23 Merknader til de enkelte paragrafene

Til lovforslaget del I - endringer i sjøloven

Til § 472 Virkeområde

Paragrafen regulerer anvendelsesområdet for sjølovens bestemmelser om undersøkelse av sjøulykker. Se nærmere om dette i kapittel 9 foran, særlig punkt 9.4.1 til 9.4.3.

Første leddtilsvarer § 471 første ledd i Sjølovkomiteens forslag med noen språklige endringer. Her angis hovedregelen for hvilke fartøy som omfattes av reglene. På samme måte som i dag, er reglene basert på flaggstatsprinsippet, jf. om dette foran i punkt 3.2. Reglene knytter seg derfor i første rekke til norske skip, jf. bokstav a, herunder fiskefartøyer og fritidsbåter. Om et skip regnes som norsk reguleres av sjøloven § 1, mens det for småbåter vises til lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter § 5. Uansett om en sjøulykke inntreffer i eller utenfor norsk territorialfarvann, kan folkeretten sette begrensninger for norske myndigheters rett til å foreta undersøkelser. Det vil derfor fortsatt være nødvendig å foreta en vurdering av om folkeretten tillater dette, dersom norske myndigheter ønsker å foreta undersøkelser av ulykker med fremmed skip uten at flaggstaten har samtykket, jf. nærmere om dette i punktene 3.2, 9.2.3, 9.3 og 9.4.3 foran.

Om undersøkelser av ulykker med fritidsbåter vises til Sjølovkomiteens merknader i NOU 1999:30 side 71, gjengitt foran i punkt 9.2.1.

Etter første punktum gjelder avsnitt II «når ikke annet fremgår av den enkelte bestemmelse». Dette sikter til utkastet § 475 første ledd tredje punktum, som fastsetter en meldeplikt også for visse tilfelle som ikke er å anse som en «sjøulykke» etter § 472.

Annet leddsvarer til Sjølovkomiteens forslag til § 471 annet ledd med språklige endringer, og definerer hvilke skader som medfører at en begivenhet er å anse som en «sjøulykke», og derved omfattes av undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde. Formuleringen «betydelig skade på person» er ment å videreføre meningsinnholdet i «betydelig til skade» i sjøloven § 472 nr. 1 og 2.

At det bare er forhold som knytter seg til driften av skipet som omfattes, er vesentlig. Det innebærer at skader som like gjerne kunne skjedd på land, for eksempel drap eller dødsfall av naturlige årsaker om bord på skipet, eller skader som følge av slagsmål eller idrett, ulykker i svømmebasseng, matforgiftninger e.l., vil falle utenfor.

Rene arbeidsulykker som rammer de ansatte ombord på skipet, vil vanligvis være å anse som et forhold i forbindelse med driften av et skip, og derfor omfattes av begrepet «sjøulykke» i § 472. Som det fremgår foran under punkt 9.4.2, vil det bli lagt opp til at undersøkelser av arbeidsulykker skal legges inn under Sjøfartsdirektoratet. Siden arbeidsulykkene anses som «sjøulykke», vil det ellers være de samme reglene i kapittel 18 avsnitt II som regulerer gjennomføringen av og saksbehandlingen ved undersøkelsene.

Særlige spørsmål knytter seg til lasting og lossing. Det er ikke uten videre naturlig å anse lasting og lossing som å knytte seg til driften av et skip» og derved som en sjøulykke. Dette gjelder særlig når ulykken ikke rammer de ansatte om bord på skipet, men andre personer som foretar lastingen eller lossingen. I slike tilfelle kommer heller ikke ILO-konvensjon nr. 134 til anvendelse, jf. punkt 3.3 foran. På denne bakgrunn vil ulykker ved lasting og lossing o.l. som rammer personer som ikke er ansatt om bord på skipet, ikke bli regnet som en sjøulykke etter annet ledd, og de vil derfor falle utenfor rammen for sjøloven kapittel 18 avsnitt II.

Tredje leddgir særregler om anvendelsesområdet for roroferger og hurtiggående passasjerfartøy som omfattes av artikkel 12 i rådsdirektiv 1999/35/EF, jf. i dag sjøloven § 486 a, se punkt 3.4 foran. I direktivet artikkel 12 utvides kyststatens kompetanse til å foreta undersøkelser av sjøulykker med fremmede skip i forhold til det som ellers følger av folkeretten. I tredje ledd første punktumforeslås derfor en særregel som lovfester denne særlige kompetansen. Bestemmelsen viderefører gjeldende sjølov § 486 a første ledd for utenlandske fartøy. Bestemmelsen omfatter også norske skip, men i forhold til norske skip innebærer dette ikke noen endring i norske myndigheters adgang til å foreta undersøkelser. Bestemmelsen skal i forhold til norske skip ikke tolkes antitestisk dithen at norske myndigheter ikke kan foreta undersøkelser av norske skip i større utstrekning enn det som følger av tredje ledd første punktum. Etter første ledd omfattes alle sjøulykker med norske skip av reglene i avsnitt II uansett, og EU-direktivet og reglene som gjennomfører dette i tredje ledd medfører ingen endring i dette.

Tredje ledd annet punktumutvider området for hva slags tilfeller som regnes som «sjøulykke» innenfor direktivets anvendelsesområde, jf. punkt 3.4 og 3.5 foran om direktivets definisjon av «sjøulykke». Annet punktum viderefører gjeldende sjølov § 486 a annet ledd. Tredje og fjerde punktumdefinerer roroferge og hurtiggående passasjerfartøy og viderefører gjeldende sjølov § 486 a syvende ledd.

Reglene i sjøloven § 486 a tredje ledd om adgangen til å overlate ansvaret for undersøkelsene til en annen EØS-stat er videreført i utkastet § 476 annet ledd annet punktum. Bestemmelsene i sjøloven § 486 a fjerde ledd om varsling mv. i forhold til særlig berørt EØS-stat, er videreført i utkastet § 484 tredje ledd. Etter utkastet § 474gis representant for særlig berørt stat, herunder særlig berørt EØS-stat, rett til å delta i undersøkelsene av en slik ulykke. Dette gjør det overflødig med særlige bestemmelser om å se dokumenter mv., som i sjøloven § 486 a fjerde ledd, da deltakelse i undersøkelsen automatisk vil gi en slik rett.

