24 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Formål

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 1-1 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 3. Det er gjort enkelte endringer i ordlyden som følge av behovet for å synliggjøre i bestemmelsen at elektroniske kommunikasjonstjenester og datasentertjenenester skal leveres med forsvarlig sikkerhet.

Loven skal bidra til å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for elektronisk kommunikasjon og datasentertjenester. Lovens formål er å sikre brukerne over hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede tjenester for elektronisk kommunikasjon med forsvarlig sikkerhet ved å legge til rette for effektiv bruk av samfunnets ressurser (samfunnsøkonomisk effektivitet) og bærekraftig konkurranse. Formålsbestemmelsen må forstås slik at den tar høyde for den tekniske, markedsmessige og samfunnsmessige utviklingen vi har hatt siden 2003. Blant annet har brukernes behov og forståelse av hva som er gode, rimelige og fremtidsrettede tjenester endret seg.

Begrepet «bruker» omfatter både profesjonelle og private brukere, jf. § 1-5 nr. 25. Henvisningen til «brukere» innebærer også at forbrukere med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til behovstilpassede tjenester på så gode vilkår som mulig. Tilbyderne skal gi disse brukerne likeverdig tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester, jf. § 4-16.

I tillegg til at loven tar sikte på å ivareta brukernes behov, skal den også legge forholdene til rette slik at tilbyderne av elektroniske kommunikasjonstjenester gis anledning til å tilby og videreutvikle sine tjenester. Loven skal blant annet fremme:

• elektronisk kommunikasjon med forsvarlig sikkerhet, jf. § 3-1. Det er et hovedformål i loven at kommunikasjon skal fungere i alle vanlige situasjoner, inkludert i dårlig vær og uforutsette hendelser, så vel som under fredskrise, krise og krig. For å understreke viktigheten av at elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester leveres med forsvarlig sikkerhet, er dette presisert i bestemmelsens ordlyd. Dette medfører blant annet at loven skal fremme opprettholdelse av sikkerhet og integritet i nettene både med tanke på militære og sivile sikkerhetsangrep.

• kommunikasjonsvernet, herunder sletting av personopplysninger i forbindelse med tilbud av elektroniske kommunikasjonsnett som anvendes til offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester så langt dette er mulig. Det er et lovformål å verne kommunikasjon mot uautorisert tilgang, og mot at innholdet som kommuniseres endres eller kommer på avveie.

• sluttbrukeres tilgang til grunnleggende leveringspliktige tjenester, jf. § 5-1. Alle brukere skal ha mulighet til å benytte seg av disse basistjenestene. Innholdet i de leveringspliktige tjenestene har endret seg over tid fra blant annet å omfatte trykt telefonkatalog, nummeropplysningstjeneste og offentlig betalingstelefoner. Leveringsplikten omfatter i dag talekommunikasjonstjenesten og visse tjenester til brukere med nedsatt funksjonsevne. I ny lov er denne plikten utvidet til at alle skal ha tilgang til talekommunikasjonstjeneste og bredbånd med en viss minimumskapasitet som kan endre seg over tid. Dette skal gjøres på en måte som så langt som mulig tar hensyn til at loven også skal legge til rette for at tilbyderne kan bygge ut elektroniske kommunikasjonsnett med svært høy kapasitet.

• forbrukerhensyn innenfor området for elektronisk kommunikasjon for å legge til rette for gode tjenester der forbrukerhensyn blir ivaretatt. Dette gjelder forbrukerhensyn i et vidt perspektiv og gjelder både på hvilke vilkår tjenestene skal tilbys, og at kommunikasjon mellom sluttbrukere uavhengig av hvilken tilbyder de er tilknyttet blir ivaretatt.

• brukernes tilgang til nett og tjenester av så god kvalitet som mulig. Loven skal legge forholdene til rette for å sikre kvaliteten på nett og tjenester. Lovformålet omfatter blant annet sikring av teknisk kvalitet og medfører også at alt radio- og terminalutstyr bør fungere tilfredsstillende etter sin hensikt i et harmonisert elektromagnetisk miljø. Det er dermed et lovformål å fremme elektromagnetisk kompatibilitet for å sikre så god sameksistens mellom utstyr og nett som mulig.

• å sikre hensiktsmessig bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, herunder å hindre skadelig interferens. Loven skal legge til rette for god forvaltning av frekvenser. Loven skal også legge til rette for god forvaltning av nummer, navn og adresser. Det er viktig å sikre tilbyderne nødvendig tilgang til disse naturressursene på gode vilkår, slik at tilbyderne får anledning til å tilby tjenestene sine til sluttbrukerne.

• brukernes valgmuligheter. Loven skal legge forholdene til slik at brukerne skal kunne velge hvilke tilbydere de ønsker å kjøpe tjenester hos. Kundene skal så langt som mulig få tilgang til å kunne velge mellom tjenester fra ulike tilbydere og skal kunne sette sammen sitt forbruk av tjenester på en måte som er hensiktsmessig for den enkelte, selv om det involverer sammensetning av leveranser fra ulike tilbydere av nett eller tjenester.

• kommunikasjon med andre land. «Gode tjenester» innebærer at brukerne skal kunne kommunisere med brukere over landets grenser. Det er derfor formålstjenlig å etablere og utvikle harmoniserte regler for elektronisk kommunikasjon innenfor det europeiske økonomiske fellesskapet (EØS), Den internasjonale teleunionen (ITU), samt i regi av verdens handelsorganisasjon WTO.

Loven skal også legge til rette for at trafikkdata skal kunne brukes til kriminalitetsbekjempelse innenfor gjeldende rammer som følger av bestemmelsene selv (§§ 3-12 og 3-13), straffeprosessloven og kommunikasjonsverndirektivet.

Målet om rimelige tjenester fremheves for å sikre at prisene for elektroniske kommunikasjonstjenester er så lave som mulig både for forbrukere og næringsliv, men samtidig holder et nivå som legger til rette for at det stimuleres til næringsutvikling, innovasjon og sunn forretningsdrift hos tilbydere. Det skal legges opp til å finne et balansepunkt som ivaretar begge hensynene.

Konkurranse anses for å være det beste virkemiddelet for å skaffe alle brukere et bredt og rimelig utvalg av elektroniske tjenester. Bærekraftig konkurranse anses som et viktig virkemiddel for å fremme effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av ressursene. Begrepet bærekraftig konkurranse vil ha et dynamisk innhold basert på utviklingen i markedet. Bærekraftig konkurranse som virkemiddel innebærer imidlertid at forholdene skal legges til rette for en langsiktig virksom konkurranse i markedet. Dette medfører at i valg mellom reguleringsformer med ulike egenskaper på kort og lang sikt, tilsier lovens formål at alternativene skal vurderes for å finne det som gir den gunstigste løsningen sett over tid. Dette medfører at det skal legges til rette for flere konkurrerende infrastrukturer når dette er mulig.

Bærekraftig konkurranse er på denne bakgrunn et virkemiddel for å bedre utnyttelsen av samfunnets ressurser og gi høyere verdiskaping. Loven skal bidra til at det legges til rette for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det er et mål å oppnå effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av knappe ressurser, herunder det elektromagnetiske frekvensspekteret og nasjonal nummer-/adresseplan. Det er sentralt for en effektiv ressursanvendelse at det frembringes samfunnsøkonomisk ønskelige endringer både i form av nye produkter og produksjonsprosesser. Forholdene må legges til rette for å sikre at ressursene brukes til å skape et mangfold av gode og fremtidsrettede tjenester. Effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av ressurser omfatter også så god utnyttelse som mulig av master, bygninger og andre flaskehalsfasiliteter. Hensynet til effektiv bruk skal også fremme effektiv investering i infrastruktur og valg av fremtidsrettet teknologi som fører til en samlet optimal infrastrukturutvikling, som igjen danner grunnlag for opprettholdelse og utviklingen av gode tjenester. Det skal også presiseres at målet om samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk, ikke medfører lovmessige skranker mot etableringer som skulle vise seg verken å være samfunnsøkonomisk eller bedriftsøkonomisk lønnsomme. Nasjonens sikkerhet går foran effektiv ressursbruk.

Formålet med loven er også å ivareta forsvarlig sikkerhet i datasentre fordi datasentre inngår som en viktig del av den digitale grunnmuren, på linje med ekominfrastruktur. Datasentre i Norge er viktige for å sikre en robust nasjonal infrastruktur med raske, trygge og fleksible tjenester over hele landet. Mange viktige funksjoner i samfunnet hviler på tjenester som blir levert av datasentre, og datasentre legger til rette for innovasjon og effektivisering både i næringslivet og i det offentlige.

Radiofrekvenser er en grunnleggende innsatsfaktor for mange aktiviteter som er viktige i klima- og miljøsammenheng, og det skal ved forvaltning av denne essensielle ressursen så langt mulig tas hensyn til klima- og miljøaspekter. Formålet vil også kunne ha relevans for ekomsektorens egen ressursbruk og positive bidrag til å redusere klimaavtrykket innenfor ekomsektoren.

Loven tar også sikte på å fremme innovasjon og fremtidsrettede tjenester. Departementet skal støtte innovasjonspregede investeringer i markedet og legge til rette for fremtidsrettet drift gjennom reguleringen når dette er mulig. I Meld. St. 28 (2020–2021) Vår felles digitale grunnmur, fremhevet regjeringen elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester som en grunnleggende forutsetning for effektiv digitalisering, og betydningen av elektronisk kommunikasjon som en muliggjørende teknologi for andre deler av samfunnet og næringslivet. I kapittel 5 i Stortingsmeldingen ble det pekt på at

«[…] i tillegg til den verdiskapingen som skjer i ekomsektoren og den verdiskapingen som kommer som følge av at sektoren kjøper varer og tjenester fra andre næringer, kan nettene og tjenestene i denne sektoren legge til rette for økt produktivitet og økonomisk vekst. De tjenestene og den teknologien som ekomsektoren tilbyr, kan legge til rette for innovasjoner og grunnleggende endringer i måten varer og tjenester produseres på».

Det medfører for eksempel at det skal gis tillatelser til prøvedrift av frekvensressurser når dette er mulig og hensiktsmessig.

Loven søker videre å opprettholde prinsippet om teknologinøytralitet. Teknologinøytralitet medfører at det verken favoriserer eller diskriminerer en bestemt teknologi. Det er imidlertid rom for å legge forholdene til rette for enkelte teknologier når det er forholdsmessig og berettiget for eksempel av hensyn til frekvenseffektivitet.

Lovens formålsbestemmelse innebærer ikke at andre hensyn utelukkes ved tolkningen, særlig ikke i den grad andre hensyn og politikkområder kommer til uttrykk i enkeltbestemmelser i loven. Ved avveiningen av hensyn ved tolkningen av lov om elektronisk kommunikasjon, vil hensynet til brukeren normalt veie tyngst med mindre den enkelte bestemmelse gir uttrykk for noe annet.

Til § 1-2 Saklig virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige virkeområde og viderefører gjeldende ekomlov § 1-2. Loven vil omfatte alle typer virksomhet i tilknytning til elektronisk kommunikasjon, og myndighetsutøvelse i forbindelse med bruk og utvikling av slik kommunikasjon. Bestemmelsen tar hensyn til sammensmeltingen mellom teknologier (tele, IT og media) som har funnet sted i de senere år. Loven omfatter all virksomhet som gjelder tilrettelegging, formidling, tilbud og bruk av elektronisk kommunikasjonsnett, elektronisk kommunikasjonstjeneste, tilhørende fasiliteter, tilhørende tjenester, utstyr og installasjoner innenfor området elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder uten hensyn til hvilken teknologi virksomheten tar utgangspunkt i. Dermed omfattes eksempelvis internettjenester, bakkenett for overføring av digital kringkasting og bruk av elektriske anlegg og el-forsyningsnett til elektronisk kommunikasjon. Et annet eksempel er at den som lagrer eller henter inn informasjon fra informasjonskapsler omfattes av ekomloven.

Loven bygger på denne måten i utgangspunktet på prinsippet om teknologinøytralitet. Dette medfører at teknologien som benyttes i utgangspunktet ikke vil være avgjørende for valg av reguleringsmåte.

Bestemmelsen angir spesielt at lovens virkeområde omfatter forvaltning og bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret. Presiseringen har sammenheng med at enkelte aspekter ved det elektroniske frekvensspekteret kan omfatte forhold som går utenfor den alminnelige forståelsen av begrepet «elektronisk kommunikasjon». Dette gjelder blant annet bruk av radar, visse former for fjernmåling (for eksempel radioastronomi) og utstyr som uten å være elektronisk kommunikasjonsutstyr benytter mikrobølger. Det er derfor behov for å tydeliggjøre lovens virkeområde når det gjelder frekvensforvaltning. Behovet for å effektivisere frekvensforvaltningen og bruken av samfunnets frekvensressurser medfører også at det er behov for å presisere dette i forbindelse med tilsiktet og utilsiktet utstråling ved bruk av frekvensspekteret. Loven vil omfatte all tilsiktet utstråling av elektromagnetiske bølger, utilsiktet utstråling fra elektronisk kommunikasjonsutstyr og annen utstråling som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Slik utstråling fra annet enn utstyr for elektronisk kommunikasjon omfattes imidlertid bare i den utstrekning den er egnet til å forstyrre elektronisk kommunikasjon, fordi annen utstråling og andre aktiviteter vil være regulert gjennom annen lovgivning. Dette innebærer at også utilsiktet utstråling som forstyrrer kringkastingsmottaking skal omfattes.

Både frekvenser brukt i radiokommunikasjon (i fritt rom) og frekvensbruk i kabler brukt som overføringsmedium omfattes av lovens saklige virkeområde. Reguleringen av frekvensbruk i kabler har kommet til som følge av et økende antall tilbydere benytter ressursene i samme kabel, og at det dermed har oppstått behov for å oppnå best mulig kvalitet og valgfrihet for forbrukerne. I tillegg videreføres fra gjeldende virkeområde at loven omfatter forvaltning og bruk av nummer, navn og adresser. Begrepet «navn» i gjeldende ekomlov omfatter blant annet domenenavn. Dette er tydeliggjort både her og i kapittel 12 i den nye loven for å unngå misforståelser.

Videre er det videreført i bestemmelsens ordlyd at innholdstjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste inngår i lovens saklige virkeområde. Reglene om fellesfakturert tjeneste medfører at enkelte innholdsmessige aspekter faller inn under loven.

Datasentre er inkludert i lovens virkeområde ved at begrepet «datasentre» er inntatt i bestemmelsen. Virkeområdet for datasentre avgrenses nærmere i definisjonen av datasenter, datasentertjeneste og datasenteroperatør i ny § 1-5.

Andre ledd er videreført slik at Kongen ved enkeltvedtak eller forskrift har hjemmel til å avgjøre hva som faller innenfor lovens saklige virkeområde. Kongen vil dermed ha kompetanse til å avgjøre hva som faller inn under loven i tvilstilfeller og vil også kunne unnta tjenester som er elektroniske kommunikasjonstjenester fra virkeområdet for regelverket om elektronisk kommunikasjon.

Bakgrunnen for bestemmelsen er blant annet et behov for en hjemmel for å unnta tjenester fra ekomregelverket når hovedelementet i tjenesten ikke er elektronisk kommunikasjon, og tjenesten er tilfredsstillende regulert i annet regelverk. I vurderingen av om tjenesten er tilfredsstillende regulert vil blant annet forbrukerhensyn måtte overveies nøye.

Bestemmelsen kan også være aktuell å bruke i andre tilfeller. For å sikre rettsenhet og harmoniserte løsninger, vil det ved vurderingen av om hjemmelen skal anvendes være av sentral betydning hvordan tilsvarende tjeneste eller tjenestekategori er regulert i de øvrige nordiske land og i EØS for øvrig.

Til § 1-3 Geografisk virkeområde

Bestemmelsen viderefører hovedsakelig gjeldende ekomlov § 1-3. Loven får virkning for Svalbard, med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 3.

Bestemmelser om retter for grunneiere til bruk av radioutstyr i private anliggender, jf. forskrift om stedlig virkeområde for lov om elektronisk kommunikasjon vedrørende Svalbard, Jan Mayen, Bilandene og Antarktis, forutsettes videreført i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten artikkel 4.

Det er videreført at anlegg og innretninger av enhver art med tilknytning til petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen eller for utnyttelse av fornybare energiressurser til havs innenfor havenergilovas virkeområde, er inkludert i lovens virkeområde. Med fornybare energiressurser menes for eksempel vind, bølger og tidevann. Det er videre tilføyd at innretninger og anlegg for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen som reguleres av havbunnsmineralloven og for CO2 som reguleres av forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen, inkluderes i lovens virkeområde. Det kan med andre ord også gis frekvenstillatelser til bruk på anlegg i disse områdene, jf. § 11-2 (tillatelse til bruk av frekvenser).

Tillatelsen til energiproduksjonsanlegget gis etter lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova). Etter havenergilova gjelder loven norsk økonomisk sone, jf. havenergilovforskrifta § 1 fjerde ledd.

Ekomloven skal også gjelde for akvakulturanlegg til havs innenfor akvakulturlovens virkeområde. Etter gjeldende rett tildeles frekvenstillatelser til akvakulturanlegg innenfor grunnlinjen. Fremover er det aktuelt å tildele tillatelser for slike oppdrettsanlegg også til havs utenfor grunnlinjen, og det vil være behov for å gi frekvenstillatelser på slike anlegg blant annet for å ivareta sikkerheten på anleggene, og for å kunne foreta nødvendig koordinering med naboland.

Den rettslige situasjonen for Jan Mayen, Bouvetøya, Peter I øy og Dronning Maud Land, er en annen enn for Svalbard, og det følger derfor at anvendelsen for Jan Mayen, Bouvetøya og Peter I øy og Dronning Maud Land, fastsettes av Kongen. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser som begrenser eller presiserer det geografiske virkeområdet for enkelte bestemmelser i loven i tilknytning til bestemt virksomhet og stedlige forhold. Forskriftskompetansen omfatter også rett til å gi regler som er nødvendige for å ivareta internasjonalt samarbeid og Norges internasjonale forpliktelser i tilknytning til frekvensforvaltning og bruk av satellittbaneposisjoner. Dette gjelder også satellittbaneposisjoner, og frekvensforvaltning som er initiert gjennom norske myndigheter, men drives utenfor territoriet i den utstrekning Norge i samsvar med alminnelig folkerett, har jurisdiksjon.

I tredje ledd er myndigheten lagt til Kongen. Begrepet «territorialfarvann» omfatter både de indre farvann og sjøterritoriet.

Til § 1-4 Myndighet etter loven

Bestemmelsen fastslår at private kan tillegges myndighet på begrensede områder. Departementet kan på vanlig måte delegere kompetanse til et underliggende organ, for eksempel til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Datatilsynet eller Digitaliseringsdirektoratet. Delegering til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet inkluderer også § 14-4 andre ledd om departementets instruksjonsadgang. Departementet kan i tillegg delegere myndighet til andre private instanser.

Til § 1-5 Definisjoner

1. elektronisk kommunikasjon: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 1. Elektronisk kommunikasjon omfatter overføring som skjer ved hjelp av elektromagnetiske signaler generelt. Det vil si at både lys og radiosignaler så vel som andre aktuelle elektroniske signaler, er omfattet. Med lys menes i denne sammenheng lys brukt i optiske overføringsmedier for kommunikasjon (fiber).

2. elektronisk kommunikasjonsnett: definisjonen viderefører i stor grad gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 2, men det presiseres at definisjonen dekker system for signaltransport, uansett om dette er basert på permanent infrastruktur eller sentralisert styringsfunksjon, i tråd med justeringen av den tilsvarende definisjonen i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 1. Tillegget om en permanent infrastruktur eller en sentralisert styringsfunksjon klargjør at dette også omfatter egenanvendelse av radiofrekvenser for nett som utelukkende utgjøres av autonome system av mobilt radioutstyr som er oppkoblet uten noen sentral forvaltning eller sentralisert tilbyder, og som ikke nødvendigvis inngår i utøvelsen av økonomisk virksomhet. System for signaltransport inkluderer dermed også systemer med direkte terminal-til-terminal-kommunikasjon, for eksempel kommunikasjon mellom to jaktradioer. Ordlyden i definisjonen er noe modernisert og erstatter «dirigering» med «ruting», men dette er ikke ment å endre innholdet i begrepet.

   Overføring ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel omfatter fastnett (linje- og pakkesvitsjede nett, inklusive internett), mobilnett, satellittnett, strømnett i den grad disse brukes til overføring av signaler, kabel-tv-nett, fibernett, samt nett for kringkasting av radio og tv.

3. nett med svært høy kapasitet: definisjonen er ny og tilsvarer ekomdirektivet artikkel 2 nr. 2. Med nett med svært høy kapasitet menes kommunikasjonsnett som består utelukkende av fiberoptiske elementer eller et elektronisk kommunikasjonsnett som under normale forhold med stor trafikk kan levere lignende nedstrøms- og opplastingshastighet, motstandsdyktighet, parameter knyttet til feil og forsinkelse og variasjoner av det. Som en forbindelse som består utelukkende av fiberoptiske elementer regnes et bredbåndsnett der den optiske fiberen strekker seg minst til forgreningspunktet på leveringssted; nettytelsen kan anses som lignende uansett om sluttbrukerens opplevelse av det varierer som følge av ulike egenskaper i mediet som nettet i siste instans tilkobles nettermineringspunktet med.

4. elektronisk kommunikasjonstjeneste: definisjonen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 4. Elektronisk kommunikasjonstjeneste defineres blant annet ut fra tjenestens funksjonalitet. Definisjonen inkluderer en større krets av tjenester i tillegg til tradisjonelle telefontjenester i begrepet elektronisk kommunikasjonstjeneste. Dette gjelder en rekke nummeruavhengige tjenester, herunder chattetjenester, tale over IP og alle former for e-post. Overføring av signaler er fortsatt et sentralt moment i en elektronisk kommunikasjonstjeneste, men bestemmelsen inneholder også en videre gruppe av tjenester som muliggjør kommunikasjon.

   Elektronisk kommunikasjonstjeneste er en tjeneste som normalt leveres mot betaling. Dette omfatter alminnelige betalingsformer, herunder abonnementsavgifter og leiepriser. Det er imidlertid ikke et krav at brukeren selv betaler for tjenesten, tredjepartsbetaling er likestilt med direkte betaling. Videre skal tjenester som for brukeren tilsynelatende er gratis, men finansieres ved at brukeren ser reklame, også anses som tjeneste levert mot betaling. Dette er videreføring av gjeldende praksis. I tillegg skal også tjenester der aktøren innhenter opplysninger eller data omfattes så lenge innhentingen av opplysningene brukes til å oppnå økonomisk gevinst for aktøren. I den digitale økonomien er det ikke lenger kun betaling i form av penger som gir inntekter for aktørene. Eksempler er tjenester der brukeren i stedet godtar avtale om at informasjon, herunder personopplysninger, samles inn.

   Tjenestene i bokstav a til c beskriver ulike former for elektroniske kommunikasjonstjenester, og disse kan være noe overlappende.

   Bokstav a viser til internettilgangstjenester. Internettilgangstjeneste er definert § 1-5 nr. 8.

   Bokstav b viser til person-til-person-kommunikasjonstjenester som er definert i ekomloven § 1-5 nr. 5.

   Bokstav c viser til tjenester som helt eller i det vesentlige omfatter overføring av signaler. Eksempler på dette er overføringstjeneste som brukes av maskin-til-maskin-kommunikasjon og kringkasting. Overføring av signaler behøver ikke skje i tilbyders eget nett, det vesentlige er om tilbyderen er ansvarlig overfor sine brukere.

   Tjenester som faller inn under a til c omfattes av definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste. Det gjøres unntak for innholdstjenester og redaktøransvar over innhold.

   Den utvidede definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste, hvor blant annet nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjenester inngår, vil også få virkning for de prosessuelle bevisforbudene i straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3.

5. person-til-person-kommunikasjonstjeneste: Definisjonen av person-til-person-kommunikasjonstjeneste er ny og baseres på definisjonen i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 5. Tjenesten omfatter interaktiv utveksling av informasjon mellom personer via elektronisk kommunikasjonsnett. Definisjonen innebærer at svært mange former for mer «direkte» kommunikasjon mellom bestemte mennesker omfattes av definisjonen, herunder tradisjonell tale over telefonnettet via nummertjenester, IP-telefoni, e-post, meldingstjenester, samt videosamtaletjenester som Skype m.m.

   Også person-til-person-kommunikasjonstjeneste ytes normalt mot vederlag, se merknaden til elektronisk kommunikasjonstjeneste i nr. 4 for nærmere forklaring av dette.

   Tjenesten innebærer kommunikasjon mellom personer. For at dette vilkåret skal være oppfylt kreves det for eksempel for juridiske personer at fysiske personer opptrer på deres vegne, i det minste på enten avsender- eller mottakersiden. Videre skal person-til-person-kommunikasjonstjenesten muliggjøre interaktiv utveksling av informasjon. At tjenesten er interaktiv betyr at mottaker skal ha mulighet til å svare.

   En person-til-person-kommunikasjonstjeneste gjelder kommunikasjon til én person eller en avgrenset gruppe personer. Sending av kommunikasjon til et ubegrenset antall personer vil falle utenfor definisjonen av person-til-person-kommunikasjonstjeneste. Det er den som innleder eller som deltar i kommunikasjonen som bestemmer hvem som er mottakere av informasjonen.

   Tjenester som ikke tilbyr interaktiv kommunikasjon mellom personer, og dermed faller utenfor definisjonen vil blant annet være kringkasting, alminnelige nettsider, sosiale nettverk, blogger, strømmetjenester eller maskin-til-maskin-kommunikasjon.

   Tjenester som muliggjør interaktiv kommunikasjon mellom personer som en underordnet funksjon eller støttefunksjon av mindre betydning og som er tett knyttet til en annen tjeneste, faller også utenfor definisjonens virkeområde. Dette må ses som en snever unntaksregel der interaktiv kommunikasjon mellom personer ikke kan tilbys uten den andre tjenesten, og deres sammenknytning ikke er for å omgå plikter i ekomregelverket. Eksempel på en tjeneste som kan falle utenfor definisjonen er der spillere kan kommunisere med hverandre underveis i en spilltjeneste eller en chatte-funksjon i videokonferanser.

6. nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste: definisjonen av nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste er ny og tilsvarer definisjonen i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 5. Definisjonen omfatter tjenester som er avhengig av nummer for å opprette kommunikasjon mellom deltakerne. Disse tjenestene bruker nummer basert på ITU-T sin anbefaling E.164 som spesifiserer nummerplanen som gjør det mulig å ringe og bli oppringt i hele verden.

   Dersom sluttbruker anvender nummer for å benytte tjenesten, anses den for å være nummerbasert. Nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste omfatter for eksempel IP-telefoni og annen internettbasert telefontjeneste som anvender nummer til dirigering av et oppkall, et eksempel på dette er Skype out.

7. nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjeneste: definisjonen er ment som et motstykke til de nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenestene. Definisjonen tilsvarer ekomdirektivet artikkel 2 nr. 7. En tjeneste er nummeruavhengig der kommunikasjonen ikke avhenger av nummer på verken avsender- eller mottakersiden. Tjeneste som bruker andre identifikatorer enn nummer til å etablere forbindelse, for eksempel brukernavn eller e-postadresse, vil typisk være en nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjeneste. Ofte vil kommunikasjonen kun være mulig mellom personer som bruker den samme tjenesten.

8. internettilgangstjeneste: definisjonen av internettilgangstjeneste er ny i ekomloven. Definisjonen tilsvarer gjeldende definisjon av internettilgangstjeneste i forordning (EU) 2015/2120 artikkel 2.2. Denne definisjonen er løftet fra forskrift til lov for å øke tilgjengeligheten og forståelsen.

   Ordlyden er vid og omfatter alle former for tilgang til internett. Bestemmelsen er også teknologinøytral, slik at det ikke har betydning hva slags teknologi eller utstyr som brukes for å gi tilgang til internett.

   Internettilgangstjenester som tilbys i det norske markedet skal etter gjeldende ekomforskrift følge bestemmelsene i forordning (EU) 2015/2120. Dette videreføres, jf. merknaden til § 4-2 (nettnøytralitet). Slike tjenester skal i utgangspunktet gi mulighet for oppkobling til praktisk talt ethvert endepunkt på internett. I og med at tilbydere av internettilgangstjeneste ikke vil være i stand til å kontrollere alle forhold ved tjenesten, for eksempel på grunn av vilkår eller retningslinjer hos andre tilbydere eller rettslige pålegg, vil enkelte endepunkt på internett kunne være utilgjengelige.

9. offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 4. Begrepet er ikke definert i ekomdirektivet, men ordlyden «publicly available electronic communications service» brukes både i direktivet og i ekomloven. En elektronisk kommunikasjonstjeneste er offentlig når den er tilgjengelig for eller beregnet til bruk for allmennheten.

10. offentlig elektronisk kommunikasjonsnett: definisjonen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 8.

    I tråd med definisjonen av nettermineringspunkt, beskriver definisjonen av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett at når sluttbrukere gis tilgang til nettet, vil disse kunne overføre informasjon seg imellom via sine respektive nettermineringspunkter.

    Det er bruken av nettet som utløser plikter etter loven. Når nettet brukes til å tilby tjenester som er tilgjengelig for eller er ment for bruk for allmennheten, anses nettet som et offentlig nett.

11. tilbyder: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 16. Utvidelsen av begrepet elektronisk kommunikasjonstjeneste i nr. 4 inkluderer en større krets av tjenester i tillegg til tradisjonelle telefontjenester. Tilbyderbegrepet utvides til å omfatte nummerbaserte person-til-person- kommunikasjonstjenester, nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, herunder chattetjenester, tale over IP og alle former for e-post, og internettilgangstjenester. Begrepet tilbyder omfatter i tillegg til den som tilbyr tjenester også den som tilbyr tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett. Tilbydere kan variere fra eksempelvis et vertikalt integrert selskap som selger samtrafikk, overføringskapasitet, sluttbrukertjenester etc., til rene videreselgere av typiske sluttbrukertjenester med mer eller mindre verdiøkning. Felles for dem er at de alle i en eller annen form tilbyr slik tilgang til eksterne fysiske eller juridiske personer. Dersom en virksomhet utelukkende leverer slik tilgang innad i egen virksomhet er ikke virksomheten å anse som en tilbyder i denne sammenheng. Unntak fra dette er eksempelvis tilfeller hvor det gjelder vertikalt integrerte konsern, og hvor «internomsetning» er en forutsetning for en tjeneste som leveres andre senere i verdikjeden, og hvor tilgang til slike internt omsatte tjenester er en forutsetning for at andre kan konkurrere med det vertikalt integrerte selskap på dette punkt lenger ute i verdikjeden. I slike tilfeller vil internomsetning kunne utløse plikt til å gi eksterne tilbydere tilsvarende tjenester og det vertikalt integrerte selskapet vil være å anse som tilbyder også i denne sammenheng. En tilbyder vil være å anse som en bruker i det omfang vedkommende gjør bruk av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste fra andre tilbydere.

12. nettermineringspunkt: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 8, men det er ordlydsmessig endret for å gjøre definisjonen mer i tråd med ekomdirektivet artikkel 2 nr. 9. Selv om ordlyden er endret, er det ikke ment å endre innholdet i begrepet. Nettermineringspunktet utgjør en regulatorisk grense mellom bestemmelser som regulerer offentlig elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester, og bestemmelser som regulerer terminalutstyr. Når sluttbruker gis tilgang til et offentlig elektronisk kommunikasjonsnett, gjøres dette som hovedregel i praksis ved tilkobling via kabel eller trådløs tilknytning direkte mellom sluttbrukers terminalutstyr og et offentlig elektronisk kommunikasjonsnett uten bruk av et «privat elektronisk kommunikasjonsnett» imellom. Men definisjonen vil også omfatte tilknytning mellom sluttbrukers terminalutstyr og offentlig elektronisk kommunikasjonsnett hvor tilgangen gis via et privat elektronisk kommunikasjonsnett.

13. tilhørende fasilitet: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 6, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nummer 10. Tilhørende fasiliteter inkluderer elementer som inngår i, foranlediger eller understøtter etablering og drift av elektroniske kommunikasjonsnett og produksjon og leveranse av elektroniske kommunikasjonstjenester, men som ikke utgjør sentrale deler av elektroniske kommunikasjonsnett og elektroniske kommunikasjonstjenester.

    Definisjonen omfatter blant annet fasiliteter som kan muliggjøre eller understøtte tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester. Eksempelvis omfattes bygninger eller tilgang til bygninger, kabling i bygninger, kummer, kabinetter, grøfter, føringsveier, tårn og master og antenner. Opplistingen er ikke uttømmende.

    Begrepet «tilhørende» signaliserer ikke eierskapstilhørighet, men en tilknytning til nett- eller tjenestefasiliteten.

14. tilhørende tjeneste: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 7, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 11. Begrepet «tilhørende» signaliserer ikke eierskapstilhørighet, men en tilknytning til nett- eller tjenestefasiliteten. Tilhørende tjeneste inkluderer blant annet nummeroversetting og systemer som tilbyr tilsvarende funksjonalitet, adgangskontrollsystemer og elektroniske programoversikter og andre tjenester slik som identitets-, lokasjons- og nærværstjenester. Opplistingen er ikke uttømmende. Med «identitetstjenester» menes tjenester knyttet til administrasjon og bruk av elektronisk identitetsinformasjon, eksempelvis i tilknytning til transaksjoner eller lignende der pålitelig kunnskap om identiteten til den det kommuniseres med er påkrevet. Med «lokasjonstjenester» menes tjenester ofte i tilknytning til mobile nett som utnytter kunnskap om geografisk posisjon til terminalutstyret. Med «nærværstjenester» forstås tjeneste som gir informasjon til omverdenen om hvem som er tilgjengelig for kommunikasjon. Med «nummeroversetting og systemer som tilbyr tilsvarende funksjonalitet» menes blant annet ENUM (databaseløsninger som oversetter telefonnumre til internettdomenenavn) og lignende nummeroversettingsstandarder, samt lokasjonsservertjenester som støtter bredbåndstelefontjenester.

15. radioutstyr: definisjonen viderefører § 1-5 nr. 9 i gjeldende ekomlov. Alle typer radiosendere eller -mottakere er i utgangspunktet omfattet av definisjonen, med unntak av rene kringkastingsmottakere. Alle typer mottakere som bare mottar kringkasting er unntatt, uavhengig av om de er beregnet for mottak av analoge eller digitale signaler.

16. terminalutstyr: definisjonen viderefører hovedsakelig ekomlov § 1-5 nr. 12, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 41, som igjen viser til direktiv 2008/63/EF. Med indirekte tilknytning menes at utstyret er plassert mellom terminalen og nettermineringspunktet.

17. skadelig interferens: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 10, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 20. Begrepet omfatter forstyrrelser av elektroniske kommunikasjonstjenester, andre (radio)tjenester og systemer som benytter det elektromagnetiske frekvensspekteret i henhold til fastsatte vilkår, blant annet til mobilkommunikasjon, bakkenett for kringkasting, navigasjons- og posisjoneringstjenester (for eksempel GPS), satellittkommunikasjon og -kringkasting, radiolinjesystemer, fjernstyringssystemer mv. Videre omfattes forstyrrelser av utsending eller mottak av radiosignaler, uavhengig av hvilken kilde forstyrrelsen kommer fra.

    Med «fastsatte krav» menes krav fastsatt i norske lover og regler (forskrift, frekvenstillatelse eller andre enkeltvedtak) eller krav som fremgår av internasjonale avtaler som Norge har tiltrådt, for eksempel regler som følger av ITUs Radioreglement.

18. samlokalisering: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 17, og omfatter også «virtuell samlokalisering». Dette innebærer at når det ikke er plass til utstyret til tilknyttende tilbyder i eksisterende lokaler, skal det legges til rette for andre løsninger. Andre løsninger kan for eksempel være samlokalisering i et nabobygg med kabeltilknytning eller i container utenfor lokalet.

    Utstyr for elektronisk kommunikasjon omfatter utover radio- og terminalutstyr også nettkomponenter og annet utstyr som inngår i infrastruktur i elektronisk kommunikasjonsnett, herunder svitsjer, rutere, annet koblings- og dirigeringsutstyr, transmisjonsutstyr og konsentratorer.

19. samtrafikk: definisjonen viderefører gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 13, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 28. Samtrafikk innebærer at sluttbrukere skal ha tilgang til offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester og mulighet til å kommunisere med andre uavhengig av hvilken tilbyder sluttbrukeren er kunde hos. Samtrafikk er ikke nødvendigvis gjensidig, formidling av trafikk behøver ikke gå i begge retninger, og kan for eksempel begrenses til for eksempel terminering av trafikk hos en tilbyder av internettilgangstjeneste uten at trafikk går i motsatt retning.

20. talekommunikasjonstjeneste: definisjonen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 32. «Anrop» er i direktivet definert som to-veis talekommunikasjon, det vil si at begge parter kan kommunisere. Ekomloven definerer ikke «anrop», men begrepet har samme mening som i direktivet når det anvendes i ekomloven.

    Talekommunikasjonstjeneste erstatter uttrykket offentlig telefontjeneste. Av fortalen punkt 14 i ekomdirektivet fremgår det at formålet med endringen er å bruke et uttrykk som er teknologinøytralt og mer i samsvar med den teknologiske utviklingen.

    Teknologiutviklingen har ført til overgang fra linjesvitsjing til pakkesvitsjing, herunder bruk av IP-teknologi («Internet Protocol»), som har gitt sluttbrukerne flere konkurrerende tilbydere av talekommunikasjonstjenester. Definisjonen omfatter all talekommunikasjon uavhengig av hvilken teknisk løsning som brukes for å levere tjenesten, såfremt opprettelse og mottak er avhengig av nummer.

    Begrepet talekommunikasjonstjeneste omfatter også kommunikasjonsformer som erstatter taleanrop og som er særlig beregnet på sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som bruker teksttelefon eller totalkonversasjonstjenester.

21. sikkerhetshendelse: definisjonen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 42 og er ny.

    Definisjonen av sikkerhetshendelse viderefører gjeldende praksis etter ekomloven, som er noe strengere enn etter ekomdirektivets ordlyd. En sikkerhetshendelse er en avvikssituasjon som omfatter enhver hendelse som har en reell negativ virkning på sikkerheten i elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Dette omfatter både villede hendelser og tilfeldige hendelser som skyldes vær, vind, skred, flom og teknisk utstyr som svikter som følge av slitasje og elde, og kan ramme ekominfrastruktur og eksterne innsatsfaktorer som denne infrastrukturen er avhengig av. Sikkerhetshendelser er ment å omfatte både sikkerhetsbrudd og hendelser som kan føre til sikkerhetsbrudd. Et sikkerhetsbrudd er en hendelse som fører til uautorisert tilgang til eller tap av data, applikasjoner, nettverk eller relaterte enheter.

22. sikkerhetsbrudd: Nærmere innhold i definisjonen fremgår av nr. 21. Sikkerhetsbrudd omtales i kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4 nr. 2.

23. trafikkdata: definisjonen viderefører og presiserer definisjonen av trafikkdata i gjeldende ekomforskrift § 7-1. Bestemmelsen gjennomfører kommunikasjonsverndirektivet (2002/58/EF) artikkel 2. Hva som er nødvendig for overføring av kommunikasjon eller for fakturering vil kunne endre seg over tid, og dermed vil også innholdet i begrepet trafikkdata kunne endre seg. Eksempler på trafikkdata kan være kommunikasjonens opphavssted og bestemmelsessted, rute, klokkeslett, dato, omfang, varighet og underliggende tjeneste. I trafikkdata vil det også være elementer av lokaliseringsdata. Dette vil være hvilken basestasjon brukeren er tilknyttet når vedkommende gjennomfører en samtale, eller den lokalisering som skjer når brukeren eller applikasjoner på brukerens mobiltelefon laster ned data fra nettet.

24. lokaliseringsdata: definisjonen viderefører og presiserer gjeldende ekomforskrift § 7-1 andre ledd. Bestemmelsen gjennomfører kommunikasjonsverndirektivet (2002/58/EF) artikkel 2 og ekomdirektivet artikkel 2 nr. 40.

    Lokaliseringsdata kan genereres gjennom kommunikasjon som er initiert av en person eller applikasjon (aktive lokaliseringsdata). Da faller disse dataene også inn under definisjonen av trafikkdata. Lokaliseringsdata kan også genereres av signalering initiert av selve nettverket eller terminalen (passive lokaliseringsdata), det vil si uten at brukeren eller applikasjonen aktivt overfører kommunikasjon. Slik signalering skjer jevnlig, for eksempel når en mobilterminal slås på og skal koble seg til nettet, for å holde kontroll på hvor i nettet terminalene befinner seg, og for å kunne optimalisere parametere for trafikkavvikling.

    Definisjonen er en videreføring og forenkling av gjeldende ekomforskrift § 7-1 andre ledd, men innebærer ingen materielle endringer. Departementet ser ikke lenger behov for å ha en egen definisjon av signaleringsdata idet definisjonen av lokaliseringsdata må anses for å omfatte alle relevante signaleringsdata. Lokaliseringsdata er data som indikerer geografisk posisjon. I mobilnett omfatter lokaliseringsdata blant annet data om hvilke basestasjoner terminalen har vært tilknyttet. I fastnett vil lokaliseringsdata typisk være data om nettermineringspunktets fysiske adresse. Noen lokaliseringsdata vil også være trafikkdata. Trafikkdata som også angir lokalisering, kan for eksempel være hvilken basestasjon som brukeren er tilknyttet når vedkommende gjennomfører en samtale eller når brukeren eller applikasjoner på brukerens mobiltelefon laster ned data fra nettet. Hvorvidt slik lokaliseringsdata kommer fra en aktiv handling fra sluttbrukeren eller om terminalen oppdaterer seg automatisk uavhengig av aktiv bruk, kan være vanskelig å skille på med dagens teknologi.

    Forstørr bilde

25. bruker: definisjonen viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 14, og gjennomfører delvis «bruker» i ekomdirektivet artikkel 2 nr. 13. Definisjonen omfatter alle brukere av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonsnett, det vil si både til eget bruk og som innsatsfaktor for produksjon av andre tjenester. Det er ingen forutsetning at det foreligger direkte avtale med tilbyder for at en fysisk eller juridisk person er å anse som bruker. Gjeldende definisjon i ekomloven av «bruker» inkluderer, i tillegg til bruk av elektronisk kommunikasjonstjeneste, også bruk av elektronisk kommunikasjonsnett. Dette videreføres, og definisjonen avviker derfor noe fra definisjonen i ekomdirektivet. Departementet anser det logisk å inkludere tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett, når man ser denne definisjonen i sammenheng med definisjonen av sluttbruker. En sluttbruker er en bruker som ikke tilbyr andre tilgang til offentlige elektroniske kommunikasjonsnett eller offentlig tilgjengelige elektroniske kommunikasjonstjenester.

    Definisjonen presiserer at bruken må gjelde «offentlig» elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Dette innebærer at man anses som bruker i lovens forstand bare i tilfeller der det dreier seg om en elektronisk kommunikasjonstjeneste eller et elektronisk kommunikasjonsnett som er tilgjengelig for allmennheten. Eiere av private elektroniske kommunikasjonsnett pålegges ikke samme plikter som netteiere som tilbyr elektronisk kommunikasjonsnett til allmennheten.

26. sluttbruker: definisjonen bygger på gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 15, og gjennomfører hovedsakelig ekomdirektivet artikkel 2 nr. 14. Presiseringen i gjeldende ekomlov om at sluttbruker er den som har inngått avtale om bruken av tjenesten, videreføres.

    Selv om ordlyden er endret, er det ikke ment å endre innholdet i begrepet. At sluttbruker er en bruker som ikke tilbyr andre tilgang til nett eller tjeneste, tilsvarer ordlyden i gjeldende definisjon om at sluttbruker bruker tjenesten til eget bruk eller utlån. Eksempel på det sistnevnte kan være en arbeidsgiver som lar ansatte bruke mobiltelefontjeneste som arbeidsgiver har inngått avtale om.

27. forbruker: definisjonen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 2 nr. 15. I bestemmelsene § 4-4, § 4-5, § 4-6, § 4-8, § 4-9 og § 4-12, vil forbrukervernet i utgangspunktet gjelde tilsvarende for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner.

28. små foretak: definisjonen er ny og er i tråd med definisjonen i Kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF av 6. mai 2003 om definisjonen av mikroforetak og små og mellomstore bedrifter.

29. mikroforetak: definisjonen er ny og er i tråd med definisjonen i Kommisjonsrekommandasjon 2003/361/EF av 6. mai 2003 om definisjonen av mikroforetak og små og mellomstore bedrifter.

30. fellesfakturert tjeneste: definisjonen bygger på gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 18. I tillegg til de tradisjonelle fellesfakturerte innholdstjenestene levert over elektronisk kommunikasjonsnett, omfatter den nye definisjonen også kjøp av varer og tjenester som faktureres sammen med elektroniske kommunikasjonstjenester. Definisjonen omfatter det som er kjent som tredjepartfakturering i ekomdirektivet, altså der en annen enn tilbyderen med avtaleforholdet fakturerer tjenester over samme faktura som den elektroniske kommunikasjonstjenesten. Definisjonen omfatter således all fakturering hvor tredjepart mottar vederlag for varer og tjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste. Bakgrunnen for å inkludere også varer og tjenester er at hensynene til forbrukerbeskyttelse er lik uavhengig av om det er varer, tjenester eller innholdstjenester som betales over telefonregningen.

31. Identitetsfanging: definisjonen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 1-5 nr. 20. Identitetsfanging er en teknikk der offentlig mobilkommunikasjon påvirkes slik at det blir mulig å finne den elektroniske identiteten til brukerutstyr som brukes i mobilnettet, i tillegg til at utstyret kan lokaliseres. Dette kan gjøres ved hjelp av det som kalles en «falsk basestasjon»; en enhet som av brukerutstyret oppfattes å være en basestasjon i mobilnettet, men som i realiteten hekter seg på kommunikasjonen mellom brukerutstyr og nettet, alternativt overtar for nettet. I slike tilfeller observeres trafikk og signalering i mobilnettet slik at de elektroniske identiteter etter hvert fremkommer. Jamming kan brukes i kombinasjon med annet utstyr for å lette identitetsfangingen. Jamming knytter seg til aktiv utsendelse av radiosignaler fra en «støysender» som fører til at radiokommunikasjonssystemer og -utstyr i et begrenset område ikke kan virke som tilsiktet; de blir forhindret fra å motta nødvendige radiosignaler fra og nå frem med nødvendige radiosignaler til et nettverk. Jamming har nettopp til hensikt å «slå ut» radiokommunikasjonsløsninger i et avgrenset område, for et kortere eller lengre tidsrom.

32. småcellebasestasjon: definisjonen er ny og tilsvarer ekomdirektivet artikkel 2 nr. 23. Med lav visuell påvirkning menes for eksempel at småcellebasestasjonen utformes slik at den samsvarer visuelt med den bærende strukturen og har en passende størrelse i forhold til den samlede størrelsen på den bærende strukturen, har en passende form, nøytrale farger som passer til eller faller i ett med den bærende strukturen, samt skjulte kabler. Typisk vil dette gjelde hvor en småcellebasestasjon plasseres i for eksempel en lysmast, et trafikklys, en reklametavle eller en bussholdeplass. En småcellebasestasjon som i kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2020/1070 oppgis til å ha et volum på inntil 30 liter vil normalt være tilstrekkelig til å kunne romme de fleste elementene av en småcellebasestasjon og sikre at det ikke er for iøynefallende. Dette gjelder den delen av basestasjonen som er synlig for allmenheten. Det legges opp til å fastsette nærmere krav til utforming av småcellebasestasjon i forskrift, jf. merknaden til § 10-4 fjerde ledd.

33. domenenavn: definisjonen er ny. Et domenenavn er en del av en hierarkisk navnestruktur og benyttes for å identifisere tjenester og ressurser på internett. Et domenenavn er satt sammen av flere ledd, hvor hvert ledd hører til på et nivå i hierarkiet. Det siste leddet i domenenavnet er toppdomenet som domenenavnet er registrert under, for eksempel det norske toppdomenet «.no». På nivået under toppdomenene ligger andrenivå underdomenenavn, slik som «regjeringen». Sammensetningen av toppdomenet og underdomenet gir det komplette domenenavnet, slik som «regjeringen.no». Noen underdomener utgjør egne kategoridomener på dette nivået. Dette er domener som er satt opp for bestemte grupper, for eksempel «dep.no», som er kategoridomene for alle departementene i Norge. På nivået under finnes tredjenivå underdomener, som for eksempel «dfd.dep.no» for Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Den hierarkiske strukturen gjenspeiler også ansvarsforholdene. Egne aktører kan gis ansvar for hvert nivå. Et domenenavn tildeles av en registerenhet.

34. toppdomene: definisjonen er ny. Et landkodetoppdomene er toppdomener som er grunnlagt til bruk i ett land eller ett uavhengig område. Landkodetoppdomener (ccTLD) består av den korresponderende to-bokstavkoden som følger av ISO 3166-1 for geografisk koding av stater og territorier, for eksempel «.no» for Norge eller «.se» for Sverige. Et generisk toppdomene er typisk reservert for en bestemt type brukere. Generiske toppdomener administreres globalt og er opprinnelig ment å være tilgjengelig til bruk globalt. Typiske eksempler på generiske toppdomener er «.com» og «.int».

35. registerenhet: definisjonen er ny og bygger på definisjonen i gjeldende forskrift av 1. august 2003 nr. 990 om domenenavn under norske landkodetoppdomener (domeneforskriften) § 2 b. En registerenhet administrerer og registrerer domenenavn under et toppdomene eller annet domene, og må være delegert ansvaret for domenet fra den internasjonale forvalteren av toppdomener (ICANN/IANA). Dette medfører blant annet at registerenheten skal drifte en navnetjeneste som er en del av den tekniske infrastrukturen for domenenavnsystemet som brukes til å knytte domenenavn til IP-adresser. En navnetjener er en datamaskin med fast tilknytning til internett som formidler teknisk informasjon for ett eller flere domener. Registerenheten skal også vedlikeholde nødvendige databaser og distribuere sonefiler. En sonefil inneholder informasjon om et domene og benyttes typisk til å lagre informasjon om hvor tilknyttede tjenester som e-post og nettsider ligger, det vil si IP-adressen til tjenesten eller ved å henvise til subdomene hvor videre oppslag kan gjøres for å finne IP-adressen. En registerenhet er ikke en tilbyder etter definisjonen av tilbyder i nr. 11.

36. datasenter: definisjonen gjenspeiler langt på vei EUs definisjon av datasenter. Datasentre kan være av forskjellig karakter og størrelse. Datasenter kan spenne fra et enkelt datarom til en «hyperscale» datasenterinstallasjon som bruker flere hundre megawatt effekt (MW).

37. datasentertjenester: definisjonen er utformet i tråd med EUs definisjon av datasentertjeneste. Datasentertjenester omfatter tjenester som tilbys med utgangspunkt i et fysisk datasenter. Dette inkluderer tjenester som legger til rette for innplassering, tilkobling og drift av IT- og nettverksutstyr. Andre relaterte tjenester knyttet til det fysiske datasenteret kan inkludere ytterligere tilgangskontroll og sikring, opplistingen er ikke uttømmende. Selve driften av IT- og nettverksutstyret for datalagring, dataprosessering og dataoverføring omfattes ikke av definisjonen. Dette medfører at andre digitale tjenester og skytjenester ikke omfattes.

38. datasenteroperatør: Etter bokstav a omfattes aktører som tilbyr andre tilgang til en datasentertjeneste mot vederlag. Dette gjelder uavhengig av om aktøren eier det fysiske datasenteranlegget selv, eller opererer med utgangspunkt i et leieforhold i for eksempel et «co-location»-datasenter. Etter bokstav b omfatter definisjonen også fysiske eller juridiske personer som driver eller leier datasenter, inkludert til egen virksomhet, med en abonnert elektrisk effekt som fastsettes av departementet i forskrift. Formålet med denne avgrensningen er å sikre at reguleringen treffer de viktigste aktørene som opererer datasenter og datasentertjenester av en slik størrelse og omfang at de antas å ha en betydelig samfunnskritisk betydning, mens mindre aktører ikke omfattes. Eventuelle datasenteroperatører som administrerer og opererer flere mindre datasentre som i sum overstiger terskelverdien for abonnert effekt, vil likevel omfattes.

    Dette innebærer at det kan være flere pliktsubjekter i ett og samme fysiske datasenteranlegg. For eksempel kan et større «co-location» datasenter ha leietakere som bruker leid areal/tjenester som utgangspunkt til selv å tilby datasentertjenester til andre, og leietakere som installerer og driver datasenter til egen virksomhet med en elektrisk effekt over terskelverdien. Både eieren av «co-location» datasenteret, og de to nevnte leietakerne vil da omfattes av definisjonen av datasenteroperatør. Definisjonen vil også omfatte dedikerte datasentre for kryptovalutautvinning. Datasenter som opereres av forsvarssektoren og politiet, inklusive Politiets sikkerhetstjeneste, er unntatt. Av hensyn til klarhet, nevnes Politiets sikkerhetstjeneste særskilt i unntaket. Loven legger ikke føringer på tolkningen av andre lover der politiet omtales generelt uten at Politiets sikkerhetstjeneste nevnes særskilt.

Til kapittel 2. Krav til tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett og – tjenester

Til § 2-1 Registreringsplikt for tilbyder

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomforskrift § 1-2 som er fastsatt med hjemmel i gjeldende ekomlov § 2-1. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 12 nr. 3 og 4, og artikkel 14. Formålet med bestemmelsen er å gi departementet en oversikt over hvilke aktører som er tilstede i markedet. Dette er nødvendig av flere grunner, blant annet i departementets tilsynsvirksomhet.

Av bestemmelsens første ledd fremgår hvilke virksomheter som er registreringspliktige. Registreringsplikten gjelder tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett, tilbyder av offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester med unntak av nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjeneste. Registreringsplikten inkluderer også tilbyder av overføringskapasitet og tilbyder av tilgang til nett for kringkastingsformål. Registreringsplikten gjelder med andre ord også tilbydere som kjøper tilgang i nett og tilbyr egne tjenester, herunder internettilgangstjenester, jf. lovforslag til § 1-5 nr. 4.

Tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester er ikke registreringspliktige. Slike tilbydere legger ikke beslag på offentlige nummerressurser og er heller ikke en del av økosystemet som disse tilrettelegger for, og er derfor etter ekomdirektivet unntatt en generell tillatelsesordning, og dermed også unntatt fra registreringsplikt. Registreringsplikten gjelder også tilbydere som er tilgangskjøpere av de nevnte nett og tjenester hos netteier eller andre, og/eller som videreselger tjenester til sluttbrukere.

Tilbyder som registrerer seg kan be om svar fra departementet. Svar skal normalt foreligge innen én uke. Svaret skal bekrefte at foretaket har inngitt de nødvendige opplysninger, og skal gi nærmere informasjon om under hvilke omstendigheter ethvert foretak som tilbyr elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester i henhold til den generelle tillatelsen, har rett til å søke om rettigheter til å installere ressurser, forhandle om samtrafikk og oppnå tilgang eller samtrafikk med sikte på å gjøre det lettere å utøve disse rettighetene, for eksempel på andre forvaltningsområder eller overfor andre foretak.

Andre ledd har regler om hva en registrering skal inneholde og er i tråd med ekomdirektivet artikkel 12 nr. 4. Registreringen skal omfatte en erklæring fra en fysisk eller juridisk person om at vedkommende har til hensikt å begynne å tilby elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester og de minsteopplysningene som kreves for at det skal kunne føres et register eller en liste over tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester.

Departementet kan etter tredje ledd fastsette et standardskjema som skal brukes til registreringen. Det er hensiktsmessig at standardskjemaet baseres på mal for registrering i GABD, som er utviklet av BEREC, ettersom informasjonen som skal samles inn er lik.

Det følger av fjerde ledd at tilbyder skal melde fra om endringer i de registrerte opplysningene snarest mulig slik at registeret er så oppdatert som mulig. Dette gjelder også opplysninger om at virksomheten legges ned.

Det fremgår av femte ledd at informasjonen som mottas i forbindelse med registreringen, vil bli delt med BEREC. I henhold til ekomdirektivet Artikkel 12 skal BEREC drive en database med oversikt over alle lands registrerte tilbydere. Denne databasen har fått navnet General Authorization Database (GADB). Informasjonen som videresendes BEREC vil bli registrert i GADB. I dette systemet skal hver tilbyder registreres med tilsvarende informasjon som i nasjonal oversikt, inkludert en ID. Det vil være opp til departementet å bestemme hvor mye av informasjonen som registreres i systemet som skal være offentlig og åpent for andre. Det skal kunne differensieres mellom hva publikum, andre myndigheter og reguleringsmyndigheten selv ser. BEREC har utviklet en mal for registering i GABD1. Ettersom ekomdirektivet Artikkel 12 setter begrensninger for hvilken informasjon som skal samles inn ved nasjonal registrering, vil informasjonen om tilbyderne være lik i nasjonal database som i GADB.

I sjette ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrifter om registrering.

Til § 2-2 Krav til registrering av maritim oppgjørsvirksomhet

Bestemmelsen viderefører hovedsakelig gjeldende ekomlov § 2-13.

Avregning og oppgjør mellom skip og tilbyder for elektronisk kommunikasjon fra skip via satellitt eller direkte til jordbundet nett, krever omfattende administrativt arbeid. Arbeidet omfatter blant annet identifisering av anrop, ofte avregning mot et stort antall tilbydere verden over og omregning til ulike valutaer. Slik avregning tilbys av særskilte enheter. Disse virksomhetene utgjør et faktureringsledd mellom tilbyder og skip.

De internasjonale reglene om maritim oppgjørsvirksomhet følger av Den internasjonale teleunions Radio Regulations (Radioreglementet, RR) og International Telecommunications Regulations (ITR) 1988 Vedlegg 2. Den internasjonale teleunion har videre utarbeidet en rekommandasjon, ITU-T Rec D. 90, om «Charging, billing, international accounting and settlement in the maritime mobile service.» Denne har nærmere bestemmelser om godkjenning, registrering, tildeling av AAIC (Accouting Authority Identification Code) og notifisering til Den internasjonale teleunionen (ITU). ITU utarbeidet i 2012 en ny ITR. Den nye ITR 2012 opphever ikke den gamle, men gjelder parallelt med ITR 1988. Norge er ikke tilsluttet ITR 2012. Dette er uten juridisk betydning for maritim oppgjørsvirksomhet.

