11 Privat håndheving

11.1 Behovet for særregulering

11.1.1 Innledning

Aktuelle privatrettslige virkninger ved overtredelse av konkurranseloven kan være ugyldighet, erstatning og tiltak for å få stanset rettsstridige krenkelser. Disse virkningene kan inntre i flere relasjoner. For det første kan det oppstå et spørsmål om virkninger mellom partene i en konkurransebegrensende avtale. Videre kan det tenkes sivilrettslige virkninger mellom den eller de som overtrer lovens forbudsbestemmelser og deres avtaleparter, og mellom den eller de som overtrer lovens forbudsbestemmelser og utenforstående tredjemenn, typisk konkurrenter. I tillegg oppstår et spørsmål om hvilken rolle Konkurransetilsynet skal ha i forhold til privatrettslige søksmål.

Forutsetningen for privatrettslige virkninger er at det foreligger en ulovlig overtredelse av lovens forbudsbestemmelser eller av vedtak truffet i medhold av loven. Privatrettslige virkninger inntrer som følge av overtredelse av selve forbudene, og er derfor ikke betinget av at Konkurransetilsynet har truffet et påbud om opphør etter forslagets § 3-3. Dersom atferden er unntatt fra forbudsbestemmelsene i medhold av lov eller forskrift, oppfyller vilkårene for unntak i § 3-1 tredje ledd eller et gruppefritak, eller er tillatt etter forslagets § 3-4, foreligger ingen overtredelse. Unntak og fritak fastsatt i forskrift og tillatelser etter § 3-4 har imidlertid ingen virkning i forhold til overtredelser før disse blir gitt.

Overgangen til rene forbudsbestemmelser reiser etter utvalgets oppfatning mange viktige og prinsipielle spørsmål knyttet til privatrettslig håndheving. På bakgrunn av mandatet foreslår ikke utvalget nye lovregler, utover det som er nødvendige tilpasninger i det nye systemet. Utvalget anbefaler at spørsmålene om privatrettslig håndheving etter den nye konkurranseloven eventuelt vurderes i en egen utredning.

11.1.2 Gjeldende rett

Erstatning

I forarbeidene til konkurranseloven 1993, NOU 1991: 27 side 225, forutsettes det at det gjelder et erstatningsansvar for tap som påføres tredjemenn i forbindelse med brudd på forbudsbestemmelsene. I Ot.prp. nr. 41 (1992-93) side 82 understrekes det at:

«så vel offentlige som private interesser er beskyttet av lovens regler, slik at overtredelse kan utløse erstatningskrav fra de som rammes.»

Hittil har det likevel aldri blitt ført vellykkede erstatningssøksmål for norske domstoler for «rene» overtredelser av forbud eller vedtak etter konkurranseloven. Det foreligger imidlertid eksempler på at det er inngått forlik om tilbakebetaling av merpris, i kjølevannet av at Konkurransetilsynet har avdekket ulovlige karteller.

EØS-retten inneholder heller ingen utrykkelige regler om rett til erstatning ved overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Det følger imidlertid av EF-domstolens avgjørelse i Courage Ltd v. Bernard Crehan (sak C-453/99, Saml. 2001 side I-6297) at EF-retten krever at medlemslandene har regler om erstatningsansvar ved overtredelse av EF-traktaten artikkel 81 og 82.

Ugyldighet

Av konkurranseloven 1993 § 5-1 første ledd følger at avtaler i strid med forbud etter konkurranseloven er ugyldige mellom partene. Ugyldighet inntrer uten at det er nødvendig å forelegge spørsmålet for domstolene. Gyldigheten av avtaler tredjemenn har inngått med partene er ikke regulert i denne bestemmelsen. Betydning av lovbrudd i forhold til tredjemenn må vurderes konkret i det enkelte tilfellet etter de alminnelige ugyldighetsregler.

Ugyldigheten etter konkurranseloven § 5-1 rekker bare så langt forbudet er overtrådt, med mindre det etter avtaleloven § 36 vil være urimelig å gjøre avtalen gjeldende.

EØS-avtalen artikkel 53 nr. 2 fastsetter at avtaler eller beslutninger som er forbudt i henhold til artikkel 53, ikke skal ha noen rettsvirkninger. Det følger av rettspraksis at ugyldighet etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 2 bare gjelder de deler av avtalen som berøres av forbudet, eller for hele avtalen dersom disse deler ikke kan skilles fra de øvrige deler av avtalen. Hvorvidt hele avtalen skal anses ugyldig, må vurderes etter reglene i nasjonal rett.

11.1.3 Utvalgets forslag

Erstatning

I dag foreligger det adgang til å kreve erstatning både ved brudd på de norske og EØS-avtalens konkurranseregler. Utvalget har vurdert om det i tillegg til dette bør innføres særlige erstatningsregler i den nye loven, men har kommet til at de alminnelige erstatningsreglene bør gjelde også her. Utvalget antar at det kan bli flere saker for domstolene vedrørende erstatningsansvar ved overtredelse av den nye konkurranseloven. De nærmere regler og prinsipper for erstatningsansvar og tapsutmåling vil derfor bli utkrystallisert i rettspraksis.

Utvalget har vurdert om reglene om erstatning bør lovfestes. Utvalget viser i den forbindelse til vedlegg 1 i utredningen, der det fremheves at pedagogiske og preventive grunner taler for en lovfesting av ansvaret. Etter utvalgets oppfatning reiser imidlertid spørsmålet om lovfesting en rekke problemstillinger som det ikke har funnet grunn til å gå inn på. I stedet mener utvalget at spørsmålet eventuelt bør drøftes i en egen utredning.