Etter fjerde ledd unntas rene militære ulykker fra kapitlets anvendelsesområde, jf. punkt 9.4.1 foran. Dersom et militærfartøy involveres i en kollisjon med et annet fartøy, kommer unntaket ikke til anvendelse.

Til § 473 Undersøkelsesmyndigheten

Paragrafen angir hovedprinsippene for undersøkelsesmyndigheten. Etter første leddskal undersøkelse av sjøulykker skje ved den myndighet Kongen bestemmer. Det legges i proposisjonen her opp til at dette vil være en felles havarikommisjon for luftfart, jernbane, sjøfart mm., jf. nærmere om dette i kapittel 6 foran. Annet ledd angir innholdet i og formålet med undersøkelsene og tilsvarer Sjølovkomiteens forslag til § 472 første ledd. Se nærmere om dette i kapittel 8. Uttrykket «hendelsesforløp og årsaksfaktorer» kan også omfatte rednings- og beredskapsforhold, jf. om dette punkt 9.4.5 foran. Omfanget av og forløpet i utviklingen av de individuelle skadefølgene, enten det er tale om personskader eller miljøskader, faller normalt utenfor. Med «årsaksfaktorer» menes i utgangspunktet forholdene som leder frem til at det inntreffer en sjøulykke, og ikke utviklingen etter at ulykken er skjedd, dog med forbehold for det som sies over om rednings- og beredskapsforhold. Det vil ellers være opp til undersøkelsesmyndigheten selv hvilke faktorer den vil legge vekt på å undersøke, jf. utkastet § 476 første ledd tredje punktum om at den selv bestemmer omfanget av undersøkelsene og hvordan de gjennomføres. Tredje ledd gir Kongen adgang til å gi nærmere regler om gjennomføringen av undersøkelsene og om undersøkelsesmyndighetens organisasjon og sammensetning, jf. Sjølovkomiteens forslag til § 472 annet ledd. Om slike regler vil være forskrifter i forvaltningslovens forstand, må bedømmes i forhold til forvaltningslovens definisjon av forskrift.

I fjerde leddgis en særskilt hjemmel til å legge undersøkelsene av alvorlige arbeidsulykker om bord på skip til et annet organ som undersøkelsesmyndighet enn det organ som er gjort til undersøkelsesmyndighet etter første ledd, samt til å gi forskrift med utfyllende regler om undersøkelsene. Passusen «legges til et annet organ som undersøkelsesmyndighet» gjør det klart at i slike tilfelle vil vedkommende organ være omfattet av reglene om undersøkelser i kapittel 18 avsnitt II. For eksempel vil både reglene om opplysningsplikt overfor undersøkelsesmyndigheten mv. og reglene om undersøkelsesrapporten komme til anvendelse. Departementet tar sikte på at ansvaret for å foreta undersøkelse av arbeidsulykker skal legges til Sjøfartsdirektoratet med hjemmel i fjerde ledd, se om dette punkt 9.4.2 over. Det er her bare tale om de rene arbeidsulykker, hvor ulykken ikke knytter seg til noe som tilstøter eller truer med å tilstøte selve skipet som sådan. Den nærmere grensegang mellom hva som skal anses å falle inn under dette kan eventuelt gis i forskriften med utfyllende bestemmelser, ved behov.

Til § 474 Særlig berørte staters rett til å delta i undersøkelsene

Paragrafen gir særlig berørte stater rett til å delta i undersøkelsen av sjøulykker. Bestemmelsen viderefører gjeldende sjølovs § 486 a fjerde og sjette ledd som gjennomfører reglene i artikkel 12 nr. 1 og 2. i rådsdirektiv 1999/35 om at særlig berørte stater i EØS-området skal ha rett til å delta i undersøkelsene. Tilsvarende gjelder etter IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker artikkel 5 nr. 2, jf. punkt 14.2 over. Regelen om berørte staters deltagelse gjennomføres derfor generelt i utkastet § 474, slik at det gjelder for alle særlig berørte stater.

«Særlig berørt stat» er definert i annet ledd. Definisjonen tilsvarer definisjonen av dette i IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker artikkel 4 nr. 11, med enkelte lovtekniske endringer.

Paragrafen regulerer ikke nærmere hvordan berørte staters deltagelse i undersøkelsene skal skje. Utover å sørge for at den berørte staten får slike rettigheter som anbefales i IMO-koden artikkel 9 nr. 1 og 2, jf foran punkt 14.2, vil det være opp til undersøkelsesmyndigheten selv hvordan samarbeidet med den berørte staten bør skje.

Andre regler om forholdet til særlig berørte stater finnes i utkastet § 476 annet og fjerde ledd og § 484 tredje ledd. Se også utkastet § 482 om internasjonale undersøkelser.

Til § 475 Meldeplikt

Paragrafen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 473 og gir regler om meldeplikt når det har inntruffet en sjøulykke, se nærmere kapittel 13 foran.

Første ledd tredje punktuminnfører den samme meldeplikten også for grunnstøtinger og sammenstøt, selv om disse ikke er å anse som «sjøulykke» etter utkastet § 472. Tolkningen av hva som anses som grunnstøting og sammenstøt, bør baseres på de tilsvarende begrepene i gjeldende sjølov § 472 nr.5.

Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten rammes av straffebestemmelsen i utkastet til nytt annet ledd i straffeloven § 414.

Fjerde ledd annet punktum innebærer at Sjøfartsdirektoratet, som er den instans som mottar melding om arbeidsulykker etter reglene gitt med hjemmel i sjømannsloven § 40, skal varsle undersøkelsesmyndigheten om dette. Som det fremgår foran under punkt 9.4.2 vil det bli gitt en forskrift som innebærer at det vil være Sjøfartsdirektoratet, og ikke undersøkelsesmyndigheten, som skal foreta undersøkelser av arbeidsulykker. Etter departementets syn kan det likevel være hensiktsmessig at undersøkelsesmyndigheten får melding om slike ulykker.

