11 Gjennomføring av direktivets regler om førtidig tilbakebetaling

11.1 Innledning og gjeldende rett

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 inneholder regler om forbrukerens rett til førtidig tilbakebetaling av kreditt. I norsk rett inneholder kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven §§ 53 og 54 samt tilhørende forskrifter regler om førtidig tilbakebetaling.

I utredningen punkt 5.9.3 side 88-89 redegjør utvalget for de gjeldende norske reglene om førtidig betaling. Om kredittkjøpsloven § 11 med tilhørende forskriftsbestemmelser uttaler utvalget følgende:

«Etter kredittkjøpsloven § 11 første ledd har kredittkjøperen rett til 'når som helst å betale hele gjelden'.

Regelen om monetære virkninger av førtidig tilbakebetaling er i utgangspunktet enkel: 'Kjøperen skal... bare betale kredittkostnadene for den kredittid som utnyttes', jf. § 11 annet ledd første punktum.

I utgangspunktet vil utnyttet kredittid bli regnet frem til betalingsdagen. I kredittkjøpsloven § 11 annet ledd annet punktum er det en særskilt regel om beregning av utnyttet kredittid i tilfeller hvor det er avtalt betaling i avdrag. I slike tilfeller skal utnyttet kredittid anses å løpe frem til første ordinære forfallsdag etter betaling. Dette innebærer en utskyting av relevant tidspunkt i forhold til betalingsdagen. Prinsipielt sett medfører dette betaling for ikke-utnyttet kredittid. Departementet uttalte følgende om dette i Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 106:

'Tredje ledd bestemmer at betaler kjøper utenfor en av de fastsatte forfallsdager, skal den ikke utnyttede kredittid anses å løpe fra første forfallsdag etter betalingen. Bestemmelsen svarer til utvalgsutk § 10 annet ledd og avbetalingsloven § 6 tredje ledd annet punktum, og er grunnet i praktiske hensyn. En tilsvarende regel er tatt inn i den svenske konsumentkredittlov § 13 første ledd annet punktum og i det danske utvalgsutk § 15 stk 2. Regelen bør etter Justisdepartementets mening begrenses til avdragskjøp, jf anvendelsesområdet for den gjeldende regel i avbetalingsloven og den danske prp § 16 stk 5. Ved alminnelige henstandskjøp hvor hele (rest-) kjøpesummen skal betales samlet, ville regelen ellers helt utelukke reduksjon av kredittkostnadene. Likeledes bør avrekningen kunne skje pr den reelle oppgjørsdag ved kontokjøp, slik som også forutsatt i utredningen s 74 siste avsnitt.'

I kredittkjøpslovforskriften §§ 3 og 4, som er gitt med hjemmel i kredittkjøpsloven § 11 annet ledd tredje punktum, er det regler om hvordan kredittkostnadene skal beregnes. Forskriftens § 3 første og annet ledd lyder slik:

'Ved betaling av hele gjelden før avtalt forfall, jf. kredittkjøpslovens §§ 11 og 12, kan kredittyteren ikke kreve dekning for kredittkostnader for den kredittiden som ikke er utnyttet, dersom kredittkostnadene etter avtalen beregnes etterskuddsvis som en prosentdel av restgjelden til enhver tid eller som et gebyr pr. ytelse.

Dersom kredittkostnadene beregnes på annen måte enn nevnt i første ledd, skal kjøperen ved betaling før avtalt forfall ha et så stort fradrag i kredittkostnadene at restgjelden ved betalingstidspunktet, jf. § 4, utgjør summen av de ubetalte terminbeløp diskontert til betalingstidspunktet (nåverdien). Ved diskonteringen legges til grunn den effektive renten for kreditten.'

Lovens klare hovedregel er at kjøperen bare skal betale kredittkostnader for utnyttet kredittid. Forskriften synes å legge til grunn løsninger som medfører at kjøperen bare på visse vilkår slipper med å betale kredittkostnader for utnyttet kreditt.»

Videre uttaler utvalget følgende om reglene om førtidig tilbakebetaling i finansavtaleloven §§ 53 og 54 med tilhørende forskriftsbestemmelser:

«Finansavtaleloven § 53 første ledd gir låntakeren rett til førtidig tilbakebetaling. Etter bestemmelsens annet ledd første punktum sammenholdt med annet og tredje punktum skal forbrukeren kun betale lånekostnader for benyttet kredittid. Dette innebærer at forbrukeren skal betale lånekostnader frem til og med betalingsdagen. Banklovkommisjonen understreket at dette innebar en forskjell sammenlignet med kredittkjøpsloven § 11, og begrunnet regelen med at den bidrar til å sikre at retten til førtidig tilbakebetaling blir reell, se NOU 1994: 19 s. 170. Dersom låntakeren ikke er forbruker, kan institusjonen kreve gebyr, begrenset til dekning av kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen, så langt dette følger av avtalen.

Ved førtidig tilbakebetaling av fastrentelån kan långiveren kreve dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden, såfremt långiverens rettigheter følger av avtalen, jf. § 54 første ledd første punktum. Slik avtale kan inngås også med en forbruker, men forbrukerens plikt til å dekke långiverens tap er betinget av at forbrukeren har mottatt opplysninger om dette i medhold av § 46 første ledd bokstav e), jf. annet ledd. Se § 54 første ledd annet punktum.

I § 54 annet ledd er det en særskilt bestemmelse som åpner for at forbrukerens plikt til å dekke rentetap likevel ikke inntrer, til tross for at tapsdekning er avtalt og forbrukeren har mottatt relevante opplysninger før avtaleinngåelse. Bestemmelsen lyder slik:

'Første ledd gjelder ikke når en låntaker som er forbruker, har varslet långiveren om førtidig tilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudet etter § 50 fjerde ledd bokstav b, eller dersom ingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen. Låntakeren må i tilfelle foreta tilbakebetaling senest på reguleringsdagen eller fire uker etter dette tidspunktet. For tiden etter reguleringstidspunktet betales markedsrente.'

