15 Bør reglene om sjøforklaring beholdes som et supplement til en særskilt undersøkelseskommisjon?

15.1 Sjølovkomiteens forslag

Sjølovkomiteens flertall går inn for at det fortsatt skal være mulighet til å foreta en noe begrenset form for sjøforklaring etter begjæring fra rederiet, skipsføreren eller andre med vesentlig interesse, eller fra Sjøfartsdirektoratet, eller etter begjæring fra havarikommisjonen eller andre nordiske lands myndigheter. Om begrunnelsen for forslaget om å opprettholde en form for frivillig sjøforklaring uttaler Sjølovkomiteen (NOU 1999:30 side 64):

«Etableringen av en havarikommisjon for sjøulykker innebærer etter Sjølovkomiteens flertall sitt syn ikke at en dermed uten videre bør oppheve sjøforklaringsinstituttet. Gjeldende regler om sjøforklaringer må imidlertid tilpasses det forhold at hovedansvaret for undersøkelse av hendelsesforløp og årsaksforhold ved sjøulykker etter komiteens forslag legges til Havarikommisjonen. Dette betyr at sjøforklaringsinstituttets rolle må bestemmes ut fra hvilke behov som fortsatt måtte foreligge for å kunne holde sjøforklaring til tross for at det viktigste formålet med sjøforklaring nå forutsettes ivaretatt av en administrativt organisert undersøkelsesordning. Hovedsynspunktet bør være at sjøforklaringsinstituttet kan videreføres som et supplement til den ordning for undersøkelse av sjøulykker som komiteen fremmer forslag om. Dette er det redegjort for foran i avsnitt 8.3, hvor det også fremgår at komitemedlemmet Kopperuder uenig med flertallet i dette spørsmålet.

...På denne bakgrunn foreslår komiteens flertall at reglene om obligatorisk sjøforklaring i hovedsak oppheves. Flertallet legger imidlertid til grunn at sjøforklaring etter omstendighetene fortsatt vil kunne være en egnet form for innhenting av opplysninger om forhold vedrørende en sjøulykke. Havarikommisjonen for sjøulykker vil derfor ut fra praktiske hensyn kunne finne det hensiktsmessig å gjøre bruk av sjøforklaring som ledd i sine undersøkelser. I samsvar med dette antar komiteens flertall at sjøforklaring bare bør være obligatorisk når Havarikommisjonen krever at sjøforklaring skal holdes, se lovutkastet § 482.»

Sjølovkomiteen foreslår at retten ved beslutningen om sjøforklaring skal holdes, skal legge særlig vekt på om det er behov for bevissikring gjennom sjøforklaring, og om forholdene vedrørende sjøulykken må antas å bli tilfredsstillende klarlagt på annen måte. Dersom det er havarikommisjonen selv som begjærer sjøforklaring foreslår Sjølovkomiteen at sjøforklaring skal holdes. Av hensyn til den nordiske rettsenheten på området, foreslår Sjølovkomiteen at sjøforklaring for danske, svenske og finske skip alltid skal holdes når dette begjæres av vedkommende lands sjøfartsmyndigheter.

Den formen for «sjøforklaring» som Sjølovkomiteen foreslår å videreføre som en frivillig ordning, er imidlertid noe helt annet enn det som etter gjeldende rett er en «sjøforklaring». Sjølovkomiteen foreslår ikke noen videreføring av dagens sjøforklaringsinstitutt. Undersøkelsene foreslås avgrenset til klarlegging av hendelsesforløpet og årsakene til ulykken, samt bevissikring i den forbindelse. I tillegg foreslås undersøkelsene å omfatte «omstendigheter av betydning ved bedømmelsen av om reglene for sjødyktighet og sikkerhet til sjøs er overholdt». Klargjøring av forhold med betydning for strafferettslige vurderinger, som i dag er en sentral del av formålet med sjøforklaring etter sjøloven § 474, foreslås ikke omfattet av undersøkelsene. I forlengelse av dette foreslås at sjøfartsinspektørene ikke lenger skal delta i undersøkelsene. (Sjølovkomiteen foreslår at ordningen med sjøfartsinspektører oppheves, jf. nærmere om dette i kapittel 18 nedenfor).