Til § 476 Iverksetting av undersøkelse

Paragrafen bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 477. Første ledd angir generelle prinsipper for undersøkelsesmyndighetens virksomhet. Tredje punktum presiserer at det er undersøkelsesmyndigheten selvsom avgjør omfanget av undersøkelsene mv. Det ligger i ordet «selv»at det ikke vil være anledning for departementet til å instruere undersøkelsesmyndigheten om dette, jf. Sjølovkomiteens merknader i NOU 1999:30 side 76.

Annet til fjerde leddregulerer hvilke ulykker som kan eller skal gjøres til gjenstand for undersøkelse, se nærmere kapittel 9 foran.

Annet leddomhandler sjøulykker hvor undersøkelsesmyndigheten skaliverksette undersøkelser. Dette gjelder for det første sjøulykker med norske skip hvor det er oppstått død eller betydelig personskade på noen som følger med skipet, jf. annet ledd første punktum bokstav a. Bestemmelsen viderefører prinsippet i gjeldende sjøloven § 472 nr. 1. Alternativet «antas å « ha mistet livet i annet ledd bokstav a) tar sikte på tilfelle der en person er forsvunnet, og vedkommende antas å ha falt over bord og druknet. Uttrykket «noen som følger med skipet» skal forstås på samme måte som etter gjeldende sjølov § 472 nr. 2. Arbeidsulykker om bord på norske skip, som har død eller alvorlig personskade til følge, er omfattet av undersøkelsesplikten i første punktum bokstav a. Som det fremgår foran i merknadene til utkastet § 473 fjerde ledd, vil plikten til å foreta undersøkelser av slike arbeidsulykker bli lagt til Sjøfartsdirektoratet.

Etter annet ledd første punktum bokstav bskal det gjennomføres undersøkelser av alle sjøulykker med norsk passasjerskip. Det foreslås ikke noen egen definisjon av begrepet «passasjerskip». I utgangspunktet vil det være naturlig å anse alle skip som omfattes av sjødyktighetslovens særregler for passasjerskip, jf. sjødyktighetsloven kapittel 8, som «passasjerskip» også ved anvendelsen av de nye reglene om undersøkelse av sjøulykker. Sjøulykker med utenlandsk passasjerskip omfattes ikke av skal-regelen i annet ledd. For slike utenlandske skip vil det være opp til undersøkelsesmyndigheten selv om det skal iverksettes undersøkelser eller ikke, jf. fjerde ledd. Dette gjelder også innenfor området for artikkel 12 i rådsdirektiv 1999/35/EF.

Annet ledd annet punktum gjør unntak fra plikten etter første punktum til å foreta undersøkelse ved sjøulykke med norsk passasjerskip i EØS-trafikk som går inn under § 472 tredje ledd. Da kan undersøkelsesmyndigheten unnlate å iverksette undersøkelse hvis den blir enig med myndighetene i en annen særlig berørt EØS-stat om at den skal stå for undersøkelsen. Videre gjør utkastet § 482 tredje ledd tredje punktum unntak fra plikten etter § 476 annet ledd når flere berørte stater i fellesskap har opprettet en særskilt undersøkelseskommisjon.

Ulykker med fritidsbåter er unntatt fra annet ledd, jf. tredje ledd første punktum. Se nærmere om begrunnelsen for dette i punkt 9.4.4 foran. Etter annet punktum kan Kongen gi forskrift som for visse typer sjøulykker lar undersøkelsesmyndigheten selv bestemme om den vil iverksette en undersøkelse.

Ved sjøulykker som ikke omfattes av annet ledd, vil det være opp til undersøkelsesmyndigheten selv å vurdere og avgjøre om det skal iverksettes undersøkelser, jf. fjerde ledd første punktum. I annet til fjerde punktumfremheves en del forhold som undersøkelsesmyndigheten skal ta i betraktning ved den avgjørelsen. Tredje punktumoppfordrer til at særlig berørt stat, jf. § 474 annet ledd, gis anledning til å uttale seg om undersøkelser bør iverksettes. Både rådsdirektiv 1999/35 EF artikkel 12 og IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker artikkel 5.2 sier at særlig berørt stat skal gis anledning til å delta i undersøkelsene, jf. merknadene til utkastet § 474. Det er da naturlig at særlig berørt stat også får anledning til å uttale seg om man ønsker at undersøkelser skal finne sted. Hvor stor vekt som skal legges på særlig berørt stats ønsker i denne sammenheng, vil det imidlertid være opp til undersøkelsesmyndigheten selv å vurdere.

Femte leddpresiserer at undersøkelsesmyndigheten har fri adgang til å omgjøre egne beslutninger om ikke å foreta undersøkelser av en bestemt ulykke. Bestemmelsen innebærer også at undersøkelsesmyndigheten kan gjenoppta undersøkelser av en ulykke den tidligere har undersøkt, f.eks. hvis den blir kjent med nye forhold. Den kan også bli brukt i tilfeller hvor det er skjedd en lang rekke mindre alvorlige ulykker, typisk med fritidsbåter, og hvor det etter hvert oppstår mistanke om at det kan dreie seg om en systemfeil, jf. NOU 1999: 30 side 75.

Sjette ledd første punktumpresiserer at undersøkelsesmyndighetens avgjørelser om å sette i verk undersøkelser, herunder avgjørelser om omfanget og gjennomføringen av undersøkelsene, ikke kan påklages. Heller ikke en avgjørelse om ikkeå iverksette undersøkelser kan påklages. Departementet (jf. sjette ledd annet punktum) har imidlertid adgang til å gjøre om på en slik beslutning.

Etter annet punktumkan departementet pålegge undersøkelsesmyndigheten å iverksette undersøkelser av en ulykke når allmenne hensyn tilsier det. Bestemmelsen representerer en videreføring av prinsippet i gjeldende sjølov § 473 om at myndighetene kan kreve at det skjer undersøkelser. Myndighetene kan imidlertid ikke gjøre det motsatte, å nekte undersøkelsesmyndigheten å foreta undersøkelser.

