Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Konkurranselovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv ressursbruk i samfunnsøkonomisk forstand. Bestemmelsens ordlyd er endret i forhold til konkurranseloven 1993, men den nye formuleringen er ikke ment å innebære noen endring i den kurs eller praksis som følger av konkurranseloven fra 1993. Bestemmelsen er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 4.1.

Selv om lovens formål er konkurranse, viser bestemmelsen at konkurranse er en del av et mål-middel hierarki. Den nye formuleringen tydeliggjør at det å fremme konkurransen er denne lovens formål. Samtidig gjør formuleringen «derigjennom» det helt klart at konkurranselovens bestemmelser kun kan nyttes når mangelfull konkurranse er årsaken til at samfunnets ressurser ikke utnyttes effektivt. Når begrepet «virksom» er tatt ut av formålsbestemmelsen, skyldes det at begrepet ikke gjør bestemmelsen klarere.

Til § 2 Definisjon av foretak

Bestemmelsen definerer foretak som enhver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet. Foretaksdefinisjonen er i overensstemmelse med foretaksbegrepet etter EU/EØS-konkurranseretten. Definisjonen har sammenheng med at lovens forbudsbestemmelser og reglene om kontroll med foretakssammenslutninger gjelder «foretak».

Verken EØS-avtalen artikkel 53 og 54, som de nye forbudsbestemmelsene bygger på, eller de tilsvarende reglene om foretakssammenslutninger, definerer «foretak». Foretaksbegrepet er imidlertid definert i EØS-avtalens protokoll 22 artikkel 1, hvor det heter at foretak er «enhver enhet som utøver virksomhet av handelsmessig eller økonomisk art». Dette i overensstemmelse med EF-domstolens praksis, se proposisjonen punkt 4.2 og punkt 4.4.1 i NOU 2003: 12 Ny konkurranselov. Begrepet omfatter etter nevnte praksis enhver som utøver virksomhet av økonomisk art, uten hensyn til enhetens rettslige status og hvordan den er finansiert. Offentligrettslige enheter omfattes i den utstrekning de utøver økonomisk virksomhet av en industriell eller kommersiell art gjennom tilbud eller etterspørsel etter varer eller tjenester i markedet.

Det saklige virkeområdet for konkurransereglene i loven vil på samme måte som i fellesskapsretten avgrenses ved foretaksbegrepet. Konkurranseloven fra 1993 er gitt anvendelse overfor ervervsvirksomhet. Det er i realiteten ikke stor forskjell, jf. definisjonen av begrepet «ervervsdrivende» og begrepet «ervervsvirksomhet» i konkurranseloven 1993 § 1-2 bokstav a. På lignende måte som det etter konkurranseloven fra 1993 må trekkes en grense mellom ervervsvirksomhet og offentlig myndighetsutøvelse, må det også foretas en avgrensning mellom foretak og offentlig myndighetsutøvelse. Denne avgrensningen er omtalt i proposisjonen punkt 4.2 og i innstillingen under punkt 4.5.

Begrepet «foretak» forekommer også i straffeloven § 48 a om foretaksstraff. Definisjonen etter konkurranseloven § 2 er ikke helt sammenfallende med definisjonen i straffeloven. For eksempel vil begrepet i konkurranseloven, i motsetning til begrepet i straffeloven, ikke omfatte enheter som ikke driver ervervsvirksomhet.

Til § 3 Generelle unntak fra loven

Unntaket for arbeids- og ansettelsesvilkår fra lovens saklige virkeområde i bestemmelsens første ledd er en videreføring av konkurranseloven 1993 § 1-3, selv om ordlyden er endret. Paragraf 1-3 gir unntak for lønns- og arbeidsvilkår. Uttrykket «arbeids- og ansettelsesvilkår» er brukt i EU/EØS rettspraksis og tilsvarer forståelsen av unntaket for «lønns- og arbeidsvilkår» etter konkurranseloven 1993 § 1-3 annet ledd. Bestemmelsen er nærmere behandlet i NOU 2003: 12, punkt 4.4.2.1 og i proposisjonen punkt 4.3.

Unntaket for lønns- og arbeidsvilkår etter konkurranseloven 1993 § 1-3 er tolket og praktisert slik at det ikke omfatter de sider av en arbeidsavtale som ikke direkte regulerer lønns- og arbeidsvilkår.

Dette er i overensstemmelse med praksis i EU og EØS. Se EFTA-domstolens uttalelse i sak E-8/00 av 22. mars 2002 (EFTA Court Report side 114, avsnitt 53) om at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 må kunne anvendes på tariffavtaler for så vidt de hadde et annet formål enn å forbedre arbeids- og ansettelsesvilkår, eller i praksis ikke virket slik at de førte til forbedring av arbeids- og ansettelsesvilkår. Avtaler må i denne sammenheng tolkes som avtalebestemmelser, slik at hver enkelt bestemmelse underlegges en konkret vurdering med henblikk på å konstatere om den var av en slik karakter eller ikke.

På basis av foranstående, og lignende avgjørelser ved EF-domstolen, er bestemmelsen i første ledd i praksis unødvendig. Paragrafene 10 og 11 må uansett anvendes i overensstemmelse med praksis for vurdering av bestemmelser i kollektive arbeidsavtaler i EU/EØS.

Av hensyn til klarhet er unntaket likevel videreført i loven, men med endret ordlyd, som nevnt ovenfor.

Bestemmelsens annet ledd gir Kongen adgang til ved forskrift å gjøre unntak fra hele eller deler av loven for bestemte markeder eller næringer. Denne forskriftshjemmelen åpner for å gjøre unntak som ledd i den mer overordnede konkurransepolitikken.

Bestemmelsen gir hjemmel for tilsvarende unntak som i konkurranseloven 1993 § 3-8 om unntak for samarbeid ved førstehåndsomsetningen for norske jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra forbudsbestemmelsenes anvendelsesområde. I annet ledd er det uttrykkelig fastslått at Kongen skal gi forskrifter om de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.

Eventuell videreføring av bestemmelsen i konkurranseloven 1993 § 3-8 samt innføring av eventuelle andre unntak er omtalt under innstillingen punkt 4.4.2.1 og proposisjonen punkt 4.4.

Til § 4 Forholdet til andre lover

Bestemmelsen viderefører annet ledd i konkurranseloven 1993 § 1-4. Paragraf 4 gir Kongen hjemmel til å foreta avgrensninger mellom bestemmelsene i konkurranseloven og bestemmelser i annen reguleringslovgivning og å foreta fordeling av oppgaver og myndighet mellom forskjellige reguleringsmyndigheter. Bestemmelsen er ment å forebygge konflikter som kan oppstå og gir Kongen en rett til å avklare forholdet mellom sektormyndigheter før det oppstår motstrid. En slik avgjørelse fra Kongen kan gå ut på at en av myndighetene får innskrenket kompetanse i forhold til den opprinnelige fullmakten. Bestemmelsen er nærmere behandlet under punkt 4.1.2.3 i NOU 2003: 12.

Bestemmelsen innebærer forutsetningsvis at fullmaktene i konkurranseloven og andre lover er likestilte med mindre vedkommende lov uttrykkelig skulle bestemme eller forutsette at dens fullmakter skulle ha fortrinnsrett. Om vedkommende lov skulle være mer spesiell enn konkurranseloven eller yngre enn den, vil være uten betydning i så henseende.

Til § 5 Lovens stedlige virkeområde

Innholdet i denne bestemmelsen tilsvarer konkurranseloven 1993 § 1-5. Det er foreslått enkelte språklige forbedringer. Videre er tredje ledd i § 1-5 i konkurranseloven 1993 fjernet som overflødig. I tredje ledd het det at lovens virkeområde kunne utvides eller innskrenkes som følge av avtale med fremmed stat eller internasjonal organisasjon. Bestemmelsen har ikke vært benyttet, og dersom det skulle være aktuelt, antas det at saken uansett må forelegges Stortinget.

Bestemmelsens første ledd innebærer blant annet at utenlandske foretak ikke har adgang til å fastsette konkurransereguleringer i strid med § 10 eller utilbørlig utnytte dominerende stilling i strid med § 11, når dette vil få virkning i Norge. Det vil også kunne gripes inn etter § 16 dersom utenlandske foretak er involvert i en foretakssammenslutning som har virkninger her.

I annet ledd er det fastsatt at Kongen kan bestemme at loven også skal gjelde for vilkår, avtaler eller handlinger som utelukkende har eller er egnet til å ha virkning utenfor riket. Det vil for eksempel kunne være tilfelle ved samarbeid som beskrevet i lovens forbudsbestemmelser mellom norske bedrifter som utelukkende driver eksport.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å bestemme om og i hvilken utstrekning de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av loven, skal gjelde for Svalbard.

Til § 6 Varighet av enkeltvedtak

Bestemmelsen om tidsbegrensning av enkeltvedtak er en delvis videreføring av konkurranseloven 1993 § 1-6, men med enkelte språklige endringer. En endring i forhold til § 1-6 er at tidsbegrensningene i § 6 kun foreslås å gjelde overfor enkeltvedtak og således ikke overfor forskrifter gitt i medhold av loven. Enkeltvedtak i medhold av loven kan være påbud om opphør etter § 12, inngrep overfor foretakssammenslutninger etter § 16 og inngrep og tillatelse i saker av prinsipiell og stor samfunnsmessig betydning etter §§ 13 og 21 samt pålegg om prisopplysning etter § 23 . Når det gjelder midlertidige vedtak etter § 12 fjerde ledd, er det i siste punktum foreslått egne regler om varigheten, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Uttrykket «normalt» i § 6 første punktum må tolkes slik at enkeltvedtak skal tidsbegrenses der dette er naturlig. Dette vil typisk gjelde vedtak om å pålegge forpliktelser som er nødvendige for å bringe overtredelser av forbudsbestemmelsene til opphør etter § 12. Når det gjelder vedtak om å forby foretakssammenslutninger eller å pålegge strukturelle forpliktelser ved godkjennelse av foretakssammenslutninger, vil det vanligvis ikke være naturlig med noen tidsbegrensning. Det samme vil gjelde for vedtak truffet i forbindelse med etterforskningen av overtredelsessaker. Dette innebærer at det ikke gjelder noen tidsfrist for vedtak som det etter sitt innhold ikke er naturlig å tidsbegrense, dog med en yttergrense på ti år, jf. § 6 annet punktum.

Etter § 6 annet punktum skal enkeltvedtak normalt ikke gjelde mer enn fem år og aldri mer enn ti år. Også i de tilfellene hvor virkningstiden ikke er utrykkeligfastsatt i vedtaket, vil det være den normale virkningstiden på fem år som gjelder dersom det er naturlig at vedtaket tidsbegrenses.

Vedtak kan fornyes, jf. § 6 siste ledd. Hvis situasjonen ikke har endret seg i særlig grad, og dermed ført til at grunnlaget for et fornyelsesvedtak ikke er vesensforskjellig fra grunnlaget for det opprinnelige vedtaket, må kravene til det nye vedtakets begrunnelse være lempeligere enn det som ellers gjelder for vedtak. Begrunnelsen for vedtaket vil da i det vesentlige følge av det opprinnelige vedtaket. Videre vil den maksimale virkningstiden på ti år kun gjelde i forhold til det opprinnelige vedtaket, som vil kunne bli fornyet ved nytt vedtak i en ny tiårsperiode. Fornyelsesvedtak må treffes før virkningstiden for det gamle vedtaket utløper. Ved fornyelse av vedtak som gjelder vilkår satt i forbindelse med inngrep overfor foretakssammenslutninger, kan saksbehandlingsfristene som gjelder etter §§ 18 og 20 ikke ha betydning for adgangen til å treffe vedtak om fornyelse.

Til § 7 Overlevering av taushetsbelagte opplysninger til fremmede staters konkurransemyndigheter og internasjonale organisasjoner

Bestemmelsen er en videreføring av konkurranseloven 1993 § 1-8 som ble tilføyd 5. mai 2000. Bestemmelsen er nærmere omtalt i proposisjonen punkt 5.9. I NOU 2003: 12 er bestemmelsen nærmere behandlet i tilknytning til reglene om opplysningsplikt i punkt 8.1.2.1.

Til kapittel 2 Konkurransemyndighetenes organisasjon og oppgaver

Til § 8 Konkurransemyndighetenes organisasjon

Bestemmelsens første ledd fastslår at konkurransemyndighetene er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet.

Et enkeltvedtak etter konkurranseloven vil kunne påklages til departementet, jf. forvaltningsloven § 28. Departementets alminnelige styringsrett i enkeltsaker avskjæres etter § 8 annet ledd første punktum ved at det fastslås at tilsynet ikke kan instrueres om avgjørelsen i enkeltsaker. Imidlertid sies det uttrykkelig i annet ledd annet punktum at Konkurransetilsynet kan instrueres til å ta opp en sak til behandling, jf. punkt 10.7 i proposisjonen. Dette er en kodifisering av praksis etter konkurranseloven fra 1993 om ikke å instruere Konkurransetilsynet i enkeltsaker. Formelt sett innebærer det en innskrenkning i forhold til den alminnelige ordning, hvor departementet har full styringsrett og kan instruere Konkurransetilsynet også i enkeltsaker.

For i størst mulig grad å sikre Konkurransetilsynets uavhengighet kan departementet etter forslaget ikke omgjøre tilsynets vedtak, med mindre dette påklages. Dette gjelder likevel ikke dersom Konkurransetilsynets vedtak er ugyldig. I slike tilfeller er det en særlig omgjøringsadgang for departementet etter § 8 annet ledd tredje punktum. Bestemmelsen svarer til klageorganets omgjøringsadgang ved ugyldige vedtak i forvaltningsloven § 35. Siden kompetansen er begrenset til ugyldighetstilfellene, medfører bestemmelsen at departementet ikke har full omgjøringsadgang overfor Konkurransetilsynets vedtak. For å klargjøre forholdet mellom konkurranseloven og den generelle bestemmelsen om overordnet organs adgang til omgjøring uten klage i forvaltningsloven § 35, er det i § 8 annet ledd siste punktum en bestemmelse om at forvaltningsloven § 35 ikke gjelder for departementets omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven.

I tillegg, og for å sikre politisk styringsmulighet av konkurransepolitikken også i enkeltsaker, gir §§ 13 og 21 hjemmel for Kongen i statsråd til å gripe inn i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning. For nærmere omtale vises til merknadene til disse bestemmelsene i dette kapittelet og til kapittel 6 om atferdsreguleringer og kapittel 7 om kontroll med foretakssammenslutninger.

Etter § 8 tredje ledd kan Kongen gi nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets organisasjon og virksomhet. Kongen vil gjennom denne og øvrige forskriftshjemler i loven styre den generelle utformingen og utøvelsen av konkurransepolitikken.

