2 Bakgrunn for lovforslaget
2.1 Innledning
I St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge bebudet Regjeringen at den ville ta initiativ til at forbindelsen mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak, skulle styrkes og tydeliggjøres. For å følge opp denne meldingen, nedsatte kommunal- og regionalministeren våren 1998 en tverrdepartemental arbeidsgruppe, som skulle utrede hvordan dette kunne gjennomføres. Arbeidsgruppen anbefalte innføring av en egen stønadsordning ved lov for nyankomne innvandrere. I forbindelse med behandlingen av Dok. nr. 8:87 (1997-1998) ba Stortinget Regjeringen om å sette i verk forsøk med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak, med sikte på å få personer i denne gruppen raskere ut i arbeid eller utdanning. Prosjektarbeidet startet opp i 1999. Forsøksvirksomheten omfatter til sammen 26 prosjekter.
På bakgrunn av ovennevnte, foreslo Regjeringen i St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga - Om fordeling av inntekt og levekår i Norge at det skulle innføres en ny form for inntektssikring, der kommunens utbetaling av ytelser til livsopphold og boutgifter betinges av at nyankomne innvandrere deltar aktivt i et kvalifiseringsopplegg. For å gjennomføre en slik ordning, bebudet Regjeringen at den ville nedsette et eget utvalg som skulle utrede og lage utkast til en lov om stønad for nyankomne innvandrere.
2.2 Introduksjonslovutvalget
Introduksjonslovutvalget ble opprettet ved kgl. res. 19. november 1999, og fikk i oppdrag å utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere. Følgende ble oppnevnt til utvalget:
Førstestatsadvokat i ØKOKRIM (senere direktør ved Statens institutt for rusmiddelforskning), Knut Brofoss (leder)
Avdelingsdirektør (senere ekspedisjonssjef) Rune Solberg, Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Underdirektør Ruth A. Andersen, Kommunal- og regionaldepartementet
Underdirektør Tone Wilberg, Sosial- og helsedepartementet
Spesialkonsulent Anders Hauger, Kommunenes Sentralforbund
Juridisk rådgiver Merete Beyer, Bærum kommune
Medlem i Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, Loyda Quesada
Prosjektleder i Kommunal- og regionaldepartementet, Ahmad Ghanizadeh, var sekretær for utvalget.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Utvalget skal utrede og lage forslag til lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere med behov for grunnleggende kvalifisering. Hensikten er å gi kommunene et bedre redskap i sitt integreringsarbeid, samtidig er det viktig at ny lovgivning på dette området ikke svekker det kommunale selvstyret. Utvalgets forslag til regulering skal således utformes slik at kommunene gis adgang til ikke å anvende lovens ordning. Lovgivningen skal i sterkere/større grad enn hva tilfelle er i dag knytte kommunens ytelser til livsopphold opp mot aktiv deltagelse fra nyankomne innvandrere i et kvalifiseringsprogram. Økonomiske ytelser til livsopphold skal kunne betinges av at nyankomne innvandrere deltar aktivt i et kvalifiseringsprogram med sikte på å bli økonomisk selvhjulpne. Dette innebærer at utvalget skal:
Kartlegge gjeldende rett på området
Kartlegge og vurdere andre sammenlignbare lands eventuelle lovgivning som knytter sosiale ytelser til deltagelse fra nyankomne innvandrere i ulike kvalifiseringsprogram
Vurdere personkretsen som bør omfattes av en slik ny lov. Det er en forutsetning at innvandrere som foreslåes omfattet av ordningen skal ha oppholds- og arbeidstillatelse i henhold til norsk lov
Vurdere spørsmålet om hvorvidt stønaden/økonomiske ytelser kan/bør ytes i form av vederlag for deltagelse i kvalifiseringsprogram
Vurdere det rettssikkerhetsmessige aspektet
Vurdere bruken av gjensidig forpliktende avtale mellom kommunen og den enkelte som et rettslig grunnlag for utbetaling av økonomiske ytelser. Dette bør også vurderes i sammenheng med at avtalemekanismen kan antas å bidra til en mer hensiktsmessig og effektiv kvalifisering
Vurdere spørsmålet om ytelsenes nivå og om i hvilken utstrekning nivået bør være ensartet for hele landet
Vurdere forholdet til annen relevant lovgivning, og eventuelt behov for samordning i forhold til tilstøtende/tilgrensende lovgivning.
