8 Unntaksbestemmelser

Unntaksbestemmelsene i gjeldende forskrift § 4 a - i, angir tilfellene der bidrag skal fastsettes etter skjønn. Unntaksreglene anvendes i 40 % av tilfellene (RTV, 1998). I punktene 8.1 - 8.8 gjennomgås de unntaksreglene som foreslås etter kostnadsmodellen. Flere av disse tilsvarer en eksisterende unntaksregel, men tilpasset den nye modellen for bidragsfastsettelse. Av de gjeldende unntaksreglene foreslås følgende opphevet: § 4 a om bidragets størrelse for barn over 18 år, § 4 b første punktum om skjønnsfastsettelse av bidrag på grunn av lav inntekt hos bidragspliktige, § 4 c om tilfellene der bidragsmottaker har inntekt over 360 ganger forskotteringsbeløpet samtidig som bidragspliktige har inntektsgrunnlag mindre enn 180 ganger forskotteringsbeløpet og § 4 f om delt omsorg. Etter kostnadsmodellen vil bidragsfastsettelsen i disse tilfellene følge av de alminnelige reglene.

8.1 Maksimumsgrense ved stort samlet bidrag

Etter gjeldende forskrift § 2 skal barnebidrag fastsettes til 28 % av bidragspliktiges inntektsgrunnlag hvis bidragspliktige har forsørgelsesplikt for fire barn eller flere. Barnebidrag blir altså aldri fastsatt til mer enn 28 % av inntekten. I prøveprosjektet for prosentfastsettelse av bidrag ble satsen for fire barn eller flere satt til 30 %, ut fra den oppfatning at dette var i samsvar med det eksisterende bidragsnivået, jf. Ot. prp. nr. 56 (1983-84). I forbindelse med at prøveprosjektet ble gjort permanent, jf. Ot. prp. nr. 44 (1987-88), ble prosentsatsen for fire barn eller flere satt ned til 28 %. Nedsettelsen ble foretatt både etter en vurdering av bidragspliktiges betalingsevne og fordi den tidligere prosentsatsen ble antatt å ligge noe over det da eksisterende bidragsnivået. Vurderingen bygget bl.a. på resultatene fra NIBR-undersøkelsen blant partene i bidragssaker under prøveprosjektet.

I tillegg kommer bestemmelsen i forskriften § 4 e der barnebidrag skal fastsettes etter skjønn hvis summen av barnebidrag etter § 2, bidrag til barn over 18 år og ektefellebidrag overstiger 30 % av inntekten bidraget blir fastsatt ut fra. Unntaksbestemmelsen kom inn i denne form i prøveordningen, og ble videreført da reglene om prosentfastsettelse ble vedtatt. I Ot. prp. nr. 44 (1987-88) fremgår det at begrunnelsen for regelen hovedsakelig var at det ved fastsettelsen av prosentsatsene for barnebidraget ikke tas hensyn til om det betales ektefellebidrag eller bidrag til barn over 18 år. Unntaksbestemmelsen ble satt for å hindre at den samlede bidragsbyrden skulle bli for stor. I Rikstrygdeverkets rundskriv uttales at det i utgangspunktet ikke er noe i veien for at den samlede bidragsplikten kan overstige 30 % av den bidragspliktiges inntekt. Avgjørende vil være hva vedkommende har igjen til livsopphold for seg og sin familie. Dette innebærer at hvis bidragspliktige har høy inntekt, kan bidragsbyrden overstige 30 %.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått ikke å sette en øvre grense for hvor stor del av bidragspliktiges inntekt som skal kunne betales i bidrag etter kostnadsmodellen.

Departementet har imidlertid vurdert spørsmålet på nytt. Bidragsutmålingen etter kostnadsmodellen er begrunnet ut fra at bidragenes størrelse skal stå i forhold til barnets behov. Dette gjenspeiles i de ulike størrelsene på underholdskostnaden. At foreldrene skal dekke sin del av utgiftene etter evne, ivaretas av forholdsmessighetsprinsippet. Den av foreldrene som har høyest inntekt skal altså betale den største delen av utgiftene. Der bidragsmottaker har liten inntekt og underholdskostnaden er høy, ligger det i kostnadsmodellens begrunnelse at bidraget blir høyt, og også eventuelt høyere enn i dag. Bidragsevnevurderingene skal sikre at bidraget ikke settes så høyt at bidragspliktige ikke har tilstrekkelige midler til eget underhold. Bidragsutmålingen er altså begrunnet ut fra hva forsørgelsen av barna koster og foreldrenes evne til å dekke denne. De fastsatte underholdskostnadene vil i seg selv gi en grense for bidragets størrelse.

