12 Gjennomføring av direktivets regler om kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren

12.1 Innledning

En forbruker kan ha ulike krav og innsigelser mot selgeren eller tjenesteyteren på grunnlag av en inngått kjøps- eller tjenesteavtale. Det kan for eksempel være at leveringen er mangelfull. Forbrukeren vil da kunne gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser som prisavslag, erstatning og heving. Spørsmålet er i hvilken grad forbrukeren kan fremsette krav og innsigelser som han eller hun måtte ha mot selgeren eller tjenesteyteren, overfor kredittgiveren.

Direktivets artikkel 15 nr. 2 regulerer forbrukerens krav og innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren i de tilfeller der forbrukeren har inngått en såkalt «avtale om tilknyttet kreditt». Dersom visse betingelser er til stede, har forbrukeren etter denne bestemmelsen rett til å fremme de samme krav og innsigelser som han eller hun måtte ha overfor selgeren, også overfor kredittgiveren.

Artikkel 15 nr. 2 annet punktum gir nasjonale myndigheter frihet til å regulere nærmere forhold knyttet til om forbrukeren skal kunne gjøre et slikt krav gjeldende. Bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 15 nr. 3, som sier at artikkel 15 ikke er til hinder for nasjonale bestemmelser om solidaransvar mellom selgeren og kredittgiveren der varen eller tjenesten er finansiert ved en kredittavtale.

I norsk rett er forbrukerkjøperens adgang til å rette innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren regulert i kredittkjøpsloven § 8. Bestemmelsen får tilsvarende anvendelse på «ytelse av forbrukertjenester på kreditt», jf. kredittkjøpsloven § 27 a.

12.2 Gjeldende rett

Utvalget uttaler følgende om gjeldende rett i utredningen punkt 5.10.4 side 97 flg.:

«Kredittkjøpsloven § 8 inneholder en bestemmelse om kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selger. Finansavtaleloven inneholder ikke noen tilsvarende regel, og noe direktekrav for kjøperen mot slik kredittgiver basert på alminnelig kontraktsrett synes uaktuelt. Følgelig er det bare ved 'forbrukerkredittkjøp' (§ 8) og 'ytelse av forbrukertjenester på kreditt' (§ 27a) at kjøperen overfor kredittgiver kan gjøre gjeldende innsigelser basert på misligholdt oppfyllelse av vare- eller tjenestekontrakten.

Kredittkjøpsloven § 8 første ledd første punktum lyder slik:

'Ved forbrukerkredittkjøp kan kjøperen overfor annen kredittyter enn selgeren gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren.'

'Forbrukerkredittkjøp' og 'ytelse av forbrukertjenester på kreditt' blir definert på tilsvarende måte i § 3, henholdsvis nr. 3 og nr. 4. Kreditten må ytes som ledd i næringsvirksomhet, og - etter alternativet i § 3 nr. 1 bokstav b), sml. § 3 nr. 4 andre strekpunkt - av 'selgeren eller en annen på grunnlag av avtale med selgeren'. Kreditten må altså ytes av en annen enn selgeren, men på grunnlag av avtale med selgeren, for at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende innsigelser og krav mot kredittgiveren. Identifikasjon av selger og kredittgiver som skal kunne begrunne rett for kjøper til å gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selgeren overfor kredittgiver, er betinget av avtale mellom selgeren og kredittgiveren om kreditten.

I forarbeidene ble det lagt til grunn at bestemmelsen omfatter eksterne kontokjøp. Departementet uttalte bl.a. følgende om dette i Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 107:

'Reglene i § 13 om kjøpers innsigelser og krav overfor annen kredittyter enn selgeren gjelder også eksterne kontokjøp. Derimot er de naturlig nok uten betydning for interne kontokjøp, hvor selgeren jo selv yter kreditten. Bokreditts Landsforbund A/L har foreslått at kontokjøp helt unntas fra reglene i § 13. Det vises bl a til at ved kontokjøp har kreditten ingen tilknytning til den enkelte vare, at det ikke foreligger noen forbindelse mellom selger og kredittyter i anledning det enkelte kjøp slik som ved andre kredittkjøp samt til visse oppgjørsmessige problemer.

Etter Justisdepartementets mening har forbrukerkjøperen samme behov for beskyttelse av sine innsigelser og krav på grunnlag av kjøpsforholdet ved eksterne kontokjøp som i andre trepartsforhold, og selgeren og kredittyteren har også samme interessefellesskap i kreditthandelen som ellers.'

Departementets uttalelse peker på det sentrale i begrunnelsen for kjøperens rett etter kredittkjøpsloven § 8; interessefellesskap mellom selger og kredittgiver når kreditten ytes etter avtale mellom disse, jf. også omtalen av definisjonen av 'tilknyttet kredittavtale' i direktivet artikkel 3 bokstav n) i punkt 5.10.2.1 foran.

Ved avgjørelsen av om kredittkjøpsloven § 8 omfatter eksterne kortsystem må det tas stilling til om kortutstederen, f.eks. DnBNOR Kort, yter kreditt til kortholderen 'på grunnlag av avtale med' brukerstedet. Det kan her skilles mellom tilfeller hvor forbrukeren kontraherer med brukerstedet og betaler med et kredittkort som er utstedt på et tidligere tidspunkt, helt uavhengig av den konkrete transaksjon med brukerstedet, og tilfeller hvor kredittkortet utstedes i forbindelse med kontraheringen med det konkrete brukerstedet. I sistnevnte tilfeller er det klart at kredittkortutsteder er å anse som kredittgiver etter kredittkjøpsloven § 8. Det sees inntil videre bort fra de sistnevnte tilfellene.

Det fremgår av gjennomgåelsen av avtalekjeden i punkt 5.10.3 at brukerstedet i første rekke har avtale med innløseren (Teller), som igjen bygger sin rett til å godkjenne brukersteder på avtale med kortutsteder. Samtidig har kortholder en konto hos kortutstederen, og denne kontoen blir belastet når kortholderen gjør bruk av kredittkortet. Gjennom bruk av betalingsterminalen skjer det dermed en belastning av kortholderens konto hos kortutstederen, og kortutsteder er forpliktet til å gjøre opp overfor innløser. Dermed blir kredittytingen flyttet fra innløser til kortutsteder, og innløseren får en oppgjørsteknisk rolle. Gjennom den felles tilknytning til kortsystemet kan det sies å foreligge et avtaletilknytningsforhold mellom kortutsteder/kredittgiver og brukersted/selger. Spørsmålet er om en dermed kan si at kortutsteder yter kreditt til kortholder på grunnlag av avtale med selgeren/brukerstedet.

Spørsmålet har ikke vært prøvd for Høyesterett. Rettspraksis fra lavere rettsinstanser og praksis i Bankklagenemnda er ikke entydig selv om man i de senere år ser en klar utvikling i retning av at kredittkort omfattes av kredittkjøpsloven § 8. I mange saker har man latt være å ta uttrykkelig standpunkt til spørsmålet fordi man uansett kunne løse spørsmålet ut i fra kortavtalen. I andre saker nøyer man seg med å forutsette man at loven kommer til anvendelse, uten å foreta en særskilt drøftelse av spørsmålet. Det er imidlertid klart at Bankklagenemnda nå legger til grunn at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse ved kredittkort tilknyttet de internasjonale kortsystemene - jf. BKN 2007-062, 2007-121 og 2008-043

Lovavdelingen er kommet til samme resultat i sin uttalelse av 3. desember 1991. Her blir det lagt til grunn at bankkort som regulært gir kunden muligheter for kreditt, generelt kan antas å være omfattet av kredittkjøpsloven § 8. Videre blir følgende uttalt i relasjon til nevnte krav om avtale mellom kredittgiver/kortutsteder og selger/brukersted:

'I de tilfeller der det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken, og dette er kjent for brukerstedet, og når utstederbanken uttrykkelig eller stilltiende godtar at brukerstedet direkte kan belaste kundens konto i banken, er det nærliggende å si at 'kreditten gis av ... en annen [enn selgeren] på grunnlag av avtale med selgeren', jf definisjonen av kredittkjøp i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 bokstav b.'

Krüger, Norsk kjøpsrett, 4. utgave, Bergen 1999 og note 60 i Norsk lovkommentar legger også til grunn at kredittkjøpsloven § 8 omfatter tilfeller med betaling med kredittkort.

For så vidt gjelder utenlandsk rett bemerker utvalget at det i Finland ble avsagt en høyesterettsdom 2. februar 2007, KKO:2007:6, som identifiserte kredittkortutsteder overfor selger ved forbrukerkjøp. I Danmark synes spørsmålet ikke å være avklart av domstolene og juridisk teori gir ikke klar veiledning på dette punkt.

Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn som gjeldende rett at kredittkjøpsloven § 8 omfatter tilfeller med betaling med kredittkort. For så vidt gjelder vilkåret om at kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter bemerker utvalget at det foreligger en avtaletilknytning mellom partene og at det er kortterminalens potensiale for betaling med kredittkort og den konkrete bruk av kredittkort på brukerstedet som er avgjørende etter gjeldende rett, og ikke om det er kjent for brukerstedet om betalingskortet i det konkrete tilfellet er et kredittkort eller et debetkort.

Kredittkjøpsloven § 8 omfatter ikke betaling med debetkort. En forbruker som benytter et debetkort når han betaler til brukerstedet - for eksempel være et kombinert Bankaxept-/VISA-kort utstedt av en norsk bank og knyttet til forbrukerens brukskonto i banken - vil ikke være beskyttet av kredittkjøpsloven § 8. Når forbrukeren betaler med debetkortet, belastes forbrukerens innskuddskonto i banken, som om forbrukeren hadde tatt penger ut av kontoen ved uttak fra banken og betalt brukerstedet med kontante penger. Det forekommer imidlertid at banken innvilger forbrukeren en rammekreditt på kontoen, slik at kontoen er en kombinert innskudds- og kredittkonto. Forbrukeren disponerer kontoen, eventuelt ved debetkort som måtte være knyttet til kontoen, innenfor den avtalte kredittramme. Det vil ikke være synbart for brukerstedet om debetkortholderen har en rammekreditt på kontoen eller om saldo på konto er positiv eller negativ når kortet benyttes. Det er klart at transaksjoner som belastes debetkort faller utenfor virkeområdet for kredittkjøpsloven § 8, jf. f.eks. BKN-2008-43. Ved debetkort kan en ikke si at det regulært knyttes en form for kreditt til kortbruken og det vil regulært heller ikke være synbart eller kjent for brukerstedet om det er knyttet kreditt til kortbruken i det enkelte tilfelle.

Selv om direktivet artikkel 15 nr. 2 ikke er til hinder for å videreføre løsningen i kredittkjøpsloven § 8 om at forbruker som betaler med kredittkort, kan gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittkortutsteder, vil utvalget vurdere om det er grunn til å videreføre disse rettighetene. Dette drøftes i punkt 5.10.5 nedenfor.

Kredittkjøpsloven § 8 første ledd annet punktum lyder slik:

'Ved siden av reklamasjon overfor selgeren etter kjøpslovens regler må kredittyeren i tilfelle underrettes så snart det er rimelig høve til det.'

Justisdepartementet la til grunn at sterke praktiske grunner taler for en klar regel om at kjøperen i første omgang i alle fall må reklamere overfor sin direkte kontraktspart. Det ble også presisert av departementet at man ikke gikk inn for at kredittgivers ansvar i ytterligere grad gjøres subsidiært, se Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 107. Dette spørsmålet om kredittgivers ansvar er subsidiært, herunder spørsmål om plikt til å reklamere overfor selgeren før kredittgivers ansvar gjøres gjeldende, faller antagelig innenfor den nasjonale valgfriheten, jf. det som ble sagt om dette ovenfor i punkt 5.10.2.2, hvor det ble vist til en uttalelse i fortalen om at den nasjonale valgfriheten særlig er rettet inn mot spørsmålet om 'forbrugeren skal anlægge sag mod leverandøren, før forbrugeren kan tage dem [retsmidler] i anvendelse mod kreditgiveren'.

Kredittkjøpsloven § 8 annet ledd lyder slik:

'Har kjøperen pengekrav som etter første ledd kan gjøres gjeldende mot kredittyteren, er kredittyterens ansvar begrenset til det beløp han har mottatt av kjøperen i anledning av kjøpet.'

Dette er en bestemmelse om direktekravets omfangsmessige begrensning. Kredittkjøpsloven § 8 inneholder også en begrensning med hensyn til direktekravets art: Forbrukeren kan - hva gjelder direktekrav, til forskjell fra innsigelser - bare gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren, jf. § 8 første ledd. Dette medfører en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner, f.eks. krav om utbedring og omlevering. Departementet så det som uhensiktsmessig om forbrukeren skulle kunne fremme direktekrav om naturaloppfyllelse.»

12.3 Direktivet

Kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren/tjenesteyteren er regulert i direktivet artikkel 15 nr. 2 som lyder:

«Når varene eller tjenestene som omfattes av en avtale om tilknyttet kreditt, ikke blir levert eller bare blir delvis levert eller ikke er i overensstemmelse med kontrakten for leveringen av disse, skal forbrukeren ha rett til å ta rettslige skritt mot kredittyter dersom forbrukeren har tatt rettslige skritt mot leverandøren, men uten å oppnå det vedkommende var berettiget til i overensstemmelse med lovgivningen eller kontrakten for levering av varer eller tjenester. Medlemsstatene skal fastsette i hvilket omfang og under hvilke betingelser slike rettslige skritt skal kunne tas.»

Artikkel 15 nr. 2 må ses i sammenheng med artikkel 15 nr. 3 som har følgende ordlyd i den norske versjonen:

«Denne artikkel berører ikke nasjonale regler som gjør kredittyter solidarisk ansvarlig med hensyn til krav som forbrukeren måtte ha mot leverandøren i tilfeller der kjøp av varer eller tjenester fra leverandøren er finansiert ved en kredittavtale.»

I punkt 5.10.2 på side 91-95 i utredningen gjør utvalget rede for direktivet artikkel 15 nr. 2 og 3. Utvalget har tatt utgangspunkt i den danske versjonen av direktivet. Utvalget uttaler følgende:

«5.10.2.1 Artikkel 15 nr. 2

Artikkel 15 nr. 2 lyder slik:

'Hvis de varer eller tjenesteydelser, der er omfattet af den tilknyttede kreditaftale, ikke leveres eller kun leveres delvis eller ikke er i overensstemmelse med aftalen om levering deraf, har forbrugeren ret til at tage retsmidler i anvendelse mod kreditgiveren, såfremt forbrugeren ikke fra leverandøren har opnået den fyldestgørelse, som vedkommende har krav på ifølge loven eller aftalen om levering af varer eller tjenesteydelser. Medlemsstaterne bestemmer, i hvilket omfang og på hvilke betingelser disse retsmidler kan iværksettes.'