Kvalifiseringen av nyankomne innvandrere bør skje etter individuelle planer. Ved utforming/utarbeidelse av kvalifiseringsplanen bør aktiv medvirkning fra innvandrernes side søkes ivaretatt .
Utvalget bør se hen til annen relevant utredning som kan ha betydning for dette utredningsarbeidet. Våren 1998 nedsatte kommunal- og regionalministeren en tverrdepartemental arbeidsgruppe som utreder spørsmålet om hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan forbedres. Arbeidsgruppen har i januar 1999 utgitt en delrapport, og vil ved utgangen av 1999 komme med en ny rapport. Arbeidsgruppens rapport antas å være særlig relevant for dette utredningsarbeidet. Det er videre viktig å ta i betraktning ulike forsøk på dette området som har blitt gjort av enkelte kommuner.
Utvalget bør i sin innstilling ivareta hensynet til likestilling mellom kjønnene.
De administrative og økonomiske konsekvenser må utredes. Minst ett av forslagene skal baseres på uendret ressursbruk. Utvalgets arbeid med utredningen må sluttføres innen 1. januar 2001. Utvalget kan selv vurdere å ta opp spørsmål om mandatet med Kommunal- og regionaldepartementet.»
I brev av 12. februar 2001 fikk utvalget utsatt fristen for overlevering av utredningen til 1. juni 2001.
2.3 Hovedpunktene i utredningen NOU 2001: 20
Utvalget overleverte sin utredning til kommunal- og regionalministeren 26. juni 2001, trykket som NOU 2001: 20 Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven).
Introduksjonslovutvalget legger i utredningen fram forslag til lovregler om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, hvor retten til å motta stønad forutsetter deltakelse i et introduksjonsprogram. Et sammendrag av forslaget er tatt inn i kapittel 1 i utredningen (side 10-13).
Utvalget foreslår at loven blir gjort gjeldende for hele landet, men at den ikke blir gjort obligatorisk for kommunene. Etter utvalgets forslag kan kommunene dermed unnlate å bruke loven. Utvalgets forslag innebærer imidlertid at dersom kommunen først innfører et introduksjonsprogram etter lovforslagets mønster, vil dette utløse et krav på introduksjonsstønad, slik denne er utformet i lovutkastet. Samtidig er kommunen avskåret fra å ta i bruk introduksjonsstønaden med mindre kommunen knytter stønaden til et introduksjonsprogram.
Målgruppen for forslaget er nyankomne innvandrere som kan ha behov for grunnleggende kvalifisering. Utlendingslovens ulike oppholdsgrunnlag er anvendt for å identifisere personkretsen nærmere. Utvalget foreslår at loven bare skal gjelde for den som har lovlig opphold i riket. Asylsøkere faller utenfor lovforslagets ramme. Utvalget går inn for at lovens personkrets skal omfatte nyankomne flyktninger, personer med opphold på humanitært grunnlag, personer med kollektiv beskyttelse og familiegjenforente til disse gruppene, i alderen 19 til 67 år. Som nyankommet regner utvalget personer som har vært bosatt i mindre enn to år når vedtak om introduksjonsprogram blir truffet.
Utvalget foreslår ikke noen detaljert regulering av innholdet i programmet, men går inn for at opplæring i norsk og samfunnskunnskap og tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet, skal utgjøre hovedelementene i programmet. Det skal utarbeides en individuell plan for den enkelte. Programmet skal være heldags og helårlig, og vil etter utvalgets forslag kunne vare i inntil to år.
