13 Norske konkurransemyndigheters håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54

13.1 Innledning

Lovutvalget anbefalte i sin delinnstilling av 6. juli 2001 (NOU 2001: 28) at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Utvalget forutsatte i delinnstillingen at den nye prosessuelle forordning for håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82 som var under utarbeidelse i EU, ville bli inkorporert fullt ut i EØS-avtalen. I denne sammenheng forutsatte utvalget at det omfattende systemet for nasjonal håndheving av artikkel 81 og 82, ville bli gjort tilsvarende gjeldende i EØS-avtalen, slik at nasjonale konkurransemyndigheter i EØS ville bli forpliktet til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

EUs nye prosessuelle regelverk i rådsforordning (EF) 1/2003 ble vedtatt i desember 2002. Det har vist seg at forutsetningene for utvalgets anbefaling er endret. Et system med nasjonal håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 tilsvarende det system som forordning 1/2003 innfører i EU, vil ikke bli tatt inn i EØS-avtalen. Det vil si at det ikke vil bli innført desentralisert håndheving i EUs medlemstater når det gjelder EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Grunnen er at Kommisjonen har motsatt seg dette.

Manglende plikt til desentralisert håndheving etter EØS-avtalen er likevel ikke til hinder for at norske konkurransemyndigheter gjennom nasjonal lovgivning kan gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54.

13.2 Gjeldende rett

Norske konkurransemyndigheter har i dag ikke hjemmel til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

13.3 Utvalgets forslag

Lovutvalget anbefalte som nevnt over i sin delinnstilling at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. En viktig forutsetning for utvalget var at norske myndigheter ville bli forpliktet gjennom EØS-avtalen til å håndheve disse bestemmelser.

Utvalget går i NOU 2003: 12 ikke konkret inn på hvilke implikasjoner det har for utvalgets anbefalinger om desentralisert håndheving at Norge ikke vil bli forpliktet etter EØS-avtalen til å håndheve artikkel 53 og 54. Utvalget peker imidlertid på at en rekke av de momenter utvalget bygget på i delinnstillingen, som hensynet til rettsenhet, hensynet til næringslivet og administrative hensyn, vil være uendret uansett hvordan forordningen inkorporeres i EØS-avtalen.

13.4 Høringsinstansenes merknader

Delinnstillingen ble sendt på høring høsten 2001. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger til anbefalingen om å gi norske myndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

På bakgrunn av at et system med nasjonal håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 ikke innføres i EØS-avtalen, ble dette forhold særlig omtalt i departementets høringsbrev av 10. april 2003. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om norske konkurransemyndigheter bør gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54. I denne forbindelse ble høringsinstansene særlig bedt om å vurdere i hvilken grad håndheving av artikkel 53 og 54 vil gi en selvstendig håndhevingsmessig fordel, når forbudsbestemmelsene i den nye loven i det vesentlige vil bli utformet etter og tolket på bakgrunn av, artikkel 53 og 54.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om at norske konkurransemyndigheter skal gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalens artikkel 53 og 54.

Den norske Advokatforening (Advokatforeningen) støtter utvalgets opprinnelige begrunnelse om desentralisert håndheving. Det henvises i den forbindelse til de reformer som nå skjer innen EU-pilaren, og at EFTAs overvåkningsorgan tidligere har oppfordret EFTA-statene til å gi nasjonale konkurransemyndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalens artikkel 53 og 54. Videre mener Advokatforeningen at desentralisert håndheving vil kunne føre til en mer effektiv kontroll med konkurranseskadelig adferd. Desentralisert håndheving vil også kunne øke foretakenes muligheter for å få behandlet klager om konkurransebegrensende atferd fordi norske myndigheter vil kunne behandle saker som Kommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan mener ikke har tilstrekkelig sterk interesse for EØS-avtalen. Etter Advokatforeningens oppfatning er det viktigste argument for desentralisert håndheving at det kan tjene et politisk taktisk formål. En slik nasjonal kompetanseregel kan brukes som et argument for å få gjennomført de rettslige og praktiske ordninger som er nødvendige for å sikre desentralisert håndheving, så vel innen EU- som EFTA-pilaren.

