21 Øvrige endringer
21.1 Registreringsplikt
21.1.1 Gjeldende rett
Ekomloven § 2-1 gir myndigheten hjemmel til å gi forskrift om registreringsplikt for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste. I ekomforskriften § 1-2 fremgår det at tilbud om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes for tilbud av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, tilbud av offentlig telefontjeneste og tilbud av overføringskapasitet, skal meldes til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Registreringsplikten gjelder også anlegg og drift av elektroniske kommunikasjonsnett, samt tilbud om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett som brukes til kringkastingsformål.
Ekomdirektivet artikkel 12 nr. 3 åpner for at medlemsstatene kan ha en registreringsordning som er begrenset til at tilbyderne sender inn en melding når de starter opp sin virksomhet. Dette er i tråd med den registreringsplikten som eksisterer i Norge i dag. Straks en registreringspliktig tilbyder har sendt inn utfylt registreringsskjema, kan virksomheten starte opp. Det kreves ikke en særskilt avgjørelse fra myndigheten.
21.1.2 Ekomdirektivet
Det følger av ekomdirektivet artikkel 12 om generell tillatelse for elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester, at tilbydere kan omfattes av en registreringsordning. Registreringsordningen skal være en notifiseringsordning. Nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester legger ikke beslag på offentlige frekvens- og nummerressurser og er heller ikke en del av økosystemet som disse tilrettelegger for, og er derfor unntatt en generell tillatelsesordning.
For å sikre frihet til å tilby elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, skal registreringsplikten ikke være byrdefull, men begrenset til å gi slik informasjon som fremgår av artikkel 12 i direktivet. Det følger av ekomdirektivet artikkel 12 nr. 4 at informasjon om registrerte tilbydere skal videresendes til BEREC. Dette er en ny ordning fordi BEREC skal opprette en database over alle registrerte foretak i EØS-området.
Det følger videre av ekomdirektivet artikkel 14 at nasjonal reguleringsmyndighet, på forespørsel, innen én uke skal bekrefte at en registreringsmelding er mottatt.
Artikkel 15 angir hvilke rettigheter den registrerte skal ha. Registrerte foretak skal ha rett til å tilby elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, ha rett til å få behandlet søknad om å installere fasiliteter og rett til å bruke frekvenser og nummerressurser i tråd med direktivet. Videre skal registrerte foretak ha rett til å forhandle om samtrafikk og få tilgang og samtrafikk i tråd med direktivet, samt kunne pekes ut til å tilby leveringspliktige tjenester.
21.1.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021
Departementet foreslo i loven § 2-1 å videreføre ekomforskriften § 1-2 annet og tredje ledd med enkelte endringer slik at bestemmelsen er i overenstemmelse med direktivet. Bestemmelsen gir også utfyllende regler om hvilken informasjon en registreringsmelding skal inneholde.
Etter gjeldende praksis sender Nasjonal kommunikasjonsmyndighet bekreftelse på mottak av registreringsmelding til den registrerte tilbyderen. Departementet foreslo at denne praksisen videreføres.
Når det gjelder rettighetene til registrerte tilbydere, vil det etter departementets oppfatning ikke være nødvendig å gjennomføre denne bestemmelsen særskilt fordi ekomlovens bestemmelser om rettigheter og plikter foreslås utformet på en slik måte at pliktene i ekomdirektivet på dette punktet oppfylles.
21.1.4 Høringsinstansenes syn
EL og IT Forbundet mener det er viktig å fremme bruken av virksomheter som er godkjent av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og som bruker fagutdannet personell. En skarpere regulering vil hindre at useriøse aktører får fritt spillerom. EL og IT Forbundet foreslår å legge til et krav om godkjenning i bestemmelsens siste ledd: «Tilbyder skal være godkjent av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og DSB».
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet foreslår å klargjøre i merknaden at registreringsplikten også gjelder for tilbyder av overføringskapasitet og tilbyder av tilgang til nett for kringkastingsformål.