Forbrukeren kan altså på visse vilkår fremme krav og innsigelser - 'tage retsmidler i anvendelse' - ikke bare mot selger/tjenesteyter, men også mot kredittgiver, i tilfeller av uteblitt eller mangelfull levering av varer eller tjenester som omfattes av en 'tilknyttet kreditaftale'.

En 'tilknyttet kreditaftale' er i henhold til artikkel 3 bokstav n) en kredittavtale hvoretter kreditten 'udelukkende tjener til at finansiere en aftale om levering av specifikke varer eller specifikke tjenesteydelser' (bokstav n) punkt i)), og 'kreditaftalen og aftalen om levering til sammen objektivt set udgør en kommerciel helhed' (bokstav n) punkt ii)).

Vilkåret om at kreditten utelukkende skal tjene til å finansiere en avtale om levering av 'specifikke' ytelser, peker hen på kredittavtaler som utelukkende er inngått med sikte på den aktuelle avtalen om kjøp av varer eller tjenester. Dette innebærer en avgrensning mot eksterne kontokredittavtaler og spesielt slike som disponeres ved bruk av internasjonale betalingskort som MasterCard og VISA. Felles for alle betalingskort er at de gir kortholder mulighet til enkelt å disponere over tilgjengelig økonomiske ressurser. Dette kan for eksempel være innestående på konto (debetkort) eller en rammekreditt (kredittkort).

I det følgende vil utvalget for enkelthets skyld bruke MasterCard som eksempel på kredittkort og VISA for debetkort siden dette er den ordinære tilknytning for det overveiende antall utstedte MasterCard og VISA i Norge. Begge korttyper eksisterer imidlertid både som kredittkort og debetkort og også det nasjonale Bankaxept er i bruk som rent kredittkort. Eurocard (som bruker MC-systemet), Diners Club og American Express er normalt faktureringskort. Felles for kredittkort med inernasjonalt merke, er at de kan benyttes i stort antall utsalgssteder ved en rekke anledninger, og aktuell kreditt tjener derfor ikke utelukkende til å finansiere kjøp av spesifikke varer eller tjenesteytelser. I første omgang ser vi bort i fra de tilfelle der kontokredittavtale disponibel med kort blir inngått i forretningen i tilknytning til et konkret kjøp.

Vilkårene i artikkel 3 bokstav n) kan umiddelbart synes å overlappe. Hvis kredittavtalen utelukkende tjener til finansiering av en avtale om levering av spesifikke varer eller tjenesteytelser, er det i utgangspunktet naturlig å legge til grunn at kredittavtalen og kjøpsavtalen til sammen utgjør en kommersiell enhet. Det er imidlertid en forskjell mellom disse vilkårene: Hvorvidt kredittavtalen utelukkende tjener til finansiering av en avtale om levering av spesifikke varer eller tjenester, beror på en konkret vurdering. Det samme gjelder for så vidt spørsmålet om kredittavtalen og kjøpsavtalen utgjør en kommersiell helhet, men denne vurderingen vedrører forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen ut fra en objektiv vurdering som blir skissert i artikkel 3 bokstav n) punkt ii). Her blir det nemlig uttømmende listet opp hva som utgjør en kommersiell helhet i direktivets forstand, og opplistingen viser at det godt kan tenkes en kredittavtale som utelukkende tjener til finansiering av spesifikke varer eller tjenester, uten at kredittavtalen og kjøpsavtalen til sammen utgjør en kommersiell helhet i direktivets forstand, dvs. uten at det foreligger tilstrekkelig nær forbindelse mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen. Et typisk eksempel vil være at en bank innvilger forbrukeren lån som forbrukeren benytter til å finansiere kjøp av bil, uten at det foreligger noe avtaleforhold mellom bilselger og banken om finansieringen av bilkjøpet.

Det følger av artikkel 3 bokstav n) punkt ii) at opplistingen av (tre) typetilfeller som skal anses som 'kommerciell helhed', er uttømmende.

Det første typetilfellet er at selgeren selv finansierer kreditten. Dette alternativet er uten betydning ved tolkningen av artikkel 15 nr. 2.

Hvis finansieringen av forbrukerens kreditt skjer gjennom tredjeperson, skal det anses å foreligge en kommersiell helhet i følgende tilfeller:

1. Dersom 'kreditgiveren i forbindelse med indgåelsen eller forberedelsen af kreditaftalen gør brug av leverandørens tjenester'.

2. Dersom 'den specifikke vare eller ydelsen af en specifik tjenesteydelse udtrykkelig er angivet i kreditaftalen'.

I fortalens punkt 37 blir det uttalt at det 'hersker... et indbyrdes afhængighetsforhold mellem købet af en vare eller tjenesteydelse og den med henblik på dette køb indgåede kreditaftale' (kursivert her). Formuleringen kan tyde på at forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen må være slik at ingen av avtalene ville ha blitt inngått dersom den ene tenkes borte. En slik tolkning fremstår imidlertid som for snever i forhold til opplistingen i artikkel 3 bokstav n) punkt ii). Under henvisning til at det overgripende temaet er om avtalene utgjør en kommersiell helhet, er det mer nærliggende å legge vekt på avhengighetsforhold i den forstand at kredittilbudet er del av det totale tilbudet overfor forbrukeren. Kredittgiveren har i slike tilfeller en direkte interesse i at det blir inngått kjøpsavtale; det oppstår et interessefellesskap mellom kredittgiver og selger. Det er da ikke til hinder for å statuere 'tilknyttet kreditaftale' at forbrukeren i og for seg kunne ha inngått kjøpsavtalen med annen finansering enn den som fulgte av kredittilbudet som var en del av det totale tilbudet til forbrukeren.

Etter ordlyden i direktivet er det tilstrekkelig men ikke nødvendig, at varen eller tjenesteytelsen er angitt i kredittavtalen. Hvis kredittavtalen ikke inneholder en slik angivelse, skal kredittgiveren anses å ha tilstrekkelig interesse i at det blir inngått kjøpsavtale, dersom det i forbindelse med inngåelsen av kredittavtalen er gjort bruk av den aktuelle vare- eller tjenesteleverandørens tjenester. I slike tilfeller er kredittgiveren kjent med at kreditten skal finansiere et spesifikt kjøp. Denne kunnskapen og forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen, foreligger ikke ved bruk av tidligere utstedte kredittkort, f.eks. MasterCard. På den annen side tilsier ordlyden i artikkel 3 bokstav n) punkt ii) at det vil være en tilknyttet kredittavtale dersom kredittformålet i en avtale mellom en bank og en forbruker om nedbetalingslån angis å være kjøp av en spesifikk vare, for eksempel en nærmere spesifisert motorvogn, selv om det ikke foreligger noen avtale mellom kredittgiver og selger om finansiering av det aktuelle salg. Etter utvalgets oppfatning er det høyst tvilsomt om direktivet skal tolkes slik at de nevnte tilfeller omfattes av definisjonen av tilnyttet kredittavtale, ettersom det uten avtale mellom kredittgiver og selger om kredittfinansering av salget vanskelig kan sies at kredittavtalen og salgsavtalen utgjør en 'kommersiell helhet', og enda mindre et 'indbyrdes afhængighetsforhold' mellom avtalene, jf. fortalen punkt 37. Dersom direktivet skal tolkes i samsvar med ordlyden på dette punkt, vil det foreligge en tilknyttet kredittavtale i direktivets forstand når for eksempel en bank som skal finansiere et forbrukerkjøp, angir den spesifikke varen eller tjenesteytelsen forbrukeren skal benytte kreditten for å finansiere, selv om kreditten ikke gis etter avtale mellom banken og selger. Selv om skulle bli lagt til grunn at direktivet skal tolkes på denne måte, antar utvalget at det fortsatt kan inntas bestemmelse i kredittavtalen om kredittsikring i form av salgspant uten at dette i seg selv innebærer at kredittavtalen anses som 'tilknyttet kreditaftale'.

Med forbehold for tolkningen av direktivet i tilfeller hvor varen eller tjenesteytelsen er angitt i kredittavtalen vil utvalget bemerke at den identifikasjon av salgs-/tjenesteavtale og kredittavtale som følger av direktivets artikkel 15 nr. 2 og definisjonen av 'tilknyttet kreditaftale' har gode grunner for seg. Kredittgiver vil regulært ha økonomisk interesse i den inngåtte salgs-/tjenesteavtale, samtidig om selger/tjenesteyter og kredittgiver kan sies å samvirke i prosessen frem til inngåelsen av avtalene. Grensen mellom slike tilfeller og tilfeller hvor selger/tjenesteyter er kredittgiver og i ettertid diskonterer kravet mot forbrukeren, vil i praksis kunne være flytende (se artikkel 17 og punkt 5.11 om de sistnevnte tilfellene).

Forutsatt at det foreligger en 'tilknyttet kreditaftale' i direktivets forstand, kan forbrukeren på nærmere vilkår gjøre gjeldende krav og innsigelser han måtte ha mot selger/tjenesteyter, også mot kredittgiveren. Det første vilkåret er at varer eller tjenester som omfattes av den tilknyttede kredittavtalen, 'ikke leveres eller kun leveres delvis eller ikke er i overensstemmelse med aftalen om levering deraf'. Den siste passusen omfatter mangelfull levering. Det samme gjør for så vidt formuleringen 'leveres delvis' (kvantitetsmangel). Førstnevnte passus - 'ikke leveres' - omfatter etter en naturlig forståelse av ordlyden total uteblivelse av levering (leveringsuteblivelse). Følgelig kan det se ut til at forsinket levering ikke gir grunnlag for innsigelser eller krav mot kredittgiveren etter artikkel 15 nr. 2, for eksempel erstatningskrav som følge av forsinket levering. Det er rettspolitisk ingen grunn til å ekskludere tilfeller med forsinket levering fra den alminnelige regulering etter artikkel 15 nr. 2. I tillegg kommer at dersom selger/tjenesteyter er kredittgiver, vil innsigelser og motkrav som følge av forsinket levering kunne gjøres gjeldende overfor den som måtte erverve kravet fra selger/tjenesteyter, jf. artikkel 17. Utvalget antar at formuleringen av artikkel 15 nr. 2 ikke er tilsiktet på det aktuelle punkt, og at meningen har vært å omfatte innsigelser og motkrav som følge av mislighold generelt.

Etter artikkel 15 nr. 2 er rett til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren videre betinget av at 'forbrugeren ikke fra leverandøren har opnået den fyldestgørelse, som vedkommende har krav på ifølge loven eller aftalen'. Formuleringen innebærer at forbruekren ikke skal gis dobbel dekning av sine krav. Spørsmålet er om formuleringen i tillegg forutsetter at forbrukerens rett overfor kredittgiveren er subsidiær, altså om forbrukeren først må gå på selgeren/tjenesteyteren, herunder om 'dekningsmulighetene' må være uttømt. Det er etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å tolke denne bestemmelsen som uttrykk for at ansvaret er subsidiært. I artikkel 15 nr. 2 annet punktum gis nemlig nasjonale myndigheter frihet til å bestemme 'i hvilket omfang og på hvilke betingelser disse retsmidler kan iværksettes'. I fortalens punkt 38 blir det pekt på at den nasjonale valgfriheten særlig er rettet mot spørsmålet om 'forbrugeren skal anlægge sag mod leverandøren, før forbrugeren kan tage dem [retsmidler] i anvendelse mod kreditgiveren'. Lovgiver står altså fritt på dette punkt.

5.10.2.2 Fullharmoniseringens rekkevidde

Det er klart at artikkel 15 nr. 2 medfører plikt for nasjonale myndigheter til å innføre eller videreføre lovbestemmelser om forbrukervern i tilfeller som nevnt i bestemmelsen. Spørsmålet er om artikkel 15 nr. 2 innebærer fullharmonisering av spørsmålet om rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter også overfor kredittgiver, slik at den nasjonale lovgiver er avskåret fra eventuelt å utstrekke forbrukervernet til å omfatte kredittavtaler som ikke er å anse som tilknyttede kredittavtaler. I mangel av nærmere holdepunkter for løsningen kunne en her tenke seg to tilnærmingsmåter. Den ene er at direktivet bare regulerer forbrukerens rett til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren ved tilknyttede kredittavtaler, og at spørsmålet om hva som på dette punkt skal gjelde ved kredittavtaler som ikke omfattes av direktivets definisjon av tilknyttede kredittavtaler, er undergitt nasjonale myndigheters autonomi. Den andre tilnærmingsmåten er å forstå artikkel 15 nr. 2 som angivelse av at retten til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren skal gjelde 'så langt men ikke lenger', altså at nasjonal rett ikke kan utstrekke forbrukerens rett etter artikkel 15 til å omfatte kredittavtaler som ikke er tilknyttet kredittavtale etter direktivet.

Artikkel 15 nr. 2 gir ikke svar på dette spørsmålet. Det er imidlertid gitt uttalelser i fortalen punkt 10 som gir veiledning med hensyn til fullharmoniseringens rekkevidde. Videre inneholder artikkel 15 nr. 3 en bestemmelse som regulerer nasjonale myndigheters valgfrihet på det aktuelle punktet.

I fortalens punkt 10 uttales:

'... medlemsstaterne (vil) kunne anvende dette direktivs bestemmelser på tilknyttede kreditaftaler, der ikke er omfattet af definitionen af en 'tilknyttet kreditaftale' som indeholdt i dette direktiv. Bestemmelserne om tilknyttede kreditaftaler vil således kunne anvendes på kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere en aftale om levering af varer og tjenesteydelser.'

Denne uttalelsen gir klart uttrykk for at artikkel 15 nr. 2 ikke er uttrykk for fullharmonisering i den forstand at bestemmelsens forbrukervern er forbeholdt tilfeller av levering av varer og tjenester som er omfattet av en tilknyttet kredittavtale i direktivets forstand. Nasjonale myndigheter har frihet til å utvide dette vernet.

Det er imidlertid uklart hvor langt uttalelsen åpner for at nasjonale myndigheter kan utvide vernet. Etter ordlyden kan medlemsstatene anvende direktivets bestemmelser på tilknyttede kredittavtaler som ikke er omfattet av direktivets definisjon av tilknyttede kredittavtaler, og at bestemmelsene vil 'således kunne anvendes på kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere en aftale om levering af varer og tjenesteydelser'. En mulig forståelse er at nasjonale myndigheter bare kan utstrekke vernet til å omfatte kredittavtaler som har en 'tilknytning' til en spesifikk salgs-/tjenesteavtale. Etter denne forståelsen gjør fortalen punkt 10 et slags unntak fra artikkel 3 bokstav n) punkt i) og kravet om at kreditten utelukkende tjener til å finansiere et spesifikt vare- eller tjenestekjøp. Etter denne betraktningen er den nasjonale valgfriheten fremdeles begrenset av definisjonen i artikkel 3 bokstav n) punkt ii).

