17 Utstyr og installasjoner med videre

17.1 Utstyr

17.1.1 Gjeldende rett

I henhold til gjeldende ekomlov § 8-1 kan radio- og teleterminalutstyr som omfattes av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, besittes, omsettes og tas i bruk dersom de oppfyller nærmere bestemte grunnleggende krav i direktiver fra EU. Dette er en rammebestemmelse der de nærmere kravene til utstyr er fastsatt i forskrifter.

Kravene gjelder blant annet krav til sikkerhet for liv og helse, elektromagnetisk kompatibilitet, hensiktsmessig bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret og krav til prosedyrer og merking. Ekomloven § 8-1 med forskrifter gjennomfører radioutstyrsdirektivet (2014/53/EU), EMC-direktivet (2014/30/EU), lavspenningsdirektivet (2014/35/EU) og skipsutstyrsdirektivet (2014/90/EU) for radio- og teleterminalutstyr.

Bestemmelsens andre ledd setter krav om utstyrstillatelse fra myndigheten ved besittelse, omsetning og bruk av radio- og terminalutstyr som ikke omfattes av overenskomst etter første ledd. Det fremgår av Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) i merknadene til § 8-1 andre ledd at det vil være aktuelt å fastsette nærmere krav og vilkår i særskilt forskrift for utstyr omfattet av andre ledd. Dette gjelder blant annet utstyr brukt bare av Forsvaret, i forbindelse med privat sikkerhet, nasjonal sikkerhet, for kriminalvern og en del utstyr og systemer for avvikling av lufttrafikken. Det er i dag ikke fastsatt noen forskrifter med hjemmel i § 8-1 andre ledd som setter slike krav.

I radioutstyrsdirektivet fremgår det at enkelte typer utstyr er unntatt fra virkeområdet til direktivet. Etter gjeldende rett vil dermed slikt utstyr omfattes av ekomloven § 8-1 andre ledd og kravet om utstyrstillatelse. For det første er det gjort unntak for radioutstyr som brukes av radioamatører, og som er omfattet av artikkel 1 definisjon 56 i Radioreglementet til Den internasjonale teleunion (ITU), med mindre utstyret er gjort kommersielt tilgjengelig. Kravene for innførsel og bruk av slikt utstyr fremgår av forskrift 5. november 2009 nr. 1340 om radioamatørlisens og vil håndteres etter reglene i denne forskriften, og ikke være gjenstand for krav om tillatelse etter § 8-1 andre ledd.

I direktivet er det også gjort unntak for spesialbygde evalueringsbyggesett for profesjonelle som kun skal brukes ved forsknings- og utviklingsinstitusjoner til forsknings- eller utviklingsformål. I tillegg er radioutstyr som kun benyttes for å ivareta rikets eller annen offentlig sikkerhet, kun benyttes av Forsvaret eller kun benyttes for statens tiltak på det strafferettslige området, unntatt fra direktivets virkeområde. I tråd med tolkning av EU-retten innebærer sistnevnte unntak at radioutstyr som også er gjort kommersielt tilgjengelig for andre formål enn de nevnte, ikke vil være unntatt fra kravene i direktivet. Unntaket gjelder derfor kun i særlige tilfeller der radioutstyr er spesielt utviklet for disse formålene og ikke samtidig gjort kommersielt tilgjengelig for andre formål. Kravet om tillatelse fra myndigheten for å besitte, omsette og bruke radio- og terminalutstyr i ekomloven § 8-1 andre ledd vil gjelde for disse tilfellene som da ikke er omfattet av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til. Det er ikke gjort unntak for radioutstyr som kun benyttes for å ivareta rikets eller annen offentlig sikkerhet, kun benyttes av Forsvaret eller kun benyttes for statens tiltak på det strafferettslige området, i EMC-direktivet, lavspenningsdirektivet eller skipsutstyrsdirektivet.

I henhold til § 6-2 i ekomloven kan ikke frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret tas i bruk uten tillatelse fra myndigheten. Det er dermed, i tillegg til krav om utstyrstillatelse for utstyr som ikke omfattes av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til, også krav om frekvenstillatelse. Ekomloven § 6-2 a om mobilregulert sone regulerer også frekvensbruk for utstyr.

Ekomloven § 8-1 tredje ledd fastsetter hjemmel til å kunne gi forskrifter om krav og vilkår for omsetning og bruk av radio- og terminalutstyr, og om registrering av forhandlere av slikt utstyr. Det er dermed etter gjeldende rett ikke anledning til å gi forskrifter om besittelse som bestemmelsens første ledd viser til.

Ekomloven § 8-2 inneholder en hjemmel for myndigheten for å sette forskriftskrav til teknisk kontrollorgan som er ansvarlig for samsvarsvurderinger på området for elektronisk kommunikasjon.

Registreringsplikt for leverandører og forhandlere som innfører og omsetter radio- og terminalutstyr, følger av gjeldende forskrifter.

17.1.2 Endringsbehov

Regulering av innførsel, omsetning og bruk av utstyr i gjeldende ekomlov og tilhørende forskrifter er basert på krav som følger av rettsakter, som Norge har sluttet seg til gjennom EØS-avtalen. Kravene må være oppfylte for at utstyr kan omsettes i markedet i EØS.

Radioutstyrsdirektivet (2014/53/EU), EMC-direktivet (2014/30/EU), lavspenningsdirektivet (2014/35/EU) og skipsutstyrsdirektivet (2014/90/EU) regulerer utstyr på området for elektronisk kommunikasjon. Direktivene er tilpasset et rammeverk fra EU som gjelder varers tilgang til markedet i EØS, og som er gjennomført i norsk rett gjennom lov 12. april 2013 nr. 13 om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven). For å sikre samsvar i nasjonal regulering er det behov for å endre ekomloven kapittel 8 slik at lovens ordlyd er tilpasset og i tråd med EØS-vareloven.