Når det gjelder utformingen av den økonomiske ytelsen, foreslår utvalget at stønaden skal være både inntekts- og utgiftsuavhengig, altså ikke behovsprøvd. Deltakeren kan ha inntekter ved siden av stønaden, så lenge dette ikke går ut over deltakelsen i programmet. Stønaden skal imidlertid samordnes med andre offentlige kontantoverføringer. Stønaden er foreslått satt til 2G på årsbasis, kr 108 340 med dagens G. For ungdom under 25 år er satsen 2/3 av dette. Utvalget foreslår i tillegg at programdeltakerne kan få Husbankens bostøtte uavhengig av husstandssituasjon. Stønaden og eventuell bostøtte skal til sammen kunne dekke alle ordinære utgifter til livsopphold for den enkelte deltaker. Stønaden er utformet mest mulig lik lønn i arbeidslivet. Utvalget går inn for at stønaden gjøres skattepliktig. Ved illegitimt fravær, foreslår utvalget at ytelsen reduseres tilsvarende fraværet. Hvis en kandidat avviser et tilbud om program fra kommunen, mener utvalget at vedkommende ikke skal kunne påregne å motta sosialhjelp.
Utvalget foreslår at forvaltningslovens saksbehandlingsregler som utgangspunkt skal gjelde for vedtak etter Introduksjonsloven. Fylkesmannen foreslås gjort til klageinstans. Utvalget går inn for at klageinstansens kompetanse til å overprøve det frie skjønn begrenses på samme måte som etter sosialtjenesteloven.
2.4 Høringen
Kommunal- og regionaldepartementet sendte utredningen på høring 16. juli 2001 til følgende adressater:
Departementene
Kommunene
Fylkeskommunene
Kommunenes Sentralforbund (KS)
Utlendingsdirektoratet (UDI)
Utlendingsnemnda (UNE)
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)
Senter mot etnisk diskriminering (SMED)
Husbanken
Aetat Arbeidsdirektoratet
Direktoratet for arbeidstilsynet
Fylkesmennene
Statskonsult
Skattedirektoratet
Sivilombudsmannen
Datatilsynet
Statens helsetilsyn
Rikstrygdeverket
Statens utdanningskontorer
Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA)
Det norske universitetsråd
Det norske høgskoleråd
Likestillingsombudet
Kompetansesenter for likestilling
Barneombudet
Amnesty International Norge
Flyktningerådet
Islamsk råd
Mellomkirkelig råd
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Mira Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner
Norges Røde Kors
Norsk Folkehjelp
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)
SOS-rasisme
Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD)
Antirasistisk Senter
Menneskerettighetshuset
Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)
Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)
Islamsk kvinnegruppe Norge (IKN)
Kristent interkulturelt arbeid (KIA)
Afrikan Youth in Norway
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
JUSS-BUSS
Rettspolitisk forening
Jussformidlingen
Kirkerådet
Kontoret for fri rettshjelp
Leieboerforeningen
Pakistansk Studentsamfunn
Non Fighting Generation
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Norsk Kommuneforbund
Yrkesorganisasjonens sentralforbund
Kommunalansattes Fellesorganisasjon
Norsk Lærerlag
Lærerforbundet
Norges juristforbund
Akademikernes Fellesorganisasjon
Akademikerne
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Den norske Dommerforening
Den Norske Advokatforening
Voksenopplæringsforbundet
Norges forskningsråd
Statistisk Sentralbyrå
Institutt for samfunnsforskning
Institutt for menneskerettigheter, UiO
Forskningsstiftelsen Fafo
SINTEF/IFIM
Norsk voksenpedagogisk forskningsinstitutt (VOX)
Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)
Senter for økonomisk analyse (ECON)
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)
Byggforsk
Kommunal- og regionaldepartementet sendte i brev av 31. juli 2001 dokumentet på høring til Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (ffkf).
Høringsfristen var 16. oktober 2001.
Kommunal- og regionaldepartementet mottok i alt 94 høringsuttalelser, hvorav 83 var realitetsuttalelser. Generelt var høringsinstansene positive til forslagene i utredningen. Nedenfor gis en samlet oversikt over høringsuttalelsene som knytter seg til hovedpunktene i utredningen. Det nærmere innholdet i høringsuttalelsene framstilles under behandling av hovedpunktene i departementets lovforsalg.
2.4.1 Høringsinstansenes generelle syn om Introduksjonslovutvalgets forslag - intensjonene og formål
De aller fleste instansene som har uttalt seg, herunder Kommunenes Sentralforbund (KS), Oslo kommune, Bergen kommune, Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (ffkf), Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) og Likestillingsombudet, stiller seg positive til lovforslaget og intensjonene, og støtter prinsippet om kombinering av kvalifisering og stønad.