Det er imidlertid usikkert om uttalelsen er ment å gi nasjonale myndigheters en så vidt begrenset rett til å utvide forbrukervernet i forhold til artikkel15 nr. 2. Dette skyldes dels at fortalen på dette punktet er tvetydig, dels at uttalelser i fortalen i seg selv vanligvis ikke er normerende. Fortalen gir normalt kun forklarende eller begrunnende uttalelser på normgivende uttrykk i selve direktivteksten. Etter utvalgets oppfatning er det mest nærliggende å forstå annet punktum i den siterte forarbeidsuttalelsen, jf. '... kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere ...', utelukkende som eksemplifisering av den nasjonale valgfriheten, men det er ikke opplagt at dette er en riktig forståelse av fortalen.

Derimot inneholder artikkel 15 nr. 3 en bestemmelse som både isolert sett og sammenholdt med fortalen punkt 10 gir klar veiledning med hensyn til hvor langt fullharmoniseringen rekker. Artikkel 15 nr. 3 lyder:

'Denne artikel berører ikke nationale bestemmelser om, at en kreditgiver hæfter solidarisk for ethvert krav, som forbrugeren måtte have mod leverandøren, såfremt købet af varer eller tjenesteydelser fra leverandøren er blevet finansieret via en kreditaftale.'

I fortalen punkt 38 uttales i tilknytning til dette at direktivet ikke bør medføre at 'forbrugeren berøves sine rettigheder i henhold til nationale bestemmelser, om at sælgeren eller tjenesteyderen og kreditgiveren hæfter solidarisk'.

Etter ordlyden i artikkel 15 nr. 3 omfattes tilfeller hvor forbrukeren har krav mot selgeren/tjenesteyteren, herunder både krav ved mangler og forsinkelse, eksempelvis erstatningskrav. Nasjonale myndigheter står altså fritt til å ha bestemmelser om at forbrukeren kan fremme et slikt krav både overfor selger/tjenesteyter og kredittgiveren. Direktivet krever bare at kjøpet av vare eller tjenesteytelse er blitt finansiert via en kredittavtale, jf. definisjonen i direktivet artikkel 3 bokstav c). Ordlyden omfatter ikke klart tilfeller hvor forbrukeren har en innsigelse mot kredittgiverens krav på betaling av kredittbeløpet, ettersom uttrykket 'hæfter solidarisk for ... krav' nettopp peker mot tilfeller hvor forbrukeren har et krav, ikke en innsigelse. Dersom forbrukeren er avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelse overfor kredittgiveren mot betaling av kredittbeløpet, for eksempel ved totalt uteblitt levering av varen, vil han imidlertid ha erstatningskrav mot selgeren etter at han har betalt kredittgiveren, og dette kravet vil selgeren og kredittgiveren kunne hefte solidarisk for etter nasjonal rett. Det er dermed etter utvalgets oppfatning klart at artikkel 15 nr. 3 må tolkes slik at nasjonale myndigheter har frihet til - innenfor de rammer som følger av direktivet for øvrig og annen fellesskapsregulering - å ha lovbestemmelser som identifiserer selger/tjenesteyter og kredittgiver også i tilfeller som faller utenfor artikkel 15 nr. 2.

Utvalget har også vurdert om bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort, er i samsvar med Europarlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet). De fleste selgere vil - når kjøperen bruker kort han allerede disponerer - være opptatt av selve betalingen og ikke om kunden handler på kreditt eller ikke - som oftest vil de heller ikke kunne ha noen begrunnet oppfatning om dette da kortet som regel ikke gir noen informasjon om dette. Dersom institusjon som tilbyr betalingstjenester i ettertid må håndtere innsigelser/tilbakesøkningskrav fra kortholder, kan dette medføre motregning i senere oppgjør eller tilbakesøkning, slik at betalingsmottaker likevel ikke har mottatt endelig oppgjør ved betalingen med kredittkort. Normalt vil innløser ha sikret seg regress mot betalingsmottager (brukerstedet) i brukerstedsavtalen dersom det foretas reduksjoner i betaling fra kortutsteder/kortholder.

Etter utvalgets oppfatning må det eventuelt være artikkel 58 som kan innebære begrensninger her. Bestemmelsen pålegger betaler å 'underrette sin udbyder af betalingstjenester snarest muligt efter at have konstateret uautoriserede eller fejlbehæftede betalingstransaktioner, der giver anledning til krav, herunder krav som omhandlet i artikel 75, og ikke senere end 13 måneder efter debiteringsdatoen'. Etter utvalgets oppfatning handler imidlertid disse bestemmelsene om innsigelser og krav som oppstår som følge av feil eller forhold ved selve betalingsgjennomføringen og ikke krav som springer ut av det underliggende forhold betalingen er ment å dekke. Etter betalingstjenestedirektivet artikkel 30 nr. 3 er det også fastsatt at direktivet ikke griper inn i det tidligere forbrukerkredittdirektivet (87/102/EØF) eller annet EU-regelverk som gjelder betingelsene for kredittytelser overfor forbrukere og som er i overensstemmelse med EU-retten. Utvalget legger til grunn at betalingstjenestedirektivet ikke er til hinder for at det i nasjonal rett bestemmes at forbruker gjør gjeldende innsigelser og krav han måtte ha mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort som er benyttet til å betale varen/tjenesten.

Etter utvalgets vurdering er det heller ikke på annet EØS-rettslig grunnlag noe til hinder for bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort. På samme måte som norske kredittgivere kan tenlandske kredittgivere i samsvar med EØS-retten inngå avtaler med norske forbrukere om utstedelse av debetkort eller kredittkort. Utvalget kan ikke se at en adgang for forbrukeren til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort, utgjør et hinder for salg av varer og tjenester over landegrensene. Selv om det er delte meninger i utvalget om hvorvidt forbrukeren bør ha en slik rett etter loven, jf. punkt 5.10.5 nedenfor, antar et samlet utvalg at en slik rett vil kunne bidra til å senke forbrukerens terskel for handel med ukjente leverandører, herunder ved netthandel, og ved det stimulere grensekryssende handel innen EØS.»

Som det fremgår av sitatet, har utvalget i forbindelse med sin fremstilling av direktivet reist enkelte spørsmål om hvordan direktivet skal tolkes. Departementet vil gjøre rede for sitt syn på direktivtolkingen i punkt 12.6 nedenfor.

12.4 Utvalgets forslag

Utvalgets forslag er omtalt i utredningen punkt 5.10.5 på side 99-105. Innledningsvis drøfter utvalget om nasjonale begrensninger med hensyn til direktekravets art og omfang er i strid med fullharmoniseringen i artikkel 15 nr. 2. Etter en tolking av direktivet legger utvalget på side 99 til grunn at nasjonale myndigheter står fritt til å bestemme begrensninger både når det gjelder omfanget og arten av mulige krav. Utvalget går etter dette inn for å videreføre de begrensninger som følger av kredittkjøpsloven § 8.

Utvalget går deretter over til å drøfte spørsmålet om forbrukerens rett til å gjøre gjeldende krav og innsigelser han eller hun måtte ha mot selgeren/tjenesteyteren, også overfor kredittgiveren skal begrenses til de tilfeller som omfattes av direktivet artikkel 15 nr. 2, eller om man bør opprettholde det mer omfattende forbrukervernet man etter gjeldende rett har etter kredittkjøpsloven § 8. Utvalget er delt i synet på dette spørsmålet.

I utredningen punkt 5.10.5 side 99 flg. heter det følgende om disse spørsmålene:

«Utvalget har foran redegjort for begrensningene i kredittkjøpsloven § 8 med hensyn til direktivekravets art og omfang. Spørsmålet er om slike begrensninger i adgangen til å fremme direktekrav er i strid med fullharmoniseringen i artikkel 15 nr. 2.

Artikkel 15 nr. 2 første punktum bestemmer at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende 'retsmidler ... mod kreditgiveren'. 'Retsmidler' medfører verken omfangsmessige eller artsmessige begrensninger. I annet punktum blir det imidlertid understreket at medlemsstatene bestemmer 'i hvilket omfang ... disse retsmidler' skal kunne iverksettes. Dette tilsier at det er nasjonal valgfrihet med hensyn til å bestemme omfangsmessige begrensninger. Utvalget anbefaler å videreføre gjeldende rett på dette punkt.

Det kan være noe vanskeligere å ta stilling til om begrensningen med hensyn til direktekravets art faller innenfor nasjonal valgfrihet.

I artikkel 15 nr. 2 annet punktum blir det altså bestemt at det er opp til medlemsstatene å bestemme 'i hvilket omfang ... disse retsmidler' skal kunne gjøres gjeldende. Det er i utgangspunktet naturlig å forstå dette som en henvisning til omfanget av forbrukerens krav. Og 'disse retsmidler' kan forstås som en henvisning til nr. 2 første punktum og dermed alle de 'retsmidler' som kan gjøres gjeldende mot selgeren, herunder så vel pengekrav som andre krav, for eksempel krav på retting og omlevering. I så fall er det ikke rom for begrensninger knyttet til misligholdsbeføyelsens art.

På den annen side kan det pekes på at det i EØS-området ikke er harmoniserte misligholdslærer i relasjon til vare- og tjenestekontrakter. Det vil si at kjøperens misligholdsbeføyelser i en jurisdiksjon kan skille seg betydelig fra kjøperens beføyelser i en annen jurisdiksjon. Sett fra et EU-perspektiv er det derfor neppe tungtveiende grunner mot nasjonale begrensninger vedrørende arten av krav som kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren så lenge den nasjonale utforming av forbrukerens innsigelses- og kravsrett må anses som en lojal varetagelse av direktivets formål, som i denne sammenheng først og fremst er forbrukervern. En begrensning til 'pengekrav' lar seg etter utvalgets oppfatning forsvare. Utvalget anbefaler å videreføre denne begrensningen.

Det neste spørsmålet er om forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav han måtte ha mot selger/tjenesteyter også overfor kredittgiver, skal begrenses til å omfatte tilfeller som omfattes av direktivet artikkel 15 nr. 2 eller om en skal opprettholde det videregående forbrukervernet en etter gjeldende rett har etter kredittkjøpsloven § 8. En annen måte å stille dette spørsmålet på, er å spørre hvilke kredittavtaler eller hvilken tilknytning mellom selger/tjenesteyter og kredittgiver som - utover tilfeller som nevnt i artikkel 15 nr. 2 - bør kreves for å gi forbrukeren rett til å fremme innsigelser og krav fra salgs-/tjenesteavtalen overfor kredittgiver.

For utvalget fremstår dette som et valg mellom å utforme forbrukervernet i samsvar med artikkel 15 nr. 2, altså at innsigelses- og kravsretten begrenses til 'tilknyttede kredittavtaler' i samsvar med direktivet, eller å videreføre kredittkjøpsloven § 8 uendret, med nærmere presisering - i lovtekst eller i forarbeider - av bestemmelsens rekkevidde i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort. En kan også tenke seg mindre utvidelser i forhold til direktivets definisjon av 'tilknyttet kreditaftale', jf. direktivets fortale punkt 10, men utvalget vil ikke anbefale en slik mellomløsning. Utvalget vil heller ikke anbefale at forbrukervernet begrenses i samsvar med artikkel 15 nr. 2. Spørsmålet er da om kredittkjøpsloven § 8 skal videreføres uendret eller om det bør gjøres innføres visse begrensninger i regelen.

Ved vurderingen av kredittkjøpsloven § 8 må det tas utgangspunkt i at den innsigelses- og kravsrett bestemmelsen gir forbrukeren, er legislativt uttrykk for et synspunkt om at selger og kredittgiver bør identifiseres når kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger. Forbrukerens materielle stilling bør i slike tilfeller som utgangspunkt være den samme overfor kredittgiver som overfor selger. De begrensninger som gjøres i forbrukerens adgang til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren, innebærer unntak fra dette utgangspunktet, men rokker ikke ved selve utgangspunktet.

Motsatt er det etter gjeldende rett klart at dersom forbrukeren innvilges kreditt uten avtale mellom kredittgiver og selger, er forbrukerens eventuelle innsigelser og krav mot selgeren kredittgiveren uvedkommende. En kan si at det i slike tilfeller ikke er et slikt interessefellesskap mellom selger og kredittgiver at det er grunn til å identifisere disse. Som påpekt i punkt 5.10.2.1 foran reiser definisjonen av tilknyttet kredittavtale i direktivet artikkel 3 bokstav n) punkt ii) spørsmål ved å dette synspunktet fullt ut kan videreføres etter gjennomføringen av direktivet (ettersom tilfeller hvor 'den specifikke vare eller ydelsen af en specifik tjensteydelse udtrykkeligt er angivet i kreditaftalen' etter ordlyden kan synes å innebære at det foreligger en tilknyttet kredittavtale uavhengig av om kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiveren og selgeren/tjenesteyteren). Dette er uten betydning for vurderingene i dette avsnittet og kommenteres nærmere i særmerknadene.

Vurderingen av hvilke kredittavtaler som bør gi forbruker rett til å fremme innsigelser og krav fra kjøps-/tjenesteforholdet overfor kredittgiver, er reelt en vurdering av om kredittgiveren bør ha risikoen for selgers/tjenesteyters oppfyllelse av kontrakten med forbruker. Når kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter kan det som foran påpekt sies å foreligge et interessefellesskap mellom selger/tjenesteyter og kredittgiver som tilsier at disse identifiseres overfor forbrukeren i den relasjon som her drøftes. Kredittgivningen vil gjerne være en mer eller mindre dominerende årsaksfaktor bak forbrukerens konkrete valg av selger/tjenesteyter, noe som kan forsvare identifikasjon. Innvilges derimot kreditt uten avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter vil forbrukeren - i relasjon til kredittgiveren - regulært stå fritt med hensyn til hvem han skal kontrahere med, og han bør da i alle fall som utgangspunkt selv bære risikoen for det valg han tar.

Spørsmålet er hvordan tilfeller hvor forbrukeren betaler ved å belaste et allerede utstedt kredittkort i henhold til et eksternt kortsystem bør vurderes i denne sammenheng.

