5 Gjennomføring av direktivets regler om opplysningsplikt ved markedsføring og før avtaleinngåelse

5.1 Opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtale

5.1.1 Gjeldende rett

Utvalget uttaler følgende om gjeldende rett vedrørende markedsføring av kreditt, jf. utredningen punkt 5.2.2 side 50-51:

«Lovregler som eksplisitt regulerer markedsføring av kreditt, finner man i dag i kredittkjøpsloven § 6, låneforskriften § 5 og finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd.

Kredittkjøpsloven § 6 lyder slik:

'Når det som ledd i næringsvirksomhet markedsføres kreditt som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvis det er den eneste hensiktsmessige fremgangsmåten, skal den effektive renten angis ved bruk av minst ett representativt eksempel. Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.'

Et vilkår for anvendelse av bestemmelsen er at det 'markedsføres kreditt'. Reklamen må vedrøre kredittmuligheter. Utvalget antar at dette i utgangspunktet medfører en avgrensning mot markedsføring av firma og domenenavn, men at det her kan oppstå til dels vanskelige grensedragningsspørsmål, jf. fremstillingen ovenfor i punkt 5.2.1. Bestemmelsen gjelder dessuten bare for markedsføring som ledd i næringsvirksomhet som retter seg mot forbrukerkjøpere.

Hvis disse vilkårene er oppfylt, 'skal det... opplyses om den effektive renten etter §§ 4 eller 5'. Av dette følger at loven ikke tillater nøytral markedsføring av kredittilbud. At det skal opplyses om den effektive rente etter §§ 4 'eller' 5, tydeliggjør at plikten gjelder markedsføring av kredittkjøp og kontokreditt. Når det gjelder markedsføring av kontokreditt, blir kredittkjøpsloven § 6 supplert av § 8 i forskrift til kredittkjøpsloven: I slik markedsføring skal det opplyses om 'den effektive renten for minst tre kredittbeløp, kr 1.000,-, kr 10.000,- og kr 20.000,-, dog ikke høyere enn den tilbudte kredittgrense'. Sett i forhold til lovens § 6 annet punktum, kan forskriften tas til inntekt for at angivelse av representative eksempler er 'eneste hensiktsmessige fremgangsmåte' når det er tale om markedsføring av kontokreditt.

Hvis tilbudet om kreditt gjelder en bestemt vare, 'skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses', jf. kredittkjøpsloven § 6 siste punktum.

Låneforskriften § 5 om markedsføring av låneavtaler er ikke avgrenset til å gjelde markedsføring rettet mot forbrukere; forskriften gjelder uavhengig av om lånekunden er forbruker, jf. forskriftens § 1 smh. § 2, og § 5 gjelder 'enhver form for markedsføring (annonser o.l.) av lånetilbud'.

Ved markedsføring av lånetilbud 'skal det oppgis effektiv rente med angivelse av lånebeløp og låneprofil som ligger til grunn for beregningen, samt eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr', jf. forskriftens § 5 første punktum. Hvis det gis opplysninger om andre lånekostnader, f.eks. nominell rente og betalingsgebyr, 'skal opplysningene om effektiv rente fremstilles slik at de fremgår minst like tydelig som opplysningene om andre lånekostnader', jf. forskriftens § 5 annet punktum. Utvalget antar at denne bestemmelsen er ment å sikre mot at opplysninger om effektiv rente, som er av sentral betydning for kunden, blir 'gjemt bort' blant opplysninger om andre lånekostnader som er av mindre sentral betydning for kunden.

Låneforskriften § 5 stiller opp relativt detaljerte krav til markedsføringen. Utvalget antar at 'låneprofil' i første rekke viser til lånets løpetid og lånetype, herunder om det er tale om rammekreditt eller nedbetalingslån, og, dersom det er nedbetalingslån, om det er annuitets- eller serielån. Videre skal det i markedsføringen opplyses om eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd bestemmer at når det opplyses om 'kredittvilkår' i brosjyrer, annonser eller annen markedsføring av lånetilbud, skal det 'også' opplyses om den effektive rente. En slik bestemmelse må, for å være i samsvar med direktivet, kombineres med en forpliktelse til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3 dersom det i markedsføringen blir opplyst om andre kredittkostnader enn effektiv rente.»

5.1.2 Direktivet

Direktivet artikkel 4 regulerer hvilke opplysninger som skal inngå i reklame vedrørende kredittavtaler. Under punkt 5.2.1 side 48-49 i utredningen gjør et samlet utvalg innledningsvis rede for innholdet i direktivet artikkel 4 i dansk språkversjon:

«Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 inneholder regler om markedsføring av kredittavtaler. Formålet med bestemmelsen er å sette forbrukeren i stand til å sammenligne forskjellige kredittilbud, jf. fortalens punkt 18.

Bestemmelsen skisserer et system hvor det i markedsføring av kredittavtaler etter omstendighetene må gis et sett av opplysninger, benevnt 'standardoplysninger'. Plikten til å gi standardopplysninger er imidlertid ikke ubetinget, og på dette punktet åpner direktivet for en viss nasjonal valgfrihet.

Artikkel 4 nr. 1 første avsnitt lyder slik:

'Enhver reklame for kreditaftaler, der angiver en rentesats eller talstørrelser vedrørende omkostningerne i forbindelse med forbrugerkreditten, skal indeholde standardoplysninger i overensstemmelse med denne artikel.'

Artikkel 4 nr. 2 og 3 angir hva som menes med 'standardoplysninger'. I korte trekk er det tale om opplysninger om

• nominell rente,

• kredittkostnader,

• samlet kredittbeløp,

• effektiv rente,

• kredittavtalens løpetid,

• eventuelt kontantprisen for en vare eller tjenesteytelse og størrelsen på eventuell kontantinnsats,

• samlet beløp som skal betales av forbrukeren og størrelsen på enkeltbetalinger, og

• eventuell forpliktelse for forbrukeren til å inngå avtale om aksessorisk tjenesteytelse.

For at det skal foreligge en plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3, må det for det første være tale om 'reklame for kreditaftaler'. Dette omfatter, i alle fall i utgangspunktet, ikke markedsføring av f.eks. et finansieringsselskaps firma eller domenenavn. Utvalget antar imidlertid at særlig markedsføring av domenenavn kan ha sterke likhetstrekk med og fremstå som markedsføring av kredittavtaler. Det kan f.eks. dreie seg om markedsføring av www.boliglan.no. Markedsføring av et slikt og lignende domenenavn vil i praksis som regel være såkalt nøytral markedsføring, se straks nedenfor.

For at det skal foreligge plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger må det videre være tale om markedsføring som 'angiver en rentesats eller talstørrelser vedrørende omkostningerne i forbindelse med forbrugerkreditten'. Det er altså ikke plikt etter artikkel 4 nr. 1 til å gi standardopplysninger i tilfeller der en reklame for kredittavtaler ikke angir noen rentesats eller tallstørrelser vedrørende kostnadene knyttet til kreditten. Bestemmelsen er således ikke til hinder for såkalt nøytral markedsføring av kreditt, f.eks. reklame som lyder slik: 'Vestlandsbanken gir boliglån.' Fortalens punkt 18 underbygger en slik fortolkning; her heter det at medlemsstatene i utgangspunktet står fritt til å fastsette krav til opplysninger i relasjon til 'reklame, der ikke indeholder oplysninger om omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten'.

Etter dette fremgår at det ved markedsføring av kredittavtaler som opplyser om kredittkostnader, foreligger plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger i reklamen.

Artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner imidlertid for unntak herfra. Forpliktelsen etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger gjelder etter artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt ikke

'hvor den nationale lovgivning kræver angivelse af de årlige omkostninger i procent ved reklame for kreditaftaler, der ikke angiver en rentesats eller nogen talstørrelser vedrørende omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten, jf. første afsnit.'

Formuleringen 'de årlige omkostninger i procent' (ÅOP) er definert i artikkel 3 bokstav i), og kan forstås som en henvisning til effektiv rente. Direktivet skiller mellom ÅOP og 'debitorrente'; det siste blir definert i artikkel 3 bokstav j) som 'den rentesats udtrykt i en fast eller variabel procentsats, der anvendes på årsbasis på de udnyttede kreditmuligheder'. Dette kan betegnes nominell rente. Det er nærliggende å legge til grunn at formuleringen 'rentesats' i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt, er en henvisning til nominell rente ('debitorrente').»

I den nærmere tolkingen av direktivet artikkel 4 har utvalget delt seg i to like store fraksjoner. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang legger til grunn følgende:

«Ordlyden i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt kan, under henvisning til ovennevnte fortolkning av 'de årlige omkostninger i procent' og 'rentesats', sies å vise til tilfeller hvor nasjonal lovgivning krever angivelse av effektiv rente, og det i den konkrete markedsføringen ikke angis nominell rente eller andre kredittkostnader. Plikten i henhold til artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger, kommer derfor bare til anvendelse dersom det i markedsføring av kredittavtaler gis opplysninger om effektiv rente og nominell rente eller andre kredittkostnader.

