14 Likeverdig tilgang for brukere med nedsatt funksjonsevne

14.1 Gjeldende rett

Det rettslige grunnlaget for dagens regulering av leveringspliktige tjenester for brukere med nedsatt funksjonsevne eller spesielle behov er ekomlov, ekomforskrift, og vedtak om utpeking av leveringspliktig tilbyder1. Det følger av ekomloven § 5-1 første ledd nr. 5 at myndigheten kan inngå avtale med eller pålegge tilbyder å sikre særlige tjenester til funksjonshemmede og andre sluttbrukere med spesielle behov. I ekomforskriften § 5-5 er det gitt nærmere regler om hvilke tjenester leveringsplikten innebærer, herunder alternative telefonløsninger for tale- og hørselshemmede, rabatt- og refusjonsordninger for blinde og svaksynte for bruk av nummeropplysningstjenester og tilpasset terminalutstyr og tjenester for funksjonshemmede. Ved vedtak 9. august 2018 og vedtak 30. juni 2020 er Telenor Norge AS utpekt som leveringspliktig tilbyder av særlige tjenester til funksjonshemmede og andre sluttbrukere med spesielle behov. Dette gjennomfører USO-direktivet artikkel 7 nr. 1 og 2.

Dagens ordning for døve og hørselshemmede er Teksttelefonen 149 som bruker kan benytte med en webbasert applikasjon på PC, eller iOS- og Android-applikasjoner på nettbrett eller smarttelefon. Tidligere kunne denne brukergruppen også benytte teksttelefonapparat, men Telenor oppdaterte tilbudet til ny løsning i august 2021 og teksttelefonapparat opphørte som tilbud. (NAV har også en tjeneste som formidler tale, tekst og bilde, men denne er ikke en del av de elektroniske kommunikasjonstjenestene.)

Blinde og svaksynte kan for å benytte talekommunikasjonstjenester, etter gjeldende ordning søke leveringspliktig tilbyder om å benytte nummeropplysningstjenesten «Opplysningen 1881» til redusert pris. Prisen for tjenesten er 2,54 kroner pr. oppringning til 1881. Refusjonsordningene gjelder kun for privatabonnement på fastnett- og bredbåndstelefoni som er tilknyttet leveringspliktig tilbyder, det vil si Telenor. Tjenesten inkluderer også muligheten til å bli satt over til den man ønsker å ringe. For å benytte ordningen må en lege bekrefte at brukeren «har så nedsatt synsevne at det er umulig eller vanskelig å lese vanlig skrift, orientere seg ved hjelp av synet eller som har tilsvarende vanskeligheter i den daglige livsførselen», jf. Verdens helseorganisasjons definisjon av blinde og svaksynte. I februar 2023 hadde denne ordningen ifølge Telenor 16 brukere på fastnett og 7 på mobil. I 2016 hadde ordningen 983 brukere og antall brukere har gått jevnlig ned de siste årene.

BERECs «Report on NRA’s practices for ensuring equivalence of access and choice for disabled end-users» datert 8. mars 2018, viser at medlemslandene har implementert tiltak som er ment å sikre likeverdig tilgang og valgmulighet for brukere med spesielle behov ulikt, avhengig av hvilken tilgang til teknologi (både terminaler og tjenester) som eksisterer i hvert nasjonale marked. Departementet går etter dette ikke nærmere inn på praksis fra andre land. I Norge er «universell utforming» et etablert begrep, samtidig som begrepet «tilgjengelighet» også brukes. Begge begrepene tar sikte på å sikre at løsninger utvikles og utformes på en måte som gjør at alle, også personer med nedsatt funksjonsevne, kan delta.

Etter gjeldende rett handler begrepet universell utforming om å tilrettelegge for hovedløsninger som kan brukes av alle, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17 som fastslår at «Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse.»

14.2 Ekomdirektivet og tilgjengelighetsdirektivet

De nye bestemmelsene om likeverdig tilgang er ment å sikre en helhetlig gjennomføring av kravene for likeverdig tilgang til elektronisk kommunikasjon for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som følger av ekomdirektivet og direktiv (EU) 2019/882 (tilgjengelighetsdirektivet). De to direktivene ses i sammenheng, og kravene som angår elektronisk kommunikasjon foreslås gjennomført i ekomloven.