Radioutstyr og utstyr til elektronisk kommunikasjon som omsettes i det norske markedet, skal oppfylle fastsatte krav som sikrer at det virker etter sin hensikt og ikke forstyrrer annen elektronisk kommunikasjon. Potensielle forstyrrelser er imidlertid ikke begrenset til radioutstyr og utstyr til elektronisk kommunikasjon. I praksis kan ethvert elektroteknisk utstyr under gitte omstendigheter forstyrre elektronisk kommunikasjon.

I spesielle tilfeller vil det kunne være behov for å innføre utstyr til Norge som ikke oppfyller kravene i relevante EU-direktiver. Dette kan være aktuelt der Forsvaret, politiet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt eller Kriminalomsorgen har legitime behov for å ta i bruk frekvenser og utstyr for å hindre, påvirke eller manipulere elektronisk kommunikasjon. I tillegg kan det være aktuelt å gi tillatelse til å ta i bruk frekvenser og utstyr for å hindre, påvirke eller manipulere elektronisk kommunikasjon for å ivareta særskilte allmennyttige formål. For å sikre tilgang til nødvendig utstyr i slike tilfeller og for nevnte formål, foreslås å innføre regler i § 13-1 om avtale om innførsel eller tillatelse fra myndigheten for den som skal innføre slikt utstyr.

Etter gjeldende regulering er det krav om utstyrstillatelse fra myndigheten for besittelse, omsetning og bruk av radio- og teleterminalutstyr som ikke omfattes av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til. Dette gjelder også i tilfeller der politiet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten kan ta i bruk frekvenser som er tildelt andre uten frekvenstillatelse fra myndigheten etter ekomloven § 6-2 a om mobilregulert sone. Departementet anser at i de tilfeller der politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet med flere ikke trenger frekvenstillatelse fra myndigheten for å kunne ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, er det heller ikke hensiktsmessig at det kreves tillatelse for å innføre utstyr til bruken av frekvensene.

Elektronisk kommunikasjon blir i økende omfang forstyrret av utstyr som er laget med formål om å forstyrre eller hindre kommunikasjon, såkalte jammere, og dette kan få store konsekvenser. Det er derfor et behov for klare lovhjemler for å synliggjøre ulovlighet av slikt utstyr og for at myndigheten skal kunne gripe inn, for å forhindre forstyrrelser på lovlig kommunikasjon.

17.1.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

17.1.3.1 Omsetning av utstyr

I høringsnotatet ble det foreslått at den nye ekomloven § 13-1 viderefører gjeldende rammebestemmelse i § 8-1 for utstyr slik at radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr som omfattes av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, kan besittes, omsettes og tas i bruk dersom de oppfyller nærmere bestemte grunnleggende krav i direktiver fra EU.

Ny teknologi kan gi enkelte nye utfordringer. Eksempler på dette er ladeanlegg for skip og biler, solcelleanlegg, LED-lysutstyr, LED-informasjonsskjermer og mikrobølgeovner til industriell bruk. Samtidig blir samfunnet mer sårbart for forstyrrelser på elektronisk kommunikasjon. Nød- og sikkerhetssystemer, satellittkommunikasjon, satellittbaserte navigasjonssystemer, mobile nettverk, velferdsteknologi, energistyring og løsninger for intelligente transportsystemer er eksempler på tjenester som er sårbare for forstyrrelser på kommunikasjon.

Alt utstyr som har en elektronisk komponent kan potensielt forstyrre elektronisk kommunikasjon, og departementet foreslo å utvide reguleringen av utstyr i § 13-1 til også å gjelde annet utstyr i tillegg til radio- og terminalutstyr, slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mer helhetlig kan følge opp sitt samfunnsoppdrag og tilsynsrolle med utstyrsmarkedet basert på identifisert risiko. Kravene som settes til utstyr gjelder sikkerhet, elektromagnetisk kompatibilitet, effektiv bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, tilgjengelighet og krav til prosedyrer og merking. Departementet foreslo også en forskriftshjemmel, blant annet for å kunne detaljere disse kravene for utstyr.

Departementet foreslo videre at det gjøres en endring i forhold til gjeldende ordlyd i § 13-1 første ledd om krav til sikkerhet. Etter gjeldende regulering er det med hensyn til krav til sikkerhet vist til sikkerhet for liv og helse. Kravene til sikkerhet i radioutstyrsdirektivet omfatter også andre sikkerhetsaspekter, herunder mulighet for Europakommisjonen til å sette krav til eksempelvis datasikkerhet, personvern og tiltak mot svindel. Departementet mener at selv om slike krav vil være dekket av ordlyden i bestemmelsen som gjelder «øvrige krav i forskrifter fastsatt med hjemmel i siste ledd», så vil det være bedre og mer presist å innta krav til «sikkerhet» generelt i ordlyden, og ikke kun til sikkerhet for liv og helse slik det er gjort i gjeldende regulering.

EØS-vareloven setter horisontale rammer for varers tilgang til markedet i EØS. Loven gjennomfører europaparlaments- og rådsforordning (EF) 765/2008 om fastsettelse av krav til akkreditering og markedstilsyn for markedsføring av varer. Forordningen gjelder i hovedsak det harmoniserte vareområdet, hvor det er fastsatt felles tekniske EØS-krav som varer må følge dersom de skal være lovlige å plassere på markedet. Radioutstyrsdirektivet, EMC-direktivet, lavspenningsdirektivet og skipsutstyrsdirektivet er alle underlagt den horisontale varereguleringen. I forordningen og EØS-vareloven er det innført krav som må oppfylles for lovlig å kunne gjøre produkter tilgjengelige på markedet. Gjennom reguleringen er det også innført definisjoner av aktørene i markedet som reguleringen gjelder for, og definisjoner av de ulike stegene i prosessen med å gjøre et produkt tilgjengelig på markedet. Radioutstyrsdirektivet, lavspenningsdirektivet, EMC-direktivet og skipsutstyrsdirektivet er basert på prinsippene i forordning 765/2008/EF, og det er de samme mekanismene og definisjonene som gjelder for direktivene.