Formålet med bestemmelsen underbygger en slik fortolkning, som innebærer at det blir etablert to standardløsninger: enten blir det gitt opplysning om effektiv rente uten ytterligere opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, eller det blir gitt standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. Standardløsninger legger til rette for at forbrukeren skal kunne sammenligne ulike kredittilbud, og dess færre standardløsninger, dess lettere vil det være å foreta slike sammenligninger.

På bakgrunn av dette kan innholdet av artikkel 4 nr. 1 uttrykkes slik: Artikkel 4 nr. 1 første avsnitt skisserer to former for markedsføring av kredittavtaler. Det samme gjør artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt. De to løsningene som blir skissert i artikkel 4 nr. 1 første avsnitt er

1. nøytral markedsføring og

2. krav om at markedsføringen inneholder standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Hovedpoenget er at markedsføring som ikke er nøytral, skal inneholde standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

De to løsningene som blir skissert i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt er

1. krav om at det i markedsføringen blir opplyst om effektiv rente, og

2. krav om at markedsføringen inneholder standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Hovedpoenget er at nasjonale myndigheter kan velge å statuere plikt til å opplyse effektiv rente, men at det uansett må gis standardopplysninger dersom det i markedsføring i tillegg blir gitt opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader.

Adgang til nøytral markedsføring er uforenlig med plikt til å gi opplysning om effektiv rente. Følgelig må nasjonale myndigheter velge mellom løsningene som skisseres i de innskutte punktene over.»

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland har et annet syn på den nærmere tolkingen av direktivet artikkel 4, og uttaler følgende om dette under punkt 5.2.1 side 50 i utredningen:

« Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner for nasjonal frihet til å regulere opplysningsplikten når det kreves angivelse av effektiv rente ved enhver markedsføring av kreditt. Nærmere bestemt gjør disse medlemmene gjeldende følgende fortolkning:

Artikkel 4 nr.1 annet avsnitt lyder som følger:

'Denne forpligtelse gælder ikke, hvor den nationale lovgivning kræver angivelse af de årlige omkostninger i procent ved reklame for kreditaftaler, der ikke angiver en rentesats eller nogen talstørrelser vedrørende omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten, jf. første afsnit.'

Vilkåret 'der ikke angiver' blir av utvalgets flertall tolket slik at unntaket ikke gjelder hvor det i markedsføringen også gis opplysninger om andre omkostninger, eksempelvis etableringsgebyr. Direktivets ordlyd må her imidlertid forstås slik at ordene 'der ikke angiver' peker tilbake på ordene 'reklame for kreditaftaler'. Det innebærer at direktivet gjør unntak fra direktivets bestemmelser der nasjonal lovgivning krever angivelse av effektiv rente ved reklame for kredittavtaler som ikke angir rentesats eller noen tallstørrelser vedrørende omkostninger.

Det siktes her altså til lovgivning som stiller krav til angivelse av effektiv rente også i tilfeller der det ikke er angitt andre kredittkostnader. Med andre ord ville vilkåret ikke vært oppfylt slik opplysningspliktreglene i Norge var før regelendringen i 2007. Da var plikten til å opplyse om effektiv rente i markedsføringen nettopp betinget av at det ble gitt opplysninger om andre kredittkostnader. Slik reglene er i Norge i dag plikter man å opplyse om effektiv rente enten man opplyser om andre kredittkostnader eller ikke.

Det er nettopp denne typen vidtgående opplysningsplikt, slik vi har i Norge i dag, som er bakgrunnen for unntaket slik det er formulert i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt. Vilkåret kan ikke forstås dit hen at plikten til å opplyse om låneprofil og etableringsgebyr fører til at vilkåret ikke er oppfylt. Å tolke direktivet slik vil verken være i samsvar med ordlyden eller de hensynene som ligger bak direktivets bestemmelser om opplysningsplikt. Hensikten er å sikre at forbrukerne får relevant informasjon allerede på markedsføringstidspunktet. Slik reglen etter artikkel 4 nr. 1 første ledd er utformet sikres dette i noen grad. Informasjonsplikten etter direktivet er her ikke veldig forskjellig fra informasjonsplikten som fulgte av låneforskriften/kredittkjøploven før endringene i 2007. Ett av hensynene bak nevnte endringer var at man ønsket å hindre såkalt 'nøytral markedsføring', det vil si markedsføring av kreditt der det ikke opplyses om kostnader overhodet. Direktivet åpner for at land med en slik skjerpet opplysningsplikt skal kunne beholde denne.

Når man i Norge har plikt til å opplyse om effektiv rente ved markedsføring av lån og kreditt også når det ikke også gis andre opplysninger om kredittkostnader, kommer ikke reglene i artikkel 4 til anvendelse. Vi står dermed fritt til å beholde dagens regulering av opplysningsplikt i markedsføringen.»

Departementet vil gjøre rede for sitt syn på tolkingen av direktivet artikkel 4 under departementets vurdering i punkt 5.1.5 nedenfor.

5.1.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å gjennomføre direktivet artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3. Utvalget er imidlertid delt i synet på hvordan bestemmelsen som skal gjennomføre direktivet i norsk rett, skal utformes, jf. de to alternative utformingene av finansavtaleloven § 47 i utvalgets lovforslag og den nærmere omtalen av de ulike fraksjonenes synspunkter nedenfor.

Et samlet utvalg går imidlertid inn for en videreføring av det utvalget omtaler som gjeldende retts forbud mot såkalt nøytral markedsføring av kreditt. I dette ligger det at utvalget foreslår å utnytte den nasjonale valgfriheten etter artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt sammenholdt med første avsnitt. Utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett innebærer at det ved enhver form for markedsføring av kredittavtaler alltid skal opplyses om effektiv rente. Medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang begrunner dette under punkt 5.2.3 side 51 i utredningen:

«Utvalgets øvrige medlemmer - medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang - peker på at kredittkjøpslovens forbud mot nøytral markedsføring kom inn i loven ved lov 15. juni 2007 nr. 36, og at disse medlemmene ikke har funnet grunn til å foreslå forbudet opphevet. I denne sammenheng legger disse medlemmene til grunn at kredittkundenes behov for å få opplyst i alle fall effektiv rente veier tyngre enn finansnæringens eventuelle behov for adgang til markedsføring uten å opplyse om effektiv rente. Disse medlemmene peker i den anledning på at det i alminnelighet neppe er særlig byrdefullt for kredittgiveren å opplyse om effektiv rente i markedsføring.»

Medlemmene Haraldsen og L'Abée-Lund har på samme sted i utredningen følgende særmerknad vedrørende nøytral markedsføring av kredittavtaler:

«Disse medlemmene mener prinsipalt at kredittgivere burde ha anledning til nøytral markedsføring av kredittilbud. I mange medier vil dette være mest hensiktsmessig, f.eks. bannerannonser på eiendomssider på internett: 'Boliglånet ordner du i A Bank!' Etter disse medlemmenes skjønn kan dette vanskelig sies å være utilstrekkelig veiledning overfor forbrukere, på dette stadiet. Disse medlemmene er følgelig kritiske til lov- og forskriftsendringen i 2007 som påla kredittgivere alltid å opplyse effektiv rente m.v. i markedsføring av kreditt.

På den annen side har kredittgivere åpenbart behov for, i annen sammenheng, å kunne opplyse nettopp om renten i markedsføringen, for å fokusere på at tilbudet er markedsmessig gunstig. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt gir nasjonale myndigheter adgang til å åpne for markedsføring med opplysning om effektiv rente, uten at det samtidig utløser krav om fulle standardopplysninger (artikkel 4 nr. 2). Dette er en åpenbar fordel. Men vilkåret er at nasjonal rett inneholder en plikt til å opplyse effektiv rente, dvs. at nøytral markedsføring ikke tillates.

Disse medlemmene finner at fordelen ved adgang til markedsføring som inneholder effektiv rente men uten samtidig krav om fulle standardopplysninger, veier tyngre enn ulempen ved forbudet mot nøytral markedsføring. Disse medlemmene er derfor likevel enig med medlemmene Sæbø og Wang i konklusjon og i utformingen av lovutkast § 47.»

Utvalget har utover dette delt seg i to like store fraksjoner når det gjelder spørsmålet om forbrukerkredittdirektivet er til hinder for å videreføre § 5 i forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler uendret, og når det gjelder spørsmålet om kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum er forenlig med direktivet artikkel 4. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang foreslår en bestemmelse i finansavtaleloven § 47 til avløsning av låneforskriften § 5 og kredittkjøpsloven § 6, og som samtidig gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 4. Forslaget utdypes nærmere under punkt 5.2.3 side 52 i utredningen, hvor det heter:

« Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang foreslår, som nevnt, videreføring av forbudet mot nøytral markedsføring. Disse medlemmene foreslår altså at det i enhver markedsføring av kredittilbud skal opplyses om effektiv rente. Etter disse medlemmenes syn må plikt til å opplyse om effektiv rente, i henhold til artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh. første avsnitt, kombineres med en regel om at dersom det i konkret markedsføring også gis opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, må det gis standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. (Det er særlig på dette punktet utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall.) Systemet blir da at dersom den som tilbyr kreditt velger å ikke gi standardopplysninger som nevnt, så må han, for så vidt gjelder kredittkostnader, nøye seg med å opplyse om effektiv rente.

