9 Gjennomføring av direktivets regler om oppsigelse av tidsubegrenset kredittavtale

9.1 Innledning

Direktivet artikkel 13 omhandler enkelte forhold knyttet til tidsubegrensede kredittavtaler. I den norske versjonen av direktivet benyttes begrepet «åpne kredittavtaler», men departementet har valgt å benytte terminologien i den danske versjonen på dette punktet, da begrepet «tidsubegrensede kredittavtaler» synes mer opplysende.

Artikkel 13 nr. 1 gjelder forbrukerens og kredittgiverens rett til å si opp en slik avtale. Artikkel 13 nr. 2 regulerer kredittgiverens rett til, på objektivt grunnlag, å «si opp forbrukerens rett til å benytte seg av kreditten». Utvalget omtaler retten etter sistnevnte bestemmelse som en rett til sperring av kreditten.

9.2 Gjeldende rett

I utredningen punkt 5.7.2 side 81 uttaler utvalget følgende om gjeldende rett:

«Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven med forskrifter inneholder bestemmelser som direkte tilsvarer artikkel 13. Man finner imidlertid lovbestemmelser som til dels tilsvarer artikkel 13.

Kredittkjøpsloven § 11 første ledd og annet ledd første punktum kan - innenfor sitt saklige virkeområde - sammenliknes med artikkel 13 nr. 1 første avsnitt. Nevnte lovbestemmelser lyder slik:

'Kjøperen kan når som helst betale hele gjelden ... Kjøperen skal da bare betale kredittkostnadene for den kredittid som utnyttes.'

Overskriften til § 11 henviser til førtidig tilbakebetaling, jf. 'Kjøperens rett til å betale før forfall'. Det er imidlertid ikke retten til å innfri gjelden før forfall som er det sentrale for forbrukeren etter artikkel 13, ettersom artikkel 16 nr. 1 har en særskilt regel om dette. Det er videre klart at artikkel 13 rekker videre enn kredittkjøpsloven § 11 - og den tilsvarende regelen i finansavtaleloven § 53 - for så vidt gjelder forbrukerens rettigheter.

Utvalget kan ikke se at det i dagens lovgivning gis bestemmelser som kan sammenlignes med artikkel 13 for så vidt gjelder kredittgiverens rettigheter, verken oppsigelsesretten etter artikkel 13 nr. 1 annet ledd regelen om 'sperring' i artikkel 13 nr. 2. 'Sperring' av rett til å utnytte en kredittmulighet, vil, som nevnt ovenfor, ikke resultere i at forbrukeren blir forpliktet til å tilbakebetale benyttet kreditt. Slik betalingsplikt vil måtte hjemles i andre grunnlag, f.eks. en oppsigelsesadgang (artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt) eller i regler om førtidig forfall (kredittkjøpsloven § 12 og finansavtaleloven § 52). Regler om førtidig forfall er imidlertid misligholdsregler som ikke påvirkes av direktivet, jf. fortalens punkt 33. På grunn av den ufravikelige reguleringen i artikkel 13 nr. 2 av prosedyre og vilkår for 'sperring', er det behov for ny lovgivning.»

9.3 Direktivet

I utredningen punkt 5.7.1 side 79-81 uttaler utvalget følgende om direktivet artikkel 13:

«5.7.1.1 Innledning. Generelt om avslutning av kredittavtaler

Artikkel 13 omhandler såkalt 'tidsubegrænset kreditaftale'. Bestemmelsens nr. 1 regulerer kredittgivers og forbrukerens rett til, på vilkårlig grunnlag, å 'opsige' slik kredittavtale, mens nr. 2 regulerer kredittgiverens rett til, ved saklig grunn, å 'bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør'.