På den ene side foreligger det ingen direkte avtale mellom kortutsteder (bank eller annen kredittgiver) og brukerstedet (selger/tjenesteyter) om kreditten. Kortutsteder og brukersted er imidlertid parter i en avtalekjede slik at det for så vidt kan sies å foreligge en avtalemessig tilknytning mellom dem. Denne tilknytningen er imidlertid svakere enn ved det en kan kalle 'klassiske kredittkjøp', hvor kreditten innvilges etter direkte avtale mellom selger og kredittgiver i tilknytning til et konkret kredittkjøp (når kredittgiver er en annen enn selgeren). Den svakere tilknytning innebærer blant annet at kortutsteder ikke har reell mulighet for selv å føre kontroll med det enkelte brukersted. På den annen side vil innløser regulært utøve brukerstedkontroll. Et synspunkt er at innløser utøver slik brukerstedkontroll på vegne av de parter i avtalekjeden som har interesse av slik kontroll, herunder kortutsteder.

Ved vurderingen om slike tilfeller fortsatt bør omfattes av kredittkjøpsloven § 8 er det også et synspunkt at det er tale om en eksisterende etablert regel som gir forbrukeren rettigheter, hvilket i seg selv kan tale mot en regelendring som svekker forbrukervernet.

Når Lovavdelingen i sin uttalelse av 3. desember 1991 la til grunn at betaling med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem ga forbrukeren rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 la man som nevnt i punkt 5.10.4 vekt på at det var kjent for brukerstedet at det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken og at kortutsteder uttrykkelig eller stilltiende godtar at brukerstedet direkte kan belaste kundens konto i banken. Som der påpekt er det etter utvalgets vurdering den konkrete bruk av kredittkortet ved betaling til et brukersted med kortterminal som godtar betaling med kredittkort, som er det sentrale på dette punkt, ikke om det har vært kjent for brukerstedet om betalingskortet er et kredittkort. I forhold til vilkåret om at kreditten gis etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter, er det reelt spørsmål om hvilken vekt det bør legges på den indirekte tilknytning det i praksis vil være mellom kortutsteder og det store antall brukersted gjennom avtalekjeden disse er tilknyttet.

Det er delte oppfatninger i utvalget av om betaling med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem bør gi forbrukeren rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver. Flertallet, medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, går inn for å videreføre gjeldende rett på dette punkt.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland vil i hovedsak vise til at kredittkjøpsloven § 8 er en viktig, velfungerende og praktisk forbrukerrettighet ved kjøp med kredittkort. Det vil medføre en markant svekkelse av forbrukervernet å ikke videreføre regelen. Et samlet utvalg er enig om at det ikke er i strid med direktivet å videreføre kredittkjøpsloven § 8 i tråd med gjeldene rett.

Bestemmelsen har vist seg særlig praktisk ved kjøp på internett og ved forskuddbetaling, eksempelvis av reiser. Kjøp av varer på internett, og da særlig over landegrensene, er i utgangpunktet forbundet med en viss risiko. Ved å betale med kredittkort reduserer man denne risikoen betraktelig ved at man kan gå på kredittyteren dersom varen ikke leveres eller det som leveres ikke er etter avtalen. Dersom man eksempelvis har betalt med overføring fra konto, vil det i praksis være nær umulig å følge opp en manglende levering fra en nettbutikk i utlandet. Forbrukere rådes nettopp derfor av Forbrukerrådet og andre til å benytte kredittkort ved netthandel. Bruk av kredittkort legger, med dagens regel, til rette for trygg netthandel. Stadig flere forbrukere følger dette rådet.

Regelen bidrar på denne måten til sikker handel over landegrensene, noe som vil være en forutsetning for, og et bidrag til, økt handel og økt konkurranse over landegrensene. Dette er utvilsomt i tråd med hensynene bak forbrukerkredittdirektivet, jf. f.eks. fortalens punkt 8, så vel som en rekke andre EU-direktiv.

Regelen har også vist seg praktisk viktig ved forskuddsbetaling av varer og tjenester. Et eksempel kan være kjøp av flybilletter. I de senere årene har flere flyselskap gått konkurs. Reiser betales i all hovedsak på forskudd og i utgangspunktet er forbrukerens penger tapt når selskapet går konkurs. Kredittkjøpsloven § 8 har imidlertid gitt forbrukeren en mulighet til å sikre seg mot konkursrisikoen ved kjøp i en bransje som er preget av økonomiske problemer. I samtlige flykonkurser de siste årene, som har berørt det norske markedet, har kredittgiver tilbakebetalt forskuddsinnbetalingene til forbrukere som har kjøpt reisen med kredittkort.

Også brukerstedene har klare fordeler av regelen. Ved å tilby betaling med kredittkort kan de tilby forbrukerne en ekstra sikkerhet. Det at forbrukerne opplever det som trygt å handle på nettet, og trygt å betale på forskudd, er en vesentlig forutsetning for omsetningen og endog for mange brukersteders eksistens. Den jevne forbruker vil oppleve internettbutikkens tilknytning til et kjent kredittkort som et tegn på seriøsitet. Kredittkjøpsloven § 8 har sikret at denne oppfatningen jevnt over er riktig.

Kredittkjøpsloven § 8 gir utvilsomt god forbrukerbeskyttelse. Begrunnelsen for å endre den må da være at regelen er for god, at den gir forbrukerne for store fordeler på bekostning av kredittyter, i dette tilfellet kortutsteder. En endring slik mindretallet foreslår vil medføre at man svekker forbrukerbeskyttelsen og styrker kredittgivers stilling.

Kredittkjøpsloven § 8 har vært norsk rett i 24 år og må sies å være godt innarbeidet. Når det er tale om en bestemmelse med så lang fartstid må en begrunnelse for endringer først og fremst baseres på de erfaringer man har hatt med bestemmelsen. Netthandel er riktignok av nyere dato, og kunnskap om regelen blant forbrukerne var tidligere ikke særlig utbredt. Likevel har regelen såpass lang fartstid at en påstand om at den medfører en urimelig belastning for kredittyterne må kunne belegges med faktiske erfaringer. Etter disse medlemmenes syn er det imidlertid ingenting som tyder på at regelen har svekket kredittkortenes posisjon i det norske markedet. I følge Norges Banks Årsrapport om betalingssystemene, mai 2008, er kredittkortene i sterk vekst, med mer enn en fordobling av volumet fra 2003 til 2007 (tabell 15 a).

Etter disse medlemmenes syn kan man like godt argumentere med at kredittkjøpsloven § 8 har gitt til kredittkortene en konkurransefordel. Det faktum at Visa (Teller), for sine debetkort, på frivillig basis har inntatt vilkår med et lignende innhold kan underbygge en slik argumentasjon. Man kan imidlertid ikke begrunne å fjerne en så vidt viktig og innarbeidet forbrukerrett fra lovgivningen med et håp om at kortselskapene på eget tiltak tar det inn i standardavtalene. Hvorvidt kredittkortselskapene frivillig vil tilby slike vilkår eller ikke blir en ren gjetning. Ønsker man å videreføre forbrukerbeskyttelse på dagens nivå, kan dette kun gjøres sikkert ved å videreføre bestemmelsen i kredittkjøpslovens § 8.

Bestemmelsen medfører i enkelte tilfeller at kostnader ved uteblitt eller mangelfull levering pulveriseres ut på brukerne av systemet. Dette har vært omtalt som en form for tvungen forsikring. Etter disse medlemmenes syn er dette lite presist. I tilfeller hvor brukerstedet ikke har levert, eller det er mangler knyttet til varen/tjenesten vil kredittyter som en klar hovedregel kunne fremme regresskrav mot brukerstedet. Hjemmel for dette finnes naturlig nok i avtaleverket som regulerer forholdet mellom partene i systemet. I enkelte tilfeller, eksempelvis ved konkurs, vil det imidlertid være vanskeligere å få dekket inn tapet. I siste innstans er det kortinnehaverne og brukerstedene som da må betale regningen renter og gebyrer. Kostnadene pulveriseres, og deles på alle brukerne av systemet. Reguleringer som innebærer pulverisering av tap er et vanlig grep i forbrukerretten. Det er ikke uttrykk for en urimelig regulering at enkelte kostnader fordeles på fellesskapet.

Kortselskapene må naturlig nok vurdere hvem som oppfyller kravene til å få lisens som brukersted og vil derfor ha bedre kunnskaper om brukerstedet enn den jevne forbruker. Slipper man inn useriøse aktører vil det kunne bli mange krav etter regelen i kredittkjøpslovens § 8. Prisene ut til kortholderne og brukerstedene vil påvirkes av dette. Det ligger en rekke krav til brukerstedene i kortselskapenes avtaleverk. Brudd på reglene i brukerstedsavtalene er sanksjonert med bøter og kan føre til at brukerstedet mister lisensen. Følger ikke kredittkortselskapene opp den løpende kontrollen med brukerstedene, slik at useriøs virksomhet tillates i systemet, vil dette også påvirke antall krav som rettes mot kredittgiver, noe som igjen vil påvirke prisene. Regelen i kredittkjøpsloven § 8 er dermed et godt virkemiddel for å hindre at useriøse eller kriminelle brukersteder slippes inn i systemene. Behovet for en slik regel har økt i takt med økende antall kredittkjøp generelt og særlig på internett.

Regelen virker også indirekte disiplinerende på brukerstedene. Dersom man ikke leverer som avtalt, og ikke behandler kortholdernes reklamasjoner på en skikkelig måte, blir kravene kanalisert mot kortutsteder, noe som igjen kan føre til at man mister brukerstedsbevilgningen.

De positive insentivvirkningene forbrukerens innsigelses- og kravsrett etter kredittkjøpslovens § 8 har på brukerstedene, illustrerer også disse medlemmenes synspunkt om at det i kredittkorttilfellene foreligger et interessefellesskap på tilbydersiden som gjør at selger og kredittyter bør identifiseres.

Det at kredittbetalingssystemet består av tre parter på tilbydersiden, omfatter svært mange enkeltaktører, at det for en stor del er elektronisk og går over landegrensene, rokker ikke ved det grunnleggende: At det gjennom avtalen mellom partene på tilbydersiden er opprettet en forbindelse og et samarbeid for at korthaveren skal kunne handle hos brukerstedene/selger med kreditt hos kortutsteder/kredittgiver. Selgeren og kredittyteren har et nært interessefelleskap i kreditthandelen, og det er derfor rimelig at forbrukeren også kan rette sine krav mot kredittyteren.

Det har vært fremhevet som et paradoks at forbrukeren ikke gis de samme rettigheter ved bruk av debetkort. Medlemmene er ikke nødvendigvis enig i dette, men mange av argumentene fremført over passer også for debetkortsystemene. En mulig utvidelse av forbrukerens kravs- og innsigelsesrett til også å gjelde i tilfeller ved bruk av debetkort hører imidlertid ikke naturlig inn under mandatet. Det at en har en velfungerende forbrukerrettighet knyttet til kredittkort, som i noen tilfeller muligens burde gjelde for debetkort, er etter disse medlemmenes syn ikke et argument for å fjerne en velfungerende og viktig forbrukerrettighet knyttet til kredittkort. En slik utvidelse krever også en langt større og grundigere utredning enn spørsmålet om å beholde dagens bestemmelse.

Disse medlemmene vil også nevne at dersom en ved gjennomføring av et forbrukerdirektiv reduserer viktige og velfungerende forbrukerrettigheter, som en etter direktivet har anledning til å videreføre, vil være svært lite heldig og ikke i tråd med den internasjonale utviklingen hvor forbrukernes rettigheter styrkes på finansområdet.

Det vil medføre en markant svekkelse av forbrukervernet å fjerne regelen om at forbrukeren kan gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selgeren ovenfor kredittgiveren når han betaler med kredittkort. Forbrukerkredittdirektivet åpner for at dagens forbrukerbeskyttelsesnivå kan beholdes, og de praktiske erfaringene med regelen er gode. På denne bakgrunn mener disse medlemmene at kredittkjøpslovens § 8 bør innarbeides i finansavtaleloven med samme form og med samme innhold som i dag.

Medlemmet Wang går som medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland inn for at regelen i kredittkjøpsloven § 8 videreføres uendret. Dette medlem vil understreke at vurderingen her er hvorvidt det bør foreslås begrensninger i en etablert lovregel som over noe tid har foreskrevet nærmere bestemte rettigheter for forbrukerne, og hvor vi i forhold til forbrukerkredittdirektivet står fritt til å videreføre gjeldende norske regler. Dette skiller seg fra situasjonen der spørsmålet gjelder utforming og avgrensning av nye lovregler.

Dette medlem er enig med medlemmene Sæbø, Haraldsen og L'Abée-Lund i at avtaletilknytningen mellom kredittgiver (kortutsteder) og selger (brukersted) synes å være mindre fremtredende innefor eksterne kredittkortsystemer enn ved kreditt som ytes etter direkte avtale mellom kredittgiver og selger. Dette forhindrer imidlertid ikke at det også innenfor eksterne kredittkortsystemer må kunne sies å foreligge et interessefellesskap mellom de involverte avtaleparter i at de enkelte transaksjoner utføres og at kredittkortsystemet ved det utnyttes. Dette medlem ser videre at de reelle kontrollmulighetene den enkelte kredittgiver har i forhold til det enkelte brukersted i et eksternt kredittkortsystem er begrenset, men vil peke på at kredittkortsystemet synes slik innrettet at det åpner for en type systemkontroll med de tilknyttede brukersteder.

Som fremholdt av medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland synes forbrukerens rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 å ha særlig stor praktisk betydning ved internetthandel, gjerne med et grensekryssende element. Den økte trygghet som bestemmelsen må antas å gi forbrukerne ved slik handel må etter dette medlems syn antas over tid å føre til økt grensekryssende handel med varer og tjenester. Dette må anses som positive virkninger av bestemmelsen ikke bare for de involverte parter i de eksterne kredittkortsystemene, men også i et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv.

Medlemmet Wang finner ikke å kunne tillegge forholdet mellom kredittkort og debetkort avgjørende betydning, og viser til at det ved kreditt ytes en tjeneste utover selve betalingsformidlingen som stiller kredittgiver i en annen posisjon overfor kortinnehaveren enn ved utstedelse av debetkort. Det grunnlag for identifisering mellom kredittgiver (kortutsteder) og selger (brukersted) som kan sies å foreligge i kredittkortforhold foreligger ikke i debetforhold. Det synes derfor uaktuelt å utvide forbrukerens legale rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 til også å gjelde i debetforhold.

Dette medlem er under tvil kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å foreslå begrensninger i de etablerte rettigheter forbrukeren i dag har etter kredittkjøpsloven § 8. Det foreslås derfor at regelen i kredittkjøpsloven § 8 videreføres uendret.

