6 Gjennomføring av direktivets regler om vurdering av kundens kredittverdighet. Forklarings- og frarådingsplikt

6.1 Gjeldende rett

Etter finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9 a gjelder det en plikt for kredittgiveren til å fraråde en forbruker å ta opp kreditt. Frarådingsplikten gjelder dersom kredittgiveren må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Dersom kredittgiveren forsømmer sin frarådingsplikt, kan forbrukerens forpliktelse lempes.

Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder noen bestemmelser som uttrykkelig pålegger en kredittgiver å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Det er antatt at finansavtaleloven § 47 om frarådingsplikt ikke inneholder noen selvstendig plikt til å innhente opplysninger i kredittprøvingsøyemed. En annen sak er at det nok i praksis stilles krav om at kredittgivere foretar en forsvarlig kredittvurdering. På denne bakgrunn ble det i Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) side 40 derfor lagt til grunn at frarådingsplikten etter gjeldende rett suppleres av et krav om forsvarlig kredittvurdering.

Finansavtaleloven og kredittkjøpsloven med forskrifter inneholder detaljerte krav til hvilke opplysninger kredittkunden skal få før inngåelse av en kredittavtale. Etter gjeldende rett er det imidlertid ikke oppstilt noen plikt for kredittgiveren til å gi kredittkunden en nærmere forklaring av hva de enkelte opplysningene nærmere betyr for kunden.

6.2 Direktivet

Forbrukerkredittdirektivet inneholder bestemmelser om vurdering av kredittverdighet og plikt til å gi forbrukeren forklaringer når det inngås kredittavtaler, jf. direktivet artikkel 8, 9 og 5 nr. 6. Utvalget gjør rede for direktivets krav i punkt 5.4.1 på side 57-58 i utredningen. På samme sted slår utvalget fast at direktivet ikke inneholder bestemmelser om frarådingsplikt. Utvalget uttaler følgende om de relevante bestemmelsene i direktivet:

«Vurderingen skal foretas på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger som 'hvor det er relevant' innhentes hos forbrukeren og 'hvor det er nødvendig' ved 'søgning i den relevante database'.

Det heter videre at medlemsstater som har lovbestemmelse som krever at kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av søk i den relevante database, 'kan opretholde denne forpligtelse'.

Etter artikkel 8 nr. 2 skal medlemsstatene sikre at kredittgiveren ajourfører de finansielle opplysningene han har om forbrukeren hvis partene blir enige om å endre det samlede kredittbeløpet. Kredittgiveren skal vurdere forbrukerens kredittverdighet på ny før 'enhver væsentlig forhøjelse af det samlede kreditbeløp'.

Artikkel 8 har ingen bestemmelse om den nærmere betydning av kredittgivers vurderinger av forbrukerens kredittverdighet. Det fremgår heller ikke klart av direktivet hva som er formålet med plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Det må imidlertid antas at det er hensynet til forbrukerbeskyttelse, ved at kreditt gjerne ikke vil bli innvilget dersom kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak, som er hovedbegrunnelsen for vurderingsplikten, jf. fortalens punkt 9. Plikten til å vurdere kundens kredittverdighet må også sees i sammenheng med bestemmelsen om forklaringsplikt i direktivets artikkel 5 nr. 6, se nærmere nedenfor.

Dersom kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak, må det som nevnt antas at kredittgiveren ofte vil avslå kredittsøknaden. Unntak kan imidlertid forekomme, for eksempel dersom kredittgiver finner at sikkerhet i form av kausjon eller pantesikkerhet, herunder salgspant i gjenstand solgt på kreditt, medfører at kredittrisikoen er til å leve med. Direktivet er ikke til hinder for inngåelse av kredittavtale i slike tilfeller.

I tilfeller hvor kredittgiver avslår kredittsøknaden som følge av foretatt vurdering av forbrukerens kredittverdighet, vil forbrukeren normalt bli kjent med utfallet av kredittvurderingen. Artikkel 9 nr. 2 bestemmer at hvis anmodning om kreditt avslås på grunnlag av søk i en database skal kredittgiver underrette forbrukeren omgående og kostnadsfritt om utfallet av søket og om databasen. En kunne også tenke seg en plikt for kredittgiver til å underrette forbrukeren om vurderingen av hans kredittverdighet i tilfeller hvor kredittgiver velger å innvilge kreditten på tross av at forbrukerens kredittverdighet er vurdert å være svak, men artikkel 8 inneholder ingen bestemmelse om slik plikt for kredittgiver.

Artikkel 5 nr. 6 pålegger imidlertid kredittgiveren og eventuelt kredittformidler å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Forklaringsplikten vil knytte seg til den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kredittproduktets viktigste karakteristika og virkninger for forbrukeren av eventuelt betalingsmislighold. Artikkel 5 nr. 6 overlater til medlemsstatene å bestemme 'hvilken form og hvilket omfang' forklaringene og bistanden til forbrukeren skal gis samt hvem som skal yte denne 'ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes'.

Kredittkjøpsloven § 9a bestemmer at dersom kredittgiveren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittgiveren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittgiveren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittgiveren. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i finansavtaleloven § 47. Direktivet inneholder ingen bestemmelser som pålegger kredittgiveren å frarå forbrukeren å ta opp kreditt eller gjennomføre kredittavtalen langs de linjer som følger av de nevnte bestemmelsene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Frarådningspliktens forhold til forbrukerkredittdirektivet er nærmere behandlet i forarbeidene til kredittkjøpsloven § 9a, se særlig NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp side 48 og Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) Om lov om endringer i lov om kredittkjøp m.m. (frarådningsplikt) side 40. Konklusjonene som der ble trukket var at en frarådningsplikt med utforming som i finansavtaleloven og etter lovvedtaket også i kredittkjøpsloven, er forenlig med forbrukerkredittdirektivet slik det da var foreslått. Utvalget konstaterer at det ikke kom endringer i direktivet ved vedtakelsen som tilsier en annen vurdering av dette spørsmålet nå enn den som ble gjort i forarbeidene til kredittkjøpsloven § 9a. En nærmere vurdering av spørsmålet ligger derfor utenfor utvalgets mandat. I samsvar med mandatet vil utvalget vurdere om det i lys av erfaringene med frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 er grunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsen og i kredittkjøpsloven § 9a. Dette behandles i punkt 5.4.5 nedenfor.»

6.3 Utvalgets forslag

I punkt 5.4.3 og 5.4.4 på side 58-61 i utredningen vurderer utvalget hvilke endringer som er nødvendige i norsk rett for å gjennomføre direktivets bestemmelser. Utvalget uttaler om dette:

«5.4.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 og 9 og behovet for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.2 kan det ikke av bestemmelsene om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a utledes noen formalisert plikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Selv om en skulle anta at plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet kan følge av alminnelige krav til god bankskikk, vil artikkel 8 ikke kunne anses å være gjennomført i norsk rett under henvisning til en slik plikt. Etter utvalgets syn det nødvendig å innføre en lovbestemmelse som direkte pålegger kredittgiver å vurdere forbrukerens kredittverdighet, og som presiserer nærmere hvordan kredittvurderingen må foretas, i samsvar med direktivets artikkel 8. Videre må det innføres en lovbestemmelse som gjennomfører artikkel 9 nr. 1 om tilgang til databaser på ikke-diskriminerende vilkår, og en lovbestemmelse som gjennomfører artikkel 9 nr. 2 om plikt til å underrette forbrukeren om avslag på anmodning om kreditt på grunnlag av søk i en database.

Kredittvurderingen skal etter direktivet foretas på grunnlag av 'fyldestgørende oplysninger'. Vurderingene av hva som er 'fyldestgjørende opplysninger' vil særlig måtte bero på kredittens størrelse.

Kredittgiver må ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal innhentes ta stilling til hvilken betydning de aktuelle opplysningene kan antas å ha for kredittvurderingen. Slike opplysninger vil forbrukeren ofte bli bedt om å gi gjennom kredittgiverens standardiserte søknadsskjema. Plikt for kredittgiver til å innhente opplysninger fra forbrukeren vil da forutsette at forbrukeren ikke selv gir fyllestgjørende opplysninger, for eksempel ved ufullstendig utfylling av søknadsskjemaet. Krav om opplysninger forutsetter et saklig behov. Kredittgiver kan ikke pålegge forbruker å gi opplysninger eller dokumentere forhold som ikke har betydning for vurderingen. På den annen side må han innhente de opplysningene som er nødvendige for å kartlegge forbrukerens betalingsevne i tilstrekkelig grad. Kredittgiver må ha en viss skjønnsmargin i så henseende.

