22 Økonomiske og administrative konsekvenser

22.1 Oversikt

Forslaget innebærer administrative konsekvenser for alle de offentlige instansene som i dag er involvert i undersøkelse av sjøulykker, nemlig domstolene, sjøfartsinspektørene, politiet, Sjøfartsdirektoratet, og særskilte undersøkelseskommisjoner. Det vises til drøftelse i kapitlene 16, 18 og 19 foran med hensyn til virkningene for Sjøfartsdirektoratet, sjøfartsinspektørene og politiet. Videre medfører forslaget administrative endringer for den eksisterende Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane, hvor det vil bli opprettet en ny enhet for sjøfarten.

Økonomisk innebærer de foreslåtte endringene innsparinger på den ene siden, og økte utgifter på den andre siden. Det vil bli innsparinger for de institusjonene som i dag forestår undersøkelse av sjøulykker, mens det vil bli et økt ressursbehov i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane når undersøkelser av sjøulykker legges dit, og i Sjøfartsdirektoratet når ansvaret for undersøkelser av arbeidsulykker på skip legges dit. Samlet sett må det påregnes at behovet for budsjettering av undersøkelsene av sjøulykker innenfor Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane, samt av arbeidsuluykkene i Sjøfartsdirektoratet, ikke fullt ut vil dekkes inn gjennom reduksjoner andre steder, jf. nærmere om dette nedenfor i punktene 22.2 til 22.5.

22.2 Domstolene

Tingrettenes arbeid med sjøulykker antas å bli til dels betydelig redusert ved at ordningen med sjøforklaring oppheves. I noen grad vil det nok bli foretatt bevisopptak ved domstolene etter sjøulykker, men i mindre omfang enn det i dag foretas sjøforklaringer. Antallet sjøforklaringer er ujevnt fordelt. De fleste tingretter har sjelden eller aldri noen sjøforklaring, mens andre har flere sjøforklaringer i året. For de tingrettene som har flere sjøforklaringer i året, vil nok endringene merkes i form av noe redusert saksmengde. Reduksjonen antas imidlertid ikke å være så betydelig at det bør få noen umiddelbar betydning for bemanning og budsjetter for de domstolene det gjelder, men de vil være bedre rustet til å ta hånd om avviklingen av andre saker.

22.3 Sjøfartsinspektørene og politiet

At sjøfartsinspektørenes politioppgaver legges inn under politiet, jf. kapittel 18 foran, vil etter departementets vurdering ikke medføre betydelige endringer i det samlede ressursbehovet for straffeprosessuelle etterforskningen av sjøfartsforhold. Det vil imidlertid få budsjetteknisk betydning, da sjøfartsinspektørene i dag ligger administrativt under Sjøfartsdirektoratet og utgiftene til deres virksomhet dekkes over Sjøfartsdirektoratets budsjett, mens dette etter den reformen som foreslås vil ligge under politiets budsjetter.

Det kan komme til å påløpe visse ekstrautgifter når sjøfartsinspektørene overføres til politiet, for eksempel til personaltiltak, flytteutgifter ol. for de seks eksisterende sjøfartsinspektørene. Siden det bare gjelder seks stillinger, vil det ikke være tale om større beløp enn at de kan dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

22.4 Sjøfartsdirektoratet

Når undersøkelsene av arbeidsulykker legges til Sjøfartsdirektoratet, jf. punkt 9.4.2 foran, vil dette antakelig medføre behov for å utvide staben i direktoratet med to personer for å foreta disse undersøkelsene. Lønns- reise og andre utgifter i den forbindelse anslås å utgjøre rundt 800 000 kr. i årlige kostnader i Sjøfartsdirektoratet, men dette vil også avhenge av hvilke og hvor mange ulykker som skjer. Muligens bør undersøkelsene av arbeidsulykker utgjøre en egen enhet med en viss uavhengighet, for eksempel ved at enheten på en eller annen måte knyttes til Rådet for arbeidstilsynet for skip. Dette vil bli vurdert nærmere.

Det vil ikke bli nødvendig for Sjøfartsdirektoratet å opprette et nytt undersøkelsesorgan for de sjøulykkene som faller utenfor undersøkelsesmyndighetens ansvarsområde, jf. kapittel 16 foran. Som Sjøfartsdirektoratet selv har påpekt i høringen (jf. punkt 16.3 foran), har direktoratet allerede kompetanse og et apparat til å håndtere dette. Det ligger utenfor rammen for proposisjonen her å ta stilling til i hvilken grad det eventuelt bør foretas slike undersøkelser av mindre alvorlige ulykker i regi av direktoratet, og hva det eventuelt vil bety ressursmessig hvilken linje direktoratet legger seg på her.

Rapporteringen til Sjøfartsdirektoratet av sjøulykker og andre hendelser kan videreføres innenfor de samme rutiner mv. som i dag, selv om sjøfartsinspektørene overflyttes til politiet.

22.5 Utvidelsen av Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane til å omfatte også sjøfart

Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane vil bli utvidet til å omfatte en egen enhet for sjøulykker. Som det fremgår foran i kapittel 21, legger departementet til grunn at det bør opprettes fire til seks nye faste stillinger i Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane for undersøkelser av sjøulykker. Dette vil antakelig innebære lønnskostnader på mellom 2,5 og 3,5 millioner kr. pr. år. Reiseutgifter, kontorkostnader og utstyr, samt diverse andre kostnader i forbindelse med undersøkelsene kommer i tillegg. Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane har beregnet at dette vil kunne utgjøre ca. mellom 4 og 5 millioner kr. pr. år for sjøulykkene. I tillegg kommer kostnader til spesielle tekniske analyser ol. Det kan vanskelig angis eksakte tall for slike kostnader, da dette vil variere betydelig år for år, avhengig av hvilke ulykker som skjer. Denne type utgifter vil påløpe uansett hvordan undersøkelsene organiseres, men det er sannsynlig at det vil ha en viss synergieffekt, som kan medføre visse besparelser, at undersøkelsene skjer i regi av en felleskommisjon. Utgiftene til undersøkelsene av Sleipner-ulykken kom samlet på rundt 18 millioner kr. Av dette beløpet utgjorde utgifter til heving av vraket og innkjøpte tekniske undersøkelser og analyser mv. størstedelen av beløpet. Utgifter til lønn og administrasjon utgjorde grovt regnet rundt 25 pst. av kostnadene.

Behovet for å opprette særskilte undersøkelseskommisjoner som for eksempel etter Sleipner-ulykken, vil bortfalle. Det vil innebære en administrativ innsparing fordi undersøkelser i en felles havarikommisjon antas å bli langt mer ressurseffektive enn i særskilte kommisjoner. Innsparingen lar seg vanskelig beregne, fordi også dette avhenger av hvilke ulykker vi får i fremtiden. Som nevnt over vil imidlertid utgifter til heving av vrak og tekniske undersøkelser mv., som utgjorde mesteparten av utgiftene etter Sleipner-ulykken, ikke reduseres betydelig selv om undersøkelsens skjer i en fast havarikommisjon. Midler til slike særskilte undersøkelseskommisjoner har i sin helhet vært dekket inn utenfor Justisdepartementets ordinære budsjettrammer.

22.6 Private

Endringene antas ikke å få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for private.

Den viktigste konsekvensen av forslaget vil være at forholdene blir lagt bedre til rette for ulykkesundersøkelser som gir et godt grunnlag for det forebyggende sjøsikkerhetsarbeidet. På sikt vil dette kunne spare så vel det offentlige som private for betydelige kostnader og andre ulemper, dersom man oppnår det som er målet, nemlig å bedre sjøsikkerheten og derved å bidra til å hindre at ulykker skjer.