20 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

20.1 Til lovforslaget del I om endringer i finansavtaleloven

Til § 1

Det er foretatt en begrepsmessig justering i fjerde ledd i bestemmelsen. Det vises til de alminnelige merknader i proposisjonen punkt 4.5.5.

Det er foreslått et nytt femte ledd som utvider lovens virkeområde for visse former for kreditt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med definisjonen av «kredittgiver» i lovforslaget § 44 a bokstav e og merknaden til denne bestemmelsen nedenfor. Når det gjelder kreditt til forbrukere, gjennomfører disse bestemmelsene samlet sett direktivet artikkel 3 bokstav b. Bestemmelsen er ny sammenlignet med gjeldende rett.

Femte ledd første punktum fastslår at ved kreditt til en forbruker gjelder finansavtaleloven kapittel 3 «enhver» som gir kreditt som ledd i næringsvirksomhet. Denne formuleringen svarer til definisjonen av kredittgiver i direktivet artikkel 3 bokstav b sammenholdt med direktivet artikkel 3 bokstav a og c, og må videre antas å fange opp formuleringen «enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere», jf. § 1 bokstav e i forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler og forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for finansavtaleloven. Bestemmelsen innebærer at det ikke gjelder noen begrensninger for hvilke juridiske og fysiske subjekter som skal anses som kredittgiver overfor en forbruker, ut over at kreditten må gis som ledd i «næringsvirksomhet». At kreditten må ytes som ledd i næringsvirksomhet, innebærer at de helt private kredittavtalene vil falle utenfor den foreslåtte reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3.

Femte ledd annet punktum angir at ved kreditt mellom næringsdrivende som ikke omfattes av finansavtaleloven § 1 første ledd, gjelder bare loven § 52 (førtidig forfall), § 53 (førtidig tilbakebetaling) og § 54 a (avregning av gjeldsposter). Som nevnt under punkt 4.4.5 i proposisjonen har departementet sett det som ønskelig å utforme et kredittgiverbegrep som medfører at de tilfellene av kreditt til næringsdrivende som i dag omfattes av finansavtaleloven kapittel 3 og kredittkjøpsloven, også omfattes av den foreslåtte nye reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Etter departementets syn vil en henvisning til «finansinstitusjoner og lignende institusjoner», jf. gjeldende finansavtalelov § 44 første ledd og utvalgets lovforslag § 45 bokstav d, innebære at enkelte former for kreditt til næringsdrivende etter kredittkjøpsloven faller utenfor lovforslaget. For å fange opp disse tilfellene, uten at man samtidig går for langt sammenlignet med gjeldende rett, foreslås det å innta formuleringen i finansavtaleloven § 1 nytt femte ledd annet punktum. Ved kreditt til næringsdrivende kan kredittgiver med andre ord også være en annen juridisk person enn en finansinstitusjon eller lignende institusjon, men da vil bare de spesifikt nevnte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse.

Til § 2

Det er foretatt en begrepsmessig justering i bestemmelsens annet ledd tredje punktum. Det vises til de alminnelige merknader i proposisjonen punkt 4.5.5.

Til § 3

Overskriften er endret til «[r]ettsvalg» i tråd med utvalgets terminologi.

Bestemmelsen i nytt annet ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 22 nr. 4, og svarer til utvalgets forslag til § 3 annet ledd. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 16 i proposisjonens alminnelige del og innebærer at en avtale om at kredittavtalen skal være underlagt lovgivningen til en annen stat utenfor EØS, ikke kan gjøres gjeldende dersom forbrukeren berøves den beskyttelse bestemmelsene i loven gir.

Til § 44

Bestemmelsen fastslår virkeområdet for reglene i finansavtaleloven kapittel 3, og erstatter gjeldende retts bestemmelser om virkeområdet i finansavtaleloven § 44 og kredittkjøpsloven § 1. Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til utvalgets lovforslag § 44, og er omtalt nærmere i punkt 4.2.5 i proposisjonens alminnelige del. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 2 i den utstrekning den er uttrykk for totalharmonisering. Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 er imidlertid mer omfattende enn direktivets virkeområde. Dette kommer dels til uttrykk ved at kapittel 3 omfatter flere rettighets- og pliktsubjekter enn direktivet, og dels ved at kapittel 3 kommer til anvendelse på flere typer kredittavtaler enn det som er tilfellet for direktivet.

Første ledd angir hovedregelen om at kapitlet kommer til anvendelse for kredittavtaler mellom en kredittgiver og en kredittkunde. For å fastlegge kapitlets virkeområde må første ledd ses i sammenheng med definisjonene av «kredittavtale», «kredittgiver» og «kredittkunde» i departementets lovforslag § 44 a bokstav a, e og d, jf. merknaden til disse bestemmelsene. «Kredittavtale» i lovens forstand er et vidt begrep, og vil i alle fall omfatte det som anses som kredittavtaler etter kredittkjøpsloven og det som anses som låneavtaler etter gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven. Begrepet «kredittkunde» innebærer at både forbrukere og næringsdrivende omfattes av reguleringen, noe som medfører at finansavtaleloven kapittel 3 får et videre anvendelsesområde enn direktivet, som bare gjelder kreditt til forbrukere. Begrepet «kredittgiver» er også videre enn direktivets definisjon, og dette henger nært sammen med at reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 ikke bare skal omfatte kreditt til forbrukere.

Annet ledd angir unntakene fra første ledd, dvs. hvilke typer kredittavtaler som faller utenfor reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Unntakene i annet ledd suppleres også av ett ytterligere unntak i syvende ledd, jf. merknaden til dette nedenfor. I tillegg vises det til punkt 4.2.5 i proposisjonen der det i samsvar med direktivet artikkel 3 bokstav c in fine er presisert at avtaler om løpende levering av varer og tjenester hvor forbrukeren betaler i rater faller utenfor begrepet kredittavtale. Opplistingen av unntak i annet ledd bygger på enkelte av de unntakene som følger av direktivet artikkel 2 nr. 2. Siden de kredittavtalene som er unntatt etter artikkel 2 nr. 2 bokstav a til l, faller utenfor direktivets virkeområde, og dermed også utenfor rekkevidden av direktivets krav til fullharmonisering, står medlemsstatene i utgangspunktet fritt til å regulere disse kredittformene. Den avgrensningen av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 som følger av unntakene i § 44 annet ledd, er ment å være den samme som følger av utvalgets lovforslag § 44 annet ledd, men med enkelte språklige justeringer. Overordnet omfatter unntakene kredittavtaler der det av ulike årsaker ikke kan sies å foreligge et like sterkt behov for å beskytte kredittkunden som i de tilfellene som omfattes av hovedregelen. Der beskyttelsesbehovet overfor kredittkunden er mindre fremtredende, bør hensynet til å spare kredittgivere for arbeid og kostnader tillegges større vekt.

I annet ledd bokstav a gjøres det for det første unntak for «kredittavtaler der kreditten gis rente- og kostnadsfritt». Dette unntaket tilsvarer den første delen av unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav f, jf. formuleringen «kredittavtaler der kreditten blir gitt rentefritt og uten andre omkostninger». Unntaket er nytt sammenlignet med gjeldende finansavtalelov kapittel 3 og kredittkjøpsloven. Det er videre ment å ha samme realitetsinnhold som utvalgets unntak for «avtale om [vederlagsfri] fakturakreditt», jf. utvalgets lovforslag § 44 annet ledd bokstav a og utredningen side 144.

Unntaket er generelt utformet og omfatter derfor i prinsippet de formene for kreditt som faller innenfor definisjonen av «kredittavtale», jf. departementets lovforslag § 44 a bokstav a. Forutsetningen for at unntaket skal komme til anvendelse, er imidlertid at den kreditten som ytes, er helt vederlagsfri for kredittkunden, og dette vil i praksis medføre at det store flertallet av kredittavtaler faller utenfor unntaket. Spørsmålet om kreditten blir gitt rente- og omkostningsfritt vil bero på en konkret tolking av den aktuelle avtalen. Vilkåret skal tolkes strengt, og selv små og ubetydelige omkostninger som er knyttet til at det ytes kreditt, vil medføre at en faller utenfor unntaket. Normalt vil det ikke by på vanskeligheter å vurdere hvorvidt en kredittavtale er rente- og omkostningsfri, men ved tolkingstvil på dette punktet bør tvilsrisikoen ligge hos kredittgiveren. Unntaket vil typisk kunne omfatte tilfeller der en kjøper mottar en faktura med forfall frem i tid, ofte angitt til 30 dager. I en slik situasjon vil kjøperen i realiteten ha fått et rente- og omkostningsfritt lån fra selgeren frem til forfallsdato, og unntaket vil komme til anvendelse. Om kjøperen i en slik situasjon ikke skulle betale fakturaen innen forfall, vil kreditten likevel anses rente- og omkostningsfri selv om det blir beregnet forsinkelsesrenter som følge av betalingsmisligholdet. Unntaket vil videre kunne omfatte den gamle ordningen med «kjøp på bok» i butikk.

Når det særskilt gjelder kredittavtaler i form av kredittkort og faktureringskort, er det ofte slik at benyttet kreditt er rente- og omkostningsfri i en avtalebestemt periode. I praksis kan det være slik at dersom hele det benyttede kredittbeløpet betales innen forfallsdato, er kreditten rentefri for kunden. Det vil imidlertid ofte følge av kortavtalen at det er knyttet gebyrer til kortet, for eksempel årsgebyr, og at det også påløper særskilte renter for ubetalt benyttet kreditt. Det vil derfor i praksis sjelden forekomme at avtaler om kredittkort eller faktureringskort kan anses rente- og omkostningsfrie, selv om det skulle følge av avtalen at benyttet kreditt er rente- og omkostningsfri i en kortere, avtalebestemt periode.

Unntaket i annet ledd bokstav a omfatter i tillegg kredittavtaler «som innebærer en rente- og kostnadsfri henstand med betalingen av en eksisterende forpliktelse». Denne delen av unntaket svarer til unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav j, og er i realiteten lik utvalgets lovforslag § 44 annet ledd bokstav a siste del. Også denne delen av unntaket er ny sammenlignet med gjeldende rett. En forutsetning for at dette unntaket skal komme til anvendelse, er at endringsavtalen, dvs. betalingsutsettelsen, ikke medfører kostnader for kredittkunden. Når det allerede eksisterer en betalingsforpliktelse, vil en rente- og kostnadsfri betalingsutsettelse bare være til fordel for skyldneren. Det foreligger med andre ord ikke noe nevneverdig beskyttelsesbehov i en slik situasjon, og hensynet til kredittgiveren taler for at reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3 ikke kommer til anvendelse.

Videre følger det av annet ledd bokstav b at det på visse vilkår gjelder et unntak for kredittavtaler som blir gitt av en arbeidsgiver til sine ansatte som ledd i en bibeskjeftigelse. Bestemmelsen tilsvarer unntaket i direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav g. Unntakets siste del innebærer en viss realitetsendring sammenlignet med utvalgets lovforslag § 44 annet ledd bokstav b, og er tilføyd av departementet for på best mulig måte å reflektere direktivets ordlyd.

For at unntaket i annet ledd bokstav b skal komme til anvendelse, kreves det at arbeidsgivers hovedvirksomhet ikke er knyttet til finansieringsvirksomhet. Videre kreves det at kreditten gis rentefritt eller med en lavere rente enn markedsrenten, samt at kreditten generelt ikke tilbys til allmennheten. Det sistnevnte vilkåret er tilføyd av departementet sammenlignet med utvalgets forslag, jf. direktivets ordlyd i artikkel 2 nr. 2 bokstav g.

I annet ledd bokstav c gjøres det unntak fra finansavtaleloven kapittel 3 for kredittavtaler som er et resultat av et rettsforlik. Bestemmelsen svarer til utvalgets lovforslag § 44 annet ledd bokstav c, og tar sikte på å reflektere direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav i, som gjør unntak for «kredittavtaler som er resultatet av et oppgjør ved en domstol eller en annen lovfestet myndighet». Det finnes ikke noe tilsvarende uttrykkelig unntak for slike kredittavtaler etter gjeldende rett. Begrepet «rettsforlik» må tolkes vidt, slik at også kredittavtaler i form av forlik som er inngått ved en annen lovbestemt myndighet, vil omfattes av unntaket.

