16 Gjennomføring av direktivets regler om rettsvalg

En kredittavtale kan ha tilknytning til flere land. Det kan for eksempel være at en kunde bosatt i Norge, inngår en kredittavtale med en finansinstitusjon som har forretningssted i Danmark. Det oppstår da et spørsmål om rettsvalg, det vil si hvilket lands rett som skal gjelde ved tvister mellom partene.

Hvilket lands rett som skal anvendes, kan følge av nasjonale rettsvalgsregler eller av internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet. På området for kredittavtaler inneholder ikke kredittkjøpsloven bestemmelser om rettsvalg, mens finansavtaleloven § 3 omhandler anvendelse av norsk rett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge, har inngått en avtale med en institusjon hjemmehørende i et annet land. Etter denne bestemmelsen skal norsk rett gjelde for avtalen dersom institusjonen har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen skal kunne inngås, jf. § 3 bokstav a. Slike disposisjoner kan bestå i å sende bestilling, tilbud, aksept eller lignende ved post fra Norge, jf. NOU 1994: 19 side 98. Videre får norsk rett anvendelse dersom institusjonen eller en representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, jf. bokstav b, eller dersom avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger i forståelse med institusjonen, jf. bokstav c. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at finansavtaler som reelt sett har sin nærmeste tilknytning til Norge, blir behandlet etter norske rettsregler, jf. NOU 1994: 19 side 98. I tillegg har finansavtaleloven en bestemmelse i § 2 tredje ledd som fastsetter at en bestemmelse som ikke kan fravikes til skade for en forbruker, ikke kan settes til side ved avtale om at fremmed rett skal anvendes.

Forbrukerkredittdirektivet inneholder i artikkel 22 nr. 4 en bestemmelse om rettsvalg. Bestemmelsen lyder:

«Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at forbrukere ikke fratas det vern de er gitt ved dette direktiv når en tredjestats lovgivning velges som den lovgivning som får anvendelse på kredittavtalen, dersom kredittavtalen har nær tilknytning til én eller flere medlemsstaters territorium.»

Om forståelsen av artikkel 22 nr. 4 uttaler utvalget i utredningen punkt 5.14 side 121 følgende:

«Bestemmelsen omhandler kredittavtaler der kredittkunden er en forbruker, og som har slik nær tilknytning til EØS-landenes territorium at ett av disse landenes rett i utgangspunktet kommer til anvendelse på avtalen, jf. 'berøves'. Bestemmelsen omhandler naturlig nok ikke spørsmålet om hvilket av disse landenes rett som skal anvendes på avtalen. Her bygger direktivet på en forutsetning om at alle EØS-statene gjennomfører direktivet. Derimot omhandler bestemmelsen partenes valgrett med hensyn til å underlegge avtalen retten i et land utenfor EØS ('tredjelands lov'). Bestemmelsen forutsetter at partene i utgangspunktet har avtalefrihet på dette punktet, og den tar sikte på å innskrenke denne friheten under henvisning til forbrukervernhensyn. Nærmere bestemt fastsettes at partenes valg på dette punktet ikke skal berøve forbrukeren den beskyttelse som direktivet gir ham. Det er opp til nasjonale myndigheter å treffe nødvendige foranstaltninger i så måte.»

Utvalget gir deretter en kort redegjørelse for innholdet i finansavtaleloven § 3 og vurderer bestemmelsen opp mot direktivet artikkel 22 nr. 4. Utvalget konkluderer med at finansavtaleloven § 3 et stykke på vei gjennomfører forpliktelsen norske myndigheter har etter artikkel 22 nr. 4, men at den ikke kan anses fullt ut dekkende. Utvalget viser til at det kan tenkes avtaler som har en slik tilknytning til en eller flere medlemsstaters område som direktivet omhandler, men som likevel ikke fanges opp av alternativene i finansavtaleloven § 3. Utvalget foreslår derfor en nytt annet ledd i finansavtaleloven § 3 som gjennomfører artikkel 22 nr. 4. Utvalget bruker forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd som mønster for sitt lovforslag. I utredningen punkt 5.14 side 121 heter det følgende om utvalgets vurderinger og forslag:

«Etter omstendighetene medfører bestemmelsen [finansavtaleloven § 3] at norsk rett skal anvendes på avtalen i stedet for 'tredjelands lov'. Bestemmelsen er følgelig et stykke på vei formålstjenlig i forhold til forpliktelsen som følger av artikkel 22 nr. 4. Utvalget kan ikke se at en slik bestemmelse som gir norsk rett prioritet foran retten i andre EØS-land, strider mot fellesskapsretten.

Opplistingen av alternativer i finansavtaleloven § 3 er imidlertid neppe fullt ut dekkende i forhold til forpliktelsen etter artikkel 22 nr. 4, som er knyttet til kredittavtaler som har 'nær tilknytning' til en eller flere medlemsstaters område. Det kan nok tenkes avtaler som må sies å ha slik nær tilknytning, men som likevel ikke fanges opp av alternativene i finansavtaleloven § 3.