Oslo kommuneuttaler:
«Oslo kommune ser forslaget som en viktig reform. Introduksjonsstønad og introduksjonsprogram kan bli et godt verktøy for kommunene i integreringspolitikken. Oslo kommune støtter lovforslagets intensjon om at nyankomne flyktninger og innvandrere skal tas i mot på en måte som appellerer til deres ressurser og kompetanse, som gir umiddelbar mulighet for språktrening, arbeid eller utdanning og som kan bidra til at de blir mest mulig selvhjulpne og uavhengig av økonomisk sosialhjelp.»
2.4.2 Den kommunale frihet
Kommunene har stort sett ikke innvendninger mot utvalgets forslag om at loven ikke skal være obligatorisk for kommunene. Noen av kommunene, bl.a. Bergen, Levanger, Froland og Stange, uttrykker at det kommunale selvstyre er godt ivaretatt i lovforslaget, og støtter forslaget om at kommunene kan velge ikke å anvende lovens ordning. Andre, bl.a. KS, mener at kommunenes valgfrihet ikke går langt nok.
KSuttaler:
«Det må også være mulig for kommuner å fortsatt etablerere introduksjonsprogram uten å forplikte seg til en økonomisk stønadsordning som foreslått. [...] KS er bekymret for at en fast norm for utbetaling skal utelukke andre løsninger som er bra for noen kommuner, men ser samtidig det uheldige i at man har forskjellige ordninger rundt om i kommunene. Så lenge ordningen er frivillig vil dette imidlertid ikke kunne unngås.»
Flere høringsinstanser, bl.a. LO, NHO, UDI, Fafo, Bærum kommune, Sandnes kommune og Skien kommune, mener derimot at loven bør være obligatorisk. Argumentasjonen mot kommunal frihet dreier seg i all hovedsak om at lovfesting av en introduksjonsordning er et nødvendig tiltak som må gjelde alle nyankomne innvandrere uansett bosted.
Bærum kommuneskriver:
«Mottak av flyktninger er et statlig ansvar, der bosetting og integrering er pålagt kommunene. Av den grunn mener Bærum kommune at staten også i prinsippet kan pålegge kommunene å følge felles retningslinjer i integreringsarbeidet, nedfelt i en introduksjonslov. [...] Bærum kommune, ved Flyktninge- og innvandrerkontoret, har gode erfaringer med kvalifiseringsstønadssystemet som i dag er obligatorisk for nyankomne innvandrere. Et obligatorisk system der deltakelse er en plikt og rettighet for alle, koblet med god utviklet faglighet, er med andre ord et suksesskriterium i integreringsarbeidet lokalt.»
2.4.3 Personkretsen
Alle høringsinstansene som har kommentert lovforslagets personkrets - i alt 19, hvorav 6 kommuner - ønsker å utvide personkretsen. De fleste ønsker at også familiegjenforente med herboende arbeidsinnvandrere og nordmenn, samt de med ren midlertidig tillatelse, skal omfattes av ordningen. Noen få vil innlemme asylsøkere og alle langtidsmottakere av sosialhjelp.
Både Likestillingsombudet, Barne- og familiedepartementet, UDI og KIM mener hensynet til likestilling mellom kjønnene tilsier at familiegjenforente til andre enn forslagets personkrets bør innlemmes, siden dette i all hovedsak dreier som kvinner.
Fler høringsinstanser, blant dem KS, Fafo, UDI og LO,ønsker å senke aldersgrensen for personkretsen til 18 år. Dette begrunnes med at personer anses som voksne og myndige når de har fylt 18 år, og at personer som har fylt 18 kan søke om sosialhjelp på selvstendig grunnlag.
Når det gjelder utvalgets forslag om å begrense ordningen til nyankomne innvandrere med mindre enn to års botid i kommunen, mener Fafoog SINTEF/IFIM at dette kan føre til at mange i personkretsen vil «gå ut på dato» i forholdet til introduksjonsordningen, og foreslår derfor at loven åpner for unntaksbestemmelser her. Oslo kommunemener lovens ordning også bør kunne anvendes på flyktninger som flytter til Oslo, og som har lengre botid enn to år etter første kommunebosetting.