På bakgrunn av dette legger disse medlemmene til grunn at det ikke er anledning til å videreføre låneforskriften § 5 uendret. Bakgrunnen for dette er i hovedsak at det etter forskriftens § 5 skal opplyses om eventuelle etableringsgebyr. Det følger som nevnt av forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt at dersom det i markedsføring av kredittavtaler i tillegg til opplysning om effektiv rente gis opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, skal det gis standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Videre legger disse medlemmene til grunn at det ikke er anledning til å videreføre plikt til å opplyse om kontantprisen og kredittkjøpsprisen i tillegg til opplysning om effektiv rente, sml. kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum. Disse medlemmene legger til grunn at opplysning om kontantprisen og kredittkjøpsprisen er opplysning om kredittkostnader i direktivets forstand. Kontantprisen er riktignok ikke en kredittkostnad. Etter disse medlemmenes syn er det imidlertid avgjørende at opplysning om kredittkjøpsprisen ved siden av kontantprisen, indirekte gir opplysning om kredittkostnadene. Opplysning om kontantprisen og kredittkjøpsprisen i tillegg til opplysning om effektiv rente, vil derfor utløse plikt til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. Det er derfor etter disse medlemmenes oppfatning ikke anledning til å videreføre kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum.

Disse medlemmene foreslår etter dette en bestemmelse i finansavtaleloven § 47 til avløsning av låneforskriftens § 5 og kredittkjøpsloven § 6, og som samtidig gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 4.»

Den andre fraksjonen, bestående av medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, legger til grunn at forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 ikke er til hinder for å videreføre bestemmelsen i låneforskriften § 5 uendret og kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum i finansavtaleloven kapittel 3. Synspunktene fra denne delen av utvalget fremgår under punkt 5.2.3 side 52-53 i utredningen, hvor følgende sies:

«Disse medlemmene mener at reguleringen i låneforskriften § 5 har fungert godt ved at den sikrer forbrukerne nødvendig og god informasjon allerede på markedsføringstidspunktet. Å utforme regler som endrer dagens ordning på en slik måte at man enten vil få færre opplysninger enn i dag, eller flere opplysninger enn i dag, fremstår som lite hensiktsmessig og kan vanskelig begrunnes så lenge det ikke er påkrevd etter forbrukerkredittdirektivet.

Plikten til å opplyse om kontantpris og kredittkjøpspris ved markedsføring av bestemte varer er viktig for å kunne sette forbrukerne i stand til å vurdere og forstå kostnaden knyttet til et kredittkjøp. Forbrukerens valg er i disse tilfellene ikke i hovedsak et valg mellom ulike kredittilbydere, men et valg mellom kontantbetaling og kredittkjøp. Effektiv rente er den beste måleenheten når man skal sammenligne kredittilbud, men det er et uttrykk for kostnader som kan være lite egnet til å vise den faktiske kostnaden i kroner og øre ved kredittfinansiering av en vare eller tjeneste. Når det ved markedsføring av en bestemt vare er angitt både kontantpris og kredittkjøpspris vil forbrukeren enkelt kunne se kostnaden knyttet til kredittfinansieringen av en vare sammenlignet med kontantkjøp. Informasjon om både kontantpris og kredittkjøpspris er viktig for at forbrukeren på enkel måte skal få informasjon om kostnadsforskjellen ved å kjøpe på kreditt og å betale kontant. En endring i dette kravet ville innebære en svekkelse av en viktig forbrukerrettighet. Det er derfor særdeles viktig at disse reglene videreføres.

Dagens bestemmelse i låneforskriften § 5 videreføres i ny lov, dog med visse endringer slik at bestemmelsen tilpasses kredittavtaler. Dette innebærer at begrepet kreditt- benyttes der det i dag står låne-tilbud, låne-beløp, låne-profil og låne-kostnader. Dessuten tilføyes 'Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.' slik det følger av kredittkjøploven § 6 i dag. Det bør også tilføyes at 'Opplysningene må gis på en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte forbruker.' i samsvar med § 5 i forskrift til kredittkjøpsloven.

Dersom man velger en slik løsning vil man samtidig i praksis oppfylle de aller fleste kravene som følger av direktivet artikkel 4 nr. 2 i enhver form for markedsføring av kredittilbud. I stedenfor et toleddet system, som etter direktivets utgangspunkt, er dermed forbrukerne alltid sikret at de viktigste opplysningene fremgår av markedsføringen.

Nominell rente og størrelsen på eventuelle avdragsterminer vil imidlertid ikke kreves opplyst. Dette er i praksis de to størrelsene kredittgivere vanligvis ønsker å fremheve i markedsføringen. Det er derfor opplysninger som det er lite viktig å pålegge kredittgiverne å gi på markedsføringstidspunktet. Det er samtidig opplysninger som bør være av mindre betydning for en forbruker som vurderer ulike kredittilbud som markedsføres.»

For øvrig uttaler et samlet utvalg om finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 følgende:

«Ettersom utvalget foreslår å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3, se utvalgets forslag § 47, er det unødvendig for utvalget å vurdere finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd. Utvalget legger til grunn at utvalgets forslag § 47 i tilfelle konflikt vil gå foran bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd, og at gjennomføring av artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3 derfor vil oppfylle statens gjennomføringsforpliktelse. Utvalget anmoder likevel Finansdepartementet om å vurdere om nevnte bestemmelse kan oppheves.»

5.1.4 Høringsinstansenes syn

Barne- og likestillingsdepartementet, Finansdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og Landsorganisasjonen i Norge støtter synspunktene til medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland i utvalget, som legger til grunn at direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner for nasjonal frihet til å regulere opplysningsplikten når det kreves angivelse av effektiv rente ved enhver markedsføring av kreditt.

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler følgende om opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtaler:

«Departementet finner at den fortolkning av direktivets ordlyd som gjøres av medlemmene som representerer hhv. Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Finansdepartementet og HSH er mest logisk og i samsvar med hensynene bak direktivets regler for opplysningsplikt. Fortolkningen tilsier at direktivets krav ikke gjelder når man som i Norge har innført forbud mot nøytral markedsføring, dvs. at effektiv rente alltid skal oppgis ved markedsføringen. En slik forståelse innebærer at gjeldende rett kan videreføres.

Nevnte medlemmer er av den oppfatning at gjeldende regler fungerer godt og bidrar til at forbrukerne settes i stand til å kunne forstå og vurdere kostnadene knyttet til kredittkjøpet. Dette er et viktig argument for å beholde disse reglene uendret.

Departementet mener at så lenge det er rom for å tolke direktivet slik at gjeldende rett kan videreføres, må dette legges til grunn. Motsatt fortolkning vil resultere i svekket forbrukervern, noe som etter vår mening bør skje kun i tilfeller der grunnlaget ikke gir rom for særlig tolkningstvil. På dette grunnlag vil departementet støtte utredningens forslag 2) til § 47.»

Finansdepartementet har følgende synspunkter:

«Direktivets artikkel 4 inneholder en plikt til å angi et sett med standardopplysninger i all markedsføring som inneholder nominell rente eller noen form for angivelse av kredittkostnadene for forbruker. Denne forpliktelsen til å angi standardopplysninger gjelder likevel ikke dersom nasjonal lovgivning forbyr nøytral markedsføring. I Norge ble forbud mot nøytral markedsføring gjennomført ved lov 15. juni 2007 nr. 36, og erfaringene med lovendringen har vært gode. Finansdepartementet slutter seg derfor til hele utvalgets forslag om å videreføre forbudet mot nøytral markedsføring.

Etter Finansdepartementets oppfatning, er gjeldende regel i forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler (låneforskriften) § 5 om at det også skal opplyses om kredittkjøpspris i tillegg til kontantpris og effektiv rente ved markedsføring av kredittkjøp av en konkret vare, ikke i strid med direktivet. Denne bestemmelsen har vist seg å være meget nyttig for å vise de reelle kostnadene ved kredittkjøp kontra kontantpris. Dette er informasjon som det er bra at forbrukeren får allerede på markedsføringstidspunktet. Finansdepartementet slutter seg derfor til forslaget fra den ene halvdelen av utvalget om å videreføre låneforskriften § 5 i utkastet § 47.»

Også Forbrukerombudet legger til grunn at bestemmelsene om markedsføring av kreditt etter gjeldende rett kan videreføres uendret uten hinder av direktivet:

«Reglene om markedsføring av kreditt til forbrukere som følger av kredittkjøpsloven § 6 og låneavtaleforskriften § 5 er godt innarbeidet hos kredittyterne og fungerer tilfredsstillende. Jeg mener derfor det vil være uheldig å foreta endringer i disse reglene med mindre direktivet krever en slik endring. Jeg kan i likhet med Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland ikke se at artikkel 4 nr. 1 andre avsnitt stenger for at vi kan beholde våre nasjonale regler om markedsføring av kreditt til forbrukere. Skulle man derimot komme til en annen konklusjon vil jeg understreke behovet for å opprettholde forbudet mot markedsføring av kreditt uten opplysninger om effektiv rente.»