Til § 9 Konkurransetilsynets oppgaver

I denne bestemmelsen gis en oversikt over Konkurransetilsynets oppgaver. Bestemmelsen bygger på konkurranseloven 1993 § 2-2. Det er foretatt enkelte endringer for å tilpasse den til Konkurransetilsynets kompetanse og oppgaver etter den nye loven. Konkurransemyndighetenes oppgaver er generelt behandlet i proposisjonen kapittel 5. Kjerneoppgavene er behandlet nærmere i kapittel 6 om atferdsreguleringer og kapittel 7 om kontroll med foretakssammenslutninger.

Konkurransetilsynet skal føre tilsyn med konkurransen i markedene. Opplistingen av oppgaver er ikke ment å være uttømmende, jf. uttrykket «herunder». Bestemmelsen er heller ikke ment å pålegge Konkurransetilsynet oppgaver utover det som følger av lovens bestemmelser. Paragraf 9 er heller ingen selvstendig hjemmel for Konkurransetilsynet til å treffe vedtak. Det at en oppgave er listet opp i denne bestemmelsen har likevel rettslig betydning, på den måten at tilsynet vil ha hjemmel etter § 24 til å pålegge opplysningsplikt der det er nødvendig som ledd i å ivareta sine gjøremål etter loven.

Etter bokstav a skal Konkurransetilsynet kontrollere at lovens forbud og påbud overholdes. Det er forbudsbestemmelsene i §§ 10 og 11 det her siktes til. Ved overtredelser av forbudsbestemmelsene kan Konkurransetilsynet påby opphør etter § 12 første ledd, treffe midlertidig vedtak om opphør etter § 12 fjerde ledd, ilegge tvangsmulkt etter § 28, treffe vedtak om overtredelsesgebyr etter § 29 eller anmelde saken til påtalemyndigheten. Det vises forøvrig til merknadene til kapittel 3 og 7.

Etter bokstav b skal Konkurransetilsynet foreta nødvendige inngrep mot foretakssammenslutninger. Det vises det til merknadene til kapittel 4.

Etter bokstav c skal Konkurransetilsynet iverksette tiltak for å øke markedenes gjennomsiktighet. Bestemmelsen er en videreføring av konkurranseloven 1993 § 2-2 bokstav c. Bakgrunnen for bestemmelsen er nærmere behandlet under punkt 5.2.

Oppgaven i bokstav d om håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 er hjemlet i EØS-konkurranseloven § 6. Bakgrunnen for at tilsynet har fått denne kompetansen er nærmere behandlet i proposisjonen kapittel 13.

I bokstav e videreføres Konkurransetilsynets oppgave med å påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak. Bestemmelsen innebærer at Konkurransetilsynet kan foreslå endringer i vedkommende regulering som vil kunne ha positive konkurransemessige virkninger. Tilsynet vil imidlertid ikke ha noen plikt til å fremme slike forslag.

Tilsynet kan kreve at det organ som forestår den aktuelle reguleringen, svarer på tilsynets henvendelse, eventuelt innen en nærmere angitt frist. I svaret skal det redegjøres for hvordan de konkurransemessige hensyn som tilsynet har påpekt, vil bli ivaretatt.

Svarplikten i annet ledd påhviler den ansvarlige for den myndighet som tiltaket hører under. Dette kan for eksempel være sjefen for statlige myndigheter på eller under regjeringsnivå, kommunale eller fylkeskommunale ordførere eller noen som på deres vegne gir forskrifter eller forvalter lovverk. Når tilsynet setter konkrete svarfrister, skal det tas hensyn til de rammer som settes for regelverksutvikling for øvrig i forbindelse med høring og utredning. Konkurransetilsynets oppgaver etter bokstav e er nærmere omtalt i punkt 5.3 i proposisjonen.

Til kapittel 3 Forbudte konkurransebegrensninger

Til § 10 Konkurransebegrensende avtaler mellom foretak

Bestemmelsen svarer med nasjonale tilpasninger, til EØS-avtalen artikkel 53. Praksis i EU og EØS vil derfor være relevant ved tolkning av bestemmelsen. En del av formålet med å innføre forbud som er utformet etter den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 53 i EØS-avtalen, er å harmonisere de norske reglene på området med EØS-reglene. I § 15 er det også uttrykkelig sagt at de nye norske forbudsbestemmelsene skal anvendes med de begrensninger som følger av § 7 i EØS-konkurranseloven. Rettspraksis fra EU- og EØS-retten må derfor veie tungt som rettskilde ved anvendelse av den norske forbudsbestemmelsen. Harmoniseringen innbærer imidlertid ikke uten videre at anvendelsen av den norske bestemmelsen i ett og alt vil bli identisk med EØS-avtalen artikkel 53. Her vil blant annet ulikheter når det gjelder reglenes formål, stedlige virkeområde og rettskildesituasjon kunne spille inn. Bestemmelsen er nærmere behandlet i proposisjonen kapittel 6 om atferdsreguleringer.

I motsetning til EØS-avtalen artikkel 53 er det i bestemmelsens første ledd ikke et vilkår at den aktuelle avtale, beslutning eller samordnede opptreden «kan påvirke handelen mellom avtalepartene» (samhandelskriteriet). Dette har sammenheng med at konkurranseloven gjelder nasjonalt, jf. § 5 om lovens stedlige virkeområde. Lovanvender må imidlertid fortsatt vurdere samhandelskriteriet på grunn av EØS-avtalens forrang. En nærmere omtale av dette finnes i punkt 4.7 og 14.6.

Tre vilkår må være til stede for at § 10 første ledd skal komme til anvendelse. For det første må det foreligge en eller annen form for samarbeid mellom uavhengige foretak. For det annet må samarbeidet ha konkurransebegrensende formål eller virkning. I tillegg må det som i EU/EØS-retten, innfortolkes et vilkår om at konkurransen må påvirkes merkbart (merkbarhetsvilkåret).

I § 10 første ledd bokstavene a til e er det foretatt en opplisting av tilfeller som særlig må anses som forbudt etter første ledd. Denne oppregningen er ingen uttømmende angivelse av hvilke tilfeller som omfattes av bestemmelsen.

I NOU 2003: 12 under punkt 4.2.1.2 er det gjort nærmere rede for hvordan vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1 og således § 10 første ledd må forstås.

Forbudsbestemmelsen i § 10 første ledd erstatter forbudene i konkurranseloven 1993 §§ 3-1 til 3-4. Bestemmelsen vil til dels ha et videre anvendelsesområde enn disse forbudsbestemmelsene ved at for eksempel ikke bare samarbeid «for salg av varer eller tjenester», men også om kjøp kan være omfattet. På den annen side har § 10 første ledd et snevrere anvendelsesområde ved at samarbeid som ville ha vært forbudt etter konkurranseloven fra 1993 likevel kan være tillatt etter § 10 første ledd, dersom forholdet kun i mindre utstrekning påvirker konkurransen, jf. merkbarhetsvilkåret. Etter konkurranseloven fra 1993 måtte aktørene eventuelt søke om dispensasjon etter § 3-9 første ledd bokstav c om unntak for konkurransereguleringer med liten konkurransemessig betydning.

Etter annet ledd skal avtaler og beslutninger som er forbudt etter § 10, ikke ha noen rettsvirkninger. Det følger av rettspraksis i EU/EØS-retten at ugyldigheten bare gjelder de deler av avtalen som berøres av forbudet, eller for hele avtalen dersom disse deler ikke kan skilles fra de øvrige deler av avtalen. Det vises forøvrig til kapittel 11 om privat håndheving.

Unntaket i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 kommer i dag kun til anvendelse dersom et overvåkningsorgan har innvilget individuelt fritak, med mindre forholdet er tillatt i henhold til et gruppefritak. I tråd med rådsforordning (EF) nr. 1/2003 innføres et lovbasert unntak i tredje ledd, som innebærer at det enkelte foretak som utgangspunkt selv må vurdere om atferd som er forbudt etter § 10 første ledd likevel omfattes av unntaket i § 10 tredje ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 6 om atferdsreguleringer.

Paragraf 10 tredje ledd oppstiller fire kumulative vilkår som alle må være oppfylt for at atferd i strid med § 10 første ledd skal være unntatt. De to første vilkårene betegnes som positive og de to siste som negative vilkår. For det første må det aktuelle samarbeidet bidra til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling. For det andre må samarbeidet sikre forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd. For det tredje må partene ved samarbeidet ikke pålegges restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål, og endelig må partene ikke gis mulighet for å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer samarbeidet gjelder.

Etter bestemmelsens fjerde ledd første punktum skal det også etter norsk rett være adgang til ved forskrift å gi tilsvarende gruppefritak som i EU/EØS-retten, samt til å gi egne gruppefritak om hva som skal gå inn under tredje ledd i forhold til de norske forbudene. Konkurransetilsynet har etter fjerde ledd kompetanse til i enkelttilfeller å kunne trekke tilbake fordelen av et gruppefritak. En slik tilbaketrekning vil ikke få tilbakevirkende kraft.

I § 16 sjette ledd foreslås et unntak for begrensninger i strid med § 10 som er direkte knyttet til en foretakssammenslutning. Kommentarene til denne bestemmelsen behandles sammen med de øvrige merknadene til § 16.

Til § 11 Utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling

Forbudet i § 11 svarer med nasjonale tilpasninger til EØS-avtalen artikkel 54. På samme måte som for § 10, vil praksis i EU og EØS være relevant ved tolkning av bestemmelsen, og veie tungt som rettskilde ved anvendelsen av den norske forbudsbestemmelsen. Det kan likevel også i forhold til denne bestemmelsen, tenkes tilfeller der anvendelsen av den norske loven ikke vil tilsvare praksis etter EØS-avtalen artikkel 54. For øvrig vises til omtalen i merknaden til § 10.

Bestemmelsen innebærer en nyskapning i forhold til hva som følger av konkurranseloven 1993. Forhold som i dag er lovlige kan bli forbudt etter § 11. Etter konkurranseloven fra 1993 kan det imidlertid være grunnlag for å gripe inn mot slike forhold etter § 3-10. Forbudet i § 11 og opphevelsen av § 3-10 innebærer således en overgang fra et kombinert forbuds- og inngrepsregime til et tilnærmet rent forbudsregime for konkurransebegrensende atferd.

Paragraf 11 første ledd oppstiller to vilkår for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. For det første må ett eller flere foretak inneha en dominerende stilling. For det andre må den dominerende stillingen utnyttes utilbørlig. I motsetning til EØS-avtalen artikkel 54 er det ikke et vilkår at utnyttelsen skjer innen det territorium som er omfattet av denne avtalen, eller i en vesentlig del av det. Det er heller ikke et vilkår at slik atferd kan påvirke handelen mellom avtalepartene (samhandelskriteriet). Bakgrunnen for dette er at § 11 kun gjelder nasjonalt. Det vises til utvalgets redegjørelse for gjeldende rett under punkt 4.2.1.3 i NOU 2003: 12 for hvordan vilkårene i EØS-avtalen artikkel 54, og således vilkårene i § 11 må forstås.

I § 11 annet ledd er det som i EØS-avtalen artikkel 54 annet ledd, gitt eksempler på atferd som kan anses som utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Annet ledd gir ingen uttømmende oppregning av hvilke tilfeller som kan være forbudt etter bestemmelsens første ledd.

Til § 12 Pålegg om å bringe en ulovlig atferd til opphør mv.

Paragraf 12 er en nyskapning i konkurranseloven. Bestemmelsen er behandlet nærmere i kapittel 6 om atferdsreguleringer.

Etter første ledd første punktum er Konkurransetilsynet gitt kompetanse til å pålegge foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer bestemmelsene i §§ 10 eller 11, å bringe overtredelsen til opphør. Slike pålegg er enkeltvedtak og kan påklages til departementet. Av annet punktum følger det at Konkurransetilsynet i forbindelse med et påbud om opphør kan pålegge ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe en overtredelse til opphør. Et slikt tiltak er ingen sanksjon.

Om Konkurransetilsynet skal pålegge tiltak i forbindelse med et påbud om opphør, vil måtte bero på en skjønnsmessig vurdering. Et foretak kan bare pålegges tiltak som er nødvendige for å bringe overtredelsen til opphør, jf. første ledd annet punktum. Når tilsynet vurderer nødvendigheten av å pålegge tiltak, bør det tas hensyn til den antatte vilje og evne hos foretaket til selv å kunne innrette seg på en slik måte at pålegget om opphør etterleves.

Hvilken typer tiltak som skal ilegges etter annet punktum, må vurderes konkret på bakgrunn av blant annet overtredelsens art og virkninger. Alminnelige former for tiltak vil være påbud om helt eller delvis opphør av avtaler, vedtak eller forretningsvilkår, regulering av ervervsdrivendes priser eller avanser, pålegg om leveringsplikt eller om plikt til å gi adgang til en innsatsfaktor som er nødvendig for å kunne tilby en vare eller tjeneste. Det kan fastsettes både atferdsregulerende og strukturelle tiltak.

Når det gjelder strukturelle tiltak, er det presisert i første ledd tredje punktum at slike bare kan pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være mer byrdefullt for foretaket. Strukturelle tiltak vil være mest relevant i tilknytning til overtredelser av § 11, men kan også tenkes benyttet ved overtredelser av § 10. Dersom det foreligger krysseierskap mellom foretak som har samarbeidet om konkurransebegrensende tiltak, kan det eksempelvis være aktuelt å pålegge partene å selge seg ut av det konkurrerende selskap. I forbindelse med overtredelse av § 11, for eksempel dersom kryssubsidiering setter foretaket i stand til utilbørlig å utnytte sin dominerende stilling, kan det være aktuelt å pålegge et foretak å skille ut deler av virksomheten av kontrollmessige grunner.

Det kan settes frist for gjennomføring av pålegget. Fristen må fastsettes på bakgrunn av en avveining av beskyttelsesverdige interesser og foretakenes praktiske muligheter for å gjennomføre de pålagte tiltak. Dersom intet annet er bestemt, gjelder pålegget umiddelbart.

I saker hvor overtredelsen er opphørt før vedtak fattes, kan Konkurransetilsynet likevel konstatere at det har skjedd en overtredelse. Dette kan særlig være ønskelig når det er risiko for at adressaten gjentar overtredelsen, eller hvor saken reiser tolkningsspørsmål som Konkurransetilsynet finner det hensiktsmessig å uttale seg om.

Konkurransetilsynet kan ilegge tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av påbudet, jf. § 28. Overtredelse av et påbud kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr eller straff etter henholdsvis §§ 29 og 30.

Annet ledd fastslår at pålegg etter første ledd kan gis selv om Konkurransetilsynet også treffer vedtak om overtredelsesgebyr mot foretaket etter § 29, eller anmelder overtredelsen til påtalemyndigheten. Mens overtredelsesgebyret er en sanksjon for en allerede begått overtredelse, er pålegg etter § 12 et verktøy for å forhindre fremtidige overtredelser. Ettersom en klage på pålegg etter § 12 i utgangspunktet skal behandles av departementet, kan den situasjonen oppstå at to organer prøver om det har forekommet en overtredelse hvis vedtaket om overtredelsesgebyr samtidig bringes inn for retten. Den som vedtakene retter seg mot, kan imidlertid selv velge å bringe begge vedtakene inn for retten i samme sak, se motsetningsvis tvistemålsloven § 437 første ledd.