Utvalget viser her til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling datert 27.09.2006, hvor det i forhold til bestemmelsene i personopplysningsloven § 8, jf. § 9, sammenholdt med § 11 første ledd bokstav d, som innebærer at innhentede personopplysninger må være 'tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen', blant annet uttales at 'det må foretas en konkret vurdering av om det foreligger et saklig behov for opplysningene i forhold til formålet med innhentingen'. Mer konkret uttaler lovavdelingen: 'Det er liten tvil om at opplysninger knyttet til låntakerens lønns- og formuesforhold generelt må anses som relevante ved en kredittprøving. Relevansen av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom vil derimot avhenge av de konkrete omstendighetene. I noen tilfeller vil slike forhold kunne være relevante for den enkeltes betalingsevne, i andre tilfeller ikke.'

Utvalget slutter seg til lovavdelingens uttalelser på dette punkt og vil tilføye at det er forbrukerens kredittverdighet og forhold som innvirker på denne, sett i lys av kredittens størrelse, som må være avgjørende for hvilke opplysninger kredittgiver har rett og plikt til å innhente. Kredittgiver må som utgangspunkt stille de nødvendige og relevante spørsmålene som skal til for å kartlegge forbrukerens kredittverdighet. Forbrukeren må på sin side oppgi relevant og riktig informasjon. Kredittgiver må imidlertid normalt anses å ha oppfylt sin plikt til å innhente fyllestgjørende opplysninger dersom han har basert seg på de opplysninger forbrukeren har gitt ham og de opplysninger kredittgiver kan innhente eller få verifisert i relevant database (se nærmere nedenfor), med mindre opplysningene fremstår som klart mangelfulle i lys av den aktuelle kredittens størrelse og normal og forsvarlig praksis med hensyn til kredittvurderinger. Dersom forbrukeren gir uriktige opplysninger eller unnlater å gi relevante opplysninger, og opplysningen ikke er nærliggende og naturlig for kredittgiveren å innhente fra annet hold - eventuelt ikke mulig å innhente fra annet hold - kan det i etterkant normalt ikke gjøres gjeldende at kredittgiver ikke oppfylt sin plikt etter artikkel 8, selv om det viser seg at opplysningene hadde betydning for vurderingen av forbrukerens betalingsevne.

Etter artikkel 8 nr. 1 er det kredittgiveren som pålegges å vurdere forbrukerens kredittverdighet. I praksis vil det kunne forekomme at kredittgiveren i noen grad overlater til vare- eller tjenesteleverandør eller annen kredittformidler å foreta kredittvurderingen, for eksempel slik at kredittformidleren foretar en første undersøkelse av forbrukerens kredittverdighet. Utvalget antar at direktivet artikkel 8 nr. 1 ikke er til hinder for at kredittgiveren organiserer kredittvurderingen på en slik måte. Utvalget understreker imidlertid at kredittgiver er ansvarlig for den foretatte kredittvurdering uansett hvordan denne organiseres.

Artikkel 8 nr. 1 bestemmer at 'hvor det er nødvendig' skal kredittgiver innhente opplysningene 'ved søgning i den relevante database'. Formuleringen 'hvor det er nødvendigt' synes å forutsette at kredittgiver normalt mottar fyllestgjørende opplysninger fra forbrukeren, eventuelt etter nærmere anmodning om opplysninger ('indhentes hos forbrugeren'). Selv om det i og for seg kunne legges til grunn at forbrukeren har gitt kredittgiver fyllestgjørende opplysninger, må kredittgiver ha rett til å kvalitetssikre opplysninger han mottar fra forbrukeren, for eksempel om hvorvidt forbrukeren er i betalingsmislighold overfor en eller flere av sine kreditorer, ved å undersøke i database om forbrukeren har betalingsanmerkninger. Kredittgiver vil ikke alltid kunne legge til grunn at opplysninger mottatt fra forbrukeren er fyllestgjørende før opplysningene er søkt bekreftet ved undersøkelse i database.

Selv om 'hvor det er nødvendig' kan forstås slik at det bare er dersom fyllestgjørende opplysninger ikke kan innhentes fra forbrukeren at kredittgiver skal innhente opplysninger ved søk i database, må det - også utenom tilfeller hvor kredittgiver ønsker å kvalitetssikre opplysninger forbrukeren måtte gi - antas at kredittgiveren i betydelig grad må kunne vurdere konkret om det er mest hensiktsmessig å innhente opplysninger fra forbrukeren eller fra databasen. Kredittgiveren må for eksempel kunne etablere som praksis at han nøyer seg med å kontrollere database for betalingsanmerkninger i tilfeller hvor det er spørsmål om å innvilge kreditt av relativt beskjeden størrelse.

Med 'relevant database' forstår utvalget databaser som med eller uten vederlagsplikt er tilgjengelige for kredittgivere som søker å innhente opplysninger om forbrukerens økonomiske evne, herunder betalingsanmerkninger, for eksempel kredittopplysningsbyråers registre over ligningsopplysninger og betalingsanmerkninger. Plikt til å foreta undersøkelser i relevante databaser bygger på en forutsetning om at slike finnes. Bestemmelsen pålegger ikke medlemsstatene å se til at slike databaser opprettes eller videreføres. Derimot er medlemsstatene forpliktet i henhold til artikkel 9 nr. 1 til, i forbindelse med grenseoverskridende kreditt, å sikre at kredittgivere fra andre medlemsstater har adgang på ikke-diskriminerende vilkår til de databaser som på medlemsstatens område blir benyttet ved vurdering av forbrukeres kredittverdighet. I artikkel 9 nr. 4 er det bestemt at artikkel 9 ikke berører anvendelsen av direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet er gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Det følger av denne lovens § 29 første ledd at det i forbindelse med grenseoverskridende kreditt er adgang til å overføre personopplysninger, herunder kredittopplysninger, til stater som har gjennomført direktiv 95/46/EF. Loven pålegger imidlertid ikke kredittopplysningsforetak å overføre personopplysninger til slike stater på ikke-diskriminerende vilkår. Heller ikke personopplysningsforskriften (forskrift 15. desember 2000 nr. 1265) § 4-3 oppstiller en slik forpliktelse; i denne bestemmelsens første ledd heter det at kredittopplysning bare kan gis til den som har saklig behov for den. På denne bakgrunn foreslår utvalget at forskriften § 4-3 første ledd blir gitt et nytt annet punktum hvor det blir presisert at det ved grenseoverskridende kreditt innenfor EØS-området skal gis kredittopplysninger på ikke-diskriminerende vilkår. Det presiseres at forslaget ikke berører bestemmelsen i personopplysningsloven § 29 første ledd om at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av personopplysninger.

Artikkel 8 nr. 1 siste punkt tillater medlemsstater hvis lovgivning krever at kredittgiveren vurderer forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av søkning i relevant database, å opprettholde slik regulering. Ettersom norsk rett ikke inneholder noen slik bestemmelse, er bestemmelsen uten betydning for norsk rett.

Etter artikkel 8 nr. 2 skal kredittgiveren ajourføre de finansielle opplysninger han har om forbrukeren dersom partene blir enige om å endre det samlede kredittbeløp etter kredittavtalens inngåelse. Kredittgiveren skal vurdere forbrukerens kredittverdighet før enhver vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp. Det synes uklart hvilken selvstendig betydning plikten til å ajourføre finansielle opplysninger om forbrukeren er ment å ha, ut over plikten til å foreta (ny) kredittvurdering ved eventuell vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp. Utvalget kan ikke se noen grunn til å pålegge kredittgiver plikt til å foreta slik ajourføring av opplysninger dersom det avtales reduksjon av det samlede kredittbeløp. Det er videre uklart hvilket nærmere innhold en plikt til å ajourføre finansielle opplysninger om forbrukeren skal ha, ut over slik innhenting av nye eller endrede opplysninger som må foretas i forbindelse med en eventuell ny kredittvurdering.

Med forbehold for tilfeller hvor partene etter inngåelsen av kredittavtalen blir enige om å endre det samlede kredittbeløp, jf. foregående avsnitt, knytter vurderingsplikten etter direktivet artikkel 8 seg bare til inngåelsen av kredittavtalen. I tilfeller hvor kredittavtalen gir forbrukeren rett til å trekke på en kredittramme, vil kredittgiveren ikke ha plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet i forkant av forbrukerens utnyttelse av kreditten. Utvalget antar at slik vurderingsplikt heller ikke inntrer i tilfeller med kredittavtale i form av rammekreditt som er tidsbegrenset, men hvor det skjer automatisk forlengelse med mindre kreditten sies opp fra en av partene innen en viss frist. Dersom kredittavtalen er tidsbegrenset i den forstand at det kreves ny avtale for å forlenge kredittiden, antar derimot utvalget at vurderingsplikten etter direktivet artikkel 8 inntrer på ny.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. De øvrige medlemmene er uenige i dette forslaget. Forslaget begrunnes og kommenteres nærmere i punkt 5.13.

