4 Gjennomføring av direktivets regler om virkeområde og definisjoner

4.1 Innledning

Forbrukerkredittdirektivet kommer til anvendelse på kredittavtaler, jf. artikkel 2 nr. 1, jf. artikkel 3 bokstav c.

Det saklige virkeområdet for direktivet utdypes nærmere i artikkel 2 nr. 2 til 4, hvor enkelte former for kredittavtaler faller utenfor direktivets virkeområde eller undergis et lempeligere regime. Videre angir artikkel 2 nr. 5 og 6 at medlemsstatene kan bestemme at bare noen særskilt angitte bestemmelser skal komme til anvendelse på kredittavtaler inngått av organisasjoner som oppfyller direktivets krav, eller kredittavtaler som er inngått etter at forbrukeren har misligholdt den opprinnelige kredittavtalen.

Forbrukerkredittdirektivet kommer til anvendelse på en «kredittyter» som yter eller gir tilsagn om å yte kreditt til en «forbruker». Det nærmere innholdet i disse begrepene fremgår av definisjonene i direktivet artikkel 3 bokstav a og b. Enkelte av bestemmelsene i direktivet gjelder også for en «kredittformidler», jf. definisjonen i artikkel 3 bokstav f. Dette gjelder direktivet artikkel 5 og 6, som pålegger kredittgiveren «og eventuelt kredittformidler» en pre-kontraktuell opplysningsplikt. Direktivet artikkel 21 pålegger dessuten visse forpliktelser som bare gjelder for kredittformidlere. Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, jf. artikkel 5 og 6, som i utgangspunktet gjelder for alle kredittformidlere, kommer likevel ikke til anvendelse på leverandører av varer eller tjenesteytelser som opptrer som kredittformidlere «som en tilleggsfunksjon», jf. direktivet artikkel 7.

Forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1 og fortalen punkt 9. Dette innebærer at medlemsstatene innenfor direktivets virkeområde er avskåret fra å beholde eller innføre nasjonale bestemmelser som fraviker det som er fastsatt i direktivet. Ved gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet i norsk rett vil det derfor være av sentral betydning å fastlegge det nærmere innholdet i direktivets virkeområde, herunder innholdet i direktivets definisjoner.

Forbrukerkredittdirektivet regulerer kredittsituasjoner som faller inn under henholdsvis kredittkjøpslovens og finansavtalelovens virkeområde. Som det fremgår av kapittel 3 foran, går departementet inn for en samordning av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 med tilhørende forskrifter, noe som vil bidra til å forenkle gjennomføringen av direktivet i norsk rett.

For å kunne fastslå gjennomføringspliktene etter direktivet, herunder behovet for og rekkevidden av ny lovgivning, må det foretas en gjennomgåelse av virkeområdet for gjeldende rett etter kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 sammenholdt med direktivets virkeområde. I den videre fremstillingen vil departementet først behandle det saklige virkeområdet for reguleringen, og deretter se nærmere på rettighets- og pliktsubjekter samt direktivets definisjonskatalog, jf. punkt 4.2 til 4.5 nedenfor.

4.2 Saklig virkeområde - hvilke kredittavtaler som omfattes

4.2.1 Gjeldende rett

Kredittkjøpslovens saklige virkeområde fremgår av lovens § 1, jf. § 3. Etter kredittkjøpsloven § 1 første ledd gjelder loven for «kjøp av løsøre på kreditt (kredittkjøp), kontokredittavtaler, leie av løsøre som bestemt i § 29 og ytelse av forbrukertjenester på kreditt». Når ikke noe annet er bestemt i loven, gjelder den både forbrukerkredittkjøp og andre kredittkjøp. I begge disse tilfellene er loven begrenset til kjøp av «løsøre» på kreditt. Dette innebærer at det ikke vil være tale om et kredittkjøp eller forbrukerkredittkjøp i tilfeller der det ytes kreditt til erverv av fast eiendom. I den grad kreditt til erverv av fast eiendom kan være omfattet av kredittkjøpslovens virkeområde etter gjeldende rett, må dette eventuelt følge av kredittkjøpsloven § 1 annet ledd når kreditt etter en kontokredittavtale også kan nyttes til annet enn kjøp av løsøre.

I kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 er begrepet «kredittkjøp» nærmere definert. Et kredittkjøp foreligger for det første ved «kjøp av løsøre der det er avtalt utsettelse med betaling av kjøpesummen eller noen del av den», jf. bokstav a. Om situasjonen hvor en avtale om avbetalingskjøp kombineres med en avtale om salgspant i den solgte tingen, vises det til utvalgets bemerkninger i punkt 5.1.2.2 side 31 i utredningen.

Et kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand vil dessuten omfatte «kjøp av løsøre der kjøpesummen helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av selgeren eller av en annen på grunnlag av avtale med selgeren (lånekjøp)», jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 bokstav b. Et lånekjøp i lovens forstand foreligger når det anses avtalt mellom selgeren og kredittgiveren at kredittgiveren skal finansiere et innkjøp hos selgeren. Lånekjøp må avgrenses mot kontantkjøp, som foreligger hvor kjøpet finansieres av frittstående kreditt, jf. NOU 1977: 12 side 79.

Det vil videre foreligge et kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand ved «leie eller annen avtale om bruk av løsøre som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, dersom det er meningen at mottakeren skal bli eier av tingen», jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 bokstav c. Dette alternativet omfatter med andre ord leiekjøp, og må avgrenses mot tradisjonell leasing hvor leieren i høyden bare har en rett til å bli eier av tingen når leieperioden utløper.

Kredittkjøpsloven § 1 første ledd angir videre at leie av løsøre som nevnt i kredittkjøpsloven § 29 faller innenfor lovens virkeområde. Etter kredittkjøpsloven § 29 første ledd første punktum kan det gis forskrifter om forbrukerleie «som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier». Slike regler om forbrukerleie er gitt i forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven kapittel IV.

Videre faller kontokredittavtaler innenfor kredittkjøpslovens virkeområde, jf. kredittkjøpsloven § 1 første ledd første punktum, jf. § 3 nr. 2. Et kontokjøp defineres som et «kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av en avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittyteren om løpende kreditt (kontokredittavtale)». Kontokredittavtalen innebærer at kontohaveren har en trekkrett innenfor en kredittramme, og kontokjøpet kan skje gjennom et internt eller et eksternt kontosystem. Om de nærmere forskjellene mellom slike kontosystemer vises det til utvalgets redegjørelse i punkt 5.1.2.2 side 31 i utredningen.

Ytelse av forbrukertjenester på kreditt faller også innenfor kredittkjøpslovens virkeområde, jf. § 1 første ledd første punktum, jf. § 3 nr. 4. En ytelse av forbrukertjenester på kreditt defineres som en tjenesteytelse til en forbruker når det enten er avtalt utsettelse med betalingen av vederlaget eller noen del av dette, eller vederlaget helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av tjenesteyteren eller av en annen på grunnlag av avtale med tjenesteyteren, og kreditten ytes eller formidles som ledd i næringsvirksomhet.

Utover dette angir kredittkjøpsloven § 1 annet, tredje og fjerde ledd særskilte regler om virkeområdet for avtaler om kontokjøp av annet enn løsøre, løsøre som kan registreres i skipsregister mv., og for salgspant i tilfeller som ikke er å anse som kredittkjøp.

Gjeldende kredittkjøpslov omfatter etter dette i prinsippet ethvert kredittkjøp slik dette er definert i loven. I forarbeidene til kredittkjøpsloven ble det vurdert hvorvidt det var hensiktsmessig at også de «mer uformelle kredittkjøp» skulle omfattes av reguleringen, jf. NOU 1977: 12 Kredittkjøp m.v. punkt 5.2.2 side 48-49. Med mer uformelle kredittkjøp nevnte utvalget som eksempel utsettelse med betalingen av hele kjøpesummen i en viss kortere tid eller kjøp «på bok». Utvalget kom til at også slike kredittkjøp burde omfattes av loven, men fant det nødvendig å foreslå visse mer lempelige særregler for enkelte typer av kredittkjøp. Departementet sluttet seg til utvalgets vurderinger på dette punktet, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) punkt 2.2 side 31-32.

Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er knyttet opp til «Låneavtaler m.v.», jf. kapitteloverskriften. Dette virkeområdet presiseres dessuten uttrykkelig i finansavtaleloven § 44 første ledd, som fastslår at kapitlet gjelder for «avtaler om lån» fra nærmere bestemte långivere. Ifølge NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag side 156 omfatter begrepet «lån» nedbetalingslån, herunder annuitetslån, kassakreditt og lignende rammekreditt. Om det nærmere innholdet i disse formene for lån, vises det til utvalgets utredning punkt 5.1.2.2 side 31.

Videre gjelder finansavtaleloven kapittel 3 tilsvarende for «lignende kreditter», jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd. Uttrykket er ment å fange opp kredittordninger som det er mindre naturlig å omtale som lån, men som har likhetstrekk med lån. I tillegg til hensynet til likebehandling søker regelen å hindre omgåelser av lovens bestemmelser, jf. NOU 1994: 19 side 156.

Kreditt som faller innenfor kredittkjøpsloven, faller utenfor virkeområdet til finansavtaleloven kapittel 3, jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd første punktum. I NOU 1994: 19 side 156 fremgår det at kredittkjøpsloven som spesiallov anses bedre tilpasset disse spesielle formene for kredittavtaler enn reglene i finansavtaleloven kapittel 3. Det er imidlertid på mange punkter overensstemmelse mellom bestemmelsene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Kredittavtaler som faller utenfor kredittkjøpsloven, vil omfattes av finansavtaleloven kapittel 3 i den utstrekning de anses som «lån» eller «lignende kreditter».

Bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 gjelder ikke for avtale om leiefinansiering eller avtale om faktoring, jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd annet punktum.

For garanti eller lignende som en institusjon har stilt for lån til en forbruker, gjelder finansavtaleloven § 48 om låneavtalen og § 52 om førtidig forfall tilsvarende i forholdet mellom institusjonen og forbrukeren så langt de passer, jf. finansavtaleloven § 44 tredje ledd.

Bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 suppleres blant annet av forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler. Forskriften § 1 angir det saklige virkeområdet til å gjelde lån som omfattes av finansavtaleloven kapittel 3. Kapittel V i forskriften gir særregler for «kortsiktige kredittavtaler», jf. forskriften § 11. Bestemmelsen fastslår at «for lån som etter avtalen skal tilbakebetales innen 30 dager gjelder ikke finansavtaleloven §§ 46 og 48 samt kapittel II og IV i denne forskrift», jf. § 11 første ledd. Dersom en slik låneavtale blir inngått med en forbruker, skal långiveren likevel angi opplysninger som nevnt i finansavtaleloven § 46 første ledd bokstav a og b, samt opplyse om lånesummen eller maksimumsbeløpet for en rammekreditt, jf. § 11 annet ledd. Bestemmelsen er begrunnet i at det vil være uhensiktsmessig å la finansavtaleloven og forskriftens regel om opplysningsplikt og avtaleinnhold komme fullt ut til anvendelse på låneavtaler eller rammekreditter med løpetid under 30 dager.

4.2.2 Direktivet

Hovedregelen som angir det saklige virkeområdet for forbrukerkredittdirektivet, følger av artikkel 2 nr. 1. Etter denne bestemmelsen kommer direktivet til anvendelse på «kredittavtaler». Begrepet «kredittavtaler» er definert i artikkel 3 bokstav c, som lyder:

«kredittavtale: en avtale der en kredittyter til en forbruker yter eller lover å yte kreditt i form av en betalingsutsettelse, et lån eller en annen tilsvarende form for finansiell ytelse, bortsett fra avtaler som gjelder løpende ytelse av tjenester eller levering av varer av samme art, der forbrukeren betaler i avdrag for slike tjenester eller varer så lenge disse ytes eller leveres».

Direktivet gir med dette en vid definisjon av kredittavtaler, som blant annet vil omfatte kredittkjøp og ordinære lån.

Alternativet kreditt i form av «betalingsutsettelse» vil i praksis ofte være knyttet til en underliggende vare- eller tjenestekontrakt. I de tilfeller hvor det foreligger en kombinasjon av en avtale om betalingsutsettelse og en underliggende vare- eller tjenesteytelse, vil det ofte måtte sies å foreligge en «avtale om tilknyttet kreditt», jf. definisjonen av dette i artikkel 3 bokstav n:

«n) «avtale om tilknyttet kreditt» en kredittavtale der

1. den aktuelle kreditten utelukkende tjener til å finansiere en avtale om levering av bestemte varer eller ytelse av en særlig tjeneste, og

2. disse to avtalene fra et objektivt synspunkt utgjør en forretningsmessig enhet, denne enheten skal anses for å foreligge når leverandøren eller tjenesteyteren selvfinansierer kreditten for forbrukeren eller, dersom kreditten finansieres av en tredjemann, når kredittyter benytter tjenestene til leverandøren eller tjenesteyteren i forbindelse med inngåelsen eller utarbeidelsen av kredittavtalen, eller når de særlige varene eller ytelsen av en særlig tjeneste er eksplisitt angitt i kredittavtalen».

Uttrykket kreditt i form av «lån» vil på samme måte som etter finansavtaleloven kapittel 3 omfatte nedbetalingslån, herunder annuitetslån. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt kassakreditt og annen rammekreditt faller innenfor lånebegrepet i forbrukerkredittdirektivet, siden slike former for kreditt under enhver omstendighet likevel må sies å falle innenfor alternativet «annen tilsvarende form for finansiell ytelse».

Etter direktivet er en avtale om «annen tilsvarende form for finansiell ytelse» omfattet av definisjonen av kredittavtale. Dette innebærer at direktivet ikke helt tydelig avgrenser hvilke former for kreditt som faller innenfor begrepet kredittavtale, og at virkeområdet for direktivet er dynamisk ved at nye former for kreditt vil kunne omfattes av reguleringen etter hvert som de etableres.

Unntaket i direktivets definisjon av kredittavtaler for avtaler om løpende levering av tjenesteytelser eller varer av samme art er begrunnet i at slike avtaler kan avvike mye fra den typen kredittavtaler som er omfattet av direktivet, jf. fortalen punkt 12 hvor det uttales:

«Det bør derfor gjøres klart at slike avtaler ikke anses som kredittavtaler i henhold til dette direktiv. Slike typer avtaler omfatter for eksempel en forsikringskontrakt der forsikringen blir betalt i månedlige avdrag.»

Ikke alle «kredittavtaler» omfattes av direktivet og av fullharmoniseringen. I tillegg til avgrensningen til forbrukerkontrakter, jf. nærmere punkt 4.3 nedenfor, er det i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a til l listet opp ulike former for kredittavtaler som faller (helt) utenfor direktivets saklige virkeområde. Dette innebærer at medlemsstatene har full valgfrihet vedrørende om - og eventuelt i hvilket omfang - slike kredittavtaler likevel skal omfattes av virkeområdet for den lovgivningen som gjennomfører direktivet.

I artikkel 2 nr. 2 bokstav a og b avgrenses det mot følgende kredittavtaler:

1. kredittavtaler som er sikret enten ved et pantelån eller ved annen tilsvarende sikkerhet som er i vanlig bruk i en medlemsstat i fast eiendom eller sikret ved en rettighet knyttet til fast eiendom,

2. kredittavtaler hvis formål er å erverve eller beholde eiendomsrettigheter til grunn eller til en eksisterende eller prosjektert bygning,».

Unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav a er begrunnet med at kreditt med pant i fast eiendom er en type kreditt «av svært spesiell art», jf. fortalen punkt 14. På samme sted i fortalen presiseres det at unntaket i bokstav b ikke omfatter kredittavtaler hvis formål er renovering eller økning av verdien til en eksisterende bygning. Denne uttalelsen i fortalen innebærer at det må trekkes en grense mellom de kredittavtaler som har til formål å finansiere erverv eller bevaring av eiendomsrett til fast eiendom, og kredittavtaler som har til formål å finansiere vedlikehold og påkostninger på eksisterende bygninger. De førstnevnte kredittavtalene vil falle utenfor direktivet, mens de sistnevnte vil falle innenfor direktivets virkeområde.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav c avgrenser direktivets saklige virkeområde basert på kredittbeløpets størrelse. Kredittavtaler som gjelder «et samlet kredittbeløp på under 200 euro eller over 75 000 euro», faller etter denne bestemmelsen utenfor direktivet. Omregnet til norske kroner innebærer dette per i dag at kredittavtaler med et samlet kredittbeløp under anslagsvis 1800 kroner og over anslagsvis 671 000 kroner faller utenfor direktivet.

Leie- eller leasingavtaler hvor det ikke er fastsatt noen plikt til å kjøpe avtalegjenstanden, faller utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav d.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav e bestemmer at direktivet ikke får anvendelse på kredittavtaler «i form av en kassakredittordning og der kreditten skal tilbakebetales innen én måned». For slike kredittavtaler er det imidlertid fastsatt i artikkel 6 nr. 5 at det skal gjelde en pre-kontraktuell opplysningsplikt om visse forhold.

Det følger videre av artikkel 2 nr. 2 bokstav f at direktivet ikke får anvendelse på «kredittavtaler der kreditten blir gitt rentefritt og uten andre omkostninger samt kredittavtaler der vilkårene fastsetter at kreditten skal tilbakebetales innen tre måneder og bare helt ubetydelige kostnader skal betales». Felles for alternativene som følger av bokstav e og f, er at det er knyttet svært få eller ingen kredittkostnader til kreditten.

Artikkel 2 nr. 2 bokstav g fastslår at kredittavtaler hvor en arbeidsgiver yter kreditt til sine ansatte som en sekundær virksomhet, faller utenfor direktivets virkeområde. Forutsetningen er at kreditten ytes «rentefritt eller til effektive årlige renter som er lavere enn de som gjelder i markedet og som generelt ikke tilbys til allmennheten».

I artikkel 2 nr. 2 bokstav h gjøres det unntak for kredittavtaler som er inngått med et nærmere angitt investeringsforetak eller kredittinstitusjon.

Kredittavtaler som er et resultat av et oppgjør ved en domstol eller en annen lovfestet myndighet, faller også utenfor forbrukerkredittdirektivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav i.

Kredittavtaler som er knyttet til «en kostnadsfri betalingsutsettelse av en eksisterende gjeldspost», omfattes heller ikke av direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav j.

De to siste unntakene fra direktivets virkeområde i artikkel 2 nr. 2 følger av bokstav k og l, som har følgende ordlyd:

1. kredittavtaler der forbrukeren ved inngåelsen av avtalen blir anmodet om å deponere en gjenstand som sikkerhet hos kredittyteren og der forbrukerens forpliktelse er strengt begrenset til vedkommende gjenstand som er stilt som sikkerhet,

2. kredittavtaler som er knyttet til lån gitt til en avgrenset del av allmennheten under en lovbestemmelse med et allmennyttig formål, og til lavere renter enn de som gjelder i markedet eller rentefritt eller på andre vilkår som er mer gunstige for forbrukeren enn de vilkår som gjelder i markedet og til renter som ikke er høyere enn de satser som gjelder i markedet».

Departementet viser til punkt 4.2.5 i proposisjonen når det gjelder den nærmere vurderingen av anvendelsen av unntakene i artikkel 2 nr. 2.

Videre bestemmer direktivet artikkel 2 nr. 3 og 4 at bare enkelte av direktivets bestemmelser skal komme til anvendelse på noen nærmere angitte kredittavtaler. Som følge av prinsippet om fullharmonisering vil det ikke være anledning til å gi andre direktivbestemmelser enn de som er opplistet i nr. 3 og 4, anvendelse på slike nærmere angitte kredittavtaler. Dette følger uttrykkelig av fortalen punkt 11, hvor det heter:

«Når det gjelder særlige kredittavtaler som bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i dette direktiv, bør medlemsstatene ikke tillates å vedta nasjonal lovgivning som gjennomfører andre bestemmelser i dette direktiv. Medlemsstatene bør imidlertid i sin nasjonale lovgivning stå fritt til å regulere slike typer kredittavtaler når det gjelder andre spørsmål som ikke blir harmonisert av dette direktiv.»

Artikkel 2 nr. 3 angir et særskilt virkeområde for kredittavtaler «i form av en kassakredittordning og der kreditten skal tilbakebetales på anfordring eller innen tre måneder». For slike kredittavtaler «får bare artikkel 1-3, artikkel 4 nr. 1, artikkel 4 nr. 2 bokstav a)-c), artikkel 4 nr. 4, artikkel 6-9, artikkel 10 nr. 1, artikkel 10 nr. 4, artikkel 10 nr. 5, artikkel 12, 15, 17 og artikkel 19-32 anvendelse». Denne oppregningen viser at de fleste, men ikke alle, av direktivets bestemmelser kommer til anvendelse på slike kredittavtaler. Kredittavtaler i form av kassakreditt hvor kreditten skal betales tilbake innen en måned, faller som nevnt utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav e, jf. likevel artikkel 6 nr. 5.

Kredittavtaler «i form av overtrekk» reguleres av artikkel 2 nr. 4. For slike kredittavtaler er det bestemt at bare artikkel 1 til 3, 18, 20 og 22 til 32 får anvendelse.

Direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6 inneholder bestemmelser som åpner for valgfrihet for medlemsstatene i forbindelse med gjennomføringen. Denne valgfriheten gjelder kredittavtaler inngått av nærmere bestemte organisasjoner som nevnt i nr. 5, eller kredittavtaler som blir inngått etter at den opprinnelige kredittavtalen er misligholdt av forbrukeren, jf. nr. 6. For slike kredittavtaler kan medlemsstatene bestemme at bare de særskilt angitte bestemmelsene som nevnt i nr. 5 og 6 skal gjelde. Dersom denne valgfriheten ikke benyttes, vil direktivet komme til anvendelse også for denne typen kredittavtaler på vanlig måte.

4.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde for kredittavtaler mellom en kredittgiver og en kredittkunde, jf. utvalgets lovforslag § 44 første ledd. Videre foreslår utvalget at «kredittavtale» blir definert som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av [betalingsutsettelse,] lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt», jf. utvalgets lovforslag § 45 bokstav a. (Ved en inkurie er ikke betalingsutsettelse nevnt først av de alternative kredittformene i lovforslaget, men ut fra utvalgets alminnelige merknader på side 30 i utredningen og spesialmerknaden på side 146 synes det som at det er meningen at betalingsutsettelse skal være det første alternativet i lovteksten.)

Forslaget til hovedregel om det saklige virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 utdypes nærmere av utvalget i punkt 5.1.2.2 side 30 i utredningen:

«Det saklige virkeområdet er altså knyttet til kreditt i form av 'betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt'. Dette er i samsvar med direktivets saklige virkeområde slik det blir angitt i artikkel 2 nr. 1 smh. artikkel 3 bokstav c). I denne sammenheng understreker utvalget at det ikke har funnet det nødvendig å presisere i lovteksten at avtaler om løpende levering av tjensteytelser eller varer av samme art hvor kjøperen betaler for ytelsene eller varene i rater så lenge de blir levert, ikke er å anse som kredittavtale i lovens forstand, sml. artikkel 3 bokstav c) i.f. Det er ikke vanlig å betegne slike oppgjørsordninger som kredittavtaler.

Spørsmålet er hva som menes med kreditt i form av 'betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt', sml. direktivets formulering 'henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiel facilitet'.

Alternativet 'betalingsutsettelse' ('henstand med betalingen') omfatter først og fremst tilfeller hvor det foreligger en underliggende vare- eller tjenestekontrakt. I slike tilfeller er det ofte tale om en 'tilknyttet kreditaftale' som definert i artikkel 3 bokstav n):

'en kreditaftale, ifølge hvilken i) den pågældende kredit udelukkende tjener til at finansiere en aftale om levering av specifikke varer eller specifikke tjenesteydelser, og ii) kreditaftalen og aftalen om levering til sammen objektivt set udgør en kommerciel helhed; der anses at foreligge en kommerciel helhed, når leverandøren selv finansierer forbrugerens kredit, eller, såfremt finansieringen sker gennem tredjemand, når kreditgiveren ... '.

Begrepet 'lån' omfatter blant annet nedbetalingslån og lån som etter avtale skal innfris ved engangsbetaling på et forhåndsavtalt tidspunkt. Det er diskutabelt om kassekreditt og annen rammekreditt omfattes av 'lån'. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette, idet kassekreditt og annen rammekreditt under enhver omstendighet faller innenfor alternativet 'annen tilsvarende form for finansiell fasilitet'. Det er følgelig klart at direktivet omfatter både lån og rammekreditt, og utvalget har valgt å presisere dette i lovforslaget.

Utvalget ser det slik at betalingsutsettelse, lån og rammekreditt omfatter alle kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under enten kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3. Tilføyelsen 'annen tilsvarende form for kreditt' medfører at bestemmelsen er utviklingsdyktig, noe som er viktig ettersom næringen må antas i fremtiden å kunne komme til å utvikle nye kredittprodukter. Dessuten er tilføyelsen nødvendig til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet.»

Når det gjelder unntaksbestemmelsene i artikkel 2 nr. 2 bokstav a til l, presiserer utvalget under punkt 5.1.2.1 side 29 i utredningen at nasjonale myndigheter har frihet til å velge å vedta at en eller flere av disse avtalene helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene gitt til gjennomføring av direktivet.

Utvalget foreslår å følge direktivets virkeområde når det gjelder artikkel 2 nr. 2 bokstav d, g, i og j. Dette innebærer at slike former for kredittavtaler som faller utenfor direktivets virkeområde, også foreslås å falle utenfor virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3, jf. hhv. utvalgets lovforslag § 44 sjette ledd første punktum, § 44 annet ledd bokstav b, § 44 annet ledd bokstav c og § 44 annet ledd bokstav a annet alternativ. Utvalget går videre inn for at den første delen av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f blir gjennomført som et unntak også i finansavtaleloven kapittel 3, og da slik at det gjennomføres som et unntak for «avtaler om fakturakreditt», jf. utvalgets lovforslag § 44 annet ledd bokstav a første alternativ. Når det gjelder den resterende del av artikkel 2 nr. 2 bokstav f, forstår departementet utvalget slik at meningen er at kredittavtaler som nevnt der skal omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 i sin helhet, forutsatt at dette ikke er underlagt annen særskilt regulering. Om den nærmere begrunnelsen for de ulike unntakene fremgår følgende av punkt 5.1.2.4 side 33 i utredningen:

«Som nevnt innledningsvis, foreslår utvalget å følge direktivets angivelse av virkeområde i artikkel 2 nr. 2 bokstav d), g), i) og j). I tillegg foreslår utvalget at deler av unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav f) blir gjennomført i loven.

Det siste omhandler avtale om fakturakreditt, herunder kredittavtale som innebærer vederlagsfri henstand med betaling av eksisterende forpliktelse. Etter utvalgets oppfatning vil det være for byrdefullt å pålegge kredittgiveren slike forpliktelser som fremgår av direktivet ved slike kredittavtaler. Dette må sees i sammenheng med at forbrukerne normalt har lite behov for det vern som følger av direktivbestemmelsene ved inngåelse av slike kredittavtaler.

Videre unntas fra kapitlets virkeområde kredittavtaler der kreditten blir gitt av en arbeidsgiver til sine arbeidstakere som ledd i en bibeskjeftigelse, og rentefritt eller med en effektiv rente som er lavere enn markedsrentene, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav g). Etter utvalgets oppfatning vil det være for byrdefullt å pålegge slike arbeidsgivere plikter i henhold til direktivbestemmelsene ved kreditt til gunstig rente til arbeidstakerne.

Unntaket fra kapitlets virkeområde omfatter også kredittavtaler som er resultat av rettsforlik, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav i). I slike tilfeller har partene et klart behov for å kunne inngå minnelige ordninger uten tanke på oppfyllelse av forpliktelser knyttet til f.eks. pre-kontraktuell opplysningsgivning og hvilke elementer en kredittavtale skal inneholde. Hertil kommer at forbrukeren i slike tilfeller ofte vil være representert av advokat.