21.1.5 Departementets vurdering
Registreringen gir departementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet en viktig oversikt over hvilke aktører som er til stede i markedet. Departementet opprettholder lovforslaget til registreringsplikt. Det er etter departementets vurdering ikke behov for å etterkomme EL og IT Forbundets forslag til endringer i § 2-1 hvor det foreslås et tillegg i fjerde ledd om at tilbyder skal være godkjent av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Virksomheter som etablerer seg som tilbyder i Norge må oppfylle pliktene som følger av ekomloven med forskrifter. Pliktene avhenger av tilbyders aktiviteter og betydning i markedet. En rekke ekomtilbydere er også underlagt strenge plikter i sikkerhetsloven. Departementet mener at lov, forskrift og enkeltvedtak er tilstrekkelig til å ivareta myndighetens behov for å regulere aktørene i ekombransjen, og foreslår på bakgrunn av dette ikke å etablere en egen godkjenningsordning i tillegg til eksisterende virkemidler. Eventuelle behov for å pålegge nye plikter vil bli gjennomført innenfor rammen av eksisterende virkemidler.
Departementet er enig i Nasjonal kommunikasjonsmyndighets innspill, og foreslår at det synliggjøres i merknaden til bestemmelsen at registreringsplikten også gjelder for tilbyder av overføringskapasitet og tilbyder av tilgang til nett for kringkastingsformål.
21.2 Alle-til-alle-kommunikasjon
21.2.1 Gjeldende rett
Samvirke mellom nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester er ikke regulert i gjeldende rett.
21.2.2 Ekomdirektivet
Ekomdirektivet artikkel 61 nr. 2 c er ny og regulerer adgangen til å pålegge relevante tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester plikter for å gjøre sine tjenester samvirkende (interoperabile).
Nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester gir mulighet til direkte kommunikasjon mellom personer uten bruk av offentlig tildelte nummerressurser, og vil typisk bli tilbudt via applikasjoner på mobiltelefoner. Eksempler på tjenester av denne typen er Messenger og WhatsApp.
Forslaget må ses i sammenheng med en utvikling mot økt utbredelse av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, både med hensyn til antall tilbydere, brukere og dekning. I lys av en slik økt utbredelse, og at kunder av forskjellige tilbydere i utgangspunktet ikke vil kunne kommunisere med hverandre, kan det være nødvendig å få tjenestene til å samvirke med sikte på å oppnå ekomdirektivets generelle mål om tjenester som sikrer alle-til-alle-kommunikasjon.
Forslaget må videre ses i lys av at tilgang til nødmeldetjeneste pr. i dag er avhengig av at kommunikasjonstjenesten gjør det mulig å foreta nummerbaserte anrop. Dersom antallet brukere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester i fremtiden vokser på bekostning av brukere av nummerbaserte tjenester, vil dette gi redusert tilgang til nødmeldetjenesten.
21.2.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021
Det ble foreslått i § 2-3 tredje ledd at myndigheten kan pålegge tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester plikt til å gjøre sine tjenester samvirkende med andre tjenester for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Dette vil gjelde tilfelle der utbredelsen av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester utgjør en trussel mot alle-til-alle-kommunikasjon mellom sluttbrukere. Myndigheten kan bare pålegge samvirkningsplikt dersom de aktuelle tilbyderne har betydelig dekningsgrad og antall brukere. Hva som ligger i begrepet betydelig i denne sammenheng er kommentert i merknaden til bestemmelsen.
Før myndigheten kan gi pålegg etter første ledd, er det videre en forutsetning at EFTAs overvåkingsorgan har vedtatt gjennomføringstiltak som angir arten og omfanget av eventuelle plikter som kan pålegges. Dette følger av bestemmelsens fjerde ledd.
Det skal derfor relativt mye til for at myndigheten skal kunne pålegge tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester plikt til å gjøre sine tjenester samvirkende.
Dersom vilkårene for å pålegge samvirkningsplikt er oppfylt, vil myndigheten etter fjerde ledd kunne stille nærmere krav, for eksempel om bruk av særskilte standarder. Det gis også enkelte andre eksempler på krav som kan være relevante å stille i lovbestemmelsen, men opplistingen vil ikke være uttømmende.
21.2.4 Høringsinstansenes syn
Det har ikke kommet inn merknader til forslaget til bestemmelse om samvirke mellom nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester i høringen.
21.2.5 Departementets vurdering
Departementet foreslår ingen endringer og opprettholder lovforslaget.