Om formålet med å utelate strafferettslige forhold fra den formen for sjøforklaring som foreslås videreført, uttaler Sjølovkomiteen at (jf. NOU 1999:30 side 64-65):

«I den utstrekning en ved politimessig etterforskning vil ha behov for rettslige avhør, bør dette etter komiteens syn skje etter reglene i straffeprosessloven. En fremmer derfor ikke forslag om at sjøforklaring skal holdes etter krav fra påtalemyndigheten.

Det har lenge vært vanlig at sjøforklaringer blir brukt som bevis i etterfølgende søksmål om sivilrettslig ansvar i anledning av en sjøulykke, se ovenfor under punkt 7.3.3. Komiteens hovedinnvending er likevel at bevisverdien nok vanligvis overvurderes, og at de bevis det dreier seg om langt på vei vil kunne fremskaffes på et tidlig stadium av en rettstvist selv om sjøforklaring ikke blir holdt. På den annen side er en av de viktigste begrunnelser for sjøforklaringsinstituttet tradisjonelt antatt å ligge i den mulighet til forholdsvis omgående sikring av bevis for hendelsesforløp og årsaker til en sjøulykke. Som allerede nevnt antar komiteen at dette forholdet i seg selv ikke gir tilstrekkelig grunn til å videreføre regler om tvungen sjøforklaring.

Utenfor sjøfartsforhold vil private parter i tilsvarende situasjoner være henvist til å sikre bevis innenfor rammenav reglene i tvistemålsloven om bevisopptak forut for rettssak eller hovedforhandling. På den annen side har bevissikring ved sjøforklaring meget lang tradisjon hos oss. Komiteens flertall er derfor kommet til at det fortsatt bør foreligge en begrenset adgang for rederiet, skipsføreren, assurandører og andre kommersielle eller private parter med vesentlig interesse i at sjøforklaring holdes, til å fremsette begjæring om dette.»

Sjølovkomiteen foreslår at sjøforklaringen skal gjennomføres etter tvistemålslovens regler om bevisopptak utenfor hovedforhandling, så langt de passer. Den nye formen for sjøforklaring som Sjølovkomiteen foreslår er altså et rent sivilrettslig bevisopptak, men med en del særregler for begjæringen, berammelsen, saksbehandlingen mv. som er basert på tradisjonen med sjøforklaring (komiteens lovutkast §§ 482 til 489).

Sjølovkomiteens mindretall, Kopperud, mener at sjøforklaringsinstituttet er så uegnet for etterforskning av sjøulykker, grunnet manglende kunnskap og ressurser på feltet ved domstolene, at det ikke er hensiktsmessig å opprettholde ordningen, selv i en slik begrenset form (jf. NOU 1999:30 side 52-53).

15.2 Høringen

Atten høringsinstanser uttaler seg om Sjølovkomiteens forslag om å opprettholde en begrenset form for sjøforklaring som en frivillig ordning. Syv av disse mener sjøforklaringsinstituttet bør oppheves helt ( De Sjøkyndiges Forbund, Det Norske Maskinistforbund, Nordland Fylkes Fiskarlag, Norsk Losforbund, Norsk Sjøoffisersforbund, Sjøassurandørenes Centralforening, Sjømannsforeningenes Landsforbund).

De sjøkyndiges Forbund uttaler:

«De Sjøkyndiges Forbund foreslår at Sjøforklaring utgår. I de tilfeller hvor rettslig avhør ønskes, er det full anledning til dette både i inn- og utland.»