(...)

Endelig unntas avtale om faktoring eller avtale om leiefinansiering hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d). Dette er en videreføring av finansavtaleloven § 44 annet ledd annet punktum.»

Utvalget foreslår at kredittavtalene nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a og b, som blant annet omfatter kreditt med pant i fast eiendom, blir underlagt reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 som gjennomfører direktivet. I punkt 5.1.2.3 side 32 i utredningen går utvalget nærmere inn på avtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom:

«Direktivets fullharmonisering omfatter ikke 'kreditaftaler, som er sikret enten ved pant eller ved en anden sammenlignelig sikkerhedsstillelse, der almindeligvis anvendes i en medlemsstat i forbindelse med fast ejendom, eller som er sikret i form af en rettiged relateret til fast ejendom', jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a). Det er i korte trekk tale om avtaler om realkreditt.

Direktivets regulering omfatter heller ikke 'kreditaftaler, som har til formål at finansiere erhvervelsen eller bevarelsen af ejendomsretten til grundarealer eller til eksisterende eller projekterede bygninger', jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav b).

Utvalget foreslår at bestemmelser som gjennomfører direktivet også skal gjelde for kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b).

Spørsmålet om særskilte regler for realkreditt bør for øvrig ses i sammenheng med arbeid på EU-nivå knyttet til EØS-rettslig regulering av realkreditt. Det foreligger en grønnbok og en hvitbok om realkreditt, jf. henholdsvis KOM (2005) 327 final og KOM (2007) 807 final. Arbeidet har ikke munnet ut i bindende EØS-rettslig regulering av realkreditt. Siktemålet med det igangsatte arbeidet er å oppnå rettslig regulering som kan gjøre realkredittmarkedene i EØS-området mer konkurransepregede og effektive til fordel for forbrukerne, realkredittgivere og investorer. I hvitboken fremhever Kommisjonen følgende tema som gjenstand for nærmere undersøkelser: pre-kontraktuell opplysningsplikt, årlige omkostninger i prosent (ÅOP), ansvarlig långivning og førtidig tilbakebetaling, jf. KOM (2007) 807 final s. 6. Verken grønnboken eller hvitboken gir grunnlag for å trekke slutninger om innholdet av en mulig fremtidig EØS-rettslig regulering av realkreditt.

I tillegg til nevnte grønn- og hvitbok om realkreditt, foreligger det en anbefaling fra Kommisjonen om pre-kontraktuelle opplysninger i forbindelse med boliglån til forbrukere, se Kommisjonens anbefaling av 1. mars 2001 (2001/193/EF). Anbefalingen er knyttet til såkalt 'boliglån', som i artikkel 2 blir definert som 'et lån til en forbruger til køb eller ombygning af privat fast ejendom, som forbrugeren ejer eller ønsker at erhverve, sikret enten ved pant i fast ejendom eller anden sikkerhed, der normalt bruges til dette formål i en medlemsstat'. I artikkel 3, jf. vedlegg I og II til anbefalingen, gis anbefalinger vedrørende hvilke opplysninger långiveren bør gi til forbrukeren forut for avtaleinngåelse. Det er i korte trekk tale om opplysninger om långiveren, lånets formål, sikkerhetsstillelse, alternative typer boliglån, rente, kostnader og innfrielsesmuligheter. I tillegg bør det gis generelle opplysninger om skattefradrag for renter på boliglån og eventuelle andre offentlige tilskudd, samt eventuelt hvor forbrukeren kan motta ytterligere rådgivning. Det synes her å være tale om det som kan kalles enkel rådgivning. Slik enkel rådgivning er ikke eksplisitt nevnt i forbrukerkredittdirektivets bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt (artikkel 5 og 6). På den annen side er det tale om opplysninger som en långiver ofte vil gi av eget tiltak, og for øvrig kan det ikke utelukkes at slik enkel rådgivning faller innenfor forklaringsplikten etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke er hensiktsmessig på nåværende stadium å foreslå en regel om 'rådgivningsplikt' forut for inngåelse av avtale om realkreditt.»

Utvalget går dessuten inn for at unntakene som fremgår av direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav c og h blir omfattet av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Om den nærmere begrunnelsen for dette vises det til utredningen punkt 5.1.2.1 side 29:

«Utvalget foreslår også at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) blir underlagt bestemmelsene som gjennomfører direktivet. Dette er kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 Euro eller på over 75 000 Euro. Utvalget ser ingen grunn til å unnta kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på over 75 000 Euro fra virkeområdet til finansavtaleloven kapittel 3, blant annet fordi slike kredittavtaler allerede i dag er regulert i finansavtaleloven kapittel 3 og fordi det er behov for å videreføre slik regulering. Utvalget har vurdert om kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 Euro skal unntas fra lovens virkeområde, men har kommet til at dette ikke er ønskelig. I denne sammenheng vises til at forbrukervernhensyn gjør seg gjeldende også ved slike smålån; her kan man f.eks. tenke seg såkalt 'sms-lån' hvor kredittkunden får tilgang til et lite kredittbeløp ved å akseptere tilbud ved bruk av sms. For øvrig er det ingen tradisjon i norsk rett for å unnta slike smålån fra relevant lovregulering.

Videre foreslår utvalget at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav h) blir underlagt regulering i finansavtaleloven kapittel 3. Det er her tale om kredittavtaler inngått med nærmere angitte verdipapirforetak eller kredittinstitutter med sikte på å gjøre det mulig for en investor å investere i finansielle instrumenter, og hvor verdipapirforetaket eller kredittinstituttet er involvert i den aktuelle transaksjonen. Etter verdipapirhandelloven § 9-6 første ledd kan verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, bare yte kreditt etter tillatelse fra departementet, og kreditt kan bare ytes til kjøp av finansielle instrumenter som handles gjennom foretaket. Sentrale bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for enhver erversmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. feb. 2000 nr. 102, gitt i medhold av lovens § 1 femte ledd bokstav a). Utvalget ser det slik at dette omfatter lån til forbrukere med sikte på investering i finansielle instrumenter. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen endring på dette punktet, selv om slike avtaler faller utenfor direktivets fullharmonisering i medhold av artikkel 2 nr. 2 bokstav h).»

For kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav e, k og l foreslår utvalget en regulering som på enkelte punkter er lik direktivets regulering av kredittavtaler. Dette er kredittavtaler som i utgangspunktet faller utenfor direktivets virkeområde. For kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav e gjelder det likevel visse særskilte krav til hvilke opplysninger som skal gis før kredittavtalen inngås, jf. artikkel 6 nr. 5. Utvalget legger til grunn at unntakene som følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav e, k og l gjelder kredittavtaler som er såpass praktisk viktige og betydningsfulle for kredittkunden at det er nødvendig å la enkelte av bestemmelsene i forslaget til finansavtaleloven kapittel 3 få anvendelse. Disse unntakene behandles under punkt 5.1.2.4 side 32-33 i utredningen, hvor det blant annet sies følgende:

«Etter artikkel 2 nr. 2 bokstav e) faller kredittavtaler i form av kassekreditt der kreditten skal tilbakebetales innen en måned, utenfor direktivets virkeområde. Til tross for at slike kredittavtaler ligger utenfor direktivet heter det i artikkel 6 nr. 5 at det for nettopp slike kredittavtaler skal gjelde en plikt for kredittgiveren til minst å gi visse opplysninger til forbrukeren forut for inngåelsen av kredittavtalen. Direktivet er heller ikke for disse kredittavtalenes vedkommende til hinder for å gi andre direktivbaserte bestemmelser anvendelse. Utvalget foreslår at disse kredittavtalene omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 (...)

Endelig foreslår utvalget at forpliktelser som bestemt i §§ 48 og 51 skal gjelde for kredittavtaler der kredittkunden utelukkende hefter med gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren, jf. utvalgets forslag til § 44 fjerde ledd. Slike avtaler faller helt utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav k). Utvalgets forslag hviler følgelig på nasjonal valgfrihet, og er begrunnet i at det ønsket kredittkunden vil kunne ha om å innfri kreditten for derved å få utlevert den deponerte gjenstanden, tilsier at kredittkunden gis pre-kontraktuell informasjon som for andre kredittavtaler og at forholdene her som ved andre kredittavtaler kan ligge slik an at det bør gjelde frarådningsplikt (...)

I relasjon til forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav l) om kredittavtaler i form av lån innvilget i medhold av lovbestemmelse med et allmennyttig formål og til lavere rente enn markedsrentene, foreslår utvalget å videreføre gjeldende regulering av virksomheten til Statens lånekasse for utdanning, herunder forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til finansavtaleloven for Statens lånekasse for utdanning, se punkt 9.11.»

Utvalget foreslår å gjennomføre artikkel 2 nr. 3 og 4 i henholdsvis kapittel 3 og 2 i finansavtaleloven. Om gjennomføringen sies det følgende i utredningen punkt 5.1.2.1 side 30:

«I artikkel 2 nr. 3 og 4 er det bestemmelser om at nærmere angitte kredittavtaler er underlagt et mer 'lempelig' regime. Det er ikke nasjonal frihet til å vedta at slike kredittavtaler skal være fullt ut underlagt direktivets regulering; avgrensningen av hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse på angitte kredittavtaler, er del av direktivets fullharmonisering. Utvalget fremmer derfor forslag om gjennomføring av artikkel 2 nr. 3 og 4, og da slik at artikkel 2 nr. 3 blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 3, mens artikkel 2 nr. 4 om 'overtræk' blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2 om innskuddskonto. Om det siste, se punkt 5.12.»

Utvalget foreslår å ikke benytte den valgfriheten som følger av artikkel 2 nr. 5 og 6 til å gi særbestemmelser for enkelte typer kredittavtaler. Om dette sies det på samme sted i utredningen:

«I artikkel 2 nr. 5 og 6 gis nasjonale myndigheter kompetanse til å bestemme at bare nærmere angitte direktivbestemmelser, herunder artikkel 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt, skal komme til anvendelse på visse typer kredittavtaler. Utvalget foreslår at en ikke benytter seg av muligheten til delvis å unnta disse kredittavtalene fra de foreslåtte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3, hovedsakelig fordi det er tale om kredittavtaler som er lite praktiske og at utforming av slike unntaksregler i betydelig grad ville bidra til å vanskeliggjøre lovteksten.»

Utvalget går dessuten inn for å videreføre regelen som følger av finansavtaleloven § 44 tredje ledd, som fastslår at enkelte av reglene i finansavtaleloven kapittel 3 også skal gjelde når en finansinstitusjon har stilt garanti e.l. for lån til en forbruker. Dette er en bestemmelse som faller utenfor direktivets fullharmonisering, og som dermed kan videreføres i nasjonal rett. Tilsvarende gjelder forskriftshjemmelen for regulering av forbrukerleie som i dag følger av kredittkjøpsloven § 29. Utvalget foreslår at disse bestemmelsene videreføres, jf. utvalgets lovforslag § 44 femte og sjette ledd.

Det vises til utvalgets forslag til endringer i finansavtaleloven kapittel 2, kapittel 3 § 44, jf. § 45, og utvalgets forslag til forskrift om kredittavtaler.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har hatt synspunkter på forbrukerkredittdirektivets saklige virkeområde og på hvilke former for kredittavtaler som bør omfattes av den lovreguleringen som utvalget har foreslått i finansavtaleloven kapittel 3.

Finansnærings Hovedorganisasjonog Sparebankforeningen støtter uttrykkelig utvalgets forslag til avgrensning av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3. Når det gjelder direktivets avgrensninger som bygger på kredittbeløpets størrelse og pantesikkerhet, uttaler disse høringsinstansene seg innledningsvis generelt om direktivet og norsk lovgivningstradisjon på området:

«Sparebankforeningen og FNH bemerker innledningsvis at EU-reglene og de ulike medlemsstatenes rettssystemer, så vidt vi kjenner til, bygger på et prinsipielt skille mellom usikret kreditt og kreditt som er sikret med pant i fast eiendom. Dette skillet fremgår også av forbrukerkredittdirektivet som åpner for unntak for bl.a. kreditt sikret med pant i fast eiendom, jf. direktivets artikkel 2 nr. 2 bokstav a. Kredittbeløp på under 200 EUR og kredittbeløp over 75.000 EUR, reguleres ikke av direktivet, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c.

Gjeldende norske regler bygger ikke på noe slikt skille, og finansavtaleloven gjelder således for alle lån som ytes av finansinstitusjoner. Unntatt fra dette er lån som omfattes av kredittkjøpsloven. En stor del av bankenes utlån er større enn ovennevnte grense på 75.000 EUR. Lånene er også ofte sikret med pant i fast eiendom. Dette gjelder typisk de alminnelige boliglån, men også rammekreditter som kan utgjøre beløp både mindre og større enn nevnte beløpsgrensning.

Vi er enig med utvalget i at forbrukerkredittdirektivet forutsetter at det foretas en samordning av reglene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven mht. forbrukerkreditt. Det sentrale spørsmålet blir om en skal bygge på gjeldende norsk rettssystem ved at det ikke gjøres unntak som nevnt ovenfor. Fordelen vil være at en fortsatt får et mer homogent regelverk å forholde seg til. Alternativet med å åpne for nevnte unntak, vil medføre at en får et mer fragmentarisk regelverk. Implementeringen av forbrukerkredittdirektivet vil imidlertid uansett løsning få stor betydning for norske banker. Banknæringen støtter utvalgets utkast til videreføring av norsk lovgivningstradisjon med en enhetlig regulering av lån, uavhengig av størrelse og eventuell pantesikkerhet.»

I forlengelsen av dette slutter de to høringsinstansene seg til utvalgets lovforslag når det gjelder virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3, og uttaler om dette:

«Vi slutter oss til utvalgets forslag om å samordne kredittkjøpsloven og finansavtaleloven ved å utvide virkeområdet for finansavtaleloven, og at det alt vesentlige av kredittavtaler mellom kredittgiver og kredittkunde nå skal reguleres i finansavtaleloven kapittel 3. Dette innebærer for det første at også kreditt innvilget av selger i forbindelse med salg av en vare eller en tjeneste, nå også reguleres av finansavtaleloven kapittel 3, og at kredittkjøpsloven oppheves. Felles regulering av kredittavtaler uavhengig av om selger av varen eller tjenesten er involvert, følger nå av våre EØS-rettslige forpliktelser.

(...) Det er etter dette kun helt marginale former for lån fra arbeidsgiver, som en følge av rettsforlik, samt avtale om fakturakreditt og betalingsutsettelse av allerede eksisterende forpliktelser, som faller utenfor. Vi slutter oss etter dette til den lovstruktur som utvalget foreslår, og som på mange praktisk viktige områder i realiteten supplerer forbrukerkredittdirektivets relativt smale anvendelsesområde. Vi ser imidlertid ikke bort i fra at denne enhetlige tilnærmingen igjen vil kunne bli utfordret av et nytt direktiv om boligkreditt som nå er på forslagsstadiet (KOM 2007 (807)).»

Finansieringsselskapenes Foreningog American Express har enkelte synspunkter på ulike typer kort, og hvorvidt betaling med kort skal anses som kontant betaling eller kreditt mv.

Uttalelsen fra Finansieringsselskapenes Foreninger knyttet til kredittkjøpsloven § 8, men belyser også mer generelt foreningens syn på ulike kategorier kort:

«Virkemåten for de ulike korttyper er grundig beskrevet i utredningen. Det er viktig å ta til seg at kort som moderne betalingsmidler har en langt bredere plass i dag enn da kredittkjøpsloven ble til. Forarbeidene til loven berører ikke kort i sin alminnelighet, men Ot. prp. nr 34 (1980-1981) slår fast at § 8 også skal gjelde ved såkalte eksterne kontokjøp. I denne forbindelse vises til Bokreditt/Kjøpekort som var etablert nettopp for å finansiere medlemmenes/eiernes salgsvirksomhet til forbrukere. I disse tilfellene ble det brukt 'Kjøpekort' som bevis for at kunden hadde kreditt tilgjengelig. Kortet hadde ingen generell betalingsfunksjon og kan derfor ikke sammenlignes med dagens kortprodukter som utstedes av Visa og MasterCard-systemene og som i dag er dominerende blant publikum. Disse kortene utstedes for å ivareta en betalingsfunksjon. At enkelte kortutstedere knytter noen av disse kortene til en kredittfasilitet, blir en egen avtale mellom kortholder og kortutsteder som ikke berører brukerstedet.

Selger vurderer betaling med kort som kontant betaling. Han opplever ikke at han ved mottakelsen av betaling er med på noen prosess som innebærer kredittgivning. Før varen utleveres - og som regel før tjenesten utføres - retter han en autorisasjonsforespørsel gjennom systemet for å få garanti for oppgjør. Når dette er mottatt utleveres varen etter prinsippet ytelse mot ytelse. Om oppgjøret belastes en konto med innestående midler eller ikke, eller om kunden i ettertid får tilsendt faktura, vil han normalt ikke ha noen oppfatning om eller noen interesse av å vite.

Er kortet tilknyttet en rammekreditt, vil kredittyter oppleve det slik at kreditten er ytet når kontokreditten er etablert. Det er på dette tidspunkt kredittvurdering foretas. I ettertid står midlene til kundens fri avbenyttelse som ordinært innestående på konto. Det etableres således ikke noen kreditt ved det enkelte kjøp. Departementet har selv i Ot. prp. nr 22 (2007-2008) s 54 klart gitt uttrykk for at det ikke etableres noen kreditt når en butikk på et senere tidspunkt selger en vare som belastes en allerede inngått kredittkortavtale som kunden disponerer.

Den eneste som vet at kjøpet kredittfinansieres, er kortholder. Dette blir likt situasjonen der han først låner penger av noen andre eller tar ut av minibank før han betaler.

I praksis vil den foretatte betaling bli inndekket på en av tre ulike måter:

1. Innestående på konto belastes - debetkort

2. Faktura tilsendes kortholder i ettertid for en måneds bruk med angitt forfallstidspunkt - faktureringskort

3. En rammekreditt belastes - kredittkort

Alternativ 1 faller utenfor rekkevidden av dagens § 8 og forslagets § 63. Dette gjelder selv om det til kontoen kan være knyttet en overtrekksfasilitet. Alternativ 2 antas i dag å falle innenfor § 8, men vil etter forslaget trolig falle utenfor § 63 jf § 44 (2) a såfremt det ikke påløper kostnader før forfall. Alternativ 3 antas i dag å falle innenfor § 8, og utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder spørsmålet om dette fortsatt skal være gjeldende rett. Finansieringsselskapenes Forening støtter mindretallets oppfatning.

De hensyn som forbrukermyndighetene har anført for flertallets oppfatning, mener vi for det alt vesentligste blir ivaretatt gjennom kortsystemenes eget regelverk - jf nedenfor under pkt 6.»

American Express har enkelte synspunkter på kredittkorts stilling ved gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet. Innledningsvis i høringsuttalelsen uttaler American Expressseg om tolkingen og forståelsen av direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f:

«Forbrukerkredittdirektivet (FKD) og Betalingstjenestedirektivet (BTD) er i ferd med å bli implementert i alle EUs og EØS' medlemsstater. Ettersom American Express tilbyr tjenester i flere av disse statene, er det viktig for selskapet at nasjonale lovgivere har lik informasjon angående kredittkort. American Express ønsker derfor her å informere om forhold knyttet til kredittkort og hvordan disse gjør seg gjeldene i relasjon til FKD og BTD.

Helt sentralt for American Express er i hvilken grad FKD vil gjelde for kredittkort (kreditt ytes ikke ved bruk av disse produktene) og utformingen og rekkevidden av unntak som kommer til anvendelse når FKD er implementert. Unntaket i FKD Artikkel 2(2)(f) kommer til anvendelse på avtaler hvor kreditt ytes uten vederlag eller renter, eller hvor bare ubetydelige avgifter kreves og kreditten må tilbakebetales innen 3 måneder. American Express har søkt klarhet rundt hvorvidt FKD vil få anvendelse på sine produkter, og svaret fra Kommisjonsmedlem Kuneva på vegne av Kommisjonen til Europaparlamentet var som følger:

'Article 2(2)(f) and Recital 13 of the text of the future revised Directive on Consumer Credit, as voted by the Parliament, does not cover normal deferred debit cards, where the consumer is required, usually at the end of each month, to repay the credit in full, and where only very limited charges are applied (usually an annual fee). Such agreements are closer to means payments than to genuine credit agreements. Article 2(2) (f) of the Directive, therefore, excludes all credit agreements with only insignificant charges, where the credit has to be repaid in full within 3 months. If the charges are not insignificant, the credit function becomes more important than the payment function, consequently the exemption does not apply any more and the relevant product would fall into the scope of the Directive. The exact definition of what 'insignificant' means is left to the Member States, so that national practices can be taken into account.'

Som vi vil komme nærmere tilbake til under punkt 2, tilbyr ikke American Express kredittfunksjon på sine kredittkort. Det nærmeste man kommer kreditt, er at kredittkortet tillater utsatt betaling til fordel for kortholderen, men betalingsutsettelsen kan imidlertid ikke overstige 30 dager fra datoen betalingen registreres på kortkontoen.

For det tilfellet at man likevel skulle mene at kreditt ytes, redegjør vi i punkt 3 og 4 for vårt standpunkt når det gjelder hva som utgjør en ubetydelig avgift som nevnt over. Det er svært viktig at en vurdering av dette spørsmålet baseres på en forståelse for betalingsproduktets art og funksjon.»

American Express uttaler videre:

«Å utstede og tilby ulike typer betalingskort er en vesentlig del av American Express' samlede forretningsvirksomhet. Produktene tilbys både til forbrukere så vel som til selskaper; betalingskort er ikke bare tilgjengelig for selskaper.

Kredittkort (også kjent som betalingskort) er ikke et 'kredittinstrument', men snarere bare en utsatt betaling fra kortholderen til utstederen: En kortholder bruker sitt kort ved kjøp, American Express betaler selgeren på vegne av kortholderen og kortholderen må betale det samme beløp til American Express fullt ut etter mottatt faktura. Negativ saldo tillates ikke og betalingsutsettelsen forlenges ikke.

Det er i seg selv ingen forhåndsbestemte begrensninger på forbruk, ettersom betalinger belastet kontoen godkjennes basert på en rekke faktorer, herunder blant annet kortholderens kredittopplysninger, kontoutdrag og inntekstnivå. Kredittkort er derfor dynamiske og hvilke betalinger som godkjennes varierer på hvert transaksjonsnivå gjennom hele perioden kortholderen er tilknyttet American Express.

Det kreves ikke renter på beløp trukket fra kontoen ved bruk av kredittkort, ettersom det ikke ytes kreditt. Forbrukeren må imidlertid betale en fast avgift hvert år på datoen for avtaleinngåelsen. Den årlige avgiften er uavhengig av beløpet som forbrukes med kortet.

Dersom en kortholder ønsker å bruke kredittkortet for å oppnå kontantforskudd, må vedkommende i en egen søknad søke om og få innvilget muligheten til å foreta kontantuttak. American Express krever for øyeblikket det høyeste av enten NOK 25 eller 4% av beløpet, for kontantuttak med alle American Express-kort i Norge.

Hvert enkelt kredittkort har en rekke tilbud og fordeler utover betalingsmuligheten, slik som tjenester, produkter og særlige tilbud. Disse tilbudene og fordelene tilbys som en pakke og kortholderen vil generelt motta et konkurransedyktig tilbud sammenlignet med det kortholderen ville fått dersom han/hun forsøkte å oppnå de samme tilbudene og fordelene i markedet. Tilbudene og tjenestene er skreddersydd til de ulike kundesegmentenes behov hvor, for eksempel, kort med lav årsavgift gir tilbud om fordeler og tjenester på et grunnleggende nivå, mens kort med høy årsavgift gir et mer omfattende tilbud. Nivået og omfanget på tilbud og fordeler varierer vesentlig fra kortprodukt til kortprodukt.»

American Express har videre synspunkter på tolkingen av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f, for det tilfellet at man likevel skulle mene at det ytes kreditt gjennom bruk av kredittkort. Direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f unntar fra direktivets virkeområde «kredittavtaler der kreditten blir gitt rentefritt og uten andre omkostninger samt kredittavtaler der vilkårene fastsetter at kreditten skal tilbakebetales innen tre måneder og bare helt ubetydelige kostnader skal betales». I høringsuttalelsen redegjøres det for hva som etter deres syn ligger i den «betydelig-testen» direktivet oppstiller, og det fremmes forslag til hvordan man skal komme frem til hva som skal anses å utgjøre betydelige kostnader. Om dette sies det følgende i høringsuttalelsen:

«Selv om vi protesterer sterkt mot at kreditten ytes ved bruk av et kredittkort, vil vi her gi uttrykk for vårt syn på 'betydelig-testen' for det tilfellet at kreditt anses for å ytes ved bruk av kredittkort.

Med hensyn til formålet med FKD og arten av 'avgifter' som er ment å bli adressert, vil følgende prinsipper følge av en naturlig lesing av direktivet:

• Den årlige avgiften må fordeles på den delen som relaterer seg til tilbud og fordeler, og den delen som relaterer seg til den såkalte 'kredittfunksjonen'. Det er bare avgiftene som knytter seg til 'kredittfunksjonen' som må vurderes som 'ubetydelige' for å kvalifisere til unntaket. Avgifter som knytter seg til ytelsen av de nokså omfattende tilbudene og tjenestene som kommer i tillegg til betalingsfunksjonen er ikke ment å skulle være en del av de avgifter som skal vurderes ved anvendelsen av FKD. Arten av slike avgifter som ikke er omfattet av 'betydelig-testen' kan være omfattende.

• Både kredittkortutstederne, forbrukerne og den som håndhever regelverket, har interesse av at det er klarhet og sikkerhet rundt hvilket avgiftsnivå som vil bli ansett som 'betydelig' og derfor ikke rettferdiggjøre et unntak. Uten slik klarhet og sikkerhet vil det innbyrdes forholdet mellom FKD og BTD bli ytterligere tåkelagt og komplisert, slik at etterfølgelse av begge blir svært vanskelig.

• Av hensyn til bredden og omfanget av fordeler tilbudt i rekken av tilgjengelige produkter i American Express' katalog, må definisjonen av 'ubetydelig' være fleksibel slik at den kan brukes for ulike nivåer og typer av kredittkort gjort tilgjengelig.

• I tillegg er det nødvendig med en formel som kan brukes på en objektiv måte, blant annet slik at den ikke varierer fra forbruker til forbruker avhengig av forbrukerens faktiske bruk av kredittkortets 'kredittfunksjon' i en avgrenset periode.

• Til sist må en brukbar mekanisme håndtere lansering av nye produkter hvor spesifikke historiske data relevante for produktet ikke er tilgjengelige. Tilbyderen vil gjerne ha beregninger på oppførsel og kredittilbøyelighet, men dette vil bare være beregninger og ikke faktiske tall. Dette vil også dekke lansering av kort hvor det samme produktet allerede eksisterer i markedet, men hvor kundeprofilen kan være annerledes og derfor kunne lede til forskjellige betalingsnivåer [...].

  Som nevnt over er American Express sterkt uenig i at kreditt ytes gjennom et kredittkort. Å anvende FKD på et kredittkort vil bero på en helt grunnleggende misforståelse om kredittkortets kjennetegn.

  Med hensyn til det som er nevnt over, må American Express understreke følgende dersom kredittkort likevel skulle anses å ha en kredittfunksjon:

1. De årlige avgiftene på ulike kredittkort må nødvendigvis segmenteres på den delen som retter seg mot den såkalte 'kredittkostnaden' som en del av den årlige avgiften og den delen som retter seg mot fordeler og tjenester uten sammenheng med 'kredittytelsen'. Fordelene og tjenestene kan være ganske omfattende avhengig av produktet, men noen passende eksempler er conciergetjenester og reiseforsikring.