Videre støtter Forbrukerrådet den fraksjonen i utvalget som legger til grunn at direktivet gir nasjonal frihet til å regulere opplysningsplikten. Forbrukerrådet uttaler følgende om dette:

«Forbrukerrådet mener direktivets art. 2[4]nr. 1 annet avsnitt må tolkes som at det gir nasjonal frihet til å regulere opplysningsplikten når det som i Norge kreves angivelse av effektiv rente ved enhver markedsføring av kreditt. Direktivet må mao. tolkes som at det i annet avsnitt åpnes for unntak fra første avsnitt i de tilfellene der nasjonal lovgivning krever angivelse av effektiv rente ved reklame for kredittavtaler. Dette innebærer igjen at reglene i artikkel 4 ikke kommer til anvendelse da man i norsk nasjonal lovgivning har plikt til å opplyse om effektiv rente ved markedsføring av lån og kreditt også når det ikke gis andre opplysninger om kredittkostnader.

Det vises i den anledning til det som anføres av medlemmer i utvalget om at det nettopp er denne typen vidtgående opplysningsplikt som vi har i Norge, som er bakgrunnen for unntaket slik det er formulert i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt.

Forbrukerrådet er videre positiv til at et samlet utvalg foreslår å videreføre forbudet mot nøytral markedsføring, dvs. at den nasjonale valgfriheten i henhold til artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt benyttes.

Etter Forbrukerrådets syn vil heller ikke direktivets artikkel 4 være til hinder for videreføring av bestemmelsen i låneforskriften § 5. Ettersom den har fungert godt ved at den sikrer forbrukerne god og nødvendig informasjon allerede på markedsføringstidspunktet, bør den også videreføres i Finansavtaleloven som foreslått i utkastet § 47. Informasjon om forskjellen i kostnader mellom kontant- og kredittkjøp på markedsføringstidspunktet, vil sette forbrukerkunder bedre i stand til å ta stilling til hvilken finansiering som er mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet. Forbrukerrådet støtter dessuten argumentet som fremføres av noen av medlemmene om at en endring av en godt fungerende regler i låneforskriften vanskelig kan begrunnes så lenge det ikke er påkrevd iht. direktivet.»

Landsorganisasjonen i Norge gir i sitt høringssvar generelt uttrykk for støtte til forslagene fra utvalgsmedlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland.

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen har et annet syn på tolkingen av direktivet og forholdet til gjeldende rett enn de øvrige høringsinstansene, og de støtter synspunktene til medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang i utvalget. Foreningene legger dermed til grunn at direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt må tolkes slik at nasjonale myndigheter kan velge å statuere plikt til å opplyse om effektiv rente, men at det likevel må gis standardopplysninger som nevnt i direktivet artikkel 4 nr. 2 og 3 dersom det i markedsføring i tillegg blir gitt opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader.

5.1.5 Departementets vurdering

Departementet har kommet til at direktivet artikkel 4 delvis bør gjennomføres i samsvar med lovforslaget fra utvalgets medlemmer Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang, jf. departementets lovforslag § 46. Departementet foreslår en regel om at det ved enhver form for markedsføring av kredittavtaler skal opplyses om effektiv rente og fulle standardopplysninger i henhold til direktivet artikkel 4 nr. 2 og 3. Kredittgivere kan etter departementets lovforslag følgelig ikke nøye seg med å opplyse om effektiv rente.

Etter hovedregelen i direktivet artikkel 4 nr. 1 første avsnitt skal det i enhver markedsføring av kredittavtaler som angir rentesats eller andre tall knyttet til kredittens kostnad for forbrukeren, gis standardopplysninger etter artikkel 4 nr. 2 og 3. Direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt fastsetter imidlertid et unntak fra den hovedregelen som fremgår av første avsnitt. Det følger av annet avsnitt at plikten til å gi standardopplysninger likevel ikke kommer til anvendelse «der nasjonal lovgivning krever at det oppgis en effektiv årlig rente i reklame som vedrører kredittavtaler som ikke angir noen rentesats eller tall knyttet til kredittkostnadene for forbrukeren i henhold til første nummer». Etter departementets syn må artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt forstås slik at direktivet ikke stenger for nasjonale regler som pålegger en plikt til å opplyse om effektiv rente ved såkalt nøytral markedsføring av kredittavtaler, dvs. ved markedsføring av kredittavtaler som ikke angir noen rentesats eller tall knyttet til kredittkostnadene. Departementet er på dette grunnlag kommet til at direktivet ikke stenger for nasjonale regler som pålegger en opplysningsplikt om effektiv rente ved enhver form for markedsføring av kredittavtaler, og at dette i realiteten innebærer at det utvalget benevner som et forbud mot nøytral markedsføring, kan videreføres. Departementet slutter seg derfor til konklusjonen fra et samlet utvalg om at gjeldende rett bør videreføres på dette punktet.

Når det gjelder den videre forståelsen av direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt, har utvalget delt seg i to like store fraksjoner, jf. punkt 5.1.3 foran. Dissensen knytter seg til hvor langt den nasjonale valgfriheten etter annet avsnitt rekker. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang legger til grunn at annet avsnitt åpner opp for at nasjonale myndigheter kan velge å statuere en plikt til å opplyse om effektiv rente, men at det uansett må gis standardopplysninger dersom det i markedsføringen i tillegg blir gitt opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader. Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at den nasjonale valgfriheten etter direktivet går lenger enn dette, og at nasjonale myndigheter står fritt ved den nærmere utformingen av opplysningsplikten ved markedsføring så lenge det kreves angivelse av den effektive renten ved enhver markedsføring av kredittavtaler. Et flertall av høringsinstansene har uttrykt støtte til disse utvalgsmedlemmenes syn under høringen.

Etter departementets syn kan direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt ikke tolkes slik at det åpner for nasjonal valgfrihet når det gjelder hvilke opplysninger det i tillegg til effektiv rente skal opplyses om ved markedsføring av kredittavtaler. Direktivets system på dette punktet synes å være at nasjonale myndigheter kan velge å etablere eller videreføre et krav om at det ved markedsføring av kredittavtaler som har en nøytral utforming, dvs. der det ikke opplyses om noen rentefot eller tall knyttet til kredittkostnadene, skal gjelde et krav om angivelse av den effektive renten. Ved markedsføring av kredittavtaler som ikke har en slik nøytral utforming, dvs. der angivelsen av den effektive renten suppleres av andre opplysninger om rentefot eller kredittkostnader, må direktivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt imidlertid forstås slik at det totalharmoniserer hvilke opplysninger som skal gis, jf. artikkel 4 nr. 1 første avsnitt og nr. 2 og 3. Etter departementets syn vil konsekvensen av dette være at bestemmelser som etter gjeldende rett fastsetter en plikt til å opplyse om andre forhold enn effektiv rente, må endres for å bringes i samsvar med direktivet. En slik tolking vil dessuten være i samsvar med direktivets formål på dette punktet - nemlig å oppnå en høyere grad av standardisering av hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med markedsføring av kredittavtaler. Standardløsninger vil gjøre det enklere for kredittkunden å sammenligne ulike kredittilbud, og dette vil igjen kunne bidra til økt konkurranse mellom de ulike tilbyderne av kreditt. Dersom det skulle være opp til den enkelte medlemsstat å fastsette hvilke opplysninger som skal angis i markedsføringen ut over opplysning om effektiv rente, vil disse hensynene bare i liten grad bli ivaretatt. Etter departementets syn er det et viktig forbrukerhensyn at forbrukerne settes i stand til - på en enkel måte - å sammenligne ulike tilbud om kreditt.

Når dette er sagt, bemerker departementet at direktivet artikkel 4 ikke kan forstås slik at det er til hinder for, etter nasjonalt valg, å gi direktivets fulle standardopplysninger anvendelse i alle tilfeller av markedsføring av kredittavtaler. En hovedforskjell mellom lovforslagene til de to fraksjonene i utvalget på dette punktet er at forslaget fra medlemmene Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang innebærer at kredittgiveren kan nøye seg med å opplyse om effektiv rente, mens det etter forslaget fra medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland er slik at kredittgiveren ved all markedsføring må gi flere opplysninger enn effektiv rente. Men som departementet har pekt på foran, står man ikke fritt etter direktivet til å velge hvilke andre opplysninger som skal gis. De gjeldende reglene om opplysningsplikt kan derfor ikke videreføres uendret. Direktivet kan imidlertid ikke anses å være til hinder for at medlemsstatene kan kreve at det blir gitt standardopplysninger etter direktivet også i de tilfeller der direktivet åpner for å gi en mer begrenset regulering. For å sikre en god forbrukerbeskyttelse går departementet inn for en regel der kredittgiveren ikke kan nøye seg med å opplyse om effektiv rente, men ved enhver markedsføring pålegges å opplyse om effektiv rente og standardopplysninger for øvrig etter direktivet. Ved dette forslaget ivaretar man, etter det departementet kan se, at det skal gis en type opplysninger som deler av utvalget og flere høringsinstanser har vært opptatt av at skal gis, samtidig som det sørges for en korrekt gjennomføring av direktivet.