Advokatforeningen understreker videre at en vesentlig forutsetning for at norske konkurransemyndigheters håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal representere en mer rasjonell og betryggende håndheving, er at norske konkurransemyndigheter får tilgang til informasjon og erfaring fra andre nasjonale konkurransemyndigheter og fra EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen.

Høringsuttalelsen fra Wikborg Rein & Co tilsvarer uttalelsen fra Den norske Advokatforening.

Norsk Hydro uttaler at de EØS-rettslige rettssikkerhetsgarantiene også må få anvendelse ved Konkurransetilsynets håndhevelse av artikkel 53 og 54 i EØS-avtalen. Dette betyr at tilsynet vil måtte bestemme hvilke regler som skal anvendes allerede forut for en etterforskning. Hydro peker også på behovet for samordning mellom Konkurransetilsynet og EFTAs overvåkningsorgan. Siden det forutsettes at nasjonal håndhevelse av artikkel 53 og 54 ikke er obligatorisk, betyr dette at Konkurransetilsynets håndhevelse av reglene vil være sekundær i forhold til EFTAs overvåkningsorgan i henhold til prinsippet i rådsforordning (EØF) 17/62 artikkel 9 nr. 3.

EFTAs overvåkningsorgan(ESA) mener at desentralisert håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 av nasjonale konkurransemyndigheter i EFTA, i vesentlig grad vil effektivisere håndhevingen av bestemmelsene og skape ensartede rammevilkår i EØS. Det anføres at nasjonale konkurransemyndigheter har bedre forutsetninger for overvåking og for å avdekke ulovlige konkurransereguleringer i markedene. ESA nevner videre at det ikke har ressurser til å håndtere alle saker som faller inn under EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og at ESA også får mulighet til å prioritere å behandle visse saker. At nasjonale konkurransemyndigheter håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 vil derfor styrke mulighetene for realitetsbehandling av klager. I tillegg vil nasjonal håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 gjøre det lettere for foretak, som bare vil måtte forholde seg til ett regelverk når en sak omfattes av både nasjonal konkurranselovgivning og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. ESA mener også at det bør etableres et system med obligatorisk desentralisert håndheving på EFTA-nivå.

Næringslivets Hovedorganisasjon, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler at de støtter at norske konkurransemyndigheter gis adgang til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Konkurransetilsynet vil ikke anbefale at Norge på selvstendig grunnlag gir konkurransemyndighetene kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Tilsynet uttaler at en rekke av fordelene som følger av at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, ikke gjør seg gjeldende i tilsvarende grad siden det ikke blir innført desentralisert håndheving på EØS-nivå. Etter tilsynets oppfatning er det derfor ikke gitt at Norge på selvstendig grunnlag bør innføre desentralisert håndheving av EØS-konkurransereglene i Norge. Konkurransetilsynet legger til grunn at lovutvalgets forslag til §§ 3-1 og 3-2 og EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i det vesentlige vil ramme samme type atferd. Konkurransetilsynet antar derfor at adgang for nasjonale konkurransemyndigheter til å anvende EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 vil ha liten selvstendig håndhevingsmessig betydning i praksis.

Konkurransetilsynet påpeker at forordning 1/2003 artikkel 3 går lenger enn det som følger av EØS-retten. Forordning 1/2003 artikkel 3 nr. 1 pålegger medlemsstatenes konkurransemyndigheter og domstoler å anvende EF-traktaten artikkel 81 og 82 dersom disse er anvendelige. Videre fastsetter artikkel 3 nr. 2 at anvendelsen av nasjonal konkurranserett ikke må føre til forbud mot atferd som ikke ville være forbudt etter EF-traktaten artikkel 81 nr. 1. Konkurransetilsynet antar derfor at en kompetanse for norske konkurransemyndigheter til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i praksis kan legge begrensninger på anvendelsen av nasjonal konkurranserett. I følge tilsynet kan dette føre til en mindre restriktiv nasjonal konkurranselovgivning enn dersom norske konkurransemyndigheter ikke gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54.