Reguleringen i forordningen legger opp til at krav til produkter og tilsynshjemler skal etableres i sektorregelverket. For å sikre samsvar med den horisontale varereguleringen, foreslo departementet å anvende de samme begrepene som i EØS-vareloven og direktivene. Dette innebærer at kravene i bestemmelsen som i dag er knyttet til besittelse, omsetning og til å ta i bruk, erstattes med «bringe i omsetning»1, «gjøre tilgjengelig på markedet»2 og «sette i drift»3. Begrepet «sette i drift» er ikke definert i EØS-vareloven, men i radioutstyrsdirektivet og EMC-direktivet.

Materielt sett vil dette innebære at gjeldende krav knyttet til besittelse ikke foreslås videreført. Begrepet «besittelse» er ikke relatert til krav i utstyrsdirektivene. For eksempel er det i guide til varereguleringen spesifisert at tilfeller der en privatperson tar med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS ikke omfattes av begrepet å «bringe i omsetning». Etter gjeldende regulering i ekomloven § 8-1 vil det ikke være tillatt å besitte utstyr som ikke oppfyller kravene i direktivene, og ekomloven er dermed ikke i tråd med EU-retten på dette området. Departementet kan ikke se at det er særskilte nasjonale behov som tilsier videreføring av en bestemmelse som innebærer at besittelse av utstyr som ikke oppfyller krav i aktuelle direktiver, på generelt grunnlag ikke er tillatt.

I spesielle tilfeller vil det kunne være behov for å innføre til Norge utstyr som ikke oppfyller kravene i relevante direktiver og forskrifter som nevnt over. I ny § 13-1 andre ledd i høringen foreslo departementet å innføre en bestemmelse som gir myndigheten hjemmel til å gi tillatelse til innførsel og overlevering av utstyr som ikke tilfredsstiller krav i forskrift fastsatt med hjemmel i bestemmelsen. Vilkårene for tillatelse foreslås knyttet mot bestemmelser i ekomloven som regulerer tillatelse til å ta i bruk frekvenser for Forsvaret, politiet og Kriminalomsorgen med flere i særskilte tilfeller, og tillatelse til å ta i bruk frekvenser for å ivareta særskilte allmennyttige formål. I tilfeller hvor det kan være grunnlag for å gi tillatelse til bruk av frekvenser, vil det også kunne være behov for å kunne innføre og overlevere eller få overlevert utstyr som ikke oppfyller krav i aktuelle forskrifter. I slike tilfeller og for nevnte formål anser departementet at det er hensiktsmessig å åpne opp for adgang til innførsel og overlevering av utstyr.

Kravene i gjeldende § 8-1 andre ledd ble foreslått videreført med noen endringer. Gjeldende krav innebærer at besittelse, omsetning og bruk av radio- og terminalutstyr som ikke omfattes av overenskomst etter første ledd, krever utstyrstillatelse fra myndigheten. Videre innebærer gjeldende krav at myndigheten kan nekte tillatelse dersom utstyret ikke oppfyller krav som angitt i første ledd, og at det kan stilles vilkår for utstyrstillatelse eller gjøres unntak fra kravet om tillatelse.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 58 (2002–2003) om ekomloven i merknadene til § 8-1 andre ledd at det vil være aktuelt å fastsette nærmere krav og vilkår i særskilt forskrift for utstyr omfattet av andre ledd. Dette gjelder blant annet utstyr brukt bare av Forsvaret, i forbindelse med privat sikkerhet, nasjonal sikkerhet, for kriminalvern og en del utstyr og systemer for avvikling av lufttrafikken. Det er i dag ikke fastsatt noen forskrifter med hjemmel i § 8-1 andre ledd. Selv om behovet for bestemmelsen antas å ha mindre praktisk betydning da størstedelen av radioutstyr vil være omfattet av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til, mener departementet at det er hensiktsmessig å beholde kravene om tillatelse for utstyr, men at kravet relateres til innførsel og overlevering. Selve bruken foreslås dekket av krav i nye bestemmelser i §§ 11-13, 11-14 og 11-15.

Departementet foreslo i høringen å innta et nytt fjerde ledd i bestemmelsen som gjør unntak fra kravet om tillatelse for innførsel og overlevering i tilfeller som dekkes av ny bestemmelse i § 11-13. I slike tilfeller kan politiet, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet ta i bruk frekvenser som er tildelt andre uten tillatelse fra myndighetene, og det anses som hensiktsmessig at det også kan innføres og overlates utstyr i den forbindelse uten at myndigheten gir tillatelse til dette. Departementet vurderte imidlertid at det bør settes krav om at den som skal innføre utstyret, typisk en importør, og overlevere dette til relevante statlige aktører, har inngått avtale med Forsvaret, Etterretningstjenesten, politiet eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet om anskaffelse for de formålene som det vises til i ny § 11-13. Dette kravet vil ivareta hensyn til at det ikke er fritt frem for den som ønsker å innføre utstyr som ikke oppfyller krav i relevante direktiver og forskrifter, uten at dette er begrunnet i hensyn som det er vist til ovenfor.

Gjeldende § 8-1 tredje ledd ble i all hovedsak foreslått videreført, med de språklige tilpasninger som er nødvendige som følge av endringer i bestemmelsen for øvrig. Siste punktum i gjeldende tredje ledd vurderes som overflødig informasjon som fremgår av forskrift om registrering og krav til innførsel og omsetning av radio-, teleterminal- og nettutstyr som er fastsatt med hjemmel i bestemmelsen, og foreslås tatt bort.

Gjeldende regulering i ekomloven § 8-2 om teknisk kontrollorgan ble foreslått videreført i § 13-3 uten endringer.

17.1.3.2 Forbud mot utstyr som er beregnet på å forstyrre elektronisk kommunikasjon

Det ble foreslått en ny bestemmelse i ekomloven § 13-2 om forbud mot radioutstyr og annet utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre elektronisk kommunikasjon. Bakgrunnen er at det de senere årene har vært en økning i tilfeller hvor elektronisk kommunikasjon har blitt forstyrret som følge av såkalt jamming. Eksempler på dette er luftambulanse og annen flytrafikk som har mistet GPS-signaler, og som har fått problemer med navigering som følge av dette. Slike forstyrrelser kan føre til alvorlige konsekvenser for liv og helse dersom for eksempel luftambulansehelikoptre ikke kan lande når de er på oppdrag og det er dårlig sikt.