Kostnadsmodellen bygger samtidig på at det ved offentlig fastsettelse benyttes et felles nivå av underholdskostnader som skal sikre barnet en normalt forsvarlig forsørgelse. Å sikre barnet midler til et forsvarlig underhold, er ansett som det mest egnede utgangspunktet for en rimelig bidragsfastsettelse. Det vises til kapittel 4 for mer utfyllende begrunnelse. Flere høringsinstanser ga uttrykk for bekymring i forhold til at de fastsatte underholdskostnadene vil være for høye der bidragspliktiges inntekt er lav og der bidrag betales til en søskenflokk. Dette kan gi en uforholdsmessig stor bidragsbelastning. Etter departementets vurdering kan det være rimelig å ta et visst hensyn til disse forhold. Selv om det fastsatte kostnadsnivået anses egnet for de fleste, kan standardiseringen medføre at underholdskostnadene i enkelte tilfeller blir for høye slik at bidragene samlet sett blir for store ut fra bidragspliktiges inntekt. Dette gjelder særlig i de tilfellene der det betales bidrag til flere barn.

Etter departementets vurdering er det mest egnede virkemiddelet å sette en øvre grense for samlet bidragsplikt som en prosentandel av bidragspliktiges inntektsgrunnlag. En slik maksimumsgrense kan settes slik at den gir bidragsreduksjoner for bidragspliktige med midlere inntekt og der bidragsmottakers inntekt samtidig er lav. Det vil være i disse tilfellene hvor behovet for en maksimumsgrense kan anses å være til stede.

Ulempen vil være at effekten av kostnadsmodellens prinsipper om at bidragene skal være størst der behovet er størst, reduseres. Maksimumsgrensen bør derfor være en sikkerhetsventil som ikke gis for stor anvendelse. Forenklingshensyn taler også for dette. Selv om en maksimumsgrense i prosent av bidragspliktiges inntektsgrunnlag vil være enkel å forstå og praktisere, vil et nytt element i kostnadsmodellen uansett være kompliserende. Dette gjelder særlig der et redusert bidrag skal fordeles mellom barn i ulike familier.

Departementet foreslår likevel etter en samlet vurdering å sette en øvre grense for samlet bidrag til 25 % av bidragspliktiges inntektsgrunnlag. Grensen er satt til 25 % etter en vurdering av regelens anvendelsesområde sett i sammenheng med sitt formål. Regelen vil stort sett komme til anvendelse for bidragspliktige med bidragsplikt til minst to barn og som betaler bidrag ut fra større andeler enn halvparten av underholdskostnaden. I tillegg må underholdskostnadene være høye. De fleste bidragspliktige som vil komme inn under regelen, vil ha inntekt mellom ca. kr 175 000,- og kr 250 000,- men regelen kan komme til anvendelse både for høyere og lavere inntektsgrupper. Da dette er ment å være en sikkerhetsventil, vil den likevel ikke få anvendelse for mange bidragspliktige.

Samlet bidrag bør også omfatte bidrag til barn over 18 år. Departementet foreslår imidlertid at ektefellebidrag holdes utenfor. Ektefellebidrag fastsettes i få tilfeller, og bidragspliktiges økonomiske situasjon hører her alltid med i helhetsvurderingen.

Departementet foreslår videre at samlet bidrag testes mot maksimumsgrensen etter bidragsevnevurderingen, men før samværsfradrag. Dette medfører at effekten av samværsfradraget beholdes selv om samværsfradraget kommer til anvendelse, og gir også den mest ryddige beregningsmåten.

I kapittel 14 drøftes hvordan bidraget skal fordeles mellom barn som bor i ulike familier hvis maksimumsgrensen kommer til anvendelse og bidragspliktige betaler bidrag til ulike bidragsmottakere.

Det vises til forskriftsutkastet § 7.

8.2 Tilleggsbidrag der bidragspliktige har høy inntekt

Etter gjeldende regler fastsettes bidraget i prosent av personinntekt og netto kapitalinntekter over kr 10 000,- slik at bidraget øker med økende inntekt hos bidragspliktige. Bidraget skal imidlertid ikke settes høyere enn fem ganger forskotteringssatsen (kr 5 600,- per måned per barn, 2000). Bidraget øker derved proporsjonalt med bidragspliktiges inntekt for inntekter opp til vel kr 610 000,- (ett bidragsbarn).

Etter kostnadsmodellen fastsettes bidraget med utgangspunkt i hva som antas å være et rimelig kostnadsnivå for et barn. På bakgrunn av at underholdskostnaden er satt til faste beløp, vil bidraget ikke kunne bli høyere enn denne uansett hvor høy inntekt bidragspliktige har. Bidragspliktiges inntekt over et visst nivå vil dermed bare få perifer betydning for bidragets størrelse. Dette nivået vil bli lavere enn etter dagens regler. Også de andre komponentene i kostnadsmodellen, som bidragsmottakers inntekt og omfanget av samvær mellom bidragspliktige og barnet, kan i noen tilfeller medføre at bidraget blir satt relativt lavt.

