12 Verneting

12.1 Gjeldende rett

Gjeldende konkurranselov inneholder ingen regler om tvunget verneting. Staten har hjemting i Oslo. Ved søksmål mot Konkurransetilsynet eller departementet er det derfor Oslo tingrett som er verneting. Dersom et forelegg på vinningsavståelse etter konkurranseloven § 6-5 ikke vedtas, følger det av loven at Konkurransetilsynet kan reise sak mot den ervervsdrivende i den rettskrets der den ervervsdrivende kan saksøkes. Begjæring om bevissikring bringes inn for forhørsretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje, jf. konkurranseloven § 6-2 annet punktum. Tvistemålslovens regler om verneting gjelder fullt ut, også der Konkurransetilsynet er saksøker.

I straffesaker har straffeprosessloven kapittel 3 bestemmelser om verneting. Etter straffeprosessloven § 10 skal hovedforhandlingen som hovedregel holdes der den straffbare handling antas foretatt.

Ved privatrettslige tvister om ugyldighet og erstatning ved overtredelser av konkurranseloven gjelder tvistemålslovens alminnelige regler om verneting. Det vil si at søksmål må anlegges ved saksøktes hjemting, når ikke annet er avtalt, jf. tvistemålsloven § 17.

12.2 Utvalgets forslag

Utvalget har ikke sett noen grunn til å foreslå spesielle vernetingsregler ved privatrettslige søksmål og straffesaker etter konkurranseloven.

Når det gjelder verneting for Konkurransetilsynets begjæring om bevissikring etter lovforslaget § 6-1 annet ledd, foreslår utvalget at begjæringen må fremsettes ved «tingretten» og ikke forhørsretten som det står i loven i dag. Utvalget viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 65 (2001-2002), hvor det heter at funksjonsbetegnelser på førsteinstansdomstolene skal bortfalle. Forøvrig foreslår utvalget en videreføring av at begjæringen må fremsettes ved den domstol hvor det mest praktisk kan skje.

Utvalget har videre vurdert om det er behov for særlige vernetingsregler i saker hvor konkurransemyndighetene er saksøker eller saksøkt. Utvalget viser til at det finnes flere eksempler på tvungne verntingsregler i spesiallovgivningen. Blant annet er Oslo tingrett tvunget verneting for de fleste søksmål som gjelder gyldigheten av patenter, jf. patentloven § 63. Denne bestemmelsen er begrunnet i hensynet til enhetlig rettsanvendelse og mulighet for kompetanseoppbygging ved domstolen. Utvalget viser videre til at i Sverige er Stockholms tingsrätt verneting for alle konkurransesaker, herunder tvister mellom private.

Utvalget poengterer at innføringen av sivile bøter innebærer at Konkurransetilsynet selv bringer saker inn for domstolene. Der Konkurransetilsynet er saksøker, vil verneting etter de alminnelige regler avhenge av hvor det saksøkte foretaket har sitt verneting. Ved overtredelse av forslagets § 3-1 vil det kunne være flere foretak med forskjellige verneting som er involvert, noe som kan bety at Konkurransetilsynet må reise sak ved flere forskjellige domstoler.

Der konkurransemyndighetene er saksøkt, følger det imidlertid av tvistemålsloven § 21 at staten har sitt alminnelige verneting i Oslo, uavhengig av hvor det statlige organet som har truffet avgjørelsen holder til. Tvistemålsloven § 439 åpner for at staten kan saksøkes andre steder enn i Oslo. Hvis Konkurransetilsynet legges til Bergen, slik regjeringen har lagt frem forslag om i St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn, innebærer dette at saksøker kan velge mellom verneting i Oslo og Bergen.

Utvalget fremhever at konkurransesaker ofte vil være komplekse både rettslig og faktisk. Store deler av konkurranseretten anses som svært vanskelig tilgjengelig, selv for erfarne dommere. Anvendelsen av forbudsbestemmelsene i forslagets §§ 3-1 og 3-2 krever god kjennskap til regelverket i EU/EØS. Det vil også kunne oppstå kompliserte samfunnsøkonomiske spørsmål. På denne bakgrunn mener utvalget det kan være hensiktsmessig at alle søksmål hvor konkurransemyndighetene er involvert, bringes inn for en bestemt domstol slik som i patentsaker. En slik ordning vil etter utvalgets mening antagelig bidra til en mer effektiv domstolsprøvelse samtidig som rettssikkerheten styrkes ved riktige avgjørelser. Ulempen med en slik særdomstol, er at den aktuelle domstol vil omfatte saker i hele landet, og at aktørene i større grad enn ellers blir saksøkt utenfor sitt alminnelige forretningssete. Det vil kunne innebære betydelige ekstrakostnader knyttet til reise, advokatbistand o.l. Utvalget mener likevel at fordelene med en særdomstol er mer tungtveiende enn hensynene som taler mot.

Utvalget har på denne bakgrunn foreslått Oslo tingrett som tvunget verneting for søksmål angående lovmessigheten av avgjørelser truffet etter konkurranseloven og søksmål angående sivilrettslige bøter.