2.4.4 Introduksjonsprogrammet
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om programmets innhold, herunder KS, Statens utdanningskontor i Møre og Romsdal og Statens utdanningskontor i Nordland, støtter utvalgets forslag til innhold i programmet, men ser at et helårlig fulltidsprogram kan by på store utfordringer for kommunene.
Barne- og familiedepartementetunderstreker betydningen av at programmet tilrettelegges for begge kjønn, siden kvinner vil kunne ha særskilte behov som er forskjellig fra menns, i forhold til kvalifisering.
Fafomener det må stilles strenge krav til innhold og kvalitet i kvalifiseringstilbudene i de enkelte kommunene, dersom sanksjonsbruk skal kunne legitimeres (trekk i stønad). De påpeker at erfaringene fra prøveprosjektene tilsier at variasjonene er store når det gjelder prosjektenes innhold, kvalitet og i praktiseringen av regelverket. Fafo mener derfor det bør utarbeides mer detaljerte minstestandarder for innholdet i kvalifiseringstiltakene, samt at det blir tydeliggjort hvordan kompetanseutvikling og kvalitetssikring skal skje. Bærum kommune og Kristiansand kommune er derimot positive til utvalgets forslag på dette punktet, bl.a. fordi dette gir mulighet for lokale tilpasninger ved gjennomføring av introduksjonsprogrammet.
Kristiansand kommuneuttaler:
«Det er bra at det ikke er noen detaljert innholdsbeskrivelse i programmet, på grunn av målgruppens sterkt heterogene sammensetning. Kommunene bosetter flyktninger med et stort spenn av ressurser og erfaringer. På den ene side lengeventende fra statlig mottak med jobbtilbud, på den annen side overføringsflyktninger som bosettes direkte til kommune. Noen har akademisk bakgrunn som godkjennes i Norge, i den andre ytterkant har vi analfabeter med eksempelvis erfaring fra primærnæring som gjeter.»
Noen høringsinstanser, bl.a. Oslo kommuneog Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), mener at det bør vurderes å gi adgang til større fleksibilitet med hensyn til omfanget av introduksjonsprogrammet, slik at personer som ikke kan delta på fulltid får muligheten til å delta på redusert tid og med redusert stønad. Barne- og familiedepartementet mener at man ved å kreve fulltid som opptakskriterium i programmet, tar for lite hensyn til forhold som hindrer kvinners deltakelse. De mener dette vil redusere kvinners muligheter til både å bli selvforsørgende og aktive samfunnsborgere.
Når det gjelder programmets varighet, mener de aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette, at to år er for kort. De ønsker mulighet til å utvide programmet med ett år, for å forhindre at deltakere faller tilbake til sosialhjelp uten å komme seg videre i arbeid eller utdanning.
Drammen kommuneuttaler:
«En for bastant toårs grense for bruk av introduksjonsstønad kan bli svært vanskelig å oppfylle for en del av programdeltakerne. Erfaringer viser at mange i løpet av tredje år i kommunen er i stand til å forsørge seg selv. Det ville være uheldig om en del av disse må over på midlertidig sosialhjelp før de evt. blir selvforsørgende. Vi mener derfor at programmet må kunne vare inntil 3 år.»
Det er også mange høringsinstanser, bl.a. KS og en rekke kommuner, som ønsker en tydeligere og mer forpliktende beskrivelse i loven av Aetats og andre instansers roller og ansvarsforhold i introduksjonsprogrammet, for å motvirke uklarheter og forhindre samarbeidsproblemer. Noen mener også ansvaret for introduksjonsprogrammet bør legges til Aetat.
2.4.5 Introduksjonsstønad
De fleste høringsinstansene er enige i utvalgets utforming av introduksjonsstønad, og i at stønaden ikke skal være behovsprøvd. Det er også stort sett enighet om at stønaden gjøres skattepliktig og at det bør være like stønadssatser over hele landet.
