5 Den politiske plattform

5.1 Innledning

En viktig målsetning i innvandrings- og flyktningpolitikken er at nyankomne innvandrere og flyktninger skal få en rask overgang til en yrkesaktiv tilværelse og økonomisk selvhjulpenhet. Samtidig som antallet nyankomne innvandrere har økt, har man gjennom 1990-tallet sett at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert blant langtidsmottakere av sosialhjelp. Forskningsresultatene har i hovedsak forklart den vedvarende sosialhjelpsavhengigheten med gruppens svake tilknytning til arbeidslivet. Dette har bidratt til å sette fokus på kvalifisering av nyankomne innvandrere, og på at velferdsordningene bør være utformet slik at de motiverer til aktivitet, kvalifisering og arbeid.

5.2 Stortingsmelding nr. 17 (1996-1997)

Stortingsmelding nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge, framhever målsetningen om at nyankomne innvandrere snarest mulig etter bosetting skal bli selvhjulpne. Meldingen drøfter problematikken med innvandrernes høye arbeidsledighet og sosialhjelpsavhengighet, og setter det i sammenheng med organiseringen av den grunnleggende kvalifisering for nyankomne og den økonomiske stønaden etter sosialtjenesteloven. Meldingen understreker at det er en målsetning at kvalifiseringen av nyankomne innvandrere skal være mest mulig fri for administrative gråsoner og dødtid mellom tiltakene. Det framheves videre at kvalifiseringen skal preges av kontinuitet, planlegging og god informasjonsflyt. Det vises til at de nyankomne innvandrernes behov for økonomisk hjelp som oftest skyldes at de har behov for kvalifisering for å få fotfeste i det norske arbeidsmarkedet, og at økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven i mange tilfelle har blitt en form for langvarig inntektssikring. Resultatet kan bli passivisering og klientifisering. Det varsles at Regjeringen vil ta initiativ til å styrke og tydeliggjøre forbindelsen mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak. Videre vil alternativer til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven i integreringstilskuddsperioden bli vurdert. Stortinget sluttet seg til hovedtrekkene i meldingen, jf. Innst. S. nr. 225 (1996-97).

5.3 Dokument nr. 8:87 (1997-1998)

I forbindelse med behandlingen av Dok. nr. 8:87 (1997-1998) ba Stortinget Regjeringen om å sette i verk forsøk med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak, med sikte på å få personer i denne gruppen raskere ut i arbeid eller utdanning. Flertallet i kommunalkomiteen legger i sin innstilling bl.a. vekt på at det er viktig at undervisningen i norsk språk kommer raskt i gang, og at det utarbeides individuelle undervisningsplaner for den enkelte. Flertallet peker videre på at det er en fordel å kunne praktisere norsk mens man lærer det, f.eks. i forbindelse med arbeid i en bedrift. Det vil derfor være en fordel om den enkelte raskt kan kobles opp til en arbeidssituasjon, samtidig som en har språkopplæring. Komiteens flertall peker på at det er viktig at den enkelte nyankomne flyktning og innvandrer raskt får kartlagt sine kunnskaper, slik at en best mulig kan tilrettelegge språkopplæring og arbeidstilbud. Det må satses på å redusere behandlingstiden for godkjenning av utenlandsk kompetanse. Det påpekes videre at kvalifiserings- og integreringstiltak må gis på lik linje til kvinner og menn, og at gratis barnetilsyn er en forutsetning for at vellykkede kvalifiseringstiltak også skal nå kvinnene. Kommunalkomiteen peker på at forslaget bryter med prinsippet om at fagmyndighetene på ulike områder skal ha ansvar for innvandrere og flyktninger på lik linje med resten av befolkningen (sektoransvarsprinsippet), men ser likevel behov for en mer særskilt organisering av dette arbeidet i en avgrenset integreringsfase.

5.4 Stortingsmelding nr. 50 (1998-1999)

Stortingsmelding nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga Om fordeling av inntekt og levekår i Noreg drøfter inntekter og levekår i noen utvalgte grupper, herunder innvandrerbefolkningen med ikke-vestlig bakgrunn. Meldingen behandler innvandrere som en egen gruppe, fordi en betydelig del av dem har særskilte levekårsproblemer som kan kreve egne løsninger. Meldingen understreker at det er et viktig mål å legge til rette for at flest mulig kan delta i arbeidslivet gjennom kvalifiseringstiltak og andre tiltak som kan bidra til varig sysselsetting. Meldingen foreslår innføring av en ny form for inntektssikring for nyankomne innvandrere med behov for kvalifisering. En ny stønadsordning bør utformes slik at kommunens utbetaling av ytelser til livsopphold og boutgifter betinges av nyankomne innvandreres aktive deltakelse i et kvalifiseringsopplegg. Kvalifiseringstilbudets omfang i form av timetall per uke, bør likne mest mulig en normal arbeidsuke. På bakgrunn av en drøfting av ulike hensyn, spesielt legalitetsprinsippet, konkluderer Regjeringen med at en slik ordning bør lovfestes, men uten at kommunene i loven pålegges å innføre ordningen. For å gjennomføre dette tiltaket bebudet Regjeringen i meldingen at den vil nedsette et eget utvalg som skal utrede og lage utkast til en lov om stønad for nyankomne innvandrere.