Jammere er utstyr som i utgangspunktet vil være omfattet av reguleringen i radioutstyrsdirektivet eller EMC-direktivet og eventuelt lavspenningsdirektivet, og som vil være omfattet av kravene i § 13-1 første ledd. Siden jammere er laget for å forstyrre elektronisk kommunikasjon vil de ikke kunne oppfylle de grunnleggende kravene til elektromagnetisk kompatibilitet eller frekvensbruk i direktivene, og de vil dermed ikke kunne plasseres på markedet. Kravene i § 13-1 gjelder tilgang til markedet i EØS og vil ikke omfatte befatning med jammere utover det å bringe et utstyr i omsetning, gjøre det tilgjengelig på markedet og sette det i drift.

Jammere er utstyr som det er ønskelig å forby. På bakgrunn i de potensielt alvorlige konsekvensene jamming kan ha, foreslo departementet at det innføres en egen bestemmelse i ekomloven som innebærer et forbud mot innførsel, besittelse, å bringe i omsetning, å gjøre tilgjengelig på markedet og sette i drift og bruke jammere. Departementet ønsker med det å synliggjøre at befatning med jammere og annet utstyr som er beregnet på å forstyrre elektronisk kommunikasjon, ikke er tillatt. Samtidig gir bestemmelsen sammen med foreslåtte endringer i ekomloven kapittel 15 om tilsyn, en klar lovhjemmel for myndigheten til å følge opp denne typen utstyr overfor både privatpersoner og virksomheter. I tråd med gjeldende rett ble det foreslått å beholde mulighetene for bruk av jammere i forbindelse med mobilregulert sone eller andre tilfeller der det vurderes å være grunnlag for å gi tillatelse etter ekomloven.

17.1.4 Høringsinstansenes syn

Forsvarsdepartementet viser til at Etterretningstjenesten anskaffer og innfører utstyr som ikke tilfredsstiller EU/EØS-krav, for å etablere, opprettholde og bevare Etterretningstjenestens evne til å utføre flere av oppgavene etter etterretningstjenesteloven, og viser til at det på anskaffelses- eller innføringstidspunktet sjelden er mulig å knytte fremtidig bruk av utstyret opp mot et konkret og avgrenset formål. Følgelig vil det ikke være mulig å forutsi om utstyret kommer til å bli brukt i Norge i henhold til lovforslaget § 11-13 andre ledd, ei eller om det før eventuell bruk, vil benyttes i forbindelse med øving etter lovforslaget § 11-14 der det uansett kreves en frekvens- og brukstillatelse.

Forsvarsdepartementet foreslår at Forsvaret, politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal være unntatt fra kravet om tillatelse til innførsel. Det samme gjelder andre som innfører slikt utstyr etter avtale med Forsvaret, politiet eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Forsvarsdepartementet mener at det ikke vil være praktisk mulig å pålegge allierte styrker eller partnere en tillatelse til å innføre utstyr som skal benyttes i Norge, selv om bruken er begrenset til øvingsvirksomhet. Det er viktig å ivareta hensynet til skjerming av sensitive kapasiteter for utenlandske styrker som kommer til Norge for å øve etter invitasjon av Forsvaret. Videre vil kjennskap til detaljer om slikt utstyr ofte være underlagt avsenderstatens nasjonale graderinger og autorisasjonskrav, som kan vanskeliggjøre innsyn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i slike opplysninger. Et innsynskrav kan gjøre det problematisk for allierte styrker å medbringe eget utstyr til øving i Norge, og kan på sikt gjøre det vanskelig å opprettholde samtrening og relasjoner mellom Norge og allierte innenfor berørte samarbeidsområder. Forsvarsdepartementet foreslår at relevante aktører unntas fra kravet om tillatelse til innførsel i sin helhet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter forslaget fra departementet og viser til at forslaget til regulering av utstyr innebærer en styrking av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets markedstilsyn med varer, ved at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet får hjemler til å føre tilsyn i markedet for alt elektrisk utstyr som potensielt kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Etter Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vurdering vil bestemmelsen for det første sikre samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, herunder EØS-vareloven, radioutstyrsdirektivet, EMC-direktivet, lavspenningsdirektivet, skipsutstyrsdirektivet og tilgjengelighetsdirektivet.

Den horisontale varereguleringen setter krav til utstyr som skal gjøres tilgjengelig på markedet, og omfatter omsetningskjeden fra produsent til distributør. Privatpersoner kan ta med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS. Dette er i tråd med EU-retten som innebærer at varereguleringen ikke gjelder tilfeller der en privatperson tar med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS. Etter gjeldende regulering er det imidlertid ikke tillatt for en privatperson å ta med seg utstyr som ikke oppfyller krav i nevnte direktiver inn til Norge, for eksempel i forbindelse med reise, selv om utstyret ikke skal brukes. Dette er etter Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vurdering uheldig. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter departementets vurdering av at det ikke er særskilte nasjonale behov som tilsier videreføring av en bestemmelse som innebærer at privatpersoners besittelse av utstyr som ikke oppfyller krav i aktuelle direktiver, på generelt grunnlag ikke er tillatt. For å klargjøre at kravene i første ledd ikke må være oppfylt og at det ikke er krav til tillatelse for de tilfeller hvor en privatperson tar med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS, foreslår Nasjonal kommunikasjonsmyndighet at dette synliggjøres i merknaden til bestemmelsen.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er også enig i presiseringen av at sikkerhet i første ledd ikke kun relaterer seg til sikkerhet for liv og helse, men også til datasikkerhet, herunder personvern, beskyttelse mot svindel og beskyttelse av nettet. I tillegg er inkluderingen av begrepet tilgjengelighet viktig, slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan sette krav til og følge opp tilgjengelighet til utstyr til elektronisk kommunikasjon etter tilgjengelighetsdirektivet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter også forslaget om å utvide virkeområdet til bestemmelsen til også å gjelde annet utstyr i tillegg til radio- og terminalutstyr. Det er nødvendig for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne føre tilsyn med alt utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter øvrige forslag i bestemmelsen som blant annet åpner for at det kan innføres utstyr for tilfeller der det gis tillatelse til bruk i henhold til ekomloven kapittel 11 om frekvenser.