Har noen anmodet Konkurransetilsynet om å treffe vedtak etter § 12, kan Konkurransetilsynets avslag på anmodning om å gi et pålegg påklages til departementet. Dette følger av § 12 tredje ledd. Forvaltningslovens regler i kapittel VI om klage gjelder så langt de passer. Konkurransetilsynet har adgang til å avslå en anmodning om inngrep etter § 12 på bakgrunn av en prioriteringsvurdering. Også slike vurderinger fra Konkurransetilsynets side kan være gjenstand for departementets overprøving. For å gjøre klageadgangen reell, fremgår det av tredje ledd at Konkurransetilsynet skal grunngi sin avgjørelse om ikke å pålegge tiltak. Det foreslås imidlertid ingen begrunnelsesplikt for Konkurransetilsynet når det på eget initiativhar tatt en sak opp til behandling, og det således ikke foreligger en anmodning fra noen om et pålegg om opphør.

I fjerde ledd er det fastsatt at Konkurransetilsynet kan treffe midlertidig vedtak om pålegg dersom det er fare for varig og uopprettelig skade for konkurransen og når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av §§ 10 eller 11. Det er Konkurransetilsynet som avgjør om det foreligger en sikringsgrunn. Denne avgjørelsen kan påklages. Vurderingen av om det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av lovens forbudsbestemmelser, må foretas på bakgrunn av de opplysninger som foreligger for Konkurransetilsynet. At det må være rimelig grunn innebærer ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt.

Det kan ikke treffes midlertidig vedtak dersom den vedtaket retter seg mot påføres skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold til de hensyn som vedtaket skal ivareta, jf. fjerde ledd annet punktum. Denne forholdsmessighetsvurderingen kan påklages og overprøves av departementet.

Midlertidig vedtak etter fjerde ledd skal treffes for et begrenset tidsrom med mulighet til forlengelse dersom faren for konkurransen består. Dette innebærer at Konkurransetilsynet må prioritere behandlingen av hovedsaken, slik at det kan treffes regulært vedtak innen dette tidsrom. Ved klage kan departementet fastsette en kortere frist og således styre Konkurransetilsynets prioritering av saken.

Til § 13 Prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning

Etter konkurranseloven fra 1993 er den politiske styringen i enkeltsaker blant annet sikret ved at det kan dispenseres fra forbudene i loven dersom det foreligger særlige hensyn. For å sikre politisk styring i enkeltsaker også etter den nye loven, er Kongen i statsråd etter § 13 gitt adgang til å tillate atferd som er i strid med forbudene i §§ 10 og 11 og omgjøre Konkurransetilsynets vedtak etter § 12. Kongen i statsråd kan også gi pålegg etter § 12. Betingelsen for å gi slik tillatelse, omgjøre tilsynets vedtak eller gi pålegg etter § 12 er at det foreligger en sak av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning.

Overtredelse av vedtak etter § 12 som Kongen i statsråd treffer med hjemmel i denne bestemmelsen, kan sanksjoneres på samme måte som om vedtaket var truffet av Konkurransetilsynet.

Bestemmelsen gjelder i enkeltsaker, i motsetning til § 3 annet ledd, som gir Kongen kompetanse til å unnta bestemte markeder og næringer fra forbudsbestemmelsene generelt.

Forutsetningen for at Kongen etter § 13 kan gi tillatelse til atferd som er i strid med §§ 10 eller 11, er at det foreligger en overtredelse av § 10 første ledd og at vilkårene for unntak i § 10 tredje ledd ikke er til stede, eller at det foreligger en overtredelse av § 11.

Siden kompetansen etter § 13 er lagt til Kongen i statsråd og ikke Kongen fremgår det at denne ikke kan delegeres etter de vanlige regler om delegasjon.

Bestemmelsen innebærer at Kongen i statsråd både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets vedtak ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn og overprøve det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd i den konkrete saken. I disse tilfellene bør som hovedregel Kongen i statsråd la tilsynet behandle sin sak ferdig før de går inn og omgjør Konkurransetilsynets vedtak. Dette vil styrke Konkurransetilsynets uavhengige faglige stilling, og i større grad synliggjøre når politiske hensyn og avveininger trekkes inn i saksbehandlingen.

Etter § 13 første leddkan Kongen i statsråd tillate atferd som er forbudt etter § 10 og § 11, gi pålegg etter § 12 og omgjøre Konkurransetilsynets vedtak etter § 12, når det foreligger «en sak av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning». Departementet legger vekt på at bestemmelsen skal være fleksibel og at regjeringen skal stå forholdsvis fritt i forhold til når tillatelse kan gis. Både det forhold at slike vedtak skal skje av Kongen i statsråd og at betingelsen om prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning må være oppfylt, innebærer at terskelen for å treffe slike vedtak vil ligge høyt. Videre vil et inngrep med hjemmel i § 13 måtte gjennomføres i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Dette vil blant annet innebære at det ikke kan være aktuelt for Kongen i statsråd å treffe vedtak som strider med EØS-avtalen.

Kongen i statsråd kan også gripe inn dersom Konkurransetilsynet har unnlatt å treffe vedtak etter § 12. Dette er aktuelt dersom regjeringen i en konkret sak har en annen oppfatning av de konkurransemessige virkningene enn Konkurransetilsynet. For at Kongen i statsråd skal kunne treffe et slikt vedtak, må for det første lovens materielle betingelser for vedtak om opphør av ulovlig atferd være oppfylt. Dessuten må det foreligge en sak av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning som tilsier et slikt inngrep. Det vil således være sjelden at regjeringen finner det nødvendig å foreta slike inngrep ved vedtak i statsråd. For nærmere omtale av hvilke pålegg som kan utferdiges vises til kapittel 6 om atferdsreguleringer og merknader til § 12.

Etter bestemmelsens annet punktum har Kongens tillatelse ikke noen virkning for overtredelser av loven eller vedtak i medhold av loven før tillatelsen er gitt. Dette innebærer at når forbudsbestemmelsene er overtrådt før Kongen ga en tillatelse, kan det i prinsippet ilegges tvangsmulkt, overtredelsesgebyr eller straff. Overtredelser forut for tillatelsen kan også utløse privatrettslige virkninger som erstatningsansvar og ugyldighet.

Til § 14 Konkurransefremmende tiltak

I § 14 gis Kongen, dersom det er nødvendig for å fremme konkurransen i markedene, hjemmel til ved forskrift å gripe inn mot vilkår, avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål. Bakgrunnen for bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 6.4.8 og 6.6.8 i kapittel 6 om atferdsreguleringer. Det er et vilkår for å anvende bestemmelsen at det er nødvendig for å fremme konkurransen. Videre kan det bare gripes inn mot vilkår avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.

Bestemmelsen er ment brukt i markeder der det har utviklet seg en praksis som er konkurransebegrensende uten at forbudene i §§ 10 og 11 kommer til anvendelse. Bestemmelsen kan også anvendes i markeder der et foretak, for eksempel et dominerende foretak bryter § 11 og flere andre foretak nytter samme konkurransebegrensende forretningsmetoder uten å rammes av forbudene, fordi de ikke har en dominerende posisjon i markedet.

Til § 15 Forholdet til EØS-avtalen

I § 15 er det fastsatt at §§ 10 og 11 samt forskriftsbestemmelser etter § 14 bare kommer til anvendelse med de begrensninger som følger av EØS-konkurranseloven § 7.

Dersom samhandelen mellom EØS-stater påvirkes merkbart av en konkurranseregulering som nevnt i EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og reguleringen samtidig er egnet til å ha virkning i Norge, vil konkurransereguleringen omfattes både av EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 og av forbudene i §§ 10 eller 11 i konkurranseloven. De to regelsettene vil dermed ha overlappende anvendelsesområder. En parallell regelanvendelse vil kunne medføre forskjellig utfall, avhengig av hvilket regelverk som legges til grunn. EØS-retten oppstiller imidlertid visse skranker for anvendelsen av nasjonal konkurranselov i tilfelle der EØS-avtalen artikkel 53 og 54 kommer til anvendelse.

Forholdet mellom EØS-avtalens konkurranseregler og avtalepartenes nasjonale konkurranseregler er ikke direkte løst i EØS-avtalen. Av EØS-loven § 2 følger at «i tilfelle konflikt» skal EØS-avtalens regler som gjennomført i norsk rett «gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold». Det er følgelig en forutsetning for parallell anvendelse av konkurranseloven at dette ikke hindrer ensartet anvendelse og uinnskrenket virkning av EØS-avtalens konkurranseregler.

EU har gjennom vedtakelse av rådsforordning (EF) nr. 1/2003 artikkel 3 direkte regulert forholdet mellom EF-traktaten artikkel 81 og 82 og medlemsstatenes nasjonale konkurranselovgivning. I § 7 i EØS-konkurranseloven er det tatt inn en tilsvarende bestemmelse som regulerer forholdet mellom den norske konkurranselovgivningen og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Denne bestemmelsen utfyller således EØS-loven § 2.

EØS-konkurranseloven § 7 første ledd pålegger konkurransemyndigheter og domstoler å anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54 når de anvender nasjonal konkurranserett på atferd som kan påvirke samhandelen mellom EØS-statene. Etter EØS-konkurranseloven § 7 annet ledd må ikke anvendelsen av nasjonal konkurranselovgivning føre til forbud mot avtaler og ordninger mv. mellom foretak som påvirker samhandelen mellom EØS-statene, men som ikke begrenser konkurransen etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, oppfyller vilkårene etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 eller er omfattet av et gruppefritak inntatt i EØS-avtalen. Bestemmelsen er ikke til hinder for å anvende en mer restriktiv nasjonal lovgivning mot ensidig atferd, for eksempel gjennom forskrifter etter § 14. Etter EØS-konkurranseloven § 7 tredje ledd kommer ikke de to første ledd i denne bestemmelsen til anvendelse når konkurransemyndighetene anvender bestemmelsene om kontroll med foretakssammenslutninger i konkurranseloven. Det samme gjelder bestemmelser i lovgivning som hovedsakelig fremmer et annet formål enn det som fremmes av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Til kapittel 4 Kontroll med foretakssammenslutninger mv.

Til § 16 Inngrep mot foretakssammenslutninger mv.

Begrepet «foretakssammenslutning» brukes i stedet for «bedriftserverv», som angir anvendelsesområdet for konkurranseloven 1993 § 3-11. Foretakssammenslutning er definert i § 17, se 17 definerer foretakssammenslutning. Se kommentarene til denne bestemmelsen.

Første ledd angir det materielle vilkåret for inngrep mot foretakssammenslutninger. De materielle inngrepsvilkårene tilsvarer konkurranseloven 1993 § 3-11 første ledd. Praksis og retningslinjer etter denne bestemmelsen er videreført og får dermed betydning for innholdet. Vilkåret for inngrepet er at en foretakssammenslutning «vil kunne føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål».

Vesentlighetskravet er behandlet i proposisjonen punkt 7.3 og i NOU 2003: 12 punkt 5.4.5.2. Foretakssammenslutningen må ha et potensiale for en kvalifisert begrensning av konkurransen på ett eller flere nærmere avgrensede markeder. Foretakssammenslutninger er en naturlig del av bedrifters tilpasning til endrede markedsforhold og er således en naturlig del av markedsøkonomien og prinsippet om avtalefrihet. Hensynet til forholdsmessighet krever derfor at konkurransebegrensningen har en viss samfunnsøkonomisk betydning før det kan foretas et så inngripende vedtak. Selv om kravet til vesentlighet ikke er direkte relatert til den aktuelle transaksjonens økonomiske omfang, kan dette likevel si noe om et eventuelt skadepotensiale. Det følger for øvrig av Konkurransetilsynets retningslinjer og praksis etter konkurranseloven av 1993 at markedets struktur tillegges vekt, og at det tas hensyn til antall aktører (tilbydere) og deres relative størrelse på det relevante markedet. I tilfeller hvor konkurransen allerede før foretakssammenslutningen er vesentlig begrenset, stilles det ingen krav til hvor mye ervervet må forsterke denne begrensningen.

Det primære vilkåret om at foretakssammenslutningen må «føre til» en vesentlig konkurransebegrensning innebærer krav om årsakssammenheng mellom foretakssammenslutningen og konkurransebegrensningen. Det har blant annet betydning for foretakssammenslutninger som omfatter selskaper som er på vei ut av markedet på grunn av faren for konkurs. Dersom selskapet vil opphøre å utgjøre en konkurransemessig faktor, og konkurransesituasjonen ikke påvirkes av oppkjøpet, vil det ikke være årsakssammenheng mellom ervervet og endringen i konkurransesituasjonen i markedet. Vilkåret for inngrep er således ikke til stede. Se proposisjonen punkt 7.3.4. Det relevante vurderingstema for konkurransemyndighetene i denne sammenheng er om det, etter eventuell konkurs eller gjeldssanering, er lønnsomt å drive virksomheten eller deler av den videre i det samme markedet. Hvis det ikke er grunnlag for lønnsom drift etter en eventuell konkurs, eksisterer ikke en årsakssammenheng mellom konkurransebegrensningen og foretakssammenslutningen. Er det derimot grunnlag for lønnsom drift, kan det være grunn til å gripe inn.

Det er også relevant å vurdere om opphør av virksomheten av andre grunner kan føre til en bedre konkurransemessig situasjon enn om ervervet gjennomføres. Det kan for eksempel skje dersom kundemassen til det opphørte foretaket fordeler seg på en konkurransemessig gunstigere måte mellom de gjenværende aktører enn om oppkjøper overtar hele eller store deler av kundemassen ved ervervet.

Konkurransemyndighetene må i denne forbindelse vurdere om eventuelle lønnsomhetsproblemer har sammenheng med oppkjøpers atferd i markedet. Det må inngå i vurderingen av en foretakssammenslutning om bakgrunnen for at ervervet er aktuelt, er ulovlig atferd fra erververs side. Rovprising eller annen atferd som har til formål å redusere konkurransen, kan være en måte å muliggjøre oppkjøp av konkurrenter.

Det sekundære vilkåret om at begrensningen i konkurransen må være «i strid med lovens formål» innebærer at det ikke kan gripes inn med mindre foretakssammenslutningen, i tillegg til å føre til eller forsterke en vesentlig hypotetisk begrensning av konkurransen, samtidig gir et samfunnsøkonomisk tap. Det innebærer at det må foretas en avveining mellom de konkurranseskadelige virkningene av ervervet og eventuelle positive effekter. Dersom en foretakssammenslutning fører til at det genereres samfunnsøkonomiske effektivitetsgevinster som er større enn det tapet samfunnet påføres ved konkurransebegrensningen, vil ikke vilkårene for inngrep være oppfylt.