21.3 Nødkommunikasjon
21.3.1 Gjeldende rett
Tilbydernes plikter knyttet til nødanrop er regulert i ekomloven § 2-6, ekomforskriften § 6-2 a og nummerforskriften § 18. Ekomloven § 2-6 om anrop til nødmeldetjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop, fastslår at tilbyder skal sikre at sluttbruker uten vederlag kan foreta anrop til nødetatenes nødmeldetjeneste. Tilbyder plikter også å rute eCall til valgt mottakssentral for nødanrop. Tilbyder skal også sikre at telefonnummer, sluttbrukers navn og nødvendige opplysninger om geografisk lokalisering, overføres til nødetatene ved nødanrop.
Ekomforskriften § 6-2 a gir nærmere informasjon om hvordan dette skal skje i praksis, og nummerforskriften § 18 sikrer at anrop til nødmeldetjenestene kan gjennomføres ved bruk av spesialnumrene 110, 112 og 113. Det samme gjelder anrop til spesialnummer 1412, nødnummer for teksttelefonbrukere.
21.3.2 Ekomdirektivet
Etter ekomdirektivet artikkel 109 nr. 1 skal medlemsland sikre at alle sluttbrukere får gratis tilgang til nødetatene gjennom nødkommunikasjon. Kravet til nødkommunikasjon omfatter mer enn «anrop». Av fortalen nr. 285 fremgår det at nødkommunikasjon kan omfatte talekommunikasjon, SMS, meldinger, video og andre typer kommunikasjon som for eksempel direkte- eller sanntidstekstmeldinger, teksttelefontjenester og multiplattform kommunikasjonstjenester (for eksempel totalkommunikasjon). Det er opptil medlemslandene å definere hvilke kommunikasjonstjenester som er relevante for landets nødetater. Det fremgår av fortalen at medlemsland kan begrense nødkommunikasjonen til talekommunikasjonstjenester og tilsvarende for funksjonshemmede sluttbrukere.
Videre er det innført en plikt for medlemsland til å promotere tilgang til 112 fra nett som ikke er offentlige, men som muliggjør anrop til offentlige nett, spesielt når virksomheten som er ansvarlig for nettet ikke tilbyr en alternativ og enkel tilgang til en nødtjeneste.
Artikkel 109 har et nytt krav om at nødkommunikasjon skal rutes til den best egnede nødmeldesentralen. Denne artikkelen har også nye regler om posisjonering av nødanrop. Blant annet skal medlemslandene overføre nettverksbasert posisjonering og, der det er tilgjengelig, håndsettbasert posisjonering.
21.3.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021
Departementet foreslo i ny ekomlov en bestemmelse § 2-10 om anrop til nødmeldetjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop som langt på vei viderefører gjeldende rett, men foreslo enkelte mindre justeringer. Departementet foreslo å flytte bestemmelsene om eCall over i egen bestemmelse § 2-11. Dette medfører ingen realitetsendring.
Når det gjelder å «promotere» tilgang til 112 fra nett som ikke er offentlige, foreslo departementet en presisering i ekomloven om dette.
Når det gjelder kravet i artikkel 109 om at nødkommunikasjon skal rutes til den best egnede nødmeldesentralen, så praktiseres dette allerede av norske tilbydere, jf. blant annet forarbeidene til endringer i ekomloven § 2-6 (Prop. 69 L (2012–2013). Departementet foreslo likevel et eksplisitt krav i loven § 2-10 første ledd om at nødkommunikasjon skal rutes til nærmeste nødmeldesentral. Dette vil gjelde dersom ikke annet er fastsatt, for eksempel ved at nødetatene selv ønsker at en type nødkommunikasjon skal rutes til en spesialisert sentral.
Kravet i artikkel 109 om overføring av nettverksbasert posisjonering, og der det er tilgjengelig, håndsettbasert posisjonering, anses dekket i gjeldende rett og ble foreslått videreført.
Artikkel 109 nr. 5 gir bestemmelser om å sikre sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne tilgang til nødtjenester gjennom nødkommunikasjon, se nærmere om dette i punkt 14.