Norsk romsenter støtter at § 13-2 om utstyr som er beregnet på å forstyrre elektronisk kommunikasjon også skal gjelde annet utstyr i tillegg til radioutstyr og terminalutstyr. Dette innebærer at bestemmelsen, i tillegg til å omfatte utstyr til bruk til elektronisk kommunikasjon, også omfatter annet utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Dette oppfattes som en skjerping av regelverket som kan bidra til ytterligere interferensbeskyttelse av satellittbaserte tjenester generelt og GNSS spesielt.

Kripos, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste støtter forslaget i § 13-2 om forbud mot radioutstyr med videre som er ment å forstyrre eller hindre elektronisk kommunikasjon, fordi andres bruk av såkalte «jammere» kan benyttes for å sette utstyr for romavlytting ut av funksjon, forstyrre nødetater og politiets arbeid og generelt utgjøre en trussel mot samfunnet.

Forsvarsdepartementet viser til at Forsvarets forskningsinstitutt som en del av forskningen og støtten til Forsvaret og totalforsvaret, må innføre, besitte og utvikle utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon. Det er derfor behov for en avklaring som drøftet over vedrørende forholdet mellom Forsvarets forskningsinstitutt og § 11-14 og eventuelt § 11-16.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser til at etaten får mange henvendelser knyttet til bruk av jammere og annet utstyr som potensielt kan forstyrre samfunnsviktige tjenester. Etter gjeldende regulering kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet følge opp bruken av utstyret, men har ikke tilstrekkelige hjemler til å kunne følge opp besittelse, salg og annen befatning med utstyret. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter derfor forslaget som vil innebære at enhver befatning med jammere og annet utstyr som er laget for å forstyrre elektronisk kommunikasjon, vil være forbudt. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser imidlertid til at de ser at det er behov for enkelte unntak fra dette, og forslaget fra departementet støttes også med hensyn til unntakene som er foreslått.

17.1.5 Departementets vurdering

Departementet har, basert på høringsinstansenes innspill, foretatt en ny vurdering av behovet for å gi tillatelse til innførsel og overlevering av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr som ikke tilfredsstiller de alminnelige kravene til utstyr, og som skal brukes av andre statlige aktører. Departementet understreker at det først og fremst er behov for å regulere bruken av utstyret, og legger til grunn at dette vil kunne ivaretas ved at de aktuelle aktørene enten må oppfylle krav i § 11-13 eller få innvilget frekvenstillatelse etter §§ 11-14 eller 11-15 før utstyret kan tas i bruk. Departementet foreslår derfor å gå bort fra kravet om tillatelse til å innføre og overlevere utstyr som skal brukes for formålene i §§ 11-13 til 11-15 når det gjelder andre statlige aktørers bruk. Unntakene som foreslås knyttet til innførsel og overlevering gjelder spesifikk bruk, og det er ikke aktuelt med ordinært salg (tilgjengeliggjøring) på markedet av slikt utstyr. Derfor opprettholdes kravet til at den som innfører utstyret skal ha avtale med relevante statlige aktører. Avtalen må inneholde tilstrekkelig informasjon til at departementet har mulighet til å kontrollere innførselen.

For å sikre at departementet har tilstrekkelige inngrepsmuligheter dersom utstyr som er innført til bruk for andre statlige aktører etter § 11-13, § 11-14 første ledd og § 11-15 fører til trusler mot nasjonal sikkerhet, fare for liv og helse eller utstyret ikke brukes i tråd med formålet, foreslår departementet å innføre en sikkerhetsventil i form av en egen inngrepshjemmel der departementet kan kreve stans i innførsel, omsetning og bruk av det aktuelle utstyret.

For andre aktører som kan søke om frekvenstillatelse etter § 11-14 andre ledd for å ivareta særlige allmennyttige formål, er det nødvendig og forholdsmessig med krav om tillatelse for innførsel og overlevering. Dette kravet opprettholdes.

Departementet følger Nasjonal kommunikasjonsmyndighets råd og foreslår å synliggjøre i merknaden til bestemmelsen at det ikke er krav til tillatelse for de tilfeller hvor en privatperson tar med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS. Departementet finner imidlertid grunn til også å presisere at dette utstyret ikke kan tas i bruk i Norge dersom frekvensene som utstyret benytter, ikke er innenfor rammen av norsk frekvensbruk. Det er innehaver av utstyret som er ansvarlig for å undersøke dette.

17.2 Krav til prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett

17.2.1 Gjeldende rett

Ekomloven § 2-14 første ledd retter seg mot tilbyder av installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon som skal være kvalifisert og ha tillatelse fra myndigheten. Det samme gjelder den som i næringsøyemed foretar installasjon, vedlikehold eller sammenkobling til eget bruk. I bestemmelsens andre ledd er det satt krav om at eier og tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett skal benytte installatør som har tillatelse, ved installasjon, vedlikehold og sammenkobling av nett. Bestemmelsens tredje ledd gir myndigheten mulighet til å tilbakekalle tillatelse dersom installatøren ikke overholder krav som er fastsatt i eller i medhold av loven. Fjerde ledd gir forskriftshjemmel om krav til installatør.

Det er satt krav til virksomhet som er ansvarlig for installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett i autorisasjonsforskriften. Kravene omfatter kvalifikasjoner i form av utdanning og erfaring, kompetanse på prosjektering og kompetanse på elektroniske kommunikasjonsnett, materiell og utstyr. Videre er det satt krav til at arbeidet blir utført på en faglig forsvarlig måte og i samsvar med gjeldende krav til utførelse i forskriften. Virksomheter som oppfyller forskriftens krav med hensyn til kvalifikasjoner, kan få innvilget ekomnettautorisasjon.