I § 54 tredje ledd er det bestemt at dersom långiveren etter avtalen kan kreve dekning av tap m.v., skal låntakeren i tilsvarende utstrekning godskrives rentegevinst som långiveren oppnår. Bestemmelsen er fravikelig også i forbrukerforhold, jf. § 54 tredje ledd annet punktum.

Låneforskriften § 10, som er gitt med hjemmel i § 54 fjerde ledd, gir regler om beregning av renter og annet vederlag ved førtidig tilbakebetaling av fastrentelån. Ved beregning av långivers tap eller gevinst ved førtidig tilbakebetaling skal rettsanvenderen bygge på «differansen på innfrielsestidspunktet mellom den avtalte rente og den rente långiver tilbyr for tilsvarende lån», jf. § 10 annet ledd første punktum. Øvrige bestemmelser i annet ledd utdyper og presiserer dette prinsippet.

Siden låntakerens rett til å bli godskrevet rentegevinst kan fravikes ved avtale, er det en særskilt regel i § 10 tredje ledd tredje punktum:

'I tilfeller der det følger av avtalen at låntaker skal godskrives rentegevinst beregnet på en måte som gir lavere utbetaling enn etter denne forskriften, skal det før avtalen gis skriftlige opplysninger om beregningsmåten.'»

11.2 Direktivet

Direktivet artikkel 16 lyder:

«Tilbakebetaling før tiden

1. Forbrukeren skal ha rett til når som helst å fullt ut eller delvis oppfylle sine forpliktelser i henhold til en kredittavtale. I slike tilfeller skal forbrukeren ha rett til en reduksjon i den samlede kostnaden for kreditten, der en slik reduksjon består av rentene og kostnadene for den gjenværende delen av kontraktens varighet.

2. I tilfeller av førtidig tilbakebetaling av kreditt skal kredittyter ha rett til rettferdig og objektivt begrunnet kompensasjon for mulige kostnader som er direkte knyttet til den førtidige tilbakebetalingen av kreditten, forutsatt at denne tilbakebetalingen faller innenfor et tidsrom der lånerenten er fast.

Slik kompensasjon kan ikke overstige 1% av det førtidige tilbakebetalte kredittbeløpet, dersom tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og den avtalte oppsigelsen av kredittavtalen overstiger ett år. Dersom dette tidsrommet ikke overstiger ett år, kan kompensasjonen ikke overstige 0,5 % av det førtidig tilbakebetalte kredittbeløpet.

1. Kompensasjon for førtidig tilbakebetaling skal ikke kunne kreves

   1. dersom tilbakebetalingen er foretatt i henhold til en forsikringskontrakt som er ment å utgjøre en tilbakebetalingsgaranti for kreditten,

   2. når det gjelder kassakredittordninger, eller

   3. dersom tilbakebetalingen faller innenfor et tidsrom der lånerenten ikke er fast.

2. Medlemsstatene kan bestemme at

   1. kompensasjon som nevnt bare kan kreves av kredittyter på betingelse av at beløpet for den førtidige tilbakebetalingen overstiger den terskelen som er definert av nasjonal lovgivning. Denne terskelen skal ikke overstige 10 000 euro innenfor en 12-månedersperiode,

   2. kredittyter unntaksvis kan kreve en høyere kompensasjon dersom denne kan bevise at det tap denne led på grunn av førtidig tilbakebetaling, overstiger det beløp som er fastsatt i henhold til nr. 2.

   Dersom kompensasjonen som kreves av kredittyter, overstiger det tap som faktisk er lidt, kan forbrukeren kreve en tilsvarende reduksjon.

   I dette tilfellet skal tapet bestå av differansen mellom den opprinnelig avtalte renten og den renten som kredittyter kan låne ut det førtidig tilbakebetalte beløpet i markedet til på tidspunktet for den førtidige tilbakebetalingen, og skal ta hensyn til innvirkningen av førtidig tilbakebetaling på administrative kostnader.

3. Slik kompensasjon skal ikke oversige rentebeløpet som forbrukeren måtte ha betalt i løpet av tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og det avtalte tidspunktet for oppsigelsen av kredittavtalen.»

I utredningen punkt 5.9.2 side 86-88 uttaler utvalget følgende om forståelsen av direktivet artikkel 16:

«Artikkel 16 nr. 1 første punktum slår fast forbrukerens rett til å tilbakebetale kreditten helt eller delvis før avtalt forfallstid. Denne retten gjelder i utgangspunktet i relasjon til enhver 'kreditaftale' i direktivets forstand. Det følger imidlertid av ordlyden i artikkel 2 nr. 3 og 4 at artikkel 16 ikke gjelder for henholdsvis 'kreditaftaler i form af kassekreditt, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder' og 'kreditaftaler i form af overtræk'. Dersom avtalt forfall for utnyttet rammekreditt overstiger tre måneder, kommer artikkel 16 til anvendelse, jf. for så vidt artikkel 16 nr. 3 bokstav b) forutsetningsvis. Utvalget vil bemerke at det har vanskelig å se begrunnelsen for at forbrukerens rettigheter etter artikkel 16 nr. 1 ikke omfatter kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 3 og 4.

For øvrig inneholder artikkel 16 bestemmelser vedrørende monetære virkninger av - oppgjøret ved - førtidig tilbakebetaling. I denne sammenheng blir det sondret mellom kreditt med og uten avtalt fastrente. Mens artikkel 16 nr. 1 annet punktum gjelder uavhengig av om det er avtalt fastrente, gjelder artikkel 16 nr. 2 førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.