I ekomdirektivet er reglene som omhandler brukere med nedsatt funksjonsevne i hovedsak gjennomført i den alminnelige sluttbrukerreguleringen, i motsetning til i USO-direktivet (2002/22/EC) hvor disse reglene dels har inngått som en del av de leveringspliktige tjenestene som påhviler leveringspliktig tilbyder, dels som generelle krav til likeverdig tilgang og bruk av ekomtjenester. Det fremgår av ekomdirektivet artikkel 111, samt av øvrige sluttbrukerbestemmelser i direktivet, at myndigheten skal sikre at generelle sluttbrukerrettigheter i all hovedsak også gjelder brukere med nedsatt funksjonsevne. Artikkel 111 fastslår blant annet at medlemsstatene skal sikre at sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne skal ha likeverdig tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester som flertallet av sluttbrukere, og får like gode muligheter til å velge mellom foretak og tjenester som flertallet av sluttbrukere.

I ekomdirektivet artikkel 84 fremgår det at sluttbrukere generelt skal ha tilgang til talekommunikasjonstjenester og internettilgangstjenester. Talekommunikasjonstjeneste er definert som «en offentlig tilgjengelig elektronisk kommunikasjonstjeneste for allmennheten for opprettelse og mottak, direkte eller indirekte, av nasjonale eller nasjonale og internasjonale anrop via ett eller flere numre i en nasjonal eller internasjonal nummerplan».

Ekomdirektivets fortale punkt 14 gir veiledning om at «Talekommunikasjonstjenester omfatter også kommunikasjonsmidler som er særlig beregnet på sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som bruker formidlingstjenester eller totale konversasjonstjenester». Kommunikasjonsmidler som tilrettelegger for likeverdig tilgang for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne, vil oppfylle dette. I denne sammenheng må likeverdig tilgang defineres på en funksjonell måte.

Begrepet totalkonversasjonstjeneste er definert i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 35, og innebærer en multimediekonversasjons-tjeneste i sanntid som gir toveis symmetrisk overføring i sanntid av video, tekst i sanntid og tale mellom brukere på to eller flere steder. Ekomdirektivet inneholder imidlertid ikke en plikt for tilbyder til å levere dette.

Videre følger det av ekomdirektivet artikkel 85 nr. 4 at medlemstatene skal sørge for at sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne gis den nødvendige støtten til likeverdig tilgang til elektronisk kommunikasjon gjennom at egnet terminalutstyr, samt spesielt tilpasset utstyr og spesielle tjenester som total konversasjonstjenester og formidlingstjenester er tilgjengelige for disse sluttbrukerne.

Tilgjengelighetsdirektivet er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen og foreslås gjennomført i ekomloven for plikter og rettigheter som gjelder elektronisk kommunikasjon. Direktivet stiller krav til tilgjengeligheten for en rekke varer og tjenester.

Tilgjengelighetsdirektivet stiller krav til produsenter av produktene og til leverandøren av tjenestene, og til andre markedsdeltakere. Kravene som stilles gjelder produktene og tjenestens «accessibility», eller tilgjengelighet, jf. artikkel 4 i tilgjengelighetsdirektivet.

Direktivet får anvendelse på nærmere angitte produkter som bringes i omsetning etter 28. juni 2025, samt nærmere angitte tjenester som leveres til forbrukere etter samme dato. Kravene gjelder generelle og spesielle krav til utstyr og tjenester med videre.

Tilgjengelighetsdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a fastsetter at elektroniske kommunikasjonstjenester er omfattet av direktivets virkeområde. Direktivets artikkel 3 nr. 8 viser til at definisjonen av elektroniske kommunikasjonstjenester fremgår av ekomdirektivet. Det er altså en tett innbyrdes avhengighet mellom de to direktivene.

Definisjonen i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 4 bokstav c, rekker noe videre enn tilgjengelighetsdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav a, fordi ekomdirektivet ikke avgrenser mot maskin-til-maskin-kommunikasjon.

Tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester skal etter tilgjengelighetsdirektivet artikkel 4 nr. 3 sikre at tjenesten oppfyller tilgjengelighetskravene fastsatt i vedlegg I, avsnitt III og IV. I avsnitt IV bokstav a settes tre særskilte tilgjengelighetskrav for tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester. Det første kravet er at det skal tilbys tekst i sanntid i tillegg til talekommunikasjonstjenesten. Brukere av elektroniske tjenester for talekommunikasjon skal med andre ord kunne bruke sanntidstekst i tillegg til talekommunikasjon.