Oppsigelse av kredittavtale dreier seg om avslutning av avtalen og dermed kreditten. I praksis blir en kredittavtale som regel avsluttet ved at kredittbeløpet og kredittkostnader blir betalt ved forfall. Når det gjelder ekstraordinær avslutning av kredittavtale, kan det vises til regler om angrerett (artikkel 14) og om førtidig tilbakebetaling (artikkel 16). Dessuten kan det vises til regler om avslutning av kredittavtale som følge av mislighold (førtidig forfall). I fortalens punkt 33 blir det uttalt at direktivet ikke berører nasjonale bestemmelser om partenes rett til å avslutte kredittavtalen på grunn av mislighold. Nasjonale regler om mislighold av kredittavtaler er således upåvirket av direktivet, herunder artikkel 13.

5.7.1.2 Hva er en «tidsubegrænset kreditaftale»?

Artikkel 13 regulerer en særskilt type kredittavtale, nemlig 'tidsubegrænset kreditaftale'. Direktivet inneholder ingen nærmere definisjon av 'tidsubegrænset kreditaftale'. Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn at kategorien tidsubegrensede kredittavtaler i alle fall omfatter kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det, eventuelt bare begrenset av en rett til oppsigelse. I praksis må dette antas å omfatte avtaler om rammekreditt og andre tilsvarende kredittfasiliteter, jf. hertil artikkel 13 nr. 2 første punktum, hvor det tales om å 'bringe forbrugerens ret til at udnytte en kredimulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør'. Utenfor faller først og fremst kredittavtaler hvor det er avtalt tidspunkt for tilbakebetaling av kreditten, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Utvalget antar imidlertid også at tilfeller hvor det innvilges kreditt uten angivelse av betalingstid faller utenfor kategorien 'tidsubegrænset kreditaftale', med mindre avtalen må tolkes slik at kredittkunden skal ha rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det. Etter denne forståelsen regnes altså kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav ikke som tidsubegrenset kredittavtale. Dersom avtaler om kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav skulle anses å være en tidsubegrenset kredittavtale etter direktivet, ville kredittgiver være avskåret fra å kreve tilbakebetaling dersom han ikke i kredittavtalen har betinget seg en oppsigelsesrett, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Etter utvalgets oppfatning er det helt uantagelig at 'tidsubegrænset kreditaftale' er ment å omfatte slike tilfeller. En kredittgiver som i samsvar med vanlige obligasjonsrettslige regler legger til grunn at han kan kreve betaling når han ønsker det med mindre det er avtalt når betaling skal skje, vil gjerne ikke tenke på at han i kredittavtalen må betinge seg rett til å si opp kreditten - etter direktivet med minst to måneders varsel - dersom han i det hele tatt skal kunne kreve betaling. Det sentrale tolkningssynspunktet er likevel at dersom kredittgiveren etter avtalen eller alminnelige obligasjonsrettslige regler har rett til å kreve betaling når han vil, går avtalen nettopp ikke ut på å gi kredittkunden rett til å disponere kreditten uten tidsbegrensning, ettersom kredittidens varighet i slike tilfeller er undergitt kredittgiverens rådighet.

5.7.1.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1

Artikkel 13 nr. 1 første og annet avsnitt regulerer henholdsvis kredittkundens og kredittgiverens adgang til å 'opsige en tidsubegrænset kreditaftale'. Artikkel 13 nr. 2 omhandler også tidsubegrensede kredittavtaler, men en noe annen rettsvirkning enn artikkel 13 nr. 1, nemlig kredittgiverens adgang til å 'bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør'. Utvalget ser nærmere på artikkel 13 nr. 2 nedenfor.

Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 1 første og annet avsnitt lyder slik:

'Forbrugeren kan på standardvilkår gratis opsige en tidsubegrænset kreditaftale til enhver tid, medmindre parterne har aftalt en varselsperiode. En sådan periode må ikke overstige en måned.

Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgiveren på standardvilkår opsige en tidsubegrænset kreditaftale ved at give forbrugeren mindst to måneders varsel udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium.'

Det følger naturlig av sammenhengen mellom artikkel 13 nr. 1 og 2 at oppsigelse i henhold til nr. 1 er noe annet enn kun avslutning av kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet. Utvalget ser det slik at en oppsigelse i henhold til nr. 1 knytter an til benyttet kreditt slik at det oppstår en forpliktelse til å betale tilbake eventuell benyttet kreditt.

Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt statuerer en adgang for forbrukeren til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Forbrukeren behøver ikke å vise til noen saklig grunn eller lignende. Det er tale om vilkårlig oppsigelse.

Det er ikke rom for nasjonale myndigheter til å bestemme at forbrukerens oppsigelsesdgang må være avtalt; det er tale om en direktivbestemt oppsigelsesadgang. Dette følger også forutsetningsvis av innledningsordene i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt, hvor det heter at kredittgiverens oppsigelsesadgang må være «fastsat i kreditaftalen».

Forbrukeren har en direktivbestemt rett til å si opp avtalen 'gratis'. Utvalget antar at det med dette menes at selve oppsigelsen ikke skal medføre kostnader for forbrukeren. For eksempel kan ikke forbrukeren bli avkrevd et oppsigelses- eller avviklingsgebyr. Partene kan ikke avtale seg bort fra dette.

Det følger videre av artikkel 13 nr. 1 første avsnitt at forbrukeren i utgangspunktet kan velge når han vil si opp en tidsubegrenset kredittavtale og dermed betale tilbake eventuell benyttet kreditt. Utvalget antar at slik oppsigelsesadgang kan være særlig praktisk i forhold hvor det er knyttet et årsgebyr eller lignende til rammekreditt. Forbrukeren vil riktignok også kunne ha ønske om å innfri kreditten for å bringe løpende rente til opphør, men rett til innfrielse følger allerede av artikkel 16 nr. 1. Ved å si opp rammekreditten, vil forbrukeren unngå å måtte betale gebyr for tiden etter oppsigelsen. En oppsigelse virker fremover i tid, og det kan derfor være nødvendig å skille mellom etableringsgebyr og løpende gebyr.

Når oppsigelse fra forbrukerens side særlig kan antas å skje med det formål å unngå å måtte betale ulike gebyrer, kan bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1 første avsnitt annet punktum om maksimal oppsigelsesfrist på en måned, forklares ut fra forbrukervernhensyn. Det fremkommer av bestemmelsen at forbrukeren i utgangspunktet skal kunne si opp en tidsubegrenset kredittavtale med umiddelbar virkning, at partene kan avtale seg bort fra dette, men at oppsigelsesfristen ikke kan «overstige en måned». Oppsigelsesfristen, som må være hjemlet i avtalen, kan altså maksimalt være på en måned.

Når det gjelder artikkel 13 nr. 1 første avsnitt, kan det endelig pekes på at bestemmelsen gir forbrukeren rett til å si opp avtalen på «standardvilkår». Dette må forstås slik at det prinsipielt sett gjelder avtalefrihet for spørsmål knyttet til oppsigelse som ikke er regulert i artikkel 13 nr. 1. I prinsippet strekker avtalefriheten seg derfor lenger enn til avtale om maksimalt en måneds oppsigelsesfrist.

Et spørsmål er om artikkel 13 nr. 1 første avsnitt oppstiller formkrav til forbrukerens oppsigelse og om partene kan avtale at slik oppsigelse må skje skriftlig. Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt er taus omkring mulige formkrav. Dette innebærer at det i alle fall ikke gjelder noe formkrav til forbrukerens oppsigelse når ikke annet er avtalt. I forhold til spørsmålet om partene kan avtale at oppsigelse må skje skriftlig, kan tausheten i utgangspunktet tas til inntekt for et bekreftende svar. Ser man tausheten i første avsnitt i sammenheng med at det i annet avsnitt uttrykkelig er bestemt at kredittgiverens oppsigelse må skje skriftlig, er det imidlertid nærliggende å forstå tausheten i første avsnitt som uttrykk for et ufravikelig formfrihetskrav. Utvalget legger denne løsningen til grunn.

Direktivet statuerer ikke en rett for kredittgiveren til vilkårlig å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Det følger av artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt at kredittgiverens eventuelle oppsigelsesadgang må være fastsatt i kredittavtalen. Også artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt viser til oppsigelses på «standardvilkår», og denne henvisningen må forstås på samme måte som tilsvarende henvisning i første avsnitt. Avtalefriheten i relasjon til kredittgiverens oppsigelse begrenses av at oppsigelse må skje «ved at give forbrugeren mindst to måneders varsel udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium». Verken muntlig oppsigelse eller eventuell avtale om kortere frist enn to måneder, kan gjøres gjeldende overfor forbrukeren.