Tredje ledd regulerer kredittavtaler i form av kassakreditt eller annen rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder. Formuleringen «kassakreditt eller annen rammekreditt» avviker noe fra utvalgets forslag uten at det er tilsiktet realitetsendringer, jf. for øvrig definisjonen av begrepet i lovforslaget § 44 a bokstav b og merknaden til denne bestemmelsen. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 2 nr. 3, som har en noe mer begrenset regulering av denne typen kredittavtaler. I fortalen punkt 11 er det fastsatt at for kredittavtaler som bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i direktivet, har medlemsstatene ikke anledning til å vedta nasjonal lovgivning som gjennomfører andre bestemmelser i direktivet. Det fremgår imidlertid at nasjonale myndigheter står fritt til å regulere slike kredittavtaler når det gjelder andre spørsmål som ikke blir harmonisert gjennom direktivet.

Følgende henvisninger i tredje ledd til bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 er fullt ut eller delvis en konsekvens av direktivets totalharmonisering: § 44 a, § 45, § 46 første ledd bokstav a og b og annet og tredje ledd, § 46 a annet til åttende ledd, § 46 b, § 48 første, tredje, fjerde og femte ledd, § 48 a første ledd, § 50, § 51 b tredje ledd annet punktum, § 54 b, § 55 og § 56 a. Når det gjelder § 56 a om tilsyn, jf. direktivet artikkel 20, gjennomfører denne bestemmelsen rent faktisk direktivet uten at dette er nevnt av utvalget på side 145 i utredningen.

Departementet viser til at paragrafhenvisningene her i stor grad tilsvarer utvalgets paragrafhenvisninger på side 145 i utredningen, justert for at departementet generelt foreslår en annen paragrafnummerering enn utvalget. Når det gjelder hvilke konkrete direktivbestemmelser disse bestemmelsene gjennomfører, vises det til merknadene i kapittel 20 i proposisjonen. For øvrig nevnes at det sammenlignet med utvalgets forslag og henvisningen der til § 45 bokstav f om effektiv rente, i departementets lovforslag er vist til hele § 44 a, som gjennomfører direktivet artikkel 3.

I tillegg skal følgende bestemmelser i kapittel 3, som faller utenfor direktivets krav om totalharmonisering, etter nasjonalt valg gjelde for kredittavtaler som nevnt i tredje ledd: § 47, § 49, §§ 51 og 52, § 54 a og § 56. Dette samsvarer i grove trekk innholdsmessig med oppregningen av denne typen bestemmelser i utvalgets lovforslag § 44 tredje ledd, justert for departementets forslag om endret paragrafnummerering.

Etter dette er det bare bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 om plikten til å gi fyllestgjørende forklaringer (§ 46 c), overtrekk (§ 48 b), oppsigelse og sperring av tidsubegrenset kredittavtale (§ 51 a), bestemmelsen om selve angreretten for kredittavtaler (§ 51 b), førtidig tilbakebetaling (§ 53) og førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt (§ 54) som overhodet ikke kommer til anvendelse ved kredittavtaler i form av kassakreditt eller annen rammekreditt som omhandlet i tredje ledd.

Direktivet artikkel 2 nr. 3 lister opp flere bestemmelser som skal gjelde for disse avtalene enn det som fremgår av utvalgets og departementets forslag til § 44 tredje ledd. Dette er bestemmelser som er gjennomført i andre deler av finansavtaleloven, eksempelvis bestemmelsen om rettsvalg i direktivet artikkel 22 nr. 4, som er gjennomført i § 3 i finansavtaleloven kapittel 1, og artikkel 21 om kredittformidlere, som er gjennomført i finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Bestemmelsene i disse kapitlene gjennomfører direktivets forpliktelser også for avtaler om kassakreditt og annen rammekreditt, og det er dermed ikke nødvendig eller hensiktsmessig å vise til dem i § 44 tredje ledd. Det sentrale med § 44 tredje ledd er å gi anvisning på hvilke av bestemmelsene i kapittel 3 som gjelder for slike kredittavtaler. Når det gjelder relevante bestemmelser i de øvrige kapitler i finansavtaleloven, vil disse på vanlig måte komme til anvendelse også på kassakredittavtaler i den grad de ikke berøres av direktivets totalharmonisering, eksempelvis reglene i kapittel 4 om kausjon.

I fjerde ledd fremgår det at kredittavtaler i form av overtrekk bare er underlagt enkelte av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 2 nr. 4. Reguleringen avviker på dette punktet fra utvalgets lovforslag § 44, ved at utvalget har valgt å gjennomføre den mer begrensede reguleringen av overtrekk i finansavtaleloven kapittel 2. Det vises for øvrig til departementets alminnelige merknader i kapittel 14 i proposisjonen. Definisjonen av begrepet «overtrekk» er inntatt i lovforslaget § 44 a bokstav c, jf. merknaden til denne bestemmelsen. For kredittavtaler i form av overtrekk gjelder bare bestemmelsene i lovforslaget § 44 a, § 48 b og § 56 a. Direktivet artikkel 2 nr. 4 henviser også til enkelte andre bestemmelser enn de som er uttrykkelig nevnt i lovforslaget, eksempelvis artikkel 22 nr. 2 om rettsvalg. Finansavtaleloven § 2 første ledd om ufravikelighet i forbrukerforhold, den generelle rettsvalgsbestemmelsen for kredittavtaler i lovforslaget § 3 annet ledd og finansavtaleloven § 4 om tvisteløsning oppfyller imidlertid direktivforpliktelsen på dette punktet. Formålet med bestemmelsen i annet ledd her er å vise hvilke bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 som kommer til anvendelse.

Femte ledd regulerer de tilfellene der kredittkunden utelukkende hefter med en gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren. Slike kredittavtaler faller utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav k, men vil etter lovforslaget være underlagt enkelte av vernebestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen omfatter bare de tilfellene der kredittkunden «utelukkende hefter med en gjenstand», dvs. at kredittkunden ikke har noe personlig ansvar for den gjelden han eller hun påtar seg. Hvorvidt kredittavtalen hjemler et personlig ansvar for kredittkunden, vil bero på en konkret tolking av den aktuelle avtalen. For det tilfellet at avtalen gir hjemmel for et personlig ansvar, må den vurderes etter bestemmelsene i lovforslaget § 44 første til tredje ledd. Dersom avtalen ikke hjemler personlig ansvar, kommer bestemmelsen i lovforslaget § 46 a om opplysningsplikt forut for inngåelse av kredittavtale og bestemmelsen i lovforslaget § 47 om frarådingsplikt til anvendelse. Begrunnelsen for bestemmelsen i femte ledd er at vernebehovet gjennomgående vil være svakere når kredittavtalen ikke hjemler noe personlig ansvar for den gjelden som stiftes. Samtidig vil det i slike tilfeller ofte være tale om kredittkunder som ikke får dekket sitt kredittbehov i regulære finansinstitusjoner på grunn av manglende kredittverdighet. Dette tilsier at enkelte av vernebestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 også bør komme til anvendelse på slike kredittavtaler.

Sjette ledd viderefører finansavtaleloven § 44 tredje ledd.

I syvende ledd første punktum er det gjort et ytterligere unntak fra virkeområdet til bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3, og bestemmelsen supplerer dermed de øvrige unntakene som fremgår av annet ledd bokstav a til c. Bestemmelsen fastslår at finansavtaleloven kapittel 3 ikke kommer til anvendelse på avtaler om faktoring (diskontering) eller avtaler om leiefinansiering, jf. gjeldende finansavtalelov § 44 annet ledd annet punktum. Når det gjelder den delen av unntaket som gjelder avtaler om leiefinansiering, gjør også direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d unntak for slike avtaler. I direktivet er det presisert at unntaket bare gjelder leie- eller leasingavtaler «der en plikt til å kjøpe avtalens gjenstand ikke er fastsatt». I tråd med dette er det, i samsvar med utvalgets forslag, inntatt en presisering i ordlyden i syvende ledd første punktum om at unntaket bare gjelder for avtaler om leiefinansiering «der det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier». Denne avgrensningen innebærer at leiekjøp, som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde etter kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 bokstav c, jf. § 1, også vil omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Hvorvidt det etter avtalen gjelder en plikt til å bli eier av tingen, vil bero på en konkret tolking av den aktuelle avtalen.

Syvende ledd annet og tredje punktum viderefører forskriftshjemmelen om forbrukerleie som etter gjeldende rett følger av kredittkjøpsloven § 29 første ledd. Det er en viss forskjell fra utvalgets forslag ved at forskuddsleie er nevnt i bestemmelsen i samsvar med dagens forskriftshjemmel i § 29. Syvende ledd fjerde punktum fastslår at det også skal gjelde en frarådingsplikt ved avtaler om forbrukerleie. Bestemmelsen viderefører kredittkjøpsloven § 29 annet ledd.

Til § 44 a

Bestemmelsen inneholder definisjoner av begreper som etter lovforslaget benyttes i finansavtaleloven kapittel 3, og bygger med enkelte tilføyelser og språklige justeringer på § 45 i utvalgets lovforslag. Bestemmelsen er ny sammenlignet med gjeldende finansavtalelov kapittel 3, og den gjennomfører direktivet artikkel 3. Definisjonskatalogen må ses i sammenheng med finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum, som definerer begrepet «forbruker», jf. punkt 4.3.5 i proposisjonen. Det vises for øvrig til den nærmere omtalen av de ulike definisjonene i punkt 4.5.5 i proposisjonen.

Flere av begrepene som inngår i definisjonskatalogen, er av sentral betydning for angivelsen av virkeområdet for reglene i finansavtaleloven kapittel 3, jf. lovforslaget § 44 og merknaden til denne bestemmelsen foran. Dette gjelder særlig begrepet «kredittavtale», med underkategoriene «kassakreditt eller annen rammekreditt» og «overtrekk», og rettighets- og pliktsubjektene «kredittkunde», «kredittgiver» og «kredittformidler». Direktivets virkeområde er begrenset til å gjelde kreditt til forbrukere, jf. artikkel 2 nr. 1 og definisjonen av kredittavtale i artikkel 3 bokstav c. Som redegjort for under merknaden til § 44 første ledd har man valgt å gå lenger enn direktivet på dette punktet, ved å la både forbrukere og næringsdrivende inngå i begrepet «kredittkunde», se nærmere omtale av dette nedenfor. I tråd med gjeldende rett skal det imidlertid være slik at kredittkunder som er forbrukere, nyter et større grad av vern enn det som gjelder for næringsdrivende. Direktivets avgrensning til kreditt til forbrukere har også en side til definisjonen av «kredittyter», jf. direktivet artikkel 3 bokstav b. Ved kreditt til forbruker regnes som kredittyter enhver fysisk eller juridisk person som yter eller lover å yte kreditt som et ledd i sin ervervsmessige virksomhet. Begrepet «kredittyter» må etter dette anses fullharmonisert når det gjelder kreditt til forbrukere, og nasjonale myndigheter står ut over dette fritt ved utformingen av begrepet «kredittgiver», jf. nærmere om dette nedenfor.

Med dette som utgangspunkt inneholder bokstav a en definisjon av «kredittavtale», som gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav c. Med «kredittavtale» menes en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, kassakreditt eller annen tilsvarende form for kreditt. Det vises til de alminnelige merknadene under punkt 4.2.5 i proposisjonen for en nærmere redegjørelse for hva som ligger i de ulike begrepene. Begrepet «kredittavtale» er ikke ment å omfatte avtaler om løpende levering av varer eller tjenester av samme art, og hvor kunden betaler for varene eller tjenestene i rater så lenge de leveres, jf. direktivets presisering av dette i artikkel 3 bokstav c in fine. Definisjonen av kredittavtale er ment å omfatte de formene for kreditt som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Reguleringen vil også kunne omfatte flere kredittsituasjoner enn etter gjeldende rett, blant annet på bakgrunn av formuleringen «annen tilsvarende form for kreditt».

I bokstav b defineres «kassakreditt eller annen rammekreditt», jf. direktivet artikkel 3 bokstav d. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 4.5.5 i proposisjonen når det gjelder departementets vurderinger knyttet til begrepsbruken. Med «kassakreditt eller annen rammekreditt» menes en uttrykkelig kredittavtale der en kredittgiver stiller midler til disposisjon for en kredittkunde som overstiger løpende saldo på kredittkundens løpende konto. Formuleringen «løpende saldo» på en «løpende konto» innebærer ikke at det stilles et krav om at det i bunnen av kredittforholdet må foreligge en regulær innskuddskonto, typisk en lønnskonto. Det sentrale ved kassakreditt og annen rammekreditt er at det blir stilt midler til disposisjon for en kredittkunde som kan benyttes når kredittbehovet melder seg. Det må anses praktisk og antakelig teknisk nødvendig at en slik kreditt blir knyttet til en konto hos kredittgiveren, jf. NOU 2009: 11 side 147. De formene for kreditt som faller innenfor begrepet «kassakreditt eller annen rammekreditt», vil etter lovforslaget kunne ytes overfor både næringsdrivende og forbrukere, jf. definisjonen av «kredittkunde» i bokstav d.