Konkurransetilsynet «kan» etter konkurranseloven 1993 § 3-11 gripe inn. Inngrepsfullmakten er etter departementets forslag endret slik at Konkurransetilsynet heretter «skal» gripe inn hvis de materielle vilkårene er oppfylt. Formålet er å markere et skille mellom faglige vurderinger i Konkurransetilsynet og departementet, og avveining mellom politiske mål som skal foretas av Kongen i statsråd. Konkurransetilsynet og departementet vil derved ikke kunne legge vekt på andre hensyn enn de rent konkurranse- og effektivitetsmessige i sin inngrepsvurdering. Etter § 21 første ledd kan Kongen i statsråd, i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, tillate en foretakssammenslutning eller et erverv av minoritetsandeler (se kommentarer til annet ledd) som tilsynet eller departementet har grepet inn mot. Videre kan Kongen i statsråd, i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessige betydning og dersom vilkårene etter § 16 første ledd foreligger, gripe inn etter § 21 annet ledd i proposisjonen.

Tredjeparter har ingen rett til å klage over beslutninger om ikke å gripe inn mot en foretakssammenslutning, se for øvrig merknader til § 21.

I annet ledd foreslår departementet at det også skal gis adgang til strukturelle inngrep mot «erverv av andeler som ikke fører til kontroll» det vil si såkalte minoritetserverv. Slike erverv vil kunne føre til en konkurransebegrensning, men vil bare unntaksvis gi erverver juridisk eller faktisk kontroll i et foretak, og faller derfor normalt ikke inn under definisjonen av «foretakssammenslutning». For fortsatt å kunne gripe inn overfor slike erverv, er det derfor nødvendig med en særskilt inngrepshjemmel for slike transaksjoner. Se nærmere om begrunnelsen i punkt 7.3.

De materielle vilkår for inngrep mot minoritetserverv er de samme som ved inngrep etter § 16 første ledd.

Er ervervet gjennomført ved flere etterfølgende transaksjoner kan det bare gripes inn overfor transaksjoner som har funnet sted innenfor en to års periode før det siste ervervet.

Tredje ledd angir hva et vedtak etter første eller annet ledd kan gå ut på. Bestemmelsen bygger på den tilsvarende bestemmelse i konkurranseloven fra 1993. Innholdet i et inngrepsvedtak er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 7.4.

Tredje ledd nevner tre ulike typer vedtak, å nedlegge forbud eller gi påbud, samt å gi tillatelse på vilkår. Opplistingen under bokstavene a og b er ikke ment å være uttømmende, jf. ordlyden «herunder», men angir eksempler på vedtak. Etter bokstav a kan en foretakssammenslutning eller et minoritetserverv som dekkes av annet ledd forbys, og det kan settes slike bestemmelser som er nødvendige for at formålet med forbudet blir oppnådd. I praksis vil et totalt forbud sjelden være aktuelt fordi man ofte vil kunne avverge de konkurransemessige ulempene gjennom mindre inngripende tiltak.

Etter bokstav b kan Konkurransetilsynet påby avhendelse av aksjer eller andeler som er ervervet som ledd i foretakssammenslutningen eller minoritetservervet.

Etter bokstav c kan det settes slike vilkår som er nødvendige for å motvirke at foretakssammenslutningen eller minoritetservervet begrenser konkurransen.

Vilkår for godkjennelse av en foretakssammenslutning eller et minoritetserverv kan gå ut på å regulere struktur og/eller atferd. Strukturelle vilkår vil i de fleste tilfeller være best egnet til å motvirke konkurransemessige begrensninger. Atferdsvilkår har den ulempen at de krever fortløpende overvåkning og håndheving fra Konkurransetilsynets side og er i tillegg tidsbegrenset.

Fjerde ledd er en videreføring av § 3-12 i konkurranseloven av 1993 som Stortinget vedtok 17. juni 2003, se proposisjonen punkt 7.3.4.

Av femte ledd fremgår at det kan oppnevnes en forvalter til å bistå ved gjennomføringen av vedtak etter første eller annet ledd. Bestemmelsen er ny og det er nærmere redegjort for den i innstillingens punkt 5.4.10 og proposisjonen punkt 7.8.4. Kongen kan fastsette nærmere regler for forvalters stilling.

Sjette ledd gjelder konkurransebegrensninger som er direkte knyttet til en foretakssammenslutning eller minoritetserverv, jf. annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at begrensninger som er direkte tilknyttet en foretakssammenslutning eller et minoritetserverv ikke er i strid med §§ 10 og 11, dersom de er nødvendige for gjennomføringen av foretakssammenslutningen eller ervervet og foretakssammenslutningen eller ervervet sammen med de tilknyttede begrensningene ikke fører til eller forsterker en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål. Dette er for foretakssammenslutninger i tråd med EØS-reglene om kontroll med foretakssammenslutninger, jf. nærmere om tilknyttede begrensninger i proposisjonen punkt 7.4. EØS-reglene omfatter ikke erverv av andeler som ikke fører til kontroll.

Som konsekvens av at anvendelsesområdet for inngrepsbestemmelsene omfatter minoritetserverv, har departementet også gitt unntaket for tilknyttede begrensninger anvendelse ved slike erverv. Departementet kan imidlertid ikke se at dette vil få noen praktisk betydning, da det er vanskelig å tenke seg begrensninger som skulle være nødvendige for gjennomføringen av minoritetserverv.

Ønsker partene å gjennomføre tiltak som ellers ville være forbudt, har partene risikoen med hensyn til om begrensningene oppfyller vilkårene for unntak. Anvendelse av unntaket fra forbudene i §§ 10 og 11 forutsetter ikke noe særskilt vedtak fra konkurransemyndighetenes side og forutsetter heller ikke at sammenslutninger er meldt. At det ikke gripes inn mot en foretakssammenslutning selv om den er vurdert og fristene etter § 20 er løpt ut, utelukker derfor ikke at Konkurransetilsynet med hjemmel i § 12 griper inn mot begrensningene dersom tilsynet er av en annen oppfatning enn partene av om vilkårene for unntak er oppfylt. Det kan også reageres med overtredelsesgebyr eller straff etter §§ 29 og 30.

Til § 17 Definisjon av foretakssammenslutning

Innføring av begrepet «foretakssammenslutning» og definisjonen av dette innebærer en endring i det generelle anvendelsesområdet for bestemmelsene om strukturelle inngrep og har sammenheng med en tilpasning til fusjonsforordningen, det vil si rådsforordning (EØF) nr. 4064/89 om tilsyn med foretakssammenslutninger. Uttrykket foretakssammenslutning er brukt i den offisielle norske gjennomføringsteksten og innholdet i begrepet, brukt i departementets forslag, er ment å tilsvare EF/EØS reglene. Eksisterende og fremtidig praksis samt tolkingsveiledninger osv. får dermed direkte betydning for innholdet i de norske reglene.

Etter første ledd anses det å foreligge en foretakssammenslutning etter reglene i dette kapittelet når to eller flere tidligere uavhengige foretak eller deler av foretak fusjonerer, eller der det erverves direkte eller indirekte hel eller delvis kontroll over andre foretak. Reglene tilsvarer fusjonsforordningen artikkel 3 nr. 1 til 4. Endringen i kontroll må være varig for å være relevant. For en nærmere beskrivelse av fusjonsforordningens regler om kontrollbegrepet, se punkt 5.3.1.2.1 i NOU 2003: 12.

Annet ledd tilsvarer fusjonsforordningen artikkel 3 nr. 2 og angir definisjonen på et fellesforetak. Sentralt er det at det må erverves felles kontroll. Forholdet mellom reglene for foretakssammenslutninger og atferdsreglene når det gjelder fellesforetak er nærmere beskrevet under punkt 5.4.4.1 i innstillingen, jf. proposisjonen punkt 7.2.2.

Tredje ledd angir at kontroll kan oppnås gjennom rettigheter, avtaler eller andre midler og angir eksempler på hva slags rettigheter som rammes av reglene. Paragraf 17 tredje ledd tilsvarer fusjonsforordningen artikkel 3 nr. 3.

Etter fjerde ledd kan kontroll oppnås av personer eller foretak som eier rettigheter, har rettigheter i henhold til avtaler eller kan utøve rettigheter. Bestemmelsen tilsvarer fusjonsforordningen artikkel 3 nr. 4.

Femte ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere forskrifter om hva som skal omfattes av første ledd. Hjemmelen er tenkt benyttet dersom det er aktuelt å innføre tilsvarende unntak fra bestemmelsen i første ledd som unntakene i fusjonsordningen artikkel 3 nr. 5 bokstavene a, b og c. Disse reglene fastslår at det ikke foreligger en foretakssammenslutning når finans- eller kredittinstitusjoner eller forsikringsselskaper midlertidig erverver andeler med tanke på videresalg. Unntaket gjelder på visse vilkår og foreslås ikke tatt inn i den norske loven. Fordi det etter første ledd stilles krav om en varig strukturendring, vil unntakstilfellene etter disse reglene omfatte bare et snevert omfang av saker i forhold til de transaksjoner som likevel faller utenfor reglene fordi de ikke utgjør en strukturendring av varig karakter.

Til § 18 Melding av foretakssammenslutninger mv.

I første ledd innføres alminnelig meldeplikt for alle foretakssammenslutninger, jf. proposisjonen punkt 7.5.

Krav til alminnelig melding er angitt i annet ledd.Meldingen skal blant annet inneholde navn og adresse på partene i en fusjon eller den eller de som overtar kontroll, en beskrivelse av de involverte foretak, en beskrivelse av de berørte markeder og en oversikt over de fem viktigste konkurrenter, kunder og leverandører. Kravet til meldingens innhold vil bli utdypet i forskrift. Opplysningene er ment å være av en slik karakter at de lett skal kunne fremskaffes.

I bestemmelsens femte ledd er Kongen gitt hjemmel til å foreta innskrenkninger i meldeplikten. Se for øvrig under omtale av femte ledd.

Fristen for å levere melding er når endelig avtale er inngått eller erverv av kontroll er oppnådd. Innholdet i begrepet endelig avtale er det samme som etter konkurranseloven 1993 § 3-11. Erverv av kontroll anses å inntre i de tilfeller som er beskrevet under § 17 annet til fjerde ledd, se for øvrig merknader til bestemmelsen.

Erverv av minoritetsandeler, jf. § 16 annet ledd, omfattes ikke av den alminnelige meldeplikten etter dette ledd.

Brudd på meldeplikten etter første ledd kan medføre overtredelsesgebyr etter § 29 første ledd og eventuell straff etter § 30.

Tredje leddgir Konkurransetilsynet hjemmel til å pålegge fullstendig melding i enkelttilfeller. Det er ikke nødvendig å avvente melding etter første ledd før pålegget gis. Det er ikke meningen at Konkurransetilsynet skal stille krav om at fullstendig melding skjer innen en viss tidsfrist. Ettersom det gjelder et gjennomføringsforbud fra den dag fullstendig melding pålegges, jf. § 19 første ledd, og fullstendig melding utløser saksbehandlingsfrister, vil partene i sammenslutningen selv ha insentiver til å melde snarest mulig. Innholdet i fullstendig melding vil bli fastsatt i forskrift etter § 18 siste ledd.

Det kan ikke gis pålegg om fullstendig melding senere enn 15 virkedager etter at Konkurransetilsynet har mottatt alminnelig melding etter første ledd eller tre måneder etter endelig avtale ved erverv etter § 16 annet ledd. Gis ikke slikt pålegg innen disse frister, kan Konkurransetilsynet ikke gripe inn etter § 16 første eller annet ledd.

Fjerde ledd gir partene anledning til å melde foretakssammenslutninger frivillig, uavhengig av om de omfattes av første ledd. Det er forutsatt at frivillig melding må tilfredsstille kravene til fullstendig melding. Den vil utløse tidsfrister for konkurransemyndighetenes saksbehandling etter reglene i § 20 annet og tredje ledd. Det er ingen tidsfrister for å melde frivillig.

Foretakssammenslutninger meldt etter tredje og fjerde ledd er underlagt et midlertidig forbud mot gjennomføring etter reglene i § 19 første ledd. Overtredelse av gjennomføringsforbudet er straffbart og kan føre til overtredelsesgebyr.

Partene kan etter samtykke fra Konkurransetilsynet gi en såkalt forenklet melding istedenfor en fullstendig melding. Da gjelder saksbehandlingsfristene på samme måte som etter fullstendig melding.

Tredjeparter er ikke gitt klagerett dersom Konkurransetilsynet unnlater å pålegge melding etter reglene i tredje ledd.

Femte ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om melding av foretakssammenslutninger og transaksjoner etter § 18.

Det kan vedtas innskrenkninger i meldeplikten etter første ledd både i krav til meldingens innhold og i forhold til kretsen som omfattes. Disse vil tilpasses de erfaringer konkurransemyndighetene gjør med hensyn til hvor nødvendig en så omfattende meldeplikt er, hvor tyngende den virker på dem plikten omfatter, samt hvilken arbeidsbyrde dette medfører.

Det kan også være aktuelt med en nærmere spesifisering av hvem som er pliktsubjekter etter første ledd, særlig på bakgrunn av de relativt detaljerte bestemmelsene i § 17 om hva som etter bestemmelsen anses som erverv av kontroll. Videre vil hjemmelen bli benyttet til å fastsette de krav som må tilfredsstilles for at en melding skal anses å være fullstendig, samt nærmere regler om fremgangsmåten ved forenklet melding.

Det vil også bli gitt regler om offentliggjøring av meldingen, for eksempel om eventuelle unntak fra offentlighet for visse typer opplysninger. Det kan være både elektronisk offentliggjøring og annen form for kunngjøring.

Krav til offentliggjøring av meldingen er ment å skulle ivareta hensynet til at berørte tredjeparter skal kunne få adgang til å fremme sine synspunkter i forbindelse med konkurransemyndighetenes behandling av en foretakssammenslutning.

Det vil også kunne gis regler om elektronisk kommunikasjon. Det forutsettes at parter og andre berørte kan kommunisere elektronisk med konkurransemyndighetene dersom dette skulle være ønskelig.

Til § 19 Gjennomføringsforbud

Første ledd gir regler om forbud mot gjennomføring av foretakssammenslutninger. Det automatiske gjennomføringsforbudet opphører når Konkurransetilsynet har avsluttet sin behandling av meldingen i første fase, det vil si senest 25 virkedager etter at tilsynet har mottatt fullstendig melding om foretakssammenslutningen. Hvilke handlinger som rammes av det automatiske gjennomføringsforbudet vil følge av de tilsvarende reglene i EF/EØS-retten, se nærmere beskrivelse i proposisjonen punkt 7.6.4.

For foretakssammenslutninger som pålegges melding etter reglene i § 18 tredje ledd gjelder gjennomføringsforbudet fra det tidspunkt partene har mottatt pålegg om melding. For foretakssammenslutninger som meldes frivillig etter reglene i § 18 fjerde ledd gjelder gjennomføringsforbudet fra det tidspunkt partene inngir fullstendig melding.

