10 Opplysningsplikten overfor undersøkelsesmyndigheten
10.1 Gjeldende rett
Ved sjøforklaring for domstolene reguleres vitneavhør, dokumentinnsyn mv. av den alminnelige prosesslovgivningen. Dette gjelder både reglene om avhør av vitner, og reglene om gransking, jf. sjøloven § 481 som viser til tvistemålslovens regler om dette. Det gjelder noen viktige unntak fra den generelle vitneplikten i tvistemålsloven kapittel 15. Etter reglene i tvml. §§ 204-206 har retten ikke anledning til å motta visse taushetsbelagte opplysninger uten samtykke fra vedkommende. Dette gjelder først og fremst opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, opplysninger undergitt forvaltningsmessig taushetsplikt og betroelser gitt visse yrkesutøvere. Dernest har vitnet rett til å nekte å forklare seg om visse forhold, jf. tvml. §§ 206 a til 209 a.
Ved særskilte undersøkelseskommisjoner nedsatt etter gjeldende sjølov § 485 første ledd gjelder samme regler om opplysningsplikt som ved sjøforklaring, slik at tvistemålslovens regler får anvendelse. Dette gjelder også for Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten, jf. forskrift 28. november 1980 nr. 7 om undersøkelseskommisjoner etter sjøfartsloven § 16. For «den som får sitt forhold gransket av kommisjonen» gjelder etter forskriften § 16 ingen opplysningsplikt. Dette må ses i sammenheng med at det ligger innenfor undersøkelseskommisjonens mandat å undersøke spørsmål knyttet til strafferettslig ansvar (jf. punkt 8.1.1 foran). En opplysningsplikt for kommisjonen vil da kunne virke selvinkriminerende.
10.2 Sjølovkomiteens forslag
Sjølovkomiteen foreslår at det skal gjelde en opplysningsplikt for vitner mv., men slik at det skal gjelde unntak fra opplysningsplikten overfor undersøkelsesmyndigheten for opplysninger som en domstol ikke kan ta imot forklaring om etter tvistemålsloven §§ 204 til 206. Dette unntaket vil omfatte forhold som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, jf. tvml. § 204 nr. 1, forhold som er underlagt lovbestemt taushetsplikt som følge av tjeneste for stat eller kommune mv., jf. tvml. § 204 nr. 2, forklaring av prester, advokater og forsvarere, leger, psykologer mv. om noe som er betrodd dem i deres stilling, jf. tvml. § 205, samt forklaring om innholdet av forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om, jf. tvml. § 206.
Sjølovkomiteen fremhever opplysningspliktens vesentlige rolle for undersøkelsens formål som følger (NOU 1999:30 side 73):
«En avgjørende forutsetning for at Havarikommisjonen skal kunne arbeide effektivt, er at den får tilgang til all tilgjengelig informasjon. Sjølovkomiteen ser det derfor som viktig at alle som har opplysninger om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen av en sjøulykke pålegges en omfattende opplysningsplikt for havarikommisjonen.»
Sjølovkomiteen var delt i synet på om det bør gjelde et unntak fra opplysningsplikten for opplysninger som omfattes av tvml. §§ 204 til 206, jf. NOU 1999:30 side 56. Flertallet mente opplysningsplikten ikke burde omfatte slike forhold, fordi manglende kjennskap til de aktuelle opplysningene ikke vil være av så stor betydning for havarikommisjonen at dette ville veie opp for den belastningen dette påfører vitnet. Mindretallet mente det burde legges avgjørende vekt på å legge forholdene best mulig til rette for at havarikommisjonen skal få tilgang til informasjon, og gikk derfor inn for en ubegrenset opplysningsplikt, under forutsetning av at dette kombineres med en særskilt bestemmelse om taushetsplikt for havarikommisjonen og dens tjenestemenn når det gjelder opplysninger som omfattes av tvml. §§ 204 til 206.
10.3 Høringsinstansenes syn
Syv av høringsinstansene uttaler seg om opplysningsplikten overfor havarikommisjonen. To av disse mener at opplysningsplikten bør begrenses slik Sjølovkomiteens flertall foreslår ( Fiskebåtredernes Forbund og Riksadvokaten). Tre høringsinstanser støtter Sjølovkomiteens mindretall, og mener det bør gjelde en ubegrenset opplysningsplikt som den som gjelder for luftfart og jernbane ( Norges Rederiforbund, Rederienes Landsforening og Norsk Sjøoffisersforbund).
Fiskebåtredernes Forbund mener at en ubegrenset opplysningsplikt ikke vil fremtvinge opplysninger i en gitt situasjon, men tvert i mot vil kunne gjøre det vanskelig å skape et godt klima når kommisjonen skal oppta sine forklaringer, og støtter derfor konklusjonen til Sjølovkomiteens flertall.
Luftfartstilsynetunderstreker betydningen av å tilstrebe en lik opplysningsplikt som den som gjelder etter luftfartsloven.
Norges Rederiforbund uttaler:
«Det gjør seg her gjeldende en vanskelig interesseavveining mellom hensynet til muligheten til innhenting av best mulig opplysninger for å avdekke årsaken til ulykken og hensynet til å verne vitnets interesser. Norges Rederiforbund støtter derfor mindretallets forslag om en ubegrenset forklaringsplikt. Hensynet til vitnets interesser vil etter vår oppfatning bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom taushetspliktbestemmelsen i § 476.»