Når det gjelder utvalgets vurdering av finansieringsvirksomhetsloven § 2-12, slutter departementet seg til utvalgets syn på at det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på denne bestemmelsen siden finansavtaleloven gjennomfører direktivet på dette punktet.

Det vises for øvrig til departementets lovforslag § 46 og merknaden til denne bestemmelsen.

5.2 Opplysningsplikt før inngåelse av kredittavtale

5.2.1 Gjeldende rett

Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven har bestemmelser som pålegger den som gir kreditt, en opplysningsplikt overfor forbrukeren før den konkrete avtalen blir inngått. Bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt suppleres også av bestemmelser gitt i forskrift, jf. forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven kapittel III og forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler § 4.

Kredittkjøpsloven § 4 fastsetter hvilke opplysninger som skal gis før det blir inngått avtale om «forbrukerkredittkjøp», jf. definisjonen av dette begrepet i kredittkjøpsloven § 3 nr. 3. Bestemmelsens virkeområde er dermed begrenset til å gjelde overfor kredittkunder som er forbrukere. Kredittkjøpsloven § 4 første ledd bokstav a til g angir at det skriftlig skal opplyses om kontantprisen, kontantinnsatsen, kredittkostnadene, kredittkjøpsprisen, betalingsplanen, effektiv rente og de avtalebestemmelser som kan føre til forandringer i den effektive renten. Når det gjelder tidspunktet for når den pre-kontraktuelle opplysningsplikten skal være oppfylt, er dette fastsatt til «før det blir inngått avtale». Videre er det fastsatt at opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 4 påhviler «kredittyteren eller selgeren på hans vegne». Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 4 gjelder ikke ved kontokjøp og kommer ellers bare til anvendelse når det gis kreditt for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden, jf. annet ledd.

Kredittkjøpsloven § 5 fastsetter en egen regel om pre-kontraktuell opplysningsplikt ved kontokredittavtale, som langt på vei svarer til bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 4. Begrepet «kontokredittavtale» inngår som en del av definisjonen av «kontokjøp», som skiller seg fra de vanlige kredittkjøpene ved at kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittyteren om løpende kreditt, jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 2. Siden kontokredittavtalen blir inngått med kredittyteren, er det også kredittyteren alene som er forpliktet til å oppfylle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 5. De konkrete opplysningene som skriftlig skal presenteres for forbrukerkunden før avtalen om kontokreditt blir inngått, fremgår av kredittkjøpsloven § 5 bokstav a til f. Det skal blant annet opplyses om kredittens eventuelle maksimumsbeløp, kredittkostnadene og den effektive renten.

Kredittkjøpslovens bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt i §§ 4 og 5, samt bestemmelsen om opplysningsplikt ved markedsføring i § 6, gjelder tilsvarende ved forbrukertjenester på kreditt, jf. kredittkjøpsloven § 27 a. Forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven § 5 fastsetter at opplysninger som gis om forhold nevnt i kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 6, jf. § 27 a, må gis på en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte forbruker. Bestemmelsen angir med dette et krav om at opplysningene må gis på en måte og i en form som gjør at forbrukeren settes i stand til å oppfatte meningsinnholdet. I tillegg til dette fastsetter forskriften §§ 6 til 8 utfyllende bestemmelser om hvordan effektiv rente skal beregnes og angis.

Finansavtaleloven § 46 regulerer långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt. Bestemmelsens første ledd bokstav a til e angir hvilke opplysninger som skal gis før «avtale om nedbetalingslån, herunder annuitetslån» blir inngått. Det skal blant annet opplyses om effektiv årlig rente, nominell årlig rente, gebyrer og andre lånekostnader og låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling mv. De opplysningene som långiveren er forpliktet til å gi før avtaleinngåelsen, skal gis skriftlig. Videre gjelder forpliktelsen etter første ledd bare overfor en låntaker som er forbruker. Finansavtaleloven § 46 annet ledd fastsetter videre en egen bestemmelse om pre-kontraktuell opplysningsplikt ved avtale med en forbruker om «rammekreditt». I tillegg til å opplyse om forhold som nevnt i finansavtaleloven § 46 første ledd bokstav b, d og e skal långiveren opplyse om kredittens maksimumsbeløp og om effektiv årlig rente ved ulike måter å utnytte lånet på, jf. finansavtaleloven § 46 annet ledd bokstav a og b. Finansavtaleloven § 46 tredje ledd første punktum fastsetter at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 46 første og annet ledd skal være tilgjengelig for «enhver låntaker» før låneavtale inngås. Dette innebærer at også låntakere som er næringsdrivende, på forespørsel har krav på å få slike opplysninger skriftlig. En låntaker kan også kreve å få opplysninger som omfattes av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, under låneforholdet, jf. finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum.

Låneforskriften § 4 fastsetter utfyllende bestemmelser om omfanget av långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt.

5.2.2 Direktivet

Om direktivet artikkel 5 til 7, herunder utvalgets syn på tolkingen av direktivet på disse punktene, fremgår følgende i utredningen under punkt 5.3.2 side 53-55:

«Artikkel 5 og 6 lister opp en rekke opplysninger som skal gis forut for inngåelse av en forbrukerkredittavtale. Opplistingen i artikkel 6 er forutsetningsvis særskilt tilpasset nærmere angitte former for kredittavtaler, nærmere bestemt avtale om rammekreditt (artikkel 2 nr. 3), kredittavtale som inngås av en nærmere angitt type organisasjon (artikkel 2 nr. 5) og endringsavtale inngått etter at forbrukeren allerede har misligholdt den opprinnelige kredittavtalen (artikkel 2 nr. 6). Opplistingen i artikkel 5 er mer generell og omfattende, og gjelder i relasjon til enhver form for forbrukerkredittavtale, bortsett fra de som er nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6, jf. artikkel 6 nr. 1 smh. artikkel 5 nr. 1.

Siden artikkel 5 til 7 fullharmoniserer reglene om opplysningsplikt forut for inngåelse av en forbrukerkredittavtale og punktene i opplistingen i liten grad reiser særlige tolkningsspørsmål, har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang av opplistingen av opplysninger som skal gis. Det springende punkt er snarere hvordan opplistingen mest hensiktsmessig kan gjennomføres. På dette punktet har utvalget valgt å følge strukturen i formularene som kan eller skal anvendes ved oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Formularene er vedlegg til direktivet, og foreslås gjennomført i vedlegg til forskrift, se punkt 9.10.

Selv om det ikke foretas en detaljert gjennomgang av opplistingen i artikkel 5 og 6, skal utvalget i det følgende se nærmere på noen særskilte tolkningsspørsmål som disse bestemmelsene reiser.

Et første spørsmål er når opplysningene må gis. Artikkel 5 krever at opplysningene gis 'i god tid før en forbruger bindes af en kreditaftale eller et kredittilbud'. Artikkel 6 er formulert på tilsvarende måte. Spørsmålet er hva som menes med '[i] god tid før' det oppstår bundethet, jf. den engelske språkversjonen, hvor heter det at opplysningene skal gis '[i]n good time before'.

Ordlyden tilsier at det må gå noe - 'god' - tid fra forbrukeren mottar opplysninger til avtale blir inngått. Hvis en forbruker ønsker å kjøpe et møblement på kreditt og får presentert et kredittilbud i butikken, vil det tilsynelatende ikke være rom for å inngå kredittavtalen 'på stedet', kort tid etter at kunden har fått presentert tilbudet. En bokstavelig tolkning av ordlyden tilsier at kunden i et slikt tilfelle må ta kredittilbudet med seg og komme tilbake senere for å inngå avtalen.

Ut fra formålet med den pre-kontraktuelle opplysningsplikten kan det diskuteres om det er korrekt å tolke ordlyden bokstavelig. I artikkel 5 nr. 1 blir det presisert at opplysningene skal sette forbrukeren i stand til å 'sammenligne forskellige tilbud', slik at han kan treffe 'en informeret beslutning om indgåelsen af en kreditaftale'. I fortalens punkt 19 fremheves følgende:

'For at forbrugeren sættes i stand til at træffe beslutning på et kvalificeret grundlag, bør de, før kreditaftalen indgås, modtage fyldestgørende oplysninger, som de kan tage med sig og overveje...'

Formålet taler mot en løsning hvoretter det i ethvert tilfelle må gå god tid fra forbrukeren mottar opplysninger til avtale blir inngått. Det sentrale siktemålet er at forbrukeren blir satt i stand til å treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag. Dette siktemålet må anses oppfylt dersom forbrukeren har anledning til å ta dokumentet med opplysningene med seg og overveie om han skal inngå kredittavtalen. Dette må dessuten ses i sammenheng med kredittgiverens forklaringsplikt etter artikkel 5 nr. 6, se nærmere i punkt 5.4.