Det er klart at førtidig tilbakebetaling ikke påvirker forbrukerens plikt til å betale kredittkostnadene for den kredittid som er utnyttet. Bortsett fra dette, kan to spørsmål reises. For det første er det spørsmål om kredittgiveren kan kreve gebyr eller lignende for å dekke eventuelle kostnader direkte forbundet med den førtidige tilbakebetalingen. For det andre er det spørsmål om kredittgiveren kan kreve kompensasjon for eventuelt tap av renteinntekter som følge den førtidige tilbakebetalingen.

I artikkel 16 nr. 1 annet punktum heter det at forbrukeren, ved førtidig tilbakebetaling, har 'ret til en reduktion af de samlede kreditomkostninger, der består af renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid'. Det fremgår klart av ordlyden at forbrukeren ikke kan bli avkrevd full betaling av beregnede kredittkostnader for tiden fra førtidig tilbakebetaling til avtalt forfallstidspunkt. Det er derimot noe uklart om reduksjonen skal svare til 'renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid', eller om det utelukkende er krav om en større eller mindre reduksjon av de samlede kredittkostnadene.

Dersom det blir lagt til grunn at reduksjonen skal svare til kredittkostnader i den resterende del av avtalens løpetid, vil kredittkunden i utgangspunktet slippe med å betale for utnyttet kredittid. Denne tolkningen kan hevdes å stå i et noe vanskelig forhold til ordet 'reduktion', ettersom en reduksjon ikke nødvendigvis medfører reduksjon til null.

På den annen side er det mest nærliggende å forstå 'der består af renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid' som en henvisning til den del av de samlede kredittkostnadene som ikke skal betales som følge av den førtidige tilbakebetalingen. Synspunktet er at ved førtidig tilbakebetaling har forbrukeren rett til reduksjon av de samlede kredittomkostninger, og at denne reduksjonen skal omfatte 'renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid'. Hertil kommer at artikkel 3 bokstav g) inneholder en definisjon av 'samlede omkostninger i forbindelse med forbrugerkreditten', en definisjon som i denne sammenheng også omfatter kostnader i utnyttet kredittid.

Utvalget legger derfor til grunn at artikkel 16 nr. 1 annet punktum må forstås slik at reduksjonen skal svare til renter og omkostninger i den resterende del av avtalens løpetid. Av dette følger at forbrukeren i utgangspunktet bare skal betale for utnyttet kredittid.

Herfra blir det gjort unntak for fastrentekreditt i artikkel 16 nr. 2, som omhandler monetære virkninger av førtidig tilbakebetaling 'hvis tilbakebetalingen falder i en periode, for hvilken der er aftalt en fast debitorrente'. Ved førtidig tilbakebetaling av slik fastrentekreditt har kredittgiveren etter artikkel 16 nr. 2 første avsnitt 'ret til en rimelig og objektivt begrundet kompensation for eventuelle omkostninger, der er direkte forbundet med den førtidige tilbakebetalingen'. Artikkel 16 nr. 2 annet avsnitt stiller opp tak for kompensasjonens størrelse: 0,5% eller 1% av det kredittbeløp som blir tilbakebetalt før tiden, avhengig av om det er mer enn ett år mellom den førtidige tilbakebetalingen og kreditavtalens avtalte opphørstidspunkt.

Artikkel 16 nr. 2 reiser en rekke spørsmål. For det første er det spørsmål om kompensasjon er betinget av konkret bevis for 'omkostninger', eller om kredittkunden kan avkreves et gebyr uten hensyn til slikt konkret bevis. Formuleringen 'objektivt begrundet kompensation' taler helst for sistnevnte løsning, mens formuleringen 'kompensation for eventuelle omkostninger' nok taler for et krav om konkret bevis. Også artikkel 16 nr. 2 annet avsnitt taler for krav om konkret bevis. I denne bestemmelsen heter det at kompensasjonen 'må ikke' overstige henholdsvis 0,5% og 1% av tilbakebetalingsbeløpet. Dette taler for at kompensasjonen kan være mindre enn disse prosenttallene. Hadde meningen vært å gi kredittgiveren krav på 0,5% eller 1% av kredittbeløpet uten hensyn til eventuelle konkrete omkostninger, ville det vært naturlig å si at kompensasjonen 'skal utgjøre' 0,5% eller 1%. Det er vanskelig å se hvilke andre forhold enn konkrete bevis for 'eventuelle omkostninger' som skulle kunne ligge til grunn for slik beregning av kompensasjonens størrelse.

I forlengelsen av dette oppstår spørsmål om hva som utgjør gjenstanden for kompensasjon etter regelen i artikkel 16 nr. 2 - hva er det kredittgiveren må føre konkret bevis for? Er gjenstanden for kompensasjon kostnader som påløper som følge av den førtidige tilbakebetalingen, typisk administrasjonskostnader, eller er gjenstanden for kompensasjon det tap kredittgiver kan ha lidt som følge av førtidig tilbakebetaling, herunder rentetap? Disse alternativene kan betegnes som henholdsvis kostnadsdekning og tapsdekning.

Ordlyden kan tale for at bestemmelsen bare omhandler kostnadsdekning, jf. formuleringen 'kompensation for eventuelle omkostninger, der er direkte forbundet med den førtidige tilbagebetalingen'.

