13 Sluttbrukers rettigheter

13.1 Likebehandling, leveringsvilkår og offentliggjøring

13.1.1 Gjeldende rett

Et tilsvarende diskrimineringsforbud, som i ekomdirektivet artikkel 99, følger ikke av ekomloven i dag. Et tilsvarende prinsipp er innarbeidet i tjenesteloven § 19 andre ledd som regulerer situasjonen der en tjenestemottaker fra en annen EØS-stat ønsker å motta en tjeneste fra tjenesteyter etablert i Norge, enten ved at mottakeren midlertidig befinner seg i Norge, eller ved å motta en tjeneste i sin hjemstat, der bare tjenesten er grensekryssende. Tjenesteloven gjelder imidlertid ikke for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, jf. tjenesteloven § 3 bokstav g.

Det følger av gjeldende ekomlov § 2-4 første ledd at tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste kan pålegges å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår for tilbud til sluttbruker. Slike leveringsvilkår er videre spesifisert i ekomforskriften § 1-7. Ekomforskriften § 1-7 gjelder kun tilbyder av offentlig telefontjeneste. Etter bestemmelsen skal tilbyder offentliggjøre oversiktlig og oppdatert informasjon om leveringsvilkår. Bestemmelsens andre ledd nr. 1 til 8 lister opp hvilke opplysninger som skal omfattes, herunder tilbyders navn og adresse, beskrivelse av tjenesten og priser, kompensasjons- og refusjonsordninger, reservasjonsordninger for nummeropplysning og fellesfakturert tjeneste, vedlikeholdstjenester, eventuelle bestemmelser om varighet, samt klageordninger.

13.1.2 Ekomdirektivet

Ekomdirektivet skjerper vernet av sluttbrukere innenfor elektronisk kommunikasjon. Blant annet fastslår ekomdirektivet artikkel 99 at det ikke er tillatt for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester å stille krav eller fastsette alminnelige avtalevilkår som forskjellsbehandler sluttbrukere basert på sluttbrukerens statsborgerskap, bosted eller etableringssted, med mindre slik forskjellsbehandling er objektivt begrunnet. Formålet med dette er å fjerne hindringer for sluttbrukeres grensekryssende tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester innenfor fellesskapsområdet.

Etter ekomdirektivet artikkel 103 skal tilbydere av internettilgangstjenester og offentlige person-til-person-kommunikasjonstjenester offentliggjøre de opplysninger som er nevnt i vedlegg IX. Dette gjelder blant annet tilbyders kontaktopplysninger, beskrivelse av tjenestene som tilbys, prisopplysninger, informasjon om vedlikehold og informasjon om kundeservice. Opplysningene om tilbudets vilkår skal oppdateres regelmessig, og skal på anmodning deles med myndigheten før offentliggjøring. Myndigheten kan også stille krav til på hvilken måte opplysningene skal offentliggjøres.

13.1.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Departementet foreslo et eget kapittel om sluttbrukerrettigheter for å sikre bedre oversikt og sammenheng mellom bestemmelsene. Departementet foreslo å hjemle et diskrimineringsforbud i ny ekomlov § 4-1 slik at ekomdirektivet artikkel 99 blir gjennomført i norsk rett. I § 4-3 ble det foreslått en plikt til å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår. Pliktsubjektene i bestemmelsen ble foreslått endret til tilbydere av internettilgangstjenester og offentlige person-til-person-kommunikasjonstjenester. Kravet om å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår skal ikke gjelde for mikroforetak som tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, med mindre selskapet også tilbyr andre elektroniske kommunikasjonstjenester.

Departementet foreslo å videreføre at nærmere regler om hvilken informasjon som skal offentliggjøres, skal fremgå av forskrift.

13.1.4 Høringsinstansenes syn

Det har ikke kommet merknader til dette fra høringsinstansene.

13.1.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår ingen endringer og opprettholder lovforslaget.

13.2 Krav til avtale

13.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende ekomlov § 2-4 gir hjemmel til å sette informasjonskrav til avtale, bindingstid og varsling av endringer i avtaleforholdet med videre. Etter gjeldende lovbestemmelse og forskrift skal avtalen inneholde informasjon om blant annet tilbyders navn og adresse, hvilke tjenester som skal leveres og kvalitetsparameter, pris, avtalens varighet, hvor trafikkdata lagres, kompensasjon- og refusjonsordninger ved kvalitetsavvik, manglende levering, reservasjonsordninger for nummeropplysning og fellesfakturerte tjenester, og prosedyre for klagebehandling.

Etter gjeldende ekomlov kan avtale mellom tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og sluttbruker ikke være bindende for en lengre periode enn 12 måneder. I særlige tilfeller kan det avtales lengre bindingstid, men likevel ikke lengre enn 24 måneder. Videre må tilbyder varsle sluttbruker om endringer i eller opphør av avtalen, og disse kan tidligst tre i kraft én måned etter at varsel er sendt sluttbruker.

13.2.2 Ekomdirektivet

Ekomdirektivet artikkel 102 gjelder opplysningskrav for avtaler mellom tilbyder og sluttbruker. Artikkel 102 nr. 1 fastsetter at alle tilbydere av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester, med unntak for overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-tjenester, skal gi forbruker de opplysningene forbrukeren trenger for å foreta et kvalifisert og veloverveid valg av tjeneste. Det fremgår videre detaljerte regler om hvordan et slikt tilbud skal utformes. Opplysninger som skal gis av tilbyder skal blant annet beskrive tjenestens viktigste egenskaper, tilbyders navn, adresse og annen kontaktinformasjon, pris, varighet med videre.

Artikkel 102 nr. 2 viser til at opplysningene det vises til i nr. 1, 3 og 5 også skal gis til sluttbrukere som er mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner, med mindre disse uttrykkelig har samtykket til å fravike rettighetene.

Ekomdirektivet artikkel 102 nr. 3 og nr. 4 gir regler om at tilbydere av andre offentlig tilgjengelige elektroniske kommunikasjonstjenester enn overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-tjenester, skal gi forbrukerne et kortfattet og lett leselig avtalesammendrag av tjenesten de har inngått avtale om å kjøpe. Det stilles krav om at sammendraget skal vise de viktigste elementene i opplysningskravene i samsvar med artikkel 102 nr. 1, og det fremgår uttrykkelig av direktivteksten hva disse elementene minst skal omfatte. Sammendraget skal blant annet inneholde navn, adresse og kontaktopplysninger for tilbyderen, de viktigste kjennetegnene ved hver enkelt tjeneste som tilbys, de respektive prisene for aktivering av den elektroniske kommunikasjonstjenesten, avtalens varighet og vilkår for fornyelse og opphør, og i hvilken grad produktene og tjenestene er utformet for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne.

I artikkel 102 nr. 4 fastslås det at opplysningene som er gitt i tilbudet før avtale er inngått, samt opplysningene som fremgår av avtalesammendraget, skal være en integrert del av avtalen og at den ikke kan endres med mindre avtalepartene uttrykkelig avtaler noe annet.

Rettigheter og plikter knyttet til bindingstid, varslingsplikt og oppsigelse av avtale fremgår av ekomdirektivet artikkel 105. Medlemsstatene skal etter artikkel 105 sikre at vilkårene og fremgangsmåtene for heving av avtaler ikke fungerer som en hindring for å bytte tjenestetilbyder. Bindingstiden skal ikke overstige 24 måneder, med unntak for avtaler om avdragsbetaling som inngås kun med sikte på utbyggingen av en fysisk forbindelse, særlig for nett med svært høy kapasitet. Artikkel 105 gir også regler om at oppsigelsestiden skal være én måned ved automatisk forlengelse av avtaler, og setter krav til at tilbyder skal gi sluttbrukerne opplysninger om de beste prisene minst én gang i året.

13.2.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Ekomdirektivet inneholder som nevnt ovenfor flere bestemmelser som skal styrke sluttbrukers valgfrihet og mulighet til å foreta veloverveide beslutninger ved valg av tjeneste og tilbyder. På et generelt nivå skal tilbyder offentliggjøre sine leveringsvilkår og oppdatere disse regelmessig. Sluttbruker skal på en slik måte enkelt kunne foreta undersøkelser om tilbyder og tjenester. For at forbruker skal kunne ta et kvalifisert valg av tilbyder og tjeneste skal tilbyderne før avtaleinngåelse gi et avtalesammendrag med nødvendig informasjon om den konkrete tjenesten og dens vilkår.

Denne informasjon skal være enkel å forstå for forbruker. Videre skal avtalen som inngås inneholde både leveringsvilkår som forbrukeren får kjennskap til før avtalen inngås, og avtalesammendraget som inneholder de viktigste aspektene ved avtalen.

Departementet foreslo etter mønster fra ekomdirektivet tre bestemmelser om avtaler og avtalevilkår for å tydeliggjøre kravene.

Når det gjelder opplysningskrav før avtaletilbud, foreslo departementet en ny bestemmelse § 4-4 som skal legge til rette for at forbruker kan ta et kvalifisert valg før avtale inngås, i tråd med kravet i artikkel 102 nr. 1 i ekomdirektivet. Departementet foreslo å inkludere en forskriftshjemmel som skal ivareta at myndigheten kan gi regler knyttet til tilbudet og hvordan tilbud skal utformes.

Departementet foreslo videre en bestemmelse som gir forbrukerne krav på å få et avtalesammendrag. Det ble foreslått i § 4-5 å hjemle at de overnevnte elementene skal inngå som del av avtalen med mindre annet er uttrykkelig avtalt. Departementet foreslo videre å gi myndigheten hjemmel til å utforme forskriftsbestemmelser om hvilke elementer et slikt avtalesammendrag minst skal omfatte.

Departementet foreslo ny bestemmelse § 4-6 om bindingstid, varslingsplikt og oppsigelse. Sammenlignet med gjeldende norske regler er artikkel 105 i ekomdirektivet noe mer detaljert. På grunn av detaljnivået og prinsippet om fullharmonisering så departementet behov for å gjøre enkelte presiseringer og endringer i gjeldende regelverk. Rettighetene for forbrukerne blir ikke svekket selv om detaljnivået i ekomloven øker. Sammenlignet med gjeldende ekomlov § 2-4 tredje ledd endres rettighetssubjektet fra å omfatte sluttbrukere til å gjelde forbrukere.

Som utgangspunkt kan dette fremstå som en skjerping av rettighetssubjektene. I realiteten vil det imidlertid ikke være det. Som forbrukere etter bestemmelsen regnes også mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner. Nedslagsfeltet vil være omtrent som etter gjeldende regulering. Det er videre klart at eksempelvis borettslag vil anses å være en forbruker i denne sammenheng. Bindingstiden på 12 måneder videreføres fra gjeldende regelverk. Det samme gjelder det at det i særlige tilfeller kan avtales lengre bindingstid, likevel ikke lengre enn 24 måneder. I tråd med definisjonene i ekomdirektivet endres også «offentlig elektroniske kommunikasjonstjeneste» til «internettilgangstjeneste eller nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste».