På bakgrunn av dette antar utvalget at '[i] god tid før' ikke skal fortolkes bokstavelig i den forstand at partene er avskåret fra å inngå kredittavtale før det er gått 'god tid' fra opplysningen gis. Avgjørende må være om opplysningene blir gitt på et slikt tidspunkt at forbrukeren blir satt i stand til å treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag. Inntar forbrukeren det standpunkt mer eller mindre kort tid etter å ha mottatt opplysningene at han vil inngå kredittavtalen der og da, f.eks. fordi han er redd for at den varen han har tenkt å kredittfinansiere kjøpet av, er utsolgt hvis han venter med å inngå avtalen til en annen dag, kan ikke kredittgiveren være avskåret fra å inngå avtalen. Synspunktet er at artikkel 5 og 6 oppstiller handleplikter for kredittgiver (og kredittformidler) i relasjon til pre-kontraktuell opplysningsgivning, hvor det avgjørende må være at opplysningene gis slik at forbrukeren har mulighet for å treffe en beslutning på kvalifisert grunnlag. Artikkel 5 og 6 kan derimot ikke anses å regulere spørsmålet om når kredittavtalen kan inngås etter at opplysningene er gitt. Her må likevel skytes inn at forklaringsplikten etter artikkel 5 nr. 6 må oppfylles etter at pre-kontraktuelle opplysninger har blitt gitt og før avtale inngås, og kan derfor ha betydning for tiden som går fra opplysninger blir gitt til avtale blir inngått.

Et annet spørsmål er om opplistingen i artikkel 5 og 6 av hvilke opplysninger som skal gis, er uttømmende, eller om bestemmelsene kan suppleres av ytterlige informasjonskrav i nasjonal rett.

Artikkel 5 nr. 1 tredje punktum og artikkel 6 nr. 1 i.f. fastslår at kredittgiveren anses å ha oppfylt opplysningsplikten dersom han har gitt opplysninger i henhold til formularet Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger, som er inntatt som bilag II til direktivet. Ettersom formularet bygger på opplistingen i disse bestemmelsene, må det legges til grunn at bestemmelsene inneholder en uttømmende opplisting av opplysninger som skal gis.

Både artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 innledes riktignok med at opplysninger skal gis ikke bare på grunnlag av slike kredittvilkår som kredittgiveren tilbyr, men også på basis av 'forbrugerens præferencer og oplysninger'. Siktemålet er, som nevnt, å sette forbrukeren i stand til å treffe en informert beslutning om inngåelse av en kredittavtale. Dette kunne muligens tale mot at opplistingen anses uttømmende, men kan på bakgrunn av de klare formuleringene nevnt ovenfor ikke tillegges avgjørende betydning.

Medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang antar videre at artikkel 5 og 6 medfører fullharmonisering i den forstand at det ikke på grunnlag av nasjonale lovfestede eller ulovfestede regler om pre-kontraktuell opplysningsplikt, for eksempel basert på det ulovfestede prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsforhold, kan statueres plikt for kredittgiver og kredittformidler til å gi konkrete opplysninger utover de som er listet opp i artikkel 5 og 6. Medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland er uenige i dette.

Opplysningene etter artikkel 5 og 6 skal gis av kredittformidleren og 'i givet fald' av kredittformidleren. Artikkel 7 gjør unntak herfra for visse kredittformidlere, jf. bestemmelsens første punktum som lyder:

'Artikel 5 og 6 finder ikke andvendelse på leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere.'

Unntaket omfatter altså 'leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere'. I fortalens punkt 24 uttales at det ikke er hensiktsmessig å bebyrde slike kredittformidlere med en pre-kontraktuell opplysningsplikt. Dette må forstås på bakgrunn av at aksessoriske kredittformidlere i denne sammenheng typisk er juridiske personer hvis hovedformål med næringsvirksomheten er salg av varer eller tjenester, slik at kredittformidlingen, som nevnt i punkt 5.1.4.2, fremtrer som en sidevirksomhet i forhold til hovedvirksomheten som er salg av varer eller tjenester. Som eksempel kan nevnes en bilselger som formidler kreditt til bilkjøperen. Selgeren er kredittformidler i direktivets forstand, men han er ikke rettslig forpliktet i henhold til reglene om pre-kontraktuell opplysningsplikt i artikkel 5 og 6. Som nevnt i punkt 5.1.4.2 vil dette kunne stille seg annerledes dersom selgeren skiller kredittformidlingsvirksomheten ut i eget selskap.

For øvrig legger utvalget til grunn at artikkel 7 er uttrykk for fullharmonisering, slik at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge aksessoriske kredittormidlere pre-kontraktuell opplysningsplikt i samsvar med reglene i artikkel 5 og 6. Fortalens punkt 17 gir riktignok rom for en viss tvil i denne sammenheng; i fortalen blir det uttalt at medlemsstatene kan beholde eller innføre 'yderligere' forpliktelser for kredittformidlere enn de som fremgår av direktivet. Det avgjørende er imidlertid at aksessoriske kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt faktisk er regulert i artikkel 7. Disses pre-kontraktuelle opplysningsplikt er følgelig gjenstand for fullharmonisering i direktivet.»

Departementet vil gjøre rede for sitt syn på tolkingen av direktivet under punkt 5.2.5 nedenfor.

5.2.3 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg går inn for å gjennomføre direktivets bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt, jf. artikkel 5 til 7, i utvalgets lovforslag § 48. Plikten til å gi fyllestgjørende forklaringer, jf. direktivet artikkel 5 nr. 6, skilles imidlertid ut som en separat bestemmelse, jf. utvalgets lovforslag § 50. Når det gjelder det lovtekniske spørsmålet om gjennomføringen av direktivet artikkel 5 og 6 i finansavtaleloven kapittel 3, uttaler utvalget følgende under punkt 5.3.4 side 56 i utredningen:

«Direktivets pre-kontraktuelle opplysningsplikt slik den fremkommer av artikkel 5 nr. 1, gjelder generelt for kredittavtaler. Artikkel 6 nr. 1 avgrenser området for artikkel 5 nr. 1 for så vidt gjelder kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6. I artikkel 5 nr. 2 og 3 gis det særskilte regler for tilfeller der kredittavtalen blir inngått ved bruk av taletelefoni, og der kredittavtalen er inngått på forbrukerens anmodning ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk. Også artikkel 6 inneholder særskilte regler for tilfeller der avtalen blir inngått ved bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk, jf. artikkel 6 nr. 4 og 7.

Av dette følger at direktivreguleringen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten skiller ikke bare mellom ulike former for kredittavtaler (jf. artikkel 5 smh. artikkel 6 nr. 1), men også mellom tilfeller hvor det blir gjort bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk og tilfeller hvor avalen blir inngått på tradisjonell måte.

Ved gjennomføringen av artikkel 5 og 6 i finansavtaleloven kapittel 3 kan ulike lovtekniske løsninger tenkes. Ett alternativ er å følge direktivets struktur, slik at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten blir regulert i to paragrafer. Et annet alternativ er å gjennomføre artikkel 5 og 6 i én lovparagraf. Utvalget ser det slik at grunnstrukturen i artikkel 5 og 6 er slik at artikkel 5 nr. 1 fastsetter den generelle reguleringen, mens det resterende av denne artikkelen og artikkel 6 fastsetter variasjoner fra reguleringen i artikkel 5 nr. 1. Utvalget mener at sammenhengen i reglene kommer best frem ved gjennomføring av artikkel 5 og 6 i én lovparagraf. En ulempe med dette er riktignok at paragrafen vil bli relativt lang og omfattende. Dette bør etter utvalgets syn ikke være avgjørende, ettersom pedagogiske hensyn kan bli tilstrekkelig varetatt bl.a. ved tydelig markering av at enkelte ledd i paragrafen gjelder særskilte typer kredittavtaler eller kredittavtaler som er inngått ved bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk.»

Utvalgets nærmere vurdering av behovet for ny lovgivning som følge av direktivet artikkel 5 til 7 fremgår under punkt 5.3.3 side 55-56 i utredningen:

«Kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, og finansavtaleloven § 46 første ledd, lister opp opplysninger som skal gis før avtale blir inngått. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang av disse bestemmelsene for å se i hvilken utstrekning lovgivningens opplisting oppfyller forbrukerkredittdirektivets bestemmelser i artikkel 5 og 6. Utvalget viser i den anledning til at det ikke er nasjonal valgfrihet ved gjennomføringen av direktivets regler på dette punktet. Utvalget viser videre til at opplistingen i kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, samt finansavtaleloven § 46 første ledd, samlet ikke er like omfattende som opplistingen i artikkel 5 (og 6), og at direktivet derfor gir forbrukeren krav på mer informasjon enn etter gjeldende norsk rett. Fra kredittgivers side skulle en gjennomgang av de nye bestemmelsene som gjennomfører direktivets informasjonskrav være tilstrekkelig. På denne bakgrunn synes det ikke å være behov for en detaljert gjennomgang av gjeldende norske informasjonskrav holdt opp mot direktivets informasjonskrav.

I kredittkjøpsloven § 4 annet ledd er det bestemt at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter bestemmelsens første ledd, bare gjelder når det gis kreditt for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden. Ved såkalt faktureringskjøp gis det typisk vederlagsfri kreditt i 30 dager. Slik kreditt faller utenfor § 4. Utvalget anbefaler en tilsvarende løsning, men da som ledd i at slike kredittavtaler foreslås helt unntatt fra virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3, se nærmere i punkt 5.1.2.