2. Det må så avgjøres når 'kredittkostnaden' er 'betydelig'. 'Betydelig' kan bli beregnet som en prosentandel, basert på en formel hvor telleren er den årlige kostnaden som kan henføres til kredittytelsen og nevneren er 'kredittgrensen' for en bestemt kortgruppe. American Express mener at alt under 10% må anses som ubetydelig.

Dette synes å være i samsvar med prinsippene fordi:

• det fokuserer på det som betyr noe(nemlig avgiften for 'kredittytelsen');

• det dekker nye så vel som eksisterende/gjentatte versjoner av eksisterende produkter; og

• ved å anvende det på en produktkategori, tillater det en ensartet og objektiv tilnærming som kortutstedere kan følge med på og benytte.

Denne tilnærmingen vil være i tråd med FKDs primære formål, nemlig å fremme et felles marked for forbrukerkreditt. Det er viktig at Regjeringen sikrer at den ikke møter hensynene bak harmonisert forbrukerbeskyttelse ved å overdrive FKD, noe som kan skape en ulik tilnærming som kan forhindre lån over landegrensene enda mer, når kredittkort er et av de få produktene som allerede er tilgjengelige og kan brukes i en virkelig grenseoverskridende kontekst.»

4.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å følge opp utvalgets forslag til angivelse av det saklige virkeområdet for reglene som skal gjennomføre forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Departementet har imidlertid foretatt enkelte språklige og lovtekniske justeringer sammenlignet med utvalgets lovforslag, jf. departementets lovforslag § 44, jf. § 44 a.

Dette innebærer at departementet går inn for at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde for «kredittavtaler», og at dette uttrykket defineres som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende form for kreditt», jf. § 44 a bokstav a. En slik angivelse av hvilke typer kredittavtaler som omfattes av hovedregelen i loven, vil etter departementets syn være i samsvar med direktivets saklige virkeområde slik det er angitt i artikkel 2 nr. 1, jf. artikkel 3 bokstav c. For øvrig må det saklige virkeområdet ses i nær sammenheng med definisjonene av kredittgiver og kredittkunde i departementets lovforslag § 44 a bokstav d og e, jf. § 1. Dette innebærer at departementet, i likhet med utvalget, foreslår at også næringsdrivende kredittkunder skal omfattes av loven i likhet med gjeldende rett. Videre går departementet inn for en noe videre angivelse av hvem som kan anses som kredittgiver, enn det utvalget har foreslått, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav e og § 1. Bakgrunnen for dette er at departementet vil sikre at angivelsen av kredittgivere er mest mulig i samsvar med dagens kredittkjøpslov. Departementet viser til punkt 4.4.5 i proposisjonen. Formuleringen «gir» en kredittkunde kreditt, må anses å omfatte både det som i direktivet uttrykkes som å «yte» kreditt og å «love å yte» kreditt. Sammenlignet med direktivets bestemmelser er verken utvalgets eller departementets forslag begrenset til kredittavtaler med forbrukere. Dette skyldes at finansavtalelovens bestemmelser, i samsvar med gjeldende rett, skal omfatte kredittavtaler med både forbrukere og næringsdrivende. Direktivet er ikke til hinder for dette, da kredittavtaler med næringsdrivende ligger utenfor rammen av direktivets fullharmonisering. Departementet er videre enig med utvalget i at det er unødvendig å ta med i lovteksten presiseringen i direktivet artikkel 3 bokstav c in fine om at en avtale om løpende ytelser av varer og tjenester ikke er en kredittavtale, da det uansett ikke er naturlig å oppfatte slike avtaler som kredittavtaler.

Departementet er enig med utvalget i at begrepene betalingsutsettelse, lån og rammekreditt (kassakreditt) er vidtfavnende, og at disse begrepene må sies å omfatte alle de kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under virkeområdet til enten kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3. Formuleringen «annen tilsvarende form for kreditt» er først og fremst påkrevd av hensyn til gjennomføringen av direktivet, men vil også gjøre bestemmelsen utviklingsdyktig ved at nye former for kreditt vil kunne falle innenfor virkeområdet for lovreguleringen etter hvert som de utvikles.

Når det gjelder de formene for kredittavtaler som faller utenfor direktivets saklige virkeområde etter de særlige bestemmelsene i artikkel 2 nr. 2 bokstav a til l, slutter departementet seg til utvalgets vurdering av hvordan dette kan og bør gjennomføres i norsk rett. Siden de kredittavtalene som er unntatt etter disse bestemmelsene, faller utenfor direktivets virkeområde, og dermed også utenfor rekkevidden av fullharmoniseringen, står medlemsstatene i utgangspunktet fritt til å regulere disse kredittformene. Dette følger uttrykkelig av fortalen til direktivet punkt 10, hvor det blant annet fremgår følgende:

«Dette direktiv bør imidlertid ikke berøre medlemsstatenes anvendelse av bestemmelser i dette direktiv i samsvar med fellesskapsretten på områder som ikke omfattes av direktivets virkeområde. En medlemsstat kan derfor beholde eller innføre nasjonal lovgivning som svarer til bestemmelsene i dette direktiv eller visse av direktivets bestemmelser om kredittavtaler utenom dette direktivs virkeområde, for eksempel vedrørende kredittavtaler som gjelder beløp under 200 euro eller over 75 000 euro.»

I vurderingen av om kredittformene som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a til l skal omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3, eller om de helt eller delvis skal unntas fra kapitlets virkeområde, har departementet sett hen til hvordan disse kredittformene er regulert etter gjeldende rett.

Med dette som utgangspunkt har departementet, som utvalget, kommet til at enkelte av kredittformene som faller utenfor direktivet, også bør falle utenfor virkeområdet til reguleringen av kredittavtaler i norsk rett. Videre har departementet i likhet med utvalget kommet til at enkelte av unntakene i artikkel 2 nr. 2 likevel bør falle innenfor den reguleringen som skal gjennomføre forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Endelig er departementet, som utvalget, av den oppfatning at enkelte av kredittavtalene som er unntatt i artikkel 2 nr. 2, er såpass praktisk viktige at de delvis bør underlegges den reguleringen av kredittavtaler som foreslås i proposisjonen her.

Departementet er enig med utvalget i at unntakene som følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav d, g, i og j, også bør falle utenfor virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3. Unntakene gjelder kredittavtaler hvor behovet for å beskytte kredittkunden er mindre, og hvor hensynet til å spare kredittgivere for arbeid og kostnader dermed kan vektlegges i større grad. Tilsvarende hensyn gjør seg etter departementets syn gjeldende også for kredittavtaler som nevnt i første del av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f, og som utvalget foreslår departementet derfor å lovfeste at slike kredittavtaler faller utenfor finansavtaleloven kapittel 3.

Dette innebærer for det første at avtale om faktoring og avtale om leiefinansiering hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier, etter forslaget vil falle utenfor virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3. Dette innebærer dels en gjennomføring av unntaket som følger av direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d, og dels innebærer det en videreføring av gjeldende unntaksbestemmelse i finansavtaleloven § 44 annet ledd annet punktum. Departementet har i likhet med utvalget funnet det nødvendig å presisere at unntaket for avtaler om leiefinansiering omfatter de tilfellene hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier, jf. direktivets presisering av dette kriteriet. Leiekjøp, som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde etter kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 bokstav c, vil etter departementets syn falle innenfor den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Ved leiekjøp vil det, i motsetning til en avtale om leiefinansiering, være meningen at mottakeren skal bli eier av tingen.

I forlengelsen av unntaket for leiefinansiering har departementet dessuten vurdert utvalgets forslag om å videreføre forskriftshjemmelen om forbrukerleie i kredittkjøpsloven § 29, jf. utvalgets lovforslag § 44 sjette ledd annet punktum. Forbrukerleie, slik dette er definert i kredittkjøpsloven § 29, jf. § 3 nr. 5, og i forskrift til kredittkjøpsloven kapittel IV, må anses å falle utenfor forbrukerkredittdirektivets saklige virkeområde, jf. rekkevidden av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d. Departementet legger til grunn at formuleringen «selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier», jf. kredittkjøpsloven § 29, skal forstås slik at det ikke er fastsatt noen plikt for forbrukerleieren til å bli eier. Som en konsekvens av fullharmoniseringens rekkevidde innebærer dette at norske myndigheter dermed står fritt til å videreføre den særskilte reguleringen av forbrukerleie som følger etter gjeldende rett. Departementet går inn for å videreføre gjeldende rett, og har ikke funnet grunn til å foreta en mer omfattende vurdering av forbrukerleietilfellene, jf. utvalgets bemerkninger om dette under punkt 6.2.1.5 side 126-127 i utredningen. Den mer begrensede reguleringen av forbrukerleie etter gjeldende rett er naturlig da det sentrale ved reguleringen er kredittforholdet, ikke leieforholdet for øvrig. Departementet tar sikte på å fastsette en egen forskrift om kredittavtaler mv., hvor bestemmelsene om forbrukerleie i forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven kapittel IV blir videreført som et eget kapittel.

Departementet anser det videre som hensiktsmessig å avgrense virkeområdet mot kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt, og kredittavtaler som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende forpliktelse, jf. departementets lovforslag § 44 annet ledd bokstav a. Når det ikke er knyttet kostnader for kredittkunden til den kreditten som ytes, foreligger det etter departementets syn mindre behov for å underlegge denne typen kredittformer reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. En slik avgrensing av kapitlets virkeområde er ny sammenlignet med gjeldende finansavtalelov kapittel 3 og kredittkjøpsloven. Som redegjort for under punkt 4.2.1 foran om gjeldende rett ble en avgrensning av reglenes virkeområde også vurdert i forarbeidene til gjeldende kredittkjøpslov, jf. NOU 1977: 12 Kredittkjøp m.v. punkt 5.2.2 side 48-49. Den gang valgte man den lovtekniske løsningen at alle kredittkjøp i prinsippet skulle omfattes, men at det ble gitt enkelte særregler for kortsiktige kreditter mv. Slike unntak finnes i gjeldende kredittkjøpslov § 4 annet ledd, § 5 a fjerde ledd og § 7 annet ledd. Departementet foreslår, i likhet med et samlet utvalg, at rente- og omkostningsfrie kredittavtaler unntas fra finansavtalelovens virkeområde fremfor å gi egne særregler for denne typen kreditter. Etter departementets syn er det en lovteknisk bedre løsning å utforme en unntaksbestemmelse for denne typen kreditter, enn å gi en egen særregulering av slike kredittavtaler i ulike bestemmelser. En slik særregulering ville i så fall måtte komme i tillegg til andre særreguleringer man må innføre i nasjonal rett som følge av direktivet. Departementet legger som utvalget til grunn at unntaket i lovforslaget § 44 annet ledd bokstav a bygger på første alternativ i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f og artikkel 2 nr. 2 bokstav j. Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig å legge seg nærmere opp til ordlyden i direktivet ved utformingen av dette unntaket. Departementet mener derfor at formuleringen «kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt» heller bør benyttes fremfor utvalgets formulering «fakturakreditt». Dette er for øvrig en formulering som finnes i gjeldende kredittkjøpslov § 5 a fjerde ledd, hvor kravene til kredittavtalens form og innhold ikke gjelder ved forbrukerkredittkjøp der kreditten «ytes rente- og kostnadsfritt».

American Express og Finansieringsselskapenes Forening har i høringen kommet med en del synspunkter knyttet til kortkreditter. Departementet vil innledningsvis presisere at man er uenig i synspunktet om at det ikke ytes kreditt ved bruk av slike kort. Uavhengig av om et kortprodukt betegnes som kredittkort eller faktureringskort, må det etter departementets syn være klart at bruk av et slikt kort ved kjøp av varer og/eller tjenester innebærer at det ytes kreditt. Kredittytelsen vil da skje i form av en betalingsutsettelse eller ved at det trekkes på en rammekreditt/kontokreditt knyttet til kredittkortet. Motsatsen til dette vil være betaling med et debetkort, som innebærer at beløpet trekkes fra innestående på en konto.

Når det videre gjelder synspunktene på direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f, forstår departementet det slik at den innhentede uttalelsen fra kommisjonen, som det er referert til i høringsuttalelsen fra American Express, knytter seg til forståelsen av den delen av unntaket (bokstav f in fine) som forutsetter at det påløper visse, men helt ubetydelige kostnader. Departementet har merket seg den forståelsen av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f in fine som kommer til uttrykk gjennom uttalelsen fra medlemmet i kommisjonen. Departementet foreslår imidlertid at man ikke benytter unntaket som følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav f in fine, i norsk rett. Utenfor direktivets virkeområde står man fritt til å opprettholde eller gi nasjonale regler. Dersom man skulle følge opp direktivets unntak i norsk rett, ville man måtte ta stilling til hva som ligger i formuleringen «ubetydelige kostnader». Dette er et rettsteknisk vanskelig avgrensningskriterium. Utfordringene knyttet til å utforme et klart og presist innhold i dette kriteriet belyses etter departementets syn gjennom høringsuttalelsen fra American Express. Etter departementets syn vil det være en enklere og bedre løsning å utforme et unntak basert på om kreditten ytes rente- og omkostningsfritt, enn å innta et mer skjønnspreget vurderingstema.

Departementet legger etter dette til grunn at bruk av et faktureringskort eller kredittkort innbærer at det ytes kreditt, og at slike produkter dermed i utgangspunktet vil være omfattet av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. For begge typer kort vil man imidlertid i prinsippet kunne falle utenfor reguleringen dersom kreditten må anses å være rente- og omkostningsfri. Etter departementets syn vil det imidlertid sjelden ligge slik an at faktureringskort eller kredittkort vil anses å være rente- og omkostningsfrie. Dette kriteriet må ut fra forbrukerhensyn tolkes strengt, og departementet støtter derfor Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i deres syn på at dette unntaket må anses å omfatte «kun helt marginale» former for kreditt. I praksis vil dermed både faktureringskort og kredittkort være underlagt finansavtaleloven kapittel 3. For kredittavtaler i form av visse kassakreditter fastlegger direktivet artikkel 2 nr. 3 en noe mer begrenset regulering enn det som ellers gjelder for kredittavtaler. Korttyper som har en tilknyttet rammekreditt, vil nok i praksis falle innenfor det mer lempelige regimet som departementet foreslår skal gjennomføre direktivet artikkel 2 nr. 3, jf. departementets lovforslag § 44 tredje ledd. Dette vil omfatte alle slike kort, uavhengig av om kostnadene knyttet til dem er ubetydelige eller ikke. At man her også tar med de rammekredittene som bare har helt ubetydelige kostnader knyttet til seg, beror på et nasjonalt valg og er begrunnet i ønsket om ikke å utforme en for differensiert regulering av ulike typer kreditt.

Når det gjelder det andre unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f for kredittavtaler «der vilkårene fastsetter at kreditten skal tilbakebetales innen tre måneder og bare helt ubetydelige kostnader skal betales», viser departementet for øvrig generelt til sin forståelse av konsekvensen av utvalgets forslag om å ikke benytte unntaket i bokstav f in fine redegjort for i avsnittet om utvalgets forslag i punkt 4.2.3 foran. Dette innebærer at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde i sin helhet for slike kreditter dersom ikke noe annet fastsettes særskilt. Selv om utvalget ikke redegjør nærmere for forslaget på dette punktet, må dette bety at den særreguleringen av visse kortsiktige kredittavtaler som finnes i gjeldende rett, ikke videreføres. Lovtekniske hensyn taler mot å videreføre en slik «mellomkategori» i forhold til den hovedregel og de særregler som ellers er foreslått i finansavtaleloven § 44. Dette innebærer at den særreguleringen som gjelder for kortsiktige kredittavtaler etter forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler § 11, og som også finnes i kredittkjøpsloven § 4 annet ledd, § 5 a fjerde ledd og § 7 annet ledd, foreslås opphevet. Etter departementets syn vil slike kortsiktige kredittavtaler som nevnt i låneforskriften § 11 fanges opp av unntaket i forslaget til finansavtaleloven § 44 annet ledd bokstav a, forutsatt at kreditten gis rente- og kostnadsfritt. Kortsiktige kredittavtaler som nevnt i låneforskriften § 11 hvor kreditten ikke gis vederlagsfritt, vil etter departementets syn falle innenfor den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet slutter seg dessuten til utvalgets forslag om at nærmere bestemte kredittavtaler gitt fra arbeidsgiver til arbeidstakere og kredittavtaler som er inngått som følge av rettsforlik o.l., skal falle utenfor den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3, jf. departementets lovforslag § 44 annet ledd bokstav b og c. Departementet har imidlertid foretatt noen språklige presiseringer sammenlignet med utvalgets forslag.

Når det gjelder det foreslåtte unntaket for kredittavtaler inngått mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker, bør etter departementets syn grensene for om slike kredittavtaler skal omfattes eller unntas reguleringen, trekkes mest mulig i overensstemmelse med gjeldende rett.

Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er i dag knyttet til avtaler om lån eller lignende kreditt hvor «finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd er långiver», jf. finansavtaleloven § 44 første og annet ledd. Uttrykket «finansinstitusjon» defineres i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-3 som et selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet. Finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 angir videre at som «finansieringsvirksomhet» regnes å yte, formidle eller stille garanti for kreditt eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet». Av finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd nr. 5 fremgår det likevel at «lån eller garanti for lån til egne ansatte» ikke regnes som finansieringsvirksomhet.

En slik uttrykkelig presisering har loven ikke når det gjelder «lignende institusjoner» som nevnt i finansavtaleloven § 1 annet ledd. Loven må imidlertid også for slike institusjoner sies å ta sikte på mer alminnelig utlånsvirksomhet.

Det følger av forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) at en del bestemmelser i lovens kapittel 3 får anvendelse også for visse institusjoner som er nærmere angitt i forskriften § 1. Etter § 1 bokstav e i forskriften omfattes «enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere». Justisdepartementets lovavdeling har i en tolkingsuttalelse 2. juni 2000 antatt at det avgjørende for om denne bestemmelsen skal få anvendelse, vil være om långiveren tjener økonomisk på lånet etter at kapitalkostnader og administrasjonsutgifter er dekket. Lovavdelingen antar i uttalelsen at det neppe i seg selv er til hinder for at låneforholdet omfattes av bestemmelsen at lånevilkårene er gunstigere enn det låntakeren kunne oppnådd i det ordinære marked. Det kan heller ikke være avgjørende hvorvidt långiverens hovedhensikt med å yte kreditt er å oppnå økonomisk gevinst. Uttalelsen gjaldt kommuners utlånsvirksomhet. Arbeidsgivers lån til ansatte var ikke et tema i uttalelsen.

Utvalgets forslag synes å innebære at flere tilfeller av arbeidsgiverlån vil falle utenfor reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 med forskrifter enn det som vil kunne følge av gjeldende rett. Etter utvalgets forslag vil også tilfeller hvor renten er lavere enn markedsrenten i seg selv kvalifisere til å falle utenfor finansavtalelovens regulering. Det er ikke utelukket at slike tilfeller også vil kunne falle utenfor reguleringen etter gjeldende rett. Departementet har kommet til at det enstemmige forslaget fra utvalget kan følges opp med visse lovtekniske justeringer.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å unnta kredittavtaler som er resultat av rettsforlik fra finansavtalelovens virkeområde.

Videre deler departementet utvalgets syn på at de unntakene som følger av direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a, b, c og h, likevel bør omfattes av finansavtaleloven kapittel 3.

Finansavtaleloven skiller ikke mellom realkreditt og andre former for kreditt. Kredittavtaler som er sikret med pant i fast eiendom, og kredittavtaler som finansierer erverv av fast eiendom, faller etter gjeldende rett inn under virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3. Når direktivet gir medlemsstatene valgfrihet i dette spørsmålet, finner departementet det ikke hensiktsmessig å bryte med det etablerte norske systemet. Etter departementets syn vil det være en fordel både for kredittgivere og kredittkunder at det i størst mulig grad gjelder samme regler for kreditt uavhengig av hva kredittavtalen nærmere gjelder.

Når det særskilt gjelder kommisjonens anbefaling av 1. mars 2001 (2001/193/EF) om såkalte «home loans» artikkel 3, jf. vedlegg I og II, finner departementet ikke grunn til å gå nærmere inn på disse og forholdet til forbrukerkredittdirektivet. Denne anbefalingen gjelder boliglån. Forslaget om å la forbrukerkredittdirektivets bestemmelser også gjelde for avtaler om realkreditt mv. vil etter departementets syn innebære at norsk rett får en mer utbygd regulering av slike kredittformer enn medlemsstater i EU hvor dette ikke gjøres. Departementet vil dessuten peke på at kommisjonen 15. juni 2009 fremmet en konsultasjon om såkalte «home loans», og at man her blant annet ønsker innspill på om det er ønskelig med rettslig bindende EU-lovgivning når det gjelder regler om rådgivning i forbindelse med boliglån til forbrukere. Før utfallet av dette arbeidet er kjent anser departementet det som mindre hensiktsmessig å vurdere særskilte rådgivningsregler i finansavtaleloven kapittel 3 for denne typen kredittavtaler. Departementet er for øvrig av den oppfatning at det er en fordel med mest mulig like regler for ulike kredittyper.

Departementet deler ellers utvalgets syn på at finansavtaleloven kapittel 3 også bør gjelde for kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 euro og på over 75 000 euro, sml. unntaket for slike kredittavtaler i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Når det gjelder kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på over 75 000 euro, viser departementet til at slike kredittavtaler etter gjeldende rett omfattes av finansavtaleloven kapittel 3, og at det ikke kan sies å foreligge gode grunner for å endre på dette. Departementet har heller ikke funnet at kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 euro bør unntas fra det regelverket som skal gjelde for kredittavtaler i alminnelighet. Departementet mener at det også ved mindre kredittbeløp kan være et behov for forbrukerbeskyttelse, selv om opptak av slike smålån normalt vil ha færre negative konsekvenser for kredittkunden.

Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets syn på at kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav h bør omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3, jf. utvalgets utredning punkt 5.1.2.1 side 29. Det kan synes noe uklart om utvalget har ment å gi alle bestemmelsene i kapittel 3 anvendelse, jf. utvalgets henvisning på side 29 i utredningen til at det ikke finner grunn til å foreslå endringer sammenlignet med forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Etter forskriften gjelder en del sentrale bestemmelser, men ikke alle. Utvalget har imidlertid ikke foreslått unntak for visse bestemmelser i slike kredittsituasjoner. Departementet forstår det derfor slik at hele kapittel 3 skal gjelde, og slutter seg til dette.

Når det gjelder unntaket som følger av artikkel 2 nr. 2 bokstav e, dvs. kredittavtaler i form av kassakreditt hvor kreditten skal betales tilbake innen en måned, foreslår departementet at slike kredittavtaler omfattes fullt ut av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Dette er i tråd med utvalgets forslag, jf. omtalen av dette under punkt 5.1.2.4 side 32 i utredningen. Departementet har vurdert om denne typen avtaler om kassakreditt kunne vært underlagt en mer lempelig regulering etter mønster av det som gjelder for kassakredittordninger som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 3. Departementet har imidlertid kommet til at siden artikkel 6 nr. 5 oppstiller visse særskilte minimumskrav til reguleringen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten ved kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav e, taler lovtekniske hensyn mot å gi en særskilt bestemmelse om dette i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet har videre kommet til at kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav k har visse aspekter ved seg som tilsier at enkelte av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 med forskrifter bør komme til anvendelse. Når det gjelder begrunnelsen for dette, vises det til utvalgets utredning punkt 5.1.2.4 side 33, som departementet slutter seg til. Forslaget er tatt inn i departementets forslag til § 44 femte ledd.

Når det gjelder direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav l om lån gitt til en avgrenset del av allmennheten, slutter departementet seg til utvalgets synspunkter på side 33 i utredningen om at gjeldende regulering av virksomheten til Statens lånekasse for utdanning, herunder forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om Lånekassen, videreføres.

Når det gjelder direktivet artikkel 2 nr. 3 og 4, som angir at kredittavtaler i form av «kassakredittordning» eller «overtrekk» skal undergis en mer lempelig regulering, støtter departementet utvalgets forslag til gjennomføring av disse bestemmelsene i norsk rett. Departementet har imidlertid kommet til at også bestemmelsene om overtrekk bør reguleres i finansavtaleloven kapittel 3, og ikke i kapittel 2 som utvalget går inn for. Departementet foreslår at direktivet artikkel 2 nr. 3 og 4 gjennomføres i finansavtaleloven § 44 tredje og fjerde ledd. Det følger av fortalen punkt 11 at avgrensingen av hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse på denne typen kredittavtaler, er en del av direktivets fullharmonisering. Det er med andre ord ikke nasjonal frihet til å bestemme at denne typen kredittavtaler fullt ut skal være underlagt direktivets regulering, eller at andre bestemmelser som ligger innenfor direktivet, skal komme til anvendelse i stedet for, eller i tillegg til, de som følger uttrykkelig av oppregningene i artikkel 2 nr. 3 og 4. Bestemmelser som faller utenfor direktivets virkeområde, og dermed også utenfor rekkevidden av fullharmoniseringen, kan imidlertid gis anvendelse også for denne typen kredittavtaler.

Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets forslag om ikke å benytte den valgfriheten som følger av direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6. Departementet kan ikke se at det foreligger noe praktisk behov for å utforme særskilte unntaksregler for denne typen kredittavtaler, som gjelder kredittavtaler inngått av en organisasjon, og kredittavtaler som blir inngått etter at en opprinnelig kredittavtale er misligholdt. Slike særskilte unntaksregler vil dessuten kunne bidra til å gjøre lovteksten vanskeligere tilgjengelig, og lovtekniske hensyn taler derfor for å unnlate å gi denne typen bestemmelser. Konsekvensen av at valgfriheten som følger av direktivet på dette punktet ikke benyttes, er at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 5 og 6 blir omfattet av reguleringen i forslaget til finansavtalelov kapittel 3 med forskrifter på vanlig måte. Direktivet artikkel 6 nr. 3 fastsetter imidlertid særskilte krav til hvilke opplysninger som skal gis forut for inngåelsen av denne typen kredittavtaler. Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at reguleringen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten ved slike former for kredittavtaler blir gjennomført i forskrift om kredittavtaler.

Det vises for øvrig til departementets forslag til endringer i finansavtaleloven kapittel 3 § 44, jf. § 44 bokstav a, og merknadene til disse bestemmelsene i kapittel 20 nedenfor.

4.3 Rettighetssubjekter

4.3.1 Gjeldende rett

Kredittkjøpsloven gjelder både for forbrukere og kunder som ikke er forbrukere. Dette følger blant annet av kredittkjøpsloven § 1 første ledd annet punktum, som slår fast at med mindre noe annet fremgår av loven «gjelder den både forbrukerkredittkjøp og andre kredittkjøp». Kredittkjøpsloven benytter også begrepet «kjøperen» om den som er subjekt for rettigheter etter loven, jf. f.eks. kredittkjøpsloven § 11 om «kjøperens rett til å betale før forfall».

I kredittkjøpsloven § 3 nr. 7 defineres en forbruker som «en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet». Denne forbrukerdefinisjonen kom inn i loven i 2002 som følge av vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven og behovet for samordning av forbrukerdefinisjoner i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 49. Begrepet «fysisk person» innebærer en avgrensning mot juridiske personer. Også finansavtalelovens forbrukerdefinisjon benytter tilsvarende formulering, jf. lovens § 2.

Hovedsakelighetskriteriet innebærer at hvis formålet ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet, er kredittkunden forbruker i lovens forstand. Kriteriet innebærer at det må foretas en nærmere vurdering av kredittforholdet i tilfeller hvor det foreligger et blandet formål med kredittavtalen. Et kredittkjøp av en datamaskin til bruk både privat og i næringsvirksomhet vil eksempelvis kunne omfattes av kredittkjøpslovens regler om forbrukerkredittkjøp, forutsatt at næringsformålet ikke er i overvekt.