At bidraget settes lavere når bidragsmottaker har høy inntekt eller der bidragspliktige har mye samvær med barnet, er tilsiktede følger av kostnadsmodellen. Den begrensning som følger av at underholdskostnadene angir en øvre grense for bidraget uansett bidragspliktiges økonomi, kan derimot bli betraktet som en svakhet ved kostnadsmodellen når bidragspliktige har inntekt langt over gjennomsnittet.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 foreslo departementet at det skulle innføres adgang til å fastsette et tilleggsbidrag der bidragspliktiges inntekt var på minst 470 ganger forskotteringsbeløpet, dvs. i overkant av kr 500 000,-. Tilleggsbidraget ble utformet som gitte prosentandeler av det kostnadsbaserte bidraget, avhengig av størrelsen på bidragspliktiges inntekt.

Høringsinstansenes synspunkter på dette forslaget må ses i sammenheng med uttalelsene om ivaretakelsen av levestandard i avsnittet om underholdskostnader. NOVAga uttrykk for bekymring for en situasjon der barnet bare vil få del i bidragspliktiges levestandard direkte ved samvær, og ikke i form av en overføring ved bidrag. LOmente videre at det burde legges inn tilleggssatser for bidragspliktige med høyere eller midlere inntekter.

Advokatforeningen støttet forslaget, men mente at inntektsgrensen bør settes lavere. Det samme gjaldt JURK og Trondheim byrett. Likestillingssenteret og Kvinnepolitisk styre i Det norske Arbeiderparti støttet også forslaget. Dette gjaldt også Sosial- og helsedepartementetsom samtidig åpnet for en vurdering av ulike underholdskostnader etter foreldrenes samlede inntekt. Rikstrygdeverket mente tilleggsbidraget vil få marginal betydning.

Det var få høringsinstanser som var i mot forslaget om et tilleggsbidrag. Foreningen 2 Foreldre mente imidlertid at et tilleggsbidrag strider mot prinsippene i kostnadsmodellen. Likestillingsombudetmente at forslaget burde vurderes nærmere, og var kritisk til at det ikke skulle tas hensyn til bidragsmottakers inntekt. For øvrig kunne en slik regel være konfliktskapende.

Departementet viser til at det at barn skal få del i foreldrenes eventuelle høye levestandard også der barnet ikke bor sammen med begge foreldrene, er i samsvar med forståelsen av underholdspliktens innhold i gjeldende rett. I NOU 1977:35 s. 134 henvises bl.a. til den da gjeldende lov om born utanom ekteskap, som i § 2 andre punktum hadde en regel om at barnet så langt det er mulig skulle oppfostres etter kårene til den av foreldrene som har best råd. Etter barnelovutvalgets oppfatning kunne denne bestemmelsen sløyfes i barneloven § 51 uten at dette medførte noen reell endring i underholdsplikten.

Resultatene fra SSBs undersøkelse av forskjellen i bidragsnivået ved overgang til nye bidragsregler, viser samtidig at en innføring av kostnadsmodellen ikke vil føre til en generell nedgang i bidragsnivået. I kapittel 18 om økonomiske konsekvenser for partene, er resultatene av SSBs undersøkelser nærmere beskrevet. For bidragspliktige med inntekt over ca. kr 500 000,-, er det heller ingen klar tendens til bidragsnedgang. Tvert i mot vil samlet bidrag i det aktuelle inntektsintervallet, øke med minst kr 2 500,- per år eller kr 208,- per måned for ca. 37 % bidragspliktige med 8 dager samvær per måned. For bidragspliktige uten samvær i samme inntektsintervall, vil tilsvarende økning inntre for ca. 64 %. Det kan derfor vanskelig hevdes at kostnadsmodellen i praksis ivaretar hensynet til at barnet skal ta del i begge foreldres levestandard på en dårligere måte enn gjeldende regler.

Departementet vil videre understreke at den av foreldrene barnet bor hos, eller foreldre med samvær, normalt vil bruke sin inntekt slik at den også vil komme barnet til gode. Mange barn vil også motta andre ytelser fra bidragspliktige enn løpende bidrag. Departementet antar at en ikke ubetydelig andel bidragspliktige vil bidra på slik «frivillig» basis dersom bidraget reduseres som følge av offentlig fastsettelse etter kostnadsmodellen. At bidragspliktige med dette gis større anledning til å gi gaver mv., kan også oppfattes som et gode. Foreldre som har god økonomi og samarbeider godt, kan og vil nok ofte, avtale et bidrag som er basert på en høyere underholdskostnad enn den som her er foreslått for offentlig fastsettelse.

