10 Gjennomføring av direktivets regler om angrerett
10.1 Innledning
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 inneholder regler om forbrukerens rett til å gå fra kredittavtalen uten å oppgi noen grunn for dette. Direktivet omtaler denne retten som en angrerett.
I norsk rett inneholder verken finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven regler om en slik rett til å gå fra avtalen. Derimot inneholder angrerettloven kapittel 5 A bestemmelser om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester. Bestemmelsene kommer til anvendelse ved fjernsalg eller ved salg utenfor fast utsalgssted. Bakgrunnen for bestemmelsene er delvis en gjennomføring av direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 5 regulerer forholdet mellom bestemmelsene i de to direktivene.
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 1 bestemmer at forbrukeren ikke lenger er bundet av en avtale om tilknyttet kreditt dersom forbrukeren har gjort bruk av en angrerett basert på fellesskapsretten i forbindelse med avtale om levering av en vare eller tjenesteytelse.
10.2 Gjeldende rett
I utredningen punkt 5.8.3 side 84-85 uttaler utvalget følgende om gjeldende rett:
«Verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder regler om angrerett. I angrerettloven kapittel 5A er det regler om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester. Bestemmelsene gjelder imidlertid bare «ved salg av varer og tjenester til forbrukere, når selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted», jf. angrerettloven § 1. Lovens kapittel 5A omhandler i hovedsak angrerett ved avtale om fjernesalg av finansielle tjenester, og er i grove trekk resultat av gjennomføring av direktiv 2002/65/EF. Dessuten inneholder kapitlet enkelte bestemmelser om angrerett knyttet til avtaler om finansielle tjenester inngått ved salg utenfor fast utsalgssted (§§ 22e og 22f).
Bestemmelsene i angrerettloven kapittel 5 A omhandler tematisk de samme forhold som forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1. Den nærmere reguleringen av de enkelte temaene er imidlertid ikke helt lik. I det følgende vil utvalget gi en kortfattet oversikt over reguleringen i angrerettloven kapittel 5A.
Angrerettloven § 22a knesetter en angrerett ved avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg. Angrefristen er som hovedregel 14 dager. For avtaler om livsforsikring og individuelle pensjonsavtaler er fristen 30 dager.
I angrerettloven § 22b blir det gjort enkelte unntak fra angreretten, herunder for tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden. Unntakene er primært et resultat av direktivets totalharmonisering.
Angrerettloven § 22c gir regler om gjennomføring av angreretten. Blant annet blir det presisert at utøvelse av angrerett medfører at partenes oppfyllelsesplikter faller bort. Bestemmelsen fastsetter også en restitusjonsplikt og en hjemmel for å pålegge forbrukeren å betale for den tjenesten som faktisk er levert. I denne sammenheng blir det bestemt at det beløpet forbrukeren skal betale 'skal stå i rimelig forhold til omfanget av den tjenesten som allerede er levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse', jf. angrerettloven § 22c annet ledd annet punktum. I angrerettloven § 22c femte ledd heter det at forbrukeren 'skal snarest mulig og senest i løpet av 30 kalenderdager tilbakeføre ethvert beløp og/eller formuesgode som han eller hun har mottatt', og at fristen 'løper fra den dagen forbrukeren sender melding om bruk av angreretten'. Loven gir ikke noen eksplisitt regel om plikt for forbrukeren til å betale renter, sml. forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b).
I angrerettloven § 22d er det bestemmelser om at utøvelse av angreretten etter § 22a medfører bortfall av tilknyttet fjernsalgsavtale om tjenester som skal ytes av den som skal yte den finansielle tjenesten, eller av en annen enn den som yter den finansielle tjenesten på grunnlag av avtale mellom denne tredjemannen og den som yter den finansielle tjenesten.
Angrerettloven § 22e omhandler angrerett ved avtale om finansielle tjenester som har blitt inngått utenfor fast utsalgssted, mens § 22f inneholder regler om gjennomføring av slik angrerett. Etter § 22f tredje ledd gjelder § 17 tilsvarende. Denne bestemmelsen, som direkte gjelder angrerett ved kjøp av varer, lyder slik:
'Når forbrukeren benytter angreretten etter §11, skal avtaler om kreditt som helt eller delvis dekker kjøpesummen, oppheves vederlagsfritt, dersom kreditten ytes av selgeren. Er avtalen helt eller delvis oppfylt av noen av partene, skal det mottatte tilbakeføres.