Bestemmelsen gjelder ikke når en undersøkelse allerede er gjennomført av undersøkelsesmyndigheten. Departementet kan altså ikke etter sjette ledd annet punktum pålegge undersøkelsesmyndigheten å gjenoppta undersøkelsene. Et slik pålegg ville være en instruks om gjennomføringen av en foretatt undersøkelse, og derfor være i strid med prinsippet om undersøkelsesmyndighetens uavhengighet i første ledd tredje punktum; annerledes Sjølovkomiteens uttalelse i NOU 1999: 30 side 76. I en situasjon der departementet mener ytterligere undersøkelser bør skje, kan det imidlertid anmode undersøkelsesmyndigheten om dette. Kommisjonen får da gjøre en selvstendig vurdering av om den ønsker å gjenoppta undersøkelsene eller ikke. Også slike anmodninger bør imidlertid departementet vise tilbakeholdenhet med av hensyn til undersøkelsesmyndighetens uavhengighet.

Til § 477 Opplysningsplikt mv.

Paragrafen omhandler plikten til å gi undersøkelsesmyndigheten relevante opplysninger og dokumenter, jf. nærmere kapittel 10 foran. Den bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 474.

Første ledd første punktum gjelder plikten til å gi opplysninger, herunder å utlevere dokumenter og annet. Undersøkelsesmyndighetens rett til fullt innsyn gjelder overfor både privatpersoner og offentlige myndigheter. For eksempel gir bestemmelsen undersøkelsesmyndigheten rett til fullt innsyn i Sjøfartsdirektoratets og Kystverkets materiale, når dette er relevant i undersøkelsene. Opplysningsplikten går foran den taushetsplikt som vedkommende måtte ha. Dette må ses i sammenheng med tredje ledd, som beskytter vitnet mot at opplysningene blir brukt mot vedkommende i en straffesak, og § 480,som beskytter taushetsbelagte opplysninger ved å pålegge undersøkelsesmyndigheten taushetsplikt.

Etter første ledd annet punktum har den som forklarer seg for undersøkelsesmyndigheten, rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, som kan møte sammen med vedkommende. Bestemmelsen bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 479 tredje ledd annet punktum.

Annet leddviderefører prinsippet i gjeldende sjølov § 480 som pålegger skipsføreren eller rederiet en plikt til å fremlegge nærmere bestemte opplysninger og dokumentasjon. Bestemmelsen er strengt tatt unødvendig, da en slik plikt vil følge allerede av den generelle bestemmelsen i første ledd. Listen over opplysninger mv. i annet ledd er ikke uttømmende, og en plikt til å fremkomme med andre typer relevante opplysninger og dokumenter mv. følger av første ledd. Det kan også i medhold av utkastet § 473 tredje leddgis nærmere regler om dokumenter og opplysninger som skal kreves utlevert.

Tredje leddbestemmer at forklaringer avgitt i henhold til første og annet ledd bare kan brukes til sjøsikkerhetsmessige forhold ( første punktum), og videre at opplysningene ikke kan brukes som bevis mot den som har avgitt forklaringen i en senere straffesak mot vedkommende ( annet punktum). Med «sjøsikkerhetsmessige formål» menes formål knyttet til kartlegging, identifisering og analysering av risikopotensialet innenfor sjøfarten i forbindelse med myndighetenes forebyggende sjøsikkerhetsarbeid.

Til § 478 Forbud mot å fjerne vrakrester mv.

Paragrafen svarer til Sjølovkomiteens forslag til § 474 tredje ledd og setter forbud mot å fjerne vrakrester og annet fra det forulykkede skipet. Overtredelse av forbudet rammes av straffebestemmelsen i utkastet til nytt annet ledd i straffeloven § 414.

Til § 479 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

Paragrafen omhandler undersøkelsesmyndighetens tiltak for å fremskaffe opplysninger. Sjølovkomiteen har en lignende bestemmelse i sitt forslag til § 475.

I Ot.prp. nr. 59 (2003-2004) om endringer i straffeloven, sjøloven m.m (fast promillegrense for større skip, avholdspliktregler for skip i næring, et eget straffebud mot tortur mv.) er det foreslått et nytt kapittel 6 A i sjøloven med nye regler om alkoholpåvirkning, pliktmessig avhold mv. om bord på skip. Det foreslås der en ny § 145 med regler om alkotest, utåndingsprøve og blodprøve. Etter reglene i § 145 kan politiet i visse tilfelle fremstille en person for utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå eventuell påvirkning av alkohol mv. Utkastet § 479 første ledd annet punktum innebærer at også undersøkelsesmyndigheten kan påby slik legeundersøkelse. Utåndningsprøve mv. må eventuelt foretas av politiet etter reglene i sjøloven kapittel 6 A. Om politiet ikke påbyr legeundersøkelse, vil undersøkelsesmyndigheten kunne gjøre det når vilkårene i § 145 er oppfylt.

Annet leddpresiserer at vitneforklaringer og annen informasjon innhentes i slik omfang og på den måten som undersøkelsesmyndigheten finner hensiktsmessig, og gir dermed en konkret presisering av prinsippet om undersøkelsesmyndighetens uavhengighet. Dette prinsippet fremgår generelt av utkastet § 476 første ledd tredje punktum. Departementet vil presisere at annet ledd ikke er ment som noen hjemmel for inngrep mv. som krever hjemmel i lov. Formålet med bestemmelsen er bare å presisere undersøkelsesmyndighetens faglige uavhengighet.

Til § 480 Taushetsplikt

Paragrafen bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 476, men med noen vesentlige endringer i forhold til Sjølovkomiteens forslag, jf. om dette kapittel 11 foran.