Konkurransetilsynet fremhever at dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, vil det ikke være hensiktsmessig å la nasjonale konkurranseregler og EØS-konkurransereglene håndheves i henhold til ulike saksbehandlingsregler eller sanksjonsregler. Konkurransetilsynet antar derfor at desentralisert håndheving kan medføre en uønsket påvirkning av innholdet i norske saksbehandlingsregler og sanksjonsregler i saker etter konkurranseloven. Konkurransetilsynet antar at flere av de konkurransesakene som i dag behandles av norske myndigheter etter gjeldende konkurranselov vil bli behandlet av EFTAs overvåkningsorgan i et fremtidig system med desentralisert håndheving.

Konkurransetilsynet antar at avskaffelsen av notifikasjonssystemet og en overgang til lovbestemte unntak i EØS-retten, vil føre til at foretakene i mindre grad vil måtte forholde seg til overvåkningsorganene. En overgang til norske konkurranseregler harmonisert med EØS-konkurransereglene vil uansett gjøre det langt enklere for foretakene å forholde seg til to regelsett og to tilsynsorganer. Konkurransetilsynet kan derfor ikke se at hensynet til næringslivet taler for å gi norske konkurransemyndigheter kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54.

Bull & Co Advokatfirma uttaler at de ikke kan se at håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 vil gi noen håndhevingsmessig fordel utover hva som oppnås ved en harmonisering av tilsvarende norske bestemmelser.

13.5 Departementets vurderinger

13.5.1 Innledning

Rådsforordning (EF) 1/2003 vil bli gjort til en del av EØS-avtalen blant annet ved at Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan vil få samme kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54 som Kommisjonen har til å håndheve EF-traktaten artikkel 81 og 82. Imidlertid vil det ikke innføres en rett og plikt for nasjonale konkurransemyndigheter til å håndheve artikkel 53 og 54 tilsvarende den rett og plikt som nasjonale konkurransemyndigheter i EUs medlemstater etter forordning 1/2003 har til å håndheve EF-traktaten artikkel 81 og 82. Det medfører blant annet at det omfattende samarbeidet mellom nasjonale konkurransemyndigheter som EUs regelverk legger opp til, ikke vil bli realisert på EØS-nivå, verken med hensyn til informasjonsutveksling eller koordinering av nasjonal håndheving.

Manglende plikt til desentralisert håndheving etter EØS-avtalen er likevel ikke til hinder for at norske konkurransemyndigheter gjennom nasjonal lovgivning gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Disse bestemmelser er norsk lov gjennom EØS-loven § 1, men håndheves i dag eksklusivt av Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan etter kompetansefordelingsreglene i EØS-avtalen artikkel 56. Det håndhevingsmessige samarbeid overvåkningsorganene imellom er regulert i EØS-avtalen artikkel 58 og Protokoll 23. Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette ikke reflekteres i EØS-avtalen. Det innebærer at norske konkurransemyndigheters håndheving av artikkel 53 og 54 ikke vil være en integrert del av det håndhevingssystem som følger av EØS-avtalen, men vil rettslig sett utgjøre en separat ordning ved siden av det system som følger av EØS-avtalen. En slik nasjonal håndheving vil således ikke være regulert i EØS-avtalen, og ikke utløse rettigheter og plikter etter denne, for norske konkurransemyndigheter.

Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, åpner dette for å etablere et system med desentralisert håndheving på EFTA-nivå som tilsvarer systemet i EU. Departementet legger til grunn at et slikt system vil bli etablert på EFTA-plan dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Et EFTA-system for desentralisert håndheving vil reguleres i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA), og medføre en forpliktelse for Norge til å gjennomføre regelverket i norsk rett. Utenriksdepartementet vil legge fram en egen stortingsproposisjon om dette.

Departementets oppfatning er at norske konkurransemyndigheter bør gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Departementets syn utdypes i det følgende.