Kredittkjøpslovens og finansavtalelovens skille mellom kunder som er forbrukere, og andre kunder, typisk næringsdrivende, er begrunnet i at det for forbrukere gjelder et større beskyttelsesbehov. Dette har resultert i regler med stor grad av ufravikelighet, jf. kredittkjøpsloven § 2 første ledd og finansavtaleloven § 2. Etter kredittkjøpsloven § 2 første ledd kan «kjøperen, leietakeren eller tjenestemottakeren ikke på forhånd fraskrive seg rettigheter som han har i medhold av loven, når ikke annet er bestemt i lov». Dette gjelder for avtaler om forbrukerkredittkjøp, forbrukerleie, kjøp med salgspant og ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Når det gjelder kjøp med salgspant, kan bestemmelsene om dette i kredittkjøpsloven fravikes verken i forbruker- eller næringsforhold. Ut over dette kan lovens regler fravikes i næringsforhold. Enkelte av lovens bestemmelser gjelder bare i relasjon til kunder som er forbrukere. Dette siste gjelder f.eks. kredittkjøpsloven §§ 4 til 9, som utelukkende gjelder ved kredittkjøp av løsøre til forbruker (forbrukerkredittkjøp).

Finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler mv. gjelder på tilsvarende måte som kredittkjøpsloven både for låntakere som er forbrukere, og andre (også næringsdrivende). Uttrykket «låntaker» defineres ikke særskilt i finansavtaleloven, men forbrukerdefinisjonen er inntatt i lovens kapittel 1 om alminnelige regler.

En forbruker defineres i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum som «en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet», og er dermed innholdsmessig på linje med forbrukerbegrepet i andre kontraktslover. Avgjørende for om en person må anses som forbruker etter finansavtaleloven kapittel 3, vil være om låneavtalens formål for ham eller henne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet.

Sondringen mellom forbrukere og andre har også i finansavtaleloven betydning for spørsmålet om ufravikelighet. Finansavtaleloven § 2 første ledd første punktum fastslår at loven ikke kan fravikes ved avtale til skade for en forbruker. Hvor kunden ikke er forbruker, vil loven som utgangspunkt vike for avtale, etablert praksis eller annen sedvane som anses bindende mellom partene, jf. finansavtaleloven § 2 annet ledd første punktum. Enkelte bestemmelser er imidlertid også ufravikelige i tilfeller hvor kunden ikke er forbruker, jf. finansavtaleloven § 2 annet ledd annet punktum.

4.3.2 Direktivet

Formålet med direktivet er etter artikkel 1 «å harmonisere visse spørsmål vedrørende medlemsstatenes lover og forskrifter om avtaler som gjelder kreditt for forbrukere». Videre følger det av definisjonen av kredittavtale i artikkel 3 bokstav c at dette er en avtale hvor en kredittyter «til en forbruker» yter eller lover å yte kreditt. Det er etter dette bare forbrukere som er rettighetssubjekter etter direktivet, og kreditt som ytes til næringsdrivende, faller dermed utenfor direktivets virkeområde og dermed også utenfor kravene om fullharmonisering. Dette innebærer som utgangspunkt at medlemsstatene står fritt til å beholde eller innføre regler om kreditt til andre subjekter enn de som er forbrukere i direktivets forstand.

I direktivet er en forbruker definert som «enhver fysisk person som i transaksjoner som omfattes av dette direktiv opptrer utenfor rammen av sin yrkesvirksomhet», jf. artikkel 3 bokstav a. Etter denne definisjonen må det anses klart at juridiske personer faller utenfor direktivets forbrukerbegrep. Det må videre være klart at kredittavtaler som utelukkende anses inngått som ledd i kredittkundens næringsvirksomhet, faller utenfor direktivets forbrukerdefinisjon.

Det kan spørres om såkalte yrkesanskaffelser, dvs. kjøp av utstyr til bruk i et ansettelsesforhold, skal anses å falle utenfor direktivets forbrukerdefinisjon. Etter nasjonal rett er det antatt at slike yrkesanskaffelser vil kunne falle innenfor forbrukerdefinisjonen. Den norske oversettelsen av direktivet synes ved uttrykket «yrkesvirksomhet» å snevre inn forbrukerdefinisjonen noe i forhold til det som følger av den danske språkversjonen. I den danske språkversjonen er det samme kriteriet formulert til at vedkommende «ikke handler som led i sin erhversmæssige virksomhed». Den danske språkversjonen synes å innebære at anskaffelsen må være knyttet til næringsvirksomhet (»erhvervsmæssig virksomhed»), og ikke til et ansettelsesforhold for å falle utenfor forbrukerbeskyttelsen.

Et mer sentralt spørsmål som direktivet reiser, er om kredittavtaler med delt formål, dvs. at formålet dels kan sies å være av privat art og dels er knyttet til næringsvirksomhet, faller utenfor direktivets forbrukerdefinisjon. Direktivet inneholder ikke etter sin ordlyd noe hovedsakelighetskriterium som i norsk rett. Dette kan tale for at selv en mindre tilknytning til næringsvirksomhet må anses tilstrekkelig til at kredittavtalen faller utenfor forbrukerdefinisjonen, og dermed også utenfor den særskilte beskyttelsen som slike kredittavtaler er gitt gjennom direktivets harmoniserte bestemmelser.

I sak C 464/01 Gruber har EF-domstolen lagt til grunn en nokså snever forståelse av forbrukerbegrepet i den daværende konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker 27. september 1968 (Brusselkonvensjonen) artikkel 13, jf. den tilsvarende bestemmelsen i den daværende konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker 16. september 1988 (Luganokonvensjonen) artikkel 13. I denne saken la domstolen til grunn at bare hvis avtalens tilknytning til næringsvirksomhet var «marginal, and therefore had only a negligible role in the context of the supply in respect of which the contract was concluded, considered in its entirety», ville vedkommende være beskyttet av reglene om verneting i artikkel 13 som forbruker. EF-domstolen uttalte videre at «where a contract has a dual purpose, it is not necessary that the purpose of the goods or services for professional purposes be predominant for articles 13 to 15 [$006] not to be applicable».

4.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3, som i dag, både skal gjelde kreditt til forbrukere og næringsdrivende. Dette innebærer en mer omfattende angivelse av rettighetssubjektet enn det som følger av direktivet, jf. direktivets definisjon av «forbruker» på kundesiden.

Utvalget foreslår dermed at finansavtaleloven kapittel 3 skal omfatte kredittavtaler mellom kredittgiver og «kredittkunde», og at en kredittkunde skal defineres som «en fysisk eller juridisk person som tilbys eller ytes kreditt av en kredittgiver», jf. utvalgets forslag til § 44 første ledd, jf. § 45 bokstav c i finansavtaleloven. Etter utvalgets forslag vil en slik definisjon både omfatte forbrukere og næringsdrivende.

Utvalget legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for at kredittkunder som ikke er forbrukere i direktivets forstand, i nasjonal rett blir underlagt tilsvarende regulering som kredittkunder som er forbrukere i direktivets forstand, jf. NOU 2009: 11 side 33 og 34. Begrunnelsen for dette er at kredittavtaler mellom en kredittgiver og en kredittkunde som ikke er forbruker i direktivets forstand, etter utvalgets syn vil falle utenfor direktivets prinsipp om fullharmonisering. Videre legger utvalget til grunn at bruk av begrepet «kredittkunde» som generell angivelse av rettighetssubjekt etter kapittel 3 i finansavtaleloven, i grove trekk vil være i tråd med gjeldende rett, jf. utredningen punkt 5.1.3.2 side 34 hvor det vises til at både gjeldende finansavtalelov kapittel 3 og kredittkjøpsloven i utgangspunktet gjelder uavhengig av om låntakeren/kjøperen er forbruker eller næringsdrivende.

Utvalget er dessuten av den oppfatning at det både er nødvendig og ønskelig å videreføre gjeldende lovstruktur når det gjelder skillet mellom forbrukere og næringsdrivende. At dette er nødvendig, følger av at direktivet stiller krav om ufravikelig forbrukervernregulering, jf. artikkel 22 nr. 2. Dette innebærer at finansavtaleloven kapittel 3 også i fortsettelsen vil operere med en større grad av ufravikelighet i de tilfellene hvor kredittkunden er forbruker. Videre innebærer dette at enkelte av lovbestemmelsene kun vil gjelde der kredittkunden er forbruker.

Utvalget har vurdert om den gjeldende forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum kan videreføres, eller om direktivet, som følge av prinsippet om fullharmonisering, krever at definisjonen endres. Spørsmålet er om det norske hovedsakelighetskriteriet er i samsvar med direktivet.

I dette spørsmålet har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår å videreføre forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum uendret. Om flertallets synspunkter vises det til utredningen punkt 5.1.3.3 side 35-38, hvor det heter:

«Etter lovens definisjon vil det avgjørende være om kredittkundens formål med avtalen 'hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet'. Hvis formålet ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet, er kredittkunden forbruker i lovens forstand.

Etter direktivet er det et vilkår for å bli ansett som forbruker at kredittkunden ved inngåelsen av kredittavtalen 'ikke handler som led i sin erhvervsmæssige virksomhed'. Et første spørsmål er om dette vilkåret i det hele tatt kan tenkes oppfylt i tilfeller hvor kredittkunden inngår kredittavtale ikke bare for å oppfylle private formål, men også formål relatert til sin næringsvirksomhet. Hvis det svares bekreftende på dette spørsmålet, må det ses nærmere på en slik regels innhold.

Ordlyden tilsier at avtaler med delt formål ubetinget faller utenfor direktivets forbrukerdefinisjon. Kredittkunden handler jo som ledd i sin næringsvirksomhet, i tillegg til at han søker oppfylt private formål. Spørsmålet er om direktivet skal forstås bokstavelig på dette punktet, eller om det er grunnlag for utvidende fortolkning i den forstand at også en kredittkunde med delt formål etter omstendighetene kan anses som en forbruker.

Formålet med reglene om forbrukervern er generelt å beskytte en persongruppe - forbrukere - som antas å være svakere stilt enn motparten - kredittgiveren - hva gjelder økonomisk styrke, erfaring på livsområdet, forhandlingsstyrke og innsikt i kontraktsforholdene. Etter flertallets oppfatning må formålsbetraktninger i en viss utstrekning kan anføres til fordel for en utvidende fortolkning som nevnt. Særlig dersom tilknytningen til næringsformål er ubetydelig, vurdert ut fra avtaleforholdet som en helhet, kan det ut fra formålsbetraktninger virke strengt å konkludere med at kredittkunden ikke er forbruker i direktivets forstand. I slike tilfeller er det i realiteten det private formålet som karakteriserer kontraktsforholdet.

Også rettspraksis fra EF-domstolen kan anføres til støtte for at det i en viss utstrekning kan være grunnlag for å tolke forbrukerdefinisjonen utvidende. I Gruber-dommen (Sak C-464/01) uttalte domstolen seg om fortolkningen av forbrukerdefinisjonen i Brussel-konvensjonen av 27. september 1968 (med senere endringer) om domsmyndighet og fullbyrding av rettsavgjørelser i sivile og kommersielle saker. Artikkel 13 til 15 i denne konvensjonen fastsetter regler om domstolenes kompetanse i saker om forbrukerkontrakter, et begrep som er definert i artikkel 13 nr. 1: kontrakter inngått av en person med henblikk på bruk som må anses å ligge utenfor hans ervervsmessige virksomhet. Ordlydsmessig er denne definisjonen i praksis lik definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a).

Om fortolkningen av konvensjonens forbrukerdefinisjon, uttalte EF-domstolen bl.a. at forbrukerbeskyttelsen som følger av artikkel 13 til 15 'i princippet ikke kan gøres gældende af en person, der har indgået en kontrakt med henblik på brug, der delvis vedrører hans erhvervsmæssige virksomhed, og som derfor kun delvis ligger uden for denne virksomhed' (avsnitt 39). Dette er uttrykk for en bokstavelig tolkning av konvensjonens ordlyd.

Formuleringen 'i princippet' gir et varsel om at unntak i form av utvidende fortolkning kan tenkes, og det er nettopp et slikt unntak domstolen stiller opp i direkte forlengelse av den siterte uttalelsen. Domstolen legger nemlig til grunn at man har å gjøre med en forbrukerkontrakt i konvensjonens forstand dersom kontraktens 'forbindelse med den pågældendes erhvervsmæssige virksomhed er så svag, at den må anses for marginal, og derfor kun spillede en ubetydelig rolle i forbindelse med den transaktion, som kontrakten samlet set vedrører' (avsnitt 39). Her blir det stilt opp relativt strenge krav for at en kontrakt med delt formål skal kunne bli ansett som en forbrukerkontrakt i konvensjonens forstand: Næringsformålet må ha spilt en ubetydelig rolle i forbindelse med transaksjonen, og dette kan vurderes ut fra om forbindelsen mellom transaksjonen og næringsformålet er så svak at den kan karakteriseres som marginal. Domstolen presiserer at man i tilfeller av avtaler med delt formål ikke har å gjøre med forbrukerkontrakter selv om det er tale om 'overvejende privat brug', med mindre 'den del av brugen, der vedrører den erhvervsmæssige virksomhed... er ubetydelig' (avsnitt 41).

Når man skal trekke slutninger fra denne dommen ved fortolkningen av forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a), er det etter flertallets oppfatning først og fremst grunn til å understreke at EF-domstolen åpner for en viss utvidende fortolkning av en definisjon som tilsvarer direktivets forbrukerdefinisjon. For å begrunne dette prinsipielle standpunktet viste domstolen bl.a. til hensynet til beskyttelse av den svakere part (avsnitt 39). Dette hensynet vil alltid ligge til grunn for forbrukervernregler.

Domstolens formulering av konkrete vilkår for å kunne anse en kontrakt med delt formål som en forbrukerkontrakt etter konvensjonens artikkel 13 til 15, bygget i ganske stor grad på betraktninger som er særskilte for fortolkningen av Brussel-konvensjonen. Domstolen viste til at 'definitionen af en forbrugerkontrakt (skal) fortolkes snævert', idet den innebærer et avvik fra hovedregelen om domstolenes kompetanse i konvensjonen artikkel 2 nr. 1 (avsnitt 43). Denne snevre fortolkningen av definisjonen av forbrukerkontrakt var også den fortolkningen 'der i videst udstrækning er i overensstemmelse med kravene om retssikkerhed, såvel som hensynet til, at den senere sagsøgte kan forudse, ved hvilken ret han kan blive sagsøgt, hvilket tilsammen udgør grundlaget for konventionen' (avsnitt 45).

Fordi EF-domstolen i denne sammenheng bygget på betraktninger som er særskilte for fortolkningen av Brussel-konvensjonen, er det ikke uten videre grunnlag for å anta at EF-domstolens fortolkning på dette punktet har overføringsverdi til andre områder. Det kan for øvrig hevdes at EF-domstolen indirekte gir uttrykk for en tilsvarende oppfatning, når den peker på at Brussel-konvensjonens begreper i henhold til 'fast retspraksis skal... fortolkes selvstændigt, først og fremmest ud fra konventionens opbygning og formål, for at sikre konventionens ensartede anvendelse i alle de kontraherende stater' (avsnitt 31). Konkret i relasjon til fortolkningen av forbrukerkredittdirektivets forbrukerdefinisjon må det kunne fastslås at slike hensyn og betraktninger som domstolen la vekt på, ikke gjør seg gjeldende. Det er ikke grunnlag for å betrakte forbrukervernreglene i direktivet som avvik fra et hovedprinsipp, slik som Brussel-konvensjonen artikkel 13 til 15 er avvik fra et hovedprinsipp som fremkommer av konvensjonens artikkel 2 nr. 1.

Det foregående viser etter utvalgsflertallets oppfatning at både formålsbetraktninger og EF-domstolens praksis kan anføres til fordel for en viss utvidende fortolkning av artikkel 3 bokstav a), med den konsekvens at forbrukerdefinisjonen prinsipielt sett kan anses oppfylt også i visse tilfeller der kredittavtalen har delt formål.

Når det gjelder fastleggelsen av rekkevidden av en slik utvidende fortolkning, er det ikke grunnlag for uten videre å bygge på løsningen i Gruber-dommen, hvor det ble lagt til grunn at avtaler med delt formål er forbrukerkontrakter bare dersom tilknytningen til næringsvirksomhet er 'marginal' og spilte en 'ubetydelig rolle'. Et hovedpoeng i denne sammenheng er at forbrukerkredittdirektivets struktur ikke er et argument for å tillate bare en snever utvidende fortolkning. Ut fra argumentasjonsmønsteret i Gruber-dommen må vurderingen av rekkevidden av slik utvidende fortolkning av direktivets forbrukerdefinisjon, først og fremst bero på en nærmere analyse av direktivets formål, sett i sammenheng med hvor vesentlig eller fremtredende næringsformålet med kredittavtalen er.

Utvalgets flertall antar derfor at tolkningen av direktivets forbrukerdefinisjon kan tenkes å ville lede til resultater som ligger tett opp til tolkningen av forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Utgangspunktene for disse vurderingene er riktignok ulike. Mens våre lovbestemmelser angir vurderingstemaet - 'hovedsakelig' - er det etter direktivet spørsmål om å tolke ordlyden utvidende. Det sentrale poenget er imidlertid at hensynet til forbrukervern vil være et tungtveiende argument i begge vurderinger.

Utvalgets flertall antar på denne bakgrunn og under henvisning til lovens skjønnsmessige uttrykk og prinsippet om direktivkonform fortolkning, at finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum kan fortolkes direktivkonformt, herunder i samsvar med en eventuell snevrere tolkning av direktivets forbrukerdefinisjon. I dette ligger at det ved tolkningen av lovens forbrukerdefinisjon er rom for å komme frem til samme løsninger som ved tolkningen av direktivets forbrukerdefinisjon.

Utvalgets flertall tar ikke stilling til om slik direktivkonform fortolkning vil medføre innsnevring av lovens forbrukerdefinisjon sammenlignet med gjeldende rett. Hvis det forutsettes at direktivkonform fortolkning vil medføre slik innsnevring, kan det tenkes at norske domstoler velger å ikke tolke definisjonen direktivkonformt. Det kan reises spørsmål om en slik praksis vil innebære brudd på norske myndigheters forpliktelse til å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon. Dette kan også formuleres som et spørsmål om forpliktelsen til å gjennomføre direktivet medfører en plikt for norske rettsanvendere til å tolke direktivkonformt, eller om det er tilstrekkelig at lovens forbrukerdefinisjon er minst like omfattende som direktivets. Videre kan spørsmålet formuleres slik: Kan man beholde forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum dersom denne er mer vidtrekkende enn direktivets definisjon, eller medfører forpliktelsen til å gjennomføre direktivet at direktivets definisjon må oversettes og inntas i loven, eventuelt med et tillegg om at også andre, nærmere angitte fysiske personer skal nyte tilsvarende vern som 'forbrukere' når en forutsetningsvis ønsker at forbrukerdefinisjonen skal rekke lenger enn direktivets ordlyd tilsier?

Til dette kan innledningsvis bemerkes at slik oversettelse av direktivets definisjon ville - under henvisning til Gruber-dommen - ha gjort det nødvendig eller i alle fall ønskelig å presisere i motivene av at ordlyden skal tolkes utvidende, ettersom det er nettopp en slik fortolkning som blir lagt til grunn i dommen. Det kan reises innvendinger av pedagogisk art mot slik gjennomføring av direktivet.

Utvalgets flertall minner videre på at direktivets fullharmonisering ikke er til hinder for at lovbestemmelser som gjennomfører direktivets bestemmelser, gis anvendelse på andre enn de som er forbrukere i direktivets forstand, herunder så vel næringsdrivende fysiske personer som juridiske personer. Utvalgsflertallet viser i den sammenheng til utvalgets forslag om definisjon av 'kredittkunde', jf. punkt 5.1.3.2. En naturlig konsekvens av dette skulle være at finansavtaleloven kan operere med en videre forbrukerdefinisjon enn direktivets forbrukerdefinisjon.

En slik løsning er i samsvar med bestemmelsen i artikkel 7 i EØS-avtalen om medlemsstatenes forpliktelser til å gjøre forordninger og direktiver til en del av deres interne rettsorden. Forordninger skal 'som sådan gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden', mens direktiver 'skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføring'. Et krav om at direktivets forbrukerdefinisjon blir oversatt og inntatt i loven, tilsvarer et krav om at definisjonen 'som sådan' skal gjøres til en del av den interne rettsordenen. Når det i relasjon til direktiver blir bestemt i EØS-avtalen artikkel 7 at nasjonale myndigheter bestemmer 'formen og midlene for gjennomføring', er det naturlig å anta at det avgjørende er at direktivets materielle innhold blir gjort til en del av den interne rettsorden. Hvorvidt dette blir gjort gjennom å videreføre en forbrukerdefinisjon som rekker videre enn direktivets definisjon, synes å være uten betydning.

Når norske myndigheter har anledning til å bestemme formen og midlene for gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet, er det rom for å legge vesentlig vekt på hensynet til enhetlig begrepsbruk i norsk rett. Forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum er et resultat av en uttrykt lovpolitisk målsetning om enhetlig begrepsbruk i norsk forbrukervernlovgivning. Om denne målsetningen, se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 44. Definisjonen i finansavtaleloven tilsvarer forbrukerdefinisjonene i bl.a. forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd og i ny markedsføringslov § 5 første ledd bokstav a). Utvalget ser det som uheldig dersom man skulle bryte denne enhetlige begrepsbruken ved å vedta en avvikende definisjon i finansavtaleloven. Det er mer naturlig at spørsmål om omformulering eller endring av lovgivningens forbrukerdefinisjoner blir tatt opp i en helhetlig gjennomgang av relevant lovgivning. Hvis utvalget skulle foreslå endring av finansavtalelovens forbrukerdefinisjon, kan det ikke utelukkes at en senere helhetlig gjennomgang av lovgivningens forbrukerdefinisjoner, hadde resultert i en annen definisjon enn utvalgets. Slike stadige endringer av lovtekst er ikke heldig. Det faller utenfor utvalgets mandat å foreta en helhetlig gjennomgang som nevnt. Etter utvalgets vurdering fremstår det som hensiktsmessig å foreta en slik gjennomgang dersom og når EU vedtar et fullharmoniserende rammedirektiv om forbrukerrettigheter, se foreliggende forslag til rammedirektiv (KOM 2009 (624) endelig).

Utvalgets flertall bemerker avslutningsvis at det er kjent med de vurderinger arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet har gjort av forbrukerdefinisjonen i betalingstjenestedirektivet, 2007/64/EF i gruppens delrapport datert 16. februar 2009. Betalingstjenestedirektivet definerer forbruker på samme måte som i forbrukerkredittdirektivet. Utvalget ser ikke grunn til å kommentere særskilt de vurderinger som arbeidsgruppen har gjort av forbrukerdefinisjonen, men vil bemerke at betalingstjenestedirektivet skiller seg fra forbrukertjenestedirektivet ved at det i artikkel 30 nr. 2 og 51 nr. 3 åpner for at medlemsstatene kan la de av direktivets bestemmelser som ikke skal kunne fravikes til skade for kunden i forbrukerforhold, få anvendelse også for mikroforetak. Mikroforetak er definert i artikkel 4 nr. 26 med videre henvisninger. Betalingstjenestesdirektivet synes her å lede til at medlemsstatene kan velge mellom å la den ufravikelige regulering omfatte bare de som er forbrukere henhold til direktivet eller å la den ufravikelige regulering omfatte både de som er forbrukere i henhold til direktivet og mikroforetak. På dette punkt er forbrukerkredittdirektivet forskjellig, ved at direktivet ikke begrenser nasjonale myndigheters frihet til å regulere kredittavtaler til andre enn de som er forbrukere etter direktivet, på den måte nasjonale myndigheter ønsker.»

Mindretallet, bestående av medlemmene Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang, foreslår at den gjeldende forbrukerdefinisjonen endres ved at hovedsakelighetskriteriet tas ut av loven. Om mindretallets vurdering av dette fremgår følgende i punkt 5.1.3.3 side 38-40 i utredningen:

«Utvalgets medlemmer Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang er av en annen oppfatning enn flertallet i spørsmålet om hovedsakelighetskriteriet knyttet til kundens formål med avtalen kan opprettholdes i finansavtaleloven etter gjennomføringen av direktivet. Disse medlemmene foreslår å ta ut hovedsakelighetskriteriet for å bringe definisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum fullt ut i samsvar med definisjonen i direktivet artikkel 3 bokstav a. Disse medlemmene viser til at det i forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkjøpsdirektivet ble foretatt en gjennomgåelse av forbrukerbegrepet i norsk rett. Det relevante EU-regelverket som da forelå besto av minimumsdirektiver. På denne bakgrunn ble det lagt til grunn at hovedsakelighetskriteriet i norsk rett kunne opprettholdes, selv om direktivet ikke inneholdt noe slikt kriterium, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) punkt 3.3.4 side 33 og punkt 3.3.7.2 side 35.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a) inneholder ikke noe hovedsakelighetskriterium, og det er dermed motstrid mellom et slikt kriterium og ordlyden i direktivet. Forbrukerkredittdirektivet er videre et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1. Det åpner dermed ikke, i motsetning til for eksempel forbrukerkjøpsdirektivet, for at man i norsk rett opprettholder en forbrukerdefinisjon som går lenger enn direktivets. Direktivet er riktignok kun fullharmonisert så langt det rekker, utenfor direktivets virkeområde står medlemsstatene i utgangspunktet fritt til å opprettholde eller gi nasjonale regler uavhengig av direktivet. Dette har imidlertid ingen betydning for selve avgrensningen av forbrukerbegrepet, som i seg selv må antas å være fullharmonisert. Dersom rettssubjekter som ikke er omfattet av direktivets definisjon av forbrukere skal underlegges tilsvarende regler som forbrukere etter direktivet, må dette eventuelt gjøres ved at slike regler gis tilsvarende anvendelse for disse rettssubjekter, og ikke ved at forbrukerdefinisjonen gis en avvikende utforming sammenliknet med direktivet.

På bakgrunn av EF-domstolens dom i Grubersaken som er nevnt ovenfor, er det en mulighet for at et hovedsakelighetskriterium må anses å gi en videre forbrukerdefinisjon enn forbrukerbegrepet i EU-retten. Det forbrukerbegrepet EF-domstolen benyttet i Grubersaken synes snevrere enn et begrep avgrenset ut fra hva som er avtalens hovedsakelige formål. Domstolen tok riktignok ikke uttrykkelig stilling til et slikt kriterium. Det ble imidlertid lagt til grunn at bare avtaler med ubetydelig ('marginal') tilknytning til næringsvirksomhet kan være omfattet av forbrukerbeskyttelsen. Dette betyr at forbrukerbeskyttelse ikke nødvendigvis vil være utelukket etter EF-domstolens resonnement selv om avtalen har en viss tilknytning til næringsvirksomhet, men denne må være 'marginal'. Et hovedsakelighetskriterium synes ikke forenlig med en slik avgrensning av forbrukerbegrepet.

Det ville være problematisk om forbrukerbegrepet i ulikt EU-regelverk tolkes forskjellig. Dette ville gi et lite enhetlig og konsistent regelverk. Det må på denne bakgrunn, og i mangel av signaler i motsatt retning fra EF-domstolen, antas at definisjonen i forbrukerkredittdirektivet må forstås på samme måte som forbrukerbegrepet i Brusselkonvensjonen som tolket av EF-domstolen i Grubersaken.