Departementet foreslo i § 4-6 tredje ledd at avtalepartene kan inngå en separat avtale om avdragsbetaling for nettilkobling som går ut over bindingstiden. Det fremgår av ekomdirektivet at dette skal være en mulighet for å legge til rette for utbygging av nett med svært høy kapasitet. Terminalutstyr, slik som en ruter eller et modem, skal ikke omfattes av en slik avtale.

Departementet foreslo å videreføre retten til å heve avtalen dersom sluttbruker ikke godtar nye avtalevilkår for abonnementsavtale med bindingstid. Departementet foreslo i tråd med ekomdirektivet enkelte presiseringer. Hevingsretten gjelder ikke dersom de foreslåtte endringene utelukkende er til fordel for sluttbrukeren, er av rent administrativ karakter og ikke har noen negativ virkning for sluttbrukeren, eller dersom endringene skyldes direkte pålegg fra myndighetene. Tredje og fjerde ledd i forslag til ny bestemmelse omfatter sluttbruker, jf. ekomloven § 1-5 nr. 25, og ikke kun forbrukere, jf. merknad til bestemmelsens første ledd. Et slikt skille er i tråd med ekomdirektivet og prinsippet om fullharmonisering. Videre er det forslag til at tilbyder kan kreve at sluttbruker skal betale resterende del av avtalt pris på subsidiert terminalutstyr som vedkommende beholder. I tredje punktum presiseres at når det gjelder maskin-til-maskin-kommunikasjonstjenester så omfatter tredje ledd kun forbrukere, jf. merknad til bestemmelsens første ledd.

Ekomdirektivet artikkel 105 nr. 4 har regler om tidspunkt for når tilbyder må varsle om endringer i avtalevilkår. Tilbyder skal varsle minst én måned på forhånd om eventuelle endringer i avtalevilkårene, samt informere om hevingsretten. Varslingsregelen har samme lengde som gjeldende ekomlov § 2-4 tredje ledd. Departementet foreslo i tråd med dette å videreføre varslingsplikten på én måned. Pliktene ble foreslått gjennomført i § 4-6 femte ledd. Departementet foreslo videre at sluttbruker skal ha rett til å heve avtalen i tre måneder etter underretningen er mottatt, jf. ekomdirektivet artikkel 105 nr. 6. Departementet ser det som hensiktsmessig at sluttbruker ut fra de endringene som tilbyderen har varslet, kan gjøre en reell vurdering av om vedkommende ønsker å heve avtalen eller ikke, basert på informasjon fra de siste fakturaene. I et slikt perspektiv fremstår tre måneder som en rimelig tid. Det ble også foreslått å stille krav om at underretningen skal skje på et varig medium. I bestemmelsen siste punktum presiseres det at pliktene etter dette leddet i forbrukerforhold også gjelder for tilbyder av overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-tjenester. Unntaket gjennomfører ekomdirektivet artikkel nr. 7 hvor det fremgår at ekomdirektivet nr. 4 og nr. 6 ikke skal gjelde nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester og overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-tjenester.

Departementet foreslo at reglene i tredje og fjerde ledd kan fravikes utenfor forbrukerforhold. En slik mulighet samsvarer med bestemmelsen i gjeldende ekomlov § 2-4 femte ledd.

13.2.4 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene støtter en styrking av sluttbrukers rettigheter, men mange er kritiske til at forbrukerbegrepet utvides. Telia viser til følgende formulering i §§ 4-4, 4-5, 4-6, 4-8, 4-9 og 4-12: «Som forbruker etter denne bestemmelsen regnes også mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner med mindre de uttrykkelig har samtykket til å fravike rettighetene i bestemmelsen.» Telia mener det er uheldig at lovforslaget åpner for å inkludere mikroforetak med videre i forbrukerbegrepet, selv om dette er avgrenset til begrepets innhold i konkrete bestemmelser. Telia mener at en bedre løsning, både med tanke på direktivkonform gjennomføring og hensynet til et enhetlig forbrukerbegrep i norsk rett, vil være å fjerne henvisningen til forbrukerbegrepet i de nevnte formuleringene, og heller innta en formulering om at de aktuelle rettighetene også gjelder for mikroforetak med videre, med mindre disse er fraveket gjennom avtale.

Samfunnsbedriftene støtter heller ikke en ny og utvidet definisjon av «forbruker» når små foretak og mikroforetak for enkelte områder skal inkluderes. IKT-Norge mener også at det er uheldig at man i det norske lovforslaget velger å definere mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner som «forbrukere» i enkelte bestemmelser. Etter deres syn bidrar denne tilnærmingen til å utvanne forbrukerbegrepet, og tilnærmingen er også i strid med loven og direktivets definisjon av «forbruker» som en fysisk person.

Barne- og familiedepartementet mener forbrukerbegrepet bør defineres i tråd med gjeldende forbrukervernlovgivning og ikke omfatte næringsdrivende. På områder hvor de forskjellige bestemmelser i utgangspunktet verner forbrukere og også skal omfatte næringsdrivende og organisasjoner med videre, foreslår Barne- og familiedepartementet at det tas inn en formulering i de respektive bestemmelsene som viser til at «tilsvarende gjelder for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner».

Forbrukerrådet mener at definisjonen av forbruker i utkastet setter en høyere terskel for at en person skal regnes som forbruker og mener at den bør endres til å samsvare med forbrukerbegrepet ellers i forbrukerlovgivningen. Hvis ordlyden i utkastet står seg vil det etter forbrukerrådets syn være tilstrekkelig, rent skjematisk, at vedkommende har under 10 prosent tilknytning til næringsvirksomhet. Dette skiller seg fra annen forbrukerlovgivning ved at det ellers kreves 50 prosent.

Lyse mener at sterke forbrukerrettigheter i ekomloven er egnet til å skape uklare grenser mot annen forbrukerlovgivning, slik at kompetansefordelingen mellom ulike lover og tilhørende tilsynsmyndigheter blir vanskelig tilgjengelig både for tilbyderne, tilsynsmyndighetene og forbrukerne. Lyse mener derfor at departementet bør utarbeide klare retningslinjer om koordinering i saker som berører flere regler og tilsyn for å unngå dobbeltbehandling. I forlengelsen av dette synes Lyse at det er lite hensiktsmessig at forslaget til nytt kapittel 4 om sluttbrukeres rettigheter opererer med et utvidet forbrukerbegrep.

Telenor mener det blir lite treffende i en norsk kontekst å bruke EUs rent tallbaserte definisjoner av «mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner». Disse vil treffe en så stor andel av alle norske foretak at antakelsen om at alle disse foretakene har begrenset forhandlingsmakt faller på sin egen urimelighet.

Flere høringsinstanser har innspill til at forbrukervernet skal gjelde blant andre borettslag og lignende grupperinger. Telia er negative til at «borettslag og lignende grupperinger» regnes som forbrukere etter ny ekomlov, og ber om at dette endres. Telia mener for det første at dette vil være i strid med legaldefinisjonen av forbrukerbegrepet i ekomdirektivet og i ny ekomlov § 1-5, all den tid borettslag og sameier er juridiske personer som ikke kan omfattes av nevnte definisjoner. For det andre vil dette, ifølge Telia, også være i strid med øvrig norsk forbrukerregulering, som også avgrenser forbrukerbegrepet til fysiske personer. Telenor viser også til departementets merknader til forslaget om å omfatte borettslag og lignende grupperinger av flere enkeltstående forbrukere, og anser at det vil være feilslått å omfatte disse sammenslutningene uten videre. IKT-Norge mener en klar avgrensning av forbrukerbegrepet er viktig for forutberegneligheten ved avtaleinngåelser, både for næringslivsaktører og forbrukere. For praktiske formål vil det trolig være særlig sentralt å få avklart hvordan eksempelvis borettslag og foreninger passer inn i den sluttbrukertaksonomien som lovforslaget legger opp til, og IKT-Norge ser gjerne at dette kommenteres særskilt i forarbeidene.

NBBL mener at det vil være en vesentlig svekkelse for mindre borettslag og sameiere som anses som forbruker dersom det kan avtales unntak fra forbrukerrettighetene. NBBL viser til at disse etter gjeldende rett vil ha ufravikelige forbrukerrettigheter etter ekomloven, og at borettslag og sameier styres av privatpersoner med varierende kompetanse og erfaring. I forhandlinger om ekomtjenester møter styrene svært profesjonelle og faglig kompetente ekomtilbydere, noe som kan gi ubalanserte avtalevilkår. Nettopp ubalansen mellom ekomtilbydere og borettslag var hovedgrunnen til at lovgiver i markedsføringsloven § 22 falt ned på at Forbrukertilsynet skal kunne gripe inn mot «vilkår overfor sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål», jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 12.2. NBBL foreslår derfor at det klargjøres i lovteksten og forarbeidene at forbrukerrettighetene i ekomloven er ufravikelige i avtaler mellom ekomtilbydere og sammenslutninger av forbrukere som ikke driver hovedsakelig næringsvirksomhet, som borettslag og sameie.

Forbrukerrådet støtter at borettslag beskyttes på linje med enkeltpersoner i bestemmelsen. Avtalene inngås gjerne av et styre som ikke har mulighet til å vurdere innholdet i avtalen bedre enn vanlige privatpersoner.

TV 2 støtter også at forbrukerbeskyttelsen mot lange bindingstider utvides til forbrukere i boligsammenslutninger. Bestemmelsen bør imidlertid presisere at de fordelene som skal gis i bytte må kunne dokumenteres og være forholdsmessig.

RiksTV støtter presiseringen av at borettslag er å anse som forbruker. De fleste borettslag er reelt sett sammenslutninger av forbrukere uten noen som helst profesjonell kompetanse til å ivareta sine interesser mer enn andre forbrukere. Når det gjelder bindingstid, må denne bestemmelsen presiseres hva gjelder de fordelene som skal gis i retur. Det kan ikke bare postuleres å være en sammenheng; fordelen må kunne dokumenteres og være forholdsmessig. Dette gjelder tilsvarende for forslaget til i § 4-6 tredje ledd for nettilkobling som går ut over bindingstiden for at det skal være mulig å legge til rette for utbygging av nett med svært høy kapasitet.

Høringsinstansene har en rekke innspill knyttet til sluttbrukeres mulighet til å fravike sine rettigheter. Dette gjelder sluttbrukere som er forbrukere og andre som omfattes av bestemmelsens første og andre ledd. Telia mener at den foreslåtte formuleringen «med mindre de uttrykkelig har samtykket til å fravike rettighetene» går lenger enn det tilsvarende bestemmelser i ekomdirektivet gjør. Det vises i den forbindelse til at ekomdirektivet gjennomgående bruker formuleringen «explicitly agreed», som er mer naturlig å oversette til «uttrykkelig har avtalt» enn til «uttrykkelig har samtykket». Den valgte formuleringen i lovforslaget er etter Telias syn egnet til å gi et inntrykk av at loven stiller andre krav til avtalt fravikelse fra de aktuelle bestemmelsene enn det som følger av alminnelig norsk kontraktsrett, og da uten at det er presisert i verken lovtekst eller forarbeider hva slike krav er. Telia anmoder derfor departementet om å bruke formuleringen «avtalt» fremfor «samtykket» i de nevnte bestemmelsene, og samtidig presisere i lovens forarbeider at dette vilkåret skal vurderes i henhold til alminnelige prinsipper i norsk rett om når bindende avtale er inngått. IKT-Norge mener også at man i den norske lovteksten bør benytte det mer direktivnære begrepet «avtalt» fremfor «samtykke». Det kan også være praktisk viktig, både for tilbydere og sluttbrukere, å avklare om det i denne sammenheng vil være noen begrensninger på bruk av standardvilkår som grunnlag for bortfall av utvidede sluttbrukerrettigheter.

GlobalConnect viser til at artikkel 102 i ekomdirektivet oppstiller et nytt krav til avtalesammendrag og avtalevilkår som skal være en integrert del av avtalen. I punkt 4 fremgår det at «opplysningene nevnt i nr. 1 og 3 skal utgjøre en integrert del av avtalen og ikke endres, med mindre avtalepartene avtaler noe annet». GlobalConnect mener departementet går lenger enn direktivet når det i høringsforslaget står: «Avtalen kan ikke endres med mindre begge parter uttrykkelig samtykker til det». GlobalConnect mener det er uheldig at det ikke er i samsvar med direktivet og at en såpass streng regulering av endringer i «avtalen» vil hemme utviklingen på området. GlobalConnect ber derfor departementet heller å benytte ordlyden i direktivet. Videre viser GlobalConnect til artikkel 102 nr. 4 som for det første fastslår at det er «opplysningene som nevnt i nr. 1 og 3» som ikke skal endres uten enighet, ikke avtalevilkårene i sin helhet. For det andre stiller ikke direktivteksten krav om «samtykke» fra begge parter, men en «uttrykkelig avtale». GlobalConnect mener dette gir partene større fleksibilitet til å finne gode løsninger.

Telia viser til gjeldende ekomlov som åpner for at tilbydere ensidig kan endre vilkår i avtalen med sluttbruker, forutsatt at en slik endringsadgang fremgår av de aktuelle abonnementsvilkårene. Det vises til gjeldende ekomlov § 2-4 og til Nasjonal kommunikasjonsmyndighets veileder «Reglene om ensidige endringer av avtalte leveringsvilkår». Telia mener en slik endringsadgang for tilbyder er naturlig, men også helt nødvendig. I forslaget til ny ekomlov § 4-5 andre ledd fremgår det imidlertid at «avtalen kan ikke endres med mindre begge parter uttrykkelig samtykker». Bestemmelsen synes verken å harmonere med direktivet eller med forslaget til ny ekomlov § 4-6 om sluttbrukers adgang til å heve avtalen der denne ikke godtar nye avtalevilkår presentert av tilbyderen. Ekomdirektivet artikkel 102 nr. 4 viser til nærmere bestemte opplysninger, ikke til avtalen med sluttbruker som sådan, slik forslaget til ny ekomlov § 4-5 gir anvisning på. For øvrig er endringsmekanismen, både etter gjeldende ekomlov og forslaget til ny ekomlov, slik at sluttbruker står fritt til å heve avtalen dersom vedkommende ikke godtar de nye vilkårene. Dette gjelder også når det foreligger bindingstid der endringen er til ugunst eller ikke utelukkende er til fordel for sluttbrukeren, er av rent administrativ karakter og ikke har noen negativ virkning på sluttbrukeren, eller dersom endringen skyldes pålegg fra myndighetene. Motsetningsvis vil sluttbruker som ikke hever avtalen bli ansett for implisitt å akseptere de nye vilkårene, og derigjennom bli bundet av dem, uten at samtykket dermed naturlig kan sies å være «uttrykkelig». For langvarige kundeforhold i et dynamisk marked med stadig utvikling i tjenestetilbudet, er det helt nødvendig at tilbyder fra tid til annen må kunne endre abonnementsvilkårene, slik det også gjøres for annen tjenesteyting i andre markeder. Som motsats gis sluttbrukerne som ikke aksepterer endringen en rett til kostnadsfritt å heve avtalen på nærmere vilkår. Telia legger til grunn at man verken i direktivet eller via den nasjonale implementering har hatt til hensikt å endre på denne grunnleggende mekanismen i forholdet mellom tilbyder og sluttkunde, og ber om at man i forslaget til ny ekomlov §§ 4-5 og 4-6 og/eller i merknadene til de aktuelle bestemmelsene klargjør at dette fortsatt skal gjelde.

IKT-Norge mener totalbyrden av rettigheter (personvernforordningen, kommunikasjonsvern, ekomdirektivet med videre) reiser flere problemstillinger med hensyn til hvordan man skal etterleve regelverkene i praksis. Ofte vil det være slik at flere av disse regelsettene virker samtidig på samme tilbud til forbrukeren, særlig ved «bundling» av produkter og tjenester. IKT-Norge mener derfor at det bør vurderes å gi nærmere veiledning om den konkrete avgrensningen mellom ulike regelsett, og kanskje innføres en form for «best practices» for å sørge for lik praksis hos tilbyderne. I alle tilfeller bør det utarbeides klare retningslinjer om koordinering i saker som berører flere regler og tilsyn for å unngå dobbeltbehandling. Lyse mener også at departementet bør utarbeide klare retningslinjer om koordinering i saker som berører flere regler og tilsyn for å unngå dobbeltbehandling.

Regelrådet mener det er positivt at enkelte regler om beskyttelse av forbrukere er utvidet til å gjelde mikroforetak og små foretak som kjøper tjenester, mens tilsvarende foretak ikke pålegges plikter dersom de bare tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester. Regelrådet støtter at det i reguleringen er tatt hensyn til berørte virksomheters størrelse.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter departementets forslag om styrking av sluttbruker- og forbrukervern i ny ekomlovgivning. Dette gjøres blant annet gjennom et eget kapittel om sluttbrukers rettigheter i forslag til ekomlov. Forslagene innebærer en rekke nye bestemmelser som sluttbrukere vil kunne nyte godt av og som skal bidra til at sluttbruker kan ta informerte valg før og etter avtaleinngåelse. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser også til at EU utvikler maler og retningslinjer som skal sikre en enhetlig praksis for forbrukere over store deler av Europa. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser videre til at elektronisk kommunikasjon er en avgjørende del av hverdagen til de aller fleste. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter forslagene til bestemmelser som beskytter sluttbrukere og forbrukere ved å oppstille tydelige og gode spilleregler for blant annet informasjon om elektroniske kommunikasjonstjenester, avtaleinngåelse, endring av vilkår, oppsigelsestid, priser og bytte av tilbyder.

Brukerklagenemnda viser til at mikroforetak i forslag til ny ekomlov § 1-5 nr. 28 er definert som «foretak med færre enn ti ansatte og der årlig omsetning eller årlig balanse ikke overstiger 20 millioner kroner». I merknadene til bestemmelsen presiseres det at begrepet må forstås på samme måte som dagens bestemmelse, og følgelig vil være i tråd med dagens praksis som åpner for at virksomheter med inntil ti ansatte kan bringe en tvist med tilbyder inn for Brukerklagenemnda. I Brukerklagenemndas vedtekter er det imidlertid lagt til grunn ti årsverk, og ikke ti ansatte, i vurderingen av hvor stor en liten bedrift kan være for å kunne klage til Brukerklagenemnda. Her anmodes det om at lovteksten endres i samsvar med Brukerklagenemndas vedtekter og gjeldende praksis, for å forhindre motstrid og uklarheter.

Brukerklagenemnda viser til at «sluttbruker» i dagens ekomlov § 1-5 nr. 15 er definert som en fysisk person eller liten bedrift som inngår avtale om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste. Dagens praksis i Brukerklagenemnda har derfor vært at det stilles krav om at det må foreligge en eller annen form for avtale som må ligge til grunn, for at forholdet skal kunne klages inn til Brukerklagenemnda. Dersom Brukerklagenemnda skal behandle klager fra fysiske personer eller mikroforetak som ikke oppfyller vilkåret om å være sluttbruker, bør dette tydeliggjøres i loven.

Brukerklagenemnda viser videre til at det i forslag til ny ekomlov § 16-5 er inntatt et nytt begrep «nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste». Begrepet erstatter formuleringen «annen offentlig telefontjeneste» i dagens ekomforskrift § 10-1. Brukerklagenemnda legger til grunn at innføringen av ovennevnte begrep, som er definert i ny ekomlov § 1-5 nr. 6, ikke innebærer en endring av gjeldende rett, og viser til følgende uttalelse i merknadene til bestemmelsen:

«Den foreslåtte definisjonen av nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste er ny og tilsvarer definisjonen i ekomdirektivet artikkel 2 nummer 5. Definisjonen omfatter tjenester som er avhengig av nummer for å opprette kommunikasjon mellom deltakerne. Disse tjenestene bruker nummer basert på ITU-T sin anbefaling E.164 som spesifiserer nummerplanen som gjør det mulig å ringe og bli oppringt i hele verden. Dersom sluttbruker anvender nummer for å benytte tjenesten, anses den for å være nummerbasert, selv om nummeret kun er en identifikasjonsmarkør fra tilbyder side. Nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste omfatter for eksempel IP-telefoni og annen internettbasert telefontjeneste som anvender nummer til dirigering av et oppkall, et eksempel på dette er Skype out. Det antas på denne bakgrunn at endringen ikke vil ha innvirkning på dagens praksis i Brukerklagenemnda».

Telenor viser til § 4-6 sjette ledd og forslag om tre måneders hevingsfrist etter underretning. Telenor mener at forslaget er uforholdsmessig og unødvendig i og med at det foretas en direkte varsling til kunden med utfyllende informasjon om konsekvensen av endringen. Det er da presumptivt ikke behov for en utvidet frist for at kunden i tillegg skal sjekke sin faktura, jf. merknader til forslaget. Allente mener det er tilstrekkelig at hevingsfrist etter ekomloven § 4-6 femte ledd settes til én måned etter underrettelsen, i tråd med hovedregelen i ekomdirektivet artikkel 105 nr. 4 andre avsnitt. Allente mener det fremstår som ubalansert at sluttbrukeren kan heve en avtale med bindingstid så lenge etter at sluttbrukeren fikk underretning om endringen.

Lyse viser til forslaget inntatt i § 4-14 femte ledd som forbyr tilbyderne å bruke informasjon fra bytteprosessen i markedsføring rettet mot kunden i bytteperioden og 14 dager etter at byttet er gjennomført. I merknadene til bestemmelsen vises det til at hensynet bak bestemmelsen er «konkurransen i markedet». Etter Lyses oppfatning går forslaget betydelig lenger enn det som følger av ekomdirektivet artikkel 106, da direktivbestemmelsen kun regulerer de plikter som pålegges tilbydere i forbindelse med bytte av tilbyder og ikke inneholder et forbud mot markedsføring på samme måte som i forslag til § 4-14 femte ledd. Sett hen til målsettingen om fullharmonisering, synes det etter Lyses oppfatning lite hensiktsmessig å innføre en slik bestemmelse dersom det ikke kan påvises et konkret behov for det. Lyse mener konkurransen i bredbåndsmarkedet er virksom, og at muligheten til å vinne tilbake kunder som vurderer å bytte tilbyder utgjør en sentral del av den sunne konkurransen mellom tilbyderne og kommer kunden til gode. Lyse kan ikke se at departementet har foretatt en konkret vurdering av behovet for å innføre et slikt forbud. En generell henvisning til «konkurransen i markedet» er etter Lyses oppfatning ikke tilstrekkelig. Lyse ber departementet redegjøre for hvilke konkrete forhold som tilsier at en slik regulering vil være positivt for konkurransen i markedet. Lyse erfarer derimot at slik markedsføring stiller sluttbrukeren i en fordelaktig posisjon, der avgivende tilbyder ofte vil tilby kunden en bedre og/eller billigere tjeneste enn det kunden tilbys av mottakende tilbyder. Forslaget inntatt i § 4-14 femte ledd vil etter Lyses syn derfor bidra til å svekke konkurransen i markedet og være til skade for kundene.