21.3.4 Høringsinstansenes syn
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) støtter i stor grad de endringer som er foreslått på området. Det foreslår at begrepet «nødmeldingssentral» og «nødmeldingstjeneste» erstattes med «nødmeldesentral» og «nødmeldetjeneste» som er de begreper etatene selv bruker. Videre foreslår DSB at § 2-10 første ledd andre punktum strykes og erstattes med at tilbyderne skal rute nødmeldinger til den best egnede nødmeldesentral fastsatt av myndigheten, fordi nødmeldetjenesten i Norge er organisert i geografiske områder og med fastsatte rutiner som beskriver hvordan nødmeldinger skal rutes. Rutinene videreformidles og følges av tilbyderne, og den fastsatte nødmeldesentralen vil, grunnet regioninndelingen, ikke nødvendigvis utgjøre den «nærmeste» nødmeldesentralen. DSB understreker også at det er avgjørende at lokaliseringsinformasjonen er tilgjengelig så tidlig som mulig, og med et godt presisjonsnivå. DSB foreslår derfor at det skal stilles krav til tilbyderne om å gjøre tilgjengelig lokaliseringsinformasjonen «umiddelbart» eller «samtidig med» at nødmeldingen når frem til nødmeldesentralen, samt at lokaliseringsinformasjonen oppdateres ved vesentlige endringer eller økt presisjonsnivå. DSB mener videre at det ikke er riktig å skille mellom eCall og datasett i ekomloven § 2-11 og ekomforskriften § 1-5, fordi datasettet etter DSBs oppfatning er innlemmet i eCall, det vil si som informasjon kodet inn i anropet. Datasettet behandles ikke av tilbyderne, men kun av nødmeldesentralen(e) som håndterer anropet. DSB foreslår at ekomloven § 2-11 andre ledd utgår fordi plikten til å rute eCall (hvor datasettet er innlemmet) allerede fremgår av første ledd.
Telenor har, over flere år, kommunisert at 2G-nettet skal legges ned i 2025. Dette var allerede kjent da eCall-bestemmelsen ble innført i gjeldende ekomlov. Etter 2025 vil en stor del av den norske bilparken fremdeles ha installert eCall-utstyr som kun støtter 2G og 3G, så sant ikke utstyret i kjøretøyene byttes ut med NG (Next Generation) eCall-utstyr. Ekomtilbyderne har kun generell kjennskap til hvilken teknologi som benyttes av forskjellige bransjer i Norge. Dette er kunnskap som den spesifikke bransje typisk besitter selv. I merknadene til bestemmelsen kommenteres at tilbydere som i dag bare har 4G- eller 5G-nett har plikt til å overføre eCall når det er teknisk mulig. Altså har de ikke en slik plikt pr. i dag. Telenor forstår forslaget slik at plikten til å tilby eCall kun gjelder dersom tilbyderen har et nett som eCall-utstyret kan koble seg på. Telenor legger til grunn at bestemmelsen ikke vil være til hinder for gjennomføring av den planlagte nedkoblingen av 2G i slutten av 2025. Avslutningsvis kommenteres at teknologiskiftet vi står foran, innebærer utfordringer i forhold til etablerte tjenester på eldre teknologi. Det er behov for gode informasjonstiltak samt avklaring av ansvarsforhold m.m. Likeså vil det måtte legges til rette for testing. Telenor antar at myndighetene vil gjennomføre en prosess mot berørte bransjer for best å tilrettelegge for den varslede teknologioppgraderingen.
IKT-Norge og Telia mener også at det må være klart at lovforslaget om eCall-funksjonalitet verken kan eller bør forstås slik at det medfører en plikt for tilbydere til å opprettholde 2G- og 3G-nettet for å bevare kompatibilitet med eldre sluttbrukerutstyr.
Telia understreker at tilbyderne ikke må bindes til 2G- og 3G-teknologi i relasjon til eCall. En eventuell slik plikt ville undergrave ekomreguleringens prinsipp om teknologinøytralitet, redusere tilgjengelig spektrum for utvikling og tilbud av ny mobilteknologi, vesentlig øke tilbydernes vedlikeholdskostnader i mobilnettene og samtidig vanskeliggjøre oppfyllelsen av europeiske og nasjonale digitaliseringsmål.
Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) støtter forslaget som gir hørselshemmede tilgang til nødmeldetjenester og foreslår å supplere § 2-10 fjerde ledd med begrepet «likestilt», som et krav til tjenesten. Andre punktum foreslås å lyde: «Tjenestene skal være likeverdige og likestilt med det som tilbys andre sluttbrukere.» HLF mener dette er i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse (CRPD), og en mer presis oversettelse av kravet til tilgang. Det må etter HLFs syn gis diskrimineringsvern på telefoni, nødmeldetjenester og elektroniske kommunikasjonstjenester og system for tilsyn, samt mulighet til å klage på manglende universell utforming til diskrimineringsnemnda. Videre mener HLF at arbeidet med ekomloven må ses i sammenheng med gjennomføringen av tilgjengelighetsdirektivet.
Kripos viser til at lovforslaget ikke hensyntar politiets behov for tilgang til informasjon om knytningen mellom SIM-kort og apparat og kjøretøy for eCall. Kripos mener at politiet bør få tilgang til beste posisjonsangivelse ved kommunikasjonskontroll, og viser til at posisjonsangivelsen ved nødanrop er bedre enn den som etter tilretteleggingsplikten for kommunikasjonskontroll, hvor normalt kun basestasjon oppgis.
Politidirektoratet (POD) mener at det bør være en teknologi- og standarduavhengig beskrivelse av tjenester for nødanrop på andre plattformer enn telefonlinjer og GSM-tjenester, som «Over the top-tjenester» (OTT) som Applewatch og Skype. Direktoratet viser til at det er sannsynlig at nødanrop vil tilbys publikum gjennom apper for videostrøm mot nødmeldesentral. POD tiltrer ellers Kripos sine merknader.
21.3.5 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at lokaliseringsinformasjonen som overføres ved nødanrop i dag har et godt presisjonsnivå, og at denne kommer frem til nødmeldesentralene så tidlig som mulig. Etter departementets vurdering er det ikke behov for eksplisitt lovregulering med krav til umiddelbar overføring eller samtidighet i tråd med forslaget fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Eventuelt nærmere presisering av krav på dette området kan i fremtiden reguleres i forskrift i medhold av lovforslagets § 2-10 femte ledd.
Med henvisning til merknader fra IKT-Norge, Telenor og Telia viser departementet til at plikten til å formidle eCall-anrop i utgangspunktet kun gjelder dersom tilbyder har et nett som kan formidle slike anrop, det vil si pr. i dag 2G- eller 3G-nett. Plikten er likevel teknologinøytral, og fra det tidspunkt det er lagt til rette for formidling av eCall via 4G- og/eller 5G-nett, så vil formidlingsplikten inntre for tilbydere med slike nett. Departementet viser imidlertid videre til at problemstillinger knyttet til håndtering av eCall i tilknytning til 2G- og 3G-nett diskuteres i samarbeidet innenfor EØS. Det er ikke avklart om dette vil kunne føre til forslag om endring av regelverket. Eventuelle forslag til endringer i regelverket og rammebetingelser knyttet til eCall, vil håndteres i en egen prosess.
Departementet mener at formuleringen i lovforslaget om at tilgang til nødtjenester for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne skal være «likeverdige» med det som tilbys andre sluttbrukere, er hensiktsmessig og i overenstemmelse med ekomdirektivet. Departementet foreslår ikke på det nåværende tidspunkt å endre forslaget til likestilt «likestilt» med det som tilbys andre. For øvrig gir § 2-10 femte ledd anledning til å presisere regelverket i forskrift i tråd med utviklingen over tid. Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon vil ta stilling til klager knyttet til elektroniske kommunikasjonstjenester og nødmeldetjenester, herunder hvilke tjenester som anses som likeverdige med det som tilbys andre sluttbrukere. Departementet viser videre til omtalen i kap. 14.1 der det fremgår at ekomdirektivet og tilgjengelighetsdirektivet ses i sammenheng.