Det andre er leveranse av «total konversasjon» der hvor video leveres i tillegg til talekommunikasjon. Det er med andre ord ikke et selvstendig krav til å levere «total konversasjon». Kravet inntrer kun dersom video leveres i tillegg til tale.

Det tredje kravet supplerer de generelle kravene med tilleggskrav for nødkommunikasjon og setter krav om ruting til passende nødmeldesentral.

Ekomdirektivet har en mer omfattende regulering av nødkommunikasjon, og nedsetter overordnede prinsipper og definisjoner, herunder hva gjelder nødkommunikasjon fra sluttbruker med nedsatt funksjonsevne. Der ekomdirektivet er tilbakeholden med å spesifisere teknologiske løsninger, går imidlertid tilgjengelighetsdirektivet langt i å sette spesifikke krav til teknologi og tjenester, slik som krav om sanntids tekst og total konversasjon dersom video tilbys i tillegg til tale.

Ses ekomdirektivet i sammenheng med tilgjengelighetsdirektivet, fremstår sanntidstekst etter sistnevnte direktivt vedlegg I avsnitt IV bokstav a krav i som et relevant minstekrav til ekvivalent kommunikasjonstype. I den grad man etablerer løsninger for befolkningen for annen type kommunikasjon, for eksempel video, må sluttbruker med nedsatt funksjonsevne få tilsvarende tjeneste, jf. ovenfor.

Følgende hovedkrav eller prinsipper til nødkommunikasjon gjelder etter ekom- og tilgjengelighetsdirektivene:

• Sanntids tekst. Krav til totalkonversasjonsløsning dersom video leveres i tillegg til tale.

• Nødkommunikasjon til passende nødmeldesentral.

Sistnevnte kulepunkt følger også av ekomdirektivet artikkel 109 nr. 2.

Tilgjengelighetsdirektivet presiserer i artikkel 14 at kravene til tilgjengelighet i artikkel 4 kun skal anvendes når overholdelse av kravene ikke krever en vesentlig endring av produkter eller tjenester som fører til en grunnleggende endring av produktet eller tjenestens grunnleggende egenskaper, og når det ikke medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomhetene.

Begge direktivene inneholder unntak for mikroforetak som ikke omfattes av kravene til å tilby likeverdig tilgang.

14.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021

Departementet foreslo en ny bestemmelse § 4-16 om likeverdig tilgang og utvalg for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne. Bestemmelsen utgjør en bred forskriftshjemmel som åpner for at myndigheten kan gi nærmere regler om omfanget av pliktene. Bestemmelsen vil også ivareta disse sluttbrukernes behov for å få informasjon om relevante tjenester, avtalevilkår og brukerutstyr. I tillegg ble det foreslått at brukergruppens rettigheter presiseres nærmere i lovbestemmelsene om sluttbrukerrettigheter, der hvor dette er relevant.

Denne brukergruppen vil ha stor nytte av et velfungerende tjenestetilbud. Det er derfor viktig at brukere med nedsatt funksjonsevne så langt som mulig får tilgang til tilpasset terminalutstyr og tilrettelagte tjenester som bidrar til en likestilt og funksjonell hverdag som dekker alle spesielle behov. For at tjenestene skal utgjøre et likeverdig tilbud til for eksempel døve og hørselshemmede, mener departementet at de må tilbys på annen måte enn for andre sluttbrukere. Det må derfor fastsettes konkrete krav til alle tilbydere om å sikre universell utforming av elektroniske kommunikasjonstjenester, på en måte som ivaretar at sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne har likeverdig tilgang og bruk av tjenestene som alle andre sluttbrukere, jf. ekomdirektivet artikkel 84 nr. 1, artikkel 85, artikkel 102 nr. 1 og artikkel 111 nr. 1 og 2.

