15 Midlertidige avgjørelser - barneloven § 59

Barneloven § 59 ga tidligere hjemmel til å fastsette foreløpige avgjørelser dersom det var grunn til å tro at det kunne ta lang tid før endelig avgjørelse kunne treffes og/eller det var mye om å gjøre at bidragsbetalingen kom i gang straks.

Ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 1994, ble barneloven § 59 endret slik at bidragsfogden ble pålagt en plikt til uten opphold å fastsette et midlertidig bidrag når det er klart at bidraget i en sak blir minst like høyt som gjeldende bidragsforskott.

Endringen var begrunnet i at det ofte tar tid fra krav settes fram til endelig vedtak foreligger, slik at det i de fleste tilfeller vil oppstå bidragsgjeld før innkrevingen kan starte. Dersom midlertidig vedtak fattes uten opphold, kan opphopning av bidragsrestanser unngås i tillegg til at den økonomiske situasjonen for bidragsmottakerne bedres ( Ot. prp. nr. 4 (1993-94)).

Bidraget skal ikke settes lavere enn forskotteringssatsen, og skal fastsettes ved skjønn jf. forskriften § 4 d. Plikten til å fastsette midlertidig bidrag gjelder ikke bare ved førstegangsfastsettelse, men også når det er spørsmål om å forhøye løpende bidrag. Ved nedsettelse av bidrag og der bidraget kan bli lavere enn forskotteringssatsen, har bidragsfogden imidlertid ingen tilsvarende plikt. Plikten gjelder heller ikke i saker uten sikre inntektsopplysninger. Bidragsfogden har likevel adgang til å fastsette midlertidig bidrag i disse tilfellene i samsvar med tidligere rett.

I henhold til Rikstrygdeverkets (RTVs) statistikk for 1997 ble det fattet ca. 2000 midlertidige vedtak dette år.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått å oppheve plikten til å fatte midlertidige vedtak. Adgangen til å fastsette midlertidige vedtak ble imidlertid foreslått beholdt. Midlertidige bidrag ble foreslått skjønnsfastsatt.

Det var få høringsinstanser som berørte dette spørsmålet. RTVmente imidlertid at forslaget fulgte naturlig av kostnadsmodellen, og at det var lite formålstjenlig å fastsette midlertidige bidrag etter dette regelverket. RTVmente samtidig at dette kunne gi uheldige utslag for startgjelden fordi saksbehandlingstiden for fastsettelse etter kostnadsmodellen etter deres mening ville øke. Også JURKstøttet forslaget om å oppheve plikten til å fatte midlertidige vedtak, men presiserte at dersom bidragsfogden var årsak til at saken ble sent behandlet, burde midlertidige vedtak treffes.

Etter departementetsoppfatning vil behovet for å fastsette midlertidig bidrag for å unngå opphopning av bidragsrestanser og for å styrke bidragsmottakers økonomi fra et tidlig tidspunkt, fortsatt være til stede. Kostnadsmodellen medfører samtidig at det vil være vanskeligere enn etter gjeldende prosentregler å få et raskt overblikk over hva bidraget skal fastsettes til. Saksbehandlingen ved midlertidige vedtak vil følgelig bli mer krevende og en plikt til å fastsette midlertidige vedtak kan forsinke den alminnelige saksbehandlingstiden.

Departementetfastholder forslaget om at barneloven § 59 endres slik at trygdekontorets plikt til å fastsette midlertidige vedtak opphører. Trygdekontoret bør imidlertid ha adgang til midlertidig fastsettelse, enten det gjelder førstegangsfastsettelse eller endring. Hvorvidt midlertidig vedtak fattes vil måtte bero på en konkret vurdering av hvor mye saken haster sett i forhold til hvor lang tid det vil ta før endelig vedtak kan fattes. Årsaken til forsinkelsen må også tillegges vekt. Dersom forsinkelsen har sammenheng med at enkelte opplysninger foreløpig ikke er tilgjengelige, for eksempel der partene venter på en avgjørelse i en sak om foreldreansvar, bosted og samvær, bør midlertidig vedtak fattes. Der saksbehandlingen forsinkes fordi partene ikke legger fram etterspurt dokumentasjon om inntekt eller det er grunn til å tro at vedkommende holder tilbake opplysninger, bør imidlertid normalt endelig vedtak fastsettes på basis av skjønnsfastsatt inntekt, jf. punkt 8.3. Forsinkelse som hovedsakelig har sammenheng med saksbehandlingstiden hos det aktuelle trygdekontor, vil også i ekstraordinære tilfeller kunne begrunne et midlertidig bidrag.

Behovet for rask saksbehandling vil imidlertid gjelde for alle saker, og bør derfor først og fremst avhjelpes ved at det enkelte trygdekontor overholder de normtider som trygdeetaten har satt for vedtak om bidragsfastsettelse; dvs. at 70 % av sakene avgjøres innen 2 måneder. I 1999 ble 71,7 % av sakene avgjort innen 2 måneder.

Midlertidig bidrag fastsettes etter skjønn jf. forskriftsutkastet § 11 a. Så langt som mulig benyttes imidlertid kostnadsmodellens prinsipper basert på inntektsopplysninger fra ligningsregisteret og øvrige opplysninger som framgår av skjemaet for kravsframsettelsen. Differansen mellom det midlertidige og det endelige bidraget skal avregnes når endelig vedtak er fattet.