I bokstav c defineres begrepet «overtrekk». Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav e, og har ingen parallell i utvalgets lovforslag. I motsetning til utvalget har departementet funnet det hensiktsmessig å regulere overtrekk i finansavtaleloven kapittel 3, og det er derfor nødvendig å innta en definisjon av dette begrepet i definisjonskatalogen. Til forskjell fra en avtale om kassakreditt/rammekreditt bygger ikke overtrekk på en uttrykkelig avtale om kreditt. Ved overtrekk stiller kredittgiveren midler til disposisjon for kredittkunden basert på «en stilltiende aksept av overtrekk». De midlene som stilles til rådighet, overstiger løpende saldo på kredittkundens løpende konto eller kassakreditt. Om det nærmere innholdet i begrepet «overtrekk» og gjennomføringen av direktivets bestemmelser om dette vises det til kapittel 14 i proposisjonens alminnelige del.

Bokstav d definerer begrepet «kredittkunde» i samsvar med utvalgets forslag. Med «kredittkunde» menes en fysisk eller juridisk person som gis kreditt av en kredittgiver. Definisjonen av «kredittkunde» går med dette lenger enn direktivet, som i artikkel 3 bokstav a utelukkende gjør forbrukere til rettighetssubjekter etter direktivet. Finansavtaleloven kapittel 3 vil med dette komme til anvendelse også i de tilfellene der det ytes kreditt til næringsdrivende, og dette er en løsning som samsvarer med gjeldende rett. Enkelte av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 vil imidlertid, i tråd med gjeldende rett, bare gjelde når kredittkunden er forbruker. Definisjonen av «kredittkunde» i lovforslaget § 44 a bokstav d må derfor ses i sammenheng med definisjonen av «forbruker» i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum. Se for øvrig punkt 4.3 i proposisjonen.

Bokstav e definerer begrepet «kredittgiver». Departementet har foretatt visse endringer sammenlignet med utvalgets forslag, jf. nærmere om dette nedenfor. Etter departementets forslag menes med «kredittgiver» en fysisk eller juridisk person som nevnt i eller i forskrift fastsatt i medhold av § 1 første, annet, fjerde, femte eller sjette ledd som gir kreditt til en kredittkunde. Definisjonen i bokstav e må dermed sammenholdes med finansavtalelovens virkeområde slik dette er nedfelt i § 1, og samlet sett gjennomfører disse bestemmelsene direktivet artikkel 3 bokstav b. Når det særskilt gjelder departementets forslag til nytt femte ledd i finansavtaleloven § 1, vises det til merknaden til denne bestemmelsen foran. I tillegg til dette innebærer definisjonen at finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 første og annet ledd, kommuner og fylkeskommuner som nevnt i § 1 fjerde ledd samt institusjoner som det er fastsatt at loven skal gjelde for i medhold av § 1 sjette ledd, er å anse som kredittgivere etter kapittel 3. Sammenlignet med utvalgets forslag sikrer dette at lovforslaget på en mer dekkende måte viderefører gjeldende rett både etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven.

I bokstav f defineres «kredittformidler», og dette gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav f. Definisjonen svarer til utvalgets lovforslag § 45 bokstav e. Etter definisjonen er en kredittformidler en fysisk eller juridisk person som ikke opptrer som kredittgiver i det konkrete tilfellet. Det må med andre ord utøves en form for mellommannsvirksomhet som beskrevet i definisjonen som ledd i næringsvirksomhet og mot et vederlag. Det er ikke konkretisert hvilken form vederlaget skal ha, men det vanligste må antas å være at vederlaget gis i form av en pengesum. Andre finansielle motytelser, for eksempel en innkjøpsrabatt hos kredittgiveren eller kredittkunden, antas derfor omfattet av begrepet vederlag, jf. NOU 2009: 11 side 147. Det vises for øvrig til de alminnelige merknader under punkt 4.4 i proposisjonen.

Bokstav g definerer «effektiv rente», og gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav i. Definisjonen svarer til utvalgets lovforslag § 45 bokstav f. Bestemmelsen fastsetter dessuten en egen forskriftshjemmel, og det vises til de alminnelige merknader punkt 4.5.5. Utvalget foreslo i utredningen at forskriftshjemmelen skulle inngå i en samlet forskriftshjemmel i lovforslaget § 67. Departementet har valgt en annen lovteknisk løsning ved at de aktuelle forskriftshjemlene er inntatt i de materielle bestemmelsene de er knyttet til.

I bokstav h defineres begrepet «kredittkostnadene», og denne definisjonen gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav g. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets lovforslag § 45 bokstav g.

Bokstav i definerer begrepet «samlet kredittbeløp» og gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav l. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 45 bokstav h.

Bokstav j definerer «nominell rente». Definisjonen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 3 bokstav j, og svarer til utvalgets lovforslag § 45 bokstav i.

I bokstav k defineres «totalbeløp». Definisjonen svarer til utvalgets lovforslag § 45 bokstav j, og gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav h.

Bokstav l inneholder en definisjon av begrepet «varig medium», og gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav m. Definisjonen har ingen parallell i utvalgets lovforslag. Innholdet i begrepet er nærmere omtalt i proposisjonen punkt 4.5.

Bokstav m definerer begrepet «tilknyttet kredittavtale», og gjennomfører direktivet artikkel 3 bokstav n. Forslaget samsvarer med utvalgets lovforslag § 45 bokstav k. Det vises til de alminnelige merknader i kapittel 12 i proposisjonen når det gjelder det nærmere innholdet i begrepet.

Til § 45

Bestemmelsen regulerer overdragelse av kredittgiverens fordring, kapitlets anvendelse i forholdet mellom kredittkunden og ny kreditor og kredittkundens krav på underretning om overdragelsen. Bestemmelsen bygger på utvalgets lovforslag § 46 med noen mindre endringer. Det er bare bestemmelsens tredje ledd som gjennomfører en direktivbestemmelse. Når det gjelder forholdene som er regulert i første og annet ledd, står nasjonale myndigheter fritt i sin regulering, jf. utredningen side 108. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til behandlingen i proposisjonen kapittel 13.

Første ledd er i hovedtrekk en videreføring av finansavtaleloven § 45 første ledd, og svarer til utvalgets forslag til § 46 første ledd. Det synes imidlertid å være en inkurie i siste del av utvalgets forslag, ved at begrepet «lignende institusjon» er utelatt sammenlignet med gjeldende rett. Departementet har føyd til dette i sitt lovforslag. I samsvar med utvalgets forslag videreføres gjeldende rett etter finansavtaleloven § 45 første ledd med enkelte justeringer. Justeringene består i at det blir presisert i bestemmelsen hvilke situasjoner samtykkekravet skal gjelde for, jf. bestemmelsens første del og NOU 2009: 11 side 148. Dette er gjort for å sørge for at bestemmelsens virkeområde ikke utvides utilsiktet som en følge av forslaget om at kreditt etter kredittkjøpsloven skal omfattes av finansavtaleloven. Utvalgets og departementets lovforslag innebærer likevel en viss utvidelse av samtykkekravets virkeområde: Der kredittgiveren er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, gjelder det, uavhengig av om kreditten er gitt etter avtale med selgeren eller ikke, et samtykkekrav.

Annet ledd om anvendelsen av kapittel 3 i forholdet mellom kredittkunden og den som har fått fordringen overdratt til seg, viderefører med enkelte begrepsmessige justeringer finansavtaleloven § 45 annet ledd første punktum. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 46 annet ledd.

Tredje ledd viderefører langt på vei finansavtaleloven § 45 annet ledd annet punktum, og svarer i hovedsak til utvalgets forslag til § 46 tredje ledd. Departementet foreslår i likhet med utvalget at begrepet «varsle» i dagens lovbestemmelse blir erstattet med begrepet «underrette». Dette er i tråd med direktivets ordlyd, og klargjør at det ikke er et krav om varsel forut for overdragelsen. Kredittgiveren har, som etter gjeldende rett, ansvaret for å underrette kredittkunden. Tredje ledd har i tillegg fått en tilføyelse ved at det gjøres unntak fra plikten til å underrette i tilfeller hvor den opprinnelige kredittgiveren, etter avtale med og på vegne av ny kreditor, opptrer som kredittgiver overfor kredittkunden. Unntaket er tatt inn for å gjennomføre direktivet artikkel 17 nr. 2.

Til § 46

Bestemmelsen regulerer hvilke opplysninger som skal gis ved markedsføring av kredittavtaler, og bygger delvis på lovforslaget § 47 fra utvalgets medlemmer Sæbø, Haraldsen, L'Abée-Lund og Wang. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4.

Første ledd fastslår at det ved enhver form for markedsføring av kredittavtaler foreligger en plikt til å opplyse om effektiv rente, herunder å gi standardopplysninger for øvrig i tråd med direktivet, jf. lovforslaget § 46 første ledd bokstav a til f. Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende retts krav om opplysning om effektiv rente ved enhver form for markedsføring. En kredittgiver kan imidlertid ikke nøye seg med å opplyse om effektiv rente. At det alltid skal opplyses om forhold som nevnt i lovforslaget bokstav a til f, innebærer en viss utvidelse av opplysningsplikten sammenlignet med gjeldende rett.

Formuleringen «enhver form for markedsføring» i departementets lovforslag presiserer at bestemmelsen gjelder uavhengig av om markedsføringen retter seg mot kredittkunder som er forbrukere eller næringsdrivende, og at den gjelder uavhengig av markedsføringens form. En forutsetning for at bestemmelsen skal komme til anvendelse, er imidlertid at det gjelder «markedsføring av kredittavtaler». I dette ligger det at markedsføringen må ha et innhold som gjør det naturlig å betegne den som markedsføring av en kredittavtale. I utgangspunktet vil dette vilkåret innebære at markedsføring av firma- og domenenavn faller utenfor bestemmelsen.

Etter første ledd bokstav a skal det opplyses om «kredittkostnadene, herunder effektiv rente med angivelse av kredittbeløp og kredittprofil». Begrepet «kredittkostnadene» er definert i lovforslaget § 44 a bokstav h som «alle kostnader, herunder rente, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgifter som kredittkunden skal betale i forbindelse med kreditten». Bokstav a gjennomfører på dette punktet direktivet artikkel 4 nr. 2 bokstav a jf. f. Det er presisert i lovteksten at det skal opplyses om «effektiv rente». Dette begrepet er definert nærmere i lovforslaget § 44 a bokstav g som «kredittkostnadene uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet, beregnet i samsvar med matematisk formel som fastsettes av Kongen i forskrift». Opplysning om den effektive renten skal skje med angivelse av «kredittbeløp og kredittprofil». Denne presiseringen viderefører låneforskriften § 5, med justert begrepsbruk. Med begrepet «kredittprofil» menes først og fremst kredittavtalens løpetid og kredittype.

Bokstav b fastsetter at det skal opplyses om «samlet kredittbeløp», dvs. summen av beløp som blir stilt til disposisjon i henhold til en kredittavtale, jf. definisjonen i lovforslaget § 44 a bokstav i. Denne delen av bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 2 bokstav b. Bokstav c krever at det skal opplyses om «kredittavtalens løpetid», og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 2 bokstav d. Etter bokstav d skal det ved kreditt i form av betalingsutsettelse for bestemte varer eller tjenester opplyses om «kontantprisen og størrelsen på en eventuell forskuddsbetaling». Denne delen av bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 2 bokstav e. Begrepet «kontantprisen» må forstås på samme måte som etter kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum, jf. § 4 første ledd bokstav a, dvs. den prisen som selgeren ville krevd ved kontant betaling. Bokstav e angir at det skal opplyses om «totalbeløp og størrelsen på eventuelle avdragsbetalinger», og gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 2 bokstav f. Med «totalbeløp» menes summen av samlet kredittbeløp og kredittkostnadene, jf. definisjonen av dette begrepet i lovforslaget § 44 a bokstav k. Der markedsføringen knytter seg til kreditt i form av betalingsutsettelse for bestemte varer eller tjenester, må angivelsen av totalbeløpet etter departementets syn forstås slik at det tilsvarer gjeldende retts krav om opplysning om «kredittkjøpsprisen», jf. kredittkjøpsloven § 6. Ved at det skal opplyses om dette vil forbrukeren enkelt kunne sammenligne de ulike betalingsalternativene. Bokstav f krever at det skal opplyses om «en eventuell forpliktelse for kredittkunden til å inngå avtale om en aksessorisk tjenesteytelse». Forutsetningen for at en slik opplysning skal inngå i de standardopplysningene som gis i forbindelse med markedsføring av kredittavtaler, er imidlertid at «kostnadene ved den aksessoriske avtalen ikke kan beregnes på forhånd». Bokstav f gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 3.