For foretakssammenslutninger som pålegges melding eller meldes frivillig etter reglene i § 18 tredje og fjerde ledd, kan det ikke utelukkes at det allerede er truffet tiltak om gjennomføring av sammenslutningen. Reglene i første ledd vil likevel være til hinder for at partene tar videre skritt i retning av gjennomføring etter at melding er pålagt eller avgitt frivillig.

Annet ledd gir Konkurransetilsynet adgang til av eget tiltak helt eller delvis å gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet. Dette er ikke et enkeltvedtak der forvaltningslovens regler gjelder. Dersom tilsynet mottar en oppfordring om å gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet, kan tilsynet avslå dette uten noen nærmere begrunnelse og uten at parten(e) kan klage over beslutningen. Kommisjonens praksis kan tjene som en retningslinje for når tilsynet kan gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet. Bestemmelsen skal bare nyttes når det kan påvises alvorlige konsekvenser for partene eller samfunnet for øvrig og disse er en direkte følge av gjennomføringsforbudet. Dette er omtalt nærmere under punkt 7.6.4.

Etter annet ledd kan Konkurransetilsynet også gi unntak ved forskrift.

Tredje ledd gir Konkurransetilsynet adgang til å treffe vedtak om midlertidig gjennomføringsforbud. Et vedtak om midlertidig forbud er ikke aktuelt i saksbehandlingens første fase, men vil være aktuelt for saker som går over i saksbehandlingens annen fase ettersom det automatiske gjennomføringsforbudet kun gjelder i fase I. Tilsynet kan også vedta gjennomføringsforbud ved minoritetserverv. Tredje ledd oppstiller to kumulative vilkår som må være oppfylt for å kunne pålegge et gjennomføringsforbud. For det første må det være rimelig grunn til å anta at ervervet kan lede til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Vilkåret innebærer ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt. For det andre må Konkurransetilsynet anse tiltaket som nødvendig for å kunne gjennomføre et eventuelt senere vedtak om inngrep i medhold av § 16. Det må her foretas en avveining mot partenes konkrete behov for å starte integrasjonsprosessen på det aktuelle tidspunktet.

Til § 20 Vedtak om inngrep

Første ledd presiserer at kompetansen til å treffe vedtak om inngrep er lagt til Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet treffer vedtak i første instans med departementet som klageorgan. Kongen i statsråd kan likevel vedta inngrep i henhold til § 21 annet ledd.

Vedtak om inngrep må skje på grunnlag av fullstendig melding etter reglene i § 18 tredje eller fjerde ledd.

Annet ledd angir frister for første del av Konkurransetilsynets saksbehandling. Utløsende for fristen i fase I er at Konkurransetilsynet mottar fullstendig melding. Når fullstendig melding er mottatt, må Konkurransetilsynet innen 25 virkedager varsle partene om at inngrep kan bli aktuelt. Gis slikt varsel innen fristens utløp, kan saksbehandlingen fortsette i fase II. Det er ikke anledning til å søke fristutsettelse i saksbehandlingens fase I. Fristen begynner å løpe første virkedag etter at fullstendig melding er mottatt. Annet ledd angir videre at dersom Konkurransetilsynet ikke varsler at inngrep kan bli aktuelt innen fristen i fase I, anses sammenslutningen som godkjent etter reglene i § 16. Tredjeparter gis ikke rett til å klage på at Konkurransetilsynet har unnlatt å varsle videre behandling av saken. Bestemmelsen avskjærer ikke inngrepskompetansen til Kongen i statsråd etter § 21 annet ledd.

Tredje ledd fastsetter tidsfrister for Konkurransetilsynets saksbehandling i fase II. Bestemmelsen setter opp en samlet saksbehandlingsfrist i Konkurransetilsynet på maksimalt 100 dager fra fullstendig melding er mottatt til Konkurransetilsynet treffer sitt vedtak eller sin avgjørelse. Det følger av tredje ledd at Konkurransetilsynet 70 virkedager etter at fullstendig melding er mottatt, må ha lagt frem et begrunnet forslag til inngrepsvedtak overfor partene. Partene gis en frist på 15 virkedager til å uttale seg om forslaget. Tilsynet må deretter treffe vedtak i saken senest 15 virkedager etter at de har mottatt partenes uttalelse.

Konkurransetilsynets frist til å treffe avgjørelse i sakens fase II kan forlenges med 25 virkedager på begjæring fra partene dersom de, på grunnlag av Konkurransetilsynets varsel om inngrep i fase II, foreslår avhjelpende tiltak. Det er tilak som kan fjerne eller redusere de konkurransebegrensende virkninger som tilsynet har påpekt. Bakgrunnen for regelen er at Konkurransetilsynet innenfor fristen på 15 virkedager fra partenes uttalelse er mottatt, har meget kort tid til å vurdere om det er aktuelt å fatte vedtak om å tillate foretakssammenslutningen på vilkår. En fristutsettelse på 25 virkedager ivaretar partenes behov for at de tilbudte tiltakene gis en forsvarlig vurdering av Konkurransetilsynet.

Når partene tilbyr avhjelpende tiltak, skal de samtidig framstille tilbudet i et offentlig dokument, jf. tredje ledd siste punktum.

Fjerde leddoppstiller regler for klagebehandlingen. En eventuell klage på Konkurransetilsynets vedtak må fremsettes innen 15 virkedager. Konkurransetilsynet bringer klagen inn for departementet innen 15 virkedager etter at klagen er mottatt. Departementet må treffe sitt vedtak senest 60 virkedager etter at klagesaken er mottatt. Forøvrig gjelder forvaltningslovens regler om klage så langt de passer. Oversittes fristene i annet og tredje punktum påvirker det ikke gyldigheten av Konkurransetilsynets vedtak.

Etter femte ledd kan fristene i bestemmelsens annet, tredje og fjerde ledd i særlige tilfeller suspenderes dersom noen av de involverte foretak ikke framskaffer informasjon som Konkurransetilsynet eller departementet har krevd, og dette skyldes forhold på partenes side. Det er en forutsetning for suspensjon at kravet er skriftlig og at det er satt en frist for å gi opplysningene. Konkurransetilsynet og departementet bør informere partene om at fristene suspenderes dersom opplysningene ikke er levert tilsynet eller departementet innen fristen. Partene skal også informeres om at fristen har sluttet å løpe. Fristen begynner å løpe igjen første virkedag etter at tilsynet eller departementet mottar den etterspurte informasjonen. En forutsetning for at bestemmelsen kan anvendes, er at det faktisk og praktisk er mulig å fremskaffe opplysningene. Bestemmelsen kan anvendes på ethvert tidspunkt i saksbehandlingen.

Til § 21 Prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning

For å sikre politisk styring i enkeltsaker om foretakssammenslutninger mv., er Kongen i statsråd i § 21 første ledd gitt adgang til å tillate foretakssammenslutninger eller erverv av minoritetsandeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot. Betingelsen for å gi slik tillatelse er at saken har prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning. Det kan settes vilkår for å gi en slik tillatelse.

Bestemmelsen innebærer at Kongen i statsråd både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets vedtak ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn og overprøve det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd i den konkrete saken. Det er et vilkår at Konkurransetilsynet har grepet inn mot foretakssammenslutningen. Kongen i statsråd kan derfor ikke gripe inn i en pågående sak. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan Kongen i statsråd ikke tillate en foretakssammenslutning før departementet har truffet avgjørelse i klagesaken. Dette fremgår av § 21 første ledd siste punktum. Dette vil styrke Konkurransetilsynets uavhengige faglige stilling og synliggjøre når politiske hensyn og avveininger trekkes inn i saksbehandlingen.

Videre kan Kongen i statsråd etter bestemmelsens annet ledd også gripe inn dersom Konkurransetilsynet har unnlatt å treffe vedtak etter § 16. Det er aktuelt dersom regjeringen i en konkret sak har en annen oppfatning av de konkurransemessige virkningene enn Konkurransetilsynet. For at Kongen i statsråd skal kunne treffe et slikt vedtak, må for det første lovens materielle betingelser for vedtak om inngrep etter § 16 være oppfylt. Dessuten må det foreligge en «sak av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning» som tilsier et slikt inngrep. Det vil således være sjelden at regjeringen finner det nødvendig å foreta slike inngrep ved vedtak i statsråd.

Når det gjelder innholdet i begrepet «prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning» vises til merknadene til § 13 første ledd.

Bestemmelsens annet ledd fastsetter at Kongen i statsråd kan treffe vedtak etter §§ 16, 18 og 19. Det innebærer at Kongen i statsråd i tillegg til selve inngrepet mot foretakssammenslutningen eller et erverv av minoritetsandeler etter § 16, kan gi pålegg om fullstendig melding etter § 18 tredje ledd, gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet etter § 19 annet ledd og pålegge midlertidig gjennomføringsforbud etter § 19 tredje ledd når vilkårene for dette foreligger. Manglende etterlevelse av pålegg som Kongen i statsråd treffer med hjemmel i § 21 annet ledd, kan sanksjoneres på samme måte som om de var truffet av Konkurransetilsynet.

I § 21 annet ledd annet punktum er det fastsatt at fristene i §§ 18 og 20 ikke gjelder for vedtak etter § 21. Det kan for eksempel gripes inn mot en foretakssammenslutning selv om tilsynet ikke har pålagt fullstendig melding innen 15 virkedager etter melding i henhold til § 18 første ledd. For Kongen i statsråd er det heller ikke nødvendig å varsle at det er aktuelt med inngrep innen 25 virkedager fra mottak av fullstendig melding. Det kan imidlertid ikke treffes vedtak om inngrep senere enn 12 måneder etter at det er inngått endelig avtale, jf. annet ledd siste punktum.

Siden kompetansen etter § 21 er lagt til Kongen i statsråd og ikke Kongen, fremgår det at kompetansen ikke kan delegeres.

Til kapittel 5 Prisopplysning og offentlighet

Til § 22 Offentlighet

Paragraf 22 er en ny bestemmelse om at Konkurransetilsynet og departementet skal ha en plikt til å aktivt kunngjøre sine vedtak.

Offentliggjøring av vedtak innebærer at myndighetenes vurdering av ulike handlinger, lovtolkning og subsumsjon samt forhold i markedet blir kjent. Bestemmelsen er nærmere omtalt under punkt 5.2.4 i NOU 2003: 12.

Forvaltningsloven § 13 om taushetsplikt kommer i utgangspunktet til anvendelse dersom Konkurransetilsynet og departementet vil offentliggjøre sine vedtak. Det vil si at tilsynet og departementet har taushetsplikt om noens personlige forhold og om drifts- eller forretningsforhold. I noen tilfeller kan denne taushetsplikten medføre at vedtak i sin helhet ikke kan offentliggjøres. For å sikre at alle vedtak blir offentliggjort, er det derfor i visse tilfelle nødvendig å gjøre unntak fra forvaltningsloven § 13.

I § 22 tredje punktum er det derfor fastsatt at forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 ikke gjelder dersom det er nødvendig for å opplyse om vedtakets hovedinnhold. Konkurransetilsynet skal i størst mulig grad unngå å offentliggjøre taushetsbelagte opplysninger. Etter en konkret avveining må tilsynet eller departementet ta stilling til hva som i den enkelte sak er nødvendig å opplyse om for at vedtakets hovedinnhold kan offentliggjøres. Som hovedregel bør Konkurransetilsynet og departementet lage en offentlig versjon der de taushetsbelagte opplysningene er fjernet. Det skal således forholdsvis mye til før det kan anses nødvendig å offentliggjøre opplysninger som omfattes av taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Det er ikke gjort et tilsvarende unntak fra taushetsplikten for opplysninger etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.

Det finnes eksempler på at Konkurransetilsynet har utsatt å offentliggjøre vedtak fordi partenes planer ikke har vært kjent i markedet. Dette gjelder særlig i inngrepssaker etter konkurranseloven 1993 § 3-10. Etter den nye loven vil slike vedtak bli erstattet av vedtak som pålegger opphør av ulovlig atferd, og partene i disse sakene vil ikke ha samme behov for utsatt offentlighet.

Ved offentliggjøringen skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis. Konkurransetilsynet og departementet offentliggjør allerede sine vedtak på sine respektive hjemmesider på en måte som tilfredsstiller kravene i § 22.

Til § 23 Prisopplysning mv.

Konkurranseloven inneholder ingen plikt for ervervsdrivende som driver detaljomsetning av varer eller tjenester til å til å gi opplysning om sine priser. Denne plikten er overført til markedsføringsloven § 3 a. Kompetanse til å sikre etterlevelse gjennom tilsyn, enkeltvedtak og forskrifter er overført til markedsføringsloven § 12 tredje ledd og § 14 første ledd annet punktum. I § 23 er imidlertid Konkurransetilsynet gitt kompetanse til å pålegge ervervsdrivende å foreta merking, ha oppslag eller gi annen underretning om pris, forretningsvilkår og kvalitet. Betingelsen for å gi slikt pålegg er at tilsynet finner at det er nødvendig for å fremme konkurransen. Bestemmelsen er særlig egnet til å fremme konkurransen ved å øke gjennomsiktigheten i et marked. I bestemmelsens annet punktum er Kongen gitt kompetanse til ved forskrift å gi tilsvarende bestemmelser. Adgangen til å gi pålegg og å fastsette forskrifter gjelder i alle markeder. Det er særlig aktuelt å nytte bestemmelsen i de markeder der det ikke allerede gjelder en prisopplysningsplikt etter markedsføringsloven § 3 a, det vil si i markeder der etterspørrerne ikke er forbrukere.

Formålet med bestemmelsen er således å fremme konkurransen i markeder der det er behov for å bedre etterspørrernes kunnskap og dermed mulighet til å foreta rasjonelle valg. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.2.4.

Til kapittel 6 Saksbehandling ved undersøkelser og kontroll

Til § 24 Opplysningsplikt og gransking

Nærmere omtale er gitt i kapittel 9 i proposisjonen og punkt 8.6. og 8.7 i NOU 2003: 12. Bestemmelsen i § 24 er i hovedsak en videreføring av konkurranseloven 1993 § 6-1.

Etter første ledd kan både Konkurransetilsynet, Kongen og departementet gi pålegg om å gi opplysninger. Opplysningsplikten gjelder «enhver», det vil si alle individer og juridiske personer. Tilsynet kan derfor bruke bestemmelsen også til å innhente opplysninger fra andre enn partene, for å få belyst ytterligere sider eller virkninger av et tiltak. Det kan fastsettes både individuelle og generelle pålegg om å gi opplysninger. Et pålegg om å gi opplysninger kan gjelde for et enkelt tilfelle, eller det kan pålegges en løpende plikt til å opplyse om endringer eller nye forhold.