Ved håndtering av eCall viser Kripos til behov for å motta informasjon om knytningen mellom SIM-kort og håndsett og eCall fra kjøretøy. Departementet legger til grunn at Kripos sikter til mulighet for overføring av informasjon om abonnementet knyttet til håndsettet til kjøretøyets sjåfør. Regelverket legger til rette for at datasettet som overføres til mottakssentral ved eCall, følger standarden for «Minimum Data Set (MSD)». Denne inkluderer ingen mulighet for overføring av informasjon fra håndsett i kjøretøyet. Det lages spesifikasjoner for et konsept kalt «Optional Additional Data» for kombinasjon med MSD. Her vil data fra sjåførens håndsett (innehaver av abonnement) kunne overføres gjennom et utvidet datasett via eCall, etter at sjåføren frivillig og ved eget tiltak har godkjent overføring av slik informasjon fra håndsettet til kjøretøyets eCall-enhet. Departementet viser til at dette er en frivillig løsning og en fremtidig mulig opsjon som ikke følger av det regulatoriske rammeverket i Europa. Forskriftshjemmelen i § 2-11 andre ledd gir imidlertid rom for eventuelt å kunne tilpasse regelverket på dette området i fremtiden.
Departementet viser til at posisjoneringen ved nødsamtaler er mer detaljert enn den som kan hentes ut ved kommunikasjonskontroll. Bakgrunnen er at Advanced Mobile Location (AML) aktiveres i håndsettet ved at bruker ringer et nødnummer. Det er håndsettet som gjennomfører utregning av posisjon, basert på signaler fra GNSS, WiFi og mobilnett. Etter departementets vurdering vil det pr. i dag ikke være teknisk mulig å hente ut data med tilsvarende nøyaktighet kun ved hjelp av nettverksposisjonering.
Rammene for regulering av nødanrop er knyttet til nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester som er offentlig tilgjengelige. Mulighet for nødanrop via andre plattformer, eksempelvis via OTT-tjenester, vil etter hvert kunne tilbys, men dette er etter departementets vurdering umodent. Departementet mener at det på nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å utvide rammen for regulering av nødanrop fra andre tjenester, slik Politidirektoratet har tatt til orde for.
21.4 Vederlag
21.4.1 Gjeldende rett
Ekomloven § 12-2 regulerer adgangen til å kreve vederlag for tilgang til å bruke frekvensressurser. Det følger av bestemmelsen at vederlaget skal fremme effektiv bruk av ressursene.
21.4.2 Ekomdirektivet
Ekomdirektivet artikkel 42 regulerer myndighetens rett til å ilegge vederlag i forbindelse med tildeling av rettigheter til blant annet bruk av frekvensressurser. Når det gjelder frekvenstillatelser, følger det av artikkel 42 nr. 2 at myndighetene skal bestrebe at avgiftene settes på et nivå som sikrer effektiv tildeling og bruk av frekvenser. Dette skal blant annet skje ved at det tas hensyn til verdien av rettigheten ved fastsettelse av minstepriser for å ta i bruk frekvenser og til kostnader forbundet med vilkår som knyttes til rettigheten. I den grad det er mulig benyttes betalingsordninger som tar hensyn til tidspunktet frekvensressursene faktisk gjøres tilgjengelig for bruk.
21.4.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021
Departementet foreslo å ta inn en presisering i forslag til § 17-2 andre ledd om at det ved fastsettelse av vederlag for tilgang til frekvensressurser skal tas hensyn til blant annet verdien av ressursene og kostnader knyttet til vilkår for bruken av ressursene. Disse momentene er ikke ment å angi en uttømmende liste over hensyn myndigheten bør ta ved fastsettelse av vederlaget for å fremme effektiv tildeling og bruk. Endringene innebærer ingen endring av rettstilstanden.
Det ble også foreslått at vederlaget først bør kreves inn når tillatelsen til å bruke ressursene trer i kraft. Tidligere har vederlag i all hovedsak blitt krevd inn når en tildelingsprosess er avsluttet, for eksempel kort tid etter at en auksjon er over eller etter søknadsfristen der myndigheten har lyst ut ledige frekvenser og det ikke er overskuddsetterspørsel. Dette innebærer at tillatelsesinnehaver i enkelte tilfeller har betalt for tillatelser som ikke skulle tre i kraft før en tid etter tildeling. Dersom det tas hensyn til at tillatelsesinnehaver først skal betale vederlag på det tidspunkt tillatelsen trer i kraft, vil dette kunne påvirke innehavers evne til å investere i for eksempel nytt utstyr og infrastruktur. For å sikre effektiv bruk av ressursene, kan det derfor være grunn til å legge til rette for at vederlaget først skal betales når frekvensene kan tas i bruk.