5.4.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6 og behov for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.1 inneholder artikkel 5 nr. 6 en bestemmelse om at kredittgiveren og eventuelt kredittformidler skal gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Forklaringsplikten skal 'hvor det er relevant' omfatte den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kredittproduktets viktigste karakteristika og virkninger for forbrukeren av eventuelt betalingsmislighold. Artikkel 5 nr. 6 overlater til medlemsstatene å bestemme 'hvilken form og hvilket omfang' forklaringene og bistanden til forbrukeren skal gis samt hvem som skal yte denne 'ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes'.

Artikkel 5 nr. 6 synes å forutsette at den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1 ikke alltid vil være tilstrekkelig til å sette forbrukeren i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Utvalget antar at det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon. Utvalget viser her til at plikten etter artikkel 5 nr. 6 omfatter det å gi 'fyldestgjørende forklaringer' som skal sette forbrukeren i stand til å vurdere om han bør inngå kredittavtalen. Fremgår det av kommunikasjonen mellom partene at forbrukeren er i stand til å vurdere dette selv ut fra de opplysninger han har mottatt etter arikkel 5 nr. 1 og at han er kjent med sentrale rettsvirkninger som følge av mislighold av kredittavtalen, vil kredittgiver kunne unnlate å forklare dette nærmere. På den annen side vil det i tilfeller hvor det fremgår at forbrukeren i liten grad er i stand til å ivareta egne interesser, måtte stilles skjerpede krav til de forklaringer som gis.

Utvalget merker seg at forklaringsplikten omfatter ('hvor det er relevant') blant annet 'de specifikke konsekvenser [kredittavtalen] kan få for forbrugeren, herunder konsekvenserne af forbrugerens betalingsmisligholdelse'. Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten må relateres til innholdet av den aktuelle kredittavtalen. For så vidt gjelder konsekvenser av mislighold antar utvalget at kredittgiver normalt vil ha plikt til å underrette forbrukeren om forsinkelsesrente som vil påløpe, risikoen for at eventuell pantsatt eiendel vil kunne bli realisert, at ansvar vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle kausjonister, at forbrukeren vil være ansvarlig for eventuell restgjeld som ikke kan dekkes ved innbetalinger fra forbrukeren, og at mislighold vil kunne lede til betalingsanmerkninger.

Det må antas at kredittavtalen ofte ikke vil passe til forbrukerens finansielle situasjon dersom forbrukerens kredittverdighet er svak. Kredittgiver må i slike tilfeller normalt forklare forbrukeren at man vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak og at kredittavtalen derfor ikke passer til hans finansielle situasjon. Mener kredittgiver at forbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra å oppta kreditten i slike tilfeller, har han plikt til å underrette forbrukeren om det, jf. utkast til § 51 om frarådningsplikt og NOU 2007: 5 s. 48, hvor Banklovkommisjonen uttaler at en 'frarådning vil være en direkte måte å forklare forbrukeren at hans økonomiske evne tilsier at han bør være forsiktig med å inngå en kredittavtale...'.

Etter artikkel 5 nr. 6 påhviler forklaringsplikten kredittgivere og 'i givet fald' kreditformidlere. Utvalget har i punkt 5.1.4.2 foran lagt til grunn at statene ved gjennomføring av direktivet skal legge til grunn at kredittformidlere er rettslig forpliktet til å oppfylle kravene som følger av artikkel 5 og 6. For så vidt gjelder forklaringsplikten overlater imidlertid artikkel 5 nr. 6 til den nasjonale lovgivning å bestemme hvilken form og hvilket omfang forklaringsplikten skal ha, samt hvem som skal yte bistanden 'ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes'. Selv om ordlyden ikke er helt klar, antar utvalget at direktivet bør forstås slik at forklaringsplikten i utgangspunktet skal påhvile både kredittgivere og kredittformidlere, men at det i lovgivningen kan åpnes for en nærmere konkretisering av forklaringsplikten i de enkelte tilfeller den blir aktuell som også gir rom for nærmere angivelse av om det er kredittgiver eller kredittformidler eller begge som er ansvarlige for å gi forklaringer i de enkelte tilfeller. Utvalget går ikke nærmere inn på hvilken tolkningsfrihet direktivet kan antas å gi på dette punkt, ettersom utvalget legger til grunn at rettstekniske hensyn taler mot differensiering med hensyn til hvem som er ansvarlige for å oppfylle forklaringsplikten i de enkelte tilfeller. Utvalget legger også noe vekt på at både kredittgiver og kredittformidler foreslås å ha frarådningsplikt etter § 51, jf. kredittkjøpsloven § 9a etter gjeldende rett. Det er selvsagt tilstrekkelig at enten kredittgiver eller kredittformidler gir forbrukeren den forklaring han har krav på i det enkelte tilfelle, selv om loven angir at begge er ansvarlige for at forklaringsplikten oppfylles.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiveren og kredittformidleren ikke har oppfylt sin plikt til å gi fyllestgjørende forklaring, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. De øvrige medlemmene er uenige i dette forslaget. Forslaget begrunnes og kommenteres nærmere i punkt 5.13.»

Siden utvalget legger til grunn at forbrukerkredittdirektivet ikke hindrer at de norske bestemmelsene om frarådingsplikt opprettholdes, jf. utredningen punkt 5.4.1, har utvalget uavhengig av direktivet vurdert om det er grunn til å foreslå endringer i de gjeldende norske reglene om frarådingsplikt. Utvalget uttaler følgende om dette i punkt 5.4.5 på side 61-64 i utredningen:

«Etter mandatet skal utvalget ikke vurdere spørsmålet om det bør gjelde frarådningsplikt for kreditt som ytes etter kredittkjøpsloven, ettersom dette spørsmålet er utredet av Banklovkommisjonen som en egen sak, jf. NOU 2007: 5. Utvalget skal imidlertid vurdere om det i lys av erfaringene med frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47, jf. fremstillingen i NOU 2007: 5, er grunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsen og i kredittkjøpsloven § 9a.

Utvalget oppfatter mandatet slik at utvalget skal legge til grunn at det i fortsettelsen skal være frarådningsplikt både etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Utvalget legger videre til grunn at utvalget skal vurdere frarådningsplikten i lys av erfaringene med denne, men at utvalget i prinsippet står fritt til å foreslå endringer i frarådningsplikten selv om det ikke kan påvises konkrete erfaringer med frarådningsplikten som tilsier slike endringer.

Finansavtaleloven § 47 lyder:

'Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.'

Kredittkjøpsloven § 9a lyder:

'Dersom kredittyteren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittyteren.'

Kredittkjøpsloven § 9a tilsvarer i hovedsak finansavtaleloven § 47, men er formulert noe annerledes, blant annet som følge av at kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven omfatter både tilfeller hvor kredittgiveren inngår kredittavtale med forbrukeren og tilfeller hvor selgeren opptrer på vegne av kredittgiveren.

Utvalget foreslår som nevnt i punkt 5.1.1 at kredittkjøpsloven oppheves i forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet og at finansavtaleloven kapittel 3 skal regulere både kredittavtaler som i dag omfattes av loven og kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven. Utvalgets forslag til bestemmelse om frarådningsplikt er derfor utformet i lys av den nye lovs virkeområde.

Utvalget har i samsvar med mandatet drøftet spørsmålet om det i lys av erfaringene med finansavtaleloven § 47 er grunn til å gjøre endringer i bestemmelsen. Utvalget har gjennomgått praksis fra Bankklagenemnda og Forbrukertvistutvalget, se fremstillingen i NOU 2007: 5 s. 25-30 av slik praksis frem til den innstillingen ble avgitt.

Utvalget drøfter først spørsmålet om hvilken utforming finansavtaleloven § 47 bør ha innenfor bestemmelsens nåværende virkeområde. Deretter drøftes hvilke endringer som bør gjøres under forutsetning av at finansavtaleloven i fremtiden også omfatter kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven.

Utvalget bemerker at bestemmelsen inneholder elementer som kan inndeles i tre kategorier

1. vilkår for frarådningsplikt

2. frarådningspliktens innhold

3. sanksjoner

Vilkårene for frarådningsplikten er etter lovens ordlyd at långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomiske evne eller andre forhold på låntagerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å oppta lånet.

De forhold som kan aktualisere frarådningsplikten må altså foreligge før kredittavtale inngås eller før lånet utbetales til forbruker. Det vil normalt være vesentlig svekkelse av forbrukerens kredittverdighet i tiden mellom inngåelse av kredittavtale og utbetaling som vil aktualisere frarådningsplikten før kreditten utbetales. Vesentlig svekkelse av forbrukerens kredittverdighet vil regelmessig utgjøre en bristende forutsetning for kredittavtalen, slik at kredittgiver ikke plikter å oppfylle denne. Dersom kredittgiver likevel skulle ønske å stå ved kredittavtalen, bør han imidlertid - som etter gjeldende rett - pålegges å frarå forbrukeren å oppta kreditten. I dette ligger en rett for forbrukeren til å erklære seg ubundet av kredittavtalen.

Frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men før kreditten utbetales, kan også forekomme i tilfeller hvor kredittgiveren først etter at kredittavtalen inngås blir kjent med omstendigheter som forelå allerede da kredittavtalen ble inngått (uriktige forutsetninger), og som ville ha medført frarådningsplikt om kredittgiveren hadde hatt slik kunnskap da, samt i tilfeller hvor det inntrer omstendigheter etter inngåelsen av kredittavtalen som isolert sett ikke er tilstrekkelig til å utgjøre bristende forutsetning for kredittavtalen, men som - om omstendigheten hadde foreligget ved avtaleinngåelsen - ville ha aktualisert frarådningsplikt når omstendigheten sees i sammenheng med andre omstendigheter som forelå da. Etter utvalgets oppfatning bør det fortsatt være frarådningsplikt også i slike tilfeller. Avgjørende er om kredittgiveren enten ved inngåelsen av kredittavtalen eller ved utbetaling av kreditten må anta at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. I forhold til forbrukerverneformålet med bestemmelsen er det ikke grunn til å legge avgjørende vekt på om grunnlaget for frarådningsplikten objektivt forelå ved avtaleinngåelsen eller først ved utbetalingen, eller om kredittgiver ville ha rett til å erklære seg ubundet av kredittilsagn som følge av uriktige eller bristende forutsetninger.

I forhold til det alternative vilkåret om frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men før kreditten utbetales, vil utvalget bemerke at det ikke er grunnlag for å pålegge kredittgiver frarådningsplikt i forbindelse med at forbrukeren trekker på rammekreditt han måtte være innvilget. Alternativet med utbetaling av kreditten må anses å gjelde tilfeller hvor det foretas utbetaling av innvilget lån, til forskjell fra mer eller mindre løpende trekk på rammekreditt. Når det gjelder spørsmålet om frarådningsplikt ved fornyelse av tidsbegrensede rammekreditter, antar utvalget av spørsmålet om frarådningsplikt må løses på samme måte som spørsmålet om vurderingsplikt, jf. direktivets artikkel 8 og punkt 5.4.3 foran.

Lovens vilkår om at 'økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet' dekker etter utvalgets oppfatning på en god måte det som bør være sentralt i grunnlaget for frarådningsplikten; at forbrukeren ikke er kredittverdig. Det kan imidlertid være andre individuelle forhold enn manglende kredittverdighet som bør utløse frarådningsplikt, etter omstendighetene eksempelvis kredittformålet. Etter utvalgets oppfatning gir lovens ordlyd dekkende uttrykk for de objektive forhold som bør kunne aktualisere frarådningsplikt.

Kredittgivers frarådningsplikt er etter ordlyden betinget av at kredittgiveren 'må anta' at det foreligger slike forhold som aktualiserer frarådningsplikten. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen sikter til kredittgiverens forsvarlige på grunnlag av de forhold han gjennom avtaleforhandlingene med forbrukeren får kunnskap om - samt omstendigheter kredittgiveren blir kjent med i tiden etter inngåelse av kredittavtale men før utbetaling av kreditten. Etter gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet vil det normalt være opplysningene som danner grunnlaget for den kredittvurdering kredittgiveren skal foreta etter direktivet artikkel 8, som også utgjør grunnlaget for frarådningsplikt. I tillegg til dette kan som nevnt bl.a. kunnskap om forbrukerens formål med kreditten og andre forhold på forbrukerens side aktualisere frarådningsplikten. Etter utvalgets oppfatning bør lovens ordlyd videreføres også på dette punkt.

Utvalgets foreløpige oppfatning er derfor at finansavtaleloven § 47 bør videreføres for så vidt gjelder vilkårene for frarådningsplikten. Endringer av bestemmelsen som følge av utvidelsen av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 som følge av opphevelse av kredittkjøpsloven, drøftes nedenfor.

Frarådningspliktens innhold er i finansavtaleloven § 47 beskrevet som en plikt til skriftlig å underrette låntakeren om at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet. Frarådningen skal bidra til å forhindre at forbrukeren tar opp kreditt han ikke bør ta opp bl a som følge av svak økonomisk evne og herunder bidra til å oppveie for manglende evne hos forbrukeren til selv å vurdere forsvarligheten av opptaket av kreditten. Slik frarådning vil gjerne medføre at forbrukeren velger å avstå fra kredittopptaket. Det kan imidlertid forekomme at forbrukeren ønsker å oppta kreditten på tross av mottatt frarådning. Bestemmelsen om frarådningsplikt er ikke til hinder for dette, ettersom kredittgivers plikter etter denne bestemmelsen er oppfylt gjennom frarådningen. I tilfeller hvor forbrukeren tar opp kreditten på tross av frarådningen vil imidlertid etter omstendighetene avtalerettslige ugyldighetsregler kunne få anvendelse, slik at kredittavtalen blir ugyldig eller kan lempes etter avtl. § 36, se Rune Sæbø, En dom om frarådningsplikt, Om Rt 1959.1048, i Avtalslagen 90 år, Stockholm 2005 s. 329 flg. på s. 333.

Bortsett fra bestemmelsens formkrav, som drøftes nærmere nedenfor, er etter utvalgets oppfatning den nåværende utforming av frarådningspliktens innhold hensiktsmessig. Frarådningspliktens funksjon vil normalt bli ivaretatt ved at forbrukeren får slik kunnskap at han avstår fra opptaket av kreditten. De tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kreditten, reguleres tilfredsstillende gjennom avtalerettslige ugyldighetsregler, som vil kunne få anvendelse bl.a. i tilfeller hvor kredittkunden i særlig liten grad er i stand til å ivareta egne interesser under kontraheringen, sml. avtaleloven § 31 og Sæbø, op. cit. s. 333-334. På den annen side vil frarådningsplikten gjelde uavhengig av om forbrukeren selv er i stand til å vurdere forsvarligheten av opptaket av kreditt. Kredittgiver kan altså ikke avstå fra å gi frarådning under henvisning til at forbrukeren selv kan vurdere forsvarligheten av kredittopptaket, selv om kredittgiver i det enkelte tilfelle skulle ha rett i sin vurdering. Dersom forbrukeren selv er i stand til å vurdere forsvarligheten av kredittopptaket, vil det imidlertid normalt være liten grunn til å lempe på låntakerens forpliktelser etter kredittavtalen, jf. nedenfor om sanksjoner. I slike tilfeller vil prinsippet om at partene selv har risikoen for egne forutsetninger, som for så vidt gjelder kredittgivning kommer til uttrykk bl a i Rt. 1959 s. 248, normalt måtte bli å legge til grunn.

Selv om utvalget altså legger til grunn at frarådningspliktens funksjon normalt vil bli ivaretatt ved at forbrukeren får slik kunnskap at han avstår fra opptaket av kreditten, kan det reises spørsmål ved om frarådningsplikten kan gjøres enda mer effektiv ved at det gis en muntlig frarådning, enten i stedet for eller i tillegg til skriftlig frarådning. Loven oppstiller ikke et særskilt klarhetskrav til frarådningen eller et krav om at forbrukeren bekrefter at han er kjent med frarådningen, noe som innebærer en risiko for at forbrukeren overser eller unnlater å tillegge frarådningen den vekt han burde ha gjort og kanskje ville ha gjort dersom frarådningen ble gitt på en måte som i større grad sikret at han måtte feste seg ved den. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen om frarådningsplikt endres slik at frarådningen skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådningen, ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet ham å oppta kreditten. Utvalget antar at en kombinasjon av skriftlig og muntlig frarådning og slik bekreftelse i tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kreditten, er vel egnet til å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag begrenses til å omfatte tilfeller hvor frarådning gis før inngåelsen av kredittavtale. Forslaget vil dermed omfatte de fleste tilfeller hvor frarådningsplikt inntrer. Den foreslåtte løsning er trolig mindre egnet i tilfeller hvor frarådningsplikten inntrer etter at kredittavtalen er inngått.

Rettsvirkningene av at frarådningsplikten ikke er oppfylt er ifølge finansavtaleloven § 47 at låntakerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig. Bestemmelsen må på dette punkt antas i alle fall i hovedsak å føre til de samme resultater som om det på rettsvirkningssiden bare var foretatt en henvisning til avtaleloven § 36. Etter utvalgets oppfatning vil det ikke være mulig å angi rettsvirkningene av manglende oppfyllelse av frarådningsplikten på en mer adekvat måte enn ved henvisning til adgang til lempning av forbrukerens forpliktelser for så vidt dette finnes rimelig. Hensett til den store variasjonsbredde med hensyn til individuelle omstendigheter som kan gjøre seg gjeldende i den enkelte kredittsak vil det ikke være hensiktsmessig med en mer regelbasert sanksjonsregel. Ved henvisning til et rimelighetsskjønn vil en normalt oppnå den løsning som har de beste grunner for seg i hvert enkelt tilfelle ut fra avveining av objektive og subjektive forhold og omstendigheter.