I forarbeidene til den nye lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven), som trer i kraft 1. juli 2009, ble det drøftet om hovedsakelighetskriteriet kunne være med i lovens forbrukerdefinisjon (§ 5 bokstav a), som gjennomfører forbrukerdefinisjonen i artikkel 2 bokstav a i direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Dette direktivet er også i hovedsak et fullharmoniseringsdirektiv, jf. punktene 11, 14 og 15 i fortalen. Barne- og likestillingsdepartementet konkluderte likevel med at et hovedsakelighetskriterium kunne tas med i forbrukerdefinisjonen i loven, fordi det i forbindelse med handelspraksis som oftest er tale om en ubestemt krets av mottakere. Det ble lagt til grunn at den enkelte forbrukers formål med et eventuelt kjøp ikke ville ha betydning, slik at et hovedsakelighetskriterium ikke ville ha noen funksjon, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) punkt 4.4.3.2.3 side 32.

Medlemmene Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang er enig i dette når det gjelder markedsføring og handelspraksis overfor en ubestemt krets av kunder, men viser til at situasjonen er annerledes etter finansavtaleloven, ettersom det her vil dreie seg om inngåelse av en individuell avtale med en konkret kunde som har et formål med avtalen. I slike tilfeller kan spørsmålet om delt formål og et hovedsakelighetskriterium få betydning. Etter disse medlemmenes syn er det ikke tvilsomt at forbrukerkredittdirektivet krever at hovedsakelighetskriteriet tas ut av ordlyden i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum.

Medlemmene Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang har også sett hen til at det foreligger et forslag fra EU-kommisjonen til et fullharmoniserende rammedirektiv om forbrukerrettigheter (KOM 2008 (624) endelig). Forslaget til forbrukerdefinisjon i artikkel 2 nr. 1 inneholder ikke noe hovedsakelighetskriterium. Dersom dette direktivet eventuelt blir vedtatt, vil det bli nødvendig å vurdere om øvrige forbrukerdefinisjoner i norsk rett må justeres noe som følge av et eventuelt slikt direktiv. En generell gjennomgåelse av forbrukerbegrepet i norsk rett ble imidlertid foretatt i forbindelse med vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven, slik at det bare kan bli tale om eventuelle mindre justeringer som følge av rammedirektivet.

Forslaget til rammedirektiv fra Kommisjonen er bare et forslag, og kan ikke tillegges særlig betydning ved gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet. Avgjørende er hva forbrukerkredittdirektivet, som et fullharmoniseringsdirektiv, krever. Når direktivets ordlyd ikke inneholder noe hovedsakelighetskriterium, er det etter medlemmene Wang og Haraldsens syn nødvendig for å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet at dette kriteriet tas ut av finansavtaleloven når det gjelder avtaler som omfattes av direktivet, dvs. avtaler regulert i finansavtaleloven kapittel 3.

Ettersom forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven er plassert i § 2 første ledd annet punktum, som har betydning for hele loven, vil et forslag om å sløyfe hovedsakelighetskriteriet i denne bestemmelsen ha betydning også for andre deler av loven enn kapittel 3. Det er etter mindretallets syn klart hensiktsmessig at et enhetlig grunnleggende forbrukerbegrep legges til grunn for hele finansavtaleloven. Dette taler for å foreslå en endring av definisjonen i § 2 første ledd annet punktum. Forbrukerkredittdirektivet krever imidlertid bare at dets forbrukerdefinisjon legges til grunn innenfor dets virkeområde, dvs. bare for avtaler som omfattes av finansavtaleloven kapittel 3. De nevnte medlemmene av utvalget mener likevel at det ville være unødvendig komplisert å operere med en egen og noe annerledes forbrukerdefinisjon bare for lovens kapittel 3, og foreslår derfor at endringen av forbrukerbegrepet gjennomføres i § 2 første ledd annet punktum, og gis anvendelse for hele loven. I den forbindelse bør det nevnes at det nye betalingstjenestedirektivet heller ikke inneholder noe hovedsakelighetskriterium i sin forbrukerdefinisjon, jf. artikkel 4 nr. 11, og at også dette direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 86 nr. 1. En arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet har utredet en gjennomføring av betalingstjenestedirektivet, og det mindretallet i arbeidsgruppen som går inn for å sløyfe hovedsakelighetskriteriet foreslår at dette gjøres i § 2 første ledd annet punktum, og med det gis virkning for hele loven.

Mindretallets forslag vil for så vidt medføre at forbrukerbegrepet i norsk lovgivning ikke blir enhetlig, noe som har vært ansett som et viktig hensyn, jf. for eksempel Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 36. Det må imidlertid legges til grunn at forbrukerbegrepet i lovgivningen vil kunne bli gjenstand for justeringer når et endelig rammedirektiv fra EU om forbrukerrettigheter eventuelt foreligger, jf. om Kommisjonens forslag ovenfor. Hensynet til å oppnå korrekt tilpasning til et fullharmoniseringsdirektiv må uansett få avgjørende betydning der den nåværende forbrukerdefinisjonen i norsk lovgivning bygger på minimumsdirektiver.

De nevnte medlemmene foreslår etter dette å ta ut hovedsakelighetskriteriet i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum.»

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Et flertall av høringsinstansene går inn for å beholde gjeldende forbrukerdefinisjon, og støtter med det forslaget fra utvalgets flertall. Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Kredittilsynet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge og Nei til EU støtter forslaget om å videreføre forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum uendret.

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler følgende om sitt syn på forbrukerdefinisjonen:

«Departementet støtter flertallets fortolkning av direktivet på dette punkt, samt deres konklusjon om at gjeldende forbrukerdefinisjon i finansavtaleloven kan og bør videreføres uendret.

Dersom forbrukerdefinisjonen innskrenkes i tråd med mindretallets forslag, vil dette innebære en uheldig svekkelse av dagens forbrukervern der forbrukeren opptrer delvis med næringsformål. Dette er svært aktuelt i Norge, som har mange småbedrifter. Praktiske eksempler kan være en håndverker eller bonde som tar opp lån for å kjøpe familiebil eller datautstyr som også tenkes brukt noe i næring.

I tillegg er det viktig å beholde gjeldende definisjon av hensyn til ensartet begrepsbruk i lovverket. Det vises her til at forbrukerbegrepet er likt definert i forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og i ny markedsføringslov. Ulikt forbrukerbegrep kan gi opphav til uklarheter, og bør derfor unngås.»

Finansdepartementet uttaler:

«Til spørsmålet av om definisjonen av forbruker skal endres, slutter Finansdepartementet seg til flertallets vurdering av at hovedsakelighetskriteriet i forbrukerdefinisjonen bør beholdes. Det er et viktig mål at forbrukerdefinisjonen kan holdes lik i alle lover. Det vises til at hovedsakelighetskriteriet ble beholdt i forbindelse med gjennomføring av de privatrettslige delene av betalingstjenestedirektivet, jf. Ot.prp.nr. 94 (2008-2009), og de vurderinger som ble gjort i den forbindelse. Finansdepartementet kan ikke se at det har kommet nye momenter som tilsier en annen vurdering nå.»

Forbrukerombudet begrunner sin støtte til utvalgets flertall slik:

«Når det gjelder definisjonen av forbrukerbegrepet legger jeg som flertallet i utvalget til grunn at man innenfor direktivet kan videreføre dagens forbrukerdefinisjon. Jeg har da svært vanskelig for å se noen gode grunner for å endre denne definisjonen. Hensynet til en enhetlig begrepsbruk i norsk rett veier tungt. Jeg synes dessuten flertallets forslag gir den beste avgrensningen av den kretsen som man gjennom forbrukerbeskyttelsesreglene har ment å gi et særskilt vern. Mindretallets forslag til ny forbrukerdefinisjon begrenser virkeområdet for regler som gir utvidet forbrukerbeskyttelse. Dette fremstår for meg som både uheldig og unødvendig.»

Også Forbrukerrådet går inn for å beholde gjeldende forbrukerdefinisjon uendret, og uttaler blant annet følgende:

«Selv om direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, vil det ikke slik vi ser det ved forståelsen av forbrukerdefinisjonen i direktivet være naturlig eller riktig å legge avgjørende vekt på direktivets ordlyd, slik mindretallet i utvalget gjør. Direktivteksten må også forstås på bakgrunn av direktivets formål, rettspraksis og relle hensyn.

Som nevnt innledningsvis gjelder direktivets regler kun for forbrukere. Hensynet bak en slik særregulering vil være å gi en utvidet beskyttelse for den avtalepart som antas å være den svakeste, dvs. forbrukerne. Dette antas igjen å føre til en bedring av forbrukernes tillit til markedet, jf. fortalen pkt. (8). Slike hensyn gjelder for alle fysiske personer som opptrer som forbrukere, også i de tilfellene der 'avtalens formål ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet'. Styrkeforholdet mht. innsikt og ressurser vil ofte være ulikt fordelt også i disse tilfellene.

Mht. holdepunkter i rettspraksis vises til det som fremgår av utvalgets flertalls utredning under kapittel 5, pkt. 5.1.3.3.

Reelle hensyn taler dessuten for å beholde forbrukerdefinisjonen i Finansavtaleloven og i gjeldende Kredittkjøpslov som den er. Tilsvarende forbrukerdefinisjon fremgår også av forbrukerkjøpsloven, angrerettloven, og ikke minst i ny markedsføringslov, som er implementert iht. et fullharmoniseringsdirektiv. Den etablerte forbrukerdefinisjonen er et resultat av en uttrykt målsetning om enhetlig språkbruk i norsk forbrukervern lovgivning, og en endring av forbrukerbegrepet i Finansavtaleloven vil måtte føre til endring også i andre lover. En enhetlig begrepsbruk i norsk rett er et tungtveiende hensyn.

Ettersom det som nevnt vil være naturlig å operere med en felles forbrukerdefinisjon i loven, vil en innsnevring av gjeldende forbrukerdefinisjon i Finansavtaleloven få konsekvenser også for alle andre forbrukerregler i Finansavtaleloven, uansett om disse er omfattet av direktivet eller ikke. En eventuell endring av forbrukerdefinisjonen ville for eksempel kunne få virkning for hvem som omfattes av reglene om ansvarsbegrensning ved kontomisbruk, samt også for definisjonen av forbrukere i kausjonsforhold iht. § 57(3)a).

En endring vil også måtte ses i sammenheng med arbeidet med implementering av reglene i Betalingstjenestedirektivet ettersom disse reglene også forutsettes innabeidet i Finansavtaleloven. Til tross for at også dette direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv, fant heller ikke et flertall i arbeidsgruppen for betalingstjenester, som utabeidet en delrapport om dette, at det var nødvendig å endre forbrukerdefinisjonen. I en fersk Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF), (dvs. Betalingstjenestedirektivet), gikk departementet inn for å beholde gjeldende forbrukerdefinisjon. Dette vil under enhver omstendighet være et meget viktig argument for også å beholde den eksisterende forbrukerdefinisjonen også iht. Forbrukerkredittdirektivet, da man i loven som nevnt må operere med samme begrepsbruk.

Rammedirektivet om forbrukernes rettigheter har møtt mye motstand og det er derfor uklart når, om og i hvilken form det blir vedtatt. Dette direktivet vil derfor ikke kunne bidra til noen løsning i første omgang.

Etter Forbrukerrådets syn vil det uansett være å gå flere skritt tilbake om forbrukerdefinisjonen skal innsnevres i tråd med mindretallets syn, og vi mener derfor det er svært viktig å beholde eksisterende forbrukerdefinisjon.»

Heller ikke Kredittilsynet går inn for å endre gjeldende forbrukerdefinisjon:

«Det er dissens i arbeidsgruppen knyttet til hvorvidt hovedsaklighetskriteriet i forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 (1) kan opprettholdes hvis Norge skal oppfylle pliktene etter direktivet. På samme måte som i høringsuttalelsen til gjennomføringen av betalingstjenestedirektivet mener Kredittilsynet at det er viktig med en ensartet definisjonsbruk innenfor forbrukerområdet, uavhengig av om hovedsaklighetskriteriet inngår i definisjonen eller ikke. EU har et rammedirektiv om forbrukerrettigheter under utarbeidelse. Definisjonen av forbruker som blir gitt i dette direktivet vil være retningsgivende for hvordan forbrukerbegrepet skal forstås innenfor EØS-området. Kredittilsynet ser at det kan bli nødvendig å gjøre endringer i den norske definisjonsbruken når EU har samordnet sine definisjoner, men vi mener at spørsmålet kan avventes til EUs rammedirektiv om forbrukerrettigheter er ferdigstilt.»

Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon uttaler:

«Videre støtter HSH utvalgets flertallssyn om å beholde gjeldende forbrukerdefinisjon slik den fremgår av finansavtaleloven § 2, (1), 2. HSH vil understreke betydningen av at man i norsk lovgivning fortsatt har en enhetlig forbrukerdefinisjon. HSH vil i denne sammenheng vise til arbeidet med implementering av reglene i betalingstjenestedirektivet (direktiv 2007/64/EF), ettersom disse reglene også forutsettes å bli innarbeidet i finansavtaleloven. I de to delrapportene som arbeidsgruppen for norsk implementering av betalingstjenestedirektivet har laget, kom flertallet frem til at det ikke var nødvendig å endre den norske forbrukerdefinisjonen, selv om det dreide seg om implementering av et fullharmoniseringsdirektiv. Videre, i Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) Om lov om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i betalingsdirektivet), gikk departementet inn for å beholde gjeldende forbrukerdefinisjon. Tilsvarende forbrukerdefinisjon fremgår også i den nye markedsføringsloven, som også er implementert i henhold til et fullharmoniseringsdirektiv. HSH mener at dette bør være viktige innspill og argument for også å beholde den eksisterende forbrukerdefinisjonen med hensyn til implementering av forbrukerkredittdirektivet.

Videre ber HSH departementet om å innta en tilleggsdefinisjon til forbrukerdefinisjonen for det tilfellet at departementet i en proposisjon skulle velge å endre gjeldende forbrukerdefinisjon, det vil si at mindretallets synspunkt om å endre den norske forbrukerdefinisjonen som følge av forbrukerkredittdirektivet legges til grunn. Forslaget om tilleggsdefinisjon går ut på at de regler som etter utvalgets lovforslag vil gjelde for forbrukere, også skal få anvendelse der kunden er en fysisk person som handler ut fra et formål som ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Ved et slikt tillegg ønsker HSH å sikre at en ikke uvesentlig del av HSHs medlemmer fortsatt vil være sikret forbrukerstatus i kjøp med delt formål i tilsvarende utstrekning som etter dagens regler. I tillegg bevarer man innholdet i den hittil, enhetlige norske forbrukerdefinisjonen, samtidig som man gjennomfører direktivet.

Tilleggsdefinisjonen kan inneha følgende ordlyd:

'De regler som etter denne loven gjelder for forbrukere, skal også gjelde der kunden er en fysisk person som handler ut fra et formål som ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet'.»

Også Nei til EU går inn for å videreføre den gjeldende forbrukerdefinisjonen uendret, og uttaler om dette:

«Forbrukerkredittdirektivet (artikkel 3 a) definerer 'forbruker' på en annen og snevrere måte enn den forbrukerdefinisjonen vi har i Norge gjennom kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Det er viktig å opprettholde den gjeldende norske definisjonen for å ivareta forbrukervernet i bred forstand. En tilpasning til direktivet ville bety at personer som bare delvis handler i næringsvirksomhet ikke skal regnes som forbruker og dermed ikke nyte godt av den beskyttelsen det gir i avtaleforhold. Dagens norske avgrensning, som omfatter alle som ikke helt eller hovedsakelig handler i næringsvirksomhet, fungerer godt, og vi ser ingen grunn til å endre den.

Nei til EU er derfor tilfreds med at utvalgets flertall ønsker å opprettholde den norske definisjonen. Vi er imidlertid ikke like sikker på at direktivet skal forstås slik at enkeltland kan ha en selvstendig definisjon. Utvalgets mindretall mener at forbrukerdefinisjonen må endres i tråd med direktivet fordi dette er en del av totalharmoniseringen.

For å sikre at den norske definisjonen kan videreføres, må norske myndigheter i EØS-komiteen enten forhandle frem et eksplisitt unntak fra direktivets definisjon eller få fremlagt en skriftlig erklæring fra EU som utvetydig bekrefter at forbrukerdefinisjonen ligger utenfor direktivets totalharmonisering.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er de eneste høringsinstansene som uttrykkelig støtter mindretallets forslag om å endre den gjeldende forbrukerdefinisjonen. Foreningene sier følgende om forbrukerbegrepet og om behovet for endring av gjeldende rett:

«Lån til andre enn forbrukere reguleres i utgangspunktet også av bestemmelsene i kapittel 3, med mindre annet fremgår uttrykkelig av loven eller er avtalt, jf. loven § 2. Rekkevidden av forbrukerbegrepet blir her avgjørende for anvendelsesområde til de få bestemmelser som kun gjelder forbrukere og for muligheten til å avtale seg bort i fra lovens ellers preseptoriske bestemmelser for kredittavtaler med delt formål. Det er her et spørsmål om gjeldende rett kan, og i tilfelle bør, videreføres. Etter gjeldende rett er forbruker en fysisk person som inngår en avtale hvis formål ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Dette gir et betydelig rom for å anvende finansavtalelovens bestemmelser preseptorisk på kredittavtaler som er inngått delvis i forbindelse med næringsvirksomhet.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a har en smalere definisjon av forbrukerbegrepet, som innebærer at kun fysiske personer som ikke handler som ledd i næringsvirksomhet anses som forbrukere i direktivets forstand. Her utelukkes følgelig fysiske personer som delvis handler som et ledd i sin næringsvirksomhet fra direktivets rettigheter. Forskjellen får betydning der det inngås avtaler som kan sies å ha et delt formål. Det er for det første et spørsmål om det i det hele tatt er anledning til å operere med et forbrukerbegrep som avviker fra fullharmoniseringsdirektivets definisjon. For det andre blir det et spørsmål om det uansett anses hensiktsmessig å videreføre en avvikende grensedragning, i den utstrekning direktivets handlingsrom tillater det. Vi legger til grunn at spørsmålet vil få sin endelige avklaring på det tidspunktet EUs eventuelle fullharmoniserende rammedirektiv om forbrukerrettigheter (KOM 2009 (624)) skal gjennomføres i norsk rett. Senest på dette tidspunktet bør vi etter næringens syn få en enhetlig forbrukerdefinisjon i Norge og EU. Inntil dette eventuelt kommer på plass, er det et spørsmål om vi kan/bør videreføre en avvikende forbrukerdefinisjon for kredittavtaler.

Vi mener for det første at det er uheldig om det kan stilles spørsmålstegn ved om en videreføring av gjeldende definisjon innebærer et brudd på norske myndigheters forpliktelse til å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon. Dette tilsier alene at hovedsakelighetskriteriet fjernes. For det annet er det problematisk at forbrukerbegrepet i ulikt EU-regelverk tolkes forskjellig. Vi mener etter dette at en korrekt og hensiktsmessig tilpasning tilsier en endring av forbrukerbegrepet i § 2, hvilket innebærer en tilpasning også av forbrukerbegrepet i hele finansavtaleloven, også utover direktivets anvendelsesområde. Det vises til mindretallets argumentasjon i NOU 2009: 11 side 38 til 40 og forslag fra mindretallet til endring i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum i punkt 9.1 på side 170.

Vi mener også at direktivets definisjon rettsteknisk er enklere å følge opp i praksis ved at den i mindre grad åpner for et konkret skjønn som kan innebære et brudd på fullharmoniseringsprinsippet i direktivet. En rekke banker opererer over landegrensene, og en annen definisjon enn direktivet vil også kunne være vanskelig å praktisere, herunder at banker blir møtt med at de i realiteten bryter direktivets bestemmelser, såkalt «gold plating».»

Konkurransetilsynet peker i sin høringsuttalelse på at det må tas hensyn til de konkurransemessige konsekvensene av å videreføre den norske forbrukerdefinisjonen:

«Konkurransetilsynet mener prinsipielt at en for å sikre like vilkår for markedstilgang og dermed stimulere konkurransen, bør søke å unngå særnorske regler. Utgangspunktet bør slik tilsynet ser det være at de norske reglene om kredittavtaler i størst mulig grad er harmonisert med direktivets bestemmelser. I tilknytning til dette mener Konkurransetilsynet at det bør tas hensyn til de konkurransemessige konsekvensene av norsk regulering som avviker fra det som ellers følger av EØS-regelverket.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«I svært mange sammenhenger er det gode grunner for å likestille mindre bedrifter, og i særdeleshet enkeltmannsforetak, med forbrukere. Det gjelder også når kredittavtaler skal inngås. Kredittavtaleutvalgets flertall går inn for å videreføre den gjeldende norske definisjonen av forbrukere i kredittavtalesammenheng. Denne definisjonen dekker en del kredittavtaler inngått av enkeltmannsforetak. Direktivets definisjon er snevrere, og vil ikke dekke enkeltmannsforetaks kredittavtaler. Isolert sett mener derfor NHO at flertallets forslag er gunstigere for bedriftene enn mindretallets forslag.

Ikke desto mindre stiller NHO spørsmålstegn ved om flertallets forslag til forbrukerdefinisjon er forenelig med direktivet, ettersom det dreier seg om et totalharmoniseringsdirektiv. NHO anmoder departementet om å kvalitetssikre med Justisdepartementets lovavdeling om flertallets forslag til forbrukerdefinisjon er forenelig med direktivet eller ikke.»

4.3.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om å la finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse på «kredittkunde», og da slik at formuleringen «fysisk eller juridisk person» innebærer at både kredittkunder som er forbrukere, og kredittkunder som er næringsdrivende, vil omfattes av reguleringen som gjennomfører direktivet i norsk rett, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav d. Departementet legger til grunn at en kredittavtale mellom en kredittgiver og en kredittkunde som ikke er forbruker i direktivets forstand, faller utenfor direktivets krav om fullharmonisering. Etter departementets syn kan direktivet derfor ikke være til hinder for at man ved gjennomføringen av direktivet velger å gi lovbestemmelser om reguleringen av kredittavtaler anvendelse også for næringsdrivende. Man står dermed fritt til å videreføre ordningen etter gjeldende rett, hvor de samme reglene i hovedsak gjelder for avtaler både med forbrukere og næringsdrivende, men hvor det i større grad gjelder ufravikelighet når det gjelder forbrukerkunder.

Departementet går inn for å videreføre gjeldende lovstruktur når det gjelder graden av ufravikelighet og omfanget av reguleringen i forhold til om kredittkunden er forbruker eller næringsdrivende. Direktivet artikkel 22 nr. 2 krever uttrykkelig at medlemsstatene sikrer at forbrukere ikke kan gi avkall på de rettigheter som følger av nasjonale gjennomføringsbestemmelser. Dette kravet om ufravikelig forbrukervernregulering innebærer at det fortsatt vil gjelde en høyere grad av ufravikelighet i forbrukerkredittavtaler enn i andre kredittavtaleforhold, og at enkelte av bestemmelsene i forslaget til finansavtalelov kapittel 3 ikke kommer til anvendelse for andre kredittkunder enn forbrukere.

Når det gjelder selve forbrukerbegrepet, er det et spørsmål om direktivet krever at den gjeldende forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven endres for å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon. Departementet viser til at forbrukerdefinisjonene i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven oppstiller et hovedsakelighetskriterium som ikke gjenfinnes i direktivets ordlyd, jf. artikkel 3 bokstav a.

Departementet viser til at spørsmålet om gjennomføring av forbrukerbegrepet i et EU-direktiv nylig ble vurdert i forbindelse med gjennomføringen av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF (betalingstjenestedirektivet) i norsk rett, jf. Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) punkt 4 side 40-51. Betalingstjenestedirektivet og forbrukerkredittdirektivet inneholder en identisk forbrukerdefinisjon, og begge direktivene gir fullharmoniserte bestemmelser innenfor sitt virkeområde. Betalingstjenestedirektivet åpner imidlertid for at medlemsstatene kan la den ufravikelige forbrukervernreguleringen som følger av direktivet, også omfatte juridiske personer som faller innenfor definisjonen av «mikroforetak», jf. betalingstjenestedirektivet artikkel 4 nr. 26.

I Ot.prp. nr. 94 (2008-2009) punkt 4.6 side 51 konkluderte departementet med at definisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum ikke foreslås endret. Når det gjelder den såkalte Gruberdommen, bemerket departementet på samme sted i proposisjonen at den gjaldt et annet regelverk enn betalingstjenestedirektivet.

Departementet mener, i likhet med et flertall av høringsinstansene, at det heller ikke av hensyn til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet er nødvendig å endre den gjeldende forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum. Departementet kan ikke se at det er slike forskjeller mellom forbrukerkredittdirektivet og betalingstjenestedirektivet som skulle tilsi en ulik vurdering av spørsmålet om innholdet i selve forbrukerdefinisjonen. Departementet er enig med utvalgets flertall i at den gjeldende norske forbrukerdefinisjonen kan tolkes direktivkonformt. Siden departementet foreslår å videreføre den gjeldende forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven uendret, er det ikke nødvendig å ta stilling til om man etter direktivet har anledning til å la tilsvarende regler gjelde for gruppen av fysiske personer som opptrer med delt formål, og som ville falle utenfor forbrukerbegrepet dersom man fjernet hovedsakelighetskriteriet i den norske loven.

4.4 Pliktsubjekter

4.4.1 Gjeldende rett

Etter finansavtaleloven § 44 første ledd gjelder lovens kapittel 3 for avtaler om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i finansavtaleloven § 1 annet ledd er långiver. Som «finansinstitusjon» regnes selskap, foretak eller annen institusjon som driver finansieringsvirksomhet, jf. finansieringsvirksomhetsloven §§ 1-3 og 1-2. Med «lignende institusjoner» menes statsbank, finansmeglerforetak, finansagent eller finansrådiver, samvirkeforetak, pensjonsinnretning som omfattes av forsikringsloven, og institusjon som loven gjelder for etter forskrift med hjemmel i finansavtaleloven § 44 femte ledd bokstav a, jf. finansavtaleloven § 1 annet ledd. Ved lov 19. juni 2009 nr. 81 om endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av de privatrettslige bestemmelsene i direktiv 2007/64/EF), som trådte i kraft 1. november 2009, ble listen over lignende institusjoner i § 1 annet ledd utvidet med enkelte andre institusjoner inntatt i loven som bokstav g til k.

Finansavtaleloven kapittel 3 gjelder også for lån der långiveren er en kommune eller en fylkeskommune, jf. finansavtaleloven § 1 fjerde ledd, jf. § 44 første ledd annet punktum.

I forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven fremgår det blant annet at de fleste bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 også gjelder for «enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere», jf. forskriftens § 1 bokstav e. Formuleringen innebærer at både juridiske og fysiske personer som ervervsmessig yter kreditt til forbrukere, vil være forpliktet til å oppfylle de krav som følger av de nærmere oppregnede bestemmelsene i finansavtaleloven. En tilsvarende formulering er også inntatt i forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler § 1 bokstav e, og medfører at forskriften både gjelder for juridiske og fysiske personer som ervervsmessig yter lån til forbrukere. Når det gjelder ervervsmessig ytelse av lån til andre enn forbrukere, vil det være juridiske personer som nevnt i finansavtaleloven § 44 første ledd og i forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven som er forpliktet til å følge det regelverket som følger av finansavtaleloven kapittel 3. Alle bestemmelsene i kapittel 3 gjelder likevel ikke for institusjonene nevnt i forskriften om utvidet anvendelsesområde.

Når det gjelder lån som ytes av Statens lånekasse for utdanning, gjelder finansavtaleloven kapittel 3 med de unntak og tilpasninger som følger av forskrift 30. juni 2000 nr. 653.