Når det gjelder tidspunktet for oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, er det i nevnte lovgivning kun bestemt at opplysningene skal gis 'før' det blir inngått avtale. Selv om utvalget antar at tolkningen av 'før' neppe vil skille seg vesentlig fra direktivets krav om at opplysningene skal gis i god tid før avtale blir inngått, se punkt 5.3.2 ovenfor, foreslår utvalget likevel at det blir gjort bruk av direktivets formulering 'i god tid før'. Utvalget antar at direktivets formulering på dette punkt er bedre egnet enn 'før' til å understreke formålet bak den pre-kontraktuelle opplysningsplikten og sikre at forbrukeren faktisk får mulighet til å overveie de opplysninger han har mottatt.

Utvalget antar at endringen som foreslås her kan tilsi at det vurderes endring av tilsvarende bestemmelser i angrerettloven, særlig dens § 7a om pre-kontraktuell opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester. Utvalget oppfordrer Barne- og likestillingsdepartementet til å vurdere dette nærmere. Formuleringen '[i] rimelig tid før' i angrerettloven § 7a ble valgt for å oppfylle EUs direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF) artikkel 3, og samsvarer med den norske oversettelsen av dette direktivet, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) s. 27 og norsk direktivtekst inntatt i vedlegg. I den danske og engelske versjonen av samme direktiv heter det henholdsvis at forbrukeren skal ha opplysningene 'i god tid inden han forpligtes' og '[i]n good time before'. Tilsvarende formuleringer fremkommer som nevnt av den danske og engelske versjonen av forbrukerkredittdirektivet. Utvalget antar at meningsinnholdet av de ulike formuleringene er det samme. Videre er det utvalgets oppfatning at 'i god tid før' er en bedre formulering enn 'i rimelig tid før'.

Pliktsubjektet etter kredittkjøpsloven § 4 er angitt som 'kredittyteren eller selgeren på hans vegne'. Ved inngåelse av kontokredittavtale etter kredittkjøpsloven § 5 påhviler opplysningsplikten 'kredittyteren'. Opplysningsplikten etter finansavtaleloven § 46 påhviler 'långiveren'. Dersom det blir gjort bruk av finansagent, er denne 'innenfor rammen av det oppdrag institusjonen har gitt', forpliktet til å 'se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt', jf. finansavtaleloven § 87 første ledd. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første ledd. Sistnevnte regler kommer ikke direkte til anvendelse i relasjon til avtaler på kredittkjøpslovens område.

Utvalget legger til grunn at direktivets regler om kredittformidlere nødvendiggjør endringer i lovreglene om hvilke subjekter som er forpliktet til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Dette gjelder selv om finansinstitusjoner i henhold til offentligrettslig regulering er forpliktet til å påse at agenter, som blir benyttet av institusjonen, herunder også slike som opptrer som aksessoriske kredittformidlere, opptrer i samsvar med regler som institusjonen er underlagt i forhold til kunden. Direktivets utgangspunkt er at såkalte kredittformidlere er forpliktet på lik linje med kredittgivere. Utvalget foreslår at det i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også påhviler kredittformidlere, med unntak av såkalte aksessoriske kredittformidlere, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6 smh. artikkel 7.

Lovgivningens pre-kontraktuelle opplysningsplikt gjelder bare i forhold til forbrukerkunde, jf. kredittkjøpsloven §§ 4 første ledd og 5 samt finansavtaleloven § 46 første ledd. I forhold til næringslivskunder har finansavtaleloven § 46 tredje ledd en særskilt regulering som sikrer disse adgang til forhåndsinformasjon. Bestemmelsen fastsetter at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i første eller annet ledd, 'skal være tilgjengelig for enhver låntaker før låneavtale inngås'. Dette innebærer at næringslivskunder på forespørsel har krav på å få slike opplysninger. Kredittkjøpsloven har ikke en tilsvarende bestemmelse. Utvalget foreslår en bestemmelse tilsvarende bestemmelsen i § 46 tredje ledd, men slik at denne skal gjelde generelt for kredittavtaler.»

5.2.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har synspunkter på utvalgets forslag til lovregulering av opplysningsplikt før inngåelse av en kredittavtale.

Datatilsynet har særskilt kommentert utvalgets forslag til § 48 bokstav d punkt iii om kredittgiverens plikt til å opplyse om retten etter den foreslåtte «§ 49 tredje ledd til omgående og vederlagsfri underretning om resultatet av databasesøk som har blitt foretatt for å vurdere hans kredittverdighet, såfremt søknad om kreditt blir avslått på grunnlag av slikt søk». Om dette uttaler tilsynet:

«Datatilsynet er positive til forslaget, i den grad det er egnet til å gi utfyllende informasjon til forbrukeren. Gjennom tilfredsstillende informasjon settes den enkelte bedre i stand til å ivareta sine rettigheter, det være seg etter finansavtaleloven eller personopplysningsregelverket.

Dersom det utleveres kredittopplysninger om en enkeltperson, følger det av personopplysningsforskriftens § 4-4 at kredittopplysningsbyråene samtidig skal sende vederlagsfri gjenpart, kopi eller annen melding om innholdet til den det er foretatt en kredittvurdering av. Kravene til hvilke opplysninger et slikt gjenpartsbrev skal inneholde, er nærmere spesifisert i kredittopplysningskonsesjonens punkt 3.2 og tilhørende merknader, samt behandlet av Personvernnemnda i sakene PVN-2008-04 og PVN-2009-01.

Datatilsynet tolker den foreslåtte bestemmelsen slik at det ikke vil være noe motsetningsforhold mellom de to ulike regelsettene. Tilsynet er likevel av den oppfatning at informasjonen som skal gis til forbrukeren etter finansavtaleloven, kan samkjøres noe bedre med den informasjonen enkeltpersonen har krav på etter personopplysningsregelverket.»

Forbrukerombudet har synspunkter på utvalgets forslag til § 48 fjerde ledd om opplysningsplikt forut for avtaleinngåelse ved bruk av taletelefoni. Om forholdet til angrerettloven uttales følgende:

«Til opplysningspliktreglene i § 48 vil jeg tilføye at jeg mener det for oversiktens skyld er nødvendig at det i fjerde ledd også inntas en henvisning til angrerettloven § 7a siste ledd. Ved uanmodede oppringninger må tilbud rettet til forbrukeren aksepteres skriftlig for at bindende avtale skal være inngått, jf. § 10a. Etter angrerettloven § 7a siste ledd jf. § 7 annet ledd litra a skal det skriftlig opplyses om dette.

På grunn av skriftlighetskravet i § 52 kan kravet i angrerettloven § 10a sies å ha noe mindre betydning. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor det foretas utsending av eksempelvis tilbud om kredittavtale eller et kredittkort hvor det kan bli spørsmål om det i forkant av utsendelsen er inngått en gyldig avtale på telefon. Spørsmålet kan eksempelvis komme opp i forbindelse med reglene i markedsføringsloven §§ 12 og 13 om reservasjon mot adressert reklame og reglene om negativt salg i mfl. § 11. I slike tilfeller vil det kunne bli spørsmål om det er inngått en bindende avtale på telefon. Som det følger av angrerettloven § 10a vil et tilbud fremsatt ved telefonsalg ikke være bindende før forbrukeren har akseptert dette skriftlig.

Eksempelvis vil utsendelse av kredittkort på bakgrunn av en uanmodet telefonsamtale med en forbruker reise spørsmål etter markedsføringsloven § 11 jf. angrerettloven § 10a dersom den næringsdrivende ikke kan vise til en skriftlig bekreftelse av tilbudet som ble rettet til forbrukeren. En henvisning til § 7a siste ledd vil kunne bidra til å synliggjøre og tydeliggjøre disse reglene.»

Når det gjelder tolkingen av direktivet artikkel 5 og 6, mener et mindretall i utvalget, bestående av medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland, at direktivet ikke stenger for at det etter nasjonal rett kan statueres en plikt for kredittgiver og kredittformidler til å gi konkrete opplysninger utover de som er listet opp i direktivet artikkel 5 og 6. Landsorganisasjonen i Norge gir i sitt høringssvar uttrykk for en generell støtte til disse utvalgsmedlemmenes synspunkter i utredningen.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag til lovregulering av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, jf. departementets lovforslag § 46 a. Departementet har vurdert ulike lovtekniske løsninger, men er i likhet med utvalget kommet til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre direktivets artikkel 5 til 7 i en felles lovbestemmelse. Plikten til å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer, jf. direktivet artikkel 5 nr. 6, er imidlertid skilt ut som en egen bestemmelse i lovforslaget § 46 c. I tillegg tar departementet i samsvar med utvalgets forslag sikte på å fastsette i forskrift visse supplerende bestemmelser om den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Dette vil være bestemmelser som angir bruken av direktivets formular Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger mv., og der formularene blir inntatt som vedlegg til forskriften, jf. forskriftshjemmelen om dette i lovforslaget § 46 a tredje ledd fjerde punktum. I tillegg tas det sikte på å fastsette en bestemmelse i forskrift som gjennomfører de særskilte opplysningspliktreglene som gjelder for kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6, jf. direktivet artikkel 6 nr. 3 og lovforslaget § 46 a åttende ledd.