12.3 Høringsinstansenes merknader

Konkurransetilsynet støtter utvalgets forslag. Uten regelen om tvunget verneting bestemmes vernetinget av det saksøktes foretakets forretningssted. I konkurransesaker vil det kunne være flere involverte foretak med ulike verneting, noe som ville bety at tilsynet måtte reise sak ved flere domstoler. Selv om forslaget betyr at aktører som saksøkes utenfor sin egen rettskrets kan få betydelige ekstrakostnader, anser tilsynet at hensynene som taler for tvunget verneting er tungtveiende. Konkurransetilsynet er enig med utvalget i at store deler av konkurranseretten er svært vanskelig tilgjengelig, men legger til grunn at alle norske domstoler i utgangspunktet har eller kan skaffe seg tilstrekkelig kompetanse til å treffe avgjørelser i konkurranserettssaker. Det vil imidlertid være svært ressurskrevende for samfunnet at tilsynet i kartellsaker undertiden må saksøke involverte parter ved ulike verneting. Oslo tingrett er alminnelig verneting for staten, og de fleste store foretak holder til på Østlandet. Oslo tingrett er derfor etter tilsynets oppfatning et naturlig valg av tvunget verneting.

Den norske Advokatforening (Advokatforeningen) er uenig i at begjæring om bevissikring skal kunne bringes inn for tingretten «på det sted hvor dette mest praktisk kan skje», jf. forslaget § 6-1 annet ledd. Beslutninger om bevissikring treffes uten kontradiksjon, noe som forutsetter at domstolen kritisk vurderer Konkurransetilsynets begjæring og spørsmålet om hvorvidt bevissikring er et nødvendig og forholdsmessig inngrep. Det relativt lave antallet saker av denne typen, tilsier at sakene konsentreres til én domstol som derved gis mulighet til å opparbeide erfaring med og kompetanse innen de spørsmål som reiser seg i disse sakene. Dette vil blant annet kunne bidra til å sikre en konsistent praktisering av forholdsmessighetsprinsippet. Advokatforeningen viser i til utvalgets vurderinger i kapittel 10 i innstillingen og til forslaget § 8-1. De hensyn som leder utvalget til å foreslå at Oslo tingrett blir tvungent verneting i saker om lovmessigheten av avgjørelser truffet etter konkurranseloven og ved søksmål angående sivile bøter, har gyldighet også i relasjon til behandlingen av begjæringer om bevissikring. Advokatforeningen foreslår på denne bakgrunn at forslaget § 6-1 annet ledd, slik at det fremgår at saker om bevissikring skal fremmes for Oslo tingrett. Advokatforeningen mener at det vil være et alternativ å legge behandlingen av beslutninger om bevissikring til Bergen tingrett fordi Stortinget har besluttet å flytte Konkurransetilsynet til Bergen. Ytterligere et alternativ vil være at saker om bevissikring kan bringes inn for Oslo (eller Bergen) tingrett, eller for tingretten på det sted hvor bevissikringen skal finne sted. Dette vil ikke bidra til den kanalisering og kompetanseoppbygging som Advokatforeningen mener vil være ønskelig, men vil være basert på prinsipper tilsvarende dem som er kommet til uttrykk i straffeprosessloven § 12.

12.4 Departementets vurderinger

Departementets anbefaling på området for verneting avviker på enkelte områder fra utvalgets forslag. Utvalget har foreslått særskilte regler for saker om lovmessigheten av avgjørelser etter konkurranseloven og saker om overtredelsesgebyr. I saker om lovmessigheten av avgjørelser etter konkurranseloven vil Konkurransetilsynet eller eventuelt departementet være saksøkt. Saksøker kan da velge mellom Bergen og Oslo som verneting, jf. tvistemålsloven §§ 21 og 439. Departementet ser ikke noen grunn til å gjøre Oslo til tvunget verneting i disse sakene, og dermed fravike normalordningen i tvistemålsloven. Behovet for å samle kompetansen i en domstol vil til en viss grad være ivaretatt, ved at det kun er to domstoler som er mulige verneting.

På bakgrunn av at departementet avviker fra utvalget i spørsmål om søksmålsbyrden ved overtredelsesgebyr, er det ikke lenger behov for særskilte vernetingsregler for disse tilfellene. Det vil imidlertid fremdeles være praktisk å kunne forene flere søksmål til en sak. Dette vil typisk være tilfelle der flere foretak er ilagt overtredelsesgebyr for deltakelse i et og samme kartell. Tvistemålslovens regler om prosessfellesskap åpner for at flere saksøkere kan reise sak mot samme saksøkte, jf. tvistemålsloven §§ 68 følgende. Det er altså kartelldeltakerne som eventuelt kan initiere felles behandling av en sak dersom vilkårene er oppfylt. Konkurransetilsynet kan på sin side begjære saker reist av flere kartelldeltakere forent til felles behandling etter tvistemålsloven § 98. Departementet antar at retten normalt vil ta en slik begjæring til følge. Selv om partene ved en forening fremdeles vil være prosessuelt uavhengige, vil det oppnås praktiske og prosessøkonomiske fordeler. På denne bakgrunn har departementet ikke funnet grunn til å anbefale en særlig regel om tvunget prosessfellesskap i slike saker.

I likhet med utvalget finner departementet det ikke nødvendig å foreslå spesielle vernetingsregler for privatrettslige søksmål eller straffesaker etter konkurranseloven.

Departementet følger utvalget i at «tingretten» erstatter «forhørsretten» i bestemmelsen om bevissikring, og at begjæringen om bevissikring fremsettes ved den domstol det mest praktisk kan skje, jf. utkastet § 25.

Advokatforeningen har foreslått at det bør være tvunget verneting for begjæringer om bevissikring. Departementet kan ikke se at det er behov for å regulere dette særskilt. Konkurransetilsynet vil formodentlig normalt velge Bergen tingrett ettersom de er lokalisert der. Dersom Konkurransetilsynet i en enkelt sak finner det mer praktisk å fremme begjæringen for en annen tingrett, så mener departementet at de må ha adgang til det. Hensynet til spesialisering i domstolene gjør seg etter departementets mening heller ikke så sterkt gjeldende i disse sakene.