Det neste spørsmålet er hvilke endringer i bestemmelsen som bør gjøres dersom en, som utvalget anbefaler, utvider virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 ved å la dette omfatte også kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven. Det er her naturlig innledningsvis å foreta en sammenligning av finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a.

Etter utvalgets vurdering tilsvarer kredittkjøpsloven § 9a bestemmelsen i finansvtaleloven § 47, med den tilpasning som følger av at frarådningsplikten etter kredittkjøpsloven gjelder frem til salgstingen er overgitt til forbrukeren, mens frarådningsplikten etter finansavtaleloven gjelder frem til lånet utbetales. I lys av bestemmelsenes respektive virkeområder fremstår denne forskjellen som hensiktsmessig. På ett punkt går kredittkjøpsloven § 9a videre enn finansavtaleloven § 47, ved at frarådningsplikten omfatter både kredittgiveren og selgeren dersom denne opptrer på vegne av kredittgiveren, se kredittkjøpsloven § 9a, tredje punktum. Etter finansavtaleloven § 47 er det bare långiveren som har frarådningsplikt, uavhengig av om det benyttes kredittformidler. Etter utvalgets oppfatning bør en videreføre den løsning som er valgt i kredittkjøpsloven 9a. Denne løsningen må antas å bidra til å sikre at frarådningsplikten oppfylles. Dersom utvalgets forslag om at frarådningen skal gis både skriftlig og muntlig blir gjennomført, er det etter utvalgets oppfatning særlig viktig at lovens frarådningsplikt påhviler både kredittgiveren og kredittformidleren.»

6.4 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder direktivets regler om vurdering av kundens kredittverdighet og forklaringsplikt, støtter Barne- og likestillingsdepartementet utvalgets forslag til gjennomføring av direktivets bestemmelser i norsk rett, og uttaler om dette:

«Utvalget fremmer mange forslag som vil bedre og klargjøre forbrukernes stilling ved inngåelse av kredittavtaler. Blant annet representerer forslagene til § 49 om kredittgivers plikt til å vurdere forbrukers kredittverdighet og § 50 om kredittgivers og kredittformidlers plikt til å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaring noe nytt i norsk rett, og som departementet støtter. De nevnte forslagene legger grunnlag både for forbrukernes forutsetninger for å kunne vurdere kredittilbudene før avtaleinngåelse og for bedre kredittvurdering av lånesøkere.»

Også Kredittilsynet, Landsorganisasjonen i Norge og Forbrukerombudet ser positivt på en lovfesting av kredittgiverens plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, men Forbrukerombudet har enkelte synspunkter på det nærmere innhold i bestemmelsen:

«Jeg ser positivt på en lovfesting av kredittgivers plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Jeg finner imidlertid grunn til å stille spørsmål ved nødvendigheten av å oppstille et vesentlighetsvilkår i § 49 annet ledd. Slik jeg forstår direktivets artikkel 8 regulerer den plikten til å foreta kredittvurdering ved enhver vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp. Det bør etter mitt syn vurderes nærmere hvorvidt direktivet vil være til hinder for at plikten til å foreta kredittvurdering her utvides til å inntre ved enhver forhøyelse av samlet kredittbeløp. Det kan stilles spørsmål ved om en ikke vesentlig forhøyelse av kreditten faller utenfor direktivet og om det derfor er anledning til å utvide plikten til å foreta kredittvurdering til å gjelde også disse tilfellene.

Jeg vil også peke på at frarådningsplikten i § 51 ikke inneholder noen beløpsbegrensing, men relateres til økonomisk evne og andre forhold på forbrukerens side. Dette innebærer at frarådningsplikten kan inntre også ved en beskjeden økning i en forbrukers gjeld, eksempelvis dersom den eksisterende gjeldsbyrden allerede var uhåndterbart høy. For at kredittyter skal kunne vurdere hvorvidt en forhøyelse av kreditt bør frarådes er det en forutsetning at det foretas en kredittvurdering. Jeg finner det derfor uheldig at det inntas et vesentlighetsvilkår i § 49 annet ledd og foreslår at dette strykes. Det må dessuten antas at en kredittvurdering i et slikt etablert kundeforhold vil være lite byrdefullt for en kredittyter som allerede har en rekke tilgjengelige opplysninger om kunden.

Dersom man beholder vilkåret 'vesentlig' vil det være svært viktig at dette i praksis ikke tolkes for strengt. Ofte vil det være ved opptak av ny kreditt på toppen av eksiterende gjeldsforpliktelser at behovet for kredittvurdering og frarådning er størst. Selv om økningen av gjelden hensett til samlet gjeldsbyrde ikke vurderes som stor, relativt sett, kan den være betydelig om smertegrensen var nådd allerede før forhøyelsen. Hensett til reglene om frarådningsplikt må ikke kravene til hva som skal regnes som 'vesentlig' settes for høyt.»

Enkelte høringsinstanser har synspunkter på utvalgets forslag om at kredittgiveren skal ha plikt til å underrette forbrukeren dersom kredittsøknaden avslås etter søk i en database. Datatilsynet uttaler følgende om dette:

«Den foreslåtte finansavtalelovens § 49 pålegger kredittgiver en plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, herunder innhente opplysninger fra relevante databaser. Bestemmelsens punkt (3) pålegger videre kredittgiveren å underrette forbrukeren omgående og vederlagsfritt dersom en kredittsøknad avslås på grunnlag av søk i en database.

Datatilsynet understreker at kravet til saklig behov, jf. personopplysningsforskriftens § 4-3 første ledd, må være oppfylt for å kunne innhente en kredittvurdering. Etter Datatilsynets vurdering vil inngåelse av kredittavtaler som hovedregel tilfredsstille kravet til saklig behov. En referanse til gjeldende bestemmelse i personopplysningsforskriften synes likevel fornuftig.

Kredittgivers plikt til å informere forbruker etter punkt (3) i den foreslåtte bestemmelsen, fremstår som positivt etter tilsynets oppfatning. Mye av denne informasjonen vil også fremgå av gjenpartsbrevet som nevnt over, jf. personopplysningsforskriftens § 4-4. Datatilsynet antar at det også på dette punktet kunne være naturlig å samkjøre de to regelverkene noe bedre.»

Fornyings- og administrasjonsdepartementet slutter seg til Datatilsynets merknader til dette spørsmålet, og uttaler:

«(...) Bestemmelsene i lovforslaget synes å supplere bestemmelsene om informasjonsplikt i personopplysningsloven og konsesjon for behandling av personopplysninger i kredittopplysningsvirksomhet.

Vi er enige med Datatilsynet i at en samkjøring av de to regelsettene vil kunne være en fordel. Det vil for noen kunder kunne virke forvirrende å få ett informasjonsbrev fra en potensiell kredittyter og ett brev fra kredittopplysningsbyrået om tilnærmet samme forhold. Det vil derfor være gunstig om informasjonen innholdsmessig søkes koordinert.»

Gjeldsoffer-Alliansen har følgende merknader til utvalgets forslag til regulering av kredittgiverens plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet:

«Et merkelig forslag, da alle involverte parter er fullstendig klar over at det ikke eksisterer noen relevant og pålitelig database i Norge. Betalingsanmerkninger og ligningsdata kan riktignok undersøkes, men forbrukerens totale gjeldsbyrde finner man lite eller ingen opplysninger om.

Gjennom 18 år som rådgivere har vi bistått mange medlemmer med søknader om gjeldsordning, og i den forbindelse innhenter vi de tre siste års selvangivelser. Det går igjen hos mange at gjelden er tatt opp over flere år, og fremkommer tydelig på deres selvangivelser. Dersom finansieringsselskapene hadde tatt seg bryet med sjekke vedkommendes selvangivelse, ville svaret på lånesøknaden blitt et kontant nei! De vi kan omtale som seriøse banker pleier å kreve kopi av selvangivelse ved lånesøknader. Problemet er de mange finansieringsforetakene med de fristende tilbud: Kr. 100.000 uten sikkerhet, svar på kort tid!

Når en håpløs gjeldstynget person får en gjeldsordning, vil alle kreditorer bli påført tap, også de som har utført et godt bankhåndtverk. Dette kan umulig kalles rettferdig!

Gjeldsoffer-Alliansen har i flere år arbeidet for å få innført et gjeldsregister etter mønster av Sverige. Her kan långivere gå inn og finne hvor mye gjeld Svensson allerede har, og dermed få et godt grunnlag for å behandle en lånesøknad. I Norge har det blitt reist sterke motforestillinger mot dette forslaget. Først ute var naturligvis Datatilsynet og Personvernnemnda, men også utlånssiden har merkelig nok hatt motforestillinger. Et av argumentene var at registeret også ville omfatte et stort flertall som ikke sto i fare for å misligholde sine forpliktelser.