Mindretallet, medlemmene Sæbø, Haraldsen og L'Abee-Lund, går inn for at forbrukeren som hovedregel ikke gis rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren har betalt med kredittkort. Etter mindretallets oppfatning bør kredittkort primært sees som en praktisk oppgjørsform for forbrukeren i tilfeller hvor han selv bestemmer hvem han vil kontrahere med og på hvilke vilkår, uten at oppgjørsformen, herunder det at brukerstedet godtar betaling med det aktuelle kredittkortet, gir slik tilknytning mellom brukerstedet og kortutsteder at det er naturlig å identifisere disse overfor forbrukeren.

Mindretallet erkjenner at det foreligger en form for avtalebasert tilknytning mellom kortutsteder og brukersted og at det blir ført en viss kontroll med brukersteder. Kortutsteders tilknytning til brukerstedene er imidlertid fjern. Ettersom forbrukerrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 grunnes på et interessefellesskap mellom selger og kredittgiver, er det etter mindretallets oppfatning ikke grunn til å anerkjenne slike rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 når tilknytningen er så fjern som den er ved eksterne kortsystemer. Kortutsteder, for eksempel en distriktssparebank i Norge, har ingen reell mulighet for å føre tilsyn med et betydelig antall brukersteder over hele verden. Kortutsteder har heller ingen reell mulighet til å innvirke på den kontroll innløser eller andre utøver overfor brukerstedene.

Ettersom tilknytningen mellom kortutsteder og brukersted normalt er fjern er det etter mindretallets oppfatning mer naturlig å la forbrukeren bære risikoen for valg av medkontrahent ved vare- og tjenestekontrakter. Blant annet som følge av utvikling av netthandel har forbrukeren ofte vesentlige flere konkurrerende tilbydere å velge mellom når han skal kontrahere enn han hadde for noen tiår siden. Enten forbrukeren handler ved direkte kontakt med tilbyder på dennes forretningssted eller gjennom andre kommunikasjonsformer, for eksempel ved netthandel, vil forbrukeren ofte ha muligheter for å kunne vurdere tilbydere og tilbud på en helt annen måte enn kortutstederen kan. Etter mindretallets oppfatning er det i en slik situasjon normalt liten grunn til at forbrukeren skal ha en lovfestet rett til å velte risikoen for mislighold fra den selger/tjenesteyter han har valgt, over på kortutsteder. Kostnadene med en slik forsikring må i praksis antas å bli veltet over på andre forbrukere, indirekte ved at brukerstedene får mindre gunstige vilkår fra kredittkortsystemene enn de ellers ville ha fått og dermed må øke prisene overfor forbrukerne, eller direkte ved at forbrukernes kostnader etter kredittkortavtalen øker. Denne virkningen må riktignok antas å forekomme også ved tilknyttede kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 15 nr. 2 og er isolert sett ikke noe argument mot å anerkjenne rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor kredittkortutsteder. Men når tilknytningen er så fjern som den normalt er mellom brukersteder og kredittkortutstedere, og forbrukeren i praksis gjerne vil ha muligheter for å vurdere tilbydere og tilbud på en helt annen måte enn kortutstederen kan, er det relevant å påpeke at rettighetene etter kredittkjøpsloven § 8 har en kostnadsside som må bæres av noen, hvilket normalt vil si andre forbrukere. I den grad kredittkortsystemer oppfatter forbrukerrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 som lite problematiske antar mindretallet at slike rettigheter vil bli inntatt i systemets «tilbudspakke» overfor forbrukerne som ledd i konkurransen om kunder, sml. tilbud om reiseforsikring som enkelte kortsystemer tilbyr kunder som betaler reise med kort. Forbrukeren kan da velge om han vil inngå avtale om kredittkort som gir ham slike rettigheter, eller om han vil skaffe et annet kredittkort på - kanskje - prisgunstigere avtalevilkår.

Mindretallet legger i og for seg til grunn at rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved bruk av kredittkort gir forbrukeren økt trygghet blant annet når han handler med ukjente leverandører, gjerne ved netthandel. Slik økt trygghet kan bidra til å økt omsetting, noe som er både i brukerstedenes og kortutstedernes interesse. Det er videre klart at slike forbrukerrettigheter kan være av betydelig økonomisk verdi for forbrukeren i det enkelte tilfellet, for eksempel når leverandøren av en kostbar ytelse går konkurs før levering har funnet sted. Kostnadene disse forbrukerrettighetene er forbundet med, må antas å ville bli pulverisert, jf. foregående avsnitt. De her påpekte forhold gir etter mindretallets oppfatning et godt faktisk grunnlag for utvikling av betalingskort med avtalebaserte rettigheter for forbrukeren. Mindretallet anser det som lite sannsynlig at videreføring av rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 er nødvendig for at forbrukerne skal få tilbud om betalingskort med innsigelses- og kravsrett som nevnt i paragrafen.

Mindretallet vil videre peke på at hensynene som kan anføres til støtte for forbrukerrettigheter ved betaling med betalingskort, i liten grad har sammenheng med om betalingskortet er et kredittkort. I den grad forbrukeren har behov for den risikodekning kredittkjøpsloven § 8 gir ham ved betaling med kort, er det neppe grunn til å skille mellom tilfeller hvor han ved betalingen disponerer egne midler eller om han betaler med kredittkort. Det er imidlertid klart at forbrukeren ikke har rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med debetkort, enten kontoen kortet er knyttet til, står i pluss eller minus når betaling skjer. Mindretallet ser altså ingen vesentlig grunn til å vurdere debet- og kredittkort forskjellig i forhold til kredittkjøpsloven § 8-rettigheter, dels fordi behovet for risikodekning som nevnt er vesentlig det samme enten forbrukeren betaler med egne midler eller med et kredittkort, dels fordi det kan være knyttet kreditt til begge korttypene. Selv om mange forbrukere gjerne vil ha både debetkort og kredittkort, slik at de etter gjeldende rett kan velge å betale med kredittkort dersom de ønsker rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8, vil ikke alle forbrukere ha en slik mulighet, for eksempel fordi de ikke får kredittkort pga. manglende kredittverdighet. Skulle lovgiver mene at det ut fra hensynet til forbrukervern er nødvendig å gi forbruker ufravikelige rettigheter som nevnt i kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med betalingskort, bør begrunnelsen være en annen enn at kredittkortutsteder gir kreditt etter avtale med selgeren. Mindretallet regner det imidlertid som sannsynlig at det på frivillig grunnlag vil bli etablert ordninger med så vel debetkort som kredittkort med mer eller mindre omfattende forbrukerrettigheter som nevnt i kredittkjøpsloven § 8.

Mindretallet legger også noe vekt på at direktivets løsning er å anerkjenne rett for forbrukeren til å fremme innsigelser og krav fra salgs-/tjenestekontrakten overfor kredittgiver ved tilknyttede kredittavtaler. Selv om direktivet som nevnt åpner for videregående forbrukervern etter nasjonal rett, bør dette kreve gode grunner. Mindretallet vil her peke på at anvendelsen av kredittkjøpsloven § 8 overfor utstedere av kredittkort er lite problematisert i forarbeidene, og at den fjerne tilknytningen det normalt er mellom kredittkortutsteder og brukersted ikke synes å være problematisert. Det er ikke noe å si på at man ikke vurderte dette nærmere da kredittkjøpsloven. ble gitt, ettersom handel med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer den gang var vesentlig mindre utbredt enn i dag. Selv om forbrukeren etter gjeldende rett har rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med kredittkort, er det etter mindretallets oppfatning ikke tale om en grundig overveiet, solid etablert rett som det - i en situasjon med frihet for den nasjonale lovgiver til å videreføre løsningen - ville kunne være betenkelig å oppheve.

Selv om mindretallet altså foreslår at forbrukeren ikke skal kunne gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver når han betaler med kredittkort, bør det gjøres visse unntak. Forbrukeren bør ha slik rett overfor kredittkortutsteder når han betaler med kredittkort utstedt i forbindelse med kjøpet/tjenesteytelsen innsigelsen/kravet knytter seg til. I slike tilfeller er tilknytningen mellom kjøpet/tjenesteytelsen og kredittkortbruken så nær at en bør se det slik at kreditten gis etter avtale med selgeren/tjenesteyteren. Etter mindretallets oppfatning bør løsningen være det samme ved kredittkort som knyttes sterkt opp til bestemte brukersteder, når betaling skjer til slikt brukersted. Mindretallet antar at de løsninger disse medlemmene tar til orde for, vil kunne forankres i tolkning av kredittkjøpsloven § 8, uten at det er nødvendig å endre ordlyden i bestemmelsen.»

Avslutningsvis tar utvalget opp spørsmålet om forbrukerens rett til å fremme krav og innsigelser direkte overfor kredittgiveren også bør gjelde i de tilfeller der den underliggende kjøpsavtalen er regulert av et annet lands rett. I utredningen side 105 uttaler utvalget følgende:

«I mandatet vises til at Lovavdelingen den 21. mars 2007 avga en tolkningsuttalelse der det ble konkludert med at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse også der kjøpsavtalen reguleres av et annet lands rett. Utvalget er bedt om å vurdere om dette er en hensiktsmessig rettsstilstand, og eventuelt komme med forsalg til endringer i regelverket.

Dersom en forutsetter at betaling med kredittkort fremdeles skal omfattes av kredittkjøpsloven § 8, i samsvar med flertallets forslag, kan et samlet utvalg ikke se noen grunn til å skille ut tilfeller hvor rettsforholdet mellom selger/tjenesteyter og forbrukeren reguleres av fremmed rett til særbehandling. Avgjørende må etter utvalgets vurdering være den rettspolitiske vurdering av tilfeller hvor det stilles kreditt til rådighet for forbrukeren gjennom utstedelse av kredittkort og forbrukerens bruk av kortet ved betaling for varer/tjenester på brukersted som godtar betaling med slikt kort. Etter utvalgets oppfatning er denne løsningen uttrykk for gjeldende rett. Utvalget foreslår altså løsningen videreført.»

Siden utvalget foreslår å innarbeide den gjeldende kredittkjøpsloven blant annet i finansavtaleloven kapittel 3, fremkommer utvalgets forslag om videreføring av kredittkjøpsloven § 8 i utvalgets forslag til ny § 63 i finansavtaleloven. Flertallets og mindretallets forslag til lovtekst er likelydende. Dissensen bygger på en rettspolitisk vurdering av bestemmelsens nærmere forståelse, jf. foran.

12.5 Høringsinstansenes syn

Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Nei til EU går inn for å videreføre gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8. Høringsinstansene peker på at forbrukerkredittdirektivet ikke er til hinder for å videreføre kredittkjøpsloven § 8, og at det ikke finnes gode grunner som taler imot å opprettholde dagens rettstilstand. Tvert imot anfører høringsinstansene at sterke forbrukerhensyn taler for en slik regel.

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler følgende:

«Et samlet utvalg foreslår å videreføre gjeldende retts bestemmelse i kredittkjøpsloven § 8. Bestemmelsen gir forbruker rett til å fremme krav mot kredittyter dersom varen ikke leveres eller at det er mangler ved denne.

Flertallet foreslår at bestemmelsen videreføres som i dag, mens et mindretall tar til orde for at bestemmelsens anvendelsesområde avgrenses mot de tilfeller der forbruker betaler med kredittkort, med unntak for kredittkort utstedt i forbindelse med en konkret handel.

Departementet støtter flertallet i denne saken. Kredittkjøpsdirektivet er ikke til hinder for at gjeldende rett videreføres på dette punkt, og vi kan heller ikke se andre gode argumenter for å svekke det praktisk viktige forbrukervernet som denne regelen gir, og som er opparbeidet over lang tid. Risikoen for tap bør plasseres på kredittyter. Kredittyter kan i utgangspunktet vurdere hvilke brukersteder det skal inngås avtale med og kan stille vilkår overfor disse.

Bestemmelsen stiller kredittyter solidarisk ansvarlig med selger i alle forbrukerkjøp og - avtaler. Dette gir forbrukerne en sikkerhetsventil i de tilfeller oppfyllelse av avtalen av ulike årsaker ikke skjer som forutsatt. Bestemmelsen bidrar til at bruk av kredittkort reduserer risikoen betraktelig ved handel med ukjent leverandør, for eksempel ved netthandel, og ved forskuddsbetaling. Selgers konkurs kan medføre store økonomiske konsekvenser for forbruker, for eksempel ved forhåndsbetaling av en hel families flyreise. Forbrukerrådet viser til at ved de siste års mange flykonkurser har reisende som har betalt med kredittkort fått full økonomisk kompensasjon fra kredittkortselskapene.

I tillegg gjør den økende netthandelen over landegrensene bestemmelsen stadig mer aktuell og viktig. Denne handelsutviklingen er en konsekvens av regelutviklingen innen EØS, for eksempel ved at forbrukerne stadig gis større rettigheter og handlefrihet på tvers av landegrensene. Det å innskrenke bestemmelsen om solidaransvar for kredittyter vil kunne undergrave denne utviklingen ved at den nødvendige tryggheten for forbrukerne ved denne type handel blir borte. Samtidig svekkes tilliten til slike forbrukerkredittkjøp. I utredningen fremheves også dette poenget ved å vise til at Forbrukerrådet oppfordrer forbrukerne til å benytte kredittkort ved denne type kjøp, og at stadig flere følger rådet.»

Finansdepartementet uttaler:

«I spørsmålet om kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selger (jf. utredningen kapittel 5.10), er Finansdepartementet av den klare oppfatning at prinsippet i kredittkjøpsloven § 8 må videreføres. Dette prinsippet (som er inntatt i kredittkjøpsloven av 1985) fastslår at 'Ved forbrukerkredittkjøp kan kjøperen overfor annen kredittyter enn selger gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren.'. Dette er en viktig forbrukerrettighet (som altså har vært i loven i mange år) som blant annet bidrar til å beskytte forbrukere mot useriøse aktører, og som har vist seg å være særlig praktisk viktig ved kjøp av varer og tjenester med kredittkort over internett. Bestemmelsen bidrar til at forbrukerne får økt trygghet ved netthandel.

Etter Finansdepartementets vurdering har bestemmelsen også en disiplinerende effekt overfor både brukersteder og kredittkortutstedere, slik det påpekes av utvalgets flertall. For utstedere innebærer regelen eksempelvis at de gis incentiv til økt påpasselighet knyttet til brukerstedets seriøsitet.