Til tross for dette antar utvalget at artikkel 16 nr. 2 er en regel om tapsdekning. Det at bestemmelsen har et høyere tak (1%) der det gjenstår mer enn ett år mellom tilbakebetalingen og avtalt opphørstidspunkt enn hvor det gjenstår kortere tid mellom tidspunktene (0,5%), er vanskelig å forene med et kostnadssynspunkt. Påløpte kostnader som følge av selve tilbakebetalingen påvirkes neppe i nevneverdig grad av hvor lang tid som gjenstår. Videre ville det ikke være grunn til å begrense regelen til å omfatte fastrentekreditt dersom regelen går ut på dekning av administrasjonskostnader o.l., ettersom det i praksis antagelig er uten betydning om renten er fast eller flytende for om det påløper kostnader for kredittgiveren ved førtidig tilbakebetaling. Disse forholdene tilsier etter utvalgets syn at artikkel 16 nr. 2 omhandler tapsdekning. Gjenstanden for kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2 er altså tap som følge av førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.

Direktivets fullharmonisering ved førtidig tilbakebetaling følger i det vesentlige av artikkel 16 nr. 1 og 2 samt nr. 3. Artikkel 16 nr. 4 åpner på noen punkter for nasjonal valgfrihet i forhold til de løsninger som følger av artikkel 16 nr. 1 til 3. Artikkel 16 nr. 4 bokstav a) bestemmer at medlemsstatene kan beslutte at kredittgiveren bare kan kreve kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2, dersom det beløp som betales tilbake førtidig overstiger en nasjonalt fastsatt terskel som ikke kan være høyere enn 10 000 Euro innenfor en periode på tolv måneder.

Videre heter det i artikkel 16 nr. 4 bokstav b) første avsnitt at medlemsstatene kan beslutte at

'kreditgiveren undtagelsesvis kan kræve højere kompensation, hvis han kan bevise, at de tab, han har lidt som følge af den førtidige tilbagebetaling, overstiger det i medfør af stk. 2 fastsatte beløb.'

Det er altså hjemmel for på nasjonalt plan å gi bestemmelser om at kredittgiveren kan kreve større kompensasjon enn det som følger av regelen i artikkel 16 nr. 2 dersom han sannsynliggjør at tapet hans overstiger dette.

Etter ordlyden i artikkel 16 nr. 4 bokstav b) første avsnitt er det ikke nødvendig at kravet på 'højere kompensation' utgjør eller tilsvarer kredittgiverens tap som følge av den førtidige tilbakebetalingen. At han lider tap som overstiger kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2, er angitt som vilkår for krav på 'højere kompensation' etter regel i nasjonal rett, men for øvrig sier ikke bestemmelsen noe om størrelsen på kravet på kompensasjon i slike tilfeller. Det følger imidlertid av artikkel 16 nr. 4 bokstav b) annet avsnitt at kompensasjonen ikke kan overstige kredittgiverens tap. Det heter at '[h]vis den kompensation, som kreditgiveren kræver, overstiger dennes faktiske tab, kan forbrugeren kræve en tilsvarende nedsættelse'. Den nasjonale valgfriheten er altså begrenset; det kan ikke gis regler som åpner for at kredittgiveren kan kreve mer enn dekning av faktisk tap.

Bestemmelsen i artikkel 16 nr. 4 tredje avsnitt fremstår på denne bakgrunn som en regel om tapsutmåling. Bestemmelsen lyder slik:

'I så tilfælde udgør tabet forskellen mellem den oprindeligt aftalte rente og den rente, til hvilken kreditgiveren kan udlåne det førtidigt tilbagebetalte beløb på markedet på tidspunktet for den førtidige tilbagebetaling, under hensyntagen til den førtidige tilbagebetalings indvirkning på de administrative omkostninger.'

Formuleringen '[i] så tilfælde' viser tilbake på tilfeller hvor 'den kompensation, som kreditgiveren kræver, overstiger dennes faktiske tab'. I slike tilfeller kan forbrukeren i henhold til artikkel 16 nr. 4 annet avsnitt kreve en 'tilsvarende nedsættelse'. Det er derfor naturlig å forstå bestemmelsen i tredje avsnitt som en regel om beregning av hva som utgjør 'tilsvarende nedsættelse', og dermed også som en regel om utmåling av kredittgiverens 'faktiske tab', dvs. hans fulle, individuelle tap som følge av den førtidige tilbakebetalingen av fastrentekreditten. Begrensningen til tapsdekning kan blant annet være aktuell i tilfeller hvor kredittgiveren kan oppnå en rentegevinst ved utlån av det beløpet som har blitt tilbakebetalt førtidig.

For øvrig bestemmer artikkel 16 nr. 5 at '[i]ngen kompensation må overstige det rentebeløb, som forbrugeren skulle have betalt i perioden mellem den førtidige tilbagebetaling og kreditaftalens aftalte ophørstidspunkt'. Denne begrensningen gjelder uavhengig av om kredittgiverens krav bygger på artikkel 16 nr. 2 eller regler om tapsdekning som angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav b).

Innholdet av artikkel 16 kan oppsummeres slik: Retten til førtidig tilbakebetaling følger av artikkel 16 nr. 1 første punktum, og forbrukeren skal i utgangspunktet bare betale renter og andre kredittkostnader for benyttet kredittid. Etter artikkel 16 nr. 2 skal det gjelde en regel om rett for kredittgiver til å kreve en «rimelig og objektivt begrundet kompensation» ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt, men omfanget av slik kompensasjon er maksimalbegrenset til 1%, alternativt 0,5%, av beløpet som blir betalt tilbake førtidig. Videre kan det på nasjonalt plan gis regler om at kredittgiver kan kreve dekning av faktisk tap som følge av førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Videre følger det av artikkel 16 nr. 4 bokstav a) at nasjonale myndigheter har frihet til å bestemme at krav på kompensasjon etter bestemmelsen i artikkel 16 nr. 2, i alle tilfelle er betinget av at det beløp som blir tilbakebetalt førtidig overstiger en grense oppad begrenset til 10 000 Euro innenfor en periode på 12 måneder.»