Riksadvokatenuttaler:
«Omfanget av forklaringsplikten er forskjellig i Sjølovkomiteens forslag NOU 1999:30 og det som etter luftfartsloven § 12-5 gjelder for HSLs undersøkelse av luftfartsulykker. Etter forslaget til ny § 15 i jernbaneloven vil gjeldende rett ved undersøkelse av jernbaneulykker bli det samme som ved luftfartsulykker. Etter de to sistnevnte bestemmelser gjelder forklaringsplikt uavhengig av taushetsplikt som måtte påhvile vitnet, mens det i forslaget til ny § 474 i sjøloven foreslås at forklaringsplikten ikke gjelder forklaringer som retten ikke kunne motta etter tvistemålsloven §§ 204-206. Den mer begrensede forklaringsplikt i sjøloven er foreslått under dissens (6-4). Flertallets begrunnelse er at betydningen av å få tilgang til informasjon av det slag som omfattes av tvistemålsloven §§ 204-206 neppe er tilstrekkelig til å oppveie de belastninger som påføres vitnet. Riksadvokaten har atskillig sympati for dette standpunkt, men mener et overordnet synspunkt må være at reglene bør være like, ikke minst med tanke på at man i løpet av kort tid kan få etablert en felles havarikommisjon. En harmonisering av reglene kan skje på to måter. Enten kan det etter sjøloven § 474 innføres en forklaringsplikt uten hensyn til taushetsplikt, eller luftfartsloven § 12-5 kan endres slik at forklaringsplikten ikke gjelder opplysninger som retten ikke kunne tatt i mot forklaringer om etter tvistemålsloven §§ 204-206. Jernbaneloven § 15 må i tilfelle også utformes i samsvar med dette.
...
Det følger av foranstående at riksadvokaten mener det siste alternativet bør velges».
Nordisk institutt for sjørett uttaler at man savner regler om immunitet for dem som avgir vitneprov for havarikommisjonen og som ved vitneprovet avdekker egne straffbare forhold.
Norsk Sjøoffisersforbund sier seg innforstått med at spørsmålet er komplisert og at en opplysningsplikt kan være en belastning for et vitne. Forbundet
«har respekt for de som mener det bør være en begrenset forklaringsplikt. Dog er forholdet at forbundet i årevis har ønsket å få et frittstående uavhengig organ for å etterforske ulykker til sjøs, for å kunne ha mest mulig sikre, detaljerte opplysninger av hensyn til sikkerheten til sjøs. Av denne grunn, og også av etiske grunner - søken etter sannhet og rettferdighet - finner Sjøoffisersforbundet at det vil gå inn for en ubegrenset forklaringsplikt.»
10.4 Departementets vurderinger
Departementet anser det selvsagt at hovedregelen må være at enhver har opplysningsplikt for havarikommisjonen. Spørsmålet er om den bør være ubegrenset, eller om opplysningsplikten i samsvar med Sjølovkomiteens flertallsforslag bør avgrenses mot forhold som retten ikke kan ta imot forklaring om etter tvml. §§ 204 til 206. På den ene siden står hensynet til å få årsaksforholdene til ulykken klargjort så langt som mulig. På den andre siden står hensynet til at dette kan være uheldig i forhold til vitnene.
Departementet mener det avgjørende her bør være hvilke regler som legger forholdene best til rette for sakens opplysning, og derved for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Forhold av den art som en domstol ikke kan ta imot forklaring om etter tvml. §§ 204 til 206, kan etter omstendighetene være opplysninger som er viktige i saken. Mest praktisk her er kanskje opplysninger fra en lege eller psykolog om medisinske problemer av fysisk eller psykisk art, herunder medikamentbruk ol., jf. tvml. § 205. Dette er typisk opplysninger som undersøkelsesmyndigheten vil ha behov for å få tilgang til. Man kan også tenke seg at forhold som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, jf. tvml. § 204 nr. 1, kan være av betydning i forbindelse med årsaksforholdene til en sjøulykke. Spørsmålet er imidlertid om en opplysningsplikt som også omfatter denne type forhold rent faktisk vil være egnet til å bidra til at undersøkelsesmyndigheten får disse opplysningene. For å oppnå dette er det vesentlig at opplysningsplikten korresponderer med regler om immunitet og taushetsplikt som beskytter vitnene. En ubegrenset opplysningsplikt som ikke kombineres med regler om immunitet for vitnene, kan komme til å virke mot sin hensikt. Dersom hensynet til vitnene ivaretas med regler om immunitet og med taushetsplikt for undersøkelsesmyndigheten, mener departementet at hensynet til sjøsikkerhetsarbeidet tilsier at det bør gjelde en ubegrenset opplysningsplikt. Departementet legger i denne vurderingen også vekt på at det fra grupper som spørsmålet vil berøre direkte, nemlig redere og sjøoffiserer, er gitt uttrykk for at man ønsker en ubegrenset opplysningsplikt, jf. høringsuttalelsene fra Norges Rederiforbund og Norsk Sjøoffisersforbund.
På denne bakgrunn foreslår departementet en ubegrenset opplysningsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten, kombinert med en bestemmelse om at forklaringene bare kan brukes til sjøsikkerhetsmessige formål, og ikke tillates brukt i en senere straffesak som bevis mot den som har avgitt forklaringen, jf. utkastet § 477.
Et forbud mot å anvende forklaringene for undersøkelsesmyndigheten som bevis i en senere straffesak vil ikke forhindre at politiet gis tilgang til den offentlige rapporten fra undersøkelsene. På grunn av reglene om taushetsplikt, jf. utkastet § 480, må imidlertid den offentlige rapporten skrives på en slik måte at taushetsbelagte forhold beskyttes.
Forbudet mot å anvende rapporten som bevis vil heller ikke forhindre at politiet selv tar opp forklaring av vedkommende om de samme forhold, og senere benytter dette som bevis innenfor straffeprosesslovens bestemmelser. Da følger det imidlertid av straffeprosessloven § 123 at vitnet kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vedkommende for straff.