Departementet fastholder likevel det prinsipielt viktige i at det finnes en adgang til å fastsette et tilleggsbidrag når bidragspliktige har svært høy inntekt. Den foreslåtte inntektsgrensen for når tilleggsbidraget kan fastsettes, bør imidlertid heves. Departementet foreslår etter en konkret vurdering at grensen heves til ca. kr 600 000,-. Det vil være hensiktsmessig å koble inntektsgrensen til forskotteringssatsen, slik at beløpet gis en årlig regulering, og departementet foreslår at grensen settes til 550 ganger forskotteringsbeløpet.

Departementet opprettholder forslaget om at tilleggsbidraget utformes som bestemte prosentandeler av det kostnadsbaserte bidraget, avhengig av størrelsen på bidragspliktiges inntekt. Ved dette sikres at også tillegget blir høyest der barnets behov for bidrag er størst. Departementet foreslår at tillegget settes til 15 % av det kostnadsfastsatte bidraget før samværsfradrag der bidragspliktige har inntekt over den angitte grensen, og at tillegget gjentas for hver gang bidragspliktiges inntekt stiger med kr 50 000,- over dette beløp. Hvis inntektsgrensen er på kr 616 000,- og inntekten er på kr 700 000,-, vil tillegget dermed utgjøre 2 ganger 15 % av det kostnadsbaserte bidrag. En slik regel vil være enkel å praktisere.

Departementet fastholder etter en samlet vurdering at adgangen til å fastsette tilleggsbidrag utelukkende skal knyttes til bidragspliktiges inntektsnivå. Tilleggsbidrag bør imidlertid bare fastsettes etter krav fra bidragsmottaker.

På bakgrunn av at bidraget skal gå til barnets underhold, bør det fortsatt være en maksimumsgrense for bidragets størrelse. Etter departementets oppfatning kan denne grensen settes som etter nåværende regler, dvs. til fem ganger forskotteringssatsen. Sett i forhold til de foreslåtte endringer i skattereglene, innebærer dette reelt sett en viss økning av satsen i forhold til i dag både for bidragspliktige og for de aller fleste bidragsmottakere. Det vises til forskriftsutkastet § 12.

8.3 Manglende dokumentasjon av inntekt

Etter gjeldende regler kan bidraget fastsettes etter skjønn i de tilfellene der en part ikke legger fram nødvendig dokumentasjon eller der det er grunn til å tro at parten holder tilbake opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen (forskriften § 4 g). Bestemmelsen skal bare anvendes der det foreligger konkrete indikasjoner på et slikt forhold.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 foreslo departementet en tilsvarende unntaksregel etter kostnadsmodellen, men slik at inntektsgrunnlaget for hver av partene må kunne fastsettes skjønnsmessig etter de samme vilkår som nåværende § 4 g angir. Bidragsberegningen skal deretter følge kostnadsmodellens prinsipper om forholdsmessig fordeling av underholdskostnaden, samværsfradrag osv.

Forslaget fikk ingen spesielle reaksjoner i høringsrunden, og departementet opprettholder dette.

Det vises til forskriftsutkastet § 4 fjerde ledd første punktum.

8.4 Manglende bruk av inntektsevne

I dag kan bidraget fastsettes etter skjønn hvis den bidragspliktige er uten inntekt, eller inntekten er vesentlig lavere enn det han eller hun ut fra utdanning og evner burde kunne oppnå (forskriften § 4 h). Forutsetningen for skjønnsfastsettelse er at den bidragspliktige ikke kan gi en rimelig grunn til at han eller hun ikke har inntekt eller at inntekten ikke er høyere.

Bestemmelsen om skjønn har etter gjeldende regler først og fremst til hensikt å hindre at den bidragspliktige skifter arbeid motivert ut fra et ønske om å redusere bidragsplikten. I Ot. prp. nr. 44 (1987-88) s. 61 framgår det at det avgjørende for bruk av skjønnsbestemmelsen må være at det ikke kan anføres plausible grunner for den lave inntekten. I Rikstrygdeverkets rundskriv av 13. august 1997 nr. 2 - 51 00 uttales at det skal godtas at den bidragspliktige av personlige grunner velger et annet yrke eller en annen næring selv om vedkommende går ned i inntekt. Hvorvidt det foreligger personlige grunner som må godtas, beror på om det foreligger en rimelig grunn for skifte av arbeid. En rimelig grunn kan for eksempel være dårlig fysisk eller psykisk helse. I vurderingen av om det foreligger rimelig grunn, stilles ikke for strenge krav. Hvis det foreligger gode grunner som ikke kan betviles, bør skifte av arbeid ikke medføre skjønnsfastsettelse etter bestemmelsen. Det aksepteres videre at den bidragspliktige arbeider deltid som følge av omsorg for små barn og at bidragspliktige slutter i arbeid for å videreutdanne seg selv om dette vil medføre redusert bidrag.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 foreslo departementet å opprettholde en tilsvarende unntaksregel, men slik at det ble gitt adgang til å skjønnsfastsette hver av foreldrenes inntekt. Den skjønnsfastsatte inntekten vil deretter danne grunnlaget for bidragsfastsettelsen etter kostnadsmodellens regler.