Som det fremgår av sitatet, har utvalget i forbindelse med sin fremstilling av direktivet reist enkelte spørsmål om hvordan direktivet skal tolkes. Departementet vil gjøre rede for sitt syn på direktivtolkingen i punkt 11.5 nedenfor.

11.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å gjennomføre direktivet artikkel 16 nr. 1 i ny § 60 i finansavtaleloven. Utvalgets forslag viderefører hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53, og fjerner med dette også mulige forskjeller som måtte finnes mellom dagens bestemmelser. Utvalget foreslår dermed å videreføre finansavtaleloven § 53 første ledd om at kredittkunden skal ha rett til førtidig tilbakebetaling, samt § 53 annet ledd første punktum om at kredittkunden som utgangspunkt kun skal ha plikt til å betale kredittkostnader for benyttet kredittid, jf. utvalgets forslag til ny § 60 første og annet ledd. Forslaget er ment å gjennomføre direktivet artikkel 16 nr. 1. Utvalget foreslår også å videreføre finansavtaleloven § 53 annet ledd annet og tredje punktum, jf. utvalgets forslag til § 60 tredje ledd.

Videre går utvalget inn for å videreføre hovedtrekkene i finansavtaleloven § 54 første ledd, jf. utvalgets forslag til § 61, som tar sikte på å gjennomføre bestemmelsene om fastrentekreditt i direktivet artikkel 16. Etter forslaget skal kredittgiveren ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt kunne kreve dekket tap av renter eller annet vederlag dersom dette følger av avtalen. Dersom kredittkunden er forbruker, må forbrukeren ha blitt gjort kjent med kredittgiverens rettigheter før avtalen ble inngått, og beløpet som betales tilbake førtidig, må overstige en nærmere angitt beløpsterskel.

Om utvalgets nærmere vurderinger og forslag fremgår følgende i utredningen punkt 5.9.4 side 89-90:

«Utgangspunktet etter artikkel 16 nr. 1 smh. nr. 2 er altså at forbrukeren bare skal betale for benyttet kredittid. Både i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53 er det bestemt at kredittkunden har rett til å betale tilbake førtidig, og utgangspunktet er begge steder at kredittkunden kun skal betale kredittkostnader for benyttet kredittid. Når det gjelder beregningen av benyttet kredittid, er det muligens enkelte forskjeller mellom kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53. Gjennomføringen av artikkel 16 nr. 1 er egnet til å fjerne slike forskjeller.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2 krever at det i nasjonal rett gis bestemmelser om kredittgivers rett til tapskompensasjon ved forbrukerens førtidige tilbakebetaling av fastrentekreditt. Etter artikkel 16 nr. 2 er kredittgiverens rett til slik kompensasjon maksimalbegrenset til henholdsvis 1% og 0,5% av kredittbeløpet som blir betalt tilbake førtidig. Også artikkel 16 nr. 4 bokstav b) omhandler tapskompensasjon. Etter denne bestemmelsen kan nasjonale myndigheter bestemme at kredittgiveren kan kreve høyere kompensasjon dersom det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel 16 nr. 2. Utvalget legger til grunn at krav etter artikkel 16 nr. 2 og nr. 4 bokstav b) har samme kompensasjonsformål, og at det etter begge bestemmelsene er krav om konkret bevis for tap. På bakgrunn av dette legger utvalget til grunn at utnyttelse av den nasjonale valgfriheten etter artikkel 16 nr. 4 bokstav b), vil kunne konsumere bestemmelsen i artikkel 16 nr. 2. Utvalget foreslår at det blir gjort bruk av den nasjonale valgfriheten etter artikkel 16 nr. 4 bokstav b). Dette kan etter utvalgets vurdering gjøres ved å videreføre hovedtrekkene i finansavtaleloven § 54 første ledd.

Etter finansavtaleloven § 54 første ledd første punktum i.f. er tapskompensasjon betinget av at långiverens rettigheter 'følger av avtalen'. I dette ligger at loven alene ikke hjemler krav på kompensasjon. Hertil kommer finansavtaleloven § 54 første ledd annet punktum, hvor det heter at krav på kompensasjon er betinget av at forbrukeren må ha blitt gjort kjent med långiverens rettigheter før avtalen ble inngått. Krav på kompensasjon er følgelig betinget av at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten på dette punktet har blitt korrekt oppfylt. Det kan diskuteres om slike betingelser er forenlig med bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2, eller om denne bestemmelsen forutsetter at loven alene hjemler krav på tapskompensasjon. Spørsmålet er relevant selv om utvalget ikke foreslår eksplisitt gjennomføring av artikkel 16 nr. 2, ettersom artikkel 16 nr. 2 uansett gir kredittgiveren krav på slik kompensasjon som der er angitt. Poenget er at utvalget foreslår en bestemmelse i tråd med artikkel 16 nr. 4 bokstav b) som også gjennomfører artikkel 16 nr. 2.

Artikkel 16 nr. 2 kan isolert sett tas til inntekt for et krav til nasjonal lovgivning om at loven alene hjemler kredittgiverens krav på kompensasjon. En slik fortolkning kan imidlertid fortone seg som noe snever. Fortolkningen forutsetter at direktivet gir kredittgiveren krav på kompensasjon også i et tenkt tilfelle der kompensasjonsspørsmålet verken har blitt nevnt på det pre-kontraktuelle stadiet eller i kredittavtalen. En slik tolkning er vanskelig å forene med slike grunnleggende forbrukervernhensyn som direktivet bygger på og som fremkommer i direktivets fortale.

