skjer etter begjæring fra en part.

Tredje ledd oppstiller et objektivt erstatningsansvar for den eller de parter som begjærte midlertidig sikringstiltak. Vilkåret for erstatningsansvar er at det kravet som skulle sikres ved midlertidig tiltak likevel ikke bestod da tiltaket ble besluttet. Voldgiftsretten avgjør erstatningskravet med endelig virkning. Erstatningskravet kan behandles og avgjøres i forbindelse med behandlingen av den opprinnelige tvisten eller som en egen parallell eller etterfølgende sak. Partene kan imidlertid også avtale at erstatningskravet skal avgjøres av de alminnelige domstoler eller av en ny voldgiftsrett som en ny og uavhengig voldgiftssak, jf. fjerde ledd. Modelloven inneholder ikke en slik erstatningsbestemmelse.

Fjerde leddgir partene adgang til å fravike § 19 ved avtale.

Kapittel 6. Saksbehandlingen i voldgiftsretten

Til § 20 Likebehandling av partene

Bestemmelsen svarer til NOU § 5-1 og modelloven artikkel 18. Tvistemålsloven har ingen lignende bestemmelse, men prinsippene i § 20 har fått visse utslag i dagens tvistemålslov, jf. for eksempel § 460. Lovforslagets kapittel om saksbehandlingen i voldgiftsretten er behandlet i kapittel 15 i de alminnelige motiver.

Bestemmelsen slår fast at partene skal gis lik behandling på ethvert trinn av voldgiftsbehandlingen. Selv om paragrafen er inntatt i kapitlet om saksbehandlingen i voldgiftsretten, gjelder den på alle stadier i en voldgiftssak. At partene skal gis lik behandling, innebærer at ingen av dem skal få særlige fordeler ved gjennomføringen av voldgiftssaken, eksempelvis ved at en av partene får utpeke flere voldgiftsdommere enn den andre parten.

Paragrafen knesetter også prinsippet om at begge parter har full rett til å få fremføre sin sak. Dette innebærer at partene skal få tid og anledning til å presentere sitt syn på saken for voldgiftsretten. At en part har en slik rett, innebærer ikke at han har krav på å få legge frem bevismateriale som åpenbart er uten betydning. En part har heller ikke rett til å fremlegge materiale uavhengig av tidsfrister. Voldgiftsretten kan sette tidsfrister for bevisfremleggelse for å hindre at saken trekkes unødig ut i tid. Voldgiftsretten kan også begrense varigheten av muntlige innlegg i rettsmøter og avskjære deler av en parts fremstilling ut fra at den ikke bringer noe nytt i forhold til det parten tidligere har redegjort for.

Det er ikke adgang til å avtale begrensninger i partenes rettigheter etter § 20.

Til § 21 Regler for saksbehandlingen

Paragrafen omhandler hvilke regler som gjelder for saksbehandlingen. Bestemmelsen svarer til NOU § 5-2, og bygger i stor grad på modelloven artikkel 19. Bestemmelsen svarer i hovedsak til gjeldende rett. Saksbehandlingsreglene er behandlet i kapittel 15, og spørsmålet om saksbehandlingsreglene bør være fravikelige i 15.2.

Partene kan avtale regler for saksbehandlingen innenfor rammen av de ufravikelige bestemmelsene i loven. Ut over dette er det ingen begrensninger for hvilke saksbehandlingsregler partene kan avtale. I praksis vil partene ofte avtale å bruke et sett med voldgiftsregler utarbeidet av et voldgiftsinstitutt. Partene kan inngå avtale om saksbehandlingen før voldgiftssaken er startet og når som helst under voldgiftsbehandlingen.

Første punktum fastsetter at voldgiftsretten skal behandle saken innenfor de rammer som avtalen mellom partene og loven oppstiller. Hvis partene ikke har avtalt noe om saksbehandlingen, bestemmer voldgiftsretten saksbehandlingen ut fra det den finner hensiktsmessig innenfor de rammer voldgiftsloven setter. Hva som er hensiktsmessig, må avgjøres ut fra tvistens karakter, partene i saken og forholdene ellers. Voldgiftsretten kan ikke av eget tiltak fravike lovens deklaratoriske regler. Parten kan imidlertid gjøre avtale om at voldgiftsretten skal kunne fravike de deklaratoriske reglene der den finner grunn til det.

Annet punktum oppstiller en plikt for voldgiftsretten til å drøfte den videre behandlingen av saken med partene.Effektiv saksfremdrift tilsier at det lages et bindende opplegg for den videre behandling av saken. Voldgiftsretten avgjør hvordan drøftelsene skal finne sted. Dette kan for eksempel være i et møte eller et fjernmøte som holdes som en telefon- eller videokonferanse.

Etter § 34 tredje ledd er det voldgiftsrettens leder som på egen hånd avgjør spørsmål om saksbehandlingen dersom han er bemyndiget til dette av partene eller av en samlet voldgiftsrett.

Til § 22 Voldgiftsstedet

Paragrafen fastsetter at voldgiftsretten kan bestemme voldgiftsstedet. Den svarer til NOU § 5-3 og i det vesentlige til modelloven artikkel 20. Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen bestemmelser om voldgiftssted, men § 22 svarer i stor grad til hva som er gjeldende rett i dag. Spørsmålet om voldgiftssted er behandlet i 15.3 og må ses i sammenheng med virkeområdet for voldgiftsloven, som er behandlet i 9.2, jf. § 1.

Første ledd slår fast at voldgiftsretten bestemmer voldgiftsstedet i mangel av avtale mellom partene. Voldgiftsrettens valgfrihet er bare begrenset ved at den skal ta hensyn til hva som er praktisk for behandling av saken. Partene kan også avtale ytterligere begrensninger i voldgiftsrettens valgfrihet eller oppstille kriterier som voldgiftsretten skal bestemme voldgifsstedet etter. Utgangspunktet er at voldgiftsforhandlingene skal finne sted på voldgiftsstedet. Det er imidlertid ikke nødvendig at alle forhandlingene skjer der, jf. annet ledd.

Det følger av annet leddat voldgiftsretten kan møtes på andre steder enn voldgiftsstedet uten at dette påvirker valget etter første ledd. Voldgiftsretten står fritt til å velge dette, men det er et krav at valget av sted er hensiktsmessig. Partene kan ved avtale begrense voldgiftsrettens frihet til å holde møter andre steder, eller fastlegge at visse møter skal holdes andre steder enn voldgiftsstedet.

Paragrafen løser ikke lokaliseringsproblemet i internasjonal voldgift. Det følger av § 1 at § 22 først kommer til anvendelse når det er bestemt at voldgift skal finne sted i Norge. Voldgiftsrettens adgang til å bestemme voldgiftsstedet etter første ledd er derfor begrenset til plassering i Norge. Bestemmelsens viktigste funksjon er å angi at voldgiftsstedet ikke endres ved at en rekke handlinger finner sted utenfor voldgiftsstedet herunder i utlandet.

Til § 23 Innledning av voldgiftssaken

Bestemmelsen reguler tidspunktet for når voldgiftssaken er innledet. Paragrafen svarer til NOU § 5-4, mens modelloven har en tilsvarende bestemmelse i artikkel 21. Tvistemålsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Spørsmålene er behandlet i 15.4.

Tidspunktet for når saken anses innledet har blant annet betydning for beregning av fristavbrudd etter foreldelsesloven § 15 nr. 3. Når saken er innledet, har også betydning for spørsmålet om avvisning av en sak som hører under voldgift, jf. § 7 annet ledd.

I mangel av annen avtale er saken innledet den dag saksøkte mottok krav om at tvisten skal behandles ved voldgift. Er det flere saksøkere eller saksøkte, regnes tidspunktet for når voldgitssaken er innledet, særskilt i forhold til hver av dem. Foreligger det et nødvendig prosessfellesskap på saksøker- eller saksøktesiden, er voldgiftssaken likevel først innledet når samtlige har krevd voldgift resp. mottatt krav om voldgift.

Bestemmelsen angir ikke nærmere hva et slikt krav til saksøkte skal inneholde. For at kravet skal innlede voldgiftssaken, må det inneholde en tilstrekkelig angivelse av tvisten og uttrykkelig og ubetinget angi at saksøkeren krever tvisten avgjort ved voldgift. En meddelelse om at saksøkeren vurderer å bringe saken inn for voldgift, er ikke tilstrekkelig. Vil en part kreve flere krav avgjort ved voldgift, må det presiseres hvilke krav dette gjelder. Kravet om voldgift trenger ikke fremsettes skriftlig, selv om det i praksis vil være den måten kravet fremsettes på. Når et skriftlig krav anses mottatt, er regulert i § 3.

Fristavbrudd etter foreldelsesloven og tidspunktet for når saken anses innledes etter § 23 faller ikke nødvendigvis sammen. I forhold til foreldelsesloven er det avgjørende at fordringshaveren har gjort det som er nødvendig fra hans eller hennes side for å sette saken i gang. I praksis vil dette normalt være avsending av krav om at tvisten skal behandles ved voldgift.

Til § 24 Voldgiftsspråk

Paragrafen omhandler voldgiftsspråket og svarer i hovedsak til NOU § 5-5, med unntak av løsningen for parter hjemmehørende i Norge. Den bygger i det vesentlige på modelloven artikkel 22. Tvistemålsloven har ingen bestemmelse som regulerer valg av voldgiftsspråk. Spørsmålene er behandlet i 15.5.

Første ledd innebærer at partene fritt kan velge voldgiftsspråk. Partene kan også avtale når dette skal anvendes og kan avtale at det skal være mer enn ett voldgiftsspråk. I mangel av avtale mellom partene avgjør voldgiftsretten det eller de språk som skal være voldgiftsspråk. Bestemmelsen gir ingen retningslinjer for voldgiftsrettens valg av voldgiftsspråk. I motsetning til Tvistemålsutvalgets forslag er ikke voldgiftsspråket automatisk norsk der alle parter er hjemmehørende i Norge. Det er imidlertid som utgangspunkt naturlig å velge norsk om begge parter er hjemmehørende i Norge.

Voldgiftsretten må i sin vurdering ta hensyn til prinsippene i §§ 20 og 21. For eksempel må voldgiftsretten ved valg av voldgiftsspråk unngå å favorisere noen av partene. Voldgiftsretten kan imidlertid se hen til hvilket voldgiftsspråk den selv er best i stand til å behandle saken med. Har partene avtalt et voldgiftsspråk som den ene part har så vanskelig for å anvende at avtalen står i strid med § 20, er den ikke bindende, og voldgiftsretten må selv ta stilling til voldgiftsspråket.

Annet ledd likestiller de skandinaviske språkene dersom norsk er voldgiftsspråket.

Tredje leddangir anvendelsesområdet for voldgiftsspråket. Dette kan enten avtales av partene eller avgjøres av voldgiftsretten der retten har bestemt voldgiftsspråket etter første ledd. Dersom ikke anvendelsesområdet er fastsatt av partene eller voldgiftsretten, skal språket benyttes i all skriftlig og muntlig kommunikasjon fra partene og retten. Der det er flere voldgiftsspråk, er det i utgangspunktet tilstrekkelig at ett av dem benyttes. I muntlige forhandlinger kan partene uansett benytte sitt eget språk dersom dette oversettes til et voldgiftsspråk ved hjelp av tolk. Den aktuelle part må selv bære kostnaden ved dette. Tolk skal også benyttes ved vitneforklaringer fra vitner som ikke behersker voldgiftsspråket. Kostnadene til tolk i slike tilfeller anses imidlertid som en del av kostnadene til voldgiftsretten etter § 39.

De alminnelige domstoler er ikke bundet av voldgiftsspråket. Domstolene følger de alminnelige regler for sivile tvister i domstolloven § 135 mv.

Etter fjerde ledd kan voldgiftsretten kreve at skriftlige bevis blir oversatt til det språk som partene er blitt enige om eller som voldgiftsretten har fastsatt. Det er ikke noe ubetinget krav at skriftlige bevis skal oversettes til voldgiftsspråket. Voldgiftsretten avgjør om det er nødvendig. Avgjørelsen må treffes blant annet i lys av den antatte betydning for saken som dokumentet kan ha, omkostningene og sakens betydning for partene.