Talekommunikasjonstjeneste er foreslått definert i § 1-5 nr. 20 som «offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste som direkte eller indirekte kan opprette og motta nasjonale eller nasjonale og internasjonale anrop ved hjelp av ett eller flere nummer i en nasjonal eller internasjonal nummerplan». Av ekomdirektivets fortale punkt 14 følger det at «Talekommunikasjonstjenester omfatter også kommunikasjonsmidler som er særlig beregnet på sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som bruker taleformidlingstjenester eller totale konversasjonstjenester.» Departementet vil sikre tilgang til talekommunikasjonstjenesten og internett for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne, og vil foreslå nærmere regler om omfanget av tilbudet i forskrift. Forskriftsbestemmelsene vil ta utgangspunkt i tilgjengelighetsdirektivet slik at dette gjennomføres i norsk rett på ekomområdet.

En totalkonversasjonstjeneste vil tilrettelegge for universell utforming og dermed sikre de fleste brukeres mulighet til å kommunisere uten behov for særlige tilpasninger. Departementet mener at byrden ved å pålegge alle tilbyderne å tilby en totalkonversasjonstjeneste vil være for høy på nåværende tidspunkt, og foreslo derfor i høringen ikke at tilbyderne pålegges å tilby en totalkonversasjonstjeneste. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på dette.

Departementet mente videre i høringen at likeverdig tilgang til og valg av kommunikasjons-løsninger bør gjelde alle relevante aspekter ved tilbud om elektroniske kommunikasjonstjenester. Dette gjelder:

• Terminaler og brukerutstyr (særlig med hensyn til mobiltelefoner)

• Tjenester

• All informasjon som formidles eller gis til kunden, for eksempel tilbyders nettsider, kontrakter, leveringsvilkår og lignende.

• Alle kommunikasjonskanaler som for eksempel kundeservice, klagemekanismer og lignende.

Som nevnt ovenfor foreslo departementet i høringen å innføre et krav om at alle tilbydere skal tilby tjenester som skal legge til rette for universell utforming og dermed sikre de fleste sluttbrukeres mulighet til å kommunisere godt. Dette medfører at de særskilte tjenestene for brukere med nedsatt funksjonsevne som er nødvendige for å sikre likeverdig tilgang, og har blitt levert av den leveringspliktig tilbyder, det vil si teksttelefontjenesten og nummeropplysningstjenesten til redusert pris, i sin nåværende form, ble foreslått avviklet. Et tilbud til sluttbrukere med funksjonsnedsettelser skal i stedet etableres og drives av alle tilbydere. Tilbudet ville omfatte formidlingstjenester som er nødvendige for å sikre et likeverdig tilbud for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne. Det at tjenesten blir alle tilbydernes ansvar innebærer at alle tilbyderne vil måtte finansiere, anskaffe eller utvikle slike løsninger. Eventuelt kan det tilrettelegges for at tilbyderne kan utvikle en felles løsning som kan benyttes av de tilbydere som ønsker å være med på en slik felles ordning.

14.3.1 Nærmere om teksttelefontjenesten

NAVs bildetolktjeneste tilbyr sanntids bruk av bilde og/eller tale, men tjenesten har begrenset åpningstid og leveres heller ikke som en vanlig kommunikasjonstjeneste.

Telenor har tilbudt tjenesten «149 Teksttelefonen» for å levere tjenester til brukere med nedsatt funksjonsevne i medhold av leveringsplikten. Tjenesten har lenge hatt en svært begrenset brukermasse, noe som i hovedsak skyldes at den ikke har vært tilpasset den teknologiske utviklingen i samfunnet. I august 2021 lanserte imidlertid Telenor en ny løsning som gjør det mulig for brukere å benytte webbasert applikasjon på PC eller iOS-/Android-baserte applikasjoner på mobiltelefoner og nettbrett. Teksttelefontjenesten kan dermed benyttes uavhengig av tilbyder og på et modernisert teknisk grensesnitt.

Etter innføringen av nye krav til tjenester for brukere med nedsatt funksjonsevne, der talekommunikasjon og tekst skal leveres i sanntid, må det vurderes om Telenors oppdaterte produkt «149 Teksttelefonen» er en tilstrekkelig funksjonell plattform som potensielt også kan tilbys av andre tilbydere, eller om tjenesten må oppdateres ytterligere. En tjeneste basert på de nye kravene i lov og forskrift bør utføre tolkning fra tekst til tale og omvendt slik at brukergruppen fortsatt får likeverdig tilgang til talekommunikasjonstjenester. Tjenesten må i fremtiden være tilgjengelig fra alle tilbydere av talekommunikasjonstjenester. Tjenesten må også tilrettelegges slik at man ved bruk av spesialnummer 1412 som er teksttelefonnummeret til nødanrop, kan komme i kontakt med nødetatene.