Det norske maskinistforbund uttaler:

«Det norske maskinistforbund må si seg enig med mindretallet i komiteen hva gjelder å opprettholde sjøforklaringsinstituttet som en frivillig ordning. Den erfaring man har med ordningen foruten det ovenfor nevnte, oppfattes som lite betryggende av både sjøfolkene og næringen for øvrig. Med en selvstendig, uavhengig administrativ enhet som Havarikommisjonen for sjøulykker er ment å være, kan DNMF ikke se noe stort behov for å opprettholde sjøforklaringsinstituttet i tillegg. Det kan virke forvirrende og ikke minst unødvendig fordyrende.»

Nordland Fylkes Fiskarlag uttaler:

«Styret finner det videre merkelig at Sjølovkomiteen på den ene siden foreslår at mesteparten av det som sjøforklaringsinstituttet står for, ikke minst av svakheter, bør fjernes, mens det på den annen side foreslår å opprettholde sjøforklaringen. I høringsnotatet vises det til en fordeling av ansvar og arbeidsoppgaver mellom en kommisjon, politi og påtalemyndighet samt privatrettslige forhold. Forannevnte tredeling bør fullt ut kunne oppklare omstendighetene rundt en ulykke, og styret ser derfor en opprettholdelse av sjøforklaringen som unødvendig.»

Norsk Losforbund uttaler:

«Vi er betenkt over Sjølovkomiteens forslag om å opprettholde ordningen med sjøforklaringer som en frivillig ordning, parallelt med reformen hvorved det etableres en profesjonell, fast undersøkelseskommisjon. Vi frykter at dette vil kunne medføre ansvarspulverisering, og en svekkelse av de hensyn som ligger til grunn for reformen: å styrke sjøsikkerheten.

Undersøkelsesorganet bør sikres arbeidsforhold i lovverket som er tilstrekkelig for å ivareta dets bevissikringsbehov, uten å måtte støtte seg til et domstolsbasert sjøforklaringsinstitutt som det er bred konsensus om at er utgått på dato.

Vi slutter oss for øvrig til Sjølovkomiteens mindretall Kopperuds merknader i denne sammenheng.»

Sjøassurandørenes Centralforeninguttaler:

«Vi formoder at opprettelsen av og virksomheten til undersøkelsesenheten vil bli regulert gjennom lov og forskrifter, og at forholdet til politiets etterforskningsansvar ved mistanke om straffbare handlinger vil bli regulert generelt og ikke kun i forhold til sjøulykker, slik Sjølovkomiteen legger opp til. I den sammenheng formoder vi at behovet for sjøforklaring som eget institutt vil falle bort til fordel for reglene om bevisopptak i straffe- og sivilprosessen.»

Tre høringsinstanser ( Norges Rederiforbund, Gjensidige Skipsassurandørers Komite, Norges Fiskarlag) er i utgangspunktet noe skeptisk til å beholde sjøforklaring som en frivillig ordning, men mener sjøforklaringsinstituttet kan beholdes dersom det begrenses til saker der havarikommisjonen ikke iverksetter undersøkelser. Rederienes Landsforening mener sjøforklaringsinstituttet bør beholdes begrenset til de sakene havarikommisjonen ikke undersøker.

Norges Rederiforbund uttaler:

«Som følge av de innvendingene mot sjøforklaringsinstituttet som har dannet grunnlag for Sjølovkomiteens forslag om etablering av en egen Havarikommisjon for sjøulykker, fremstår det etter vårt syn i utgangspunktet som noe inkonsekvent når Sjølovkomiteens flertall foreslår at det fortsatt skal være adgang til avholdelse av sjøforklaring. Vi ser imidlertid at det på den annen side kan være behov for sjøforklaring i tilfeller Havarikommisjonen ikke iverksetter undersøkelser eller Havarikommisjonen selv har behov for at det avholdes sjøforklaring som ledd i sin egen undersøkelse.

I spesialmerknadene til § 485 legges det på side 79 sterke føringer i retning av at det ikke bør avholdes sjøforklaring dersom ulykken underlegges gransking av Havarikommisjonen ved at dette fører til unødvendig og uønsket dobbeltbehandling og at det må foreligge særlige hensyn for å etterkomme en begjæring under slike forhold. Vi er for vår del i sterk tvil om det overhodet bør være adgang til avholdelse av sjøforklaring i tillegg til Havarikommisjonens undersøkelse, med den tilleggsbegrunnelse at slik dobbeltbehandling også vil kunne undergrave og svekke tilliten til Havarikommisjonens arbeid og skape uklarhet om hvem som har hovedansvaret for undersøkelsen. Da det helt unntaksvis vil kunne oppstå situasjoner der det vil kunne være behov for rettslig bevisopptak gjennom sjøforklaring i tillegg til situasjonene som nevnt ovenfor, har vi kommet til at vi likevel støtter spesialmerknadenes føringer på dette punkt.»

Gjensidige Skipsassurandørers Komité uttaler:

«GSK har vært noe i tvil om Sjølovkomiteens flertalls forslag om å opprettholde det nåværende sjøforklaringsinstitutt som en frivillig ordning, men støtter flertallsforslaget som nevnt. Men det må legges sterke føringer enten i form av forskrifter eller uttalelser i forarbeidene om at domstolene ikke skal innvilge begjæring om sjøforklaring med mindre det er helt på det rene at Havarikommisjonen ikke finner det nødvendig for sitt formål å foreta undersøkelser.»

Norges Fiskarlag uttaler:

«Norges Fiskarlag går inn for at dagens ordning med sjøforklaring kan opprettholdes som en frivillig ordning, begrenset til de tilfeller hvor Havarikommisjonen ikke iverksetter undersøkelser. Er ulykken først underlagt gransking av Havarikommisjonen bør det ikke være anledning til å iverksette sjøforklaring. Slik dobbeltbehandling vil kunne undergrave tilliten til Havarikommisjonen for sjøulykker, og skape uklarhet om hvem som har hovedansvaret for slike undersøkelser.»

Rederienes Landsforening uttaler:

«Vi er også enig i at sjøforklaring opprettholdes som en frivillig ordning. Denne vil kunne anvendes i de tilfeller hvor havarikommisjonen selv ikke iverksetter undersøkelser eller når det selv måtte ha behov for at det avholdes sjøforklaring som ledd i sin egen undersøkelse.»

Fire høringsinstanser ( Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Fiskebåtredernes forbund og Sjøfartsinspektøren i Oslo) mener adgangen til sjøforklaring bør opprettholdes av hensyn til den nordiske rettsenheten.

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«Komiteen foreslår å opprettholde Sjøforklaringsinstituttet som en frivillig ordning. Et viktig hensyn i denne sammenheng er å bevare den nordiske rettsenheten på området, hvor landene er gitt en gjensidig adgang til opptak av sjøforklaring ved domstolene i de nordiske landene. Nærings- og handelsdepartementet er enig i flertallets innstilling på dette punkt.»

Fiskeridepartementet uttaler:

«Etter Fiskeridepartementets vurdering må havarikommisjonen for sjøulykker forutsettes å besettes med så vel nødvendig kunnskap som myndighet til å foreta grundige undersøkelser og analyser av årsaksforholdene ved ulykker. Fiskeridepartementets vurdering er da at opprettholdelse av sjøforklaringsinstituttet ikke vil være avgjørende for å foreta grundige undersøkelser av sjøulykker. Departementet ser imidlertid at hensynet til nordisk rettsenhet og gjensidig adgang til bevisopptak ved domstolene i de nordiske land kan tale for å opprettholde sjøforklaring som en frivillig ordning.»

Bare Den Norske Advokatforening, Oslo kommune Havnevesenet og Sjøfartsdirektoratet gir ubetinget støtte til at sjøforklaringsinstituttet opprettholdes som en frivillig ordning, men uten at dette begrunnes nærmere.

15.3 Departementets vurderinger

15.3.1 Bør sjøforklaringsinstituttet oppheves i sin helhet?

Som flere av høringsinstansene påpeker, kan det stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av å opprettholde den nåværende ordning med sjøforklaring, selv i en begrenset form, siden det er bred enighet om at sjøforklaringsinstituttet ikke fungerer tilfredsstillende i praksis. Selv om Sjølovkomiteen forslår å begrense formålet med en slik begrenset sjøforklaringsordning, mener departementet at det ikke vil være tilstrekkelig til å avhjelpe de manglene ved sjøforklaringsinstituttet som gjør at det hersker utbredt misnøye med ordningen, jf. kapittel 6 foran.

Det forhold at sivilrettslige og strafferettslige ansvarsforhold vil falle utenfor undersøkelsesmyndighetens mandat, jf. kapittel 8 foran, reiser imidlertid spørsmålet om det bør etableres spesialordninger for behandlingen av disse forhold utenfor undersøkelsesmyndigheten, eller om de alminnelige sivilprosessuelle og straffeprosessuelle reglene her er tilstrekkelige. Departementet er her enig i Sjølovkomiteens prinsipielle utgangspunkt, som er at klarlegging av strafferettslig ansvar er en politi- og påtalemyndighetsoppgave, mens de privatrettslige spørsmål i hovedsak bør være en sak for de berørte private parter innenfor de alminnelige reglene om sivile søksmål (jf. NOU 1999:30 side 51). Strafferettslige avhør og etterforskning bør uansett skje etter reglene i straffeprosessloven. Ingen høringsinstanser har sagt seg uenige i Sjølovkomiteens forslag på dette punkt.

Spørsmålet er etter dette bare om det er grunn til å opprettholde sjøforklaringsinstituttet med henblikk på sivilrettslige bevisopptak, slik Sjølovkomiteen foreslår. Som det fremgår ovenfor, er det i høringen fra bransjens side ikke gitt uttrykk for at det foreligger et særlig behov for å beholde sjøforklaringsinstituttet. Tvert imot hersker det generelt en sterk skepsis til å beholde reglene om sjøforklaring, men slik at noen høringsinstanser mener det er behov for å beholde sjøforklaringer for sivilrettslig bevisopptak eller av hensyn til den nordiske rettsenheten.

Spørsmålet er imidlertid om behovet for sivilrettslig bevisopptak tilsier at det bør gjelde særlige regler om dette for sjøfartens del, eller om tvistemålslovens alminnelige regler om bevisopptak vil være tilstrekkelig også innenfor sjøfarten. Etter tvistemålsloven kapittel 20 er det anledning til å kreve slik bevisopptak når det er nødvendig fordi bevis ellers vil kunne gå tapt eller bli særlig vanskelig å føre (jf. tvml. § 267). Om tvistemålslovens vanlige regler om bevisopptak vil kunne fylle behovet, eller om det er nødvendig med særregler om bevisopptak for sjøfarten, er i liten grad drøftet i Sjølovkomiteens utredning, og berøres også i liten grad av høringsinstansene. Enkelte høringsinstanser (bl.a. De sjøkyndiges forbund og Nordland fylkes fiskarlag) påpeker imidlertid at det kan foretas slike rettslige avhør som man har behov for også uten særskilte regler om sjøforklaring.

Departementet finner at en særskilt form for sivilrettslig bevisopptak, i form av en slik begrenset form for sjøforklaring som Sjølovkomiteen foreslår, ikke vil være hensiktsmessig. Utgangspunktet for denne vurderingen er at det ikke bør gis særlige regler om sivilrettslig bevisopptak innenfor et særlig felt, med mindre det foreligger et spesielt behov for særregler. Det er bred enighet, både i Sjølovkomiteen og hos høringsinstansene, om at sjøforklaring i liten grad fyller sitt formål om å virke som et sivilrettslig bevisopptak, se punkt 6.1.1 foran, og uttalelsene fra Gjensidige Skipsassurandørers Komité og Norges Rederiforbund i punkt 6.2 foran.

Dertil kommer, som flere høringsinstanser peker på, at det kan være fare for at en ordning som den foreslåtte «sjøforklaringen» i disse sakene ville kunne undergrave og svekke tilliten til undersøkelsesmyndighetens arbeid og skape uklarhet om hvem som har hovedansvaret for undersøkelsen, særlig i saker der undersøkelsesmyndigheten foretar undersøkelser.

Når det gjelder situasjoner der undersøkelsesmyndigheten selv vil ha behov for bevisopptak, er departementet enig med Norsk Losforbund i at undersøkelsesmyndigheten bør sikres arbeidsforhold i lovverket som er tilstrekkelig for å ivareta dets bevissikringsbehov, uten å måtte støtte seg til et domstolsbasert sjøforklaringsinstitutt som det er bred konsensus om at er utgått på dato.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at reglene om sjøforklaring oppheves i sin helhet. Det foreslås i stedet regler i utkastet § 481 som gir undersøkelsesmyndigheten rett til å kreve bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven kapittel 20. Etter tvistemålsloven kapittel 20 er det i utgangspunktet et vilkår for at slik bevisopptak kan finne sted at «der er grund til at frygte for, at bevis for kjendsgjerninger av retslig betydning ellers vilde gaa tapt, eller at det vilde bli særlig vanskelig at føre det», jf. tvml. § 267. Departementet mener undersøkelsesmyndigheten bør ha en bredere adgang til å føre bevisopptak enn det som gjelder ellers, særlig fordi kommisjonens undersøkelser ikke vil knytte seg til et sivilrettslig rettskrav, men til et behov for å undersøke årsaksforholdene bak ulykken med tanke på det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. Det er ikke grunn til å frykte at undersøkelsesmyndigheten vil kreve rettslig bevisopptak uten at det er grunn til det. Departementet foreslår på denne bakgrunn i utkastet § 481 en ubetinget rett for undersøkelsesmyndigheten til å kreve bevisopptak, uten hensyn til de begrensninger som ellers gjelder i medhold av tvml § 267.

En tilsvarende særlig rett til å kreve bevisopptak foreslås også for andre nordiske lands myndigheter, jf. punkt 15.3.3 nedenfor.

Når det gjelder rederiet eller kapteinen eller andre berørte private parter, gjør det seg etter departementets mening ikke gjeldende særlige hensyn som tilsier en videre adgang til å kreve bevisopptak enn det som gjelder i andre typer sivile saker. For private parter bør det gjelde de samme vilkår for adgangen til bevisopptak etter tvistemålslovens regler, uansett om det dreier seg om en sjøulykke eller ikke. For eksempel bør det i en lasteskadesak gjelde de samme reglene om bevisopptak uansett om lasteskaden er oppstått ved en sjøulykke, eller ved en lekkasje i lasterommet. Det foreslås derfor ingen tilsvarende særregel for private parter når det gjelder vilkårene for å kreve bevisopptak etter tvistemålsloven kapittel 20. Her er det de alminnelige vilkårene for bevisopptak i tvistemålsloven § 267 som vil gjelde, og departementet foreslår av rettspedagogiske hensyn at dette presiseres i loven.

Tvistemålsutvalget har i sitt forslag til ny tvistelov foreslått å videreføre og utvide adgangen til bevissikring utenfor rettssak (se utkastet til tvistelov kapittel 31 med merknader: NOU 2001: 32 del B s. 987-90). Når en ny tvistelov er vedtatt, vil departementet vurdere om det er behov for å justere de reglene i sjøloven som foreslås i denne proposisjonen.

15.3.2 Prosessuelle særregler for bevisopptak knyttet til sjøulykker

Departementet har vurdert om det er behov for prosessuelle særregler for bevisopptak som knytter seg til sjøulykker. I sitt forslag om «sjøforklaring» som et sivilrettslig bevisopptak foreslår Sjølovkomiteen blant annet særlige regler om vernetinget, om sakkyndige, om gransking, om saksbehandlingen mv.

Departementet har som prinsipielt utgangspunkt her at det ikke bør gis særskilte prosessuelle regler for bevisopptak i anledning sivile krav som springer ut fra en sjøulykke, utover det som er nødvendig for å ivareta eventuelle spesielle hensyn, jf. punkt 15.3.1 foran. Når det gjelder selve behandlingen av bevisopptaket, kan departementet ikke se at det gjør seg gjeldende særlige hensyn ved sjøulykker som tilsier at det bør gjelde andre prosessuelle regler enn ved for eksempel en lasteskadesak som ikke springer ut fra en sjøulykke. Departementet ser det imidlertid hensiktsmessig med en særregel for bevisopptak ved sjøulykker når det gjelder spørsmålet om hvilken domstol begjæringen om bevisopptak skal fremsettes for. Etter tvistemålsloven § 268 skal begjæringen fremsettes «paa det sted, hvor de, som skal avhøres, bor eller oppholder seg, eller hvor en ting skal granskes». Ved en sjøulykke vil situasjonen ofte være den at både skipet og mannskapet vil være i bevegelse, slik at det kan være vanskelig å fastslå et bestemt sted der vedkommende «oppholder seg». Sjølovkomiteen foreslår en regel om at bevisopptaket skal holdes hvor «det vil være mest praktisk at sjøforklaring holdes» (Sjølovkomiteens utkast § 485 første ledd). Departementet foretrekker en fastere regel og foreslår at tilsvarende regler som i dag gjelder for hvor sjøforklaring skal finne sted, skal gjelde for bevisopptak knyttet til en sjøulykke etter tvistemålsloven. Det foreslås derfor at bevisopptak etter en sjøulykke også kan holdes ved tingretten for en havn skipet oppholder seg i eller kommer til, eller der mannskapet befinner seg, jf. utkastet § 481 fjerde ledd.

15.3.3 Den nordiske rettsenheten

Etter gjeldende rett kan andre nordiske lands myndigheter, samt rederen eller skipsføreren, kreve sjøforklaring holdt, jf. sjøloven § 484 første ledd. Tilsvarende gir svensk og finsk rett norske myndigheter og redere mv. rett til å kreve sjøforklaring holdt der for norske skip. Dansk rett skiller seg her fra norsk, finsk og svensk rett ved at vedkommende for å ha rett til å kreve sjøforklaring må ha «vesentlig rettslig interesse».

Noen høringsinstanser påpeker at den fellesnordiske retten til å kreve bevisopptak ved sjøforklaring tilsier at sjøforklaringsinstituttet opprettholdes. Departementet er enig i at det er viktig å opprettholde den fellesnordiske adgangen til å kreve bevisopptak i forbindelse med sjøulykker. Den nordiske rettsenheten kan imidlertid opprettholdes for sivilrettslige formål ved at myndighetene i de andre nordiske land får samme rett til å kreve bevisopptak etter tvistemålslovens og domstollovens alminnelige regler som den norske havarikommisjonen får. Det er av mindre betydning for den nordiske rettsenheten om man kaller dette bevisopptaket for en «sjøforklaring», og anvender særskilte prosessuelle regler for håndteringen av saken.

Det foreslås derfor en særlig regel i utkastet § 481 om at ved ulykker med skip hjemmehørende i Danmark, Sverige eller Finland, kan vedkommende lands myndigheter kreve bevisopptak etter de samme regler som det som gjelder for den norske havarikommisjonen etter første ledd.

