18 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget uttaler følgende om økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget på side 141-142 i utredningen:

«7.1 Forholdet til det offentlige

Lovforslaget medfører en samordning av dagens forbrukerkredittregulering ved at kredittkjøpsloven oppheves, virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 utvides og bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 endres, dels som følge av gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet, dels som følge av andre forhold, herunder behovet for å harmonisere ulike regler i de to lovene ved opphevelse av kredittkjøpsloven. Denne samordningen må isolert sett antas å medføre en viss administrativ besparelse, herunder ved at forskrifter i fortsettelsen bare skal gis i medhold av finansavtaleloven kapittel 3 og ikke også etter kredittkjøpsloven.

Finansavtaleloven inneholder etter forslaget bestemmelser i § 67 hvor Kongen er gitt hjemmel til å gi forskrift om markedsføring av kredittilbud, jf. § 47, om bruk av § 48 for visse kredittavtaler, om krav til innholdet i kredittavtalen, jf. § 52, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 48, herunder om bruk og godkjenning av formular ved oppfyllelse av opplysningsplikten, om beregning av effektiv rente, jf. § 45 bokstav f), om beregning av renter og annet vederlag etter § 61, om tilsynsarbeidet, jf. § 64, og om at minst 20 prosent av varens kontantpris skal betales kontant ved forbrukerkredittkjøp, såfremt varens kontantpris overstiger grunnbeløpet etter folketrygdloven og kreditten gis for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden. Utvalget viser for øvrig til forslag om forskrifter, herunder endring av forskrifter, i punkt 9.10 til 9.12. Utvalget antar at det administrative arbeidet med å utarbeide og vedlikeholde slike forskrifter ikke vil være vesentlig forskjellig fra dagens situasjon.

De foreslåtte regler i lov og forskrift vil på vanlig måte kunne bli gjenstand for behandling av domstoler. Videre vil reglene kunne komme opp i saker for Bankklagenemnda samt for Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Ettersom forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv og tolkningen av flere av direktivbestemmelsene reiser problemer, antar utvalget at tolkningen av flere av de foreslåtte reglene vil være forbundet med usikkerhet. Dette gjelder både regler på områder som er gjenstand for lovregulering etter gjeldende rett, for eksempel opplysningsplikt ved markedsføring, pre-kontraktuell opplysningsplikt, krav til kredittavtalens innhold, varsel om endring av kredittkostnader og økonomisk oppgjør ved førtidig tilbakebetaling, og regler som er nye ved direktivet, for eksempel forklaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Dette må antas å medføre en viss økt pågang på domstoler, Bankklagenemnda og offentlige organer, i alle fall de første årene. Utvalget antar imidlertid at de nye reglene om forklaringsplikt, plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet samt den foreslåtte endringen av frarådningsplikten slik at det så vidt mulig skal gis muntlig frarådning i tillegg til skriftlig frarådning, vil bidra til at det inngås færre kredittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaket av kreditten løper betydelig risiko for å misligholde. Dette vil i så fall kunne bidra til å redusere pågangen på domstoler, Bankklagennemnda og offentlige organer.

7.2 Forholdet til kredittgiverne

De foreslåtte reglene i lov og forskrifter vil få konsekvenser for kredittgiverne blant annet i form av opplæring av ansatte og agenter, omlegging av rutiner og omskrivning av standardavtaler. Kostnader med opplæring og omlegging av rutiner vil først og fremst knytte seg til de foreslåtte reglene som medfører vesentlige endringer i forhold til kredittgivernes nåværende praksis. Det må for eksempel antas at finansinstitusjoner og en rekke andre kredittgivere allerede i dag i betydelig grad gir forbrukerne slike forklaringer som angitt i lovforslaget om forklaringsplikt. Mange kredittgivere foretar også allerede i dag vurderinger av forbrukerens kredittverdighet forut for eventuelt tilsagn om kreditt. De nye reglene om forklaringsplikt, plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og endringen av frarådningsplikten må imidlertid som nevnt i punkt 7.1 antas å bidra til at det inngås færre kredittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaket av kreditten løper betydelig risiko for å misligholde. Disse reglene må derfor antas å kunne bidra til å redusere antall mislighold og dermed redusere tap for kredittgiverne.

Revisjon av standardavtaler og annen forhåndstilpasning til de foreslåtte endringene i lov og forskrifter må antas å medføre en del ressursbruk. Det samme gjelder forslaget om at eventuell frarådning så vidt mulig skal gis også muntlig, i tillegg til den skriftlige frarådningen. Forbrukeren vil ofte måtte kalles inn til en ekstra samtale.

For øvrig antar utvalget at de foreslåtte endringene har liten betydning for kredittgiverne.»

Det har ikke kommet mange synspunkter i høringen knyttet til de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget. Finansdepartementet legger til grunn at lovendringene ikke medfører behov for økte offentlige bevilgninger, og at de administrative endringene som følger av lovforslaget, kan gjennomføres innenfor eksisterende budsjetter. Nærings- og handelsdepartementet mener at forslaget om en plikt til muntlig fraråding ved kredittopptak, jf. kapittel 6 i proposisjonen, vil medføre unødige og uforholdsmessige kostnader. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen peker på at gjennomføringen av direktivet vil medføre store endringer for bankene i form av opplæring av ansatte, endring av standarddokumentasjon og tilpasning i saksbehandler- og kredittsystemer samt tilknyttede datasystemer.

Departementet vil innledningsvis bemerke at økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ikke kan unngås.

Departementet forstår utvalget slik at det generelt ikke forventes nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige som følge av lovforslaget, og slutter seg til dette. Når det gjelder forslaget om en muntlig fraråding i tillegg til en skriftlig ved kredittopptak, vil departementet peke på at samfunnet kan oppnå besparelser gjennom en effektivisering av frarådingsplikten i form av sparte utgifter til økonomisk rådgivning, gjeldsordninger og økonomiske støttetiltak. Når det gjelder mulig økt tilfang av saker i domstolene mv., anser departementet det for klart at dette eventuelt kan håndteres uten problemer innenfor gjeldende budsjettrammer. Det er etter departementets syn ikke grunnlag for å vente større pågang av tvistesaker knyttet til lovendringen her enn det som er vanlig ved tilsvarende lovendringer ellers.

Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser for private, ser departementet først på virkningen for kredittkundene. Direktivets regler om opplysningsplikt vil bidra til å gjøre det lettere for kredittkunden å orientere seg med tanke på ulike kredittilbud. Videre vil reglene om forklaringsplikt og kredittvurdering samt forslaget om en mer effektiv frarådingsplikt kunne bidra til at kredittkunden ikke pådrar seg gjeld i tilfeller hvor vedkommende bør avstå fra dette.

Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets vurderinger av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget for kredittgivere. Som utvalget peker på, vil lovforslaget ha konsekvenser i form av omlegging av rutiner mv., jf. for så vidt også høringsuttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen. Når det gjelder virkningen av forslaget om at det skal gis en muntlig fraråding til kunden i tillegg til en skriftlig, vil departementet peke på at frarådingen i seg selv vil bidra til å redusere antall mislighold, og dermed også redusere mulig tap for kredittgiverne. I tillegg må man se virkningen for kredittgiverne i et bredere samfunnsmessig perspektiv. Se for øvrig punkt 6.5.4 i proposisjonen hvor frarådingsplikten er drøftet.