Finansavtaleloven § 44 første ledd må etter dette forstås slik at når det ytes lån eller «lignende kreditt», jf. annet ledd, til en næringsdrivende kredittkunde, kan kredittgiver bare være en juridisk person som faller innenfor begrepet finansinstitusjon eller lignende institusjon mv. i finansavtaleloven § 44 første ledd med forskrifter. Dersom den næringsdrivende kredittkunden selv faller innenfor betegnelsen finansinstitusjon eller lignende institusjon, og opptrer i denne egenskap, gjelder likevel ikke finansavtaleloven, jf. § 1 tredje ledd. Når det derimot ytes lån eller lignende kreditt til en kredittkunde som er forbruker, skal som kredittgiver regnes «enhver» som ervervsmessig yter kreditt, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 101 § 1 bokstav e og forskrift 11. februar 2000 nr. 102 § 1 bokstav e.

Kredittkjøpsloven definerer «kredittyter» som «selgeren og enhver annen som yter kreditt, eller som fordringen på betaling av kjøpesum eller tilbakebetaling av lån overdras til», jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 6. En kredittyter i kredittkjøpslovens forstand kan dermed være selgeren selv, dersom vedkommende både opptrer i egenskap av selger og kredittyter, eller det kan være enhver annen fysisk eller juridisk person som yter kreditt i forbindelse med kredittkjøp mv. som omfattes av loven. Kredittkjøpsloven har etter dette en videre angivelse av hvem som skal regnes som kredittgiver, enn det som følger av finansavtaleloven, ved at kredittgiver - både ved kreditt til næringsdrivende og forbrukere - skal regnes som «enhver» fysisk eller juridisk person som yter kreditt. For kredittavtaler i form av forbrukerkredittkjøp, ytelse av forbrukertjenester på kreditt og avtaler om forbrukerleie gjelder det et krav om at kreditten ytes eller formidles «som ledd i næringsvirksomhet», jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 3, 4 og 5. For kredittkjøp og kontokjøp som definert i kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 og 2 gjelder det ikke etter ordlyden et slikt krav om at kreditten må ytes eller formidles som ledd i næringsvirksomhet.

Spørsmålet om ulike «mellommenns» plikter etter de nevnte regelverk er noe ulikt regulert i finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Finansavtaleloven § 44 første ledd, jf. § 1 annet ledd, angir at reglene i finansavtaleloven kapittel 3 også vil gjelde for «lignende institusjoner» som finansmeglerforetak, finansagenter og finansrådgivere i deres egenskap av långivere. Dersom oppdraget for slike aktører er knyttet til formidling av lån eller lignende kreditt, og institusjonen ikke kan anses som långiver overfor kunden, vil det være finansavtaleloven kapittel 5 om finansmegleroppdrag m.v. og finansavtaleloven kapittel 6 om agent- og rådgivningsoppdrag som kommer til anvendelse.

Kapittel 5 om finansmegleroppdrag m.v. kommer i denne forbindelse til anvendelse når et meglerforetak utfører et megleroppdrag «som helt eller delvis er knyttet til avtaler om lån, jf. § 44», jf. finansavtaleloven § 75 første ledd bokstav b. Det fremgår av NOU 1994: 19 side 197 at finansmeglere i utgangspunktet skal opptre som upartiske mellommenn, og at de har til oppgave å formidle kontakt mellom partene og medvirke til at de forhandler seg frem til enighet. Finansavtaleloven kapittel 5 har i del I alminnelige regler, blant annet regler om meglerforetakets vederlagskrav i finansavtaleloven § 78. I del II av kapittel 5 er det inntatt særskilte regler for megling av lån, herunder blant annet bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt og særregler om meglerforetakets plikter når långiver eller låntaker er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, jf. finansavtaleloven §§ 81 og 83.

Når finansagenter og finansrådgivere har oppdrag som helt eller delvis knytter seg til avtaler om lån som nevnt i finansavtaleloven § 44, kommer bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 6 til anvendelse, jf. finansavtaleloven § 85 første og annet ledd. I NOU 1994: side 210 uttales det at med finansagent «menes den som driver som representant for norsk eller utenlandsk finansinstitusjon i anledning avsetning av finansielle tjenester». På samme side i utredningen fremgår det at med finansrådgiver «menes den som driver virksomhet som uavhengig rådgiver om finanstjenester, finansinvesteringer og lignende forhold». I Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) side 84 ble imidlertid virkeområdet for finansmegleres, finansagenters og finansrådgiveres virksomhet avgrenset til det saklige virkeområdet for finansavtaleloven som sådan. Kapittel 6 del II har særskilte regler for finansagenter, blant annet om agentens ansvar for institusjonens plikter (§ 87) og agentens vederlagskrav (§ 88). Kapittel 6 del III har egne regler for finansrådgiverens oppdrag og vederlagskrav, jf. finansavtaleloven §§ 89 og 90.

Kredittkjøpsloven inneholder etter sin ordlyd ingen tilsvarende regulering av ulike kategorier «mellommenn» slik som finansavtaleloven har, og bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 5 og 6 kommer ikke til anvendelse på avtaler om kreditt som faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde, jf. finansavtaleloven § 75 første ledd bokstav b og § 85 første ledd bokstav b. Kredittkjøpsloven inneholder heller ingen definisjon av kredittformidler e.l. Ved kredittkjøp der kreditten ytes av en annen enn selgeren, vil det imidlertid kunne være slik at selgeren inntar en mellommannsrolle i kredittavtalen mellom kjøperen og kredittgiveren. I en slik mellommannsrolle vil selgeren kunne opptre på vegne av kredittgiveren, eller det kan tenkes at selgeren opptrer som mellommann uten at dette bygger på et «mandat» fra kredittgiveren.

Spørsmålet om hvilke forpliktelser som påhviler en kredittformidler overfor kredittkunden, berøres i kredittkjøpsloven § 4 om pre-kontraktuell opplysningsplikt ved avtale om forbrukerkredittkjøp. Bestemmelsen fastslår at nærmere bestemte opplysninger skal gis av «kredittyteren eller selgeren på hans vegne» før det blir inngått avtale om forbrukerkredittkjøp. I tilfeller hvor kredittgiveren er en annen enn selgeren, oppstår problemstillingen om bestemmelsen oppstiller en selvstendig forpliktelse for selgeren til å oppfylle opplysningsplikten. Ordlyden «på hans vegne» kan trekke i retning av at selgerens opplysningsplikt må basere seg på en avtale mellom ham og kredittgiveren, og at kredittkjøpsloven § 4 dermed ikke kan sies å oppstille en lovmessig forpliktelse for selgeren. Som redegjort for i utvalgets utredning punkt 5.1.4.2 side 44 skaper imidlertid forarbeidene til kredittkjøpsloven § 4 noe tvil på dette punktet, jf. Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) side 101. Det uttales der at ansvaret for at opplysningene gis «primært», er lagt på den som gir kreditten. Som det fremgår av utredningen punkt 5.1.4.2 side 44, vil oppfatningen av hva som er gjeldende rett på dette punktet, ha betydning for vurderingen av behovet for ny lovgivning, se nærmere om dette i punkt 4.4.3 nedenfor.

4.4.2 Direktivet

De primære pliktsubjekter etter forbrukerkredittdirektivet er «kredittytere», slik disse er definert i artikkel 3 bokstav b. Definisjonen i artikkel 3 bokstav b lyder som følger:

«'kredittyter' en fysisk eller juridisk person som yter eller lover å yte kreditt som et ledd i sin ervervsmessige virksomhet».

Direktivet legger dermed til grunn at den som yter kreditt, både kan være en fysisk og en juridisk person, og at kredittyteren må opptre som ledd i næringsvirksomhet. Som følge av totalharmoniseringens grenser er det dermed overlatt til nasjonale myndigheter å vurdere om lovgivningen som gjennomfører direktivet, også skal gjelde i tilfeller der kreditten ikke blir ytet som ledd i næringsvirksomhet.

Videre pålegger direktivet også såkalte «kredittformidlere» enkelte forpliktelser. Definisjonen av kredittformidler er inntatt i direktivet artikkel 3 bokstav f, som lyder:

«'kredittformidler' en fysisk eller juridisk person som ikke opptrer som kredittyter og som et ledd i sin ervervsmessige virksomhet og mot et gebyr, som kan være i form av penger eller annen avtalt form for finansiell ytelse,

1. legger fram eller tilbyr kredittavtaler til forbrukere,

2. bistår forbrukere ved å påta seg forberedende arbeid med hensyn til andre kredittavtaler enn de som er omhandlet i punkt (i) foran, eller

3. inngår kredittavtaler med forbrukere på vegne av kredittyter».

Om det nærmere innholdet i direktivets definisjon av «kredittformidler» vises det til utvalgets redegjørelse under punkt 5.1.4.2 side 42 i utredningen, hvor følgende sies:

«For å være kredittformidler i direktivets forstand må vedkommende utføre slik mellommannsvirksomhet som er listet opp i punkt i) til iii), og dette må foretas som ledd i vedkommendes næringsvirksomhet og mot finansiell motytelse.

Betalingen til kredittformidleren kan anta form av penger eller 'anden aftalt form for finansiell modydelse'. Det kan f.eks. dreie seg om rabatter hos kredittgiveren. Også byttetransaksjoner kan omfattes. Det er i forhold til definisjonen av kredittgiver uten betydning om kredittformidleren mottar den finansielle motytelsen direkte fra forbrukeren eller om han mottar den fra kredittgiveren.

Etter punkt iii) er det et vilkår at kredittformidleren inngår kredittavtalen med forbrukeren på 'kreditgiverens vegne'. Når dette vilkåret er oppfylt må det etter utvalgets oppfatning i denne sammenheng være uten betydning om mellommannen opptrer som fullmektig eller kommisjonær.

Direktivets definisjon av kredittformidler rekker imidlertid videre enn dette. Det er ikke noe krav at vedkommende mellommann har kompetanse til å inngå kredittavtaler på vegne av kredittgiveren. Etter punkt i) er det tilstrekkelig at vedkommende presenterer eller tilbyr kredittavtaler til forbrukere. Slik virksomhet vil i praksis typisk finne sted på basis av en avtale mellom kredittgiveren og kredittformidleren. Situasjonen er da at mellommannen presenterer visse kredittilbud til forbrukeren, mens kredittavtalen blir inngått direkte mellom kredittgiveren og forbrukeren, dvs. uten at kredittformidleren opptrer som avtalefullmektig. For øvrig vil punkt i) typisk bli konsumert av punkt iii) i tilfeller hvor vilkårene i punkt iii) er oppfylt.

I tilfeller som omhandlet i punkt i) er det antagelig ofte naturlig at mellommannen også bistår forbrukeren med forberedelser med henblikk på å inngå kredittavtale med kredittgiveren. Det kan dreie seg om hjelp til utfylling av skjema, bistand i forbindelse med innhenting av påkrevd dokumentasjon osv. Etter alternativet i punkt ii) er slik bistand tilstrekkelig for å bli ansett som kredittformidler i direktivets forstand. Normalt vil vedkommende mellommann ha presentert kredittilbud forut for slik bistand. I slike tilfeller har alternativet i punkt ii) selvstendig betydning dersom vedkommende mellommanns presentasjon av kredittilbud ikke bygger på noen avtale med kredittgivere. Situasjonen er i tilfelle at kredittformidleren opptrer uten 'mandat' fra kredittgiveren. Følgelig må kredittformidlerens eventuelle vederlag komme direkte fra forbrukeren. En slik motytelse må opplyses til kredittgiveren, jf. artikkel 21 bokstav c).»

Når det gjelder hvilke konkrete forpliktelser som direktivet pålegger kredittformidlere, sammenfattes dette slik av utvalget under punkt 5.1.4.2 side 41 i utredningen:

«Direktivet oppstiller enkelte forpliktelser for såkalte 'kreditformidlere'.

I et generelt perspektiv regulerer direktivet i første rekke kredittgiverens forpliktelser overfor forbrukeren, og forbrukerens rettigheter overfor kredittgiveren. Når det gjelder direktivets regulering av kredittformidleres virksomhet som sådanne, er det slik at enkelte av forpliktelsene som påhviler kredittgivere, også påhviler kredittformidlere. For øvrig statuerer direktivet visse forpliktelser for kredittformidlere som ikke også påhviler kredittgivere. Direktivets regulering av kredittformidleres forpliktelser kan sammenfattes slik:

• Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6 påhviler 'kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren'. Dette må ses i sammenheng med artikkel 7, hvor det heter at artikkel 5 og 6 ikke gjelder for 'leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere'.

• I artikkel 21 angis kredittformidleres selvstendige plikter: Det er tale om plikt til å gi visse opplysninger i 'reklamer og dokumentation henvendt til forbrugere'; om plikt til å avtale særskilt med forbrukeren en eventuell plikt for sistnevnte til å betale kredittformidleren gebyr; og om plikt til å opplyse kredittgiveren om et slikt gebyr, slik at kredittgiveren settes i stand til å beregne effektiv rente.

Direktivets regulering av kredittformidleres forpliktelser overfor forbrukere, er en form for minimumsharmonisering. Dette fremgår av fortalens punkt 17:

'Dette direktiv regulerer kun visse forpligtelser for kreditformidlere i forhold til forbrugerne. Medlemsstaterne bør derfor fortsat kunne bibeholde eller indføre yderligere [kursivert her] forpligtelser for kreditformidlere, herunder betingelserne for, at en kreditformidler kan modtage honorar fra forbrugere, der har anmodet om hans ydelse.'»

I utredningen punkt 5.1.4.2 side 42-44 gjør utvalget nærmere rede for innholdet i direktivet artikkel 5 til 7 og 21, som omhandler kredittformidlerens forpliktelser overfor forbrukeren. Utvalget uttaler følgende:

«I artikkel 5 og 6 blir 'kreditformidler' nevnt ved siden av 'kreditgiver' i relasjon til spørsmålet om oppfyllelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt. Kredittformidler blir ikke nevnt i direktivets øvrige artikler, bortsett fra i artikkel 21, som har overskriften 'Visse forpligtelser for kreditformidlere i forhold til forbrugerne'. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at 'kreditformidlere' bare har plikter etter direktivet i tilfeller hvor direktivet uttrykkelig angir dette.

Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6 skal oppfylles av 'kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren', jf. nr. 1 i begge bestemmelsene. I fortalens punkt 24 blir følgende uttalt:

'Forbrugerne har behov for at blive grundigt informeret, inden de indgår en kreditaftale, uanset om der er en kreditformidler involveret i markedsføringen af kreditten. Derfor bør kravene om oplysninger forud for aftaleindgåelsen også generelt gælde for kreditformidlere.'

Både bestemmelsens ordlyd og denne fortaleuttalelsen tilsier at kredittformidleren er rettslig forpliktet til å oppfylle kravene som følger av artikkel 5 og 6. Det vil si at den fysiske eller juridiske personen som opptrer som 'kreditformidler' er forpliktet etter artikkel 5 og 6 på lik linje med kredittgiveren.

Denne fortolkningen underbygges av artikkel 7. Her heter det at artikkel 5 og 6 ikke gjelder for 'leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere'. Dette blir utdypet i fortalens punkt 24, hvor det uttales følgende i forlengelse av påpekingen av at kredittgiver og kredittformidler er forpliktet på lik linje etter artikkel 5 og 6:

'Hvis imidlertid leverandører af varer eller tjenesteydelser accessorisk optræder som kreditformidlere, er det ikke hensigtsmæssigt at bebyrde dem med en retlig forpligtelse til at give oplysningerne forud for aftaleindgåelsen i overensstemmelse med dette direktiv.'

Leverandører som opptrer aksessorisk som kredittformidlere, er altså ikke rettslig forpliktet etter artikkel 5 og 6, til forskjell fra andre kredittformidlere.

Under henvisning til fortalens punkt 17 og det at direktivet gir en form for minimumsharmonisering av kredittformidleres virksomhet, kan det reises spørsmål om det er nasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge såkalte aksessoriske kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artikkel 5 og 6. Etter fortalens punkt 17 kan medlemsstatene beholde eller innføre 'yderligere' forpliktelser for kredittformidlere. Slik utvalget ser det, må det skilles mellom forpliktelser som er regulert i direktivet og andre forpliktelser. Når kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt er regulert i direktivet, må det ses slik at denne forpliktelsen er fullharmonisert. Etter utvalgets mening innebærer artikkel 7 derfor en fullharmonisering, noe som medfører at det ikke er rom for å pålegge aksessoriske kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artikkel 5 og 6.

Spørsmålet er etter dette når en selger kan sies å opptre aksessorisk som kredittformidler, og når man har å gjøre med en kredittformidler som er forpliktet etter artikkel 5 og 6.

Om dette sies følgende i den samme fortaleuttalelsen:

'Leverandører af varer og tjenesteydelser kan f.eks. siges accessorisk at optræde som kreditformidlere, hvis deres virksomhed som kreditformidlere ikke er hovedformålet med deres erhvervsmæssige virksomhed.'

Det er klart at f.eks. en bilselgers eller møbelselgers formidling av kreditt til henholdsvis bilkjøperen eller møbelkjøperen, ikke er hovedformålet med selgerens næringsvirksomhet. Når slike selgere formidler kredittavtaler er de kredittformidlere i direktivets forstand, men de er ikke rettslig forpliktet i henhold til artikkel 5 og 6. Dette vil være annerledes dersom kredittformidlingsvirksomheten er skilt ut i eget selskap hvis hovedformål er å formidle kreditt. Det kan f.eks. være en stor bilforhandler - Bil AS - som skiller ut formidlingsvirksomheten i Bil Finans AS. Sistnevnte selskap vil ikke kunne sies å opptre aksessorisk som kredittformidler. I forhold til artikkel 7 er det altså uten betydning om det er slik tilknytning mellom bilforhandleren og kredittformidleren at de inngår i konsern eller konsernlignende forhold: vurderingen etter artikkel 7 må foretas atskilt for hver enkelt fysisk eller juridisk person.

En selger som opptrer aksessorisk som kredittformidler, er altså kredittformidler i direktivets forstand, men vedkommende er ikke - til forskjell fra andre kredittformidlere - rettslig forpliktet i henhold til artikkel 5 og 6. Derimot er en slik selger, i likhet med andre kredittformidlere i direktivets forstand, forpliktet etter reglene i artikkel 21.

Etter artikkel 21 bokstav a), som altså gjelder også for selgere som opptrer aksessorisk som kredittformidlere, er kredittformidleren forpliktet til

'i reklamer og i dokumentation henvendt til forbrugere (at) gør[e] opmærksom på omfanget af sine beføjelser, navnlig om vedkommende udelukkende samarbejder med en eller flere kreditgivere eller optræder som selvstændig mægler'.

Videre, etter artikkel 21 bokstav b), skal

'det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse, oplyses for forbrugeren og aftales skriftligt mellem forbrugeren og kreditformidleren på papir eller på et andet varigt medium inden indgåelsen af kreditaftalen'.

Formuleringen 'forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse' tilsier at det her er tale om godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren. Denne fortolkningen følger dessuten forutsetningsvis av kravet om at godtgjørelsen må avtales skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren. Motsetningsvis følger at dersom kredittformidleren får sin godtgjørelse fra kredittgiveren, typisk på provisjonsbasis, er det ingen plikt til å opplyse forbrukeren om godtgjørelsen.

Også artikkel 21 bokstav c) gjelder godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren, jf. 'det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse'. I bokstav c) heter det at slik godtgjørelse til kredittformidleren, som altså etter bokstav b) må være avtalt skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren, skal 'oplyses for kreditgiveren af kreditformidleren med henblikk på beregning af den årlige procentdel af omkostninger'. Her blir kredittformidleren pålagt en opplysningsplikt i forhold til kredittgiveren, slik at kredittgiveren blir satt i stand til å beregne effektiv rente. Det følger av dette at slik godtgjørelse inngår i beregningen av effektiv rente, noe som kan virke noe unaturlig i tilfeller hvor kredittformidleren opptrer uten 'mandat' fra kredittgiveren.»

Som det fremgår av sitatet, har utvalget i forbindelse med sin fremstilling av direktivet på enkelte punkter også redegjort for sin forståelse av hvordan direktivet skal tolkes. Departementet vil gjøre rede for sitt syn på direktivtolkingen i punkt 4.4.5 nedenfor.

4.4.3 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg går inn for å følge direktivets systematikk når det gjelder angivelse av pliktsubjekter, og da slik at det foreslås inntatt en definisjon av «kredittgiver» og «kredittformidler» i finansavtaleloven § 45 bokstav d og e. Utvalget foreslår at definisjonen av kredittgiver viderefører den angivelsen av reglenes virkeområde som i dag følger av finansavtaleloven § 44 første ledd, jf. § 1, herunder forskrift om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven, men da slik at betegnelsen «långiver» erstattes av «kredittgiver». Ved kreditt til forbrukere foreslår utvalget at det i definisjonen presiseres at en kredittgiver kan være «enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet». Utvalget anser presiseringen av «enhver» som en nødvendig presisering sett i sammenheng med direktivets definisjon av «kredittyter» i artikkel 3 bokstav b. Under redegjørelsen for begrepet «kredittgiver» peker utvalget på at det er opp til nasjonale myndigheter å vurdere om aktuell regulering helt eller delvis også skal gjelde der kreditten ikke blir ytet som ledd i kredittgiverens næringsvirksomhet. Med bakgrunn i gjeldende rett mener utvalget at det ikke er behov for å la reguleringen omfatte også slik kredittyting, og sier om dette i punkt 5.1.4.1 side 40-41 i utredningen:

«Gjeldende rett regulerer - i grove trekk - bare tilfeller der kreditten blir ytet som ledd i næringsvirksomhet. Etter finansavtaleloven § 44 første ledd gjelder kapittel 3 for avtaler om lån hvor 'finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd' er långiver, og for avtaler om lån hvor 'kommuner eller fylkeskommuner' er långiver. Når det gjelder forbrukerkreditt, gjelder loven for enhver ervervsmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 102, gitt i medhold av § 1 annet ledd bokstav f).

For at det skal foreligge 'forbrukerkredittkjøp' etter kredittkjøpsloven § 3 nr. 3 må kreditten være ytet eller formidlet 'som ledd i næringsvirksomhet'. Tilsvarende gjelder 'ytelse av forbrukertjenester på kreditt' og 'forbrukerleie', jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 4 og 5.

Ved å innta en definisjon av kredittgiver i samsvar med direktivets definisjon dekker en de tilfeller av kredittgivning som omfattes av finansavtaleloven og kredittkjøpsloven etter gjeldende rett. Selv om det forekommer at næringsdrivende yter kreditt uten at dette er ledd i næringsvirksomheten og at andre enn næringsdrivende yter kreditt, er det etter utvalgets oppfatning ikke behov for å regulere slik kredittgivning nærmere i form av regulering som foreslått i finansavtaleloven kapittel 3. Utvalget bemerker i den anledning at de fleste av de foreslåtte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 er særskilt tilpasset kredittgivning i næringsvirksomhet.

På denne bakgrunn foreslår utvalget en definisjon av 'kredittgiver' i tråd med direktivets definisjon.»

Utvalget foreslår videre en definisjon av «kredittformidler» som svarer til direktivets definisjon i artikkel 3 bokstav f. Når det gjelder gjennomføringen av de av direktivets bestemmelser som sidestiller kredittgiveres og kredittformidleres forpliktelser, jf. artikkel 5 og 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt og forklaringsplikt, foreslår utvalget at dette reguleres i finansavtaleloven § 48 annet ledd, § 48 syvende ledd første punktum og § 50. Utvalget foreslår dessuten at unntaket for leverandører av varer og tjenester som «opptrer som kredittformidlere som en tilleggsfunksjon», jf. direktivet artikkel 7, gjennomføres i forslaget til finansavtalelov § 48 syvende ledd annet punktum. For å komme frem til denne konklusjonen foretar utvalget en nærmere sammenligning av gjeldende rett og direktivet når det gjelder reglene om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Utvalgets fremstilling og konklusjoner fremgår av punkt 5.1.4.2 side 44-46, hvor det sies følgende:

«Ved forbrukerkredittkjøp skal den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 4 oppfylles av 'kredittyteren eller selgeren på hans vegne'. Dersom kredittgiveren er en annen enn selgeren, oppstår spørsmål om lovbestemmelsen statuerer en selvstendig forpliktelse for selgeren. En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at selgerens opplysningsplikt må hvile på en avtale mellom ham og kredittgiveren, og at selgeren derfor ikke er lovmessig forpliktet i henhold til kredittkjøpsloven § 4. Forarbeidene skaper imidlertid noe tvil på dette punktet. I Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 101 blir det uttalt at opplysningene regulært vil bli gitt av selgeren, men at 'ansvaret' for at opplysningene blir gitt 'primært er lagt på den som gir kreditten'. Følgelig har selgeren bare et slags subsidiært ansvar for at opplysningene blir gitt, men det er uklart om lovgiver har forutsatt at dette subsidiære ansvaret har hjemmel i loven eller i avtale mellom selgeren og kredittgiveren.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter artikkel 5 påhviler, som nevnt, 'kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren'. 'I givet fald' må trolig forstås som en henvisning til de tilfeller hvor en kredittformidler er involvert i kredittransaksjonen. I den grad en selger som faller innenfor kredittkjøpslovens område, inntar en mellommannsrolle i forbindelse med inngåelsen av kredittavtalen, vil han i direktivets forstand opptre aksessorisk som kredittformidler og således ikke ha opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6, jf. artikkel 7. Dersom kredittkjøpsloven § 4 må forstås som uttrykk for at slike selgere har en lovbestemt pre-kontraktuell opplysningsplikt, er det ikke rom for å videreføre eksisterende regulering. Dersom kredittkjøpsloven § 4 bare presiserer at kredittgiveren kan avtale med selgeren at sistnevnte skal oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten på kredittgiverens vegne, er det uproblematisk å videreføre reguleringen i loven. Dette følger tydelig av fortalens punkt 24:

'I sådanne tilfælde [aksessorisk kredittformidler] er der stadig sikret et tilstrækkeligt forbrukerbeskyttelsesniveau, eftersom det påhviler kreditgiveren at sikre, at forbrugeren får de fuldstændige oplysninger forud for aftaleindgåelsen enten af kreditformidleren, hvis kreditgiveren og kreditformidleren aftaler dette [kursivert her], eller på anden passende måde.'

På den annen side er formuleringen 'kredittyteren eller selgeren på hans vegne' i kredittkjøpsloven § 4 ikke bare unødvendig hensett til avtalerettslige prinsipper, men også egnet til å skape tolkningstvil vedrørende spørsmålet om selgeren har et lovbestemt, selvstendig ansvar knyttet til den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.

Kredittkjøpsloven § 5 om opplysningsplikt forut for inngåelse av kontokreditt, nevner utelukkende 'kredittyteren' som pliktsubjekt. Det kan imidlertid naturlig nok også ved inngåelse av avtale om kontokreditt bli gjort bruk av mellommenn.

Spørsmålet om kredittformidler har selvstendig pre-kontraktuell opplysningsplikt oppstår også i tilknytning til finansavtaleloven § 46, som oppstiller en pre-kontraktuell opplysningsplikt for 'långiveren'.

Spørsmålet kan antagelig løses på grunnlag av finansavtaleloven kapittel 5 om finansmegleroppdrag m.v. og kapittel 6 om agent- og rådgivningsoppdrag. To spørsmål oppstår: For det første er det spørsmål om slike kredittformidlere i direktivets forstand, jf. artikkel 3 bokstav f) smh. artikkel 7, kan anses som 'meglerforetak', 'finansagent' eller 'finansrådgiver'. Dernest er det spørsmål om dette i tilfelle medfører at vedkommende kredittformidler er forpliktet på lik linje med kredittgiveren etter bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt.