Opplysningsplikten gjelder informasjon som kreves for at konkurransemyndighetene skal kunne utføre sine «gjøremål etter loven». Det vil si at det er opplysningsplikt i forhold til alle typer saker og på et hvert tidspunkt i saksbehandlingen. Den er med andre ord både knyttet til kontroll med forbudsbestemmelsene, og til de videre reguleringsoppgaver konkurransemyndighetene har. Ettersom det følger av § 6 i EØS-konkurranseloven at Konkurransetilsynet skal håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54 og at § 24 da gjelder tilsvarende, kan § 24 også benyttes til å innhente opplysninger for dette formål, jf. også § 9 i konkurranseloven.

Vilkåret for å kunne kreve opplysninger er at konkurransemyndighetene har behov for dem i sin virksomhet. Det er overlatt til konkurransemyndighetenes skjønn å avgjøre hvilke opplysninger som trengs og når behovet foreligger. De vanlige prinsipper om misbruk av forvaltningsmyndighet gjelder.

Bestemmelsen vil blant annet kunne benyttes til å innhente informasjon ved generelle markedsundersøkelser. Slike undersøkelser kan særlig være aktuelle dersom utviklingen innen handel, prissvingninger, prisstivhet eller andre forhold i en bransje gir grunn til å anta at konkurransen i vedkommende bransje begrenses eller vris. Slike undersøkelser kan i tillegg brukes til å øke gjennomsiktigheten i markedet, som er en oppgave for tilsynet etter § 9 bokstav c, ved for eksempel å utarbeide offentlige rapporter. Opplysningsplikten gjelder også i forbindelse med behandling av saker om foretakssammenslutninger etter kapittel 4. I utgangspunktet skal saken i disse tilfellene opplyses ved melding fra foretakene etter § 18. Tilsynet kan imidlertid ha behov for innhenting av ytterligere opplysninger fra partene, for eksempel avtaler og andre dokumenter, og opplysninger fra tredjeparter.

På samme måte som etter konkurranseloven fra 1993 gir bestemmelsen konkurransemyndighetene hjemmel til å innhente opplysninger «for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon». Dette innebærer at konkurransemyndighetene kan kreve opplysninger dersom andre stater som det er inngått avtale med, ønsker informasjon som myndighetene ikke allerede besitter. For å kunne pålegge slik opplysningsplikt er det en forutsetning at det foreligger en folkerettslig avtale om bistand i konkurransesaker. Bestemmelsen supplerer den bistandsplikt som er hjemlet i EØS-konkurranseloven i forhold til EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen. For en nærmere begrunnelse for bestemmelsen vises til Ot.prp. nr. 97 (1998-99). Bestemmelsen supplerer og må ses i sammenheng med § 7 om utlevering av opplysninger underlagt taushetsplikt til fremmed stat eller internasjonal organisasjon.

Plikten til å gi opplysninger er gjort betinget av at konkurransemyndighetene «krever» å få opplysningene. Det foreligger således, bortsett fra der det blir fastsatt meldeplikt etter reglene om melding av foretakssammenslutninger, ingen plikt til uoppfordret å gi opplysninger til konkurransemyndighetene.

Det er forutsatt at den et pålegg om opplysninger er rettet mot, medvirker til å fremskaffe den ønskede informasjonen. Manglende medvirkning kan føre til overtredelsesgebyr og straff eller tvangsmulkt. For å kunne søke etter informasjon uten medvirkning fra kontrollobjektet må Konkurransetilsynet fremlegge bevissikringsbeslutning fra tingretten etter § 25.

Kravet kan gå ut på at opplysningene gis «skriftlig eller muntlig», og de kan kreves innen en fastsatt frist. Dette er en videreføring av gjeldende rett etter konkurranseloven fra 1993.

Paragraf 24 første ledd siste punktum gir adgang til å ta lydopptak ved muntlige forklaringer. Begrunnelsen for dette er nærmere omtalt i proposisjonen punkt 9.2 og i innstillingen punkt 8.6.3.4. Det forutsettes at den som gir forklaringen informeres om opptaket på forhånd. Dersom det tas lydopptak, kan Konkurransetilsynet velge om sammendrag av forklaringene skal nedtegnes samtidig eller om det skal gjøres i etterhånd.

Opplysningsplikten innebærer at det ikke bare er plikt til å gi informasjon i anledning saken, men også til å utlevere allerede eksisterende informasjon. Annet ledd gjelder utlevering av eksisterende informasjon. Etter bestemmelsen kan konkurransemyndighetene kreve utlevert dokumenter for gransking uavhengig av lagringsmedium. Utleveringsplikten gjelder uansett om opplysningene er nedtegnet på papir eller er lagret elektronisk eller på annen måte. Det er uttrykkelig fastsatt at konkurransemyndighetene også kan kreve utlevert informasjonsbæreren.

Et pålegg om utlevering kan være aktuelt der det ikke er adgang for Konkurransetilsynet til å gjennomføre bevissikring. Dette kan for eksempel være tilfellet der data er lagret på en server hos et foretak utenfor norsk jurisdiksjon. Det vil i slike tilfeller kunne gis pålegg om utlevering overfor et foretak i Norge som har tilgang til informasjonen. Bestemmelsen om utleveringsplikt er nærmere omtalt under punkt 8.7 i innstillingen og under punkt 9.2 i proposisjonen.

Opplysningsplikten begrenses i den grad opplysningene kan utsette den som kravet rettes mot for sanksjon eller straff. Om og i tilfelle når dette er aktuelt, vil måtte avgjøres i det konkrete tilfellet under saksbehandlingen. Konkurransemyndighetenes saksbehandling må ivareta de krav menneskerettskonvensjonene og norsk lov for øvrig stiller for denne typen saker. Avgrensning av opplysningsplikten både overfor foretak og enkeltpersoner må finne sin nærmere avklaring gjennom Den europeiske menneskerettsdomstols og norsk rettspraksis.

Konkurransetilsynets etterforskning i en sak etter EØS-avtalen artikkel 53 og 54, med sikte på å ta stilling til om det skal vedtas overtredelsesgebyr mot et foretak, skal skje med de begrensninger som følger av foretakenes kontradiktoriske rettigheter etter EØS-retten.

Se for øvrig under kapittel 9 og innstillingens punkt 8.6.2.5 for omtale av selvinkrimineringsvernet.

Som etter reglene i konkurranseloven fra 1993, må plikten til å gi opplysninger stå tilbake for såkalt kvalifisert lovbestemt taushetsplikt som påhviler den kravet er rettet mot. En taushetsplikt er kvalifisert når den går foran vitneplikten. Det samme må gjelde taushetsplikt som ifølge straffeprosessloven § 119 og tvistemålsloven § 205 påhviler prester og advokater med flere, angående forhold som er «betrodd dem i deres stilling», selv om plikten bare er uttrykkelig lovfestet for så vidt angår de nevnte personers vitneplikt i rettssaker, jf. straffeprosessloven § 204 første ledd og tvistemålsloven § 250 første ledd. Advokatkorrespondanse hos den som har krav på taushet eller hos andre kan av denne grunn ikke kreves utlevert med mindre vedkommende samtykker, jf. Rt. 1999, side 1248 og Rt. 2001 side 2167.

Andre lover kan fastsette en såkalt ukvalifisert taushetsplikt, men denne taushetsplikten må vike for opplysningsplikten. Dette gjelder for eksempel revisorer, eiendomsmeklere og banker. Taushetsplikt i henhold til avtale eller privat instruks må også vike for opplysningsplikten.

Etter tredje ledd skal myndigheter som har til oppgave å overvåke offentlige reguleringer av ervervsvirksomhet, herunder lignings- og skattemyndigheter, likevel kunne gi opplysninger til konkurransemyndighetene uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen er en videreføring av konkurranseloven 1993 § 6-1 tredje ledd. Ordlyden er imidlertid endret slik at det er utvilsomt at også toll- og avgiftsmyndigheter kan gi videre slik informasjon.

Etter fjerde ledd gjelder opplysningsplikten og dermed utleveringsplikten også når det er besluttet bevissikring etter § 25. Dette er med enkelte redaksjonelle endringer, en videreføring av konkurranseloven 1993 § 6-1 fjerde ledd. Bestemmelsen innebærer at Konkurransetilsynet under en bevissikring kan kreve muntlige forklaringer på stedet og nedtegne og ta lydopptak av forklaringene. Likeledes kan tilsynet gi pålegg om å utlevere allerede eksisterende, lagret informasjon.

Etter femte ledd kan Kongen fastsette nærmere regler for opplysnings- og utleveringsplikt. Dette er en videreføring av konkurranseloven 1993 § 6-1 femte ledd.

Pålegg om å gi opplysninger og utlevere dokumenter er prosessledende avgjørelser som omfattes av klageadgangen etter forvaltningsloven §§ 14 og 15. En klage må fremsettes senest innen tre dager. Konkurransemyndighetenes vurdering av hvorvidt det er behov for opplysninger er ikke gjenstand for klage.

For å sikre at pålegg etter § 24 overholdes, kan Konkurransetilsynet etter § 28 bestemme at den som pålegget retter seg mot, skal betale tvangsmulkt, jf. merknadene til bestemmelsen. Å unnlate å etterkomme pålegg etter § 24 eller gi uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene eller medvirke til slik overtredelse, kan sanksjoneres etter §§ 29 og 30.

Til § 25 Bevissikring

Nærmere omtale er gitt i kapittel 9.3 i proposisjonen og punkt 8.8 i NOU 2003: 12.

Bestemmelsen i § 25 er i hovedsak en videreføring av konkurranseloven 1993 § 6-2 om bevissikring.

Det er et vilkår for å få adgang til bevissikring at det foreligger rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av loven er overtrådt. Dette innebærer at det ikke er noe krav om sannsynlighetsovervekt. Det kreves ikke at det foreligger mistanke om en straffbar handling, men kun at loven eller vedtak i medhold av loven er overtrådt. Det vil være tilstrekkelig for bevissikring at Konkurransetilsynet har indikasjoner på ulovligheter i markedet, ved at markedet for eksempel preges av prislikhet eller at det foreligger opplysninger om at prisspørsmål har vært diskutert i næringsorganisasjoner eller lignende. Dette er i samsvar med forståelsen av tilsvarende vilkår i konkurranseloven 1993 § 6-2.

Nytt i loven er at Konkurransetilsynet også kan gjennomføre bevissikring for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon. Forutsetningen er at det er inngått en slik avtale før gjennomføringen av bevissikringen. Bevissikringen gjennomføres av Konkurransetilsynet som på vanlig måte fremsetter begjæring om adgang til bevissikring for tingretten. Grunnlaget for tingrettens vurdering vil være den avtaleforpliktelse som Norge har overfor den aktuelle fremmede stat eller internasjonale organisasjon. Retten må foreta en selvstendig vurdering av om bevissikringen er nødvendig for å oppfylle avtaleforpliktelsen. Vilkårene for at norske myndigheter skal være forpliktet til å foreta bevissikring i disse sakene, må fremgå av den konkrete avtalen, herunder hvilke krav som stilles til mistanke og den rettslige prøvingen av denne.

Ifølge første ledd bokstav a kan bevissikring gjennomføres i alle lokaler, eiendommer, transportmidler og andre oppbevaringssteder hvor det kan finnes bevis for overtredelser. Bevissikringsadgangen omfatter således alle nevnte steder uavhengig av om de tilhører de mistenkte foretakene. Det kan således foretas bevissikring hos kunder og konkurrenter til de involverte foretakene, dersom dette skulle være nødvendig for å sikre bevis i saken. Dette er i samsvar med konkurranseloven 1993 § 6-2.

Nytt i loven er imidlertid vilkåret i bokstav b om at Konkurransetilsynet for å kunne foreta bevissikring i privat bolig må vise at det foreligger særlig grunn til å anta at bevis oppbevares i boligen. Med bevis menes ikke bare dokumenter og lignende som direkte involverer foretak eller individer i en overtredelse av loven, men også dokumenter som sett i forbindelse med andre opplysninger i saken kan føre til at overtredelser avdekkes. Det er ikke noe krav om at den som eier eller disponerer boligen selv er mistenkt for å være involvert i en overtredelse, kun at det er særlig grunn til å anta at det oppbevares dokumenter eller lignende som kan ha betydning som bevis i boligen.

Adgangen til bevissikring omfatter også elektronisk lagret informasjon i form av for eksempel servere, bånd med sikkerhetskopi og speilkopier.

Etter § 25 første ledd bokstav c kan Konkurransetilsynet «ta med ting som kan ha betydning som bevis for nærmere gransking». Uttrykket ting skal forstås på samme måte som etter straffeprosessloven § 203, det vil si konkrete gjenstander som fast eiendom og løsøre, herunder dokumenter. Programvare og datalagret informasjon er også omfattet. Dokumenter eller andre eiendeler av personlig art må bare gjennomgås så langt det er nødvendig for å bringe på det rene om det har interesse for saken.

Bevissikringsadgangen er begrenset til de opplysninger som er omfattet av opplysningsplikten etter § 24, jf. merknader til § 24 ovenfor. Dette medfører at det ikke kan foretas bevissikring i dokumenter hvis innhold er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Unntakene i § 24 fra den lovbestemte taushetsplikten gjelder tilsvarende ved bevissikring.

I tillegg henviser § 25 annet ledd til straffeprosessloven §§ 117 til 120, jf. § 204. Henvisningen innebærer at det ikke kan foretas bevissikring i dokumenter eller annet, hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117 til 120, og som besittes av den som kan nekte å forklare seg eller den som har en rettslig interesse i hemmelighold. Henvisningen til straffeprosessloven § 119, jf. § 204 medfører at det ikke kan tas bevissikring i dokumenter som inneholder opplysninger som er betrodd eksterne eller interne advokater i deres stilling som advokat.

I praksis har det vært stilt spørsmål ved om Konkurransetilsynet har adgang til å gjennomgå dokumenter for å avgjøre om de inneholder opplysninger som gjør at de ikke kan bevissikres. De skranker som straffeprosessloven § 205 tredje ledd stiller får tilsvarende anvendelse i saker om bevissikring etter § 25. Det vil si at Konkurransetilsynet kan gjennomgå dokumenter dersom det er nødvendig for å fastslå om de er unntatt fra beslag, i den grad dette kan gjøres uten at tilsynet gjør seg kjent med det nærmere innholdet av dokumentene.

Konkurransetilsynet har adgang til å ta med originaldokumenter uten at foretaket får beholde en kopi. Konkurransetilsynet må vurdere i det enkelte tilfelle om det av etterforskningsmessige grunner er behov for å ta med originaldokumentet eller om det er tilstrekkelig med en kopi. Det må herunder vurderes om det vil være et uforholdsmessig inngrep å ta med originaldokumenter.