Femte ledd fastsetter at annet til fjerde ledd kan fravikes ved avtale. Det ligger innenfor rammen av første ledd at partene kan avtale retningslinjer eller begrensninger for voldgiftsrettens valg av voldgiftsspråk.

Til § 25 Stevning og tilsvar

Paragrafen omhandler stevning og tilsvar og nye krav, påstandsgrunnlag og bevis. Den svarer i hovedsak til NOU § 5-6, og bygger i stor grad på modelloven artikkel 23. Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen lignende bestemmelse. Spørsmålene om plikt til å legge frem stevning og tilsvar er behandlet i 15.7, mens spørsmålene om adgang til å fremme nye krav, påstandsgrunnlag og bevis er behandlet i 15.8.

Første ledd første punktumomhandler saksøkerens plikt til å inngi stevning. Saksøker skal inngi stevningen innen den frist som partene har avtalt, eller voldgiftsretten har fastsatt. En stevning må ikke blandes sammen med det kravet som innleder voldgiftssaken etter § 23, selv om en stevning også kan innlede en voldgiftssak dersom stevningen er det første dokumentet i saken.

Konsekvensen av manglende stevning er regulert i § 27 første ledd.

Annet punktum regulerer de innholdsmessige kravene til stevningen. Innholdet skal gi saksøkte grunnlag for å ta stilling til kravet og ivareta egne interesser, samt gi voldgiftsretten mulighet for å vurdere sin egen domsmyndighet. Blant annet skal stevningen angi det krav som gjøres gjeldende og den faktiske og rettslige begrunnelse for det. Regelen oppstiller ikke noe skriftlighetskrav, men forutsetter at stevningen er skriftlig. Partene kan ha avtalt skriftlighet eller skriftlighetskrav kan være fastsatt av voldgiftsretten etter § 21.

Annet ledd første punktumangir saksøktes plikt til å inngi tilsvar. Konsekvensen av manglende tilsvar er regulert i § 27 annet ledd.

Annet og tredje punktumfastsetter innholdsmessige krav til tilsvaret. Reglene for tilsvar er i det vesentlige de samme som for stevning.

Fjerde punktumslår fast at om saksøkte fremmer krav som kreves pådømt, får reglene om stevning og tilsvar anvendelse for dette kravet.

Etter tredje ledd kan partene avtale andre krav til innholdet av stevning og tilsvar, jf. henholdvis første ledd annet punktum og annet ledd annet og tredje punktum. Partenes plikt til å inngi stevning og tilsvar kan imidlertid ikke fravikes ved avtale. Dette er i samsvar med modelloven artikkel 23.

Etter fjerde ledd første punktumkan partene som utgangspunkt fremsette nye krav, utvide påstanden til et fremsatt krav og fremsette nye påstandsgrunnlag og bevis, på et hvilket som helst tidspunkt i saken. Påstandsgrunnlag er rettsstiftende faktiske forhold som parten bygger sin påstand på. Partene kan fravike bestemmelsen ved avtale.

Etter annet punktumkan voldgiftsretten etter krav fra en part nekte slik endring eller supplering når hensynet til sakens fremdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier det. Også virkningene for den part som eventuelt blir nektet å endre eller supplere som nevnt, må trekkes inn i vurderingen. Ved vurderingen av om hensynet til sakens fremdrift tilsier preklusjon, må voldgiftsretten se hen til hvorvidt endringen eller suppleringen vil føre til forsinkelser og hvor store de i tilfelle vil være. En preklusjon må ikke være urimelig. Dette vil blant annet bero på konsekvensene for partene og i hvilken grad parten kan bebreides for ikke å ha foretatt endringen eller suppleringen tidligere. Selv om vilkårene er de samme for alle typer endringer og suppleringer, er det klart at den konkrete vurderingen meget vel kan falle forskjellig ut alt etter hva slags endring eller supplering det er tale om.

Til § 26 Muntlig og skriftlig behandling

Bestemmelsen regulerer spørsmålet om muntlig og skriftlig behandling. Bestemmelsen svarer til NOU § 5-7 og bygger på modelloven artikkel 24. Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen lignende bestemmelse. Spørsmålene er behandlet i 15.12.

Første ledd første punktumslår fast at med mindre partene har avtalt noe annet, bestemmer voldgiftsretten om saken skal avgjøres etter skriftlig eller muntlig behandling. Voldgiftsretten må vurdere konkret om den anser det nødvendig med muntlig forhandling.

Etter annet punktumer valgfriheten til voldgiftsretten begrenset ved at en part kan kreve muntlig forhandling. Et slikt krav trenger ikke å begrunnes. Blir muntlig forhandling krevd, skal voldgiftsretten gjennomføre det på et hensiktsmessig tidspunkt under voldgiftsbehandlingen. Voldgiftsretten avgjør hvilket tidspunkt den anser hensiktsmessig. En part har ikke krav på at det holdes mer enn én muntlig forhandling. Selv om en part kan kreve muntlig forhandling, er ikke det til hinder for at voldgiftsretten oppstiller en rimelig frist for når slikt krav må fremsettes.

Etter annet ledd skal partene gis rimelig varsel om muntlige forhandlinger og møter der partene har rett til å være til stede. På hvilket tidspunkt varselet må gis, beror på det konkrete tilfellet. Ved midlertidige tiltak etter § 19 vil behovet for raskt å kunne gjennomføre slike tiltak kunne nødvendiggjøre en svært kort varslingstid.

Etter tredje ledd første punktumskal alt materiale som en part legger frem for voldgiftsretten, samtidig sendes de øvrige parter slik at de umiddelbart får innsyn i det. Bestemmelsen omfatter ikke materiale vedrørende rettsanvendelsen og heller ikke dokumenter utarbeidet av voldgiftsretten til internt bruk. Dersom voldgiftsretten får tilsendt materiale direkte fra andre enn partene, må den sørge for at det straks blir oversendt til dem, jf. annet punktum.

Fjerde ledd slår fast at paragrafen kan fravikes ved avtale. I praksis stenger § 20 for at de rettighetene partene har etter § 26 tredje ledd kan innskrenkes ved avtale.

§ 27 Forsømmelse fra partene

Bestemmelsen omhandler virkningen av enkelte typer forsømmelser fra partenes side. Paragrafen svarer til NOU § 5-8 og bygger i det vesentligste på modelloven artikkel 25. Tvistemålsloven kapittel 32 har ingen bestemmelser som uttrykkelige regulerer forsømmelser fra partene. Spørsmålene er behandlet i 15.11. For at det skal foreligge en forsømmelse etter første til tredje ledd, må unnlatelsen være skjedd uten rimelig grunn. Har parten rimelig grunn, representerer ikke unnlatelsen en forsømmelse. Det er ikke et krav om at oppfyllelse er umulig, men det må foreligge gode grunner for unnlatelsen.

Første leddgjelder det tilfellet at saksøkeren unnlater å inngi stevning etter § 25 første ledd første punktum. Voldgiftsretten skal da heve saken. Bestemmelsen angir ikke virkningen av at saken heves. Saksøkte kan ikke, i motsetning til etter § 37 annet ledd, motsette seg heving og kreve voldgiftsdom avsagt. At saken heves, vil heller ikke innebære at saksøkeren anses for å ha oppgitt kravet. Saksøkte vil gjennomgående ha krav på saksomkostninger ved hevingen.

Annet leddregulerer tilfellet der saksøkte forsømmer å inngi tilsvar etter § 25 annet ledd. Voldgiftsretten skal da fortsette behandlingen av saken på det grunnlag som foreligger, og kan også avgjøre tvisten. Voldgiftsretten har ikke mulighet til å avsi uteblivelsesdom i tvistemålslovens forstand. Alminnelig voldgiftsdom kan avsies selv om saksøkte ikke inngir tilsvar. Manglende tilsvar skal imidlertid ikke ses på som en aksept av saksøkers krav. Voldgiftsretten må i mangel av andre holdepunkter legge til grunn at saksøkte motsetter seg kravet.

Tredje leddangir virkningen av at en part uteblir fra et rettsmøte eller unnlater å foreta en pålagt prosesshandling. Voldgiftsretten skal i slike tilfeller fortsette behandlingen av saken på samme måte som etter annet ledd.

Det sier seg selv at å avsi voldgiftsdom i en situasjon hvor en part ikke inngir tilsvar eller ikke møter til rettsmøte, kan være problematisk for retten. Retten må her søke å bringe på det rene at varsel er mottatt av parten, og at det på partens side ikke foreligger forhold som gir ham rimelig grunn til ikke å handle, inngi tilsvar eller møte. Hvis saken gjelder verdier av betydning, vil situasjonen, også i tilfeller hvor parten ikke hadde grunn til å unnlate å handle, ofte kunne være at det er rimelig at retten gir ham eller henne en ny frist for tilsvar eller berammer et nytt møte. Rettslig sett vil det imidlertid ikke være en plikt til dette for retten, som må sørge for at parten ikke oppnår å forsinke vesentlig den videre behandling.

Fjerde ledd bestemmer at paragrafen kan fravikes ved avtale. Det vil neppe være særlig praktisk å fravike virkningene av for eksempel manglende inngivelse av stevning, men partene kan ha avtalt å legge til grunn et regelsett som regulerer spørsmålene annerledes.

Til § 28 Bevis

Bestemmelsen gir regler om bevisføring i saken. Paragrafen svarer i stor grad til NOU § 5-9 første ledd. Verken modelloven eller tvistemålsloven kapittel 32 har en tilsvarende bestemmelse. Spørsmålene er behandlet i 15.10.

Første leddslår fast at det er partene, og ikke voldgiftsretten, som har ansvaret for å opplyse saken. Det er altså opp til partene å fremskaffe dokument- og vitnebevis. Første ledd slår også fast utgangspunktet om fri bevisførsel.

Annet leddbegrenser partenes frihet til å føre bevis. Etter første punktumkan voldgiftsretten for det første nekte et bevis ført dersom det åpenbart ikke har betydning for avgjørelsen av tvisten. Dette omfatter både bevis som ikke har noen relevans i saken, og bevis som retter seg mot forhold som allerede anses tilstrekkelig belyst. I kravet til «åpenbart» ligger at det må være klart at beviset ikke har betydning. I tvilstilfeller skal voldgiftsretten tillate beviset. Voldgiftsretten bør være varsom med å nekte bevis ført uten at det er begjært av en part.

Etter annet punktum kan voldgiftsretten begrense bevisføringen ut fra to proporsjonalitetsvurderinger. Bestemmelsen avviker her noe fra NOU § 5-9 første ledd.

For det første kan voldgiftsretten begrense bevisføringen dersom det ikke er et rimelig forhold mellom den betydning tvisten har og omfanget av bevisføringen. Ved vurderingen av «den betydning tvisten har» må voldgiftsretten blant annet se hen til hvilken økonomisk verdi tvistegjenstanden har og de interesser en part har i voldgiftsavgjørelsen. Bestemmelsen skal sikre en kostnadseffektiv prosess og hindre omfattende bevisførsel i saker som har liten betydning. I praksis bør voldgiftsretten ikke begrense bevisføringen uten at det er begjært av en av partene.

For det annet kan voldgiftsretten begrense bevisføringen når det ikke er et rimelig forhold mellom «den betydning beviset har for avgjørelsen av tvisten» og omfanget av bevisføringen. Bestemmelsen innebærer en mellomting mellom nektelse etter første punktum og full bevisførsel. I bestemmelsen ligger det at beviset tillates, men i en annen eller mer begrenset form. Også etter dette alternativet bør voldgiftretten være varsom med å begrense bevisføringen uten at det er begjært av en part.

Når voldgiftsretten vurderer vilkåret «rimelig forhold» kan den ta i betraktning hvor store omkostninger og forsinkelser bevisføringen kan føre til.

Tredje ledd slår fast at bestemmelsen kan fravikes ved avtale.

Til § 29 Sakkyndige

Bestemmelsen gjelder bruk av sakkyndige i voldgiftsbehandlingen. Bestemmelsen svarer til NOU § 5-9 annet til fjerde ledd og bygger på modelloven artikkel 26. Tvistemålsloven har ingen tilsvarende bestemmelse. Spørsmålene er behandlet i 15.9.