13.5.2 Effektiv håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54

Dersom konkurransemyndighetene gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette etter departementets oppfatning kunne bidra til å effektivisere håndhevingen av disse reglene i Norge.

Departementet er enig med flere av høringsinstansene i at norske konkurransemyndigheter generelt vil ha bedre kunnskap om og oversikt over, konkurranseforholdene i Norge enn EFTAs overvåkningsorgan eller Kommisjonen, og at nasjonal håndheving vil kunne bidra til mer effektiv kontroll med, og avdekking av, konkurranseskadelig atferd.

Videre har ikke ESA ressurser til å håndtere alle saker etter artikkel 53 og 54. ESA har også en diskresjonær myndighet til å prioritere hvilke saker de vil forfølge. Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, vil dette derfor bidra til øke mulighetene for at klager på overtredelser av disse bestemmelsene blir realitetsbehandlet. Det vil også generelt bidra til at flere saker blir behandlet etter bestemmelsene.

13.5.3 Avklaring av forholdet til EØS-avtalen artikkel 53 og 54 og konkurranseloven hos samme organ

EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen håndhever i dag alene EØS-avtalen artikkel 53 og 54 etter nærmere bestemte kompetansefordelingsregler i EØS-avtalen artikkel 56. Dersom Konkurransetilsynet gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, vil dette innebære at saker etter disse bestemmelser i praksis vil kunne bli avklart på nasjonalt nivå i Norge. Videre er det etter departementets oppfatning naturlig at denne kompetansen også ledsages av en plikt til å anvende artikkel 53 og 54 der disse er anvendelige. Dette sikrer en homogen vurdering av saker som faller inn under virkeområdet til disse bestemmelsene.

På denne måten vil nasjonal håndheving i Norge bidra til en vesentlig økning av antall saker som behandles etter artikkel 53 og 54. Departementet antar i denne forbindelse at en betydelig andel av sakene som behandles av konkurransemyndighetene etter den nye loven, også vil bli behandlet etter artikkel 53 og 54, jf. den relativt lave terskel som samhandelskriteriet utgjør for anvendelse av disse bestemmelser. Dette innebærer at norske foretak i praksis vil få avklart forholdet til både artikkel 53 og 54 og konkurranseloven hos samme organ. Riktignok vil ikke Konkurransetilsynets avgjørelser være bindende for ESA og Kommisjonen, men departementet antar likevel at det skal mye til at disse tar opp en sak som tilsynet har avgjort. Etter departementets oppfatning fører det til større forutberegnlighet for norske foretak at samme sak vurderes samtidig etter begge regelverk. Når norske konkurransemyndigheter avslutter sin saksbehandling, vil foretakene i praksis ha fått en avgjørelse etter begge regelverk. Departementet antar også at en avklaring i henhold til begge regelverk vil foreligge på et tidligere tidspunkt enn dersom forholdet først hadde blitt vurdert av norske konkurransemyndigheter og deretter av det kompetente overvåkningsorgan.

13.5.4 Ensartet system for håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54

Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette bidra til å at norske foretak blir underlagt et tilsvarende system som i EU, der nasjonale konkurransemyndigheter i henhold til forordning 1/2003 skal håndheve EF-traktaten artikkel 81 og 82. Det vil bidra til at norske foretak får tilnærmet samme rammebetingelser som sine konkurrenter eller samarbeidspartnere innenfor EU.

Imidlertid gjelder dette med enkelte begrensninger. Nasjonale konkurransemyndigheter i EUs medlemsstater kommer ikke til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Materielt sett vil riktignok konkurransemyndighetene i EUs medlemsstater og i Norge håndheve like regler i henholdsvis EF-traktaten artikkel 81 og 82 og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Håndhevingssystemet vil likevel bli forskjellig. For det første fordi EF-traktaten artikkel 81 og 82 ikke vil komme til anvendelse i saker der en konkurranseregulering bare påvirker handelen mellom Norge og en EU-stat, for eksempel Sverige. Svenske myndigheter må dermed anvende nasjonale regler, mens norske myndigheter vil kunne anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54. For det annet vil ikke EFTA-statene delta i det nære samarbeid nasjonale konkurransemyndigheter imellom som etableres i EU som følge av forordning 1/2003, som blant annet etablerer mekanismer for saksfordeling, informasjonsutveksling og koordinering av håndhevingstiltak.

