19 Ikrafttredelse og overgangsregler
Forbrukerkredittdirektivet artikkel 30 fastsetter en egen overgangsbestemmelse som lyder:
«Artikkel 30
Overgangsbestemmelser
Dette direktiv får ikke anvendelse på kredittavtaler som foreligger på det tidspunkt da de nasjonale gjennomføringstiltakene trer i kraft.
Medlemsstatene skal imidlertid sikre at artikkel 11, 12, 13 og 17, artikkel 18 nr. 1 annet punktum samt artikkel 18 nr. 2 også får anvendelse på åpne kredittavtaler som foreligger på det tidspunkt da de nasjonale gjennomføringstiltakene trer i kraft.»
Direktivet angir med dette at direktivets bestemmelser som hovedregel bare kommer til anvendelse på nye kredittavtaler som blir inngått etter at de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene har trådt i kraft. Eksisterende kredittavtaler vil dermed ikke underlegges den reguleringen som følger av direktiv 2008/48/EF, med unntak for tidsubegrensede kredittavtaler som nevnt i artikkel 30 nr. 2. For slike kredittavtaler fastsetter direktivet at medlemsstatene skal sikre at visse direktivbestemmelser likevel kommer til anvendelse.
Utvalget har ikke drøftet ikrafttredelse og overgangsregler særskilt i utredningen. I utvalgets lovforslag § 68 er det foreslått at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og i § 69 er det foreslått følgende overgangsregler med virkning for kapittel 3 i finansavtaleloven:
«Kredittavtaler som var inngått på tidspunktet for kapitlets ikrafttredelse blir regulert av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler m.v. Bestemmelsene i §§ 30 tredje ledd annet punktum og fjerde ledd, 46 tredje ledd, 53, 55 annet ledd, 57 og 63 skal likevel anvendes på tidsubegrensede kredittavtaler som var inngått på tidspunktet for kapitlets ikrafttredelse.»
I høringen har Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen uttalt følgende om ikrafttredelse og overgangsregler:
«Implementeringen av direktivet vil medføre stor[e] endringer for bankene. Det er bl.a. behov for å foreta opplæring av ansatte, endre standarddokumenter og å foreta nødvendige tilpasninger i saksbehandler- og kredittsystemer og andre tilknyttede datasystemer. Den faktiske situasjonen er slik at endringer i de rettslige rammevilkårene påvirker eksisterende systemer for kundebehandling mv. som det nødvendigvis tar noe tid å utforme kravspesifikasjon for og deretter gjennomføre nødvendige tekniske justeringer av, samt etterfølgende opplæring av ansatte mv. Vi er i denne prosessen helt avhengig av oppdateringer av eksisterende saksbehandlingsverktøy, som typisk kun kan leveres et par ganger årlig. Det er derfor behov for romslige overgangsfrister for ikrafttredelse etter lovvedtaket. Arbeidet med oppdatering av standarddokumentasjon er for øvrig allerede i gang. Dersom både lovproposisjon og lovvedtak, samt nødvendige forskrifter, foreligger første halvår 2010, mener vi at de nye lovreglene tidligst kan tre i kraft fra 1. januar 2011.
Vi peker også på at det er behov for å avklare de nye reglenes anvendelse på eldre avtaler. Lovutkastet § 69 legger opp til at eldre avtaler som hovedregel skal reguleres av tidligere rett, med unntak for tidsubegrensede avtaler. En slik løsning medfører at bankene må kjøre et tosporet system for bl.a. varsel om renteendringer. Vi mener dette er lite hensiktsmessig, jf. også ovennevnte om fordeler og ulemper ved ulike rentevarslingsfrister.
Dersom loven som hovedregel også gis anvendelse på allerede inngått avtaler, vil behovet for overgangsregler avhenge av hvilke regler som blir vedtatt. Spørsmålet om de nye reglenes anvendelse i tid, og behovet for overgangsregler, må etter dette vurderes nærmere i tilknytning til de endelige lovregler. Vi anbefaler at det i denne forbindelse ses hen til de løsninger det legges opp til ved gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet i norsk rett.»
Departementet følger opp utvalgets forslag om at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Gjennomføringsfristen for direktivet er 11. juni 2010, og det tas sikte på å sette endringene i kraft innen gjennomføringsfristens utløp. Finansinstitusjonene har lenge vært kjent med at det vil komme endringer i lovreglene om kredittavtaler som følge av forbrukerkredittdirektivet, og må kunne forventes å tilpasse seg til lovendringene innen ikrafttredelsen.
Utvalget har i samsvar med direktivets bestemmelse foreslått at endringene i finansavtaleloven kapittel 3 som hovedregel ikke skal få anvendelse på eldre kredittavtaler. Departementet mener for sin del at det er hensiktsmessig at bestemmelsene i lovforslaget i størst mulig grad får anvendelse også for slike avtaler. Kredittavtalene som loven omfatter, kan være meget langvarige, og departementet har forståelse for finansnæringens synspunkt om at det vil være tungvint å operere med et tosporet regelsystem. Slike synspunkter ledet også til at finansavtaleloven ved vedtakelsen som hovedregel ble gitt anvendelse for eldre avtaler. Også bestemmelsene som gjennomfører direktiv 2007/64/EF (betalingstjenestedirektivet), jf. endringslov 19. juni 2009 nr. 81, er, der det er aktuelt, gitt anvendelse på eksisterende avtaler.