I bestemmelsens første ledd stilles det krav om registrering for å kunne utføre betalingsformidling for skip som har fått tillatelse fra norske myndigheter til bruk av radioutstyr i den maritime mobile tjeneste. Departementet registrerer og tildeler AAIC kode til oppgjørsselskap som blir registret etter første ledd og er etablert i Norge, det vil si registrert i foretaksregisteret her. Maritim oppgjørsvirksomhet som er registrert i andre land, og har fått tildelt AAIC ved denne registreringen, må også registres hos norske myndigheter etter første ledd for å kunne foreta avregning og betalingsformidling for norskregistrerte skip.

Registrering av nye oppgjørsselskap skjer i dag ved søknad til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, som foretar registreringen, tildeler AAIC og rapporterer tildeling til Den internasjonale teleunionen (ITU).

Etter ITR vedlegg 2 skal myndighetene i de enkelte land sikre betalingsformidling fra skip de har gitt tillatelse til å bruke radioutstyr i den maritime mobile tjeneste. Betalingsformidlingen kan bli utført av den myndighet som har gitt tillatelsen selv, godkjent privat foretak eller annet utpekt organ. I Norge har betalingsformidlingen vært foretatt av registrerte private foretak.

Av andre ledd fremgår det at departementet kan inngå avtale med eller ved pålegg utpeke en virksomhet til å tilby maritim oppgjørsvirksomhet. Dette er en synliggjøring av alternative måter departementet kan sørge for at det finnes minst ett tilbud av maritim oppgjørsvirksomhet for norskregistrerte skip, i tråd med ITR vedlegg 2. En slik avtale eller pålegg vil først og fremst være aktuelt dersom eksisterende tilbud av maritim oppgjørsvirksomhet for norske skip avvikles, og departementet ikke mottar nye søknader om tillatelse til å drive slik virksomhet.

Bestemmelsens tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om opplysninger som skal gis ved registrering, nærmere krav til virksomheten som skal drive maritim oppgjørsvirksomhet, samt krav til utøvelse av oppgjørsvirksomheten. Dette kan for eksempel være pålegg om sikkerhetsstillelse for ansvar som foretaket kan pådra seg under utøvelse av virksomheten. Krav om at virksomheten skal stille sikkerhet for ansvar de måtte pådra seg for trafikkinntekter er i tråd med anbefalingen i ITU-T Rec D. 90, vedlegg A, punkt A.1.2. Videre kan det gis forskrift om begrensninger i antall selskaper som kan få tillatelse til å drive maritim oppgjørsvirksomhet og tidsbegrensing for tillatelsen, jf. vedlegg A.2.4.

Til § 2-3 Alle-til-alle-kommunikasjon og samvirke mellom tjenester

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 60 nr. 1 og 61 nr. 2 bokstav c. Samvirkningsevne mellom tjenester er til nytte for sluttbrukerne og et overordnet mål i ekomdirektivet, jf. artikkel 1 nr. 2 bokstav a. Det mer spesifikke formålet med artikkel 61 nr. 2 bokstav c er å sikre alle-til-alle-kommunikasjon og tilgang til nødmeldetjeneste.

Første ledd viderefører gjeldende ekomlov § 4-2 første ledd. De fleste tilbydere i en nettverksbransje har egeninteresse i å ha samtrafikk med andre og dermed bidra til å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Utgangspunktet er derfor at samtrafikk bør baseres på kommersielle avtaler mellom tilbyderne. Bestemmelsen gir alle tilbydere både en rett og en plikt til å forhandle om samtrafikk. Samtrafikk er definert i § 1-5 nr. 19.

Andre ledd viderefører gjeldende ekomlov § 4-2 andre ledd og hjemler departementets kompetanse til å kunne pålegge tilbydere å inngå avtale om samtrafikk. Slike pålegg kan gjøres på eget initiativ eller etter klage. Behov for slike inngrep kan for eksempel oppstå for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon for tilbydere som kontrollerer tilgang til sluttbrukere. I tilfeller hvor ingen av partene har plikt til å inngå avtale, men en av partene ønsker det, må departementet vurdere om pålegg om inngåelse av avtale er nødvendig for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Dette gjelder ikke nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester som det etter tredje ledd er en høyere terskel for å pålegge samvirke for tjenester.

Tredje ledd gir hjemmel for å kunne pålegge tilbydere av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester med betydelig dekningsgrad og betydelig antall brukere, å endre sine tjenester slik at de samvirker med andre tilsvarende tjenester (det vil si at det er interoperabilitet mellom tjenestene). Dette kravet er nytt. Begrepet «betydelig» bør tolkes slik at den aktuelle tilbyderens geografiske dekning og antall sluttbrukere utgjør en kritisk masse sett i sammenheng med målet om å sikre sluttbrukerne alle-til-alle-kommunikasjon. En slik plikt kan bare pålegges dersom Kommisjonen, etter å ha rådført seg med BEREC, har vedtatt gjennomføringsrettsakt som angir hvilke og omfanget av eventuelle forpliktelser som kan pålegges, jf. ekomdirektivet artikkel 61 nr. 2 bokstav ii. Dette henger sammen med at manglende samvirke mellom tjenester er en grenseoverskridende problemstilling. Før Kommisjonen vedtar en slik gjennomføringsrettsakt, må det fastslås en alvorlig trussel mot alle-til-alle-kommunikasjon i hele Unionen eller i minst tre medlemsstater. Før norske myndigheter kan pålegge plikt til å gjøre tjenester samvirkende med andre tjenester, må den aktuelle gjennomføringsrettsakten være innlemmet i EØS-avtalen. Dersom de tre berørte medlemsstatene er Norge, Island og Liechtenstein vil avgjørelsen måtte tas av EFTAs overvåkningsorgan.

I fjerde ledd er det inntatt en forskrifts- og enkeltvedtakshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser om de nærmere vilkår for samvirke mellom nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester etter tredje ledd og elektroniske kommunikasjonstjenester etter andre ledd. Det fremgår av fortalen punkt 150 at det særlig vil være aktuelt å pålegge bruk av spesifikke standarder for alle eller enkelte tilbydere, og krav til offentliggjøring av informasjon og vilkår om at informasjonen kan brukes av andre. Bestemmelsen gir også myndighetene hjemmel til å inkorporere en eventuell gjennomføringsforordning i forskrift.

Til § 2-4 Krav til nett, tjeneste, tilhørende utstyr og standarder

Bestemmelsen viderefører langt på vei gjeldende ekomlov § 2-3 og gir hjemmel til å stille krav til kvaliteten på elektronisk kommunikasjon. Krav kan for eksempel stilles for å sikre et minimumsnivå på tjenestene som tilbys over nettet.

Kompetansen til å kreve bruk av standarder i første ledd stammer fra ekomdirektivet artikkel 39. Artikkel 39 omhandler standardisering, og bygger på hensyn om å fremme et harmonisert tilbud av elektroniske kommunikasjonsnett og elektroniske kommunikasjonstjenester med tilhørende ressurser og tilhørende tjenester. Bestemmelsen gjelder i hovedsak teknisk standardisering som metode for harmonisering.

Kvalitetskrav vil ha betydning både ved normal bruk av nettet og ved sikkerhetshendelser jf. § 3-1 sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Kvalitetskrav som stilles til nettet kan også gjelde tonesignalering og nummervisning.

Bestemmelsen presiserer videre i første ledd at det kan stilles krav til tilhørende utstyr og fasilitet. Dette gjelder blant annet tilhørende utstyr og fasilitet som ikke uten videre vil være dekket av utstyrskrav eller andre relevante krav. Slike krav kan også være nødvendig for å sikre liv, helse eller for å sikre elektromagnetisk kompatibilitet. Det er viktig å kunne stille krav til utstyr og installasjoner fordi kombinasjonen av utstyr i installasjoner kan skape systemer som forårsaker elektromagnetiske forstyrrelser eller som kan medføre fare, eksempelvis i forhold til elektrisk sikkerhet, selv om enkeltutstyr tilfredsstiller utstyrskrav i standarder eller forskrifter.

Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet kan stille krav til bruk av frekvenser og signalstyrker også i faste elektroniske kommunikasjonsnett for å hindre skadelig interferens der flere tilbydere benytter samme nett, eller for å hindre forstyrrelser mellom signaloverføringen i kablene og radiosamband. Slike forstyrrelser kan forekomme selv om gjeldende standarder blir fulgt, fordi netteiere tar i bruk nye bredbånds overføringssystemer for å kunne utnytte faste elektroniske kommunikasjonsnett mer effektivt. Med dette forstås frekvensbruk i annet overføringsmedium enn fritt rom, det vil si frekvensbruk i ulike former for kabelforbindelser i faste nett. Alle kabeltyper omfattes, herunder koaksial-, fiber- og parkabel. Det kan også oppstå behov for regulering av frekvensbruk i aksessnett i relasjon til at konkurrerende tilbydere til eier av et aksessnett gis leierett til faste tilknytningslinjer i slikt nett for å sikre at det etableres reell konkurranse mellom tilbydere og at sluttbruker har valgfrihet og sikres et best mulig tjenestetilbud. For å oppnå dette må regelverket forhindre at ikke-kompatible systemer kobles til kabel og dermed forårsaker kommunikasjonsproblemer for eksisterende og nye brukere og medvirke til at den potensielle kapasitet i en kabel kan utnyttes mest mulig effektivt.

På denne bakgrunn er det både for å sikre sameksistens mellom radiosamband og faste elektroniske kommunikasjonsnett og bidra til økt valgfrihet og konkurranse på levering av tjenester i slike nett, nødvendig å standardisere bruken av frekvenser og signalstyrker for eksempel i aksessnett eller i kabel-TV-nett. Den nærmere regulering gjøres mest hensiktsmessig i forskrift, og departementet gis derfor hjemmel til blant annet å fastsette forskrifter om frekvensbruk i faste elektroniske kommunikasjonsnett.

For å sikre et godt kvalitets- og kapasitetsnivå på elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, følger det av andre ledd at departementet kan fatte enkeltvedtak og gi forskrift om at tilbyder skal gjennomføre nærmere angitte tiltak som forebygger eller begrenser mengden av massedistribuert elektroniske meldinger, ondartet programvare og lignende i elektroniske kommunikasjonsnett. Bestemmelsen vil for eksempel gi hjemmel til i forskrift å pålegge alle ISPer å tilby anti-spam programvare til sine kunder.

Om en melding er massedistribuert vurderes i det enkelte tilfelle basert på omfang og sendemåte. Meldingens innhold er uten betydning. Det vil ikke nødvendigvis være sammenfall mellom de tilfeller av spam som vil omfattes av bestemmelsen og markedsføringslovens bestemmelse om uoppfordret elektronisk post. Det er for eksempel ikke et krav i ekomloven at henvendelsen skal være rettet i markedsføringsøyemed til fysiske personer.

Begrepet «ondartet programvare» skal forstås som enhver uønsket dataprogramkode som er egnet til å gjøre skade på elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste.

Departementet kan videre fatte enkeltvedtak og gi forskrift som fastsetter nettermineringspunktenes plassering. Begrepet nettermineringspunkt er definert i § 1-5 nr. 12. Plasseringen av nettermineringspunktet har betydning for hvilket utstyr som inngår i det offentlige nettet. Utstyret i nettet på «nettverksiden» av termineringspunktet vil kontrolleres av tilbyderen av nettet. Utstyr som er på terminalsiden av nettet vil være under sluttbrukerens kontroll. Denne grensedragningen vil kunne ha betydning for flere bestemmelser i ekomloven. At utstyr defineres som terminalutstyr vil for eksempel kunne ha betydning i sammenheng med nettnøytralitetsreglene som fastsetter at sluttbrukere har rett til å bruke terminalutstyr etter eget valg. Det er departementet som har ansvaret for å plassere nettermineringspunktet i konfliktsituasjoner. Plasseringen av nettermineringspunktet kan være forskjellig i forskjellige nettverkstopologier, slik som for eksempel i fastnett og mobilnett. Departementet skal ta størst mulig hensyn til BEREC «Guidelines on Common Approaches to the Identifaction of the Network Termination Point in different Network Topologies» (BoR (20) 46) ved nærmere fastsetting av punktenes plassering.

Bestemmelsen gjelder både for private og offentlige nett.

Til § 2-5 Taushetsplikt ved tilgang og samtrafikk

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-13, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 60 nr. 2. Det er gjort endringer i bestemmelsen slik at det fremkommer tydeligere at plikten til å bevare taushet også gjelder for de opplysninger tilbyderen mottar underveis i avtaleperioden. Opplysninger som det vil være aktuelt å bevare taushet om er i hovedsak drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den andre tilbyderen. Foretakene skal til enhver tid respektere at de overførte og lagrede opplysningene skal behandles fortrolig. Opplysningene skal kun brukes til det formål de er gitt, og skal ikke videreformidles til annen part, datterforetak og partnere, og heller ikke til andre avdelinger eller enheter i eget foretak. For å sikre at mottaker bevarer taushet om andres forretningssituasjon underveis i kundeforholdets løpetid, er det inntatt ett nytt andre punktum i bestemmelsen.

Plikten til å bevare taushet etter bestemmelsen er begrunnet i at tilbydere under forhandlinger om og i avtale om kjøp av tilgang, vil måtte utveksle opplysninger som kan utnyttes av den annen part i konkurranseøyemed. Markedene for elektronisk kommunikasjon er ofte kjennetegnet av vertikalt integrerte tilbydere, det vil si tilbydere som selv produserer grossisttilgang til sin egen sluttbrukervirksomhet. Der en slik tilbyder også selger tilgang til eksterne tilgangskjøpere, vil tilgangsselgeren kunne ha insentiv og mulighet til å utnytte informasjonen han mottar fra den eksterne kjøperen til fordel for sin egen sluttbrukervirksomhet. Markedene for elektronisk kommunikasjon er videre ofte kjennetegnet av et ujevnt styrkeforhold mellom kjøper og selger av tilgang og informasjonsskjevhet. For å understøtte konkurransen i markeder for elektronisk kommunikasjon, er det derfor behov for å fastslå tilbyders taushetsplikt direkte i loven. Taushetsplikten etter denne bestemmelsen er likevel ikke avgrenset til å gjelde tilbyder med sterk markedsstilling, men gjelder også den som forhandler om eller kjøper tilgang, og for enhver tilbyder som inngår samtrafikkavtaler.

Taushetsplikten retter seg mot tilbyder som foretak. Plikten innebærer at opplysningene skal behandles fortrolig og at tilbyder utelukkende skal benytte opplysninger som fremkommer fra annen tilbyder i forbindelse med tilgang- eller samtrafikkavtaler til det formål de er avgitt. Tilbyder er også ansvarlig for at opplysningene ikke gis videre til andre, herunder andre i egen virksomhet som er opplysningene uvedkommende, datterselskaper eller partnere.

Til § 2-6 Måling og informasjon om kvalitet

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 2-2 andre ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 104 nr. 1 og nr. 2.

Første ledd viderefører enkelte krav i gjeldende rett og inneholder nye elementer, herunder blant annet at tilbyderne av internettilgangstjenester og offentlige person-til-person-kommunikasjonstjenester kan pålegges å måle og offentliggjøre kvaliteten på tjenesten på en måte som er uttømmende, sammenlignbar, pålitelig, brukervennlig og oppdatert. Plikten til å offentliggjøre informasjon gjelder tilbydere som i det minste har kontroll over deler av nettet, enten direkte eller i henhold til en avtale om tjenestenivå (Service Level Agreement – SLA).

Andre ledd gir departementet kompetanse til å kunne pålegge en plikt for tilbyder av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelig person-til-person-tjenester å informere om hvilke tiltak tilbyder har igangsatt for å sikre likeverdig tilgang til sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som for andre sluttbrukere, jf. lovforslaget § 4-16 om krav til likeverdig tilgang og utvalg for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne.

Tredje ledd gir departementet mulighet til å pålegge tilbyder å gjøre tiltak for å måle effekter av virksomhetens klima- og miljøpåvirkning og informere nærmere om dette. Dette følger opp tiltak fra Meld. St. 28 (2020–2021) Vår felles digitale grunnmur om måling av klima- og miljøeffekter knyttet til bruk av ekomtjenester, om bruk av mer energieffektive løsninger i ekomsektoren, og om styring av klima- og miljøpåvirkning basert på relevante standarder og retningslinjer for bærekraftige prosesser.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å kreve at tilbyder av offentlig tilgjengelig person-til-person-kommunikasjonstjeneste skal informere sluttbruker om hvorvidt kvaliteten på tjenesten beror på eksterne faktorer, for eksempel kontroll over signaloverføringen eller oppkoblingens kvalitet. Dette kan være aktuelt der faktorer utenfor tilbyderens kontroll kan spille inn på sluttbrukers opplevde kapasitet i nettet.

Femte ledd er nytt og presiserer at departementet kan kreve å få se informasjonen før den offentliggjøres.

Andre til femte ledd følger ikke av gjeldende ekomlov.

Sjette ledd gir departementet kompetanse til å fatte enkeltvedtak, og utdyper departementets kompetanse til å gi forskrift, om hvilke parametere for tjenestekvalitet som skal måles, gjeldende målemetoder, innholdet, formen og på hvilken måte opplysningene offentliggjøres, herunder mulige ordninger for kvalitetssertifisering av måling av kvalitet og offentliggjøring av informasjon. Departementet kan ved behov benytte parameterne, definisjonene og målemetodene som følger ekomdirektivet vedlegg X.

Til § 2-7 Prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 2-14 om installatør, og utvider plikten til også å omfatte prosjekteringsfasen. Formålet med tillatelsesordningen (ofte omtalt som autorisasjonsordningen) er å sikre at elektronisk kommunikasjonsnett prosjekteres, installeres og vedlikeholdes slik at krav til elektrisk sikkerhet, elektromagnetisk kompatibilitet, frekvensbruk og kvalitet blir ivaretatt. Kravene skal sikre riktige kvalifikasjoner og kvalitet fra planleggingsfasen av et elektronisk kommunikasjonsnett til selve installasjonen, og ved vedlikehold i etterkant av ferdigstillelse.

Første ledd stiller krav til at virksomhet som er ansvarlig for prosjektering, installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett skal ha tillatelse fra departementet. Virksomheter som er ansvarlig for arbeid med prosjektering og arbeid med bygging av elektronisk kommunikasjonsnett skal være kvalifisert for oppgaven, slik at arbeidet kan utføres på en faglig forsvarlig måte. Videre skal virksomheten sikre og dokumentere at det elektroniske kommunikasjonsnettet bygges på en faglig forsvarlig måte og med tilfredsstillende kvalitet.

I forkant av arbeidet med installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett vil det i de fleste tilfeller være en prosess med prosjektering eller planlegging av prosjektet. Utvidelsen av plikten etter bestemmelsen medfører at kravene også skal gjelde i prosjekteringsfasen. Dette er et nytt krav. Bakgrunnen for utvidelsen er at feil i prosjekteringsfasen som skyldes manglende kvalifikasjoner kan være svært dyrt og krevende å rette opp. Ansvarlig virksomhet skal sørge for dokumentasjon av det elektroniske kommunikasjonsnettet i henhold til fastsatte krav slik at dette kan overleveres til eier eller tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett når arbeidet er ferdigstilt. Med ansvarlig virksomhet menes den som er juridisk ansvarlig for at arbeidet er utført i henhold til fastsatte krav i de ulike stadiene fra prosjektering til ferdigstillelse.

Bestemmelsens andre ledd stiller krav om at eier av elektronisk kommunikasjonsnett skal bruke virksomhet som innehar tillatelse etter første ledd ved prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett. Eier vil være den juridiske eieren av det elektroniske kommunikasjonsnettet. Eier skal også kunne dokumentere at nettet er bygget på en faglig forsvarlig måte og med tilfredsstillende kvalitet. Det vil dermed være den dokumentasjonen som ansvarlig virksomhet skal utarbeide i henhold til første ledd og forskriftsverket som eier skal kunne legge frem for eksempel ved tilsyn.

Nærmere krav til hvor lenge dokumentasjonen skal oppbevares og kunne legges frem vil fremgå av forskriftene som er hjemlet i bestemmelsen. Eksempelvis er det i gjeldende forskrift om elsikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett satt krav om at dokumentasjon på at nettet oppfyller sikkerhetskrav skal oppbevares så lenge nettet er i drift, og at dokumentasjonen skal være tilgjengelig ved tilsyn. I gjeldende autorisasjonsforskrift er kravet at autorisert virksomhet som har utført installasjon, drift eller vedlikehold, skal oppbevare kopi av dokumentasjon i minst fem år.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om krav til virksomhet som er ansvarlig for prosjektering, installasjon, vedlikehold eller sammenkobling av elektronisk kommunikasjonsnett, blant annet slik at det kan settes konkrete krav til utdanning og erfaring for virksomhetens ansvarlige kvalifiserte person. Det vil også være behov for å fastsette i forskrift krav til kompetansen hos virksomhetens øvrige personale som arbeider med dette. I tillegg gis det hjemmel til å gi unntak, i den grad reglene skulle gi uønskede eller urimelige utslag. Videre gir bestemmelsens tredje ledd hjemmel til å gi forskrifter om krav til utførelse, kvalitet og dokumentasjon, jf. ovenfor.

Til § 2-8 Entydig identifisering av sluttbruker

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-4 andre ledd. Ordlyden er imidlertid justert slik at den harmonerer med den nye definisjonen i § 1-5. Tilbyder av «offentlig telefontjeneste» er byttet ut med «offentlig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste». Selv om ordlyden er endret innebærer ikke dette materielle endringer sammenlignet med gjeldende regelverk.

Tilbydere av offentlig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste plikter i medhold av første ledd å sikre entydig identifisering av sluttbrukere ved inngåelse, endring og opphør av avtale. Kravet gjelder også ved portering av telefonnummer (overføring av sluttbrukers telefonnummer fra én tilbyder til en annen). Formålet med dette er å sikre at den reelle identiteten til sluttbruker knyttes til telefonnummeret, herunder å redusere omfanget av forveksling, misbruk av andres identitet, og identitetstyveri.

Offentlig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste skal ikke kunne benyttes før sluttbruker er registrert på en entydig måte. Tilbyder har ansvaret for at kravet er oppfylt og skal kunne dokumentere på hvilken måte identitetskontrollen er foretatt. Entydig identifisering av sluttbruker vil for eksempel også gjelde data SIM-kort fordi disse benytter 12-sifrede nummer som inngår i den nasjonale nummerplanen, jf. § 1-5 nr. 6.

Myndighet til å gi forskrift om krav om entydig identifisering av sluttbruker hjemles i andre ledd, og det presiseres at departementet kan stille krav til identitetskontroll.

Til § 2-9 Register over sluttbrukere

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomforskrift § 6-2 første ledd. Pliktsubjektet er endret til tilbyder av nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste i tråd med nye definisjoner av ulike elektroniske kommunikasjonstjenester. Begrepet «entydig» er tatt ut av bestemmelsen for å gjøre det klart at identifisering her har et annet innhold enn «entydig identifisering» i § 2-8. Bestemmelsen må likevel ses i sammenheng med § 2-8 om entydig identifisering av sluttbruker da denne beskriver metode for å sikre at informasjon i registeret er korrekt. Det er imidlertid ikke slik at all informasjon benyttet til entydig identifisering av sluttbruker nødvendigvis skal lagres i et register over sluttbrukere.

Tilbyder av nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste skal etter bestemmelsen føre oversikt over sluttbrukers navn, adresse og nummer for tjenesten. For tilbyder av mobilkommunikasjon innebærer dette en plikt til også å føre oversikt over kontantkortabonnenter.

Til § 2-10 Anrop til nødmeldetjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-6, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 109.

I første ledd fastslås det at alle tilbydere av offentlig tilgjengelig nummerbasert kommunikasjon-til-kommunikasjonstjeneste skal ha plikt til å formidle anrop til nødnummer. Private nett, herunder internt i bedrifter, offentlig virksomhet eller boligselskap og lignende og som er tilknyttet til offentlig talekommunikasjonstjeneste, er omfattet. Alle tilbydere som tilbyr en elektronisk kommunikasjonstjeneste som gir mulighet for å foreta innenlandsk anrop til ett eller flere nummer i den nasjonale nummerplanen, plikter å understøtte anrop til nødmeldetjeneste. Etter gjeldende rett plikter tilbyderne å rute nødanrop til nærmeste nødsentral når ikke annet er nærmere bestemt. Artikkel 109 i ekomdirektivet har et nytt krav om at nødkommunikasjon skal rutes til den best egnede nødmeldesentralen, og dette gjennomføres i bestemmelsen. Dette er ofte den nærmeste nødmeldesentralen, men det er ikke alltid slik, da rett mottakssted følger av en fastlagt geografisk inndeling for organisering av mottak av nødmeldinger.

Det følger av andre ledd at sluttbruker skal kunne ringe til nødnummer uten kostnader for brukeren. Tilbyder skal med andre ord ikke kreve betaling fra sluttbruker for anrop til nødnummer.

Nødnummeret 112 er felles europeisk nødnummer som Norge også har gjennomført til bruk for politiet. Det er i tillegg innført egne nødnummer for henholdsvis brann (110) og ambulanse/legetjeneste (113). Begge disse numrene kan også nås ved å ringe 112. Løsningen, som fungerer selv om sluttbruker har hemmelig nummer eller har reservert seg for visning av sitt nummer til den vedkommende ringer til, kalles opprinnelsesmarkering.

Plikten til å tilby opprinnelsesmarkering til nødetatene omfatter både tilbyder av offentlig tilgjengelig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste og tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett, jf. tredje ledd. Ekomdirektivet artikkel 109 har også nye regler om posisjonering av nødanrop. Blant annet skal medlemslandene overføre nettverksbasert posisjonering og, der det er tilgjengelig, håndsettbasert posisjonering. Forsterkede krav til posisjonering ble i 2018 tatt inn i norsk rett (gjeldende ekomforskrift § 6-2 a). Bestemmelsen regulerer blant annet overføring av geografisk lokalisering av nødanrop utregnet av systemer utviklet av operativsystemleverandører. Departementet legger opp til å videreføre dette i forskrift og anser dermed at reguleringen om nødkommunikasjon dekker innholdet i direktivet på dette punkt.

Bestemmelsen presiserer at tilbyderne skal stille lokaliseringsinformasjon «gratis» tilgjengelig for nødetaten straks oppringingen når frem til nødetaten. Tilbydernes plikt til å overføre lokaliseringsdata for egen regning til nødetatene omfatter imidlertid ikke foredling av dataene. Det er rådata i henhold til et avtalt format mellom tilbyderen og nødetatene som skal leveres gratis til nødetatene. Nødetatene må på denne bakgrunn selv dekke kostnadene til dataprogrammer, for eksempel kartapplikasjoner, som er nødvendige for å kunne lese av og presentere lokaliseringsdataene. Det er imidlertid behov for at opprinnelsesmarkeringen gjøres så nøyaktig som mulig, og det legges derfor opp til at det tas i bruk nye tekniske løsninger når dette er hensiktsmessig.

Omfanget av plikten til å tilby opprinnelsesmarkering må ses i lys av reglene om personvern. Selv om taushetsplikt etter § 3-10 i utgangspunktet også gjelder overfor nødetatene, må taushetsplikten settes til side så langt det er nødvendig for å ivareta liv og helse. Begrunnelsen for dette er den samme som begrunner unntaket i gjeldende ekomlov. Hensynet til en effektiv samfunnsinnsats fra ambulanse og brannvesen og liv og helse må i slike tilfeller veie tyngre enn hensynet bak taushetsplikten. Nødetaten vil imidlertid ikke ha krav på innsyn på forhånd eller i ettertid, det vil si utover det som følger av opprinnelsesmarkeringen i forbindelse med nødmeldingen.

Det følger egne regler for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne i fjerde ledd. Ekomdirektivet artikkel 109 nr. 5 gir plikt til å sikre sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne tilgang til nødtjenester gjennom nødkommunikasjon. Tjenestene skal være likeverdige med det som tilbys andre sluttbrukere og i samsvar med EU-retten hva gjelder tilgjengelighetskrav for varer og tjenester. Dette skal også gjelde for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som gjester i norske nett, og dersom mulig, uten forhåndsregistrering. Hvilke tjenester som tilbys for nødkommunikasjon vil kunne utvikle seg over tid.

Det er allerede innført mulighet for døve og hørselshemmede å sende SMS og MMS til nødnummer. Brukergruppen i ekomdirektivet favner imidlertid videre, og det vil være aktuelt å forskriftsfeste nærmere regler.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift om kommunikasjon til nødmeldesentral. Nødkommunikasjon omfatter i gjeldende ekomlov ikke bare talekommunikasjon, men også SMS. SMS-tilgang er i dag inkludert for særlige brukergrupper gjennom forskrift. Forskriftshjemmelen kan brukes til å inkludere meldinger, andre typer kommunikasjon som for eksempel direkte- eller sanntidstekstmeldinger. Teksttelefontjenester vil kreve tilrettelegging både fra nødsentralene og tilbyder, etter hvert som det blir aktuelt.

Det er også tatt inn en eksplisitt hjemmel for departementet til å regulere nødkommunikasjon fra private nett i forskrift. Bakgrunnen for bestemmelsen er ekomdirektivet artikkel 109 og plikten for medlemslandene til å promotere løsninger for tilgang til nødtjenester fra private nett. Det gis blant annet forskriftshjemmel til å sikre at tilbyder eller eier av private nett samarbeider med tilbyder av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett for å sikre nødkommunikasjon. Samarbeidsplikten vil gjelde blant annet tilgang til nødnumre og overføring av opprinnelsesmarkering.

Til § 2-11 eCall

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-6 første ledd om eCall.

eCall er et felleseuropeisk system for automatisk eller manuell varsling av trafikkulykker eller andre nødsituasjoner fra kjøretøy til en mottakssentral valgt av myndigheten, i tråd med den felleseuropeiske standard. eCall er obligatorisk i hele EØS (og også mange steder utenfor) for nye personbiler og lette nyttekjøretøy typegodkjent etter 1. mars 2018. Ved en ulykke vil det automatisk overføres til mottakssentralen et standardisert datasett med opplysninger om ulykken som for eksempel tidspunkt, lokalisering og kjøretøyets posisjon ((Minimum Data Set, MSD), samtidig som en taleforbindelse etableres mellom kjøretøyet og mottakssentralen. eCall kan også utløses manuelt av personer inne i kjøretøyet i en nødsituasjon. Mobiltilbydere har implementert eCall-flagget i sine nettverk i samsvar med eCall-anbefalingen. eCall er definert i forordning (EU) 2015/758.

Første ledd regulerer tilbyders plikt til å sikre at det kan foretas nødanrop fra kjøretøy til mottakssentral ved bruk av eCall enten automatisk eller manuelt. eCall er et nødanrop og skal derfor behandles på samme måte som andre nødanrop. Plikten omfatter overføring av datasett ved eCall til valgt mottakssentral for nødkommunikasjon. Dette er langt på vei en parallell plikt til § 2-10 første ledd.

eCall-regulering suppleres med Kommisjonens gjennomføringsforordninger (EU) 2017/78 og (EU) 2017/79 som gir ytterligere tekniske krav og testprosedyrer. Foreløpig refererer disse bare til tekniske krav og standarder som eCall-funksjonaliteten må levere over GSM/UMTS, det vil si 2G og 3G, linjesvitsjede nettverk. eCall leveres derfor i dag over et telefontjeneste-grensesnitt og fungerer over 2G- og 3G-nettet. Det pågår fremdeles et arbeid for å utvikle eCall til på sikt også å fungere over 4G og 5G-nettet. Som følge av den teknologiske utviklingen har European Telecommunications Standards Institute (ETSI) og European Committee for Standardization (CEN) utviklet felles standarder for distribusjon av eCall over pakkesvitsjede nett (4G/5G), også kjent som NG eCall. Implementering av NG eCall har allerede startet, og interoperable brikkesett (for både 2G/3G eCall og NG eCall) er nå tilgjengelige.

Bestemmelsen er teknologinøytral, selv om plikten til å tilby eCall i praksis foreløpig retter seg mot tilbydere som har et 2G- eller 3G-nett som er tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten. Bestemmelsen vil gi plikter også for tilbyder av 4G- og 5G-nett, så snart det er teknisk mulig.

Innføringen av eCall følger felleseuropeiske standarder, dette inkluderer tekniske spesifikasjoner knyttet til eksempelvis nettverksinitiert overføring av data. Nærmere operasjonelle krav følger derfor av felleseuropeiske standarder. eCall inneholder imidlertid ikke regler for teknologiovergang. I den grad det kommer felleseuropeiske ordninger om teknologioverganger vil norske myndigheter vurdere om disse skal legges til grunn. I denne vurderingen må det ses hen til at overgangen er teknisk mulig og tilstrekkelig sikker.

Andre ledd skal sikre departementet mulighet til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om eCall, og gi regler om en videre utviklet eCall basert på internasjonale standarder. Det kan foretas tilpasninger basert på internasjonale standarder og europeisk samarbeid, slik at de til enhver tid benyttede aksessteknologier kan brukes til varsling av trafikkulykker eller oppkall av mottakssentral. Det vil også være aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser om plikten til å tilby eCall, herunder for eksempel om innholdet i varslingen. Videre kan det gis forskrift om fordelingen av kostnader ved eCall. Kostnader ved håndtering av eCall skal ikke belastes brukerne. Dette er i tråd med prinsippene for formidling av andre nødanrop, jf. § 2-10 andre ledd. Det er tilbydere med eget elektronisk kommunikasjonsnett som skal bekoste oppgradering og tilrettelegging av sine systemer slik at informasjonen kan overføres fra kjøretøyet via eCall til valgt mottakssentral. Departementet kan gi forskrift om kostnader.

Av tredje ledd følger en hjemmel til i forskrift eller enkeltvedtak i særlige tilfeller å kunne gjøre unntak fra plikten til å rute eCall.

Til § 2-12 Sikring av fortsatt levering ved konkurs hos tilbyder mv.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-11 om sikring av fortsatt levering dersom tilbyder går konkurs, det åpnes gjeldsforhandling eller som følge av betalingsinnstilling. Formålet med bestemmelsen er å sikre brukerne fortsatt tilgang til elektronisk kommunikasjon hvor tilbydere av elektronisk kommunikasjon går konkurs. Bestemmelsen skal bidra til å sikre interessene til virksomhetsutøvere som er særlig avhengig av kontinuerlig tilgang til elektronisk kommunikasjon, og til forbrukere, uten behov for statlig garantistillelse for å hindre kommunikasjonsavbrudd.

I bestemmelsens første ledd pålegges tilbyder av offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, med unntak av tilbyder av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, å lage en konkurssplan som skal sørge for at de som kjøper kapasitet eller tjeneste fra tilbyderen skal kunne opprettholde sin kommunikasjon i minimum to uker etter en eventuell konkursåpning hos tilbyderen. Presiseringen av tilbyderbegrepet i forhold til gjeldende rett følger av at definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste er endret, jf. § 1-5 nr. 4. Endringen innebærer ingen materiell endring og tilbyderne som er pliktsubjekter etter bestemmelsen er de samme som før endringen.

Planen skal også dekke situasjoner hvor driftsstans inntrer som følge av åpning av gjeldsforhandling etter reglene i lov av 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs (konkursloven) eller som følge av at tilbyderen innstiller sine betalinger. Det er opp til den enkelte tilbyder hvordan kundenes kommunikasjon skal sikres. Den enkelte tilbyder må selv avgjøre hvilke typer beredskapsplaner som er best egnet i forhold til egen virksomhet og egne kunder. Bestemmelsen er avgrenset til å omfatte tilbyderens egne kunder.

I lovteksten angis eksempler på elementer som kan inngå i planleggingen. Eksemplene klargjør at den enkelte kan inngå avtaler med en konkurrent med sikte på at konkurrenten skal overta kundemassen i tilfelle selskapet går konkurs. Dersom denne løsningen velges, vil et eventuelt konkursbo, siden det i utgangspunktet ikke er bundet av tilbyderens avtaler, måtte velge å tre inn i en slik avtale for å unngå at departementet skal fatte pålegg etter femte ledd. Bestemmelsen viser også til at det vil være mulig for tilbyderne å gå sammen om å lage en frivillig, uavhengig fondsordning for å ivareta brukernes interesser i tilfelle av konkurs. En eventuell fondsordning vil måtte være frivillig mellom de tilbydere som mener at dette er en hensiktsmessig måte å imøtekomme forpliktelsene på. En slik fondsordning vil kunne være bransjedrevet, og en god ordning vil kunne føre til at departementets behov for å gjøre inngrep blir mindre. Med forsikringsordninger menes i første rekke privatrettslige forsikringer. Bestemmelsen åpner for at tilbyderne kan komme opp med andre ordninger enn de opplistede.

Departementet kan kreve konkursplanene fremlagt i forbindelse med ordinært tilsynsarbeid, jf. § 15-1.

Andre ledd presiserer at departementet skal informeres så snart en konkurs kan bli reell, enten det dreier seg om generell betalingsinnstilling, gjeldsforhandling, konkursbegjæring eller konkursåpning. Informasjonsplikten påhviler i første omgang tilbyderen. Bestemmelsen pålegger imidlertid også tingretten en informasjonsplikt overfor departementet dersom det faktisk åpnes gjeldsforhandling eller konkurs hos en tilbyder.

Tredje ledd inneholder en særbestemmelse som bare kan benyttes når beredskapsplanene ikke er tilstrekkelig til å ivareta bestemmelsens formål. Fristlengden på to uker tilsier for øvrig i seg selv at det bare er unntaksvis at denne regelen vil bli benyttet. Denne unntaksregelen innebærer en ordning som bryter med alminnelig konkursrett i den forstand at det her kan pålegges drift i inntil to uker. Pålegg om fortsatt drift vil kunne medføre at virksomheten fortsetter helt eller delvis på kreditorenes regning i den pålagte periode. Dette forhold vil ikke være til hinder for et eventuelt pålegg etter andre ledd idet de samfunnsmessige hensynene bak denne bestemmelsen må anses for å være sterkere enn hensynene som tradisjonelt taler mot en slik bestemmelse. Bakgrunnen for dette er at en rekke brukere av kommunikasjon forvalter vitale samfunnsmessige funksjoner. Det vil kunne ha store samfunnsmessige konsekvenser om slike brukere plutselig avskjæres fra sin kommunikasjon fordi det inntrer driftsstans eller fare for driftsstans som følge av at tilbyderen de er tilknyttet går konkurs eller det åpnes gjeldsforhandling etter reglene i konkursloven. For å hindre store samfunnsmessige skadevirkninger, gis derfor departementet kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge videre drift av det konkursrammede selskapet i inntil to uker. Også i tilfeller hvor tilbyderen innstiller sine betalinger kan det oppstå driftsstans. Som regel vil en slik situasjon raskt gå over i gjeldsforhandling/konkurs. Det anses derfor ikke nødvendig å la påleggskompetansen omfatte driftsstans som følge av at tilbyderen innstiller sine betalinger.

Krav som påløper i pålagt driftsperiode i inntil to uker vil være massekrav. Det vil være en fordel for kreditorene at virksomheten opprettholdes, forutsatt at det er mulig å selge boet som et såkalt «going concern». Det forutsettes at departementet ved vurderingen av om pålegg skal gis, tar hensyn til forholdsmessighet, det vil si at det skal vurderes om de samfunnsmessige fordelene ved et pålegg til å være større enn de privatrettslige ulempene. I en slik vurdering vil også hensynet til forbrukernes behov for kommunikasjon spille inn. Departementet skal i vurderingen også ta hensyn til boets likviditet med sikte på å unngå massekonkurs.

Det følger av fjerde ledd at denne ordningen går foran de relevante reglene i lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven), herunder de ekstraordinære oppsigelsesfristene i dekningsloven § 7-6 som regulerer situasjonen når et konkursbo trer inn i debitors løpende avtaler. Avtalefestet oppsigelsestid og frister for oppsigelse i dekningsloven § 7-6 første ledd er ikke til hinder for at pålegg om å tre inn i løpende avtale gis for en periode som angitt i andre ledd. Bakgrunnen for dette er at oppsigelsesfristene i dekningsloven anses for å være noe upraktiske ved bruk innenfor denne sektoren. Det eksisterer tilsynelatende ingen sedvanemessig varslingsfrist, og tre måneders oppsigelsesfrist må antas å være for lenge for de fleste konkursbo som håndterer konkurser innenfor sektoren for elektronisk kommunikasjon. Pålegg etter fjerde ledd om å tre inn i skyldners avtaler gjelder bare for pålagt tidsrom oppad begrenset til to uker. Pålegg etter denne ordningen setter ikke boet i ansvar etter dekningsloven § 7-4 første ledd, første punktum utover det tidsrom pålegget gjelder for. Dette medfører at når boet blir pålagt å tre inn i skyldners avtale for et tidsrom på for eksempel en uke, så vil boet være berettiget og forpliktet på avtalens vilkår i den uken. Når uken er utløpt, vil boet i henhold til dekningsloven § 7-3 stå fritt til å velge om det vil tre inn i skyldners avtaler eller ikke. Tredje ledd gjør således ingen innskrenkning i boets frihet etter dekningsloven § 7-3. Når det pålagte tidsrom utløper, gjelder dekningsloven § 7-3 tilsvarende.

Departementet kan på forespørsel fra konkurs- eller gjeldsforhandlingsboet bistå med fagkompetanse for å sikre brukernes interesser best mulig.

Etter femte ledd gis departementet kompetanse til å stille krav til innholdet i konkursplanene. Dette omfatter hjemmel til å pålegge tilbyder, helt eller delvis, å utarbeide ny plan, og å frita tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste fra plikten til å utarbeide planer. Videre gis departementet hjemmel til å gi forskrift om konkursplanene etter første ledd, om innholdet i planene, om unntak fra plikten til å utarbeide planer, og om sikring av fortsatt levering i situasjoner etter tredje ledd. Bestemmelsen dekker både nett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og private nett. Behovet for sikring av fortsatt levering ved konkurs vil neppe være like stort for alle nett og tjenester. Departementet gis derfor kompetanse til å unnta tilbydere fra plikten til å utarbeide planer. Det forutsettes at departementet unntar tilbydere fra plikten til å utarbeide planer når pålegg om planer ikke vil være forholdsmessig i forhold til tilbyderens kunder og virksomhet for øvrig.

Til kapittel 3. Kommunikasjonsvern og sikkerhet

Til § 3-1 Sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og – tjenester

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 2-10 om sikkerhet og beredskap og § 2-7 første ledd om vern av kommunikasjon og data. Enkelte deler av gjeldende ekomlov § 2-10 flyttes. Dette gjelder formidling av viktig melding som gjennomføres i § 3-6. Bestemmelsen om sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester gjennomfører deler av ekomdirektivet artikkel 40, artikkel 41 og deler av kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4. Bestemmelsen er også ment å sikre oppfyllelse av deler av ekomdirektivet artikkel 108. Som følge av at begrepet elektronisk kommunikasjonstjeneste endres, omfatter tilbyderbegrepet en større krets av tilbydere, og inkluderer tilbyder av nummeruavhengige person-til-person kommunikasjonstjenester. Plikten til å ivareta sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester skal også gjelde for de nummeruavhengige tjenestene, herunder chattetjenester, tale over IP, alle former for e-post og internettilgangstjenester.

Kravene som følger av første ledd bokstav a er en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-10 første ledd første punktum. Bestemmelsen supplerer lov 1. juni 2018 nr. 24 om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven). Bestemmelsen stiller krav til tilbyder om å tilby og ivareta forsvarlig sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og – tjenester (offentlige og private) i fredstid, krise og krig.

Ordlyden i første ledd bokstav b er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-10 første ledd annet punktum. Ordlyden er endret ved at forsvarlighetsnivået høynes fra «nødvendig» til «forsvarlig» beredskap i tråd med viktigheten av elektronisk kommunikasjon for samfunnet. Dette reflekteres også i departementets kompetanse til å fatte enkeltvedtak i femte ledd. Kravet til at viktige samfunnsaktører skal prioriteres ved behov videreføres.

Kravene til å sikre vern av kommunikasjon og data i første ledd bokstav c, er en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-7 første ledd. Kravene som stilles til tilbyders sikkerhetstiltak er endret fra «nødvendige» til «forsvarlig» vern av kommunikasjon og data. Det vises til merknaden til bokstav b, når det gjelder endret begrepsbruk. Ved innføring av lik begrepsbruk vil i tillegg tilbyderne kunne forholde seg til samme terskel for ivaretakelse av sikkerhet i nett og tjenester.

Bestemmelsen fastsetter krav til tilbyder om sikring av konfidensialitet, både av den kommunikasjon som overføres, og av informasjon om selve overføringen, det vil si at det ikke bare er kommunikasjonen som skal vernes, men også dataene som kommer frem i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Med kommunikasjon menes i denne sammenheng enhver informasjon, for eksempel tekst, bilder og lyd, som utveksles eller overføres mellom et begrenset antall personer via en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste. Kommunikasjon som overføres som en del av kringkastingstjeneste er ikke omfattet, med mindre kommunikasjonen kan relateres til identifiserbar abonnent eller bruker som mottaker av kommunikasjonen, for eksempel filmleie-tjenester (såkalt «video-on-demand»).

Tilbyder pålegges å iverksette forsvarlige sikkerhetstiltak for å sikre kommunikasjon som overføres via sine elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Kommunikasjons- og personvernet er særdeles viktig innenfor elektronisk kommunikasjon, og bestemmelsen verner både kommunikasjonen, personopplysninger og andre data. Med «andre data» menes data som måtte fremkomme ved produksjon og bruk av elektronisk kommunikasjon, og som er viktig for å ivareta sikkerheten, integriteten og funksjonaliteten for nett og tjenester. Andre data vil også kunne være data om en juridisk person, herunder konkurransesensitiv informasjon. Dette medfører at kommunikasjonen og dataenes integritet skal beskyttes, og at konfidensialiteten til innholdet i kommunikasjon og data skal sikres.

Kommunikasjonsvern omfatter rettslig og faktisk beskyttelse av informasjon i transitt, på vei fra et sted til et annet, og verner informasjonen også etter at slik kommunikasjon har funnet sted. Kommunikasjonsvern omfatter også opplysninger om slik informasjon eller kommunikasjon, såkalt metadata. Kommunikasjonsvernet anses imidlertid langt på vei som en del av det videre begrepet personvern, siden man vanskelig kan tenke seg et effektivt personvern uten at også kommunikasjonen mellom to eller flere parter kan være fortrolig.

Det fremkommer av andre ledd hvordan kravet om forsvarlig sikkerhet skal forstås. Andre ledd gir veiledning om hvilke krav departementet vil stille til tilbyders sikkerhetsnivå. Forsvarlig sikkerhet er en rettslig standard som endrer seg over tid basert på utviklingen i marked, teknologi og samfunn.

Med «forsvarlig sikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester» siktes det til nettets og tjenesters evne til å stå imot handlinger som kan skade tilgjengeligheten, autentisiteten, integriteten eller fortroligheten til kommunikasjonsnettene og tjenestene, lagrede, overførte eller behandlede data (eller tilknyttede tjenester), som tilbys av eller er tilgjengelig via tilbyders kommunikasjonsnett eller tjenester. Det sentrale er at sikkerhetstiltakene er egnet til å beskytte mot hendelser som kan skade nettenes, tjenestenes og dataenes tilgjengelighet (at man kan få tilgang til dem), autentisitet (at kommunikasjon og data er opprinnelige og ekte), integritet (at kommunikasjon og data er fullstendig, nøyaktig og gyldig, med andre ord at kommunikasjon og data ikke blir endret utilsiktet eller tilsiktet av uvedkommende) eller konfidensialitet (at uvedkommende ikke får tilgang til kommunikasjon og data). Dette innebærer at sikkerhetstiltakene skal hindre at nett, tjenester og data kompromitteres.

Ved vurderingen av hvorvidt sikkerhetsnivået innfrir kravet til forsvarlighet skal det tas hensyn til beste tilgjengelige tekniske løsning på markedet, kostnadene og nytteverdi ved tiltaket, nettes eller tjenestens betydning og anerkjente standarder. Listen over hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av forsvarlig sikkerhet er ikke uttømmende. Best tilgjengelig løsning vil variere over tid, og utviklingen vil føre til at det jevnlig må foretas forsvarlighetsvurderinger og påfølgende oppgraderinger. Tilbyder skal vurdere kompenserende tiltak dersom den valgte tekniske løsningen som systemet bygger på inneholder kjente svakheter. Kravet skjerpes jo viktigere tjenester nettet bærer. Det fremgår ikke eksplisitt av ordlyden at sikkerhetstiltakene skal være forholdsmessige, men dette kravet følger av forvaltningsretten. Forholdsmessigheten må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Med forholdsmessig menes at kostnadene et tiltak påfører virksomheten må ses i sammenheng med tjenestenes betydning og tiltakets nytteverdi. Kostnader som langt overstiger tiltakets nytteverdi eller tjenestens betydning må anses som uforholdsmessige. Tiltakene skal også være egnede for å oppnå formålet.

Forsvarlig sikkerhet kan være ulikt for det enkelte selskap basert på risiko og sårbarhetsanalyser, og det til enhver tid gjeldende trusselbilde. Tilbyders plikt til å opprettholde forsvarlig sikkerhet innebærer at tilbyder av nett og tjenester må gjennomføre fortløpende risikovurderinger, samt iverksette forsvarlige sikkerhetstiltak. I vurderingen av hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige for å opprettholde et forsvarlig sikkerhetsnivå, må den enkelte virksomhet vurdere hva som er akseptabel restrisiko holdt opp mot kostnaden ved tiltakene. Hvilke tekniske og organisatoriske tiltak den enkelte tilbyder i praksis må gjennomføre for å oppfylle forsvarlighetskravet, vil derfor måtte variere og tilpasses den enkelte tilbyder og den type nett og tjenester tilbyder tilbyr, herunder hva det enkelte nett brukes til. Det er tilbyders ansvar at tjenestene som tilbys holder et forsvarlighetsnivå. I dette ligger også blant annet at tilbyder skal treffe alle nødvendige tiltak som er forholdsmessige for å sikre størst mulig tilgjengelighet for talekommunikasjons- og internettilgangstjenester, også i tilfelle av nettsammenbrudd eller force majeure hendelser. Dette er ment å gjennomføre ekomdirektivet artikkel 108.

I tråd med ekomdirektivet artikkel 40 er det i tredje ledd presisert at tilbyder også har en plikt til å treffe egnede tiltak for å forebygge og minimere virkningene av sikkerhetshendelser, når disse har oppstått. Virkningene av sikkerhetshendelser som skal forebygges og minimeres, kan også gjelde sluttbrukere og andre brukere, samt andre nett og tjenester, i tillegg til egne nett og tjenester. Dette gjelder for eksempel hendelser som reduserer redundansen i et nettverk eller en tjeneste.

Fjerde ledd er nytt, og utvider og synliggjør kravet om systematisk oppfølging av sikkerhet og beredskap i nett og tjenester, og skjerper dokumentasjonskravet. Dette innebærer at tilbyder i tillegg til å dokumentere sikkerhets- og sårbarhetsanalyser, også skal dokumentere andre sikkerhetsmessige vurderinger av betydning.

Av femte ledd følger en enkeltvedtakskompetanse for departementet, slik at departementet om nødvendig kan pålegge tilbyder å iverksette tiltak som gir forsvarlig sikkerhet, beredskap og vern av kommunikasjon og data, jf. første ledd. Tilbyder må selv bære kostnadene ved slike sikkerhetstiltak. Dette er delvis en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-10 første ledd, samtidig som kompetansen nå utvides til å omfatte vern av kommunikasjon og data etter sammenslåing av gjeldende ekomlov § 2-7 første ledd med gjeldende ekomlov § 2-10.

Sjette ledd viderefører og utvider gjeldende ekomlov § 2-10 andre ledd og departementets vedtakskompetanse og mulighet for å inngå avtaler med en utvidet krets av aktører for å gjennomføre tiltak som sikrer nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet, ut over det som dekkes av forsvarlig sikkerhet. Dette ligger blant annet til grunn for beredskapsavtalene som hittil er inngått. Sjette ledd utvider gjeldende virkeområde for bestemmelsen fra å gjelde tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjenester til også å omfatte virksomhet som tilbyr tilhørende utstyr, fasiliteter og tjenester. Eksempler på virksomheter som vil falle inn under dette vil være slike som har ansvar for felles funksjoner i nett og tjeneste, samtrafikkpunkt og virksomhet som har ansvar for passiv infrastruktur som bygg, anlegg, master osv.

Departementet skal ha en mulighet til å kreve refundert unødvendige kostnader fra virksomhet etter sjette ledd. Dette gjelder dersom anskaffelsen som virksomheten har foretatt for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet i elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester etter første punktum, medfører kostnader som er høyere enn de med rimelighet burde være. Hensikten med regelen er å gi virksomheten et sterkere insitament til å fremforhandle anskaffelser som er kostnadseffektive også når staten kompenserer alle kostnadene. Vurderingen av kostnadene når det er aktuelt å benytte regelen vil bli gjort på bakgrunn av dokumentasjonen som fremlegges, erfaringer med sammenlignbare kostnader, standardpris og priser som andre aktører melder inn.

Det følger også forskriftskompetanse for departementet i syvende ledd om oppfyllelsen av sikkerhets- og beredskapstiltak, vern av kommunikasjon og data og øvrige plikter som følger av bestemmelsen. Når det gjelder kommunikasjonsvern, kan det for eksempel være aktuelt å stille nærmere krav i forskrift som har til hensikt å sikre konfidensialitet ved kommunikasjon via elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester, verne mot endring, ødeleggelse eller annen manipulering av kommunikasjon eller av informasjon om overføring av kommunikasjon. Det kan dessuten gis bestemmelser om vern mot uanmodet kommunikasjon. Forskriftsbestemmelsene vil for eksempel kunne omfatte nærmere bestemmelser om sikkerhetstiltak, sikring og behandling av trafikkdata og lokaliseringsdata (data som behandles i et elektronisk kommunikasjonsnett og som angir den geografiske posisjonen for terminalutstyret til brukeren av en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste), og bestemmelser om fakturering, nummervisning, abonnementsregistre og viderekobling.

Det presiseres at forskriftskompetanse også omfatter nasjonal autonomi ved å innta dette direkte i lovteksten. Ekomforskriften har hatt en bestemmelse om nasjonal autonomi og justeringen innebærer derfor ingen materiell endring. I tillegg følger det at departementet kan gi forskrift om sikkerhetsrevisjon slik at tilbyder blant annet kan pålegges sikkerhetsrevisjon av et eksternt revisjonsfirma. Behovet for en uavhengig sikkerhetsrevisjon vil kunne foreligge der departementet allerede har innhentet opplysninger eller gjennomført tilsyn, men hvor dette ikke har vært tilstrekkelig for å få svart ut spørsmål om virksomhetens sikkerhet.

Videre følger det at departementet kan gi forskrift for å sikre at trafikken sendes i flere føringsveier både nasjonalt og ut av landet (redundante føringsveier). Behovet for flere føringsveier for transportnett (sentrale deler av nettet) nasjonalt er omtalt i ROBIN 1 rapporten. Tilsvarende gjelder behovet for at internett-trafikken fra Norge av sikkerhetshensyn sendes gjennom mer enn en føringsvei ut av landet. I tillegg kan det gis forskrifter om redundans.

Kompetansen for departementet til å gi forskrift om finansiering, herunder om tilbyders ansvar for å dekke kostnadene med uavhengig sikkerhetsrevisjon, videreføres.

Departementet gis kompetanse til i forskrift eller ved enkeltvedtak å fastsette at bestemmelsen gjelder andre enn tilbydere, samt å gjøre unntak fra bestemmelsen for tilbydere eller tjenester. Ekomdirektivets definisjon av elektronisk kommunikasjonstjeneste gjennomføres i ekomloven. Dette får betydning for gjeldende tilbyderbegrep og vil gjennomgående medføre at nye aktører blir pliktsubjekt etter loven. Det kan imidlertid likevel være behov for å sikre at også tilbydere av tilhørende fasiliteter underlegges en eller flere av pliktene som følger av bestemmelsen. Siden alle tilbydere som omfattes av den nye definisjonen av ekomtjenester i utgangspunktet vil omfattes av bestemmelsen om sikkerhet i nett og tjenester, og behovet for sikkerhetsnivå ikke nødvendigvis vil være det samme for alle tilbydere og tjenester, kan det være aktuelt å unnta enkelte tilbydere fra ett eller flere krav i bestemmelsen helt eller delvis.

I åttende ledd gis departementet forskriftskompetanse for å sikre oppfyllelse av plikter som gjelder sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester etter EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler. Bestemmelsen kan benyttes til å gjennomføre annet EØS- og internasjonalt regelverk som Norge slutter seg til.

Til § 3-2 Varsling til abonnent eller bruker ved sikkerhetshendelser

Bestemmelsen viderefører, utvider og presiserer tilbydernes varslingsplikter, og er ment å gjennomføre deler av ekomdirektivet artikkel 40 og deler av kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4.

Bestemmelsens første ledd oppstiller varslingsplikt til abonnent eller bruker, og regulerer i hvilke tilfeller tilbyders varslingsplikt inntrer. Tilbyder plikter å varsle kunden når det foreligger særlig risiko for en sikkerhetshendelse, og er ment å gjennomføre varslingspliktene etter ekomdirektivet artikkel 40 nr. 3 og kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4 nr. 2. En sikkerhetshendelse er en avvikssituasjon relatert til konfidensialitet, integritet, autentisitet og/eller tilgjengelighet, og omfatter enhver hendelse som har medført eller kan medføre brudd på sikkerheten i elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester, jf. § 1-5 nr. 21. Tilbyder plikter ikke å varsle abonnent eller bruker om enhver risiko, varslingsplikten inntrer først når det foreligger en særlig risiko for en sikkerhetshendelse. Dette innebærer at tilbyder skal varsle abonnent eller bruker forebyggende når det er grunn til å tro at det foreligger en særlig risiko for brudd på sikkerheten, og dersom det er særlig risiko for at sikkerhetsbruddet vil kunne skade eller ødelegge lagrede data eller krenke personvernet til abonnent eller bruker.

Tilbyder må aktivt informere hver enkelt abonnent. Passiv informasjon, for eksempel via en informasjonsside på internett, vil ikke være nok til å oppfylle plikten. Der bruker er en annen enn abonnenten bør også bruker informeres så langt det er mulig. Informasjonen som gis må være så klar og fullstendig som mulig. Videre må informasjonen være gratis, eller tilnærmet gratis, for abonnenten. Med tilnærmet gratis siktes til minimale kostnader som belastes abonnenten, for eksempel hvis informasjonen gis ved e-post som abonnenten må laste ned. Hvis risikoen ligger utenfor det området der tilbyder plikter å ivareta sikkerhet etter § 3-1, plikter tilbyder å informere om risikoen og hvordan denne kan forebygges, eventuelt hvilke kostnader som er forbundet ved dette. Oppfyllelse av informasjonsplikten fører ikke til at tilbyderen fritas for plikten til å sørge for tilstrekkelig sikkerhet etter § 3-1 eller til at plikten begrenses.