Ifølge § 25 første ledd bokstav d kan Konkurransetilsynet kreve å forsegle alle forretningslokaler samt bøker eller forretningspapirer så lenge undersøkelsen varer og dette anses nødvendig. Bestemmelsen tilsvarer rådsforordning (EF) nr. 1/2003 artikkel 20 nr. 2 bokstav d. Bestemmelsen er ment å hindre bevisforspillelse og er særlig relevant når bevissikringen varer over flere dager og Konkurransetilsynet derfor må forlate kontrollstedet midlertidig uten at bevissikringen er avsluttet. Brudd på forsegling kan sanksjoneres etter §§ 29 og 30.

Bevis som tas med i original skal tilbakeleveres så snart behovet for bevisene faller bort. Bestemmelsene i straffeprosessloven § 213 om opphør av beslag får tilsvarende anvendelse. Spørsmål om et beslag skal opprettholdes, bringes inn for retten, jf. henvisningen i § 25 annet ledd til straffeprosessloven § 208.

Av annet leddframgår det at begjæring om adgang til bevissikring fremsettes for tingretten på det sted hvor dette mest praktisk kan skje. Beslutning om bevissikring treffes uten at den avgjørelsen rammer gis adgang til å uttale seg og uten at den blir meddelt ham før bevissikringen settes i verk. Tingrettens kjennelse kan påkjæres etter de alminnelige reglene i tvistemålsloven. Av hensyn til etterforskningen har kjæremål over beslutningen ikke oppsettende virkning.

Paragraf 25 annet ledd siste punktum angir hvilke regler i straffeprosessloven som skal gjelde tilsvarende ved bevissikring. Dette gjelder §§ 200, 201 første ledd, §§ 117 til 120, jf. §§ 204, 207, 208, 209, 213 og kapittel 26. Dette innebærer at tingrettens beslutning skal leses opp eller forevises på stedet når kontrollen iverksettes, jf. straffeprosessloven § 200. Dokumenter eller annet som blir tatt med fra den kontrollerte, skal opptegnes nøyaktig og merkes på en slik måte at forveksling unngås, og det skal så vidt mulig gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse, jf. straffeprosessloven § 207. Beslag kan unnlates mot at det blir gitt løfte om eller stilt sikkerhet for at tingen på oppfordring vil bli lagt frem eller utlevert, jf. straffeprosessloven § 209. Det skal videre opplyses om at tingrettens beslutning kan påkjæres og om kjæremålsfristen, jf. straffeprosessloven §§ 208, 377 og 379. Straffeprosessloven kapittel 26 gjelder tilsvarende ved kjæremål over tingrettens beslutning. Videre gjelder forvaltningsloven § 15 annet ledd om retten til å ha et vitne til stede ved granskning, herunder husundersøkelse, så langt den passer.

Ved bevissikring kan det oppstå behov for bistand fra politiet. For det første kan Konkurransetilsynet kreve bistand av politiet til å iverksette beslutningen om bevissikring, jf. § 25 tredje ledd. Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning, kan Konkurransetilsynet etter fjerde ledd også kreve at politiet avstenger de områder der bevisene kan være inntil rettens beslutning foreligger. Bestemmelsen vil særlig være aktuell i de tilfeller hvor et foretak har fått kjennskap til at det er i konkurransemyndighetenes søkelys, og det er fare for at bevis fjernes eller ødelegges før bevissikring kan iverksettes.

I følge § 25 femte ledd kan Kongen fastsette nærmere regler for bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon.

Til § 26 Forholdet til offentlighetsloven

Offentlighetsloven gjelder ikke i saker om overtredelse av §§ 10, 11, 18 første ledd, 19 første ledd eller vedtak i medhold av denne lov så lenge saken ikke er avsluttet. Bestemmelsen avskjærer en hver tvil om forholdet mellom konkurranseloven og offentlighetsloven på dette punkt. I denne sammenheng regnes en sak som avsluttet når det er fattet vedtak om overtredelsesgebyr, jf. § 29 eller vedtak om å bringe ulovlig atferd til opphør, jf. § 12. En sak regnes også som avsluttet hvis konkurransemyndighetene bestemmer seg for å ikke gå videre med saken. Når en sak anmeldes til påtalemyndigheten, anses saken ikke som avsluttet før påtalemyndigheten har avsluttet saken.

Til § 27 Innsyn i dokumenter hos konkurransemyndighetene

Nærmere omtale av bestemmelsen er gitt under punkt 9.4 i proposisjonen og under punkt 8.9 og 9.5 i NOU 2003: 12. Bestemmelsen regulerer innsyn i dokumenter som befinner seg hos konkurransemyndighetene. Første ledd omhandler innsyn for foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker for overtredelser av konkurranseloven. Innsynsrett for tredjemenn med rettslig interesse reguleres i annet ledd.

Utgangspunktet etter § 27 første ledd er at foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker for overtredelser av konkurranseloven, på begjæring skal gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Dette innebærer at adgangen til dokumentinnsyn utvides i forhold til konkurranseloven 1993 § 6-3, som gir utsatt dokumentinnsyn for dokumenter som er innhentet i medhold av §§ 6-1 og 6-2.

Departementet har imidlertid funnet grunn til å begrense innsynsretten i visse tilfelle. Det er et vilkår at innsynet kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller for tredjemann. Bestemmelsen er basert på straffeprosesslovens regler. Det vil derfor være naturlig å legge praksis etter straffeprosessloven til grunn ved avgrensningen av unntaket. Dette innebærer blant annet at det skal legges til grunn en forholdsmessighetsvurdering på samme måte som etter straffeprosessloven § 170 a. I tillegg er begrensninger i innsynsretten underlagt forvaltningsrettens krav til forholdsmessighet, og må ikke skje i større utstrekning enn det som er nødvendig av hensyn til etterforskningen.

Vurderingen av om innsyn i sakens dokumenter vil kunne medføre skade eller fare for etterforskningens øyemed, må skje konkret ut fra hvilke opplysninger det dreier seg om. Faren for bevisforspillelse er sentral i denne sammenheng. Bevisene i konkurransesaker er normalt svært skjøre. De er ofte basert på forklaringer sammenholdt med dokumentbevis i form av notater, møtereferater og lignende. Innsyn i forklaringer og andre bevis vil kunne gi de involverte mulighet til å koordinere forklaringer, påvirke eller legge press på vitner, fjerne bevis eller på annen måte hindre etterforskningen.

Det kan nektes dokumentinnsyn av hensyn til tredjemann både der det er behov for å holde navnet på et vitne hemmelig, og der det er forklaringen som helt eller delvis må holdes hemmelig. Det er imidlertid et vilkår at det foreligger en begrunnet frykt for at vitnet vil kunne bli forulempet dersom parten blir kjent med vitnets navn eller forklaring.

Unntaket fra en parts innsynsrett i forvaltningslovens § 19 får tilsvarende anvendelse i konkurransesaker. Forvaltningsloven § 19 gjør unntak for blant annet opplysninger som har betydning for forholdet til fremmede stater, for forretningshemmeligheter og for opplysninger som det av hensyn til partens helse ikke er tilrådelig at gis innsyn i.

Innsynsretten gjelder sakens dokumenter. Dette vil også omfatte lydopptak. Dersom saken omfatter flere foretak, gjelder innsynsretten ikke dokumenter som bare gjelder andre foretaks forhold.

Avslag på innsyn etter § 27 første ledd skal være gjenstand for rettslig overprøving. Dette er en endring i forhold til ordningen etter konkurranseloven fra 1993 der vedtak om dokumentinnsyn overprøves etter de alminnelige forvaltningsrettslige regler. Den som er nektet innsyn, må selv fremsette en begjæring for retten om innsyn i nærmere spesifiserte dokumenter.

Bestemmelsens annet ledd omhandler utvidet rett til innsyn i dokumenter som befinner seg hos konkurransemyndighetene for tredjeparter med rettslig interesse. Ved vurderingen av om det foreligger rettslig interesse, legges tvistemålslovens forståelse til grunn. Innsyn etter denne bestemmelsen gjelder bare for saker om overtredelse av §§ 10, 11 og 12, og det er et vilkår at etterforskningen er avsluttet fra konkurransemyndighetenes side. Se kommentarene til § 26 for når en sak anses avsluttet i denne sammenheng.

Innsyn etter § 27 annet ledd går lenger enn den alminnelige innsynsretten etter offentlighetsloven, siden det også kan gis innsyn i opplysninger underlagt taushetsplikt. Dokumentinnsyn etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor tredjemann mener å ha lidt tap som følge av en overtredelse av konkurranselovgivningen, og opplysningene skal benyttes ved et privat søksmål eller ved vurderingen av om et slikt søksmål skal anlegges. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den som opplysningene angår. Det må her foretas en interesseavveining mellom tredjemanns interesse av innsyn og hensynet til den taushetsplikten skal beskytte. At den som har krav på taushet risikerer erstatningssøksmål for tap lidt som følge av for eksempel ulovlig prissamarbeid, gjør det ikke urimelig å gi innsyn.

Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal den som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale seg.

For dokumenter som er utarbeidet i tilknytning til en straffesak, reguleres innsyn av de straffeprosessuelle regler. Tilsvarende gjelder tvistemålsloven for innsyn i dokumenter som er utarbeidet i tilknytning til en sivil sak om overtredelsesgebyr.

Avslag på begjæring om innsyn etter annet ledd kan påklages til departementet. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende.

Til kapittel 7 Sanksjoner

Til § 28 Tvangsmulkt

Første ledd tilsvarer konkurranseloven 1993 § 6-4 første ledd, med den endring at Konkurransetilsynet nå også skal kunne fastsette tvangsmulkt for å sikre at pålegg om opplysnings- og utleveringsplikt overholdes. Om bakgrunnen for bestemmelsen se punkt 8.7 i proposisjonen.

Det er særlig i de tilfeller hvor konkurransemyndighetene ikke får tilgang til informasjonen fordi disse befinner seg utenfor norsk jurisdiksjon at det er behov for en regel om tvangsmulkt knyttet til opplysnings- og utleveringsplikt. Et praktisk eksempel er hvor data er lagret på en server i utlandet, og hvor Konkurransetilsynet trenger medvirkning fra et norsk foretak eller person for å få tilgang til disse.

Tvangsmulkten er ikke en straff for å unnlate å etterkomme et pålegg, men er ment å være et oppfyllelsespress som skal sikre at pålegget etterleves. Det betyr at adgangen til å ilegge tvangsmulkt bortfaller når pålegget er oppfylt eller uaktuelt. Oppfylles pålegget etter at mulkten er fastsatt, men før den er innkrevd, bortfaller likevel ikke adgangen til å inndrive den. I slike tilfeller vil det etter omstendighetene kunne være aktuelt å nedsette mulkten.

Det er opp til Konkurransetilsynet å bestemme på hvilket tidspunkt det skal treffes vedtak om tvangsmulkt. I § 28 annet ledd første punktum er det gjort klart at Konkurransetilsynet etter en konkret vurdering i hver enkelt sak kan bestemme når mulkten skal begynne å løpe.

I annet ledd annet punktum er det presisert at Konkurransetilsynet helt eller delvis skal kunne frafalle kravet om påløpt mulkt. Dette er en viss motvekt til at klage ikke skal ha oppsettende virkning når det gjelder pålegg om tvangsmulkt slik situasjonen var etter konkurranseloven av 1993. Om bakgrunnen for dette se punkt 8.7.3. I de tilfeller hvor det er aktuelt å anvende overtredelsesgebyr etter § 29 bør det ikke tas hensyn til eventuell påløpt tvangsmulkt, men Konkurransetilsynet kan i stedet eventuelt benytte adgangen etter 28 annet ledd til helt eller delvis å frafalle kravet om mulkt.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd, jf. § 7-2 bokstav d er en beslutning om tvangsmulkt truffet av offentlig myndighet med hjemmel i lov, tvangsgrunnlag for utlegg.

I tredje ledd gis Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt. Det er således gitt hjemmel for blant annet å fastsette nærmere regler om utmåling av tvangsmulkt.

Til § 29 Overtredelsesgebyr

I § 29 innføres et nytt vidtfavnende sanksjonsmiddel i konkurranseloven, som betegnes som overtredelsesgebyr. Denne reaksjonsformen skal kun benyttes overfor foretak. Den nye sanksjonsformen bygger på det reaksjonsmiddel som finnes i EØS-avtalen og EF-retten. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises til punkt 8.3 i proposisjonen.

Det er store forskjeller mellom denne sivilrettslige reaksjon og strafferettslige bøter. Reglene i straffeloven og straffeprosessloven kommer eksempelvis ikke til anvendelse ved vedtak om overtredelsesgebyr. Denne sivilrettslige reaksjonen faller inn under gruppen av forvaltningssanksjoner.

Etter første ledd bokstav a kan overtredelsesgebyr brukes overfor den som overtrer § 10, § 11, § 18 første ledd eller § 19 første ledd. Paragrafene 10, 11 og 19 første ledd er forbud mot henholdsvis konkurransebegrensende samarbeid, utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling og gjennomføring av en foretakssammenslutning i saksbehandlingens første fase. Paragraf 18 første ledd er påbudet om å melde alle foretakssammenslutninger til Konkurransetilsynet.

Etter bokstav b kan overtredelsesgebyr også brukes overfor den som overtrer vedtak etter §§ 12, 16, 19 tredje ledd og 23. Dette er vedtak fattet av enten Konkurransetilsynet, departementet eller Kongen i statsråd om å bringe en ulovlig atferd til opphør (§ 12), forbud mot eller tillatelse på vilkår for en foretakssammenslutning (§ 16), midlertidig gjennomføringsforbud (§ 19 tredje ledd) og pålegg om prisopplysning (§ 23).

Videre følger det av bokstav c at overtredelsesgebyr kan nyttes overfor den som unnlater å etterkomme pålegg etter §§ 24 (opplysningsplikt) og 25 (bevissikring), eller gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene (bokstav d) eller bryter forsegling foretatt i medhold av § 25 (bokstav e). Etter bokstav f kan overtredelsesgebyr også nyttes overfor den som overtrer forskrift i medhold av § 14 eller § 23, og endelig fastslås det i bokstav g at den som medvirker til overtredelser av bokstav a til f kan sanksjoneres på samme måte.

Det er kun foretak som kan ilegges overtredelsesgebyrer etter § 29 første ledd. Det presiseres at dette gjelder enten det er foretaket selv eller noen som handler på vegne av foretaket som overtrer eller medvirker til slike overtredelser som er beskrevet i første ledd bokstavene a til f. Dette innebærer at det ikke er nødvendig at en overtredelse er foretatt av et foretaks eiere eller øverste ledelse, men at foretaket også kan bli ansvarlig for atferden til andre personer som handler på vegne av foretaket.

Det er et vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom fra foretakets side eller av en som handler på vegne av foretaket.

Beviskravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr er sannsynlighetsovervekt. Det vises til punkt 8.3.3.

Gebyr kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av § 18 tredje ledd, jf. § 29 annet ledd.