Første ledd første punktumpresiserer at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for undersøkelsesmyndigheten. Første ledd annet punktuminneholder en særregel for opplysninger som er undergitt en taushetsplikt som er strengere enn forvaltningslovens regler. En tilsvarende streng taushetsplikt foreslås da gjort gjeldende for undersøkelsesmyndigheten, men slik at opplysningene likevel kan gis videre dersom tungtveiende offentlige interesser tilsier det, eller opplysningene er nødvendige for å forklare årsakene til ulykken. Unntaket for tungtveiende offentlige interesser innebærer særlig at taushetsplikten ikke vil være til hinder for at opplysningene gis videre til andre offentlige myndigheter til bruk i sjøsikkerhetsarbeidet. Unntaket for tilfelle der opplysningene er nødvendig for å forklare ulykkesårsaken tar sikte på at opplysninger om hovedårsaken til sjøulykken skal kunne gis til offentligheten, så langt hovedreglene i forvaltningsloven §§ 13 flg. ikke er til hinder for det. I uttrykket «nødvendig» ligger at slike opplysninger bare skal kunne gis ut til offentligheten dersom forholdet har vært så avgjørende for hendelsesforløpet at noen egentlig forklaring på ulykkesårsaken ikke kan gis uten at forholdet opplyses. Det presiseres at taushetsplikten i forvaltningsloven §§ 13 flg. uansett utgjør en absolutt grense for hvilken informasjon som kan gis ut. Personlige helsemessige forhold som fysisk og psykisk sykdom vil normalt omfattes av den alminnelige taushetsplikten der, og fra denne taushetsplikten er det ikke gjort noe unntak i § 480. Det vil innenfor den alminnelige taushetspliktens grenser ofte bare kunne opplyses at ulykken skyldes at vedkommende led av en sykdomstilstand, men slik at nærmere informasjon om denne tilstanden vil være underlagt taushetsplikt.

Til § 481 Bevisopptak mv.

Paragrafen fastsetter enkelte særregler for adgangen til bevisopptak utenfor rettssak etter reglene i tvistemålsloven kapittel 20. Den regulerer slik bevisopptak i forhold til undersøkelsesmyndigheten ( første ledd), i forhold til andre nordiske lands myndigheter ( annet ledd), og i forhold til rederen og andre berørte parter ( tredje ledd). Det vises til punkt 15.3 foran. Sjølovkomiteen har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse, og den kommer i stedet for komiteens forslag til regler om frivillig sjøforklaring i dens forslag til §§ 482 til 488.

Fjerde leddhar særregler om ved hvilken domstol begjæringen om bevisopptak kan fremsettes. Det vil være opp til den som begjærer bevisopptak om man vil fremsette begjæringen for en domstol som følger av tvistemålsloven § 268, eller om man vil benytte seg av særregelen i utkastet § 481 første ledd annet punktum.

I femte leddvidereføres henvisningen i sjøloven § 476 annet ledd til sjøforklaring i de andre nordiske land, som fortsatt har sjøforklaringsinstituttet i sin lovgivning.

Til § 482 Internasjonale undersøkelser

Paragrafen omhandler internasjonale undersøkelser og bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 481.

Første leddgjelder tilfelle hvor undersøkelsesmyndigheten foretar undersøkelser av sjøulykker som har inntruffet utenfor riket. Dette vil først og fremst være aktuelt ved ulykker med norske skip, jf. utkastet § 472 første ledd. Å samarbeide med norsk utenriksstasjon (første punktum) samt å be om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet (annet punktum) ville undersøkelsesmyndigheten ha mulighet til uten noen slik presisering i, men departementet finner likevel at det er nyttig at dette reflekteres i loven.

Annet ledd angir noen nærmere regler om norske myndigheters undersøkelser i utlandet. Første punktumer et uttrykk for prinsippet i IMO koden om undersøkelse av sjøulykker artikkel 6 nr. 2, jf. punkt 14.2 foran. Bakgrunnen for annet punktumer de hensyn som ble fremhevet av Utenriksdepartementet i høringen, jf. punkt 14.4 foran.

Tredje leddomhandler forholdet til ulykkesundersøkelser som foretas av kyststaten eller av en felles havarikommisjon opprettet av flere berørte stater i fellesskap. Etter første punktumkan undersøkelsesmyndigheten overlate undersøkelsene av en ulykke til en annen særlig berørt stat. Denne adgangen til å overlate undersøkelsene av en sjøulykke til kyststaten gjelder ikke sjøulykker der undersøkelsesmyndigheten etter reglene i § 476 er pliktig til å foreta undersøkelser. Etter annet punktumkan undersøkelsesmyndigheten delta i undersøkelser som gjennomføres av utenlandsk myndighet. I hvilken grad og på hvilken måte det vil være anledning til å delta vil avhenge av reglene i den aktuelle staten, og av hva man ellers er kommet til enighet med myndighetene der om. Tredje punktum gir en særregel for sjøulykker der undersøkelsesmyndigheten i utgangspunktet selv er pliktig til å foreta undersøkelser etter reglene i § 476 annet ledd, men hvor flere berørte stater sammen oppretter en havarikommisjon, slik man valgte å gjøre det i forbindelse med Scandinavian Star. En slik felleskommisjon kan lettest være aktuell der et stort antall passasjerer fra flere land har omkommet. I slike tilfelle kan det være uheldig om den norske havarikommisjonen skulle være pliktig til å foreta egne undersøkelser parallelt, og det foreslås derfor en bestemmelse som fritar undersøkelsesmyndigheten fra undersøkelsesplikten i disse sakene. Bestemmelsen innebærer likevel ikke at undersøkelsesmyndigheten vil være avskåret fra å foreta egne undersøkelser i slike saker. Dette vil være opp til undersøkelsesmyndighetens eget skjønn.

Når det gjelder berørte staters rettigheter i forhold til undersøkelser i Norge, vises til utkastet § 474 og merknadene til den bestemmelsen.

Til § 483 Sakkyndig bistand mv.

Paragrafen fastsetter at undersøkelsesmyndigheten kan benytte sakkyndig bistand, og kan be om bistand fra politiet og andre myndigheter. Bestemmelsen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 479 første ledd annet og tredje punktum. Bestemmelsen innebærer ikke at undersøkelsesmyndigheten kan kreveslik bistand.