Det er ikke uttrykkelig bestemt i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt at oppsigelse - fra kredittgivers side - ikke skal medføre kostnader for forbrukeren. At det er tale om en adgang til vilkårlig oppsigelse, taler med tyngde for at kredittgivers oppsigelse ikke skal kunne påføre forbrukeren kostnader. Sammenhengen mellom nr. 1 første og andre avsnitt taler for samme løsning.

5.7.1.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2

Artikkel 13 nr. 2 lyder slik:

'Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgiveren ud fra objektivt begrundede hensyn bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør. Kreditgiveren underretter forbrugeren om et sådant ophør og begrundelsen herfor på papir eller på et andet varigt medium, om muligt før ophøret og ellers senest umiddelbart herefter, medmindre en sådan underretning er forbudt i henhold til anden fællesskabslovgivning eller strider mod den offentlige orden eller den offentlige sikkerhed.'

Kredittgiverens rett til å bringe forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet til opphør, er ikke direktivbestemt, men må være 'fastsat i kreditaftalen'. Dersom avtalen ikke fastsetter en slik rett for kredittgiveren, er kredittgiveren henvist til å gjøre gjeldende andre mulige grunnlag for ekstraordinær avvikling av kredittforholdet, for eksempel mislighold.

Artikkel 13 nr. 2 gjør kredittgiverens rett til bringe forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet til opphør betinget av at det foreligger 'objektivt begrundede hensyn'. I fortalens punkt 33 blir dette vilkåret eksemplifisert med 'mistanke om uautorisert eller svigagtig brug af kreditten eller en væsentligt forhøjet risiko for, at forbrugeren ikke kan opfylde sin tilbagebetalingsforpligtelse'. Ordlyden stiller krav om at mistanken blir underbygget på basis av visse objektivt konstaterbare forhold. Sperring av retten til å utnytte en kredittmulighet kan få alvorlige økonomiske konsekvenser for kredittkunden, uavhengig av at det må skilles mellom slik sperring og krav om tilbakebetaling av benyttet kreditt, et krav som må hjemles i andre regler, f.eks. i regelen som kommer til uttrykk i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt. Hovedpoenget med artikkel 13 nr. 2 må antas å være at forbrukeren skal beskyttes mot vilkårlig sperring.

På grunn av sammenhengen i artikkel 13 må det antas at det ikke er grunnlag for å pålegge forbrukeren kostnader ene og alene som følge av slik sperring. Grunnlaget for eventuelle kostnader må søkes i andre regler, f.eks. regler om hevning av kredittavtalen på grunn av mislighold.

Kredittgiverens oppsigelse i medhold av artikkel 13 nr. 2 må skje skriftlig, men det er ikke et absolutt krav om at den skriftlige oppsigelsen må gis før sperring finner sted. Bestemmelsen foreskriver at forbrukeren 'om muligt' skal underrettes i forkant. I denne sammenheng er det antagelig avgjørende hva som anses praktisk mulig hensett til begrunnelsen for oppsigelsen. Hvis begrunnelsen er mistanke om svikaktig bruk av kreditten, kan det neppe anses praktisk mulig med underretning i forkant. I så fall skal underretning skje umiddelbart etter at forbrukerens mulighet til å utnytte kredittmuligheter har opphørt.

Artikkel 13 nr. 2 i.f. gjør unntak fra plikten til å underrette forbrukeren om at hans muligheter for å utnytte kredittmuligheter har opphørt.»

Departementet vil gjøre rede for sin forståelse av direktivet artikkel 13 nedenfor i punkt 9.6.

9.4 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å gjennomføre artikkel 13 som en ny bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3, jf. utvalgets forslag til § 57 i finansavtaleloven, se side 176 i utredningen.

9.5 Høringsinstansenes syn

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets forslag til bestemmelse om oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler.