Departementet er videre enig med flertallet i utvalget, bestående av medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang, i at direktivet artikkel 5 og 6 må anses for å totalharmonisere innholdet i den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Etter departementets syn må opplistingen i artikkel 5 og 6 om hvilke opplysninger som skal gis, anses uttømmende, og bestemmelsene kan dermed i utgangspunktet ikke suppleres med ytterligere informasjonskrav i nasjonal rett. Departementet legger til grunn at man dermed ikke kan oppstille ytterligere konkrete informasjonskrav i lovgivningen på det området direktivets bestemmelser dekker, men opplysningsplikten vil kunne suppleres av mer alminnelige avtalerettslige prinsipper, herunder den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold, jf. forutsetningen i fortalen punkt 30. Når det gjelder direktivet artikkel 7, er departementet enig med et samlet utvalg i at bestemmelsen er uttrykk for et krav om totalharmonisering. Som utvalget legger departementet til grunn at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge aksessoriske kredittformidlere pre-kontraktuell opplysningsplikt i samsvar med reglene i artikkel 5 og 6.

I likhet med utvalget finner heller ikke departementet det formålstjenlig å foreta en nærmere gjennomgåelse av de konkrete opplysningskravene i direktivet sammenlignet med gjeldende rett. I likhet med utvalget viser departementet til at gjeldende retts bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt samlet sett ikke er like omfattende som direktivets opplisting i artikkel 5 og 6. Gjennomføringen av direktivet artikkel 5 og 6 i lovforslaget § 46 a vil derfor gi forbrukeren krav på mer informasjon før avtaleinngåelsen enn etter gjeldende rett.

Når det særskilt gjelder utvalgets forslag til § 48 første ledd bokstav d punkt v, bemerker departementet at det etter gjeldende rett beror på alminnelige avtalerettslige prinsipper hvorvidt det foreligger et rettslig bindende tilbud om en kredittavtale. Departementet er likevel enig med utvalget i at en lovfesting av at de pre-kontraktuelle opplysningene forutsetningsvis skal utgjøre et rettslig bindende tilbud til forbrukeren, kan bidra til forutberegnelighet i kontraktsforholdet. I lys av at et samlet utvalg går inn for en slik regel, går departementet inn for å følge opp forslaget, jf. departementets lovforslag § 46 a første ledd bokstav v. Departementet vil bemerke at direktivet etter departementets syn ikke oppstiller et krav om at de pre-kontraktuelle opplysningene skal utgjøre et rettslig bindende tilbud. Direktivet er imidlertid heller ikke til hinder for en slik regel, jf. fortalen punkt 30 og 25.

Når det gjelder Datatilsynets synspunkter på utvalgets lovforslag § 48 første ledd bokstav d punkt iii, og da spesielt Datatilsynets synspunkter på behovet for en bedre samordning av informasjonskravene etter finansavtaleloven og personopplysningsregelverket, vises det til departementets vurderinger under punkt 6.5.1 i proposisjonen.

Forbrukerombudet har i høringen tatt opp spørsmål knyttet til de særskilte opplysningspliktreglene som skal gjelde ved bruk av taletelefoni, jf. utvalgets lovforslag § 48 fjerde ledd. Ombudet mener at det for oversiktens skyld også bør innarbeides i lovforslaget en henvisning til angrerettloven § 7 a sjette ledd, som gjennom en henvisning til angrerettloven § 7 annet ledd bokstav a fastsetter at det ved uanmodet oppringning også skal opplyses pre-kontraktuelt om at forbrukeren ikke blir bundet før et tilbud er akseptert skriftlig. Departementet vil i denne sammenheng peke på at lovforslaget § 46 a fjerde ledd første og annet punktum, som svarer til utvalgets lovforslag § 48 fjerde ledd første og annet punktum, tar sikte på å gjennomføre direktivet artikkel 5 nr. 2. Etter departementets syn tar direktivet på dette punktet spesifikt sikte på å samordne den delen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten som omhandler beskrivelsen av de viktigste egenskapene til den finansielle tjenesten som gjelder etter henholdsvis forbrukerkredittdirektivet og direktiv 2002/65/EF, i de tilfellene der taletelefoni blir benyttet som kommunikasjonsmåte forut for inngåelse av en kredittavtale. Lovforslaget § 46 a fjerde ledd annet punktum fastsetter minimumskrav til de opplysningene som skal gis om kredittproduktets viktigste karakteristika og kostnadene i forbindelse med kredittavtalen. Utover dette vil angrerettlovens bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt supplere finansavtalelovens bestemmelser om det samme. Dette innebærer etter departementets syn at en uttrykkelig henvisning til angrerettloven § 7 a sjette ledd er overflødig, og at en slik henvisning også vil kunne skape unødig tvil om øvrige bestemmelser i angrerettloven kommer til anvendelse.

I spørsmålet om tidspunktet for når opplysningene skal gis, slutter departementet seg til utvalgets forståelse av direktivets formulering «i god tid før» forbrukeren blir bundet av avtalen, jf. direktivet artikkel 5 nr. 1 og 6 nr. 1. I likhet med utvalget mener departementet at direktivets formulering på dette punktet er bedre egnet enn gjeldende retts formulering «før» til å understreke formålet med den pre-kontraktuelle opplysningsplikten og sikre at forbrukeren faktisk får muligheten til å overveie de opplysningene som han eller hun mottar. Departementet er videre enig med utvalget i at denne begrepsmessige justeringen neppe vil innebære noen stor realitetsendring, siden tolkingen av «før» i liten grad vil skille seg fra direktivets krav om at opplysningene skal gis «i god tid før». Det sentrale vil være om opplysningene blir gitt på et slikt tidspunkt at forbrukeren blir satt i stand til å treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag.

Departementet deler videre utvalgets syn på hvilke subjekter som skal være pålagt pre-kontraktuell opplysningsplikt. Etter direktivet artikkel 5 nr. 1 og 6 nr. 1 er det «kredittyter og eventuelt kredittformidler» som er forpliktet til å gi forbrukeren de aktuelle opplysningene før avtaleinngåelsen. Direktivets utgangspunkt er dermed at såkalte kredittformidlere er forpliktet på lik linje med kredittgivere. I likhet med utvalget foreslår departementet derfor at det i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også påhviler kredittformidlere, jf. departementets lovforslag § 46 a syvende ledd første punktum. I tråd med det som følger av direktivet artikkel 7, jf. artikkel 5 og 6, skal opplysningsplikten likevel ikke gjelde for leverandør av varer eller tjenester som «opptrer aksessorisk som formidler av kreditt», jf. departementets lovforslag § 46 a syvende ledd annet punktum.

Når det gjelder hvem som skal ha rett til å få opplysninger som omfattes av bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt, deler departementet utvalgets syn på at dette primært bør være forbeholdt kredittkunder som er forbrukere. Dette er også ordningen etter gjeldende rett, jf. kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 og finansavtaleloven § 46. I likhet med utvalget mener departementet imidlertid at også kredittkunder som er næringsdrivende, bør ha et visst vern etter bestemmelsen. I lovforslaget § 46 a sjette ledd første punktum er det derfor fastsatt at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i § 46 a første og annet ledd skal være tilgjengelig for enhver kredittkunde før kredittavtale inngås. Denne bestemmelsen viderefører finansavtaleloven § 46 tredje ledd første punktum, men slik at denne, på bakgrunn av det utvidede virkeområdet for finansavtaleloven, skal gjelde generelt for alle typer kredittavtaler.

Reguleringen av hvordan opplysningene etter lovforslaget § 46 a skal gis, bør etter departementets syn samles i et eget ledd i bestemmelsen, jf. departementets lovforslag § 46 a tredje ledd. Dette skiller seg noe fra utvalgets lovforslag, som i § 48 første og annet ledd fastsetter at opplysningene skal gis «skriftlig», og i tredje ledd fastsetter at opplysningene skal eller kan gis ved bruk av formular fastsatt i forskrift. Etter departementets syn bør det i tråd med direktivet artikkel 5 nr. 1 og 6 nr. 1 presiseres at opplysningene etter både første og annet ledd i lovforslaget § 46 a skal gis «på papir eller annet varig medium». Når det gjelder definisjonen av «varig medium», vises det til lovforslaget § 44 a bokstav l og kapittel 4 i proposisjonen. Opplysninger etter første ledd skal gis på papir eller annet varig medium «ved bruk av formular», jf. lovforslaget § 46 a tredje ledd første punktum. For oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter lovforslaget § 46 a første ledd vil det med andre ord være obligatorisk å gi opplysningene ved hjelp av et formular, jf. direktivets formulering «skal gis» i artikkel 5 nr. 1. For opplysninger som er omfattet av lovforslaget § 46 a annet ledd, vil det være valgfritt å benytte formular til oppfyllelse av opplysningsplikten, jf. direktivets formulering «kan gis» i artikkel 6 nr. 1. Som nevnt foran tar departementet sikte på å fastsette en forskrift der skjemaene for standardiserte europeiske opplysninger om forbrukerkreditt, jf. vedlegg II og III til direktivet, blir inntatt som vedlegg til forskriften, jf. forskriftshjemmelen i lovforslaget § 46 a tredje ledd fjerde punktum.