Første ledd gjelder tilsvarende når kreditten ytes av en tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren. Selgeren skal gi melding til kredittyteren umiddelbart etter at melding om bruk av angreretten er mottatt.'»
10.3 Direktivet
I utredningen punkt 5.8.2 side 82-84 uttaler utvalget følgende om forståelsen av direktivet artikkel 14 og 15 nr.1:
« 5.8.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 - vilkår for utøvelse av angrerett
Artikkel 14 omhandler vilkårene for angrerett ved kredittavtaler og virkningene av at det blir gjort bruk av angrerett. Bakgrunnen for statuering av rett til å gå fra kredittavtale synes i stor grad å være en sammenhengsbetraktning til regler om angrerett ved avtale om finansielle tjenester, jf. fortalens punkt 34:
'Med henblikk på en tilnærmelse af procedurerne for udøvelse af fortrydelsesretten på områder, der ligner hinanden, bør det fastsættes en fortrydelsesret, uden betaling af bod og uden forpligtelse til at give en begrundelse, på vilkår svarende til dem, der er fastsat i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2002/65/EF af 23. september 2002 om fjernsalg af finansielle tjenesteydelser til forbrugerne.'
Hovedforskjellen mellom angrerett etter direktiv 2002/65/EF artikkel 6 (angrerettloven § 22a) og angrerett etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 14, er at sistnevnte gjelder generelt for kredittavtaler, mens nevnte artikkel 6 gjelder avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg.
Artikkel 14 nr. 1 statuerer angreretten: 'Forbrugeren har en frist på fjorten kalenderdage til at fortryde kreditaftalen uden nogen begrundelse.'
Kortere frist enn 14 kalenderdager kan tenkes. Dette fremgår av artikkel 14 nr. 2, som lyder slik:
'Når national lovgivning i tilfælde af tilknyttede kreditaftaler, jf. artikel 3, litra n), på tidspunktet for dette direktivs ikrafttræden fastslår, at midler ikke kan stilles til rådighed for forbrugeren før utdløbet af en bestemt frist, kan medlemsstaterne undtagelsesvis fastsætte, at fristen i stk. 1 i nærværende artikel kan forkortes til denne specifikke frist på udtrykkelig anmodning fra forbrugeren.'
I forlengelsen av dette kan det også vises til artikkel 14 nr. 7, hvor det er bestemt at artikkel 14 ikke berører nasjonal lovgivning om at oppfyllelsen av en avtale først kan påbegynnes etter et nærmere angitt tidspunkt.
I det følgende skal utvalget se nærmere på hovedregelen om 14 dagers angrefrist. Det første spørsmålet er når fristen starter sitt løp. Etter artikkel 14 nr. 1 annet avsnitt bokstav a) og b) løper fristen fra det seneste av følgende tidspunkter: i) den dag kredittavtalen ble inngått; ii) den dag forbrukeren mottok avtalevilkårene og opplysninger i henhold til artikkel 10, herunder opplysninger om angrerett.
Fristens lengde er 14 dager, og det fremgår tydelig av artikkel 14 nr. 1 første og andre avsnitt at fristen regnes i kalenderdager. Hvis fristens utgangspunkt er kl. 0900 en mandag, er den ikke utløpt ett minutt over ni 14 dager deretter, men tidligst ved kontortidens slutt 14 dager deretter.
Fristavbrudd er regulert i artikkel 14 nr. 3 og lyder slik:
'Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesret
skal vedkommende med henblikk på faktisk udøvelse af fortrydelsesretten meddelle kreditgiveren dette inden udløbet af den i stk. 1 omhandlede frist efter de anvisninger vedkommende har modtaget fra kreditgiveren i henhold til artikel 10, stk. 2, litra p), på en måde, som har beviskraft i henhold til national lov. Fristen betragtes som overholdt, hvis meddelelsen, såfremt den er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium, som kreditgiveren råder over og har adgang til, er blevet afsendt inden fristens udløp, og
betaler vedkommende kreditgiveren kapitalen og de renter, der er påløbet fra den dato, hvor kreditmuligheden ble udnyttet, til den dato, hvor kapitalen betales tilbage, uden unødig forsinkelse og senest tredive kalenderdage efter at have sendt kreditgiveren meddelelsen om udøvelse af fortrydelsesretten. Renterne beregnes på grundlag af den aftalte debitorrente. Kreditgiveren har ikke ret til nogen anden kompensation fra forbrugeren i tilfælde af udøvelse af fortrydelsesretten, bortset fra kompensation for eventuelle omkostninger, som kreditgiveren har betalt til offentlige myndigheder, og som ikke kan refunderes.'