17.2.2 Endringsbehov

Av hensyn til forutberegnelighet og klarhet i reguleringen foreslår departementet å gjøre nødvendige endringer slik at kravene om tillatelse for å installere, vedlikeholde eller sammenkoble elektroniske kommunikasjonsnett, knyttes til virksomheter som er ansvarlig for denne typen arbeid. Ved å presisere hvem som er ansvarlig vil det også bli enklere å unngå tolkningstvil ved innleie av underentreprenører som ikke har autorisasjon.

Før arbeid med installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett settes i gang, vil det i de fleste tilfeller være en prosess knyttet til prosjektering eller planlegging av prosjektet og arbeidet som skal utføres. I mange tilfeller vil denne planleggingen gjøres av virksomheten som skal utføre arbeidet, og i slike tilfeller vil virksomheten ha ansatte som innehar kvalifikasjoner for å kunne gjøre riktige vurderinger knyttet til prosjekteringen. Det har imidlertid vist seg i praksis å være en utfordring for virksomheter som skal utføre autorisasjonspliktig arbeid i elektroniske kommunikasjonsnett, dersom planleggingen eller prosjekteringen er utført av virksomheter som ikke innehar nødvendige kvalifikasjoner. Autoriserte virksomheter som får oppdrag som er prosjektert av virksomheter uten autorisasjon, må etterprøve prosjektene. De får også i mange tilfeller ansvaret for eventuelle feil ved prosjekteringen og kan bli økonomisk skadelidende som følge av dette. Myndighetene har ikke kompetanse til å følge opp virksomheter som kun er ansvarlige for prosjekteringsfasen, slik regelverket er utformet i dag. For å sikre riktig kompetanse i en tidlig fase av etablering av elektroniske kommunikasjonsnett, kan det være behov for at det stilles krav om at virksomheter som er ansvarlige for prosjektering av elektroniske kommunikasjonsnett, skal være autoriserte.

17.2.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

17.2.3.1 Autorisasjonsplikt

Departementet foreslo at det i ekomloven § 2-7 første ledd presiseres at virksomhet som er ansvarlig for installasjonen skal ha tillatelse fra myndigheten. Dette innebærer i praksis ingen materielle endringer fra gjeldende rett, fordi gjeldende autorisasjonsforskrift setter krav til autorisasjon for virksomhet som er ansvarlig for installasjonen. Departementet anser dermed at den foreslåtte endringen vil klargjøre gjeldende rett.

Etter forslaget vil det kreves at virksomhet som er ansvarlig for arbeidet, skal ha tillatelse fra myndigheten, og at eier og tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett skal benytte virksomhet som har tillatelse. En som i næringsøyemed foretar installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett, vil måtte inneha autorisasjon for denne typen arbeid også hvis arbeidet som utføres er for eget bruk. Dette er videreføring av gjeldende rett.

17.2.3.2 Krav til prosjekterende virksomhet

I gjeldende autorisasjonsforskrift er det et krav om at autorisert virksomhet skal kunne dokumentere kompetanse på prosjektering. Etter gjeldende rett er det imidlertid ikke et krav om autorisasjonsplikt for virksomheter som kun foretar prosjektering av elektroniske kommunikasjonsnett. For virksomhet som foretar prosjektering av elektroniske kommunikasjonsnett, uten å være autorisert, stilles det i dag ingen krav. Dette gjør det vanskelig å ansvarliggjøre disse virksomhetene. Som vist til i punkt 17.2.1, må autoriserte virksomheter som gjennomfører arbeid i elektroniske kommunikasjonsnett, som en annen virksomhet uten autorisasjon har prosjektert, selv etterprøve prosjekteringen, og de kan bli økonomisk skadelidende som følge av dette.

På oppdrag fra Samferdselsdepartementet utførte Nasjonal kommunikasjonsmyndighet sammen med representanter fra bransjen og bransjeorganisasjoner i 2017 et prosjekt for å vurdere gjeldende autorisasjonsordning. Rapporten som denne gruppen leverte, anbefalte at det ble satt krav om autorisasjon for prosjekterende virksomhet. Departementet ser at det kan ha enkelte fordeler å stille krav til autorisering av prosjekterende virksomheter, men at det også kan tenkes enkelte ulemper, særlig for mindre selskaper.

Departementet foreslo en bestemmelse som setter krav til autorisasjon for prosjekterende virksomhet.

17.2.3.3 Krav til eier og ansvarlig virksomhet

Departementet foreslo i § 2-7 første ledd å videreføre krav om fagmessig utførelse og tilfredsstillende kvalitet på arbeid i elektroniske kommunikasjonsnett for å sikre at arbeidet blir utført på en faglig forsvarlig måte. Forslag til ny § 2-4 viderefører gjeldede ekomlov § 2-3, og gir myndigheten kompetanse til å stille krav til elektroniske kommunikasjonsnett, -tjeneste, tilhørende utstyr og fasiliteter og bruk av standarder for å sikre samvirke mellom nett og tjeneste, kvalitet, effektiv utnyttelse av kapasitet i nett som nyttes av flere tilbydere, sikre liv og helse eller unngå skadelig interferens.

I gjeldende ekomforskrift § 9-5 fremgår det at også private elektroniske kommunikasjonsnett skal være fagmessig utført og ha tilfredsstillende kvalitet. Nærmere plikter for eier av private elektroniske kommunikasjonsnett er satt i ekomforskriften § 9-6 der det fremgår at eier har ansvar for installasjon, drift og vedlikehold av private elektroniske kommunikasjonsnett. Videre fremgår det av ekomforskriften § 1-3 fjerde ledd at netteier plikter å dokumentere hvordan nettet er bygget og skal oppbevare dokumentasjon utarbeidet av virksomhet som installerer eller vedlikeholder nett. Tilsvarende krav er fastsatt i forskrift 27. september 2005 nr. 1094 om elsikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett (elsikkerhetsforskriften). Krav om at eier skal oppbevare dokumentasjon er også fastsatt i forskrift 15. april 2016 nr. 378 om EØS-krav til elektromagnetisk kompatibilitet (EMC) for utstyr til elektronisk kommunikasjon (EMC-forskriften). Av hensyn til klargjøring og sammenheng i regelverket foreslo departementet å innføre et nytt andre ledd i § 2-7 som setter krav til at eier og ansvarlig virksomhet skal kunne dokumentere at nettet er bygget på en faglig forsvarlig måte og med tilfredsstillende kvalitet.