Annet ledd fastsetter at standardopplysningene som nevnt i første ledd skal gis på en tydelig måte ved hjelp av et representativt eksempel. Denne presiseringen følger uttrykkelig av innledningen til direktivet artikkel 4 nr. 2. Departementets forslag til annet ledd tar videre høyde for prinsippene om klarhet som i dag følger av forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven § 5.

Tredje ledd fastsetter en egen forskriftshjemmel om markedsføring av kredittilbud, og innebærer delvis en videreføring av de forskriftshjemlene som i dag følger av finansavtaleloven § 48 sjette ledd og kredittkjøpsloven § 28 tredje punktum. Om den lovtekniske løsningen ved plasseringen av forskriftshjemmelen, vises det til merknaden til lovforslaget § 44 a bokstav g foran.

Til § 46 a

Bestemmelsen regulerer hvilke opplysninger som skal gis til en forbruker før han eller hun blir bundet av en kredittavtale, og gjennomfører hovedtrekkene i direktivet artikkel 5 til 7. Bestemmelsen svarer med enkelte språklige og lovtekniske justeringer til utvalgets lovforslag § 48, og erstatter gjeldende retts regulering av pre-kontraktuell opplysningsplikt i kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 med forskrifter og finansavtaleloven § 46 med forskrifter. Det vises til de alminnelige merknader i punkt 5.2 i proposisjonen, samt til den utførlige merknaden til utvalgets lovforslag § 48 inntatt på side 150 til 153 i utredningen.

Første ledd fastsetter den alminnelige regelen om opplysningsplikt forut for inngåelse av kredittavtale, og gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 1 og 5. Begrepet «kredittavtale» må her forstås på samme måte som i definisjonen i lovforslaget § 44 a bokstav a, men med unntak for kredittavtale i form av «kassakreditt eller annen rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder», som er underlagt en særskilt, og noe lempeligere, regulering av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten i annet ledd, se merknaden til annet ledd nedenfor. For de særskilte formene for kredittavtaler som er omhandlet i direktivet artikkel 2 nr. 5 (inngått av nærmere bestemte organisasjoner) og nr. 6 (visse kredittavtaler som fastsetter ordninger for betalingsutsettelse eller tilbakebetaling), tas det sikte på å regulere den pre-kontraktuelle opplysningsplikten i forskrift, jf. de særlige opplysningskravene for disse avtalene i direktivet artikkel 6 nr. 3. Det vises til forskriftshjemmelen i åttende ledd og merknaden til denne bestemmelsen nedenfor.

Innledningsvis i første ledd fremgår det at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten skal oppfylles «[i] god tid før» forbrukeren blir bundet av en kredittavtale. Formuleringen erstatter gjeldende lovs formulering «før», uten at det er tilsiktet noen realitetsendring sammenlignet med gjeldende rett. Kravet om at opplysningene skal gis i god tid før forbrukeren blir bundet av en kredittavtale, vil være oppfylt dersom forbrukeren har tilstrekkelig anledning til å overveie om han eller hun skal inngå kredittavtalen. Formuleringen «blir bundet av kredittavtale» avviker fra utvalgets formulering «blir inngått kredittavtale», uten at det er tilsiktet noen endring i realiteten. Den begrepsmessige justeringen er begrunnet i direktivets ordlyd, samt at en tilsvarende formulering allerede finnes i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt i finansavtaleloven kapittel 2 § 15.

Plikten til å gi de opplysningene som følger av første ledd, er pålagt «kredittgiveren», jf. definisjonen av dette begrepet i lovforslaget § 44 a bokstav e. Bestemmelsen må imidlertid ses i sammenheng med syvende ledd på dette punktet, som fastsetter at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten «også gjelder for kredittformidler» når oppdraget helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt. Begrepet «kredittformidler» er definert i lovforslaget § 44 a bokstav f. Syvende ledd fastsetter videre et unntak fra dette for såkalte aksessoriske kredittformidlere, jf. nærmere om dette i omtalen av syvende ledd nedenfor. For øvrig har departementet strøket utvalgets formulering «eller kredittformidleren» i utvalgets forslag til § 48 annet ledd annet punktum, sml. departementets lovforslag på dette punktet. Henvisningen synes overflødig, og er fjernet for å hindre tolkingstvil.

Første ledd fastsetter videre at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten gjelder overfor «forbrukeren», jf. definisjonen av forbruker i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum. Dette innebærer at det ikke gjelder et tilsvarende krav til uoppfordret å gi opplysninger som nevnt i lovforslaget § 46 a overfor kredittkunder som ikke er forbrukere. Første ledd må imidlertid ses i sammenheng med sjette ledd, som fastsetter at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i første og annet ledd skal være tilgjengelige for «enhver kredittkunde» før kredittavtale inngås. Dette innebærer en videreføring av finansavtaleloven § 46 tredje ledd første punktum.

Annet ledd regulerer den pre-kontraktuelle opplysningsplikten ved kredittavtaler som nevnt i lovforslaget § 44 tredje ledd, dvs. «kredittavtale i form av kassakreditt eller annen rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder». Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 1. Opplysningsplikten er noe mindre omfattende i slike tilfeller, jf. henvisningen til at bare enkelte utvalgte punkter i opplistingen i første ledd gjelder. Etter annet ledd annet og tredje punktum er det imidlertid fastsatt at det skal gis visse tilleggsopplysninger som er særlig aktuelle for kredittavtaler i form av kassakreditt eller annen rammekreditt. Disse tilleggsopplysningene omfatter for det første at det skal opplyses om «vilkårene for oppsigelse av kredittavtalen», og gjennomfører ved dette direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g. For det annet omfatter tilleggsopplysningene at det der det er relevant, skal opplyses om at «kredittgiveren til enhver tid kan fremsette krav om tilbakebetaling av hele kredittbeløpet», som gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h.

Tredje ledd angir på hvilken måte og i hvilken form opplysningene som omfattes av første og annet ledd, skal presenteres for forbrukeren. Bestemmelsen gjennomfører delvis direktivet artikkel 5 nr. 1 og 6 nr. 1. Felles for opplysningsplikten etter første og annet ledd er at opplysningene skal «gis på papir eller annet varig medium». Dette kriteriet er nytt sammenlignet med utvalgets lovforslag, og det vises til definisjonen av begrepet «varig medium» i departementets lovforslag § 44 a bokstav l og de alminnelige merknader i punkt 4.5.5 i proposisjonen. Videre skal opplysninger etter første ledd gis «ved bruk av formular», jf. tredje ledd første punktum. Departementet tar sikte på å fastsette en forskrift der formularene i vedlegg II og III til direktivet blir inntatt som vedlegg til forskriften, se forskriftshjemmelen i tredje ledd fjerde punktum. Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter bestemmelsens første ledd skal oppfylles ved bruk av slikt formular. Når det derimot gjelder opplysningsplikten etter annet ledd, kan kredittgiveren velge å benytte formular angitt i forskrift, eller velge å gi opplysningene på en annen måte som sikrer at alle opplysningene er like fremtredende, jf. tredje ledd annet punktum. Denne differensieringen følger av direktivet, jf. artikkel 5 nr. 1 første avsnitt annet punktum og 6 nr. 1 tredje avsnitt annet punktum. Tredje ledd tredje punktum fastsetter at kredittgiveren skal anses for å ha oppfylt den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter første og annet ledd og angrerettloven § 9 a første ledd første punktum dersom opplysninger i samsvar med formularene er gitt forbrukeren. Disse bestemmelsene gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 1 første avsnitt siste punktum og artikkel 6 nr. 1 tredje avsnitt siste punktum.

Forholdet mellom den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter lovforslaget § 46 a og angrerettlovens bestemmelser om forhåndsopplysninger ved fjernsalg av finansielle tjenester blir for øvrig regulert i fjerde og femte ledd. Lovforslaget fjerde ledd første og annet punktum gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 2, mens fjerde ledd tredje punktum gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 4. Femte ledd gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 7.

Sjette ledd første punktum viderefører gjeldende § 46 tredje ledd første punktum i finansavtaleloven. Annet punktum tar sikte på å gjennomføre direktivet artikkel 5 nr. 4 og artikkel 6 nr. 6. Bestemmelsen fastsetter at en kredittkunde som er forbruker, har rett til, etter forespørsel og vederlagsfritt, å få utlevert en kopi av utkastet til kredittavtale. Denne forpliktelsen skal ikke gjelde dersom kredittgiveren på tidspunktet for anmodningen ikke er villig til å gå videre med inngåelse av kredittavtalen med forbrukeren, jf. direktivets uttrykkelige presisering av dette.

Syvende ledd første punktum fastsetter at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter de foregående ledd i bestemmelsen også gjelder for en kredittformidler når oppdraget helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt. Dette innebærer at en kredittformidler er forpliktet på lik linje med en kredittgiver til å oppfylle den opplysningsplikten som følger av lovforslaget § 46 a. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1, som innledningsvis presiserer at opplysningsplikten gjelder «kredittyter og eventuelt kredittformidler». Annet punktum gjør imidlertid unntak fra regelen i første punktum. Bestemmelsen fastsetter at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter lovforslaget § 46 a likevel ikke gjelder for leverandør av varer eller tjenester som «opptrer aksessorisk som formidler av kreditt». Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7. Et tilsvarende unntak gjelder ved plikten til å gi fyllestgjørende forklaringer, jf. lovforslaget § 46 c annet ledd som også gjennomfører direktivet artikkel 7. Det vises for øvrig til definisjonen av «kredittformidler» i lovforslaget § 44 a bokstav f, og til departementets alminnelige merknader til pliktsubjektet under punkt 4.4.5 foran i proposisjonen.

Åttende ledd inneholder en forskriftshjemmel for Kongen til å gi nærmere regler om bruk av bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt for visse kredittavtaler. Forskriftshjemmelen er ny sammenlignet med gjeldende rett. Om den lovtekniske løsningen ved plasseringen av forskriftshjemmelen, vises det til merknaden til lovforslaget § 44 a bokstav g foran.

Til § 46 b

Bestemmelsen omhandler plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og tilsvarer med enkelte mindre justeringer utvalgets forslag til § 49 i finansavtaleloven, jf. NOU 2009: 11 s. 173. Se for øvrig punkt 6.5.1 i proposisjonen.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 nr. 1 første punktum om plikt for en kredittgiver til å vurdere en forbrukers kredittverdighet er gjennomført i første ledd. Departementet slutter seg til utvalgets syn på innholdet i denne bestemmelsen, jf. utredningen punkt 5.4.3 og merknadene til utvalgets forslag til § 49 på side 153 i utredningen. Direktivet artikkel 8 nr. 1 annet punktum, som gir mulighet for å opprettholde nasjonale krav om at forbrukerens kredittverdighet skal vurderes på grunnlag av søkning i en relevant database, er uten betydning for norsk rett, jf. utredningen punkt 5.4.3 side 60. Når det gjelder utvalgets forslag til § 49 første ledd annet punktum, fremstår dette etter departementets syn som overflødig, og er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. Hensikten med presiseringen synes fra utvalgets side å være å slå uttrykkelig fast at kredittgiveren ikke er avskåret fra å kvalitetssikre opplysninger forbrukeren har gitt i en relevant database. Dette følger etter departementets syn allerede av første punktum i bestemmelsen.

Etter annet ledd skal kredittgiveren foreta en kredittvurdering som nevnt i første ledd også før partene inngår en endringsavtale om en vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløpet. Bestemmelsen svarer i det vesentligste til utvalgets forslag til § 49 annet ledd, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 nr. 2. Departementet foreslår imidlertid at bestemmelsens ordlyd legges nærmere direktivets ordlyd for å reflektere at den finansielle informasjonen om forbrukeren skal ajourføres. Departementet er for så vidt enig med utvalget, jf. utredningen punkt 5.4.3 side 60, i at det synes uklart hva direktivets bestemmelse nærmere innebærer utover plikten til en ny kredittvurdering, men foreslår likevel å ta med også denne delen av direktivbestemmelsen i lovforslaget for å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet. Når det for øvrig gjelder det nærmere innholdet i kredittvurderingsplikten ved enighet om endring av kredittbeløpet, vises det til utvalgets vurderinger i utredningen punkt 5.4.3 side 60, som departementet slutter seg til.