Et klart flertall av høringsinstansene mener imidlertid at nivået på stønaden er for lavt i forhold til visse grupper, og at det derfor vil måtte kompenseres med supplerende sosialhjelp. Høringsinstansene er stort sett også negative til å redusere stønaden for personer under 25 år. De mener dette er urimelig og vil virke lite motiverende.
Utvidelse av bostøtteordningen støttes av alle som kommenterer den, herunder Husbanken. En del høringsinstanser, bl.a. KS, mener utgifter i forbindelse med etablering i kommunen (inventar, utstyr mv.) også bør legges inn i stønaden, både for å unngå at sosialkontoret involveres i denne første fasen og for å forenkle saksbehandlingen. SINTEF/IFIM argumenterer for at det bør innføres et barnetillegg, fordi de mener stønaden ikke vil være tilstrekkelig for barnefamilier.
Når det gjelder samordning med andre ytelser, understreker en del instanser, herunder flere fylkesmannsembeter, Norsk kommuneforbund og NOAS, at ordningen ikke må undergrave retten til nødvendig sosialhjelp.
Et klart flertall av de som uttaler seg om rett til sykepenger, dagpenger og opptjening av pensjon, mener introduksjonsstønaden bør gi slike rettigheter. Dette begrunnes særlig med at mange deltakere vil falle tilbake i sosialhjelpssystemet dersom de ikke oppebærer andre rettigheter. Det anføres videre at ulike rettigheter til alders- og uføretrygd mellom flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, er vanskelig å rettferdiggjøre når begge grupper er i en flyktningliknende situasjon. Det pekes også på at sosialhjelp i disse tilfellene innebærer en betydelig merutgift for kommunen.
Skien kommuneskriver:
«Ettersom utvalget har valgt å legge ordningen nær opp til arbeidsinntekt med de konsekvenser det får, mener vi det burde føre til at den enkelte blir godskrevet pensjonspoeng og opparbeider rettighet til dagpenger. Det er et faktum at personer som ankommer landet i høy alder, og andre som kvalifiserer til en form for trygdeytelse i praksis blir sosialhjelpsmottakere. Dette er en uverdig situasjon for den enkelte og en betydelig utgift for kommunen. Selv om dette ikke lar seg løse bare ved å gi pensjonspoeng i denne sammenheng, er det et skritt i riktig retning.»
2.4.6 Saksbehandlingsregler og rettssikkerhet
Utvalgets forslag om at forvaltningslovens saksbehandlingsregler som utgangspunkt skal gjelde for vedtak etter introduksjonsloven, støttes av de fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal være klageinstans, mener flere fylkesmannsembeter at kommunenes frie skjønn taler for å legge klageinstansen til kommunen selv eller til UDI, istedenfor til fylkesmennene.
Fylkesmannen i Oslo og Akershusog Fafo mener den sterkt begrensede overprøvingsadgangen er en klar svekkelse av klagernes rettssikkerhet. De mener det må stilles minimumskrav til innholdet i introduksjonsprogrammet, slik at dette kan være gjenstand for overprøving fra Fylkesmannen.
2.5 Stortingets vedtak vedrørende introduksjonsprogram
Stortinget fattet 18. april 2002 vedtak hvor Regjeringen bes om snarest mulig å innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening med disse, jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002). Det framgår av innstillingen at kommunene skal ha plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram for den enkelte.
I brev av 27. juni 2002 til landets kommuner, ba departementet om den enkelte kommunes vurdering av når introduksjonsloven som en obligatorisk ordning kan tre i kraft. Av de kommuner som har uttalt seg innen fristen 13. september 2002 (42 kommuner), uttrykker de aller fleste at de kan håndtere ikrafttredelse av introduksjonsloven med obligatorisk ordning fra 1. januar 2004. Flere av disse svarer at de kan igangsette ordningen allerede fra høsten 2003. Flere kommuner ser det som en forutsetning for innføring av en obligatorisk ordning at staten justerer de økonomiske rammene, se kapittel 16.
Departementet har på bakgrunn av Stortingets vedtak utformet lovforslaget slik at alle landets kommuner blir pålagt å innføre introduksjonsordning som gir den enkelte rett og plikt til deltakelse i introduksjonsordning. Dette avviker fra Introduksjonslovutvalgets forslag om en frivillig ordning for kommunene.