Av hensyn til sammenhengen i reguleringen foreslo departementet at det settes krav om fagmessig utførelse og kvalitet i ekomloven, og at mer spesifikke krav som må være oppfylt for å oppnå dette, fastsettes i nevnte forskrifter. En vil da klargjøre gjeldende regulering og sikre like overordnende krav til fagmessig utførelse og kvalitet i elektroniske kommunikasjonsnett og en mulighet for å differensiere nærmere spesifikke krav på forskriftsnivå.

17.2.4 Høringsinstansenes syn

EL og IT Forbundet foreslår å sette krav i § 2-6 fjerde ledd om at virksomhet skal inneha autorisasjon fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, at arbeidet skal utføres av fagarbeidere som innehar nødvendig fagbrev (telemontør eller telekommunikasjonsmontør) og at dette skal lovreguleres.

Nelfo ser svært positivt på å innføre krav i ekomloven § 2-7 til autorisasjon for virksomheter som prosjekterer elektroniske kommunikasjonsnett. Dette har vært en svakhet ved eksisterende regelverk, som nå håndteres. Dette vil være med på å øke kvaliteten på anleggene som leveres ut i markedet, og vil være med på å øke seriøsiteten i bransjen. Nelfo mener videre at kvalifikasjonskravene (utdanning og praksis) for prosjektering må settes lik de kvalifikasjonskravene som allerede gjelder for ansvarlig person i virksomheter som står ansvarlig for installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett. Nelfo viser videre til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i den senere tid har intensivert arbeidet for å avdekke og reagere mot aktører som jobber med ekomnett uten godkjennelse og dokumentert kompetanse. Dette ser Nelfo positivt på, og med den foreslåtte endringen i loven på plass, vil tilsyn kunne ytterligere ekspanderes til også å gjelde de som prosjekterer elektroniske kommunikasjonsnett.

Norsk lokalradioforbund viser til at de har påtatt seg en rolle som lokomotivet for digitaliseringen av lokalradio, og at dette har vært helt nødvendig for å sikre en viss fremdrift i utbyggingen av digitale kringkastingsnett. Store deler av lokalradiobransjen mangler både kompetanse, ressurser og økonomi til å henge med i den digitale utviklingen. Det finnes i dag et svært begrenset antall uavhengige kapasiteter med spesialferdigheter på å bygge ut digitale radionett eller benytte digitale teknologier. Enda færre er det som har autorisasjon eller er villige til å stille sin kunnskap til rådighet for lokalradio.

Norsk lokalradioforbund har vært involvert med teknisk bistand i de fleste lokale DAB-anlegg som er satt i drift. Enten med dedikert teknisk bistand eller fullverdig prosjektgjennomføring fra søknad til etablering. Utbyggingen av digitale lokalradionett basert på DAB er kompleks. Det må planlegges ned til minste detalj for å sikre effektive og driftssikre nett samt for å forhindre frekvensforstyrrelser overfor andre aktører. Lokalradioene må selv håndtere alt fra innlosjering av utstyr til innkjøp samt planlegging og gjennomføring av utbyggingen. Det er også slik at alle DAB-anlegg må forhåndsgodkjennes av forvaltningen slik at plassering og utbygging ikke ødelegger for allerede etablerte DAB-nett. Dette øker kompetansekravet til lokalradioene og gjør dem avhengige av sentral bistand. Overgangen til digitale plattformer som DAB og webradio for lokalradio, er støttet økonomisk av myndighetene. Norsk lokalradioforbunds støttefunksjon er en sikkerhetsventil overfor myndighetene for at midlene blir brukt på best mulig måte, og dette vil være et langsiktig arbeid fremover gjennom flere år.

For å oppnå en fornuftig kontinuitet og progresjon i forbindelse med digitaliseringen av lokalradio, er det viktig at bransjen sikres tilgang på nødvendig teknisk kompetanse. Norsk lokalradio benytter i dag en svært kompetent kapasitet som ikke har autorisasjon, men besitter bred erfaringsbasert kunnskap og elektroteknisk utdannelse samt nyter stor tillit i fagmiljøer og forvaltning. Dersom departementets forslag om autorisasjonskrav for prosjektering av ekomnett gjøres gjeldende, vil forbundets bistand måtte opphøre.

Norsk lokalradioforbund mener at det ikke nødvendigvis er noe samsvar mellom autorisasjon og faktisk kompetanse for utbygging av kringkastingsnett, og at det er liten tvil om at det nye premisset vil medføre høyere utbyggingskostnader. Norsk lokalradioforbund mener at spesialiserte kunnskaper er viktigere enn en generell forståelse for elektronisk kommunikasjon som fagfelt, og at det er erfaringsbasert spisskompetanse som bidrar til trygge og sikre ekomnett. Dessuten er autorisasjonsordningen spesifisert mot virksomhet som jobber på oppdrag for netteier. Det fremgår ikke i høringsnotatet hvordan netteiere som ønsker i drifte nett selv skal fanges opp.

Norsk lokalradioforbund deler departementets bekymring om at forslaget om kompetansekrav kan ha ulemper for små virksomheter. En slik endring vil medføre store negative ringvirkninger for digitaliseringen av lokalradio. Dette er begrunnet i at det nærmest blir umulig å oppdrive personell med relevant kompetanse. Bakgrunnen er at kringkasting er et spesialfelt, der kun et knippe ressurspersoner besitter nødvendig fagkunnskap. Norsk lokalradioforbund mener at et slikt inngripende tiltak må vurderes konkret i forhold til nytteverdi, forholdsmessighet og utilsiktede konsekvenser. Det må derfor etableres et unntak for lokalkringkasting, der erfaringsbasert kompetanse kan kompensere for manglende autorisasjon.