Finansagent og finansrådgiver er definert i NOU 1994: 19 s. 210: Med finansrådgiver menes den som driver virksomhet som uavhengig rådgiver knyttet til finanstjenester, finansinvesteringer og lignende forhold. En rådgiver kan ikke kreve vederlag fra andre enn den klienten som har gitt oppdraget, jf. finansavtaleloven § 90. I banknæringen er det etter hvert blitt vanlig at de av bankens ansatte som selger finansielle tjenester, blir titulert som 'rådgiver'. Siden dette er personer som er ansatt i banken, er det klart at det ikke er tale om 'rådgivere' i finansavtalelovens forstand.

Med finansagent menes den som driver som representant for norsk eller utenlandsk finansinstitusjon i anledning avsetning av finansielle tjenester. En agent kan ikke kreve vederlag fra andre enn den institusjonen han representerer, jf. finansavtaleloven § 88. Det er ikke avgjørende at vedkommende mellommann har rett til å inngå avtaler på vegne av prinsipalen (tegningsagent). Også såkalte formidlingsagenter - dvs. agenter uten rett til å inngå bindende avtale på vegne av prinsipalen - kan være finansagenter etter finansavtaleloven.

Meglerne blir i NOU 1994: 19 s. 197 beskrevet som 'de virkelige mellommenn' som 'i utgangspunktet (skal) opptre som upartiske mellommenn og [som] har til oppgave å formidle kontakt mellom partene, og medvirke til at de forhandler seg frem til enighet'. Samme sted blir det uttalt at det varierer hvilken part som betaler megleren godtgjørelse, se også finansavtaleloven § 78 første ledd.

Direktivets definisjon av 'kreditformidler' omfatter for det første en fysisk eller juridisk person som mot godtgjørelse og som ledd i sin næringsvirksomhet, presenterer eller tilbyr kredittavtaler til forbrukerne, jf. artikkel 3 bokstav f) punkt i). Det vanlige er at vedkommende opptrer som representant for kredittgiver og at han derfor mottar godtgjørelsen fra kredittgiveren. Kredittformidler som omfattes av artikkel 3 bokstav f) punkt i) vil derfor ofte være finansagent etter finansavtalelovens regler - det er nærmere bestemt tale om en formidlingsagent. Utvalget legger til grunn at det er uten betydning om mellommannen bare opptrer aksessorisk som sådan; også f.eks. vareselgere som i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler til forbrukere, er å anse som finansagent.

Tilsvarende resonnement kan legges til grunn for en konklusjon om at kredittformidler som omfattes av artikkel 3 bokstav f) punkt iii) typisk vil være finansagent etter finansavtalelovens regler - nærmere bestemt er det tale om tegningsagent, jf. formuleringen 'indgår kreditaftaler med forbrugere på kreditgiverens vegne'.

Artikkel 3 bokstav f) punkt ii) omhandler mellommenn som 'bistår forbrugere ved at udføre andet forberedende arbejde med henblik på kreditaftaler end det, der er omhandlet i nr. i)'. Siden det er en forutsetning at vedkommende verken tilbyr kredittavtaler til forbrukere (punkt i)) eller inngår kredittavtaler på vegne av kredittgiveren (punkt iii)), er det nærliggende å slutte at mellommenn som omhandlet i punkt ii) opptrer selvstendig i forhold til kredittgivere. Mellommannens bistand etter punkt ii) kan variere i innhold og vanskelighetsgrad, og ofte kan det nok reises tvil om bistanden kvalifiserer til det som naturlig kan kalles 'rådgivning'. På den annen side inntar mellommannen i slike tilfeller ofte en rolle som fyller rådgiverens særtrekk: Mellommannen opptrer uavhengig av kredittgiveren, han vil ofte motta sin eventuelle godtgjørelse fra forbrukeren, og skal derfor utelukkende ivareta forbrukerens interesser. Bestemmelsen i finansavtaleloven § 90 om at rådgiveren ikke kan kreve vederlag fra andre enn den klienten som har gitt oppdraget, er gitt for å unngå tvil om rådgiveren alene har hatt klientens interesser for øyet, jf. NOU 1994: 19 s. 211. Utvalget legger til grunn at en kredittformidler som fyller vilkårene i artikkel 3 bokstav f) punkt ii) er en finansrådgiver etter finansavtalelovens regler, såfremt vedkommende opptrer uavhengig av kredittgiver og på oppdrag fra forbrukeren slik at han utelukkende skal ivareta forbrukerens interesser.

Konklusjonen så langt er følgelig at kredittformidlere som nevnt i artikkel 3 bokstav f) punkt i) og iii) typisk vil være å anse som finansagenter, mens kredittformidlere som nevnt i punkt ii) typisk vil være å anse som finansrådgivere.

I tillegg kommer de virkelige mellommenn - meglerne. Disse lar seg ikke like enkelt plassere i forhold til opplistingen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav f), men det er ikke tvilsomt at også meglere kan falle innenfor artikkel 3 bokstav f) punkt i), ii) eller iii), og følgelig være kredittformidlere i direktivets forstand. Dette følger for så vidt også forutsetningsvis av artikkel 21 bokstav a), hvor det er bestemt at kredittformidleren må gjøre oppmerksom på om han opptrer som 'selvstændig mægler'.

Når det så gjelder spørsmålet om meglere, finansagenter og finansrådgivere etter gjeldende rett er forpliktet på lik linje med kredittgiveren i relasjon til pre-kontraktuell opplysningsplikt, kan det tas utgangspunkt i finansavtaleloven § 87 første ledd: En finansagent hvis oppdrag er knyttet til låneavtaler, jf. § 85 første ledd bokstav b), skal 'se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt'. I NOU 1994: 19 s. 210 blir det tydeliggjort at agenten plikter å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, dersom institusjonen ikke oppfyller denne plikten. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første ledd første punktum. Hertil kommer at det i § 81 første ledd er bestemt at meglerforetak før avtale om lån inngås, skal gi en låntaker som er forbruker skriftlige opplysninger som bestemt i § 46 (pre-kontraktuell opplysningsplikt). Finansavtaleloven §§ 89 og 90 om finansrådgivere inneholder ingen tilsvarende bestemmelse som pålegger rådgiveren å se til at kredittgiverens plikter overfor kredittkunden blir oppfylt.

Fremstillingen viser at enkelte mellommenn som er kredittformidlere i direktivets forstand, etter gjeldende rett er pålagt plikter etter bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt som oppfyller gjennomføringsforpliktelsen etter artikkel 5 og 6 for kredittformidlere. Gjeldende rett inneholder imidlertid ikke slike begrensninger som følger av artikkel 7 om selgere som opptrer aksessorisk som kredittformidlere - en særregulering som er relevant først og fremst i forhold til finansagenter. Under henvisning til dette og at det er behov for å endre reguleringen av rådgiverens forpliktelser for å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet, foreslår utvalget at kredittformidleres forpliktelser etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7 blir gjennomført i utvalgets forslag til § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Slik gjennomføring vil medføre at finansagentens og meglerforetakets forpliktelser i en viss utstrekning vil fremkomme både i kapittel 3 og i kapittel 5 og 6. Utvalget antar imidlertid at dette ikke reiser særlige problemer. Dessuten vil det lovteknisk være svært vanskelig å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 7 i kapittel 5 og 6. Videre kan pedagogiske hensyn tale for å angi kredittformidlerens forpliktelser knyttet til pre-kontraktuell opplysningsplikt i utvalgets forslag til lovbestemmelse om slik opplysningsplikt. Avslutningsvis bemerkes at utvalget foreslår en justering av ordlyden i § 81 første ledd for å klargjøre at meglerforetakets forpliktelser følger av utvalgets forslag til § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt.»

Når det gjelder de forpliktelsene som utelukkende påhviler kredittformidlere etter direktivet artikkel 21, foreslår utvalget dette gjennomført i ulike bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Utvalgets vurdering av gjeldende rett sammenholdt med direktivet artikkel 21 fremgår av utredningen punkt 5.1.4.2 side 46, hvor det heter:

«Kredittkjøpsloven inneholder ingen særskilte regler som pålegger kredittformidlere forpliktelser tilsvarende dem som er listet opp i forbrukerkredittdirektivet artikkel 21.

Når det gjelder finansagenter, er det bestemt i finansavtaleloven § 86 at agenten, før han påtar seg et oppdrag, 'skal forsikre seg om at kunden kjenner til hvilke institusjoner representasjonsforholdet omfatter'. Denne regelen tilfredsstiller antagelig kravet i artikkel 21 bokstav a) om at kredittformidler skal gjøre forbrukeren oppmerksom på 'om vedkommende udelukkende samarbejder med en eller flere kreditgivere'. Problemet er imidlertid at det som er sitert fra artikkel 21 bokstav a) er eksemplifisering av en forutsetningsvis videre forpliktelse til å gjøre forbrukeren oppmerksom på 'omfanget av [kreditformidlerens] beføjelser'. Utvalget foreslår derfor en noe endret formulering av § 86.

For å gjennomføre forpliktelsen etter artikkel 21 bokstav a) fremsetter utvalget dessuten forslag til ny § 89, hvor det bestemmes at rådgiveren, før han påtar seg et oppdrag og i reklame og skriftlig kommunikasjon med kunden, skal forsikre seg om at kunden er kjent med at rådgiveren opptrer som sådan. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav a) betinger dessuten endring i finansavtaleloven kapittel 5. Utvalget foreslår at det i finansavtaleloven § 81 blir uttrykt at meglerforetaket skal opplyse at foretaket opptrer som selvstendig megler.

Utvalget legger til grunn at rådgivere og meglerforetak i praksis allerede opptrer i samsvar med utvalgets forslag til bestemmelser, og har derfor ikke funnet grunn til å begrense forpliktelsene til å gjelde i tilfeller der kunden er forbruker. Det kan i denne sammenheng nevnes at Kredittilsynet, i offentlig brev datert 2. november 2000, fremhever at det er finansinstitusjonens ansvar å påse at de agenter institusjonene benytter seg av, opptrer i samsvar med de plikter finansinstitusjonen selv er underlagt i forhold til kundene. Denne plikten gjelder uavhengig av om agenten opptrer overfor forbrukerkunder eller næringsdrivende.

Finansavtaleloven gir ingen særskilte regler som kan sammenlignes med forpliktelsene nevnt i artikkel 21 bokstav b) og c).

I bokstav b) fremkommer at godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren må avtales skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren. Bestemmelsen er uten betydning i forhold til finansagenter, jf. finansavtaleloven § 88, hvor det er bestemt at agenten ikke kan kreve vederlag fra andre enn den institusjonen agenten representerer. Den er derimot relevant i forhold til finansrådgivere og meglerforetak. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at finansavtaleloven § 90 første ledd gis et nytt annet punktum, hvor det blir bestemt at rådgiverens vederlagskrav mot forbrukeren er betinget av skriftlig avtale. Videre foreslår utvalget at det gis en tilsvarende bestemmelse finansavtaleloven § 78 første ledd, nytt annet punktum.

Etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav c) er kredittformidleren forpliktet til å informere kredittgiveren om godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren, slik at kredittgiveren blir satt i stand til å beregne effektiv rente. Bestemmelsen foreslås gjennomført i finansavtaleloven § 90 (nytt annet ledd) og § 78 første ledd (nytt tredje punktum).»

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt uttrykkelige merknader til utvalgets forslag på dette punktet.

4.4.5 Departementets vurdering

Departementet finner, med enkelte realitetsendringer, å kunne slutte seg til utvalgets forslag til definisjon av «kredittgiver», jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav e. Begrepet «kredittgiver» foreslås som en fellesbetegnelse som erstatter begrepet «långiver» i gjeldende finansavtalelov kapittel 3 med forskrifter og begrepet «kredittyter» i kredittkjøpsloven med forskrifter.

Departementet vil i den forbindelse knytte enkelte merknader til gjeldende finansavtalelov § 1 og virkeområdet for finansavtaleloven som sådan. Utvalget har i sitt lovforslag ikke foreslått noen endringer i finansavtaleloven § 1. Etter departementets syn vil gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet i finansavtaleloven kapittel 3 ikke bare kreve endringer i bestemmelsene om virkeområde og definisjoner i kapittel 3, men også en tilsvarende endring i finansavtaleloven § 1 om lovens generelle virkeområde. Et slikt samspill mellom spesielle og generelle bestemmelser om virkeområde finner en allerede i dag i finansavtaleloven. Det kan i denne sammenheng vises til at finansavtaleloven § 44 første ledd annet punktum utvider virkeområdet for reglene til også å gjelde avtaler om lån «hvor kommuner eller fylkeskommuner er långiver». Dette fremgår også av finansavtaleloven § 1 fjerde ledd første punktum, hvor det heter at «for lån der långiveren er en kommune eller en fylkeskommune, gjelder kapittel 3 i loven». Departementet legger etter dette til grunn at i den grad virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 utvides, hva enten dette er en konsekvens av gjennomføringen av direktivet eller som en følge av at kredittkjøpslovens regler samordnes med finansavtaleloven, bør dette gjenspeiles i en tilsvarende endring av lovens virkeområde i finansavtaleloven § 1.

Når det gjelder utvalgets forslag til definisjon av «kredittgiver» i finansavtaleloven kapittel 3, innebærer første del av definisjonen en videreføring av den angivelsen av pliktsubjekter som i dag følger av finansavtaleloven § 44 første ledd. Departementet er enig med utvalget i at dette gjøres til en del av lovens definisjon av «kredittgiver», men da lovteknisk gjennom en henvisning fra kredittgiverdefinisjonen til de grunnleggende bestemmelsene i finansavtaleloven § 1 om lovens virkeområde, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav e og forslaget til endringer i finansavtaleloven § 1. Den andre delen av den foreslåtte definisjonen fastslår at ved kreditt til en forbruker vil «enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet», regnes som kredittgiver. Departementet anser som utvalget en slik presisering nødvendig av hensyn til direktivets definisjon, jf. artikkel 3 bokstav b. Også på dette punktet vil presiseringen etter departementets lovforslag fremgå lovteknisk gjennom en henvisning fra kredittgiverdefinisjonen til de grunnleggende bestemmelsene om lovens virkeområde i finansavtaleloven § 1. I tillegg vil en slik presisering innebære at reguleringen i forskrift til finansavtaleloven 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler og forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven begges § 1 bokstav e tas inn i loven, noe som må antas å være et pedagogisk viktig grep av hensyn til brukerne av loven. Endringen innebærer at for denne gruppen blir reguleringen utvidet fra det som følger av § 1 i forskriften, til i utgangspunktet å omfatte hele kapittel 3 i finansavtaleloven.

I tillegg til dette foreslår departementet at det av definisjonen av kredittgiver i departementets lovforslag, sammenholdt med forslaget til endring av finansavtaleloven § 1, fremgår at de tilfeller av kredittyting som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, og som skjer mellom en næringsdrivende kredittgiver og en næringsdrivende kredittkunde, også omfattes av den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Det kan etter departementets syn ikke utelukkes tilfeller hvor det etter gjeldende kredittkjøpslov ytes kreditt fra en næringsdrivende til en næringsdrivende, og der den næringsdrivende kredittyteren ikke er å anse som en «finansinstitusjon» eller «lignende institusjon», sml. formuleringen i finansavtaleloven § 44 første ledd. Departementet mener at dette lovteknisk kan løses ved at det inntas en henvisning i definisjonen til de bestemmelsene i kapittel 3 som viderefører de bestemmelsene i kredittkjøpsloven som også gjelder kreditt fra en næringsdrivende til en næringsdrivende, jf. departementets lovforslag § 1 nytt femte ledd.

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at det ikke kan sies å være behov for å la definisjonen omfatte kredittgivere som yter kreditt utenfor næringsvirksomhet, jf. utvalgets omtale av dette under punkt 5.1.4.1 side 40-41 i utredningen. For det første må omfanget av denne typen kredittgivning antas å være langt mindre enn kreditt som ytes som ledd i næringsvirksomhet. For det annet vil slik kredittgivning ofte kunne være av en annen karakter enn kreditt som ytes som ledd i næringsvirksomhet. Departementet mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å la slike former for kredittgivning omfattes av den reguleringen av kredittavtaler som er foreslått i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet går videre inn for å lovfeste en definisjon av «kredittformidler» som svarer til utvalgets forslag, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav f. Definisjonen svarer innholdsmessig til direktivet artikkel 3 bokstav f, med unntak av at uttrykket «forbrukere» i samsvar med utvalgets forslag er erstattet av det mer generelle begrepet «kredittkunder». Sammenlignet med gjeldende rett representerer denne definisjonen en nyvinning, idet verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder noen uttrykkelig definisjon av begrepet kredittformidler. Hvilke former for mellommannsvirksomhet som vil kunne falle innenfor ett eller flere av kriteriene i definisjonen, kan ikke besvares generelt. Både finansmeglere som nevnt i finansavtaleloven kapittel 5 og finansagenter og finansrådgivere som nevnt i finansavtaleloven kapittel 6 vil etter omstendighetene kunne falle innenfor den foreslåtte definisjonen av kredittformidler, jf. også utvalgets vurderinger av dette sitert foran under punkt 4.4.3. Kriteriet «som ledd i sin ervervsmessige virksomhet» sier bare at kredittformidlingen må skje som ledd i slik virksomhet, og ikke noe om at dette må utgjøre hovedformålet med virksomheten. Dette innebærer at også mellommenn som har kredittformidling som sidevirksomhet etter direktivet, kan falle innenfor definisjonen av kredittformidler. Ved å utforme en generell definisjon av kredittformidler vil også andre former for mellommannsvirksomhet enn de som er uttrykkelig nevnt her, kunne falle innenfor den foreslåtte reguleringen for kredittformidlere.

Departementet deler utvalgets syn på at direktivet må tolkes slik at «kredittformidlere» bare har plikter etter direktivet i tilfeller hvor dette er uttrykkelig angitt. Etter direktivet er kredittformidlere, på lik linje med kredittgivere, pålagt pre-kontraktuell opplysningsplikt, jf. artikkel 5 nr. 1 og 6 nr. 1, og forklaringsplikt, jf. artikkel 5 nr. 6. Dette innebærer at både kredittgivere og kredittformidlere har et rettslig ansvar for at disse forpliktelsene blir oppfylt overfor kredittkunden. Om det nærmere innholdet i disse forpliktelsene vises det til den generelle gjennomgåelsen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten i punkt 5.2 i proposisjonen. I tillegg er kredittformidlere pålagt visse selvstendige plikter overfor forbrukere i artikkel 21. Nasjonal rett må gjennomføre disse forpliktelsene. Utover harmoniseringens rekkevidde, dvs. i spørsmål som ikke er regulert i direktivet, vil kredittformidlere kunne pålegges ytterligere forpliktelser. Departementet foreslår etter mønster av direktivet at kredittformidlere bare skal ha plikter etter finansavtaleloven i de bestemmelsene hvor dette fastslås uttrykkelig.

De plikter som pålegges kredittformidlere etter direktivet artikkel 5 og 6, gjelder ikke for «leverandører av varer eller tjenester som opptrer som kredittformidlere som en tilleggsfunksjon», jf. artikkel 7 i den norske språkversjonen av direktivet. Utvalget har i sitt forslag lagt seg nært opp til den danske språkversjonen av direktivet, jf. unntaket for den pre-kontraktuelle opplysningsplikten for «leverandør [$006] som opptrer aksessorisk som formidler av kreditt» i utvalgets forslag til § 48 syvende ledd annet punktum. Når det gjelder forklaringsplikten, jf. direktivet artikkel 5 nr. 6, har utvalget foreslått å regulere kredittgivers og kredittformidlers plikt til å oppfylle denne i lovforslaget § 50 første ledd. Utvalget har imidlertid ikke formulert noe unntak for forklaringsplikten for aksessoriske kredittformidlere. Departementet er enig med utvalget i at unntaket som følger av artikkel 7, må anses å falle inn under kravet om fullharmonisering, og at konsekvensen av dette blir at det ikke er rom for å pålegge aksessoriske kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artikkel 5 og 6. Departementet finner videre at forklaringsplikten, jf. artikkel 5 nr. 6, heller ikke kan pålegges slike kredittformidlere.

Skillet i direktivet mellom kredittformidlere på den ene side, og kredittformidlere som opptrer som en tilleggsfunksjon på den annen side, reiser flere problemstillinger.

Når det gjelder spørsmålet om når en leverandør av varer eller tjenester kan sies å formidle kreditt som en tilleggsfunksjon/aksessorisk, slutter departementet seg til utvalgets redegjørelse under punkt 5.1.4.2 side 43 i utredningen. Under henvisning til direktivets fortale punkt 24 legger utvalget til grunn at det sentrale vurderingstemaet blir hva som må anses som hovedformålet med selgerens næringsvirksomhet. Departementet legger som utvalget til grunn at når f.eks. en bilselger eller møbelselger formidler kreditt til henholdsvis bilkjøperen eller møbelkjøperen, vil det være salget av bilen eller møbelet, og ikke kredittformidlingen, som må anses som selgerens hovedformål med næringsvirksomheten. I et slikt tilfelle vil formidlingen av kreditt anses som en tilleggsfunksjon, og kredittformidleren vil dermed ikke være forpliktet til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, jf. direktivet artikkel 7. Departementet er videre enig med utvalget i at dette vil stille seg annerledes dersom kredittformidlingsvirksomheten er skilt ut i et eget selskap hvis hovedformål er å formidle kreditt.

Direktivets regulering av pre-kontraktuell opplysningsplikt for kredittformidlere, herunder unntaket for kredittformidlere som opptrer aksessorisk, jf. direktivet artikkel 7, må sammenholdes med gjeldende rett når behovet for ny lovregulering skal vurderes. Utvalget har pekt på at den gjeldende kredittkjøpslov § 4 er egnet til å skape tolkingstvil knyttet til om en selger har et selvstendig ansvar for å gi opplysninger. Når kredittkjøpslovens bestemmelser innarbeides i finansavtaleloven i samsvar med direktivet, oppstår ikke dette tolkingsspørsmålet. Departementet mener at både hensynet til en korrekt gjennomføring av direktivet og lovtekniske hensyn taler for å lovfeste en ny regulering av pre-kontraktuell opplysningsplikt for å gjennomføre direktivet artikkel 5 og 6, jf. artikkel 7, jf. departementets lovforslag til nye §§ 46 a og 46 c i finansavtaleloven. Det følger av disse bestemmelsene at de ikke gjelder for «leverandør av varer eller tjenester som opptrer aksessorisk som formidler av kreditt».

Når det gjelder spørsmålet om meglere, finansagenter og finansrådgivere etter gjeldende finansavtalelov kapittel 5 og 6 er forpliktet til å gi opplysninger på lik linje med kredittgiveren, slutter departementet seg til utvalgets vurderinger av dette under punkt 5.1.4.2 side 45-46 i utredningen. Utvalget legger her til grunn at finansagenter og finansmeglerforetak i henhold til finansavtaleloven § 87, jf. § 85 første ledd bokstav b og § 83 første ledd første punktum, jf. § 81 må anses pålagt plikter knyttet til pre-kontraktuell opplysningsplikt som oppfyller gjennomføringsforpliktelsen etter direktivet artikkel 5 og 6. De aktuelle bestemmelsene i kapittel 5 og 6 i finansavtaleloven som pålegger plikter til kredittformidlere, må leses med den begrensning som følger av departementets lovforslag §§ 46 a og 46 c om at aksessoriske kredittformidlere ikke har plikter etter de nevnte bestemmelsene. Departementet er enig med utvalget i at det må anses som den lovteknisk beste løsningen å gjennomføre direktivet artikkel 7 i finansavtaleloven kapittel 3. Denne løsningen vil etter departementets syn være mest egnet selv om den innebærer at finansagenters og meglerforetakenes forpliktelser i en viss utstrekning både vil fremkomme av finansavtaleloven kapittel 3 og kapittel 5 og 6.

Når det gjelder utvalgets vurdering av direktivet artikkel 21, er departementet enig med utvalget i at denne bestemmelsen i direktivet pålegger selvstendige forpliktelser for alle kredittformidlere, herunder også leverandører av varer og tjenester som opptrer aksessorisk som kredittformidlere, jf. utvalgets utredning punkt 5.1.4.2 side 43 høyre spalte.

Departementet viser til at utvalget synes å legge til grunn at de former for mellommannsvirksomhet som faller innenfor direktivets definisjon av kredittformidler, og som utvalget foreslår å følge opp i sitt lovforslag, enten vil være finansmeglerforetak som regulert i finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver i henhold til finansavtaleloven kapittel 6. Departementet forstår det videre slik at utvalget legger til grunn at også en aksessorisk kredittformidler vil kunne være finansagent etter gjeldende rett, f.eks. der en vareselger i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler til forbrukere, jf. utvalgets utredning punkt 5.1.4.2 side 45 venstre spalte. På bakgrunn av sitt syn på hvilke kategorier av mellommenn som vil falle innenfor direktivets definisjon av kredittformidler, foreslår utvalget å gjennomføre direktivet artikkel 21 i finansavtaleloven kapittel 5 og 6, hvor det allerede er gitt særskilte bestemmelser knyttet til mellommannsvirksomhet.

Departementet har vurdert nærmere utvalgets premiss om at en vareselger som opptrer aksessorisk som kredittformidler, også kan være finansagent etter gjeldende rett. Etter departementets syn kan dette standpunktet synes noe tvilsomt, siden det saklige virkeområdet for reglene om finansagenters virksomhet etter finansavtaleloven § 85 første ledd bokstav b er knyttet til avtaler om lån, jf. finansavtaleloven § 44 og dens avgrensing mot de kredittformer som faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde. Forarbeidene til finansavtaleloven er imidlertid noe uklare på dette punktet, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) side 84, hvor det fremgår at reglene i kapittel 5 og 6 ikke skal avgrenses personelt til bare å gjelde der partene er finansinstitusjon eller lignende institusjon. Det fremgår her at det vil være tilstrekkelig at mellommannen eller rådgiveren opptrer som profesjonell yrkesutøver, uten at dette utdypes noe nærmere. For departementet fremstår det som noe uklart om utvalget har bygget på disse uttalelsene i forarbeidene når det har lagt til grunn at aksessoriske kredittformidlere, «f.eks. vareselgere som i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler til forbrukere», også vil være å anse som finansagent etter finansavtaleloven kapittel 6.

Departementet finner at direktivet artikkel 21 krever gjennomføring i norsk rett, og at den eller de bestemmelsene som gjennomfører direktivet på dette punktet også må få anvendelse for såkalte aksessoriske kredittformidlere. Ved at de kredittformer som i dag reguleres av kredittkjøpsloven, innarbeides i det mer generelle begrepet «kredittavtaler», vil de eventuelle begrensningene i det saklige virkeområdet som gjør det tvilsomt om en vareselger kan anses som en finansagent etter gjeldende rett, opphøre. Departementet går derfor inn for å gjennomføre direktivet artikkel 21 på den måten som er foreslått av utvalget i finansavtaleloven kapittel 5 og 6, jf. departementets lovforslag § 78 første ledd annet og tredje punktum, § 81 første og annet ledd, § 86, § 89 a og § 90 (som tilsvarer utvalgets lovutkast § 78 første ledd annet og tredje punktum, § 81 første og annet ledd, § 86, § 89 og § 91). Etter departementets syn er det ikke nødvendig å lovfeste uttrykkelig at bestemmelsene her også omfatter aksessoriske kredittformidlere, idet det ikke kan innfortolkes i bestemmelsene noe krav om at den aktuelle mellommannsvirksomheten som er regulert, må utgjøre hovedformålet med vedkommendes ervervsvirksomhet.