Første ledd er et unntak fra hovedregelen i § 28 første ledd om at det er partene som skal sørge for bevisføringen. Etter første punktum kan voldgiftsretten på eget initiativ oppnevne sakkyndige som skal uttale seg om særskilte spørsmål. Retten må konkret vurdere behovet for sakkyndige. Voldgiftsretten bør i sin vurdering ta hensyn til de økte kostnader en oppnevning fører til for partene. Dersom en part motsetter seg oppnevningen av sakkyndig, bør voldgiftsretten også ta dette i betraktning. Voldgiftsretten kan ikke oppnevne sakkyndige hvis partene motsetter seg det, jf. fjerde ledd.

Etter annet punktum kan voldgiftsretten pålegge partene å gi den sakkyndige relevant informasjon og skaffe tilgang til bevis.

Annet ledd omhandler en etterfølgende muntlig forklaring fra den sakkyndige. Den sakkyndige skal gi en muntlig tilleggsforklaring dersom en av partene eller voldgiftsretten krever dette. Partene kan også føre sakkyndige vitner om de spørsmål det gjelder. Kostnadene til sakkyndige vitner anses som en del av partens egne saksomkostninger.

Tredje leddslår fast at en part kan gjøre de samme innsigelser gjeldende mot en sakkyndig oppnevnt av voldgiftsretten som mot voldgiftsdommere. Bestemmelsen gjelder ikke for partenes sakkyndige vitner.

Det følger av fjerde ledd at bestemmelsen kan fravikes ved avtale.

Til § 30 Bistand fra domstolene

Bestemmelsen regulerer voldgiftsrettens adgang til å søke bistand fra de alminnelige domstoler. Paragrafen svarer i det vesentlige til NOU § 5-10. Første ledd første punktum bygger på modelloven artikkel 27, og bestemmelsen har blant annet regler som samsvarer med tvistemålsloven § 462. Spørsmålene er behandlet i 15.13.

Første ledd første punktumslår fast at voldgiftsretten, eller en part med voldgiftsrettens samtykke, kan be om bistand fra de alminnelige domstoler for å få gjennomført bevisføring som ikke oppfylles frivillig. En part kan ikke be om bistand fra domstolene uten voldgiftsrettens samtykke. Domstolene skal yte bistand etter de alminnelige reglene som gjelder for dette, jf. § 6.

Etter første ledd annet punktum skal voldgiftsretten gis rimelig forhåndsvarsel om bevisopptak og bevisundersøkelse, slik at retten får en reell mulighet til å overvære bevisopptaket eller undersøkelsen. Domstolen sørger for at voldgiftsretten får forhåndsvarselet. Dersom voldgiftsretten unnlater å møte, er ikke det til hinder for at bevisopptaket eller granskingen gjennomføres. Har ikke voldgiftsretten fått rimelig forhåndsvarsel, kan det tenkes å gi grunnlag for et nytt bevisopptak. Domstolen kan i et slikt tilfelle også velge å utsette bevisopptaket.

Annet ledd første punktum åpner for at voldgiftsretten kan be de alminnelige domstoler om å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen etter reglene i domstolloven § 51 a i saker hvor EØS-regelverket kommer til anvendelse. Voldgiftsretten kan forelegge spørsmålet av eget initiativ eller etter begjæring fra en part. Partene kan ikke be domstolene om slik foreleggelse direkte. Partene kan avtale at det ikke skal være adgang til å begjære foreleggelse for EFTA-domstolen eller at slik begjæring krever enighet mellom partene. Partene kan imidlertid ikke fravike reglene om hvem som kan fremme begjæring om foreleggelse eller reglene for domstolenes behandling av slik begjæring.

Når voldgiftsretten vil anmode en domstol om å forelegge et tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen, skal voldgiftsretten henvende seg til den domstol som vil være kompetent etter § 6 annet ledd. Voldgiftsretten skal sende med et spørsmålsskrift rettet til EFTA-domstolen utarbeidet på samme måte som en domstol ville gjøre det når den forelegger en sak som den har til behandling, for EFTA-domstolen etter domstolloven § 51 a. Med spørsmålsskriftet må det følge en saksfremstilling som også viser behovet for foreleggelse.

Den domstol som mottar henvendelse fra en voldgiftsrett om foreleggelse for EFTA-domstolen, skal se til at spørsmålsskriftet har en egnet form og ikke er åpenbart ugrunnet. Domstolen er imidlertid ikke pliktig til å vurdere behovet for foreleggelse i samme omfang som den ville gjøre i en sak den selv har til behandling. Dersom spørsmålene ikke har fått en god utforming, kan domstolen sende spørsmålsskriftet tilbake til voldgiftsretten for bearbeiding. Det samme gjelder for saksfremstillingen dersom den ikke anses hensiktsmessig eller tilstrekkelig.

Annet ledd annet punktum er nytt i forhold til NOU § 5-10 annet ledd. Her fremgår det at de alminnelige domstolene kan oppfordre EFTA-domstolen til å gi en rådgivende uttalelse. Bestemmelsen skal synliggjøre at EFTA-domstolen ikke har plikt til å avgi en slik uttalelse, selv om en anmodning kommer fra en ordinær domstol.

Det er de alminnelige domstoler som avgjør om det er grunn til å forelegge tolkningsspørsmålet for EFTA-domstolen. Avgjørelsen er en beslutning og kan ikke påkjæres, jf. henvisningen til domstolloven § 51 a. Heller ikke en beslutning om tilbakesending til voldgiftsretten for videre bearbeiding kan påkjæres.

Kapittel 7. Avgjørelse av voldgiftssaken

Til § 31 Rettsanvendelsen

Paragrafen omhandler hvilket rettslig grunnlag voldgiftsretten skal bygge avgjørelsen på. Den svarer i hovedsak til Tvistemålsutvalgets forslag med unntak av fjerde ledd, som er nytt i forhold til NOU § 6-1. Utvalgets utkast til fjerde ledd er ikke videreført i lovforslaget. Bestemmelsen bygger på modelloven artikkel 28. Innholdet i bestemmelsen svarer i det vesentlige til det som følger av gjeldende rett. Problemstillingene er også behandlet i 16.2.

Første ledd første punktum fastslår at partene kan velge hvilke rettsregler som skal anvendes ved avgjørelsen av de materielle tvistespørsmål. Med rettsregler menes ikke bare hvilken lov som skal anvendes. Partene kan avtale at rettsregler fra ulike rettssystemer kommer til anvendelse. Det kan også avtales at rettsregler som ikke er trådt i kraft, skal legges til grunn.

Annet punktum presiserer at en henvisning til et lands lov ikke omfatter dette landets lovvalgsregler, hvis ikke dette fremgår spesielt.

Annet leddslår fast at dersom ikke partene har avtalt rettsregler i henhold til første ledd, så skal voldgiftsretten anvende de rettsregler som følger av norske lovvalgsregler. På dette punkt er det en forskjell til modelloven, jf. artikkel 28 (2), som gir voldgiftsretten myndighet til selv å finne frem til de anvendelige lovvalgsreglene. Partene kan imidlertid avtale at voldgiftsretten skal bestemme hvilke lovvalgsregler som skal anvendes, jf. første ledd.

Når voldgiftsretten ut fra norske eller avtalte lovvalgsregler skal avgjøre hvilke rettsregler som skal anvendes, vil dette som klar hovedregel bety ett lands materielle rettsregler. Voldgiftsretten kan med andre ord ikke velge mellom flere ulike regelsett slik partene kan avtale etter første ledd. Dette er i samsvar med modellovens artikkel 28 (1) og (2). Ordlyden, men ikke den innholdsmessige betydningen, i § 31 annet ledd fraviker på dette punktet NOU § 6-1 annet ledd, hvor utvalget bruker begrepet «lovregler» for å få frem forskjellen mellom hvilke regelsett som kan anvendes etter paragrafens første og annet ledd.

Tredje ledd omhandler voldgiftsrettens adgang til å avgjøre tvisten etter rimelighet. Det kan bare skje dersom partene uttrykkelig har bemyndiget voldgiftsretten til dette. At bemyndigelsen skal være uttrykkelig, innebærer et krav til klarhet. Det er imidlertid ikke noe krav om skriftlig avtale. At tvisten skal avgjøres etter rimelighet, innebærer at voldgiftsretten ikke trenger å basere avgjørelsen på bestemte rettsregler, men i stedet baserer avgjørelsen på sin egen oppfatning av hva som er rimelig og rettferdig i det konkrete tilfellet.

Fjerde ledd regulerer hvilke rettsregler voldgiftsretten skal anvende når den tar stilling til sin egen domsmyndighet etter § 18 første ledd. Voldgiftsretten skal anvende de rettsregler som følger av § 31, men likevel slik at den er bundet til å anvende de rettsregler som de ordinære domstoler må anvende ved ugyldighetssøksmål etter kapittel 9.

De aktuelle ugyldighetsgrunnene hvor de alminnelige domstoler, og da også voldgiftsretten ved avgjørelse etter § 18 første ledd, kan komme til å måtte anvende andre rettsregler enn det som følger av § 31, er § 43 første ledd bokstav a og annet ledd. Etter § 43 første ledd bokstav a skal domstolene anvende de rettsregler som partene har avtalt eller norsk rett hvis partene ikke har avtalt noe om rettsanvendelsen. Etter § 31 annet ledd skal det lands rett som følger av norske lovvalgsregler anvendes i mangel av avtale, og ikke nødvendigvis norsk rett. Rettslig handleevne skal avgjøres etter det lands rett som følger av norsk internasjonal privatrett, jf. merknadene til § 43 første ledd bokstav a. Ved avgjørelse etter § 43 annet ledd skal domstolen anvende norsk rett uavhengig av hva partene har avtalt eller som følger av § 31.

Modelloven har ingen bestemmelse som svarer til § 31 fjerde ledd. Det er imidlertid lagt til grunn for modelloven artikkel 16 at voldgiftsretten skal anvende de samme rettsregler som de alminnelige domstoler må anvende ved ugyldighetssøksmål etter artikkel 34, jf. Binder s. 111.

Det vises for øvrig til 16.2.4 hvor spørsmålet er nærmere behandlet.

Til § 32 Forholdet til partenes prosesshandlinger. Bevisbedømmelsen

Paragrafen regulerer hvordan partenes prosesshandlinger binder voldgiftsretten. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 6-2. Modelloven har ikke en eksplisitt regulering av dette spørsmålet. Bestemmelsen er ikke nærmere omtalt i proposisjonens alminnelige motiver.

Etter første ledd første punktum kan voldgiftsretten bare avgjøre de krav som er reist i saken. I dette ligger at voldgiftsretten er bundet slik at den bare kan avgjøre det rettsforhold som partene har brakt inn for avgjørelse.

Annet punktum fastslår at partenes påstander angir sakens rammer. Innenfor disse rammene er voldgiftsretten ikke bundet av påstandene, men avgjørelsen kan ikke gå ut på noe kvalitativt annet enn påstandene. Det må ut fra en tolking av påstandene i saken avgjøres om de utgjør en kvantitativ eller en kvalitativ grense. Annet punktum angir også at voldgiftsretten bare kan bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Dette er den samme regel som i dag ofte formuleres som at retten er bundet av partenes anførsler. Påstandsgrunnlag er en betegnelse på de rettsstiftende faktiske forhold en part må påberope for at voldgiftsretten skal kunne bygge på dem. I kravet til påberopelse ligger som hovedregel at parten må ha fremhevet vedkommende forhold som begrunnelse for sitt standpunkt. Så lenge kravet til kontradiksjon er ivaretatt, vil voldgiftsretten også i en viss utstrekning kunne bygge på faktiske forhold som ikke har vært særlig fremhevet av en part.

Annet leddangir at voldgiftsretten må bygge avgjørelsen på de bevis som er ført. Dette må ses i sammenheng med § 28 første ledd om at partene har ansvaret for bevisføringen i saken. Voldgiftsretten er imidlertid ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

Tredje ledd fastsetter at partene kan fravike paragrafen ved avtale.