NBBL viser til lovforslagets § 4-6 hvor det i utgangspunktet ikke kan avtales lengre bindingstid enn 12 måneder. I særlige tilfeller kan denne utvides til 24 måneder. NBBL støtter forslaget. I merknaden til bestemmelsen nevnes det som eksempel på særlige tilfeller at borettslag kan ønske en lengre avtale enn 12 måneder mot gode avtalevilkår. Etter NBBLs vurdering er det liten grunn til å åpne for lengre bindingstider i borettslagsavtaler enn avtaler med enkeltforbrukere. Bindingstider svekker konkurransen og er generelt sett uheldig. En bindingstid på 24 måneder bør derfor, på samme måte som for enkeltforbrukere, reserveres til de tilfellene der tilbyder gjør ikke uvesentlige investeringer i infrastruktur eller utstyr, eller der den lange bindingstiden er en forutsetning for at et kommersielt tilbud skal være tilgjengelig. Det bør ikke tillates bindingstider på 24 måneder bare fordi bredbåndsselskapet gir borettslaget et avslag i prisen. For mange borettslag og sameier kan nettilkobling være svært kostnadskrevende og fra boligselskapene side kan det være ønskelig med en lengre nedbetalingsperiode enn 24 måneder. Dette behovet ivaretas av forslagets § 4-6 tredje ledd der det åpnes for at borettslag og ekomtilbydere kan inngå separate avdragsavtaler for nettilkobling som varer lengre. Også øvrige forbrukerrettigheter som følger av forslaget til ny ekomlov er svært viktig for borettslag og bør ikke kunne fravikes i avtaler mellom borettslag og ekomtilbydere ifølge NBBL. Dette inkluderer blant annet retten til å bytte tilbyder og de nærmere reglene rundt dette, jf. § 4-14, og reglene om opplysningskrav før avtaletilbud, jf. § 4-4.

Forbrukerrådet mener at på bakgrunn av konkurransesituasjonen og forbrukernes muligheter til å velge, at det bør vurderes å sette maksimum bindingstid på seks måneder som et utgangspunkt. Forbrukerrådet mener at det for visse avtaletyper, for eksempel avtaler med borettslag, er nødvendig med lengre bindingstid. I særlige tilfeller mener Forbrukerrådet derfor at maksimumslengden kan være 12 måneder. GlobalConnect ber om at departementet endrer § 4-6 slik at bestemmelsen åpner for å avtale lengre bindingstid for borettslagskunder med videre der det er nødvendig for å beskytte tilbyders investeringer i nett eller tjenester.

Forbrukerrådet mener videre at det kan bidra til å svekke forbrukernes rettigheter at ny ekomlov ikke stiller krav til at sluttbruker gis en økonomisk fordel for at vilkår om bindingstid skal kunne stilles. Forbrukerrådet viser til at bindingstid har innlåsende effekt og bidrar til å svekke konkurransen i markedet, og at når selskapene får en gevinst i form av innelåsning, bør bindingstid også gi en økonomisk fordel for kunden.

13.2.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet i at høringsnotatets forslag til ny ekomlov setter en strengere terskel for hva som skal til for å falle inn under forbrukerbegrepet enn i annen forbrukerlovgivning, og foreslår derfor at formuleringen «ikke hovedsakelig» benyttes i stedet for «ikke har forbindelse med», jf. § 1-5 punkt 27, slik at ordlyden er lik den som ellers er brukt i forbrukerreguleringen.

For å unngå uklarhet om forbrukerbegrepet slik det er innarbeidet i norsk rett, foreslår departementet videre at formuleringene om at ulike grupper av sluttbrukere «anses som forbrukere» utgår, og at det i stedet følger av bestemmelsene at tilsvarende vil gjelde for sluttbrukere som er mikroforetak mv., jf. høringssvarene fra blant annet IKT Norge og forbrukermyndighetene.

Departementet er videre enig med NBBL i at mindre borettslag og sameiers rettsstilling ikke bør svekkes sammenlignet med gjeldende rett, men viser til at unntaket om at avtalelengden kan fravikes utenfor forbrukerforhold også fremgår etter gjeldende rett, jf. ekomloven § 2-4 femte ledd. Departementet er enig i at det er viktig at disse gruppene beskyttes av rettighetene i bestemmelsen ettersom borettslag og sameier styres av privatpersoner med varierende kompetanse og erfaring, og kan ha et styre som ikke er bedre egnet til å vurdere innhold i avtaler enn privatpersoner. Departementet foreslår derfor at den nye lovbestemmelsen ikke skal ha et tilsvarende unntak som etter gjeldende rett. Departementet mener for øvrig at det vil kunne være uheldig å inkludere borettslag i forbrukerbegrepet direkte, da dette begrepet ellers i forbrukerlovgivningen er avgrenset til å gjelde fysiske personer. Departementet foreslår derfor å inkludere borettslag eksplisitt i bestemmelsen som en gruppe som også er beskyttet av gjeldende rettigheter gjennom ordlyden «[f]ørste og andre ledd gjelder tilsvarende for sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål».

Når det gjelder Telenors anførsel om at EUs tallbaserte definisjoner av «mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner» ikke passer i en norsk kontekst, viser departementet til at også i gjeldende rett, jf. forarbeidene til gjeldende ekomlov § 11-5 om Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon, blir bedrifter med mindre enn ti årsverk behandlet som forbrukere. Dette medfører at grensen for foretak som er så små at de faller inn under forbrukerkategorien i gjeldende rett er høyere enn i forslaget om en grense på ti ansatte, fordi ti ansatte kan innebære færre enn ti årsverk. Departementet foreslår å opprettholde høringsforslagets grense for mikroforetak. Dette er også i samsvar med EUs retningsgivende tallbaserte definisjoner.

Når det gjelder Brukerklagenemndas anmodning om å endre grensen for mikroforetak til ti årsverk i stedet for ti ansatte, viser departementet til ordlyden i ekomdirektivet som tilsier at mikroforetak defineres som et foretak med færre enn ti ansatte personer. Departementet viser til at grensen for at en bedrift regnes som en forbruker dermed settes noe høyere enn i Brukerklagenemndas praksis. Det vil føre til at noen færre bedrifter faller inn under forbrukerreguleringen. Departementet mener likevel at høringsnotatets forslag om ti ansatte opprettholdes.

Når det gjelder TV 2s og RiksTVs kommentarer til at forbrukerbeskyttelsen mot lange bindingstider utvides til forbrukere i boligsammenslutninger i § 4-6 og behov for presiseringer, tolker departementet høringsinstansens innspill som en henvisning til unntak i hevingsretten § 4-6 fjerde ledd, hvor det fremgår at «Sluttbruker som ikke godtar nye avtalevilkår for abonnementsavtale med bindingstid, kan heve avtalen uten ekstra kostnader. Hevingsretten gjelder likevel ikke dersom de foreslåtte endringene utelukkende er til fordel for sluttbrukeren, […]». Departementet viser til merknadene til bestemmelsen hvor det kommer frem at eksempler på hva som kan endres er priser, tariffer, volumbegrensninger, datahastigheter, dekning med videre.

Departementet viser til at flere høringsinstanser har innspill til samtykkekravet i lovforslaget, blant annet Telia som mener at den foreslåtte formuleringen i § 4-8 i forslaget, «med mindre de uttrykkelig har samtykket til å fravike rettighetene», går lenger enn det tilsvarende bestemmelser i ekomdirektivet gjør.

I vurderingen av om mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner må gi samtykke til å fravike rettigheter i bestemmelsene § 4-4, § 4-5, § 4-6, § 4-8, §4-9 og § 4-12, mener departementet, basert på en interesseavveining mellom forbrukerhensyn og næringsinteresser, at det skal gis et aktivt samtykke. Formålet med disse bestemmelsene er blant annet å utvide forbrukervernet til å gjelde grupper, som i likhet med en forbruker, har relativt begrenset innflytelse. Et mindre strengt krav til samtykke vil etter departementets oppfatning åpne for omgåelser av regelverket. For at rettighetene skal komme målgruppen til gode på en best mulig måte, bør rettighetene ikke kunne fravikes med mindre det er gitt et uttrykkelig samtykke til dette. I vurderingen av om endringer av avtaler må ha samtykke, vil den samme interesseavveiningen gjelde. Departementet foreslår derfor at avtaler ikke bør kunne endres med mindre det er gitt et uttrykkelig samtykke.

Brukerklagenemnda viser til at det i forslag til ny ekomlov § 16-5 er inntatt et nytt begrep «nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste». Begrepet erstatter formuleringen «annen offentlig telefontjeneste» i dagens ekomforskrift § 10-1. Brukerklagenemnda legger til grunn at innføringen av ovennevnte begrep, som er definert i ny ekomlov § 1-5 nr. 6, ikke innebærer en endring av gjeldende rett. Departementet kan ikke se at den nye formuleringen vil medføre en realitetsendring for Brukerklagenemnda.

Når det gjelder høringsinnspill knyttet til forslaget om tre måneders hevingsfrist etter underretning i § 4-6 sjette ledd (jf. Telenors og Allentes høringssvar), er departementets vurdering at tre måneders hevingsfrist er rimelig, da sluttbrukeren ut ifra de endringene som tilbyderen har varslet, skal ha tid til å gjøre en reell vurdering av om vedkommende i lys av endringene ønsker å heve avtalen eller ikke, basert på informasjon fra de siste fakturaene.

Når det gjelder innspillet fra Lyse til forslaget om forbud mot markedsføring i bytteperioden og 14 dager etter at byttet er gjennomført, viser departementets til at det fremdeles er begrenset konkurranse i deler av bredbåndsmarkedene. Ifølge den siste dekningsundersøkelsen til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (2023) har i underkant av 50 prosent av husstandene kun mulighet til å velge mellom to eller færre tilbydere av høyhastighetsbredbånd (100 Mbit/s). Telenor er i grossistmarkedene for bredbåndsaksess pålagt tilgangsforpliktelser som skal bøte på identifiserte konkurranseproblemer. Erfaringer fra mobilmarkedet tilsier at et slikt forbud vil ha positive virkninger i markedet, og bidra til rettferdig prising for sluttbruker og en sunn konkurranse uavhengig av tilbyders størrelse. Departementet foreslår derfor å opprettholde forbudet.

Departementet har vurdert høringssvarene fra NBBL, GlobalConnect og Forbrukerrådet knyttet til forslag til bestemmelser om bindingstid. Etter en interesseavveining mellom forbrukerhensyn og næringsinteresser, er departementet av den oppfatning at en bindingstid på seks måneder er for kort fordi det også må tas hensyn til tilbyders investeringer. Departementet foreslår derfor at forslaget om en bindingstid på maksimalt 12 måneder opprettholdes. Når det gjelder kravet om at sluttbruker skal oppnå en økonomisk fordel for at tilbyder skal kunne stille krav om bindingstid, er departementet enig i at dette bør synliggjøres i bestemmelsen og merknaden i tråd med gjeldende rett. Det har ikke vært tilsiktet med en endring på dette punkt.

Departementet legger videre til grunn at borettslag som inngår en avtale om bytte av internettilgangstjenester er omfattet av reglene i § 4-14, jf. NBBLs høringsinnspill om at disse reglene er viktige for borettslag. Når det gjelder § 4-4 om opplysningsplikt før inngåelse av avtale, vil borettslag være avhengig av å kunne informere seg om avtalen før den inngås. Departementet foreslår ingen endringer i § 4-4 på dette punkt.

Av pedagogiske grunner foreslår departementet enkelte strukturelle endringer i § 4-4 om opplysningsplikt før inngåelse av avtale, § 4-5 om avtalesammendrag og § 4-6 om bindingstid, varslingsplikt og oppsigelse, uten at dette endrer det materielle innholdet.

13.3 Kontroll av forbruk og kostnader

13.3.1 Gjeldende rett

Gjeldende ekomforskrift inneholder en rekke bestemmelser om kostnadskontroll, herunder om spesifisert faktura, begrensning og sperring av nummer og anrop, sperring av utgående samtaler, mulighet for å fastsette grense for variable kostnader og forhåndsbetalt abonnement.

13.3.2 Ekomdirektivet

Informasjonskrav til forbruk fremgår av ekomdirektivet artikkel 102 nr. 5. Når tilbyder fakturerer på grunnlag av forbruk i form av tid eller volum, skal forbrukeren gis mulighet til å overvåke og kontrollere bruken. Informasjonen skal omfatte rettidige opplysninger om forbruksnivået for tjenester som inngår i en takstplan, og det følger av bestemmelsen at tilbyderne skal underrette forbrukerne før de når en forbruksgrense fastsatt av myndigheten, og når en tjeneste er som en del av takstplanen, er helt oppbrukt. Det følger videre at myndigheten skal fastsette en forbruksgrense for når tilbyder skal varsle om at forbruket nærmer seg grensen i takstplanen.

Medlemsstatene har etter ekomdirektivet artiklene 88 og 115 plikt til å sikre at visse tilleggstjenester tilbys sluttbrukere sammen med den elektroniske kommunikasjonstjenesten. Artikkel 88 gjelder for leveringspliktige tjenester, mens artikkel 115 gjelder for alle tilbydere. Tilleggstjenestene som skal sikres beskrives nærmere i vedlegg VI del A og B. I del A angis ulike muligheter for kostnadskontroll, og bestemmelsene kan anvendes både for å sikre rettigheter etter artikkel 88 og 115. I del B finnes bestemmelser om nummervisning og videresending eller tilgang til e-post ved bytte av internettleverandør. De sistnevnte tjenestene kan bare anvendes på grunnlag av artikkel 115.

Det følger av ekomdirektivet artikkel 115 nr. 1 at medlemsstatene skal sikre at myndigheten kan kreve at alle tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, kostnadsfritt tilbyr alle eller noen av de tilleggstjenestene som fremgår av vedlegg VI del A og B. Av artikkel 115 nr. 2 fremgår det at medlemsstatene kan gå lenger enn det som følger av del A og B, og pålegge flere plikter for å sikre et sterkere forbrukervern. Samtidig følger det av artikkel 115 nr. 3 at medlemsstatene kan beslutte ikke å anvende artikkel 115 nr. 1 dersom det er tilstrekkelig tilgang til disse tilleggstjenestene.

Tjenestene som fremgår av vedlegg VI del A er:

1. Spesifisert faktura

2. Sperring av bestemte typer anrop eller nummer med forhøyet takst

3. System for forhåndsbetaling

4. Betaling av tilknytningskostnader over tid

5. Tiltak ved uteblitt betaling

6. Råd om alternative takster (plikt for tilbyder å gi råd om alternative/mer gunstige abonnement)

7. Andre former for kostnadskontroll

8. Sperring for tredjepartsfakturering – fellesfakturerte tjenester.

For så vidt gjelder punktene c, d og g, kan slike ordninger bare pålegges å tilbys til forbrukere. Når det gjelder de øvrige tilleggstjenestene er det valgfritt hvilke typer sluttbrukere som skal omfattes av de ulike tilleggstjenestene.

Regler om spesifisert faktura etter ekomdirektivet artikkel 115 og vedlegg VI del A bokstav a er avgrenset til tilbydere av internettilgangstjenester og tilbydere av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester.

I ekomdirektivet vedlegg VI del A bokstav b, fremgår det at medlemsstatene kan pålegge tilbydere av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester å tilby sperring av utgående anrop og såkalt premium SMS og MMS.

Ekomdirektivet artikkel 115 og vedlegg VI del A bokstav c viderefører regler om forhåndsbetaling, men er som alle tjenestene etter artikkel 115 ikke lenger kun knyttet til leveringspliktige tilbydere, men til alle tilbydere av internettilgangstjenester og alle tilbydere av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Det følger av bestemmelsen at myndigheten skal kunne kreve at disse tilbyderne kostnadsfritt tilbyr forbrukere mulighet til å forhåndsbetale de aktuelle tjenestene.

Etter ekomdirektivet skal myndigheten også ha mulighet til å kreve at tilbydere av internettilgangstjenester tilbyr forhåndsbetalte tjenester.

Ekomdirektivet vedlegg VI del A bokstav f åpner for at myndigheten gis adgang til å pålegge tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, etter anmodning fra sluttbruker å gi informasjon om mer prisgunstige avtaletyper. Formålet med bestemmelsen er altså at sluttbruker kan få redusert sine kostnader. Dette er en videreføring av USO-direktivet vedlegg I del A bokstav f, men er som andre tjenester som kan pålegges etter artikkel 115, ikke lenger begrenset til å gjelde leveringspliktig tilbyder.

13.3.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Departementet foreslo i høringen å gjennomføre artikkel 102 nr. 5 om kontroll av forbruk i en egen lovbestemmelse i § 4-8 der tilbyder av internettilgangstjenester eller offentlig tilgjengelige person-til-person-kommunikasjonstjenester pålegges å gi forbruker mulighet til å overvåke og kontrollere bruken av tjenestene når disse faktureres på grunnlag av forbruk i tid eller volum. Departementet foreslo at det gis hjemmel i ekomloven som sikrer at myndigheten kan gi forskrift om at tilbyderne skal gi ytterligere opplysninger om forbruksnivået og varsle forbrukeren både når en forbruksgrense nærmer seg og når forbruket som er inkludert i en takstplan er helt brukt opp. Som nevnt ovenfor følger det av bestemmelsen i direktivet at myndigheten skal fastsette en forbruksgrense for når tilbyder skal varsles om at forbruket nærmer seg grensen i takstplanen. Forbruksnivået skal vurderes opp mot den takstplanen tilbyderen tilbyr forbrukeren.

Siden artikkel 85 anses oppfylt i norsk rett gjennom økonomisk bistand fra NAV, herunder støtte til telefoni, tv og internett, foreslo ikke departementet å pålegge tilleggstjenester i tråd med ekomdirektivet artikkel 88 nr. 2 (se nærmere omtale av dette i punkt 13). Innføring av tilleggstjenester etter vedlegg VI del A og B må derfor gjøres på grunnlag av artikkel 115. Det betyr at tilbud om disse tilleggstjenestene ikke lenger kan begrenses til leveringspliktig tilbyder for enkelte av disse tjenestene, men bør utformes som plikter som kan pålegges alle tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester som omfattes av artikkel 115.

Departementet foreslo at det tas inn en ny bestemmelse § 4-9 i ekomloven der tilbydere pålegges å tilby enkelte tjenester som gjør det mulig for sluttbruker å kontrollere kostnader, i tillegg til at myndigheten gis hjemmel til å gi nærmere regler om de ulike typene kostnadskontroll i forskrift.

Som nevnt ovenfor er regler om spesifisert faktura etter ekomdirektivet artikkel 115 og vedlegg VI del A bokstav a avgrenset til tilbydere av internettilgangstjenester og tilbydere av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester.

Muligheter for forhåndsbetaling finnes i dag som kontantkortløsninger i mobiltelefonmarkedet. Andelen mobiltelefonabonnement med kontantkort sett i forhold til totalt antall mobiltelefonabonnementer, har falt fra 27 prosent i 2009, via 12,5 prosent i 2019, til 7,7 prosent i første halvår 2023. Denne nedadgående trenden tilsier at behovet for forhåndsbetalte mobiltelefontjenester ikke lenger er like stort som før. For enkelte brukere som ikke har mulighet til å inngå avtale om løpende abonnement, kan forhåndsbetalte tjenester likevel være viktig. Videre kan forhåndsbetaling være en effektiv form for kostnadskontroll når bruker er et barn. Også for andre brukere som for eksempel kun skal bruke tjenesten midlertidig, vil forhåndsbetaling av tjenesten kunne være praktisk fremfor å inngå avtale om et løpende abonnement.

Etter ekomdirektivet skal myndigheten også ha mulighet til å kreve at tilbydere av internettilgangstjenester tilbyr forhåndsbetalte tjenester. Det finnes i svært begrenset utstrekning kontantkortløsninger for mobilt bredbånd. For så vidt gjelder internettilgang, anser derfor departementet at mulighet for forhåndsbetaling ikke er oppfylt. Etter departementets syn bør derfor vedlegg VI del A bokstav c gjennomføres ved at myndigheten i ekomloven gis hjemmel til å fastsette regler om at tilbyder kan pålegges plikt til å tilby forhåndsbetalte internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, jf. forslag § 4-9 tredje ledd. Det følger imidlertid av ekomdirektivet artikkel 115 nr. 3 at pålegg etter vedlegg VI del A og B kan unnlates dersom det allerede tilbys tilstrekkelig tilgang til de ulike tjenestene. Departementet bad derfor særlig om høringsinstansenes syn på om tilbud om forhåndsbetaling kan anses oppfylt gjennom andre tjenester eller tilbud.

Ved etablering av avtale om levering av ekomtjenester, kan tilknytningskostnadene for den enkelte sluttbruker bli høye. Dette gjelder især ved levering av bredbåndstjenester. For å sikre at høye tilknytningskostnader ikke blir et hinder for sluttbrukere til å kunne inngå avtale om levering av tjenester, foreslo departementet at tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester skal ha plikt til å tilby avdragsbetaling av tilknytningskostnaden, slik at forbruker kan betale kostnadene i mindre avdragsbetalinger over tid, jf. forslag til § 4-9 andre ledd.

Det følger videre av forslag til § 4-4 at tilbyder av andre offentlig tilgjengelig elektroniske kommunikasjonstjenester enn overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-tjenester, skal gi de opplysninger som er nødvendige for at forbrukeren skal kunne ta et kvalifisert valg ved inngåelse av avtale. Dette innebærer at tilbyderen må gi informasjon som gjør det mulig å velge det abonnementet som er mest prisgunstig for den aktuelle sluttbrukeren. I tillegg finnes i dag god oversikt over de ulike tjenestene som selges og de ulike prisalternativene som finnes for de ulike avtaletypene, på tilbydernes websider.

Samlet sett anser departementet at sluttbrukere har tilstrekkelig tilgang til råd om priser når det gjelder ulike tjenester og produkter.

13.3.4 Høringsinstansenes syn

Både 1880 nummeropplysningen AS, 1881 nummeropplysningstjenesten og El og IT-forbundet mener nummeropplysningstjenester bør unntas forslag til kostnadskontroll i § 4-9 for fellesfakturerte tjenester. De mener sperring vil gi uheldige konsekvenser for brukerne fordi dette er samfunnsnyttige tjenester som bør være allment tilgjengelig. El og IT-forbundet påpeker at de fleste brukerne er godt kjent med kostnadene, og forslaget vil føre til økt svartid. Det vil dessuten neppe være praktisk mulig for en nummeropplysningstjeneste å gi riktig prisinformasjon, i og med at prisen varierer mellom ulike teletilbydere og deres forskjellige abonnement.

Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet viser til en praksis hvor kundene som får tjenesten sin sperret, blir fakturert for abonnementskostnaden under sperringen, i tillegg til at de må betale gebyr for å åpne tjenesten igjen. De stiller seg spørrende til forholdsmessigheten ved å operere med fortsatt løpende fakturering i tillegg til et gjenåpningsgebyr for en tjeneste som faktisk ikke er levert.

Når det gjelder hvorvidt tilbud om forhåndsbetaling for internettilgangstjenester kan anses oppfylt gjennom andre tjenester eller tilbud, mener Telenor at direktivkravet i artikkel 115 nr. 3 kan unnlates fordi det, ved behov i slike særlige tilfeller, allerede finnes nasjonale ordninger til støtte for telefoni, tv og internett.

13.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at nummeropplysningstjenester er samfunnsnyttige tjenester som bør være allment tilgjengelig. Departementet foreslår derfor at disse unntas kostnadskontroll også i ny lov, jf. forslag til § 4-9.

Departementet er enig i Forbrukerrådet og Forbrukertilsynets innspill om at abonnementskostnader ikke bør faktureres etter at et abonnement er sperret. Departementet foreslår derfor en endring i § 4-11 tredje ledd for å hindre dette.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt tilbud om forhåndsbetaling for internettilgangstjenester kan anses oppfylt gjennom andre tjenester eller tilbud, jf. Telenors innspill til dette, er det departementets oppfatning at det i dag finnes svært begrensede forhåndsbetalingsløsninger for mobilt bredbånd. Departementet opprettholder derfor forslaget i § 4-9 om at myndigheten kan gi forskrift om forhåndsbetaling av tjenester for forbrukere. Departementet opprettholder også øvrige lovforslag om kontroll av forbruk og kostnader.

13.4 Fellesfakturerte tjenester

13.4.1 Gjeldende rett

Gjeldende ekomlov § 2-12 gir hjemmel til å gi forskrifter om fellesfakturerte tjenester, og om klage- og tilsynsordninger. En fellesfakturert tjeneste er i ekomloven § 1-5 definert som en forhåndsbetalt og etterskuddsbetalt innholdstjeneste som tilbys over elektronisk kommunikasjonsnett og som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste. Med innholdstjeneste menes kjøp av tjenester eller produkter levert eller egnet til å leveres i sanntid. Begrepet produkt og tjeneste omfatter for eksempel kjøp av bilder, film, musikk, spill og opplysningstjenester, men også for eksempel deltakelse i avstemminger, donasjoner og svar på konkurranser, selv om de sistnevnte eksemplene tradisjonelt ikke faller inn under begrepet kjøp av tjenester eller produkter. Tjenesten eller produktet må leveres over elektronisk kommunikasjonsnett for å anses som en innholdstjeneste.

Ekomforskriften gir nærmere regler om ordningen, blant annet kreves det at tilbyder vederlagsfritt skal tilby sluttbruker å kunne begrense tilgangen til fellesfakturert tjeneste, rett til å sette en maksimalgrense for bruk av slike tjenester og klageordning.

13.4.2 Ekomdirektivet

Av ekomdirektivet artikkel 115 og vedlegg VI del A bokstav h følger det at myndigheten skal kunne pålegge tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, å stenge for muligheten for at leverandører av varer og tjenester tar betalt for disse via faktura fra ekomtilbyderne, også kjent som tredjepartsfakturering.

Både ekomdirektivet og betalingsdirektivet legger opp til en utvidet regulering i forhold til tidligere regulering av innholdstjenester. Ekomdirektivet artikkel 115 åpner for at forpliktelser kan knyttes til både tradisjonelle «premium rate» tjenester og tredjepartsfakturerte tjenester. I BERECs utkast til «Report on how to handle third party payment charges on mobile phone bills» omtales tredjepartsfakturering som både «premium rate» tjenester (PRS)/tradisjonelle fellesfakturerte tjenester og «direct carrier billing» (DCB)/fakturering over telefonregning av andre varer og tjenester.

13.4.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Departementet foreslo å videreføre forskriftshjemmelen for en særskilt regulering av såkalte fellesfakturerte tjenester i ekomloven § 4-15. Departementet foreslo å utvide virkeområdet for reguleringen av fellesfakturerte tjenester til å gjelde forhåndsbetalt og etterskuddsbetalt kjøp av både varer og tjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste. Dette ble gjort ved å utvide definisjonen i høringsnotatet § 1-5 nr. 31 (nr. 30 i ny ekomlov).

Etter gjeldende rett er som sagt en fellesfakturert tjeneste en innholdstjeneste som leveres over et elektronisk kommunikasjonsnett. I dagens marked finnes det imidlertid tjenester som gjør det mulig å betale for kjøp av varer og tjenester via for eksempel mobiltelefonregningen, men som ikke leveres over et elektronisk kommunikasjonsnett og som ikke konsumeres digitalt. Disse anses derfor ikke som en fellesfakturert innholdstjeneste etter definisjonen i gjeldende ekomlov. Slik tredjepartsfakturering er gjerne betaling hvor kjøp i applikasjoner eller på internett betales ved at beløpet legges til mobiltelefonregningen. Dette kan være tjenester som for eksempel busstransport, parkering og kinoforestilling, men også fysiske varer som brus og snack fra automat eller andre varer fra nettbutikk. Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig å utvide dagens regler om fellesfakturerte innholdstjenester til også å omfatte varer og tjenester som ikke er innholdstjenester og som ikke konsumeres digitalt.

Innkreving over telefonregningen for en vare eller tjeneste er en særskilt form for innkreving og forbundet med risiko. Det er brukeren av utstyret, typisk mobiltelefonen, som aktiverer kjøpet og slik inngår avtalen, men det er abonnenten som faktureres. Det gis kreditt for kjøpet, som innkreves ved neste faktura. Det er således et potensial for overforbruk og etablering av vesentlig kreditt inngått av andre enn den som får faktura. Tilbydere har ved tidligere anledninger pekt på utfordringer ved ansvaret de har ved fakturering av fellesfakturerte tjenester på deres faktura til kundene. Andre betalingsløsninger i dag har vesentlig høyere sikkerhet mot overforbruk og misbruk, enn hva betaling over telefonregningen har. Ved andre betalingsløsninger vil man i større grad kunne identifisere kjøper gjennom standardiserte løsninger og gjennomføre transaksjonen umiddelbart.

Løsninger for betaling over telefonregningen har vært i sterk utvikling. Hensynene til forbrukerbeskyttelse gjelder uavhengig av om det er varer, tjenester eller innholdstjenester som betales over telefonregningen.

Utvidelsen av forskriftshjemmelen for fellesfakturerte tjenester gjennom definisjonen av fellesfakturerte tjenester i § 1-5 kan også ses i sammenheng med kravene til beløpsgrenser i betalingsdirektivet (EU) 2015/2366 (PSD2), som er gjennomført i forskrift om finansforetak og finanskonsern. I § 1-7 bokstav l. gis unntak («telekomunntaket») fra virkeområdet til finansforetakloven og dermed konsesjonskrav ved kjøp av digitalt innhold og stemmebaserte tjenester, transaksjoner knyttet til veldedighet eller kjøp av billetter. Dette unntaket gjelder dersom enkelttransaksjonen ikke overskrider 50 euro, eller betalingstransaksjonenes samlede verdi ikke overskrider et beløp i norske kroner som svarer til 300 euro pr. måned.

Bestemmelsen i ekomloven § 4-9 som pålegger å tilby mulighet for å stenge for fellesfakturerte tjenester vil gjelde både for tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. De særlige reglene for fellesfakturerte tjenester på forskriftsnivå vil derimot kun gjelde tilbyder av offentlig tilgjengelig nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Dette er i tråd med ekomdirektivet artikkel 115 og vedlegg VI del A som kun krever at det skal være mulig å stenge for såkalt tredjepartsfakturering, både for tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Det oppstilles derfor to nivåer, der hovedregelen om mulighet for stenging gjelder både tilbydere av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, og videre regulering i forskrift av fellesfakturerte tjenester som kun retter seg mot tilbyder av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. At særreguleringen av fellesfakturerte tjenester kun gjelder tilbyder av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester er også i overensstemmelse med gjeldende rett og i tråd med hvem som er pliktsubjekt etter betalingsdirektivet.

13.4.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet er positive til videreføringen av regler om fellesfakturerte tjenester og forslag til utvidelse av reglene til å omfatte alle varer og tjenester som faktureres sammen med elektroniske kommunikasjonstjenester, men mener at de materielle reglene bør fremgå av loven i stedet for i forskrift. Forbrukertilsynet mener forbrukere vil settes i bedre stand til å avklare sin rettsposisjon dersom reguleringen av fellesfakturerte tjenester fremgår eksplisitt av ekomloven, og ikke plasseres utelukkende i forskrifts form.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er positive til utvidelsen av virkeområdet for fellesfakturerte tjenester slik at alt som faktureres sammen med elektroniske kommunikasjonstjenester omfattes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mener at dette vil styrke forbrukervernet for denne type betaling og innebære en større sammenheng med andre regelverk som betalingsdirektivet.

13.4.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forskriftshjemmelen for å kunne regulere tradisjonelle fellesfakturerte tjenester som er forhåndsbetalt eller etterskuddsbetalt innholdstjenester som tilbys over elektronisk kommunikasjonsnett og som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste. I tillegg opprettholdes forslaget om å utvide virkeområdet for reguleringen av fellesfakturerte tjenester til å gjelde forhåndsbetalt og etterskuddsbetalt kjøp av både varer og tjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste.

Departementet merker seg Forbrukertilsynets oppfordring om å regulere fellesfakturerte tjenester i lov i stedet for i forskrift av hensyn til forbrukeres evne til å avklare sin egen rettsposisjon. Departementet foreslår likevel å videreføre den særskilte reguleringen av fellesfakturerte tjenester i forskrift med hjemmel i lov, fordi reguleringen er svært omfattende og detaljert.

13.5 Prissammenligningstjenester

13.5.1 Gjeldende rett

Det finnes i dag en godkjentordning for prissammenligningstjenester i Norge. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet forvalter denne ordningen som gir aktørene rett til å bruke et «godkjentmerke» når visse krav til tjenesten er oppfylt. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet krever at tjenesten er tilgjengelig, pålitelig, transparent, fullstendig og objektiv. Tjenestene blir fulgt opp av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, som også gjennomfører stikkprøver for å kontrollere at informasjon og beregninger er riktige.

Vilkårene som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet stiller til prissammenligningstjenesten er i hovedsak inndelt i fire kategorier; tilgjengelig, pålitelig, transparent og fullstendig og objektiv.

For at tjenesten skal regnes som tilgjengelig kreves det at den er gratis for brukerne å benytte. Videre kreves det at tjenesten er pålitelig. Tjenesten skal holdes løpende oppdatert, gi brukeren nødvendig prisinformasjon til å kunne foreta et velinformert valg, herunder detaljert informasjon om hvert enkelt produkt. Bestemte forutsetninger for produktet skal også fremkomme, som geografiske begrensninger eller bindingstid. Produktene skal rangeres etter ordinære priser og volum, ikke kampanjetilbud. Prisene må som hovedregel være tilgjengelige for alle, og hastighetangivelser må reflektere den reelle hastigheten brukeren normalt sett kan forvente. For fast bredbånd er det også et krav at tjenesten skal inneholde en mulighet for geografisk filtrering, med fylkesnivå som minimumskrav.

Tjenesten skal være transparent. Det må være tydelig for brukeren hvordan tjenesten er finansiert og hvordan resultatene er beregnet, herunder hvilke forutsetninger som er lagt til grunn. Tjenesten skal også være fullstendig og objektiv. Produktutvalget må inkludere et bredt antall tilbydere og produkter for å reflektere valgmulighetene i markedet. Videre skal ikke inntekter fra eller avtaler med tilbydere av internettilgangstjenester eller person-til-person-kommunikasjonstjenester påvirke resultatene.

Til nå er en håndfull prissammenligningstjenester godkjent og bærer Nasjonal kommunikasjonsmyndighets godkjentmerke. Alle disse prissammenligningstjenestene dekker kun mobiltelefoni, mens det for bredbåndstjenester ennå ikke finnes en slik prissammenligningstjeneste.

Godkjentordningen er ikke kodifisert i lov. Det finnes heller ingen andre regler i det gjeldende ekomregelverket som omhandler en prissammenligningstjeneste.

13.5.2 Ekomdirektivet

Prissammenligningstjenester er regulert i ekomdirektivet artikkel 103 nr. 2 og 3. Myndigheten skal etter bestemmelsene sikre at sluttbrukere har gratis tilgang til sammenligningstjenester for internettilgangstjenester, offentlig nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester, og eventuelt offentlig nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester. Sammenligningstjenestene skal gjøre det mulig for sluttbruker å vurdere sentrale vilkår som for eksempel priser og takster, og kvaliteten på tjenestens ytelse.

Ekomdirektivet setter også krav til sammenligningsverktøyet, herunder skal verktøyet:

• Være uavhengig av tilbydere av slike tjenester for å sikre likebehandling.

• Basere sammenligningen på fastsatte klare og objektive kriterier.

• Benytte et klart og entydig språk.

• Gi nøyaktige og oppdaterte opplysninger, samt vise til tidspunkt for siste oppdatering.

• Være åpen for alle tilbydere av internettilgangstjenester eller nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester som har tilgjengeliggjort de relevante opplysningene.

• Vise et bredt spekter av tilbud som omfatter en betydelig del av markedet. Dersom opplysningene ikke gir en fullstendig oversikt over markedet, skal dette klart angis.

• Ha en effektiv fremgangsmåte for rapportering av uriktige opplysninger.

• Gi mulighet til sammenligning av priser, takster og tjenestekvalitet mellom tilbud tilgjengelig for forbrukere.

Den som ønsker å drive sammenligningsverktøy skal kostnadsfritt og i åpne dataformater ha rett til å bruke opplysningene som offentliggjøres av tilbydere. Den som driver slikt sammenligningsverktøy, skal på anmodning bli sertifisert av myndigheten.

13.5.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Departementet foreslo å ta inn en ny § 4-10 i ekomloven om prissammenligningstjenester for å gjennomføre artikkel 103 nr. 2 og 3. Bestemmelsen pålegger myndigheten et ansvar for å sikre eksistensen av prissammenligningstjeneste for internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. En slik prissammenligningstjeneste vil gi sluttbruker mulighet til å få detaljert informasjon om hvert enkelt produkt og dermed mulighet til å sammenligne de ulike produktene når det gjelder pris, volum, hastighet, bindingstid samt andre relevante vilkår og vil gjøre det mulig for sluttbrukere å finne ut hvilken tilbyder og hvilket produkt som er best egnet for den enkelte sluttbruker.

Ekomdirektivet legger opp til at medlemslandene i den grad det er ønskelig kan inkludere nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester i slike prissammenligningsverktøy. Departementet foreslo i denne omgang ikke å inkludere nummeruavhengige tjenester, men heller gi en forskriftshjemmel som gir myndigheten mulighet til å inkludere slike tjenester i prissammenligningstjeneste i fremtiden.

13.5.4 Høringsinstansenes syn

Lyse mener at de prissammenligningstjenestene som finnes i dag, ikke fungerer optimalt. For at tjenesten skal fungere på en god måte, må den være forbrukerrettet og sammenligne parametere som faktisk er sammenlignbare. Lyse ber derfor departementet om å sikre at nye prissammenligningstjenester setter sluttbrukeren i en informert posisjon og gjør vedkommende i stand til å velge den ekomtjenesten som reelt sett gir den enkelte sluttbruker det beste tilbudet.

NBBL viser til forslagets § 4-10 hvor Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal sikre sluttbrukere tilgang til prissammenligningstjenester for bredbånd. NBBL påpeker at det i dag ikke alltid er like lett for forbrukere og boligselskaper å finne alternative tilbydere av bredbånd. Det er for så vidt opprettet en nettressurs (ekomportalen) som skal gi allmennheten informasjon om infrastruktur i boligområder, men her er det foreløpig svært lite informasjon. Å gjøre denne informasjonen mer tilgjengelig samt koble den til prisinformasjon, slik NBBL forstår departementets forslag, er et svært viktig tiltak for å øke konkurransen i bredbåndsmarkedet. NBBL støtter derfor forslaget.

13.5.5 Departementets vurdering

Prissammenligningstjeneste vil gi sluttbruker mulighet til å få detaljert informasjon om hvert enkelt produkt slik at de kan sammenligne blant annet pris, volum, hastighet og bindingstid. Dette vil gjøre det mulig for sluttbrukere å finne ut hvilken tilbyder og hvilket produkt som er best egnet for dem selv. Departementet opprettholder forslaget om at sluttbrukerne skal sikres gratis tilgang til godkjent prissammenlignings-tjeneste for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester.

Til Lyses anmodning om å sikre at den nye prissammenligningstjenesten gir sluttbrukeren tilstrekkelig informasjon, viser departementet til at det vil stilles like strenge vilkår til nye prissammenligningstjenester som de godkjente som eksisterer i dag. I Nasjonal kommunikasjonsmyndighets nåværende godkjentordning for prissammenligningstjenester er vilkårene som stilles i hovedsak inndelt i fire kategorier; tilgjengelig, pålitelig, transparent og fullstendig og objektiv. Departementet viser også til at lovforslaget innebærer et krav om at myndigheten skal sikre sluttbrukere tilgang til prissammenligningstjeneste, både for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Dette er et krav som ikke omfattes av gjeldende regulering, og vil derfor være nytt. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil i praksis ha ansvar for å følge opp dette kravet og at disse tjenestene oppfyller vilkårene som stilles i loven.

13.6 Koblingssalg til forbruker

13.6.1 Gjeldende rett

I gjeldende ekomlov reguleres forbud mot urimelig koblingsalg kun for tilbyder med sterk markedsstilling i særlige tilfeller når plikter etter §§ 4-1 til 4-9a ikke er tilstrekkelig til å legge til rette for bærekraftig konkurranse, jf. § 4-10. I ekomforskriften § 5-10 reguleres koblingssalg for tilbyder med leveringsplikt.

13.6.2 Ekomdirektivet

Av ekomdirektivet artikkel 107 nr. 1 fremgår det at dersom et koblingssalg til forbruker består av minst én internettilgangstjeneste eller én offentlig person-til-person-kommunikasjonstjeneste, vil bestemmelsene om krav til sammendrag av kontrakt før avtaleinngåelse, offentliggjøring av vilkår for levering av tjenesten og tjenestekontinuitet ved bytte av tilbyder av internettilgangstjeneste, få anvendelse på alle elementer i pakken.

13.6.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Et koblingssalg anses å foreligge der elementene tilbys eller selges av samme aktør innenfor rammen av samme eller nær tilknyttet avtale. Hensynet bak bestemmelsen er å sikre forbruker mulighet for enkelt å bytte tjenester. Koblingssalg kan ha en innlåsende effekt dersom de ulike elementene har forskjellig bindingstid. Videre sikres forbrukeren en større oversikt over elementene i pakken ved at andre bestemmelser i loven gis tilsvarende anvendelse på hele koblingssalget.

Departementet foreslo å gjennomføre artikkel 107 nr. 1 i § 4-12, slik at dersom en internettilgangstjeneste eller en offentlig tilgjengelig person-til-person-kommunikasjonstjeneste selges i kombinasjon med andre tjenester eller terminalutstyr, så skal bestemmelsene om krav til sammendrag av kontrakt før avtaleinngåelse, offentliggjøring av vilkår for levering av tjenesten og tjenestekontinuitet ved bytte av tilbyder av internettilgangstjeneste, få anvendelse på alle delene av salget.

Videre innebærer bestemmelsen at dersom forbrukeren har rett til å heve avtalen før bindingstiden er utløpt, for eksempel grunnet avtalebrudd fra tilbyder, skal hevingsretten også gjelde koblingssalgets andre elementer. Deler av bestemmelsen får anvendelse for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner som ikke har samtykket til å fravike rettighetene i bestemmelsen.

13.6.4 Høringsinstansenes syn

RiksTV støtter styrking av sluttbrukeres rettigheter og mulighet til å foreta informerte valg. RiksTV mener dagens avtaler om innhold koblet til kjøp av bredbånd ofte er et hinder for å bytte leverandør. RiksTVs primære syn er at bundlingsrabatter normalt ikke skal tillates gitt av en bredbåndstilbyder som er vertikalt integrert. Forbruker bør kunne kjøpe innhold og bredbånd hver for seg uten at det gis en straff i form av økte enhetspriser dersom man sier opp den ene eller andre delen av pakken. Det må under enhver omstendighet kreves at bundlingsrabatter dokumenteres med henhold til de kostnadsbesparelsene de faktisk gir, for å hindre kryssubsidiering fra andre kunder som ikke kjøper totalpakken. RiksTV mener videre at rabatter som er gitt ikke kan kreves tilbakebetalt ved oppsigelse, og rabatten fremover ikke kan overstige en reell kostnadsbesparelse direkte knyttet til samleproduktet. Det må også klargjøres at om kunden sier opp innholdsavtalen, gir ikke dette tilbyderen rett til å øke bredbåndsprisen. RiksTV påpeker videre at kravene som knyttes til aktører som driver koblingssalg, er begrenset. At opplysningskrav og hevingsrett (og tjenestekontinuitet) gjelder hele avtaleforholdet er bra, men adresserer ikke de vesentligste mekanismene bak koblingssalget.