4.5 Definisjonskatalog

4.5.1 Gjeldende rett

Finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler mv. inneholder ingen bestemmelser som definerer begreper som benyttes i kapitlet. En generell definisjon av «forbruker» er imidlertid inntatt i finansavtaleloven kapittel 1, se § 2 første ledd annet punktum. Finansavtaleloven § 1 annet ledd inneholder dessuten en definisjon av «lignende institusjoner», som har betydning for angivelsen av virkeområdet for reglene i finansavtaleloven kapittel 3, jf. finansavtaleloven § 44 første ledd. Heller ikke finansavtaleloven kapittel 5 og 6, som regulerer finansmegleroppdrag og agent- og rådgivningsoppdrag, inneholder definisjoner av de begrepene som benyttes. Forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler § 3 innholder enkelte definisjoner av begreper som benyttes i forskriften. I forskriften § 3 første ledd første punktum defineres «lånekostnader» som «avdrag, renter, provisjoner, gebyrer og øvrige utgifter som låntakeren skal betale for lånet». Det er imidlertid fastsatt at enkelte nærmere angitte kostnader ikke regnes som lånekostnader. Låneforskriften § 3 tredje ledd definerer dessuten «effektiv rente» som «lånekostnader uttrykt som en årlig prosentandel av lånebeløpet, beregnet i samsvar med reglene i kapittel III».

Kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 til 7 inneholder definisjoner av sentrale begreper som benyttes i kredittkjøpsloven. Når det gjelder definisjonene som følger av nr. 1 til 5 av «kredittkjøp», «kontokjøp», «forbrukerkredittkjøp», «ytelse av forbrukertjenester på kreditt» og «forbrukerleie», vises det til redegjørelsen for gjeldende rett under punkt 4.2.1 i proposisjonen. Definisjonen av «forbruker» er inntatt i kredittkjøpsloven § 3 nr. 7, jf. redegjørelsen for denne definisjonen under punkt 4.3.1 i proposisjonen. Videre inneholder kredittkjøpsloven § 3 nr. 6 en definisjon av «kredittyter», som er omtalt nærmere under punkt 4.4.1 i proposisjonen.

I tillegg til dette fastlegger kredittkjøpsloven § 4 første ledd bokstav a til f det nærmere innholdet i enkelte andre sentrale begreper. Bokstav a angir at «kontantprisen» er den pris som selgeren ville krevd ved kontant betaling, mens begrepet «kontantinnsatsen» angir det beløp kjøperen skal betale kontant, jf. bokstav b. Videre fremgår det av bokstav c at «kredittkostnadene» er summen av alle renter og andre tillegg til kontantprisen som kjøperen skal betale på grunn av kreditten. Etter bokstav d er «kredittkjøpsprisen» summen av kontantprisen og kredittkostnadene, dvs. hva kjøperen i alt skal betale, og etter bokstav f er «effektiv rente» kredittkostnadene uttrykt i prosent pr. år av den del av kontantprisen som kjøperen får kreditt for (kredittbeløpet), beregnet etter reglene i § 6 a, jf. § 28. Begrepet «betalingsplanen» skal forstås som en angivelse av de enkelte betalinger, deres antall og forfallstid, og summen av betalingene, dvs. hva kjøperen i alt skal betale i tillegg til kontantinnsatsen, jf. bokstav e.

4.5.2 Direktivet

Direktivet inneholder en liste med definisjoner i artikkel 3 bokstav a til n. Når det gjelder begrepene «kredittavtale» (jf. bokstav c), «forbruker» (jf. bokstav a), «kredittyter» (jf. bokstav b) og «kredittformidler» (jf. bokstav f), vises det til den nærmere omtalen av disse under punkt 4.2.2, 4.3.2 og 4.4.2 i proposisjonen. Videre er definisjonen av «avtale om tilknyttet kreditt», jf. direktivet artikkel 3 bokstav n, behandlet særskilt i kapittel 12 i proposisjonen.

Utover dette definerer direktivet for det første begrepet «kassakredittordning», jf. bokstav d, som en «eksplisitt kredittavtale der en kredittyter for en forbruker gjør tilgjengelig midler som overstiger innestående på forbrukerens foliokonto». En kassakreditt i direktivets forstand er etter dette en underkategori av begrepet «kredittavtale», som innebærer at kredittkunden, gjennom avtale med kredittgiveren, får midler tilgjengelig som overstiger den løpende saldoen på kredittkundens løpende konto. Videre inneholder direktivet artikkel 3 bokstav e en definisjon av begrepet «overtrekk». I direktivet menes med dette begrepet «en stilltiende aksept av overtrekk der en kredittyter for en forbruker gjør tilgjengelig midler som overstiger innestående på forbrukerens foliokonto eller den avtalte kassakreditten». Både begrepet «kassakredittordning» og «overtrekk» har betydning ved angivelsen av forbrukerkredittdirektivets saklige virkeområde, jf. at det gjelder et mer lempelig regime for slike former for kreditt etter direktivet artikkel 2 nr. 3 og 4.

Direktivet artikkel 3 bokstav g til l definerer en rekke av de begrepene som inngår i direktivet kapittel II om opplysninger og praksis forut for inngåelsen av kredittavtalen og kapittel IV om opplysninger og rettigheter vedrørende kredittavtaler. Direktivet artikkel 3 bokstav g definerer «samlede kredittkostnader for forbrukeren», og lyder slik i norsk språkversjon av direktivet:

«'samlede kredittkostnader for forbrukeren' alle kostnader, inkludert renter, kommisjoner, skatter og alle andre typer av gebyrer som forbrukeren må betale i forbindelse med kredittavtalen og som er kjent for kredittyter, bortsett fra kostnader til notarius publicus; kostnader med hensyn til tilleggstjenester knyttet til kredittavtalen, særlig forsikringspremier, omfattes også dersom inngåelse av en tilleggs tjenestekontrakt er obligatorisk for å oppnå kreditten eller oppnå denne på de vilkår og betingelser som den er markedsført under.»

Direktivet artikkel 3 bokstav h definerer «samlet beløp som forbrukeren skal betale» som «summen av de samlede beløpene for kreditten og de samlede kostnadene for kreditten for forbrukeren». Videre defineres «effektiv årlig rente» som «forbrukerens samlede kredittkostnader uttrykt som en årlig prosentandel av det samlede kredittbeløpet, og der dette er relevant, inkludert de kostnader som omhandles i artikkel 19 nr. 2». Videre defineres «samlet kredittbeløp» som «taket eller de samlede summene som blir gjort tilgjengelig i henhold til en kredittavtale», jf. artikkel 3 bokstav l.

Når det gjelder begrepene «lånerente» og «fast lånerente», defineres disse nærmere i artikkel 3 bokstav j og k. Med «lånerente» menes i direktivet «renten uttrykt som en fast eller variabel prosentandel anvendt på årsbasis av det trukkede kredittbeløpet», mens «fast lånerente» angis som det at «kredittyter og forbruker avtaler i kredittavtalen én lånerente for hele kredittavtalens varighet eller flere lånerenter for delperioder som utelukkende benytter en fast bestemt rentesats». Definisjonen av «fast lånerente» angir dessuten at «dersom ikke alle lånerenter blir fastsatt i kredittavtalen, skal lånerenten anses for å bare være fast for de delperiodene der lånerentene er fastsatt utelukkende ved en fast særlig rentesats avtalt ved inngåelsen av kredittavtalen».

Endelig definerer direktivet artikkel 3 bokstav m begrepet «varig medium». I direktivet menes med dette begrepet «enhver innretning som gjør forbrukeren i stand til å lagre opplysninger som er rettet personlig til denne og på en slik måte at dette i framtiden vil være tilgjengelig i en periode som er tilstrekkelig for opplysningenes formål og som tillater uendret gjengiving av de lagrede opplysningene».

4.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å innta en egen liste med definisjoner i finansavtaleloven kapittel 3, jf. utvalgets lovforslag § 45. Når det gjelder det generelle behovet for en slik definisjonskatalog, uttaler utvalget blant annet følgende under punkt 5.1.5.1 side 47 i utredningen:

«Utvalget mener det er nødvendig med en egen bestemmelse som inneholder legaldefinisjoner. En slik bestemmelse vil kunne ha en positiv pedagogisk effekt, ettersom den i stor grad kan lette lesingen av de enkelte lovbestemmelsene. Det å innta definisjoner i motivene i stedet for i lovtekst vil gjøre lovtekstene mindre tilgjengelige. Dette pedagogiske hensynet bør tillegges ikke ubetydelig vekt ved avgjørelsen av hvilke begreper som skal legaldefineres. Etter omstendighetene kan det imidlertid være hensiktsmessig å legaldefinere begreper utelukkende i andre paragrafer enn den som inneholder legaldefinisjoner, gjennom å innta en 'legaldefinisjon' i en innskutt bisetning. Dette gjelder kanskje særlig begreper som fremtrer ett sted i loven og som kan defineres i en kort bisetning.

Begrepene som utvalget foreslår definert i § 45 har til dels ulik funksjon. Forbruker, kredittgiver, kredittavtale (og underkategorien rammekreditt), kredittformidler og tilknyttet kredittavtale er sentrale ved fastleggelsen av rekkevidden av direktivets fullharmonisering. Dette gjelder ikke i like stor grad for de øvrige begrepene. Disse vedrører i hovedsak det nærmere innholdet av konkrete, direktivbaserte forpliktelser for kredittgiveren, herunder særlig pre-kontraktuell opplysningsplikt. Nasjonale myndigheter kan ikke velge å pålegge kredittgiveren større eller mindre forpliktelser enn de som følger implisitt av direktivets definisjoner av de aktuelle begrepene. Av denne grunn og fordi begrepene (utenom varig medium) dreier seg om tallstørrelser, får gjennomføringen et teknisk preg. Utvalget finner derfor ikke grunn til å behandle disse begrepene nærmere i de alminnelige merknadene. For utfyllende merknader til forslagene om definisjon av disse begrepene vises det til de spesielle merknadene. Begrepene forbruker, kredittgiver, kredittavtale og kredittformidler er nærmere omtalt i det foregående. Tilknyttet kredittavtale omtales i punkt 5.10.

Utvalgets bruk av begrepsparet 'kredittgiver'/'kredittkunde' erstatter gjeldende lovs begrepspar 'långiver'/'låntaker'. Utvalget foreslår slik endring av begrepsbruk i bestemmelser som omfattes av utvalgets forslag til lov- og forskriftsbestemmelser. Utvalget anbefaler at det, dersom utvalgets forslag til nytt kapittel 3 blir vedtatt, blir foretatt en gjennomgang av finansavtaleloven med sikte på å erstatte begrepsparet 'långiver'/'låntaker' med begrepsparet 'kredittgiver'/'kredittkunde'. I denne sammenheng nevner utvalget særlig § 2 annet ledd om ufravikelighet hvor institusjonens kunde ikke er forbruker, og denne bestemmelsens henvisninger til finansavtaleloven kapittel 3.»

Når det gjelder utvalgets forslag til definisjon av «kredittavtale», «rammekreditt», «kredittkunde», «kredittgiver» og «kredittformidler», jf. utvalgets lovforslag § 45 bokstav a til e, vises det til utvalgets alminnelige merknader under punkt 5.1 i utredningen og spesialmerknaden til § 45 på side 146-147 i utredningen. Utvalgets forslag til definisjon av begrepene «effektiv rente», «kredittkostnadene», «samlet kredittbeløp», «nominell rente» og «totalbeløp» omtales nærmere i spesialmerknaden til § 45 bokstav f til j, jf. utredningen side 148. Begrepet «tilknyttet kredittavtale», jf. lovforslaget § 45 bokstav k, omtales under punkt 5.10 i utredningen.

Utvalgets forslag til begreper som skal defineres i finansavtaleloven kapittel 3, er etter dette sammenfallende med direktivet artikkel 3, med unntak av begrepene «overtrekk», «fast lånerente» og «varig medium», jf. direktivet artikkel 3 bokstav e, k og m. Reguleringen av overtrekk foreslås av utvalget gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2, og da «uten at det i loven blir inntatt legaldefinisjon» av begrepet, jf. utredningen punkt 5.1.5.1 side 47. Utvalgets syn på dette må antas å ha sammenheng med deres tolking av direktivet, jf. nærmere om dette i utvalgets utredning punkt 5.12 og behandlingen av dette i kapittel 14 i proposisjonen. Utvalget begrunner ikke noe nærmere hvorfor man ikke foreslår en definisjon av «fast lånerente» etter mønster av direktivet. Ved gjennomføringen av direktivet artikkel 16, som regulerer det økonomiske oppgjøret ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt, foreslår imidlertid utvalget å videreføre beskrivelsen av fastrentelån som følger av gjeldende finansavtalelov § 54 første ledd. Fastrentekreditt angis i utvalgets lovforslag § 61 første ledd som «kreditt hvor rentesatsen, gebyrer og andre kostnader er bundet for hele kredittavtalens løpetid eller hvor slikt vederlag bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i kredittavtalen», jf. nærmere om dette i utredningen punkt 5.9 side 86-91 og spesialmerknaden til lovforslaget § 61 på side 162-163 i utredningen.

Når det gjelder begrepet «varig medium», legger utvalget til grunn at finansavtaleloven § 8 om bruk av elektronisk kommunikasjon er forenlig med forbrukerkredittdirektivets regler om bruk av annet varig medium enn papir. Utvalget legger videre til grunn at direktivet artikkel 3 bokstav m med tilhørende direktivbestemmelser dermed kan gjennomføres ved at finansavtaleloven § 8 videreføres, og uten at det er nødvendig å presisere i de aktuelle bestemmelsene at opplysningene skal gis på papir eller annet varig medium. Under punkt 5.1.5.2 side 47-48 i utredningen sies følgende om dette:

«Forbrukerkredittdirektivet statuerer flere steder et krav om skriftlighet som kan oppfylles ved at aktuelle opplysninger fremkommer på papir eller på et annet varig medium: Opplysninger som skal gis til forbrukeren i henhold til den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, må gis 'på papir eller på et andet varigt medium', jf. artikkel 5 og 6. Det samme gjelder opplysningsplikten under kredittforholdet, jf. artikkel 11 og 12, samt artikkel 18 nr. 1 annet punktum og nr. 2. En kredittavtale skal utarbeides 'på papir eller på et andet varigt medium', jf. artikkel 10. I forlengelsen av dette kan det også vises til artikkel 21 bokstav b), hvor det er bestemt at eventuelt vederlag som skal betales av forbrukeren til en kredittformidler, må avtales skriftlig 'på papir eller på et andet varigt medium'. Kredittgiverens rett til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale og til å sperre forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet, utøves ved at forbrukeren gis underretning 'på papir eller på et andet varigt medium', jf. artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt og nr. 2. I tillegg til nevnte skriftlighetskrav, kan det vises til artikkel 14 nr. 3. Det følger av denne bestemmelsen at det at forbrukeren eventuelt har gitt underretning om bruk av angrerett 'på papir eller på et andet varigt medium', har betydning for spørsmålet om avbrudd av frist for utøvelse av angrerett,

Begrepet 'varigt medium' blir definert slik i artikkel 3 bokstav m)

'en indretning, som sætter forbrugeren i stand til at lagre oplysninger, sendt til ham personligt, på en måde, der muliggør senere konsultation i en periode, som er afpasset efter oplysningernes formål, og som giver mulighed for uændret gengivelse af de lagrede oplysninger'.

Definisjonen er ikke omtalt nærmere i direktivets fortale. I direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 2 bokstav f) er det en lignende definisjon av varig medium, og i dette direktivets fortale punkt 20 blir det uttalt at varige medium omfatter særlig disketter, CD-ROM, DVD og harddisk i en datamaskin. Videre blir det pekt på at nettsteder på internett ikke er omfattet, med mindre slike unntaksvis oppfyller vilkårene i direktivets definisjon av varig medium. Utvalget legger til grunn at tilsvarende gjelder i forhold til forbrukerkredittdirektivet.

Utvalget legger til grunn at definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) gjelder tilsvarende i forhold til forbrukerens underretning om bruk av angrerett (artikkel 14 nr. 3), selv om det i slike tilfeller ikke er tale om 'oplysninger, sendt til [forbrugeren] personligt'. Ved gjennomføringen i norsk rett av artikkel 14 nr. 3 og øvrige bestemmelser nevnt ovenfor (artikkel 5, 6, 10, 11-13, 18 og 21), kan det ikke opereres med et tradisjonelt skriftlighetskrav, dvs. et krav om at opplysninger fremkommer av papir.

I finansavtaleloven § 8 er det regler om bruk av elektronisk kommunikasjon for å oppfylle krav i loven om skriftlighet. I første ledd heter det at krav i loven om at opplysninger skal gis skriftlig, ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette. Etter annet ledd kan krav om skriftlig avtale på visse vilkår oppfylles ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men også her gjelder en betingelse om at kunden ønsker bruk av elektronisk kommunikasjon.

Utvalget legger til grunn at lovens uttrykk 'elektronisk kommunikasjon' tilsvarer direktivets uttrykk 'varig medium'. Det springende punkt er om en rett for kunden til å bestemme om det skal kunne gjøres bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. 'dersom kunden ønsker dette', er forenlig med forbrukerkredittdirektivets bestemmelser om at meldinger kan gis 'på papir eller på et andet varigt medium'. Direktivet gir ingen eksplisitte anvisninger på valget mellom papir og annet varig medium. Tausheten kan tas til inntekt for at avsenderen skal kunne velge. I så fall er samtykkekravet i finansavtaleloven § 8 uforenlig med direktivet på dette punktet. Det er imidlertid diskutabelt om direktivet skal forstås slik. Definisjonen av 'varigt medium' viser tydelig at adgangen til å gjøre bruk av annet varig medium enn papir er begrunnet i praktiske hensyn, samtidig som hensynet til forbrukeren skal bli ivaretatt. Hensynet til forbrukeren tilsier i denne sammenheng at meldinger må bli formidlet på en måte som gjør at vedkommende faktisk mottar og kan tilegne seg den aktuelle informasjonen. Dette hensynet må etter utvalgets oppfatning veie tyngre enn nevnte praktiske hensyn. Det er vanskelig å se at direktivet for eksempel skulle åpne for bruk av elektronisk post i strid med forbrukerens ønske, ettersom, det er nærliggende at forbrukeren i slike tilfeller vil ha vanskelig for å tilegne og nyttigjgjøre seg den aktuelle informasjonen. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at det ved valget mellom papir og annet varig medium må ses hen til forbrukerens ønsker, og at finansavtaleloven § 8 derfor er forenlig med direktivets regler om bruk av annet varig medium enn papir. Tilsvarende konklusjon blir lagt til grunn i delrapporten av 16. februar 2009 fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet på s. 84.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) og tilknyttede direktivbestemmelser om at meldinger skal gis på papir eller på annet varig medium, blir gjennomført i norsk rett ved at finansavtaleloven § 8 blir videreført. I dette ligger at utvalget ikke finner det nødvendig å presisere i de enkelte bestemmelsene i lovens kapittel 3 at meldinger skal gis på papir eller annet varig medium. Det er tilstrekkelig at det i de enkelte bestemmelsene blir bestemt at meldinger skal gis skriftlig, ettersom en slik formulering må forstås i sammenheng med finansavtaleloven § 8.»

4.5.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag til definisjonskatalog. Når det gjelder forbrukerdefinisjonen, vises det til høringsinstansenes syn på denne under punkt 4.3.4 i proposisjonen.

4.5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i grove trekk å følge opp utvalgets forslag til gjennomføring av direktivets definisjoner i artikkel 3 i finansavtaleloven, jf. departementets lovforslag § 44 a. Departementet deler utvalgets syn på at det både er nødvendig og lovteknisk ønskelig med en egen definisjonskatalog i finansavtaleloven kapittel 3. Etter departementets syn vil en slik bestemmelse både kunne lette forståelsen av reglenes virkeområde og det mer konkrete innholdet i de ulike direktivbaserte forpliktelsene. Departementet vil dessuten generelt bemerke at det i lys av at forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, er hensiktsmessig at de norske gjennomføringsbestemmelsene legges nært opp til direktivets formuleringer.

Definisjonene i departementets lovforslag § 44 a gjelder bare for finansavtaleloven kapittel 3 om kredittavtaler mv. Departementet har ut over dette sett det naturlig å justere begrepsbruken også når det gjelder de øvrige kapitlene i finansavtaleloven som har en nær sammenheng med finansavtaleloven kapittel 3. Etter departementets syn gjelder dette enkelte bestemmelser i kapittel 1 om alminnelige regler, kapittel 4 om kausjon, kapittel 5 om finansmegleroppdrag mv. og kapittel 6 om agent- og rådgivningsoppdrag. Departementet har kommet til at lovtekniske og pedagogiske grunner taler for å gjøre visse begrepsmessige justeringer også i disse kapitlene i finansavtaleloven. Etter departementets syn bør det tilstrebes å ha en mest mulig enhetlig begrepsbruk i finansavtaleloven. Departementet vil understreke at det ikke har vært tilsiktet å foreta noen realitetsendringer sammenlignet med gjeldende rett når det gjelder reglene om kausjon i finansavtaleloven kapittel 4.

Departementet foreslår en definisjon av «kredittavtale» i overensstemmelse med utvalgets forslag, og det vises til den nærmere vurderingen av dette under punkt 4.2.5 i proposisjonen og til merknaden til departementets lovforslag § 44 a bokstav a. Når det gjelder utvalgets forslag til definisjon av «rammekreditt», jf. utvalgets lovforslag § 45 bokstav b, har departementet kommet til at formuleringen «kassakreditt eller annen rammekreditt» bør benyttes i legaldefinisjonen. Denne og lignende formuleringer synes å være godt innarbeidet i gjeldende finansavtalelov, jf. finansavtaleloven § 48 annet ledd, § 50 annet ledd og § 67 fjerde ledd. Departementet oppfatter det slik at direktivets begrep «kassakreditt» må tolkes vidt, slik at det også vil omfatte andre former for rammekreditt. Av pedagogiske hensyn foreslås det at en slik presisering også inntas i lovforslaget § 44 tredje ledd, jf. formuleringen «kassakreditt eller annen rammekreditt».

I motsetning til utvalget går departementet videre inn for å innta en legaldefinisjon av begrepet «overtrekk» i finansavtaleloven kapittel 3, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav c. Som det fremgår av proposisjonen punkt 4.2.5, foreslår departementet en egen materiell bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3 til gjennomføring av direktivet artikkel 18 om overtrekk, og departementet anser det derfor som hensiktsmessig at det også inntas en egen definisjon av dette begrepet i kapittel 3. Det vises for øvrig til proposisjonen kapittel 14, hvor overtrekk behandles nærmere.

Departementet er videre enig med utvalget i at begrepsparet «kredittgiver»/»kredittkunde» bør erstatte gjeldende lovs begrepspar «långiver»/»låntaker». En slik begrepsendring må anses som en naturlig konsekvens av at det saklige virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 utvides til å omfatte kredittavtaler mer generelt. For de av kredittkjøpslovens regler som flyttes til finansavtaleloven kapittel 3, vil begrepsparet «kredittgiver»/»kredittkunde» erstatte begrepene «kredittyter», «selger(en)» og «kjøperen». Begrepet «kredittkunde» vil benyttes i de bestemmelsene i lovforslaget hvor rettighetssubjektet både er forbrukere og næringsdrivende, mens begrepet «forbruker» - som i dag - vil reserveres for de tilfellene hvor det utelukkende skal være forbrukere som har rettigheter etter bestemmelsene.

Når det gjelder vurderingen av det nærmere innholdet i begrepene «kredittgiver» og «kredittformidler» etter direktivet og forholdet til gjeldende rett, viser departementet til punkt 4.4 i proposisjonen og til merknadene til lovforslaget § 1 femte ledd og § 44 a bokstav e og f.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til gjennomføring av definisjonene i direktivet artikkel 3 bokstav g, h, i, j og l. Dette er begreper som først og fremst er aktuelle ved fastleggelsen av opplysningspliktens omfang og kravene til kredittavtalens innhold. Når det gjelder begrepene «kredittkostnadene», «totalbeløp» og «samlet kredittbeløp», vises det til departementets lovforslag § 44 a bokstav h, k og i og merknadene til disse. Direktivets definisjon av «effektiv årlig rente», jf. artikkel 3 bokstav i, foreslår departementet at gjennomføres i lovforslaget § 44 a bokstav g. I likhet med utvalget mener departementet at «effektiv rente» bør defineres som «kredittkostnadene uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet, beregnet i samsvar med matematisk formel som fastsettes av Kongen i forskrift». Departementet er enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig å samle alle bestemmelser som har å gjøre med beregning av effektiv rente ett sted, og at lovtekniske hensyn taler for at dette gjøres i forskrift. Departementet går derfor inn for at det, som foreslått av utvalget på side 148 i utredningen, blir gitt forskrifter - som sammen med lovens definisjon - gjennomfører direktivet artikkel 19 og vedlegg I til direktivet. Videre støtter departementet utvalgets bruk av begrepet «nominell rente» fremfor begrepet «lånerente», sml. direktivet artikkel 3 bokstav j, jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav j.

Direktivet artikkel 3 bokstav k definerer begrepet «fast lånerente». I direktivet har definisjonen bare betydning for artikkel 16 nr. 2 til 4, som regulerer de økonomiske sidene ved førtidig tilbakebetaling av kreditt med fast lånerente (fastrentekreditt). Utvalget har ikke foreslått noen definisjon av dette begrepet i definisjonskatalogen, og departementet kan ikke se at dette er nærmere begrunnet i utredningen. Utvalget har imidlertid foreslått å gjennomføre direktivet artikkel 16 nr. 2, jf. nr. 4, i sitt lovforslag § 61 første ledd annet punktum, og i den forbindelse har utvalget også foreslått å videreføre den angivelsen av fastrentekreditt som i dag følger av finansavtaleloven § 54 første ledd første punktum, i lovforslaget § 61 første ledd første punktum. Departementet slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet, og legger til grunn at direktivets definisjon av «fast lånerente» må sies å falle innenfor den beskrivelsen av fastrentekreditt som følger av departementets lovforslag § 54.

Når det gjelder definisjonen av «varig medium», jf. direktivet artikkel 3 bokstav m, er departementet enig med utvalget i at det ikke kan sies å foreligge motstrid mellom reguleringen av elektronisk kommunikasjon mv. i finansavtaleloven § 8 og direktivets regler om at kravet til skriftlighet kan oppfylles ved at opplysningene gis på «papir eller annet varig medium». I dette ligger det at de opplysningene som direktivet krever at kredittgiver/kredittformidler skal gi, i utgangspunktet kan gis på papir eller annet varig medium, men at bruk av annet varig medium enn papir forutsetter at kredittkunden «ønsker dette», jf. finansavtaleloven § 8. Departementet mener imidlertid at det av hensyn til en tydelig gjennomføring av direktivet bør inntas en definisjon av «varig medium» i definisjonskatalogen i kapittel 3. I tillegg mener departementet at det bør presiseres i lovforslaget § 46 a om pre-kontraktuell opplysningsplikt at denne skal oppfylles ved bruk av «papir eller annet varig medium». I denne bestemmelsen er det naturlig å presisere et krav til medium, siden bestemmelsen for øvrig oppstiller visse særskilte krav til bruk av formularer for å oppfylle opplysningsplikten. Departementet viser i denne forbindelse til at denne løsningen ble lagt til grunn ved gjennomføringen av en lignende opplysningspliktsbestemmelse i direktiv 2007/64/EF (betalingstjenestedirektivet) i finansavtaleloven § 15. Videre har departementet funnet det naturlig å bruke denne terminologien i lovutkastet § 48 b om overtrekk. I andre bestemmelser hvor det også gjelder et skriftlighetskrav som følge av direktivet, foreslår departementet i likhet med utvalget at begrepet «skriftlig» benyttes i lovteksten. Det er ikke tilsiktet realitetsforskjeller som følge av ulik begrepsbruk, men begrepsbruken vil bidra til å forenkle lovteksten.

Direktivets definisjon av «avtale om tilknyttet kreditt», jf. artikkel 3 bokstav n, foreslås inntatt i departementets lovforslag § 44 a bokstav m. Det vises for øvrig til de alminnelige merknader i kapittel 12 i proposisjonen og til spesialmerknadene.