Flere høringsinstanser kritiserte kostnadsmodellen ut fra den tette samvirkningen mellom begge foreldrenes inntekter som bidragsfastsettelsen er basert på. Behovet for gode mekanismer for å unngå at en av foreldrene prøver å skyve hele forsørgelsesplikten over på den andre, ble påpekt. Særlig Rikstrygdeverket, NOVA og Foreningen 2 Foreldre var opptatt av dette. Foreningen 2 Foreldreforeslo at det enten ble innført et tak for hvor stor andel av barnets underholdskostnader hver av foreldrene skulle dekke, eller et garantert minstebeløp uavhengig av inntekt. Samtidig må det være fleksibilitet i forhold til foreldre som velger å jobbe mindre for å få mer tid til barna.

Departementet viser til at foreldrene har plikt til å sørge for midler til barnets underhold etter sin evne. Både hensynet til forutberegnelighet for partene og hensynet til å hindre bidragsmotivert atferd, tilsier at det bør være en viss adgang til å skjønnsfastsette inntekt. Behovet for en slik skjønnsregel må samtidig ses i sammenheng med forslaget om å basere bidragsfastsettelsen på fem alternative gitte andeler av underholdskostnaden. At bidraget ikke kan settes ut fra en lavere andel enn 1/6 eller en høyere andel enn 5/6, betyr at hver av foreldrene minst må dekke 1/6 av underholdskostnadene. Unntak gjelder imidlertid for bidragspliktige uten bidragsevne. Andelene svekker videre samvirkningen mellom foreldrenes inntekter noe ved at det skal mer til før en inntektsendring gir en bidragsendring. Dette vil også få konsekvenser for skjønnet.

Selv om behovet for skjønnsregelen blir noe mindre, opprettholder departementet forslaget om en adgang til å skjønnsfastsette hver av foreldrenes inntekter. Siden bidragsfastsettelsen etter kostnadsmodellen er basert på begge foreldrenes inntekter, må adgangen gjelde både bidragsmottakers og bidragspliktiges inntekt. Det er samtidig viktig å understreke at adgangen til skjønnsfastsettelse bare skal benyttes i spesielle tilfeller og ikke er ment å innvirke på foreldrenes frihet med hensyn til yrkesvalg. Skjønnsbestemmelsen skal derfor ikke forstås som en generell adgang til å kreve at partene skifter til et best mulig betalt yrke, eller eventuelt opprettholder sitt tidligere og bedre betalte arbeid.

I hvilke tilfeller inntekten bør skjønnsfastsettes, må vurderes konkret. Departementet nevner imidlertid spesielt situasjonen der en av partene velger å være hjemme på grunn av omsorg for barn. Situasjonen kan være at bidragsmottaker eller bidragspliktige velger å være hjemme på grunn av omsorg for andre egne barn. En adgang til skjønnsfastsettelse vil her kunne sikre at underholdsplikten oppfylles for samtlige av partenes barn, noe som kan være viktig å understreke der en av foreldrene er hjemmearbeidende med andre egne barn.

Departementet finner det rimelig å vurdere spørsmålet i relasjon til vilkårene for å motta overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-6 jf. § 15-8. Overgangsstønad kan som hovedregel gis i inntil tre år frem til det yngste barnet fyller åtte år. Når det yngste barnet har fylt tre år, stilles det normalt krav om at forsørgeren må være i arbeid (minst halv tid), under utdanning (minst halv tid) eller tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Stønadstiden kan utvides med opptil to år frem til barnet fyller åtte år når den enslige forsørger er under nødvendig utdannelse. Etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre, gis det overgangsstønad i opptil ett år også etter at yngste barn er fylt åtte år, men før det har fylt ti år.

Etter departementets oppfatning bør det ved vurderingen av om inntekt skal skjønnsfastsettes for hjemmearbeidende, legges vekt på de samme krav til yrkesaktivitet som for enslige forsørgere mht. krav på overgangsstønad. Det kan videre synes rimelig å legge tilsvarende vurderinger til grunn for skjønnsmessig fastsettelse for deltidsarbeidende.

Departementet mener at inntekten bør kunne skjønnsfastsettes ved deltidsstilling på under 80 % av full tid. Dette vil innebære at både bidragsmottaker og bidragspliktige kan arbeide 80 % stilling uten at inntekten blir fastsatt etter skjønn. I tillegg vil større inntektsreduksjoner godtas der det godtgjøres at det foreligger rimelig grunn. En slik regel vil også medføre at en inntektsreduksjon på 20 % uten stillingsreduksjon, godtas uten nærmere begrunnelse når vedkommende i utgangspunktet arbeider full tid. En slik inntektsreduksjon bør imidlertid ikke godtas uten en nærmere vurdering der forelderen jobber 80 % eller mindre før reduksjonen. Der det er klare holdepunkter for at den manglende inntekten/inntektsreduksjonen skyldes et ønske om å unndra seg bidrag, godtas heller ikke reduksjoner fra 100 % til 80 %. Med en slik regel godtar det offentlige den enkeltes valg innenfor gitte rammer, samtidig som det utøves en viss kontroll med at foreldrenes prioriteringer tilgodeser barnets interesser.