Når det gjelder lovens anvendelse for eksisterende kredittavtaler, kan det reises spørsmål om direktivets artikkel 30 nr. 1, i lys av prinsippet om fullharmonisering, er til hinder for å gi de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene anvendelse på slike avtaler. Departementet finner det for sin del klart at bestemmelsen avgrenser direktivets anvendelsesområde til å omfatte nye kredittavtaler. Det er dermed nasjonalt handlingsrom til å fastsette hvilke regler som skal gjelde for eksisterende kredittavtaler så langt direktivet ikke uttrykkelig fastsetter noe annet, jf. artikkel 30 nr. 2. Siden departementet går inn for at lovforslaget også skal gis anvendelse for eksisterende kredittavtaler, vil forpliktelsen etter direktivet artikkel 30 nr. 2 oppfylles gjennom dette.
Når reglene etter departementets forslag i utgangspunktet gis anvendelse også for eksisterende kredittavtaler, er det nødvendig å se nærmere på behovet for å fastsette særskilte overgangsregler i loven. Gjennomgående synes imidlertid lovforslagets regler ikke å reise spørsmål om dette.
En rekke av lovendringene som foreslås, vil etter sin art for alle praktiske formål bare få anvendelse på kredittavtaler som blir inngått etter lovens ikrafttredelse. Dette gjelder lovendringene om markedsføring av kredittavtaler, om opplysningsplikt forut for avtaleinngåelsen, om plikt til å vurdere kredittverdighet, om forklaringsplikt, om frarådingsplikt, om krav til kredittavtalens form og innhold, om angrerett, om krav om kontantinnsats og om krav til innholdet i avtalen når det gjelder overtrekk av konto. Det er etter departementets syn ikke nødvendig med overgangsregler på disse punktene.
Når det gjelder endringer i reglene om sanksjoner, jf. § 56 a og § 91, følger det av alminnelige prinsipper om tilbakevirkning at de bare kan gis anvendelse for handlinger/begivenheter fremover i tid. Etter departementets oppfatning vil det dermed heller ikke være nødvendig med overgangsbestemmelser på dette punktet.
Forslaget om opphevelsen av finansavtaleloven § 57 fjerde ledd, knyttet til forbrukerbegrepet i kausjonstilfellene, bør etter departementets syn ikke gis anvendelse for avtaler inngått før ikrafttredelsen av loven. Spørsmålet om forbrukerstatus står så sentralt for partenes rettigheter og plikter i avtaleforholdet at vurderingen av om en kausjonist er forbruker, bør skje etter lovreglene som gjaldt ved avtaleinngåelsen. Departementet har kommet til at det er hensiktsmessig å fastsette en uttrykkelig overgangsbestemmelse om dette. Også når det gjelder regelen om adgangen til rettsvalg utenfor EØS-området, jf. departementets lovforslag til nytt annet ledd i finansavtaleloven § 3, kan det reises spørsmål om denne bare bør gjelde for nye kredittavtaler. Departementet antar imidlertid at den gjeldende regelen i finansavtaleloven § 2 tredje ledd gjennomgående vil føre til samme resultat som den foreslåtte bestemmelsen i § 3 annet ledd, og kan for sin del ikke se behovet for en overgangsregel på dette punktet.
Reglene om førtidig tilbakebetaling ved fastrentekreditt videreføres langt på vei i lovforslaget, men vurderingen av om kredittgiveren ved en fastrentekreditt kan kreve rentekompensasjon i tilfeller av førtidig tilbakebetaling, vil kunne tenkes å slå ulikt ut i enkelttilfeller når de nye reglene sammenlignes med gjeldende rett. Departementet finner det derfor riktig at førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt bedømmes etter de gjeldende reglene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven med forskrifter når det gjelder avtaler om fastrentekreditt som er inngått før lovens ikrafttredelse, og dette er det tatt inn en overgangsbestemmelse om i lovforslaget. En slik løsning følger for øvrig også av utvalgets lovforslag på dette punktet.
For de resterende reglene synes det å være uproblematisk at de gis anvendelse for fremtidige begivenheter i eksisterende avtaler, da de ikke kan sies å innebære noen urimelig forskyvning av partenes stilling i avtaleforholdet. For forbrukersiden må det være sentralt at reglene gjennomgående gir et styrket forbrukervern. Heller ikke for kredittgiversiden kan det være spesielt problematisk at reglene gis anvendelse også for eksisterende kredittavtaler. Det er i denne sammenheng et poeng at man så langt som mulig oppnår et ensporet system og kan forholde seg til ett regelsett for alle avtalene. Reglene om kjøperens innsigelser mot en annen kredittgiver enn selger og om overdragelse av rettigheter viderefører i hovedsak gjeldende rett, og må kunne gis anvendelse for nye avtaler. Departementet anser også at reglene om opplysningsplikt ved stilltiende akseptert overtrekk, om opplysningsplikt under avtaleforholdet, reglene om endring av avtalevilkår og regelen om debitors prinsipale valgrett ved delbetaling i forbrukerforhold, samt om oppsigelse og sperring av tidsubegrensede kredittavtaler, må kunne få anvendelse for avtaler inngått før lovens ikrafttredelse.
Departementet kan utover dette ikke se at det er behov for uttrykkelige overgangsbestemmelser som følge av at loven får anvendelse for fremtidige begivenheter i avtaler som er inngått før lovens ikrafttredelse. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har i høringen bedt departementet se hen til de løsninger det er lagt opp til ved gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet i norsk rett. Departementet kan ikke se at gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivets bestemmelser reiser tilsvarende spørsmål om overgangsregler som ved gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet, ut over de problemstillinger som er drøftet foran. For ordens skyld foreslår imidlertid departementet en hjemmel for Kongen til å gi nærmere overgangsregler.