Videre kan henvisningene i lovbestemmelsen om tapskompensasjon til avtalens innhold og oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten betraktes som uttrykk for rettsvirkninger av manglende oppfyllelse av lovens krav til pre-kontraktuell informasjon og innhold i avtalen. Slik sett er det tale om sanksjoner mot overtredelse av direktivforpliktelser. Direktivet stiller krav om effektive sanksjoner, se nærmere i punkt 5.13, og bortfall av krav på tapskompensasjon fremstår som en adekvat og effektiv sanksjon mot manglende oppfyllelse av plikt til å informere forbrukeren om muligheten for å bli avkrevd kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling.

Utvalget antar at denne løsningen lar seg forene med direktivet, og foreslår på denne bakgrunn å videreføre nevnte passusser i finansavtaleloven § 54 første ledd. Skulle denne løsningen likevel vise seg ikke å være i samsvar med direktivet, vil kredittgiver kunne kreve rentetapsdekning etter artikkel 16 nr. 2 selv om han ikke har oppfylt kravene til avtalens innhold og pre-kontraktuell opplysningsplikt - men ikke videregående rentetapsdekning - på grunnlag av innskrenkende tolkning av lovens vilkår på dette punkt. I forhold til tapsdekning utover det som følger av artikkel 16 nr. 2 antar utvalget at det hører under den nasjonale myndighets kompetanse å oppstille de nærmere vilkårene for tapsdekning.

Utvalget ser det slik at det ved gjennomføringen av artikkel 16 er anledning til å kombinere en bestemmelse om tapskompensasjon som nevnt i artikkel 16 nr. 4 bokstav b), med en bestemmelse som angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav a) om at tapskompensasjon bare kan kreves dersom beløpet som blir betalt tilbake førtidig overstiger en nærmere angitt beløpsterskel. Utvalget foreslår at denne muligheten blir benyttet, ikke minst fordi utvalgets forslag til nytt kapittel 3 i finansavtaleloven ikke bare omfatter nedbetalingslån og lignende lån, men også kredittkortgjeld, kredittkjøpgjeld og lignende. Uten en slik terskel ville forbrukeren kunne få plikt til å erstatte kredittgiverens rentetap ved førtidig tilbakebetaling av kreditt i henhold til kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven, hvor forbrukeren i dag kan nøye seg med å betale renter i samsvar med regelen i kredittkjøpsloven § 11 uavhengig av om det er avtalt flytende eller fast rente. Utvalget ønsker ikke å svekke forbrukerbeskyttelsen på dette punkt. Samtidig er det nødvendig å videreføre bestemmelsene om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreidtt etter finansavtaleloven § 54 ved kreditt over en viss størrelse, dels fordi en slik ordning med tapsdekning er nødvendig for at slik fastrentekreditt skal kunne tilbys, dels fordi det er av stor betydning for mange forbrukere å kunne betinge seg fastrentevilkår ved opptak av kreditt av en viss størrelse.»

11.4 Høringsinstansenes syn

Kunnskapsdepartementet og Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) har merknader til utvalgets forslag til bestemmelse om fastrentekreditt. Høringsinstansene mener det er problematisk for Lånekassens virksomhet at kredittgiver etter forslaget kun kan kreve kompensasjon for rentetapet dersom kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner. Det foreslås derfor at det gjøres unntak fra dette i forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning.

Kunnskapsdepartementet uttaler følgende:

«Finansavtaleloven § 61 regulerer det økonomiske oppgjøret mellom låntaker og långiver ved førtidig innbetaling av fastrentelån. Første vilkår er at over- og underkurs skal være regulert i avtalen. Det andre vilkåret er at låntaker er gjort kjent med at det kan komme kostnader på ved å betale for tidlig før avtalen inngås. Dette er ikke problematisk for Lånekassen. Tredje vilkår er nytt, og medfører at «kredittbeløpet» må overstige kr 50 000 for at långiver kan beregne over- og underkurs.

I utredningen viser utvalget til at man med 'kredittbeløp' mener den avtalte kreditt, ikke det beløpet som betales tilbake. Dette kriteriet er ikke enkelt å anvende for utdanningslån som på grunn av de ulike ordningene, blant annet konverteringsordningen og likningskontrollen, ofte vil endre størrelse underveis i tilbakebetalingsløpet.

Utvalget har foreslått den nevnte bestemmelsen fordi det anser det som ønskelig at det vi til vanlig kaller 'forbruksgjeld', i alminnelighet ikke skal komme inn under reglene for beregning av over- og underkurs. Slik Kunnskapsdepartementet vurderer utdanningslån, faller ikke disse naturlig inn under utvalgets begrunnelse for unntak.

En implementering av denne bestemmelsen forutsetter systemtilpasninger og endringer i Lånekassens datasystem. Dette er ikke å anbefale nå på grunn av det pågående moderniseringsarbeidet i Lånekassen. Forslaget kan føre til økonomiske og administrative kostnader.

Kunnskapsdepartementet ber derfor om at det gjøres unntak for Lånekassen i forskrift av 30. juni 2000 nr. 653 også for bestemmelsen i finansavtaleloven § 61.»

11.5 Departementets vurdering

Departementet vil innledningsvis gjøre rede for sin forståelse av direktivet artikkel 16.

Når det gjelder artikkel 16 nr. 1, legger departementet til grunn at forbrukeren har en ubetinget rett til å tilbakebetale kreditten helt eller delvis før avtalt forfallstid. Videre finner departementet det lite tvilsomt at bestemmelsen kun pålegger forbrukeren en plikt til å betale for utnyttet kredittid. Dette fremgår klart av formuleringen «rett til en reduksjon i den samlede kostnaden for kreditten, der en slik reduksjon består av rentene og kostnadene for den gjenværende delen av kontraktens varighet». Forbrukeren gis her en rett til reduksjon i kostnadene tilsvarende renter og omkostninger i den resterende del av avtalens løpetid.