Derfor vil vi fremme et forslag som er adskillig mer treffsikkert:

Finansavtaleloven må sette som vilkår at ved alle lånesøknader over kr. 5.000 (summen bør diskuteres) skal det medfølge en kopi av siste års selvangivelse!

Dersom problemer oppstår i ettertid grunnet for stor gjeldsbyrde, og kreditor ikke kan fremvise kopi av selvangivelsen, bør veien til Bankklagenemnda og sletting av gjelden bli kort!

Gjeldsoffer-Alliansens forslag vil ikke løse alle problemer, men de fleste. Naturligvis vil det ikke stoppe rene svindlere, som bevisst tar opp en stor gjeld i løpet av kort tid. Dette bør imidlertid være sak for politiet. Med vårt forslag vil også argumentet om at uskyldige blir berørt, falle til jorden. Informasjonsutvekslingen vil foregå utelukkende mellom lånsøker og utlåner.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen er skeptiske til forslaget fra noen av utvalgets medlemmer om å lovfeste en egen sanksjonsregel knyttet til brudd på kredittvurderingsplikten, og uttaler om dette:

«Et samlet utvalg foreslår lovfesting av eksisterende praksis med kredittvurdering av kunden. Et mindretall foreslår at forbrukerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig dersom kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Vi kan ikke se at dette er en forpliktelse etter direktivets artikkel 23. Alminnelige avtalerettslige regler ivaretar imidlertid behovet for sanksjon. Til dette kommer at lemping uansett kan vurderes som følge av manglende oppfylling av frarådningsplikten. En slik ugyldighetsregel antas å kunne få en viss betydning i situasjoner som faller utenfor lempingsregelen ved manglende frarådning ved at det vil kunne være tilstrekkelig å konstatere manglende kredittvurdering, uavhengig av om det er av betydning for utfallet av saken. Det antas at en slik bestemmelse vil åpne opp for anførsler av denne karakter fra tredjemenn som avleder sin rett fra kredittkunden, slik som ektefellers utleggstakere, kausjonister og etterstående panthavere. Vi frarår etter dette at det innføres særskilte bestemmelser om lemping i disse tilfellene som innebærer at dagens praksis om kredittvurdering omgjøres til en privatrettslig ugyldighetsregel. Det vises for øvrig til argumentasjonen til medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang i NOU 2009:11 på side 120, som vi slutter oss til.»

Også Kredittilsynet har synspunkter på sanksjoneringen av kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten:

«Det er uenighet i arbeidsgruppen om hvorvidt det bør knyttes en sanksjonsregel om lemping direkte i denne bestemmelsen og til den foreslåtte bestemmelsen om fyllestgjørende forklaringer. Det er enighet i arbeidsgruppen om at brudd på bestemmelsene kan medføre ugyldighet, lemping etc, etter alminnelige avtalerettslige regler, men uenigheten knytter seg til hvorvidt dette positivt bør fremgå av bestemmelsene. Etter Kredittilsynets vurdering bør man unngå uklare regler som kan være med på å skape usikkerhet. Vi ser at det kan være formålstjenlig for etterlevelse av bestemmelsene i finansavtaleloven at det positivt fremgår at brudd på disse kan være sanksjonert med ugyldighet og avtalerevisjon. En slik lovfesting er imidlertid ikke nødvendig å knytte opp til den enkelte bestemmelse, men kan for eksempel fremgå av lovens alminnelige regler i finansavtalelovens kapittel 1, uten at det er nødvendig å konkretisere aktuelle sanksjoner.»

Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet og Forbrukerombudet støtter at det lovfestes privatrettslige sanksjoner i finansavtaleloven knyttet til kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten, og viser særlig til at det ikke kan forventes at forbrukere kjenner til alminnelige avtalerettslige regler.

Når det gjelder kredittgiverens forklaringsplikt, har Forbrukerrådet et innspill knyttet til forhold som faller utenfor direktivets virkeområde. Forbrukerrådet tar til orde for at forklaringsplikten skal gjelde også i kausjonsforhold. Videre foreslår Forbrukerrådet at utvalgets forslag om muntlig fraråding og skriftlig bekreftelse av frarådingen fra kundens side også bør gjelde i kausjonsforhold. Forbrukerrådet uttaler om dette:

«a. Behovet for muntlig informasjon i kausjonistforhold.

Finansavtaleloven § 59 påbyr kredittyter å gi nødvendig skriftlig informasjon til kausjonisten bl.a. om den aktuelle risiko knyttet til avtalen før den inngås. Denne informasjonen anses som så viktig at brudd på denne plikten kan medføre at kausjonsansvaret bortfaller, jf. ovenfor. Erfaringer fra Bankklagenemnda viser at i tilfeller der kausjonist og låntaker vurderes å ha nær kontakt, for eksempel der de er i nær slekt, er ofte praksis slik at det er låntaker som sørger for å innhente kausjonistens signatur og som samtidig er den som gir informasjon videre til kausjonisten. Dette kan være en praktisk løsning, men innebærer samtidig at kausjonisten ikke er sikret tilstrekkelig og objektiv informasjon om risiko. Låntakers og kausjonistens interesser kan i disse tilfellene være ulike, og det ville derfor vært best om nødvendig informasjon ble gitt direkte mellom kredittyter og kausjonist. Etter Forbrukerrådets syn bør det av denne grunn også lovfestes en egen regel om forklaringsplikt overfor kausjonisten tilsvarende forslaget til forklaringsplikt i låneforhold. Alternativt eller i tillegg foreslås inntatt som nytt siste avsnitt i gjeldende Finansavtalelov § 59 at informasjonen iht. bestemmelsen også må gis muntlig.

Lovforslag. Forklaringsplikt i kausjonsforhold.

Forbrukerrådet foreslår på denne bakgrunn at det lovfestes at kredittyter har en selvstendig forklaringsplikt i forhold til kausjonisten tilsvarende forslaget til utk. § 50 i låneforhold.

Det bør åpnes opp for lempning av kausjonsanvaret 'for så vidt dette finnes rimelig' ved brudd på bestemmelsen, jf. det som foreslått av 4 av utvalgets medlemmer i tilsvarende regel om forklaringsplikt i forhold til låntaker, jf. utk. § 50 annet ledd.

Eventuelt bør det i tillegg vurderes inntatt som et nytt siste ledd i gjeldende Finansavtalelov § 59 at informasjonen 'så vidt mulig' også skal gis muntlig.

b. Behovet for muntlig frarådning i kausjonistforhold.

Forslaget om muntlig frarådning vil være minst like aktuelt i kausjonsforhold som i låneforhold. Kredittyters forbindelse med kausjonisten vil ofte være mer fjern enn forholdet til kredittaker, da det jo som regel er kredittaker som kjenner til og skaffer til veie kausjonist. Finansavtaleloven § 60 påbyr kredittyter å gi skriftlig frarådning til kausjonisten både på grunnlag av forhold på låntakers og på kausjonistens hånd. Erfaring fra Bankklagenemnda viser som nevnt at kausjonister ofte ikke forstår rekkevidden av hva de påtar seg. Nært slektskap kan dessuten lett bidra til ekstra press for å stille opp. Dette gjelder for eksempel der foreldre stiller kausjon for barn og eller svigerbarns gjeld. Selv om foreldrene i slike tilfeller har ønsket å hjelpe og vet at det innebærer en viss risiko,- viser det seg at de i mange tilfeller likevel ikke har innsett rekkevidden av ansvaret dersom det skulle gå galt økonomisk. De innser ikke ved inngåelsen av kausjonsavtalen at de kan risikere bokstavelig talt å bli sittende på bar bakke. En muntlig fraråding direkte mellom kredittyter og kausjonisten i disse tilfellene, vil kunne gi informasjon som gjør at kausjonisten tenker seg om og kanskje unngår uoverveide og katastrofale handlinger.

Lovforslag:

Forbrukerrådet foreslår derfor inntatt som et tillegg i gjeldende Finansavtalelov § 60 at frarådningen 'så vidt mulig' også skal gis muntlig, samt at kausjonisten ved signatur skal bekrefte at han er frarådet å stille som kausjonist. (Jf. tilsvarende i utk. § 51 (1) i forhold til låntaker).

Hvilken konsekvens forsømmelse av muntlig frarådning skal ha, vil måtte vurderes nærmere. Den mest praktiske sanksjonen her vil trolig være adgangen til å lempe kausjonsansvaret iht. Finansavtaleloven § 60 (1), dvs. ikke innebærer at avtalen bortfaller som ugyldig, jf. Finansavtaleloven § 61.»