Fordi annet punktum i bokstav a) angir hva som skal til for at fristen skal anses overholdt, og fordi bokstav a) og b) er knyttet sammen med 'og', kan det hevdes at forbrukerens rettidige betaling etter bokstav b) er et vilkår for utøvelse av angreretten. Det er imidlertid også mulig å forstå bokstav b) slik at den bare angir rettsvirkningene av at forbrukeren har benyttet angreretten. Utvalget antar at det er denne løsningen som er den riktige. Utvalget vil her peke på at bestemmelsen om fristavbrudd er ment å ivareta kredittgiverens behov for å få vite om angreretten blir benyttet, og at dette hensynet må anses ivaretatt dersom melding blir sendt i samsvar med bestemmelsen i artikkel 14 nr. 3 bokstav a). Dersom forbrukeren ikke oppfyller sin betalingsforpliktelse etter artikkel 14 nr. 3 bokstav b) vil dette kunne sanksjoneres på vanlig måte, herunder med forsinkelsesrente.
Bestemmelsen om fristavbrudd i artikkel 14 nr. 3 bokstav a) reiser spørsmål om eksakt fastsettelse av tidspunktet for fristavbrudd og om det gjelder formkrav for forbrukerens melding om bruk av angreretten.
Når det gjelder spørsmålet om formkrav, kan for det første vises til artikkel 14 nr. 3 bokstav a) annet punktum, som gir en bestemmelse om fristavbrudd «såfremt [meddelelsen om bruk av angrerett] er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium...». Forutsetningsvis synes å følge at forbrukeren kan velge å gi muntlig meddelelse. Artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum kan sies å trekke i samme retning. Her heter det at utøvelse av angreretten skjer ved at forbrukeren gir kredittgiveren melding 'på en måde, som har beviskraft i henhold til national lov'. En muntlig melding har beviskraft i norsk rett, ettersom norsk rett opererer med et prinsipp om fri bevisbedømmelse. Utvalget antar på denne bakgrunn at direktivet ikke stiller opp krav om skriftlig melding. En annen sak er at sitatet fra artikkel 14 nr. 3 bokstav a) like ovenfor, synes å gi rom for nasjonal valgfrihet med hensyn til å stille opp et krav om skriftlig melding.
Når det gjelder tidspunktet for fristavbrudd, kan det for det første vises til artikkel 14 nr. 3 bokstav a) andre punktum, som lyder slik:
'Fristen betragtes som overholdt, hvis meddelelsen, såfremt den er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium, som kreditgiveren råder over og har adgang til, er blevet afsendt inden fristens udløp...'
I slike tilfeller hvor meldingen gis skriftlig, skjer fristavbrudd når forbrukeren har sendt meldingen. Av dette følger at kredittgiveren har forsendelsesrisikoen. Ved bruk av muntlig melding skjer fristavbrudd når forbrukeren har meddelt kredittgiveren at han ønsker å utøve angreretten, jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum. I slike tilfeller vil meldingen vanligvis komme til kredittgiverens kunnskap samtidig som den kommer frem til ham. Ved avgjørelsen av når fristavbrudd har skjedd kan det oppstå spørsmål om representasjon og identifikasjon på kredittgiverens side. Slik spørsmål må løses på grunnlag av alminnelige regler om representasjon.
5.8.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1 - virkninger av utøvelse av angrerett
Angrerett innebærer rett til å gå fra avtalen uten noen begrunnelse. Bruk av angrerett medfører følgelig bortfall av partenes oppfyllelsesforpliktelser. Dette er ikke sagt uttrykkelig i direktivet, men må anses som opplagt.
Dersom angreretten utøves uten at kredittmuligheten har blitt utnyttet, oppstår ingen særskilte spørsmål vedrørende virkningene av utøvelse av angrerett.
For det tilfellet at kredittmuligheten har blitt utnyttet bestemmer artikkel 14 nr. 3 bokstav b) første punktum følgende:
'Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesret... betaler vedkommende kreditgiveren kapitalen og de renter der er påløbet fra den dato, hvor kreditmuligheden blev udnyttet, til den dato, hvor kapitalen betales tilbage...'