Artikkel 16 nr. 2 om tilbakebetaling av fastrentekreditt reiser enkelte tolkingsspørsmål. Kredittgiveren har etter bestemmelsen «rett til rettferdig og objektivt begrunnet kompensasjon for mulige kostnader som er direkte knyttet til den førtidige tilbakebetalingen av kreditten». Et første spørsmål som oppstår, og som utvalget drøfter, er om kredittgiverens kompensasjon er betinget av konkrete bevis for omkostninger, eller om kredittkunden kan avkreves kompensasjon uten hensyn til et slikt bevis. Departementet finner det lite tvilsomt at førstnevnte løsning må legges til grunn. Formuleringen «kompensasjon for mulige kostnader» taler klart for at det kreves konkrete bevis for å få tapet erstattet.

Et neste spørsmål som reiser seg ved tolkingen av artikkel 16 nr. 2, er hva som er gjenstanden for kredittgiverens kompensasjon, dvs. om kredittgiveren har rett til å få dekket kostnader som følge av den førtidige tilbakebetalingen, typisk administrasjonskostnader, eller om kredittigiveren kan kreve dekket lidt tap, herunder rentetap. Departementet er i likhet med utvalget kommet til at bestemmelsen er en bestemmelse om tapsdekning. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse i punkt 5.9.2 side 87 hvor det særlig fremgår at denne forståelsen er rimelig i lys av innholdet i artikkel 16 for øvrig.

Når det gjelder forståelsen av direktivet artikkel 16 nr. 3, 4 og 5, viser departementet til utvalgets synspunkter i utredningen side 86 og 88.

Departementet går så over til å drøfte gjennomføringen av artikkel 16 i finansavtaleloven kapittel 3.

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, en videreføring av finansavtaleloven § 53. Denne bestemmelsen må antas å oppfylle de krav som følger av direktivet artikkel 16 nr. 1. Etter forslaget skal kredittkunden ha rett til å betale tilbake førtidig, og han eller hun skal som utgangspunkt kun betale kredittkostnader for den utnyttede kredittid, regnet frem til og med betalingsdagen. For kredittsituasjoner som i dag faller inn under kredittkjøpsloven, vil dette medføre en viss endring ved at den utnyttede kredittiden i enkelte tilfeller etter gjeldende rett blir regnet frem til første ordinære forfallsdag etter betaling.

Når det gjelder gjennomføringen av artikkel 16 nr. 2, så krever bestemmelsen at det i nasjonal rett gis regler om kredittgiverens tapskompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Artikkel 16 nr. 2 setter tak for hvor høy denne kompensasjonen kan være. Etter artikkel 16 nr. 4 bokstav b står imidlertid nasjonale myndigheter fritt til å bestemme at kredittgiveren unntaksvis kan kreve en høyere kompensasjon dersom det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel 16 nr. 2. I likhet med utvalget går departementet inn for at den nasjonale valgfriheten utnyttes, og at dette gjøres ved å videreføre hovedtrekkene i finansavtaleloven § 54 første ledd. Tilsynelatende åpner direktivet etter sin ordlyd for at medlemsstatene bare kan fastsette en høyere kompensasjon til kredittgiveren i visse særlige tilfeller, jf. formuleringen «unntaksvis» i artikkel 16 nr. 4 bokstav b. Departementet forstår imidlertid denne formuleringen som et uttrykk for at de beløpsgrensene som oppstilles i direktivet artikkel 16 nr. 2, rent faktisk gjennomgående vil være tilstrekkelige for å dekke mulig tap som måtte oppstå. Det kan derfor etter departementets syn ikke være tvilsomt å gjennomføre direktivets bestemmelser i norsk rett som en mer generell regel om tapskompensasjon som foreslått av utvalget, uten å knytte denne opp til de prosentangivelser som er angitt i artikkel 16 nr. 2. § 54 i loven vil sammen med videreføring av forskrift om den nærmere beregningen av kompensasjonen ved førtidig innfrielse, jf. utvalgets forslag til § 9 i ny forskrift om kredittavtaler, gjennomføre direktivets regler om fastrentekreditt i artikkel 16. Loven og forskriften bygger på de beregningsmessige prinsippene som følger av direktivet. Etter artikkel 16 nr. 4 annet avsnitt kan ikke kredittgiverens kompensasjon overstige kredittgiverens tap. Den nasjonale valgfriheten begrenses her ved at det ikke kan gis regler som åpner for at kredittgiveren kan kreve mer enn dekning av faktisk tap.

Videre foreslår departementet at vilkårene i finansavtaleloven § 54 første ledd første og annet punktum videreføres. Dette innebærer at kredittgiverens rett til kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt er betinget av at dette følger av avtalen, jf. gjeldende regel i § 54 første ledd første punktum, samt at en forbruker må ha blitt gjort kjent med kredittgiverens rettigheter før avtalen ble inngått, jf. gjeldende regel § 54 første ledd annet punktum. Departementet legger til grunn at slike betingelser for kredittgiverens rett til kompensasjon er forenlig med direktivet, jf. henholdsvis direktivet artikkel 5 nr. 1 bokstav p, samt at en slik kompensasjon i praksis gjennomgående vil være avtalefestet.