Finansdepartementet kan ikke se at nåværende kredittkjøpsloven § 8 har ført til en svekkelse av konkurranseevnen til kredittkort, og kan heller ikke se andre negative konsekvenser som kan begrunne opphevelse eller endring av bestemmelsen. Finansdepartementet er på denne bakgrunn enig med utvalgets flertall i at kredittkjøpsloven § 8 bør videreføres uendret, jf. forslaget til ny finansavtalelov § 63. Det understrekes at et samlet utvalg var enig i at direktivet ikke er til hinder for å videreføre bestemmelsen med det innhold den har etter gjeldende rett.

Ettersom både flertallets og mindretallets forslag har samme ordlyd (men hvor mindretallet vil gi ordlyden en annen tolkning enn hittil lagt til grunn), er det etter Finansdepartementets vurdering svært viktig at det presiseres i lovproposisjonen og i spesialmerknaden til bestemmelsen at gjeldende rettstilstand videreføres uendret, i samsvar med praksis fra blant annet Bankklagenemda, og som Lovavdelingen har gitt uttrykk for i sin uttalelse 3. desember 1991.'

Forbrukerombudet har følgende synspunkter:

«Forbrukerkredittdirektivet er ikke til hinder for at kredittkjøpsloven § 8 videreføres i norsk rett, noe utvalget også har konkludert med, jf. pkt. 5.10.4. Kredittkjøpsloven § 8 har vært en svært velfungerende regel i norsk rett i 24 år, og regelen er meget godt innarbeidet.

For tilfeller der det er spørsmål om å oppheve eller endre en svært velfungerende og godt innarbeidet regel må det foreligge gode grunner for å foreta endringer. Jeg kan i likhet med utvalgets flertall ikke se at det foreligger noen gode grunner for å gjøre endringer i krkjl. § 8. Snarere tvert i mot.

Direktivets formål, uttrykt blant annet i fortalen punkt 8 og 9, er foruten å harmonisere regelverket, å styrke forbrukerrettighetene. En begrensning av rekkevidden til krkjl. § 8 til ikke å omfatte kjøp som finansieres med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem, vil medføre en betydelig svekkelse av forbrukervernet. Etter min mening vil det være meget uheldig å fjerne en forbrukerrettighet i forbindelse med implementeringen av et direktiv som er ment å skulle styrke forbrukernes rettigheter.

Som medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland er inne på har regelen særlig stor betydning ved kjøp på internett og ved forskuddsbetaling.

For mange forbrukere kan handel over landegrensene oppleves som utrygt. Man betaler gjerne før man mottar varen, og ved en eventuell mangelfull levering kan det oppleves vanskelig å nå frem overfor selger med et krav om å få refundert kjøpesummen. For å bedre sikkerheten ved slik handel oppfordres forbrukerne til å benytte seg av kredittkort, noe også mange forbrukere gjør. På denne måten oppnår forbrukeren en tryggere netthandel gjennom beskyttelsen i krkjl. § 8. Dette kan igjen bidra til økt handel og konkurranse over landegrensene, noe som er fullt ut i tråd med direktivets intensjoner.

På samme måte kan også annen forskuddsbetaling virke avskrekkende på mange forbrukere. Forskuddsbetaling vil alltid innebære en viss risiko for tap, og i mange tilfeller bør forbrukeren avstå fra å inngå avtaler som innebærer forskuddsbetaling. I en del tilfeller er det imidlertid påkrevd med forskuddsbetaling av varer eller tjenester slik at selger/tjenesteyter får en sikkerhet. I slike tilfeller vil også brukerstedene ha en klar fordel av regelen slik den er i dag ved at forbrukeren har en sikkerhet ved betaling med kredittkort. Som medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland understreker er det en vesentlig forutsetning for omsetningen, og for mange brukersteders eksistens, at forbrukerne opplever det som trygt å betale på forskudd. For kortutsteder ligger fordelen i at forbrukerne velger å benytte seg av kredittkortet som betalingsinstrument i stedet for eksempelvis kontanter.

Jeg vil også fremheve den positive virkningen regelen i krkjl. § 8 kan ha for handelen i tider hvor økonomien går dårlig. I dårlige økonomiske tider vil det innebære ekstra risiko for forbrukeren å forhåndsbetale varer eller tjenester, da risikoen for brukerstedets konkurs normalt vil være høyere i økonomiske nedgangstider. I en periode hvor den næringsdrivende vil ha et ekstra stort behov for at omsetningen opprettholdes, kan en regel som i nåværende krkjl. § 8 bidra til dette. Uten den sikkerheten som krkjl. § 8 gir forbrukeren, vil alternativet i usikre tider raskere kunne være å avstå fra å kjøpe en vare eller tjeneste fra en næringsdrivende man frykter kan gå konkurs. Dette ville rammet selgere og tjenesteytere hardere, samt ført til negative konsekvenser for økonomien generelt.

Jeg er ikke enig med medlemmene Sæbø, Haraldsen og L'Abée-Lund i at tilknytningen mellom brukersted og kortutsteder er for svak til at det er naturlig å identifisere disse i relasjon til forbrukeren. Som flertallet påpeker foreligger det en forbindelse og et samarbeid på tilbydersiden slik at forbrukeren skal kunne handle hos brukerstedene med kreditt hos kortutsteder. Både brukersted og kortutsteder har en felles interesse i at forbrukeren benytter sitt kredittkort hos brukerstedet. Det kan også nevnes at det underliggende avtaleforholdet ikke vil være synlig for den alminnelige forbruker. Klistremerker som vanligvis henges opp hos brukersteder for å markere at forbrukerne kan anvende kredittkort på brukerstedet og hvilke kredittkort som kan anvendes, er med på å forsterke inntrykket av at brukerstedet har en direkte avtale med kredittyter.

Den nevnte merkingen vil også ofte oppfattes som et kvalitetsstempel for brukerstedet. Jeg mener krkjl. § 8 kan bidra til at kortutstederne får et ekstra insentiv til å holde useriøse aktører utenfor systemene, noe både forbrukerne, de seriøse brukerstedene og kortutstederne vil være tjente med.

Jeg vil også knytte noen merknader til mindretallets anførsel om at kostnadene som kredittyteren får som følge av krkjl. § 8 indirekte vil skyves over på forbrukeren, og at krkjl. § 8 derfor kan oppfattes som en tvungen forsikring. I tilfeller der selger/tjenesteyter går konkurs vil kredittgiveren måtte påregne tap som følge av regelen i krkjl. § 8, og det er naturlig å tro at slike tap pulveriseres på brukerne av systemet. Som flertallet presiserer er det imidlertid et vanlig grep i forbrukerretten å pulverisere tap, og det kan ikke anses som uttrykk for en urimelig regulering.

For tilfeller hvor et brukersted går konkurs vil det etter min mening også være mer hensiktsmessig at kortutstederne går sammen om å melde sine regresskrav i boet, enn at hver enkelt forbruker selv melder sine krav i boet. Også praktiske og prosessøkonomiske hensyn taler derfor for en videreføring av dagens regel.

Som jeg har påpekt ovenfor må det foreligge gode grunner for å oppheve eller endre en godt innarbeidet og velfungerende regel. Som et argument for å endre dagens regel er det hevdet at en del av de hensynene som gjør seg gjeldende ved kjøp på kreditt også vil gjøre seg gjeldende ved debetkort. Dette kan på ingen måte anføres som en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve en velfungerende regel slik vi har i dag. Tvert i mot kan det stilles spørsmål ved om regelens virkeområde heller burde utvides til også å omfatte betaling med debetkort. Dette spørsmålet vil jeg imidlertid la ligge i denne sammenhengen.

Utvalgets mindretall anser det som meget sannsynlig at det fra kredittkortselskapene sin side vil tilbys betalingskort med avtalebaserte rettigheter for forbrukeren dersom regelen i krkjl. § 8 oppheves. Jeg er på ingen måte sikker på at kredittkortselskapene frivillig vil innta vilkår tilsvarende det som i dag følger av krkjl. § 8 dersom regelen oppheves. Sett fra en forbrukers ståsted gir kredittkjøpsloven § 8 i dag et konkurransefortrinn for kredittkortene fremfor debetkortene. Et resultat av dette er at VISA (Teller) frivillig har inntatt vilkår med lignende innhold for sine debetkort for å holde seg konkurransedyktige. Dersom det blir foretatt en endring i krkjl. § 8 vil ikke lengre VISA (Teller) måtte tilby rettigheter tilsvarende krkjl. § 8 for å konkurrere med kredittkortene. Jeg vil også påpeke at man ved å basere seg på avtalebaserte rettigheter vil risikere å få store variasjoner i hvilke rettigheter som ligger i de ulike kredittkortene. Avtalebaserte rettigheter vil også få et mer uklart innhold enn det som følger av loven. Den beskyttelsen som ligger i loven vil således være tryggere og mer velfungerende enn beskyttelsen etter eventuelle avtalebaserte rettigheter.

På bakgrunn av det ovennevnte støtter jeg forslaget til utvalgets flertall om å videreføre denne viktige og velfungerende bestemmelsen med det innhold den har i dag.»

Forbrukerrådet uttaler:

«Kredittkjøpsloven § 8 er en viktig 'sikkerhetsventil' for alle norske forbrukere ved alle kjøp og tjenester hvor det er handlet på kreditt, inkludert brukt kredittkort. Etter loven er kredittyter solidarisk ansvarlig med selger i alle forbrukerkjøp- og tjenester. Det betyr at så lenge det er kjøpt på kreditt kan forbrukere rette eventuelle pengekrav mot kredittyter (som normalt er banken). Dette vil være særlig praktisk i svindel- og konkurstilfeller, men også i andre saker der selger ikke gjør opp for seg. Dette er de sakene hvor forbruker ofte kommer til kort, og bestemmelsen er derfor av stor betydning.

Det er enighet i utvalget om at bestemmelsen ikke trenger å endres som følge av implementeringen av forbrukerkredittdirektivet. Det er følgelig rene rettspolitiske betraktninger som er avgjørende for om bestemmelsen skal bestå eller eventuelt endres i innskrenkende eller utvidende retning.

Et flertall i utvalget foreslår å beholde § 8 uendret, mens et mindretall foreslår at bestemmelsen innskrenkes ved at handel med kredittkort ikke lenger omfattes. Dette vil innebære en sterk reduksjon av bestemmelsens praktiske betydning og derved også en sterk svekkelse av forbrukervernet.

Forbrukerrådet slutter seg fullt ut til flertallets standpunkt om at kredittkjøpsloven § 8 må beholdes som den er, dvs at det ikke gjøres unntak for handel med kredittkort. Flertallet har gitt en bred begrunnelse for dette, som Forbrukerrådet slutter seg fullt og helt til. [...]

Forbrukerrådet vil for egen del legge til at norske myndigheter i forbindelse med EU-kommisjonens forslag om nytt EU-direktiv har inntatt et klart standpunkt om at norske forbrukerrettigheter ikke skal svekkes, noe det også har vært bred partipolitisk enighet om. Det ville samsvare særdeles dårlig med dette standpunktet om norske myndigheter samtidig helt frivillig skulle gå inn for en sterk svekkelse av forbrukervernet gjennom innskrenkninger i den kanskje viktigste enkeltbestemmelsen for norske forbrukere.

Mindretallets forslag om å gjøre unntak for handel med kredittkort, vil sterkt uthule forbrukervernet. Etter Forbrukerrådets syn vil en slik drastisk innskrenkning i eksisterende forbrukervern kreve en meget god begrunnelse. Vi kan ikke se at mindretallet gir en slik begrunnelse. Tvert om innrømmer mindretallet at kredittkjøpsloven § 8 gir økt trygghet for forbrukerne og kan gi økt omsetning som både brukersteder og kortutstedere vil tjene på, men mener de rettighetene etter § 8 i stedet for lov bør baseres på avtaler. [...]

Etter Forbrukerrådets syn illustrerer dette at mindretallet ikke egentlig er negativt til bestemmelsens innhold og virkninger på markedet, og at man ønsker at et tilsvarende vern skal utvikles gjennom avtaleverket. Til dette vil Forbrukerrådet bemerke at det vil være et meningsløst og dumdristig eksperiment å fjerne en lovbestemt rettighet, med den begrunnelse at man ønsker at tilsvarende rettigheter blir etablert ved avtaler.

Også ellers er mindretallets begrunnelse særdeles tynn. Hovedargumentet er at fordi den avtalebaserte tilnytningen mellom kortutsteder og brukersted er 'fjern', så er det 'mer naturlig å la forbrukeren bære risikoen for valg av medkontrahent'. Dette baserer seg på en forutsetning om at den enkelte forbruker har større forutsetninger for å gardere seg mot svindel, f eks ved kjøp over internett, enn hva kredittytersiden har. Forbrukerrådet er sterkt uenig i dette. Kredittytersiden godkjenner brukerstedene og velger selv hvordan godkjenningen skal foregå. Videre har man sterk påvirkningsmulighet gjennom trusselen om å trekke tilbake godkjennelsen som brukersted. Den enkelte forbruker kan på sin side vanskelig gardere seg fullt ut mot å støte på useriøse selgere og har for det andre ikke noe tilsvarende pressmiddel hvis han eller hun blir lurt. Denne ulikheten i styrkeforholdet taler utvilsomt for at den risikoavveining som ligger i kredittkjøpsloven § 8 bør videreføres.

Mindretallets forslag vil ha en rekke negative konsekvenser, ikke bare for forbrukerne, men også for tilliten til markedene, særlig internetthandel og handel over landegrensene. Det vises til flertallets begrunnelse for å beholde bestemmelsen som den er.

Forbrukerrådet anmoder Justisdepartementet på det sterkeste om å gå inn for at kredittkjøpsloven § 8 videreføres uten endringer.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har også uttalt seg om kredittkjøpsloven § 8. I høringsuttalelsen heter det:

«HSH vil særlig rette departementets oppmerksomhet mot de merknader og synspunkter som HSH fremmet i spørsmål som var gjenstand for dissens i lovutvalget. I denne sammenheng vil vi påpeke betydningen av at departementet i en proposisjon følger flertallets standpunkt i spørsmålet vedrørende uendret videreføring av innholdet i gjeldende kredittkjøpslov § 8 om forbrukerkjøperens innsigelsesrett mot annen kredittgiver enn selgeren. HSH mener at dette i hovedsak er en viktig, velfungerende og praktisk forbrukerrettighet ved handel med kredittkort, særlig ved kjøp via internett over landegrensene og ved forskuddsbetaling.»

Nei til EU har følgende merknader knyttet til kredittkjøpsloven § 8:

«Et samlet utvalg mener at direktivet på dette punktet likevel gir en nasjonal valgfrihet, jfr. artikkel 15 nr. 2 og 3 samt fortalens punkt 10. Dette er en vurdering Nei til EU støtter. Tolkningen er likevel ikke opplagt, og Nei til EU mener det bør fremlegges en skriftlig erklæring fra EU som tydelig bekrefter at det er slik direktivet skal forstås.