Til § 33 Oppdeling av forhandling og pådømmelse

Paragrafen regulerer adgangen til å dele opp forhandlingene og pådømmelsen. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 6-3 innholdsmessig, men er litt annerledes utformet. Modelloven inneholder ikke en direkte regulering av spørsmålet, men det synes forutsatt i artikkel 32 (1) at oppdeling kan skje, jf. Binder side 194-195. Spørsmålet er ikke regulert i tvistemålsloven. Oppdeling av forhandling og pådømmelse er behandlet i 16.3.

Første ledd gir voldgiftsretten en helt generell adgang til å dele opp forhandlingene. Voldgiftsretten kan bestemme at forhandlingene foreløpig skal begrenses til ett eller flere krav eller til ett eller flere tvistepunkter. For krav som avgjøres etter muntlig forhandling kan det også være hensiktsmessig at saksforberedelsen deles opp, og voldgiftsretten kan bestemme dette. En oppdeling må ha et fornuftig formål. Dette vil stort sett bare være tilfellet hvor en særskilt behandling av et punkt vil kunne lede til at saken, eller i det minste ett av de krav som er reist i saken, blir løst. Det kan for eksempel gjelde et faktisk forhold som er helt avgjørende for om det fremsatte krav er foreldet.

Det følger av fjerde ledd at paragrafen kan fravikes ved avtale. I forhold til første ledd innebærer dette at voldgiftsretten ikke kan dele opp forhandlingene dersom partene motsetter seg det. Alle partene i tvisten må eventuelt være del av avtalen om at voldgiftsretten ikke skal kunne dele forhandlingene. Det hindrer altså ikke oppdeling at én part motsetter seg dette, men dette vil naturlig være et moment når voldgiftsretten vurderer oppdeling.

Annet ledd åpner for særskilt pådømmelse av ett eller flere krav som er fremmet i saken. Dette vil være praktisk hvor det er forhandlet særskilt om kravene. Annet ledd åpner også for særskilt pådømmelse av en del av et krav. Særskilt pådømmelse kan være praktisk hvor en del av kravet er erkjent, og det er behov for å få dette avgjort særskilt. Det kan også være aktuelt hvor en del av kravet er enkelt å pådømme og det behov for en rask avgjørelse, mens resten av kravet vil kreve en lengre behandling. Det følger av fjerde ledd at partene kan avtale at voldgiftsretten ikke skal kunne pådømme særskilt ett eller flere krav eller del av et krav. Én part alene kan ikke hindre slik særskilt pådømmelse, jf. merknadene til første ledd.

Tredje ledd medfører at det ikke kan avsies særskilt dom om enkelte påstandsgrunnlag. Er det for eksempel gjort gjeldende en foreldelsesinnsigelse mot et krav, og innsigelsen ikke fører frem, kan ikke denne innsigelsen avgjøres særskilt. Hvis innsigelsen fører frem vil resultatet bli at saksøkte frifinnes for kravet som er fremmet mot ham.

Det følger av fjerde ledd at partene kan avtale at voldgiftsretten likevel kan avsi særskilt dom om et påstandsgrunnlag. I enkelte tilfeller kan det være praktisk med særskilt dom om et påstandsgrunnlag, selv om det ikke leder til en avgjørelse av det krav som er fremmet. Det vil kunne gi en mer oversiktlig behandling, og det vil kunne danne et grunnlag for en minnelig løsning. Selv om partene har åpnet for det ved avtale, bør voldgiftsretten bare benytte seg av adgangen til slik oppdeling hvor det fremtrer som klart hensiktsmessig.

Fjerde leddregulerer partenes adgang til å fravike paragrafen ved avtale. Det vises til merknadene til paragrafens enkelte ledd.

Til § 34 Avstemningsregler

Paragrafen regulerer avstemningen i voldgiftsretten. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 6-4. Første ledd første punktum og tredje ledd tilsvarer modelloven artikkel 29. Bestemmelsen har sin parallell i tvistemålsloven § 463, men avviker fra denne på enkelte punkter. Spørsmålet er behandlet i 16.5.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om at voldgiftsretten treffer avgjørelser ved stemmeflertall. Det gjelder alle avgjørelser som voldgiftsretten skal treffe i saken, både materielle og prosessuelle avgjørelser. Voldgiftsretten avgjør selv hva som skal være voteringstema.

Første ledd annet punktumfastsetter at stemmen til voldgiftsrettens leder er avgjørende dersom det ikke er mulig å oppnå en flertallsavgjørelse. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis partene har avtalt at antallet voldgiftsdommere er et partall, eller alle voldgiftsdommerne har forskjellige meninger om hva avgjørelsen skal gå ut på. Det kan også være umulig å oppnå flertallsavgjørelse hvis et mindretall av dommerne nekter å delta i avstemningen, jf. annet ledd.

Første ledd tredje punktumoppstiller en særregel for det tilfellet at det er gitt ulike stemmer for pengebeløp eller andre størrelser. Lederen skal i disse tilfellene ikke ha dobbeltstemme. Retten skal da legge stemmene for høyere beløp eller størrelser sammen med stemmene for de nærmeste følgende beløp eller størrelser til det blir flertall. Hvis en voldgiftsdommer for eksempel stemmer for en erstatning på kr 10000, en dommer for kr 20000 og en for kr 50000, blir domsresultatet kr 20000. Uten denne regelen for pengebeløp eller andre størrelser, ville lederens stemme vært avgjørende. Hvis lederen her hadde stemt for kr 10000 eller kr 50000, ville resultat blitt lite rimelig.

Annet ledd omhandler situasjonen der et mindretall av voldgiftsdommerne nekter å delta i en avstemning. Regelen har til hensikt å avskjære en voldgiftsdommers mulighet for å blokkere avgjørelsesprosessen i voldgiftsretten. I slike tilfeller kan de øvrige voldgiftsdommerne treffe avgjørelsen. Prinsippet om stemmeflertall gjelder. Det er bare i de tilfeller der en voldgiftsdommer nekter å delta at de øvrige dommerne kan avgjøre spørsmålet alene. Nektelse foreligger ikke dersom dommeren har saklig grunn for sitt fravær. Regelen går foran § 16 første ledd om manglende oppfyllelse av voldgiftdommerens oppdrag.

Modelloven inneholder ikke en eksplisitt regulering av denne situasjonen, men rettsstillingen etter modelloven er den samme som etter annet ledd.

Tredje ledd er et unntak fra utgangspunktet om at voldgiftsretten treffer alle avgjørelser ved stemmeflertall. Voldgiftsrettens leder kan alene avgjøre saksbehandlingsspørsmål dersom partene eller en enstemmig voldgiftsrett har bemyndiget lederen til dette. Regelen forutsetter at det er oppnevnt en leder, jf. her også § 13 tredje ledd. Det er bare avgjørelser om saksbehandlingen som er overlatt til lederen. Voldgiftsretten avgjør i tvilstilfeller hvorvidt det er tale om et saksbehandlingsspørsmål eller et materielt spørsmål.

Fjerde leddfastsetter at partene kan fravike hele paragrafen ved avtale.

Til § 35 Forlik

Paragrafen svarer med ett unntak til NOU § 6-5 og er innholdsmessig lik modelloven artikkel 30. Bestemmelsen er ny, men samsvarer reelt sett med hovedtrekkene i tvistemålsloven § 464 fjerde ledd. Spørsmålet er behandlet i 16.6.

Første ledd gir partene adgang til å få et forlik i voldgiftssaken stadfestet i en voldgiftsdom. Voldgiftsretten skal bare stadfeste forliket etter begjæring fra begge parter. Det må imidlertid være tilstrekkelig at den formelle begjæringen kommer fra en av partene, og at den andre parten ikke protesterer mot stadfesting. I motsetning til NOU § 6-5, men i likhet med det som følger av modelloven artikkel 30, skal voldgiftsretten bare stadfeste forliket i en voldgiftsdom hvis den ikke har innvendinger mot det. Vilkåret er en sikkerhetsventil for voldgiftsretten som ikke skal være tvunget til å stadfeste et forlik med de rettsvirkninger det innebærer, hvis forliket for eksempel er i strid med konkurranseregler eller skatteregler. Andre innvendinger kan for eksempel være mistanke om bedrageri eller andre ulovligheter i forbindelse med forliket, eller at forliket er ytterst urimelig. Manglende stadfestelse i voldgiftsdom innebærer at forlikets innhold ikke får retts- og tvangskraftvirkninger, men partene kan likevel være bundet av forliket etter avtalerettslige regler. Voldgiftsretten kan uansett ikke stadfeste et forlik i en voldgiftsdom dersom forliket innebærer en disposisjon i strid med vilkåret om fri rådighet, jf. § 9, eller forliket virker støtende på rettsordenen (ordre public). En voldgiftsdom som stadfester et forlik, trenger ikke å begrunnes, jf. § 36 annet ledd, men skal ellers ha samme form og innhold som en ordinær voldgiftsdom.

Annet ledd fastslår rettsvirkningen av stadfestelsen. En voldgiftsdom som stadfester et forlik, har samme virkning som en voldgiftsdom ellers. Både formelt og reelt er det en voldgiftsdom. Kapitlene 9 og 10 om ugyldighet og om anerkjennelse og fullbyrding får anvendelse på en slik dom. At grunnlaget for dommen er en avtale om hva avgjørelsen skal gå ut på, kan imidlertid få betydning for muligheten for tilsidesetting etter § 43 eller nektelse av anerkjennelse eller fullbyrding etter § 46. For at de relative ugyldighetsgrunner skal gi grunnlag for tilsidesetting, må det som et hovedsynspunkt være nærliggende at grunnene har fått virkning på forliket - enten ved at forlik overhodet ble inngått, eller på dets innhold. Det kan iallfall som hovedregel ikke være nok at ugyldighetsgrunnen bare rammer det forhold at voldgiftsbehandling ble igangsatt eller andre sider ved voldgiftsbehandlingen enn forliket.

Særlige spørsmål oppstår hvis det er knyttet ugyldighet til selve den avtalen som er grunnlag for forliket og derved for dommen. Ugyldighetsgrunnene i §§ 43 og 46 er ikke utformet med denne situasjonen for øyet. § 43 første ledd bokstav a annet alternativ gjelder for eksempel selve avtalen om voldgift og ikke avtale om forlik. Grovere tilfeller av ugyldighet ved forliksavtalen må imidlertid kunne føre til at dommen settes til side etter § 43 annet ledd bokstav b eller nektes anerkjent eller fullbyrdet etter § 46 annet ledd bokstav b, eller eventuelt etter § 43 første ledd bokstav e eller § 46 første ledd bokstav e. Har for eksempel en part holdt tilbake vesentlige bevis i forbindelse med inngåelsen av forliket, vil det kunne være støtende mot rettsordenen om han kan kreve fullbyrdet en dom basert på det forlik han har oppnådd gjennom uredelig opptreden.

Til § 36 Voldgiftsdommen

Paragrafen inneholder de formelle minstekravene til en voldgiftsdom. Den tilsvarer NOU § 6-6, med unntak av femte ledd som ikke inngår i utvalgets forslag. Bestemmelsen er i det vesentlige i samsvar med modelloven artikkel 31. Tvistemålsloven § 464 første til tredje ledd og § 465 regulerer tilsvarende forhold etter gjeldende rett. Det vises til de generelle merknadene i 16.7 om voldgiftsdommens form og innhold og 16.10 om innsendingsplikten i femte ledd.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om at voldgiftsdommen skal være skriftlig og undertegnet av alle voldgiftsdommerne. Det er ikke nødvendig at dommerne undertegner samtidig eller på samme sted. Se merknadene til fjerde ledd om elektronisk voldgiftsdom.

Første ledd annet punktum modifiserer hovedregelen etter første punktum. Selv om hovedregelen er at alle dommerne skal undertegne dommen, gjelder ikke det dersom flertallet undertegner og årsaken til at ikke alle har undertegnet fremgår av dommen. Bestemmelsen skal hindre at en voldgiftsdommer kan blokkere domsavsigelsen ved å unnlate å undertegne. Sammen med regelen i § 34 annet ledd innebærer dette at voldgiftsretten kan avsi dom uten at samtlige voldgiftsdommere deltar. Underskrift fra et flertall av voldgiftsdommerne er tilstrekkelig uansett hva som er begrunnelsen for at noen har unnlatt å undertegne.

Første ledd kan ikke fravikes ved avtale, jf. sjette ledd.

Annet ledd første punktumoppstiller krav til begrunnelse. En voldgiftsdom skal være begrunnet. Partene kan ved avtale fraviket lovens krav til begrunnelse eller oppstille strengere krav til begrunnelse, jf. sjette ledd. Voldgiftsdom som stadfester forlik, jf. § 35, trenger ikke begrunnelse. Bestemmelsen inneholder ikke nærmere krav til begrunnelsen, utover at dommen skal angi de grunner den bygger på. Hvor utførlig begrunnelsen skal være, må vurderes i det konkrete tilfellet, men voldgiftsretten må i det minste redegjøre for hva den har funnet bevist og for rettsanvendelsen.

Annet ledd annet punktum krever at det skal opplyses i dommen om den er enstemmig. Partene kan fravike dette kravet ved avtale, jf. sjette ledd.

Annet ledd tredje punktumoppstiller krav om at det skal opplyses om dissenser, herunder hvem som er uenig og hvilke punkter uenigheten gjelder. Partene kan avtale at dommen ikke skal opplyse om dissenser eller stille strengere krav til opplysninger om dissenser, for eksempel at dissenser skal begrunnes, jf. sjette ledd.

Tredje leddkrever at voldgiftsdommen skal angi tid og sted for domsavsigelsen. Voldgiftsdommen skal anses avsagt på det stedet som er angitt i dommen. Selv om det er et absolutt krav at dommen inneholder en slik angivelse av tid og sted for domsavsigelsen, vil manglende oppfyllelse ikke medføre at dommen er ugyldig. Det er ikke et krav at alle dommerne skal være fysisk samlet i forbindelse med domsavsigelsen. Rådslagning kan skje selv om voldgiftsdommerne befinner seg på forskjellige steder, ved at de kommuniserer pr telefon eller andre kommunikasjonsmidler.

Fjerde ledd bestemmer at voldgiftsretten skal sende et undertegnet eksemplar av voldgiftsdommen til hver av partene. Dette kan godt være en elektronisk versjon av dommen med elektronisk signatur, men en elektronisk voldgiftsdom er pr i dag ikke tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1. Det vises i denne sammenheng til kapittel 21 om elektronisk kommunikasjon.

Femte leddviderefører regelen i tvistemålsloven § 465 annet ledd om at voldgiftsretten skal sende et eksemplar av voldgiftsdommen til tingretten. Hvilken tingrett som er kompetent til å motta dommen, følger av § 6 annet ledd.

Sjette leddangir at annet og fjerde ledd kan fravikes ved avtale.

Til § 37 Avslutning av voldgiftssaken

Paragrafen angir når voldgiftssaken skal anses avsluttet. Den tilsvarer NOU § 6-7 og bygger på modelloven artikkel 32. Tvistemålsloven har ingen tilsvarende regulering. Bestemmelsen er ikke omtalt i proposisjonens alminnelige motiver.

I tillegg til de tilfeller som er nevnt i § 37 angir også § 27 første ledd og § 41 første ledd annet punktum tilfeller der saken avsluttes ved heving.

Første leddangir at voldgiftssaken avsluttes med avsigelsen av den avsluttende voldgiftsdommen eller ved voldgiftsrettens beslutning om heving etter annet til fjerde ledd. Den avsluttende voldgiftsdommen er den dommen som naturlig avslutter hele voldgiftssaken, i motsetning til for eksempel en deldom. Voldgiftsdom som stadfester et forlik, har samme virkning som voldgiftsdom som avslutter saken, jf. § 35 annet ledd.

Annet ledd angir at voldgiftsretten skal heve saken dersom saksøkeren frafaller kravet, med mindre saksøkte motsetter seg heving og voldgiftsretten finner at saksøkte har saklig grunn for å få voldgiftsdom. Saksøkte kan for eksempel ha behov for en rettskraftig avgjørelse for å unngå gjentatte voldgiftssaker om det samme spørsmålet.

Tredje ledd angir at voldgiftsretten skal heve saken dersom partene er enige om det. Slik enighet kan også oppnås gjennom en avtale som innebærer at voldgiftsretten skal heve saken på en bestemt dato eller etter utløpet av en bestemt tidsperiode.

Fjerde leddbestemmer at voldgiftsretten skal heve saken av eget tiltak dersom den finner at en fortsettelse av saken er unødvendig eller umulig. Bestemmelsen inneholder ikke en nærmere angivelse av når fortsettelsen av en sak er unødvendig eller umulig. Dette beror på en konkret vurdering. Et slikt tilfelle vil blant annet foreligge hvis saken blir gjenstandsløs.

Femte ledd angir at voldgiftsrettens myndighet i utgangspunktet opphører samtidig med at voldgiftssaken er avsluttet. Det er to unntak fra dette utgangspunktet. For det første kan voldgiftsretten ha fortsatt myndighet hvis partene begjærer retting eller tilleggsdom etter § 38. For det annet kan voldgiftsretten ha fortsatt myndighet til å fortsette behandlingen etter henvisning fra den alminnelige domstol som behandler sak om tilsidesettelse, jf. § 44 annet ledd.

Til § 38 Retting av voldgiftsdommen. Tilleggsdom

Paragrafen gjelder retting av voldgiftsdommen og avsigelse av tilleggsdom. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til NOU § 6-8. Innholdet svarer, med unntak for tolkning, til modelloven artikkel 33. Bestemmelsen viderefører med enkelte endringer tvistemålsloven §464 tredje ledd. Retting og tilleggsdom er behandlet i 16.8.

Første ledd gir partene rett til å be voldgiftsretten om å rette voldgiftsdommen eller avsi tilleggsdom.

Første ledd bokstav agjelder retting av feil i hele dommen, både innledning, begrunnelse og slutning. Det er bare feil som består i at dommen har fått en utforming som ikke stemte med voldgiftsrettens mening, som kan rettes. Dommens innhold kan ikke rettes. Det må dreie seg om en klar feil. Vilkåret er noe mindre strengt enn at feilen må være åpenbar. Oppregningen av typer feil er ikke uttømmende, men det må dreie seg om en liknende type feil. At retten har oppfattet bevisføringen uriktig eller tatt feil med hensyn til rettsanvendelsen, kan ikke rettes.

Første ledd bokstav b gjelder avsigelse av tilleggsdom når voldgiftsretten av en eller annen årsak ikke har avgjort et krav som skulle ha vært avgjort i dommen. Kravet må være fremsatt i voldgiftssaken.

Anmodning om retting eller tilleggsdom må fremsettes innen én måned etter at dommen er mottatt. Partene kan avtale kortere eller lengre frist, jf. femte ledd.

Etter annet ledd første punktumskal anmodningen til voldgiftsretten samtidig meddeles de øvrige parter. Bestemmelsen inneholder ikke en angivelse av virkningen av unnlatt meddelelse, men § 20 vil oftest nødvendiggjøre at de øvrige partene må få anledning til å uttale seg om den fremsatte anmodningen.

Etter annet ledd annet punktumskal voldgiftsretten ta en anmodning som oppfyller vilkårene i første ledd til følge dersom den er berettiget.

Annet ledd tredje punktumoppstiller en frist for retting på én måned etter at voldgiftsretten mottok anmodningen.

Annet ledd fjerde punktum oppstiller frist for tilleggsdom på to måneder etter at voldgiftsretten mottok anmodning om tileggsdom. Fristen for tilleggsdom avviker fra NOU § 6-8 annet ledd, men er mer i samsvar med modelloven artikkel 33 (3), som oppstiller en frist på 60 dager.

Tredje ledd gjelder voldgiftsrettens adgang til å rette av eget tiltak. Frist for slik retting er én måned etter domsavsigelsen. Tilleggsdom kan bare foretas etter anmodning fra en av partene. Partene skal varsles og gis mulighet til å uttale seg før voldgiftsretten foretar retting etter tredje ledd, jf. annet punktum.

Fjerde leddangir at reglene om voldgiftsdommers form og innhold i § 36 også gjelder for retting av voldgiftsdommen og avsigelse av tilleggsdom. En retting blir en del av den allerede avsagte voldgiftsdommen, mens tilleggsdommen utgjør en egen voldgiftsdom.

Femte ledd angir at § 38 kan fravikes ved avtale, med unntak av adgangen til å rette feil som nevnt i første ledd bokstav a. Det kan altså ikke avtales at slike feil ikke skal kunne rettes.

Kapittel 8. Sakskostnader

Til § 39 Omkostninger til voldgiftsretten

Paragrafen regulerer omkostningene til voldgiftsretten og svarer til NOU § 7-1. Modelloven inneholder ingen regulering av saksomkostningsspørsmålet. Tvistemålsloven har ikke regler om sakskostnader i voldgiftssaker, men det er antatt at tvistemålslovens alminnelige regler om sakskostnader gjelder så langt de passer. Spørsmålet er nærmere behandlet i 16.9.

Første ledd første punktum angir hovedregelen om at voldgiftsretten fastsetter sin egen godtgjørelse og utgiftsdekning. Med utgiftsdekning menes alle utgifter som voldgiftsretten har hatt i tilknytning til voldgiftsbehandlingen. Slike utgifter kan for eksempel være utgifter til leie av rettslokaler eller utgifter til tolk i forbindelse med avhør av sakkyndige oppnevnt av voldgiftsretten. De nevnte utgiftene kan være forskuttert av en eller flere av partene og vil da inngå i partenes omkostningskrav, jf. § 40 annet ledd.

Annet punktumåpner for at fastsettelsen av voldgiftsrettens godtgjørelse og utgiftsdekning kan tas inn i voldgiftsdommen eller i avgjørelsen som avslutter saken. Med voldgiftsdom menes både en eventuell særskilt pådømmelse etter § 33 eller den voldgiftsdommen som avslutter saken. Det må fremgå hvem av voldgiftsdommerne som er kreditor for de ulike beløpene. I motsatt fall har betaling til en av dommerne frigjørende virkning. I de tilfeller der saken ikke avsluttes med en voldgiftsdom, inntas det utestående beløpet i den avgjørelsen som avslutter saken.

Tredje punktumbestemmer at beløpet forfaller til betaling én måned etter at dommen eller avgjørelsen er avsagt. Retting eller avsigelse av tilleggsdom påvirker ikke forfallstidspunktet. Ofte vil det imidlertid ved retting eller tilleggsdom påløpe ytterligere kostnader som da kan kreves dekket. Dette beløpet kan tas inn i forbindelse med rettingen eller tilleggsdommen.

Bestemmelsen inneholder ingen regler om voldgiftsrettens krav på renter ved forsinket betaling. Dette spørsmålet reguleres av de alminnelige regler for krav på renter ved forsinket betaling.

Første ledd kan fravikes ved avtale mellom partene og voldgiftsretten, men derimot ikke ved en avtale partene i mellom. Partene og voldgiftsdommerne kan avtale at godtgjørelsen skal fastsettes på en annen måte, for eksempel kan godtgjørelsen mv. være forhåndsavtalt. Det kan også avtales at fastsettelsen av godtgjørelse mv. etter første punktum ikke skal fastsettes i voldgiftsdommen. Voldgiftsretten mister ikke sitt krav selv om det ikke inntas i dommen eller avgjørelse som avslutter saken. Kravet må i så fall gjøres gjeldende som et alminnelig pengekrav overfor partene. Det er imidlertid bare fastsettelse i dom mv. i henhold til annet punktum som er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven og som kan bringes inn for domstolene etter tredje ledd. Partene og voldgiftsretten må også kunne avtale kortere eller lengre forfallstid selv om beløpet er fastsatt som angitt i annet punktum.

Etter annet ledd er partene solidarisk ansvarlige for omkostningene til voldgiftsretten, hvis ikke voldgiftsretten og partene har avtalt noe annet. Solidaransvaret omfatter både voldgiftsrettens godtgjørelse og utgiftsdekning. Dette ansvaret er oppstilt av hensyn til voldgiftsretten, og gjelder uavhengig av hvordan kostnadene blir fordelt mellom partene etter § 40 første ledd.

Tredje ledd første punktumangir at voldgiftsrettens fastsettelse av sin egen godtgjørelse og utgiftsdekning blir tvangskraftig dersom den ikke bringes inn for domstolene innen nærmere angitte frister. Tvangskraft inntrer bare dersom fastsettelsen er inntatt i en dom eller i avgjørelsen som avslutter saken, jf. første ledd annet punktum. I andre tilfeller må voldgiftsdommerne anlegge et alminnelig søksmål mot partene for å få tvangsgrunnlag for pengekravet.

Fristen for å bringe voldgiftsrettens fastsettelse av godtgjørelsen og utgiftsdekningen inn for domstolene, er én måned fra parten mottok omkostningsavgjørelsen. Voldgiftsdommerne blir motpart ved en slik begjæring, og har i denne sammenheng vanlige partsrettigheter. Når avgjørelsen anses mottatt, er regulert i § 3. Fristen avbrytes etter reglene i domstolloven § 146.

Tredje ledd annet punktum regulerer fristen dersom voldgiftsretten blir anmodet om å foreta retting eller avsi tilleggsdom etter § 38. Det løper da en ny frist på én måned fra den dag parten mottok avgjørelse etter § 38 annet eller tredje ledd. Det løper også en ny frist der avgjørelsen går ut på at en anmodning om retting eller tilleggsdom ikke blir tatt til følge.

Tredje ledd tredje punktum viser til at de alminnelige domstolene avgjør omkostningsspørsmålet ved kjennelse. Kjennelsen kan påkjæres.

Bestemmelsen angir ikke etter hvilke kriterier domstolene skal prøve omkostningene. Ved prøvingen må domstolen legge betydelig vekt på vanlige normer for honorarer som voldgiftsdommer.

Tredje ledd fjerde punktumbestemmer at domstolens avgjørelse om nedsettelse av omkostningene får virkning for samtlige parter, også de parter som ikke brakte spørsmålet inn for domstolene.

Domstolens avgjørelse av omkostningsspørsmålet får ingen betydning for voldgiftsdommen for øvrig. At omkostningsspørsmålet verserer for eller er avgjort av domstolene, får heller ingen betydning for søksmålsfristen etter § 44.

Til § 40 Fordeling av sakskostnader

Paragrafen gjelder fordelingen av sakskostnadene mellom partene. Den tilsvarer NOU § 7-2. Verken modelloven eller tvistemålsloven har en slik bestemmelse. Problemstillingen er også behandlet i 16.9.

Første ledd gjelder fordeling av kostnader til voldgiftsretten. Slike omkostninger skal etter begjæring fra en part fordeles mellom partene slik voldgiftsretten finner riktig. Partene kan avtale en annen fordeling, jf. fjerde ledd. Dersom voldgiftsretten har grunnlag for å pålegge en part å dekke motpartens sakskostnader etter annet ledd, vil det normalt være rimelig at vedkommende også i det interne forhold blir pålagt å betale omkostningene til voldgiftsretten. Partenes utgifter til voldgiftsretten vil jo i realiteten nettopp være en del av partenes kostnader forbundet med saken.

Dersom det ikke blir truffet noen avgjørelse om fordeling etter første ledd, er det opp til partene å bli enige om hvordan omkostningene til voldgiftsretten skal fordeles mellom dem. Uansett er begge parter solidarisk ansvarlige overfor voldgiftsretten for alle voldgiftsrettens omkostninger, jf. § 39 annet ledd.

Annet ledd gjelder partenes kostnader med saken. Voldgiftsretten kan etter begjæring fra en part pålegge en annen part å dekke hele eller deler av partens omkostninger. Partene kan avtale en annen fordeling eller fremgangsmåte for fordeling, medregnet særskilte regler som voldgiftsretten skal avgjøre omkostningsspørsmålet etter, jf. fjerde ledd. Partenes kostnader med saken vil blant annet kunne omfatte utgifter til prosessfullmektig, vitner og utgifter til tolk som parten selv skal dekke. Partens andel av omkostninger til voldgiftsretten omfattes ikke. Fordelingen av disse er uttømmende regulert i første ledd.

Bestemmelsen inneholder ikke noen nærmere angivelse av når det er riktig å pålegge en part å dekke hele eller deler av motpartens omkostninger. Voldgiftsretten er ikke bundet av tvistemålslovens regler om saksomkostninger, men bør ved avgjørelsen se hen til de prinsipper for avgjørelse av saksomkostningskrav som gjelder i saker for de alminnelige domstoler.

Etter tredje ledd første punktumskal voldgiftsrettens fordeling av omkostninger mellom partene skje i dommen eller den avgjørelsen som avslutter saken.

Annet punktum slår fast at fordelingen er endelig. Den blir retts- og tvangskraftig på samme måte som dommen eller avgjørelsen for øvrig. Dette innebærer at den, i motsetning til avgjørelse etter § 39 første ledd, ikke kan bringes inn til domstolene for materiell overprøving. Dette sikrer en effektiv avslutning på voldgiftssaken og hindrer at den fortsetter i form av en tvist om fordelingen av sakskostnader mellom partene, men legger også et ansvar på voldgiftsretten for å sikre en rettferdig fordeling av sakskostnadene også der partene i voldgiftssaken er langt fra jevnbyrdige. I eventuell sak etter kapitlene 9 eller 10 vil imidlertid avgjørelsen være omfattet på linje med voldgiftsdommen for øvrig.

Fordelingen mellom partene blir uforandret selv om omkostningene til voldgiftsretten blir redusert ved avgjørelse av domstolen etter § 39 tredje ledd.

Fjerde ledd angir at paragrafen kan fravikes ved avtale mellom partene.

Til § 41 Sikkerhetsstillelse

Paragrafen gjelder partenes sikkerhetsstillelse for voldgiftsrettens omkostninger. Den tilsvarer NOU § 7-3. Verken modelloven eller tvistemålsloven inneholder en slik bestemmelse. Problemstillingen er også behandlet i 16.9.

Første ledd første punktumslår fast at voldgiftsretten kan pålegge partene å stille sikkerhet for voldgiftsrettens omkostninger, med mindre annet er avtalt mellom voldgiftsretten og partene. Voldgiftsretten kan gi pålegg om sikkerhetsstillelse før eller under voldgiftsbehandlingen og ytterligere sikkerhet kan kreves. Voldgiftsretten kan også pålegge særskilt sikkerhetsstillelse knyttet til enkelte krav. Et pålegg om sikkerhetsstillelse skal rette seg til alle partene med like andeler. Unntak fra dette gjelder der partene har avtalt en annen kostnadsdeling seg i mellom. Regelen gir ikke noen anvisning på hvor stor sikkerheten skal være. Dette er opp til voldgiftsretten å vurdere. Sikkerhetens størrelse må stå i et rimelig forhold til voldgiftsrettens forventede kostnader.

Første ledd annet punktumbestemmer at voldgiftsretten helt eller delvis kan avslutte voldgiftssaken dersom ikke pålagt sikkerhet blir stilt. Dersom det er krevd særskilt sikkerhet knyttet til et enkelt krav, er det bare for dette kravet voldgiftssaken kan avsluttes.

Bestemmelsen regulerer ikke når voldgiftsretten kan tiltre sikkerheten. Voldgiftsretten må kunne benytte seg av sikkerheten under voldgiftsbehandlingen til dekning for påløpte utlegg. Når det gjelder voldgiftsrettens godtgjørelse, kan sikkerheten først tiltres når beløpet har forfalt til betaling.

Annet leddgjelder situasjonen der en part unnlater å stille pålagt sikkerhet. Voldgiftsretten kan da avslutte voldgiftssaken etter første ledd annet punktum. For å unngå dette kan den annen part stille hele sikkerheten. Parten kan i stedet bringe tvisten inn for domstolen til avgjørelse. Retten til å bringe tvisten inn for domstolen i et slikt tilfelle gjelder uten hensyn til om voldgiftsretten avslutter hele eller deler av voldgiftssaken som følge av manglende sikkerhetsstillelse. De øvrige partene kan da ikke påberope seg voldgiftsavtalen som rettergangshinder.

Kapittel 9. Ugyldighet

Til § 42 Krav om tilsidesetting av voldgiftsdommen

Paragrafen innleder kapittel 9 som oppstiller regler om ugyldighetssøksmål, hvilke ugyldighetsgrunner som kan gjøres gjeldende og fristene for å reise søksmål om gyldigheten av en voldgiftsdom. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 8-1. I modelloven er reglene om ugyldighet samlet i artikkel 34, og § 42 tilsvarer modelloven artikkel 34 (1). I kapittel 9 er reglene om ugyldighet delt opp i tre paragrafer. I hovedtrekk videreføres de gjeldende ugyldighetsreglene fra tvistemålsloven kapittel 32, med enkelte endringer på detaljplanet og i fristreglene. Reglene om ugyldighet er behandlet i kapittel 17 i de alminnelige motiver.

Paragrafen fastslår at en voldgiftsdom bare kan settes til side som ugyldig gjennom et søksmål for de alminnelig domstoler etter de reglene som følger av §§ 43 og 44. Domstolene har ikke kompetanse til å sette til side en voldgiftsdom etter en materiell overprøving, jf. § 6 første ledd som bestemmer at domstolene bare kan behandles tvister som hører under voldgift i den utstrekning det følger av loven her.

Det er bare voldgiftsdom som kan settes til side etter § 42. Inn under begrepet voldgiftsdom hører alle avgjørelser av voldgiftsretten som avgjør materielle krav, herunder saksomkostningskrav, både deldommer og avsluttende dommer. Også forlik som er stadfestet i en voldgiftsdom, jf. § 35, er omfattet. Avgjørelse av prosessuelle spørsmål eller beslutning om midlertidig sikringstiltak er ikke omfattet av § 42. Heller ikke voldgiftsrettens fastsetting av egen godtgjørelse og utgiftsdekning i voldgiftsdommen, jf. § 39 første ledd, er omfattet. En deldom som går ut på midlertidig sikring av tvistegjenstanden uten å avgjøre den materielle tvisten, må imidlertid også kunne settes til side etter § 42, se for øvrig 13.2 om slik foreløpig dom.

Paragrafen er ikke til hinder for at partene avtaler at en voldgiftsdom skal være gjenstand for overprøving ved en annen voldgiftsrett.

Til § 43 Ugyldighetsgrunner

Paragrafen angir ugyldighetsgrunnene og tilsvarer NOU § 8-2 med unntak av første ledd bokstav d som i § 43 er splittet opp i bokstav d og e. Den svarer til modelloven artikkel 34 (2), med unntak av første ledd bokstav e og tredje ledd. I tvistemålsloven er ugyldighetsgrunnene angitt i §§ 467 og 468. Ugyldighetsgrunnene er behandlet generelt i kapittel 17. Når det gjelder forholdet mellom ugyldighetsgrunnene i § 43 og ugyldighetsgrunnene etter gjeldende rett, vises til NOU del II kap. 8.11 (s. 76-78).

Første og annet ledd lister opp de ulike ugyldighetsgrunnene. Opplistingen er uttømmende. En slik uttømmende regulering innebærer trolig en viss innstramming i forhold til gjeldende rett. Ugyldighetsgrunnene svarer til de forhold som kan være til hinder for anerkjennelse og fullbyrding etter § 46, som igjen i det vesentlige svarer til de grunner som etter New York-konvensjonen kan være til hinder for fullbyrding. Likheten mellom ugyldighetsgrunnene og de forhold som kan hindre anerkjennelse og fullbyrding, er tilsiktet.

Det er en sentral forskjell mellom ugyldighetsgrunnene i første og annet ledd. Første ledd angir de relative gyldighetsgrunnene som må påberopes av en part. De forholdene som er nevnt i annet ledd skal domstolen ta stilling til av eget tiltak, uavhengig av om de er påberopt av en part. Dette er absolutte ugyldighetsgrunner. Tvistemålsloven §§ 467 og 468 angir på samme måte henholdsvis absolutte og relative ugyldighetsgrunner.

Første ledd bokstav a gjelder slike ugyldighetsgrunner som er nevnt i modelloven artikkel 34(2)(a)(i). Det er for det første de tilfeller der en av partene i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne. Det er ikke spesifisert hvilken lov som regulerer partenes rettslige handleevne. Hovedregelen vil være at det er den enkelte parts hjemlandslov, se Gaarders Innføring i internasjonal privatrett, ved Hans Petter Lundgaard, Oslo 2000, s. 175-177. Er vedkommende part hjemmehørende i Norge, vil altså spørsmålet om hennes eller hans rettslige handleevne bli avgjort etter norsk rett.