Ekomdirektivet artikkel 42 innebærer ikke et absolutt krav om at betaling først skal kreves inn når frekvensene kan tas i bruk. Det fremgår av bestemmelsen at myndighetene skal legge til rette for det i den grad det er mulig. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det vil kunne la seg gjøre å utsette betalingen for tilgang til frekvensressurser frem til frekvensene kan tas i bruk ved de fleste tildelinger hvor det kreves vederlag for tilgang til ressursene. Det er knyttet en viss risiko til å tillate utsatt betaling av vederlag. Særlig gjør dette seg gjeldende dersom det går en viss tidsperiode fra auksjon til frekvensene kan tas i bruk. Der det tillates utsatt betaling av vederlag for tilgang til frekvensressurser, vil det kunne kreves sikkerhet for betaling, for eksempel i form av bankgarantier som dekker deler av eller hele beløpet.
21.4.4 Høringsinstansenes syn
Det har ikke kommet inn merknader til forslaget til bestemmelse om vederlag i høringen.
21.4.5 Departementets vurdering
Departementet foreslår ingen endringer og opprettholder lovforslaget.
21.5 Sektoravgift og gebyr
21.5.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende ekomlov § 12-1 kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kreve sektoravgift og gebyr til dekning av kostnader knyttet til forvaltningsoppgaver etter loven. Både utgiftsbevilgningen og inntektsbevilgningen til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet blir fastsatt i statsbudsjettet. Kravet til selvfinansiering gjelder fullt ut for tilsynets forvaltningsoppgaver, bortsett fra 10 mill. kroner i refusjon til drift av Radiostøykontrollen og 0,9 mill. kroner til veiledning til fylkeskommunene og bistand til departementet vedrørende bredbåndstilskudd.
21.5.2 Ekomdirektivet
Ekomdirektivet artikkel 16 regulerer myndighetenes muligheter for å ta inn årlige avgifter til dekning av kostnader forbundet med administrative oppgaver. Bestemmelsen viderefører i stor grad tillatelsesdirektivet artikkel 12. Det synliggjøres også i ekomdirektivet artikkel 16 at myndigheten kan velge å ikke ilegge årlige avgifter og gebyr (administrative gebyr) til foretak med en omsetning under et visst nivå, foretak som har under en viss markedsandel eller foretak som har et svært begrenset geografisk nedslagsfelt. Det fremgår av artikkel 16 at det er opp til myndigheten å velge om det ikke skal kreves gebyr av foretak som faller innenfor en av disse kategoriene.
21.5.3 Forslaget i høringsnotatet 2. juli 2021
Det ble foreslått enkelte mindre endringer i ny § 17-1 om sektoravgift og gebyr. Forslag til endringer presiserer at andre enn tilbydere som nevnes særskilt i andre ledd kan måtte svare sektoravgift og gebyr. Dette er ment å sikre bedre sammenheng mellom første og andre ledd.
Videre ble det foreslått et nytt femte ledd om at myndighet til å innkreve/pålegge sektoravgifter og gebyrer kan delegeres til private, jf. § 1-4 som fastsetter at Kongen kan bestemme at private skal ha myndighet på begrensede områder etter loven. I dag er det for eksempel slik at Telenor Kystradio krever inn gebyrer for kostnader i forbindelse med administrasjon for skipsradiolisenser, i medhold av forskrift om gebyrer og øvrige vederlag for forvaltningstjenester og tillatelser etter telegrafloven som angår konsesjon m.m. samt kontroll av aeromobilt utstyr og skipsradioutstyr.
I nytt sjette ledd ble det foreslått en utvidelse av forskriftshjemmelen for å presisere at det i forskrift kan gjøre unntak fra plikten til å betale gebyr og sektoravgift, jf. omtalen av ekomdirektivet artikkel 16 ovenfor.
For øvrig videreføres gjeldende rett under denne bestemmelsen.
21.5.4 Høringsinstansenes syn
Nelfo peker på at avgiften for autoriserte installatører har økt kraftig de siste årene og mener at en slik utvikling langt utover prisveksten ikke kan fortsette. Nelfo savner også dokumentasjon som viser at Nasjonal kommunikasjonsmyndighets aktiviteter for forvaltning av og kontroll med ekomnettfeltet i rimelig grad speiler det som tas inn i årlig sektoravgift for ekomnettautorisasjon.