Et mindretall i utvalget ønsker å endre dagens regler slik at forbruker ikke kan kreve tilbakebetaling fra kortutstederne ved bruk av kredittkort.

Nei til EU mener det ikke finnes gode grunner for å endre kredittkjøpslovens § 8, som er innarbeidet gjennom mer enn tyve år og har gitt forbrukerne et godt vern. Med utbredelsen av netthandel, hvor de fleste bruker betalingskort, har regelen i dag stor praktisk betydning. Vi har sett eksempler på at den gjeldende regelen har sikret at forbrukere har fått pengene tilbake ved kjøp av flybilletter og konsertbilletter der selskap eller arrangører har gått konkurs.

Nei til EU støtter derfor flertallets innstilling om å opprettholde bestemmelsen i kredittkjøpslovens § 8 slik den er. En endring slik EU-direktivet i utgangspunktet legger opp til, vil gi en betydelig svekkelse av forbrukervernet og undergrave den tryggheten som er så viktig for at forhåndsbetaling ved kjøp på Internett skal kunne fungere.»

Finansieringsselskapenes Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen ønsker ikke en videreføring av gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8. Disse høringsinstansene mener bestemmelsens anvendelsesområde som hovedregel må avgrenses mot de tilfeller der forbrukeren betaler med kredittkort.

Finansieringsselskapenes Forening uttaler følgende:

«Vår bekymring gjelder kreditt innvilget i en finansinstitusjon som disponeres direkte på brukersted ved bruk av betalingskort. Skal dette utløse andre regler enn der kunden først tar ut pengene i banken/minibank før han eller hun går inn i butikken og bruker pengene, eller ikke?

Det er i denne vurdering viktig å foreta en fornuftig aveining som ivaretar hensynet til tilstrekkelig forbrukerbeskyttelse mot de ønsker forbrukerne har i å få tilgang til et raskt og effektivt betalingssystem med lave kostnader. Regelverket må dessuten ikke legge opp til løsninger som er prossesskapende eller gjør det mulig for noen å få tilgang til uberettiget berikelse.

3. Nærmere om kredittkjøpsloven § 8

Det naturlige utgangspunkt i et kjøpsforhold, er at kunden kan holde tilbake kjøpesummen dersom leveransen ikke svarer til forventningene. Har han betalt er hans posisjon svekket og han må fremme et krav mot selger. Et slikt krav innebærer både en prossesrisiko og en kredittrisiko. Den legislative begrunnelse for kredittkjøpsloven § 8 er at kunden ikke skal risikere å bli sittende med «Svarteper» i et oppgjørsarrangement der han må betale til en tredjepart som innkasserer kjøpesummen på vegne av selger.

Kredittkjøpsloven § 8 regulerer 3 ulike finansieringsarrangementer der kredittgiver er en annen enn selger:

1. Direkte finansiering av kjøpers anskaffelse på kjøpstidspunktet

2. Diskontering av selgers fordring på kunden

3. Forbud mot bruk av dokumenter som undergraver kundens stilling.

Betaler kunden kontant, er man utenfor § 8 uansett om pengene er lånt eller ikke. Det samme dersom det er betalt med sjekk.

4. Betaling med kort - kontant betaling eller ikke?

Virkemåten for de ulike korttyper er grundig beskrevet i utredningen. Det er viktig å ta til seg at kort som moderne betalingsmidler har en langt bredere plass i dag enn da kredittkjøpsloven ble til. Forarbeidene til loven berører ikke kort i sin alminnelighet, men Ot. prp. nr. 34 (1980-1981) slår fast at § 8 også skal gjelde ved såkalte eksterne kontokjøp. I denne forbindelse vises til Bokreditt/Kjøpekort som var etablert nettopp for å finansiere medlemmenes/eiernes salgsvirksomhet til forbrukere. I disse tilfellene ble det brukt 'Kjøpekort' som bevis for at kunden hadde kreditt tilgjengelig. Kortet hadde ingen generell betalingsfunksjon og kan derfor ikke sammenlignes med dagens kortprodukter som utstedes av Visa og MasterCard-systemene og som i dag er dominerende blant publikum. Disse kortene utstedes for å ivareta en betalingsfunksjon. At enkelte kortutstedere knytter noen av disse kortene til en kredittfasilitet, blir en egen avtale mellom kortholder og kortutsteder som ikke berører brukerstedet.

Selger vurderer betaling med kort som kontant betaling. Han opplever ikke at han ved mottakelsen av betaling er med på noen prosess som innebærer kredittgivning. Før varen utleveres - og som regel før tjenesten utføres - retter han en autorisasjonsforespørsel gjennom systemet for å få garanti for oppgjør. Når dette er mottatt utleveres varen etter prinsippet ytelse mot ytelse. Om oppgjøret belastes en konto med innestående midler eller ikke, eller om kunden i ettertid får tilsendt faktura, vil han normalt ikke ha noen oppfatning om eller noen interesse av å vite.

Er kortet tilknyttet en rammekreditt, vil kredittyter oppleve det slik at kreditten er ytet når kontokreditten er etablert. Det er på dette tidspunkt kredittvurdering foretas. I ettertid står midlene til kundens fri avbenyttelse som ordinært innestående på konto. Det etableres således ikke noen kreditt ved det enkelte kjøp. Departementet har selv i Ot. prp. nr. 22 (2007-2008) s 54 klart gitt uttrykk for at det ikke etableres noen kreditt når en butikk på et senere tidspunkt selger en vare som belastes en allerede inngått kredittkortavtale som kunden disponerer.

Den eneste som vet at kjøpet kredittfinansieres, er kortholder. Dette blir likt situasjonen der han først låner penger av noen andre eller tar ut av minibank før han betaler.

I praksis vil den foretatte betaling bli inndekket på en av tre ulike måter:

1. Innestående på konto belastes - debetkort

2. Faktura tilsendes kortholder i ettertid for en måneds bruk med angitt forfallstidspunkt - faktureringskort

3. En rammekreditt belastes - kredittkort

Alternativ 1 faller utenfor rekkevidden av dagens § 8 og forslagets § 63. Dette gjelder selv om det til kontoen kan være knyttet en overtrekksfasilitet. Alternativ 2 antas i dag å falle innenfor § 8, men vil etter forslaget trolig falle utenfor § 63 jf § 44 (2) a såfremt det ikke påløper kostnader før forfall. Alternativ 3 antas i dag å falle innenfor § 8, og utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om dette fortsatt skal være gjeldende rett. Finansieringsselskapenes Forening støtter mindretallets oppfatning.

De hensyn som forbrukermyndighetene har anført for flertallets oppfatning, mener vi for det alt vesentligste blir ivaretatt gjennom kortsystemenes eget regelverk - jf nedenfor under pkt 6.

5. Avtalen om rammekreditt inngås i forbindelse med kjøp

De betraktninger som er gjort gjeldende ovenfor under pkt 4, er begrenset til de tilfelle der rammekreditten er inngått på forhånd med kort som relevant disponerings- og betalingsinstrument. Situasjonen blir annerledes i de tilfelle der kunden i tilknytning til et konkret kjøp inngår avtale om rammekreditt som butikken formidler for å betjene det aktuelle kjøpet. I disse tilfelle foreligger en klar avtaletilknytning mellom kjøpet og kredittgivningen og den reelle begrunnelse for identifikasjon mellom selger og kredittyter er til stede. Annerledes vil det stille seg for senere kjøp som gjøres med kredittkortet.

6. Kjøpers reklamasjonsrett i kortsystemene

Som det fremgår på utredningens s 96 er det innenfor Visa og MasterCard-systemene etablert ordninger som langt på vei ivaretar de situasjoner som FO i medieoppslag har vært bekymret for. Både ved feil, manglende levering og alvorlige mangler er det åpnet adgang til å søke regress gjennom systemene. En viktig begrensning ligger imidlertid at det må være snakk om relativt enkelt konstaterbare objektive feil/mangler og det må reklameres raskt - senest 120 dager etter at transaksjonen er foretatt. I dette ligger et ønske om å opprettholde systemene som effektive betalingssystemer. Når FO i pressen omtaler konkurs i flyselskaper, avlysning av betalte konserter og manglende levering av varer ved kjøp over internett, er det nettopp kortselskapenes Charge Back-regler som bidrar til å løse problemet ikke bare for norske kunder, men for alle. I tillegg vil også de som betaler med debetkort eller faktureringskort bli ivaretatt.

7. Rekkevidden av § 8

Kredittkjøpsloven § 8 går imidlertid lenger enn dette. Dersom man mener at internasjonale betalingskort med tilknyttet kredittelement fortsatt skal være omfattet av § 8, må man vurdere om regelen har en hensiktsmessig rekkevidde. Følgende fem forhold må da vurderes:

a. Skal alle former for reklamasjoner være relevante?

Allerede under forberedelsen til eksisterende lov ble det reist spørsmål om ikke § 8 burde begrenses til ugyldighets og leveringsuteblivelse - jf Krüger i Lov og Rett 1978 s 159-159 gjengitt i Ot.prp. nr. 34 (1980-81) s 59. Det ble pekt på at prisavslag og erstatningskrav har preg av et økonomisk mellomværende mellom selger og kjøper utenfor selve kjøpesummen det kan være vanskelig for kredittyter å vurdere.

Ved kort der betalingsformidlingsfunksjonen er det dominerende, er dette i praksis umulig. Kortutsteder har normalt ingen mulighet for direkte kontakt med brukerstedet. Alle henvendelser må gå via innløser og etter 120 dager vil innløser normalt avvise alle henvendelser.

For kortutsteder er det ved klager i realiteten kun to muligheter - enten å tilbakeføre transaksjonen i sin helhet eller å avvise klagen. Systemene er ikke lagt opp til, og man har heller ikke kompetanse eller ressurser til å håndtere reklamasjoner manuelt i noen særlig grad. Man kan heller ikke håndtere reklamasjonsvarer rent fysisk og det hender man observerer at varer det er reklamert på og transaksjonen tilbakeført, er lagt ut for salg på finn.no. Regelverket er, dersom det kommer til anvendelse på internasjonale betalingskort, lite tilpasset den faktiske virkelighet og gir muligheter for overkompensasjon for folk som vet å utnytte systemet. Foreløpig er ikke dette noe stort problem, men vi ser at den økte fokus på § 8 gir et økt problem.

b. Problemet med tjenester

I 1992 ble kredittkjøpsloven utvidet til å gjelde tjenester. Et generelt problem med tjenester er at mangelreklamasjoner er svært vanskelig å håndtere med få objektive vurderingstema. Det merkes et økt innslag av bagatellmessige klager av typen «maten var for kald» og lignende. Riktignok må klager etter loven dokumentere at han har et krav på tjenesteyter, men når han dokumenterer at tjenesteyter ikke svarer på denne type henvendelser, blir på mange måter problemet skjøvet over på kortutsteder. Også her bør det vurderes om relevante innsigelser bør begrenses til total uteblivelse.

c. Reklamasjonstidens lengde

I 1988 ble det i forbrukerforhold innført en maksimal reklamasjonsfrist på 5 år. Dette innebærer at kortutsteder i svært mange år etter at transaksjonen er gjennomført, risikerer å måtte forholde seg til reklamasjonskrav det kan være vanskelig å måle berettigelsen av. Håndteringen får da lett en kost/nytte betraktning mer enn å komme frem til riktig resultat. Denne konsekvens av de lange reklamasjonsfrister synes ikke å være gjennomtenkt ved utformingen av § 8. Mye kan tale for å innføre en maksimal reklamasjonsfrist på 13 måneder som foreslått i ny finansavtalelov § 37 første ledd i Ot.prp. nr 94 (2008-2009) når det gjelder uberettigete betalingstransaksjoner.

d. Innsigelse kontra tilbakesøking

Ut i fra det opprinnelige formålet med bestemmelsen, skulle man tro at § 8 kun skulle gi kunden en rett til å holde tilbake oppgjøret når han får krav fra en som har gjort opp på kundens vegne. Kredittkjøpsloven § 8 går imidlertid lenger enn dette og gir kunden rett til å få tilbake fra kortutsteder også etter at han selv har betalt. I og med at de fleste kortutstedere er finansforetak, gir dette en stor fordel for de som betaler med kort fremfor de som betaler med kontant. Vi er enig med mindretallet i utvalget at denne forskjellen mellom de som betaler kontant eller med debetkort i forhold til de som betaler med kredittkort, er lite begrunnet.

e. Kortutsteder som garantist

Slik som § 8 er utformet og med den rekkevidde som synes å være gjeldende rett og som av flertallet er tenkt videreført i ny § 63 i finansavtaleloven, blir norske finansforetak i realiteten avkrevet en tvungen garanti for soliditeten til 50 - 60 millioner brukersteder over hele verden. En slik garanti kan selvsagt være gunstig for de kortbrukere som rammes av mislighold og ikke får oppgjør på annen måte, men kostnadene kan bli svært store. Foreløpig er ikke problemet uhåndterlig, men vi ser en økning og en betydelig risiko for at problemet vil fortsette å øke dersom kortholdere utnytter de muligheter det legges opp til i forslagets § 63. Kortutsteder kommer i en skvis mellom nasjonalt regelverk og de ordninger det er lagt opp til i kortsystemene for å søke regress. Som relativt små deltagere i et internasjonalt betalingssystem, er det begrenset hvordan norske aktører kan påvirke systemet.

8. Oppsummering

Etter vår oppfatning må rekkevidden av dagens § 8 slik den er videreført i ny § 63 avgrenses til de forhold det foreligger en klar avtale om kredittfinansiering mellom selger og de som gjør opp kundens betalingsforpliktelse. Dette er tilfelle når butikken har avtale med en kredittgiver om å finansiere kunders kjøp eller når kunden selv etablerer kreditt i eget navn med butikken som formidler. Også eksterne rammekreditter omfattes dersom disse er etablert gjennom eller i nær tilknytning til brukerstedet. Eksterne kontokreditter tilknyttet generell betalingsformidlingssystemer bør falle utenfor. Subsidiært bør man innføre en strengere reklamasjonsfrist enn det som følger av dagens § 8.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har følgende synspunkter på spørsmålet:

«Vi støtter mindretallets syn om at forbruker som betaler med kredittkort som hovedregel bør være avskåret fra å gjøre innsigelser og krav mot selger gjeldende mot utsteder av kredittkortet. Det bør kun være naturlig å rette innsigelsene mot kortutsteder i de tilfellene der kortet ble utstedt ifbm det kjøpet innsigelsen gjelder. Noe annet vil innebære at kortutsteder kan bli gjort ansvarlig for enhver senere bruk av kortet forbruker måtte finne på å gjøre innsigelser mot. Dette må kunne sies å ligge utenfor det ansvar kortutsteder må kunne påregne. Vi viser også til at bruk av kredittkort må anses som et ordinært og alternativt betalingsmiddel til kontanter. Det vil også være tilfeldig om det benyttes kredittkort, debetkort eller kontanter. Det er på dette grunnlag ikke naturlig å videreføre prinsippet i gjeldende kredittkjøpslov § 8. Etter vårt syn må det også antas å ligge utenfor ordlyden i bestemmelsen, der det fremgår at bestemmelsen kun gjelder der det kan sies å foreligge et konkret avtaleforhold mellom selger/tjenesteyter og kredittgiver. Det vises til mindretallets argumentasjon i NOU 2009: 11 side 103 til 104 som vi slutter oss til.»