Kriteriet «uten ugrunnet opphold» er et skjønnsmessig begrep og vil kunne variere fra sak til sak. Tilbyder skal imidlertid handle i tråd med regelens formål som er å sikre at bruker eller abonnent får tilstrekkelig informasjon på et tidligst mulig tidspunkt for å kunne handle med tanke på å sikre sin egen personsensitive informasjon og data.

Etter andre ledd plikter tilbyder å varsle abonnent eller bruker uten ugrunnet opphold etter at tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbrudd som har hatt eller vil kunne ha en negativ effekt på kommunikasjons- eller personvernet til abonnent eller bruker. For eksempel vil det kunne ha en negativ effekt på kommunikasjonsvernet hvis lokasjonsdata, IP-data, søkehistorikk, e-postdata og anropslister kommer på avveie. Med negativ effekt på abonnent eller brukers personvern siktes det for eksempel til tilfeller der bruddet kan føre til identitetstyveri eller svindel, fysisk eller psykisk skade, ydmykelser, omdømmetap eller innsyn i opplysninger som listet i personvernforordningen artikkel 9 nr. 1. Varslingsplikten inntrer når tilbyder har fått kunnskap om sikkerhetsbruddet og det fremstår som sannsynlig at sikkerhetsbruddet har hatt eller vil kunne få negativ effekt. Kravene i andre ledd er delvis en videreføring av varslingsplikten i gjeldende ekomlov § 2-7 andre ledd og gjennomfører kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4 nr. 3 andre ledd.

Det er ikke krav om varsling når tilbyder overfor departementet har dokumentert at tilfredsstillende tekniske beskyttelsestiltak er gjennomført for dataene omfattet av sikkerhetsbruddet. Dette kan for eksempel være kryptering som gjør at dataene som er berørt av sikkerhetsbruddet er uforståelige for uvedkommende. Unntak fra varslingsplikten er en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-7 tredje ledd, og gjennomfører kommunikasjonsverndirektivet artikkel 4 nr. 3 tredje ledd.

Departementet gis i tredje ledd forskrifts- og enkeltvedtakskompetanse. Det vil for eksempel være aktuelt å gi nærmere forskriftsbestemmelser om innholdsmessige krav til varselet, prosedyrer og frister for varsling, kostnadsmessige sider ved varslingsplikten og eventuelle unntak fra varslingsplikten.

Til § 3-3 Varsling ved sikkerhetshendelser

Bestemmelsen viderefører, utvider og presiserer tilbydernes varslingsplikter, og er ment å gjennomføre deler av ekomdirektivet artikkel 40.

I første ledd fremgår en presisering av tilbyders varslingsplikt til å omfatte sikkerhetshendelser som har medført brudd på tilgjengelighet, autentisitet, integritet eller konfidensialitet. Tilbyder plikter ikke å varsle departementet om enhver sikkerhetshendelse, varslingsplikten inntrer først når det foreligger et vesentlig brudd på tilgjengelighet, autentisitet, integritet eller konfidensialitet i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Dette vil bero på en konkret vurdering, og er ment å avgrense varslingsplikten til tilfeller av en viss alvorlighetsgrad. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 40 nr. 2.

Varsling til departementet skal skje umiddelbart etter at tilbyder er kjent med en sikkerhetshendelse som har medført vesentlige brudd på tilgjengeligheten. Det er i slike tilfeller særlig viktig at departementet får beskjed straks. Dette er en videreføring av gjeldende praksis. Behovet for umiddelbar varsling i slike situasjoner skyldes at bortfall av elektronisk kommunikasjon vil kunne få store konsekvenser for den enkelte, og ved store bortfall, for samfunnet. Videre plikter tilbyder å varsle departementet uten ugrunnet opphold om vesentlig brudd på autentisitet, integritet eller konfidensialitet i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Kriteriet «uten ugrunnet opphold» er et skjønnsmessig begrep og vil kunne variere fra sak til sak. Tilbyder skal imidlertid handle i tråd med regelens formål som er å sikre at departementet får tilstrekkelig informasjon på et tidligst mulig tidspunkt til å kunne vurdere behovet for oppfølging av hendelsen, iverksetting av eventuelle ytterligere sikkerhets- og beredskapstiltak, herunder behovet for varsling til andre tilbydere dersom det for eksempel er mistanke om et større dataangrep, varsling til andre berørte myndigheter eller om allmennheten bør varsles om sikkerhetshendelsen.

Tilbyders varslingsplikt i disse tilfellene er også ment å ivareta nasjonale sikkerhetsaspekter knyttet til konfidensialitet. Departementet har oppgaver både av koordinerende og operativ art knyttet til nasjonal sikkerhet. Disse vil ofte utløses av varsel om sikkerhetsbrudd til departementet. Departementet skal fortløpende informere Datatilsynet når de mottar varsler som kan ligge innenfor Datatilsynets kompetanseområde.

Andre ledd angir hvilke momenter som skal inngå i tilbyders vurdering av om det foreligger en vesentlig sikkerhetshendelse, i den grad de aktuelle opplysningene er tilgjengelige på det aktuelle tidspunkt. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 40 nr. 2 andre ledd. Departementet kan stille nærmere krav i forskrift, jf. fjerde ledd.

Det følger av tredje ledd at departementet kan pålegge tilbyder å informere offentligheten om sikkerhetshendelser når det er i allmennhetens interesse. Dette vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Departementet kan alternativt selv gå ut med slik informasjon. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 40 nr. 2 tredje ledd.

Det følger av fjerde ledd at departementet kan delegere myndigheten etter bestemmelsen, jf. § 1-4. I dag er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som mottar slike varsler.

Etter fjerde ledd gis departementet kompetanse til å gi forskrift og fatte enkeltvedtak om varsling av sikkerhetshendelser. Det kan for eksempel være aktuelt å fastsette mer detaljerte krav i forskrift om hva som skal anses som en vesentlig sikkerhetshendelse, herunder blant annet terskelverdier for varsling basert på antall brukeres som berøres, størrelsen på det geografiske område som berøres mv. Forskriftskompetansen omfatter også kompetanse for departementet til å fastsette hvilket format det skal varsles på, herunder krav til automatisk varsling, og hvilke opplysninger som vil omfattes av varslingsplikten. For eksempel vil det være aktuelt å stille krav om at tilbyder skal opplyse om hendelsens årsak, konsekvenser for funksjoner i nett og tjenester, innvirkning på økonomiske og samfunnsmessige aktiviteter, antall berørte kunder, geografisk omfang, hvilke tiltak som iverksettes, og hendelsens varighet. Videre kan det være aktuelt å gi forskrift om finansieringen, og eventuelle utgifter som må dekkes av tilbyderne. Det gis også kompetanse til å fastsette nærmere krav til hendelsesrapportering i forskrift.

Til § 3-4 Plikt til å sikre samfunnskritiske funksjoner og internasjonalt samarbeid

Bestemmelsens første ledd er ny sammenlignet med gjeldende rett, og innebærer at departementet i særlig tilfelle kan pålegge tilbyder å tilby elektronisk kommunikasjonstjeneste for å sikre særlig viktige eller kritiske samfunnsfunksjoner av nasjonal betydning for samfunnet i tilfeller der tilbyder ikke velger å inngå avtale av kommersielle grunner. Tatt i betraktning av at ekomtjenester blir stadig viktigere i dagens digitaliserte samfunn, er formålet med denne bestemmelsen å sikre at det finnes tilstrekkelige elektroniske kommunikasjonstjenester tilgjengelig hvor dette er særlig viktig for samfunnet. Bestemmelsen er kun ment anvendt i særlige tilfeller, noe som innebærer at det skal være en høy terskel for å pålegge et slikt krav og at bestemmelsen kun skal brukes unntaksvis. Det legges til grunn av det skal være gjort forsøk på å ha inngått kommersielle avtaler, og at dette ikke har lykkes innenfor rimelig tid. I vurderingen av hva som er rimelig tid, må det sees hen til hva som ville vært rimelig i sammenlignbare situasjoner. Hva som er viktige funksjoner av nasjonal betydning for samfunnet, vil bero på skjønn og kunne utvikles over tid. Også funksjoner som er lokalisert regionalt kan i noen tilfeller ha nasjonal betydning. Ved vurdering av hva som er samfunnskritiske funksjoner vil Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps oversikt over samfunnets kritiske funksjoner kunne gi veiledning. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering av den enkelte funksjon opp mot bestemmelsens formål. Det kan ikke utelukkes at noen funksjoner i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps oversikt ikke faller inn under bestemmelsen, eventuelt at andre funksjoner som ikke er en del av oversikten, kan falle inn under ordlyden. For å sikre at tjenestene ikke prises så høyt at pålegg om levering blir uten innhold, følger det at departementet skal kunne pålegge prisforpliktelser på tilbyders tjenester, herunder fastsette prisen. Slike prisforpliktelser skal sørge for at tilbyders relevante kostnader dekkes, inkludert kapitalkostnader. Partene må ha forsøkt å komme til enighet om pris før departementet eventuelt vurderer å gi pålegg.

Andre ledd viderefører muligheten i gjeldende ekomlov § 2-10 fjerde ledd til å pålegge tilbydere å inngå samarbeid med andre virksomheter nasjonalt eller internasjonalt når dette følger av internasjonal avtale. Det er inntatt i bestemmelsen at departementet også har mulighet til å pålegge tilbydere å inngå samarbeid med nasjonale eller internasjonale virksomheter når dette følger av viktige nasjonale hensyn til sikkerhet. Det er viktig at tilbyderne har et ansvar for å samarbeide seg imellom både nasjonalt og internasjonalt for å oppnå fleksible funksjoner både med hensyn til sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Det kan oppstå situasjoner hvor Norge av sikkerhetsmessige årsaker har internasjonale forpliktelser som legger føringer på elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. For å kunne innfri våre forpliktelser må departementet i forskrift kunne pålegge tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester å samarbeide med annen virksomhet.

Til § 3-5 Begrensninger i markedsadgang

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomlov § 2-10 tredje ledd. Første ledd fastslår at departementet i særlige tilfeller kan fatte vedtak om at tilbyder nektes tilgang til markedet i tilfeller hvor dette er nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet eller andre viktige samfunnsinteresser. Det kan være aktuelt å nekte tilgang til markedet både ved oppstart av virksomhet og ved løpende virksomhet dersom det avdekkes forhold som tilsier at tilbyder bør nektes tilgang til markedet. En lignende bestemmelse finnes i petroleumsforskriften § 10 fjerde ledd hvor departementet av hensyn til nasjonal sikkerhet kan nekte en søker eller rettighetshaver adgang til og utøvelse av petroleumsvirksomhet på visse vilkår.

Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for særlige tilfeller og terskelen for å nekte noen adgang til markedet vil være høy. Bestemmelsen vil kun benyttes unntaksvis når det er nødvendig og det ikke foreligger andre alternativer. Det er tilbydere som kan nektes tilgang til markedet. «Markedet» er markedet for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester som faller inn under ekomlovens virkeområde.

Bestemmelsen må også ses i sammenheng med sikkerhetsloven § 2-5 om vedtak ved risiko for skadevirkninger for nasjonale sikkerhetsinteresser slik disse er definert i sikkerhetsloven § 1-5. Bestemmelsen vil omfatte sikkerhet ut over nasjonale sikkerhetsinteresser slik dette er definert i sikkerhetsloven. Andre viktige samfunnsinteresser omfatter blant annet samfunnssikkerhet, inkludert helse. Det vil kunne forekomme situasjoner hvor det kan være aktuelt å fatte vedtak etter sikkerhetsloven § 2-5 og vedtak om å nekte adgang til markedet etter ekomloven § 3-5.

Bestemmelsens andre ledd er ny, og slår fast at det bør innhentes rådgivende uttalelser fra relevante myndigheter før det fattes vedtak om at tilbyder nektes adgang til markedet. Innhenting av slike uttalelser vil sikre at eventuelle vedtak er grundig vurdert. Det vil særlig være aktuelt å innhente uttalelse fra fagmyndighet, samt andre sikkerhets- og helsemyndigheter, men det kan være relevant å innhente uttalelser også fra andre myndigheter.

I bestemmelsens tredje ledd er det tatt inn en forskriftshjemmel slik at departementet kan gi nærmere bestemmelser om begrensninger i markedsadgang.

Til § 3-6 Formidling av viktig melding

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomlov § 2-10 første ledd når det gjelder tilbydernes plikt til å formidle viktig melding fra statsmyndighetene. I tillegg åpner bestemmelsen for at departementet kan pålegge tilbyder å benytte mobilteknologi for befolkningsvarsling, og pålegges å dekke en andel av kostnadene ved dette. Bestemmelsen gjennomfører på dette punkt ekomdirektivet artikkel 110 om offentlig varslingssystem (befolkningsvarsling).

Begrepet «statsmyndighetene» i første ledd videreføres fra gjeldende ekomlov. Statsmyndighetene må i utgangspunktet forstås som offentlige organer som regjering, statlige etater, tilsyn og direktorater. Ordlyden «statsmyndighetene» avgrenser mot regionale og kommunale organer som fylkeskommuner og kommuner. En slik forståelse støttes av lignende bestemmelser i annet regelverk. Kommunale myndigheter kan be statsmyndighetene om å sende ut viktige meldinger når det er nødvendig. Det følger av forskriftshjemmelen i tredje ledd at andre myndigheter enn statsmyndighet kan gis kompetanse til å formidle viktig melding dersom det skulle vise seg å bli et behov for dette.

Hva som ligger i begrepet «viktige meldinger» vil måtte bero på en konkret vurdering i den enkelte situasjon og bestemmes av vedkommende statsmyndighet. Terskelen for hva som er viktig melding er høy, og må forstås som melding som er av vesentlig betydning for å håndtere og redusere skadevirkninger av uønskede hendelser som kan føre til betydelig skade på eller tap av verdier, eller fare for liv og helse. I dette ligger det at befolkningsvarsling via ekomtilbyderne må være egnet for situasjonen, det vil si at det foreligger et visst akutt behov (tidskritisk) for informasjonsspredning og at varslingen må nå ut til mange personer så raskt som mulig.

Det kan foreligge både behov for landsdekkende, regional eller lokal varsling. Dette vil for eksempel være typisk ved akutt fare for ras i et mindre geografisk område, brann eller lignende. Varslingsplikten som pålegges tilbyderne i bestemmelsen avgrenses mot meldinger som ikke medfører fare for liv og helse, eller betydelig skade på eller tap av verdier, som for eksempel normal værvarsling og flomvarsling, kommunale informasjonsbehov som snøbrøyting, søppeltømming, forbud mot opphold i hyttekommuner under epidemier og lignende.

Andre ledd inneholder en hjemmel for departementet til å gi forskrift og enkeltvedtak om formidling av viktig melding. Det finnes ulike tekniske løsninger for å formidle befolkningsvarsling. Den teknologiske utviklingen vil kunne medføre at departementet vil stille krav i forskrift eller ved enkeltvedtak om at varsling skal skje ved bruk av en særskilt teknologi som anses hensiktsmessig. Det kan for eksempel bli aktuelt å stille krav om umiddelbar varsling. Det kan også gis forskrift om tilbyders plikt til å tilrettelegge for varslingssystemet, samt plikt til å aktivere varslingsfunksjonen i terminalutstyret på brukersiden slik at sluttbruker kan motta slike meldinger.

Tredje ledd gir departementet forskriftskompetanse til å gi andre tilbydere plikt til formidling av viktig melding. Tilsvarende gis departementet forskriftskompetanse slik at andre myndigheter enn statsmyndigheter omfattes av bestemmelsen, for eksempel regionale eller lokale myndigheter.

Departementet kan etter fjerde ledd pålegge tilbyder å dekke deler av kostnadene, for eksempel deler av investeringskostnadene eller driftskostnadene for varslingssystemet.

Løsninger for befolkningsvarsling er i sterk utvikling. Ekomdirektivet artikkel 110 nr. 2 åpner for at varsel også sendes gjennom nummeruavhengige person-til-person-tjenester, med unntak av kringkastingstjenester, eller gjennom en app som baserer seg på tilgang til internett. Bestemmelsen er derfor formulert som en dynamisk hjemmel, slik at befolkningen får viktig melding på den mest hensiktsmessige måten og på en måte som gjør det enkelt for sluttbrukerne å motta meldingen.

Til § 3-7 Datasenter

Bestemmelsen er ny og inneholder i første ledd en registreringsplikt for datasenteroperatører. Registreringen skjer hos departementet og det understrekes at registreringsplikten ikke innebærer en tillatelses- eller godkjennelsesordning fra myndighetenes side, men en ren registreringsplikt. Registreringene vil gi myndighetene oversikt over datasenternæringen, og kontaktinformasjon kan også komme til nytte i politiets arbeid med kriminalitetsbekjempelse knyttet til datasenternæringen.

Bestemmelsens andre ledd stiller krav til forsvarlig sikkerhet i datasenter og er utformet med utgangspunkt i de samme forpliktelsene som stilles til sikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester, jf. lovforslaget § 3-1. Det vil si at datasenter og tjenester skal være tilgjengelig og at integriteten, autentisiteten og konfidensialiteten skal beskyttes. Det er datasenteroperatørs ansvar at tjenestene som tilbys holder et forsvarlighetsnivå. Andre ledd annet punktum stiller krav til at datasenteroperatør skal opprettholde forsvarlig beredskap i datasenter og tjenester. Kravet til forsvarlig beredskap innebærer blant annet at datasenteroperatør skal treffe alle nødvendige tiltak som er forholdsmessig for å sikre størst mulig tilgjengelighet i tilfelle av force majeure hendelser. Andre ledd tredje punktum gir departementet kompetanse til å treffe enkeltvedtak for å sikre at datasenteroperatør iverksetter nødvendige tiltak for å sikre forsvarlig sikkerhet. Dette kan blant annet gjelde krav om separasjon av kunder eller kundegrupper når dette er nødvendig. Det stilles krav om at eventuelle kostnader ved vedtak etter andre ledd dekkes av datasenteroperatør.

Tredje ledd inneholder krav om systematisk oppfølging av sikkerhet og beredskap, krav til dokumentasjon av sikkerhetsmessige vurderinger, samt presisering av hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om sikkerhetsnivået er forsvarlig, men som ikke er uttømmende. Datasenteroperatør skal vurdere kompenserende tiltak dersom den valgte tekniske løsningen som systemet bygger på inneholder kjente svakheter, jf. tredje ledd annet punktum. Kravet skjerpes jo viktigere tjenester datasenteret bærer, men kravet om forholdsmessighet etter forvaltningsloven vil gjelde også på dette området.

Fjerde ledd gir departementet vedtakskompetanse og mulighet til å inngå avtaler med datasenteroperatør for å gjennomføre tiltak som sikrer nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet utover det som dekkes av forsvarlig sikkerhet i andre ledd, og gjør det klart at merkostnader knyttet til slike tiltak skal kompenseres av staten etter tilstrekkelig dokumentasjon fra datasenteroperatør, jf. fjerde ledd andre punktum. Departementet skal ha en mulighet til å kreve refundert unødvendige kostnader fra virksomhet. Dette gjelder dersom anskaffelsen som virksomheten har foretatt for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for sikkerhet, beredskap og funksjonalitet i datasentre, medfører kostnader som er høyere enn de med rimelighet burde være. Hensikten med regelen er å gi virksomheten et sterkere insitament til å fremforhandle anskaffelser som er kostnadseffektive også når staten kompenserer alle kostnadene. Vurderingen av kostnadene når det er aktuelt å benytte regelen vil bli gjort på bakgrunn av dokumentasjonen som fremlegges, erfaringer med sammenlignbare kostnader, standardpris og priser som andre aktører melder inn.

Femte ledd gir departementet forskriftskompetanse og det er presisert at forskriftskompetansen også omfatter temaer som forsvarlig sikkerhet og beredskap, finansiering, nasjonal autonomi, sikkerhetsrevisjon og registreringsplikt, herunder om registreringsmåte, hvilken informasjon som skal registreres og terskelverdi for registreringsplikten. Som et ledd i fullføringen av registreringsplikten skal datasenteroperatør blant annet gi anslag på prosentvis andel av kraftforbruket som skal anvendes til utvinning av kryptovaluta. Femte ledd gir også en hjemmel for departementet gjennom forskrift eller i enkeltvedtak å pålegge datasentre under terskelverdien å registrere seg. Det er også presisert at departementet kan gi forskrift om sikkerhetsrevisjon, slik at departementet blant annet kan pålegge tilbyder å underlegges en sikkerhetsrevisjon av et eksternt revisjonsfirma.

Det følger videre av femte ledd tredje punktum at departementet kan gi forskrift om ivaretakelse av hensynene til nasjonal sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse i datasenter, herunder oppstille krav om at operatør skal registrere en representant som er tilgjengelig og som har nødvendig kunnskap til å kunne bistå politiet eller EOS-tjenestene slik at den tilgangen politiet og EOS-tjenestene skal ha til datasentrene og informasjonen i eller medhold av ekomloven eller annet regelverk blir reell. Videre oppstilles det krav om at datasenteroperatør skal føre oppdaterte lister over egne kunder og deres plassering i datasenteret.

Forskriftshjemmelen gir rettslige grunnlag for å fastsette at politiet og EOS-tjenestene kan gis tilgang til informasjonen på nærmere vilkår. Vilkårene skal balansere hensynet til kriminalitetsbekjempelse og nasjonal sikkerhet, og hensynet til hensiktsmessige rammevilkår for datasenternæringen. Krav om tilgang skal gjøres skriftlig for eksempel av leder for politidistriktene eller EOS-tjenestene eller den disse bemyndiger. Kravet om at avgjørelsen skal være formell, sikrer at beslutningen har notoritet og at denne kan påklages eller påkjæres.

Forskriftsregler som ivaretar hensynet til nasjonal sikkerhet kan for eksempel gjelde sikkerhetsstyring, risiko- og sårbarhetsvurderinger, grunnsikring, beredskapsplanlegging og øvelser.

Til § 3-8 Tillatte bruksbegrensninger

Bestemmelsen viderefører § 2-5 i gjeldende ekomlov. Bestemmelsen regulerer tilbyders adgang til å gjennomføre bruksbegrensninger i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester og gir departementet kompetanse til å pålegge tilbyder å gjennomføre nødvendige bruksbegrensninger. Formålet med bestemmelsen er å sikre kontinuitet i brukerens elektroniske kommunikasjon og at bruksbegrensningene som foretas er nødvendige og forholdsmessige. Også for datasenteroperatør kan det oppstå et behov for å tillate bruksbegrensning, og bestemmelsen er derfor også gjort gjeldende for datasenteroperatør og datasentertjeneste.

Ekomdirektivet artikkel 12 nr. 1 åpner for at nasjonalstaten kan gi regler om begrensninger i adgangen til å tilby elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester når dette er nødvendig av grunner som følger av Trakten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 52 nr. 1 (liv eller helse, nasjonal sikkerhet eller offentlig orden). Ekomdirektivet artikkel 40 og 41 gir regler om sikkerhet i nett og tjenester, og artikkel 45 nr. 4 fastslår at statene kan fastsette rimelige begrensinger i teknologibruken blant annet når det er nødvendig for å unngå skadelig interferens og sikre tjenestenes tekniske kvalitet.

Første ledd gir departementet kompetanse til å gi tilbyder og datasenteroperatør pålegg om å gjennomføre bruksbegrensninger. Slike pålegg kan gis av hensyn til nasjonal sikkerhet og andre viktige samfunnsinteresser, og skal være godt begrunnet. Departementet må ta hensyn til at sluttbruker ved bruksbegrensninger vil kunne bli stående uten kommunikasjonstjenester eller datasentertjenester i en mellomperiode. Det er med andre ord en viss terskel for å pålegge bruksbegrensninger. Første ledd legger opp til at departementet skal forta en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Pålegg etter første ledd skal begrunnes, og pålegg om bruksbegrensninger skal notifiseres til EFTAs overvåkningsorgan.

Andre ledd pålegger tilbyder og datasenteroperatør å gjennomføre nødvendige bruksbegrensninger i nødsituasjoner. Når det gjelder de opplistede nødsituasjonene som gir tilbyder eller datasenteroperatør plikt til å innføre bruksbegrensninger, forutsettes det at tilbyder eller datasenteroperatør selv tar stilling til om det foreligger fare for sabotasje mot nett eller tjenester. Når det gjelder alvorlige trusler mot liv eller helse så kan tilbyder eller datasenteroperatør selv ta stilling til dette, eller det kan skje i samarbeid med myndigheter. Tilbyder eller datasenteroperatør kan også ta selvstendig stilling til åpenbare tilfeller av trusler mot nasjonal sikkerhet eller offentlig orden, men det vil i de fleste tilfeller være praktisk for tilbyder eller datasenteroperatør å foreta bruksbegrensninger som skyldes slike forhold i samråd med departementet.

Etter tredje ledd kan tilbyder straks frakoble radio- og terminalutstyr når det er nødvendig av hensyn til kommunikasjonssikkerhet eller nettets integritet, og dersom tilbyder uten forsinkelse tilbyr alternativ løsning. Dersom det ikke kan tilbys alternativ løsning skal det innhentes tillatelse fra departementet, jf. sjette ledd. Kostnadene med å tilby alternativ løsning bæres av tilbyder fordi nettets integritet er tilbyders ansvar.

I henhold til fjerde ledd kan departementet gi tilbyder tillatelse til å nekte tilkobling eller å frakoble radio- og terminalutstyr som ikke tilfredsstiller krav etter § 13-1, eller som forårsaker skadelig interferens eller alvorlig skade på nettet. Dette representerer et unntak fra prinsippet i nettnøytralitetsreglene i § 4-2 om at sluttbruker skal kunne bruke terminalutstyr etter eget valg, men er i tråd med BERECs retningslinjer om nettnøytralitet.

Femte ledd videreføres for bruksbegrensning i tilgang mellom tilbydere. Bruksbegrensning ved betalingsmislighold fra en tilbyder av elektronisk kommunikasjon vil etter dette behandles likt med stengning rettet mot en sluttbruker, med unntak av at departementet fortsatt skal varsles når bruksbegrensning planlegges gjennomført overfor annen tilbyder, jf. syvende ledd. Bruksbegrensningen må være forholdsmessig og ikke-diskriminerende. Dette innebærer også at tilbyder som leverer tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester til et konkursbo ikke må søke departementet om tillatelse til bruksbegrensning før stengning kan gjennomføres. Men departementet skal varsles i tide til at departementet etter § 2-12 tredje ledd kan pålegge konkursboet fortsatt drift dersom viktige samfunnsinteresser vil kunne bli skadelidende som følge av konkursåpning og påfølgende mulighet for hurtig stengning av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjeneste.

Det følger av sjette ledd at gjennomføring av bruksbegrensning i andre tilfeller enn angitt i andre, tredje og femte ledd, krever tillatelse fra departementet. Bakgrunnen for kravet om tillatelse er konkurransehensyn.

Syvende ledd første punktum presiserer at både frakobling og andre bruksbegrensninger enn frakobling skal varsles til departementet. Tilbyders plikt til å varsle departementet inntrer straks tilbyder får kunnskap om at det vil bli foretatt en frakobling eller annen bruksbegrensning. Andre punktum innebærer at departementet kan nekte tilbyder å bruksbegrense etter femte ledd når dette er uforholdsmessig eller diskriminerende, for eksempel dersom en bruksbegrensning kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Tredje punktum innebærer at tilbyder som gjennomfører bruksbegrensningen som følge av betalingsmislighold snarest mulig og senest én måned før frakobling skal varsle tilbyder som bruksbegrensningen rettes mot. Av fjerde punktum følger at tilbyder som bruksbegrensningen rettes mot straks skal varsle andre berørte tilbydere og egne sluttbrukere. Med begrepet «straks» forstås at varslingsplikten inntrer fra det tidspunktet tilbyder får kunnskap om at det vil bli foretatt en bruksbegrensning. Femte punktum presiserer departementets kompetanse til å varsle berørte tilbydere og sluttbrukere i tilfeller hvor ikke tilbyder selv varsler på en klar og tilstrekkelig måte innen fristen. Slikt varsel kan for eksempel gjennomføres ved bruk av massemedia, eller på annen egnet måte for å nå berørte sluttbrukere med informasjon.

Plikten til å avbryte bruksbegrensningen etter andre ledd så snart nødsituasjonen er over følger av åttende ledd. Videre fastsettes en plikt for tilbyder til å avbryte bruksbegrensningen etter tredje og fjerde ledd når sluttbruker har godtgjort at det foreligger nødvendig tillatelse eller at ulovlig terminalutstyr er frakoblet nettet. Slik godtgjøring skal skje på egnet måte, eventuelt ved dokumentasjon når dette er mulig.

I niende ledd innføres hjemmel til å fastsette forskrift om bruksbegrensninger og tillatelse fra departementet.

Til § 3-9 Krav om politiattest

Bestemmelsen er ny og er basert på nasjonale behov. Første ledd gir tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett- og tjenester og datasenteroperatør mulighet til å stille krav om uttømmende og utvidet politiattest. Hva som skal anses som uttømmende og utvidet politiattest følger av politiregisterloven § 41. Muligheten for innhenting og fremlegges av politiattest gjelder ved nyansettelser. Kravet om politiattest kan ikke gis tilbakevirkende kraft og således ikke kreves fremlagt av personer som allerede er ansatt. Imidlertid er det mulig å kreve politiattest av allerede ansatt personell dersom vedkommende får nye eller endrede oppgaver som medfører et berettiget behov for politiattest.

Krav om politiattest kan være et viktig sikkerhetstiltak for personer som skal ha tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett, tilhørende fasiliteter, datasenter, utstyr, systemer eller informasjon, med vesentlig betydning for sikkerheten i nett og tjenester eller som av en annen grunn er av særlig sensitiv karakter. Det kan også kreves fremlagt politiattest for personell hos tilbyderes eller datasenteroperatørs leverandør. Med vesentlig betydning menes at det som skal vernes må være av særlig viktighet for offentlig elektroniske kommunikasjonstjenester, jf. blant annet klassifiseringsforskrifta § 4. Dette kan for eksempel være nettutstyr som er kritisk for samtrafikk med elektroniske kommunikasjonsnett i eller utenfor landet eller sensitiv informasjon som for eksempel kundelister, trafikkdata og lignende. Krav om politiattest vil bare være hensiktsmessig for særlige grupper av ansatte etter en konkret vurdering. Denne vurderingen vil bero på en risikovurdering om hva som kan føre til betydelige skadevirkninger. Virksomheten må foreta en konkret vurdering av muligheten for å utnytte tilgang til informasjon og eller infrastruktur etc. i skadeøyemed og skadeomfanget dette vil kunne medføre. Begrepet «tilgang» innbefatter både logisk og fysisk tilgang.

Om en person skal kunne anses for uegnet for en stilling eller oppgave vil bero på en vurdering av flere forhold, hvor også betydningen av tilgang til ulike systemer eller informasjon må inngå i vurderingen. Departementet bemerker at det normalt ikke vil være krav om plettfri vandel, og at det således normalt bør ses bort fra forhold av bagatellmessig art. Videre vil for eksempel forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, terrorhandlinger, terrorrelaterte handlinger, korrupsjon og annen vinningskriminalitet være forhold av særlig betydning for vandelsvurderingen. Graverende tilfeller vil kunne få betydning selv om det er gått lang tid siden forholdet ble begått. Det kan også tenkes forhold som er så alvorlige at vedkommende må anses å ha en slik personlighetsbrist at vedkommende finnes varig uskikket. Departementet presiserer at dette ikke er en uttømmende liste over forhold som vil kunne vektlegges i vurderingen, men at også andre forhold vil kunne få betydning.

Departementet legger til grunn at tilbyder og datasenteroperatør vurderer om andre sikkerhetstiltak kan komme til anvendelse før det kreves fremlagt politiattest.

Det følger av andre ledd at dersom vedkommende er sikkerhetsklarert eller innehar adgangsklarering fra Sivil klareringsmyndighet, vil det ikke stilles krav om politiattest. Bakgrunnen for dette er at den som er sikkerhetsklarert eller som har adgangsklarering etter sikkerhetsloven, allerede har vært gjennom en mer omfattende personkontroll enn den som gjøres ved utstedelse av politiattest.

I tredje ledd gis departementet kompetanse til å gi nærmere bestemmelser om fremleggelse av politiattest. Ytterligere avgrensning av når politiattest kan kreves kan således gjøres i forskrift.

Til § 3-10 Taushetsplikt

Bestemmelsen viderefører langt på vei gjeldende ekomlov § 2-9, med noen endringer som følge av endrede definisjoner og en presisering av gjeldende rett i tredje ledd om tilgang til IP-adresser. Det er en streng taushetsplikt etter ekomloven. Annen lovbestemt taushetsplikt kan supplere taushetsplikten etter bestemmelsen. Dersom en person er underlagt en annen og lempeligere lovbestemt taushetsplikt i tillegg til taushetsplikten etter ekomloven, vil den strengere taushetsplikten etter ekomloven oppstille rammene for delingsadgangen. Hvorvidt generelle unntak fra lovbestemt taushetsplikt som følger av andre lover skal innebære at det gjøres unntak fra ekomlovens taushetspliktbestemmelse, beror på en tolkning av de aktuelle bestemmelsene, jf. for eksempel straffeprosessloven § 118 som omtalt nedenfor, vurdert opp mot kommunikasjonsvernet og andre tvingende regler, slik som EMK og Grunnloven. Ved innføring av nye unntak fra taushetsplikten skal etter departementets syn hensynet til kommunikasjonsvernet drøftes og rettsikkerhetsgarantier ivaretas. Eksempler på hvordan dette er gjort finnes i verdipapirhandelloven § 19-3 (4) og straffeprosesslovens regler der politiets tilgang til trafikk-, lokasjons- og innholdsdata er betinget av rettens kjennelse eller samtykke fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Første ledd oppstiller taushetsplikt for tilbydere og installatører. I og med at definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste er endret, omfatter bestemmelsen nye pliktsubjekter, jf. definisjonen i § 1-5 nr. 4. Som følge av dette er for eksempel nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjenester omfattet.

Disse plikter å bevare taushet om innholdet i elektronisk kommunikasjon. Videre omfatter taushetsplikten også opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter. Det er altså ikke bare innholdet i kommunikasjonen som omfattes, men også opplysninger som genereres rundt kommunikasjonen. Taushetsplikten gjelder «andres bruk» av elektronisk kommunikasjon. Det motsatte av andres bruk, er egen bruk. Den som er part i elektronisk kommunikasjon, kan fortsatt gi opplysninger om trafikk til og fra seg selv, uten hinder av taushetspliktbestemmelsen. I henhold til første ledd siste punktum kan tilbyder benytte opplysninger som lagres i nett og tjeneste i egen virksomhet til formål som er i henhold til § 3-11, eller bestemmelser gitt i medhold av personopplysningsregelverket. Dette innebærer at visse behandlingsformål, der opplysningene benyttes i tilbyders virksomhet, er lovlige. Dette gjelder blant annet for tilbyders behandling av opplysninger i kommunikasjons- og faktureringsøyemed, som i henhold til § 3-11 første ledd er å anse for lovlig behandlingsformål. Også annen bruk av dataene i virksomheten vil være å anses som lovlig dersom denne bruken er forutsett eller følger av andre bestemmelser i ekomregelverket.

Dersom tilbyder ønsker å benytte taushetsbelagte opplysninger for å avsløre urettmessig bruk av nett eller tjenester vil dette være å anse for en rettmessig behandling som ikke krever samtykke fra bruker, forutsatt at dette ligger innenfor bruken av kommunikasjonstjenesten. Et eksempel på dette fremkommer i samarbeidet mellom en rekke norske tilbydere om en bransjenorm for felles innsats mot spam. Av bransjenormen følger det at ISPene (Internet Service Provider) er forpliktet til å sikre at deres abonnementsvilkår er utformet slik at det er mulig å gripe inn overfor kunder som sender spam. Tilbyders behandling av taushetsbelagte opplysninger til bruk for varsling av kunder som sender ut spam eller på annen måte utsetter nettets integritet eller stabilitet for fare faller innenfor det lovlige behandlingsformålet som fremgår av ekomloven. I tillegg vil bruk av opplysninger til sikkerhets- og feilrettingsformål kunne være lovlig behandlingsformål, se også Personvernnemndas avgjørelse PVN-2014-10.

Det kan i noen tilfeller være komplisert å avgjøre hva som ligger innenfor tilbyders «lovlige behandlingsformål». Et eksempel er spørsmålet om opplysninger omfattet av taushetsplikten kan nyttes til å videresende varselbrev til brukere av nett eller tjenester som mistenkes for å benytte opplysningene i forbindelse med opphavsrettslige krenkelser. Tilbyders anvendelse av opplysninger om IP-adresse til bruk for videreformidling av et rent «informasjonsskriv» til sine egne sluttbrukere om mulig misbruk av deres internettilknytning, vil ikke være å anse som videreformidling av taushetsbelagt informasjon til uvedkommende og vil i utgangspunktet ikke være i strid med bestemmelsen. Tilbyder har imidlertid ingen plikt etter ekomloven til å videreformidle denne type brev. Motsatt vil det innebære en videreformidling av taushetsbelagt informasjon til uvedkommende i strid med bestemmelsen, dersom tilbyderen samtidig med videresending av et informasjonsskriv avslører identiteten på sluttbrukeren overfor uvedkommende, eller utfører en handling på vegne av rettighetshaver som gir inntrykk av at sluttbrukers identitet er kjent for rettighetshaver.

Som det fremgår av § 1-5 nr. 4 er definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste utvidet til å også å omfatte nummeruavhengig person-til-person-kommunikasjonstjenester. Bestemmelsen om taushetsplikt vil dermed også omfatte nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester. Dette innebærer at slike pliktsubjekter som faller innenfor ekomlovens virkeområde omfattes. En slik endring får betydning for de prosessuelle bevisforbudene i straffeprosessloven og tvisteloven.

Straffeprosessloven § 118 slår fast at retten ikke uten samtykke fra departementet må ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune. Tilsvarende gjelder for vitne som har taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester, elektronisk kommunikasjonsinstallatør, eller statens lufthavnselskap. Etter tvisteloven § 22-3 første ledd kan det ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap. En endring i ekomloven vil også få betydning for adgangen for politiet til å oppta forklaring fra vitner, jf. straffeprosessloven § 230 fjerde ledd. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er delegert fullmakt til å gi fritak fra taushetsplikten. Endringen av definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste innebærer at de nye pliktsubjektene som omfattes av bestemmelsen ikke kan gi informasjon til politiet eller retten uten at det foreligger fritak fra taushetsplikten fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, med mindre det foreligger unntak fra taushetsplikten fastsatt i lov, se for eksempel tredje ledd.

Taushetsplikten i andre ledd gjelder uavhengig av om det dreier seg om fast ansettelse eller et kortvarig oppdrag.

I tredje ledd første og andre punktum gis det unntak fra taushetsplikten for utlevering av enkelte, bestemte opplysninger (abonnementsopplysninger) til politi, påtalemyndighet og ved vitnemål for retten.

Det særskilt angitt at også opplysninger om elektronisk kommunikasjonsadresse omfattes. I henhold til dette kan politiet eller påtalemyndigheten få informasjon om navn, adresse og telefonnummer tilknyttet en elektronisk kommunikasjonsadresse. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av Høyesteretts dom i Rt. 1999 s. 1944 der det ble avgjort at opplysninger om hvilket telefonnummer et e-postabonnement er opprettet fra også omfattes av unntaket fra taushetsplikten.

Også annen informasjon som bare gir opplysninger om bruker av et abonnement eller en telefon omfattes av tredje ledd, da dette er opplysninger som kan sammenlignes med opplysninger om hemmelig telefonnummer. Dette vil for eksempel gjelde opplysninger om:

• hvilke SIM-kort som kan knyttes til et IMEI-nummer (det vil si hvilke telefonnummer kan knyttes til et telefonapparat) og hvilke andre SIM-kort som har blitt benyttet i disse telefonapparatene.

• hvilket telefonnummer som hører til et SIM-kortnummer. SIM-kortnummeret er et identitetsnummer som er påtrykt selve SIM-kortet, og er ikke identisk med selve telefonnummeret

• hvilket SIM-kort, og dermed telefonnummer, som kan knyttes til en oppladning, uavhengig av lademetoden.

• IMSI-nummeret til et SIM-kort. IMSI står for «International Mobile Subscriber Identity», og er et eget nummer for hvert GSM-abonnement. Nummeret er unikt for hvert SIM-kort. Opplysninger om IMSI-nummeret har den operatøren som har utstedt SIM-kortet. Utenlandsk operatør må få tilgang til IMSI-nummeret for å kunne identifisere GSM-abonnementet i sitt nett dersom et norsk mobilabonnement har blitt benyttet i utlandet.

Alle mobiltelefoner har et eget serienummer, IMEI-nummer, som er påført apparatet fysisk. Ved enkle tastetrykk kan det også vises i displayet. Det føres ingen registre over tildelte IMEI-nummer, slik som det gjøres for telefonnummer. Tilbydere av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett kan imidlertid ved hjelp av IMEI-nummeret finne frem til hvilke SIM-kort som har blitt benyttet i et telefonapparat.

IP-adresser som for en kort periode er lagret for tilbyders egen drift og som faller inn under unntaket i tredje ledd første punktum, utleveres til politiet uten at det er nødvendig med forutgående kjennelse fra retten eller Nasjonal kommunikasjons- myndighets fritak fra taushetsplikten. Opplysninger som er lagret etter lagringsplikten i § 3-13, utleveres i medhold av § 3-14.

Unntaket i taushetsplikten for opplysning til påtalemyndigheten og politiet som angitt i tredje ledd første og andre punktum er ikke begrenset til å gjelde i forbindelse med etterforskning av en straffesak, jf. Ot.prp. nr. 31 (1997–98). Dette innebærer at slike opplysninger fortsatt kan utleveres til politiet også i andre saker enn straffesaker uten at det er nødvendig med forutgående kjennelse fra retten eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighets fritak fra taushetsplikten. Etter tredje ledd andre punktum er det heller ikke er nødvendig med forutgående kjennelse fra retten eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved vitnemål for retten om opplysninger som er gitt politiet eller påtalemyndigheten etter første punktum. For øvrig må det etter tvisteloven § 22-3 i sivile tvister innhentes fritak fra departementet før opplysninger omfattet av første punktum kan tillates fremlagt som bevis for retten.

Det følger av tredje ledd tredje punktum at taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger kan gis til annen myndighet i medhold av lov. Dette gjelder ikke for elektronisk kommunikasjonsadresse lagret etter § 3-13 ettersom vilkårene for utlevering av disse opplysningene er regulert i § 3-14.

Omfanget av opplysningsplikten for taushetsbelagte opplysninger vil fremgå av vedkommende hjemmelslov. Som eksempel på en slik situasjon vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12. Adgangen til å fastsette i annen særlov at taushetsplikten etter ekomloven § 3-10 ikke skal gjelde, må skje innenfor rammen av kommunikasjonsverndirektivet artikkel 15.

Fjerde ledd presiserer at anmodninger fra politi eller påtalemyndighet skal etterkommes.

Etter femte ledd kan departementet gi forskrift om taushetsplikten, herunder gjøre unntak fra taushetsplikten for å ivareta hensynet til effektiv ruting av trafikk. Bakgrunnen for regelen er at trafikk som både origineres og termineres innenfor landets grenser i dag ofte sendes i transitt gjennom andre land. Når nasjonal elektronisk kommunikasjon blir rutet i transitt gjennom et land som har vedtatt regler om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektroniske kommunikasjon vil det kunne føre til at tilbyder bryter taushetsplikten etter ekomloven. Forskriftshjemmelen skal sikre tilbyders lovlige drift, samt sikre at det kan stilles vilkår til tjenester hvor trafikken rutes i transitt gjennom andre land. Slike vilkår vil for eksempel kunne være at det kun gjøres unntak når brukeren informeres om at slike unntak er gitt.

Videre vil det kunne være aktuelt for departementet å gi forskrift om utlevering av data etter denne bestemmelsen. Forskriftshjemmelen er ment å dekke behovet for eventuelle krav til sikkerhet og kommunikasjonsvern i forbindelse med utlevering, for eksempel at det kan stilles krav om at utleveringen skal skje kryptert. Det kan også være aktuelt å forskriftsfeste krav til når og hvordan utlevering skal skje i de tilfeller hvor det skal vurderes om tilbyder skal fritas fra taushetsplikten, jf. straffeprosessloven §§ 118 og 230.

Det er i tillegg inntatt en hjemmel for departementet til å i forskrift gjøre et strengt avgrenset unntak fra taushetsplikten for tilbydere av nummeruavhengige kommunikasjonstjenester, når formålet med behandling av data er å avdekke seksuelt misbruk av barn på deres tjenester, rapportere dette og fjerne slikt innhold fra sine tjenester. Forskriftshjemmelen åpner for gjennomføring av midlertidig forordning (EU) 2021/1232, om bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn på nett, i forskrift. Den midlertidige forordningen oppstiller et midlertidig og strengt avgrenset unntak fra forpliktelsen i kommunikasjonsverndirektivet artikkel 5 nr. 1 om taushetsplikt, når det gjelder behandling av data i tilknytning til levering av nummeruavhengige kommunikasjonstjenester. Forutsetningen er at behandlingen av dataene må være strengt nødvendige for bruk av teknologi med det ene formål å fjerne materiale om seksuelt misbruk av barn, og oppdage eller rapportere seksuelt misbruk av barn online til politimyndigheter og til organisasjoner som handler i offentlig interesse mot seksuelt misbruk av barn. Det er også tatt inn en forskriftshjemmel for å sikre behandlingsgrunnlag for denne type personopplysninger, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1, jf. artikkel 10. I forbindelse med eventuell forskrift vil det måtte gjøres vurderinger av personvernkonsekvenser som ikke allerede er vurdert i forbindelse med den midlertidige forordningen.

Til § 3-11 Sletting av data

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende ekomlov § 2-7 femte ledd og gjennomfører direktiv 2002/58/EC artikkel 6.1 og 6.2. Dette er en sentral bestemmelse i vernet av kommunikasjonsdata.

Første ledd regulerer behandling av trafikkdata, herunder lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren, og slår fast hovedregelen om sletteplikt for slike data. Trafikkdata er data som er nødvendig for overføring av kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett eller for fakturering av slik overføring. Med trafikkdata menes for eksempel data som angir kommunikasjonens opphavssted, bestemmelsessted, rute, klokkeslett, dato, omfang, varighet og underliggende tjeneste. Med behandling menes enhver bruk av trafikkdata, som for eksempel innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering, eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Definisjonen av behandling må sees med bakgrunn i definisjonen av behandling av personopplysninger i personvernforordningen artikkel 4 nr. 2. Trafikkdata knyttet til juridiske personer er omfattet av bestemmelsen.

Sletteplikten gjelder også for lokaliseringsdata som ikke er trafikkdata, og for data som er nødvendige for å identifisere abonnenten eller brukeren når slike data ikke er nødvendig av kommunikasjons- eller faktureringsformål. Kommunikasjonsformål inkluderer blant annet lagring for feilretting, lagring for informasjonssikkerhetstiltak, lagring for optimalisering av prosess med å sette opp nye forbindelser og lagring for å oppfylle krav om formidling av viktig melding, jf. § 3-6. Det presiseres at med dette menes at lagring for feilretting blir tillatt i spesielle tilfeller for å løse tekniske feil; feil i overføring, teknisk svikt mv.

Sletteplikten gjelder ikke for telefonnummer, og faste IP-adresser. Telefonnummer og faste IP-adresser er eksempler på identifiseringsdata som er nødvendige både for kommunikasjonsformål og/eller for faktureringsformål.

Som hovedregel skal trafikkdata slettes eller anonymiseres med en gang kommunikasjonen er avsluttet og behandling ikke lenger er nødvendig for kommunikasjons- eller faktureringsformål. For å avgjøre når kommunikasjonen er avsluttet må man ta utgangspunkt i hva slags elektronisk kommunikasjonstjeneste som benyttes. For eksempel vil overføring av talekommunikasjonstjenesten anses avsluttet med en gang en av brukerne bryter forbindelsen. For e-post vil overføringen måtte anses avsluttet så snart mottaker har lastet ned meldingen, typisk fra tjenestetilbyderens server. Trafikkdata som er nødvendig for fakturering kan behandles til betaling har funnet sted eller fordringen av annen årsak ikke lenger kan inndrives, for eksempel på grunn av foreldelse.

Etter første ledd siste punktum krever annen behandling av trafikkdata samtykke fra bruker, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Samtykket må være klart, aktivt og gitt før behandlingen finner sted, jf. personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Dessuten må det være gitt på bakgrunn av eksakt og utfyllende informasjon fra tilbyder. Samtykket kan ikke utgjøre en del av tilbyders standardvilkår for levering, slik at det fremstår som en betingelse for levering, med mindre dette er helt nødvendig pga. ytelsens art, for eksempel ved lokaliseringstjenester. Samtykket må til enhver tid kunne trekkes tilbake. Samtykke etter andre ledd må oppfylle kravene til et gyldig samtykke etter personvernforordningen artikkel 7.

Tredje ledd åpner for at departementet kan fastsette forskrift med nærmere regler for sletteplikten. Departementet kan også fastsette forskrift om avgrensede unntak fra sletteplikten. Herunder kan det gis unntak for tjenester der det etter en helhetsvurdering fremstår som hensiktsmessig å tillate lagring når dette ikke går særlig utover kommunikasjonsvernet. Videre gis departementet hjemmel til på nærmere vilkår å gjøre et midlertidig og strengt avgrenset unntak for plikten i kommunikasjonsverndirektivet artikkel 6 om sletteplikt, når det gjelder behandling av data i tilknytning til levering av nummeruavhengige kommunikasjonstjenester. Forutsetningen er at behandlingen av dataene må være strengt nødvendige for bruk av teknologi med det ene formål å fjerne materiale om seksuelt misbruk av barn, og oppdage eller rapportere seksuelt misbruk av barn online til politimyndigheter og til organisasjoner som handler i offentlig interesse mot seksuelt misbruk av barn. Det er derfor tatt inn en egen forskriftshjemmel i lovbestemmelsen, slik at den midlertidige forordningen (EU) 2021/1232 kan gjennomføres i forskrift.

Til § 3-12 Tilrettelegging for lovbestemt tilgang til informasjon

Bestemmelsen viderefører i hovedsak § 2-8 i gjeldende ekomlov om at tilbyder skal tilrettelegge nett og tjeneste slik at lovbestemt tilgang til informasjon om sluttbruker og elektronisk kommunikasjon sikres. Plikten til å tilrettelegge for lovbestemt tilgang til informasjon vil i tråd med endringene i definisjonsbestemmelsene i den nye loven også gjelde for de nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenestene.

Første ledd innebærer en plikt for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste til å tilrettelegge nett og tjeneste for å sikre lovbestemt tilgang til informasjon.

Omfanget av den lovbestemte tilgangen til informasjon følger av de ulike hjemmelsbestemmelsene for slik tilgang. Tilretteleggingsplikten gjelder for kommunikasjonskontroll som gjennomføres av politiet etter reglene i straffeprosessloven kapittel 16a. Hva som menes med kommunikasjonskontroll fremgår av straffeprosessloven §§ 216 a og b. Både selve innholdet i kommunikasjonen og trafikkdata vedrørende kommunikasjonen omfattes. Tilretteleggingsplikten omfatter også tilrettelegging for oppfylling av utleveringspålegg etter straffeprosessloven § 210 når utleveringspålegget gjelder informasjon om sluttbruker og elektronisk kommunikasjon. Vilkårene for de ulike tiltakene fremgår av hjemmelsbestemmelsene. Tvangsmidlene kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det og kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a. Vurderingen av om vilkårene i straffeprosessloven er oppfylt, gjøres av den myndighet som beslutter bruk av det aktuelle tvangsmiddelet, det vil si påtalemyndigheten eller domstolen. For utlevering etter straffeprosessloven § 210 må det i tillegg innhentes samtykke til fritak fra taushetsplikten fra departementet (myndighet til å vurdere disse sakene er delegert til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet), jf. straffeprosessloven §§ 118 og 230.

For at formålet med kommunikasjonskontroll mv. skal oppnås bør tilretteleggingen innebære 100 prosent dekningsgrad og lavest mulig oppdagbarhet. «Dekningsgrad» er i denne sammenheng knyttet til hvor stor andel av kommunikasjonen som det er mulig å gjennomføre kommunikasjonskontroll av. Målet er at all kommunikasjon hos alle tilbydere skal kunne kontrolleres, det vil si en dekningsgrad på 100 prosent. Er en slik dekningsgrad teknisk mulig, vil dette være kravet. Tilretteleggingsplikten gjelder også ved innføring av ny teknologi. Ved teknologiskifter kan det i overgangsfaser foreligge utfordringer som må løses i det internasjonale standardiseringsarbeidet. Det er tilbyder som er ansvarlig for å vurdere hvilken teknisk løsning som er best, og velge denne. Tilretteleggingsplikten innebærer at systemene for kommunikasjonskontroll mv. må oppdateres jevnlig i takt med den teknologiske utviklingen. Den til enhver tid høyest mulige dekningsgrad skal tilbys.

Etter andre ledd skal tilbyders driftskostnader knyttet til oppfyllelse av tilretteleggingsplikten dekkes av staten for de merkostnader som følger av disse tjenestene, mens tilbyder selv skal dekke investeringskostnader. Politiets uthentingskostnader forutsettes dekket av staten.

Etter tredje ledd kan nærmere bestemmelser om tilretteleggingsplikten fastsettes i forskrift. Det kan blant annet gis forskrift om det nærmere innholdet og omfanget av tilretteleggingsplikten ved bruk av eksisterende eller ny teknologi. Dette vil også omfatte mulighet til å fastsette forskrifter om unntak fra tilretteleggingsplikten eller unntak fra plikten for enkelte tilbydere. Det vil blant annet kunne være aktuelt å fravike i forskrift kravet om 100 prosent dekningsgrad og/eller kravet om lavest mulig oppdagbarhet dersom kostnadene ved tilretteleggingen fremstår som urimelig tyngende, selv sett hen til de viktige samfunnsinteressene som begrunner adgangen til kommunikasjonskontroll. Videre vil det kunne være aktuelt å unnta enkelte tilbydere fra plikten i en tidsavgrenset periode for begrensede kundegrupper i forbindelse med test av nye tekniske løsninger. Det gis også hjemmel for departementet til å fastsette den nærmere fordelingen av kostnadene etter andre ledd i forskrift. Forskriftshjemmelen åpner også for at departementet kan gi nærmere regler om tilbyders beregning av kostnader de er påført som følge av å yte konvensjonspliktig bistand til fremmed stat. Slike regler vil bidra til ensartet praksis blant tilbyderne.

Av pedagogiske grunner er det inntatt en henvisning i fjerde ledd til at bestemmelser om tilrettelegging for innhenting av elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen, er gitt i etterretningstjenesteloven kapittel 7. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Til § 3-13 Plikt til lagring av IP-adresser

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-8a.

Første ledd pålegger tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, og tilbyder av slik tjeneste, å lagre opplysninger som er nødvendige for å identifisere abonnenter som er gitt tilgang til ekomtjenester. Formålet med bestemmelsen er at de lagrede opplysningene skal kunne brukes til å identifisere personer ved etterforsking av alvorlig kriminalitet.

Plikten påhviler tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, og tilbyder av slik tjeneste. Dette omfatter store og små bedrifter som tilbyr andre tilgang til offentlig elektronisk kommunikasjonsnett eller tjenester som helt eller i det vesentlige består av fremføring eller dirigering av signaler i et elektronisk kommunikasjonsnett og som normalt tilbys mot vederlag, jf. § 1-5.

Rekkevidden av lagringsplikten er presisert ved at det er angitt i bestemmelsen hvilke opplysninger abonnenten skal kunne identifiseres ut ifra. Med dette siktes det til opplysninger som fremlegges for tilbyder ved en forespørsel om identifisering av en abonnent. Dersom en IP-adresse ikke deles mellom flere, skal tilbyder lagre de opplysninger som er nødvendige for å identifisere abonnenten ut ifra offentlig IP-adresse og et tidspunkt for kommunikasjon, jf. bokstav a. Dette vil omfatte opplysninger om hvilke IP-adresser abonnentene har disponert, og i hvilket tidsrom. Dersom samme IP-adresse tildeles flere abonnenter samtidig, skal tilbyder i tillegg lagre de opplysninger som er nødvendige for å identifisere en enkelt abonnent med utgangspunkt i portnummer, jf. bokstav b.

Kravet om nødvendighet innebærer at det ikke skal lagres flere opplysninger enn det formålet krever. Det er presisert i bestemmelsen at formålet med lagringen er etterforsking av alvorlig kriminalitet. Etter første ledd siste punktum går det klart frem at lagringsplikten ikke omfatter destinasjonsinformasjon. Med destinasjonsinformasjon menes informasjon om offentlig IP-adresse og portnummer tilhørende abonnentens kommunikasjonsmotpart, det vil si informasjon om hvem det kommuniseres med. Kravet legger kun føringer på hva som ikke skal lagres, og ikke føringer på de tekniske løsningene som benyttes. Dette betyr blant annet at dersom det anvendes NAT-løsninger (Network Address Translation)2 som også differensierer mellom ulike abonnenter ved hjelp av kommunikasjonsmotpartens IP-adresse og portnummer, skal slik informasjon ikke lagres. Konsekvensen av en eventuell bruk av NAT-løsninger som også anvender informasjon om kommunikasjonsmotparten for å skape en entydig binding, er at man ikke kan identifisere en enkelt abonnent, men kun flere abonnenter som har delt samme IP-adresse og portnummer på abonnementssiden på samme tidspunkt.

Det skal heller ikke lagres opplysninger om innholdet i abonnentens internettkommunikasjon.

Det følger av andre ledd at opplysningene skal lagres i tolv måneder fra den dagen kommunikasjonen avsluttes. Opplysningene skal lagres uavhengig av om abonnentens kundeforhold avsluttes før utløpet av lagringstiden.

Tredje ledd regulerer kostnadsfordelingsmodellen. Tilbyder må selv dekke investerings- og driftskostnader som påløper for å oppfylle lagringsplikten. Staten dekker kostnadene for utlevering av informasjon etter § 3-14 første ledd. Investeringskostnader er normalt merkostnader til anskaffelse og oppgradering av maskinvare og programvare for å kunne oppfylle lagringsplikten. Faste driftskostnader omfatter drift, vedlikehold, testing, avskriving av investeringer, lisens- og supportkostnader, leiekostnader og tilhørende personellkostnader. Kostnader for utlevering av informasjon omfatter kostnader knyttet til selve uthentingen av data, og inkluderer blant annet personell- og administrasjonskostnaden for behandling av utleveringsbegjæringer.