Videre gjelder første ledd bokstav a de tilfeller hvor voldgiftsavtalen er ugyldig av andre grunner enn manglende rettslig handleevne. I forbrukerforhold kan avtalen være ugyldig på grunn av at formkravene ikke er oppfylt eller fordi voldgift er avtalt før tvisten oppstod, jf. § 11. Gyldighetsspørsmålet skal avgjøres etter den rett partene har avtalt og i mangel av avtale om dette etter norsk rett. Dette er i samsvar med modelloven.

Første ledd bokstav b omfatter situasjonen der den part som har anlagt ugyldighetssøksmålet, ikke ble gitt tilstrekkelig varsel om oppnevningen av en voldgiftsdommer eller om voldgiftssaken, eller ikke har fått anledning til å fremstille sitt syn på saken.

Første ledd bokstav cgjelder tilfeller der voldgiftsdommen ligger utenfor voldgiftsrettens domsmyndighet. Dette vil være situasjonen både der det ikke foreligger noen voldgiftsavtale og der voldgiftsretten går utenfor voldgiftsavtalen. Innsigelse om at voldgiftsretten mangler domsmyndighet kan gå tapt etter § 18 tredje ledd og kan da heller ikke gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Første ledd bokstav d omfatter den situasjon at voldgiftsretten har en uriktig sammensetning, dvs. en sammensetning som er i strid med partenes avtale eller med de lovregler som i mangel av avtale skal legges til grunn. I tillegg til antallet voldgiftsdommere gjelder dette også krav til upartiskhet og uavhengighet og avtalte kvalifikasjoner. Innsigelse mot en voldgiftsdommer skal behandles under voldgiftsbehandlingen og kan ikke senere brukes som ugyldighetsgrunn, jf. § 15. Innsigelse mot en voldgiftsdommer kan også gå tapt etter § 15 første ledd. Dersom voldgiftsretten har avsagt dom i saken før tingretten har avsagt kjennelse i sak hvor voldgiftsretten ikke har tatt innsigelse mot voldgiftsdommeren til følge, kan innsigelsen likevel brukes som ugyldighetsgrunn, se 14.5.4 om forholdet mellom bokstav d og § 15.

Første ledd bokstav e regulerer ugyldighet når saksbehandlingen i voldgiftsretten har vært i strid med lovens saksbehandlingsregler eller partenes avtale. Det er et vilkår at det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for resultatet. Innsigelse om at behandlingen har vært i strid med fravikelige lovbestemmelser eller avtale, kan gå tapt etter § 4, og kan da ikke brukes som ugyldighetsgrunn. Hvis partene ved avtale har fraveket ufravikelige lovregler, er behandling i strid med slike avtalebestemmelsene ikke ugyldighetsgrunn.

Kravet om at det skal være nærliggende at saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold skiller seg fra modelloven artikkel 34 (2) (a) (iv).

Annet leddangir de ugyldighetsgrunner som domstolen av eget tiltak skal undersøke om foreligger. Det er en forutsetning at spørsmålet om gyldigheten av voldgiftsdommen er brakt inn for domstolene. Ugyldighetsgrunnene får således ikke virkning av seg selv.

Annet ledd bokstav a omfatter de tilfeller der voldgiftsdommen avgjør en tvist som ikke kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett. Dette spørsmålet må vurderes etter § 9 om hva som kan være gjenstand for voldgift, se nærmere 10.1.

Annet ledd bokstav b omfatter de tilfeller der voldgiftsdommen virker støtende på rettsordenen. Bestemmelsen er en ordre public-regel og retter seg mot voldgiftsdommer der fundamentale rettsprinsipper av materiell eller prosessuell karakter er tilsidesatt. Bestemmelsens innhold har likhetstrekk med det som følger av tvistemålsloven § 467 nr. 4 om at voldgiftsdommen ikke må stride mot lov eller ærbarhet. Annet ledd bokstav b er generelt formulert. Den skal ha et meget snevert anvendelsesområde. At dommen strider mot en preseptorisk lovregel, betyr ikke uten videre at dommen er ugyldig etter ordre public-regelen. Det må dreie seg om mer grunnleggende regler eller prinsipper i materiell lovgivning eller om saksbehandlingen. Bestemmelsen samsvarer med modelloven artikkel 34 (2) (b).

Tredje leddangir generelt at en ugyldighetsgrunn bare får virkning på den del av en voldgiftsdom den rammer. Øvrige deler av voldgiftsdommen er gyldig. Dette vil eksempelvis være tilfellet hvis voldgiftsretten i dommen også har avgjort en tvist som den ikke hadde domsmyndighet til å avgjøre. I et slikt tilfelle blir avgjørelsen av den tvisten som omfattes av domsmyndigheten ikke satt til side. Regelen gjelder for alle ugyldighetsgrunnene. Etter ordlyden er det her forskjell fra modelloven, som uttrykkelig nevner dette bare ved én av ugyldighetsgrunnene, jf. artikkel 34 (2) (a) (iii).

Til § 44 Søksmålsfrist og behandling av søksmålet

Paragrafen regulerer søksmålsfrister ved krav om tilsidesetting av voldgiftsdom og behandlingen av slike søksmål. Videre regulerer den virkningen for voldgiftsavtalen av at en voldgiftsdom settes til side. Paragrafen bygger på NOU § 8-3 og svarer til modelloven artikkel 34 (3), med unntak av tredje ledd. Søksmålsfrister etter gjeldende rett er regulert i tvistemålsloven § 469. Problemstillingene er behandlet i kapittel 17.

Etter første ledd første punktummå et ugyldighetssøksmål anlegges innen tre måneder fra den dag parten mottar voldgiftsdommen. Dette gjelder alle ugyldighetsgrunnene i § 43 og uavhengig av partenes kunnskap om de forhold som begrunner ugyldigheten. Dersom ugyldighetssøksmål er anlagt innen fristen, kan en part påberope andre ugyldighetgrunner nevnt i § 43 i den grad dette tillates etter de alminnelige reglene i tvistemålsloven. Domstolen skal uansett av eget tiltak undersøke om ugyldighetsgrunnene i § 43 annet ledd foreligger dersom søksmål er anlagt innen fristen.

Utgangspunktet for fristen er den dagen parten mottar dommen. Når voldgiftsdommen anses mottatt, er regulert i § 3. Fristen avbrytes etter reglene i domstolloven § 146.

Tremånedersfristen gjelder selv om spørsmål om domsmyndighet etter § 18 eller innsigelse mot en voldgiftsdommer etter § 15, fortsatt verserer for de alminnelige domstoler, se hhv. 12.3.4 og 14.5.4 om disse situasjonene.

Første ledd annet punktum oppstiller unntak fra utgangspunktet om at fristen løper fra den dag parten mottar voldgiftsdommen. Når voldgiftsretten foretar retting eller avsier tilleggsdom etter § 38 løper fristen fra det tidspunktet partene har mottatt den avgjørelsen som retter dommen eller tilleggsdommen.

Første ledd tredje punktumbestemmer at der en anmodning om retting eller avsigelse av tilleggsdom ikke tas til følge, løper fristen fra parten mottok avgjørelsen om dette.

Annet leddomhandler virkningen av at det er grunnlag for å sette voldgiftsdommen til side. Hvis en av partene ber om det, kan domstolen da utsette saken om tilsidesetting og henvise voldgiftssaken til videre behandling og ny avgjørelse i voldgiftsretten. Det er et vilkår at videre behandling i voldgiftsretten eller en ny avgjørelse kan avhjelpe grunnlaget for ugyldighet. Domstolen må foreta en foreløpig vurdering av om det er grunnlag for ugyldighet og vurdere om videre behandling i voldgiftsretten kan avhjelpe den mulige ugyldighetsgrunnen. Retten må sette en frist for voldgiftsrettens videre behandling. Etter utløpet av fristen fortsetter saken om tilsidesetting på grunnlag av den nye eller rettede avgjørelsen fra voldgiftsretten, eller på grunnlag av den opprinnelige avgjørelsen dersom voldgiftsretten av ulike grunner ikke har kunnet fortsette behandlingen. Bestemmelsen har betydning i tilfeller hvor feilen som kan føre til ugyldighet, kunne vært avhjulpet ved retting, men hvor fristen for dette er oversittet. Den kan også ha betydning ved rent formelle feil, som der voldgiftsdommen ikke er undertegnet. Annet ledd er mer i samsvar med modelloven artikkel 34 (4) enn NOU § 8-3 annet ledd.

Tredje ledd regulerer virkningen for den aktuelle voldgiftsavtalen hvis voldgiftsdommen er ugyldig og blir satt til side av domstolen. Hvis ikke annet er avtalt, blir voldgiftsavtalen igjen virksom mellom partene. Det kan imidlertid følge av begrunnelsen i dommen om tilsidesetting, at voldgiftsavtalen ikke lenger kan være virksom mellom partene for så vidt gjelder den aktuelle tvisten. Denne presiseringen er ny i lovteksten i forhold til Tvistemålsutvalgets forslag. Dette gjelder typisk hvis voldgiftsavtalen er ugyldig eller den konkrete tvisten ikke kan voldgis, enten fordi den ikke er omfattet av avtalen eller fordi den ikke kan avgjøres ved voldgift etter norsk rett. I disse tilfellene kan ikke en part påberope seg avtalen som grunnlag for at tvisten på nytt skal bringes inn for en voldgiftsrett til avgjørelse. Modelloven har ikke en tilsvarende regulering.

Kapittel 10. Anerkjennelse og fullbyrding

Til § 45 Anerkjennelse og fullbyrding

Paragrafen innleder kapittel 10 som har regler om anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdommer. I modelloven er disse reglene gitt i artikkel 35 og 36. Bestemmelsen tilsvarer NOU § 9-1 og dekker det samme som modelloven artikkel 35. Reglene i kapittel 10 innebærer visse endringer i forhold til gjeldende rett, se 18.1 om gjeldende rett. Anerkjennelse og fullbyrding av dommer er behandlet generelt i kapittel 18 i de alminnelige motiver.

Første leddslår fast at en voldgiftsdom skal anerkjennes og fullbyrdes etter de regler som fremgår av §§ 45 og 46. Dette gjelder både norske og utenlandske voldgiftsdommer. Det gjelder ikke noe gjensidighetsprinsipp i den forstand at det kreves at det landet som voldgiftsdommen er avsagt i, skal anerkjenne og fullbyrde norske voldgiftsdommer. Anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske dommer er etter gjeldende rett regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f, jf. tvistemålsloven § 167 jf. § 168, jf. særlig New York-konvensjonen.

Begrepet voldgiftsdom i § 45 har samme innhold som i § 42 og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Annet ledd fastsetter hvilke formelle krav som må overholdes av en part som ønsker en voldgiftsdom anerkjent eller fullbyrdet. Voldgiftsdommen må etter første punktum legges frem i original eller attestert kopi. Dersom dommen ikke er på norsk, svensk, dansk eller engelsk, må det etter annet punktum også legges frem en autorisert oversettelse til ett av disse språkene. Krav til autorisert oversettelse innebærer at oversettelsen må være gjort eller godkjent av en statsautorisert translatør, eller tilsvarende i andre land. Domstolen kan kreve dokumentasjon for at oversetteren eller den som har godkjent oversettelsen, innehar nødvendig autorisasjon fra det land vedkommende har sitt virke i.

Etter tredje punktum kan vedkommende myndighet eller domstol også kreve fremlagt grunnlaget for voldgiften. Dette betyr ikke at det må foreligge en skriftlig voldgiftsavtale, men det kan kreves dokumentasjon for at voldgift er avtalt eller for at parten er blitt bundet til voldgift, for eksempel ved ikke i tide å reise innsigelse om at voldgift ikke er avtalt.

Tredje ledd viser til at fullbyrding skal skje etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven så langt ikke annet følger av kapittel 10. Anerkjennelse vil i praksis være aktuelt der voldgiftsdommen kreves lagt til grunn i ulike relasjoner av domstoler eller forvaltningsorganer. Fremgangsmåten for anerkjennelse følger av de alminnelige reglene som gjelder i det aktuelle tilfellet.