Det å gi norske konkurransemyndigheter kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, bidrar således formelt sett ikke til å skape et enhetlig system for håndheving innenfor EØS. Bare dagens system, der Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan alene håndhever artikkel 53 og 54, sikrer enhetlig rettsanvendelse og håndheving av disse bestemmelser innenfor hele EØS. Imidlertid vil nasjonal håndheving av disse bestemmelsene reelt sett bidra til likere rammebetingelser for norske foretak.

13.5.5 Informasjonsutveksling

Det er i dag usikkert i hvilken utstrekning informasjon som Konkurransetilsynet har innhentet etter konkurranseloven §§ 6-1 og 6-2 for å håndheve konkurranseloven, kan benyttes av EFTAs overvåkningsorgan for å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dette kan være upraktisk i saker der det først etter at det er gjennomført slik informasjonsinnhenting etter §§ 6-1 og 6-2, viser seg at saken faller inn under artikkel 53 og 54 og skal behandles av overvåkningsorganet.

Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, vil det være hensiktsmessig at informasjon som er innhentet i Norge for å håndheve disse regler kan brukes av ESA for å håndheve de samme regler. Slik bruk av informasjon innhentet av Konkurransetilsynet vil kunne reguleres gjennom nødvendige endringer i ODA. Med kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54 vil Konkurransetilsynet således kunne innhente samme informasjon både etter konkurranseloven og EØS-avtalen slik at det ikke oppstår avgrensningsspørsmål med hensyn til hvilken informasjon som eventuelt senere kan oversendes til og brukes av ESA.

Motsatt synes det etter gjeldende EØS-rett klart at norske konkurransemyndigheter ikke kan benytte informasjon som ESA har innhentet for håndheving av artikkel 53 og 54 til å håndheve den norske konkurranseloven. Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve disse bestemmelsene, kan det gjennom endringer i ODA legges til rette for at norske konkurransemyndigheter kan bruke slik informasjon til håndheving av artikkel 53 og 54 på nasjonalt nivå.

13.5.6 Samarbeid mellom nasjonale konkurransemyndigheter

En sentral del av reformen med nasjonal håndheving i EU er etableringen av et omfattende samarbeid nasjonale konkurransemyndigheter imellom. Dette samarbeidet skal blant annet bidra til tidlig kunnskap om saker, samt koordinering av håndteringen av sakene. Det er klart at et tilsvarende samarbeid ikke vil bli etablert på EØS-nivå, dels fordi EU-landene ikke kommer til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og dels fordi Kommisjonen uansett ikke er villig til å la EFTA-landene delta i det nettverket av nasjonale konkurransemyndigheter som nå etableres i EU.

Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, vil imidlertid dette åpne for at det etableres et eget system for desentralisert håndheving på EFTA-nivå, tilsvarende det som forordning 1/2003 etablerer i EU. Et slikt system vil kunne gi håndhevingsmessige fordeler i form av samarbeid og informasjonsutveksling. På bakgrunn av at spørsmålet om desentralisert håndheving på EØS-nivå vil bli tatt opp med Kommisjonen på et senere tidspunkt, antar departementet videre at etableringen av et slikt system på EFTA-nivå vil være en fordel i drøftelsene med Kommisjonen i den anledning. Det vises for øvrig til kapittel 14 for en nærmere omtale av dette spørsmål.