I tredje ledd gjennomføres direktivet artikkel 9 nr. 2 om at forbrukeren skal underrettes dersom en kredittsøknad avslås på grunnlag av en kredittgivers søk i en database. Departementet slutter seg ellers til utvalgets synspunkter på side 154 i utredningen om at direktivet artikkel 9 nr. 3, om at underretning ikke skal gis dersom det er forbudt etter annen fellesskapslovgivning mv., ikke trenger å gjennomføres uttrykkelig i denne bestemmelsen.

Til § 46 c

Bestemmelsen regulerer kredittgiverens og eventuelt kredittformidlerens forklaringsplikt overfor forbrukeren før en kredittavtale inngås. Bestemmelsen er ny i norsk rett, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. Det vises for øvrig til punkt 6.5.2 i proposisjonen.

Bestemmelsens første ledd angir forklaringspliktens omfang. Det skal gis fyllestgjørende forklaringer. Det sentrale er at forbrukeren skal få forklaringer som setter vedkommende i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtalen passer for ham eller henne. Første ledd annet punktum utdyper hvilke forhold forklaringsplikten alltid vil måtte omfatte dersom forbrukeren har behov for forklaringer. For øvrig må forklaringspliktens innhold fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon, jf. utredningen side 154-155, som departementet slutter seg til.

Som utvalget peker på i utredningen side 155, har forklaringsplikten nær sammenheng med reglene om frarådingsplikten, men det er tale om to selvstendige forpliktelser. Frarådingsplikten kommer i tillegg til forklaringsplikten.

Departementet går i motsetning til utvalget ikke inn for at det skal tas inn en rent opplysende bestemmelse i annet ledd om at forklaringsplikten ikke gjelder ved inngåelse av avtaler om kassakreditt eller annen rammekreditt som nevnt i lovforslaget § 44 tredje ledd. Dette følger allerede direkte av § 44 tredje ledd, og er derfor unødvendig å gjenta i denne bestemmelsen. Departementet foreslår imidlertid et nytt annet ledd der det presiseres at forklaringsplikten ikke gjelder for leverandør av varer eller tjenester som opptrer aksessorisk som formidler av kreditt, dvs. har kredittformidling som en tilleggsfunksjon. Det følger av direktivet artikkel 7 at artikkel 5 og 6, herunder artikkel 5 nr. 6, ikke kommer til anvendelse i slike tilfeller. Dette bør fremgå av den norske gjennomføringsbestemmelsen.

Til § 47

Bestemmelsen er endret som en følge av at kredittkjøpsloven oppheves, og at relevante bestemmelser innarbeides i finansavtaleloven. Bestemmelsen viderefører i realiteten gjeldende kredittkjøpslov § 9 a og gjeldende finansavtalelov § 47 om frarådingsplikt. Departementet bemerker at selv om ordlyden i bestemmelsen som tar sikte på å reflektere kredittkjøpslovens tidligere område, jf. begrepet «salgstingen» i første ledd, ikke uttrykkelig nevner også tilfeller hvor tjenester ytes på kreditt, er det ikke tilsiktet noen realitetsendring. Etter gjeldende rett følger det av kredittkjøpsloven § 27 a bokstav i at frarådingsplikten også gjelder ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Det vises til punkt 5.4.5 i utvalgets utredning og punkt 6.5.4 i proposisjonen her.

Det er foretatt enkelte endringer sammenlignet med gjeldende rett. For det første fremgår det av første ledd at fraråding etter bestemmelsen så vidt mulig også skal gis muntlig, noe som medfører at frarådingen etter lovendringen skal gis både skriftlig og muntlig. Siktemålet er å gjøre frarådingsplikten mer effektiv. I samsvar med utvalgets forslag er plikten til muntlig fraråding avgrenset til å gjelde i tilfeller hvor frarådingen gis før kredittavtalen inngås, jf. utredningen punkt 5.4.5 side 64 og side 156. Som det fremgår samme sted i utredningen, kommer reservasjonen «så vidt mulig» bare til anvendelse unntaksvis hvor kredittgiveren til tross for formålstjenlige forsøk ikke får muntlig kontakt med forbrukeren, og hvor avtaleinngåelsen etter forholdene ikke bør utsettes til muntlig kontakt er oppnådd. Departementet tilføyer for øvrig at det med muntlig fraråding ikke er noe krav om at kredittgiveren i alle tilfeller skal innkalle forbrukeren for en samtale på sitt kontor. Det sentrale er at det etableres en muntlig kontakt mellom kredittgiveren og forbrukeren - for eksempel kan bruk av telefon være praktisk og hensiktsmessig. Dette vil imidlertid måtte bero på de nærmere konkrete omstendighetene knyttet til kredittavtalen og den enkelte låntaker.

Sammenlignet med gjeldende rett er det videre nytt at forbrukeren skriftlig skal bekrefte frarådingen i tilfeller hvor han eller hun inngår kredittavtalen på tross av frarådingen, jf. første ledd fjerde punktum. Et slikt krav er egnet til å tydeliggjøre risikoen for forbrukeren.

Det følger av annet ledd at frarådingsplikten etter første ledd også skal gjelde for en kredittformidler som opptrer på vegne av kredittgiveren. Siktemålet er å videreføre løsningen etter den gjeldende kredittkjøpsloven § 9 a.

Etter tredje ledd kan forbrukerens forpliktelser i samsvar med gjeldende rett etter omstendighetene lempes dersom kredittgiveren ikke har oppfylt frarådingsplikten.

Til § 48

Paragrafen regulerer kredittavtalens form og innhold, og svarer til utvalgets forslag til § 52 i finansavtaleloven. Bestemmelsene i første til tredje ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10. Bestemmelsene i fjerde og femte ledd viderefører bestemmelsene i finansavtaleloven § 48 tredje og femte ledd. I sjette ledd er det gitt en forskriftshjemmel som viderefører deler av gjeldende finansavtalelov § 48 sjette ledd. Utvalget foreslo i utredningen at denne forskriftshjemmelen skulle inngå i en samlet forskriftshjemmel i lovforslaget § 67. Departementet har valgt en annen lovteknisk løsning, se merknaden til § 44 a bokstav g foran. Det vises for øvrig til kapittel 7 i proposisjonen.

I første ledd første punktum slås det fast at kredittavtalen skal være skriftlig. Dette gjelder uavhengig av om kredittkunden er forbruker. I forbrukerforhold er det imidlertid bestemt at skriftlighet og forbrukerens signatur i utgangspunktet er vilkår for at forbrukeren skal anses bundet av avtalen, jf. annet punktum. Dette er vilkår for at kredittgiveren skal kunne påstå at forbrukeren er bundet. Forbrukeren kan imidlertid velge at avtalen skal være bindende selv om vilkårene om skriftlighet og signatur ikke er oppfylt. Departementet har justert lovforslaget noe med sikte på å presisere dette. Etter tredje punktum skal kredittgiveren gi kredittkunden et eksemplar av kredittavtalen eller på annen måte gjøre den tilgjengelig for kredittkunden. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt første punktum.

Annet ledd inneholder i samsvar med utvalgets forslag den generelle regelen om krav til kredittavtalens innhold, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2 og nr. 4. Departementet har fulgt opp utvalgets forslag om lovteknisk løsning, slik at kravene i stor grad angis gjennom en henvisning til bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt i lovforslaget § 46 a. Siden bestemmelsen i annet ledd første punktum også gjelder utenfor forbrukerforhold, innebærer bestemmelsen ikke bare en gjennomføring av direktivet. Når det i bestemmelsen sies at avtalen skal «inneholde opplysninger» om nærmere angitte forhold, innebærer dette et krav om at opplysningene skal tas uttrykkelig inn i kredittavtalen. Departementet viser til utvalgets synspunkter om den nærmere praktiske gjennomføringen av opplysningsplikten på side 157 i utredningen. I annet punktum er det listet opp opplysninger som i tillegg skal inntas i kredittavtaler med en forbruker. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2 bokstav i, j, p, q, s, t og v.

I tredje ledd gjennomføres direktivet artikkel 10 nr. 5, som regulerer spesielt hva som skal inntas i visse kassakredittavtaler.

Til § 48 a

Paragrafen regulerer kredittgiverens opplysningsplikt under kredittforholdet, og svarer til utvalgets forslag til § 53 i finansavtaleloven. Det vises for øvrig til proposisjonen kapittel 8.

Bestemmelsen i første ledd er ny og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 12 nr. 1 for så vidt gjelder kredittgiverens plikter overfor en kunde som er forbruker. Bestemmelsen gjelder for øvrig for alle kredittkunder. I tråd med fullharmoniseringens rekkevidde er bestemmelsen begrenset til å gjelde avtaler om kassakreditt eller annen rammekreditt. Departementet har foretatt en rent formell justering i begrepsbruken på dette punktet i samsvar med departementets valg av terminologi, jf. punkt 4.5.5 i proposisjonen Bestemmelsen i denne paragrafen vil supplere krav om kontoopplysninger i finansavtaleloven § 30.

Annet ledd gjelder andre kredittavtaler enn de avtalene som er omhandlet i første ledd. Bestemmelsen gjelder for enhver kredittkunde. For kredittkunder som er forbrukere, gjennomfører bestemmelsen forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 3 om nedbetalingsplan. Ettersom bestemmelsen også gjelder der kunden ikke er forbruker, innebærer den en videreføring av deler av finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet og tredje punktum. Når det gjelder gjennomføringen av direktivets nærmere krav til en nedbetalingsplan, jf. direktivet artikkel 10 nr. 2 bokstav i annet avsnitt, jf. nr. 3, er departementet enig med utvalget i at kravene vil følge av begrepet «nedbetalingsplan» i lovteksten tolket i lys av merknadene fra utvalget på side 158 i utredningen om dette, som departementet slutter seg til.

Til § 48 b

Bestemmelsen er ny, og gjennomfører den særskilte reguleringen av overtrekk i forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 nr. 1 og nr. 2. Innholdet i direktivbestemmelsen og departementets forslag omtales nærmere i kapittel 14 i proposisjonen. Departementets forslag avviker fra utvalgets lovutkast. Etter utvalgets lovutkast foreslås artikkel 18 nr. 1 og 2 gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2 § 16 annet ledd annet punktum og § 30 tredje ledd annet punktum.

Overtrekk er definert i forslaget til § 44 a bokstav c. Ved overtrekk er det kun enkelte av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 som får anvendelse, jf. forslaget til § 44 fjerde ledd.

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 18 nr. 1. Bestemmelsen stiller krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av avtalen i tilfeller der overtrekk er mulig. Videre angir bestemmelsen hvilke opplysninger forbrukeren skal gis under selve avtaleforholdet.

I annet ledd gjennomføres direktivet artikkel 18 nr. 2 om vesentlig overtrekk. Departementet har valgt å bruke begrepet «vesentlig overtrekk» i stedet for «betydelig overtrekk», som er direktivets terminologi. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer.

Til § 49

Paragrafen regulerer enkelte spørsmål knyttet til endringsavtale og ensidig endring av kredittvilkår, og svarer til utvalgets forslag til § 54 i finansavtaleloven. Det vises for øvrig til proposisjonen kapittel 8.

Første ledd omhandler prosedyrer for inngåelse av endringsavtaler, og gjelder uavhengig av om kredittkunden er forbruker. Bestemmelsen viderefører den gjeldende § 49 første ledd i finansavtaleloven med en justert paragrafhenvisning, som følge av at gjeldende § 46 blir ny § 46 a ved lovforslaget her.

Annet ledd gjelder bare der kredittkunden er forbruker. I slike tilfeller er det i utgangspunktet ikke tillatt for kredittgiveren å forbeholde seg rett til ensidig å endre kredittvilkårene til skade for kredittkunden. Unntak gjelder for forbehold om å endre rentesats, gebyrer eller andre kredittkostnader. Reguleringen faller utenfor rekkevidden av direktivets fullharmonisering, og bestemmelsen viderefører i realiteten den gjeldende finansavtaleloven § 49 annet ledd. Når det gjelder forskriftshjemmelen i den gjeldende § 49 annet ledd fjerde punktum, er denne foreslått videreført i annet ledd fjerde punktum. Dette er i samsvar med utvalgets intensjoner, jf. side 77 i utredningen, selv om departementet har valgt en annen lovteknisk løsning.

Tredje og fjerde ledd viderefører § 49 tredje og fjerde ledd i dagens lov, justert for endret begrepsbruk og endrede paragrafhenvisninger. Bestemmelsen omhandler spørsmål som ikke er regulert i forbrukerkredittdirektivet, og som dermed faller utenfor direktivets krav til fullharmonisering.