9.6 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis gjøre rede for sin forståelse av begrepet «tidsubegrenset kredittavtale» samt vilkårene i direktivet artikkel 13 for øvrig.

Direktivet gir ingen nærmere definisjon av begrepet «tidsubegrenset kredittavtale». Departementet legger til grunn at bestemmelsen får anvendelse på kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere kreditten så lenge han eller hun ønsker det. Det kan for eksempel være avtaler om rammekreditt eller tilsvarende avtaler. Utenfor faller andre typer avtaler hvor det er fastsatt et tidspunkt for tilbakebetalingen, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Videre er departementet enig med utvalget i at kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav, ikke omfattes av begrepet.

Når det gjelder direktivet artikkel 13 nr. 1, regulerer denne forbrukerens og kredittgiverens adgang til å si opp kredittavtalen. Forbrukerens rett til å si opp avtalen etter artikkel 13 nr. 1 første avsnitt gjelder uavhengig av hva som er grunnen til oppsigelsen, og er en direktivbestemt rett til å si opp avtalen «uten omkostninger». Dette innebærer at kredittkunden ikke kan belastes utgifter som oppstår i forbindelse med oppsigelsen, for eksempel oppsigelses- eller avviklingsgebyr. Kredittkunden kan som utgangspunkt si opp avtalen når han eller hun ønsker, men dersom det er avtalt en oppsigelsesfrist, er det denne som gjelder. Oppsigelsesfristen kan imidlertid ikke overstige en måned. I likhet med utvalget forstår departementet bestemmelsen slik at det ikke gjelder noe formkrav for kredittkundens oppsigelse.

Også kredittgiveren har en rett til å si opp kredittavtalen, jf. artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt. Kredittgiverens oppsigelsesrett gjelder imidlertid bare dersom dette følger av avtalen. Videre må kredittgiveren gi kredittkunden minst to måneders skriftlig varsel på papir eller annet varig medium. Departementet legger til grunn at oppsigelsen ikke skal medføre kostnader for forbrukeren.

Artikkel 13 nr. 2 gir kredittgiveren en rett til «å si opp forbrukerens rett til å benytte seg av kreditten». Forutsetningen er at det foreligger «objektivt begrunnede hensyn», og at en slik oppsigelsesrett er avtalt. Fortalen punkt 33 gir veiledning om hva som ligger i begrepet «objektivt begrunnede hensyn». Dette kan for eksempel være «mistanke om uautorisert eller bedragersk bruk av kreditten eller en betydelig økt risiko for at forbrukeren ikke vil kunne oppfylle sin plikt til å tilbakebetale kreditten». Departementet er enig med utvalget i at mistanken må underbygges av visse objektivt konstaterbare forhold. Departementet er videre enig med utvalget i at poenget med bestemmelsen er å verne forbrukeren mot vilkårlighet, og at artikkel 13 nr. 2 kun gir kredittgiveren rett til å si opp retten til å benytte kreditten, ikke selve kredittavtalen. Krav om opphør av kredittavtalen og tilbakebetaling av kreditten må hjemles i andre regler, for eksempel artikkel 13 nr. 1. Videre er departementet enig med utvalget i at kredittgiveren ikke kan pålegge forbrukeren kostnader ved oppsigelsen. Kredittgiverens oppsigelse skal skje skriftlig på papir eller annet varig medium, og helst foreligge før forbrukerens rett til å benytte kreditten blir sagt opp. Dersom det ikke er mulig å gi opplysninger til forbrukeren på forhånd, skal underretningen skje umiddelbart etter oppsigelsen.

Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 13 i norsk rett, kan departementet ikke se at andre bestemmelser i norsk rett er tilstrekkelige for å oppfylle direktivets særskilte bestemmelse om oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler. Departementet går derfor inn for å følge opp utvalgets forslag om en ny bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3, se lovforslaget § 51 a. Departementet går i likhet med utvalget inn for å bruke terminologien «sperring» av kredittavtalen om de tilfeller som omhandles i direktivet artikkel 13 nr. 2.