13.5.7 Saksbehandling

Departementet er enig med Konkurransetilsynet i at det ikke er hensiktsmessig med forskjellige saksbehandlingsregler for håndheving av konkurranseloven og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Etter departementets oppfatning bør derfor de saksbehandlingsregler for konkurranseloven som departementet foreslår, i utgangspunktet også gjelde ved håndheving av artikkel 53 og 54. Imidlertid vil konkurransemyndighetene ved anvendelsen av saksbehandlingsreglene i saker etter disse bestemmelsene måtte ta hensyn til grunnleggende prinsipper i EØS-retten. Dette vil i praksis innebære at der konkurransemyndighetene behandler en sak etter begge regelsett, vil de begrensninger som følger av EØS-retten måtte legges til grunn også for håndhevingen av konkurranseloven. Det vises til kapittel 14, der departementet foreslår at konkurransemyndighetene, når de anvender konkurranseloven, også plikter å anvende EØS-avtalen artikkel 53 og 54 når disse bestemmelser er anvendelige.

Departementet legger til grunn at forslaget til saksbehandlingsregler antas å tilfredsstille grunnprinsippene i EØS-retten. Bestemmelsene reflekterer også til en viss grad saksbehandlingsreglene i forordning 1/2003. At saksbehandlingsreglene vil måtte tolkes i tråd med grunnprinsippene i EØS-retten, antas ikke å være særlig byrdefullt for konkurransemyndighetene. Blant annet har konkurransemyndighetene lang erfaring med å forholde seg til de rettslige rammer for konkurransemyndighetenes virksomhet som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon og EØS-avtalen.

13.5.8 Sanksjoner

Konkurransetilsynet uttaler i sin høringsuttalelse at dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette ha betydning for utformingen og anvendelsen konkurranselovens sanksjonsregler.

Departementet er enig med Konkurransetilsynet i at spørsmålet om norske konkurransemyndigheter skal gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54, har betydning for anvendelsen av sanksjonsreglene etter konkurranseloven. Dersom en sak behandles både etter konkurranseloven og artikkel 53 og 54, er det ikke hensiktsmessig å ha ulike sanksjonsbestemmelser for overtredelse av henholdsvis konkurranseloven og EØS-konkurransereglene. I den grad EØS-avtalen kommer til anvendelse, bør derfor sanksjonsreglene tilpasses de grunnleggende prinsippene i EØS-retten, også ved sanksjoner ilagt etter den norske konkurranseloven.

Departementet antar at de sanksjoner som foreslås for brudd på konkurranseloven, ikke vil være i strid med disse prinsipper. Disse sanksjonene kan derfor anvendes også på overtredelser av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

13.5.9 Konklusjon

På grunnlag av ovenstående slutter departementet seg til utvalgets anbefaling og flertallet av høringsinstansene, og foreslår at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Departementet legger i denne forbindelse blant annet vekt på at dette vil kunne bidra til en mer effektiv håndheving av disse bestemmelsene og lette samarbeidet med EFTAs overvåkningsorgan. Videre vil håndheving av disse bestemmelsene føre til at reglene i større grad blir anvendt, samt bidra til en mer enhetlig anvendelse av regelverket. Dette bidrar til å skape klarere rammevilkår og bedre forutberegnlighet for næringslivet. Videre anser departementet det også som en fordel i seg selv at systemet for håndhevelse av artikkel 53 og 54 er tilpasset det tilsvarende systemet i EU. Dette gjør regelverket lettere å forholde seg til for næringslivet, og særlig for foretak som har virksomhet i flere land.

Departementet ser at det kan være visse ulemper knyttet til konkurransemyndighetenes håndheving av regelverket. For eksempel kan det fremstå som en ulempe at når en sak behandles både etter konkurranseloven og artikkel 53 og 54, så må saksbehandlingen ved håndheving av konkurranseloven skje innenfor rammene av de grunnleggende prinsipper i EØS-avtalen. Departementet mener imidlertid at disse innvendingene ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Etter dette foreslår departementet at følgende bestemmelse tas inn i EØS-konkurranseloven som § 6 første ledd første punktum:

«Norske konkurransemyndigheter skal, med de begrensninger som følger av EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol eller forskrifter gitt i medhold av § 5, føre tilsyn med at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overholdes.»