Til § 484 Rettigheter for dem som saken angår. Underretning til særlig berørte stater

Paragrafen omhandler plikten til å varsle dem som saken angår og hvilke rettigheter de har under saksbehandlingen. Den bygger på Sjølovkomiteens forslag til §§ 478 og 479.

Etter første ledd første punktumskal undersøkelsesmyndigheten «så vidt mulig» underrette de personer saken angår når den beslutter å iverksette undersøkelser. De som typisk er involvert i selve driften av skipet på en eller annen måte, skipets eier, rederiet, skipsføreren og brukere og assurandører av skipet, er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. «Brukere» av skipet vil typisk kunne være lasteier eller passasjerer. «Andre som saken angår» vil typisk kunne være etterlatte etter en ulykke. Som det fremgår foran i punkt 16.4, vil det neppe være naturlig å anse berørte myndigheter, typisk Sjøfartsdirektoratet og Kystverket, som en som «saken angår» og som derved er berettiget til å være tilstede ved undersøkelsene osv. etter utkastet § 484, annet enn i tilfelle der vedkommende institusjons forhold er direkte gjenstand for gransking i undersøkelsesmyndigheten. Se ellers utkastet § 486, hvor det bl.a. fremgår at Sjøfartsdirektoratet skal underrettes om undersøkelsesmyndigheten iverksetter undersøkelser.

Første ledd annet punktumstiller krav om at underretningen skal gis så snart som mulig, og om at varselet skal opplyse om rettighetene etter annet ledd samt § 485 annet ledd. At underretningen også skal opplyse om retten etter § 485 annet ledd til å få forelagt et utkast til rapport til uttalelse, er viktig. De berørte vil etter utkastet § 485 annet ledd ikke automatisk få tilsendt utkastet til rapport, men må selv aktivt anmode om dette. Det er derfor nødvendig at de gjøres kjent med denne rettigheten på forhånd, slik at de kan benytte seg av den ved å fremsette slik anmodning.

Annet leddregulerer rettighetene under undersøkelsen for dem som skal ha underretning etter første ledd. Etter annet ledd første punktumskal de gis adgang til å fremkomme med opplysninger og synspunkter om sjøulykken og dens årsaksfaktorer før saken avsluttes. Etter a nnet punktumbør de berørte personene gis adgang til å være til stede ved undersøkelsene og har rett til å gjøre seg kjent med dokumentene, så langt undersøkelsesmyndigheten finner at dette kan skje uten hinder for undersøkelsen. Det presiseres at det vil være opp til undersøkelsesmyndighetens eget skjønn å avgjøre om dette vil være til hinder for undersøkelsen. Denne avgjørelsen vil være av prosessuell karakter, og kan ikke påklages etter reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten kan også være til hinder for at de berørte kan være til stede ved undersøkelsene eller gjøre seg kjent med dokumentene, jf. tredje punktum. Dersom undersøkelsesmyndigheten antar at et vitne man skal avhøre kan tenkes å sitte inne med informasjon av en karakter som kan være taushetsbelagt, bør andre berørte personer normalt ikke tillates å være til stede under avhøret. Også i forhold til adgangen til å se dokumenter vil taushetsplikten kunne være til hinder. Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane har hatt som praksis i større saker å innby etterlatte til en felles orientering om undersøkelsene når tiden har vært moden for det. Ofte vil dette være mer hensiktsmessig både for undersøkelsene og for informasjonen til de berørte, enn at de berørte er tilstede ved selve undersøkelsene. Det kan likevel være hensiktsmessig at de berørte gis anledning til å være tilstede ved selve undersøkelsene, om de selv ønsker dette, i tilfelle hvor dette ikke vil være til hinder for undersøkelsene. Havarikommikommisjonen kan også tillate vedkommende å ta med seg en annen person (typisk en rådgiver eller advokat) for å være tilstede ved undersøkelsene. For så vidt gjelder dokumentinnsyn gjelder offentlighetsloven og forvaltningsloven på vanlig måte. Regelen i § 484 annet ledd om retten til å se dokumenter gjør ikke endringer i eller unntak fra reglene der, men kommer i tillegg.

Tredje leddpålegger undersøkelsesmyndigheten å gi underretning til særlig berørte stater. En slik internasjonal varslingsplikt er ny i forhold til Sjølovkomiteens forslag. Begrunnelsen for regelen er at både artikkel 12 i rådsdirektiv 1999/35 og artikkel 8 nr. 2 i IMO-koden om undersøkelse av sjøulykker forutsetter slik underretning. Ved ulykker med skip som omfattes av artikkel 12 i rådsdirektiv 1999/35, skaldet etter tredje ledd første punktumgis underretning til særlig berørt EØS-stat om undersøkelsene. Bestemmelsen viderefører prinsippet i gjeldende sjølov § 486 a fjerde ledd første punktum. I forhold til berørte stater utenfor anvendelsesområdet til rådsdirektiv 1999/35 børdet etter annet punktumgis underretning om undersøkelsene til berørt stat. Departementet finner at det i disse sakene vil føre for langt å pålegge undersøkelsesmyndigheten en like streng plikttil å underrette særlig berørt stat, som i de sakene som omfattes av EU-direktivet. Med mindre særlige forhold gjør det vanskelig å få gitt varsel til de stater som omfattes av annet punktum, bør imidlertid slik varsel gis. Underretning etter annet ledd skal opplyse om den berørte statens rettigheter, jf. tredje punktum.

Til § 485 Undersøkelsesrapport

Paragrafen omhandler undersøkelsesmyndighetens rapport og bygger på Sjølovkomiteens forslag til § 480.

Første leddomhandler rapportens innhold. Undersøkelsesmyndighetens oppgave er å undersøke hendelsesforløpet og årsaksforholdene, samt eventuelt å komme med tilrådinger til myndighetene om tiltak som bør vurderes for å hindre lignende ulykker i fremtiden, jf. utkastet § 473 og kapittel 6 foran. Spørsmål knyttet til skyld og ansvar skal ikke være en del av undersøkelsesmyndighetens mandat, jf. kapittel 8 foran. Bestemmelsene i utkastet § 485 første ledd om rapportens innhold reflekterer undersøkelsesmyndighetens oppgaver.