Organiseringen av en slik tekstbasert talekommunikasjonsløsning kan skje individuelt hos den enkelte tilbyder eller i samarbeid mellom flere eller alle tilbyderne. Løsningen(e) må imidlertid tilrettelegges slik at sluttbrukere kan nå hverandre uavhengig av hvilken tilbyder de er kunde hos.

Departementet legger til grunn at det vil ta noe tid å organisere en slik tjeneste både for tilbydere og for nødsentraler, og tar sikte på at den skal være på plass i løpet av 2025 slik at den oppfyller tilgjengelighetsdirektivets krav til tidsriktig gjennomføring.

1412 er Norges fjerde nødnummer, jf. nummerforskriften § 18. En samtale til 1412 kan kun skje fra teksttelefon. Pr. i dag blir samtalen tatt imot av en ekspedient på formidlingssentralen som drives av selskapet Call-IT AS i Mosjøen som opererer som bindeledd mellom nødstilte og nødmeldesentralen. Call-IT er også mottaker av teksttelefontjenestene via 149 for vanlige telefonsamtaler og SMS over 149.

I tillegg kan døve og hørsel- og talehemmede sende nød-SMS til nødnumrene, etter å ha registrert seg på www.nodsms.no. SMSen sender da til 110, 112 eller 113 i Bodø nødsentral. Nød-SMS har vært et pilotprosjekt fra 2018 til 2020 i regi av DSB etter oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Piloten har gitt DSB erfaring med tekstbasert nødkommunikasjon for befolkningen.

Selv om pilotperioden er over opprettholdes tjenesten i noe tid fremover. DSB har anbefalt at det etableres en fremtidig løsning for tekstbasert kommunikasjon og at tjenesten Nød-SMS videreføres inntil ny løsning er på plass.

En generell utfordring med nødkommunikasjon fra befolkningen til nødetatene er at etatene har noe ulike tekniske løsninger og ulik organisering. I helsesektoren er det helseforetakene som har særlig ansvar for 113-sentralene, mens POD og DSB har et overordnet ansvar for henholdsvis 112 og 110. Når nye tjenester for nødkommunikasjon etableres for «innsendersiden», må det derfor påregnes en overgangsperiode også for gjennomføring på «mottakssiden» som ligger utenfor ekomregelverket.

14.3.2 Nærmere om nummeropplysningstjenesten

Nummeropplysningstjenesten vil ikke lenger være en leveringspliktig tjeneste i Norge, men en tjeneste som leveres i konkurranse mellom flere. Ekomdirektivet legger heller ikke opp til leveringsplikt for nummeropplysning. Ettersom det ikke lenger er noen tilbyder som er pålagt plikt til å levere nummeropplysningstjeneste, og nummeropplysningsvirksomhet normalt ikke inngår i tilbyderes virksomhet, er det vanskelig å videreføre pålegget om at tilbyder skal tilby en redusert pris for slik tjeneste for blinde og svaksynte. Nummeropplysningstjenester til redusert pris ble derfor foreslått avviklet.

Departementet baserte dette forslaget på at det nå finnes appbaserte og nettbaserte løsninger for nummeropplysningstjenester som fungerer godt også for blinde og svaksynte, og som reduserer behovet for redusert pris på nummeropplysningstjenesten.

14.4 Høringsinstansenes syn

DSB anbefaler at 1412-ordningen opprettholdes inntil nye løsninger som oppfyller direktivenes tilgjengelighetskrav, er på plass. DSB mener at ekomdirektivet og tilgjengelighetsdirektivets krav til likeverdig tilgang til nødmeldinger gjelder samtlige nødnummer og nødmeldesentraler i Norge, og ser derfor behov for samarbeid mellom relevante bransjer, nødetatene og andre myndigheter for å utvikle tekniske og organisatoriske løsninger som oppfyller kravene.

Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og Blindeforbundet mener at regjeringen må stille krav om en likestilt tilgang til nødmeldetjenester, og ikke bare tilgang til en særløsning som en abonnementsordning for en utvidet brukergruppe vil føre til. Videre mener begge høringsinstansene at regjeringen må kartlegge hvor langt utviklingen av norsk tale til tekst-teknologi har kommet og utrede ytterligere krav til totalkommunikasjonsløsninger for å sikre universell og likestilt tilgang til telefontjenesten.

Hørselshemmedes Landsforbund og Blindeforbundet mener at det må gis et diskrimineringsvern for telefontjenesten, nødmeldetjenester og elektroniske kommunikasjonstjenester, og at det må være et system for tilsyn. I tillegg fremheves at det bør være en mulighet til å klage på manglende universell utforming til Diskrimineringsnemnda. I tillegg må ekomlovens §§ 2-6, 2-10 og 4-16 inkludere begrepene «universell utforming» og «likestilt» fordi det foreslåtte begrepet «likeverdig» ikke er et tilstrekkelig dekkende begrep.

Blindeforbundet mener at det er behov for en offentlig myndighet som driver og som har ansvar for at tale-til-tekst og tekst-til-tale teknologi finnes innen en tidsfrist.

Videre mener Norges Døveforbund at mikroforetak ikke bør få dispensjon, for å unngå at døve blir ekskludert. I tillegg at ordningen med teksttelefon og nødnummer 1412 bør bestå.

14.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at 1412 nødnummer for teksttelefon er erstattet av en app som nå er operativ via myMMX teksttelefon. Bruker er ikke lenger avhengig av å ha egne håndsett for teksttelefontjenesten, og slike håndsett fases ut av produksjon. Den nye app-løsningen gjør at bruker kan laste ned funksjonen på smarttelefoner, nettbrett eller på datamaskin. Man kan i tillegg bruke en webversjon som ikke krever nedlasting. Nye løsninger er altså på plass. Fordelen med løsningene er at kommunikasjonen skjer i sanntid, samt at den ikke krever en særskilt teksttelefon, slik som tidligere. I appen kan man bruke navnet «nødnummer». Gjennom løsningen får brukeren tilgang til en tjeneste hvor man skriver inn det man vil si og formidlingstjenesten videreformidler til nødetatene gjennom egne prosedyrer. Departementet foreslår derfor at 1412 som Norges fjerde nødnummer kan utgå.

Departementet viser til at brukeren må registrere seg og laste ned appen før den kan anvendes. Dette ligner med andre ord på andre tjenester. Appen gir likestilt tilgang til nødmeldetjenester. Registreringen er ikke avhengig av eventuelle funksjonsnedsettelser, og har heller ingen spørsmål om dette.

Departementet foreslår i første omgang at alle tilbydere skal ha en plikt til å tilby tjenester til brukere med nedsatt funksjonsevne, og at plikten skal utvides til å omfatte flere tjenester enn etter gjeldende rett. Videre utredning av nye forslag må departementet ta stilling til etter at forslagene til nye lov og forskriftsbestemmelser er vedtatt og trådt i kraft, og det foreligger erfaringer med bruken. Departementet viser for øvrig til at det foregår en utvikling av operativsystemer for smarttelefoner, herunder utvikling av tilgjengelighetsfunksjoner. Departementets forslag til en omfattende forskriftshjemmel i loven vil gjøre det mulig å inkludere flere tjenester basert på den teknologiske utviklingen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fører tilsyn med at tilgjengelighetskravene for ekomtjenester nås. Inntil videre foreslår departementet å beholde begrepet likeverdige.

Til Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og Blindeforbundets ønske om at klage på manglende universell utforming bør kunne rettes til Diskrimineringsnemnda, viser departementet til at klagene på sluttbrukeretter etter ekomloven behandles av Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon, jf. forslag til § 16-5. Departementet mener at det er mer hensiktsmessig at klager på mangler knyttet til ekomtjenester behandles etter ekomlovens system på lik linje for alle sluttbrukere. Departementet foreslår ingen endringer på dette punktet.

Departementet viser for øvrig til at plikten i lovforslaget utvides fra å gjelde leveringspliktig tilbyder til alle tilbydere, med unntak av mikroforetak som er unntatt fra denne plikten i ekomdirektivet. Departementet mener at utvidelsen vil føre til at flere tilbydere tilbyr tjenester til brukere med nedsatt funksjonsevne, og at dette kan føre til bedre tjenestetilbud.