Forbrukeren er følgelig underlagt en restitusjonsplikt, dvs. at han skal tilbaketale kapitalen. I tillegg skal han betale påløpte renter, og renteperioden løper fra kredittmuligheten ble utnyttet til kapitalen har blitt tilbakebetalt. I bokstav b) annet punktum heter det at rentene skal 'beregnes på grundlag af den aftalte debitorrente'. Betalingsplikten skal følgelig beregnes på basis av nominell rente, ikke effektiv rente. Denne tolkningen underbygges for så vidt av bestemmelsen i bokstav b) tredje punktum:
'Kreditgiveren har ikke ret til nogen anden kompensation fra forbrugeren i tilfælde af udøvelse af fortrydelsesretten, bortset fra kompensation for eventuelle omkostninger, som kreditgiveren har betalt til offentlige myndigheder, og som ikke kan refunderes'.
Kredittgiveren kan følgelig ikke kreve etableringsgebyr eller lignende; han kan i utgangspunktet kun kreve kapitalen tilbakebetalt pluss påløpte nominelle renter. Andre kredittkostnader kan ikke kreves, bortsett fra utgifter som kredittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, og som kredittgiveren ikke kan kreve refundert fra myndighetene. Ved avgjørelsen av om utgiftene «kan refunderes» må det ses hen til for det første om det finnes rettslig grunnlag for krav om restitusjon. Hvis slikt grunnlag eksisterer, kan utgiftene prinsipielt sett kreves refundert. Dette er tilstrekkelig for å nekte kredittgiveren å kreve utgiftene kompensert fra forbrukeren, slik at kredittgiveren har søksmålsrisikoen overfor offentlige myndigheter: Hvis det (ut fra en prejudisiell vurdering) er hjemmel for krav på restitusjon overfor offentlige myndigheter, kan kredittgiveren ikke i første omgang kreve kompensasjon av forbrukeren, og deretter refundere disse kostnadene til forbrukeren dersom det faktisk oppnås tilbakebetaling fra offentlige myndigheter.
Forbrukeren skal betale 'uden unødig forsinkelse og senest tredive kalenderdage efter at have sendt kreditgiveren meddelelsen om udøvelsen af fortrydelsesretten', jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav b). Bestemmelsen angir en forfallsregel; kredittgiveren behøver følgelig ikke å fremsette påkrav for å frembringe forfall. På den annen side forfaller plikten til å tilbaketale kapitalen med tillegg av rente først etter at forbrukeren har gitt melding om utøvelse av angreretten. Alternativet 'uden unødig forsinkelse' tilsier at betaling skal skje snarest etter at angreretten er utøvd, med mindre forbrukeren har behov for tid til å skaffe betalingen til veie, f.eks ved å oppta kreditt. Den tiden som med rimelighet går med til slikt, kan ikke regnes som 'unødig forsinkelse'. Men forbrukeren har under ingen omstendigheter mer enn 30 kalenderdager på seg til å gjøre opp for seg. Har han ikke gjort opp for seg innen denne absolutte fristen, vil det inntreffe betalingsmislighold uten hensyn til årsaken til manglende betaling.
Ved inngåelsen av kredittavtale kan det være at kredittkunden også inngår avtale om såkalt aksessorisk tjenesteytelse i form av f.eks. forsikring eller opprettelse av bankkonto. Etter omstendighetene kan inngåelse av avtale om aksessorisk tjenesteytelse være en betingelse for kredittavtalen. Uavhengig av om inngåelsen av avtalen om aksessorisk tjenesteytelse var en betingelse for å oppnå kreditt, er det typisk slik at forbrukerens behov for den aksessoriske tjenesteytelsen faller bort dersom kredittavtalen faller bort som følge av utøvelse av angreretten etter artikkel 14 nr. 1. Derfor bestemmer artikkel 14 nr. 4 at forbrukerens plikter etter en avtale om aksessorisk tjenesteytelse faller bort ved utøvelse av angrerett, såfremt tjenesteytelsen 'ydes af kreditgiveren eller af tredjemand på grundlag af en overenskomst mellem tredjemanden og kreditgiveren'. Slikt bortfall synes ikke å være betinget av at inngåelsen av avtalen om aksessorisk tjenesteytelse var en forutsetning for kredittavtalen.
En liknende situasjon har man der forbrukeren - i medhold av angrerettloven - utøver angrerett ved kjøps- eller tjenesteavtale og det til denne avtalen er knyttet en kredittavtale. I slike tilfeller er forbrukeren 'ikke længere bundet af en tilknyttet kreditaftale', jf. artikkel 15 nr. 1.»
Som det fremgår av sitatet, har utvalget i forbindelse med sin fremstilling av direktivet reist enkelte spørsmål om hvordan direktivet skal forstås. Departementet vil gjøre rede for sitt syn på direktivtolkingen i punkt 10.6 nedenfor.
10.4 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår å gjennomføre direktivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1 om angrerett i finansavtaleloven kapittel 3 som en egen bestemmelse, se utvalgets forslag til § 58. Videre foreslår utvalget å presisere i angrerettloven § 22 a at finansavtalelovens regel gjelder for angrerett ved kredittavtaler.
Om utvalgets nærmere vurderinger og forslag fremgår følgende i utredningen punkt 5.8.4 side 85-86:
«Fordi verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder regler om angrerett, og fordi virkeområdet for reglene i angrerettloven kapittel 5A er begrenset i henhold til angrerettloven § 1, er det klart at gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 vil innebære noe nytt i norsk rett.
Utvalget legger til grunn at en 'kreditaftale' i direktivets forstand vil kunne falle inn under definisjonen av 'finansielle tjenester' i angrerettloven, jf. lovens definisjon i § 6 første ledd bokstav f): 'enhver tjeneste som har karakter av bank-, kreditt-, forsikrings-, individuell pensjons-, investerings- eller betalingstjeneste'.
Dersom 'kreditaftale' inngås ved fjernsalg eller ved avtale utenfor fast utsalgssted, må det tas stilling til om hjemmel for angrerett er å finne i angrerettloven eller forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og lovbestemmelse(r) som gjennomfører denne i norsk rett. Det følger av artikkel 14 nr. 5 at hjemmelen for angrerett i slike tilfeller er å finne i forbrukerkredittdirektivet artikkel 14. Det vil si at forbrukerkredittdirektivets virkeområde omfatter kredittavtaler generelt, også slike som er inngått ved fjernsalg eller ved avtale utenfor fast utsalgssted, jf. direktivets artikkel 2. Med andre ord vil artikkel 14 gå foran bestemmelser i angrerettloven som behandler samme spørsmål som artikkel 14.
En kan likevel velge å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1 i angrerettloven, eventuelt med en henvisningsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Hensynet til å samle lovbestemmelser om angrerett i én lov, taler for slik gjennomføring. Utvalget har likevel kommet til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 i finansavtaleloven kapittel 3. Slik gjennomføring sikrer at bestemmelser som omhandler opphør av kredittavtaler, blir samlet i ett lovkapittel. Dessuten ville det antagelig skape lovtekniske utfordringer å innarbeide artikkel 14 i angrerettloven, hovedsakelig fordi også angrerettloven kapittel 5A har bakgrunn i totalharmoniserende direktiv. En måtte i så fall være ytterst forsiktig med å endre på teksten i kapittel 5A samtidig som en måtte påse korrekt gjennomføring av artikkel 14 og 15 nr. 1. Dette kunne tenkes å medføre behov for nyanseringer av lovtekst som omhandler det samme temaet i samme paragraf. Endelig peker utvalget på at gjennomføring av artikkel 14 i angrerettloven ville ha medført en grunnleggende endring i denne lovens virkeområde; avgrensningen til avtaler inngått ved fjernsalg eller utenfor fast utsalgssted, kunne ikke lenger ha blitt gjort gjeldende på generell basis. En slik endring ville kunne skape usikkerhet om angrerettlovens virkeområde.
Utvalget foreslår en ny regel om angrerett til gjennomføring av direktivet inntatt i finansavtaleloven § 58.»
10.5 Høringsinstansenes syn
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har innvendinger til utvalgets forslag til bestemmelse om angrerett. Disse høringsinstansene mener det er behov for enkelte unntak fra angreretten og uttaler følgende om dette:
«Etter utkastet har forbrukeren rett til å gå fra kredittavtalen ved å gi melding til kredittgiveren innen 14 kalenderdager. Angrerett ved kjøp av visse finansielle tjenester byr på en del utfordringer grunnet disse tjenestenes særlige karakter. Det vises til at kursene gjerne settes i et likvid marked som endrer seg fra dag til dag om ikke oftere. Faren for spekulasjon og illojal atferd tilsier unntak fra angreretten for visse typer finansielle tjenester. Det er følgelig behov for en unntaksbestemmelse i § 58, der det klart fremgår at angreretten ikke gjelder ved produkter det er knyttet markedsrisiko til. Med markedsrisiko siktes det til tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyter ikke har innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden. Dette gjelder typisk for fastrenteavtaler, valutalån og lignende.
Direktivet er ikke til hinder for at det gjøres unntak for lån sikret med pant eller annen rettighet (f eks borettslagsenheter) i fast eiendom og for lån over EUR 75.000. Vi mener det heller ikke bør være angrerett på slike lån. En angrerett vil her kunne skape uoversiktlige situasjoner i forhold til tredjemenn mv. Det vises til tilsvarende vurderinger som ledet til utformingen av angrerettloven § 22b første ledd bokstav a og d. Disse hensyn gjør seg tilsvarende gjeldende her. Vi tillegger at forbrukeren til enhver tid også er beskyttet ved en rett til å innfri kreditten. Forbruker står normalt fritt til å nedbetale. Vi vil etter dette foreslå et unntak fra angreretten for kreditt som det er knyttet markedsrisiko til. Dette kan for eksempel løses ved et unntak fra angreretten for lån over 75.000 euro/600.000 kroner og som det er heftet markedsrisiko ved. Det antas at dette ville fange opp det alt vesentlige av markedet for så vel fastrentelån som valutalån.»
10.6 Departementets vurdering
Departementet vil innledningsvis knytte noen bemerkninger til forståelsen av direktivet artikkel 14 om angrerett. Etter artikkel 14 har forbrukeren en frist på 14 kalenderdager til å benytte seg av angreretten. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at fristen løper til utløpet av kontordagen 14 dager etter at fristen tar til å løpe. Fristens utgangspunkt angis i artikkel 14 nr. 1 bokstav a og b. Fristen løper fra det seneste av følgende tidspunkter: den dag da kredittavtalen ble inngått (bokstav a), eller den dag forbrukeren mottok avtalevilkårene og opplysninger i henhold til artikkel 10 (bokstav b). Når det gjelder hva som skal til for å avbryte fristen, legger departementet som utvalget til grunn at regelen om fristavbrudd følger av artikkel 14 nr. 3 bokstav a, mens artikkel 14 nr. 3 bokstav b kun gjelder virkningene av at angreretten benyttes. Etter direktivet artikkel 14 nr. 3 bokstav a skal forbrukeren varsle kredittgiveren innen angrefristen på 14 dager dersom angreretten benyttes. Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at direktivet ikke oppstiller noe krav om at varselet skal være skriftlig. Også en muntlig meddelelse vil tilfredsstille direktivets krav til fristavbrudd, jf. formuleringen «på en måte som kan godtgjøres i samsvar med nasjonal lovgivning». I tilfeller der forbrukeren gir kredittgiveren skriftlig varsel, skjer fristavbruddet når forbrukeren har sendt varselet.
Når det gjelder virkningene av at angreretten benyttes, følger disse av artikkel 14 nr. 3 bokstav b. Kredittgiveren kan i utgangspunktet kun kreve tilbakebetalt kapitalen samt påløpte renter fra kredittmuligheten ble benyttet til kapitalen blir tilbakebetalt. Andre kredittkostnader kan ikke kreves, for eksempel etableringsgebyr og lignende, jf. direktivets formulering «kredittyter skal ikke ha rett til annen kompensasjon». Kredittgiveren kan imidlertid kreve kompensasjon for utgifter som er blitt betalt til offentlige myndigheter, og som kredittgiveren ikke kan kreve refundert fra myndighetene. Avgjørende her vil være om det finnes et rettslig grunnlag for krav om restitusjon, jf. utvalgets merknader om dette ovenfor.
Etter direktivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b skal forbrukeren betale «uten unødig opphold og senest 30 kalenderdager etter at forbrukeren har sendt varselet om at forbrukeren går fra avtalen». Hva som utgjør et «unødig opphold», må vurderes konkret. Forbrukeren har under ingen omstendigheter mer enn 30 kalenderdager på seg til å gjøre opp for seg. Oversittes fristen, vil dette utgjøre et betalingsmislighold.