Stillingsandelen 80 % er valgt ut fra rimelighetshensyn og praktiske vurderinger. For å ha rett til overgangsstønad kreves det at bidragsmottaker arbeider eller er under utdanning minst 50 % av full tid når yngste barn er fylt tre år. Departementet mener imidlertid at det bør kreves at foreldrene jobber mer enn halv stilling når barna er over tre år. Når barna er så vidt store, fremstår det som rimelig at foreldrene bidrar til deres underhold ved arbeid opp mot full stilling. En forelder bør ikke ved sine valg kunne overføre vesentlig større andel av bidragsbarnets underholdskostnader til den andre forelderen. Samtidig finner departementet at foreldrene bør ha en viss mulighet til å gjøre individuelle valg selv om dette medfører noe redusert inntekt. Fordi bidraget fastsettes som en andel av foreldrenes samlede inntektsgrunnlag vil imidlertid ikke mindre endringer i bidragspliktiges inntekt og/eller bidragsmottakers inntekt nødvendigvis få innvirkning på bidragets størrelse. Videre må det antas at det særlig blant bidragspliktige er få som ønsker å arbeide mindre enn 80 %, slik at regelen vil dekke de fleste praktiske forhold.

Etter gjeldende rett er det bare omsorg for egne barn som anses som en rimelig grunn for inntektsreduksjon. Departementet mener at det ikke er rimelig at omsorg for andres barn skal gå på bekostning av egne barns underhold, og foreslår derfor at dagens praksis videreføres.

Det kan også reises spørsmål ved om det bare er samvær med det konkrete bidragsbarnet som skal anses som en rimelig grunn, eller om også samvær med andre egne barn kan anses som en rimelig grunn. Departementet vurderer det slik at det bare bør tas hensyn til samvær med det konkrete bidragsbarnet, og at omsorg for andre egne barn ikke skal gå på bekostning av bidragsbarnet. Dette harmonerer også best med kostnadsmodellen for øvrig. Ved beregning av underholdskostnader og samværsfradrag, tas det bare med forhold knyttet til det aktuelle barnet, og andre barn foreldrene eventuelt måtte ha, blir holdt utenfor.

I dag må ekstra fritid benyttes til faktisk samvær med barnet for at inntektsreduksjonen skal anses som rimelig. Departementet mener at denne praksisen bør videreføres. Det kan drøftes om det skal godtas at faktisk inntekt legges til grunn hvis bidragsmottaker eller bidragspliktige arbeider mindre enn 80 % på grunn av samvær med barna når barna i praksis er på skole/skolefritidsordning eller i barnehage store deler av dagen. Departementet mener det må være samsvar mellom den ekstra fritiden og samværet. Dette forstås i denne sammenheng slik at ingen av foreldrene kan sies å utøve faktisk samvær med barnet den tiden det er i barnehagen eller på skolen. Den ekstra fritiden kan imidlertid benyttes til å ta barna ut av barnehagen eller hente dem tidligere fra barnehage eller skolefritidsordning, og dette vil kunne begrunne en reduksjon av inntekt på mer enn 20 %.

Helse, skifte av arbeid eller yrke, (videre)utdanning o.l., anses i utgangspunktet som rimelige grunner til å ha lavere inntekt enn inntektsevnen tilsier. Også det faktum at det ikke finnes mulighet for å gå opp i arbeidstid må anses som en rimelig grunn.

Unntaksregelen er foreslått inntatt i forskriftsutkastet § 4 fjerde ledd andre punktum.

8.5 Barnetillegg fra folketrygden

Der bidragspliktige mottar barnetillegg fra folketrygden, skal bidraget etter gjeldende forskrift ikke settes lavere enn fullt tillegg, jf. § 4 b. Det samme gjelder barnetillegg i andre offentlige pensjoner.