Etter annet leddskal et utkast til rapport etter anmodning forelegges for de som saken angår, med mindre særlige forhold tilsier at dette ikke gjøres. Unntaket for særlige forhold kan i prinsippet anvendes generelt, slik at utkastet ikke sendes til noen, for eksempel fordi det inntrer særlige forhold som gjør at det ikke er tid til noen slik foreleggelse. Mer praktisk er nok imidlertid at utkastet ikke sendes til en eller flere bestemte personer, på grunn av særlige forhold. Unntaket står i en noe annen stilling enn i Sjølovkomiteens forslag, selv om ordlyden er den samme. Dette skyldes at det i departementets forslag kreves at en person selv anmoder om å få utkastet forelagt seg. Når en person som saken angår etter utkastet § 484 første ledd henvender seg til undersøkelsesmyndigheten for å få seg forelagt utkastet, bør det ganske spesielle grunner til for at undersøkelsesmyndigheten skal kunne nekte dette. Et særlig forhold kan være tidsaspektet, der en person fremsetter sin anmodning så sent i prosessen at det er for liten tid igjen før rapporten etter planen skal være ferdigstilt.

Retten til å få utkastet til rapport forelagt for seg er begrenset til de delene av utkastet til rapport som vedkommende på grunn av sin tilknytning til saken eller undersøkelsene har særlige forutsetninger for å uttale seg om, jf. annet ledd annet punktum. Denne begrensningen innebærer at det bare er personer som selv har kjennskap til forholdene til ulykken eller undersøkelsene, og som derfor kan ha innspill som bidrar til sakens opplysning, som har rett til å få rapportutkastet forelagt seg. En pårørende for eksempel, eller et forsikringsselskap, vil ofte ha stor interesse av selve rapporten, men uten at vedkommende av den grunn vil ha noe å tilføre undersøkelsene. Et vitne som var om bord vil kunne ha noe å bidra med i forhold til hvordan hendelsesforløpet ble opplevet, men ikke når det gjelder tekniske detaljer mv. som vedkommende ikke har noe innblikk i eller kunnskap om. Retten til å få utkastet til rapport forelagt seg, vil derfor for et slik vitne i utgangspunktet bare omfatte de delene av rapporten som berører vedkommende egen forklaring om sjøulykken, samt eventuelt kommisjonens og andres kommentarer og merknader i anledning denne forklaringen. Senere tekniske undersøkelser og vurderinger vil normalt ikke omfattes av vedkommende vitnes rett. At retten til å få utkastet til rapport forelagt seg er begrenset slik, er imidlertid ikke til hinder for undersøkelsesmyndigheten gir en videre tilgang til utkastet til rapport, for eksempel til personer som i utgangspunktet ikke har slik rett. Det er imidlertid grunn til å la undersøkelsesmyndigheten vurdere selv, ut fra sakens omfang og tidspresset for å få rapporten ferdig mv., i hvilken grad man ønsker å gi større tilgang til rapportutkastet enn det man plikter etter utkastet § 485.

I tredjeledd gis en særregel om offentlighet, hvor det slås fast at undersøkelsesmyndighetens utkast til rapport ikke er offentlig. Den endelige rapporten vil være offentlig i henhold til offentlighetslovens regler om dette.

Fjerde leddgjennomfører bestemmelsen i det EØS-tilpassede rådsdirektiv 1999/35/EF artikkel 12 nr. 5 om at rapporten skal meddeles EFTAs overvåkingsorgan.

Undersøkelsesmyndighetens avgjørelser om rapporten, herunder en nektelse av å sende utkastet til rapport til en som har anmodet om det, er en prosessuell avgjørelse, og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Det vil kunne utsette sluttføringen av rapporten betydelig dersom det skulle være anledning til å klage over undersøkelsesmyndighetens avgjørelser under utkastet § 485. For å gjøre det klart at det her ikke gjelder noen klagerett er det derfor presisert i siste leddat undersøkelsesmyndighetens avgjørelser etter utkastet § 485 ikke kan påklages.

Til § 486 Sjøfartsdirektoratets undersøkelse av sjøulykker og andre hendelser

Paragrafen omhandler Sjøfartsdirektoratets undersøkelser av sjøulykker og andre hendelser som involverer skip, se nærmere kapittel 16 foran. Bestemmelsen gir ikke noen selvstendig hjemmel for Sjøfartsdirektoratet til å foreta slike undersøkelser. F.eks. trengs det særskilt lovhjemmel for å pålegge private opplysningsplikt eller andre plikter overfor Sjøfartsdirektoratet. I sine eventuelle undersøkelser av tilfelle som ikke omfattes av begrepet «sjøulykke» i utkastet § 472 eller av sjøulykker som undersøkelsesmyndigheten velger å ikke undersøke, vil Sjøfartsdirektoratet ikke være å anse som «undersøkelsesmyndigheten» etter bestemmelsene i avsnitt II, og vil ikke kunne benytte hjemlene der.

I sine undersøkelser av slike arbeidsulykker som omfattes av begrepet «sjøulykke» i utkastet § 472, men som det hører under Sjøfartsdirektoratet å undersøke i henhold til Kongens bestemmelse etter utkastet § 473 fjerde ledd, vil derimot Sjøfartsdirektoratet være å anse som «undersøkelsesmyndighet» ved anvendelsen av bestemmelsene i kapittel 18 avsnitt II, jf. merknadene til utkastet § 473 fjerde ledd.

Det kan være behov for å regulere Sjøfartsdirektoratets undersøkelser nærmere, og i tredje leddgis derfor en forskriftshjemmel med dette for øyet. Fjerde leddgir regler om undersøkelsesmyndighetens meldeplikt til Sjøfartsdirektoratet. Se nærmere om dette i punkt 13.4 og kapittel 16.

Til andre endringer som foreslås i sjøloven

I sjøloven §§ 489, 493 og 507 gjøres noen konsekvensendringer ved at henvisninger til sjøforklaring og sjøfartsinspektører går ut.