Ugyldighet

Utvalget foreslår en videreføring av bestemmelsen om ugyldighetsvirkninger ved konkurransebegrensende avtaler. Ettersom de øvrige deler av forslagets § 3-1 bygger på EØS-avtalen artikkel 53, finner utvalget det naturlig å adoptere ordlyden i artikkel 53 nr. 2 om ugyldighet. Bakgrunnen for konkurranseloven § 5-1 om ugyldighet var blant annet EØS-tilpasning. Når loven nå går over til å benytte ordlyden i EØS-avtalen artikkel 53, finner utvalget det naturlig også å ta inn ugyldighetsregelen slik den fremgår av artikkel 53 nr. 2.

Utvalget har vurdert om ugyldighetsvirkningene ved overtredelse av forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling i forslagets § 3-2 bør lovfestes. Det finnes ingen bestemmelser i EØS-avtalen om ugyldighet av en avtale eller atferd i strid med EØS-avtalen artikkel 54. Det må derfor avgjøres etter nasjonal rett i hvilket omfang en avtale inngått som følge av utnyttelse av dominerende stilling, er ugyldig. Heller ikke den svenske og danske konkurranseloven har bestemmelser om ugyldighet ved overtredelse av forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Utvalget foreslår derfor ikke en slik bestemmelse i konkurranseloven.

Midlertidig forføyning

Ved brudd på konkurransereglene ligger det i sakens natur at tidsaspektet er viktig for den som blir berørt av overtredelsen. Midlertidig forføyning kan anvendes for å sikre en privat mot videre skade gjennom overtredelse. Utvalget ser ikke noe påtrengende behov for å innføre bestemmelser om midlertidig sikring utover de alminnelige regler i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. I tillegg kan partenes behov for beskyttelse mot videre skade av en overtredelse, ivaretas gjennom Konkurransetilsynets hjemmel i forslagets § 3-3 første ledd om å pålegge opphør av en overtredelse, og adgangen til å treffe midlertidig vedtak om slikt pålegg etter forslaget § 3-3 fjerde ledd, der det er fare for alvorlig og uopprettelig skade for konkurransen.

11.1.4 Høringsinstansenes merknader

Forbrukerrådet uttaler at det er betenkelig at lovutvalget ikke behandler privatrettslige virkninger mer inngående, og ber derfor om at temaet utredes nærmere.

Advokatfirmaet Hjort (Hjort) uttaler at hensynet til forutberegnlighet og pedagogiske grunner tilsier at erstatningsansvaret bør lovfestes. Hjort støtter de prinsipper som legges til grunn i utredningens vedlegg 1, og kan vanskelig se at det foreligger tungtveiende grunner for ytterligere utredninger når det gjelder lovfesting av erstatningsansvaret.

Konkurransetilsynet støtter lovutvalget i at behovet for særlige erstatningsregler i konkurranseloven bør utredes nærmere.

11.1.5 Departementets vurderinger

Innledning

Departementet er enig med utvalget i at privat håndheving reiser flere kompliserte spørsmål. Ettersom utvalget ikke har gått inn på disse spørsmålene, vil departementet derfor - i henhold til utvalgets anbefaling - vurdere å gjennomføre en egen utredning for å avklare problemene knyttet til privat håndheving.

Erstatning

Det følger av alminnelig erstatningsrett at overtredelser av konkurranseloven eller vedtak fattet i medhold av loven, kan utløse erstatningskrav.

Departementet er enig med utvalget i at en særlig lovfesting av regler om erstatning for brudd på konkurranseloven reiser kompliserte spørsmål. På bakgrunn av at utvalget ikke har behandlet disse spørsmålene, velger departementet på dette tidspunkt ikke å foreslå en særregulering i konkurranseloven.

Ugyldighet

Utvalgets forslag innebærer at konkurranseloven vil regulere ugyldighetsvirkninger kun i forhold til avtaler som rammes at forslaget § 3-1. Spørsmål om ugyldighet kan imidlertid også oppstå i forhold til andre bestemmelser. Dette gjelder for eksempel ved overtredelser av vedtak fattet i medhold av loven. Utvalget har ikke foreslått å regulere dette forholdet, selv om det innebærer en endring i forhold konkurranseloven 1993 § 5-1.

Utvalgets forslag reiser etter departements oppfatning flere spørsmål i forhold til ugyldighet. Siden det som nevnt vurderes å utrede spørsmålene knyttet til privat håndheving nærmere, går departementet ikke nærmere inn på dette i proposisjonen.

Midlertidig forføyning

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å innføre en bestemmelse om midlertidig sikring utover de alminnelige regler som følger av tvangsfullbyrdelsesloven.

11.2 Konkurransetilsynets rolle ved private søksmål

I forbindelse med en erstatningssak for brudd på konkurranseloven kan det være vanskelig for private parter å bevise overtredelser av konkurranselovens forbudsbestemmelser. Det kan også være vanskelig å vite om det i det hele tatt foreligger tilstrekkelig bevismateriale for å gå til et erstatningssøksmål. Fordi dokumenter som befinner seg hos Konkurransetilsynet eller påtalemyndigheten ofte har stor bevisverdi, er det viktig for skadelidte å få innsyn i disse dokumentene.

Konkurransetilsynets rolle ved private søksmål består derfor hovedsakelig av å bistå berørte tredjemenn med informasjon. Dette spørsmålet er nærmere behandlet i kapittel 9.4 om tredjemenns innsynsrett.