Det vises avslutningsvis til at anleggskonsesjoner som tildeles av Medietilsynet, setter konkrete vilkår tilpasset bransjen. Her stilles det krav til egenerklæring for teknisk kompetanse. Etter Norsk lokalradioforbunds syn er dette en mer farbar vei for å sikre fremdrift i utbygging og drift av lokale kringkastingsanlegg.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) er positiv til forslaget om å innføre kompetansekrav for de som arbeider med prosjektering av elektroniske kommunikasjonsnett. Det vises til at et sentralt element i tilrettelegging for infrastrukturutbygging, utover tilgangen til relevant informasjon, til anleggsinfrastruktur og symmetrisk tilgang, er kompetanse hos de som planlegger og utfører utbyggingsprosjekter. Mens det er autorisasjonskrav for ekominstallatører, inneholder ekomloven i dag ingen kompetansekrav til aktører som jobber med selve prosjekteringen av ekomnettutbygginger. NHO mener det er uheldig da prosjekteringsarbeidet er sentralt både for konkurranse og mangfold, og for å ivareta sikkerhet og viktige samfunnshensyn og -interesser i et kost-nytte perspektiv.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter forslaget om krav til ekomnettautorisasjon for virksomheter som er ansvarlige for å prosjektere elektroniske kommunikasjonsnett. Dette vil sikre at elektroniske kommunikasjonsnett installeres og vedlikeholdes slik at krav til elektrisk sikkerhet, elektromagnetisk kompatibilitet, frekvensbruk og kvalitet blir ivaretatt. Kravene skal sikre riktige kvalifikasjoner og kvalitet fra planleggingsfasen av et elektronisk kommunikasjonsnett, selve installasjonen og til vedlikehold i etterkant av ferdigstillelse. For å oppnå dette er det viktig å sikre riktige kvalifikasjoner i hele næringskjeden fra prosjektering til utført arbeid. Krav til autorisasjon for alle aktører som er ansvarlige for arbeid med bygging og vedlikehold av ekomnett, er avgjørende for å oppnå riktige kvalifikasjoner, og for at ikke virksomheter som påtar seg arbeid i etterkant av prosjekteringsfasen, skal bli skadelidende som følge av feil i prosjekteringsfasen. Forslaget vil også innebære at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan følge opp med tilsyn overfor rett aktør, en mulighet etaten ikke har overfor prosjekterende virksomhet i dag.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet støtter også øvrige forslag i bestemmelsen, herunder klargjøring og presisering av plikten til å anvende autorisert virksomhet ved prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av ekomnett, ansvarsforholdene knyttet til dokumentasjonsplikten for arbeidet som er utført og krav til fagmessig utførelse og kvalitet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet foreslår å presisere i merknaden til tredje ledd at bestemmelsen også gir hjemmel til å gi forskrifter om krav til utførelse og kvalitet i tillegg til dokumentasjon som er nevnt i merknaden.

17.2.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder lovforslaget om videreføring av kravene om at virksomhet som er ansvarlig for installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett skal ha autorisasjon. Departementet opprettholder også det nye forslaget om at kravene skal gjelde i prosjekteringsfasen av elektroniske kommunikasjonsnett.

EL og IT Forbundet har foreslått endringer i § 2-6 fjerde ledd om måling og informasjon om kvalitet, og foreslår å sette krav i bestemmelsen om at virksomhet skal inneha autorisasjon fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og DSB, og at arbeidet skal utføres av fagarbeidere som innehar nødvendig fagbrev (telemontør- eller telekommunikasjonsmontør), og at dette skal lovreguleres. Departementet viser til at krav til kvalifikasjoner for arbeid knyttet til elektroniske kommunikasjonsnett er regulert i § 2-7. Denne bestemmelsen setter overordnede krav om ekomnettautorisasjon, mens regelverket knyttet til kvalifikasjoner er nærmere spesifisert i autorisasjonsforskriften. Departementet tar ikke i lovarbeidet stilling til eventuelle endringer i krav til montør innenfor rammen av autorisasjonsforskriften. Departementer foreslår derfor ingen endringer i lovbestemmelsen basert på forslaget fra EL og IT Forbundet.

Departementet er enig i forslaget fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å presisere i merknaden til § 2-7 at tredje ledd i bestemmelsen også gir hjemmel til å gi forskrifter om krav til utførelse og kvalitet i tillegg til dokumentasjon, og formuleringen i bestemmelsen og merknaden er justert i samsvar med dette.

Departementet har vurdert forslagene fra Norsk lokalradioforbund om unntak fra kravet om ekomnettautorisasjon for prosjektering av elektroniske kommunikasjonsnett for lokalradio, men mener at det ikke er grunnlag for å ta forslagene til følge. Forslaget om innføring av krav om autorisasjon for virksomhet som skal prosjektere arbeid med elektroniske kommunikasjonsnett, har fått bred støtte i høringsrunden, og det er departementets mål at en slik endring skal bidra til ytterligere å sikre god kvalitet i ekomnettene som bygges. Kravet skal også bidra til å legge til rette for riktig ansvarsplassering og mer rettferdige forpliktelser for aktørene i markedet. Hensynet til å sikre dette også ved bygging av lokalradionett og spesielt for å unngå forstyrrelser fra slike installasjoner, taler med styrke for at de samme kravene bør gjelde. Norsk lokalradioforbund har vist til at det i forbindelse med anleggskonsesjoner som tildeles av Medietilsynet, settes konkrete vilkår som er tilpasset bransjen, og at det stilles krav til egenerklæring for teknisk kompetanse. Departementet viser til at kravet om egenerklæring fra Medietilsynet er knyttet til sendertillatelsen og kompetanse til å drifte radiosendinger, og ikke er ment å erstatte eller komplettere krav knyttet til etablering og drift av selve anlegget, som vil være underlagt ekomloven med tilhørende forskrifter. Kringkastingsnett er omfattet av gjeldende autorisasjonsforskrift, og utbygging av slike nett skal utføres av virksomhet med gyldig autorisasjon. Loven hjemler fastsetting av forskrifter om unntak fra krav i loven. Eventuelle unntak fra kravene om ekomnettautorisasjon må vurderes i forbindelse med arbeid med autorisasjonsforskriften.