Til § 50

Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag til § 55 om varsel om endring av kredittvilkårene, og regulerer kredittgiverens plikt til å varsle kredittkunden før iverksettelse av ensidig endring av kredittvilkår. Deler av bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 nr. 2. Det vises for øvrig til kapittel 8 i proposisjonen.

Varslingsplikten etter første ledd første punktum gjelder generelt for kredittgiverens ensidige endring av kredittvilkårene, og innebærer dels en gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 1 og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt. Det er ikke presisert i lovteksten, men det er klart at plikten til å varsle bare gjelder ved endring til skade for kredittkunden. Regelen i første ledd suppleres av varslingsfrister i tredje og fjerde ledd. Annet punktum omhandler krav til varslets innhold, og viderefører gjeldende § 50 første ledd annet punktum i finansavtaleloven.

Annet ledd inneholder særlige regler om krav til varslets innhold i tilfeller hvor kredittkostnader blir endret til skade for kredittkunden. Bestemmelsen tar sikte på å videreføre gjeldende finansavtalelov § 50 annet ledd, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 1 annet punktum og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt. Bestemmelsen om opplysninger i første ledd annet punktum kommer supplerende til anvendelse også i disse tilfellene.

Tredje ledd første punktum fastsetter at når kredittkunden er forbruker, så kan endringen av kredittvilkårene nevnt i § 49 annet ledd settes i verk tidligst seks uker etter at kredittgiveren har sendt skriftlig varsel til forbrukeren. Bestemmelsen følger opp forslaget fra utvalgmedlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, jf. side 175 i utredningen. Annet punktum viderefører finansavtaleloven § 50 tredje ledd annet punktum i samsvar med forslaget fra et samlet utvalg.

Fjerde ledd viderefører finansavtaleloven § 50 fjerde ledd. Sammenlignet med utvalgets forslag har departementet i innledningen av bestemmelsen tatt inn formuleringen «fastsatt i kredittavtalen», som synes å ha falt ut ved en inkurie i utvalgets forslag.

Femte ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 2 og 12 nr. 2 annet avsnitt, og samsvarer med utvalgets forslag. Bestemmelsen åpner på visse vilkår for at man kan avtale seg bort fra plikten til å varsle før endringen iverksettes.

Til § 51

Bestemmelsen omhandler forsinkelsesrenter og viderefører finansavtaleloven § 51 uendret i realiteten. Det er foretatt justeringer i begrepsbruken i bestemmelsen i samsvar med lovforslaget for øvrig.

Til § 51 a

Bestemmelsen er ny, og gjennomfører bestemmelsene i direktivet artikkel 13 om oppsigelse og sperring av tidsubegrensede kredittavtaler. Innholdet i direktivbestemmelsen og departementets forslag omtales nærmere i kapittel 9 i proposisjonen. Bestemmelsen er i samsvar med utvalgets forslag til § 57 med enkelte språklige justeringer.

Bestemmelsen får kun anvendelse på tidsubegrensede kredittavtaler. Departementet har i samsvar med utvalgets forslag valgt å bruke begrepet «tidsubegrenset kredittavtale» i stedet for begrepet «åpne kredittavtaler», som er brukt i den norske versjonen av direktivet. Meningsinnholdet vil imidlertid være det samme. Kredittavtalen anses tidsubegrenset når kredittkunden har rett til å disponere over kreditten så lenge han eller hun ønsker. Eksempler på slike avtaler er rammekreditt eller lignende kredittavtaler. Kredittavtaler hvor det er fastsatt tidspunkt for tilbakebetaling, enten i avdrag eller tidspunkt for hel innfrielse, faller utenfor. Også kredittavtaler hvor det ikke er angitt tidspunkt for tilbakebetaling, faller utenfor dersom kreditten forfaller til innfrielse ved påkrav.

Det følger av første ledd at en kredittkunde som er forbruker, skal kunne si opp en tidsubegrenset kredittavtale uten begrunnelse. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 1 første avsnitt. Forbrukeren kan når som helst si opp kredittavtalen med mindre det er avtalt en oppsigelsesfrist. Denne fristen kan ikke overstige en måned. Oppsigelsen skal ikke medføre kostnader for forbrukeren, jf. «vederlagsfritt». Oppsigelsen får kun den virkning at forbrukeren plikter å tilbakebetale benyttet kreditt. Forbrukeren kan ikke pålegges å betale avviklingsgebyr eller lignende.

Annet ledd gir kredittgiveren en rett til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale dersom dette følger av avtalen. Oppsigelsen skal skje vederlagsfritt, skriftlig, dvs. på papir eller annet varig medium, og med en frist på minst to måneder, jf. annet ledd annet punktum. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt.

Tredje ledd første punktum regulerer kredittgiverens muligheter for å sperre kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet i henhold til en tidsubegrenset kredittavtale. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 13 nr. 2 første punktum. Bestemmelsen gjelder for øvrig for alle kredittkunder, ikke bare forbrukere, sml. første og annet ledd. Sperringen innebærer at kredittkundens rett til å benytte seg av kreditten bringes til opphør. Retten etter tredje ledd medfører ikke en plikt for forbrukeren til å tilbakebetale kreditten. Slik betalingsplikt må hjemles i andre grunnlag.

Kredittgiverens rett til sperring må være fastsatt i avtalen, og sperringen er betinget av at det foreligger «saklig grunn». I kravet til saklig grunn ligger det at oppsigelsen må begrunnes i mer objektivt konstaterbare forhold. Eksempler her er mistanke om uautorisert eller svikaktig bruk av kreditten, eller betydelig risiko for at kredittkunden ikke kan oppfylle sin betalingsforpliktelse.

Etter annet punktum skal kredittkunden i utgangspunktet gis skriftlig varsel om sperringen før denne får virkning. Dersom slik underretning ikke er «mulig», skal denne gis umiddelbart etter at sperringen har fått virkning. Bestemmelsen gjennomfører første del i direktivet artikkel 13 nr. 2 annet punktum. Hvorvidt det er tilstrekkelig å gi opplysning om sperringen i etterkant, må vurderes ut fra hva som er årsaken til sperringen. Det kan ikke kreves opplysninger forut for sperringen dersom sperringen er begrunnet i mistanke om svikaktig utnyttelse av kredittmuligheten.

Fjerde ledd er en presisering av at bestemmelsen om oppsigelse ved tidsubegrensede kredittavtaler ikke begrenser partenes rettigheter etter regler om ugyldighet og mislighold, jf. direktivets fortale punkt 33.

Til § 51 b

Bestemmelsen om angrerett gjennomfører direktivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1, og svarer til utvalgets forslag til § 58 med mindre språklige endringer. Se proposisjonen kapittel 10 for en nærmere omtale av bestemmelsen.

Første ledd angir vilkårene for retten til å gå fra avtalen. Etter første ledd første punktum er fristen for å gjøre bruk av angreretten 14 kalenderdager. Fristen avbrytes ved å gi melding til kredittgiveren. Det stilles ikke formkrav til forbrukerens melding til kredittgiveren. Dersom det gis en skriftlig melding, avbrytes fristen dersom meldingen sendes innen fristens utløp, jf. første ledd tredje punktum. Første ledd annet punktum angir fristens utgangspunkt. Fristen løper fra den dag kredittavtalen ble inngått, eller, dersom dette tidspunktet er senere enn tidspunktet for avtaleinngåelsen, fra den dag forbrukeren mottar avtalevilkårene og opplysninger i samsvar med § 48. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a og b, jf. nr. 3 bokstav a.

Annet ledd i bestemmelsen omhandler virkningene av at angreretten benyttes. Dersom forbrukeren gjør bruk av sin angrerett i medhold av første ledd, faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort, jf. første punktum. Dersom forbrukeren ikke har utnyttet kredittmuligheten på tidspunktet for utøvelsen av angreretten, oppstår ingen særskilte spørsmål vedrørende virkningene av utøvelsen av angreretten. Hvis forbrukeren har utnyttet kredittmuligheten, følger det av annet ledd annet punktum at han eller hun uten «unødig opphold» og senest innen 30 kalenderdager etter at meldingen er gitt, skal tilbakebetale kredittbeløpet samt påløpte renter fra kredittmuligheten ble utnyttet til kredittbeløpet blir tilbakebetalt. Hva som utgjør et «unødig opphold», må vurderes konkret. Forbrukeren vil for eksempel kunne ha behov for noe tid til å skaffe midler for å tilbakebetale kreditten. Forbrukeren har maksimalt 30 kalenderdager på å gjennomføre tilbakebetalingen. Tredje punktum setter begrensninger for hva kredittgiveren kan kreve i tillegg til kredittbeløpet og renter. Kredittgiveren kan kun kreve dekket kostnader som er betalt til offentlige myndigheter, og som det ikke er mulig å kreve refundert. Hvorvidt kredittgiveren kan kreve dekning, beror på om det foreligger et rettslig grunnlag for tilbakesøkingskravet. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b.

Tredje ledd første punktum gjennomfører direktivet artikkel 14 nr. 4 om at en avtale om tilleggstjenester ikke lenger binder forbrukeren når han eller hun gjør bruk av angreretten. Annet punktum presiserer at angrerettloven §§ 17, 22, 22 d og 22 f får anvendelse på tilknyttede kredittavtaler. En tilknyttet kredittavtale kan falle bort etter bestemmelsene i angrerettloven ved bruk av angrerett ved avtale om levering av en vare eller tjenesteytelse. Annet punktum er ment å gjennomføre direktivet artikkel 15 nr. 1.

I fjerde ledd er det fastsatt et begrenset unntak fra angreretten når det gjelder visse avtaler om fastrentekreditt. Unntaket er utformet slik at det er forenlig med direktivets krav til fullharmonisering. For nærmere omtale se proposisjonen kapittel 10.

Til § 52

Bestemmelsen viderefører finansavtaleloven § 52 med enkelte endringer, samt hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 12. Ved at virkeområdet til kapittel 3 i finansavtaleloven utvides til å omfatte kredittsituasjoner som etter gjeldende rett reguleres av kredittkjøpsloven, vil bestemmelsen få anvendelse også på slike tilfeller. Departementets forslag svarer til utvalgets forslag til § 59. Nærmere omtale av bestemmelsen fremgår av proposisjonen punkt 17.1.4.

Forbrukerkredittdirektivet inneholder ingen regler om førtidig forfall. Departementet legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for å ha regler om dette i finansavtaleloven kapittel 3.

I første ledd videreføres finansavtaleloven § 52 første ledd. En følge av dette er at kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a og b ikke blir videreført. Departementet legger imidlertid til grunn at dette ikke vil medføre særlige realitetsendringer.

I annet ledd videreføres § 52 annet ledd om plikt til sikkerhetsstillelse eller innfrielse ved antesipert mislighold. Dette innebærer en utvidelse i forhold til dagens rettstilstand, ved at bestemmelsen får anvendelse på kredittsituasjoner som etter gjeldende rett reguleres av kredittkjøpsloven.

Tredje ledd første punktum viderefører finansavtaleloven § 52 tredje ledd. Tredje ledd annet punktum viderefører den særskilte varslingsregelen i kredittkjøpsloven § 12 annet ledd, justert for lovens endrede virkeområde. Til forskjell fra gjeldende § 12 i kredittkjøpsloven gjelder varslingsregelen etter departementets forslag, i likhet med utvalgets forslag, bare i forbrukerforhold. Forbrukeren gis her en anledning til å avverge plikt til førtidig tilbakebetaling ved å rette på forholdet innen to uker.

Fjerde ledd viderefører finansavtaleloven § 52 fjerde ledd uendret.

Til § 53

Bestemmelsen om førtidig tilbakebetaling gjennomfører direktivet artikkel 16 nr. 1, og er i samsvar med utvalgets forslag til § 60 med noen lovtekniske endringer. Om den nærmere bakgrunnen for bestemmelsen, se proposisjonen punkt 11. Forslaget viderefører finansavtaleloven § 53 og hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 11.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 54 som gir enkelte særlige regler for førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.

Til § 54

Paragrafen regulerer det økonomiske oppgjøret mellom kredittgiver og kredittkunde ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt, og bygger på utvalgets lovforslag § 61. Førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt er behandlet i proposisjonen punkt 11.

Første ledd første punktum viderefører i realiteten gjeldende § 54 første ledd første punktum. Det følger av bestemmelsen at kredittgiveren kan kreve dekket tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden dersom dette er avtalt.