Norges televisjon AS fremhever at det bør sikres at sektoravgifter og gebyr skal ilegges det enkelte foretak på en objektiv måte som sikrer innsyn og proporsjonalitet, og at modellen for innkreving skal være objektiv, transparent og proporsjonal. For aktører som plikter å betale gebyr, er det viktig å ha forutsigbarhet. Sektoravgifter og gebyrer skal anvendes for en klart definert tjeneste overfor betaleren og skal ikke finansiere noe annet eller mer enn kostnaden ved tjenesten. Detaljeringsgraden i det som offentliggjøres bør legges på et nivå som gjør det mulig for aktører som pålegges avgift eller gebyr å kontrollere sammenhengen mellom det de betaler og utgifter til den relevante forvaltningsmyndigheten. Norges televisjon fremhever at myndighetens beregningsmodeller må legges opp på en slik måte at private, kommersielle aktører kan gis innsyn i beregningsgrunnlagene og ikke nektes innsyn i dette under henvisning til taushetsplikt knyttet til andre aktørers, for eksempel Forsvarets, bruk av frekvensressurser.
Norsk lokalradioforbund har ikke innspill til lovbestemmelsen, men vil påpeke at sektoravgiftene for spektrumtillatelser i Lokalradioblokka er uforholdsmessig høye og ikke stimulerer til digitaliseringen av lokalradio. Norsk lokalradioforbund oppfordrer derfor Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til å gjennomgå disse på nytt, med mål om å redusere kostnaden for lokalradio.
Telenor uttaler i forbindelse med forslaget til regulering av datasentre at Telenor ikke har innvendinger mot at sektoravgift og gebyr tillegges datasenteroperatører, men understreker at aktører som allerede omfattes av denne bestemmelsen ikke skal måtte ilegges «dobbel» betaling.
21.5.5 Departementets vurdering
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er blant annet gjennom de årlige budsjettvedtakene fra Stortinget pålagt å være selvfinansierende. Selvfinansieringen inkluderer oppgaver Nasjonal kommunikasjonsmyndighet utfører som forvaltningsmyndighet i eller i medhold av ekomloven, i tillegg til oppgaver etter postloven, lov om elektroniske tillitstjenester og bredbåndsutbyggingsloven. Dette innebærer at Nasjonal kommunikasjonsmyndighets utgifter til forvaltningsoppgaver finansieres av inntekter fra sektoravgifter og gebyr fra aktørene i markedene for elektronisk kommunikasjon, elektroniske tillitstjenester og posttjenester. Pålegg om å betale sektoravgifter og gebyr følger av lov, forskrift og enkeltvedtak. Lovforslaget gir hjemmel til å innhente sektoravgifter og gebyr, og det opprettholdes.
Til Nelfos merknad viser departementet til at sektoravgiftene samlet har gått opp fordi Nasjonal kommunikasjonsmyndighets driftsbudsjett er styrket gjennom økte bevilgninger fra Stortinget de siste fem årene, i takt med et utvidet ansvarsområde og oppgaveomfang. Dette vil isolert sett innebære økte sektoravgifter på tvers av forvaltningsområder. I tillegg viser departementet til at ressursmålinger ligger til grunn for fordelingen av sektoravgift mellom forvaltningsområder.
Når det gjelder merknaden til Norges televisjon viser departementet til merknaden til § 17-1, hvor det fremgår at sektoravgifter og gebyr skal ilegges det enkelte foretak på en objektiv måte som sikrer innsyn og proporsjonalitet, og at modellen for innkreving av sektoravgift og gebyr skal være objektiv, transparent og proporsjonal. At disse hensynene skal ivaretas, følger også av gjeldende rett. Økt transparens har vært et prioritert arbeid de siste årene. Departementet viser i denne sammenheng til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har vesentlig utvidet beskrivelsen av modellen og innkrevingsprosessen på Nkom.no. Dette vil bidra til økt innsyn og transparens fremover.
Når det gjelder Telenors merknad viser departementet til at det ikke er reguleringens intensjon å ilegge dobbel betaling. Dersom en aktør både er tilbyder og datasenteroperatør vil det imidlertid bli ilagt sektoravgift som gjenspeiler dette.