Fjerde ledd gir hjemmel for ytterligere regulering i forskrift om lagringsplikten og om kostnader for tilbyderne. Det kan blant annet gis bestemmelser som presiserer nærmere hvilke opplysninger som er omfattet av lagringsplikten og nærmere om fordelingen av merkostnader ved IP-lagringen. I tillegg kan det gis forskrift om revisorbekreftede regnskaper for kostnader som staten skal dekke dersom det viser seg å bli nødvendig. Det kan også gjøres unntak fra lagringsplikten ved enkeltvedtak eller forskrift dersom lagringsplikten ikke er hensiktsmessig, for eksempel for tilbydere som ikke tilbyr tjenester til sluttbruker.

Til § 3-14 Utlevering av IP-adresser

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-8 b.

Bestemmelsens første ledd gir regler om utlevering av opplysninger lagret etter § 3-13. Bestemmelsen åpner kun for utlevering til politi og påtalemyndighet. Opplysninger kan utleveres både med utgangspunkt i IP-adresser mv. og abonnenter. Det vil si at det både kan innhentes opplysninger om hvilken abonnent som var tildelt en gitt IP-adresse på et gitt tidspunkt, og om hvilke IP-adresser en gitt abonnent var tildelt i en tidsperiode og eventuelt om benyttede portnumre i perioden.

Når vilkårene for utlevering er oppfylt, plikter tilbyder å utlevere opplysningene etter skriftlig anmodning fra politiet eller påtalemyndigheten, uten hensyn til taushetsplikt etter § 3-10. Det ligger til politiet eller påtalemyndigheten å ta stilling til om vilkårene for utlevering er oppfylt i det enkelte tilfellet, herunder kravet til nødvendighet. Tilbyder skal derfor ikke foreta noen selvstendig vurdering av vilkårene i bestemmelsen.

Bestemmelsens første ledd oppstiller et generelt nødvendighetskrav, og angir uttømmende hvilke formål opplysningene kan utleveres til. Kravet om nødvendighet innebærer at det ikke kan innhentes flere opplysninger enn det som trengs for formålet i det enkelte tilfellet. Vilkåret skal ikke tolkes så strengt at utlevering av opplysningene må være den eneste løsningen. På den annen side vil det ikke være tilstrekkelig at opplysningene bare vil kunne lette arbeidet. Det må foretas en konkret vurdering av behovet for opplysningene, som må veies mot hensynet til kommunikasjonsvernet. Dette kan innebære at vurderingen kan falle forskjellig ut avhengig av inngrepet i kommunikasjonsvernet i den enkelte sak.

Opplysningene skal utleveres når det er nødvendig for å etterforske en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i tre år eller mer. Strafferammekravet innebærer at saken må inkludere minst én handling som alene kan medføre denne straffen. Bestemmelsen omfatter straffebud som åpner for fengsel «inntil» tre år. Forhøyelse av strafferammen som følge av gjentakelse, jf. straffeloven § 79 første ledd bokstav b, kommer ikke i betraktning. Forhøyelse av strafferammen som følge av at samme handling bryter flere straffebud (idealkonkurrens), vil derimot komme i betraktning, jf. straffeloven § 79 første ledd bokstav a. Det samme gjelder dersom handlingen er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. bokstav c.

I tillegg åpnes det for at opplysninger kan utleveres for å etterforske nærmere angitte straffebud med lavere strafferamme enn fengsel i tre år. De angitte straffebudene er lovbrudd der IP-data er av særlig stor betydning for etterforskingen. Opplistingen av straffebud med lavere strafferamme er uttømmende.

Det understrekes at abonnementsinformasjon kan være nødvendig i en etterforsking for andre formål enn å identifisere ukjente gjerningspersoner. Informasjonen kan også være nødvendig blant annet for å identifisere eventuelle fornærmede og vitner, for analyse og annen bearbeiding av innhentet kommunikasjonsdata eller for å muliggjøre innhenting av ytterligere materiale, for eksempel gjennom beslag og utleveringspålegg.

Bestemmelsens andre ledd oppstiller krav til anmodningen. Anmodninger om utlevering av opplysninger skal være skriftlige, og skal så vidt mulig opplyse om hva saken gjelder, formålet med anmodningen og hva den omfatter. Begrensningen «så vidt mulig» tar høyde for at det i enkelte tilfeller ikke vil kunne gis fullstendige opplysninger, for eksempel av etterforskingshensyn eller fordi opplysningene er graderte. Vurderingen av hvilke opplysninger som kan gis ved den enkelte anmodningen ligger til politiet og påtalemyndigheten. Det skal fremgå av anmodningen at kravet om nødvendighet etter første ledd er vurdert. Dette kravet gjelder ubetinget. Kravene til anmodningen gjør at det kan etableres et enhetlig system for utforming av anmodningene, og at det går klart frem at vilkårene for utlevering er tilstrekkelig vurdert i forkant av anmodningen. Både politiet og påtalemyndigheten kan anmode om utlevering av opplysninger etter bestemmelsen.

Det følger av tredje ledd at politiet og påtalemyndigheten skal sende en årlig rapport til departementet om uthentingen av IP-data. Det kan gis nærmere regler i forskrift om rapporteringen, herunder for eksempel om hensiktsmessig nivå og format på rapporteringen, jf. femte ledd.

Fjerde ledd presiserer at opplysninger fra IP-lageret etter § 3-13, ikke skal utleveres til andre enn politi og påtalemyndighet til formål som er angitt i første ledd. Dette utgjør et unntak fra muligheten til bevisføring av IP-adresser i tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd og åndsverkloven § 87. Unntaket i fjerde ledd medfører at det ikke skal hentes ut IP-data fra det IP-lageret etter § 3-13 i medhold av disse bestemmelsene. Fjerde ledd presiserer også at det heller ikke kan utgis opplysninger fra IP-lageret etter § 3-13 i medhold av andre lover eller i andre tilfeller enn det som er angitt i første ledd. Dette innebærer at kravene for utlevering til politi- og påtalemyndighet i første ledd, må være oppfylt for utlevering av IP-data lagret i medhold av § 3-13. Bakgrunnen for dette er at IP-lageret etter § 3-13 er etablert kun for å bekjempe kriminalitet som angitt i bestemmelsen her.

Det følger av femte ledd at departementet kan gi forskrift om utlevering av data. Forskriftshjemmelen kan blant annet benyttes for å presisere rekkevidden av utleveringsplikten eller til å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan utlevering skal skje.

Til § 3-15 Bruk av informasjonskapsler mv.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende ekomlov § 2-7 b, og gjennomfører direktiv 2002/58/EC artikkel 5 nr. 3. De innholdsmessige kravene til sluttbruker eller brukers samtykke til bruk av informasjonskapsler skjerpes i tråd med gjeldende personvernregelverk. Omtalen av samtykke-kravet nedenfor gir uttrykk for departementets gjeldende forståelse av kommunikasjonsverndirektivet artikkel 5 nr. 3 i lys av de relevante reglene i personvernforordningen. Dette kan endre seg over tid, og må forstås i lys av de relevante bestemmelsene i kommunikasjonsverndirektivet og personvernforordningen og praksis om disse.

Formålet med bestemmelsen er å beskytte den aktuelle sluttbrukeren eller brukeren mot urettmessig lagring av eller tilgang til opplysninger, som allerede er lagret i den aktuelle sluttbrukerens eller brukerens kommunikasjonsutstyr (for eksempel pc, nettbrett og smarttelefoner som kan kobles til internett eller lignende offentlige nettverk). Bestemmelsen er ment å være teknologinøytral, og vil omfatte både informasjonskapsler og andre teknologier. Dette reflekteres gjennom ordlyden «informasjonskapsler mv.»

Handlinger som finner sted før eller etter lagringen, for eksempel etterfølgende behandling av dataene som er samlet inn via informasjonskapsler, vil ikke omfattes av bestemmelsen, men vil være omfattet av personvernregelverket dersom det gjelder personopplysninger.

Pliktsubjektet etter bestemmelsen er enhver fysisk eller juridisk person som lagrer eller skaffer seg tilgang til allerede lagrede opplysninger i sluttbrukers eller brukers kommunikasjonsutstyr.

Første ledd angir to krav som må være oppfylt for at informasjonskapsler eller liknende teknologier skal kunne brukes, henholdsvis et informasjonskrav og et samtykkekrav. Kravene har en nær indre sammenheng, ettersom det er en forutsetning for den aktuelle sluttbrukerens eller brukerens vurdering av om et samtykke skal gis, at denne har mottatt tilstrekkelig klar og presis informasjon om bruken av informasjonskapsler i forkant. Det fremgår av bestemmelsen at det blant annet skal informeres om hvilke opplysninger som behandles, formålet med behandlingen, og hvem som behandler opplysningene. Opplistingen er ikke uttømmende og skal i henhold til kommunikasjonsverndirektivet artikkel 5 nr. 3 forstås i samsvar med personvernforordningens informasjons- og samtykkekrav, jf. omtale nedenfor. Informasjonen skal gis på et klart, presist og lett forståelig språk, jf. personvernforordningen artikkel 12 nr. 1.

Det skal videre informeres om hvordan sluttbrukeren eller brukeren samtykker, og om hvordan et samtykke kan trekkes tilbake. Med «samtykke» etter bestemmelsen forstås samtykke etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 11, jf. artikkel 7. Formålet er å sikre den aktuelle sluttbrukeren eller brukeren reell kontroll over om det lagres informasjonskapsler på sluttbrukers eller brukers terminalutstyr. For personopplysninger innebærer dette blant annet at samtykke må være en tydelig bekreftelse, der den aktuelle sluttbrukeren eller brukeren på en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig måte gir sitt samtykke til behandlingen, jf. personvernforordningens artikkel 4 nr. 11. Det er den som personopplysningene omhandler som skal gi samtykke. Endringen er ment å gjøre samtykkekravet for informasjonskapsler eller lignende teknologier i kommunikasjonsverndirektivet likt som i personvernforordningen. Dette er ment å gi internettbrukere i Norge et like godt vern mot sporing på nett, som internettbrukere ellers i EU.

Etter personvernforordningen artikkel 4 nr. 11 skal samtykke være frivillig avgitt, det skal være spesifikt knyttet til et eller flere behandlingsformål, det skal være informert og det skal gis ved en aktiv handling som tydelig uttrykker at den registrerte samtykker til behandling av opplysninger om den registrerte. I kravet om at samtykket skal være frivillig avgitt ligger at den registrerte skal ha et reelt valg. Hvis den registrerte opplever seg forpliktet til å samtykke, eller det medfører negative konsekvenser ikke å samtykke, anses samtykket ikke å være frivillig avgitt.

Samtykke skal være avgitt for konkrete behandlingsformål. Dersom innsamlede opplysninger skal brukes til flere formål, skal dette fremgå tydelig og det skal være mulig å gi samtykke separat til hvert formål. Dette følger av personvernforordningens fortalepunkt 43 og 32. Videre skal samtykket være informert. For personopplysninger innebærer dette at den registrerte skal motta en del grunnleggende informasjon om behandlingen som grunnlag for sitt samtykke. Informasjonen skal blant annet omhandle formålet med hver behandling som samtykke gjelder, hvilke opplysninger som skal samles inn og hvorvidt det er mulig å trekke samtykket tilbake. Informasjonen skal gis på en måte som er forståelig for målgruppen. Er tjenesten for eksempel rettet mot barn, må informasjonen tilpasses dette. Det er også viktig at samtykkeerklæringer skilles tydelig fra personvernerklæringen og andre skriftlige tjenestevilkår. Informasjonen må sette den registrerte i stand til å forstå konsekvensene av et eventuelt samtykke.

Samtykket skal gis i en handling som utvetydig uttrykker den registrertes ønske. Dette innebærer at samtykke må gis ved en aktiv handling som viser at den registrerte har samtykket. Det er imidlertid ikke et krav om at samtykket skal være skriftlig avgitt så lenge samtykket kan dokumenteres. I personvernforordningens fortalepunkt 32 fremgår det at avkryssing i en boks ved besøk på et nettsted eller å velge tekniske innstillinger for en informasjonssamfunnstjeneste vil kunne tilfredsstille aktivitetskravet. Det fremgår imidlertid av samme punkt at taushet, forhåndsavkryssede bokser eller inaktivitet ikke bør utgjøre et samtykke. Samtykkemekanismen skal fremstå tydelig for den registrerte, og samtykke må gis på en måte som skiller handlingen tydelig fra andre handlinger.

Det er også et krav etter personvernforordningen at det skal være like lett å trekke tilbake et samtykke som å gi samtykke, jf. personvernforordningen artikkel 7 nr. 3.

Et samtykke er ikke gyldig avgitt når det er gitt gjennom et på forhånd avkrysset/forhåndsutfylt felt som sluttbrukeren kan velge å fjerne. Det at en sluttbruker eller bruker klikker for å delta i en konkurranse, spørreundersøkelse eller lignende vil heller ikke være tilstrekkelig for å legge til grunn at sluttbrukeren eller brukeren har gitt samtykke til plassering av informasjonskapsler.

Forståelsen av samtykkekravet etter bestemmelsen skjerpes dermed sammenlignet med gjeldende ekomlov. Dagens praksis der samtykke ligger innebygd i nettleserinnstillingene, og at brukerne mottar informasjon om dette ved «pop-up»-bilder når de besøker nettsteder, vil ikke oppfylle kravet til brukerens aktive samtykke.

Lagring av opplysninger i sluttbrukers eller brukers kommunikasjonsutstyr, eller skaffe seg adgang til slike opplysninger, er en teknologinøytral beskrivelse av hva som skal omfattes av bestemmelsen. Slik behandling av opplysninger kan for eksempel være bruk av lokal-lager, telemetri- og bruks-data, eller informasjonskapsler.

Etter andre ledd kan det gjøres to unntak fra informasjons- og samtykkekravene i første ledd. Det første unntaket gjelder teknisk lagring av eller tilgang til opplysninger som utelukkende har til formål å overføre kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett. Dette unntaket retter seg først og fremt mot ekomtilbyder, særlig tilbyder av tilgang til internett der bruken av informasjonskapsler er nødvendig for å sikre en enkel og hurtig oppkobling til internett. Teknisk lagring knyttet til for eksempel sikker kommunikasjon kan være midlertidige sesjonsnøkler brukt til autentisering og autorisering på toppen av ordinær TLS (Transport Layer Security som er en protokoll for kryptert kommunikasjon).

Det andre unntaket gjelder der bruken av informasjonskapsler er strengt nødvendige for å sette den som tilbyr informasjonssamfunnstjenesten i stand til å levere tjenesten etter sluttbrukerens eller brukeres uttrykkelige forespørsel. En informasjonssamfunnstjeneste er en innholdstjeneste på internett, for eksempel en hjemmeside. Med strengt nødvendig menes at bruk av informasjonskapselen er en forutsetning for å kunne levere tjenesten. Det vises til fortalen til endringsdirektiv 2009/136/EF til kommunikasjonsverndirektivet punkt 66, som underbygger dette:

«(…) En undtagelse fra forpligtelsen til at give oplysninger og give ret til at nægte lagring eller adgang bør begrænses til de situationer, hvor den tekniske lagring eller adgang er strengt nødvendig til det legitime formål, der består i at gøre det muligt at benytte en specifik tjeneste, som abonnenten eller brugeren udtrykkeligt har anmodet om. (…)»

Andre ledd en er en videreføring av gjeldende rett, men det tydeliggjøres i nr. 2 at terskelen er «strengt» nødvendig for å sikre bedre samsvar med ordlyden i kommunikasjonsverndirektivet artikkel 5 nr. 3

Det er følgelig informasjonskapsler som er plassert for at en nettside skal kunne fungere rent teknisk, som anses som nødvendige informasjonskapsler.

Etter tredje ledd gis departementet kompetanse til å gi forskrift om bruken av informasjonskapsler mv. Det kan blant annet være aktuelt å presisere hvilken informasjon som skal gis ved bruk av forskjellige teknologier (informasjonskapsler mv.).

Til kapittel 4. Rettigheter for sluttbrukere

Til § 4-1 Likebehandling

Bestemmelsen er ny og speiler prinsippet i ekomdirektivet artikkel 99 om ikke-diskriminering av sluttbrukere. Det følger av bestemmelsen at tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester ikke skal stille krav eller alminnelige avtalevilkår som diskriminerer sluttbrukere på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringssted.

Ved brudd på bestemmelsen vil departementet pålegge retting med hjemmel i ekomloven § 15-5 eller ugyldighet i medhold av § 16-8. Departementet kan også pålegge sanksjoner etter kapittel 15.

Til § 4-2 Forskrift om nettnøytralitet

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-16 og gir hjemmel til å gjennomføre regler om nettnøytralitet i forskrift, i første omgang forordning (EU) 2015/2120. Begrepet «nettnøytralitet» defineres i bestemmelsen som «all internettrafikk skal behandles likt uavhengig av avsender, mottaker, utstyr, applikasjon, tjeneste og innhold». Det nærmere innholdet i dette vil fremgå av forskrift.

Bakgrunnen for reglene om nettnøytralitet er målsetningen om å sikre at internett forblir en velfungerende, åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle typer kommunikasjon og distribusjon av lovlig innhold. Prinsippet om nettnøytralitet medfører blant annet at bruker kan velge innhold og utstyr uavhengig av hvilken internettjeneste brukeren er tilknyttet.

Til § 4-3 Leveringsvilkår og offentliggjøring

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 2-4 første ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 103. Hensikten med bestemmelsen er at sluttbrukerne skal kunne ta velinformerte valg av tjeneste og vil også kunne bidra til å fremme bærekraftig konkurranse. Første ledd pålegger tilbyder av internettilgangstjenester (jf. lovforslaget § 1-5 nr. 8) eller offentlig tilgjengelige person-til-person-kommunikasjonstjenester (jf. lovforslaget § 1-5 nr. 5), å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår. Med person-til-person-kommunikasjonstjeneste menes både nummeruavhengige og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjeneste.

Offentliggjøring innebærer publisering på nettsider eller lignende, enkelt tilgjengelig for sluttbrukeren. Kravet om å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår gjelder ikke for mikroforetak som kun tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester, jf. § 4-19.

Etter andre ledd kan departementet kreve at informasjon som offentliggjøres med bakgrunn i første ledd skal sendes til departementet før offentliggjøring.

Tredje ledd gir departementet forskriftshjemmel til å sette konkrete krav til innholdet i leveringsvilkårene og offentliggjøring. Det kan være aktuelt å stille krav i forskrift til hvilke informasjon som skal offentliggjøres i tråd med ekomdirektivet vedlegg 9, herunder blant annet informasjon om tilbyders navn og adresse, beskrivelse av tjenester og priser (inkludert pris for databruk, samtaleminutter, meldinger), informasjon om vedlikehold og kundeservice, standard avtalevilkår (avtalens løpetid, bruddgebyrer og rettigheter knyttet til heving), opplysninger om eventuell tilgang til nødmeldetjenester og lokalisering av anrop, tjenester for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne og tvisteløsningsordninger.

Til § 4-4 Opplysningsplikt før inngåelse av avtaler

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 102 nr. 1. Første ledd hjemler at tilbyder av offentlig tilgjengelige elektroniske kommunikasjonstjenester, skal gi de opplysninger som er nødvendige for at forbruker, skal ta et kvalifisert valg av tjeneste før forbruker blir bundet av avtale eller et tilsvarende tilbud. Bestemmelsen gir forbrukeren rettigheter før vedkommende er forpliktet av en eventuell avtale.

Hva som skal anses som nødvendige opplysninger følger av direktiv 2011/83/EU (Forbrukerrettighetsdirektivet). Forbrukerrettighetsdirektivet er gjennomført i norsk rett i lov av 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) samt avtaleloven. Artikkel 5 (gjennomført i norsk rett i avtaleloven § 38b) gjelder opplysningsplikt for andre avtaler enn fjernsalgsavtaler eller avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og artikkel 6 gjelder opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenfor faste forretningslokaler (gjennomført i norsk rett i angrerettloven §§ 7, 8, 9 og 14). Dette innebærer blant annet at tilbyder må oppfylle opplysningskravene som følger av angrerettloven § 8 og avtaleloven § 38 bokstav b, for å oppfylle opplysningskravene etter ekomloven § 4-4. I tillegg skal det gis informasjonen som fremgår av vedlegg 8 til ekomdirektivet i den grad denne informasjonen er knyttet til tjenesten som tilbys. Informasjonen skal gis på en klar og forståelig måte på et varig medium som definert i punkt (10) i artikkel 2 i forbrukerrettighetsdirektivet, jf. angrerettloven § 5 bokstav f. Der det ikke er mulig å tilby informasjon på et varig medium, skal tilbyder tilby et dokument som er lett å laste ned. Tilbyderen skal gjøre forbrukeren oppmerksom på tilgjengeligheten av dette dokumentet og viktigheten av å lagre det for fremtidig bruk. Informasjonsplikten gjelder ikke for tilbydere av overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-kommunikasjonstjenester.

Det fremgår av andre ledd at opplysningsplikten etter første ledd også gjelder overfor mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner. Disse kan samtykke til at opplysningsplikten ikke skal gjelde, dersom de foretrekker å forhandle individuelt med tilbyder om avtaler. Et slikt samtykke skal kunne dokumenteres.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om hvilke opplysninger som skal gis. Det følger av ekomdirektivet artikkel 102 nr. 1 at opplysningsplikten er ment å omfatte informasjonen etter forbrukerrettighetsdirektiv artikkel 5 og 6, i tillegg til informasjonen som fremgår av vedlegg 8 til ekomdirektivet i den grad denne informasjonen er knyttet til tjenesten som tilbys. Når det gjelder kravene i forbrukerrettighetsdirektivet er disse gjennomført i angrerettloven og avtaleloven. For de ytterligere informasjonspliktene etter ekomdirektivet vil det være aktuelt å stille nærmere krav om dette i forskrift.

Til § 4-5 Avtalesammendrag

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 2-4, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 102 nr. 3 og nr. 4.

Første ledd hjemler at tilbyder av offentlig elektroniske kommunikasjonstjenester skal gi forbruker et kortfattet og lett leselig sammendrag av inngått avtale. Denne delen av bestemmelsen er ny og innebærer at forbruker har krav på å få et avtalesammendrag fra tilbyder. Overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-kommunikasjonstjenester er ikke omfattet av bestemmelsen.

Ekomdirektivet artikkel 102 nr. 3 stiller krav til at avtalesammendraget som minimum skal inneholde navn, adresse og kontaktopplysninger for tilbyderen, de viktigste kjennetegnene ved hver enkelt tjeneste som tilbys, de respektive prisene for aktivering av den elektroniske kommunikasjonstjenesten, avtalens varighet og vilkår for fornyelse og opphør, og i hvilken grad produktene og tjenestene er utformet for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne. Når det gjelder internettilgangstjenester, skal sammendraget inneholde opplysningene som følger av forordning (EU) 2015/2120 artikkel 4 nr. 1 bokstav d og e. Det legges opp til å gjennomføre dette i forskrift, jf. fjerde ledd.

I henhold til andre ledd vil mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner også få denne rettigheten med mindre de har gitt sitt uttrykkelige samtykke til å frafalle den.

Av tredje ledd fremgår det at opplysningene som er gitt etter første ledd skal være en integrert del av avtalen. Partene kan endre avtalen dersom begge parter uttrykkelig samtykker til det. Dette medfører at samtykke skal være skriftlig og kunne ettervises.

I fjerde ledd er departementet gitt kompetanse til å gi forskrift om vilkår og innhold i avtalesammendrag. Videre vil det kunne være aktuelt å gi forskrift om hvilken mal som skal benyttes for avtalesammendrag.

Til § 4-6 Bindingstid, varslingsplikt og oppsigelse

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 2-4 fjerde ledd med enkelte endringer og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 105.

I første ledd fremgår det at bindingstiden skal gjelde forbrukere. Gjeldende ekomlov § 2-4 tredje ledd gjelder i utgangspunktet for alle sluttbrukere, men kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Endringen er gjort for å harmonisere nasjonalt regelverk med kravene til fullharmonisering av sluttbrukerrettigheter i ekomdirektivet. Bindingstiden på 12 måneder videreføres fra gjeldende regelverk. Det samme gjelder at det i særlige tilfeller kan avtales lengre bindingstid, likevel ikke lengre enn 24 måneder. Vilkår om bindingstid forutsetter at tilbyder gir sluttbruker en økonomisk fordel. Dette gjelder både første og annet punktum og er en videreføring av gjeldende rett. Forbrukeren skal oppnå en reell fordel ved å inngå en bindingsavtale. Avtaler med lang bindingstid kan være en ulempe for forbrukeren som i perioden er avskåret fra å benytte seg av andre, nye og bedre tilbud i markedet.

Etter første ledd fjerde punktum skal tilbyder vederlagsfritt opplyse forbruker om operatørlåskode når bindingstiden utløper. Dette er en videreføring fra ekomloven § 2-4 fjerde ledd og har en side til at tilbyder ikke skal hindre forbruker i å bytte tjenestetilbyder etter endt bindingstid.

Tilbyder av offentlig elektroniske kommunikasjonstjenester er erstattet med tilbyder av internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester som inngår i den nye definisjonen av elektronisk kommunikasjonstjeneste.

Andre ledd er nytt i forhold til gjeldende rett og hjemler at forbruker kan inngå en separat avtale om avdragsbetaling for nettilkobling. Bestemmelsen gjelder kun for utbygging av nett med svært høy kapasitet. Terminalutstyr, for eksempel en ruter eller et modem, skal ikke omfattes av en slik avtale.

Tredje ledd fastslår at reglene etter første og andre ledd vil gjelde tilsvarende for sammenslutninger som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, forutsatt at avtalen skal tjene medlemmenes personlige formål. Dette er ment å omfatte ulike boligsammenslutninger og lignende grupperinger av flere enkeltstående forbrukere som fremstår som en gruppe. I tillegg vil første og andre ledd gjelde tilsvarende for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner. Disse kan imidlertid samtykke til å frafalle rettighetene i bestemmelsen. Ved samtykke forutsettes at samtykke er uttrykkelig avgitt, det er klart og utvetydig. Ett samtykke kan føre til at rettighetene frafalles etter hele bestemmelsen eller deler av bestemmelsen.

Fjerde ledd hjemler at sluttbruker som ikke godtar nye avtalevilkår for abonnementsavtale med bindingstid, kan heve avtalen. Hevingsretten gjelder imidlertid ikke dersom de foreslåtte endringene utelukkende er til fordel for sluttbrukeren, er av rent administrativ karakter og ikke har noen negativ virkning på sluttbrukeren, eller dersom de er direkte pålagt av myndighetene. Retten til å heve avtalen er en videreføring av gjeldende regelverk med enkelte presiseringer. Eksempler på hva som kan endres er priser, tariffer, volumbegrensninger, datahastigheter, dekning mv. I første punktum er det presisert at hevingsretten ikke skal medføre ekstra kostnad. Det er verdt å merke at fjerde ledd omfatter sluttbrukere, jf. ekomloven § 1-5 nr. 26, og ikke kun forbrukere.

Andre punktum er nytt og hjemler at tilbyderen kan kreve at sluttbrukeren skal betale resterende del av avtalt pris på subsidiert terminalutstyr som vedkommende beholder. I tredje punktum presiseres at når det gjelder maskin-til-maskin-kommunikasjonstjenester så omfatter tredje ledd kun forbrukere.

Femte ledd hjemler tidspunkt for når tilbyder må varsle om endringer i avtalevilkår. Tilbyder skal varsle minst én måned på forhånd om eventuelle endringer i avtalevilkårene eller opphør av avtalen, samt informere om hevingsretten. Sluttbrukeren har rett til å heve avtalen i tre måneder etter underretningen. Tremånedersfristen skal legge til rette for at sluttbrukeren ut fra de endringene som tilbyderen har varslet kan gjøre en reell vurdering av om vedkommende ønsker å heve avtalen eller ikke basert på informasjon hentet fra de siste fakturaene. Det stilles videre krav om at underretningen skal skje på et varig medium. Med dette menes at underretningen skal kunne verifiseres for ettertiden ved eventuell tvist om hendelsesforløpet. I siste punktum presiseres det at pliktene etter dette leddet i forbrukerforhold også gjelder for tilbyder av overføringstjenester som brukes til levering av maskin-til-maskin-kommunikasjonstjenester.

Sjette ledd hjemler at reglene i første og fjerde ledd kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Dette gjelder likevel ikke for sammenslutninger som omtalt i tredje ledd første punktum.

Til § 4-7 Forskrift om internasjonal gjesting for mobilnett

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-14 og gir hjemmel til å regulere vilkår for internasjonal gjesting i mobilnett i forskrift, herunder abonnementsvilkår. Bestemmelsen omfatter også prisregulering både på grossist- og sluttbrukernivå, blant annet fastsettelse av maksimalpriser for tjenesten internasjonal gjesting i mobilnett. Bestemmelsen setter ikke krav til at tilbyder må ha sterk markedsstilling, jf. lovforslaget § 6-1, men gjelder for alle tilbydere som tilbyr tjenesten internasjonal gjesting i mobilnett. Bestemmelsen er videre ment å være teknologinøytral og kan i tillegg til taletjenester også anvendes på SMS, MMS, data osv.

Til § 4-8 Kontroll av forbruk

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 102 nr. 5 og har til formål å gi kundene mulighet til å følge med på eget forbruk. Første ledd gir forbruker en rett til å få fremlagt oversikt over bruken av tjenester som faktureres på grunnlag av forbruk i tid eller volum, for eksempel antall minutter eller dataforbruk.

I andre ledd fremgår det at forbrukskontrollen skal omfatte tilgang til opplysninger om det faktiske forbruket av tjenester som inngår i prisplanen. I andre ledd andre punktum hjemles det at tilbyder skal informere forbruker før gitt forbruksgrense er nådd og når en tjeneste som inngår i forbrukerens prisplan er brukt opp. Slik informasjon kan for eksempel gis gjennom en SMS eller på annen egnet måte som gir klar og entydig informasjon.

I tredje ledd gis departementet kompetanse til å fastsette forskrift om utfyllende vilkår til forbrukskontroll. Departementet kan i forskrift også fastsette nivået på forbruksgrensen etter andre ledd.

Til § 4-9 Kontroll av kostnader

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende ekomforskrift § 5-6 om oversikt og kontroll med sluttbrukers utgifter som i gjeldende rett kun pålegger plikter på leveringspliktig tilbyder, og ekomforskriften § 5a-2 om kostnadskontroll for fellesfakturerte tjenester. Bestemmelsen gjennomfører deler av ekomdirektivet artikkel 88 og 115 som gir plikt til å sikre at visse tilleggstjenester tilbys sluttbruker sammen med den elektroniske kommunikasjonstjenesten. Nærmere beskrivelse av tilleggstjenestene fremgår blant annet av vedlegg VI del A som omhandler ulike muligheter for kostnadskontroll.

Bestemmelsen gjelder for alle tilbydere av internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester og hjemler adgangen til å pålegge disse å tilby en rekke tjenester som gjør det mulig å føre kontroll med kostnadene ved tjenestene.

Etter første ledd bokstav a pålegges tilbyder å tilby spesifisert faktura, sperring av anrop og nummer og sperring av mulighet for tredjepartsfakturering. Tilbudet gjelder alle sluttbrukere. Begrensningen av anropsadgangen kan for eksempel gjelde et forhåndsdefinert utvalg av nummer etter anmodning fra sluttbruker eller sperring av bestemte typer innkommende eller utgående anrop eller nummer etter anmodning fra sluttbruker.

Sluttbruker kan i henhold til bokstav b kreve sperret for nærmere forhåndsdefinerte anrop og nummer.

Med sperring for fellesfakturerte tjenester i bokstav c menes at sluttbrukere kan kreve deaktivert tredjepartstilbyderes mulighet til å bruke faktura (telefonregningen) fra en tilbyder av en internettilgangstjeneste eller en tilbyder av en offentlig tilgjengelig person-til-person-kommunikasjonstjeneste til å kreve betaling for sine produkter eller tjenester. Dette omfatter for eksempel brusautomater eller andre småvarer som kan faktureres på telefonregningen eller støtte til veldedige formål over telefonregningen. Det gjøres imidlertid unntak for nummeropplysningsvirksomhet som inntil nylig har vært en leveringspliktig tjeneste, for å sikre at nummeropplysningstjenesten er tilgjengelig. Unntaket gjelder imidlertid ikke for annen virksomhet enn dette.

Av andre ledd følger at tilbyder av internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester skal tilby forbruker avdragsbetaling av tilknytningskostnader.

Det følger av tredje ledd at første og andre ledd også gjelder for mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner, fordi forhandlingsposisjonen til disse gruppene ofte er sammenlignbare med forbrukere.

I fjerde ledd gis departementet hjemmel til å gi nærmere regler om kostnadskontroll etter første og andre ledd, regler om å pålegge tilbydere av internettilgangstjenester og nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester å tilby forbrukere forhåndsbetalte tjenester samt gi andre regler i forskrift om tjenester som fremmer kostnadskontroll.

Til § 4-10 Prissammenligningstjeneste

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 103 nr. 2.

Første ledd gir departementet ansvar for at sluttbrukere har tilgang til minst ett godkjent prissammenligningsverktøy for internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Det er departementet som skal godkjenne slike tjenester. Sluttbruker skal ikke betale for bruk av prissammenligningstjenesten.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om prissammenligningstjenester. Blant annet om vilkårene for å bli godkjent som prissammenligningstjeneste og disse aktørenes rett til å få tilgang til nødvendig informasjon fra tilbyder av internettilgangstjenester eller offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester. Videre gis departementet hjemmel til i forskrift å utvide ordningen til å også gjelde prissammenligningstjeneste for nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester.

Til § 4-11 Tiltak ved manglende betaling

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomforskrift § 1-11 og gjennomfører ekomdirektivet vedlegg 6 e, og gir regler om sluttbruker ved manglende betaling. Bestemmelsen innebærer ingen materielle endringer sammenlignet med gjeldende ekomforskrift § 1-11 utover at bestemmelsen er flyttet til loven.

Første ledd fastsetter at tiltak rettet mot sluttbruker ved manglende betaling skal være forholdsmessig og ikke-diskriminerende. Med forholdsmessig menes blant annet at tilbyder kun kan sperre mot den aktuelle tjenesten som ikke er betalt.

Andre ledd presiserer at bestemmelsen gjelder tilbyder av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester grunnet at ekomdirektivet har utvidet kretsen for hvem som anses som tilbyder. Det er videre gjort en språklig endring ved at begrepet «stenging» endres til å gjelde oppsigelse av avtalen, mens annen bruksbegrensning kan være stenging av deler av tjenesten, for eksempel stenging av utgående anrop. Andre ledd presiserer også at tilbyder av internettilgangstjenester og offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester ved betalingsmislighold, ikke kan si opp eller sette i verk andre bruksbegrensninger før det er gitt minst én betalingsoppfordring og det er gått én måned fra betalingsoppfordringen ble gitt.

Tredje ledd presiserer at sluttbruker ikke skal betale abonnementskostnaden under sperring, det vil si etter at sperringen er satt i verk. Sluttbruker vil imidlertid være ansvarlig for abonnementskostnadene inntil sperringen er iverksatt, og må påregne å betale for dette.

Dersom tilbyder av offentlig tilgjengelige nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester har iverksatt bruksbegrensning ved å stenge muligheten for utgående anrop, skal bruker likevel kunne anrope nødetatene, jf. fjerde ledd.

Forskriftskompetansen fremgår etter femte ledd. Departementet kan gi forskrift om tiltak ved manglende betaling herunder om nødvendige begrensninger i adgangen til å si opp avtale med sluttbruker. Dette kan være begrensninger som følge av fare for liv eller helse, eller at betalingskravet er omstridt.

Til § 4-12 Koblingssalg

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 107 og har ikke motstykke i gjeldende ekomlov. I gjeldende ekomlov reguleres koblingssalg kun for tilbyder med sterk markedsstilling i særlige tilfeller, jf. ekomloven § 4-10. I ekomforskriften § 5-10 reguleres koblingssalg for tilbyder med leveringsplikt.

Første ledd hjemler at dersom en internettilgangstjeneste eller en offentlig tilgjengelig person-til-person-kommunikasjonstjeneste tilbys i kombinasjon med andre tjenester eller terminalutstyr (koblingssalg), skal krav til leveringsvilkår og offentliggjøring (§ 4-3), avtalesammendrag (§4-5) og bytte av internettilgangstjeneste (§4-14) få anvendelse på alle delene av pakken. Et koblingssalg anses å foreligge der elementene tilbys eller selges av samme aktør innenfor rammen av samme eller nær tilknyttet avtale, som for eksempel når tv-tjenester selges sammen med telefon- og internettjenester. Så lenge minst ett av elementene i koblingssalget er en internettilgangstjeneste eller en person-til-person-kommunikasjonstjeneste, skal reglene om koblingssalg komme til anvendelse.

Pliktsubjektet etter første ledd er den som selger tjenesten, dette kan være ekomtilbyder, en forhandler eller andre.

Andre ledd fastsetter at dersom forbrukeren har rett til å heve avtalen før bindingstiden er utløpt, for eksempel grunnet avtalebrudd fra tilbyder, skal hevingsretten også gjelde koblingssalgets andre elementer. Rett til å heve avtalen før bindingstiden er utløpt kan blant annet følge av annen lovgivning, for eksempel fordi det foreligger manglende oppfyllelse av avtalen eller manglende levering.

Tredje ledd gir regler om at bindingstiden for internettilgangstjenester eller offentlig tilgjengelige person-til-person-kommunikasjonstjenester ikke skal forlenges dersom det avtales nye elementer som skal inngå i den opprinnelige avtalen, med mindre dette er avtalt når forbrukeren inngår avtale om supplerende tjenester eller utstyr. Samtykke skal være skriftlig eller på annet vis etterprøvbart.

Det fremgår av fjerde ledd at reglene etter første og tredje ledd som hovedregel også gjelder overfor mikroforetak, små foretak og ideelle organisasjoner med mindre annet er uttrykkelig avtalt.

I femte ledd gis det hjemmel til å gi forskrift om koblingssalg. Dette kan for eksempel gjelde begrensninger i koblingssalg og kan avgrenses til en gruppe tilbydere, for eksempel til tilbyder med leveringsplikt.

Til § 4-13 Tilgang til e-post etter oppsigelse av avtale

Bestemmelsen er ny, og gjennomfører ekomdirektivet vedlegg VI del B bokstav b, jf. ekomdirektivet artikkel 115.

Sluttbruker gis etter bestemmelsen rett til på forespørsel å få tilgang til e-posttjeneste eller få e-post videresendt fra tilbyder av internettilgangstjenester etter at avtalen er avsluttet. Dette gjelder i de tilfeller hvor sluttbruker har benyttet en e-posttjeneste fra tilbyderen, eksempelvis som inkluderer tilbyderens merkenavn. Det er ikke et krav at tilbyder av internettilgangstjenester må tilby e-posttjeneste, bestemmelsen kommer først til anvendelse når slikt tilbud eksisterer.

Videresending av e-post skal være gratis for sluttbrukeren.

Til § 4-14 Bytte av internettilgangstjeneste

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 106 nr. 1.

Første ledd synliggjør at sluttbrukeren har rett til å bytte tilbyder av internettilgangstjenester. Tilbyderne plikter å samarbeide slik at de er i stand til å gjennomføre byttet på det tidspunkt som er avtalt med sluttbruker.

Andre ledd fastslår at både avgivende og mottakende tilbyder plikter å sikre at internettilgangstjenesten ikke får noe avbrudd dersom dette er teknisk mulig. Bortfall av tjenesten under bytteprosessen skal uansett ikke overstige én virkedag. Begge tilbyderne skal medvirke til at byttet skjer på en effektiv og enkel måte for sluttbruker. Dette betyr at begge tilbyderne og særlig den avgivende tilbyderen skal delta i prosessen på en lojal måte. Avgivende tilbyder skal ikke legge hindringer i veien for byttet.

Det følger av tredje ledd at det er mottakende tilbyder som skal lede bytteprosessen. Det betyr at sluttbruker kun trenger å henvende seg til mottakende tilbyder for å igangsette og gjennomføre bytteprosessen. Den mottakende tilbyderen skal sikre at aktiveringen av internettilgangstjenesten skjer så raskt som mulig på den datoen og innenfor den tidsrammen som uttrykkelig er avtalt med sluttbrukeren. Det følger videre at den avgivende tilbyderen skal fortsette å levere sin internettilgangstjeneste på samme vilkår frem til den mottakende tilbyderen aktiverer sin internettilgangstjeneste, for å sikre kontinuerlige leveranser. Unntak fra dette kan gjøres dersom det ikke er teknisk mulig å sikre kontinuiteten, jf. andre ledd. Kontrakten med avgivende tilbyder anses automatisk avsluttet når bytteprosessen er ferdig.

Det følger av fjerde ledd at sluttbruker skal motta tilstrekkelig informasjon til at byttet kan gjennomføres. Det presiseres også at informasjonen som gis fra avgivende tilbyder skal være nøytral.

Femte ledd setter krav til at avgivende tilbyder ikke kan bruke informasjon som mottas gjennom meldinger i bytteprosessen til å få kunden tilbake før tidligst 14 dager etter at bytter er gjennomført. Hensynet bak denne bestemmelsen er konkurransen i markedet.

Bestemmelsens sjette ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om bytteprosessen i forskrift.

Til § 4-15 Forskrift om fellesfakturert tjeneste

Bestemmelsen gir kompetanse til å videreføre særskilt regulering av såkalte fellesfakturerte tjenester i gjeldende ekomlov § 2-12, herunder regler om kostnadskontroll med slike tjenester. Forskriftskompetansen utvides til å gjelde forhåndsbetalt og etterskuddsbetalt kjøp av varer og tjenester som faktureres sammen med elektronisk kommunikasjonstjeneste, jf. § 1-5 nr. 30.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere krav i forskrift både til tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester og til den som tilbyr den verdiøkende tjenesten eller varen. Det kan fastsettes krav til markedsføring, prisfastsettelse, tidsavgrensninger, innhold i tjenesten mv. Departementet kan i forskrift også gi nærmere regler om klage- og tilsynsordninger for fellesfakturerte tjenester og finansieringen av disse ordningene, inkludert at Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon fortsetter å håndtere klagene på fellesfakturerte tjenester, jf. § 16-5.

Til § 4-16 Forskrift om likeverdig elektroniske kommunikasjonstjenester for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne

Bestemmelsen er ny og er ment å sikre gjennomføring av kravene til likeverdig tilgang til offentlig elektroniske kommunikasjonstjenester for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne som følger av ekomdirektivet artikkel 111 mv. og tilgjengelighetsdirektivet. De to direktivene ses i sammenheng fordi de langt på vei regulerer det samme på ekomområdet. Resterende deler av tilgjengelighetsdirektivet (EU) 2019/882, er foreslått gjennomført i norsk rett, jf. høringsbrev fra Kulturdepartementet 7. juni 2021. Kravene som gjelder tilgjengeliggjøring på markedet av forbrukerterminalutstyr med kapasitet for interaktiv databehandling som brukes til levering av elektroniske kommunikasjonstjenester, gjennomføres i ekomloven § 13-1.

Bestemmelsen er utformet som en ren forskriftshjemmel som gir departementet kompetanse til å fastsette at tilbydere av offentlig elektroniske kommunikasjonstjenester plikter å ivareta behovene som sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne har for å få en likeverdig tilgang til, og likeverdige utvalg av elektroniske kommunikasjonstjenester. Hva som utgjør en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste er definert i ekomloven § 1-5 nr. 9, jf. § 1-5 nr. 4, og innebærer at også tilgangskjøpere og tilbydere av internettilgangstjenester omfattes av bestemmelsen.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at konkurranse, innovasjon og tjenesteutvikling kommer alle sluttbrukere til gode, inkludert sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne. Dette skal oppnås gjennom universelt utformet elektroniske kommunikasjonstjenester og -produkter og universelt utformet kundeinformasjon, for eksempel priser, tjenestekvalitet, kontrakter og brukervilkår.

Hva som er «likeverdig tilgang» er gjenstand for en konkret vurdering. Tidligere har man tatt utgangspunkt i hvilken funksjonsnedsettelse sluttbruker har og hvilken tilpasning som er nødvendig for at sluttbrukeren skal kunne kommunisere på en likeverdig måte sammenlignet med flertallet av sluttbrukere. For eksempel vil døve og hørselshemmede nødvendigvis ha andre tilpasningsbehov enn sluttbrukere som er blinde eller har nedsatt syn. I dag er tilnærmingen for å oppnå likeverdighet å fremme universell utforming i all utvikling av tjenester og produkter. Med universell utforming skapes det tjenester og produkter som kan benyttes av de fleste, uten behov for særskilte tilpasninger. Moderne IKT-løsninger tillater å levere likeverdig tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester slik at behov for særlige tilpasninger er redusert.

Departementet kan videre fastsette forskrift som presiserer det nærmere innhold og omfang av plikten i bestemmelsen, det være seg hvilke tjenester og produkter som omfattes, de nærmere krav til tjenestene, informasjonskrav mv. Det kan også gis forskrift om tilbydernes finansieringsplikt for å sikre likeverdig tilgang.

Mikroforetak som kun tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester er unntatt fra plikten til å tilby tjenester til tilbydere med nedsatte funksjonsevner, jf. § 4-19.

Til § 4-17 Nummerportabilitet

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 106 og viderefører hovedsakelig gjeldende ekomlov § 7-3. Det følger av første ledd at sluttbruker har rett til å beholde telefonnummer ved bytte av tilbyder. Selv om bestemmelsen er en rettighetsbestemmelse, medfører det ikke at mottakende tilbyder har kontraheringsplikt. Mottakende tilbyder kan for eksempel foreta selvstendig kredittvurdering av sluttbruker som ønsker portering.

Videre fremgår det av andre ledd at nummerportering skal skje på en effektiv og enkel måte for sluttbrukeren.

Etter tredje ledd er det mottakende tilbyder som skal lede porteringsprosessen. Det betyr at sluttbruker skal kun behøve å henvende seg til mottaker for å igangsette og gjennomføre prosessen. Kontrakten med avgivende tilbyder anses terminert automatisk når porteringen er gjennomført. Begge aktører skal medvirke til at portering skjer på en effektiv og enkel måte for sluttbruker. Dette betyr at begge sider og særlig den avgivende siden skal delta i prosessen på en lojal måte. Avgivende tilbyder skal ikke legge hindringer i veien for byttet.

I fjerde ledd fastsettes det at avgivende tilbyder skal tilbakebetale eventuelt gjenstående beløp til sluttbruker, dersom sluttbruker har forhåndsbetalt tjenesten. Tilbyder kan kreve gebyr for kostnadene knyttet til tilbakebetalingen, dersom det er fastsatt i avtalen med forbruker. Eventuelle gebyr tilbyder tar skal være forholdsmessig og stå i forhold til faktiske kostnader som påløper avgivende tilbyder påløpt av den overførende leverandøren for å tilby refusjonen.

Femte ledd gir hjemmel for nærmere regulering av nummerportabilitet i forskrift. Forskriftskompetansen gjelder alle former for portabilitet; tilbyderportabilitet, geografisk portabilitet og tjenesteportabilitet. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å regulere «metoder» for nummerportering slik som for eksempel innføring av tilbyderbytte uten fysisk bytte av SIM kort, såkalt OTA-portering (Over-The-Air portering), jf. ekomdirektivet artikkel 93 nr. 6 der M2M-tjenester fremheves særskilt. OTA-porteringsløsninger vil kunne legge til rette for å redusere hindringer for tilbyderbytte, og vil dermed bedre tilrettelegge for konkurranse. Det kan også fastsettes krav til raskere porteringstid i forskrift.

Til § 4-18 Hemmelig nummer

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomforskrift § 6-6. Tjenesten var opprinnelig ment å være et tilbud til personer med et behov for anonymitet, for eksempel personer som har en utsatt offentlig posisjon eller som av andre grunner hadde en utsatt posisjon. Retten til å benytte hemmelig nummer er imidlertid ikke begrenset til dette, og det settes ingen krav til begrunnelse for å få tilgang til hemmelig telefonnummer.

Det følger av andre ledd at departementet kan i forskrift gi nærmere regler om minimumsinnholdet i tjenesten hemmelig nummer. Dette kan for eksempel gjelde full reservasjon mot utlevering til allmenheten, skjult nummervisning, informasjon om nummerets status som hemmelig til mottakende tilbyder ved tilbyderportering, og andre krav.

Til § 4-19 Unntak for mikroforetak som tilbyder

Bestemmelsen er ny har ikke motstykke i gjeldende ekomlov, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 98. Bestemmelsen gjelder tilbydere som er mikroforetak, jf. § 1-5 nr. 29, og som tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester til sluttbrukere.

Bestemmelsen fastsetter at sluttbrukerrettighetene i §§ 4-3 til 4-18 ikke gir plikter for mikroforetak som kun tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester. Begrunnelsen for å unnta mikroforetak er at det anses som uforholdsmessig byrdefullt å oppfylle kravene i kapittel 4 når de kun tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjeneste og ikke andre former for kommunikasjonstjenester.

Dersom tilbyder av nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester også tilbyr andre elektroniske kommunikasjonstjenester vil de ikke være omfattet av unntaket etter tilbyders plikter etter §§ 4-3 til 4-18. Kravene til likebehandling etter § 4-1 og kravet om nettnøytralitet i § 4-2 vil fortsatt gjelde for slike tilbydere.

Angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt skiller ikke mellom ulike typer næringsdrivende, og mikroforetak vil i utgangspunktet måtte overhold angrerettlovens krav. Ekomlovens bestemmelser som gjennomfører ekomdirektivet vil imidlertid ha forrang som sektorspesifikt regelverk ved motstrid mellom de to regelsettene, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 2. Dette innebærer for eksempel at tilbyder som kun tilbyr nummeruavhengige person-til-person-kommunikasjonstjenester og som etter denne bestemmelsen fritas fra opplysningsplikten før inngåelse av avtale i § 4-4, også vil være fritatt fra de korresponderende pliktene etter angrerettloven § 8.

Andre ledd hjemler en plikt for mikroforetaket til å informere sluttbruker før avtaleinngåelse om at mikroforetaket ikke omfattes av bestemmelsene i kapittelet.

Til kapittel 5. Leveringspliktige tjenester

Til § 5-1 Leveringspliktige tjenester

Bestemmelsens innhold er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 5-1. Hva som omfattes av de leveringspliktige tjenestene er endret i tråd med utviklingen. Dette innebærer at enkelte leveringspliktige tjenester ikke er videreført (leveringsplikt på offentlig betalingstelefon og andre tilgangspunkter til offentlig telefontjeneste, nummeropplysningstjeneste og telefonkatalog), samtidig som bestemmelsens virkeområde er utvidet til å omfatte funksjonell internettilgang (bredbåndstjenester).

Formålet med bestemmelsen er å sikre et nasjonalt tilbud av leveringspliktige tjenester, der det ikke er et kommersielt tilbud av slike tjenester fra før. Bestemmelsen synliggjør at departementet kan inngå avtale med en eller flere tilbydere om å tilby leveringspliktige tjenester. Departementet gis også kompetanse til å pålegge tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester å tilby leveringspliktige tjenester. Slikt pålegg er ment som en siste utvei, dersom det ikke foreligger et kommersielt tilbud eller andre virkemidler ikke er tilstrekkelig til å sikre et tilbud av de leveringspliktige tjenestene. Dette er i tråd med ekomdirektivet artikkel 86 nr. 1. Det er først i tilfeller hvor det ikke oppnås enighet om levering av en tjeneste som er omfattet av leveringsplikten, at det er aktuelt for departementet å pålegge en tilbyder å tilby leveringspliktig(e) tjeneste(r) for hele landet eller flere tilbydere å tilby leveringspliktig(e) tjeneste(r) i forskjellige geografiske områder, dersom dette er hensiktsmessig. Departementet vil ikke kunne pålegge flere tilbydere å tilby samme leveringspliktig tjeneste innen samme geografiske område.

I første ledd gis departementet kompetanse til å pålegge leveringsplikt for å sikre et tilbud om offentlig talekommunikasjonstjeneste og funksjonell internettilgang. Hva som anses som funksjonell tilgang til internett vil kunne endre seg over tid i takt med den teknologiske utviklingen og endrede brukerbehov i samfunnet. Bestemmelsen er ment å gjennomføre ekomdirektivet artikkel 84 som pålegger medlemsstatene å sikre at alle forbrukere skal ha tilgang til bredbånd med tilstrekkelig hastighet til å sikre et fastsatt minimumssett av tjenester. Minimumssettet av tjenester omfatter bruk av e-post, søkemotorer for å finne frem til informasjon, grunnleggende verktøy for læring, digitale aviser og nyheter, jobbsøking og nettverking, digitale banktjenester, offentlige digitale tjenester, sosiale media, å kunne føre samtaler/videosamtaler med standard kvalitet, og varekjøp online. Vurderingen av hva som til enhver tid skal anses som funksjonell internettilgang vil i tillegg bero på en konkret vurdering basert på nasjonale forhold, herunder den minimumsbåndbredde som flertallet av forbrukerne i Norge nyter godt av. Det vises til den nærmere omtalen i kapittel 12 i proposisjonen.

Departementet legger opp til å forskriftsfeste krav til hastighet for hva som anses som «funksjonell internettilgang», for å sikre et bredbåndstilbud som gjør det mulig å få tilgang til det grunnleggende settet med tjenester, som nevnt ovenfor. Dette innebærer at hastigheten kan justeres av departementet innenfor bestemmelsens ordlyd uten lovendring. Eventuelle endringer i hastighetskravene vil bli gjort i form av forskriftsendring og etter offentlig høring.

Etter gjeldende rett er rettighetssubjektet for leveringspliktbestemmelsen både forbrukere og virksomheter. Dette følger indirekte av ekomforskriften § 5-1 første ledd, og er nå tatt inn i loven av hensyn til økt transparens. Etter ekomdirektivet artikkel 84 er formålet med leveringsplikten først og fremst å sikre forbrukere tilstrekkelig bredbåndstilgang og talekommunikasjonstjenester. Åpningen i direktivet til å utvide leveringsplikten til å også omfatte mikro-, små og mellomstore foretak, jf. artikkel 85 nr. 6, er benyttet. Dette vil i praksis videreføre dagens rettsstilling når det gjelder hvem som skal være rettssubjekt for det leveringspliktige tilbudet. I Norge finnes ikke noen entydig definisjon av hva små og mellomstore næringsvirksomheter er, men det er vanlig å definere små og mellomstore næringsvirksomheter som bedrifter med under 100 ansatte. Tall fra SSB viser at dette omfatter 99,4 prosent av virksomhetene i Norge.

Tilbud om leveringspliktig tjeneste etter første ledd skal tilbys til «rimelig pris». Med dette menes at prisen skal være på et nivå med prisene for sammenlignbare tjenester ellers i landet. Dette er ment å legge til rette for gjennomføring av kravene i ekomdirektivet artikkel 84 og 85. Departementet kan om nødvendig stille nærmere krav til abonnementspriser i forskrift, jf. femte ledd.

Normalt leveringsområde for de leveringspliktige tjenestene fremgår av andre ledd. Dette er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomforskrift § 5-1, og er løftet fra forskrift til lov. Normalt leveringsområde er utvidet til også å gjelde sesongbasert næringsvirksomhet. Departementet kan stille nærmere krav til leveringsområde, jf. forskriftshjemmelen i femte ledd.

Av tredje ledd fremgår det at departementet i «særlige tilfeller» kan gjøre unntak fra leveringsplikten etter første ledd. Dette er ment som en snever unntaksbestemmelse, og terskelen for å gjøre unntak vil være høy. Tilgang til bredbånd og talekommunikasjonstjeneste er av grunnleggende betydning i dagens samfunn. Det fremgår av bestemmelsen at departementet ved vurderingen blant annet skal vektlegge om kostnadene ved å etablere leveringspliktig tjeneste står i rimelig forhold til nytten. I dette ligger det at departementet vil se hen til kostnadene ved å oppfylle leveringsplikten, samt praktiske og tekniske forhold, opp mot leveringspliktens betydning for brukeren. I en slik vurdering vil blant annet sikkerhetsaspektet ved at en bruker skulle stå uten et tilbud, for eksempel for å kunne kontakte nødetater, tillegges vekt, samt brukerens mulighet for deltakelse i samfunnet uten et telefon- eller bredbåndstilbud osv. Kostnadene ved å oppfylle leveringsplikten inkluderer kostnader forbundet med opprettholdelse av tilgangen, herunder kostnader forbundet med vedlikehold, drift og feilrettinger.

Av hensyn til økt transparens og tilgjengeliggjøring, synliggjøres det i fjerde ledd at valg av leveringspliktig tilbyder skal skje gjennom en åpen, objektiv og ikke-diskriminerende utvelgelsesprosess. Dette er en kodifisering av gjeldende forvaltningspraksis og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 86 nr. 4. Videre presiseres det at leveringsplikten skal fastsettes for en tidsbegrenset periode, noe som er ment å ivareta hensynet til konkurransen i markedet. Et slikt krav kan implisitt utledes av ekomdirektivet, som stiller krav til at leveringsplikten skal innrettes på en minst mulig konkurransevridende måte.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å stille nærmere krav til leveringspliktig tjeneste. Departementet gis kompetanse til å fastsette nærmere krav til innholdet i og utformingen av leveringsplikten etter første og andre ledd i forskrift. Blant annet vil det kunne være aktuelt å stille nærmere krav til tjenestekvalitet, hastighet for funksjonell internettilgang, abonnementspriser, område for leveringsplikten, samt unntak fra leveringsplikten. Opplistingen er ikke uttømmende. Departementet skal blant annet kunne gi forskrift om utpeking av leveringspliktig tilbyder, og om avtale om leveringsplikt. Dette er ment å omfatte ethvert ledd i utvelgelsesprosessen. Videre presiseres det i femte ledd at departementet har kompetanse til å forskriftsfeste krav om egenandel.

Til § 5-2 Finansiering av leveringspliktige tjenester

Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 5-2.

I første ledd presiseres det at dersom en tilbyder utpekes som leveringspliktig tilbyder, kan tilbyderen kreve kostnadsdekning dersom plikten utgjør en urimelig byrde. Det er nettokostnadene som kan kreves dekket ved offentlige midler eller finansieringsfond, eller ved en kombinasjon av offentlige midler og fond. I tilfeller der departementet etter en anbudskonkurranse inngår avtale med en tilbyder om leveringsplikt, vil dekning av nettokostnadene for tilbyderen knyttet til levering av leveringspliktige tjenester inngå i avtalen, og tilbyderen vil ikke få ytterligere kostnadsdekning. Hva som utgjør en urimelig byrde, vil departementet avgjøre på bakgrunn av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det vises til EU-domstolens avgjørelse C-389/08 avsnitt 42, hvor det fremgår at blant annet den økonomiske og finansielle situasjonen og foretakets markedsandel, vil være relevante momenter i vurderingen av om det foreligger en urimelig byrde.

Andre ledd fastsetter at alle tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester kan pålegges å bidra til et finansieringsfond. For økt transparens er det synliggjort i andre ledd at beregning av tilbydernes bidrag skal være offentlige, proporsjonale, ikke-diskriminerende og minst mulig konkurransevridende. Tilsvarende krav kan utledes av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper etter gjeldende rett. Dette gjennomfører ekomdirektivet artikkel 90 nr. 2 andre ledd.

I tredje ledd gis departementet kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere krav til finansiering av de leveringspliktige tjenestene. Det kan være aktuelt å gjøre unntak for plikten til å bidra til et finansieringsfond for tilbydere med lav omsetning, jf. ekomdirektivet artikkel 90 nr. 2 andre ledd. Eventuelle unntak fastsettes i forskrift, og vil for eksempel kunne gjelde nye tilbydere med lav markedsandel og for tilbydere med lav omsetning.

Til § 5-3 Spesielle samfunnspålagte oppgaver

Bestemmelsen viderefører i sin helhet gjeldende ekomlov § 5-3, og gir departementet kompetanse til å inngå avtale med, eller i enkeltvedtak utpeke, en eller flere tilbydere som skal tilby visse spesielle samfunnspålagte oppgaver (SSO).

Det er ytelser til kystradioen og til Svalbard som utgjør de samfunnspålagte oppgaver som reguleres etter denne bestemmelsen. SSO-tjenester knyttet til sikkerhet og beredskap følger av § 3-1. Vedrørende tilgengelighet av elektroniske kommunikasjonstjenester mv. for Svalbard, er deler av forpliktelsene også omfattet av leveringspliktige tjenester, jf. § 5-1, mens deler av forpliktelsene (AFIS og tjenester for NRK) ikke er omfattet av leveringsplikten. Bestemmelsen vil også komme til anvendelse ved andre nødvendige elektroniske kommunikasjonsbehov på Svalbard.

I bestemmelsens tredje ledd gis en forskriftshjemmel til å kunne fastsette nærmere innholdet i pliktene etter første ledd.

Til § 5-4 Avhendelse av aksessnett

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 5-4 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 86 nr. 5. Første ledd innebærer at dersom tilbyder med leveringsplikt etter § 5-1 planlegger å avhende hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett til en juridisk person som helt eller delvis er under annet eierskap, skal departementet varsles om planene. Slik informasjon skal forelegges i god tid før planene er tenkt realisert, slik at departementet får tilstrekkelig tid til å vurdere virkningene av den planlagte endringen. Departementet skal vurdere hva endringen vil innebære for tilbud etter § 5-1 for å ivareta tilbudet av leveringspliktige tjenester i hele eller deler av landet. Slike tiltak kan være å gi selskapet som får råderett over aksessnettet samme plikt til å levere samfunnspålagte tjenester som selskapet som avhender aksessnettet.

Informasjonsplikten oppstår når vurderingen av en slik overføring ikke lenger bare er på et foreløpig og innledende stadium. Foreleggelsen av informasjonen skal skje som en formell oversendelse til departementet. Om utskillelsen skal anses som vesentlig avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Et viktig moment i vesentlighetsvurderingen er hvor sentral den utskilte delen av aksessnettet er i forhold til den til enhver tid gjeldende situasjon på markedet. Utskillelse kan være av mindre betydning dersom det finnes alternative aksessnett i de aktuelle områdene enn dersom det ikke finnes slike. Når tilbyder er i tvil om vesentlighetsvurderingen skal departementet konsulteres.

Til kapittel 6. Sterk markedsstilling

Til § 6-1 Sterk markedsstilling

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 3-1 og deler av § 3-3 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 63.

Bestemmelsens første ledd beskriver hva sterk markedsstilling er. Sterk markedsstilling kan forekomme i to situasjoner: tilbyder kan alene ha sterk markedsstilling, eller tilbyder kan sammen med andre ha sterk markedsstilling (kollektiv dominans).

Tilbyder anses å ha sterk markedsstilling dersom tilbyderen i stor grad kan opptre uavhengig av hvilke valg konkurrenter og kunder gjør. Dette kan for eksempel innebære at tilbyderen kan øke prisen vesentlig og over tid uten at det får noen merkbar negativ effekt på omsetningen til tilbyder med sterk markedsstilling.

Vurderingen av hva som skal til for at tilbyder skal kunne anses å i «stor grad» kunne opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbrukere, vil bero på en tolkning i samsvar med retningslinjer om markedsanalyser og vurdering av sterk markedsstilling som følger av EØS-avtalen, jf. tredje ledd og § 6-3. I retningslinjene fremgår det blant annet at det normalt ikke vil være tilstrekkelig å ta stilling til hvilken prosentandel den enkelte tilbyders markedsposisjon utgjør innenfor det relevante markedet, selv om prosentandelen kan være et tolkningsmoment i en helhetsvurdering. Hvorvidt tilbyder alene har sterk markedsstilling vil bero på en vurdering av den enkelte tilbyders posisjon i markedet, jf. § 6-3.

To eller flere tilbydere vil kunne ha sterk markedsstilling sammen både der det eksisterer eiermessige eller andre bånd mellom dem, og der det følger av markedets struktur. I kollektiv dominans ligger det at tilbyderne har samordnet seg slik at de samlet sett kan ha sterk markedsstilling selv om de hver for seg ikke har det. Retningslinjene inneholder retningsgivende momenter som kan være relevante i vurderingen av om det foreligger kollektiv dominans.

Airtours-dommen3 trekker opp grunnvilkårene for vurderingen av kollektiv dominans. Av dommen kan det utledes enkelte nødvendige vilkår for kollektiv dominans ved stilltiende samarbeid4. I tillegg vil T-464-04 Impala-saken, som utfyller og belyser visse sider av kollektiv dominans, kunne ha betydning ved utpeking av tilbydere med kollektiv dominans. Dommene er imidlertid fra et annet rettsområde enn elektronisk kommunikasjon, og vil derfor bare være retningsgivende så langt de passer og så langt de rekker, jf. eventuelle senere relevante dommer som måtte følge på området for kollektiv dominans.

Videre følger det av andre ledd at tilbyders sterke markedsstilling i ett marked kan innebære at vedkommende får sterk markedsstilling i ett eller flere tilgrensende markeder, dersom det er mulig å overføre markedsmakt fra dette markedet til det tilgrensende markedet. Dette vil kunne være tilfellet dersom tilbyder kontrollerer en vertikal verdikjede som er til stede i flere forskjellige relevante markeder. Ved vurdering av om det er en tilbyder med sterk markedsstilling i et marked, skal det anvendes en tilnærmet konkurranserettslig metode. Vurderingen vil også her være basert på retningslinjene for markedsanalyse og vurdering av sterk markedsstilling, jf. tredje ledd.

Bruk av en tilnærmet konkurranserettslig metode på dette området medfører ingen automatikk i at resultatet av en eventuell konkurranserettslig vurdering av markedsmakt blir identisk med den sektorspesifikke vurderingen av sterk markedsstilling. Ulike resultater kan følge av ulik markedsavgrensning, noe som kan få betydning for vurderingen av markedsstilling. Dette har blant annet sammenheng med at sektorreguleringen søker å ta hensyn til utviklingen frem i tid (ex ante) og legge til rette for bærekraftig konkurranse. Sektorreguleringen kan dermed ha et videre perspektiv på markedsavgrensningen enn etter alminnelig konkurranserett. Videre tar sektorreguleringen utgangspunkt i forhåndsdefinerte markeder, og sektorreguleringens periodiske gjennomganger kan gi informasjon som fører til andre resultater enn om resultatet var basert på en enkeltstående markedsgjennomgang.

Dersom ingen tilbydere har sterk markedsstilling, antas det å være bærekraftig konkurranse i markedet, og markedet kan reguleres etter konkurranseloven alene. I noen tilfeller kan det tenkes at det ikke er bærekraftig konkurranse, men at bærekraftig konkurranse forventes å inntre innen svært kort tid uten at det er nødvendig å gripe til virkemidlene i kapittel 7. I slike tilfeller vil det ikke være hensiktsmessig å utpeke noen til å ha sterk markedsstilling.

Det følger av tredje ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved vurderingen av om en tilbyder har sterk markedsstilling, skal til hensyn til retningslinjene for markedsanalyser og vurdering av sterk markedsstilling. Retningslinjene vil bli revidert jevnlig. Det vil til enhver tid være de siste retningslinjer som følger av EØS-avtalen som skal legges til grunn for vurderingene. Siste versjon av retningslinjene publiseres på Nasjonal kommunikasjonsmyndighets hjemmeside.

I henhold til retningslinjene skal det tas hensyn til relevante avgjørelser fra EU-domstolen i vurderingen av om en tilbyder har sterk markedsstilling eller ikke. Dette er forenlig med EØS-retten, jf. Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA) artikkel 3 som fastslår at det skal tas «tilbørlig hensyn» til nyere rettsavgjørelser fra EU-domstolen (jf. EØS-avtalens artikkel 6 om tidligere domsavgjørelser). Det må ved tolkningen av domsavgjørelsene tas hensyn både til at ex ante-vurderingen av sterk markedsstillingen og forhåndsdefineringen av produkt- og tjenestemarkeder medfører visse metodiske forskjeller i forhold til hvordan markedsmakt vurderes innenfor konkurranserettens område, jf. retningslinjene.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere regler om sterk markedsstilling i forskrift. Det kan for eksempel være aktuelt å fastsette hele eller deler av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets «Prinsipper for anvendelse av virkemidler på tilbydere med sterk markedsstilling» (virkemiddeldokumentet) som forskrift.

Til § 6-2 Relevante markeder

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 3-2 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 64.

Avgrensning av et relevant produkt- og tjenestemarked er avgjørende for å kunne foreta en markedsanalyse og eventuelt konstatere sterk markedsstilling. Avgrensningen av relevante produkt- og tjenestemarked kan gjøres på to nivå: enten på sluttbrukernivå eller på grossistnivå. I gjeldende anbefaling av relevante markeder inngår ingen sluttbrukermarkeder. Utgangspunktet for å identifisere et relevant grossistmarked, er en analyse av tilsvarende sluttbrukermarkeder. Analysen av effektiv konkurranse i sluttbruker- og grossistleddet gjøres med et fremoverskuende perspektiv over en gitt tidshorisont og bygger på konkurranseretten. Dersom man kommer til at det vil være effektiv konkurranse i sluttbrukermarkedet uten forhåndsregulering av grossistleddet på de tilsvarende relevante markeder, bør dette innebære at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at regulering ikke lenger er nødvendig i det relevante grossistleddet.

Resultatet av en vurdering av sterk markedsstilling vil kunne påvirkes av at det tas utgangspunkt i forhåndsdefinerte markeder og at reguleringen er en ex-ante regulering som ikke forutsetter at tilbyder med sterk markedsstilling allerede har misbrukt markedsmakt. Vurderingstema er med andre ord annerledes enn i konkurranseloven.

Av første ledd følger det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal identifisere de produkt- og tjenestemarkeder for elektronisk kommunikasjon som oppfyller vilkårene som kvalifiserer for forhåndsregulering etter lovforslaget § 6-1.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal også avgrense markedene geografisk. Metoden for den geografiske avgrensningen følger av retningslinjene for markedsanalyser og vurdering av sterk markedsstilling. I den grad vedtak knyttet til felleseuropeiske transnasjonale markeder blir aktuelt, vil dette følge nærmere av vedtak fra Kommisjonens side. Et slikt fremtidig kommisjonsvedtak vil være bindende dersom det inntas i EØS-avtalen.

Av andre ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved avgrensningen av relevante produkt- og tjenestemarkeder skal ta særlig hensyn til anbefaling om relevante produkt- og tjenestemarkeder og retningslinjer for markedsanalyser og vurdering av sterk markedsstilling som følger av EØS-avtalen. Anbefalingene oppdateres normalt etter hvert som markedsforholdene endrer seg i medlemslandene. Siste oppdaterte anbefaling av relevante markeder ble vedtatt av Europakommisjonen 18. desember 2020.

Av tredje ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved avgrensning av det relevante geografiske markedet skal ta hensyn til nasjonale forhold. I tråd med konkurranserettslige prinsipper skal det blant annet ses hen til graden av infrastrukturkonkurranse i området. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal også ta hensyn til resultater av den geografiske kartleggingen av bredbåndsdekningen etter § 10-6 der dette er relevant.

Av fjerde ledd følger det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan fravike anbefalingen av relevante produkt- og tjenestemarkeder når det av konkurransemessige hensyn er nødvendig å definere slike nasjonale markeder, og vilkårene i § 6-3 andre ledd er oppfylt. Utkast til vedtak skal høres nasjonalt, jf. § 14-2, og skal konsulteres hos EFTAs overvåkningsorgan og de andre nasjonale tilsynene innenfor EØS, jf. § 14-3.

Til § 6-3 Markedsanalyse

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 3-3, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 67.

Av første ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal gjennomføre markedsanalyser som skal være grunnlag for å utpeke, opprettholde eller trekke tilbake utpekning av tilbyder med sterk markedsstilling.

Det følger av andre ledd at det skal gjennomføres en såkalt tre-kriterietest når et marked ikke er omfattet av anbefalingen om relevante produkt- og tjenestemarkeder som følger av EØS-avtalen. Tre-kriterietesten medfører at markedsanalysen skal inneholde en vurdering av om de tre kriterier som angis i bestemmelsen er oppfylt. Nærmere utdyping av tre-kriterietesten følger av anbefalingen. Et marked som preges av for eksempel høye og varige strukturelle etableringshindre i form av svært kostbar utbygging, stor andel ugjenkallelige kostnader, begrensninger i tilgang til finansielle ressurser eller vesentlige stordriftsfordeler for allerede etablerte aktører, vil være en indikasjon på at det foreligger høye og varige strukturelle, rettslige eller regulatoriske etableringshinder, jf. det første kriteriet.

I vurderingen av om markedet tenderer mot bærekraftig konkurranse, jf. det andre kriteriet, er det relevant å se hen til eventuelle strukturelle endringer og markedsadferd siden forrige analyse, og hvilken betydning dette vil ha for dynamikken i markedet innenfor analysens tidshorisont. Det kan også være relevant å se hen til hvilke etableringshindringer som foreligger for en ny tilbyder som ønsker å etablere seg som en konkurransedyktig aktør til allerede eksisterende tilbyder innenfor analysens tidshorisont. Det vil også være relevant å vektlegge i hvilken grad en konkurrende tilbyder kan påvirke priser og andre vilkår hos eksisterende tilbydere, for eksempel de etablerte nettverkstilbyderne.

Når det gjelder det tredje kriteriet er spørsmålet om konkurranseretten alene er tilstrekkelig til å bøte på de identifiserte konkurranseproblemene. Dette vil for eksempel kunne være oppfylt når det er en ubalanse i markedet som gjør at store aktører kontrollerer tilgang til nett (det vil si produksjonsmidler) som konkurrende tilbyder ikke får tilgang til uten markedsreguleringen.

For markeder som er forhåndsdefinert er det en presumpsjon for at de tre kriteriene er oppfylt. I slike tilfeller er det ikke nødvendig å gjennomføre en tre-kriterietest, med mindre Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at det foreligger særlige nasjonale omstendigheter som gjør at ett eller flere av kriteriene ikke er oppfylt.

Ved gjennomføring av markedsanalyser skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ta hensyn til utviklingen i et fremoverskuende perspektiv i fravær av annen regulering med vekt på følgende:

• om markedsutvikling i det relevante markedet går i retning av effektiv konkurranse,

• relevante konkurransemessige begrensninger på grossist- og sluttbrukernivå,

• annen regulering eller tiltak som påvirker det relevante markedet eller tilknyttede sluttbrukermarkeder, og

• plikter pålagt i andre relevante markeder.

Relevante konkurransemessige begrensinger skal vektlegges uavhengig av om kildene til slike begrensninger anses å være elektroniske kommunikasjonsnett, elektroniske kommunikasjonstjenester eller andre typer tjenester eller applikasjoner som er sammenlignbare sett fra sluttbrukerens synspunkt, og uavhengig av om slike begrensninger er en del av det relevante markedet.

Annen regulering eller tiltak omfatter blant annet, men er ikke avgrenset til, forpliktelser pålagt etter §§ 2-3, 10-2, 10-3 og 10-4 som gjelder i hele det aktuelle tidsrommet.

Det følger av tredje ledd at tre-kriterietesten også må gjennomføres i tilfeller hvor det er aktuelt for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å ikke regulere et marked som er omfattet av anbefalingen om relevante produkt- og tjenestemarkeder som følger av EØS-avtalen.

Fjerde ledd viser sammenhengen mellom markedsanalysen og utpekningen av en eller flere tilbyder(e) med sterk markedsstilling etter § 6-1. Vurderingen av om en tilbyder alene eller sammen med andre har sterk markedsstilling i ett eller flere relevante markeder, skal gjøres når Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i sin markedsanalyse har konkludert med at markedet oppfyller vilkårene i første eller andre ledd.

Det følger av femte ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ta hensyn til forpliktelser som myndigheten har gjort helt eller delvis bindende etter prosedyrene § 9-3 ved gjennomføring av markedsanalyser, herunder effekten av forpliktelsene på konkurransen i underliggende markeder. Dersom tilbyder med sterk markedsstilling har tilbudt å påta seg forpliktelser som i tilstrekkelig grad legger til rette for bærekraftig konkurranse i underliggende markeder, vil for eksempel dette kunne innebære at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vurderer at det ikke lenger er forholdsmessig å opprettholde ilagte forpliktelser, eller at det ikke er forholdsmessig å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling nye forpliktelser.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Konkurransetilsynet har inngått en samarbeidsavtale for å sikre en hensiktsmessig, effektiv og betryggende håndtering av saker med kontaktflater mot begge tilsynenes ansvarsområder. Avtalen omfatter blant annet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet arbeid med markedsanalyser og vedtak om særskilte forpliktelser for tilbydere med sterk markedsstilling. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet oversender utkast til Konkurransetilsynet for uttalelse før markedsanalyser og varsel om vedtak sendes på nasjonal høring. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ta tilbørlig hensyn til Konkurransetilsynets merknader til analyseutkastet.

Til § 6-4 Plikter for tilbyder med sterk markedsstilling

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 3-4 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 63 nr. 3, 67 nr. 3 og deler av artikkel 68.

Bestemmelsens første ledd er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 3-4 første ledd, som fastsetter at tilbyder med sterk markedsstilling skal pålegges minst én særlig plikt. De aktuelle pliktene er opplistet i første ledd. Det er tilføyd enkelte nye særlige plikter som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbyder med sterk markedsstilling i tråd med ekomdirektivet artikkel 68 nr. 1 og nr. 2. Dette gjelder § 7-1 om tilgang til anleggsinfrastruktur, § 9-1 om saminvestering i nye nett med svært høy kapasitet, § 9-3 om prosedyre for å gjøre tilbud om tilgang eller saminvestering bindende, § 7-10 om tilbyder som kun er aktiv i grossistmarkedet og § 7-12 om overgang fra eldre infrastruktur. I tillegg tilføyes en henvisning til § 7-14 om frivillig utskillelse av aksessnett i tråd med direktivet. Plikter etter § 9-1, § 9-3 og § 7-14 andre ledd forutsetter at tilbyder med sterk markedsstilling har tilbudt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å påta seg konkrete plikter etter nevnte bestemmelser.

Andre ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 63 nr. 3 og åpner for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbyder som har sterk markedsstilling i tilgrensende markeder, én eller flere særlige plikter som følger av §§ 7-2, 7-4 til 7-7 i det tilgrensende markedet.

Tredje ledd er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 3-4 andre ledd, som fastsetter at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i særlige tilfeller kan pålegge tilbyder med sterk markedsstilling plikter utover det som følger av opplistingen nevnt i loven. Det nye elementet er at det er tilføyde enkelte nye særlige plikter i første ledd i tråd med ekomdirektivet artikkel 68 nr. 3. I tillegg slås det fast at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet må forelegge saken for EFTAs overvåkningsorgan som skal godkjenne at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger en slik plikt.

Fjerde ledd viderefører gjeldende ekomlov § 3-4 tredje ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 68 nr. 4. Det fremgår av bestemmelsen at plikter som pålegges etter første, andre og tredje ledd skal være egnet til å bøte på de identifiserte konkurranseproblemene som hindrer bærekraftig konkurranse, og være egnet til å fremme sluttbrukernes interesser.

Pliktene som pålegges skal være forholdsmessige, ikke-diskriminerende, bygge på objektive og saklige kriterier og være offentlig tilgjengelige, og skal så langt som mulig legge forholdene til rette for nasjonal og internasjonal utvikling i markedet. Pliktene skal være basert på de aktuelle konkurranseproblemene Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har identifisert i markedsanalysen (eventuelt konkurranseproblem identifisert i transnasjonale markeder jf. § 6-6). Kravet til forholdsmessighet innebærer blant annet at det skal tas hensyn til kostnad og nytte i den grad det er mulig.

Bestemmelsens femte ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 68 nr. 6. Ved endringer i markedsutviklingen fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal vurdere hvilken innvirkning endringene får på konkurransesituasjonen, og om dette tilsier at pliktene bør endres, oppheves eller at det bør ilegges nye plikter. Dette medfører at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også kan skjerpe ilagte forpliktelser. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller hvor det inngås nye kommersielle avtaler, herunder saminvesteringsavtaler, som påvirker konkurransedynamikken i markedet. Alle interesserte aktører skal gis anledning til å uttale seg innen en rimelig frist før Nasjonal kommunikasjonsmyndighet treffer et eventuelt endringsvedtak, jf. § 14-2. Av hensyn til økt transparens, er det også presisert i loven at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan foreta slike endringer uten forutgående markedsanalyse, dersom endringene i markedsutviklingen ikke er store nok til å kreve ny markedsanalyse.

Sjette ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 67 nr. 3. Dersom markedsanalysen etter § 6-3 første ledd viser at markedet ikke lenger oppfyller vilkårene for regulering, følger det av sjette ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal oppheve særlige plikter som er pålagt tilbyder med sterk markedsstilling. Dette er i tråd med gjeldende rett, jf. § 3-3 første ledd andre punktum. Videre vises det til prinsippet om forholdsmessighet, som tilsier at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i slike tilfeller verken pålegger nye plikter, eller opprettholder eksisterende plikter, dersom markedsanalysen etter § 6-3 viser at markedet ikke lenger oppfyller vilkårene for regulering. At dette nå er synliggjort i lovteksten skyldes et ønske om å øke transparens rundt myndighetens prosedyrer i slike tilfeller.

Videre fremgår det som nytt element i sjette ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal sikre tilstrekkelig forhåndsvarling av berørte tredjeparter, og kan fastsette at pliktene skal gjelde i en overgangsperiode. Hva som tidsmessig skal anses som «tilstrekkelig forhåndsvarsling» må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ved vurderingen avveie hensynet til å sikre en bærekraftig overgangsperiode for de som har dratt nytte av forpliktelsene og sluttbrukerne, hensynet til å sikre sluttbruker valgmuligheter, samt hensynet til at reguleringen ikke opprettholdes lenger enn nødvendig. Som ledd i denne prosessen fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også kan fastsette nye vilkår og frister som skal gjelde for inngåtte tilgangsavtaler.

I syvende ledd synliggjøres det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal følge prosedyrene i §§ 14-2 og 14-3 når plikter skal pålegges tilbyder med sterk markedsstilling. Dette er en pedagogisk henvisning og gir økt transparens rundt Nasjonal kommunikasjonsmyndighets prosedyrer og fremgangsmåte ved gjennomføring av markedsanalyser. I tilfeller der det etter tredje ledd er aktuelt for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling andre plikter enn de som er opplistet i første ledd, må saken forelegges for EFTAs overvåkningsorgan som skal godkjenne at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger slike plikter.

Til § 6-5 Frister for markedsanalyse og notifisering til EFTAs overvåkningsorgan

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende ekomlov § 9-3 andre ledd første og andre punktum, men setter en ny tidsfrist for ny markedsanalyse og vedtak. Etter gjeldende rett skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomføre nye markedsanalyser og notifisere nye markedsvedtak innen tre år fra dato for gjeldende vedtak, med mulighet for fristforlengelse inntil tre år i særlige tilfeller. Tidsfristen for å notifisere markedet på nytt settes nå til fem år fra dato for gjeldende vedtak. I særlige tilfeller kan fristen forlenges med ett år. Slike særlige tilfeller kan for eksempel være større konsolideringer i markedet som gjør at det må avventes noe før ny markedsanalyse. I særlige tilfeller hvor det er aktuelt å benytte kompetansen til å forlenge fristen med ett år, må begrunnelse for fristforlengelse sendes til EFTAs overvåkningsorgan senest innen fire måneder før utløpet av fem års perioden. EFTAs overvåkningsorgan kan komme med innsigelser innen én måned etter den meldte forlengelsen. De endrede tidsfristene er i tråd med ekomdirektivet artikkel 67 nr. 5.

Andre ledd er også hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 9-3 andre ledd siste punktum, og angir særlige tidsfrister for Nasjonal kommunikasjonsmyndighets gjennomføring av markedsanalyser og notifisering av vedtak i tilfeller hvor det er vedtatt ny anbefaling om relevante markeder. De særlige fristene gjelder kun for markeder som ikke tidligere har vært notifisert til EFTAs overvåkningsorgan. Tidsfristen på to år som er fastsatt i gjeldende rett er endret til tre år, som er i overenstemmelse med ekomdirektivet artikkel 67 nr. 5.

Til § 6-6 Transnasjonale markeder

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 65 nr. 2 og 66 nr. 2.

Et transnasjonalt marked er grenseoverskridende og strekker seg følgelig over mer enn én medlemsstat i EØS. Transnasjonale markeder kan defineres av Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan når den geografiske markedsavgrensningen tilsier det. Dersom kommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan, eller minst to medlemsland fremmer en begrunnet anmodning, herunder bevis som underbygger dette, skal BEREC gjennomføre en analyse av et mulig transnasjonalt marked. Dersom et transnasjonalt marked blir definert og det er nødvendig med regulatoriske inngrep, skal de aktuelle nasjonale reguleringsmyndighetene samarbeide for å komme frem til passende regulatoriske tiltak.

To eller flere nasjonale reguleringsmyndigheter kan også sammen notifisere sine utkast til markedsvedtak og regulatoriske forpliktelser selv om det ikke er definert noe transnasjonalt marked, der de mener at markedsforholdene i sine respektive land er tilstrekkelig homogene til å være tjent med en koordinert regulatorisk tilnærming. Homogene markedsforhold kan være lignende kostnader, markedsstruktur eller tilbydere, eller i tilfeller med transnasjonal etterspørsel eller sluttbrukeretterspørsel.

Bestemmelsen tar også hensyn til artikkel 66 om fremgangsmåte for å identifisere transnasjonal etterspørsel fra sluttbrukere etter varer og tjenester som tilbys innenfor EØS i ett eller flere markeder som fremgår av anbefalingen over relevante produkt- og tjenestemarkeder, jf. § 6-2 andre ledd.

Av tilpasningsteksten til artikkel 65 nr. 1 fremgår det at det er EFTAs overvåkningsorgan som skal identifisere transnasjonale markeder mellom to EØS EFTA-land. Videre fremgår det at dersom enten EFTAs overvåkningsorgan eller Kommisjonen planlegger å identifisere transnasjonale markeder som berører både et EØS EFTA-land og en EU-stat, skal disse samarbeide med sikte på å enes om identiske beslutninger som identifiserer det transnasjonale markedet.

Når Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gjennomfører markedsanalyser skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i tillegg til å ta hensyn til retningslinjer for markedsanalyse, også ta hensyn til eventuelle retningslinjer fra BEREC når det gjelder transnasjonal etterspørsel, jf. ekomdirektivet artikkel 66. Disse retningslinjene kan danne grunnlag for tilgangsproduktets interoperabilitet i grossistleddet og kan omfatte retningslinjer for harmonisering av tekniske spesifikasjoner for tilgangsprodukter i grossistleddet som er i stand til å oppfylle eventuelle identifiserte transnasjonale etterspørsler, jf. § 2-3. Dette kan for eksempel være aktuelt for selskaper som har forretningsvirksomhet i flere land i EØS, og som derfor etterspør samme tjenester over landegrensene, og hvor tilbudet fremstår som fragmentert.

Til kapittel 7. Plikter som kan pålegges tilbyder med sterk markedsstilling

Til § 7-1 Tilgang til anleggsinfrastruktur

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 72. Utgangspunktet er at infrastrukturkonkurranse gjennom etablering av parallelle nett er den mest effektive måten å oppnå bærekraftig konkurranse. Bestemmelsen fastslår i første ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbyder som er utpekt med sterk markedsstilling å imøtekomme enhver rimelige anmodning om tilgang til og bruk av anleggsinfrastruktur i elektronisk kommunikasjonsnett. Slik anleggsinfrastruktur omfatter, men er ikke begrenset til, bygninger og innganger til bygninger, ledninger i bygninger, antenner, tårn og støttekonstruksjoner, stolper, master, rør, inspeksjonsbrønner og koblingsskap.

En tilbyder med sterk markedsstilling skal etter § 6-4 pålegges én eller flere av de særlige pliktene som følger av ekomloven kapittel 7. Tilgang til anleggsinfrastruktur er egnet til å understøtte etablering av elektroniske kommunikasjonsnett, og dermed til bærekraftig infrastrukturbasert konkurranse. Tilgang til føringsveier kan også ses som en mindre inngripende form for tilgangsplikt enn tilgang til nett. Om tilgang til anleggsinfrastruktur er mer eller mindre inngripende enn tilgang til nett, og hvilke virkninger de ulike formene for tilgang vil kunne ha på investeringsinsentiver, vil likevel kunne variere og må derfor vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Før en tilbyder med sterk markedsstilling blir pålagt andre særlige forpliktelser etter ekomloven kapittel 7, bør det derfor vurderes om tilgang til anleggsinfrastruktur er tilstrekkelig til å avhjelpe konkurranseproblemene i det relevante markedet.

Bestemmelsen supplerer plikter etter bredbåndsutbyggingsloven. Mens bredbåndsutbyggingsloven har som formål å redusere kostnadene ved etablering av elektroniske kommunikasjonsnett generelt, vil tilgangsplikt etter denne bestemmelsen måtte begrunnes i hensynet til konkurransen. Pliktsubjektet etter denne bestemmelsen er videre avgrenset til tilbydere som er utpekt med sterk markedsstilling, og er dermed snevrere enn etter bredbåndsutbyggingsloven.

Med hensyn til prisregulering av tilgang til anleggsinfrastruktur, følger det av fortalen til ekomdirektivet at verdsettelsen av tilgang til anleggsinfrastruktur bør baseres på den bokførte verdien etter akkumulerte avskrivninger indeksert etter en passende indeks. Det følger videre at elementer av anleggsinfrastrukturen som er i bruk og som er avskrevet over en periode på 40 år, ikke skal inngå i verdsettelsen.

Det kan utledes av dette at bestemmelsen først og fremst retter seg mot anleggsinfrastruktur knyttet til det kobberbaserte nettet. Bestemmelsen er imidlertid generelt utformet og utelukker ikke pålegg om tilgang til anleggsinfrastruktur for andre typer nett, for eksempel fibernett eller mobilnett.

Det presiseres at prisregulering av tilgang til anleggsinfrastruktur ikke kan gjøres direkte i medhold av denne bestemmelsen, men må gjøres i medhold av ekomloven § 7-7.

Bestemmelsens andre ledd presiserer at tilgangsplikten ikke er begrenset til infrastruktur som inngår i det relevante markedet slik dette er definert i den aktuelle markedsanalysen. Plikten til å imøtekomme anmodninger om tilgang i medhold av denne bestemmelsen kan også omfatte infrastruktur som ikke er en del av det markedet tilgangsplikten gjelder. Bestemmelsen gir dermed grunnlag for å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling tilgangsplikt til eksempelvis føringsveier tilbyder bruker for å tilby tjenester i et annet og uregulert marked. Men dette kan kun pålegges når det er forholdsmessig.

Tredje ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om tilgang til anleggsinfrastruktur. Dette kan blant annet gjelde omfanget av plikten og hvilken infrastruktur som omfattes.

Til § 7-2 Tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester

Bestemmelsens første ledd er i utgangspunktet en videreføring av gjeldende ekomlov § 4-1 første ledd. Bestemmelsen omfatter all form for tilgang i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Det er funnet hensiktsmessig å presisere at tilgangen også omfatter tilhørende fasiliteter som tradisjonelt ikke har vært regnet for å være en del av det elektroniske kommunikasjonsnettet eller -tjenesten i seg selv.

I ekomdirektivet artikkel 73 nr. 2 har det kommet inn et nytt element som innebærer at det skal vurderes om tilgang til anleggsinfrastruktur etter § 7-1 kan anses å være tilstrekkelig til å fremme bærekraftig konkurranse. Dersom tilgang til anleggsinfrastruktur anses tilstrekkelig, kan tilbyder ikke pålegges tilgangsplikt etter denne bestemmelsen.

Andre ledd er nytt og gjennomfører artikkel 73 nr. 1, og er langt på vei tilsvarende tilgangsdirektivet artikkel 12, som tilgangsbestemmelsen i gjeldende lov er basert på. Departementet har sett behov for å synliggjøre hvilke former for tilgang Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge, jf. opplistingen i andre ledd bokstav a til i. Med bruk av «spesifiserte» fysiske nettelementer og tilhørende ressurser i bokstav a, menes at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet må spesifisere hvilke fysiske nettelementer eller tilhørende ressurser det skal gis tilgang til. Tilsvarende må det spesifiseres hvilken tilgang som omfattes etter bokstav b, c og e.

I andre ledd bokstav d fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilgang til tekniske grensesnitt, protokoller eller annen nøkkelteknologi som er nødvendig for å sikre at elektroniske kommunikasjonstjenester kan samvirke. Denne formen for tilgang omfatter også virtuelle tjenester.

Andre ledd bokstav f viderefører gjeldende ekomlov § 4-2 tredje ledd og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 73 nr. 1 bokstav h. Tilbyder skal innenfor de områdene vedkommende har sterk markedsstilling, imøtekomme enhver rimelig anmodning jf. § 7-3 om å inngå eller endre avtale om samtrafikk. Tilbyder med sterk markedsstilling skal dokumentere og begrunne avslag på anmodning om samtrafikk.

Andre ledd bokstav g viderefører gjeldende ekomlov § 4-4 fjerde ledd og gjennomfører artikkel 73 bokstav g om samlokalisering for tilbyder med sterk markedsstilling. Bestemmelsen hjemler Nasjonal kommunikasjonsmyndighets adgang til å pålegge tilbydere med sterk markedsstilling plikt til å inngå avtale om samlokalisering. Samlokalisering omfatter felles bruk av infrastruktur eller felles bruk av tilhørende fasiliteter som brukes eller kan bli brukt til plassering av utstyr for elektronisk kommunikasjon, jf. § 1-5 nr. 18. Samlokalisering innebærer at aktører som tilbyr produkter innenfor det relevante grossistmarkedet og/eller sluttbrukermarkedene, skal få mulighet til å innplassere utstyr i for eksempel basestasjoner for mobilkommunikasjon, andre master og hytter tilhørende tilbyder med sterk markedsstilling. Muligheten til å innplassere utstyr i eksisterende lokasjoner er særlig viktig for nye aktører som bygger mobilnett. Det forutsettes at tilgang som gis på grunnlag av sterk markedsstilling er relatert til markedet tilbyderen har sterk markedsstilling i. En tilbyder skal ikke pålegges å gi tilgang til nett og tjenester vedkommende ikke har kontroll over.

Andre ledd bokstav h, hjemler Nasjonal kommunikasjonsmyndighets adgang til å pålegge tilgang til nødvendige informasjons- og støttesystemer, herunder programvaresystemer. Formuleringen erstatter gjeldende ekomlov § 4-5 og ekomforskrift § 2-4. Plikten kan blant annet omfatte tilgang til systemer for driftsstøtte, databaser for innhenting av opplysninger før bestilling, levering, ordre, vedlikehold, feilbehandling og fakturering. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan også stille nærmere krav i forbindelse med plikt til å gi tilgang til informasjons- og støttesystemer hva gjelder krav til hvilken informasjon som skal gis i tilknytning til implementering og drift av systemene, hvilke opplysninger som skal være tilgjengelige i systemene, herunder krav om at opplysningene er oppdaterte, kvalitet på informasjonen som gis via systemene, driftssikkerhet, inkludert krav til retting av systemene ved feil eller bortfall av systemene, kostnadseffektiv bruk av systemene og informasjon og prosedyrer ved endringer av systemene. Momentene er ikke uttømmende angitt.

Andre ledd bokstav i er ny og hjemler at det kan pålegges tilgang til tilhørende tjenester. Tilhørende tjenester inkluderer blant annet tjenester som angir identitet, lokasjon og tilstedeværelse, men kan også omfatte andre tjenester. Tilbyder skal kunne tilrettelegge for entydig indentifisering, sørge for nødanrop og legge til rette for lovbestemt tilgang til informasjon.

Etter tredje ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å imøtekomme enhver rimelig anmodning om å endre avtale etter første ledd. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 4-1 første ledd. For en slik anmodning om å endre avtale gjelder samme krav som for en rimelig anmodning om å inngå avtale. Dersom tilbyder med sterk markedsstilling tilbyr liten fleksibilitet ved inngåelse av opprinnelig avtale, vil dette trekke i retning av en lavere terskel for at en anmodning om å endre avtale er rimelig. I overgangen til et marked som skal klare seg uten sektorspesifikk markedsregulering, vil dette gi et insitament til markedsaktørene til å finne løsninger på kommersielt grunnlag.

Det fremgår videre av tredje ledd andre punktum at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan kreve endring i både tilbudte og inngåtte avtaler for å oppfylle pålegg etter andre ledd. Dette anses å være en viktig klargjøring. Interessene til tilbyder med sterk markedsstilling vil ivaretas gjennom kravene til rimelig anmodning som følger av § 7-3, og den forholdsmessighetsvurdering som må foretas.

I fjerde ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved pålegg kan stille krav om at tilbyder med sterk markedsstilling skal forhandle i god tro med foretak som ber om tilgang. Et slik krav følger ikke direkte av ordlyden i gjeldende ekomlov. Vurderingen innebærer at tilbyder med sterk markedsstilling skal forhandle med ærlige intensjoner og i tråd med alminnelige prinsipper om god tro ved kontraktsforhandling og inngåelse av avtale.

Etter fjerde ledd fremgår det også at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan sette krav til at vilkår skal være rimelige og rettferdige og til frister som skal overholdes. Også dette kravet er en videreføring, selv om det følger indirekte av gjeldende ekomlov. På engelsk er direktivkravet formulert som at myndigheten kan stille krav om «reasonableness, fairness and timeliness». Selv om rimelig og rettferdig kan oppfattes å være langt på vei overlappende, er begge begrepene inkludert i bestemmelsen for det tilfellet at en konkret vurdering tilsier at rimelighet og rettferdig likevel ikke fullt ut overlapper. Gjennom rettferdighet knyttes ikke-diskrimineringsaspektet direkte til tilgangsplikten. Rimelighet vil bero på en interesseavveining mellom partene, og vil ofte ha et element av prising i seg. Hva som er rimelig og rettferdig må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Etter femte ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å ikke trekke tilbake tilgang som allerede er gitt. Tilbyder med sterk markedsstilling skal sikre at tilgangskjøpere har mulighet til å beholde tilgangen de allerede har fått rett til å benytte.

Sjette ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift med nærmere krav om tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, herunder om tekniske og administrative vilkår for tilgangen.

Til § 7-3 Krav til rimelig anmodning

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 4-1 andre og tredje ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 73 nr. 2.

En vurdering av hvorvidt en anmodning er rimelig, vil blant annet bero på en avveining av tilbyders interesse i å disponere egen infrastruktur mot nødvendig tilgang for å kunne tilby konkurrerende tjenester, jf. første ledd første punktum. Ved vurderingen av hva som er nødvendig skal det tas hensyn til om andre former for tilgang til innsatsfaktorer på grossistnivå, enten på samme eller på et tilknyttet grossistmarked, vil være tilstrekkelig til å håndtere det identifiserte problemet i sluttbrukerens interesse. Denne vurderingen skal omfatte kommersielle tilbud om tilgang, regulert tilgang i medhold av denne loven eller eksisterende eller planlagt regulert tilgang til andre innsatsfaktorer i grossistleddet i medhold av denne lov, jf. første ledd andre punktum. På dette punkt er det gjort en mindre endring fra gjeldende ekomlov § 4-1 andre ledd ved at «konkurrerende» infrastruktur er erstattet med «annen» infrastruktur. Det er en språklig endring uten at det er tilsiktet noen realitetsendring.

Første ledd bokstav a til f angir ytterligere kriterier for vurderingen av om en anmodning er rimelig, samt for vurderingen av om Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal pålegge en forpliktelse. Listen over momenter er ikke uttømmende.

Etter første ledd bokstav a skal det tas hensyn til tilgjengelig kapasitet. Tilgjengelig kapasitet er et moment som trekker i retning av at en anmodning lettere er å anse som rimelig, sammenlignet med en situasjon der kapasiteten ikke er tilstrekkelig. Dersom det foreligger ledig kapasitet, som tilbyder ikke har reelle og konkrete planer om å utnytte selv, vil dette kunne være et tungtveiende moment dersom anmodningen ellers er rimelig. Hvordan restkapasitet skal bedømmes opp mot hva som utgjør en rimelig anmodning vil også kunne være et punkt som er aktuelt å presisere i et markedsvedtak.

En anmodning vil imidlertid på visse vilkår være rimelig selv om det vil være nødvendig å foreta kapasitetsutvidelser i eksisterende infrastruktur for å imøtekomme anmodningen. Det vises her til Samferdselsdepartementets vedtak 21. mai 20155, som direkte gjaldt samlokalisering, men som også er av interesse mer generelt for spørsmålet om kapasitetsutvidelser.

Ved vurderingen av om en anmodning er rimelig skal det også tas hensyn til tilbyders investeringer og investeringsrisiko, jf. bokstav b. Det skal legges særlig vekt på «høyhastighetsnett og nyinvestering». Med nyinvestering menes investering som er foretatt av eieren av ressursen, idet det tas hensyn til all offentlig investering og risiko ved investeringen, særlig med hensyn til investeringer i og risikonivåene forbundet med nett med svært høy kapasitet.

Etter første ledd bokstav c skal det også tas hensyn til om tilgang er nødvendig for å sikre fremveksten av et marked med bærekraftig konkurranse. I denne sammenheng vil infrastrukturkonkurranse være sentralt. Det er videre synliggjort at det skal legges vekt på konkurransen i sluttbrukermarkedet.

Det taler mot at en anmodning er rimelig dersom tilgang innebærer risiko for nettets integritet, jf. bokstav d. En generell bekymring vil imidlertid ikke være tilstrekkelig grunnlag for avslag, jf. begrunnelsesplikten i andre ledd. Det må foreligge en mer reell risiko.

Hensynet til immaterielle rettigheter kan etter forholdene tale mot at en tilgangsanmodning anses for rimelig, jf. første ledd bokstav e. Dette kan imidlertid ikke brukes som påskudd til å hindre å imøtekomme en ellers rimelig anmodning. Tilbyder kan således ikke påberope dette argumentet for eksempel i seg selv ved å plassere immaterielle rettigheter i et tilknyttet selskap.

Etter første ledd bokstav f skal det videre tas hensyn til etablering av felleseuropeiske tjenester.

Etter første ledd bokstav g skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet særlig ta hensyn til den teknologiske utviklingen. Bokstav b er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 73 nr. 2 bokstav a, b og c. I dette ligger det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i vurderingen av om anmodningen er rimelig skal ta hensyn til teknisk og økonomisk levedyktighet ved bruk og installasjon av alternative nettverksdeler eller tilhørende fasiliteter, med hensyn til markedsutviklingen og arten og typen samtrafikk og andre former for tilgang. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal også ta hensyn til virkningen av den forventede teknologiske utvikling på utforming og styring av nettverkene. I tillegg skal det tas hensyn til behovet for å sikre teknologinøytralitet for å fremme design og styring av egne nettverk.

Andre ledd fastsetter at tilbyder med sterk markedsstilling plikter å dokumentere og begrunne avslag på anmodning om tilgang. For at tilgangsplikten skal virke etter sitt formål må det stilles forholdsvis strenge krav til begrunnelsen. Begrunnelsen skal derfor inneholde en nærmere forklaring på det konkrete avslaget, samt all informasjon som er nødvendig for å avgjøre om anmodningen er rimelig.

Til § 7-4 Offentliggjøring og standardtilbud

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak gjeldende ekomlov § 4-6, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 69.

I første ledd gis Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å offentliggjøre informasjon eller å utarbeide og offentliggjøre standardtilbud for tilgang til nett og tjenester. Offentlighet om blant annet pris og øvrige vilkår kan bidra til fortgang i forhandlinger, unngå konflikter, og skape fortrolighet mellom involverte tilbydere ved at de får innsikt i at vilkårene er ikke-diskriminerende. Et krav om offentliggjøring av priser må imidlertid vurderes opp mot faren for stilltiende prissamarbeid i markedet, jf. Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vedtak 14. mai 2020 i markedet for tilgang til mobilnett. Informasjon om anvendte tekniske løsninger og grensesnitt vil også kunne bidra til å sikre samvirke mellom ulike nett og tjenester.

Andre ledd viderefører gjeldende ekomlov § 4-6 andre ledd. Tilbudet skal inneholde en beskrivelse av relevante elementer som inngår i tilbudet, brutt ned i komponenter som svarer til etterspørselen i markedet, med tilhørende vilkår, inkludert pris.

Bestemmelsens tredje ledd viderefører hovedsakelig dagens ekomlov § 4-6 fjerde ledd. Av bestemmelsen fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan spesifisere den eksakte informasjonen som skal gjøres tilgjengelig, detaljeringsnivået og hvordan informasjonen skal gjøres tilgjengelig, herunder om informasjonen skal gjøres tilgjengelig kostnadsfritt. I vurderingen av om informasjonen skal gjøres tilgjengelig kostnadsfritt, skal det tas hensyn til informasjonens egenart og formål. I anvendelsen av tredje ledd skal det dessuten tas hensyn til eventuelle retningslinjer for minstekriterier til standardtilbudet fra BEREC, jf. ekomdirektivet artikkel 69 nr. 3.

Fjerde ledd er nytt og gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å kreve endringer i standardtilbudet for å sikre overholdelse av ilagte plikter etter kapittel 7. Endringen innebærer imidlertid ingen realitetsendring sammenlignet med dagens bestemmelse da det av gjeldende ekomlov § 4-6 fjerde ledd allerede fremgår at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har slik kompetanse. Det har vært ulik forståelse av myndighetens kompetanse til å pålegge endringer i standardtilbud. For å unngå tolkningstvil, er det ønskelig å synliggjøre myndighetens kompetanse på dette punkt ytterligere ved å innta den i et eget ledd. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan etter fjerde ledd pålegge konkrete endringer i vilkår i standardavtalene.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan på forhånd fastsette økonomiske sanksjoner som vil inntre ved manglende overholdelse av bestemmelsen, jf. femte ledd. Bestemmelsen er ment å gjennomføre ekomdirektivet artikkel 69 nr. 4 siste punktum, og er ny. Bestemmelsen er ikke til hinder for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge overtredelsesgebyr etter § 15-12, i tilfeller hvor det ikke er fastsatt sanksjoner som vil inntre ved brudd på forhånd.

Bestemmelsens sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om offentliggjøring og standardtilbud.

Til § 7-5 Ikke-diskriminering

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-7, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 70. Bestemmelsen er strukturelt omarbeidet, men endrer ikke pliktene. Samtrafikk er inkludert i tilgangsplikten i § 7-2, og det er derfor ikke lenger inntatt en eksplisitt henvisning til samtrafikk i ikke-diskrimineringsbestemmelsen.

Første ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å tilby tilgang på ikke-diskriminerende vilkår, jf. §§ 6-1 og 6-4. Bestemmelsen om ikke-diskriminering må særlig ses i sammenheng med formålet med tilgangsplikten og behovet for å gjøre tilgangsplikten tilstrekkelig effektiv.

Av andre ledd fremgår det at det kan stilles krav til ikke-diskriminering i to relasjoner; mellom tilbyder med sterk markedsstilling sin interne virksomhet og eksterne tilgangskjøpere, og mellom eksterne tilgangskjøpere.

En tilbyder med sterk markedsstilling som er vertikalt integrert, vil være til stede i både grossist- og sluttbrukermarkedet, og tilbyr grossisttilgang til de samme tilbyderne som selskapet konkurrerer med i sluttbrukermarkedet. Tilbydere med sterk markedsstilling vil kunne ha insentiver til å favorisere egen virksomhet ved å benytte vilkår overfor konkurrentene som reduserer deres mulighet til å konkurrere effektivt, for eksempel på pris, i sluttbrukermarkedet. Kompetanse til å pålegge krav til ikke-diskriminering overfor tilbyder med sterk markedsstilling som er vertikalt integrerte, er derfor særlig viktig.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan etter andre ledd bokstav a og b stille krav til at tilbyder med sterk markedsstilling tilbyr eksterne tilbydere tilgang på «samme eller likeverdige vilkår» i samme eller likeverdige tilfeller. Ordlyden innebærer en slags «beste vilkårs bestemmelse» i den forstand at når en konkurrerende tilbyder får bedre vilkår, så skal tilsvarende vilkår tilbys til andre konkurrende tilbydere.

Når det i andre ledd bokstav a og b fremgår at tilgang skal gis på «samme eller likeverdige vilkår», er dette ment å ta høyde for tilfeller hvor det av ulike årsaker er umulig eller vanskelig å gi tilgangskjøper identiske vilkår som egen virksomhet, eller mellom eksterne tilbydere. Bestemmelsen forutsetter samtidig at det skal tilbys samme vilkår og kvalitet så langt det med rimelighet kan forlanges. I tilfeller hvor det utfra tekniske eller økonomiske forhold er umulig eller svært vanskelig å tilby samme vilkår og kvalitet, skal det tilbys likeverdige vilkår og kvalitet. Tilbyder med sterk markedsstilling skal i slike tilfeller realisere alternative løsninger som ikke er egnet til å svekke tilgangskjøpers konkurranseevne. Den alternative løsningen og vilkårene for den skal videre ligge så nært som mulig opp til den løsningen som tilbyderen med sterk markedsstilling tilbyr sin egen virksomhet. Tilsvarende gjelder mellom eksterne tilbydere. Det avgjørende for kravet om likebehandling er at tilbudt tjeneste, herunder vilkårene for tjenesten, utformes slik at det kan konkurreres på like vilkår.

Eventuelle forskjeller i de vilkår som tilbys, må kunne begrunnes i objektive forhold. Den nærmere vurderingen av om et forhold er objektivt begrunnet, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. En differensiering av vilkår alene basert på hva tjenestene skal brukes til, oppfyller ikke kravet til objektive forhold. Det gjelder heller ikke en differensiering alene basert på hvem tjenesten tilbys til.

For å kontrollere etterlevelse av likebehandlingskravet, må vilkårene som tilbys eksterne tilgangskjøpere være gjennomsiktige og etterprøvbare. I dette ligger det et krav til at tilbyder med sterk markedsstilling må kunne dokumentere at ulike vilkår er begrunnet i objektive forhold. Dokumenterte kostnadsbesparelser eller andre effektivitetsgevinster vil for eksempel kunne være objektive grunner til ulik pris. I tvilstilfeller kan tilbydere konsultere Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Direktivbestemmelsen tilsvarer krav til ikke-diskriminering basert på såkalt «Equivalence of Inputs» (EoI). At ikke-diskrimineringsplikten kan ha et slikt innhold, ble presisert i Europakommisjonens anbefaling om konsistente ikke-diskrimineringsforpliktelser og kostnadsmetoder for å fremme konkurranse og styrke grunnlaget for bredbåndsinvesteringer (2013/466/EU). Kompetansen til å pålegge et slikt krav følger nå direkte av ekomdirektivet.

EoI betyr at tilgangsprodukter og vilkår, inkludert tilhørende støttesystemer for bestilling og operasjonell støtte, som tilbys eksterne grossistkunder, skal være de samme som leveres til tilbyder med sterk markedsstillings egen sluttbrukervirksomhet, og dermed være like for eksterne og interne leveranser. Ikke-diskrimineringsforpliktelser basert på EoI er ansett som en mer effektiv regulering ved at det i større grad er egnet til å begrense tilbyderen med sterk markedsstilling i å utnytte sin markedsmakt. EoI er i prinsippet den sikreste måten å oppnå effektivt vern mot diskriminering på.

Et krav om ikke-diskriminering basert på en slik tilnærming vil samtidig kunne medføre betydelige utviklings- og endringskostnader for tilbyder med sterk markedsstilling. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet må derfor, i likhet med for andre SMP-forpliktelser, vurdere forholdsmessigheten av å ilegge en streng ikke-diskrimineringsforpliktelse basert på EoI. Et sentralt element i denne vurderingen vil være om kostnadene tilbyder med sterk markedsstilling vil ha for å oppfylle forpliktelsen, for eksempel for å endre IT-systemer og leveransekjeder, vil stå i et rimelig forhold til de forventede konkurransefordelene et strengt krav om ikke-diskriminering vil ha.

Dersom EoI ikke anses forholdsmessig, vil krav om ikke-diskriminering innebære at tilbyder med sterk markedsstilling skal tilby tilgangsproduktet basert på såkalt «Equivalence of Output» (EoO). En EoO-tilnærming innebærer at grossisttilbudet til eksterne tilgangskjøpere er sammenlignbart med leveransen til den regulerte tilbyders interne sluttbrukervirksomhet med hensyn til funksjonalitet og pris, selv om ulike systemer og prosesser kan benyttes.

For å sikre at en ikke-diskrimineringsforpliktelse skal fungere effektivt, kan det blant annet stilles detaljerte krav til «servicenivå», jf. tredje ledd. Dette kan omfatte servicenivåavtaler (SLAer) med tilhørende kompensasjonsordninger (SLGer) og nøkkelindikatorer for ytelse (KPIer). Tilbyderen med sterk markedsstilling kan videre pålegges å gjennomføre en teknisk replikerbarhetstest før lansering av nye eller endrede sluttbrukerprodukter.

Tilsvarende krav til EoI, EoO og servicenivå, kan også stilles etter gjeldende ekomlov § 4-7. Eksemplifiseringen av hvilke forpliktelser det kan være aktuelt for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å stille krav om i tilknytning til plikt om ikke-diskriminering, er først og fremst ment å bidra til økt gjennomsiktighet og forutberegnelighet rundt reguleringen.

I tredje ledd synliggjøres det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan stille krav til at tilbyder med sterk markedsstilling skal tilby tilgangsprodukter og -tjenester til alle tilbydere, herunder egen virksomhet, innenfor samme tid og frister, på samme eller likeverdige vilkår og betingelser, herunder pris og servicenivå, og ved hjelp av samme eller likeverdige system og prosesser som gjelder for egen virksomhet. Tredje ledd gjenspeiler ekomdirektivet artikkel 70 nr. 2, andre punktum, og er tatt inn i loven av pedagogiske hensyn.

Krav til ikke-diskriminering på pris kan anses som en mild form for prisregulering. Dette gjenspeiles i at en tilbyder som har betalt for høy pris i forhold til en prisforpliktelse i eller i medhold av loven, kan kreve overprisen tilbakebetalt, jf. § 15-10.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan benytte ulike metoder, eller en kombinasjon av flere ulike metoder, for å kontrollere at kravet til ikke-diskriminering overholdes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan i noen tilfeller på forhånd (gjennom veiledning eller vedtak) ha angitt en metode for hvordan ikke-diskrimineringsforpliktelsen, eller visse sider av den, vil bli kontrollert. Muligheten for å etterprøve en ikke-diskrimineringsforpliktelse vil imidlertid ikke være avhengig av at metoden for etterprøving er forhåndsdefinert. Ved etterprøving av en ikke-diskrimineringsforpliktelse vil det både kunne være behov for og anledning til å supplere den metoden som eventuelt er angitt på forhånd, med andre vurderinger i den konkrete saken. Dette skyldes at markedsdynamikken kan føre til endringer for eksempel i tilbudte avtalevilkår eller prismodeller slik at det blir vanskelig å forutsi på forhånd hvilke metoder som vil være mest egnet for å kontrollere etterlevelse i det enkelte tilfelle. I slike tilfeller vil det for eksempel kunne være nødvendig for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å gjøre visse forutsetninger ved sammenlikning av ulike avtaler og vilkår. Det vil som regel ikke være ønskelig eller formålstjenlig på forhånd å uttømmende angi hvordan det vil bli ført tilsyn med ikke-diskrimineringsplikten fordi dette vil kunne medføre at reguleringen blir for lite dynamisk, åpner for forsøk på omgåelser eller hindrer markedsutviklingen. Plikten for tilbyder med sterk markedsstilling til å overholde kravet til ikke-diskriminering er den samme, uavhengig av hvordan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kontrollerer om plikten er overholdt.

Regnskapsmessig skille er et eksempel på ett av flere verktøy Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil kunne benytte for å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsplikten mellom intern og ekstern virksomhet. Normalt vil ikke regnskapsmessig skille bli benyttet til å kontrollere etterlevelse av plikten til likebehandling mellom eksterne. I slike tilfeller vil man ha konkrete avtaler og vilkår som kan sammenlignes. Det vises til merknaden til § 7-6 om regnskapsmessig skille.

Det følger av fjerde ledd at tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges å rapportere til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet hvordan kravet til ikke-diskriminering blir overholdt, jf. lovforslaget § 15-2. Dette er en delvis videreføring av gjeldende ekomlov § 4-7 tredje ledd. Det fremgår videre at det kan kreves at tilbyder med sterk markedsstilling skal dokumentere at plikter som er pålagt etter bestemmelsens andre og tredje ledd, er oppfylt. Denne delen av bestemmelsen er ny. Bakgrunnen for lovforslaget er at det er betydelig asymmetri mellom informasjonen Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og tilbyder med sterk markedsstilling besitter. Det er tilbyder med sterk markedsstilling som er nærmest til å kunne dokumentere hvordan kravene til ikke-diskriminering sikres og overholdes i egen virksomhet. Tilbyder med sterk markedsstilling vil videre kunne ha insentiv og mulighet til å innrette sin virksomhet på en måte som gjør det vanskelig å følge opp at eksterne tilgangskjøpere får eksempelvis vilkår og informasjon som er ikke-diskriminerende sammenlignet med hva som tilbys til egen virksomhet. Ordlyden synliggjør at tilbyder med sterk markedsstilling har et særskilt ansvar for å innrette sin virksomhet slik at det er mulig å dokumentere hvordan plikten til ikke-diskriminering er overholdt. Formålet med bestemmelsen er å ivareta Nasjonal kommunikasjonsmyndighets behov for faktiske opplysninger for effektivt å kunne håndheve forutgående pålegg, for eksempel gjennom rapportering fra tilbyder med sterk markedsstilling. Hensikten er å gjøre det mulig for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å sammenligne vilkår til tilgangskjøpere, eller få begrunnelse for eventuelle ulike vilkår som benyttes overfor tilgangskjøpere, inkludert tilbyder med sterk markedsstilling sin egen virksomhet. Pålegg etter bestemmelsen innebærer verken en konstatering av eller presumsjon for at ikke-diskrimineringskravet er overtrådt.

Det følger av femte ledd at departementet kan gi forskrift om ikke-diskrimineringsplikten. Dette kan være særlig aktuelt i en situasjon hvor det er grunnlag for å utpeke flere tilbydere med sterk markedsstilling i samme produktmarked. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 4-7 fjerde ledd.

Til § 7-6 Regnskapsmessig skille

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 4-8, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 71. Det er gjort enkelte endringer i bestemmelsen slik at den nå kun gjelder for krav som kan pålegges tilbyder med sterk markedsstilling. Gjeldende ekomlov § 4-8 andre ledd om tilbyder som gir tilgang til adgangskontrollsystemer for digital radio og fjernsyn er flyttet til lovforslaget § 8-1 tredje ledd. Gjeldende ekomlov § 4-8 tredje ledd om tilbyder med ene- og særrettsvirksomhet innen andre områder enn elektronisk kommunikasjon, flyttes til lovforslaget § 7-9. Samtrafikk er nå tatt inn i tilgangsbestemmelsen og nevnes derfor ikke særskilt slik som etter gjeldende ekomlov § 4-2.

Hovedformålet med bestemmelsen er å sikre at transaksjoner mellom tilbydere, og mellom tilbyders egne ulike forretningsområder skjer på vilkår som legger forholdene til rette for utvikling av bærekraftig konkurranse, og forhindrer konkurransevridende kryssubsidiering. Bestemmelsen gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge innføring av regnskapsmessig skille mellom ulike forretningsområder. Bestemmelsen bør også ses i sammenheng med eventuelle krav om ikke-diskriminering, jf. § 7-5. I relasjon til kravet om ikke-diskriminering vil supplerende krav om regnskapsmessig skille kunne gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mulighet til å etterprøve oppfyllelse av eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering.

Bestemmelsens første ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet hjemmel til å pålegge regnskapsmessige skille mellom ulike forretningsområder, og også pålegge regnskapsmessig skille mellom ulike aktiviteter innenfor det som er å anse som ett forretningsområde. Regnskapsmessig skille er blant annet aktuelt å benytte i tilfeller hvor tilbyder med sterk markedsstilling, som er vertikalt integrert, er pålagt et ikke-diskrimineringskrav mellom intern og ekstern virksomhet. Tilbyder med sterk markedsstilling vil kunne ha insentiv til å gi egen sluttbrukervirksomhet gunstigere prisvilkår enn det den gir til eksterne kjøpere av tilgang.

Et regnskapsmessig skille kan betraktes som en regnskapsmessig deling av en verdikjede eller virksomhet på et naturlig punkt, og med et regulatorisk formål. Forpliktelsen etableres gjerne der et organisatorisk skille er naturlig eller kunne vært mulig, og som en erstatning for et juridisk skille. Et typisk regnskapsmessig skille kan for eksempel foretas mellom en grossistvirksomhet og virksomheten i sluttbrukermarkedet. Et regnskapsmessig skille reflekterer resultatene for deler av virksomheten som om de var drevet som separate virksomheter og viser om tilbyder med sterk markedsstilling kunne oppnådd positivt resultat dersom selskapet kjøpte tilgang av seg selv (som MVNO, tjenesteleverandør, kjøper av nasjonal gjesting eller kjøper av tilgang til aksessnett mv.) med de prisbetingelsene tilbyder med sterk markedsstilling tilbyr til sine konkurrenter.

Regnskapsmessig skille er et verktøy for å avdekke diskriminering mellom intern og ekstern virksomhet. Regnskapsmessig skille vil i noen tilfeller ikke være tilstrekkelig til å avdekke om det har blitt diskriminert mellom intern og ekstern virksomhet. Et positivt resultat i det regnskapsmessige skille kan dermed ikke alltid sees som dokumentasjon på at slik diskriminering ikke har forekommet. Dette kan blant annet skyldes at testen er gjort på et høyt aggregeringsnivå og at visse former for diskriminering dermed ikke fanges opp av slik rapportering. Regnskapsmessig skille vil dessuten kunne gi et ufullstendig bilde av konkurransen i markedet. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom testen baserer seg på en såkalt like-effektiv-tilbyder test (EEO6) og testen derfor ikke fanger opp negativ konkurransevirkning for tilgangskjøper av et gitt tilgangsvilkår. Det er derfor viktig at regnskapsmessig skille kan suppleres med andre økonomiske analyser eller metoder for å kontrollere om ikke-diskrimineringsplikten overholdes.

Hvorvidt en ikke-bestått rapportering av regnskapsmessig skille i seg selv gir grunnlag for å konstatere brudd på plikt til ikke-diskriminering, må vurderes ut ifra den konkrete reguleringen.

Bestemmelsens andre ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge at internpriser og grossistpriser i vertikalt integrerte selskaper synliggjøres, og skal danne grunnlag for å etterprøve oppfyllelsen av eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering eller for å hindre urimelig kryssubsidiering.

Av tredje ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan stille krav til hvilke regnskapsmetoder og -prinsipper som skal anvendes, samt til hvilken form informasjonen skal gis. Myndighetens kompetanse gjelder både rådata og bearbeidet data.

Det følger av fjerde ledd at tilbyder skal gjøre regnskapsinformasjon tilgjengelig på forespørsel. Dette omfatter også inntektsdata mottatt fra tredjeparter, jf. ekomdirektivet artikkel 71 nr. 2. Det kan stilles krav om jevnlig eller periodevis rapportering.

Av bestemmelsens femte ledd fremgår det at departementet kan gi forskrifter om prinsipper for regnskapsmessig skille.

Til § 7-7 Pris- og regnskapsregulering

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-9 i tillegg til at enkelte nye elementer tilføres. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 74. Artikkel 74 kodifiserer blant annet prinsipper som i dag følger av Kommisjonens anbefaling av 11. september 2013 om konsistente ikke-diskrimineringsforpliktelser og kostnadsmetoder (2013/466/EU). Samtrafikk er nå tatt inn i tilgangsbestemmelsen og nevnes derfor ikke særskilt slik som i gjeldende ekomlov § 4-2.

Bestemmelsen hjemler Nasjonal kommunikasjonsmyndighets adgang til å anvende prisregulering. I begrepet prisregulering ligger at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan gi pålegg om at det skal anvendes ulike former for fastsetting av pris, avhengig av hva som er best egnet i det enkelte tilfellet for å øke effektiviteten, skape bærekraftig konkurranse og bedre sluttbrukernes vilkår.

Første ledd angir to alternative vilkår for å kunne pålegge prisforpliktelser. Det første vilkåret er at tilbyder kan opprettholde et uforholdsmessig høyt prisnivå som følge av manglende konkurranse i et marked. Med opprettholdelse av et uforholdsmessig høyt prisnivå menes at konkurranse ikke har bidratt til at sluttbrukerprisene faller tilstrekkelig. Ved vurdering av om prisnivået er uforholdsmessig høyt, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet sammenligne prisnivået i tilsvarende markeder hvor det er konkurranse, nasjonalt eller internasjonalt. Det andre alternative vilkåret er at tilbyder med sterk markedsstilling fastsetter grossistpriser som gjør det vanskelig for konkurrerende tilbydere av tilsvarende tjenester å konkurrere fordi det oppstår en marginskvis eller prisklemme. Prisklemme innebærer at forskjellen mellom tilgangspris (i grossistmarkedet) og prisnivået i sluttbrukermarkedet blir så liten at en effektiv konkurrent som kjøper tilgang, ikke får tilstrekkelig inntekter til å dekke sine kostnader og dermed står i fare for å bli presset ut av markedet.

Ved vurderingen av om det er hensiktsmessig å pålegge prisforpliktelser, skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vektlegge behovet for å fremme konkurranse. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 4-9 der hensynet til konkurransen er avgjørende for om det skal pålegges prisforpliktelser. Konkurransen er viktig for tjenestemangfold, kvalitet og lavere priser. Det presiseres i ordlyden i andre ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i tillegg også skal ta hensyn til sluttbrukernes langsiktige interesser i at neste generasjons bredbåndsnett etableres og anvendes (både mobil- og fastnett). Dette gjelder for nett med svært høy kapasitet. I vurderingen av om prisforpliktelser skal pålegges skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også vektlegge fordelene som forutsigbare og stabile grossistpriser har, for å sikre effektiv markedsadgang og tilstrekkelig insentiv for å bygge ut nye og forbedrede nett.

Det følger av tredje ledd at dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet anser at prisforpliktelser er hensiktsmessige, skal tilbyder med sterk markedsstilling tillates en rimelig avkastning på anvendt kapital. Avkastningen skal ta hensyn til risiko spesifikt knyttet til nye investeringer i nett. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 4-9 og fulgte tidligere av merknaden til bestemmelsen, men er løftet til lovtekst for økt tilgjengelighet og transparens.

I henhold til fjerde ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet stille krav om at tilbyder med sterk markedsstilling bruker bestemte metoder ved beregning av pris. Det finnes flere ulike metoder for prisregulering, blant annet krav om kostnadsorientering, pris-minus, pristak, pålegg om ikke å sette tilgangskjøper i prisklemme eller marginskvis, rimelig pris og benchmarking. Prisregulering omfatter også regulering av rabatter. Valg av metode for prisregulering vil i det enkelte tilfelle avhenge av hva som er best egnet til å fremme samfunnsøkonomisk effektivitet, forbrukervelferd og bærekraftig konkurranse. Selv om prisregulering anses nødvendig innenfor et marked, skal det anvendes metoder som er forholdsmessige og ikke unødvendig tyngende for den aktuelle tilbyder. Innenfor det relevante markedet kan det pålegges ulik prisregulering på forskjellige tjenester, elementer og geografiske områder. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan over tid endre krav til pålagt prisregulering.

Ved pålegg om kostnadsorientering skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet angi en metode for å fastsette hvilke kostnader som skal henføres til produktet/tjenesten. Å fordele kostnader til spesifikke produkter og tjenester er en kompleks og vanskelig oppgave som kan løses på ulike måter. To metoder for kostnadsregnskap har særlig vært anvendt på ekomområdet: fullfordelte kostnader og såkalte «langsiktig inkrementkostnader» (LRIC, Long-Run Incremental Costs). Førstnevnte metode tar som hovedregel utgangspunkt i faktiske kostnader (enten basert på historiske kostnader eller gjenanskaffelseskostnader), mens den andre baseres på modellerte kostnader. Eksemplene er ikke uttømmende, og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan i det enkelte tilfelle avgjøre at også andre kostnadsmodeller skal legges til grunn.

Av hensyn til økt transparens er det synliggjort i fjerde ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også kan stille krav til prisstruktur for regulerte grossistprodukter. Prisforpliktelser ble tidligere ofte kun knyttet til prisnivå. Erfaring viser imidlertid at krav til prisnivå alene ikke nødvendigvis vil være tilstrekkelig til å avhjelpe konkurranseproblemer knyttet til pris. Det kan for eksempel være aktuelt å stille krav som begrenser muligheten for tilbyder med sterk markedsstilling til å fastsette prisstrukturer som kan ha konkurransebegrensende effekt.

Etter femte ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegge tilbyder bruk av bestemte systemer for føring av kostnadsregnskap. Dette kan for eksempel innebære at det fastsettes prinsipper for hvilke inntekter og kostnader som skal skilles fra øvrig virksomhet, fordeling av kostnader som ikke direkte kan henføres, og beregning av kalkulatoriske rentekostnader.

Tilbyder som er pålagt å føre kostnadsregnskap, har etter femte ledd en plikt til å offentliggjøre en beskrivelse av pålagte systemer for føring av kostnadsregnskap, herunder en oversikt over hovedkategorier for kostnader og hvilke fordelingsnøkler som anvendes. Det stilles videre krav om at en ekstern revisor skal utarbeide en bekreftelse på at kostnadsregnskapet er i samsvar med fastsatt system for føring av kostnadsregnskap. Bekreftelsen skal offentliggjøres årlig.

Når tilbyder er pålagt å tilby tilgang til kostnadsorienterte priser, følger det av sjette ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å bevise at prisene er basert på reelle kostnader. Dersom tilbyder ikke klarer å føre bevis for at det er kostnadsorienterte priser, så kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet legge til grunn at prisene ikke er kostandsorienterte (omvendt bevisbyrde).

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gis videre kompetanse til å pålegge justering av prisene. Dette supplerer kompetansen til å kunne pålegge retting etter lovforslaget § 15-5 ved brudd på prisreguleringen. Bestemmelsen innebærer at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å justere prisene for å sikre at prisene er i henhold til kravet om kostnadsorientering. Bakgrunn for bestemmelsen er å unngå at tilbyder med sterk markedsstilling retter på en måte som kan ha konkurransebegrensende effekt. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 74 nr. 3.

En kostnadsorientert pris inkluderer en rimelig avkastning på anvendt kapital ved fremlegging av kostnadsgrunnlaget, jf. bestemmelsens tredje ledd. Når det pålegges andre prisforpliktelser enn kostnadsorientert pris, har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet hjemmel til å pålegge tilbyder å dokumentere at prisene er i samsvar med forpliktelsene. Dette er en videreføring av ordlyden i gjeldende § ekomlov 4-9 andre ledd.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at det er betydelig asymmetri mellom informasjonen Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og tilbyder med sterk markedsstilling besitter. Det er tilbyder med sterk markedsstilling som er nærmest til å kunne dokumentere hvordan kravene til prisregulering sikres og overholdes i egen virksomhet. Formålet med bestemmelsen er å ivareta Nasjonal kommunikasjonsmyndighets behov for faktiske opplysninger for effektivt å kunne håndheve forutgående pålegg, for eksempel gjennom rapportering fra tilbyder med sterk markedsstilling. Pålegg etter bestemmelsen innebærer verken en konstatering av eller presumsjon for at prisreguleringen er overtrådt.

Syvende ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om pris- og regnskapsregulering. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det utpekes flere tilbydere med sterk markedsstilling i samme eller ulike geografiske markeder. Videre er det aktuelt å gi forskrift om prisregulering av tilgang til anleggsinfrastruktur, herunder om verdsettelsen av tilgang til anleggsinfrastruktur.

Til § 7-8 Prisregulering av terminering av tale i mobilnett og fastnett

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 75.

Første ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 75 nr. 2. I tråd med artikkel 75 nr. 1 vedtok Kommisjonen 18. desember 2020 felleseuropeiske maksimalpriser for terminering av tale i mobilnett og fastnett, jf. delegert Kommisjonsforordning (EU) 2021/654. Kommisjonsforordning (EU) 2021/654 om felleseuropeiske maksimalpriser ble innlemmet i EØS-avtalen 12. desember 2022 og vil få virkning for Norge når ny ekomlov og forskrift vedtas og trer i kraft. De felles europeiske termineringsprisene vil da gjelde for enhver tilbyder av terminering av tale i henholdsvis mobilnett og fastnett i Norge. Det vil således ikke lenger være et krav at tilbyder gjennom en markedsanalyse er utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling.

Med termineringspriser menes grossistprisen en tilbyder betaler til en annen tilbyder for å avslutte samtalen i sistnevntes nett, når sluttbruker A ringer fra ett nett til sluttbruker B som er tilknyttet et annet nett. For eksempel er A abonnent hos Telenor, mens B er abonnent hos Telia. Det vil med andre ord i dette tilfelle ikke være mulig for A å få snakke med B dersom samtalen ikke termineres (avsluttes) i Telias nett. I realiteten har nettverksoperatører og MVNOer monopol på terminering av samtaler i eget nett. Slike tilbydere har med andre ord sterk markedsstilling når det gjelder å sette termineringspriser, jf. § 6-1. Tjenestetilbydere kontrollerer ikke termineringspriser for egne kunder og faller derfor ikke inn under denne bestemmelsen.

Bestemmelsen innebærer at dersom det er fastsatt felleseuropeiske maksimalpriser for terminering som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i forskrift, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ikke kunne pålegge annen prisregulering for terminering av tale i medhold av lovforslaget § 7-7 enn de som følger av forskriften. Bestemmelsen er ikke til hinder for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, etter å ha gjennomført markedsanalyse av de relevante termineringsmarkedene, kan vurdere om det er nødvendig å pålegge andre forpliktelser for eksempel standardtilbud eller ikke-diskriminering. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at tilbyder med sterk markedsstilling etter § 6-1, pålegges annen prisregulering etter § 7-7 som ikke er knyttet til termineringsprisene.

Bestemmelsen innebærer samtidig at dersom det ikke er fastsatt maksimalpriser for terminering av tale i mobilnett, fastnett eller begge som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som ledd i en markedsanalyse av grossistmarkedet for terminering av tale, kunne pålegge tilbyder med sterk markedsstilling maksimale kostnadsorienterte termineringspriser. Fastsettelsen av de maksimale termineringsprisene skal følge de prinsipper og kriterier som fremgår av Vedlegg III til ekomdirektivet.

Det fremgår av vedlegg III om kriterier for fastsettelse av grossistpriser for terminering av tale at:

• takstene skal baseres på å dekke de kostnadene en effektiv tilbyder har hatt; vurderingen av faktiske kostnader skal være basert på gjeldende nåverdier; kostnadsberegningsmetoden for å beregne faktiske kostnader skal være basert på en metode for «nedenfra-og-opp»-modellberegning ved hjelp av langsiktige trafikkrelaterte differansekostnader ved levering av tjenester for terminering av tale i grossistleddet til tredjeparter.

• de relevante merkostnadene ved terminering av anrop i grossistleddet skal fastsettes ved hjelp av forskjellen mellom de samlede langsiktige kostnadene for en tilbyder som leverer hele spekteret av tjenester og de samlede langsiktige kostnadene for nevnte tilbyder dersom denne ikke tilbyr terminering av tale i grossistleddet til tredjeparter.

• bare de trafikkrelaterte kostnadene som kan unngås når det ikke tilbys terminering av tale i grossistleddet, skal inngå i den relevante merkostnaden ved terminering.

• kostnadene knyttet til ytterligere nettverkskapasitet skal bare inngå i den utstrekning de drives av behovet for å øke kapasiteten for å håndtere ytterligere termineringstrafikk av tale i grossistleddet.

• avgifter for radiofrekvenser skal ikke medregnes i merkostnaden for terminering av anrop i mobilnettet.

• bare kostnadene ved handel i grossistleddet som er direkte knyttet til levering av terminering av tale i grossistleddet til tredjeparter, skal medregnes.

• alle tilbydere av fastnett skal anses å tilby terminering av tale til de samme enhetskostnadene som den effektive tilbyderen, uansett størrelse.

• for mobilnettverkstilbydere skal minste effektive volum settes til en markedsandel som ikke er under 20 prosent.

• den relevante metoden for avskrivning av eiendeler skal være økonomisk avskrivning.

• valget av teknologi for de modellerte nettene skal være fremtidsrettede, basert på et IP-hovednett, idet det tas hensyn til de forskjellige teknologiene som sannsynligvis vil bli brukt i gyldighetsperioden for den høyeste taksten; når det gjelder fastnett, skal anrop anses utelukkende å være pakkesvitsjet.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift for å kunne gjennomføre vedtak om felleseuropeiske maksimalpriser for terminering i norsk rett.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil kunne føre tilsyn med at tilbyderne ikke overskrider maksimalprisene. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil videre med hjemmel i lovforslaget § 15-5 kunne pålegge tilbyder å rette prisene for terminering dersom de overskrider maksimalprisene.

Til § 7-9 Strukturelt og regnskapsmessig skille for ene- og særrettsvirksomheter

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 4-8 tredje ledd og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 17.

Første ledd pålegger tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjenester som har ene- eller særretter innenfor andre områder enn elektronisk kommunikasjon, regnskapsmessig eller strukturelt skille. Ene- eller særrettsvirksomheten kan være enten i Norge eller i et annet land innenfor EØS.

Reguleringen omfatter offentlige eller private virksomheter som gjennom lov eller andre administrative bestemmelser er gitt ene- eller særretter til å tilby en tjeneste eller utøve virksomhet. I en norsk kontekst vil dette typisk være innenfor nettverkssiden i strømforsyning eller drift av jernbanenett, dersom slik drift ikke allerede er gjenstand for tilsvarende krav i annen lovgivning, eller at tilbyder selv har valgt å organisere seg slik at pålegg er unødvendig. Formålet med bestemmelsen er å bidra til å hindre konkurransevridning i tilfeller hvor denne type tilbyders virksomhet i markeder for elektronisk kommunikasjon ikke er lønnsom, og at tap finansieres ved overføring av midler fra områder hvor vedkommende har ene- eller særretter.

Andre ledd gjennomfører artikkel 17 nr. 1 andre ledd. Omsetningsgrensen for virksomheter som gis unntak fra kravet om strukturelt og regnskapsmessig skille, er satt til 100 millioner kroner i årlig omsetning fra elektronisk kommunikasjonsvirksomhet. Danske myndigheter har foreslått en lignende grense.

Det fremgår av tredje ledd en hjemmel for departementet til å gi forskrift om strukturelt og regnskapsmessig skille.

Til § 7-10 Tilbyder som kun er aktiv i grossistmarkedet

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 80. Etter første ledd kan en tilbyder som er utpekt med sterk markedsstilling i ett eller flere grossistmarkeder, men som ikke er virksom i noe sluttbrukermarked for elektronisk kommunikasjon, pålegges tilgangsplikt etter lovforslaget § 7-2 og ikke-diskriminering etter lovforslaget § 7-5, eller krav om rimelige og rettferdige priser.

Tilbyder med sterk markedsstilling etter første ledd, kan ikke pålegges forpliktelser utover dette dersom selskapet ikke tilbyr tjenester eller har interesser i virksomhet som tilbyr elektroniske kommunikasjonstjenester i et sluttbrukermarked i EØS. I andre ledd bokstav a fremgår det hvilke vurderinger som skal gjøres med hensyn til tilbyders selskaps- og konsernstruktur. Det er nå-situasjonen og eventuelle planer for fremtiden som skal vurderes. I andre ledd bokstav b presiseres kravet til at tilbyder etter første ledd skal være helt frikoblet enhver sluttbrukervirksomhet.

Vurderingen av sterk markedsstilling følger bestemmelsene i kapittel 6.

I henhold til tredje ledd kan plikter etter første ledd endres dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter nærmere vurdering kommer til at tilbyderen opererer med vilkår overfor senere ledd i verdikjeden som har ført til eller sannsynligvis vil føre til konkurranseproblemer til skade for sluttbrukere. Tilbyder kan i slike tilfeller pålegges følgende særlige plikter §§ 7-1 (tilgang til anleggsinfrastruktur), 7-4 (offentliggjøring og standardtilbud), 7-6 (regnskapsmessig skille) og 7-7 (pris- og regnskapsregulering), i tillegg til pliktene som følger av første ledd.

Bestemmelsens fjerde ledd fastslår at tilbyder som er pålagt forpliktelser etter første ledd skal varsle Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om ethvert endret forhold som er av betydning for vurderingen etter første ledd. Varslingsplikten har til formål å sikre at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet raskt har grunnlag for å revurdere om pliktene tilbyderen er pålagt skal endres.

Pålegg av forpliktelser etter denne bestemmelsen skal følge prosedyrene i §§ 14-2 og 14-3.

Til § 7-11 Prisregulering mv av sluttbrukertjenester

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-10 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 83.

Bestemmelsen gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet hjemmel til å regulere sluttbrukertjenesten til tilbyder med sterk markedsstilling i et bestemt sluttbrukermarked. Overskriften er endret for å få frem at prisregulering er det mest sentrale virkemiddelet i bestemmelsen.

Prosedyren for markedsanalyse og identifisering av tilbyder med sterk markedsstilling, er den samme etter denne bestemmelsen som etter kapittel 6. Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med §§ 7-1 til 7-7 som regulerer forpliktelser for tilbydere med sterk markedsstilling i grossistmarkedene. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gis bare kompetanse til å pålegge plikter på tilbydere av tjenester i sluttbrukermarkedene dersom det er sannsynlig at regulering i de tilhørende grossistmarkedene ikke vil være tilstrekkelig til å nå målene med reguleringen. Det vil si at bestemmelsen kun kan anvendes i tilfeller hvor regulering etter §§ 7-1 til 7-7 ikke anses tilstrekkelig. I den forstand er bestemmelsen å anse som en unntaksbestemmelse. Krav etter denne bestemmelsen skal bygge på at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet finner at det foreligger konkurranseproblemer i det relevante sluttbrukermarkedet som ikke kan avbøtes gjennom reguleringen i tilhørende grossistmarked. Krav skal være forholdsmessige og bidra til å fremme målet med regelverket.

Bestemmelsen gir en eksemplifisering, men ikke uttømmende liste, av forpliktelser Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge. Tilsvarende som for forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling i et relevant grossistmarked, skal forpliktelser etter bestemmelsen være forholdsmessige.

Plikter etter bestemmelsen kan omfatte krav om at tilbyderne med sterk markedsstilling ikke tar urimelige priser, hindrer nyetablering eller begrenser konkurransen ved å sette rovpriser eller favoriserer visse sluttbrukere urettmessig eller grupperer tjenester på en urimelig måte. Prisregulering etter bestemmelsen kan blant annet omfatte pristak, kontroll av enkeltpriser og tiltak for å tilpasse prisene til kostnadene eller prisene på sammenlignbare markeder.

Forbudet mot urimelig koblingssalg er eksplisitt nevnt i bestemmelsen og anses som et egnet virkemiddel for å bøte på konkurranseproblemer som er identifisert i enkelte relevante sluttbrukermarkeder, særlig knyttet til innelåsende effekter.

Bestemmelsen må også ses i sammenheng med lovforslaget § 5-1 om leveringspliktige tjenester. Bestemmelsene i §§ 5-1 og 7-10 er ulikt begrunnet og ivaretar ulike hensyn. Anvendelse av denne bestemmelsen avskjærer ikke muligheten til å anvende § 5-1 og omvendt.

Til § 7-12 Overgang fra eldre infrastruktur

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 81. Hovedformålet med bestemmelsen er å regulere overgangen fra tradisjonelle kobberbaserte aksessnett til ny og mer moderne infrastruktur, for eksempel fiberbaserte aksessnett og fast trådløst bredbånd. Bestemmelsen er generell og kan også gjelde overgangen fra annen infrastruktur enn kobber når vilkårene etter bestemmelsen er tilstede. Plikten omfatter også planer om å bytte ut infrastruktur som er nødvendig for å drive for eksempel kobberaksessnettet.

Det er hensynet til konkurransen og sluttbrukerens rettigheter som er bakgrunnen for reguleringen. NGA-anbefalingen7 hadde også bestemmelser om overgang fra eldre infrastruktur, men bestemmelsene er oppdatert og tydeliggjort i direktivet og er gjort bindende.

I første ledd pålegges tilbyder med sterk markedsstilling en plikt til å varsle Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i god tid i forveien om planer for å erstatte med ny infrastruktur eller avvikle hele eller deler av infrastrukturen som er underlagt særskilt forpliktelser etter lovforslaget. I vurderingen av hva som er god tid skal konsekvensene for brukerne (inkludert tilgangskjøperne) tas i betraktning. Jo større konsekvenser eller omfang utskiftingen eller avviklingen vil få, jo lengre varslingstid kreves. Ved eventuelle etterfølgende utsettelser i planene skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet holdes oppdatert. Dersom det gis for knapp tid, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet med hjemmel i fjerde ledd pålegge hvor lang tid før utskifting eller avvikling forhåndsvarselet skal gis.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gis i andre ledd hjemmel til å kunne pålegge tilbyderen med sterk markedsstilling tilgangs- og transparensforpliktelser i overgangsperioden for å sikre en hensiktsmessig prosess. I henhold til bokstav a kan tilbyder med sterk markedsstilling pålegges plikt til å utarbeide en detaljert plan for avviklingen eller utskiftningen. Planen skal omfatte egnede vilkår for overgangen, herunder tilstrekkelige overgangsperioder, overgangsvilkår og en oversikt over nødvendige alternative tilgangsprodukter som minst har sammenlignbar kvalitet som det eksisterende tilgangsproduktet. Videre følger det av bokstav b at tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges plikter for å sikre at det tilbys tilgang til alternative tilgangsprodukter av minst sammenlignbar kvalitet som i den eksisterende infrastrukturen. Tilgangen som tilbys skal gjøre det mulig for tilgangssøkerne å nå de samme sluttbrukerne som ved bruk av den tidligere generasjonens infrastruktur.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan stille krav etter andre ledd uavhengig av om tilbyder med sterk markedsstilling først har overholdt sin varslingsplikt etter første ledd. Dette innebærer at selv i tilfeller hvor tilbyder med sterk markedsstilling har unnlatt å varsle om overgangen fra eldre infrastruktur, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet på selvstendig grunnlag kunne gripe inn.

Dersom egnede vilkår for migrering er innført, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter tredje ledd oppheve tilgangsplikt til infrastruktur som skal erstattes med ny infrastruktur eller legges ned.

Bestemmelsens fjerde ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling som er pålagt plikter etter andre ledd, men som likevel ikke legger opp til tilstrekkelig forhåndsvarsling, konkrete krav som må oppfylles før eldre infrastruktur kan avvikles eller skiftes ut. Det må tas hensyn til konsekvensene av omleggingen for konkurransen og for tilbudet til sluttbrukerne. Grossistkundene vil for eksempel kunne ha inngått kontrakter med lang varighet med sine kunder. Slike hensyn må inngå i en helhetsvurdering. Manglende oppfyllelse av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets krav vil kunne medføre pålegg om stans i avviklingen eller utskiftingen av eldre infrastruktur, jf. fjerde og femte ledd. Dersom det er nødvendig kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet stille krav til at infrastruktur som det allerede er gitt tilgang til, ikke trekkes tilbake dersom egnede vilkår etter andre ledd ikke innføres. Denne delen av bestemmelsen er kun ment å benyttes unntaksvis.

Femte ledd åpner for å pålegge stans i utfasingen ved brudd på eller manglende overholdelse av kravene stilt i både første og andre ledd. Brudd på varslingsfristen kan i henhold til femte ledd føre til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan kreve at avviklingen eller erstatningen med ny infrastruktur stanses forutsatt at dette er forholdsmessig. I forholdsmessighetsvurderingen vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vektlegge konsekvensene for berørte parter.

I sjette ledd gis departementet kompetanse til å gi forskrift om overgang fra eldre infrastruktur. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan fatte enkeltvedtak, for eksempel etter fjerde ledd for å sikre konkurransen i markedet, sluttbrukerens rettigheter mv.

Til § 7-13 Funksjonelt skille

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-9 a med noen endringer og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 77. Bestemmelsen skal hindre at vertikalt integrert tilbyder med sterk markedsstilling utnytter kontroll over infrastrukturen til å diskriminere mellom egen virksomhet og eksterne tilbydere. Bakgrunnen for funksjonelt skille som regulatorisk virkemiddel er at det kan bidra til å styrke konkurransen ved å redusere muligheten for diskriminering.

Første ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet hjemmel til å pålegge vertikalt integrert tilbyder med sterk markedsstilling funksjonelt skille. Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår som må være oppfylt for at den skal komme til anvendelse. Funksjonelt skille er et ekstraordinært virkemiddel som gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mulighet til å gripe inn i tilfeller der andre virkemidler, for eksempel pålegg om ikke-diskriminering og regnskapsmessig skille, ikke har ført til effektiv konkurranse i grossistmarkedet. Konkurranseproblemene som foreligger må være vesentlige og vedvarende, eller det må foreligge markedssvikt ved grossistsalg for tilgangsprodukter. Det er med andre ord ikke et krav til vedvarende markedssvikt ved grossistsalg for tilgangsprodukter. Hva som utgjør en rimelig tidshorisont i bokstav c må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Hva som er det mest effektive virkemiddelet for å avhjelpe konkurranseproblemer må avgjøres av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter en hensiktsmessighetsvurdering basert på erfaring med bruken av virkemidlene i loven, og virkningene dette gir på markedet.

Funksjonelt skille kan anvendes i tillegg til øvrige virkemidler. Funksjonelt skille er kostbart å gjennomføre og er et inngripende virkemiddel. Det må derfor vurderes nøye hvorvidt kravet til forholdsmessighet er oppfylt ved pålegg av dette virkemiddelet. Hensynet til tilbyders insentiver til å investere i eget nettverk skal sikres, samtidig som tiltaket ikke skal ha negative konsekvenser for sluttbrukerens velferd. Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil pålegge funksjonelt skille, må saken forelegges for EFTAs overvåkningsorgan som skal godkjenne at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegger en slik plikt.

I andre ledd gis en definisjon av funksjonelt skille. Funksjonelt skille innebærer for det første at aktiviteter knyttet til relevante tilgangsprodukter og -tjenester skal skilles ut i en driftsmessig uavhengig forretningsenhet atskilt fra tilbyderens øvrige virksomhetsområder. Den driftsmessig uavhengige forretningsenheten vil typisk ha egen ledelse og egne ansatte som ikke samtidig kan jobbe for tilbyders øvrige forretningsenheter, fysisk atskilte kontorer, arbeidssted og eget merkenavn. I tillegg vil det være begrensninger på informasjonsflyt mellom de atskilte forretningsenhetene. Opplistingen er ikke uttømmende. Et pålegg om funksjonelt skille innebærer ikke et krav om å etablere en atskilt juridisk enhet med eget eierskap. Den atskilte forretningsenheten vil derfor fortsatt være underlagt tilbyders kontroll, eierskap og tilsyn.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle ta stilling til arten og graden av det funksjonelle skillet, herunder avgjøre hvilke tilgangsprodukter og -tjenester som skal omfattes, og hvilken rettslig status den atskilte forretningsenheten skal ha. Det vil bli lagt vekt på gjeldende regulering og bevaring av vedkommende tilbyders insentiv til å investere i eget nett.

For det andre innebærer funksjonelt skille et krav om at den atskilte forretningsenheten skal tilby samme tilgangsprodukter og -tjenester til alle tilbydere i sluttbrukermarkedet, inkludert den vertikalt integrerte tilbyders øvrige forretningsenheter, på samme vilkår, til samme tidsfrister og med bruk av samme systemer og prosesser. Med begrepet «på samme vilkår» menes blant annet samme priser og tjenestekvalitet.

Tredje ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 77 nr. 4 og avklarer hvilke tilleggsforpliktelser som kan pålegges i tillegg til pålegg om funksjonelt skille.

I fjerde ledd fremgår det at pålegg etter bestemmelsen skal følge prosedyrene i § 14-2. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal følge konsultasjonsprosedyren i § 14-3 så langt den passer.

Femte ledd gir hjemmel til å gi forskrift som utdyper pålegg om funksjonelt skille.

Til § 7-14 Frivillig utskillelse av aksessnett

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 3-5 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 78.

I første ledd fremgår det at tilbyder med sterk markedsstilling skal informere Nasjonal kommunikasjonsmyndighet minst tre måneder i forkant, dersom tilbyder planlegger å skille ut hele eller vesentlige deler av sitt aksessnett. Om utskillelsen skal anses som vesentlig avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Et viktig moment i vesentlighetsvurderingen er hvor sentral den utskilte delen av aksessnettet er for det foreliggende reguleringsbehov. Utskillelse kan være av mindre betydning dersom det finnes alternative aksessnett i de aktuelle områdene enn dersom det ikke finnes slike. Ved tvil om vesentlighetsvurderingen skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konsulteres. Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er varslet i henhold til første ledd, skal tilbyder også informere om endringer i slike planer, herunder de tilfeller hvor en prosess om utskillelse oppgis.

Første ledd er hovedsakelig en videreføring av gjeldende ekomlov § 3-5 første ledd. Det nye elementet er først og fremst at det settes en konkret tidsfrist i første punktum i tråd med ekomdirektivet artikkel 78 nr. 1. Formålet med bestemmelsen er at tilbyder med sterk markedsstilling skal kunne tilby alle tilgangskjøpere, inkludert egen sluttbrukervirksomhet, likeverdige tilgangsprodukter. Tremånedersfristen er med på å sikre at informasjon om den planlagte utskillelsen forelegges Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i god nok tid før planene er tenkt realisert, slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet får tilstrekkelig tid til å vurdere virkningene av den planlagte endringen, og hvilke følger den eventuelt vil ha for gjeldende regulering på området. For eksempel vil dette kunne gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mulighet til å innhente flere opplysninger eller dokumentasjon, høre berørte tredjeparter, analysere den planlagte utskillelsen og håndtere eventuelle identifiserte konkurranseproblemer som måtte oppstå som følge av den planlagte utskillelsen. Plikten til å informere Nasjonal kommunikasjonsmyndighet oppstår når vurderingen av utskillelse ikke lenger bare er på et foreløpig og innledende stadium. Foreleggelsen av informasjon skal skje gjennom en formell oversendelse til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Det følger av andre ledd at for å sikre effektiv og ikke-diskriminerende tilgang for tredjeparter, kan tilbyder med sterk markedsstilling tilby å påta seg frivillige forpliktelser knyttet til tilgang til tilbyders nett i en gjennomføringsperiode etter at den frivillige utskillelse av aksessnettet er gjennomført. I slike tilfeller skal prosedyrene i § 9-3 følges. Andre ledd vil gi tilbyder med sterk markedsstilling en viss innflytelse på betingelser og vilkår for egen virksomhet for å håndtere eventuelle konkurranseproblemer. I tilfeller hvor tilbyder har kommet med et tilbud etter andre ledd, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kunne ta hensyn til tilbudet i vurderingen av konsekvensene av den planlagte utskillelsen. Tilbud som i tilstrekkelig grad bøter på identifiserte konkurranseproblem vil kunne medføre at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at det ikke er forholdsmessig å opprettholde ilagte forpliktelser, eller at det ikke er forholdsmessig å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling nye forpliktelser. Tredje ledd fastsetter at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal gjennomføre en markedsanalyse av de forskjellige markedene med tilknytning til aksessnettet for å vurdere effekten av den planlagte utskillelsen. Effekten av den planlagte utskillelsen skal, sammen med eventuelle tilbud etter andre ledd, vurderes opp mot allerede pålagte plikter etter § 6-4.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal i henhold til fjerde ledd pålegge, opprettholde, endre eller trekke tilbake plikter på bakgrunn av markedsanalysen i henhold til prosedyrene i §§ 14-2 og 14-3, og kan samtidig fastsette at tilbudet etter andre ledd skal gjøres helt eller delvis bindende. Det vises til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet utpeker, opprettholder eller trekker tilbake utpekning av tilbyder med sterk markedsstilling på bakgrunn av markedsanalyser, jf. § 6-3. I tilfeller hvor tilbyder med sterk markedsstilling utelukkende er virksom i ett eller flere grossistmarkeder, så vil § 7-10 gjelde for påleggelse av plikter. Nasjonal kommunikasjonsmyndighets avgjørelse vil angi hvilke vilkår og betingelser som skal gjelde for utskillelse av aksessnettet, og vil kunne gi forutsigbarhet for hvilke vilkår og betingelser som for eksempel vil gjelde for nettilgang i en nærmere fastsatt tidsperiode. Lovforslaget vil dermed tilrettelegge for stabile og forutsigbare markedsvilkår, både for tilbyder med sterk markedsstilling som fremsetter et tilbud etter andre ledd, og for grossisttilbydere som blir berørt av den planlagte utskillelsen.

Det følger av femte ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet gis kompetanse til å fastsette hvor lenge et tilbud etter andre ledd skal være bindende. Det kan fastsettes at forpliktelsene som tilbys etter andre ledd skal ha en lenger varighet enn maksimalfristene for gjennomføring av markedsanalyser etter § 6-5. Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har besluttet at et tilbud etter andre ledd skal gjøres helt eller delvis bindende, skal det vurderes om plikten skal forlenges etter at den opprinnelige tidsperioden er utløpt. En slik forlengelse vil for eksempel kunne være aktuelt i tilfeller hvor Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at en forlengelse vil være forholdsmessig og nødvendig for å kunne håndtere identifiserte konkurranseproblemer.

Til kapittel 8. Tilgang til adgangskontrolltjenster for radio og fjernsyn

Til § 8-1 Tilgang til adgangskontrolltjenester for radio og fjernsyn

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-3 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 62 og vedlegg II. Artikkel 62 og vedlegg II fastsetter regler om adgangskontrolltjenester for tilgang til digitale radio- og fjernsynssendinger. Bestemmelsen regulerer i hovedsak plikten for tilbyder av adgangskontrolltjenesten for digital radio og fjernsyn til å gi innholdsleverandører tilgang. Adgangskontroll betyr i denne sammenheng at tilgang til et program eller en tjeneste er avhengig av at det foreligger et abonnement eller foretas en form for autentisering. Normalt innebærer dette at leverandøren kontrollerer tilgangen ved å kryptere signalet, slik at kun berettigede brukere som har mottaksutstyr med nøkkel for dekryptering, kan motta signalet. De vanligste tjenestene innebærer at TV-kanaler leveres mot betaling, men det finnes også andre betalingstjenester og ulike adgangskontrollsystemer. De grunnleggende tekniske betingelsene for adgangskontroll er angitt i de europeiske standardene for digital fjernsynskringkasting (DVB). Systemene for kryptering og kontroll av brukere kan imidlertid variere mellom de ulike tjenesteleverandører.

Regulering av adgangskontrolltjenester for digital radio og fjernsyn gjelder uavhengig av om tilbyder har sterk markedsstilling eller ikke. Vilkårene for tilgang skal være objektive, rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende. Når det gjelder forskjellen mellom rettferdig og rimelig vises til merknaden til § 7-2 fjerde ledd. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge samme krav for tilbyder av andre funksjoner som kan begrense tilgangen til digital radio og fjernsyn, slik som programvaregrensesnitt (herunder API ol.) og elektroniske programguider (EPG).

Bestemmelsens andre ledd åpner for at det kan gjøres unntak for kravet om tilgang overfor tilbyder av adgangskontrolltjeneste når Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter markedsanalyse har funnet at tilbyder ikke har sterk markedsstilling. Forutsetningen for å kunne gi unntak anses oppfylt dersom et unntak ikke vil redusere sluttbrukernes tilgang til formidlingspliktige radio- og fjernsynssendinger eller mulighetene for bærekraftig konkurranse i sluttbrukermarkedet for digitale radio- og fjernsynstjenester, markedet for adgangskontrolltjenester eller andre funksjoner som kan begrense tilgangen til digital radio og fjernsyn.

Bestemmelsens tredje ledd om regnskapsmessig skille er inkludert i ny lov i tråd med ekomdirektivets bestemmelse i vedlegg II. Virkemiddelet om regnskapsmessig skille er et verktøy for å avdekke eventuell diskriminering mellom intern og ekstern virksomhet, og vil i denne sammenheng være et virkemiddel for å sikre tilgang på ikke-diskriminerende vilkår til adgangskontrolltjeneste for digital radio og fjernsyn. Det vises til ekomloven § 7-6 for utfyllende beskrivelse av virkemiddelet om regnskapsmessig skille.

I bestemmelsens fjerde ledd er det gitt hjemmel til å fastsette forskrift om tilgang til radio og fjernsyn. Det innebærer at det kan fastsettes krav til adgangskontrolltjeneste og andre tilgangsbegrensende funksjoner, krav til bredskjermsformat, krav til brukerutstyr for digital radio og fjernsyn. Videre kan det gis forskrift om sikring av tilkoblingspunkter i fjernsynsapparater. Blant annet skal kravene som i dag følger av lov 25. juni 1999 nr. 50 om standarder ved overføring av fjernsynssignaler, kunne videreføres med hjemmel i denne bestemmelsen. Det kan også gis forskrift om tilgang til analog radio og fjernsyn. Det gis en særskilt hjemmel for å sikre at rettighetshaver til produkter og tjenester for adgangskontroll skal inngå avtale med produsenter på objektive, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår. Dette innebærer blant annet at vilkår i avtaler med produsenter ikke skal begrense friheten til å nytte andre adgangskontrolltjenester eller fri tilgang til innholdstjenester.

Til kapittel 9. Tiltak for å fremme utbygging av nett med svært høy kapasitet

Til § 9-1 Saminvestering i nye nett med svært høy kapasitet

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 76 om saminvestering i nye nett med svært høy kapasitet som består av fiberoptiske elementer frem til sluttbrukers eiendom eller til basestasjonen, samt artikkel 79 nr. 3 andre avsnitt.

Hensynet bak bestemmelsen er å fremme etablering og bruk av nye nett med svært høy kapasitet. Etablering av slike nett er svært kostnadskrevende og er forbundet med usikkerhet blant annet når det gjelder etterspørsel etter slike tjenester. Avtaler om saminvestering kan dermed gi betydelige fordeler i form av deling av risiko og kostnader mellom flere aktører og kan gjøre det mulig for mindre aktører å investere i slike nett på økonomisk fornuftige vilkår for derigjennom å fremme bærekraftig konkurranse, herunder i områder hvor infrastrukturkonkurranse kanskje ikke ville vært effektivt.

Bestemmelsen vil kunne bidra til konkurranse ved at det etableres ett nett med flere eiere, som hver for seg kan tilby sluttbrukertjenester eller grossisttjenester.

Bestemmelsen gir mulighet for, under gitte forutsetninger, å lempe på de forpliktelser tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges etter kapittel 7. Dersom tilbyder med sterk markedsstilling påtar seg å åpne for saminvesteringer i nye nett med svært høy kapasitet og minst én tilbyder har inngått en saminvesteringsavtale, skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet forutsatt at øvrige betingelser er oppfylt, la være å pålegge særskilte forpliktelser i henhold til § 6-4 med mindre det konstateres vesentlige konkurranseproblemer som ikke kan løses på annet vis. Bestemmelsen vil dermed bidra til å gi større forutsigbarhet for investorene om at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil ta nødvendig hensyn til det, dersom de innretter avtaler om saminvestering og tilgang på en konkurransefremmende måte.

Saminvestering kan skje i ulike former, for eksempel i form av felleseie av netteiendeler eller langsiktig risikodeling gjennom samfinansiering eller kjøpsavtaler. Kjøpsavtaler som utgjør saminvestering, vil medføre anskaffelse av særlige rettigheter til kapasitet i nettet. Dette vil gi medinvestor medbestemmelse over nettet og dermed mulighet til på lang sikt å konkurrere effektivt og bærekraftig på underliggende markeder der tilbyder med sterk markedsstilling er aktiv.

Kommersielle tilgangsavtaler som er begrenset til leie av kapasitet, vil derimot ikke gi slike rettigheter og bør derfor ikke anses som saminvesteringer.

Det tilsiktes ingen endring i forholdet mellom sektorspesifikk regulering og alminnelig konkurranserett i bestemmelsen. Den sektorspesifikke reguleringen, herunder den bestemmelsen om tilbud om saminvesteringer, inneholder ikke regler om forbud mot konkurransebegrensende avtaler. De alminnelige konkurranseregler om forbud mot konkurransebegrensende avtaler vil derfor gjelde uansett om tilbud om saminvestering er avgitt eller gjort bindende i henhold til bestemmelsen om saminvestering. Avtaler mellom tilbydere vil etter omstendighetene kunne betraktes som konkurransebegrensende, da en avtale om saminvestering og dens avledede effekt på forholdet mellom tilbydere, som kan være faktiske eller potensielle konkurrenter, kan innebære risiko for konkurransemessige problemer på det eller de relevante markeder. Tilbyder med sterk markedsstilling som ønsker å inngå saminvesteringsavtale, bør derfor undersøke med konkurransemyndighetene om saminvesteringstilbudet er forenelig med konkurranseregelverket.

Første ledd åpner for at tilbyder med sterk markedsstilling kan tilby å påta seg forpliktelser om å åpne for saminvestering i forbindelse med etablering av nye nett med svært høy kapasitet som består av fiberoptiske elementer frem til sluttbrukers eiendom eller til en basestasjon. Med nett med svært høy kapasitet forstås normalt nettverk som består av fiberoptiske elementer frem til sluttbrukers eiendom eller basestasjon, eller som under normale forhold med stor trafikk kan levere lignende ytelser, jf. lovforslaget § 1-5 nr. 3. I bestemmelsen er imidlertid nett med svært høy kapasitet snevrere definert enn i nevnte definisjon. Dette innebærer at kun en undergruppe av nett med svært høy kapasitet som dekker den første delen av definisjonen vil falle inn under bestemmelsen om saminvesteringer. Nett som benytter andre teknologier som for eksempel kabel-tv nett eller 5G-nett, som under normale forhold vil kunne levere lignende ytelser som et fibernett, vil dermed ikke være omfattet av bestemmelsen.

Det fremgår av andre ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan fastsette at et tilbud om saminvestering skal gjøres bindende dersom tilbudet oppfyller alle kravene i § 9-2 og minst én medinvestor har inngått avtale om saminvestering med tilbyder med sterk markedsstilling. Dersom det ikke er inngått avtale om saminvestering, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet likevel beslutte å gjøre et tilbud om saminvestering bindende, forutsatt at en slik avtale inngås før tiltak om å trekke tilbake allerede eksisterende regulering er trådt i kraft. Ved fastsettelse av om et tilbud om saminvestering skal gjøres bindende, skal prosedyrene i § 9-3 om å gjøre tilbud om tilgang og saminvestering bindende, følges. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ved vurderingen av om tilbudet etter første ledd oppfyller vilkårene i § 9-2, gjennomføre en markedstest, jf. § 9-3.

Tilbud om saminvestering anses i utgangspunktet som konkurransefremmende og tilbyder med sterk markedsstilling bør dermed ikke pålegges forpliktelser i det nye nettet med svært høy kapasitet som omfattes av tilbudet. Det fremgår av andre ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ikke skal pålegge tilbyder med sterk markedsstilling andre forpliktelser etter § 6-4, for så vidt det gjelder den delen av nettet som er omfattet av tilbudet, i perioden saminvesteringstilbudet er gjort bindende. Dette medfører både at plikter som allerede er pålagt skal trekkes tilbake, og at det som hovedregel heller ikke skal pålegges nye plikter.

I særlige tilfeller vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i henhold til tredje ledd likevel kunne pålegge andre forpliktelser. I vurderingen av om det foreligger særlige tilfeller skal det vektlegges om det er vesentlige konkurranseproblemer i enkelte markeder som ikke kan avhjelpes på annet vis. Dette kan for eksempel gjelde, men er ikke begrenset til, nisjemarkeder i sluttbrukerleddet som for eksempel elektronisk kommunikasjonsprodukter til bedriftsmarkedet. I vurderingen skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, i overensstemmelse med alminnelig forvaltningsrettslige prinsipper, ta hensyn til at tilbyder har innrettet seg etter det opprinnelige vedtaket. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil måtte vurdere dette hensynet opp mot hensynet til ytterligere konkurransefremmende tiltak.

Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at et tilbud om saminvestering ikke oppfyller betingelsene etter lovforslaget § 9-2, vil tilbudet avhengig av omstendighetene, likevel kunne gjøres bindende etter prosedyrene i § 9-3. I motsetning til i de tilfeller hvor tilbyder oppfyller betingelsene, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter prosedyrene i § 9-3 ikke være forpliktet til å akseptere tilbudet og å gjøre det bindende. Nasjonal kommunikasjonsmyndighets anledning til å pålegge forpliktelser vil i slike tilfeller ikke i samme grad være begrenset og innebærer også at det kan pålegges plikter som ligger utenfor tilbudet.

Det fremgår videre at et vedtak om å gjøre tilbud om saminvestering bindende skal ha en varighet på minst syv år. Den fastsatte varigheten på syv år vil bidra til forutsigbarhet for tilbyder med sterk markedsstilling. Dersom tilbyder med sterk markedsstilling gir tilbud om saminvestering som oppfyller betingelsene i § 9-2, vil tilbyder som utgangspunkt ikke bli pålagt ytterligere forpliktelser etter § 6-4 i en periode på minst syv år. Lengden på forpliktelsens varighet gjenspeiler at det her normalt dreier seg om store investeringer og at det er behov for forutberegnelighet for de investeringer som gjøres.

Det følger av fjerde ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil kunne kreve at tilbyder med sterk markedsstilling skal fremlegge årlig samsvarserklæring. Erklæringen skal inneholde en redegjørelse for hvordan de ulike forpliktelsene etter § 9-2 er overholdt. Bestemmelsen vil bidra til å skape transparens og forutberegnelighet om at tilbyder med sterk markedsstilling overholder betingelsene etter § 9-2.

I henhold til artikkel 76 nr. 4 har BEREC utarbeide retningslinjer for å legge til rette for en ensartet bruk av betingelsene som fremgår av § 9-2. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ta størst mulig hensyn til BERECs retningslinjer ved vurderingen av om betingelsene etter § 9-2 er overholdt.

Til § 9-2 Krav til tilbud om saminvestering

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 76 nr. 1 og Vedlegg IV.

Formålet med bestemmelsen er å gi forutsigbarhet og transparens rundt hvilke betingelser som gjelder for at et tilbud om saminvestering skal kunne godkjennes av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ved vurdering av om et tilbud om saminvestering skal gjøres bindende etter lovforslaget § 9-1, kontrollere om tilbudet oppfyller vilkår i første ledd bokstav a. Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet konkluderer med at tilbudet oppfyller vilkårene, tilbudet er gitt i godt tro og minst én medinvestor har inngått avtale om saminvestering med tilbyder med sterk markedsstilling, skal tilbudet gjøres bindende for en periode på minst syv år, jf. § 9-1 andre ledd. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan vurdere ytterligere kriterier i den grad de er nødvendige for å sikre potensielle medinvestorers tilgang til saminvesteringen i lys av særskilte lokale forhold og markedsstrukturen.

I første ledd bokstav a oppstilles et krav om at tilbudet skal være åpent. Dette innebærer at tilbudet skal være tilgjengelig og lett å finne på nettstedet til tilbyder med sterk markedsstilling. Fullstendige vilkår skal gjøres tilgjengelige uten unødig opphold for enhver potensiell medinvestor som har uttrykt interesse i å delta. Prosessen, for eksempel veikart for opprettelse og utvikling av saminvesteringsprosjektet, skal være angitt på forhånd, skal være tydelig beskrevet skriftlig for alle potensielle medinvestorer, og alle vesentlige milepæler skal være tydelig kommunisert overfor alle potensielle medinvestorer uten noen form for forskjellsbehandling.

Enhver tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester skal ha tilgang til saminvesteringstilbudet under hele nettets levetid, for det nettet som etableres innenfor rammene av saminvesteringstilbudet. Dette skal bidrar til å gjøre det mulig for tilbydere av forskjellig størrelse og finansiell styrke til å investere i nye nett på økonomisk fornuftige vilkår.

Av første ledd bokstav b fremgår det at tilbudet om saminvestering skal omfatte vilkår for potensielle medinvestorer som fremmer bærekraftig konkurranse på lang sikt.

Første ledd bokstav c innebærer at alle tilbydere eller potensielle medinvestorer skal tilbys rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår for deltakelse i saminvesteringsavtalen fra og med tidspunktet de trer inn i den. Dette gjelder både med hensyn til det økonomiske vederlaget som kreves for anskaffelse av særlige rettigheter, med hensyn til det vernet som medinvestorene gis gjennom disse rettighetene både i utbyggingsfasen og i driftsfasen, for eksempel ved å tildele ugjenkallelige bruksretter (IRU-er) i hele den forventede levetiden til nettet som er omfattet av saminvesteringen, og med hensyn til vilkårene for å tre inn og potensielt heve saminvesteringsavtalen. Ikke-diskriminerende vilkår i denne sammenheng medfører ikke at alle potensielle medinvestorer skal tilbys nøyaktig samme vilkår, herunder økonomiske vilkår, men at alle variasjoner i vilkårene som tilbys, skal være begrunnet i de samme objektive, åpne, ikke-diskriminerende og forutsigbare kriteriene, for eksempel det antall sluttbrukerlinjer det er gitt saminvesteringstilbud om. Vilkårene skal bidra til å sikre at medinvestor gis forutsetninger til å vurdere fordeler og ulemper ved å saminvestere i det nye nettet.

Første ledd bokstav d innebærer at et tilbud om saminvestering skal gi mulighet for fleksibilitet med hensyn til størrelsen på og tidsplanen for hver enkelt medinvestors forpliktelse til saminvestering, for eksempel ved hjelp av en avtalt og potensielt økt prosentdel av det samlede antall sluttbrukerlinjer i et bestemt område, som medinvestorene gradvis kan øke sin saminvesteringsandel i. Dette innebærer at det må fastsettes en andel på et enhetsnivå som gjør det mulig for mindre medinvestorer med begrensede ressurser å delta i saminvesteringen i et rimelig minimumsomfang og gradvis å øke sin deltakelse, samtidig som det sikres at den opprinnelige avtalen om saminvestering er tilstrekkelig. Fastsettelsen av det økonomiske vederlaget for den enkelte medinvestor skal gjenspeile det faktum at tidlige medinvestorer påtar seg større risiko og skyter inn kapital tidligere. En premie som øker over tid, skal anses for berettiget for en saminvesteringsavtale som gjøres på et senere tidspunkt, og for nye medinvestorer som trer inn i saminvesteringen etter oppstart av prosjektet, for å gjenspeile den avtagende risikoen og motvirke et insentiv til å holde tilbake kapital i tidlig fase.

Av første ledd bokstav e følger det at medinvestorene skal gi hverandre gjensidige rettigheter på rettferdige og rimelige vilkår for tilgang til infrastrukturen som er omfattet av saminvesteringen, for å tilby tjenester i senere ledd i omsetningskjeden, herunder til sluttbrukere, i samsvar med åpne og transparente vilkår. Tilbudet om saminvestering og senere avtaler, skal være åpne, særlig dersom medinvestorene enkeltvis og hver for seg er ansvarlig for utbygging av bestemte deler av nettet. Dersom det opprettes en ordning for saminvestering, skal det gi alle medinvestorer tilgang til nettet, enten direkte eller indirekte, på grunnlag av likeverdige innsatsfaktorer og i samsvar med rettferdige og rimelige vilkår, herunder økonomiske vilkår som gjenspeiler de forskjellige risikonivåene som de enkelte medinvestorene påtar seg.

Det fremgår av første ledd bokstav f at rettigheter og plikter som følger av saminvesteringsavtalen skal kunne overdras til andre medinvestorer eller tredjeparter. Med «andre» siktes det til andre medinvestorer enn de som er med fra inngåelsen av saminvesteringsavtalen, eller andre tredjeparter som er villig til å tre inn i saminvesteringsavtalen til en eksisterende medinvestor, med forbehold om at denne nye tilbyderen forplikter seg til å oppfylle alle de opprinnelige forpliktelsene som den overdragende virksomheten hadde i henhold til avtalen.

For å opprettholde konkurranseevnen i markedene, fremgår det av første ledd bokstav g at tilbyderne som ikke deltar i en bestemt saminvestering likevel dersom de anmoder om det, skal kunne få tilgang. Dette kan oppnås ved å opprettholde eksisterende tilgangsprodukter eller, dersom eksisterende nettelementer med tiden blir tatt ut av drift, ved å innføre tilgangsprodukter med minst tilsvarende funksjonalitet og kvalitet som dem som tidligere var tilgjengelig på den eksisterende infrastrukturen. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal orienteres om hvordan og på hvilke vilkår slik tilgang gis, slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne føre tilsyn med at de etterfølgende tilpasningene tar hensyn til konkurransemessige endringer og utvikling i det underliggende sluttbrukermarkedet, og samtidig ikke undergraver insentivene for medinvestorene.

Av andre ledd fremgår det at tilbyder med sterk markedsstilling kan inkludere rimelige vilkår med hensyn til medinvestorers økonomiske evne i tilbudet om saminvestering, slik at potensielle medinvestorer for eksempel må vise at de er i stand til å foreta trinnvise betalinger som danner grunnlag for planleggingen av utbyggingen, godkjenning av en strategisk plan som danner grunnlag for utarbeidingen av utbyggingsplaner på mellomlang sikt, osv.

Bestemmelsens tredje ledd innebærer at tilbyder med sterk markedsstilling skal offentliggjøre saminvesteringstilbudet i god tid og minst seks måneder før etablering av nett med svært høy kapasitet starter. Hensikten med en tidlig offentliggjøring er at potensielle medinvestorer skal sikres tilstrekkelig tid til å gjennomgå saminvesteringstilbudets vilkår og betingelser for å kunne vurdere om det er attraktivt og lønnsomt å delta i saminvesteringen.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan bestemme at fristen skal forlenges dersom nasjonale forhold tilsier det. Det er tilbyder med sterk markedsstilling som i første omgang skal avgjøre om periodens lengde skal være lengre enn seks måneder. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil ved foreleggelse av saminvesteringstilbudet ta stilling til om fristen er tilstrekkelig til å gi andre medinvestorer mulighet til å vurdere om de vil delta i saminvesteringen. Eksempler på nasjonale forhold som kan berettige at perioden utvides, kan være dersom det vil være spesielt vanskelig å få tilknytning til det nye nettet, eller dersom saminvesteringstilbudet er av en slik art eller omfang at en effektiv mulig medinvestor vil trenge mer enn seks måneder for å vurdere om denne vil delta i saminvesteringen.

For tilbyder med sterk markedsstilling som er rene grossisttilbydere, jf. § 7-10, kan fristen være kortere. Rene grossisttilbydere vil fortsatt være underlagt et krav om å offentliggjøre saminvesteringstilbudet i god tid før utbygging starter. Bakgrunnen for at kravet om offentliggjøring minst seks måneder før ikke gjelder for denne typen tilbydere, skyldes at rene grossisttilbydere ikke har samme interesse av å være den første på markedet til å tilby produkter og tjenester eller til å diskriminere mellom tilbydere som er aktive på det underliggende sluttbrukermarkedet.

Fjerde ledd gir hjemmel til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om saminvestering i nett med svært høy kapasitet. Dette vil kunne omfatte nærmere regler om offentliggjøring av saminvesteringstilbudet, utforming av og innhold i vilkår i tilbudet om saminvestering og om krav til medinvestorene saminvestering i nett med svært høy kapasitet.

Til § 9-3 Prosedyre for å gjøre tilbud om tilgang eller saminvestering bindende

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 79 om prosedyrer for å gjøre tilbud om tilgang eller saminvestering bindende.

Bestemmelsen om prosedyre for avgivelse av forpliktende tilbud og vurdering av tilbudet, gir tilbyder med sterk markedsstilling mulighet til selv å bøte på konkurranseproblem som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har konstatert, og unngå å bli underlagt særlige plikter etter § 6-4. Tilbyder med sterk markedsstilling vil dermed selv kunne påvirke hvilke betingelser og vilkår selskapet underlegges ved å tilby å påta seg konkrete forpliktelser knyttet til tilgang eller saminvestering, som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil kunne vurdere å akseptere etter å ha involvert berørte markedsaktører.

Tilbyder med sterk markedsstilling har i dag også mulighet til å komme med forpliktende tilbud om tilgang eller saminvestering for å avbøte konkurranseproblem, som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan vektlegge i sine markedsanalyser og ved vurderingen av hvilke virkemidler som er forholdsmessig og formålstjenlig å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling etter § 6-4. Det nye er at det nå fastsattes en egen fremgangsmåte for hvordan tilbyder med sterk markedsstilling skal fremsette slike tilbud, og prosedyrer for hvordan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal vurdere tilbudet og hvilke kriterier som må være oppfylt for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne gjøre tilbudet bindende for tilbyder med sterk markedsstilling for en bestemt periode. Lovforslaget er ment å legge til rette for økt transparens og forutsigbarhet rundt markedsvilkårene.

Det fremgår av første ledd at tilbud om tilgang eller saminvestering etter bestemmelsen kan omfatte samarbeidsavtaler som gjør særlige forpliktelser etter § 6-4 overflødige, saminvesteringsavtaler om nett med svært høy kapasitet jf. § 9-1, eller tredjepartstilgang knyttet til frivillig utskillelse av aksessnett etter § 7-14.

Samarbeidsavtaler kan for eksempel være kommersielle avtaler om grossisttilgang, eller tilbud om å åpne for grossisttilgang der hvor det ikke eksisterer et slikt tilbud. Med samarbeidsavtaler som gjør særlige forpliktelser etter § 6-4 overflødige, siktes det til at tilbudet gjelder samarbeidsavtaler som er egnet til å avhjelpe identifiserte konkurranseproblem og som derfor vil kunne få betydning for Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vurdering av hvilke virkemidler som vil være forholdsmessige og formålstjenlig å pålegge etter § 6-4.

Med tredjepartstilgang menes tilgang for andre tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester til det aktuelle nettet, enten i form av tilgang til anleggsinfrastruktur eller nettilgang.

I andre ledd stilles det krav om at tilbudet skal være tilstrekkelig detaljert, og inneholde en tidsplan, angivelse av rammene for gjennomføringen og forpliktelsens varighet. I dette ligger det at tilbudet må være tilstrekkelig detaljert til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne foreta en vurdering av tilbudet og betydningen det vil kunne få for konkurransesituasjonen, herunder hvordan tilbudet vil kunne bøte på identifiserte konkurranseproblem. Tilbyder med sterk markedsstilling vil ha interesse i å fremlegge tilstrekkelig dokumentasjon. Ved mangelfull fremlagt dokumentasjon, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kunne be om ytterligere dokumentasjon. Dersom tilbudet ikke er tilstrekkelig detaljert, vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kunne avise tilbudet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ved vurderingen av tilbudet også ta hensyn til markedsaktørenes synspunkt. Det følger av tredje ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal gjennomføre en markedstest. Med markedstest forstås en offentlig høring av de foreslåtte forpliktelsene, jf. § 14-2, hvor berørte tredjeparter skal kunne uttale seg slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan ta deres syn i betraktning ved vurderingen av tilbudet. Mulige saminvestorer eller tilgangskjøpere vil i høringen kunne gi innspill og foreslå endringer. Det fremgår av tredje ledd at det ikke er nødvendig å gjennomføre en slik markedstest dersom tilbudet anses klart utilstrekkelig. Et tilbud vil være klart utilstrekkelig dersom tilbudet ikke oppfyller et eller flere av kriteriene som oppstilles i første og andre ledd, eller om det ikke oppfyller et eller flere av kravene i §§ 9-1 og 9-2 om saminvesteringsavtaler i nett med svært høy kapasitet.

I henhold til tredje ledd bokstav a til d skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, ved vurderingen av tilbudet, særlig legge vekt på om det er fremlagt dokumentasjon på at de tilbudte forpliktelsene er rimelige og rettferdige, om tilbudet er åpent for alle markedsaktører, om tilbudet legger til rette for rettidig tilgang på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår forut for lansering av tilhørende sluttbrukertjenester, om tilbudet er egnet til å legge til rette for bærekraftig konkurranse i sluttbrukermarkeder og om det er egnet til å fremme samarbeid om etablering av nett med svært høy kapasitet til beste for sluttbruker.

Tilbud som legger til rette for bærekraftig konkurranse i underliggende markeder og fremmer samarbeid om etablering av nett med svært høy kapasitet i sluttbrukers interesse, vil for eksempel kunne innebære at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vurderer at det ikke er nødvendig å forhåndsregulere aktuelle underliggende grossistmarkeder jf. § 6-4.

Det følger av fjerde ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal informere tilbyder med sterk markedsstilling om sine foreløpige konklusjoner, herunder om tilbudet anses å oppfylle de mål, kriterier og prosedyrer som følger av bestemmelsen, og etter §§ 6-4, 7-14, 9-1, 9-2 der det er relevant. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal også informere om på hvilke vilkår den kan vurdere å gjøre forpliktelsene bindende. Hensikten med dette er at tilbyder med sterk markedsstilling skal få mulighet til å komme med synspunkter til Nasjonal kommunikasjonsmyndighets foreløpige konklusjoner, og gis anledning til å vurdere sitt tilbud på nytt og eventuelt foreslå endringer som imøtekommer Nasjonal kommunikasjonsmyndighets foreløpige konklusjoner slik at tilbudet oppfyller vilkårene, jf. femte ledd. Tilbyder med sterk markedsstilling gis dermed anledning til å tilpasse de deler av sitt opprinnelige tilbud som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet anser at ikke i tilstrekkelig grad bøter på de identifiserte konkurranseproblemene. Bakgrunnen for at tilbyder med sterk markedsstilling gis anledning til å tilpasse sitt opprinnelige tilbud, er målsetningen om at tilbud som oppfyller vilkårene vil kunne legge til rette for bærekraftig konkurranse i de underliggende markedene, og fremme samarbeid om etablering av nett med svært høy kapasitet til beste for sluttbrukerne.

I henhold til sjette ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet besluttet at forpliktelsene som er tilbudt skal være helt eller delvis bindende for en bestemt periode. Dette vil være med på å legge til rette for stabile og forutsigbare markedsvilkår for både tilbyder med sterk markedsstilling som avgir tilbudet, og tilbyderne som ønsker å benytte seg av tilbudet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal i utgangspunktet ikke fastsette varighet som går utover den perioden som er tilbudt. Varigheten kan avvike fra tidsfristene i § 6-5 om krav til gjennomføring av nye markedsundersøkelser. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har kompetanse til å fastsette ulik lengde på de ulike forpliktelsene, avhengig av hva som vil være formålstjenlig i lys av blant annet identifiserte konkurranseproblem.

Når det gjelder saminvesteringstilbud etter §§ 9-1 og 9-2, stiller bestemmelsen krav til en minimumsvarighet på syv år.

Det følger videre av sjette ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan beslutte å forlenge tilbudets varighet etter at den opprinnelige tidsperioden er utløpt. Dette vil kunne være aktuelt i tilfeller hvor det etter utløpet av tidsperioden vurderes at det fortsatt er behov for å opprettholde forpliktelsene for å kunne avhjelpe de identifiserte konkurranseproblemene.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan ilegge tilbyder med sterk markedsstilling tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr jf. §§ 15-11 og 15-12 ved brudd på forpliktelser som er gjort bindende etter sjette ledd.

Til kapittel 10. Tilrettelegging for infrastrukturutbygging

Til § 10-1 Ekspropriasjon

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 12-3. Det følger for øvrig av fortalen punkt 103 til ekomdirektivet at direktivet ikke berører nasjonale bestemmelser om ekspropriasjon eller bruk av eiendom.

Bestemmelsen fastsetter at departementet kan fatte vedtak om eller gi samtykke til ekspropriasjon av eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom for plassering av elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon. For å ivareta det offentliges eller brukernes interesser i en hensiktsmessig bruk av ressurser som brukes eller kan brukes til elektronisk kommunikasjon, kan Kongen også fatte vedtak om eller samtykke til ekspropriasjon av tilbyders eller andres eiendomsrett eller bruksrett til elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon. I denne sammenheng kan det også vedtas eller gis samtykke til ekspropriasjon av eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom som brukes i driften av elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonsutstyr.

Ekspropriasjon etter første ledd kan for eksempel omfatte rett til å plassere utstyr på, i, over eller under fast eiendom. Ekspropriasjonen kan også omfatte eiendomsrett til grunn som sådan såfremt dette er nødvendig for å kunne plassere elektronisk kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon på eiendommen, for eksempel grunn til oppføring av teknisk installasjon eller byggverk.

Bestemmelsens tredje ledd siste punktum om at skjønn ikke har utsettende virkning for gjennomføringen av ekspropriasjonsvedtaket, gjelder foran den generelle bestemmelsen om forhåndstiltredelse i oreigningslova § 25. Etter oreigningslova er utgangspunktet at et ekspropriasjonsinngrep ikke kan settes i verk før partene har kommet til enighet om erstatningsutmålingen eller det foreligger rettskraftig skjønn. Men departementet kan i henhold til § 25 gi samtykke til at inngrepet settes i verk før det foreligger rettskraftig skjønn. For ekspropriasjonsvedtak etter ekomloven, videreføres en rett til forhåndstiltredelse før erstatning er fastsatt, uten at det kreves samtykke fra departementet.

Bestemmelsen om at skjønnet ikke har utsettende virkning for gjennomføringen av ekspropriasjonsvedtaket, må ses i sammenheng med reglene om virkning av klage på vedtak. Forvaltningslovens regler gjelder for vedtak fattet av et forvaltningsorgan, når ikke annet er bestemt, jf. lovforslaget § 14-1. Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 42 er at vedtak kan iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Oreigningsloven § 5 andre ledd inneholder imidlertid en særregel om virkning av klage, som også gjelder for ekspropriasjonsvedtak fattet med hjemmel i ekomloven. Hovedregelen etter oreigningsloven § 5 andre ledd er at klage på ekspropriasjonsvedtak får utsettende virkning, det vil si at et ekspropriasjonsinngrep ikke kan iverksettes før klagen er avgjort. I særlige tilfeller kan underinstansen eller overinstansen likevel fatte vedtak om at en klage ikke skal gis utsettende virkning dersom det kommer til å føre til «urimeleg hefte» om klagen skulle ha utsettende virkning, jf. oreigningsloven § 5 andre ledd andre punktum.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at eier eller bruksberettiget som ikke er et organ for stat eller kommune, kan kreve at elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon flyttes eller fjernes fra eiendommen dersom dette er nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten.

Tidligere hadde ekomtilbyder en plikt til for egen regning å flytte elektronisk kommunikasjonsnett og -utstyr, herunder bredbåndskabler, dersom grunneier eller bruksberettiget krevde det og det var nødvendig av hensyn til en hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Bestemmelsen omfattet både private, kommunale og statlige grunneiere. Ved lovendring 17. mars 2017 nr. 9 ble bestemmelsen innskrenket til å gjelde eier eller bruksberettiget som ikke er et organ for stat eller kommune.

Departementet mente det kunne være grunn til å skille mellom private og offentlige grunneiere eller bruksberettigede når det gjaldt flytteplikt og det økonomiske ansvaret.

Slik departementet oppfattet det, ville det i praksis være enklere å få i stand avtaler om fremføring av infrastruktur mellom utbygger og private grunneiere eller bruksberettigede, dersom regelverket ga mulighet for pålegg om flytting av utstyret når det var nødvendig for at eier eller bruksberettiget skulle kunne utnytte eiendommen på en hensiktsmessig måte. Det var dermed ønskelig å videreføre gjeldende bestemmelse for private eiere eller bruksberettigede.

Når det gjaldt kommunal eller statlig grunneier eller bruksberettiget, var det andre hensyn som gjorde seg gjeldende som etter departementets syn måtte vektlegges. Departementet viste til at det offentlige har et viktig ansvar både som planstyrer og grunneier for å legge til rette for fremføring og videre utbygging av bredbånd, mobil og kringkasting i hele landet, og foreslo at statlig eller kommunal eier eller bruksberettiget ikke skulle ha den særlige adgangen etter ekomregelverket til å kreve flytting for tilbyders regning av hensyn til hensiktsmessig utnyttelse av eiendommen eller bruksretten. Dette ville skape større forutberegnelighet for ekomutbyggere og tilrettelegge bedre for utbygging av nødvendig infrastruktur, jf. Prop. 157 LS (2015–2016).

I femte ledd videreføres bestemmelsen om at oreigningslova gjelder så langt den passer. Utgangspunktet er at de generelle reglene i oreigningslova kommer til anvendelse, med mindre ekomloven inneholder annen regulering. Det presiseres i loven at bestemmelsene om utsatt iverksetting etter lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 5 andre ledd gjelder for ekspropriasjon etter ekomloven.

Av sjette ledd fremgår det at det kreves særskilt tillatelse etter veglova for å plassere elektronisk kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon over, under, langs eller nær offentlig vei, jf. veglova § 32. Ledningseiers økonomiske ansvar følger av forskrift om ledninger i offentlig veg. Offentlige veier er den viktigste traseen for fremføring av digital infrastruktur. I byområder kan det ofte være den eneste muligheten for fremføring av bredbåndskabler.

Bestemmelsens syvende ledd gir departementet kompetanse til å fastsette forskrift om når ekspropriasjon kan skje, og om inngrepets omfang.

Til § 10-2 Plikt til samlokalisering

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 4-4 første ledd, i tillegg til deler av innholdet i tredje ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 44.

Bakgrunnen for bestemmelsen er å sikre at nye nett bygges eller etableres på en rettferdig, effektiv og miljømessig ansvarlig måte, uavhengig av enhver forpliktelse på tilbyder med sterk markedsstilling om å gi tilgang til eget nett. Delt bruk av infrastruktur kan bidra til å redusere miljømessige kostnader ved å etablere infrastruktur for elektronisk kommunikasjonsnett og bidra til mål om folkehelse, offentlig sikkerhet og by- og arealplanlegging.

Det følger av første ledd at dersom tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett eller tilhørende fasilitet er gitt ekspropriasjonsrett etter § 10-1 eller annen lovbestemt rettighet, og den som anmoder om slik tilgang ikke er gitt tilsvarende rettighet (enten har fått avslag eller ikke har søkt om tilsvarende rettighet), kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet pålegge tilbyder å gi tilgang til samlokalisering eller felles bruk av nettelement og tilhørende fasiliteter. Slike pålegg kan gis når det er berettiget ut fra hensyn til miljø, folkehelse, offentlig sikkerhet eller for å oppfylle mål for by- og arealplanlegging. Pålegget kan gis i ekspropriasjonsvedtaket eller dersom dette ikke er gjort, når en tilbyder anmoder Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om hjelp til samlokalisering.

Andre ledd begrenser retten til å pålegge samlokalisering og felles bruk av nettelementer og tilhørende fasiliteter, til spesifikke områder hvor dette er nødvendig for å oppnå målene etter første ledd. Det kan for eksempel være nødvendig å gi pålegg dersom det allerede er stor plassmangel under jorden, dersom en naturlig barriere må krysses eller dersom det foreligger annen offentlige reguleringer som for eksempel legger restriksjoner på etablering av ny infrastruktur. I slike tilfeller kan det være nødvendig å pålegge slik tilgang for å nå mål om folkehelse, offentlig sikkerhet og by- og arealplanlegging.

Med nettelement menes enhver aktiv eller passiv del, som utgjør en del av et elektronisk kommunikasjonsnett, herunder ledningsnett, kabler, skap, rom til utstyr, strømforsyning og lignende, utstyr som kan sende eller motta radiosignaler eller begge deler og tilhørende fasiliteter.

Av tredje ledd fremgår det at plikter om å gi tilgang etter denne bestemmelsen skal være objektive, transparente, forholdsmessige og ikke-diskriminerende. Forholdsmessige plikter innebærer at plikter om samlokalisering eller felles utnyttelse av nettelementer og tilhørende fasiliteter skal være nødvendige og ikke skal gå lengre eller være mer inngripende enn formålet med den pålagte forpliktelsen. At pliktene skal være objektive innebærer at pliktene kan pålegges etter et konkret skjønn og skal være saklig begrunnet av hensyn til miljø, folkehelse, offentlige sikkerhet eller by- og arealplanmessige hensyn. Transparens innebærer at det skal være åpenhet rundt i hvilke tilfeller plikter om samlokalisering eller felles utnyttelse av nettelementer og tilhørende fasiliteter kan pålegges. Ikke-diskriminerende plikter innebærer at pliktene skal være uavhengig av den aktuelle tilbyderen av elektroniske kommunikasjonsnett som gis tilgang.

Av fjerde ledd fremgår det at dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vurderer å fatte vedtak etter første ledd skal slike utkast til vedtak høres, og alle interesserte parter skal innenfor en rimelig frist ha anledning til å uttale seg, jf. lovforslaget § 14-2.

Femte ledd gir hjemmel til å gi forskrift. Departementet kan utpeke myndighet til å samordne og fungere som sentral informasjonstjeneste, jf. bredbåndsutbyggingsloven § 20. Departementet kan også definere regler for hvordan kostnadene skal fordeles ved felles bruk av fasiliteter eller eiendom, for å sikre at de aktuelle tilbyderne får en passende kompensasjon for den risikoen disse tar.

Plikten etter ekomloven § 10-2 er uavhengig av plikt til samlokalisering som kan pålegges tilbyder med sterk markedsstilling etter lovforslaget § 7-2.

Til § 10-3 Tilgang til nett og fasiliteter i og utenfor bygninger

Bestemmelsen viderefører ekomloven § 4-4 andre ledd, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 61 nr. 3. Bestemmelsen innebærer en betydelig utvidelse av hvilke tilgangsplikter som kan pålegges tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett, eiere av slike nett eller andre som har disposisjonsrett til slike nett, hvilke vilkår som kan fastsettes for pålegget og hvilke forhold Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal vurdere før det gis pålegg.

Bestemmelsen er spesielt innrettet mot å løse de konkurransemessige utfordringer som kan oppstå i forbindelse med at infrastruktur i og utenfor bygninger kan utgjøre en flaskehals. Lovforslaget vil gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet et nytt redskap for å fremme bærekraftig konkurranse, og vil være et supplement til reguleringen av tilbydere med sterk markedsstilling. Bestemmelsen stiller ikke krav til at pliktsubjektet skal ha sterk markedsstilling. Alle tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett, vil kunne pålegges tilgangsplikter dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Dette er derfor en symmetrisk tilgangsregulering som skiller seg fra den asymmetriske tilgangsregulering på SMP-området. Tilgangsplikter kan i tillegg pålegges eiere av elektroniske kommunikasjonsnett. I Norge er det svært vanlig at det er bygningseier som eier kabler og tilhørende fasiliteter i bygningen. Det finnes imidlertid også eksempler på at det er tilbyderen av elektroniske kommunikasjonsnett som eier det interne nettet i bygningen. Det kan også være andre som har disposisjonsretten basert på avtaleforhold, og de kan også bli forpliktet etter bestemmelsen. Det er tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste som vil kunne anmode om og få rett til tilgang til nett og fasiliteter i og utenfor bygning.

Første ledd åpner for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan kreve at tilbydere, eier av et elektronisk kommunikasjonsnett eller den som på annen måte har disposisjonsrett til nettet, gir tilgang til ledninger, kabler eller tilhørende fasiliteter (skap, utstyrsrom, strømforsyning eller lignende) som er plassert inne i en bygning eller opp til et tilkoblingspunkt som ligger utenfor bygningen dersom dette er plassert utenfor bygningen. Punktet det gis tilgang til skal være så nær sluttbrukeren som mulig. Den fysiske plasseringen til det første tilkoblingspunktet, avhenger blant annet av bygningstype og utbyggers nettarkitektur. I en boligsammenslutning som for eksempel et borettslag, kan tilkoblingspunktet befinne seg i kjelleren, mens det for en enebolig typisk kan befinne seg ute på gaten, for eksempel i nærmeste kum. I spredtbygde strøk kan det være lengre til første tilkoblingspunkt. Dersom en tilbyder som ønsker tilgang etter bestemmelsen, har fått avslag på en anmodning om tilgang til kabler og fasiliteter i bygning, kan saken bringes inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

En viktig forutsetning for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne pålegge tilgang etter bestemmelsen, er at det ikke er fysisk gjennomførbart eller ulønnsomt å legge nye kabler i bygningen. Det kan være fysiske begrensninger som gjør at duplisering av slik infrastruktur ikke kan gjennomføres i praksis eller det kan være så høye kostnader at det vil være økonomisk ulønnsomt å anlegge et parallelt nett. Momenter i en vurdering av hva som er økonomisk ulønnsomt kan blant annet være partenes kostnader, hvor mange år det går før det oppnås positiv avkastning, avskrivningstid og antall sluttbrukere.

En annen forutsetning for at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne pålegge tilgang etter bestemmelsen, er at anmodningen om tilgang anses som rimelig. Dette innebærer blant annet at det skal foretas en avveining av tilbyders eller netteiers interesse i å disponere egen infrastruktur i eller utenfor bygning, og behovet for å gi andre tilbydere tilgang som er nødvendig for å kunne tilby konkurrerende tjenester. Hensynene som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal vurdere i forbindelse med rimelige anmodninger på SMP-området, jf. lovforslaget § 7-3, vil være relevante også for rimelighetsvurderinger knyttet til denne bestemmelsen. Kravene i denne bestemmelsens første ledd om at duplisering av infrastruktur ikke skal være fysisk gjennomførbart eller være ulønnsomt vil videre ha grenseflater mot vurderingen av hva som kan anses som rimelig anmodning. En anmodning om tilgang til nett og fasiliteter i en bygning som ikke er mulig å imøtekomme uten å måtte gjøre store og kostbare bygningsmessige endringer, vil for eksempel ikke kunne anses for å være rimelig. I vurderingen av om anmodningen er rimelig skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet også ta hensyn til utbyggernes investeringsinsentiver, konkurransen i markedet og bredbåndskundenes valgfrihet.

Virkeområdet til bestemmelsen er kabler og fasiliteter i og utenfor bygninger. Begrepet kabel er ikke knyttet til en bestemt type trådbundet overføringsteknologi, dette kan for eksempel være parkabel-, koaksial- eller fiberkabler. Eksempler på fasiliteter kan være koblingsskap og annet utstyr som er nødvendig for å kunne levere tjenesten til sluttbruker.

Plikter etter bestemmelsen kan innebære en innskrenkning av den private råderetten over nett og tilhørende fasiliteter i bygning. Det er derfor viktig at ulempene dette kan ha for den private part veies nøye opp mot fordelene tilgangsplikten vil ha for konkurransen og sluttbrukerne og i hvilken grad plikten vil bidra til økte investeringer i ny infrastruktur.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan etter andre ledd utvide tilgangsplikten etter første ledd til å omfatte en større del av nettet. Dette krever både at tilgang etter første tilkoblingspunktet ikke er tilstrekkelig til å møte store og varige økonomiske eller fysiske hindringer for etablering av et parallelt nett, og at hindringene begrenser de konkurransemessige resultatene for sluttbrukere betydelig og gir seg utslag i betydelig dårligere tjenester eller tjenestetilbud, eller betydelig høyere priser for sluttbrukerne.

Dersom disse vilkårene er til stede, åpnes det for at tilgangen kan utvides til et punkt i nettet som gir tilgang til flere sluttbrukere enn tilgang basert på første ledd. Slik tilgang kan være enten fysisk eller virtuell. Tilgangen skal legges så nær sluttbrukerne som mulig, men den skal samtidig samle et tilstrekkelig antall sluttbrukerforbindelser til at tilgangen blir kommersielt attraktivt for en effektiv tilgangssøker. Hvilket punkt som kan regnes som kommersielt attraktivt for en effektiv tilgangssøker, avhenger i stor grad av bebyggelsen i området. I tettbygde strøk kan tilgang til et leilighetsbygg være nok til å gjøre det kommersielt attraktivt, mens det i spredtbygde strøk kan være nødvendig med aggregering av flere tilkoblingspunkter for at tilgangen kan regnes som kommersielt attraktiv.

Av tredje ledd fremgår det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan fastsette vilkår for tilgang. Vilkår for tilgang omfatter tilgangsform, transparens, forbud mot diskriminering og pris. Tilgangsformen kan være fysisk og virtuell til både passive eller aktive nettelementer. Det vil i de fleste tilfeller være mest aktuelt å gi virtuell tilgang etter bestemmelsens andre ledd, og fysisk tilgang etter første ledd. Det vil trolig være mer hensiktsmessig å gi fysisk tilgang langt ute i nettet (det vil si nærmere sluttbruker) enn lenger inn i nettet der virtuell tilgang vil være mer aktuelt. Det skal likevel gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Tilgangen skal legges så nær sluttbruker som mulig, men den skal samtidig samle et tilstrekkelig antall sluttbrukerforbindelser til at det er kommersielt attraktivt for en effektiv tilgangssøker.

Betingelsene skal også ta hensyn til den part som pålegges tilgang. Vilkårene som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fastsetter for tilgang, skal være forholdsmessige. Dette innebærer at det ikke skal pålegges flere eller strengere plikter enn det som er nødvendig for å oppnå formålet.

Tilbyder som ber om tilgang skal i utgangspunktet betale en pris som kompenserer netteier for kostnader og risiko. Dersom partene ikke blir enige, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fastsette fordelingen av kostnadene, inkludert en rimelig fortjeneste, og hvor det tas høyde for risiko. Om nødvendig kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fastsette den konkrete prisen. Ved fastsettelse av tilgangsprisen skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet avveie relevante hensyn. Settes prisene for høyt, risikerer man at potensielle konkurrenter ikke finner det lønnsomt å etablere seg, og konkurransen uteblir. Settes prisene for lavt, vil konkurransen basert på tilgang bli god, men insentivene for å investere i infrastruktur i nye områder eller til bygninger hvor slik infrastruktur ikke finnes fra før, reduseres eller kan falle bort.

BEREC har utarbeidet retningslinjer med sikte på å få en ensartet praksis med hensyn til de forskjellige tilgangspunktene etter den tilsvarende bestemmelsen i ekomdirektivet, hvilke nettutbygginger som kan anses som nye, hvilke som kan anses som små og hvilke økonomiske eller fysiske hindringer for parallell utbygging som kan anses for høye og varige. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ta størst mulig hensyn til BERECs retningslinjer ved ileggelse av plikter etter bestemmelsen.

Fjerde og femte ledd setter begrensninger på Nasjonal kommunikasjonsmyndighets kompetanse til å utvide tilgangsplikten utover det første tilkoblingspunktet. Det gjelder etter fjerde ledd for det første på visse vilkår for tilbydere som kun er aktiv i grossistmarkedet, og som gir tilgang til andre tilbydere til nett med svært høy kapasitet. Nett som er helt eller delvis finansiert med offentlige tilskudd skal det likevel gis tilgang til.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet vil heller ikke kunne utvide tilgangsplikten dersom den kan være til skade for utbygging av nye nett, særlig når slik utbygging skjer gjennom små lokale prosjekter. BERECs retningslinjer vil inneholde relevante kriterier for å vurdere hvilke nettutbygginger som kan anses for å være nye og for å være basert på små lokale prosjekter.

Bestemmelsen gir i sjette ledd hjemmel til å kunne fastsette forskrift. Det kan blant annet bli aktuelt å gi utfyllende bestemmelser om hvilke punkter i nettet det kan være aktuelt å gi tilgang til og eventuelt også nærmere vilkår som regulerer pris for tilgang. Tilgangsplikten vil normalt bli vurdert for geografiske områder, og ikke for enkelthusstander eller den enkelte boligsammenslutningen.

Bestemmelsen supplerer bredbåndsutbyggingsloven, og særlig § 14. Ekomloven regulerer tilgang til aktive nettelementer i tillegg til ren passiv tilgang til infrastruktur, mens bredbåndsutbyggingsloven gjelder kun tilgang til passive nettelementer. Bredbåndsutbyggingsloven omfatter enhver eier av fysisk infrastruktur som er egnet for fremføring av høyhastighetsbredbånd, mens ekomloven i hovedsak gir kompetanse til å pålegge symmetriske tilgangsforpliktelser for ekomtilbydere. Plikten gjelder direkte etter bredbåndsutbyggingsloven, men må pålegges særskilt etter ekomloven. Pålegg etter ekomloven spesifiserer samtidig på hvilke vilkår tilgangen skal gis.

Til § 10-4 Etablering av småcellebasestasjoner

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 57 nr. 4 om etablering av småcellebasestasjoner.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for utrulling av småcellebasestasjoner, blant annet i forbindelse med etablering av 5G-nett. Å legge til rette for bruk av eksisterende fysisk infrastruktur ved etablering av småcellebasestasjoner, vil kunne bidra til reduserte utbyggingskostnader forbundet med etablering av nett med svært høy kapasitet og samtidig redusere samfunnsmessige og miljømessige kostnader, som visuell forurensing mv.

Det fremgår av første ledd at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter som hovedregel skal ha plikt til å imøtekomme anmodning fra tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett om tilgang til bygninger, anlegg og andre fysiske innretninger som er egnet til etablering av småcellebasestasjoner eller som er nødvendig for å koble slike småcellebasestasjoner til transportnettet.

Ettersom småcellebasestasjoner er små og lette, jf. lovforslaget § 1-5 nr. 32, kan infrastruktur av ulike slag, både utvendig og innvendig være aktuelle for tilgang. Andre fysiske innretninger kan omfatte veg- og gateutrustning som lyktestolper/lysmaster, gateskilt/trafikkskilt, trafikklys, reklametavler, buss- og trikkeholdeplass og t-banestasjoner. Denne typen infrastruktur er godt egnet til utrulling av småcellebasestasjoner.

Av andre ledd fremgår det at tilgangsanmodningen skal være skriftlig og nærmere spesifisere tidsrammen for når utbyggingen eller tilkoblingen til transportnettet skal skje. Svar på anmodning om tilgang til fysisk infrastruktur skal være skriftlig og gis innen to måneder fra mottak av fullstendig tilgangsanmodning. Med fullstendig tilgangsanmodning menes at anmodningen skal inneholde tilstrekkelig informasjon til at eier av den fysiske infrastrukturen kan ta stilling til anmodningen.

Andre ledd angir videre mulige relevante grunner til å avslå anmodning om tilgang. Avslag på tilgang skal være basert på objektive og transparente kriterier, være forholdsmessig, det vil si basert på kriterier som står i rimelig forhold til den ulempen avslaget medfører for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett. Kriterier for avslag kan for eksempel være at det foreligger forhold som tilsier at slik etablering ikke bør skje av hensyn til offentlig sikkerhet, eller at imøtekommelse av tilgangsanmodningen vil være til skade for nettsikkerheten eller integriteten. Terskelen for å avslå en anmodning er høy.

Videre kan avslag begrunnes med eventuell risiko for at slik etablering vil påvirke andre tjenester som leveres over samme fysiske infrastruktur, eller at det foreligger plassbegrensninger. Opplistingen av vurderingskriterier er ikke ment å være uttømmende. Også andre hensyn enn de som er nevnt kan være relevante ved vurderingen. Myndighet som behandler anmodning om tilgang for småcellebasestasjoner, skal basere sin vurdering på regelverk, retningslinjer og veiledninger fra relevante nasjonale fagmyndigheter knyttet til de aktuelle vurderingskriteriene.

Det følger av tredje ledd at tilgangen skal gis på ikke-diskriminerende, transparente, rettferdige og rimelige vilkår, herunder prisvilkår. Begrepet «rimelige vilkår» innebærer at en avveining skal gjøres mellom interessene til tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og eier av den fysiske infrastrukturen. Videre gjelder at eier av den fysiske infrastrukturen skal opptre rettferdig og ikke oppstille vilkår som diskriminerer én tilbyder i forhold til en annen. Hva som er rettferdige og rimelige vilkår, herunder et rimelig vederlag, vil måtte vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Aktuelle vederlag bør imidlertid begrenses til administrasjonskostnader knyttet til behandlingen av søknadene.

I fjerde ledd gis det hjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser i forskrift om tilgang til fysisk infrastruktur for etablering av småcellebasestasjoner og om vilkår for slik tilgang, herunder prisvilkår, og til å unnta bygninger og fysisk infrastruktur fra etablering av småcellebasestasjoner. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å regulere vilkår for bruk av småcellebasestasjon i forskrift, og til å gi forskrift om tekniske spesifikasjoner for denne type små basestasjoner, herunder å inkorporere gjennomføringsforordning (EU) 2020/1070 fra 20. juli 2020 og eventuelle etterfølgende rettsakter.

Til § 10-5 Tilgang til infrastruktur for tjenester som bruker frekvenser

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 61 nr. 4 om tilgang til infrastruktur for mobile elektroniske kommunikasjonstjenester. Slike tjenester omfatter alle elektroniske kommunikasjonstjenester som bruker frekvenser (radiospektrum) til å produsere tjenesten, slik som tradisjonell mobiltelefontjeneste og mobilt bredbånd. Tilgangsplikt etter bestemmelsen kan pålegges uavhengig av om tilbyderen er utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling. Bestemmelsen omfatter både tilgang til infrastruktur, og tilgang til nasjonal gjesting i avgrensede områder.

Første ledd gir hjemmel til å fastsette plikt for tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett til felles utnyttelse av passiv infrastruktur eller plikt til å inngå avtale om lokale nettgjestingstjenester. Passiv infrastruktur vil typisk være antenner, master, stolper og tårn, og er ikke i seg selv tilstrekkelig for å tilby mobile tjenester uten i kombinasjon med aktive elementer. Tilgang til aktiv infrastruktur er regulert i tredje ledd.

Andre ledd angir nærmere vilkår for at departementet kan pålegge tilgangsplikt etter første ledd. Det er for det første et vilkår at det ikke er bærekraftige alternative tilgangsmuligheter som er tilgjengelige på rettferdige og rimelige vilkår, jf. andre ledd bokstav a. For det andre må det fremgå av frekvenstillatelse at det kan være aktuelt å pålegge slik forpliktelse. For det tredje må det være knyttet uoverkommelige økonomiske eller fysiske hindringer til utbygging. Dette er et strengt krav, og innebærer at sluttbrukerne enten må være uten tilgang eller tilgangen må være veldig begrenset. Forpliktelsene kan ha en geografisk dimensjon slik at plikten ikke gjelder hele det nasjonale territoriet, men deler hvor disse vilkårene er oppfylt. Formuleringen «økonomiske eller fysiske hindringer» viser samtidig at det ikke er krav om absolutte hindringer. Tilgangen forutsetter slik at alternative tilgangsmuligheter ikke er tilgjengelige eller at markedsbasert utbygging av alternativ infrastruktur ikke er et realistisk alternativ.

Departementet skal vurdere en rekke hensyn før forpliktelser om felles utnyttelse av passiv infrastruktur eller tilgang til lokale nettgjestingstjenester pålegges, jf. ekomdirektivet artikkel 61 nr. 4 andre ledd. Departementet skal blant annet vurdere om slike pålegg vil gi bedre dekningen langs hovedfartsårer og i bestemte geografiske områder med sikte på å gi sluttbrukerne større valgfrihet og bedre tjenester. Departementet skal videre ta hensyn til effektiv bruk av frekvensressurser, og at felles bruk og andre forhold i tilknytning til deling av infrastruktur skal være teknisk gjennomførbart. Departementet skal også ta hensyn til infrastrukturbasert og tjenestebasert konkurranse, og skal vurdere både investeringsincentiv og investeringsrisiko for tilbyder som blir pålagt tilgangsplikt. Dette innebærer at departementet må vurdere om pålegg etter bestemmelsen vil kunne påvirke investeringer som allerede er gjort eller kunne påvirke villigheten til å investere i fremover i tid.

I tredje ledd oppstilles det vilkår for at det kan pålegges plikt til felles utnyttelse av aktiv infrastruktur. Slik tilgang er bare aktuelt dersom tilgang til passiv infrastruktur ikke er tilstrekkelig, jf. tredje ledd. Tilgang til aktiv infrastruktur i denne sammenhengen kan være tilgang til en tilbyders mobilnett for å kunne bruke dette nettet til å tilby tjenester til sluttbrukere under eget navn og varemerke (virtuell operatør). En annen form for tilgang til aktiv infrastruktur kan være at en tilbyders abonnenter kan bruke en annen tilbyders nettverk i områder der eget nettverk mangler dekning (lokal nettgjesting).

Fjerde ledd fastsetter at pålegg etter bestemmelsen skal følge prosedyrene i lovforslaget §§ 14-2 og 14-3.

Femte ledd gir hjemmel til å gi forskrift som utdyper plikten til å gi tilgang til infrastruktur for mobile tjenester.

Til § 10-6 Kartlegging av bredbåndsdekning

Bestemmelsen er gjennomfører ekomdirektivet artikkel 22 om kartlegging av bredbåndsdekning. Bestemmelsen er ny og har ikke motstykke i gjeldende ekomlov. Bakgrunnen for direktivbestemmelsen er at bredbåndsnett blir stadig mer forskjelligartet og at detaljerte opplysninger om nettverksutbygging er avgjørende for å kunne fremme investeringer, øke nettilknytning og gi opplysninger til alle berørte, jf. fortalen til ekomdirektivet punkt 62. Formålet med bestemmelsen er å understøtte utbredelsen av nett med svært høy kapasitet. Innsamlingen av data skal også støtte opp under markedsundersøkelsene etter lovforslagets kapittel 6, identifisere støtteberettigede adresser i henhold til EØS-reglene om statsstøtte, gi forbrukerinformasjon, og informasjon som kan benyttes etter lovforslagets kapittel 5 om leveringsplikt og i frekvensforvaltningen, jf. kapittel 11.

Første ledd fastsetter at departementet minst hvert tredje år skal foreta en kartlegging av gjeldende geografisk bredbåndsdekning. Opplysningene som samles inn, skal være på et hensiktsmessig lokalt detaljnivå og skal inneholde tilstrekkelig informasjon om tjenestekvaliteten og tilhørende parametere til at det kan brukes ut ifra formålet.

Kartleggingen kan også omfatte en prognose over antatt utvikling fremover i tid, jf. første ledd andre punktum. Ut fra en «fra det mer til det mindre»-betraktning kan prognoser også begrenses til visse deler av markedet der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet anser at det er særlig behov for dem. Departementet beslutter i hvilken grad det er hensiktsmessig å støtte seg på alle eller deler av opplysningene som samles inn innenfor rammene av en slik prognose, for de ulike oppgavene knyttet til dette regelverket. Departementet skal i tilfelle be foretak og offentlige myndigheter om å gi disse opplysningene forutsatt at opplysningene er tilgjengelige og kan fremskaffes med rimelig innsats.

Det fremgår av andre ledd at departementet kan identifisere nærmere angitte klart avgrensede geografiske områder hvor prognosene tilsier at det ikke vil bli bygget ut nett med svært høy kapasitet eller at eksisterende nett vil bli oppgradert til å yte minst 100 Mbit/s nedlastningshastighet. Prognosene det vises til her omfatter all informasjon som er samlet inn etter første ledd. En slik identifisering vil kunne ha betydning ved pålegg av plikt til å tilby leveringspliktige tjenester, jf. ekomdirektivet artikkel 86 nr. 1 som er gjennomført i § 5-1.

Tredje ledd fastsetter at departementet kan oppfordre foretak eller offentlig myndighet til å opplyse om planlagt utbygging av nett med svært høy kapasitet i et område i den neste kartleggingsperioden, det vil si inntil tre år frem i tid. Dersom et foretak eller en offentlig myndighet opplyser om slike utbyggingsplaner, kan departementet pålegge andre aktører å opplyse om de har intensjon om å bygge ut i dette området. Departementet skal blant annet stille krav til slike opplysninger for å sikre minst tilsvarende detaljeringsnivå som ved prognoser etter første ledd andre punktum.

Etter fjerde ledd skal departementet gjøre opplysninger tilgjengelig for offentligheten, og slik legge til rette for bruk av opplysningene. Særlig vil dette være aktuelt ved utlysing av statlige midler. Ved at områder uten forventet utbygging offentliggjøres vil aktørene også kunne bruke slike opplysninger i sin planlegging.

Forretningssensitive opplysninger skal likevel ikke gjøres offentlig tilgjengelig. Departementet vil for eksempel normalt ikke offentliggjøre opplysninger som avdekker detaljerte utbyggingsplaner til identifiserbare tilbydere på lokalt nivå. Det vises i denne sammenheng til bestemmelsene i offentleglova og forvaltningsloven. Opplysninger som kan skade nasjonal sikkerhet, eller som i henhold til gjeldende regelverk skal unntas offentlighet, skal heller ikke offentliggjøres.

Femte ledd fastsetter at departementet skal sikre at sluttbrukere har tilgang til verktøy som gir oversikt over bredbåndsdekning, for at sluttbrukerne skal kunne ta informerte valg.

Sjette ledd gir hjemmel til å gi forskrift om kartlegging av bredbåndsdekning slik at det nærmere innholdet kan fastsettes ved behov. For eksempel kan det være aktuelt å forskriftsfeste deler av BERECs retningslinjer på dette punkt.

Til kapittel 11. Frekvenser og satellittsystemer

Til § 11-1 Nasjonal frekvensplan

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 6-1. Eksistensen av en nasjonal frekvensplan er grunnleggende, og forutsettes i enkelte av artiklene i ekomdirektivet, jf. blant annet artikkel 45 nr. 4 og nr. 5 og 48 nr. 6. Frekvensplanen skal fastsettes innenfor rammene av internasjonale overenskomster som Norge er tilsluttet, det vil per i dag i hovedsak si EØS-avtalen og Den internasjonale teleunionen (ITU).

Den nasjonale frekvensplanen er offentlig tilgjengelig på Nasjonal kommunikasjonsmyndighets hjemmeside, jf. andre ledd. Det kan være aktuelt å unnta deler av nasjonal frekvensplan av hensyn til nasjonal sikkerhet.

Til § 11-2 Tillatelse til bruk av frekvenser

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomlov § 6-2. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 45 og deler av artikkel 46 og 48. Lovforslaget regulerer krav til tillatelser, kriterier for tildelingen, hvilke hensyn som skal ligge til grunn for tildeling, alternativ bruk av harmoniserte frekvenser, samt i hvilke tilfeller departementet kan nekte å gi frekvenstillatelse.

Deler av nåværende § 6-2 flyttes til andre bestemmelser. Dette gjelder nåværende tredje til femte ledd om teknologi- og tjenestespesifikke krav som er flyttet til ny § 11-6. Dette er kun en strukturell endring.

Første ledd videreføres i all hovedsak uendret, og fastslår at frekvenser ikke kan tas i bruk uten at det foreligger tillatelse fra departementet. Slik tillatelse gis ved enkeltvedtak i form av individuelle frekvenstillatelser, eller som generelle tillatelser i forskrift som retter seg mot alle brukere av bestemte frekvenser eller bestemte typer utstyr som anvender frekvenser.

Andre ledd tilsvarer i utgangspunktet gjeldende ekomlov § 6-2 andre ledd første punktum. «Prosedyrer» er erstattet med «kriterier» for bedre å reflektere hva som i praksis gjøres ved tildeling.

Tredje ledd tilsvarer i utgangspunktet gjeldende ekomlov § 6-2 andre ledd andre punktum. Det er imidlertid gjort en tilføyelse som innebærer at effektiv bruk av samfunnets frekvensressurser også skal sikres ved at departementet skal legge til rette for delt bruk av frekvenser ved tildeling av frekvenstillatelser. Dette kan eksempelvis ivaretas ved at det utstedes tillatelser på delt basis der det er hensiktsmessig, eller ved å stille vilkår i frekvenstillatelser som enten stimulerer til, eller pålegger aktørene en plikt til, ulike former for delt bruk. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 11-5 første ledd bokstav c, som gir hjemmel for å stille vilkår i frekvenstillatelser om delt bruk av frekvenser.

Fjerde ledd er nytt sammenlignet med gjeldende ekomlov § 6-2, og presiserer at departementet for frekvenser som etter EØS-avtalen er harmonisert innenfor EØS, i visse tilfeller kan tillate annen bruk av frekvenser enn det frekvensene er harmonisert for, dersom det etter offentlig høring ikke er reell etterspørsel etter å bruke frekvensene på de harmoniserte vilkårene og bruken ikke forstyrrer bruk av frekvensene på harmoniserte vilkår i andre EØS-stater. Dette følger av ekomdirektivet artikkel 45 nr. 3. Vurderingen av markedsetterspørselen skal være fremadrettet, noe som innebærer at det skal legges vekt på den etterspørselen som faktisk foreligger på tidspunktet for høring, men også i noe tid fremover. En beslutning om unntaksvis å tillate alternativ bruk skal revurderes regelmessig. Beslutningen skal også revurderes dersom en potensiell bruker fremmer en begrunnet anmodning om bruk av frekvensbåndet på de harmoniserte vilkårene.

Femte ledd regulerer departementets mulighet til å avslå en søknad om frekvenstillatelse. Bokstav a og e er materielt sett en videreføring av nåværende § 6-2 sjette ledd. Bokstav b, c og d er nye og innebærer en utvidelse av departementets adgang til å avslå søknad om tillatelse. Utvidelsen er delvis begrunnet i ekomdirektivet og delvis i nasjonale behov.

Når det gjelder muligheten for å nekte en aktør tilgang til markedet, følger det av gjeldende ekomlov § 2-10 tredje ledd at en tilbyder kan nektes tilgang til markedet dersom dette er nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet, helse eller andre særlige forhold. Dette videreføres i lovforslaget § 3-5. For å sikre sammenheng og konsistens i regelverket er det i fjerde ledd bokstav b, tatt inn en mulighet for departementet til også å nekte en aktør frekvenstillatelse for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Dette har en side til sikkerhetsloven § 2-5. Dette kan eksempelvis være aktuelt i enkelte tilfeller dersom et selskap hjemmehørende innenfor EØS har eiere hjemmehørende i stater som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovforslaget § 11-5 første ledd bokstav b, om at det skal kunne stilles vilkår i en frekvenstillatelse som anses nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn, og lovforslaget § 11-12 som legger opp til at departementet skal kunne trekke tilbake eller endre en frekvenstillatelse dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Hvilke sikkerhetsinteresser som omfattes må for øvrig vurderes i lys av generell lovregulering som gjelder sikkerhet, slik som sikkerhetsloven. Før departementet fatter en beslutning om å nekte å utstede en frekvenstillatelse for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn, vil det innhentes uttalelse fra relevante sikkerhetsmyndigheter.

Femte ledd bokstav c fastslår at departementet kan nekte å gi tillatelse i tilfeller hvor det er sannsynliggjort at søker ikke vil oppfylle vilkårene som vil gjelde for frekvenstillatelsen. Lovforslaget er delvis begrunnet i ekomdirektivet artikkel 48 nr. 4 og delvis i nasjonale behov. Artikkel 48 i ekomdirektivet legger opp til at myndigheten, før tildeling av en frekvenstillatelse, kan foreta en forhåndsvurdering av om søker vil oppfylle de vilkår som vil gjelde for tillatelsen. Av dette følger at myndigheten skal kunne nekte en aktør tillatelse dersom det etter en konkret avveining i det enkelte tilfellet fremstår som sannsynlig at aktøren ikke vil oppfylle vilkårene.

Bestemmelsen er i første rekke tenkt brukt unntaksvis i tilfeller hvor søker ikke har de forutsetningene som kreves for å oppfylle vilkårene i tillatelsen som skal tildeles, basert på objektive, transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige kriterier som er satt for utvelgelsesprosedyren i utlysningen. Departementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har erfart at det er et nasjonalt behov for å styrke det rettslige grunnlaget for å nekte å gi nye tillatelser der søker tidligere har blitt ilagt sanksjoner for brudd på krav i andre tillatelser eller krav som følger av ekomregelverket. Avgjørelsen om å nekte tillatelse skal bygge på en helthetsvurdering hvor det blant annet skal legges vekt på konsekvensene av potensielle brudd, hvor sannsynlig det er at et brudd faktisk vil inntreffe og om det er snakk om brudd på sentrale vilkår i tillatelsen. Dersom søker tidligere har blitt ilagt sanksjoner for brudd på grunnleggende bestemmelser eller gjentatte brudd på krav i tillatelsen, vil dette kunne få betydning i vurderingen av om det foreligger sannsynlighetsovervekt for at nye lignende brudd vil oppstå.

I femte ledd bokstav d er det inntatt en bestemmelse som skal sikre at aktører ikke får nye tillatelser dersom de har utestående sektoravgift eller gebyr etter lovforslaget § 17-1 eller vederlag etter § 17-2, eller ved manglende betaling av tvangsmulkt etter § 15-11 eller overtredelsesgebyr etter § 15-12. Det er en forutsetning for å nekte tillatelse at den aktuelle betalingsforpliktelsen er misligholdt fra søkers side, det vil si at betalingsfristen må ha gått ut.

Av femte ledd bokstav e fremgår det at tildeling av frekvenstillatelser til bruk i kringkasting er avhengig av at tilbyder får relevante konsesjoner etter kringkastingsloven, jf. tilsvarende forutsetninger som følger av gjeldende ekomlov § 6-4 a når det gjelder direktetildeling av frekvenstillatelser til kringkasting. Dette reflekterer at anleggskonsesjon etter kringkastingsloven og frekvenstillatelse etter ekomloven ofte er utstedt samtidig, og at bruk av frekvensressursene forutsetter at innehaver innehar en tilhørende anleggskonsesjon. Frekvenstillatelsen gjelder med andre ord kun for samme geografiske område som tillatelse gitt etter kringkastingsloven. Det vises til Ot.prp. nr. 107 (2001–2002) om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting kapittel 2.4.3, hvor det fremgår at frekvenskonsesjonen og anleggskonsesjonen skal gis samlet og vil utgjøre et integrert hele.

Sjette ledd gir hjemmel til å gi forskrift om tildeling og bruk av frekvenser. Dette viderefører og utvider forskriftshjemmelen i gjeldende ekomlov § 6-2 slik at det også kan gis regler om tildeling av frekvenser.

Til § 11-3 Tildeling når antall tillatelser begrenses

Bestemmelsen viderefører dagens ekomlov § 6-4 første og andre ledd, og synliggjør i tillegg i bestemmelsens ordlyd målene departementet skal søke å oppnå ved utvelgelsesprosedyren som begrenser antallet tillatelser. Disse målene skal defineres og begrunnes under hensyn til vektlegging av nasjonale markedsmål. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 55 nr. 2.

Første ledd angir den materielle beslutningen om å begrense antallet tillatelser på nærmere vilkår. Frekvensressursene er en begrenset naturressurs. Grunnlaget for begrensningen er normalt at det ikke foreligger tilstrekkelige frekvensressurser til å etterkomme etterspørselen fra markedsaktørene, og samtidig unngå skadelig interferens. Avgjørelsen om å begrense antall frekvenstillatelser er følgelig en prosessledende beslutning, og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Beslutningen om å begrense antallet tillatelser skal imidlertid begrunnes og offentliggjøres på samme måte som i dag.

Andre ledd viser til § 11-2 andre ledd som stiller krav om at tildeling av frekvenser skal skje basert på objektive, transparente, ikke-diskriminerende, konkurransefremmende og forholdsmessige kriterier. Dersom departementet begrenser antallet tillatelser, vil kriteriene også gjelde for utvelgelse av den eller de som skal få tildelt ressursene.

I mange tildelinger hvor det er konkurranse om ressursene, såkalt overskuddsetterspørsel, har departementet brukt pengeauksjon for å fordele frekvenstillatelsene mellom interessentene. Pengeauksjoner tilfredsstiller lovens krav til tildelingskriterier og har som utgangspunkt at den som har høyest betalingsvilje også er den som vil utnytte ressursene på en måte som gir best samfunnsøkonomisk utnyttelse. Konkurransesituasjonen i markedet kan imidlertid tilsi at pengeauksjonen innrettes slik at ikke betalingsvilje alene er styrende, blant annet kan departementet sette begrensninger for hvor stor mengde en aktør kan kjøpe i en auksjon. Det fastsettes da et såkalt frekvenstak. Eksempelvis kan dette innebære at det i en tildeling der det skal fordeles ti, likeverdige frekvensblokker, fastsettes en begrensning som innebærer at ingen kan kjøpe mer enn fire blokker, slik at minst tre markedsaktører sikres tilgang til de aktuelle frekvensressursene.

Andre ledd lovfester videre at departementet ved tildeling skal søke å fremme konkurranse, bedre dekning, sikre nødvendig tjenestekvalitet, fremme effektiv bruk av ressursene, eller fremme innovasjon og næringsutvikling. Det er uttømmende regulert hvilke mål departementet kan sette, og dette vil etter sin ordlyd favne vidt og gi en ytre ramme.

Målet med bestemmelsen må også ses i sammenheng med lovens formål i § 1-1, og må tolkes slik at det ikke oppstår motstrid, for eksempel med lovformålet om forsvarlig sikkerhet.

I tredje ledd er kravene om begrunnelse og offentliggjøring videreført. Det innebærer ingen endring sammenlignet med gjeldende ekomlov § 6-4 første ledd. Praksis ved tildeling av begrensede ressurser har vært at departementet har begrunnet både beslutningen, prosedyrene, kriteriene og utkast til tillatelser. Normalt utarbeides det individuelle rammeverk eller regelverk for hver enkelt tildeling hvor antall tillatelser begrenses. Her gir departementet sine redegjørelser og begrunnelser, og samlet regelverk legges frem for høring.

Fjerde ledd viderefører gjeldede ekomlov § 6-4 om at alle interesserte har anledning til å søke om å få tildelt de ledige ressursene.

I femte ledd er det inntatt en forskriftshjemmel slik at det kan gis utfyllende regler om tildelingsprosedyren av begrensede frekvensressurser.

Til § 11-4 Direktetildeling av frekvenstillatelser særlige allmennyttige formål

Bestemmelsen viderefører i hovedsak eksisterende lovbestemmelser i ekomloven § 6-4 tredje ledd og § 6-4 a, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 48 nr. 2 og 3.