Til § 46 Forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrding

Paragrafen angir forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrding og tilsvarer NOU § 9-2 med unntak av første ledd bokstav d, som i § 46 er splittet opp i bokstav d og e. Bestemmelsen svarer til modelloven artikkel 36 (1), med unntak av første ledd bokstav e og tredje ledd. Innsigelser mot fullbyrding er i dag regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 og tvistemålsloven § 470.

De forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrding, svarer i det vesentlige til de grunner som etter New York-konvensjonen er til hinder for fullbyrding, og i hovedsak også til de grunner som kan medføre at en voldgiftsdom blir satt til side som ugyldig etter § 43.

Selv om grunnene for å sette til side en voldgiftsdom i det vesentlige er de samme som hindrer anerkjennelse og fullbyrding, er det to praktisk viktige forskjeller. For det første kan den materielle avgjørelsen knyttet til at en tvist overholdet ikke kan voldgis, jf. § 43 annet ledd og § 46 annet ledd, variere mellom det landet hvor ugyldighet skal avgjøres, og det landet hvor anerkjennelse eller fullbyrding skal avgjøres. For det annet vil en ugyldighetsdom hindre anerkjennelse og fullbyrding i alle andre land, jf. § 46 første ledd bokstav f, mens en nektelse av anerkjennelse og fullbyrding bare har virkning i det aktuelle landet hvor dette forholdet er avgjort.

Første og annet ledd inneholder en uttømmende oppregning av de forhold som kan være til hinder for anerkjennelse og fullbyrding. Forhold som opplistet i første ledd må, i likhet med § 43 første ledd, påberopes av en part, mens domstolen av eget tiltak skal ta stilling til forholdene i annet ledd. Dersom det ikke foreligger slike forhold som nevnt i første og annet ledd, skal voldgiftsdommen anerkjennes og fullbyrdes. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 43, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen. De få ulikhetene mellom § 43 og § 46 kommenteres i det følgende.

Første ledd bokstav a gjelder der en part i voldgiftsavtalen manglet rettslig handleevne eller voldgiftsavtalen ellers er ugyldig. Om bedømmelsen av den rettslige handleevnen, vises til merknadene til § 43 om den tilsvarende ugyldighetsgrunnen. Vurderingen av om voldgiftsavtalen er ugyldig av andre grunner enn manglende rettslig handleevne, skal i mangel av annen avtale, skje etter det lands rett hvor voldgiftsdommen ble avsagt. Dette tar sikte på utenlandske voldgiftsdommer der gyldigheten av voldgiftsavtalen skal vurderes ut fra voldgiftsstedets rett, og avviker fra § 43 der vurderingen skal skje etter norsk rett i mangel av annen avtale.

Første ledd bokstav b, c og dsamsvarer med de tilsvarende bestemmelsene i § 43.

Første ledd bokstav eomfatter saksbehandlingsfeil som det er nærliggende kan ha virket inn på avgjørelsene. Vurderingen av om det foreligger slike feil, skal i mangel av annen avtale skje etter loven på voldgiftsstedet. Dette avviker også fra § 43 der vurderingen skjer etter loven her. En slik avvikende formulering i § 46 er nødvendig med sikte på anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske voldgiftsdommer.

Første ledd bokstav f har ingen tilsvarende regel i § 43 og omfatter to situasjoner. Den ene er hvor voldgiftsdommen ikke er bindende for partene, noe som lettest kan tenkes hvor partene har avtalt at en voldgiftsdom kan bringes inn for ny voldgiftsrett, og fristen for dette ikke er ute eller overprøving er krevd. Den andre situasjonen er hvor voldgiftsdommen er satt til side av en domstol på voldgiftsstedet eller i det landet hvis rett er anvendt ved avgjørelsen av de materielle tvistespørsmål. Dette kan være skjedd varig hvis en domstol i et annet relevant land har kjent voldgiftsdommen ugyldig, eller midlertidig hvis en utenlandsk domstol i tråd med modelloven artikkel 34 (4) har utsatt behandlingen av et ugyldighetssøksmål for å gi voldgiftsretten mulighet til å avhjelpe eventuelle ugyldighetsgrunner.

Annet ledd svarer til § 43 annet ledd. Også for utenlandske voldgiftsdommer er det avgjørende om tvisten kan være gjenstand for voldgift etter norsk rett.

Tredje leddsvarer innholdsmessig i det vesentlige til § 43 tredje ledd.

Til § 47 Utsettelse og sikkerhetsstillelse

Bestemmelsen omfatter domstolenes adgang til å utsette behandlingen av et krav om anerkjennelse og fullbyrding samt sikkerhetsstillelse i denne forbindelse. Den tilsvarer NOU § 9-3 og svarer til modelloven artikkel 36 (2). Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Den omfatter både nasjonale og utenlandske voldgiftsdommer.

Første punktum gir domstolene adgang til å utsette behandlingen dersom det er anlagt ugyldighetssøksmål ved domstol som nevnt i § 46 første ledd bokstav f. Det kan være hensiktsmessig å avvente resultatet av ugyldighetssøksmålet, da det vil være avgjørende for om voldgiftsdommen skal anerkjennes eller fullbyrdes. Domstolene har en diskresjonær adgang til å beslutte utsettelse dersom den finner dette hensiktsmessig.

Annet punktum angir at domstolen etter krav fra den part som krever anerkjennelse eller fullbyrding, kan pålegge en annen part å stille sikkerhet. Denne sikkerheten må gjelde det økonomiske tap som utsettelse av saken kan medføre.

Kapittel 11. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

Til § 48 Ikrafttredelse

Paragrafen angir at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

I en rekke forskrifter er det gitt regler om voldgift og henvisning til voldgiftsreglene i tvistemålsloven kapittel 32. Forskriftsverket må gjennomgås med sikte på nødvendige endringer før loven kan settes i kraft.

Til § 49 Overgangsregler

Første leddfastsetter hovedregelen om at voldgiftsloven kommer til anvendelse på voldgiftssaker som er innledet etter at loven er trådt i kraft. Unntak fra hovedregelen følger av annet til fjerde ledd.

Annet ledd fastsetter at § 10 annet ledd om overføring av voldgiftsavtale og § 11 om forbrukerforhold gjelder for voldgiftsavtaler som er inngått etter at loven er trådt i kraft. Regelen i § 10 annet ledd er ny, og partene i eldre avtaleforhold har ikke hatt foranledning til å ta stilling til om de ville ønske å fravike den. Formkravene i § 11 og den generelle regelen om begrensningene i adgangen til å avtale voldgift i forbrukerforhold, er nye og kan ikke gjøres gjeldende for eldre avtaler.

Tredje ledd gir §§ 5 og 19 anvendelse bare for voldgift i saker der voldgiftsavtalen er inngått etter at loven har trådt i kraft. § 5 avklarer en usikker rettstilstand mens § 19 er ny i forhold til gjeldende rett. Partene i en eldre voldgiftsavtale har ikke på forhånd kunnet ta stilling til eventuell fravikelse eller særskilt regulering i avtalen. Partene kan selvsagt avtale at bestemmelsene likevel skal gjelde i deres voldgiftssak. Når det gjelder §§ 38, 39 og 41, finner departementet det uproblematisk at disse bestemmelsene også gjelder for eldre voldgiftsavtaler.

Fjerde leddangir at reglene om sak om tilsidesettelse i kapittel 9 gjelder for voldgiftsdom som er avsagt etter lovens ikrafttredelse. Sak om tilsidesettelse av voldgiftsdom som er avsagt før lovens ikrafttredelse behandles etter tvistemålsloven kapittel 32.

Femte ledd fastsetter at kapittel 10 om anerkjennelse og fullbyrding gjelder for saker der begjæring om dette inngis etter ikrafttredelsen. Dette gjelder uavhengig av om voldgiftsdommen er avsagt etter reglene i tvistemålsloven kapittel 32 eller voldgiftsloven.

Til § 50 Endringer i andre lover

Bestemmelsen opphever tvistemålsloven kapittel 32 fra den tid voldgiftsloven trer i kraft. Fra samme tidspunkt gjør bestemmelsen endringer i 12 andre lover.

1. Til lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene

I § 106 nr. 8 foreslås «voldgiftsmann» endret til «voldgiftsdommer» som er i samsvar med språkbruken i voldgiftsloven.

2. Til lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål

I § 168 annet punktum foreslås»(jfr. kapitel 32)» tatt ut av ordlyden.

3. Til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett m.v.

I § 53 tredje ledd foreslås «voldgiftsdomstol» endret til «voldgiftsrett» som er i samsvar med språkbruken i voldgiftsloven.

4. Til lov 8. juni 1967 nr. 3 om å setja i verk avtala 18 mars 1965 om løysing av tvistar mellom ein stat og borgarar i andre statar om investeringar

Lovens § 2 annet ledd foreslås gitt et tillegg om at tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 fjerde ledd som henviser til voldgiftsloven kapittel 10, ikke gjelder ved fullbyrding av en voldgiftsdom avsagt etter konvensjonens regler. Konvensjonen oppstiller krav om at slik voldgiftsdom skal fullbyrdes på samme måte som en dom avsagt av de alminnelige domstoler, og voldgiftsloven kapittel 10 skal ikke gjelde i disse tilfellene. Forholdet til konvensjonen er behandlet i 18.4, se også 8.4.

5. Til lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom

I § 1-6 annet ledd første punktum foreslås «voldgiftsmann» endret til «voldgiftsdommer» i samsvar med språkbruken i voldgiftsloven.

Henvisningen i annet punktum til tvistemålslovens kapittel 32 er endret slik at bestemmelsen viser til voldgiftsloven.

6. Til lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer

I § 15 nr. 1 første punktum foreslås «voldgiftsavgjørelse» endret til «voldgiftsdom» i samsvar med terminologien i voldgiftsloven.

7. Til lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning

Overskriften i § 11-3 «Voldgift i fordelingstvist» foreslås endret til «Avgjørelse i fordelingstvist.» Bakgrunnen for forslaget er at den tvisteløsningsformen som reguleres i bestemmelsen, hvor Skattedirektoratet kan gis myndighet til å avgjøre en fordelingstvist mellom kommuner, ikke er voldgift i voldgiftslovens betydning.

8. Til lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensinger og om avfall

Paragraf § 33 femte ledd tredje punktum foreslås endret slik at det henvises til voldgiftsloven i stedet for tvistemålsloven kapittel 32.

9. Til lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenester i kommunene

I § 6-4 annet ledd foreslås « formann» endret til «leder», og i tredje ledd foreslås «voldgiftsmenn» endret til «voldgiftsdommere». Dette samsvarer med språkbruken i voldgiftsloven.

Fjerde ledd foreslås endret slik at det henvises til voldgiftsloven i stedet for tvistemålslovens kapittel 32.

10. Til lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr

Forslag til endringen i rettsgebyrloven er behandlet i 19.4. Rettsgebyrloven § 26 innfører rettsgebyr for domstolenes behandling av forskjellige saker i forbindelse med voldgiftsbehandlingen.

For søksmål om voldgiftsdommens gyldighet og begjæring om midlertidig sikring eller tvangsfullbyrding gjelder de alminnelige reglene om rettsgebyr i rettsgebyrloven § 8 og kapittel 4. For kjæremål mot domstolens kjennelser etter voldgiftsloven påløper det rettsgebyr etter rettsgebyrloven § 8 siste ledd.

11. Til Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring

Forslaget til endringer er behandlet i 18.4.

Endringene i § 4-1 annet ledd bokstav d, e og f, er tilpasninger som følge av voldgiftsloven.

Nytt fjerde ledd i § 4-2 gjør det klart at voldgiftsloven kapittel 10 uttømmende regulerer hvilke innsigelser som kan gjøres gjeldende mot anerkjennelse og fullbyrding av voldgiftsdom. Innsigelsesgrunnene i § 4-2 for øvrig kan ikke gjøres gjeldende mot en voldgiftsdom.

12. Til lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m.

I § 7-1 annet ledd foreslås «voldgiftsnemnd», endret til «voldgiftsrett», som er i samsvar med voldgiftslovens språkbruk.