For rederens rett til å kreve bevisopptak i disse tilfellene, vil det være de vanlige vilkårene i tvistemålsloven § 267 som regulerer dette, på samme måte som for norske redere. Vilkårene i tvistemålsloven § 267 innebærer at de norske reglene, på samme måte som de danske, ikke uten videre gir skipsføreren eller rederen rett til slik bevisopptak. Retten til bevisopptak for nordiske redere vil være kvalifisert i henhold til vilkårene i tvistemålsloven § 267 om at det må være « grund til at frygte for, at bevis for kjendsgjerninger av retslig betydning ellers vilde gaa tapt, eller at det vilde bli særlig vanskelig at føre det». Med forslaget begrenses den nordiske rettsenheten her noe når det gjelder rederens rett til å kreve bevisopptak, ved at man i den norske sjøloven velger en tilsvarende løsning som den Danmark har valgt. Hovedtrekkene i den nordiske rettsenheten på området beholdes imidlertid med den foreslåtte løsningen, og den nordiske rettsenheten er her, som det fremgår, allerede noe sprikende i og med de danske reglene.

For å markere at det fortsatt vil være adgang for nordiske skip å få bevisopptak ved norsk konsulrett i utlandet, på samme måte som det i dag kan holdes sjøforklaring i utlandet i disse tilfellene, foreslår departementet også en bestemmelse om at de ordinære reglene om bevisopptak ved norsk konsulrett i utlandet, jf. domstolloven § 50, også gjelder ved ulykker med nordiske skip.

For øvrig vil også undersøkelsesmyndigheten kunne foreta undersøkelser av ulykker med nordiske skip i henhold til reglene i utkastet § 472 første ledd første punktum bokstav b, når vilkårene der er tilfredsstilt. I tilfelle der et nordisk skip forulykkes i Norge og det nordiske landets myndigheter anmoder om at det blir foretatt undersøkelser her, bør det normalt iverksettes slike undersøkelser. Som «særlig berørt stat» etter utkastet § 474 vil vedkommende lands myndigheter ha rett til å delta i undersøkelsene. Ved mer alvorlige sjøulykker vil nok de andre nordiske lands myndigheter anse dette mer hensiktsmessig enn bevisopptak etter utkastet § 481 annet ledd.

I utkastet § 481 femte ledd foreslås en bestemmelse som viderefører gjeldende sjølovs § 476 annet ledd om sjøforklaring for norsk skip i Danmark, Finland og Sverige. En slik bestemmelse er egentlig ikke nødvendig, da dette reguleres av lovgivningen i de respektive land. Det har imidlertid vært tradisjon for å nevne dette i den norske sjøloven. Departementet viderefører denne bestemmelsen for å markere at endringene i den norske sjøloven ikke berører adgangen til å holde sjøforklaring for norske skip i de øvrige nordiske land, eventuelt i tillegg til de undersøkelser som den norske undersøkelsesmyndigheten vil foreta.

15.3.4 Særlig om bevisopptak i utlandet

Når ordningen med sjøforklaring bortfaller og erstattes med de vanlige reglene om bevisopptak, vil dette også gjelde for bevisopptak i utlandet. Sjølovkomiteen foreslår særlige regler om sjøforklaring ved konsulrett. Departementet vil bemerke at konsulrettene allerede etter gjeldende rett har som funksjon å foreta bevisopptak i utlandet, jf. domstolloven § 50. Etter domstolloven § 50 skal bevisopptaket likestilles med bevis som er opptatt ved norske domstoler, og bevisopptaket skal foregå etter de regler som gjelder for innenlandske dommerhandlinger. Nærmere regler om fremgangsmåten er gitt ved forskrift 28. april 1950 nr. 3419 om bevisopptak i sivile saker i utlandet. Departementet ser ikke behov for å gi særregler om dette i sjøloven. Skulle et behov vise seg kan det i forskrift gis særlige regler om sjørettslige bevisopptak ved konsulrett i utlandet med hjemmel i domstolloven § 50 annet ledd annet punktum.