På denne bakgrunn foreslår utvalget et nytt annet ledd i finansavtaleloven § 3 som gjennomfører artikkel 22 nr. 4. Ved utformingen av et slikt nytt ledd må det tas i betraktning at ordlydsmessig tilsvarende direktivbestemmelser allerede har blitt gjennomført i norsk rett: Det gjelder angrerettloven § 5 (fjernsalgsdirektivet artikkel 12 nr. 2), forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd (forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr. 2), avtaleloven § 37 tredje ledd (direktiv om urimelige avtalevilkår artikkel 6 nr. 2) og tidspartloven § 5 (direktiv om timeshare artikkel 9). Ordlyden i lovbestemmelsene som gjennomfører disse direktivbestemmelsene er til dels forskjellig. Her kan nevnes forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd og angrerettloven § 5. Førstnevnte lyder slik:

'Det kan ikke avtales at rettsreglene i en stat utenfor EØS skal anvendes på en kjøpsavtale som har nær tilknytning til EØS-statenes territorium, dersom forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse enn etter loven her.'

Angrerettloven § 5 lyder slik:

'Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en bestemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsen bare for spørsmål som er regulert i denne loven hvis selgeren eller tjenesteyteren kan godtgjøre at forbrukeren ikke får en dårligere beskyttelse.'

Etter utvalgets syn er forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd mer lettlest og poengtert enn angrerettloven § 5. Følgelig benytter utvalget førstnevnte som 'mønster' for sitt eget lovforslag.

Utvalget foreslår at overskriften til finansavtaleloven § 3 endres til 'Rettsvalg', og bestemmelsen i annet ledd avgrenses til å gjelde kredittavtalerder kredittkunden er en forbruker.»

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag til bestemmelse om rettsvalg.

Departementet slutter seg til utvalgets forståelse av direktivet artikkel 22 nr. 4. Bestemmelsen innebærer begrensninger i adgangen til å gjøre avtale om rettsvalg. Etter artikkel 22 nr. 4 kan ikke en avtale om rettsvalg føre til at forbrukeren får et dårligere vern enn direktivets bestemmelser gir. For at begrensningen i avtalefriheten skal komme til anvendelse, må for det første lovgivningen til en stat utenfor EØS velges, og for det andre må kredittavtalen ha nær tilknytning til en EØS-stats territorium. Direktivet synes også å forutsette at det uten avtale ville vært retten i EØS-staten som gjaldt. Ellers ville ikke forbrukeren ved avtalen om lovvalget «fratas» det vernet som direktivet gir. Direktivet pålegger medlemsstatene å gjennomføre nødvendige tiltak for å oppfylle denne forpliktelsen.

Finansavtaleloven § 3 inneholder som påpekt av utvalget en særlig regel om anvendelse av norsk rett for enkelte avtaler mellom forbrukere bosatt i Norge, og finansinstitusjoner hjemmehørende i utlandet. Departementet er enig med utvalget i at denne bestemmelsen ikke er tilstrekkelig for å oppfylle den forpliktelsen som påhviler medlemsstatene etter artikkel 22 nr. 4. Det kan tenkes tilfeller hvor det er inngått en kredittavtale som har nær tilknytning til en eller flere medlemsstaters område, men som ikke omfattes av ett av typetilfellene som er nevnt i finansavtaleloven § 3. Det kan etter departementets syn reises spørsmål om finansavtaleloven § 2 tredje ledd ville være tilstrekkelig for å oppfylle direktivets krav. Utvalget synes ikke å ha vært inne på denne bestemmelsen i sin utredning. Departementet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette da departementet uansett vil foreslå en bestemmelse i samsvar med utvalgets forslag for å sørge for en klar gjennomføring av direktivet på dette punktet.

Spørsmålet er hvordan en slik bestemmelse skal utformes, og hvilken rekkevidde den skal ha. Utvalget har ved utformingen av sitt lovforslag sett hen til andre bestemmelser i norsk rett som gjennomfører direktivbestemmelser med tilsvarende ordlyd som forbrukerkredittdirektivet artikkel 22 nr. 4.

Departementet går inn for å følge opp utvalgets forslag om en bestemmelse etter mønster av forbrukerkjøpslovens § 3. Departementet er videre enig med utvalget i at bestemmelsen kun gis anvendelse ved kredittavtaler i forbrukerforhold. Ved at bestemmelsen får anvendelse på slike kredittavtaler generelt, vil den gjelde ikke bare i forholdet til regler som gjennomfører direktivet, men også for regler som ellers følger av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3. Ved at kredittkjøpslovens bestemmelser innarbeides i finansavtaleloven, vil bestemmelsene om rettsvalg også få betydning for disse kredittavtalene. Dette innebærer en styrking av forbrukervernet siden de ikke er noen slik rettsvalgsregel i dagens kredittkjøpslov.

Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd og merknadene til bestemmelsen i kapittel 20 nedenfor.