Lyse er med støtte fra IKT-Norge kritisk til forslaget i § 4-12 om koblingssalg. Koblingssalg gir etter Lyses oppfatning tilbyderne mulighet til å selge de produktene kundene etterspør i fordelaktige pakkeløsninger, og er viktig for utbygging av nett fordi det gir utbyggere større forutsigbarhet og sikkerhet for inntekter. Lyse viser til at tilbud av pakkepris for tv og internett har stått sentralt ved utbygging av nett. Det er viktig at bestemmelsen ikke utformes på en slik måte at den begrenser muligheten for koblingssalg som tradisjonelt har vært og vil være viktig for utbygging av nett. Etter Lyses erfaringer gir «bundlesalg» forbrukeren et bedre tilbud enn det forbrukeren ville ha oppnådd ved kjøp av separate tjenester. Kombinasjonen av prinsippet om nettnøytralitet, som sikrer sluttbrukernes tilgang til innhold og tjenester på internett uavhengig hvilket aksessnett de er tilknyttet, og den økte innholdskonkurransen som slike aksessuavhengige innholds/-tjenestetilbydere representerer, skaper konkurranse i bredbånds- og innholdsmarkedet, og gir aksesstilbydere insentiver til å tilby attraktive og konkurransedyktige tilbud som kommer sluttbrukeren til gode. Det er derfor viktig at bestemmelsen ikke utformes på en slik måte at den begrenser denne konkurransen.

Lyse mener at bestemmelsens virkeområde bør begrenses til tjenester som selges innenfor rammene av samme avtale. Etter Lyses oppfatning går merknaden til bestemmelsen lenger enn direktivet ved også å omfatte elementer som «tilbys eller selges av samme aktør innenfor rammen av samme eller nært tilknyttet avtale», mens ekomdirektivet artikkel 107 nr. 1 viser til tjenester og utstyr som selges i «pakke». Lyse mener også at det er uklart hva som vil være en «nær tilknyttet avtale». IKT-Norge mener dette begrepet under enhver omstendighet bør forstås snevert.

Også IKT-Norge mener at det er uklart hva som skal til for at noe anses som et koblingssalg etter lovforslaget, og at forslaget går lenger enn direktivteksten. Materielt mener IKT-Norge at det i utgangspunktet må være legitimt å selge ulike nært tilknyttede tjenester i sammenheng, uten at det anses som et «koblingssalg» eller forsøk på omgåelse av reglene om koblingssalg, eksempelvis som følge av at det er ulike tilbydere for tjenestene. Begrepet koblingssalg bør etter IKT-Norges syn forbeholdes situasjoner der det er tatt et bevisst valg om å tilby ulike tjenester som en «pakke», og ikke få anvendelse på situasjoner hvor forskjellige tjenester mer eller mindre tilfeldig omsettes i en eller annen form for kontekstuell nærhet til hverandre.

I alle tilfeller er det uklart hva som ligger i begrepet «nær tilknyttet avtale», og dette begrepet bør forklares nærmere i tilfelle det skal legges til grunn for forståelsen av begrepet «koblingssalg».

Lyse påpeker at tjenesteutviklingen hos aksessuavhengige tjenesteutviklere er dynamisk, og det er forventet et økende mangfold av aksessuavhengige tjenester som kan gjøre det vanskelig å forutse hvilke tjenester sluttbrukerne i fremtiden vil ønske «bundlet» sammen med tilbydernes tjenester. Lyse ber departementet om å avklare hvem som er pliktsubjekter etter bestemmelsen, og om bestemmelser legger alt ansvar på tilbyderen også i de tilfellene tjenester fra tilbyderen «bundles» med tredjepartstjenester.

IKT-Norge mener at det i forslaget til tredje ledd fremstår som den utvidede hevingsretten ved koblingssalg gjelder uavhengig av årsaken til hevingsretten, mens den utvidede hevingsretten etter direktivets artikkel 107 punkt 2 er betinget av at det er «manglende samsvar med avtalen eller manglende levering». IKT-Norge foreslår at tredje ledd endres til en mer direktivnær ordlyd. IKT-Norge mener også at konsekvensene av en utvidet heving (altså hevingsoppgjøret) bør adresseres nærmere i forarbeidene. Hensikten med den utvidede hevingsretten synes først og fremst å være å sørge for at sluttkunden skal kunne komme seg ut av hele «avtalepakken» der det foreligger en kvalifiserende hevingssituasjon, og ikke bare enkeltelementer av den. Der det er snakk om løpende ytelser, vil det etter IKT-Norges syn være naturlig at hevingsadgangen som hovedregel og utgangspunkt begrenses til fremtidige leveranser, og at eventuelle mangler ved ytelsen(e) frem til hevingstidspunktet behandles etter reglene om erstatning eller prisavslag for den enkelte ytelse. For de deler av et koblingssalg som faller inn under kjøpslovgivingen vil det i hevingsoppgjøret kunne være aktuelt å gjøre fratrekk for nytteverdi med videre.

13.6.5 Departementets vurdering

Departementet mener det er riktig å ramme inn koblingssalg for å sikre at forbrukere tar informerte valg når de oppnår rabatter. Departementet mener dette hensynet blir ivaretatt i tilstrekkelig grad gjennom krav til sammendrag av kontrakt før avtaleinngåelse, offentliggjøring av vilkår for levering av tjenesten og tjenestekontinuitet ved bytte av tilbyder av internettilgangstjeneste, jf. § 4-3, § 4-5 og § 4-14. Etter en interesseavveining mellom forbrukerhensyn og næringsinteresser, finner departementet ikke grunn til å gi føringer som tilsier at bundlingrabatter normalt ikke gis når bredbåndstilbyder er vertikalt integrert, jf. RiksTVs høringssvar.

Til Lyses innspill om koblingssalg, vil departementet innledningsvis påpeke at formålet med bestemmelsen ikke er å forby koblingssalg, men å styrke forbrukerens rettigheter ved koblingssalg. Koblingssalg medfører ofte fordeler for forbrukere, men det kan også ha en innlåsende effekt som gjør det vanskelig å bytte tjenester. Et koblingssalg anses å foreligge der elementene tilbys eller selges av samme aktør innenfor rammen av samme eller nær tilknyttet avtale. Så lenge minst ett av elementene i koblingssalget er en internettilgangstjeneste eller en person-til-person-kommunikasjonstjeneste skal reglene om koblingssalg komme til anvendelse. Her må man foreta en interesseavveining mellom hensynet til forbrukeren på den ene siden og hensynet til næringsinteresser på den andre siden. Departementet viser til at enhver som tilbyr internettilgangstjeneste eller en person-til-person-kommunikasjonstjeneste i kombinasjon med en eller flere tjenester eller terminalutstyr, er pliktsubjekt etter bestemmelsen, og har en plikt til å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår for tjenestene som tilbys jf. § 4-3, en plikt til å gi forbruker et kortfattet og lett leselig sammendrag av inngått tjenesteavtale jf. § 4-5 og en plikt til å sikre bytte av internettilgangstjeneste så raskt som mulig og i henhold til den tidsramme som avtales med sluttbruker jf. § 4-14. Departementet foreslår en klargjøring av dette i bestemmelsens ordlyd.

Når det gjelder IKT-Norges og Lyses kommentarer vedrørende forslaget til hevingsrett, viser departementet til at ordlyden i forslag til § 4-12 ikke gir en selvstendig rett til å heve, men fastsetter at når det foreligger en hevingsrett, så gjelder hevingsretten for alle elementene i koblingssalget. Det fremgår av merknader til lovforslaget § 4-12 at «avtalebrudd fra tilbyder» er et eksempel på en grunn som gir hevingsrett. Retten til å heve vil for eksempel følge av manglende samsvar med avtalen eller manglende levering. Hevingsretten kan blant annet følge av annen lovgivning. Departementet foreslår å presisere dette i merknadene for å sikre klarhet.

13.7 Tilgang til e-post etter oppsigelse av avtale

13.7.1 Gjeldende rett

Gjeldende regulering inneholder ingen bestemmelse om tilgang for sluttbruker til e-post etter oppsigelse av avtale.

13.7.2 Ekomdirektivet

I ekomdirektivet vedlegg VI del B bokstav b, jf. direktivets artikkel 115 gis sluttbruker rett til å få tilgang til e-post eller få e-post videresendt i en periode etter at avtale med internettleverandør sies opp.

13.7.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Ekomdirektivet vedlegg VI legger opp til at myndigheten skal beslutte hvor lenge sluttbrukere skal ha tilgang til e-post eller videresending av e-post. Fastsettelsen av slik periode skal være basert på hva som er nødvendig og forholdsmessig.

Dette er en ny rettighet for sluttbruker i ekomlovgivningen som ikke er regulert i gjeldende lov. Departementet foreslo i høringsnotatet at regler om videresending av e-post eller tilgang til e-post for sluttbrukere i en periode på tre måneder etter avtalens utløp, tas inn i § 4-13. Bestemmelsen vil gi sluttbruker tid til å områ seg og informere sine kontakter om endring av e-postadresse.

13.7.4 Høringsinstansenes syn

GlobalConnect mener at det etter ordlyden i forslaget til § 4-13 fremstår som om tilbyder av internettilgangstjeneste er pliktig å tilby sluttbruker e-post eller e-posttjeneste. GlobalConnect antar det ikke er hensikten og ber departementet om å klargjøre dette i bestemmelsen eller merknadene.

13.7.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at formålet med bestemmelsen er å gjøre det enklere for forbrukere å skifte leverandør, fordi etablerte e-postadresser kan være et hinder for bytte. E-postadresser er blitt en viktig del av individers kommunikasjon, og den kan være knyttet opp til en rekke andre funksjoner, som for eksempel å tilbakestille passord. Derfor skal sluttbrukere gis en rett til å få tilgang til e-postadressen eller få e-post videresendt etter at en avtale er avsluttet. Det fremgår av merknadene til § 4-13 at sluttbruker gis rett til på forespørsel å få tilgang til e-posttjeneste eller få e-post videresendt fra tilbyder av internettilgangstjeneste etter at avtalen er avsluttet. Dette gjelder i de tilfeller hvor sluttbruker har benyttet en e-posttjeneste fra tilbyderen, eksempelvis som inkluderer tilbyderens merkenavn. Det er riktig, som GlobalConnect påpeker, at bestemmelsen ikke skal pålegge tilbyder av internettilgangstjeneste en generell plikt til å tilby e-posttjenester. Bestemmelsen kommer til anvendelse i de tilfeller der slik eposttjeneste tilbys. Departementet vil klargjøre dette i bestemmelsens merknad.