Departementet viser til utvalgets merknader i utredningen punkt 5.8.2 side 84 vedrørende forståelsen av direktivet artikkel 14 nr. 4 om tilfeller hvor det er en tilleggstjeneste knyttet til kredittavtalen, og slutter seg til denne forståelsen.
Når det gjelder gjennomføringen av direktivet artikkel 14 i norsk rett, har departementet i likhet med utvalget kommet til at bestemmelsen om angrerett bør tas inn i finansavtaleloven kapittel 3, jf. departementets lovforslag § 51 b. Etter departementets syn hører den generelle reguleringen av angrerett ved kredittavtaler naturlig sammen med finansavtalelovens øvrige bestemmelser om kredittavtaler.
I høringen tar Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen til orde for at det bør gjøres enkelte unntak fra angreretten for å hindre spekulasjon ved kredittavtaler tilknyttet markedsrisiko. Som eksempler på slike avtaler nevnes avtaler om fastrentekreditt og valutalån. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen foreslår som løsning at det ikke skal gjelde en angrerett ved kredittavtaler over 75 000 euro som det hefter markedsrisiko ved.
Departementet vil innledningsvis bemerke at det i utgangspunktet kan synes som en selvmotsigelse at angreretten skal gjelde også ved avtaler om fastrentekreditt. Det som særpreger slike avtaler, er at partene har avtalt en fordeling av risikoen. Departementet vil likevel påpeke at direktivet selv inneholder bestemmelser som både omhandler fastrentekreditt (artikkel 16) og angrerett (artikkel 14). Direktivet oppstiller ikke noe unntak fra bestemmelsen om angrerett, noe som kan tyde på at EU-lovgiveren har ansett det som uproblematisk at angreretten skal gjelde for alle typer kredittavtaler. Se til sammenligning direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester hvor det uttrykkelig fremgår av direktivet hvilke finansielle tjenester angreretten ikke skal gjelde for.
På den annen side gjør forbrukerkredittdirektivet unntak for visse kredittavtaler. Medlemsstatene står i disse tilfellene fritt til å velge hvilke regler som skal gjelde. Direktivet åpner dermed også for å fastsette at enkelte bestemmelser ikke skal gjelde i de kredittsituasjonene som faller utenfor direktivets virkeområde. Departementet viser til at angreretten etter gjeldende rett ikke er ansett for å gjelde for fastrentelån, jf. angrerettloven § 22 b bokstav a. Det vises til de vurderinger som ble gjort av dette spørsmålet i Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) side 44 flg. Departementet kan ikke se at de hensyn som den gang gjorde seg gjeldende, står i en annen stilling i dag. Departementet går dermed inn for å videreføre ordningen med at det ikke skal være angrerett på fastrentekreditt. Når angreretten nå utvides til å gjelde ikke bare i fjernsalgstilfellene, men også i situasjoner med en mer tradisjonell avtaleinngåelse, tilsier dette etter departementets syn i enda større grad enn tidligere at mulige nasjonale begrensninger i angreretten opprettholdes. I lys av høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen, samt direktivets avgrensning av kredittsituasjoner som faller utenfor direktivet, går departementet etter dette inn for å gjøre et begrenset unntak fra angreretten for fastrentetilfellene. Unntaket vil etter lovforslaget gjelde for fastrentekreditt over 700 000 kroner, jf. direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav c, jf. artikkel 28 nr. 1. Departementet ser det ikke naturlig å la unntaket omfatte mer enn fastrentekreditt da det er slike situasjoner som synes mest praktiske i forbrukerforhold.
For øvrig foreslår departementet i likhet med utvalget å innta en henvisningsbestemmelse i angrerettloven kapittel 5 A, som presiserer at finansavtaleloven § 51 b om angrerett gjelder for kredittavtaler etter finansavtaleloven. Departementet har imidlertid valgt en annen lovteknisk løsning enn utvalget, jf. nærmere om dette i merknaden til ny § 22 g i angrerettloven, jf. punkt 20 i proposisjonen.
Når det gjelder direktivet artikkel 14 nr. 2, 6 og 7, kan departementet ikke se at disse bestemmelsene krever gjennomføring i norsk rett. Heller ikke utvalget har foreslått dette.