I innstillingen fra Stortingets sosialkomité (Innst. S. nr. 222 (1999-2000)) slutter flertallet seg i hovedsak til Regjeringens synspunkter, og mener tiden er inne for å gå over til mer flyktningspesifikke tiltak enn det man har hatt det siste tiåret. Den rådende tanke i integreringspolitikken har vært at flyktninger etter bosetting mest mulig skal være innenfor de samme ordninger som resten av befolkningen. Dette har bidratt til en fragmentering av tiltakene. For å få en mer effektiv integrering må tjenestene bli mer samordnet i oppstartsfasen og individfokuset bli større. For å forhindre at flyktninger blir langtids sosialklienter og marginaliserte deltakere på arbeidsmarkedet, må det samarbeides om å lage spesialrettede innføringsprogram for den enkelte.

5.5 Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001)

Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, påpeker at det har vært en utfordring å nå målet om at flyktninger raskest mulig skal bli selvhjulpne. Meldingen viser til statistikk som peker på at arbeidsledigheten blant flyktninger er høyere enn blant befolkningen ellers, og at de er overrepresentert blant mottakere av sosialhjelp. Regjeringen viser til Introduksjonslovutvalgets arbeid og understreker at intensjonen er at nyankomne flyktninger med behov for grunnleggende kvalifisering ved bosettingen skal kunne ha et reelt alternativ til sosialhjelp. Etter Regjeringens vurdering er det behov for å styrke tilbudet om kvalifisering for nyankomne flyktninger. Regjeringen legger derfor i meldingen fram et forslag til rammer for et introduksjonsprogram som skisserer begreper, målsetninger, virkemidler og ansvarsforhold i forbindelse med den grunnleggende kvalifiseringen av nyankomne. I tillegg ser Regjeringen at det er behov for å klargjøre ansvarsfordelingen og samarbeidsforholdene mellom de involverte aktørene i kvalifiseringstilbudet til nyankomne.

Ved behandling av meldingen uttaler flertallet i kommunalkomiteen i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) at de er enige med Regjeringen i de hovedgrep som er skissert i meldingen for å bedre kvalifiserings- og integreringsarbeidet. Flertallet slutter seg til de rammene som legges opp for programmet, men understreker at det er mange ulike aktører som skal bidra i disse programmene, både statlige aktører som Aetat, og ulike kommunale og fylkeskommunale etater.

Flertallet er enig i at kommunen skal ha hovedansvaret for introduksjonsprogrammene. Det understreker at introduksjonsprogrammene ikke må legges opp slik at de som kan komme direkte inn i ordinært arbeid i stedet blir sendt på introduksjonsprogram. Dette krever en fleksibilitet i tilbudet om norskopplæring. Komiteen viser til at timene for norskopplæringen er blitt økt, men mange steder blir opplæringen gitt over så lang tid at opplæringen ikke blir intens nok. Komiteen understreker at introduksjonsprogrammene bør legges opp tilsvarende rammene for norsk arbeidsliv mht. ferier og arbeidstider.

5.6 Dokument nr. 8:50 (2001-2002)

I forbindelse med behandlingen av Dok. nr. 8:50 (2001-2002) fattet Stortinget 18. april 2002 vedtak hvor Regjeringen bes om snarest mulig å innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening med disse, jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002). Det framgår av innstillingen at kommunene skal ha plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram for den enkelte.

Kommunalkomiteen viser i sin innstilling til at språk og kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til likestilling og inkludering i samfunnet. Komiteen viser til Introduksjonslovutvalgets innstilling NOU 2001: 20, og går inn for at introduksjonsprogrammet skal være obligatorisk både for kommunene å gi og for de som blir bosatt i kommunen å ta, slik at alle får sin rett. Dersom noen av ulike årsaker ikke deltar i programmet, vil introduksjonsstønaden falle bort. Komiteen uttaler at obligatoriske introduksjonsprogram må gjennomføres eller tilsvarende kunnskaper dokumenteres, før permanent bosettingstillatelse blir gitt.

Komiteen ber videre Regjeringen vurdere om tilbudet også bør gjelde ved familiegjenforening ved ekteskap, fordi erfaring viser at noen kvinner med minoritetsbakgrunn nektes å lære seg norsk eller ikke ønsker å lære seg norsk fordi deres nettverk uansett ikke består av etnisk norske. En stor andel minoritetskvinner er økonomisk avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger i sine muligheter til å ta frie valg.