Departementet går så over til å drøfte om man bør benytte seg av den mulighet til å gjøre begrensninger i kredittgiverens rett til kompensasjon som følger av direktivet artikkel 16 nr. 4 bokstav a. Bestemmelsen åpner for at nasjonale myndigheter kan bestemme at tapskompensasjon bare kan kreves dersom beløpet som tilbakebetales førtidig, overstiger en nærmere angitt beløpsterskel. Denne terskelen kan ikke overstige 10 000 euro innenfor en periode på 12 måneder. Utvalget har gått inn for at muligheten etter artikkel 16 nr. 4 bokstav a bør benyttes. Begrunnelsen er at man ikke vil gi bestemmelsen om tapsdekning anvendelse på alle kredittsituasjonene som hører inn under kredittkjøpsloven, og hvor forbrukeren i dag kan nøye seg med å betale renter for utnyttet kredittid uavhengig av om det er avtalt fast eller flytende rente. Utvalget går dermed inn for å gjøre unntaket noe mer begrenset enn det direktivets ordlyd legger opp til, ved at beløpsterskelen knytter seg til den avtalte kreditt, og ikke til den førtidige tilbakebetalingen. Utvalget anser løsningen forenlig med forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering, se utredningen side 163.

Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å utnytte den mulighet som følger av artikkel 16 nr. 4 bokstav a til å gjøre begrensning i kredittgiverens rett til tapskompensasjon. Ved at finansavtaleloven kapittel 3 utvides til å omfatte kredittsituasjoner som i dag reguleres av kredittkjøpsloven, vil disse tilfellene omfattes av finansavtalelovens bestemmelse om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Departementet anser det som ønskelig at forbrukeren i enkelte tilfeller fortsatt skal kunne slippe å betale kostnader for mer enn den benyttede kredittid, typisk hvor man står overfor forbruksgjeld.

Spørsmålet som da reiser seg, er hvordan unntaket nærmere bør utformes. Utvalget har som nevnt valgt å knytte beløpsterskelen til det samlede kredittbeløpet i stedet for beløpet som tilbakebetales førtidig. Etter lovforslaget § 61 er kredittgiverens rett til kompensasjon betinget av at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner. En slik løsning ser umiddelbart ut til å stride mot direktivet artikkel 16 nr. 4 bokstav a som uttrykkelig viser til «beløpet for den førtidige tilbakebetalingen». Departementet er likevel enig med utvalget i at en slik løsning må antas å være forenlig med direktivets krav til fullharmonisering. Direktivet åpner for at det i nasjonal rett kan fastsettes at kredittgiverens rett til kompensasjon skal være betinget av at beløpet for den førtidige tilbakebetalingen overstiger en nærmere angitt terskel som ikke kan være høyere enn 10 000 euro innenfor en periode på 12 måneder. Direktivet kan ikke antas å være til hinder for å fastsette et mer begrenset unntak. Tilbakebetalingsbeløpet (som direktivets terskel er knyttet til) kan aldri være høyere enn det samlede kredittbeløpet. I og med at kredittgiverens rett til kompensasjon etter utvalgets forslag knyttes til om kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner, får bestemmelsen uansett en mer begrenset rekkevidde enn bestemmelsen i artikkel 16 nr. 4 bokstav a. Alternativet til utvalgets forslag vil være å utforme en bestemmelse i tråd med direktivets ordlyd og der beløpsterskelen knyttes til den førtidige tilbakebetalingen. En slik regel vil imidlertid kunne bli for vidtrekkende, blant annet ved at den også ville komme til anvendelse i realkredittilfellene.

Departementet er derfor kommet til at utvalgets forslag bør følges opp. Det er ikke nødvendig å gjøre unntaket mer vidtrekkende enn hensynet til forbrukerne tilsier. Ved å gjøre unntak for kredittilfeller som ikke overstiger et kredittbeløp på kroner 50 000, vil man i all hovedsak fange opp tilfeller som i dag hører inn under kredittkjøpslovens virkeområde. En regel i tråd med utvalgets forslag vil dessuten gi den beste lovtekniske løsningen, se utvalgets merknader i utredningen side 163.

Når det gjelder direktivet artikkel 16 nr. 3 om tilfeller hvor kompensasjon for førtidig tilbakebetaling ikke kan kreves, kan ikke departementet se at utvalget foreslår en særskilt gjennomføring av denne bestemmelsen. For alle praktiske formål vil gjennomføringen av artikkel 16 nr. 3 følge av avgrensningen i § 44 tredje ledd om kassakreditt og av at det følger av § 54 at det er tale om fastrentekreditt.

Endelig går departementet inn for å gjennomføre artikkel 16 nr. 5 i forslaget til bestemmelse om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt, jf. § 54 annet ledd. Etter denne bestemmelsen skal kredittgiverens kompensasjon ikke overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i løpet av tidsrommet mellom den førtidige tilbakebetalingen og det avtalte forfallstidspunktet.

Departementet foreslår også en videreføring av finansavtaleloven § 54 annet og tredje ledd, jf. departementets lovforslag § 54 tredje og fjerde ledd. Etter § 54 tredje ledd kan kredittgiveren ikke kreve kompensasjon dersom forbrukeren har varslet kredittgiveren om førtidig tilbakebetaling ved et nytt fastrentetilbud, jf. finansavtaleloven § 50 fjerde ledd. Direktivets bestemmelser synes ikke å ta sikte på slike situasjoner, og etter departementets syn må nasjonale myndigheter dermed stå fritt til å ha regler om dette. Tilsvarende synspunkt gjelder for § 54 fjerde ledd, som gir kredittkunden rett til godskriving av rentegevinst i samme utstrekning som kredittgiveren kan kreve tap dekket ved førtidig tilbakebetaling. Direktivet inneholder ingen regler om dette, og departementet antar, sett hen til at det her er tale om en fravikelig bestemmelse, at det uansett ikke vil oppstå et spørsmål om direktivstrid.

Når det gjelder merknadene i høringen fra Kunnskapsdepartementet og Statens lånekasse for utdanning knyttet til utvalgets forslag til bestemmelse om fastrentekreditt, vil departementet se nærmere på dette i forbindelse med departementets behandling av utvalgets forslag til endringer i forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning.