8 Gjennomføring av direktivets regler om opplysningsplikt under kredittforholdet, særlig om endring av og varsel om endring av kredittvilkår

8.1 Gjeldende rett

I utredningen på side 74-77 uttaler utvalget følgende om gjeldende rett vedrørende opplysningsplikt under kredittforholdet mv:

« 5.6.3.1. Kredittkjøpsloven

Spørsmål om opplysningsplikt under kredittforholdet er i liten grad regulert i kredittkjøpsloven. Den eneste bestemmelsen som direkte omhandler spørsmålet, er lovens § 5b, som lyder slik:

'Kjøperen skal sendes melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes.'

Etter denne bestemmelsen er avsendelse av varsel en betingelse for iverksettelse av endring i renter eller andre kredittkostnader. Det gjelder varslingsplikt ikke bare ved endring i renter, men også ved endring i andre kredittkostnader.

Loven gir ikke kredittgiver noen ensidig rett til å endre kredittkostnadene. Slik rett må være avtalt.

Etter § 5b skal kredittkjøperen 'sendes' melding med opplysning om 'enhver' endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes. Det er ikke et krav av varselet har blitt mottatt av kjøperen (minst en uke) før iverksettelse; det er tilstrekkelig at kredittgiveren minst en uke før iverksettelse, har sendt en melding med opplysninger om aktuelle endringer til den adresse kjøperen har oppgitt til kredittgiveren. Opplysningene kan sendes i særskilt forsendelse, tas inn i kontoutdrag eller gis på annen hensiktsmessig måte.

Lovens ordlyd tilsier at varslingsplikten gjelder både når kostnadene blir redusert og når de blir forhøyet, jf. 'enhver'. En annen sak er at man vanskelig kan tenke seg at kjøperen vil protestere mot iverksettelse av reduksjon uten gjennomført varsling. Selv om det slik sett i praksis vil være rom for kredittgiveren til å gjøre unntak fra varslingsplikten når det gjelder reduksjoner i kredittkostnadene, bemerker utvalget at kredittkjøpsloven § 31 første ledd tredje punktum at manglende oppfyllelse av plikt etter § 5b er straffbar. Den omstendighet at overtredelse av § 5b er straffbar taler etter utvalgets syn med tyngde mot at varslingsplikten omfatter rentereduksjon.

Kredittkjøpsloven § 5b omhandler ikke andre vilkår for iverksettelse av endring i kredittkostnader enn varslingsplikten. Den stiller heller ikke opp et krav om at det i meldingen gis en begrunnelse for endringen. Under høringsrunden kom det frem at Forbrukerrådet ønsket inntatt i lovbestemmelsen ytterligere vilkår og krav om begrunnelse for renteøkning. Justisdepartementet hadde ingen vesentlige innvendinger til disse synspunktene, men bl.a. av tidsmessige årsaker fant departementet grunn til å begrense seg til å foreslå det som var nødvendig for å tilfredsstille kravene i direktiv 87/102/EØF artikkel 6 nr. 2.

5.6.3.2 Finansavtaleloven

Finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum

Finansavtaleloven inneholder en mer omfattende regulering enn kredittkjøpsloven av kredittgiverens opplysningsplikt under låneforholdet, se §§ 49 og 50, samt § 46 tredje ledd annet punktum.

I § 46 tredje ledd annet punktum heter det at låntakeren under låneforholdet når som helst kan kreve å få tilsvarende opplysninger som nevnt i bestemmelsens første og annet ledd. Denne bestemmelsen kan sammenlignes med forbrukerkredittdirektivet artikkel 12 nr. 1. Det er imidlertid den forskjell at långiverens plikt til å gi opplysninger etter § 46 tredje ledd annet punktum utløses av låntakerens anmodning om opplysninger, mens artikkel 12 nr. 1 forplikter kredittgiveren til å gi nærmere angitte opplysninger med jevne mellomrom, uten hensyn til om kredittkunden anmoder om å få opplysninger. Dessuten gjelder § 46 tredje ledd i forhold til enhver låntaker, mens artikkel 12 nr. 1 bare gjelder i forhold til kredittkunde som er forbruker.

Finansavtaleloven § 49

Loven skiller eksplisitt mellom ensidig endring av lånevilkårene og endring som partene er enige om. I sistnevnte tilfelle skal hensynet til låntakeren bli ivaretatt på tilsvarende måte som ved inngåelse av låneavtale, jf. bestemmelsen i § 49 første ledd om at §§ 46 og 48 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Utgangspunktet er at en part ikke ensidig kan endre avtalevilkår etter at avtale er inngått. Dette følger av det alminnelige avtalerettslige bundethetsprinsippet. På den annen side kan partene i utgangspunktet fritt avtale forbehold som gir den ene parten rett til ensidig å endre avtalevilkårene. Dette følger av det alminnelige avtalerettslige prinsippet om avtalefrihet. Dette prinsippet må ses i sammenheng med slike begrensninger som fremkommer av bl.a. avtaleloven § 36.

I tillegg inneholder finansavtaleloven enkelte særregler. Lovens § 49 annet ledd lyder slik:

'I en låneavtale med en forbruker kan ikke långiveren forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader. Forbeholdet skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Endring av lånevilkårene etter leddet her kan bare iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. Kongen kan fastsette nærmere regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.'

Prinsippet om avtalefrihet gjelder følgelig i relasjon til forbehold om ensidig endring av rentesats, gebyrer og andre kostnader, se utdypende uttalelser i NOU 1994: 19 s. 162.

Dersom det i avtalen har blitt tatt andre forbehold enn forbehold om endring av kredittkostnader, må det vurderes konkret om det er et forbehold om å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren. Hvis det svares bekreftende på dette, er forbeholdet ugyldig. For eksempel vil et forbehold om at långiveren ensidig kan bestemme raskere nedbetalingstid, være ugyldig. Dersom et forbehold som omhandler andre forhold enn økning av kredittkostnader, åpner for ensidig endring både til gunst og til skade for forbrukeren, vil forbeholdet bare være delvis ugyldig, se NOU 1994: 19 s. 163.

Etter § 49 annet ledd annet punktum er det krav om at avtaleforbeholdet om endring av kredittkostnadene skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Betingelsene må angis så konkret at en alminnelig bankkunde ved å lese disse forstår hvilke situasjoner som kan føre til økning i lånekostnadene.

Et spørsmål er om slik angivelse av betingelsene er et vilkår for å gjøre gjeldende et forbehold, eller om også en blanco-fullmakt til å kunne endre renten m.v. gir grunnlag for iverksettelse av endringer innenfor rammen av det som gyldig kan avtales etter § 49 annet ledd første punktum. Etter § 46 første ledd bokstav d), jf. annet ledd, skal det før avtale inngås bli opplyst om 'forbehold i avtalen om endring' av kredittkostnader. Disse opplysningene skal også inntas i låneavtalen, jf. § 48 annet ledd. Hvis det overfor en forbruker ikke på forhånd har blitt gitt opplysninger 'som nevnt i § 46 første ledd bokstav d, jf. annet ledd', kan forbeholdet ikke utøves til skade for forbrukeren før etter tre år, med mindre det er klart at forbrukeren før avtalen ble inngått var kjent med 'endringsadgangen'. En streng språklig forståelse av lovens ordlyd tyder på at en blanco-fullmakt tilfredsstiller kravene i §§ 46 og 48, og at en slik fullmakt dermed medfører at låntakeren er kjent med 'endringsadgangen'. Formålet med disse reglene trekker imidlertid helst i motsatt retning. Hensynet til forbrukeren tilsier at forhåndsopplysningene også må omfatte betingelsene for endring. Det å prøve lovligheten av gjennomførte endringer vil kunne bli svært vanskelig dersom man åpner for at en blanco-fullmakt skal kunne gi grunnlag for iverksettelse av endringer.

Videre stiller § 49 annet ledd tredje punktum opp et vilkår for iverksettelse av en ensidig endring av kredittkostnadene til skade for forbrukeren: Endring kan bare iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. I NOU 1994: 19 s. 163 blir det uttalt at den såkalte rentereguleringsnormen vil gi veiledning om hva som vanligvis vil være en saklig grunn for å øke renten. Denne normen, som har kommet i stand gjennom forhandlinger mellom en rekke utlånsinstitusjoner og Forbrukerombudet, lyder slik:

'1. Rentereguleringsnorm

Renten skal beregnes etter den rentesats og i samsvar med de prinsipper som banken til enhver tid anvender for kreditt av det slag avtalen gjelder.

2. Rentereguleringene

Banken skal ved varsel til låntageren om mulig med rimelig frist kunne endre rentesatsen med umiddelbar virkning i sammenheng med handlinger fra Norges Bank som påvirker pengemarkedsrenten, endringer i obligasjonsrenten, annen kredittpolitisk avgjørelse, eller endringer i det generelle rentenivå for bankenes innlån.

I andre tilfelle skal banken bare kunne endre rentesatsen dersom:

1. den gir låntageren minst en måneds varsel og for boliglån minst to måneders varsel, og

2. endringen er en oppfølgning av politiske myndigheters syn på bankenes rentepolitikk, eller den er saklig begrunnet i hensynet til bankens inntjeningsevne på sikt, omstrukturering av bankens innlån eller tilsvarende særlige forhold på bankens side.

Omfanget av rentereguleringen skal ha rimelig sammenheng med de forhold som er grunnlag for endringen. Ved gjennomføring av rentereguleringen vil det være adgang til rimelig forskjellsbehandling mellom saklig avgrensede grupper låntakere.

Varslet til låntaker skal angi grunnlaget, omfanget og tidspunktet for gjennomføring av endringen.

Låntaker skal ha rett til å si opp lånet fra tidspunktet for renteforhøyelsen.'

Også § 49 tredje ledd stiller opp begrensninger i utøvelsen av et forbehold om ensidig endring av lånevilkårene. Etter denne bestemmelsen skal det ved fastsetting av kredittkostnader ikke skje 'urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens kunder'. Det må foretas en konkret vurdering av om en gitt forskjellsbehandling er urimelig. Forskjellsbehandling basert på saklige kredittøkonomiske argumenter, vil generelt ikke være urimelig. For eksempel er regelen ikke til hinder for at renten settes forskjellig for ulike kunder ut fra en alminnelig vurdering av for eksempel kredittrisiko. I forarbeidene blir det videre uttalt at det kan foreligge urimelig forskjellsbehandling dersom institusjonens nye, men ikke dens gamle kunder får nyte godt av et rentefall. I et slikt tilfelle vil det sannsynligvis påhvile institusjonen en plikt til aktivt å følge opp 'lavrenteprofilen' overfor eldre kunder, jf. NOU 1994: 19 s. 164.

I § 49 fjerde ledd er det en særskilt regulering av renteendringers betydning for løpetiden i tilfeller hvor det er avtalt annuitetslån:

'Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid på annuitetslån beholdes når renten endres. Når låntakeren er forbruker, skal låntakeren være varslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan inngås med låntakeren.'

Det følger av første punktum at det også i forbrukerforhold kan avtales at løpetiden på annuitetslån skal endres dersom renten blir endret, dog slik at det stilles særskilte krav til når slik avtale kan inngås. Den deklaratoriske hovedregelen er at avtalt løpetid skal beholdes når renten endres. Begrunnelsen for regelen i annet punktum om at forbrukeren må være varslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan inngås med forbrukeren, er at standardvilkår om forlenget løpetid kan bidra til å undergrave lovens hovedregel om at løpetiden skal holdes ved økning av renten på annuitetslån, se NOU 1994: 19 s. 164:

'Øker renten for annuitetslån samtidig som terminbeløpets størrelse fastholdes, vil lånets løpetid øke. Resultatet vil da kunne bli at lånet blir svært langvarig eller til og med 'evigvarende'. Kommisjonen mener dette er uheldig og at hovedregelen ved annuitetslån bør være at løpetiden beholdes når renten endres, jf fjerde ledd første punktum. Når renten økes, vil det innebære at terminbeløpet blir større. Senkes renten vil terminbeløpet bli redusert. Renteendringer vil således få omtrent samme effekt for låntakere med annuitetslån som for låntakere med vanlige nedbetalingslån. Regelen om at løpetiden skal beholdes ved renteendring kan fravikes ved avtale mellom partene. En låntaker vil kanskje foretrekke lengre løpetid fremfor den likviditetsbelastning som vil følge av økt terminbeløp. Långiveren må da ta standpunkt til om et slikt ønske skal etterkommes helt eller delvis. Ved reduksjon av renten vil låntakeren kanskje ønske å beholde terminbeløpet for å kvitte seg med gjelden tidligere enn den opprinnelige nedbetalingsplan gikk ut på. Långiver bør uten videre etterkomme et slikt ønske fra låntaker. For så vidt gjelder lån hvor renten er bundet for hele eller en del av avtaletiden, vil institusjonen etter omstendighetene kunne kreve dekning av rentetap. Det vises i denne forbindelse til låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling etter § 3-8 tredje ledd.'

Finansavtaleloven § 50

Etter finansavtaleloven § 50 første ledd skal låntakeren varsles skriftlig før långiveren ensidig endrer lånevilkårene. Bestemmelsen gjelder generelt for endring i lånevilkårene, og må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 49 annet ledd om at långiveren i en låneavtale med en forbruker ikke kan forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader.

Varslet etter § 50 første ledd skal opplyse 'om hva endringen går ut på, om hva som er begrunnelsen for endringen, og om kundens rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilke kostnader som påløper ved dette, jf. § 53', jf. § 50 første ledd annet punktum.

Paragraf 50 annet ledd regulerer opplysningspliktens omfang for tilfeller hvor endringen går ut på endring av rentesats, gebyrer eller andre kostnader. I slike tilfeller skal det skriftlige varslet, ved endring i rentesats eller andre kostnader for nedbetalingslån, inneholde opplysninger om nominell og effektiv rente, samt opplysninger om hvilken betydning endringene vil få for lånets avdrags- og renteterminer. Hvis det er tale om rammekreditt, skal varslet inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav b) og § 46 annet ledd bokstav b).

På grunn av bestemmelsen i § 49 annet ledd, vil det i forbrukerforhold i ethvert tilfelle være slik at opplysningspliktens omfang må bestemmes på basis av § 50 annet ledd. Her er det imidlertid spørsmål om § 50 annet ledd utvider opplysningspliktens omfang i forhold til § 50 første ledd annet punktum, slik at opplysningspliktens omfang i slike tilfeller må bestemmes på basis av både § 50 annet ledd og § 50 første ledd annet punktum.

Siden § 50 første ledd gjelder generelt for endring i lånevilkår og det i bestemmelsens annet ledd ikke gjøres noen reservasjon i forhold til angivelsen av opplysningspliktens omfang i første ledd, kan ordlyden i § 50 annet ledd tilsi at dette leddet utvider opplysningspliktens omfang i forhold til bestemmelsens første ledd. En slik løsning kan ha gode grunner for seg: Siden ensidig endring i kredittkostnader er betinget av saklig grunn, er det grunn til å kreve opplysning om 'begrunnelsen for endringen', jf. § 50 første ledd. Videre vil ensidig endring i kredittkostnader ofte ligge til grunn for forbrukerens vurdering av om han skal innfri førtidig, slik at han kan ha behov for opplysning om 'rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilke kostnader som påløper ved dette', jf. § 50 første ledd. Løsningen er imidlertid usikker. I forarbeidene ser det ut til å bli lagt til grunn at § 50 annet ledd er uttømmende hva gjelder opplysningspliktens omfang, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 110.

I § 50 tredje ledd er det en bestemmelse om varslingsfrist ved kredittgiverens ensidige endring av rente eller andre kredittkostnader. Dersom låntakeren er forbruker, kan slik endring iverksettes 'tidligst seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen', jf. § 50 tredje ledd første punktum. Etter tredje ledd annet punktum er det på visse vilkår anledning til å gjøre bruk av kortere frist.

Etter § 50 fjerde ledd gjelder bestemmelsens tredje ledd ikke for lån hvor rentesatsen, gebyrer eller andre kostnader bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i låneavtalen. Ved slike fastrentelån skal forbrukeren gis et nærmere angitt varsel seks uker før reguleringstidspunktet, jf. § 50 fjerde ledd bokstav a). Videre skal forbrukeren gis tilbud om å fortsette låneforholdet på nærmere angitte vilkår, jf. § 50 fjerde ledd bokstav b).»

8.2 Direktivet

I utredningen på side 70-73 gir utvalget følgende fremstilling av direktivets bestemmelser om opplysningsplikt under kredittforholdet mv.:

« 5.6.2.1 Generelt

Artikkel 11 og 12 oppstiller plikt til å varsle om renteendringer og diverse andre forhold under kredittforholdet.

Renteendringer kan følge av endringsavtale mellom partene, men ved kredittavtaler som omfattet av finansavtaleloven kapittel 3 vil slike endringer normalt bygge på ensidig beslutning fra kredittgiverens side med hjemmel i avtalt forbehold om rett til ensidig endring. Et spørsmål er om artikkel 11 og 12 regulerer om og når kredittgiver gyldig kan ta forbehold om ensidig endring av nominell rente, eller om dette spørsmålet hører under den nasjonale valgfriheten.

I fortalens punkt 32 blir det understreket at direktivet

'ikke (berører) bestemmelser i national lovgivning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, og som fastsætter betingelserne for eller følgerne af ændringer...af debitorrenten og andre økonomiske vilkår for kreditten, for eksempel regler om, at kreditgiveren kun kan ændre debitorrenten, hvis der er en gyldig grund dertil, eller at forbrugeren frit kan opsige aftalen, hvis debitorrenten eller andre økonomiske betingelser for kreditten ændres.'

I utgangspunktet er det følgelig opp til nasjonale myndigheter å regulere vilkårene for og virkningene av endringer av kredittkostnadene. Nasjonale myndigheter har frihet til f.eks. å fastsette krav om saklig grunn for ensidig endring av nominell rente.

Det blir gjort et unntak fra nasjonale myndigheters frihet til å regulere virkningene av endringer av kredittkostnadene: I nevnte fortaleuttalelse fremgår at den nasjonale friheten ikke gjelder i forhold til 'ændringer vedrørende betalingerne'. Fullharmoniseringen omfatter følgelig spørsmålet om virkningene for forbrukerens betalinger av endringer i kredittkostnadene.

5.6.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11

Artikkel 11 nr. 1 lyder slik:

'Forbrugeren underrettes, hvor det er relevant, om enhver endring i debitorrenten på papir eller på et andet varigt medium, inden ændringen træder i kraft. Der angives oplysning om betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom.'

Etter bestemmelsen skal forbrukeren gis skriftlig underretning 'inden ændringen træder i kraft'. I dette ligger at endringen ikke kan iverksettes før forbrukeren har blitt underrettet om endringen. Det er følgelig tale om en (forutgående) varslingsplikt, og ikke en (etterfølgende) opplysningsplikt.

Etter ordlyden er det tilstrekkelig at forbrukeren har fått et forutgående varsel; det er ikke krav om at varselet skal gis f.eks. i god tid før eller en nærmere fastsatt tid før iverksettelse. På dette punkt skiller ordlyden seg fra bestemmelsene i artikkel 5 og 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt, hvor det heter at opplysningene skal gis i god tid før avtale inngås.

Vilkåret om at forbrukeren 'underrettes' tilsier at opplysningene må ha kommet frem til forbrukeren før endringen trer i kraft. Ettersom det er tale om et påbud må det være tilstrekkelig at underretningen er kommet frem; det kan ikke kreves at underretningen er kommet til forbrukerens kunnskap før endringen trer i kraft.

Selv om artikkel 11 som nevnt ikke stiller krav om at varselet skal gis en viss tid før iverksettelse av endringen, kan det spørres om direktivet åpner for at nasjonale myndigheter kan fastsette en varslingsfrist.

På dette punktet har utvalget delt seg i to like store fraksjoner. Etter medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland sitt syn er ikke forbrukerkredittdirektivet til hinder for å fastsette en konkret varslingsfrist for renteendring. Disse medlemmene viser til at det følger av fortalens punkt 32 at direktivet ikke regulerer betingelser for renteendringer. Etter disse medlemmenes syn er et krav om at varsel om renteendring skal gis en bestemt tid før den trer i kraft en slik betingelse. Nasjonale myndigheter kan således beholde eller innføre nasjonale varslingsfrister, fordi betingelser for renteendring er utenfor direktivets virkeområde. Etter artikkel 11 skal det varsles «inden ændringen træder i kraft». Disse medlemmene forstår ordlyden som uttrykk for et krav om forhåndsvarsling, og kun det, slik at bestemmelsen ikke sier noe om hvor lenge før det skal varsles. Disse medlemmene legger, som nevnt over, vekt på uttalelsen i fortalens punkt 32, hvor det blir understreket at varslingsplikten

'ikke (berører) bestemmelser i national lovgivning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, og som fastsætter betingelserne for eller følgerne av ændringer $006 af debitorrenten og andre økonomiske vilkår for kreditten, for eksempel regler om, at kreditgiveren kun kan ændre debitorrenten, hvis der er en gyldig grund dertil...'

Det er altså opp til nasjonale myndigheter å fastsette vilkårene for endring av kredittkostnadene, mens krav vedrørende forbrukeropplysning er gjenstand for fullharmonisering. Etter disse medlemmenes syn skal selve varslingsfristen klassifiseres som vilkår for ensidig endring, men at det skal varsles om renteendring er et krav «vedrørende forbrugeroplysning».

Disse medlemmene bemerker at varslingsplikten etter artikkel 11 naturlig kan klassifiseres som et krav 'vedrørende forbrugeroplysning'. Varsel er en opplysning. For øvrig følger klassifiseringen av sammenhengen mellom artikkel 11 og fortalens punkt 32. Hadde man betraktet selve varslingsplikten etter artikkel 11 som et vilkår for ensidig endring, ville det ha oppstått motstrid mellom artikkel 11 og fortalens punkt 32. I fortalens punkt 32 heter det at direktivet og varslingsplikten ikke berører vilkårene for ensidig endring. Etter disse medlemmenes syn vil en konkret angivelse av hvor lenge før det skal varsles, være et vilkår for ensidig endring og følgelig er det opp til nasjonale myndigheter å fastsette en slik varslingsfrist.

Selve varslingsplikten faller utenfor hva som naturlig kan betraktes som forbrukeropplysning. En varslingsfrist vedrører primært fremgangsmåten og prosedyren for endring av kredittkostnadene. Samtidig vil varslingsfrist, på lik linje med f.eks. krav om saklig grunn for endring av kredittkostnadene, utgjøre et vilkår for slik endring uten samtidig å vedrøre forbrukeropplysning. Slik sett er det naturlig å karakterisere varslingsfrist (hvor lenge før det skal varsles) som vilkår for endring, og det er, i henhold til fortalens punkt 32 som nevnt over, opp til nasjonale myndigheter å fastsette vilkårene for endring av kredittkostnadene.

I tillegg til foregående slutninger fra ordlyden i artikkel 11 og fortalens punkt 32, legger disse medlemmene vekt på at en løsning hvoretter spørsmålet om varslingsfrist anses å falle utenfor direktivets fullharmonisering, vil være best i samsvar med slike forbrukervernhensyn som direktivet kan antas å bygge på. Etter disse medlemmenes oppfatning kan harmoniseringshensynet ikke anføres for en annen løsning. I denne sammenheng pekes særlig på at kredittgivere uansett må ta høyde for at det i ulike medlemsland gjelder ulike vilkår for ensidig endring, ettersom vilkårene for ensidig endring av kredittkostnadene klart faller utenfor rekkevidden av fullharmoniseringen. Etter disse medlemmenes syn har vi nasjonal frihet når det gjelder varslingsfrister for renteendring. Disse medlemmene foreslår derfor at varslingsfristen reguleres ved lov. Disse medlemmene viser også til at et krav om at varsel om renteendring bare skal gis før, slik den andre fraksjonen av utvalget legger opp til, vil kunne føre til svært ulik praksis mellom ulike kredittgivere i det enkelte land, og vil neppe være i tråd med direktivets mål om fullharmonisering. Dersom det bare står før i loven, vil det kunne føre til svært ulik praksis for varsel om renteendring og således være et tilbakesteg når det gjelder fullharmonisering.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang legger til grunn at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å bestemme en varslingsfrist. Utvalgets fraksjoner trekker forskjellige slutninger fra ordlyden i artikkel 11. Disse medlemmene legger til grunn at ordlyden - «inden ændringen træder i kraft» - er uttrykk for at kredittgivere har oppfylt direktivforpliktelsen dersom det varsles innen endringen trer i kraft, og at spørsmålet om varslingsfrist derfor er regulert i bestemmelsen. Dette innebærer at spørsmålet om varslingsfrist er gjenstand for fullharmonisering etter forbrukerkredittdirektivet.

Også disse medlemmene tar fortalens punkt 32 til inntekt for sin oppfatning. Disse medlemmene legger til grunn at varslingsfrist ikke kan anses som et regulært vilkår for endring av kredittkostnadene, men omhandler prosedyren for gjennomføring av slik endring. Under henvisning til dette og til at det er nær sammenheng mellom varslingsplikt og varslingsfrist, mener disse medlemmene at varslingsfrist - i forhold til uttalelsen i fortalens punkt 32 - må karakteriseres som krav vedrørende forbrukeropplysning.

Disse medlemmene legger videre i denne sammenheng vekt på hensynet til harmonisering. For kredittgivere vil det kunne være praktisk vanskelig å måtte forholde seg til ulike varslingsfrister i ulike medlemsland. Etter disse medlemmenes oppfatning er spørsmålet om varslingsfrist så praktisk viktig i et harmoniseringsperspektiv, at man rimeligvis kunne ha forventet ekplisitte uttalelser om dette i direktivet dersom meningen var at spørsmålet skulle være underlagt nasjonal lovgivningsfrihet.

Varslingsplikten etter artikkel 11 gjelder endring i 'debitorrenten', dvs. nominell rente. Etter ordlyden gjelder det ikke noen varslingsplikt ved endring i andre kredittkostnader. Utvalget ser ingen god begrunnelse for å skille mellom endring i nominell rente og endring i andre kredittkostnader. Spørsmålet er om artikkel 11 kan tolkes utvidende på dette punktet. I artikkel 12 nr. 2 er det bestemt at det skal varsles om 'enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger'. Artikkel 12. nr. 2 omfatter avtaler om kreditt i form av rammekreditt, mens artikkel 11 omfatter avtaler om andre kredittyper. Utvalget har vanskelig for å se noen begrunnelse for slik forskjellig regulering som ordlyden i artikkel 11 og artikkel 12 synes å gi anvisning på. Bakgrunnen for forskjellen i ordlyden i artikkel 11 og artikkel 12 kan imidlertid tenkes å være at ensidig endring av andre kredittkostnader enn nominell rente, i flere medlemsland bare er aktuelt ved avtale om kreditt i form av rammekreditt. Denne mulige begrunnelsen for slik ulik regulering som synes å fremgå av artikkel 11 og artikkel 12 er dermed ikke dekkende i den utstrekning ensidig endring av andre kredittkostnader enn nominell rente, er aktuelt også ved avtale om annen kreditt enn rammekreditt. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at ordlyden 'debitorrenten' i artikkel 11 kan tolkes utvidende til også å omfatte andre kredittkostnader enn nominell rente.

Varslingsplikten inntrer ved 'enhver endring i debitorrenten'. Dersom man tar bestemmelsen på ordet, skal forbrukeren varsles også om nedsettelse av renten, dvs. at det ikke er anledning for kredittgiveren til å iverksette rentenedsettelse før forbrukeren har blitt varslet. I artikkel 12 nr. 2 blir det presisert at forbrukeren i de tilfeller som reguleres av artikkel 12, skal varsles om enhver 'stigning i debitorrenten'. Denne presiseringen i artikkel 12 taler isolert sett for en bokstavelig tolkning av artikkel 11. På den annen side heter det i artikkel 11 at varslingsplikten bare gjelder 'hvor det er relevant'. Denne reservasjonen kan hevdes å peke hen på forbrukervernhensyn. I så fall kan det legges til grunn at varslingsplikten etter artikkel 11 ikke gjelder ved endring til gunst for forbrukeren. Det er også her vanskelig å se noen grunn til at det skulle gjelde ulike regler etter artikkel 11 og artikkel 12, og dessuten er det vanskelig å forstå hvorfor kredittgiveren skulle være avskåret fra å iverksette reduksjon av renten før han har underrettet forbrukeren om reduksjonen. Hertil kommer at også en etterfølgende opplysning om rentereduksjon setter forbrukeren i stand til å følge med på utviklingen i egne vilkår sammenlignet med vilkårene som kan oppnås hos andre kredittgivere.

Også opplysningspliktens omfang er gjenstand for fullharmonisering. Varslet skal opplyse om 'endring i debitorrenten'. Foran er det diskutert om dette kan tolkes utvidende til å omfatte andre kredittkostnader enn nominell rente. Det kan også diskuteres om bestemmelsen kan tolkes slik at den også omfatter effektiv rente, se nærmere i punkt 5.6.2.3 nedenfor.

Etter artikkel 11 nr. 1 annet punktum skal varselet også opplyse om 'betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom'. Ved endring i nominell rente vil størrelsen på forbrukerens betalinger normalt bli endret. Forbrukeren vil da ha behov for opplysning om betalingenes størrelse etter renteendringen. Det er derimot ikke nødvendigvis slik at en renteendring medfører endring i antallet og hyppigheten av forbrukerens betalinger. Dersom renteendringen har slik effekt, skal forbrukeren opplyses om dette i varselet.

Et annet spørsmål er om artikkel 11 nr. 1 annet punktum kan sies å gi anvisning på en nærmere bestemt løsning på spørsmålet om avtalt løpetid for annuitetslån skal beholdes når renten endres. Ordlyden i artikkel 11 nr. 1 annet punktum tilsier at det faller innenfor nasjonal valgfrihet å ta stilling til om avtalt løpetid skal beholdes når renten endres. Fortalens punkt 32 gir imidlertid grunnlag for en viss tvil på dette punktet. Her blir det påpekt at varslingsplikten i artikkel 11 ikke berører bestemmelser i nasjonal lovgivning som ikke vedrører forbrukeropplysning 'og som fastsætter betingelserne for eller følgerne af ændringer, bortset fra ændringer vedrørende betalingerne'. Denne uttalelsen kan tas til inntekt for at artikkel 11 er ment å fullharmonisere en nærmere angitt virkning av renteendring, nemlig renteendringens betydning for forbrukerens terminbeløp. Utvalget antar imidlertid at artikkel 11 ikke kan forstås slik. I denne sammenheng vises særlig til at det er umulig å lese ut av artikkel 11 hvilken løsning den skulle gi anvisning på i relasjon til spørsmålet om løpetiden skal holdes ved renteendring. Utvalget legger dermed til grunn at det er nasjonal valgfrihet knyttet til spørsmålet om avtalt løpetid for annuitetslån skal beholdes når renten endres. Det er likevel klart at dersom den nasjonale løsning åpner for forlengelse av løpetiden ved rentehevning, vil plikten til å opplyse om slik forlengelse følge av artikkel 11 nr. 1 annet punktum.

Artikkel 11 nr. 2, som omhandler spørsmålet om varslingsplikten etter artikkel 11 nr. 1 kan fravikes ved avtale, lyder slik:

'Parterne kan dog i kreditaftalen fastsætte, at de i stk. 1 omhandlede oplysninger gives til forbrugeren med jævne mellemrum i de tilfælde, hvor ændringen i debitorrenten skyldes en ændring i en referencesats, den nye referencesats er gjort tilgængelig for offentligheden på passende vis, og oplysninger om den nye referencesats også er tilgængelig hos kreditgiveren.'

På visse vilkår kan partene altså avtale at opplysninger som nevnt i nr. 1 'gives til forbrugeren med jævne mellemrum'. Med dette gis det rom for å avtale seg bort fra plikten til å varsle om endringer før endringene trer i kraft. I stedet kan det gis opplysninger med jevne mellomrom, og da slik at opplysningene kan komme frem til forbrukeren etter at endringen er iverksatt.

Foruten at enigheten må fremkomme skriftlig i 'kreditaftalen', må tre vilkår være oppfylt for at partene skal kunne avtale seg bort fra varslingsplikten i nr. 1. For det første må 'ændringen i debitorrenten skyldes en ændring i en referancesats'. Videre må 'den nye referencesatsen [være] gjort tilgjængelig for offentligheden på passende vis', og endelig må 'oplysninger om den nye referencesats også [være] tilgængelig hos kreditgiveren'.

I gjeldende praksis er det ikke uvanlig at valutalån knyttes til en slik referansesats. For eksempel er det vanlig at renten ved lån i sveitsiske franc (CHF) eller engelske pund (GBP) knyttes til LIBOR (London Interbank Offered Rate) sin rentenotering for lån i vedkommende valuta. Valutalån blir imidlertid gjennomgående avtalt som fastrentelån, dvs. at renten bindes til for eksempel LIBORs notering for en periode fremover. Det kan imidlertid tenkes at det i fremtiden vil bli aktuelt med flytende rente for eksempel knyttet til Norges Banks signalrente. I relasjon til slikt lån vil adgangen til i avtale å fravike varslingsplikten kunne være relevant.

5.6.2.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 12

Etter sin ordlyd gjelder artikkel 11 enhver kredittavtale i direktivets forstand. Ordlyden må imidlertid sammenholdes med artikkel 12 nr. 2, jf. nr. 1: I tilfeller av avtale om kreditt i form av kassekreditt skal forbrukeren 'på papir eller på et andet varigt medium underrettes om enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger, inden den pågældende ændring træder i kraft'. Dette må forstås slik at det er artikkel 12 og ikke artikkel 11 som regulerer varslings- og opplysningsplikt for avtaler om kreditt i form av kassekreditt.

Artikkel 12 nr. 1 regulerer kredittgiverens opplysningsplikt under kredittforholdet. Det er tale om plikt til å gi opplysninger jevnlig via kontoutskrift. Blant annet skal det gis opplysninger om størrelsen på utnyttet kreditt og datoene for utnyttelsene, samt benyttet nominell rente.

Artikkel 12 nr. 2 inneholder en regel om varslingsplikt tilsvarende regelen i artikkel 11 nr. 1. Etter artikkel 12 nr. 2 skal forbrukeren gis skriftlig underretning «om enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger, inden den pågældende ændring træder i kraft». Det er tale om en (forutgående) varslingsplikt; underretningen må skje før endringen blir iverksatt. Forbrukeren skal gis opplysning om at visse kredittkostnader stiger og økningens omfang. Fordi det skal gis varsel ikke bare ved stigning i nominell rente men også ved økning av andre kredittkostnader, kan det argumenteres for at varslet skal inneholde opplysning også om ny effektiv rente. Hensynet til forbrukerens informerte valg med hensyn til bl.a. om han skal foreta førtidig tilbakebetaling, taler klart for en slik tolkning.

I bestemmelsen er det presisert at varslingsplikten bare gjelder 'stigning i' kredittkostnader. Rentereduksjon kan med andre ord iverksettes uten forutgående varsling. Tilsvarende løsning ble lagt til grunn i tilknytning til artikkel 11 nr. 1, men da på basis av en nærmere fortolkning av formuleringen 'hvor det er relevant'.

I artikkel 12 nr. 2 annet avsnitt er bestemt at varslingsplikten etter artikkel 12 nr. 2 første avsnitt kan fravikes ved avtale. Bestemmelsen er utformet på samme måte som artikkel 11 nr. 2, og utvalget viser til fremstillingen i punkt 5.6.2.2 ovenfor.»

Departementet vil komme tilbake til sin forståelse av direktivet under punkt 8.5 om departementets vurdering.

8.3 Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om sine vurderinger og forslag på side 77-78 i utredningen:

«Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 nr. 2 vedrører i hovedsak kredittgiverens plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av endring av rente og andre kredittkostnader. Artikkel 12 nr. 1 vedrører kredittgiverens plikt til, i visse nærmere angitte kredittforhold, å gi forbrukeren jevnlige kontoutskrifter inneholdende nærmere angitte opplysninger.

Verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder en regel tilsvarende regelen i artikkel 12 nr. 1. Utvalget foreslår derfor en ny paragraf om opplysningsplikt under kredittforholdet, se forslag til § 53 som også viderefører deler av finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum.

Det fremkommer tydelig av direktivets fortale at artikkel 11 eller 12 som klar hovedregel ikke berører nasjonal lovgivning vedrørende vilkårene for og virkningene av kredittgiverens ensidige endring av kredittkostnader. Direktivet berører heller ikke endringsavtaler som nevnt i finansavtaleloven § 49 første ledd.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at finansavtaleloven § 49 blir videreført i sin helhet, og da slik at forskriftshjemmelen i § 49 annet ledd siste punktum blir flyttet til en særskilt lovbestemmelse som inneholder fullmaktshjemler.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner ved avgjørelsen av om direktivets fullharmonisering er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist, og foreslår at bestemmelsen i finansavtaleloven § 50 tredje ledd blir videreført.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang legger til grunn at direktivets fullharmonisering er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist. Disse medlemmenes forslag til bestemmelse om varslingsfrist gjelder derfor bare utenfor direktivets virkeområde. Forslaget går nærmere bestemt ut på at det skal gjelde varslingsfrist dersom kreditten er sikret med pant i fast eiendom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kredittbeløp er 600 000 kroner eller høyere. Disse tilfellene faller utenfor forbrukerkredittdirektivets område etter artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og bokstav c).

For det tilfellet at forslaget fra medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland til videreføring av finansavtaleloven § 50 tredje ledd ikke blir videreført, går disse medlemmene inn for den andre fraksjonens forslag til bestemmelse om varslingsfrist i tilfeller som faller utenfor direktivets virkeområde.

Utvalget har vurdert om det er grunn til differensiering av varslingsfristens lengde i tråd med kredittkjøpsloven § 5b (minst en uke) og finansavtaleloven § 50 tredje ledd (seks uker). Utvalget har kommet til at det ikke vil foreslå slik differensiering, ettersom én felles frist i seg selv er ønskelig på dette punkt, særlig når det er tale om kredittavtaler som reguleres i en og samme lov. Differensiering vil kunne reise unødvendige og muligens også vanskelige tolkningsspørsmål.

Når det gjelder varslingsfristens lengde går utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, inn for videreføring av en varslingsfrist på seks uker. Disse medlemmene legger til grunn at fristens formål bl.a. er å gi kredittkunden reell mulighet til bytte av kredittgiver, eventuelt gjennomføre reforhandlinger, før iverksettelse av varslede endringer. Etter disse medlemmenes oppfatning er en seks-ukers frist nødvendig for å oppnå nevnte formål, og dermed for å oppnå ønsket mobilitet og konkurranse i det aktuelle markedet. Dette gjelder selv om det med dagens teknologiske løsninger, herunder internett og elektronisk post, ofte er enklere for kredittkunder å komme i kontakt med forskjellige kredittgivere enn før, ettersom kredittgiveres saksbehandlingstid kan gjøre det vanskelig å få gjennomført bytte av kredittgiver i løpet av kortere tid enn seks uker. I tillegg mener disse medlemmene at varslingsfristen i finansavtaleloven § 50 tredje ledd har fungert godt og fremdeles gjør det.

Medlemmene Haraldsen og L'Abée-Lund går inn for at varslingsfristen settes til fire uker. Dagens seks-ukers frist i finansavtaleloven ble foreslått av Banklovkommisjonen i NOU 1994: 19. Den teknologiske utviklingen de siste 15 årene gjøre at forbrukerne i dag kan orientere seg vesentlig raskere i markedet for å finne eventuelt lavere rente hos andre kredittgivere, via finansportalen.no eller på kredittgiveres nettsteder, og forespørsler sendes raskt ved e-post. I perioder med stor rente-uro vil lang varslingsfrist kunne medføre at kredittgiverens renteøkning kommer i utakt med markedet - innen varslingsfristen er løpt ut er markedsrenten på vei ned igjen. Videre vil det rentetapet som oppstår på kredittgivers hånd ved en lang varslingsfrist måtte kompenseres på en eller annen måte, enten ved at ny rente settes en tanke høyere enn kredittgiver ellers ville gjort, eller ved at kredittgiver ut fra symmetribetraktninger velger å benytte en tilsvarende tidsforskyvning ved rentenedsettelser. Endelig viser disse medlemmene til at loven nå må åpne adgang til renteregulering ut fra en avtalt åpen referansesats, jf. utvalgets forslag § 55 femte ledd. Slik endring vil kunne skje uten forhåndsvarsel overhodet. Etter disse medlemmenes syn blir det en anomali i reglene om en da beholder en så lang varslingsfrist som seks uker ved den tradisjonelle renteendringsmodellen.

Varslingsplikt etter direktivet, jf. artikkel 11 og 12 nr. 2, knytter an til endringer i kredittkostnader. Endringer i andre kredittvilkår faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde. Det er derfor anledning til å videreføre varslingsregelen i finansavtaleloven § 50 første ledd.

Etter artikkel 11 nr. 1 plikter kredittgiveren å opplyse om 'enhver ændring i debitorrenten', og det skal gis 'oplysning om betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom'. Etter finansavtaleloven § 50 annet ledd første punktum skal varslet inneholdet opplysninger om effektiv årlig rente og nominell årlig rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes låntakeren. I tillegg skal det opplyses hvilken betydning endringene vil få for lånets avdrags- og renteterminer. Det siste svarer til direktivets krav om at det skal opplyses om betalingenes størrelse og eventuell endring i antall og hyppighet i betalinger.

Det springende punkt er om det er forenlig med direktivet å kreve at det i tillegg til opplysning om nominell rente, opplyses om andre kredittkostnader og effektiv rente. Etter artikkel 11 nr. 1 skal det i henhold til ordlyden bare gis opplysning om endring i nominell rente. Etter artikkel 12 nr. 2 skal det derimot gis opplysning om stigning i nominell rente 'eller andre omkostninger'. Ovenfor har utvalget tolket artikkel 11 nr. 1 utvidende i tråd med artikkel 12 nr. 2 og angivelsen her av 'andre omkostninger'. Videre legger utvalget til grunn at det med en slik tolkning av artikkel 11 nr. 1 (og artikkel 12 nr. 2) er grunnlag for å anta at det skal gis opplysning også om effektiv rente. Under henvisning til dette foreslår utvalget at finansavtaleloven § 50 annet ledd første punktum blir videreført. Det følger naturlig av dette, særlig fortolkningen av artikkel 12 nr. 2, at utvalget foreslår at også bestemmelsens annet punktum blir videreført.

Utvalget har i punkt 5.6.3 foran drøftet spørsmålet om finansavtaleloven § 50 annet ledd uttømmende angir hvilke opplysninger som skal gis ved varsel om bl.a. renteendring eller om det i slike tilfeller også skal gis opplysninger i henhold til § 50 første ledd annet punktum. Uavhengig av hvilken løsning som er uttrykk for gjeldende rett må det tas stilling til hvilken løsning som bør gjelde etter gjennomføringen av direktivet. I den sammenheng må det avklares om direktivet er til hinder for opplysningsplikt som også omfatter opplysninger som nevnt i § 50 første ledd annet punktum. Etter utvalgets oppfatning er det klart at kravet om opplysning om «begrunnelsen for endringen» ikke er i strid med direktivet. Slik opplysning er en naturlig konsekvens av at endring er betinget av saklig grunn, og kravet om saklig grunn faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde. Utvalget antar derimot at direktivet er til hinder for å kreve opplysning om retten til førtidig tilbakebetaling og kostnader ved dette. Utvalget foreslår at § 50 annet ledd videreføres, og at det klargjøres at varselet også skal omfatte begrunnelsen for endringen.

Utvalget antar at bestemmelsen i finansavtaleloven § 50 fjerde ledd faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde, og foreslår denne videreført.»

8.4 Høringsinstansenes syn

I høringen er det kommet en del synspunkter på spørsmålet om varsel om endring av kredittvilkår.

Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Landsorganisasjonen i Norge og Nei til EU går inn for å opprettholde et krav om seks ukers varslingsfrist for renteendring.

Finansdepartementet uttaler:

«Det fremgår av fortalen punkt 32 at direktivet ikke berører nasjonal lovgivning som fastsetter betingelser for endring av renten. Etter Finansdepartementets vurdering kan et krav om at renteendringer må varsles i seks uker i forkant anses for å være en betingelse for at renten kan endres ensidig. Finansdepartementet mener derfor at direktivet ikke er til hinder for at det fastsettes et slikt vilkår i nasjonal rett.

Etter Finansdepartementets syn er det viktig å sikre at forbrukere får informasjon om renteendringer til skade for forbrukeren i god tid før endringen trer i kraft. Det er viktig for forbrukere at de kan planlegge økonomien sin. Videre må forbrukeren gis tid til eventuell reforhandling av avtalen eller til å finne ny kredittleverandør. Finansdepartementet er derfor av den oppfatning at det bør fastsettes et krav om seks ukers forvarsel som betingelse for å kunne endre renten ensidig. Finansdepartementet slutter seg på denne bakgrunn til medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skoftelands forslag til ny finansavtalelov § 55.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Når det gjelder varsel om endring av kredittvilkår legger jeg som medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland til grunn at direktivet ikke er til hinder for å fastsette en konkret varslingsfrist for renteendring.

Varslingsfristen ved renteendringer har to viktige funksjoner for forbrukerne. For det første bidrar den til å gi forutberegnelighet rundt fremtidige betalinger. Dessuten gir den forbrukeren en anledning til å vurdere alternative tilbydere og eventuelt foreta et skifte av kreditor.

Når det gjelder forbrukerens mulighet til å flytte kreditten til annen tilbyder kan man ikke utelukkende se hen til behandlingstiden for kredittsøknader. Forbrukeren må i slike tilfeller gis tid til å undersøke ulike tilbud i markedet. Det må i den forbindelse påregnes at man må foreta henvendelser til ulike tilbydere som vurderes og besvares individuelt. Forbrukeren bør i tillegg til denne kartleggingsfasen også ha tilstrekkelig tid til å vurdere de ulike tilbudene før vedkommende må treffe et endelig valg. For å gi forbrukeren en mulighet til å vurdere et mulig skifte av kreditor mener jeg derfor det er nødvendig med en varslingsfrist på 6 uker.

Dagens 6-ukers frist er en godt innarbeidet regel. Dersom man skal vurdere å endre en velfungerende regel, som direktivet åpner for å beholde, må dette etter mitt syn kunne begrunnes i konkrete negative erfaringer. De eventuelle negative konsekvenser av reglene mener jeg balanseres med den sikkerhetsventil institusjonene har i regelen i § 55 tredje ledd annet punktum. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å redusere varslingsfristen og dermed også forbrukerens økonomiske forutsigbarhet og mulighet for å innrette seg etter endringene. En varslingsfrist på seks uker bør derfor opprettholdes.»

Forbrukerrådet har følgende synspunkter:

«Ordlyden i artikkel 11 nr. 1 er så generell at det må være grunn til å tro at bestemmelsen må tolkes som et pålegg om å fastsette varslingsfrist i tide før endringen trer i kraft, og da slik at det overlates til nasjonale myndigheter, eventuelt som en frivillig ordning vedtatt av bransjen selv, å fastsette varslingsfristens lengde. Begrunnelsen for en slik varslingsfrist kan ikke bare være å gi underretning om endringen, men også å gi kunden tilstrekkelig tid og mulighet til å områ seg. En høy renteendring kan bl.a. gi grunn til å si opp kreditten før endringen trer i kraft, samt eventuelt oppta ny kreditt i en annen institusjon med gunstigere vilkår, eventuelt be om reforhandlinger. Slik vi ser det vil det derfor på denne bakgrunn også kunne være i strid med målsetningen om økt konkurranse i finanssektoren å legge til grunn at direktivet har ment å avskjære fastsettelse av varslingsfrist. Det har dessuten formodningen mot seg at det i et forbrukerdirektiv med mange gode forbrukervernregler at forbrukerne ensidig skal måtte godta slike endringer nærmest uten varsel, eller iht. varsel fastsatt av kredittyter.

Etter vårt syn bør 6 ukers varslingsfrist i Finansavtaleloven § 50 tredje ledd blir videreført. Slik vi ser det vil det være nødvendig med en slik frist for at kunden skal kunne foreta de nødvendige undersøkelser og bestemmelser som nevnt ovenfor. Kredittyter vil på sin side normalt kunne tilpasse seg 6 ukers fristen, og har kontroll med når varselet sendes ut. Ved uforutsette forhold tilgodeses kredittyter ved at det egne regler gir adgang til kortere varslingsfrister, jf. Finansavtaleloven § 50 tredje ledd annet punkt.»

Nei til EU uttaler følgende:

«Forbrukerkredittdirektivets artikkel 11 og 12 regulerer den informasjonen som kredittkundene skal få når vilkårene endres. Direktivet setter ingen varslingsfrist.

Nei til EU støtter flertallet i utvalget, som ønsker å videreføre dagens frist på seks uker. Det gir forutbegregnelighet for forbrukerne og tid til å vurdere andre kredittgivere.

Et mindretall i utvalget mener det vil være i strid med direktivet å opprettholde en varslingsfrist.

Nei til EU mener det er nødvendig å få fremlagt en skriftlig erklæring fra EU som i klare ordelag bekrefter at direktivet ikke er til hinder for at det fastsettes en varslingsfrist på seks uker.»

Kredittilsynet uttaler på sin side følgende:

«Når det gjelder varslingsfristen for endring av utlånsrenten, så ser denne ut til å skille seg fra varslingsfristen ved renteendringer på konto, jf. Delrapport 1 til Finansdepartementet fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet, kapittel 10.4.3. Disse fristene er heller ikke harmonisert i norsk lovgivning i dag. Det bør tilstrebes å få en viss harmoni mellom disse varslingsfristene, i den grad dette er mulig i medhold av forbrukerkredittdirektivet og betalingstjenestedirektivet. Dette for å unngå for store uoverensstemmelser i regelverket. I betalingstjenestedirektivet kreves det to måneders varsel for nedsettelse av rente på innskuddskonto. Dette gjør at det kan stilles spørsmål ved hvorvidt forbrukerkredittdirektivet legger opp til at det ikke kan settes noen fast frist ved endring av lånerenten. Formålet med å ha varslingsfrister må antas å være noenlunde sammenfallende i disse to tilfellene.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen mener at direktivet ikke åpner for at det kan fastsettes nærmere varslingsfrister i nasjonal rett og uttaler:

«Etter direktivet skal forbrukeren varsles om endringer i kredittvilkårene innen endringen trer i kraft. Direktivet angir ikke noen nærmere frist for når slik varsling skal skje. Direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, og vi mener at det ikke er adgang til å sette nærmere varslingsfrister i nasjonal gjennomføringslovgivning. Vi ser at det kan argumenteres med at direktivet kun fastsetter at det skal varsles før endring trer i kraft, og at evt. nærmere varslingsfrister ikke er harmonisert. Etter vår vurdering er det imidlertid tvilsomt om direktivet gir adgang til å fastsette en varslingsfrist på hele seks uker ved renteøkning overfor forbrukere. Vi mener etter dette prinsipalt at det ikke bør fastsettes noen særskilt varslingsfrist.

Subsidiært: Dersom departementet skulle komme til at det er anledning til fastsette en særskilt varslingsfrist fordi dette anses å ligge innenfor det handlingsrommet direktivet gir, mener vi subsidiært at det uansett ikke er hensiktsmessig å videreføre gjeldende rett på dette punktet. Vi mener her det ikke lenger kan sies å være et behov for en så vidt lang frist som seks uker i dagens marked. Det vises til at formålet er å gi kunden tid og anledning til å områ seg og finne en alternativ tilbyder. Det er gjort i en håndvending i dag å innhente konkurrerende tilbud, for eksempel på www.finansportalen.no. Bytte av bank er gjort meget enkelt og raskt, noe som bl.a. fremgår av bransjens egne rutiner for dette. Konkurransen i markedet har også bidratt til at et bankbytte lett kan la seg gjennomføre i løpet av et par uker. Begrunnelsen for en seks ukers frist kan etter dette ikke lenger sies å være til stede. Vi foreslår etter dette at varslingsfristen subsidiært settes til fire uker.

Vi peker videre på at en i forhold til direktivet står fritt til å fastsette varslingsfrister utenfor direktivets anvendelsesområde. En kunne derfor tenke seg ulike frister hhv. innenfor og utenfor direktivets anvendelsesområde. Vi mener det vil være hensiktsmessig å ha lik regulering av dette uansett type og størrelse på lån. En felles regel vil her være enklere å praktisere, og vil også medføre at bankene kan etablere ett system for endringer. Ulike frister vil her kunne skape uklarheter og innebære unødvendige administrative kostnader. I tråd med ovennevnte mener vi derfor at det prinsipalt ikke bør fastsettes særskilte varslingsfrister. Subsidiært mener vi det kan fastsettes en generell frist på fire uker.

Det vises for øvrig til mindretallets argumentasjon om dette i NOU 2009: 11 på side 77 og 78, som vi støtter.»

8.5 Departementets vurdering

Direktivet har i artikkel 12 og i artikkel 10 nr. 3 regler om opplysningsplikt under kredittforholdet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag til § 53 i finansavtaleloven, som blant annet tar sikte på å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk rett, jf. departementets lovforslag § 48 a. Det vises for øvrig til spesialmerknaden til bestemmelsen i kapittel 20 i proposisjonen.

Som utvalget legger til grunn på side 77 i utredningen, fremgår det tydelig av direktivets fortale at direktivet artikkel 11 om opplysninger om lånerenten og artikkel 12 om plikter ved kassakredittavtaler som klar hovedregel ikke berører nasjonal lovgivning om vilkårene for og virkningene av kredittgiverens endring av kredittkostnader. Utvalget foreslår dermed at finansavtaleloven § 49 om endring av lånevilkår blir videreført i sin helhet, jf. utvalgets lovforslag § 54. Departementet slutter seg til dette, jf. departementets lovforslag § 49. Bestemmelsen viderefører bestemmelser i den gjeldende finansavtaleloven tilpasset lovens utvidede virkeområde, og omhandler spørsmål som ikke er regulert i forbrukerkredittdirektivet, og som dermed faller utenfor direktivets fullharmonisering. Se nærmere om bestemmelsens innhold i NOU 2009: 11 side 158 og i merknadene til bestemmelsen i kapittel 20 i proposisjonen.

Direktivet artikkel 11 og 12 nr. 2 gjelder spørsmålet om en kredittgivers plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av renteendring og endring av andre kredittkostnader. Et samlet utvalg foreslår i lovforslaget § 55 at direktivets bestemmelser gjennomføres i denne bestemmelsen. Det er imidlertid uenighet i utvalget når det gjelder forslagets tredje ledd første punktum om varslingsfristen for renteendringer mv. til kundens skade. På dette punktet foreligger det tre ulike forslag til norsk gjennomføringsbestemmelse, jf. utredningen side 175 og punkt 8.2 og 8.3 foran i proposisjonen.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner når det gjelder spørsmålet om direktivet er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist. Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland baserer sitt syn på en tolking av artikkel 11 sett i sammenheng med fortalen punkt 32. Disse medlemmene legger til grunn at en varslingsfrist ikke er å betrakte som en forbrukeropplysning, men som et vilkår for ensidig endring av kredittrenten. Direktivet er dermed etter disse medlemmenes syn ikke til hinder for en nasjonal regel om varslingsfrist. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang bygger også sitt syn på en tolking av artikkel 11 sett i sammenheng med fortalens punkt 32. Disse medlemmene legger derimot til grunn at direktivet er til hinder for nasjonale regler om varslingsfrist, noe som begrunnes med at en varslingsfrist må anses som et krav vedrørende forbrukeropplysning som er fullharmonisert etter direktivet. Videre viser disse medlemmene til formålsbetraktninger knyttet til fullharmoniseringen.

Departementet kan for sin del ikke se at direktivet harmoniserer spørsmålet om varslingsfrist. Etter ordlyden er det vilkåret om at det skal gis et varsel før en eventuell renteendring mv. trer i kraft, som er harmonisert i artikkel 11 nr. 1 og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt. Når det gjelder spørsmålet om en eventuell varslingsfrist, er direktivet taust, og etter departementets syn er det da ikke naturlig å legge til grunn at dette er harmonisert i direktivet uten at det er klare holdepunkter for en slik tolking. Direktivet er dermed etter departementets syn ikke til hinder for at det i nasjonalt regelverk gis bestemmelser om at et varsel som er omhandlet i direktivet, må gis innen en frist før renteendringen settes i verk overfor en forbruker.

Etter finansavtaleloven § 50 første ledd gjelder det en generell plikt til varsling ved ensidige endringer i lånevilkår. Den særskilte varslingsfristen på seks uker i § 50 tredje ledd knytter seg derimot til ensidige endringer i rentesatsen, gebyrer eller andre kostnader, jf. § 49 annet ledd. Det kan spørres om direktivet er til hinder for å oppstille en plikt om varsling, samt en eventuell nasjonal varslingsfrist, for andre endringer enn endringer i renten. På side 72 i utredningen drøfter utvalget om reglene om varslingsplikt knyttet til renten i artikkel 11 kan tolkes utvidende til å omfatte også andre kredittkostnader enn nominell rente. Utvalget viser til at artikkel 12 om kassakreditt har bestemmelser om varsling av andre omkostninger. Utvalget legger til grunn at denne forskjellen i direktivets artikkel 11 og 12 ikke er tilsiktet, og at artikkel 11 dermed kan tolkes utvidende til også å omfatte andre kredittkostnader enn nominell rente.

Departementet har på dette punktet en annen forståelse av direktivet enn det utvalget legger til grunn. Etter departementets syn harmoniserer artikkel 11 bare varslingsplikten når det gjelder endring av debitorrenten. Varslingsplikt om andre avtalevilkår som endres, faller etter departementets syn utenfor direktivets virkeområde, da det gjelder avtalerettslige regler. Etter departementets syn er det dermed ikke naturlig å tolke begrepet «lånerente» i artikkel 11 utvidende til også å omfatte effektiv rente og andre kredittkostnader. I hvilken grad og på hvilken måte forbrukeren skal gis informasjon om at effektiv rente og andre kredittkostnader i avtalen endres, synes å ligge utenfor det direktivet harmoniserer, og det er dermed etter departementets syn opp til den enkelte medlemsstat å eventuelt gi regler for dette. Det kan dermed innenfor det nasjonale handlingsrommet gis nasjonale bestemmelser om at ensidige renteendringer og endringer i andre kredittkostnader er betinget av at endringene er varslet kredittkunden innen en viss frist før endringene kan tre i kraft. Når det gjelder kredittavtaler som reguleres av artikkel 12 i direktivet, følger det av denne bestemmelsens nr. 2 første avsnitt at det skal varsles om økninger i lånerenten eller omkostningene ellers.

Departementet legger etter dette til grunn at direktivet ikke er til hinder for å ha nasjonale regler om bestemte varslingsfrister for renteendringer i samsvar med ordningen etter den gjeldende finansavtaleloven § 50 tredje ledd. Det er dermed ikke behov for, og etter departementets syn heller ikke ønskelig, å begrense virkeområdet for varslingsfristen til kredittavtaler som faller utenfor direktivets virkeområde, slik medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang har tatt til orde for. Departementet kan heller ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å redusere varslingsfristen fra dagens seks uker til fire uker, som foreslått av utvalgets medlemmer Haraldsen og L'Abée-Lund. Departementet bemerker at fristen bør være så lang at forbrukeren får nok tid til å områ seg, og kan ikke se at det er tilstrekkelige argumenter for en endring av fristen til fire uker. For øvrig vil departementet peke på at en kortere frist kan benyttes når endringen av rentesatsen skjer som en følge av at det er inntruffet en vesentlig endring i pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle nivå for institusjonenes innlån, jf. § 50 tredje ledd annet punktum. Videre vil det i samsvar med direktivet artikkel 11 nr. 2 og artikkel 12 nr. 2 annet avsnitt kunne avtales en annen ordning for varsling enn den loven legger opp til.

Departementet slutter seg etter dette til forslaget fra utvalgets medlemmer Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland om å videreføre dagens varslingsfrist på seks uker i finansavtaleloven § 50 tredje ledd for alle kredittavtaler som omfattes av loven. Departementet kan i likhet med utvalget ikke se at det er grunn til å differensiere varslingsfristens lengde for ulike kredittavtaler.

Departementet går også for øvrig inn for å følge opp utvalgets forslag til § 55 i finansavtaleloven om varsel om endring av kredittvilkårene, jf. departementets lovforslag 50.

Departementet finner ellers grunn til å knytte noen bemerkninger til tilfeller hvor det skjer endringer i lånevilkår til kredittkundens gunst. Utvalget legger på side 72 i utredningen til grunn at direktivets artikkel 11 ikke kan forstås slik at kredittgiveren er forpliktet til å varsle om en nedsettelse av renten. I de tilfellene som reguleres av artikkel 12, fremgår det uttrykkelig av bestemmelsen at det bare er tale om varsel om økninger i kredittomkostningene. Departementet er enig i utvalgets vurderinger på dette punktet, og foreslår i likhet med utvalget en generell regel for alle kundeforhold der varslingsplikten skal gjelde ved endringer i avtalevilkår til skade for kunden, jf. omtalen i utredningen på side 72 og 158 om dette, som departementet slutter seg til. En annen sak er at det kan være av verdi for kunden å få informasjon også om en reduksjon i kostnadene, noe som imidlertid vil ivaretas gjennom andre bestemmelser i lovforslaget, jf. lovforslaget § 48 a om opplysningsplikt under kredittforholdet.

Når det gjelder det nærmere innholdet i et varsel om endring av kredittvilkår, legger utvalget på side 72 i utredningen til grunn at opplysningspliktens omfang etter direktivet artikkel 11 er fullharmonisert, slik at varselet etter ordlyden bare skal opplyse om endringer i debitorrenten. Utvalget uttaler imidlertid at det kan diskuteres om bestemmelsen kan tolkes slik at den også omfatter effektiv rente. Departementet viser til sine synspunkter på forståelsen av direktivet artikkel 11 og rentebegrepet foran, og kan for sin del ikke se at det er grunnlag for en utvidende tolking. Etter departementets syn ligger det imidlertid, med unntak av artikkel 12 nr. 2, utenfor rammen av direktivets krav om fullharmonisering å fastsette regler om at det skal varsles om endringer i andre avtalevilkår. Man står derfor i nasjonal rett fritt til å fastsette slike nasjonale krav. Når det gjelder opplysninger som er en følge av endringer i de avtalevilkårene som direktivet artikkel 11 og 12 regulerer, mener departementet at utvalgets lovforslag § 55 første og annet ledd er i samsvar med direktivets krav. At det kan opplyses om effektiv rente, kan etter departementets syn forankres i at direktivet artikkel 11 nr. 1 annet punktum synes å legge opp til at forbrukeren skal få informasjon om betydningen for den videre nedbetalingen av kreditten etter at endringen av lånerenten er trådt i kraft. Opplysninger om effektiv rente er en naturlig del av dette bildet. Ut fra dette synspunktet mener departementet for sin del at det også vil være i samsvar med direktivet at varselet inneholder opplysninger om retten til førtidig tilbakebetaling. Utvalget legger på side 159 i utredningen til grunn at et slikt krav ikke vil være i samsvar med direktivet, og tar til orde for at opplysningsplikten etter utvalgets forslag til § 55 annet ledd, knyttet til ensidige endringer av kredittomkostninger, i utgangspunktet skal anses uttømmende. Departementet kan ikke se at det er i strid med direktivet å la de generelle kravene til opplysninger i utvalgets lovforslag § 55 første ledd annet punktum, jf. departementets lovforslag § 50 første ledd annet punktum, komme supplerende til anvendelse også i tilfeller hvor det er tale om endringer av kredittkostnader, jf. lovforslaget § 50 annet ledd. Utvalget har på side 159 i utredningen lagt til grunn at det generelle kravet til begrunnelse i forslaget § 55 første ledd annet punktum også skal komme til anvendelse i tilfeller hvor kredittkostnader endres, og at direktivet ikke er til hinder for dette. Departementet er enig i dette. Utvalget mener imidlertid at det vil stride mot direktivet å la opplysningsplikten omfatte opplysningen om kredittkundens rett til førtidig tilbakebetaling. Departementet kan ikke se at direktivet artikkel 11 nr. 1 stenger for dette, og mener derfor at bestemmelsen i utvalgets forslag til § 55 første ledd annet punktum kan supplere kravene til opplysninger i annet ledd, jf. departementets lovforslag § 50 første ledd annet punktum og annet ledd. Når det gjelder direktivet artikkel 12 nr. 2 første avsnitt, kan departementet heller ikke se at denne bestemmelsen begrenser nasjonal frihet til å fastsette hvilke nærmere opplysninger som skal gis.