Til lovforslaget del II-IX - endringer i andre lover

Til endringene i lov 14. juni 1884 nr. 3 om beskyttelse av undersjøiske kabler og rørledninger utenfor sjøterritoriet

Lov 14. juni 1884 nr. 3 om beskyttelse av undersjøiske kabler og rørledninger har i § 4 femte og sjette punktum bestemmelser som pålegger skipsføreren å begjære sjøforklaring etter sjøloven § 477, når skipet har ofret et anker, garn eller annet fiskeredskap for å unngå å gjøre skade på undersjøisk telekabel. Bestemmelsene har sammenheng med at fartøyets eier har rett til å bli holdt skadesløs av kabelens eier i disse tilfellene, jf. § 4 første punktum. Femte og sjette punktum om sjøforklaring foreslås opphevet. Departementet anser det ikke naturlig å erstatte reglene med regler om undersøkelser i den faste undersøkelsesmyndigheten.

Til endringene i Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10

I straffeloven § 414 første ledd strykes henvisningen til sjøforklaring.

Det foreslås videre et nytt annet ledd i straffelovens § 414. Bestemmelsen rammer manglende overholdelse av nærmere angitte plikter som legger forholdene til rette for undersøkelsesmyndighetens undersøkelser. Dette gjelder meldeplikten i utkastet til sjøloven § 475 første ledd, plikten til å fremlegge dokumentasjon etter utkastet § 477 annet ledd, plikten til å etterkomme krav fra undersøkelsesmyndigheten etter utkastet § 479 første ledd, og forbudet mot å fjerne gjenstander i strid med utkastet § 478.

Unnlatelse av å oppfylle opplysningsplikten etter utkastet § 477 rammes ikke av straffebudet. Sjølovkomiteen mente en bedre vei å gå i disse tilfellene vil være å begjære bevisopptak for domstolene. Nektelse av å oppfylle opplysningsplikten for domstolene vil kunne straffes etter reglene i domstolsloven § 206.

Brudd på undersøkelsesmyndighetens taushetsplikt vil rammes av straffeloven § 121.

Til endringene i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. (sjødyktighetsloven)

I proposisjonen foreslås dagens ordning med sjøfartsinspektører opphevet, jf. kapittel 18 foran. Dette gjør det nødvendig med endringer i de av sjødyktighetslovens bestemmelser som henviser til sjøfartsinspektørene, nemlig § 3 tredje ledd, § 4 første ledd bokstav a, § 5, § 7, og §§ 16-23.

Det foreslås også en bestemmelse i sjødyktighetsloven ny § 16 som viser til reglene i utkastet til ny § 486 i sjøloven om sjøfartsdirektoratets undersøkelse av sjøulykker. Se nærmere om dette i kapittel 16 foran.

Til endringene i lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene

I domstolsloven § 51 annet ledd strykes henvisningen til sjøforklaring i annet punktum.

Til endringene i lov 30. mai 1975 nr. 18 Sjømannslov

I sjømannsloven § 10 annet ledd, § 18 første ledd og § 30 tredje ledd erstattes henvisningene til sjøforklaring med en henvisning til den nye formen for undersøkelser.

Til endringene i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker

Straffeprosessloven § 55 nr. 4 foreslås endret slik at sjøfartsinspektørene inntas på linje med lensmennene i oppregningen av påtalemyndighetens tjenestemenn. Endringen har sammenheng med at bestemmelsene i sjødyktighetslovens § 17 foreslås opphevet, jf. punkt 18.4 foran. Omfanget av sjøfartsinspektørenes påtalemyndighet vil bli vurdert nærmere. Arbeidsgruppen som har vurdert dette, jf. punkt 18.5 foran, anbefaler at påtaleinstruksens § 2-7 endres slik at sjøfartsinspektørene der gis samme begrensede politimyndighet som lensmennene.

Til endringene i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet

I petroleumsloven § 10-10 fjerde ledd er det i dag henvist til at sjølovens regler om sjøforklaring, samt forskrifter gitt med hjemmel i sjøloven § 485, gjelder tilsvarende så langt de passer. I utkastet foreslås at henvisningen endres, slik at den viser til de nye reglene om undersøkelse av sjøulykker. Dette kan se ut som en mindre redaksjonell endring. Endringen vil imidlertid ha materiell betydning, siden de nye reglene om undersøkelse av sjøulykker på viktige punkter skiller seg fra gjeldende rett.

Til lovforslaget del IX ikrafttredelse

Loven foreslås satt i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det er flere vesentlige organisatoriske forhold som må være brakt i orden før loven kan tre i kraft. For det første må Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane omorganiseres, slik at sjøulykkene legges inn der, og det må være etablert en enhet innenfor havarikommisjonen til å ta seg av sjøulykkene, jf. kapittel 21 foran. For det andre må overføringen av sjøfartsinspektørenes oppgaver til politiet, jf. kapittel 18 foran, herunder endringene i påtaleinstruksen og de nødvendige forskriftene med hjemmel i politiloven, være på plass før loven kan tre i kraft. Det må påregnes noe tid til denne omleggingen, blant annet fordi det vil innebære overflytting av personell (sjøfartsinspektørene). Videre må Sjøfartsdirektoratet legge opp til å overta undersøkelsene av arbeidsulykker, jf. punkt 9.4.2 over. Det vil også avhenge av budsjettmessige forhold når loven vil kunne settes i kraft.

På denne bakgrunn antar departementet at loven vil kunne settes i kraft tidligst første halvår 2006.

Lovutkastet er tilstrekkelig utfyllende til at det ikke er nødvendig å gi noen forskrift som regulerer havarikommisjonens undersøkelser av sjøulykker nærmere, før loven kan tre i kraft. Det er tilstrekkelig med en beslutning av Kongen, jf. utkastet § 473 første ledd, om at Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane skal være undersøkelsesmyndighet, samt om at Sjøfartsdirektoratet skal være undersøkelsesmyndighet for arbeidsulykkene, jf. utkastet § 473 fjerde ledd. Behovet for en nærmere forskriftsregulering av undersøkelsene av sjøulykker kan vurderes etter hvert.