I § 29 tredje ledd er det fastsatt at det er Konkurransetilsynet som treffer vedtak om overtredelsesgebyr. I samme ledd annet punktum er det fastsatt hvilke momenter det skal legges vekt på ved utmåling av overtredelsesgebyr. Bestemmelsen inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter det kan legges vekt på. Departementet er av den oppfatning at utmålingen av overtredelsesgebyrer så langt som mulig bør harmoniseres med det som følger av EU/EØS-reglene. Dette er også ment sikret gjennom bestemmelsen i sjette ledd om at Kongen kan gi nærmere regler om beregningen av overtredelsesgebyr. Dette skal imidlertid ikke være til hinder for at det i retningslinjene kan gjøres særtilpasninger for utmålingen etter den norske loven. Er det aktuelt med lempning etter § 31, må dette også tas i betraktning ved utmålingen av bøtene.

Etter fjerde ledd fremkommer at vedtak om overtredelsesgebyr ikke kan påklages til departementet, men det kan prøves for domstolene. Den som vil ha prøvd vedtaket, må gå til søksmål mot staten. Når en sak bringes inn for domstolene, har retten kompetanse til å prøve alle sider av saken og treffe realitetsavgjørelse. Rettens kompetanse tilsvarer departementets kompetanse som klageorgan i tradisjonelle forvaltningssaker. Overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er fattet. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangskraften suspenderes imidlertid dersom foretaket går til søksmål mot staten. Dersom saken for domstolen bortfaller, gjenopprettes vedtakets tvangskraft.

I femte ledd er det gitt bestemmelser om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyrer. Overtredelse av §§ 10 og 11 foreldes etter 10 år. Andre overtredelser foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes når Konkurransetilsynet tar skritt til sikring av bevis eller ved at Konkurransetilsynet meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av loven eller vedtak truffet i medhold av den. Fristreglene i straffelovens kapittel 6 anvendes tilsvarende så langt de passer.

Etter sjette ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om beregning av overtredelsesgebyr.

Til § 30 Straff

En endring av de materielle konkurransereglene fra en kombinasjon av forbuds- og inngrepshjemler til rene forbudsbestemmelser, innebærer at en rekke forhold som i dag som utgangspunkt er lovlige blir forbudt. Straffansvaret er imidlertid ikke utvidet tilsvarende. Overtredelser av forbudet i § 11 om utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling er således ikke belagt med straff.

Det er bare grovt uaktsomme og forsettelige overtredelser som straffes etter § 30.

I første ledder strafferammen bøter eller fengsel inntil tre år for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 10, 18 første ledd og 19 første ledd, overtrer vedtak etter §§ 12, 16 og 19 tredje ledd, unnlater å etterkomme pålegg etter §§ 24 og 25 eller gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene. Også overtredelser av forskrifter etter § 14 straffes etter dette ledd. Strafferammen er ikke utvidet for eventuelle særlige skjerpende forhold ved overtredelser som nevnt i første ledd, men de momenter som det etter annet ledd skal legges vekt på ved vurderingen av om særlig skjerpende forhold foreligger, er også relevante ved straffutmålingen etter første ledd.

Strafferammen for forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser av § 10 er bøter, og fengsel inntil 6 år dersom særlig skjerpende forhold foreligger, jf. annet ledd. I annet ledd er det angitt hvilke forhold det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om særlig skjerpende forhold foreligger. Det skal blant annet særlig legges vekt på om overtredelsen er søkt holdt skjult, om den har voldt betydelig økonomisk skade, om overtredelsen har gitt betydelig økonomisk fordel og grovheten av overtredelsen forøvrig.

Etter tredje ledd straffes medvirkning på samme måte.

Til § 31 Lempning

Bestemmelsen om sanksjonslempning er ny. Regelen gir adgang til hel eller delvis nedsettelse av overtredelsesgebyr etter § 29 eller bøter til foretak etter § 30.

Det følger av bestemmelsens første ledd at bidrag til oppklaring av egen eller andres overtredelse «skal tas i betraktning». Forutsetningen for at dette skal tas i betraktning, må være at vilkårene for lempning er til stede.

De nærmere vilkår for lempning ved utmåling av gebyr foreslås fastsatt i forskrift med hjemmel i annet ledd. For omtale av de momenter som bør ligge til grunn for forskriften, vises til omtalen i punkt 8.5 om lempning.

Til kapittel 8 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser, opphevelse og endringer i andre lover

Til § 32 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Den avløser lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet, som dermed kan oppheves fra samme tidspunkt.

Til § 33 Overgangsbestemmelser

Etter første ledd skal forskrifter, vedtekter, reglementer og instrukser som er gitt i medhold av konkurranseloven 1993 fortsatt gjelde så langt de passer, inntil Kongen opphever eller endrer disse i medhold av denne lov eller ved særskilt bestemmelse.

Enkeltvedtak i medhold av konkurranseloven av 1993 opprettholdes i den perioden som er forutsatt i vedtakene eller inntil de eventuelt blir endret eller opphevet. Dette innebærer at inngrepsvedtak etter konkurranseloven 1993 § 3-10 og dispensasjonsvedtak etter konkurranseloven 1993 § 3-9 vil gjelde i den perioden som er forutsatt i det enkelte vedtaket. Dispensasjonsvedtak kan i visse tilfelle være snevrere en de lovbaserte unntakene etter den nye loven, for eksempel hvis dispensasjonen er gitt på visse vilkår. I slike tilfelle vil unntakene etter den nye loven gå foran dispensasjonsvedtaket.

Etter tredje leddkommer overtredelsesgebyr og straff etter denne loven bare til anvendelse på overtredelser som er begått etter denne lovs ikrafttredelse.

Kongen kan ellers gi de overgangsbestemmelser som er nødvendige.

Til § 34 Endring i andre lover

1. Lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll

Opphevelsen konkurranseloven av 1993 innebærer at henvisningen i tolloven § 16 annet ledd nr. 1 til denne loven må erstattes med en henvisning til den nye konkurranseloven.

2. Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår

Bestemmelsen i konkurranseloven 1993 § 4-1, som gir påbud om prismerking så langt det er praktisk mulig til ervervsdrivende som selger varer eller tjenester til forbruker, er overført til markedsføringsloven. Det er gjort ved å ta inn tre nye bestemmelser, ny § 3 a, § 12 nytt tredje ledd og § 14 første ledd nytt annet punktum til erstatning av omtalte § 4-1 i konkurranseloven. Til sammen skal bestemmelsene ta vare på både det materielle innholdet i konkurranseloven § 4-1 og kompetansen til å sikre etterlevelse gjennom tilsyn, enkeltvedtak og forskrifter som har ligget hos konkurransemyndighetene. Det forutsettes at forarbeider og praksis etter konkurranseloven § 4-1 er relevant ved tolking av de nye bestemmelsene i markedsføringsloven. Se særlig Ot.prp. nr. 41 (1992-93) om lov om konkurranse i ervervsvirksomhet kapittel 11, merknader til de enkelte kapitler og paragrafer i konkurranseloven. For øvrig vises til omtale i punkt 5.2 i proposisjonen.

Til markedsføringsloven § 3 a Prismerking mv.

Første ledd svarer i det vesentlige til konkurranseloven 1993 § 4-1 første ledd og gir et påbud om prismerking for ervervsdrivende som selger varer, tjenester og ytelser til forbruker. Formålet er å legge forholdene til rette for at forbrukerne skal kunne bedømme pris og kvalitet, slik at det kan treffes rasjonelle valg. Informasjonsplikten gjelder så langt det er praktisk mulig. Det kan i denne sammenheng, oppstå spørsmål om hvordan informasjon mest hensiktsmessig kan gis. Det er gitt nærmere regler om dette på flere tjenesteområder.

Prisen skal være den endelige pris til forbruker. Det vil si at den må inkludere de avgifter som kunden skal betale, for eksempel merverdiavgift. Salg som bare skjer til ervervsdrivende faller utenfor bestemmelsen. Påbudet gjelder skriftlig informasjon på stedet der varer og tjenester frembys for salg. Det gjelder altså ikke all markedsføring. At informasjonen lett skal kunne ses av forbrukerne innebærer at prislister, merking og oppslag må være tydelige og plasseres i umiddelbar nærhet av varen. Det er ikke praktisert plikt til å merke varene i utstillingsvinduer.

Av annet ledd fremgår at departementet ved forskrift kan gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten til prisinformasjon etter første ledd. Som øvrige vedtak etter konkurranseloven gjelder forskriftene som er gitt etter konkurranseloven § 4-1 inntil de endres eller oppheves av Kongen, jf. § 33. Det forutsettes at hjemmelen til oppheving eller endring i det aktuelle tilfellet blir delegert til departementet.

Departementets adgang til å gi unntak fra prismerkingsplikten må anses som en sikkerhetsventil. Siden plikten bare gjelder når prismerking er praktisk mulig, er det ikke aktuelt med mange unntak.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tiltak for å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet på varer og tjenester. Bestemmelsen ble opprinnelig skrevet etter mønster av prisloven § 24 nr. 3, og gjelder i prinsippet, i motsetning til første og annet ledd også for omsetning til ervervsdrivende.

Bestemmelsen gir adgang til ved forskrift å påby at ervervsdrivende gir underretning om priser, forretningsvilkår, kvaliteter eller andre egenskaper. Det kan også gis påbud om sortering og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris per enhet. Påbud om enhetsprismerking tar sikte på å unngå at prissammenligning vanskeliggjøres fordi de ervervsdrivende for eksempel benytter stykkpriser for sammenlignbare varer som selges i forskjellige pakningsstørrelser. Det kan for eksempel pålegges å kreve pris per kilo i tillegg til prisen for den aktuelle pakningen.

Med hjemmel i bestemmelsen er Europaparlaments- og rådsdirektiv 1998/6/EF om forbrukervern ved opplysning om priser for forbruksvarer gjennomført i norsk rett .

Adgangen til å påby tiltak etter tredje ledd gjelder bare når formålet er å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet. Det kan ikke pålegges prisopplysningsplikt dersom formålet er et annet, for eksempel at kunden skal kunne kontrollere at han har fått det han har betalt for. Men i enkelte tilfeller, for eksempel ved suksessiv levering, kan en kvittering ha en prisopplysende virkning. Et eksempel på dette er abonnentsforhold.

Til § 12 nytt tredje ledd:

Ny § 3 a er plassert i markedsføringsloven kapittel 1. Forbrukerombudet og Markedsrådet har allerede kompetanse til å forby handlinger i strid med kapittel 1 i markedsføringsloven, og Markedsrådet kan påby tiltak for at forbudene overholdes, jf. § 12 første ledd. Nytt tredje ledd i markedsføringsloven § 12 gir Markedsrådet kompetanse til å gi påbud om etterlevelse av § 3 a. Det vil først og fremst være aktuelt at Forbrukerombudet, dersom manglende oppfølging av prismerkingsplikten oppdages, i første omgang skriftlig gjør oppmerksom på dette og ber om at aktuelle tiltak settes i verk. Ved manglende oppfølging kan det oppstå behov for at Markedsrådet benytter hjemmelen til å fatte enkeltvedtak.

Til § 14 første ledd nytt annet punktum:

Forbrukerombudet kan også treffe slikt vedtak som er lagt til Markedsrådet etter § 12 tredje ledd dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og ombudet antar at det vil medføre skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak.

§ 20 tredje ledd

Etter markedsføringsloven § 20 tredje ledd gjør bestemmelsene i markedsføringsloven ingen innskrenkninger i de fullmakter som er fastsatt i eller i medhold av konkurranseloven 1993 og pristiltaksloven. Denne bestemmelsen endres slik at den viser til den nye konkurranselovens bestemmelser.

§ 20 nytt fjerde ledd

Etter markedsføringsloven § 13 annet ledd skal Forbrukerombudet føre tilsyn med, og gjennom forhandlinger med næringsdrivende eller deres organisasjoner bidra til, at vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere, ikke er til skade for forbrukerne. I medhold av denne bestemmelse innleder Forbrukerombudet ofte forhandlinger med næringsdrivende og bransjeorganisasjoner om markedsføring og avtalevilkår for å oppnå enighet om vilkår som ikke er i strid med markedsføringslovens bestemmelser. Dette kan være hensiktsmessig i et marked preget av få og store aktører på tilbudssiden hvor forbrukeren sjelden har reelle muligheter til å komme med innvendinger mot vilkår i kontrakten som tilbys. Det kan også være aktuelt på områder hvor kompliserte kontrakter gjør det vanskelig å sammenlikne ulike tilbud. De avtalevilkår det er tale om kan i prinsippet være omfattet av forbudet mot konkurransebegrensende avtaler i konkurranseloven § 10. For å unngå tvil i disse situasjonene har departementet tatt inn en ny bestemmelse som et nytt fjerde ledd i markedsføringsloven § 20 om at § 10 i konkurranseloven ikke kommer til anvendelse på bruk av kontraktsvilkår som er fremforhandlet av Forbrukerombudet i medhold av markedsføringsloven § 13 annet ledd. Departementet legger til grunn at Forbrukerombudet og Konkurransetilsynet vil samarbeide nært når ombudet vurderer slike kontraktsvilkår. Det er viktig å sikre at en slik ordning ikke fører til alvorlig svekkelse av konkurransen. Derfor bør pris, som normalt er det viktigste konkurranseparameteret, ikke harmoniseres gjennom standardkontrakter, jf. markedsføringsloven § 20 annet ledd. Forbrukerombudets forhandlinger kan etter denne bestemmelsen ikke omhandle «vilkår om priser, rabatter, bonuser eller avanser».

3. Lov 26. mai 1995 nr. 25 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen

Etter § 3 første ledd i denne loven straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer artikkel 5 nr. 2 eller artikkel 6 i EØS-avtalens vedlegg XIII punkt 6 (rådsforordning nr. 11 av 27. juni 1960), eller unnlater å etterkomme en anmodning etter artikkel 11 eller 13 om å gi opplysninger til norske myndigheter, som fastsatt i konkurranseloven § 30.

Etter tredje ledd kan vedkommende myndighet ilegge tvangsmulkt etter konkurranseloven § 28. Det var tidligere vist til tilsvarende bestemmelse i konkurranseloven 1993 § 6-4.

4. Lov 23. juni 2000 nr. 54 om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport mv.

Etter endringer i § 3 første ledd i denne loven gjelder konkurranseloven §§ 24 og 25 ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkingsorgan eller Konkurransetilsynet i henhold til forskrifter gitt i medhold av rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 63 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer. Henvisningen til §§ 24 og 25 erstatter tidligere henvisning til konkurranseloven 1993 §§ 6-1 og 6-2, som oppheves.

5. Lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon

Etter § 9-6 annet ledd skal ikke myndigheten etter denne loven uten samtykke fra konkurransemyndighetene, gi innsyn i informasjon som nevnt i konkurranseloven §§ 26 og 27. Bestemmelsene i §§ 26 og 27 regulerer innsynsadgangen etter konkurranseloven og erstatter § 6-3 i konkurranseloven fra 1993 som § 9-6 annet ledd tidligere viste til.