Mottatt barnetillegg for barn under 18 år, regnes med i foreldrenes inntekt, enten det er bidragspliktige eller bidragsmottaker som oppebærer denne ytelsen. Fullt barnetillegg jf. folketrygdloven § 3-25, utgjør for uføre- og alderspensjonister, 30 % av folketrygdens grunnbeløp (per 01.05.00 kr 49 090,- per år), dvs. kr 14 727,- per år eller kr 1 228,- per måned. Ved attførings- og rehabiliteringspenger utgjør fullt barnetillegg 25 % av grunnbeløpet. Barnetillegget er inntektsprøvd, jf. folketrygdloven § 3-26. Dette medfører at barnetillegget i mange tilfeller betales med redusert beløp eller faller helt bort. Det ytes bare ett barnetillegg per barn. Der begge foreldrene er pensjonister, men barnet bare bor sammen med en av dem, gis barnetillegget til den av foreldrene barnet bor fast sammen med.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått at bidraget, som tidligere, ikke skal settes lavere enn barnetillegget der bidragspliktige mottar denne ytelsen. Dette ble foreslått å gjelde også der bidragspliktige ikke hadde full bidragsevne. Departementet la her avgjørende vekt på at barnetillegget er en ytelse til barnets forsørgelse og ikke er ment å dekke bidragspliktiges utgifter til livsopphold. Bidraget ble imidlertid foreslått redusert som følge av samvær med barnet. Det ble videre foreslått at bidraget ikke skulle settes høyere enn underholdskostnaden minus barnetillegget der det er bidragsmottaker som mottar denne ytelsen.

Av høringsinstansene var det bare Rikstrygdeverketsom kommenterte forslaget. Rikstrygdeverketsluttet seg til dette.

Departementet fastholder forslaget om at mottatt barnetillegg skal sette en henholdsvis øvre eller nedre grense for bidragets størrelse ut fra de samme prinsipper som foreslått i høringsnotatet. Overgangen til en bidragsfastsettelse basert på alternative andeler, får ikke konsekvenser.

Departementet presiserer at det er netto mottatt barnetillegg etter skatt som skal legges til grunn som grense for bidragets størrelse. Det vises til forskriftsutkastet § 10.

8.6 Barnetillegg fra forsvaret

Bidraget skal etter gjeldende regler aldri settes lavere enn fullt forsørgertillegg mottatt fra forsvaret (forskriften § 4 b).

I henhold til forsvarets fredsregulativ utbetales det forsørgertillegg, herunder barnetillegg, når bidragspliktige avtjener militærtjeneste/siviltjeneste. I regulativets del I punkt 4.2.1 heter det bl.a.:

«Barnetillegg som blir tilstått på grunnlag av bidragsplikt, utbetales med fullt beløp selv om bidraget er fastsatt til et lavere beløp. Barnetillegget trer i stedet for bidrag for det tidsrom tillegget betales og medfører ikke reduksjon av bidrag som forfaller eller har forfalt utenfor dette tidsrom. Dette er ment å erstatte det «ordinære» bidraget for den aktuelle perioden.»

Det månedlige forsørgertillegg fra forsvaret var per 1. juli 1999 kr 3 000,- for første barn og kr 1 239,- i tillegg per måned for hvert av de øvrige barna.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått en unntaksbestemmelse slik at bidraget minst settes til samme beløp som gjeldende forsørgertillegg fra forsvaret. Ved flere barn settes bidraget minst likt summen av tilleggene, fordelt likt per barn. Bidraget til det enkelte barn kan så reduseres som følge av samvær med barnet etter samme regler som gjelder der bidraget er ordinært fastsatt.

Departementet opprettholder etter en samlet vurdering at bidraget i slike tilfeller settes minst lik netto forsørgertillegg med fradrag for samvær slik foreslått i forskriftsutkastet § 10.

8.7 Barnet har egen inntekt eller forsørges helt eller delvis av andre enn foreldrene

Det følger av barneloven § 51 at foreldrene skal bære utgiftene til barnets oppfostring og utdannelse så langt barnet selv ikke har midler til forsørgelsen. Etter bidragsforskriften § 3 skal bidraget settes ned dersom barnet har inntekter per år på mer enn 30 ganger forskotteringsbeløpet (kr 33 600,- (2000)), slik at 50 % av merinntekten går til fradrag i bidraget. Fradraget skal likevel ikke føre til at bidraget settes lavere enn forskotteringssatsen med mindre barnet har en inntekt på mer enn 100 ganger forskotteringsbeløpet. Både barnets kapitalinntekter og løpende inntekter kommer i betraktning. Regelen er i praksis forstått slik at barnet anses som selvforsørget hvor barnets inntekt overstiger 100 ganger forskotteringsbeløpet.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått en unntaksregel der barnet har egen inntekt. Det ble foreslått at barnets inntekt over 30 ganger forskottssatsen, skulle regnes med i den forholdsmessige fordelingen slik at bidraget ble fastsatt etter formelen B = U x Ibp/ (Ibp + Ibm + Ib).

Departementet opprettholder forslaget om at bidrag skal fastsettes ved skjønn når barnets inntekter overstiger en viss grense. Regelen vil særlig kunne ha betydning for bidrag til barn over 18 år, jf. kapittel 10. Departementet mener at dagens grense for når barnets inntekt skal få betydning, gir uttrykk for en rimelig avveining av hvilke inntekter på barnets hånd som bør få betydning for bidragets størrelse.