Forbrukerrådet uttaler seg for øvrig slik om utvalgets forslag til endringer i de norske bestemmelsene om frarådingsplikt i kredittforhold:

«Forbrukerrådet er enig med utvalget i en videreføring av gjeldende kredittkjøpslov § 9a som foreslått i utk. § 51. Særlig ser vi positivt på forslaget om å gjøre frarådningsplikten mer effektiv ved å kreve både skriftlig og muntlig frarådning før inngåelse av kredittavtalen. Dette vil kunne bidra til at kunden forstår alvoret på en bedre måte enn før. Frarådning gis i dag ofte i form av standardiserte klausuler, som lett kan bli så generelle at alvoret ikke fremgår tydelig nok. Det bør kanskje derfor også vurderes å sette krav til frårådningens innhold, dvs. fastsette særskilte klarhetskrav til frarådingen. Men det er uansett grunn til å tro at det i en muntlig samtale vil kunne gis bedre og mer utfyllende informasjon enn i en skriftlig frarådning. Kravet om at det skal gis muntlig frarådning 'så vidt mulig', jf. utk. § 51, må antas å innebære at muntlig frarådning er hovedregelen, og at det kun i særskilte og godt begrunnede tilfeller kan avvikes fra dette.»

Nærings- og handelsdepartementet støtter på sin side ikke forslaget om å utvide frarådingsplikten slik at eventuell fraråding også skal gis muntlig, og uttaler følgende om dette:

«Etter vårt syn vil det være tilstrekkelig at forbrukeren bekrefter at kredittgiveren skriftlig har frarådet vedkommende å oppta kreditten. Som utvalget peker på innebærer muntlig fraråding at forbrukeren ofte vil måtte innkalles til en ekstra samtale. Dette vil etter vårt syn vil medføre unødige og uforholdsmessige ekstrakostnader.»

6.5 Departementets vurdering

6.5.1 Vurdering av kundens kredittverdighet

Departementet slutter seg, med enkelte mindre justeringer, til utvalgets forslag til gjennomføring av direktivet artikkel 8 om vurdering av forbrukerens kredittverdighet og artikkel 9 om databaser, jf. departementets lovforslag § 46 b. Forslaget har fått bred tilslutning i høringen. Når det gjelder bestemmelsen om ikke-diskriminerende tilgang til databaser i direktivet artikkel 9 nr. 1 annet punktum, tas det sikte på å gjennomføre denne i forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger (personopplysningsforskriften) § 4-3 i samsvar med utvalgets forslag, jf. NOU 2009: 11 side 60.

I høringen har Forbrukerombudet uttrykt skepsis til at det oppstilles et krav om en «vesentlig» forhøyelse av det samlede kredittbeløpet for at kredittvurderingsplikten skal inntre i tilfeller av forhøyelse av et allerede innvilget kredittbeløp, jf. § 46 b annet ledd. Departementet kan for sin del ikke se at direktivet gir rom for en annen løsning på dette punktet. Direktivet benytter selv kvalifikasjonen «vesentlig» i ordlyden, og har dermed etter departementets syn tatt stilling til i hvilke tilfeller kredittvurderingsplikten skal inntre. Man kan dermed ikke oppstille en plikt til kredittvurdering utenfor disse tilfellene på områder som direktivet omfatter - noe som ville innebære en uthuling av direktivets avgrensning. Hva som nærmere ligger i vesentlighetskriteriet, vil bero på fremtidig rettspraksis fra EF-domstolen. Etter departementets syn tilsier imidlertid hensynene bak forbrukerkredittdirektivet en streng forståelse av vesentlighetskriteriet til vern for forbrukerne. For ordens skyld tilføyer departementet at det for direktivets regler om kredittvurderingsplikt er uten betydning hvilket innhold de særnorske reglene om frarådingsplikt måtte ha.

For å foreta en tilstrekkelig kredittvurdering legger direktivet opp til bruk av «relevante databaser» for å innhente opplysninger av betydning for kredittsøknaden. Departementet slutter seg til utvalgets syn på hva som er en relevant database i direktivets forstand, jf. utredningen side 59, hvor det heter at dette er «databaser som med eller uten vederlagsplikt er tilgjengelige for kredittgivere som søker å innhente opplysninger om forbrukerens økonomiske evne, herunder betalingsanmerkninger, for eksempel kredittopplysningsbyråers registre over ligningsopplysninger og betalingsanmerkninger». Departementet er dermed også enig med utvalget i at plikten til å foreta undersøkelser i relevante databaser bygger på en forutsetning om at slike finnes.

Enkelte høringsinstanser har kommentert utvalgets forslag til gjennomføring av bestemmelsen i direktivet artikkel 9 nr. 2 om at avslag på en kredittsøknad på grunnlag av informasjonssøk i en database medfører en plikt for kredittgiveren til å underrette forbrukeren om søket og databasen. Både Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Datatilsynet peker på sammenhengen mellom det norske personopplysningsregelverket og gjennomføringsbestemmelsene i finansavtaleloven. Etter departementets syn er det i godt samsvar med alminnelig lovgivningsteknikk at ulike typer regelverk supplerer og utfyller hverandre. Det synes derfor ikke å være behov for, og heller ikke hensiktsmessig, med en henvisningsbestemmelse fra finansavtaleloven til personopplysningsregelverket. At regelverket om personopplysninger kommer supplerende til anvendelse, fremstår etter departementets syn som klart. Departementet viser i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) Om lov om endringer i lov om kredittkjøp m.m. (frarådingsplikt) side 40-41 hvor forholdet mellom finansavtaleloven, kredittkjøpsloven og personopplysningsregelverket er vurdert. Departementet kan ikke se at det er grunn til en annen vurdering i denne sammenheng. Når det gjelder synspunktet om at en kunde etter omstendighetene kan risikere å motta to brev om kredittopplysninger, ett fra kredittyteren hvor det informeres om resultatet av informasjonssøket i en database, og ett fra kredittopplysningsbyrået som følge av krav i personopplysningsregelverket, kan departementet vanskelig se at dette vil utgjøre et nevneverdig problem. Til dette kommer at vilkårene for når det skal gis opplysninger til en person etter de to regelverkene, er noe forskjellige, og pålegget om å gi opplysninger har et noe forskjellig siktemål. På denne bakgrunn synes det ikke hensiktsmessig med noen samordning av regelverket på dette punktet. En annen sak er at det i praksis kan være aktuelt at kredittopplysningsbyråer og kredittytere samordner sine svarbrev på best mulig måte.

Gjeldsoffer-Alliansen har i høringen tatt til orde for at det ved søknad om kreditt over et visst beløp skal medfølge kopi av siste års selvangivelse.

Departementet viser til at det i praksis ofte innhentes ligningsopplysninger ved kredittvurdering av en kredittsøker, jf. Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) side 21-22. Departementet peker videre på at det i direktivets artikkel 8 om kredittvurdering, som nå foreslås gjennomført i finansavtaleloven, nettopp ligger en forpliktelse til å vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av tilstrekkelig informasjon. Departementet legger til grunn at slik informasjon etter omstendighetene vil kunne være ligningsopplysninger. Direktivet legger imidlertid opp til en totalvurdering av hvilke opplysninger som i det konkrete tilfellet fremstår som tilstrekkelige. I denne sammenheng vil det være av interesse hvilken betydning de aktuelle opplysningene kan antas å ha for kredittvurderingen, jf. NOU 2009: 11 side 58. Dette vil blant annet måtte bero på arten og omfanget av kreditten. Siden direktivet legger opp til en konkret vurdering, åpner direktivet etter departementets syn ikke for konkrete pålegg i nasjonal rett om at ligningsopplysninger i nærmere angitte tilfeller alltid skal inngå i kredittvurderingen. En annen sak er at det er naturlig å forstå direktivet artikkel 9, og den norske gjennomføringsbestemmelsen, slik at det ofte vil være nødvendig å søke å innhente ligningsopplysninger for at kredittgiveren skal kunne sies å ha tilstrekkelig informasjon som grunnlag for sin kredittvurdering. Når det gjelder ligningsopplysninger som grunnlag for en kredittvurdering, kan det likevel tilføyes at slike opplysninger ikke i alle tilfeller vil gi et dekkende og korrekt bilde av kundens gjeldssituasjon.

6.5.2 Forklaringsplikt

Departementet viser til at direktivet artikkel 5 nr. 6 inneholder regler om forklaringsplikt som må gjennomføres i norsk rett. Forklaringsplikten tar sikte på å gi forbrukeren grunnlag for å vurdere hvilken kredittavtale som er best egnet for ham eller henne på bakgrunn av vedkommendes behov og finansielle situasjon, jf. direktivets fortale punkt 27. Departementet følger etter dette opp utvalgets realitetsforslag til en ny bestemmelse om forklaringsplikt i finansavtaleloven, jf. utvalgets forslag til ny § 50 og departementets forslag til ny § 46 c.