Første ledd annet punktum gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2, jf. 16 nr. 4. Bestemmelsen må sammenholdes med bestemmelsen i første punktum, jf. henvisningen til «slikt tap». Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av gjeldende finansavtalelov § 54 første ledd annet punktum. Bestemmelsen omhandler de nærmere vilkårene for når kredittgiveren, overfor en kredittkunde som er forbruker, kan kreve dekket tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden. Det kreves for det første at kredittgiverens rett til tapsdekning følger av avtalen, jf. første punktum. For det andre er det et krav om at forbrukeren har blitt gjort kjent med kredittgiverens rett til tapsdekning før kredittavtalen ble inngått.

Et tredje vilkår er at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner. Med «kredittbeløpet» menes det samlede kredittbeløpet i motsetning til beløpet som blir betalt tilbake. Vilkåret er nytt i forhold til gjeldende rett, og anses forenlig med direktivets krav om fullharmonisering, jf. artikkel 16 nr. 4 bokstav a. Beløpsgrensen er tatt inn som en konsekvens av at det etter forslaget om en samordning av finansavtaleloven kapittel 3 og kredittkjøpsloven vil være flere kredittsituasjoner som fanges opp av bestemmelsen om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Dermed vil en forbruker som tilbakebetaler det som tradisjonelt blir karakterisert som forbruksgjeld, jevnt over slippe å betale kostnader for mer enn den benyttede kredittid, jf. § 53.

Annet ledd gir uttrykk for at kredittgiverens krav etter første ledd ikke kan overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i tiden mellom betalingsdagen og avtalt forfallstidspunkt. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 5, og er et utslag av direktivets fullharmonisering.

Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd viderefører i realiteten finansavtaleloven § 54 annet og tredje ledd uendret.

Femte ledd fastsetter en særskilt forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om beregning av renter eller annet vederlag etter bestemmelsen, og innebærer en videreføring av finansavtaleloven § 54 fjerde ledd. Departementet tar sikte på å videreføre gjeldende forskriftsregulering av beregningsmåten for kravet i forskrift i samsvar med utvalgets forslag, jf. NOU 2009: 11 side 182, jf. 163.

Til § 54 a

Paragrafen gjelder avregning av gjeldsposter i forbrukerforhold. Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag til § 62, og omtales nærmere i proposisjonen punkt 17.1.3.

Bestemmelsen er ikke et resultat av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering, men direktivet er heller ikke til hinder for en slik regulering.

Første ledd lovfester det alminnelige obligasjonsrettslige prinsipp om debitors prinsipale valgrett med hensyn til hvilket krav som innfris, ved en delbetaling, jf. NOU 2009: 11 side 123. Forbrukeren kan ikke gyldig fraskrive seg valgretten på forhånd, jf. «før betalingen».

Annet ledd er en videreføring av kredittkjøpsloven § 10 annet ledd i noe endret form og justert for utvidet virkeområde som følge av forslaget om samordning av kredittkjøpslovens bestemmelser og finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen får anvendelse i de tilfeller hvor kredittgiveren har flere forfalte terminer mot forbrukeren etter en kredittavtale. Dersom forbrukeren ikke har gitt uttrykk for eller det ikke fremgår av sammenhengen hvilke terminer betalingen skal avregnes på, skal det skje en avregning på de tidligst forfalte terminer.

Til § 54 b

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 15 nr. 2 og nr. 3, som gjelder forbrukerens rett til å fremme krav og innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren. I tillegg viderefører bestemmelsen gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8, se proposisjonen kapittel 12. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 63.

Første ledd gjennomfører artikkel 15 nr. 2 og viderefører gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8. Bestemmelsen angir at forbrukeren kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet overfor kredittgiveren som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren. Forutsetningen er at kreditten er «gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren». Selv om det er brukt en annen ordlyd enn i direktivet, gir den valgte formuleringen grunnlag for en direktivkonform forståelse, jf. NOU 2009: 11 side 164.

Vilkåret om at kreditten må være gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren, vil for øvrig være oppfylt hvor det skjer betaling med kredittkort tilknyttet eksterne kortsystemer. Derimot vil de tilfeller hvor forbrukeren betaler med et debetkort, og beløpet trekkes fra innestående på en konto, falle utenfor bestemmelsens virkeområde.

Når det særskilt gjelder første ledd annet punktum, viderefører denne bestemmelsen den gjeldende regelen i kredittkjøpsloven § 8 første ledd annet punktum om at kjøperen i første omgang må reklamere overfor selgeren, samt at kredittgiveren skal underrettes om reklamasjonen så snart det er anledning til det.

Annet ledd inneholder en begrensning i kredittgiverens ansvar. Ansvaret er begrenset til det beløpet kredittgiveren har mottatt av forbrukerkjøperen i anledning kjøpet. Regelen viderefører kredittkjøpsloven § 8 annet ledd.

Tredje ledd gir første og annet ledd tilsvarende anvendelse ved tjenesteytelser. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. kredittkjøpsloven § 27 a bokstav f.

Fjerde ledd avgrenser mot tilfeller hvor forbrukeren har innsigelser eller pengekrav som han ønsker å gjøre gjeldende mot en kredittgiver som har fått seg overført fordringen på forbrukeren. Bestemmelsen her vil bare gjelde for kjøperens innsigelser, motkrav og pengekrav overfor en annen kredittgiver enn selgeren hvis denne kredittgiveren er den som kjøperen opprinnelig har fått kreditt av. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. kredittkjøpsloven § 8 tredje ledd.

Til § 55

Første ledd gjennomfører direktivet artikkel 17 nr. 1, og bygger på utvalgets lovforslag § 64 med mindre språklige endringer. Se nærmere om bakgrunnen for forslaget i proposisjonen kapittel 13. Bestemmelsen regulerer kredittkundens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og motkrav overfor erverver eller panthaver ved overdragelse av fordringen, og er en videreføring av gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8 a og finansavtaleloven § 55 første ledd.

Bestemmelsen avviker tilsynelatende noe i forhold til gjeldende § 55 og kredittkjøpsloven § 8 a idet ordlyden ikke begrenser anvendelsesområdet til å gjelde krav på grunnlag av det underliggende gjeldsforholdet, jf. «på grunnlag av låneavtalen». Det er imidlertid ikke tilsiktet noen realitetsendring ved denne ordlydsendringen. Ved andre krav enn de som springer ut av avtalen, vil motregningsretten, som etter gjeldende rett, reguleres av de alminnelige regler for motregning.

Med unntaket «når ikke annet er fastsatt i lov», siktes det til de lovbestemte regler som gjelder for negotiable dokumenter. Unntaket viderefører gjeldende rett.

Annet ledd er en videreføring av kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd. Bestemmelsen oppstiller et forbud mot bruk av visse dokumenter, for eksempel veksler. Bestemmelsen er et virkemiddel for å oppnå en effektiv rett for forbrukeren til å gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor en ny kreditor. Det er ikke et krav etter forbrukerkredittdirektivet å ha regler som forbyr bruk av visse dokumenter, men det må anses klart forenlig med direktivet å ha regler om dette.

Til § 56

Bestemmelsen viderefører i hovedtrekk finansavtaleloven § 56. Departementet har i likhet med utvalgets forslag foretatt en begrepsmessig justering i lovteksten for å tilpasse begrepsbruken til forslaget for øvrig. Videre er annet punktum i dagens bestemmelse, hvor det henvises til deler av finansavtaleloven § 30, fjernet. Bakgrunnen er at § 30 er endret etter gjennomføringen i norsk rett av direktiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked, og henvisningen er i lys av dette ikke lenger hensiktsmessig. Det er imidlertid fortsatt meningen at kontoutskriften om kreditt, som omhandlet i § 56, skal inneholde samme type opplysninger som tidligere.

Til § 56 a

Bestemmelsen bygger på § 66 i uvalgets lovforslag, og omtales i kapittel 15 i proposisjonen. Som nevnt i kapittel 15 foran anser departementet det ikke nødvendig med en bestemmelse om tilsyn i finansavtaleloven for å oppfylle forbrukerkredittdirektivet artikkel 20.

I første ledd videreføres forskriftshjemmelen i kredittkjøpsloven § 30 første ledd med den forskjell at forskriftshjemmelens område nå gjelder for finansavtalelovens område.

Annet ledd, om plikt til å gi opplysninger til tilsynsmyndighetene, erstatter kredittkjøpsloven § 30 annet ledd første punktum, men slik at pliktsubjektene blir presisert i samsvar med utvalgets forslag.

Bestemmelsen i tredje ledd om pålegg og tvangsmulkt er ny, og er en oppfølging av forslaget fra deler av utvalget, jf. NOU 2009: 11 side 177. Bestemmelsen er utformet etter mønster av finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 med den forskjell at det etter bestemmelsen her er tilsynsmyndighetene som har kompetansen til å gi pålegg og tvangsmulkt. Siste punktum i forslaget fra deler av utvalget om at pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, er ikke inntatt i departementets lovforslag, da dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d.

Fjerde ledd gir hjemmel for Kongen til i forskrift å fastsette nærmere regler om tilsynsarbeidet. En slik forskriftshjemmel følger i dag av kredittkjøpsloven § 30 tredje ledd.

Til § 56 b

Paragrafen fastsetter en særskilt forskriftshjemmel knyttet til kravet om minste kontantinnsats. Bestemmelsen bygger på forskriftshjemmelen om minste kontantinnsats som i dag følger av kredittkjøpsloven § 7. Forslaget må ses i sammenheng med at departementet går inn for å videreføre de gjeldende reglene om kontantinnsats, jf. punkt 17.7 i proposisjonen. Bestemmelsen bygger på et forslag fra utvalgets mindretall, jf. NOU 2009: 11 side 178, og viderefører forskriftshjemmelen i den gjeldende kredittkjøpsloven § 7 med visse endringer. I tillegg til enkelte lovtekniske justeringer foreslår departementet, i samsvar med forslaget fra utvalgets mindretall, å heve terskelen for når det kreves kontantinnsats, til tilfeller hvor varens kontantpris oversiger 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Forskriftshjemmelen i lovforslaget her omhandler sammenlignet med utvalgets forslag til § 67 bare spørsmålet om kontantinnsats. Dette er en konsekvens av at de øvrige forskriftshjemlene i utvalgets forslag til § 67 av lovtekniske grunner er plassert andre steder i departementets lovforslag, se lovforslaget § 44 a bokstav g, § 46 tredje ledd, § 46 a tredje og åttende ledd, § 48 sjette ledd, § 49 annet ledd, § 54 femte ledd og § 56 a fjerde ledd.

Til § 57 første ledd, §§ 58 til 60, 63 til 65 og 67 til 74

Det er foretatt begrepsmessige justeringer i en rekke av bestemmelsene i kapittel 4 i finansavtaleloven. Begrepene «lån», «låneavtale», «låneforhold», «långiver» og «låntaker» er erstattet med begrepene «kreditt», «kredittavtale», «kredittforhold», «kredittgiver» og «kredittkunde». Dette er gjort som en følge av endringer av begrepsbruken i lovens kapittel 3 mv., med formål å sikre en enhetlig begrepsbruk i finansavtaleloven. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendringer i lovens kapittel 4 ved lovforslaget.

Til opphevelsen av § 57 fjerde ledd

Bestemmelsen er foreslått opphevet av utvalget, jf. NOU 2009: 11 punkt 6.5 side 133-137. Virkningen av at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd oppheves, vil være at tilfellene som nå faller inn under fjerde ledd, vil måtte vurderes gjennom en tolking av begrepet «kausjonistens næringsvirksomhet» i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav a. Det vil i praksis i det enkelte tilfelle måtte tas stilling til hvor sterk tilknytning mellom kausjonisten og aksjeselskapet som skal til for at næringsvirksomheten i aksjeselskapet skal regnes som «kausjonistens næringsvirksomhet» etter bestemmelsen. Man vil dermed få en mer fleksibel regel enn det finansavtaleloven § 57 fjerde ledd i dag åpner for. For den nærmere bakgrunn og begrunnelse for opphevelsen av bestemmelsen vises det til de alminnelige motivene punkt 17.6.

Til § 60

Endringen består i at det er tilføyd et nytt annet og tredje punktum i annet ledd om at det også i kausjonstilfellene om mulig skal gis en muntlig fraråding i tilfeller hvor frarådingsplikten inntrer, og at kausjonisten på visse vilkår skal bekrefte at han eller hun er kjent med frarådingen. Endringen er en konsekvensendring i lys av at frarådingsplikten endres tilsvarende i forhold til låntakeren, jf. punkt 6.5.4 i proposisjonen og merknadene til § 47 foran.