Departementet fastholder forslaget om at det tas hensyn til barnets inntekt slik at barnets inntekt over 30 ganger forskotteringssatsen regnes med i den forholdsmessige fordelingen. Etter departementets oppfatning vil det medføre en uforholdsmessig stor reduksjon i foreldrenes underholdsplikt hvis underholdskostnaden skal reduseres med den del av barnets inntekt som overstiger 30 ganger forskotteringsbeløpet. Dette skyldes bl.a. at underholdskostnaden i stor grad er basert på merkostnadsberegninger. Det bør imidlertid ved fastsettelsen av underholdskostnaden i slike tilfeller tas hensyn til eventuell reduksjon i forsørgerfradrag.

Barnets inntekt over 30 ganger forskotteringssatsen er altså med å bestemme hvilken av de gitte andelene av underholdskostnaden bidragspliktige skal dekke. Hvilken andel bidragspliktige skal dekke, vil konkret være bestemt av bidragspliktiges forholdsmessige andel av foreldrene og barnets samlede inntekt, dvs. Ibp/( Ibp+Ibm+Ib).

Det bør fortsatt være en inntektsgrense som angir når barnet anses selvforsørget. Departementet har vurdert å sette grensen til samme beløp som ved bidragsevnevurderingen for bidragspliktige. Av enkelhetshensyn har imidlertid departementet valgt fortsatt å sette grensen til 100 ganger forskotteringsbeløpet.

I de tilfeller hvor barnet bor på institusjon (skole, sykehus) som ikke har refusjonskrav i bidraget, bør bidraget fastsettes skjønnsmessig med utgangspunkt i kostnadsmodellens prinsipper. Den verdi forpleiningen medfører, bør komme til fradrag i underholdskostnaden. Dersom alle utgifter dekkes av det offentlige, vil barnet kunne anses selvforsørget.

Der barnet er plassert hos andre private enn foreldrene, kan den barnet bor fast hos kreve bidraget fastsatt etter barnelovens regler. Dette gjelder de tilfellene der bidrag ikke skal fastsettes etter barnevernlovens regler. Begge foreldre kan her bli pålagt å betale bidrag. Dersom en av foreldrene fortsatt mottar offentlige overføringer, må dette vektlegges.

Bidrag fastsatt etter barneloven bør videre bortfalle fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter barnevernloven. Departementet viser til Ot. prp. nr. 61 (1997-98) Om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr 100 om barneverntjenester mv. der dette ble foreslått som ny § 53 a i barneloven sammen med forslag til endringer i reglene om bidragsfastsettelse etter barnevernloven. Stortinget vedtok disse endringene, men besluttet at disse burde tre i kraft sammen med gjennomgangen av bidragsregelverket jf. Innst. O. nr. 49 (1998-99).

Dersom barnet inngår ekteskap før fylte 18 år, vil også ektefellen ha underholdsplikt etter ekteskapslovens regler. Ekteskapsinngåelsen kan gi grunnlag for å endre et tidligere fastsatt bidrag. Avgjørelsen må bero på de konkrete omstendigheter der det må legges særlig vekt på om barnet blir tilstrekkelig forsørget av ektefellen. Etter departementets oppfatning er det ikke her rimelig å anvende modellen, og bidraget bør fastsettes etter skjønn.

Regler for bidragsfastsettelse der barnet har egen inntekt eller forsørges helt eller delvis av andre enn foreldrene, er foreslått inntatt i forskriftsutkastet §§ 5 og 11 c.

8.8 En av partene bor i utlandet

Etter gjeldende forskrift § 4 i skal bidraget fastsettes skjønnsmessig dersom en av partene bor i eller arbeider og betaler skatt i utlandet og et prosentutregnet bidrag vil virke klart urimelig fordi de økonomiske følgene av å ha bopel i utlandet slår betraktelig annerledes ut enn i Norge.

I høringsnotatet av 28. juni 1999 ble det foreslått å opprettholde en tilsvarende unntaksregel for skjønnsfastsettelse etter kostnadsmodellen.

Kostnadsmodellen forutsetter at bidraget skal stå i forhold til en rimelig fordeling av underholdet etter norske forhold. Dersom barnet har opphold i et land med vesentlig annerledes kostnadsnivå enn i Norge, vil det være urimelig å legge til grunn sjablonene i modellen. Det vil her være rimelig at det ved bidragsfastsettelsen tas hensyn til kostnadsnivået i barnets bostedsland. Det samme gjelder dersom bidragspliktige eller bidragsmottaker er bosatt i et land med vesentlig andre inntektsforhold.

Departementet fastholder at bidraget fortsatt skal fastsettes skjønnsmessig i slike tilfeller jf. § 11 b i forskriftsutkastet. Det bør ved vurderingen tas utgangspunkt i kostnadsmodellens prinsipper om forholdsmessig fordeling av barnets underholdskostnad så langt dette er mulig. Det vil bli utarbeidet retningslinjer for utøvelsen av dette skjønnet.