12.6 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis knytte noen bemerkninger til forståelsen av direktivet artikkel 15 nr. 2. I likhet med utvalget har departementet kommet til at eksterne kontokredittavtaler, herunder kredittavtaler som disponeres ved bruk av internasjonale betalingskort, faller utenfor anvendelsesområdet til artikkel 15 nr. 2. I slike tilfeller vil det ikke foreligge en kredittavtale hvor kreditten «utelukkende tjener til å finansiere en avtale om bestemte varer eller ytelse av en særlig tjeneste», jf. artikkel 3 bokstav n punkt i.

Spørsmålet er imidlertid om en «avtale om tilknyttet kreditt» i direktivets forstand omfatter tilfeller der kreditten utelukkende er gitt til å finansiere den bestemte varen eller ytelsen, og varen eller ytelsen er «eksplisitt angitt i kredittavtalen», jf. artikkel 3 bokstav n punkt ii, men uten at det foreligger en avtale mellom kredittgiveren og selgeren om finansiering av det aktuelle salg. I så fall vil det foreligge en tilknyttet kredittavtale i direktivets forstand når en bank som skal finansiere et forbrukerkjøp, angir den spesifikke varen eller tjenesteytelsen forbrukeren skal benytte kreditten for å finansiere, selv om kreditten ikke gis etter en avtale mellom banken og selgeren. Legger man en slik forståelse av artikkel 15 nr. 2 til grunn, vil direktivet på dette punkt rekke lenger enn kredittkjøpsloven § 8. Etter departementets syn synes tilfeller som nevnt å falle utenfor direktivets definisjon av «avtale om tilknyttet kreditt». Departementet viser til at det overordnede vurderingstema er om kredittavtalen og salgsavtalen «utgjør en forretningsmessig enhet», og at dette kravet neppe kan anses innfridd dersom det ikke foreligger en avtale mellom kredittgiveren og selgeren om kredittfinansiering av salget. Departementet legger for øvrig som utvalget til grunn at ordlyden i utvalgets forslag til § 63 og departementets forslag til ny § 54 b uansett tar høyde for en direktivkonform forståelse av bestemmelsen, jf. NOU 2009: 11 side 164.

Forutsatt at det foreligger en «avtale om tilknyttet kreditt» i direktivets forstand, kan forbrukeren på nærmere angitte vilkår gjøre gjeldende krav og innsigelser også mot kredittgiveren. Et første vilkår etter artikkel 15 nr. 2 er at det må foreligge et mislighold på selgerens/tjenesteyterens side, jf. formuleringen «ikke blir levert eller bare blir delvis levert eller ikke er i overensstemmelse med kontrakten for leveringen av disse». På bakgrunn av ordlyden i artikkel 15 nr. 2 reiser utvalget spørsmålet om forsinkelsestilfellene faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Departementet finner ikke spørsmålet særlig tvilsomt, og legger til grunn at artikkel 15 nr. 2 er ment å omfatte krav og innsigelser som følge av mislighold generelt.

Videre fremgår det av artikkel 15 nr. 2 at forbrukeren skal ha rett til å fremme krav og innsigelser overfor kredittgiveren «dersom forbrukeren har tatt rettslige skritt mot leverandøren, men uten å oppnå det vedkommende var berettiget til i overensstemmelse med lovgivningen eller kontrakten for levering av varer eller tjenester». Formuleringen kan tyde på at forbrukerens rett til å gjøre krav gjeldende overfor kredittgiveren er en subsidiær rett, slik at forbrukeren først må ha gått på selgeren/tjenesteyteren. Departementet er i likhet med utvalget kommet til at dette spørsmålet ligger innenfor den nasjonale valgfriheten. Departementet viser til utvalgets vurderinger i utredningen punkt 5.10.2.1 side 93, og slutter seg til disse.

Videre er departementet enig i utvalgets forståelse av fullharmoniseringens rekkevidde når det gjelder artikkel 15 nr. 2, jf. utvalgets synspunkter i utredningen punkt 5.10.2.2 side 93 flg. Departementet legger for det første til grunn at direktivet ikke er til hinder for å ha nasjonale regler som gir forbrukerbeskyttelse også for kredittavtaler som ikke er å anse som tilknyttede kredittavtaler, og som dermed faller utenfor artikkel 15 nr. 2. Det vil dermed etter direktivet være adgang til å opprettholde det vide forbrukervernet en har etter gjeldende rett. Departementet finner særlig støtte for en slik forståelse av direktivet i artikkel 15 nr. 3. I likhet med utvalget kan departementet ikke se at Europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet) eller EØS-retten for øvrig er til hinder for bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selgeren/tjenesteyteren og kredittgiveren i tilfeller der forbrukeren betaler med kredittkort. En adgang for forbrukeren til å gjøre krav mot selgeren/tjenesteyteren gjeldende overfor utstederen av kredittkort kan ikke antas å utgjøre et hinder for salg av varer og tjenester over landegrensene. Tvert i mot, må det antas at en slik rett for forbrukeren nettopp bidrar til økt grensekryssende handel.

Når det gjelder fullharmoniseringens rekkevidde, legger departementet videre til grunn at direktivet ikke er til hinder for å fastsette begrensninger i forbrukerens rett til å fremme krav mot kredittgiveren. Det vil dermed være adgang for nasjonal lovgiver til å videreføre begrensninger av både omfangs- og artsmessig karakter. Slike begrensninger følger av gjeldende rett. Departementet viser til utvalgets vurderinger i utredningen punkt 5.10.5 side 99, og slutter seg til disse.

Departementet går så over til å vurdere hvilke kredittavtaler som uavhengig av direktivets krav bør gi forbrukeren rett til å fremme krav han eller hun måtte ha mot selgeren/tjenesteyteren overfor kredittgiveren. Som nevnt foran, mener departementet at direktivet ikke er til hinder for å opprettholde det vidtrekkende forbrukervernet man i dag har etter kredittkjøpsloven § 8, se punkt 12.2 om gjeldende rett. I spørsmålet om gjeldende rett bør videreføres, har det vært delte meninger blant utvalgets medlemmer og blant høringsinstansene. Utvalgets mindretall og enkelte høringsinstanser har vist til at hensynet til forbrukerne kan ivaretas gjennom avtalebaserte ordninger som langt på vei gir forbrukerne tilsvarende rettigheter som kredittkjøpsloven § 8 gir. Departementet finner ikke en slik avtaleregulering tilstrekkelig.

Departementet slutter seg til utvalgets flertall, samt et flertall av høringsinstansene, som går inn for at forbrukeren skal ha rett til å fremme krav og innsigelser mot kredittgiveren også i tilfeller hvor forbrukeren har betalt med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer. Når det gjelder terminologi, vil departementet bemerke at det her siktes til de tilfeller der det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken. Dette må vurderes konkret for hver enkelt avtale. Departementet går inn for å videreføre realiteten i kredittkjøpsloven § 8 uendret, som ny § 54 b i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet er enig i at den faktiske situasjonen vedrørende kredittkjøp ikke er den samme i dag som da kredittkjøpsloven § 8 ble innført. Det interessefellesskapet mellom selgeren/tjenesteyteren og kredittinstitusjonen som ble vektlagt i forarbeidene til kredittkjøpsloven, er ikke lenger like fremtredende ved alle typer transaksjoner på kreditt. Dette gjelder særlig der forbrukeren har betalt varen eller ytelsen med et kredittkort knyttet til et eksternt kortsystem. I et slikt tilfelle kan kredittkortet brukes ved et stort antall utsalgssteder, og kreditten tjener ikke til å finansiere kjøp av spesifikke varer eller tjenesteytelser. Avtaletilknytningen mellom selgeren/tjenesteyteren og kredittgiveren innenfor eksterne kredittkortsystemer er dermed fjernere enn ved kreditt som ytes etter direkte avtale mellom selgeren/tjenesteyteren og kredittgiveren, gjerne inngått i forbindelse med en konkret salgsavtale. Det er likevel departementets oppfatning at det foreligger en felles interesse mellom de involverte avtaleparter i at transaksjoner utføres, og at dette skjer ved bruk av kredittkort. Denne felles interessen taler for at kredittgiveren bør identifiseres med brukerstedet også i tilfeller hvor forbrukeren betaler ved å belaste et allerede utstedt kredittkort i henhold til et eksternt kortsystem.

Departementet ser det uheldige ved at de reelle kontrollmulighetene som den enkelte kortutsteder har overfor det enkelte brukersted, er begrenset. Slik utvalgets mindretall og enkelte høringsinstanser anfører, vil for eksempel en distriktsbank ikke ha mulighet til å føre tilsyn med et betydelig antall brukersteder rundt omkring i verden. Departementet er likevel av den oppfatning at systemet som helhet må antas å kunne føre en viss kontroll med brukerstedene, jf. NOU 2009: 11 side 102.

Departementet legger vekt på at rettighetene etter kredittkjøpsloven § 8 gir økt trygghet for forbrukerne, og at dette har klart positive ringvirkninger. Dette gjelder særlig i de tilfeller der forbrukeren handler med ukjente leverandører, gjerne ved netthandel, samt ved forskuddsbetaling. Ved å legge forholdende til rette for trygg handel må det antas at omsetningen øker, også over landegrensene. Dette vil være i både brukerstedenes og kortutstedernes interesse, og vil også være i tråd med viktige hensyn bak forbrukerkredittdirektivet, se fortalen punkt 8.

Departementet mener videre det er av betydning at det her er tale om en etablert lovregel som i flere år har gitt forbrukerne et betydelig vern. Dersom det skal bli tale om å innskrenke anvendelsesområdet til ikke å omfatte kredittkorttilfellene, må det foreligge tungtveiende grunner. Selv om situasjonen i dag er en annen enn da regelen ble innført, synes det ikke å være tilstrekkelig grunnlag for å gjøre innskrenkninger i de etablerte rettigheter forbrukerne i dag har etter kredittkjøpsloven § 8. Departementet kan ikke se at de innvendingene som Finansieringsselskapenes Forening har reist angående praktiseringen av misligholdskrav, er tilstrekkelig tungtveiende til å avgrense regelen sammenlignet med det flertallet i utvalget og departementet går inn for, eller for øvrig gir grunn til å foreslå andre justeringer i reglene.

Departementet er for øvrig av den oppfatning at skillet etter gjeldende rett mellom kreditt- og debetkort ikke bør tillegges særlig betydning for spørsmålet om forbrukerens rett til å fremme direktekrav også skal gjelde i kredittkorttilfellene. Selv om mange av de samme hensynene gjør seg gjeldende, er det etter departementets oppfatning gode grunner for å vurdere debet- og kredittkorttilfellene forskjellig. Departementet viser til at det ved kredittkorttransaksjonene ytes en tilleggstjeneste ut over selve betalingsformidlingen. Det foreligger dermed en tilknytning av en helt annen karakter mellom partene i kredittkorttilfellene enn det som er tilfellet i et vanlig debetforhold. Det er etter departementets syn ikke aktuelt å utvide regelens anvendelsesområde til også å omfatte debetkorttilfellene.

Departementet har ovenfor konkludert med at direktivet ikke er til hinder for å fastsette begrensninger i adgangen til å fremme krav mot kredittgiveren. Departementet foreslår, i likhet med utvalget, å videreføre gjeldende rett på dette punkt, se utredningen punkt 5.10.5 side 99. Kredittgiverens ansvar vil fortsatt være begrenset til det beløpet han har mottatt av forbrukeren, og forbrukeren vil bare kunne gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren. I dette ligger det en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad ansvaret for kredittgiveren skal være subsidiært, er departementet, i likhet med utvalget kommet til at dette ligger innenfor den nasjonale lovgivers valgfrihet, jf. NOU 2009: 11 side 99. Regelen som i dag følger av kredittkjøpsloven § 8 om at forbrukeren i første omgang må reklamere overfor sin direkte kontraktspart, synes å være både praktisk og velbegrunnet, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980-81) side 107. Departementet går derfor inn for å opprettholde dagens rettstilstand også på dette punkt.

Et siste spørsmål som tas opp av utvalget, er om kredittkjøpsloven § 8 bør komme til anvendelse i tilfeller der kjøpsavtalen mellom selgeren og forbrukeren reguleres av fremmed rett. Departementet legger for sin del til grunn at kredittkjøpsloven § 8 er å forstå slik at den kommer til anvendelse også i slike tilfeller. Spørsmålet er om dette er en hensiktsmessig rettstilstand, eller om det bør foretas endringer i regelverket. Et hensyn som kan tale for å avgrense forbrukerens rett til å gå på kredittgiveren mot kjøpsavtaler inngått i utlandet med en utenlandsk selger, er at det vil kunne være vanskeligere for kredittgiveren å forfølge et eventuelt regresskrav mot selgere i andre land. Videre vil det også kunne være vanskelig å vurdere om forbrukeren har et krav mot selgeren i og med at avtalen reguleres av fremmed rett, som kan tenkes å være forskjellig fra det som følger av norske kjøpsrettslige regler. I motsatt retning taler imidlertid hensynet til forbrukeren. Forbrukeren vil ha det samme behovet for beskyttelse uavhengig av hvor selgeren befinner seg, og uavhengig av hvilket lands rett som regulerer kjøpsavtalen. Departementet legger avgjørende vekt på sistnevnte hensyn, og er i likhet med utvalget kommet til at det ikke er grunnlag for å skille ut tilfeller der rettsforholdet mellom selgeren/tjenesteyteren og forbrukeren reguleres av fremmed rett til særbehandling. Departementet foreslår dermed at løsningen etter gjeldende rett videreføres.

Det vises ellers til lovforslaget § 54 b og til merknadene til bestemmelsen i kapittel 20 nedenfor.