Til § 75

Det er foretatt noen språklige justeringer i første ledd bokstav b og tredje ledd sammenlignet med gjeldende rett. Endringene er en naturlig konsekvens av den endrede begrepsbruken i finansavtaleloven kapittel 3, jf. de alminnelige merknader under punkt 4.5.5 i proposisjonen.

Til § 78

Bestemmelsen har, i samsvar med utvalgets forslag, fått et nytt annet og tredje punktum i første ledd, som gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav b og c. Det vises for øvrig til de alminnelige merknader under punkt 4.4 i proposisjonen når det gjelder kredittformidlere i sin alminnelighet og hvilke forpliktelser som påhviler disse etter direktivet.

Første ledd annet punktum fastslår at et meglerforetaks vederlagskrav overfor en forbruker er betinget av at dette er skriftlig avtalt mellom meglerforetaket og forbrukeren. Bestemmelsen gjelder der meglerforetakets oppdrag helt eller delvis er knyttet til en avtale om kreditt, jf. lovforslaget § 75 første ledd bokstav b.

Første ledd tredje punktum angir at meglerforetaket skal opplyse kredittgiveren om slikt vederlag som følger av første ledd annet punktum. Etter direktivet artikkel 21 bokstav c er formålet med bestemmelsen å gi kredittgiveren slik informasjon som er nødvendig for å kunne beregne effektiv rente.

Til § 81

Bestemmelsen regulerer meglerforetakets opplysningsplikt om kredittforholdet, og innebærer dels en gjennomføring av direktivet artikkel 21 bokstav a og dels en videreføring av gjeldende rett. Det er i tillegg foretatt noen språklige justeringer i overskriften til bestemmelsen, samt i annet og tredje ledd. De språklige justeringene er en naturlig konsekvens av den endrede begrepsbruken i finansavtaleloven kapittel 3, jf. de alminnelige merknader under punkt 4.5.5 i proposisjonen.

Første ledd gjennomfører, i samsvar med utvalgets forslag, direktivet artikkel 21 bokstav a, og er ny sammenlignet med gjeldende rett. Bestemmelsen fastslår at meglerforetaket i reklame og skriftlig kommunikasjon med kunden skal forsikre seg om at kunden er kjent med omfanget av foretakets kompetanse, herunder at foretaket opptrer som megler. Bestemmelsen gjelder der meglerforetakets oppdrag helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt, jf. lovforslaget § 75 første ledd bokstav b. Meglerforetakets forpliktelse etter bestemmelsen gjelder overfor «kunden», som både kan være en forbruker og en næringsdrivende.

I annet ledd har departementet fjernet den doble henvisningen til § 48 som fremkommer av utvalgets forslag til endring av § 81. Utvalgets lovforslag § 48 tilsvarer departementets lovforslag § 46 a. Slik departementet forstår utvalget, har man tilsiktet å få frem at en aksessorisk kredittformidler ikke har opplysningsplikt etter § 48. Etter departementets syn følger imidlertid dette direkte av henvisningen til § 46 a, jf. dens syvende ledd, og en ytterligere henvisning til dette er etter departementets syn overflødig og kan skape uklarhet.

Til § 82

Det er foretatt en begrepsmessig justering i første ledd, jf. sammenhengen med endringene i kapittel 3 og omtalen av dette i de alminnelige merknader punkt 4.5.5 i proposisjonen. I annet ledd er henvisningen til finansavtaleloven § 48 justert sammenlignet med gjeldende rett, idet § 48 har fått en noe annen oppbygging som følge av gjennomføringen av direktivet. Henvisningen til § 48 annet og tredje ledd er ment å fange opp det som følger av gjeldende henvisning i bestemmelsen.

Til § 83

Det er utelukkende foretatt begrepsmessige justeringer i ordlyden, jf. sammenhengen med den endrede begrepsbruken i kapittel 3 og omtalen av dette under punkt 4.5.5 i proposisjonen.

Til § 84

Det er utelukkende foretatt begrepsmessige justeringer i ordlyden, jf. sammenhengen med den endrede begrepsbruken i kapittel 3 og omtalen av dette under punkt 4.5.5 i proposisjonen.

Til § 85

Den språklige endringen i første ledd bokstav b tilsvarer endringen i lovforslaget § 75 første ledd bokstav b, og det vises derfor til spesialmerknaden til denne bestemmelsen.

I annet ledd er paragrafhenvisningen til finansavtaleloven «§§ 89 og 90» endret til «§§ 89, 89 a og 90». Dette henger sammen med at det i lovforslaget er foreslått inntatt en ny § 89 a om finansrådgiverens opplysningsplikt, og at henvisningen til hvilke bestemmelser som gjelder for finansrådgiverens oppdrag, også må omfatte denne bestemmelsen.

Til § 86

Bestemmelsen regulerer finansagentens opplysningsplikt, og er omformulert som en konsekvens av at direktivet artikkel 21 bokstav a foreslås gjennomført i bestemmelsen.

Bestemmelsen svarer i stor grad til lovforslaget § 81 første ledd, og det vises til merknaden til denne bestemmelsen. Finansagentens opplysningsplikt etter bestemmelsen er imidlertid, til forskjell fra meglerforetakets forpliktelse etter § 81 første ledd, ikke begrenset til å gjelde oppdrag som helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt. Det vises til begrunnelsen som fremgår av utvalgets merknad til lovforslaget § 86, jf. utredningen side 166-167, som departementet slutter seg til.

Til § 89 a

Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav a, og svarer til utvalgets lovforslag § 89. Det vises til merknadene til lovforslaget § 86 og § 81 første ledd, som også gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav a for henholdsvis finansagenter og meglerforetak.

Til § 90

Bestemmelsen regulerer finansrådgiverens krav på vederlag, og deler av bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav b og c. Bestemmelsen svarer til utvalgets lovforslag § 91.

Første ledd annet punktum er nytt, og gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav b. Bestemmelsen fastslår at dersom klienten er forbruker, er vederlagskravet betinget av at vederlag er avtalt skriftlig mellom rådgiveren og klienten. En tilsvarende bestemmelse er foreslått for meglerforetakets krav på vederlag, jf. lovforslaget § 78 første ledd annet punktum. Direktivet artikkel 21 bokstav b er ikke aktuelt å gjennomføre i relasjon til finansagenters vederlagskrav, siden en finansagent er avskåret fra å kreve vederlag fra andre enn den institusjonen agenten representerer.

Annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 21 bokstav c når det gjelder finansrådgivere. En tilsvarende bestemmelse er foreslått for meglerforetak i lovforslaget § 78 første ledd tredje punktum, og det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 91

Paragrafen regulerer straff for overtredelse av enkelte av lovens bestemmelser, og er i det vesentlige en videreføring av finansavtaleloven § 91 og deler av kredittkjøpsloven § 31. Paragrafen svarer til utvalgets lovforslag § 92 justert for endringer i paragrafnummereringen i departementets lovforslag. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 15 i proposisjonen.

Første ledd bestemmer hvilke overtredelser som er straffbare. Nytt i forhold til gjeldende § 91 er at overtredelse av § 46 om markedsføring gjøres straffbart. Dette er langt på vei en videreføring av kredittkjøpsloven § 31, jf. § 6. Det vises for øvrig til kapittel 15 i proposisjonen.

Annet og tredje ledd er en uendret videreføring av § 91 annet og tredje ledd.

20.2 Merknader til lovforslaget del II om opphevelse av kredittkjøpsloven

Det er foreslått at lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. (kredittkjøpsloven) oppheves. Om den nærmere bakgrunnen for dette se NOU 2009: 11 side 28-29 og proposisjonen kapittel 3.

20.3 Merknader til lovforslaget del III om endringer i tvangsfullbyrdelsesloven

Til § 9-1

Bestemmelsen er endret noe i forhold til gjeldende rett og er i samsvar med utvalgets lovforslag § 9-1. Nærmere omtale av forslaget fremgår av proposisjonen punkt 17.1.5.

Første punktum er endret ved at det henvises til finansavtaleloven § 52 (i utvalgets forslag § 59), i stedet for kredittkjøpsloven § 15. Forslaget til endring på dette punktet innebærer en videreføring av hovedprinsippene i kredittkjøpsloven § 15. For at kredittgiveren skal kunne begjære pantet tilbakelevert, må vilkårene i § 52 om førtidig forfall være oppfylt.

Annet punktum i bestemmelsen viderefører deler av kredittkjøpsloven § 19 om at forbrukeren kan kreve at saksøkeren tar tingen tilbake før han eller hun på annen måte søker dekning for kravet. Bestemmelsen bruker begrepet «forbruker» uten å knytte det til forbrukerbegrepet i finansavtaleloven, slik utvalget foreslår i sitt forslag til endring av § 9-1. Departementet finner ikke en slik presisering nødvendig da det følger naturlig av sammenhengen.

Til § 9-2

Første og annet ledd er endret som følge av forslaget om en samordning av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Det er også gjort enkelte forenklinger sammenlignet med gjeldende § 9-2.

Annet ledd viderefører kravet i gjeldende § 9-2 annet ledd om at bestemmelsene om minste kontantinnsats må være overholdt. Kravet om kontantinnsats gjelder der kreditten er gitt av selgeren eller en annen etter avtale med selgeren. Bestemmelsen avviker språklig noe fra utvalgets forslag med sikte på å oppnå språklig samsvar med øvrige bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven.

Til § 9-7

Nytt første ledd viderefører kredittkjøpsloven § 16 første ledd tilnærmet uendret. Nåværende første til tredje ledd blir annet til fjerde ledd.

Til § 9-8

Første ledd viderefører kredittkjøpsloven § 17 første ledd i noe endret form. Bestemmelsen gir anvisning på omfanget av saksøkerens krav. I forbrukerforhold vil omfanget følge av kredittavtalen og reglene i finansavtaleloven kapittel 3, som ikke kan fravikes til ugunst for forbrukeren. Renter og andre kredittkostnader kan bare kreves i den utstrekning dette følger av finansavtaleloven §§ 53 og 54 om førtidig tilbakebetaling.

Annet ledd første punktum viderefører kredittkjøpsloven § 16 annet ledd. Annet ledd annet punktum viderefører kredittkjøpsloven § 17 annet ledd.

Nåværende første og annet ledd blir tredje og fjerde ledd.

20.4 Merknader til lovforslaget del IV om endringer i angrerettloven kapittel 5 A

Forslaget til ny § 22 g i angrerettloven om at finansavtaleloven § 51 b gjelder for angrerett ved kredittavtaler etter finansavtaleloven, tar sikte på å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 5. Forslaget er ment å tilsvare utvalgets forslag til nytt § 22 a fjerde ledd. Den lovtekniske endringen er foretatt for å sikre at forbrukerkredittdirektivets bestemmelse om angrerett går foran angrerettlovens bestemmelser som behandler samme spørsmål som artikkel 14, også når det gjelder spørsmål som er regulert i rådsdirektiv 85/577/EØF, som forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 henviser til i tillegg til henvisningen til 2002/65/EF om fjernsalg.

20.5 Merknader til lovforslaget del V om endringer i straffeloven

Justeringene i paragrafhenvisningene i forslaget til endringer i finansavtaleloven § 91 må også foretas i endringen av lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff § 412 nr. 202, endringen av finansavtaleloven § 91 første ledd, slik at disse vil bli videreført også når straffeloven 2005 trer i kraft.

20.6 Merknader til lovforslaget del VI om ikrafttredelse mv.

I lovforslaget del VI nr. 1 er det foreslått at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Departementet tar sikte på at bestemmelsene skal tre i kraft 11. juni 2010, som er gjennomføringsfristen for forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Når det gjelder endringer som ikke er knyttet til gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet, kan departementet ikke se at det er aktuelt med et annet ikrafttredelsestidspunkt for disse, idet lovendringene etter departementets syn må ses i sammenheng.

I lovforslaget del VI nr. 2 er det fastsatt enkelte overgangsregler. Det er presisert i loven at lovforslaget § 54 om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt bare gjelder for kredittavtaler som er inngått etter lovens ikrafttredelse. Dette innebærer at de gjeldende reglene om førtidig tilbakebetaling i henholdsvis kredittkjøpsloven med forskrifter og finansavtaleloven med forskrifter vil gjelde for eksisterende avtaler. I tillegg er det presisert i loven at opphevelsen av § 57 fjerde ledd om kausjon på tilsvarende måte bare gjelder for kredittavtaler inngått etter lovens ikrafttredelse.

For øvrig er det i lovforslaget del VI nr. 3 tatt inn en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere overgangsregler. Som det fremgår av proposisjonen kapittel 19, synes det imidlertid ikke å være behov for slike regler. Det vises for øvrig til kapittel 19 i proposisjonen.