Det følger av direktivet artikkel 5 nr. 6 siste setning at medlemsstatene «kan tilpasse hvordan og i hvilket omfang slik bistand skal gis». Når det gjelder det nærmere innholdet i forklaringsplikten, slutter departementet seg til utvalgets syn under punkt 5.4.4 side 61 i utredningen om at «det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon».

Det er noe uklart for departementet om utvalget har ment at forklaringen skal gis muntlig eller skriftlig. Direktivet synes etter sin ordlyd å overlate til medlemsstatene å ta stilling til dette, jf. artikkel 5 nr. 6 siste setning. Departementet antar at også formen for forklaringene i det enkelte tilfellet bør tilpasses fra kredittgiverens side i lys av den konkrete kredittavtalen og de konkrete forhold knyttet til den enkelte forbruker.

Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten også skal gjelde for kredittformidlere. Departementet er enig i dette, jf. at dette også følger direkte av ordlyden i artikkel 5 nr. 6. Departementet er videre enig med utvalget i at rettstekniske hensyn taler mot noen nærmere differensiering i loven med hensyn til hvem som er ansvarlig for å oppfylle forklaringsplikten i det enkelte tilfellet, jf. utredningen punkt 5.4.4 side 61.

Forbrukerrådet har i høringen reist spørsmål om det også bør innføres en forklaringsplikt i kausjonsforhold. Rådet uttaler at kommunikasjonen mellom kausjonister og långivere i praksis ofte ikke foregår direkte mellom dem, men via en mindre objektiv låntaker, og foreslår i lys av dette at det lovfestes en egen regel om forklaringsplikt overfor kausjonisten tilsvarende forslaget til forklaringsplikt i låneforhold.

Departementet bemerker innledningsvis at direktivet ikke er til hinder for en slik regulering, siden kausjonsavtaler ikke er omfattet av direktivet.

Departementet viser imidlertid til at finansavtaleloven § 59 allerede pålegger långiveren en plikt til å gi relevante opplysninger til en kausjonist før kausjonsavtalen inngås. Etter departementets syn legger særlig § 59 nr. 1 bokstav a, b og h vidtrekkende forpliktelser på långiveren til å opplyse om relevante forhold. I tillegg til dette gjelder det også i kausjonsforhold en regel om frarådingsplikt, jf. finansavtaleloven § 60. Samlet sett gir dette etter departementets syn en betryggende regulering av kausjonsavtalene. Til dette kommer at den forklaringsplikten overfor en låntaker som direktivet oppstiller, er av en annen art enn hva en forklaringsplikt i kausjonsforhold ville være. Direktivet artikkel 5 nr. 6 knytter forklaringsplikten til om kredittavtalen er tilpasset forbrukerens behov og finansielle situasjon. For kausjonsavtalene er imidlertid det sentrale den mulige betydningen kausjonsavtalen vil kunne ha for kausjonistens økonomiske situasjon. En bestemmelse om forklaringsplikt ville derfor uansett måtte utformes på en annen måte i kausjonstilfellene, og ville da etter departementets syn ikke tilføre noe særlig nytt, når det gjelder innholdet i opplysningene som skal gis til forbrukeren, utover den gjeldende §§ 59 og 60 i finansavtaleloven. Departementet understreker for øvrig at det etter de gjeldende reglene er institusjonen som er pålagt ansvaret for at kausjonisten får de opplysningene loven krever. Departementet går etter dette ikke i proposisjonen her inn for at det tas inn en forklaringsplikt i finansavtaleloven knyttet til kausjonstilfellene, og viser for øvrig til at et slikt forslag uansett ikke har vært på høring.

6.5.3 Sanksjoner ved brudd på kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten

En del av utvalget, medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår at forbrukerens forpliktelse skal kunne lempes dersom kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet eller kredittgiveren/kredittformidleren ikke har oppfylt sin plikt til å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer, jf. punkt 5.4.3 og 5.4.4 side 60-61 i utredningen jf. punkt 5.13 om sanksjoner. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang frarår at det innføres særskilte bestemmelser om adgang til lemping av forbrukerens forpliktelser i slike tilfeller, og viser til at eventuelle pliktbrudd vil kunne aktualisere avtalerettslige regler om ugyldighet og avtalerevisjon, jf. nærmere utredningen punkt 5.13.4 og punkt 15.4 i proposisjonen om sanksjoner.

Departementet viser til sin generelle drøftelse av sanksjoner i kapittel 15 i proposisjonen, hvor det fremgår at departementet deler synspunktene til den delen av utvalget som ikke tilrår at det lovfestes særskilte sanksjonsregler ved overtredelse av kredittvurderingsplikten og forklaringsplikten. Dette betyr imidlertid ikke at man etter norsk rett ikke har anledning til å sanksjonere pliktbrudd i slike tilfeller. Departementet mener det er klart at alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36, imøtekommer behovet for sanksjon ved kredittgivers overtredelse av disse pliktene. Departementet peker videre på at det, i forhold til kredittverdighet, i tillegg er lovfestet lempingsregler knyttet til frarådingsplikten, som allerede i seg selv i det vesentlige dekker behovet for lemping i disse tilfellene. En ytterligere lovfesting av samme type regler på enkeltområder vil bidra til å undergrave systemet med og kunnskapen om generelle lempingsregler, og departementet går ikke inn for dette.

6.5.4 Videreføring av de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt mv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre de gjeldende bestemmelsene om frarådingsplikt i en ny, samlet bestemmelse i finansavtaleloven som dekker frarådingsplikten etter de gjeldende bestemmelsene i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9 a, jf. utvalget punkt 5.4.5 og forslag til ny § 51 i finansavtaleloven og departementets forslag til endringer i finansavtaleloven § 47.

Utvalget har i samsvar med mandatet vurdert om det er grunn til å foreslå endringer i selve frarådingsplikten, men har kommet til at det ikke er grunn til dette. Heller ingen høringsinstanser har tatt til orde for dette, og departementet finner ikke grunn til å foreslå slike endringer.

Utvalget foreslår imidlertid en justering av formkravene i bestemmelsen om frarådingsplikt med sikte på å gjøre den enda mer effektiv. Utvalget foreslår at bestemmelsen om frarådingsplikt endres slik at frarådingen skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådingen, ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet vedkommende fra å oppta kreditten, jf. utredningen punkt 5.4.5 side 64. Sammenlignet med gjeldende rett er det nye at frarådingen også skal skje muntlig, og at forbrukeren skal bekrefte frarådingen skriftlig. Departementet er enig med utvalget i at en kombinasjon av skriftlig og muntlig fraråding, samt bekreftelse av frarådingen, er egnet til å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag er begrenset til å omfatte tilfeller hvor fraråding gis før inngåelse av en kredittavtale. Departementet er enig i dette, og slutter seg til utvalgets synspunkter om at muntlig fraråding er mindre egnet i tilfeller hvor frarådingsplikten inntrer etter at kredittavtalen er inngått. Det synes å være bred oppslutning om utvalgets forslag i høringen. Nærings- og handelsdepartementet går som eneste høringsinstans mot at en eventuell fraråding også skal gis muntlig, og gir uttrykk for at en skriftlig fraråding må være tilstrekkelig i lys av at en muntlig fraråding vil medføre unødige og uforholdsmessige ekstrakostnader. Departementet ser at kostnadssiden er et hensyn i vurderingen, men kan ikke se at dette hensynet taler avgjørende mot å justere regelen om fraråding slik utvalget foreslår. Dersom forholdene ligger slik an at frarådingsplikten inntrer, er det etter departementets syn viktig at forbrukeren får en best mulig forståelse av alvoret i situasjonen. Frarådingsplikten vil gjennomgående inntre i et relativt begrenset antall tilfeller. Videre vil frarådingen i seg selv bidra til å redusere antall mislighold, og dermed også redusere mulig tap for kredittgiverne, jf. utredningen punkt 7.2 side 142. Dersom forbrukeren som følge av kredittopptaket får betalingsproblemer, kan det påføre samfunnet kostnader knyttet til økonomiske rådgivning, gjeldsordninger og økonomiske støttetiltak. At frarådingsplikten søkes gjort mest mulig effektiv, er derfor viktig i et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv.

Forbrukerrådet har i høringen tatt til orde for å innføre en tilsvarende bestemmelse om muntlig fraråding og bekreftelse av frarådingen i kausjonstilfellene. Departementet slutter seg til dette forslaget og viser til at det allerede etter gjeldende rett gjelder en frarådingsplikt også i kausjonsforhold, jf. finansavtaleloven § 60. Når frarådingsplikten i kredittforholdet justeres slik at frarådingen om mulig også skal gis muntlig mv., er det etter departementets syn naturlig å foreta en tilsvarende justering av bestemmelsen om frarådingsplikt i kausjonsforhold, jf. departementets forslag til endring av finansavtaleloven § 60.