Første ledd viderefører dagens vilkår om at departementet kan tildele retten til å bruke ressurser direkte dersom det er nødvendig for å ivareta særlige allmennyttige formål. Det er presisert i bestemmelsen at særlige allmennyttige formål også omfatter allmennkringkasting. Dette er også ment som en synliggjøring av at ikke enhver tillatelse til kringkasting kan direktetildeles. Reglene om at de ordinære prosedyrekravene om høring og utlysning ikke gjelder, videreføres. Første ledd gir ikke en fullstendig opplisting over allmennyttige formål, men gir en eksemplifisering. Det kan også tenkes andre allmennyttige formål, som for eksempel frekvensressurser til kraftforsyning i noen sammenhenger.

Lovforslaget innebærer en endring i adgangen til overdragelse av slike tillatelser slik at departementet etter en nærmere vurdering skal kunne tillate salg eller utleie av en direktetildelt tillatelse dersom vilkårene for direktetildeling også vil være oppfylt etter overdragelsen. Dette er tatt inn i § 11-10 andre ledd.

Idet det inntas i § 11-2 femte bokstav e, at departementet kan nekte å gi tillatelse dersom det ikke utstedes relevant konsesjon etter kringkastingsloven, videreføres ikke bestemmelsen i ekomloven § 6-4 a første ledd, om at departementet kun kan utstede frekvenstillatelse til virksomheter som har fått nødvendige tillatelser til å opprette og drifte kringkastingsanlegg i henhold til kringkastingsloven §§ 2-1 og 2-2 (henholdsvis kringkastingskonsesjon og senderanleggskonsesjon).

Gjeldende ekomlov § 6-4 tredje ledd om at myndigheten kan kalle en tillatelse tilbake dersom det ikke lenger er grunnlag for direktetildeling, videreføres. Denne bestemmelsen fremgår av lovforslaget § 11-12.

Av andre ledd følger en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere bestemmelser om tildeling til særlige allmennyttige formål.

Til § 11-5 Vilkår for frekvenstillatelser

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak dagens ekomlov § 6-3, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 47, jf. artikkel 13 og vedlegg 1.

Første ledd bokstav a er en ren videreføring av gjeldende ekomlov § 6-3 første ledd nr. 1. Begrepet «nettype» tas ut fordi det anses konsumert av alternativene «tjeneste og teknologi». Begrepet har ikke blitt benyttet som et selvstendig vilkår i frekvenstillatelser.

I første ledd bokstav b synliggjøres det at det kan fastsettes krav for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Det er viktig at den digitale infrastrukturen er tilstrekkelig sikret ved tekniske, organisatoriske og rettslige tiltak for å ivareta sikkerhet, integritet, tilgjengelighet og konfidensialitet, for slik å kunne trygge norske elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. I denne forbindelsen kan departementet blant annet ha behov for å stille krav til hvilket utstyr, herunder produksjonssted og opprinnelsesland, som kan benyttes for å kunne ta i bruk frekvensene. Slike vilkår vil kunne være viktige for å unngå risiko for skade på norsk kritisk infrastruktur ved implementering av ny teknologi for elektronisk kommunikasjon. Departementet vil også raskt kunne pålegge retting eller kalle tilbake en tillatelse etter kapittel 15, dersom slike vilkår brytes. Hvilke sikkerhetsinteresser som omfattes må for øvrig vurderes i lys av annen lovgivning som regulerer sikkerhet, slik som sikkerhetsloven. Før det fastsettes vilkår for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn, bør det innhentes uttalelse fra relevante sikkerhetsmyndigheter.

Første ledd bokstav c viderefører gjeldende ekomlov § 6-2 første ledd bokstav b. Det er tatt inn en presisering av at vilkår til faktisk og effektiv bruk av frekvensene også innebærer at det kan stilles vilkår til delt bruk av frekvenser og klima- og miljøtiltak.

Vilkår som gjelder delt bruk av frekvenser omfatter blant annet vilkår som på ulikt vis stimulerer til delt bruk av frekvensene, som for eksempel vilkår som legger til rette for sameksistens for flere tjenester i et frekvensbånd, eller vilkår som stilles i forskrift for at flere brukere kan benytte utstyr som sender på de samme frekvensene.

Individuelle frekvenstillatelser gir som hovedregel ikke en eksklusiv rett for innehaver til å bruke frekvenser og det må derfor påregnes at ressursen må deles med andre på nærmere vilkår. Om delt bruk av frekvensene skal tillates avhenger likevel blant annet av hvilke teknologier som benyttes i frekvensbåndet og hvilke krav som stilles til tjenestekvalitet. Delt bruk for å sikre effektiv utnyttelse av ressursene kan være aktuelt blant annet der behovet for frekvensene er begrenset i tid eller til et avgrenset sted. I slike tilfeller kan flere frekvensbrukere få tillatelser til å benytte samme frekvenser på delt basis og på like vilkår, men det kan være aktuelt å stille vilkår til nødvendig koordinering mellom frekvensbrukere. Eksempler på tjenester det er aktuelt å gi tillatelser til på delt basis på like vilkår, er tillatelser til bruk av mobil videolink ved arrangementer eller for kringkasting ute i felt eller der det er behov for flyttbare basestasjoner for brukere av PMR (Profesjonell/Privat Mobil Radio). I mange tilfeller legges det også til rette for flere brukere i samme frekvensbånd ved at det skilles mellom frekvenstillatelser med rett på beskyttelse fra annen frekvensbruk, og bruk som ikke har krav på slik beskyttelse.

Departementet kan også stille vilkår som uttrykkelig pålegger innehavere av frekvenstillatelser å gi andre tilgang og dermed dele bruken av frekvenser for å sikre effektiv utnyttelse av ressursene. Dette kan gjelde selv om behovet for ressursene ikke er tidsmessig eller geografisk adskilt. Det kan for eksempel være aktuelt å stille vilkår som legger til rette for deling der noen brukere har behov for en landsdekkende frekvenstillatelse til en type bruk, mens andre brukere har behov for tilgang til de samme frekvensene i et avgrenset område og til en annen type bruk. Jo mer bruk og flere brukere som kan ivaretas samtidig ved utnyttelse av samme frekvensressurser, jo mer effektiv kan utnyttelsen være. Det kan også være aktuelt å stille krav om at den som får tildelt tillatelse i ett eller flere frekvensbånd må tilby andre tilgang til frekvensene på nærmere vilkår. Eksempelvis kan det stilles vilkår om at innehaver av tillatelsen skal dele bruken av frekvensene ved å gi andre tilgang til nett og tjenester de tilbyr ved bruk av frekvensene eller ved utleie av frekvensene på nærmere vilkår. Slike vilkår kan blant annet være å gi andre tilgang til å bruke frekvensene i visse avgrensede geografiske områder eller til bestemte tider. Vilkår for å sikre effektiv bruk ved delt bruk av frekvenser ved å stille krav om å gi andre tilgang, ble stilt ved tildeling av 3,6 GHz-båndet i 2021.

I ekomdirektivet vedlegg 1 bokstav d nr. 8 er det fremhevet at myndigheten også kan stille vilkår som innebærer forpliktelser for innehavere til å samle eller dele frekvenser, gjerne omtalt som «pooling or sharing». Dette innebærer at tilbyderne må samarbeide om ulike former for felles bruk av frekvenser, eller gi andre brukere tilgang til frekvenser i bestemte regioner eller på nasjonalt plan. Særlig for frekvenser som er harmonisert til trådløse bredbåndstjenester kan slik felles frekvensbruk bidra til bedre dekning og tjenestetilbud ved at sluttbrukere kan få dekning i områder de ellers ikke hadde dekning i, og tilgang til større kapasitet enn om de bare hadde tilgang til frekvensressursene til én tilbyder. Slik delt bruk av spektrum kan blant annet få betydning for rask utrulling av nye tjenester, forbedret dekning og for innovasjon og utvikling av tjenester. Dersom det skal stilles krav om og til slik deling må vilkårene, som for andre vilkår som stilles til frekvenstillatelser, være forholdsmessige.

Det at departementet kan stille vilkår til faktisk og effektiv bruk av frekvenser, innebærer også at det kan stilles vilkår som bidrar til positive klima- og miljøeffekter når det gis tilgang til ressursene, jf. Meld. St. 28 (2020–2021) s. 59. Etter departementets mening følger dette allerede av gjeldende rett ved tolkningen av faktisk og effektiv bruk, men presiseringen er tatt med for å understreke viktigheten av at det stiller krav som ivaretar klima- og miljøhensyn i frekvenstillatelser. På veien mot et grønnere og mer bærekraftig samfunn vil også andre virkemidler være aktuelle, og departementet ønsker å ha en vid adgang til å fastsette klima- og miljørelevante vilkår ved frekvenstillatelser.

Etter første ledd bokstav d kan det også stilles vilkår til dekning og kvaliteten tjenesten skal levere. Begrepsbruken er endret sammenlignet med gjeldende ekomlov § 6-3 der det sto «geografisk og befolkningsmessig dekning». Endringen er ment å synliggjøre at det kan stilles krav til kvalitet og andre mer spesifikke former for dekningsforpliktelser enn prosentvis befolknings- eller arealdekning. Dette er i tråd med praktiseringen av gjeldende rett og innebærer ingen endring av rettstilstanden.

Første ledd bokstav e viderefører gjeldende ekomlov § 6-3 nr. 4. Dette innebærer at det i tillegg til å sette vilkår for å unngå skadelig interferens nasjonalt, også kan stilles vilkår for å unngå grenseoverskridende skadelig interferens for å ivareta departementets forpliktelser til å sørge for at andre EØS-stater ikke forhindres fra å bruke harmonisert spektrum.

I første ledd bokstav f kan det stilles vilkår om varighet for frekvenstillatelser. Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 6-3 nr. 5, men «under hensyntagen til tilstrekkelig tilbakebetalingstid for den aktuelle tjeneste» tas ut. Bakgrunnen for endringen er at det er inntatt egne bestemmelser om varighet i lovforslaget § 11-7 og § 11-8 som ivaretar dette.

Første ledd bokstav g viderefører gjeldende ekomlov § 6-3 nr. 6, men ordlyden er endret i tråd med endringen i lovforslaget § 11-10, hvor «overdragelse» er erstattet med «salg, utleie og annen overføring av tillatelse». Det vil bare være aktuelt å begrense adgangen til å selge, leie eller på annen måte overføre frekvenstillatelser i tilfeller der departementet vurderer at det er nødvendig.

Første ledd bokstav h til k viderefører gjeldende ekomlov § 6-3 nr. 7 til 10.

I andre ledd presiseres det at departementet, særlig for å oppnå faktisk og effektiv bruk av frekvenser eller for å fremme dekning etter første ledd, kan pålegge innehavere av frekvenstillatelser felles utnyttelse av passiv eller aktiv infrastruktur som er avhengige av frekvenser, felles utbygging av infrastruktur eller å tilby kommersielle avtaler om tilgang til gjesting i nett. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 47 nr. 2. Det er ikke nytt i norsk rett at tillatelsesinnehaver kan inngå slike avtaler, men bestemmelsen synliggjør at departementet kan stille vilkår om dette i frekvenstillatelsen. Samarbeid om delt bruk av ressurser er underlagt den alminnelige konkurranseretten og de begrensninger som følger av konkurranseregelverket.

Til § 11-6 Krav til teknologi og tjeneste

Bestemmelsen samler gjeldende ekomlov § 6-2 tredje til femte ledd og ekomloven § 6-3 andre ledd i en egen bestemmelse, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 45 nr. 4 og nr. 5. Dette innebærer ingen endringer i det materielle innholdet og viderefører gjeldende rett på området. Prinsippet om teknologi- og tjenestenøytralitet gjelder, og § 11-6 angir således unntaksbestemmelser fra dette prinsippet.

Bestemmelsens første ledd viderefører ekomloven § 6-2 tredje ledd og gjelder departementets mulighet til å stille krav til valg av teknologi. I lovforslaget er det tatt inn en presisering av at det kan tas hensyn til delt bruk av frekvenser i vurderingen av om det skal stilles krav til valg av teknologi. Departementet gis hjemmel til å stille krav til valg av teknologi for å oppnå nærmere angitte formål. Dersom det i frekvenstillatelsen settes begrensninger i hva slags teknologi som kan anvendes i forbindelse med tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester, skal dette begrunnes med ett eller flere av de hensyn som fremgår av leddet, eksempelvis at visse typer teknologi ikke kan anvendes fordi det vil føre til skadelig interferens eller for dårlig tjenestekvalitet. Opplistingen av hensynene i første ledd anses for å være uttømmende. Dersom departementet fastsetter krav for å sikre effektiv bruk av frekvenser, kan dette også omfatte krav knyttet til best mulig deling av frekvenser der ulike tjenester og/eller teknologier anvender samme frekvensbånd.

Andre ledd er en videreføring av ekomloven § 6-2 fjerde ledd. Etter bestemmelsen kan departementet stille krav til hva slags tjeneste som kan tilbys. Departementet kan på generelt grunnlag sette forholdsmessige og ikke-diskriminerende krav til hva slags elektronisk kommunikasjonstjeneste som kan tilbys på basis av de frekvensressurser som gjøres tilgjengelige og tildeles.

I tredje og fjerde ledd videreføres og deles ekomloven § 6-2 femte ledd opp. Bestemmelsene omfatter to spesifikke særtilfeller der departementet kan fastsette enda sterkere begrensninger knyttet til tjenesteanvendelse.

I tredje ledd gis departementet adgang til å kreve, med begrunnelse i ett eller flere av de opplistede hensyn eller andre mål av allmenn interesse, at ett eller flere bestemte frekvensbånd skal brukes til å tilby en angitt tjeneste. Tjenestetilbyder får ikke nødvendigvis anledning til å bruke det bestemte frekvensbåndet eksklusivt, og det vil kunne være aktuelt å dele båndet også med andre tjenester. Tredje ledd gir med andre ord departementet adgang til å kreve at én bestemt tjeneste skal anvende et spesifikt frekvensbånd blant de båndene som er allokert for elektroniske kommunikasjonstjenester. Terskelen er å anse som høy, og det skal særlig gode grunner til for å reservere et frekvensbånd som er allokert til elektroniske kommunikasjonstjenester, til bruk for kun én bestemt tjeneste.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å nekte at et særskilt bånd brukes til annet enn én bestemt tjeneste. Her har departementet, først og fremst ut fra nød- og sikkerhetsrelaterte hensyn, adgang til å bestemme at et gitt frekvensbånd er eksklusivt allokert til en særskilt elektronisk kommunikasjonstjeneste.

Bestemmelsens femte ledd viderefører ekomloven § 6-3 andre ledd, og gir departementet mulighet til å vurdere restriksjoner som er fastsatt i en eksisterende tillatelse, med henblikk på eventuelt å fjerne slike restriksjoner som i ettertid anses for å være unødvendige. Slike restriksjoner kan være knyttet til begrensninger i hvilken teknologi som kan anvendes eller hvilke tjenester som kan tilbys. En slik revurdering av vilkår i tillatelsen og eventuell endring av denne betraktes ikke som tildeling av en ny tillatelse.

I sjette ledd gis departementet adgang til å stille krav til teknologi og tjenester i forskrift.

Til § 11-7 Varighet for frekvenstillatelser

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 49 nr. 1. Bestemmelsen regulerer hvilke momenter departementet skal ta hensyn til ved fastsettelse av tillatelsens varighet.

Første ledd gjelder alle individuelle frekvenstillatelser hvor departementet skal stille vilkår om varighet etter § 11-5. Det følger av bestemmelsen at departementet plikter å foreta en helhetsvurdering, slik at tillatelsens varighet fastsettes på en måte som bidrar til målet om å oppnå forbedret dekning, nødvending tjenestekvalitet, effektiv frekvensutnyttelse, innovasjon og næringslivets utvikling. Det skal også tas hensyn til behovet for å sikre konkurranse og effektive investeringer, blant annet gjennom å sikre tilstrekkelig avskrivningstid for investeringer relatert til utnyttelse av tillatelsen.

Kodifiseringen av hvilke hensyn som skal ivaretas, utover avskrivningstid for investeringer som følger av gjeldende ekomlov § 6-3 første ledd nr. 5, er ny, men innebærer en videreføring av gjeldende forvaltningspraksis. Ved fastsettelse av varighet foretar departementet en helhetsvurdering av de hensynene som følger av bestemmelsens første ledd bokstav a til e. Dette er hensyn som det kan være særlig relevant å vurdere når varigheten skal fastsettes, men opplistingen er ikke uttømmende. Det vil derfor også kunne være aktuelt å vektlegge andre hensyn ved fastsettelse av varigheten.

I andre ledd gis departementet anledning til å vektlegge hensynet til å sikre likt utløpstidspunkt av tillatelser i ett eller flere bånd. Dette gjennomfører ekomdirektivet artikkel 49 nr. 4.

I tredje ledd gis departementet kompetanse til å fastsette nærmere forskrift om varighet for frekvenstillatelser.

Til § 11-8 Varighet for tillatelser til trådløse bredbåndstjenester

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 49 nr. 2. I motsetning til § 11-7 som gir generelle regler om varighet, inneholder denne bestemmelsen en særlig regulering av varigheten for individuelle tillatelser som gir rett til å bruke frekvenser som er harmonisert innenfor EØS til trådløse bredbåndstjenester.

Bestemmelsens første ledd er ment å gjelde frekvenstillatelser hvor det gis rett til bruk av frekvenser som er harmonisert innenfor EØS til bruk for trådløse bredbåndstjenester. Med harmonisert innenfor EØS menes at vilkår for bruken av frekvensene er fastsatt etter prosedyren som fremgår av vedtak 676/2002/EF av 7. mars 20028 eller etterfølgende rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen. For slike tillatelser er det behov for å gi lang varighet for å legge til rette for investeringer i infrastruktur og økt bredbåndsutbygging, og varigheten skal derfor normalt være minst 15 år. Det kan imidlertid gjøres unntak fra denne varigheten etter fjerde og femte ledd.

Det følger av første ledd andre punktum at alle tillatelser med mindre enn 20 års varighet skal vurderes forlenget. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 49 nr. 2. Det er departementets oppfatning at denne forpliktelsen tilfredsstilles ved at tillatelsen normalt vil ha 15 års varighet, med adgang til forlengelse til minst 20 år. Etter ekomdirektivet artikkel 49 nr. 2 tredje ledd skal det i forkant av tildelingen informeres om generelle kriterier for en slik forlengelse.

I utgangspunktet står departementet fritt til både å fastsette varighet ut over 15 år ved tildeling, samt forlenge varigheten ut over 20 år, men beslutningen må forankres i en helhetsvurdering etter § 11-7 første ledd. Implementeringen av bestemmelsen om minste varighet medfører ikke en endring i rettstilstanden, da departementet allerede ved tildeling av tillatelser til trådløse bredbåndstjenester i hovedsak fastsetter varighet på 15 år eller mer.

Det skal legges vekt på forutsigbare investeringsvilkår og rammer for avskrivning av investeringer til trådløs bredbåndsteknologi ved tildeling av frekvenstillatelser for trådløse bredbåndstjenester. Bakgrunnen for dette er at overgangen til nye generasjoner av mobilteknologi medfører økte kapitalkostnader, og det er ingen grunn til å tro at fremtidige teknologiske fremskritt vil bli mindre kapitalkrevende.

Etter bestemmelsens andre ledd skal det ved vurderingen av forlengelse legges vekt på momentene i § 11-7 første ledd og mål av allmenn interesse. Hensynene er veiledende for helhetsvurderingen, og de er verken kumulative eller uttømmende. Ekomdirektivet artikkel 49 nr. 2 viser til at det skal være forutsigbar regulering over et tidsrom på minst 20 år med hensyn til investeringer, noe som i utgangspunktet tilsier at tillatelser som gis med varighet under 20 år bør forlenges.

Bestemmelsens andre ledd, andre punktum presiserer departementets kompetanse til å nekte å forlenge tillatelsen ved vilkårsbrudd eller lovbrudd. Hvorvidt slike brudd skal føre til at tillatelsen ikke forlenges avhenger av bruddets art, alvorlighetsgrad og omfang. Det må også foreligge bevis for manglende overholdelse av vilkår i tillatelsen eller regelverket for at departementet kan nekte forlengelse.

Det følger av tredje ledd at det kan gjøres unntak for kravet til minste varighet for tillatelser til trådløse bredbåndstjenester i de opplistede tilfeller i bokstav a til e. Listen er uttømmende og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 49 nr. 3.

Tredje ledd bokstav a må ses i sammenheng med det økte behovet for insentiver til utrulling av høyhastighetsnett (bredbånd) i befolkningen, og gjelder kun når det er nødvendig for å imøtekomme harmoniseringsforpliktelser. Terskelen for å gjøre unntak etter denne bestemmelsen er høy, og departementet vil ta stilling til hva som anses å være alvorlig mangelfullt i det enkelte tilfellet, blant annet basert på dekningen på andre områder det er naturlig å sammenligne med på det aktuelle tidspunkt.

Tredje ledd bokstav b og c gjelder bruk som normalt er ment å være av kortere varighet. Det antas at slike tillatelser i stor grad vil kunne eksistere ved siden av, og ikke komme i konflikt med tildelinger av nye tillatelser til trådløse bredbåndstjenester.

Tredje ledd bokstav d gjelder tillatelser til alternativ bruk som kan sameksistere med tillatelser til trådløse bredbåndstjenester. Dette reflekterer at man kan åpne for frekvensdeling også i frekvensbåndene for trådløse bredbåndstjenester.

Tredje ledd bokstav e gjør unntak for bruk av frekvenser som i utgangspunktet er harmonisert innenfor EØS, men hvor manglende etterspørsel tilsier at frekvensene kan tas i bruk til andre tjenester. Det følger av lovforslaget § 11-2 fjerde ledd at manglende etterspørsel først kan konstateres etter offentlig høring. Alternativ bruk kan ikke forstyrre frekvensbruk i naboland som er i tråd med harmoniseringsbeslutningen.

Fjerde ledd hjemler departementets adgang til å fastsette varighet uten å ta hensyn til minstekravet i første ledd, og gjelder bare dersom det er nødvendig for å sikre likt utløp av tillatelser i ett eller flere bånd. Bestemmelsen er en presisering av gjeldende praksis, og tar særlig sikte på tilfeller hvor det av hensyn til frekvensplanlegging og fremtidige tildelinger er nødvendig å gjøre større frekvensområder eller flere frekvensbånd med lignende egenskaper tilgjengelig på samme tidspunkt. Unntaket sikrer også en viktig adgang til effektiv frekvensplanlegging og -utnyttelse når tillatelser leveres tilbake før deres utløp. Det skal vurderes konkret om samtidig utløp av tillatelser i ett eller flere bånd skal sikres ved å sette kortere varighet enn 15 år for nye tillatelser, eller om eksisterende tillatelser i stedet bør forlenges.

Til § 11-9 Fornyelse av frekvenstillatelser

Bestemmelsen er ny i norsk rett og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 50. Artikkel 50 inneholder vilkår og prosedyreregler for fornyelse av tillatelser til bruk av frekvenser.

Departementet understreker at auksjoner fortsatt vil være en vanlig tildelingsform ved overskuddsetterspørsel etter frekvensressurser. Av hensyn til blant annet fleksibiliteten i frekvensforvaltningen, for å nå særlige politiske målsetninger eller for å sikre europeiske harmoniseringsforpliktelser, vil det kunne være behov for å fornye tillatelser. Første ledd slår fast at departementet er forpliktet til å vurdere fornyelse av tillatelser innen rimelig tid før tillatelsens utløp. Reguleringen gjelder kun for tillatelser på frekvensområder som er harmonisert innenfor EØS. Med harmonisert innenfor EØS menes at vilkår for bruken av frekvensene er planlagt etter prosedyren som fremgår av vedtak 676/2002/EF av 7. mars 2002 eller etterfølgende tilsvarende rettsakter som er inntatt i EØS-avtalen.

Med fornyelse menes at tillatelsesinnehaverens rett til å bruke frekvenser videreføres med tilnærmet samme vilkår som opprinnelig tillatelse, ved at det utstedes ny tillatelse uten at andre aktører får adgang til å søke om tillatelsen.

Tillatelsesinnehaver kan selv be om at departementet vurderer fornyelse. Departementet trenger ikke vurdere fornyelse dersom adgangen til fornyelse eksplisitt er utelukket i selve tillatelsen. I slike tilfeller kan heller ikke tillatelsesinnehaver kreve at departementet vurderer fornyelse.

Beslutning om fornyelse skal fattes innen rimelig tid slik at tillatelsesinnehaver får tilstrekkelig avklaring før tillatelsens utløp. I motsetning til § 11-8 gjelder fornyelsesadgangen alle tillatelser i harmoniserte frekvensbånd, og er ikke begrenset til trådløse bredbåndstjenester. Vurderingen av hva som er rimelig tid vil variere mellom hvilke tjenester tillatelsen gjelder. Et utgangspunkt kan være at vurderingen bør gjøres så tidlig at tillatelsesinnehaver ikke risikerer å lide økonomisk tap som følge av at departementet ikke har tatt stilling til fornyelse.

Ved fornyelse av eksisterende bruksrettigheter for harmonisert radiospektrum, bør departementet, sammen med vurderingen av behovet for å fornye rettighetene, vurdere vederlag knyttet til tillatelsen, jf. lovforslaget § 17-2, for å sikre at vederlaget fortsatt bidrar til effektiv bruk av ressursene, under hensyntagen til blant annet markedsutviklingen og teknologisk utvikling. Av hensyn til blant annet likebehandling er det hensiktsmessig at eventuelle justeringer av vederlag baseres på de samme prinsippene som gjelder for tildeling av nye bruksrettigheter.

Bestemmelsens andre ledd slår fast hvilke hensyn departementet skal legge særlig vekt på ved vurderingen av fornyelse. Opplistingen er ikke uttømmende. Departementet kan i tillegg vektlegge andre relevante momenter innenfor rammen av lovgivningen. Prosessen skal være åpen, transparent og ikke-diskriminerende, og ellers underlagt alminnelige forvaltningsrettslige saksbehandlingsprinsipper. Med harmoniseringsforpliktelser på europeisk nivå i andre ledd bokstav c, menes teknisk harmonisering vedtatt etter samarbeidsprosedyren i EØS-avtalen. I henhold til andre ledd bokstav d, vil det vektlegges i hvilken grad og hvordan vilkårene i den aktuelle tillatelsen er oppfylt.

Når departementet vurderer behovet for å fornye bruksrettigheter, skal det det overordnet sikres at eventuelle hensyn som ivaretas ved en videreføring av tillatelsen avveies mot eventuelle hensyn som ivaretas om tillatelsen utløper. Blant annet bør det undersøkes om det er etterspørsel i markedet etter frekvensressursene, og konkurransevirkningen av å fornye tildelte rettigheter bør vurderes nøye. Det vil også være viktig å vurdere om frekvensene kan bli utnyttet mer effektivt eller nyskapende dersom frekvensbåndet tildeles nye brukere.

Av tredje ledd fremgår en særlig regulering av fornyelse av tillatelser som er utstedt etter lovforslaget § 11-3. Prosedyren skiller seg fra den generelle regelen i første ledd ved at departementet plikter å varsle interessenter i forkant av avgjørelsen, ved offentlig høring etter lovforslaget § 14-2. Dersom det viser seg å være etterspørsel fra andre aktører, må departementet ta hensyn til dette når det skal beslutte om tillatelsen skal fornyes eller om det skal gjennomføres en ny tildeling.

Til § 11-10 Salg, utleie og annen overføring av tillatelse til bruk av frekvenser

Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende ekomlov § 6-5. I tillegg er reguleringen knyttet til overdragelse av direktetildelte tillatelser, som i dag følger av ekomloven § 6-4 tredje ledd og § 6-4 a andre ledd, og adgangen til å fjerne begrensninger i retten til å overdra tillatelse i gjeldende ekomlov § 6-3 andre ledd, tatt inn. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 51.

Bestemmelsen slår fast at innehaver som utgangspunkt har rett til å overføre en frekvenstillatelse. Retten forutsetter at vilkårene i tillatelsen overholdes og at den aktuelle overføringen ikke fører til konkurransevridning. Utrykket «overdragelse ved salg og utleie» i gjeldende ekomlov § 6-5 er endret til «salg, utleie og annen overføring» for å tydeliggjøre at alle former for overføring av frekvenstillatelse omfattes av bestemmelsen. Salg og utleie vil være de mest praktiske formene for overføring, men departementet mener bestemmelsens ordlyd bør gjenspeile at også andre former for overføring omfattes. Det bemerkes her at en overføring av tillatelsen omfattes av bestemmelsen uavhengig av om det ytes vederlag eller ikke. I tillegg omfattes overdragelse i form av endringer i eiersammensetning eller eierstruktur.

Første ledd slår fast utgangspunktet om at alle innehavere av frekvenstillatelse har rett til å selge, leie ut eller på annen måte overføre tillatelsen. Departementet trenger ikke å fatte enkeltvedtak om at overføring av tillatelse kan skje. Adgangen til salg, utleie eller annen overføring kan imidlertid være begrenset i tillatelsen etter lovforslaget § 11-5 første ledd bokstav g. Direktetildelte tillatelser etter lovforslaget § 11-4 kan som hovedregel heller ikke overføres.

Andre ledd gir unntaksregler i særskilte tilfeller fra hovedreglene i første ledd andre punktum. Det åpnes da for at departementet kan tillate salg, utleie eller annen overføring av tillatelser hvor det følger av tillatelsen at retten til salg, utleie eller annen overføring er begrenset. Det åpnes også for at departementet kan tillate at direktetildelte tillatelser selges, leies ut eller på annen måte overføres. Innehaver av en direktetildelt tillatelse eller en tillatelse med begrensninger må søke i forkant om å få overføre, herunder selge eller leie ut, tillatelsen. Departementet har en skjønnsmessig adgang til å tillate overføring av direktetildelte tillatelser i konkrete tilfeller. Adgangen til samtykke til overføring av direktetildelte tillatelser er ment å være en snever unntaksbestemmelse. Samtykke til overdragelse kan bare gis dersom vilkårene for direktetildeling fortsatt er oppfylt for ny innehaver eller for den som leier frekvenstillatelsen. Det kan eksempelvis være aktuelt for departementet å tillate overføring av direktetildelt frekvenstillatelse for at en innehaver skal kunne leie ut sine direktetildelte ressurser til andre samfunnsviktige aktører, eller i tilfeller hvor en tilhørende anleggskonsesjon er overdratt etter kringkastingsregelverket. Frekvenstillatelse og anleggskonsesjon utgjør et integrert hele, og innehaver er avhengig av både frekvenstillatelse og anleggskonsesjon for å kunne utøve sin virksomhet. Departementet ser ingen grunn til at de to tillatelsestypene skal behandles ulikt rettslig sett når det gjelder retten til overføring.

Departementet vil også kunne vurdere om en frekvenstillatelse som er direktetildelt til andre særskilte allmennyttige formål etter § 11-4 kan selges, leies eller ut eller på annen måte overføres. Dette kan for eksempel være aktuelt for å sikre effektiv bruk av ressursene, herunder også delt bruk.

Direktetildelte tillatelser tildeles vanligvis vederlagsfritt, men innehaver skal betale årlig sektoravgift til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, jf. § 17-1 med forskrifter. At tillatelsen er tildelt vederlagsfritt og uten konkurranse fra andre aktører taler mot at en aktør skal kunne selge eller leie ut ressursene mot vederlag. Det fremgår av ekomdirektivet artikkel 51 nr. 1 at myndigheten kan bestemme at en tillatelse ikke skal kunne overdras dersom tillatelsen ble tildelt vederlagsfritt eller for kringkasting. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at slike tillatelser kan tillates overdratt.

Det kan være gode grunner til at en innehaver av en direktetildelt tillatelse som får leie ut frekvenser, får anledning til å kreve leie som står i forhold til aktørens faktiske kostnader med å inneha tillatelsen. Departementet vil kunne stille vilkår for overføring av frekvenstillatelse etter andre ledd.

Tredje ledd viderefører ekomloven § 6-5 andre ledd første punktum, og innebærer ingen endring av rettstilstanden. Bestemmelsens ordlyd er justert for å tydeliggjøre at også andre former for varig overføring enn salg omfattes. Innehaver plikter å informere departementet før salg eller annen varig overføring av frekvenstillatelse kan skje.

Fjerde ledd viderefører i hovedsak gjeldende ekomlov § 6-5 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen er skilt ut i eget ledd for å markere skillet mellom varige og midlertidige overføringer av frekvenstillatelser. Ordlyden er justert for å tydeliggjøre at også andre former for midlertidig overføring omfattes. Videre utvides plikten for innehaver til å informere departementet før utleie eller annen midlertidig overføring dersom overføringen kan ha konsekvenser for nasjonal sikkerhet. Dette kommer i tillegg til plikten til å informere før utleie eller annen midlertidig overføringen som kan ha konkurranseskadelig virkning.

Femte ledd slår fast at innehaver skal informere departementet om endringer i eiersammensetning eller eierstruktur som kan ha konkurranseskadelig virkning. Dette er en videreføring av ekomloven § 6-5 første ledd andre punktum. Dersom departementet vurderer at endringen kan ha konkurranseskadelig virkning, kan departementet gi pålegg om utleie eller salg av frekvenser etter § 11-11 andre ledd eller kalle tillatelsen tilbake etter § 11-12 første ledd bokstav e.

Etter sjette  ledd første punktum kan departementet gi pålegg om at salg, utleie eller annen overføring skal skje etter bestemte prosedyrer og på en måte som bidrar til å sikre konkurranse og harmonisert bruk av frekvensene i tråd med nasjonal frekvensplan. Bestemmelsen viderefører ekomloven § 6-5 andre ledd tredje punktum, og innebærer ingen endring i rettstilstanden.

Sjette ledd andre punktum slår fast når departementet kan nekte salg, utleie eller annen overføring av frekvenstillatelse. Bestemmelsen viderefører ekomloven § 6-5 andre ledd fjerde punktum og § 6-5 fjerde ledd andre punktum. Det tydeliggjøres at mulighetsrommet for når overføring av frekvenstillatelse kan nektes, utvides fra å gjelde «for å hindre konkurranseskadelig virkning» til også å omfatte alle hensyn som angitt i § 11-2 femte ledd. Endringer innebærer at også andre hensyn enn konkurransehensyn skal kunne begrunne at departementet kan nekte overføring av frekvenser. De muligheter departementet har til å nekte salg, utleie eller annen overføring er nå likestilt med de mulighetene departementet har til å nekte å utstede en frekvenstillatelse etter § 11-2 femte ledd. For nærmere informasjon om hva som ligger i nektingsadgangen vises det til merknad til § 11-2 femte ledd.

Departementet vil også kunne vurdere om en frekvenstillatelse som er direktetildelt til andre særskilte allmennyttige formål etter § 11-4 kan selges, leies eller ut eller på annen måte overføres. Dette kan for eksempel være aktuelt for å sikre effektiv bruk av ressursene, herunder også delt bruk.

Syvende og åttende ledd viderefører henholdsvis ekomloven § 6-5 tredje og femte ledd og innebærer ingen endring i rettstilstanden.

Til § 11-11 Tiltak for å fremme konkurranse

Bestemmelsen viderefører innholdet i ekomloven § 6-5a og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 51 og deler av artikkel 52. Ekomdirektivet fremhever hensynet til konkurranse i frekvensforvaltningen i større grad enn tidligere direktiver, og viser til at nasjonale reguleringsmyndigheter har mulighet til å legge til rette for dette på flere måter. Den nye bestemmelsen er utformet noe bredere enn gjeldende ekomloven § 6-5a, for å være i tråd med ekomdirektivet artikkel 51 og artikkel 52. Bestemmelsen gjelder tiltak for å fremme effektiv konkurranse og hindre konkurranseskadelig virkning, og lovregulerer sentrale regulatoriske virkemidler for å fremme konkurranse ved tildeling av frekvenstillatelser, slik som frekvenstak, reservasjon av frekvenser og tilgangsforpliktelser. Nasjonale reguleringsmyndigheter gis kompetanse til å benytte disse virkemidlene etter en nærmere vurdering. Opplistingen er ikke ment å være uttømmende. Bestemmelsen gir uttrykk for at de regulatoriske virkemidlene som departementet kan benytte for å fremme bærekraftig konkurranse eller hindre konkurranseskadelig virkning, bare skal benyttes når det er nødvendig.

Første og andre ledd viderefører i hovedsak gjeldende ekomloven § 6-5 a første og andre ledd, med unntak av hjemmelen til å trekke tilbake frekvenstillatelse for å hindre konkurranseskadelig virkning etter ekomloven § 6-2 a andre ledd, som er tatt inn i lovforslaget § 11-12 tredje ledd.

Hensikten med første ledd er å motvirke at aktører erverver frekvensressurser og deretter unnlater å bruke ressursene eller bruker disse ineffektivt, for å sikre seg at andre aktører får begrenset eller ingen tilgang til frekvenser for produksjon av konkurrerende tjenester. Dette omtales også som frekvenshamstring.

Etter andre ledd har departementet kompetanse til å gi pålegg om salg eller utleie av frekvenstillatelser, helt eller delvis, dersom tillatelsesinnehaver ikke kan disponere frekvensressursene uten at det er til skade for konkurransen. I andre ledd presiseres det også at departementet kan pålegge salg eller utleie av frekvenstillatelser for å fremme bærekraftig konkurranse. Departementet har anledning til å stille vilkår i frekvenstillatelser om faktisk og effektiv bruk av frekvensressursene som motvirker frekvenshamstring i medhold av § 11-5. Departementet gis adgang til å kunne gripe inn i tilfeller hvor frekvensressurser blir brukt ineffektivt og dette påvirker konkurranse negativt, selv om det ikke er stilt vilkår for å motvirke hamstring i tillatelsene.

Påleggene etter andre ledd er ment å anvendes i situasjoner der en frekvensressurser som er tildelt ikke blir benyttet eller bare benyttes i liten grad, og hvor frekvensressursen er etterspurt av andre i markedet og tillatelsesinnehaver ikke ønsker å selge, leie ut eller overføre frekvensressursene helt eller delvis. Det kan for eksempel være aktuelt å gi slike pålegg dersom departementet setter vilkår for å tildele frekvensressurser i en auksjon eller ved salg, utleie eller annen overføring av frekvenstillatelse, som går ut på at andre frekvensressurser som aktøren disponerer må selges, leies ut eller overføres, og dette ikke gjennomføres frivillig.

Andre ledd gir også departementet hjemmel til å gripe inn i allerede tildelte frekvenstillatelser utenom situasjoner som innebærer nyervervelse eller salg, utleie eller annen overføring av frekvensressurser. Dette kan for eksempel være der det ikke er stilt krav til utbyggingshastighet, frist for å ta frekvensene i bruk eller lignende, og frekvensressursene ikke blir utnyttet effektivt av innehaver, og innehaver ikke ønsker å selge, leie ut eller overføre hele eller deler av tillatelsen til andre.

Departementet vil kunne stille vilkår om når pålegg om salg, utleie eller annen overføring etter andre ledd må være gjennomført, og kan ilegge tvangsmulkt etter § 15-11 dersom pålegg ikke blir fulgt.

Etter tredje ledd kan departementet beslutte ulike tiltak i forbindelse med tildeling, endring eller fornyelse av frekvenstillatelser for å fremme konkurranse eller hindre konkurranseskadelige virkninger. Departementet plikter både å ta hensyn til og legge til rette for bærekraftig konkurranse ved tildelinger, og kan derfor også treffe beslutninger som er nødvendige for å ivareta konkurransen. Departementet kan også gripe inn med tiltak dersom tildelte ressurser ikke utnyttes effektivt eller på en konkurranseskadelig måte.

Tredje ledd bokstav a tydeliggjør hjemmelen for departementet til å sette begrensninger for hvor stor frekvensbeholdning én aktør kan ha i ett eller flere frekvensbånd, såkalte frekvenstak. Dette innebærer at det i en tildeling der det for eksempel skal fordeles ti likeverdige frekvensblokker, fastsettes en begrensning som innebærer at ingen kan kjøpe mer enn fire blokker, slik at minst tre markedsaktører sikres tilgang til de aktuelle frekvensressursene.

Å begrense muligheten for å få tilgang til ressurser som blant annet kan være avgjørende for tjenesteproduksjon, kan være inngripende og må derfor kun benyttes dersom det er nødvendig av hensyn til konkurransesituasjonen. Når departementet skal sette en øvre grense for mengden spektrum en aktør kan ha, skal dette skje etter en samlet vurdering hvor blant annet hensynet til effektiv bruk av frekvensene, reelle frekvensbehov, tilgang til sammenlignbart spektrum og markedssituasjonen tillegges vekt.

Etter tredje ledd bokstav b har departementet en skjønnsmessig adgang til å avsette spektrum til nye aktører eller andre grupper av aktører, når det er nødvendig for å fremme bærekraftig konkurranse eller hindre konkurranseskadelig virkning. Dette kan være et viktig virkemiddel for departementet til å legge til rette for at nye markedsaktører eller aktører i en etableringsfase kan få tilgang til sentrale frekvensressurser for å tilby elektroniske kommunikasjonstjenester. Bestemmelsen er ikke begrenset til «nye» aktører, som er de aktørene ekomdirektivet artikkel 52 nr. 2 bokstav b omtaler. Bakgrunnen for dette er at det kan være behov for å avsette spektrum ut fra konkurransehensyn også til andre aktører, for eksempel aktører som er i en etableringsfase eller i andre tilfeller hvor det vil være konkurransefremmende å sikre noen aktører frekvenser. Ved å sette av spektrum til nye aktører eller aktører i en etableringsfase, vil aktørene kunne få tildelt frekvenstillatelse uten konkurranse fra etablerte aktører i markedet. Departementet vil også i slike situasjoner kunne kreve vederlag for tilgang til frekvensressursene i tråd med § 17-2.

Tredje ledd bokstav c gir departementet adgang til å pålegge tilgangsforpliktelser ved tildeling, endring eller fornyelse av frekvenstillatelser, for å fremme bærekraftig konkurranse eller hindre konkurranseskadelig virkning. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 52 nr. 2 bokstav a. Pålegg om tilgangsforpliktelser kan for eksempel være plikt til å tilby avtaler om grossisttilgang for virtuelle mobiloperatører (MVNOer) eller tjenesteleverandører, tilby nasjonal eller regional gjesting i elektroniske kommunikasjonsnett, eller plikt til samlokalisering. Departementet vil kunne stille vilkår om at den som får rett til å be om slik tilgang skal betale rimelig vederlag for tilgangen. Forpliktelsene kan gjelde bestemte frekvensbånd eller flere frekvensbånd som for eksempel har lignende egenskaper eller brukes til samme teknologi eller tjeneste. Det er nytt i ekomloven at det kan innføres slike forpliktelser i forbindelse med tildeling, endring eller fornyelse av frekvenstillatelser. Adgangen til å stille vilkår etter tredje ledd bokstav c, er ikke begrenset til tilbydere med sterk markedsstilling.

Plikt for tilbyder med sterk markedsstilling til å tilby grossisttilgang til virtuelle mobiloperatører, tjenesteleverandører og nasjonal eller regional gjesting er virkemidler etter loven for å avhjelpe konkurranseproblemer. Den sektorspesifikke markedsreguleringen vil imidlertid over tid kunne avvikles når markedene tenderer mot bærekraftig konkurranse. Dersom det på sikt ikke er behov for sektorspesifikk markedsregulering, kan det fortsatt være behov for til en viss grad å understøtte konkurransen i markedet. Bestemmelsen tredje ledd bokstav c, kan blant annet være et aktuelt virkemiddel å ta i bruk ved eventuell utfasing av særskilt regulering i markedet for tilgang til og samtaleoriginering i offentlige mobilkommunikasjonsnett (såkalt marked 15). Bestemmelsen vil kunne få betydning ved tildeling av nye frekvenstillatelser. Det kan også være aktuelt å innføre slike forpliktelser som vilkår i allerede tildelte frekvenstillatelser for å fremme bærekraftig konkurranse.

Når departementet innfører tiltak som angitt i tredje ledd bokstav a til c, skal dette baseres på objektive og fremtidsrettede vurderinger av konkurransesituasjonen i markedet og av hva som er nødvendige tiltak for å oppnå bærekraftig konkurranse. I vurderingen er det relevant å legge vekt på de sammen momentene som legges til grunn i en markedsanalyse etter lovforslaget § 6-3.

Departementet vil normalt sette slike rammer som angis i bokstav a til c, forut for selve tildelingen. Som hovedregel vil rammene som settes for utlysningen forut for tildelingen være en prosessledende beslutning. Dette gjelder for eksempel når det settes frekvenstak eller tilgangsforpliktelser som retter seg mot alle deltakere i en frekvensauksjon. Dette kan likevel etter omstendighetene utgjøre et enkeltvedtak hvis det for eksempel settes et frekvenstak som kun retter seg mot én aktør. Dette må vurderes konkret med utgangspunkt i forvaltningsloven.

Fjerde ledd slår fast at dersom det tas i bruk tiltak etter tredje ledd skal dette høres, jf. § 14-2, i tråd med ekomdirektivet artikkel 23.

I femte ledd gis departementet kompetanse til å gi nærmere regler om tildeling, endring eller fornyelse av frekvenstillatelser i forskrift.

Til § 11-12 Tilbakekall og endring av frekvenstillatelse

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 6-5 a og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 19. Bestemmelsen regulerer tilfeller hvor departementet kan tilbakekalle eller endre en tillatelse utenom tilfeller hvor tilbakekall skjer i sanksjonsøyemed etter § 15-6. Adgangen til tilbakekall og endring må ses i sammenheng med den alminnelige omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven. Kompetansen er basert på et nødvendighetskriterium. I vurderingen av om endring eller tilbakekall er nødvendig, må det ses hen til hvilke skadevirkninger det vil få dersom tillatelsen ikke endres eller kalles tilbake.

Etter første ledd bokstav a kan en tillatelse tilbakekalles eller endres dersom det er nødvendig for å sikre faktisk og effektiv bruk av frekvensene. Dette kan blant annet være som følge av tekniske gjennomføringstiltak i henhold til vedtak 676/2002/EF for å sikre harmonisert bruk av frekvenser. I tråd med ekomdirektivet artikkel 19 nr. 3 vil ikke enhver endring av bruk av spektrum til ny eller annen teknologi eller tjeneste begrunne endring eller tilbakekall etter første ledd bokstav a. Tilbakekall eller endring kan imidlertid være nødvendig etter første ledd bokstav b. Hensynet til å oppnå mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene kan blant annet begrunne at tildelte tillatelser endres for å muliggjøre at alle innehavere i ett bånd får en sammenhengende spektrumsbeholdning.

Første ledd bokstav b hjemler tilbakekall eller endring dersom det er nødvendig for å overholde harmoniseringsforpliktelser som følger av EØS-avtalen eller andre folkerettslige forpliktelser. Harmoniseringsforpliktelser som følger av EØS-avtalen omfatter frekvenser som er harmonisert innenfor EØS og innebærer at vilkår for bruken av frekvensene er planlagt etter prosedyren som fremgår av vedtak 676/2002/EF av 7. mars 2002 eller etterfølgende tilsvarende rettsakter som er inntatt i EØS-avtalen. I enkelte tilfeller har det blitt truffet gjennomføringstiltak som innebærer frister for når nasjonale myndigheter skal sørge for å gjøre tilgjengelig et bestemt frekvensområde til en bestemt bruk. Dersom det settes frister som inntreffer før eksisterende frekvenstillatelser til annen bruk av frekvensområdet utløper, kan departementet ha behov for å trekke tilbake eksisterende tillatelser. Eksempelvis kan tilbakekall særlig være aktuelt dersom også viktige samfunnshensyn taler for tidlig innføring av ny teknologi i ett eller flere bånd og det er kort tid til eksisterende tillatelser utløper. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å kalle tilbake eller endre tillatelse for å oppfylle departementets forpliktelse til å unngå grenseoverskridende skadelig interferens. Det understrekes at nødvendighetskriteriet også gjelder for tilbakekall i slike tilfeller.

Første ledd bokstav c gir departementet mulighet til å tilbakekalle eller endre en tillatelse dersom det er nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn og andre viktige samfunnshensyn. Bestemmelsen supplerer § 11-2 femte ledd bokstav b og § 11-5 første ledd bokstav b, om retten til å nekte tillatelse og retten til å stille vilkår i tillatelse for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn. Departementet vil også, dersom noen nektes markedsadgang av § 3-5, ha kompetanse til å tilbakekalle eventuelle frekvenstillatelser som er gitt. Tilbakekall kan eksempelvis være aktuelt dersom et selskap hjemmehørende innenfor EØS som innehar frekvenstillatelse, i løpet av tildelingsperioden får eier(e) hjemmehørende i stater som Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med. Det vil også kunne være aktuelt å endre en tillatelse ved å stille vilkår som anses nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetshensyn, eksempelvis ved at det oppstilles krav til hvilket utstyr, herunder til produksjonssted og opprinnelsesland, som kan benyttes for å kunne ta i bruk frekvensene. Hvilke sikkerhetsinteresser som omfattes må vurderes i lys av annen lovgivning, herunder sikkerhetsloven. Videre kan det i særlige situasjoner når nasjonale sikkerhetsinteresser trues, være behov for å tilbakekalle eller endre frekvenstillatelser for å frigi ressurser til militært bruk. Det skal være en høy terskel for å frigi frekvensressurser, og det vil kun være aktuelt når landets vitale sikkerhetsinteresser er reelt truet. Slike nasjonale sikkerhetsinteresser vil derfor gjelde landets suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform, økonomiske stabilitet og handlefrihet, samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet. I tillegg vil det være et midlertidig tilbakekall inntil en normalsituasjon er gjenopprettet eller behovet bortfalt. Før departementet tilbakekaller eller endrer en tillatelse for å ivareta slike nasjonale sikkerhetshensyn, skal det innhentes uttalelse fra relevante sikkerhetsmyndigheter.

Når det gjelder andre viktige samfunnshensyn kodifiserer dette en endringsadgang departementet allerede har etter faste vilkår i frekvenstillatelser. Slike samfunnshensyn omfatter blant annet hensynet til fremveksten av minst tre landsdekkende mobilnett i Norge og bærekraftig konkurranse i mobilmarkedet. Eksempelvis har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet endret tillatelser tildelt innehaver av det tredje mobilnettet, ved å endre vilkår om betaling av vederlag for frekvensressursene.

Første ledd bokstav d og e, hjemler tilbakekall og endring når det er nødvendig for å fremme bærekraftig konkurranse, og der departementet vurderer at det vil oppstå konkurranseskadelig virkning av overføringer, angitte selskapsendringer eller endringer i eierforhold. Innehaver av en frekvenstillatelse plikter, etter § 11-10 femte ledd, å informere departementet om endringer i eiersammensetning eller eierstruktur som kan ha konkurranseskadelig virkning. I tilfeller hvor departementet vurderer det slik at en endring i eiersammensetning eller eierstruktur kan ha konkurranseskadelig virkning, oppstiller første ledd bokstav e, en rett for departementet til å kalle tilbake frekvenstillatelsen.

Første ledd bokstav f kodifiserer en endringsadgang departementet allerede har etter frekvenstillatelsene, om endring som følge av endret nasjonal lovgivning. Tillatelsene som er tildelt må være i samsvar med øvrig nasjonal lovgivning, og dersom det skulle oppstå motstrid bør departementet ha mulighet til å sørge for at tillatelser ikke er i strid med gjeldende rett ved å endre de aktuelle frekvenstillatelsene på de aktuelle punktene, eller om det er nødvendig, kalle dem tilbake. Tilbakekall vil bare kunne skje i tråd med beskrivelsen nedenfor.

Etter andre ledd skal departementet som ledd i sin vurdering innhente synspunkter etter § 14-2 dersom vedtaket ikke fattes av Kongen i statsråd.

I henhold til tredje ledd kan en tillatelse kalles tilbake eller endres dersom det er nødvendig for å sikre at tildelte frekvensressurser utnyttes slik § 11-11 første ledd forutsetter, altså effektivt og uten skade for konkurransen. Bestemmelsen kommer blant annet til anvendelse i situasjoner der en tildelt frekvensressurs ikke anvendes av innehaver eller den i liten grad anvendes, eller frekvensressursen er etterspurt av andre i markedet og innehaveren ikke ønsker å overdra frekvensene, helt eller delvis, for å etterkomme den faktiske etterspørselen fra andre. Bestemmelsen er materielt sett en videreføring av gjeldende ekomlov § 6-5 a.

Tredje ledd gir også hjemmel for å kalle tilbake en direktetildelt tillatelse dersom vilkårene for direktetildeling etter § 11-4 bortfaller. Dette vil eksempelvis være tilfelle dersom innehaver ikke lenger har behov for å benytte de aktuelle frekvensene for å ivareta det særskilt allmennyttige formålet som lå til grunn for direktetildelingen. Som eksempel kan også nevnes tilfeller hvor en allmennkringkaster mister sin tillatelse etter kringkastingsloven §§ 2-1 og 2-2. Dette viderefører ekomloven § 6-4 tredje ledd siste punktum og § 6-4 a siste ledd.

Før en tillatelse tilbakekalles etter denne bestemmelsen skal det vurderes om de hensynene som taler for tilbakekall i stedet kan ivaretas i tilstrekkelig grad ved at vilkårene i tillatelsen endres. En eventuell endring av tillatelsen skal skje innenfor rammene av §§ 11-5 og 11-6. Ved vurdering av om en tillatelse skal kalles tilbake etter bestemmelsens tredje ledd, skal det først vurderes om departementet heller bør fatte en beslutning etter § 11-11 andre ledd, herunder pålegg om salg eller utleie av frekvensressursen.

Til § 11-13 Rett til bruk av frekvenser tildelt andre

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av ekomloven § 6-2 a første og andre ledd, men det innføres ny hjemmel for politiet og Forsvaret til å ta i bruk frekvenser for å uskadeliggjøre droner og annet utstyr i andre ledd, og for redningstjenesten til å ta bruk frekvenser for identitetsfanging i søk- og redningsoppdrag i femte ledd. Rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre etter § 11-13 innebærer ikke rett til å få tilgang til informasjon om hvem som kommuniserer med hvem eller til å avlytte samtaler. § 11-13 gir utelukkende tillatelse til å ta i bruk frekvenser og utstyr. Tiltak som avlytting og rett til å hente ut informasjon om andres kommunikasjon basert på bruk av frekvenser tildelt andre, må være hjemlet i annet lovverk for at det skal være tillatt.

Politiet har, etter bestemmelsens første ledd bokstav a, rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre uten tillatelse fra departementet, dersom vilkårene for identifisering av kommunikasjonsanlegg i straffeprosessloven § 216 a tredje ledd andre punktum, for identifisering eller lokalisering av kommunikasjonsanlegg i straffeprosessloven § 216 b andre ledd bokstav c eller for bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet i straffeprosessloven § 222 d er oppfylt, eller vilkårene for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d foreligger (kommunikasjonskontroll). Videre gir første ledd bokstav b, politiet også en rett til å bruke utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon og som ikke oppfyller kravene i forskrifter gitt med hjemmel i § 13-1 femte ledd. Dette innebærer at politiet får en tillatelse til å bruke utstyr som ikke kan CE-merkes.

Andre ledd gir politiet og Forsvaret rett til å ta i bruk frekvenser, og utstyr som ikke kan CE-merkes, for å uskadeliggjøre droner og andre gjenstander når det er nødvendig av hensyn til liv, helse eller sikkerhet. Dette er nytt i loven og gir politiet og Forsvaret hjemmel til å ta i bruk frekvenser for å uskadeliggjøre gjenstander i viktige oppdrag når det er nødvendig, i tilfeller hvor det tidligere har vært nødvendig å benytte nødrett. Med å «uskadeliggjøre» droner og andre gjenstander menes å sikre at gjenstandene ikke kan gjøre noen skade. Andre gjenstander vil for eksempel være gjenstander der det foreligger mistanke om at de bærer eksplosive stoffer eller kan benyttes til å utløse eksplosiver.

Det er tilstrekkelig at ett av vilkårene «fare for liv, helse eller sikkerhet» foreligger. Situasjoner som truer liv og helse kan for eksempel være droner og andre gjenstander som kan utgjøre en fare ved flyplasser, trafikknutepunkter, offentlige bygg, folkeansamlinger mv. Begrepet «sikkerhet» er ment å tolkes vidt, og omfatter sikkerhet omkring både objekter, områder, viktige samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. Det kan for eksempel være nødvendig å ta ned en drone som flyr over en flyplass eller et annet restriksjonsområde, uavhengig av om selve dronen representerer en konkret trussel, da en slik flyvning pr. definisjon utgjør en trussel mot sikkerheten. Tilsvarende dersom det for eksempel er etablert et område med sensorforbud over et skjermingsverdig objekt, må politiet også kunne uskadeliggjøre en drone med kamera som flyr inn over dette området, fordi flyvningen pr. definisjon utgjør en trussel mot informasjonssikkerheten.

Politiet kan bruke frekvenser tildelt andre som et operativt tiltak i alle situasjoner når dette er et nødvendig tiltak for å ivareta liv, helse eller sikkerhet. Begrepet inkluderer blant annet nasjonal sikkerhet og hendelser i eller ved sikkerhetssoner mv.

Tredje ledd viderefører endringer i ekomloven som trådte i kraft 1.1.2021 i forbindelse med ny lov om Etterretningstjenesten. Det gis her kompetanse til Etterretningstjenesten slik at det i særskilte tilfeller og i korte tidsrom kan ta i bruk frekvenser til identitetsfanging. Se nærmere om dette i Prop. 80 L (2019–2020) side 233.

Fjerde ledd gir Nasjonal sikkerhetsmyndighet rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, dersom dette er et nødvendig tiltak for sikring av lokaler, bygninger eller andre objekter som omfattes av sikkerhetsloven § 5-5, for å unngå at uvedkommende skaffer seg tilgang til sikkerhetsgradert informasjon. Bestemmelsen gir også Nasjonal sikkerhetsmyndighet rett til å ta i bruk utstyr som ikke kan CE-merkes. Retten for Nasjonal sikkerhetsmyndighet til å ta i bruk frekvenser tildelt andre gjelder bare i særskilte tilfeller og for korte tidsrom, og skal ikke opprettholdes lenger enn strengt nødvendig. Trådløs teknologi som kan benyttes til avlytting av rom hvor det kommuniseres sikkerhetsgradert informasjon representerer en stor risiko. Så langt som mulig skal fysiske og administrative beskyttelsestiltak avhjelpe denne risikoen, men det vil alltid være en restrisiko. Dersom restrisikoen etter gjennomføring av tekniske sikkerhetsundersøkelser etter sikkerhetsloven § 5-5, og basert på en konkret vurdering, fremstår som uakseptabelt høy, vil frekvenser tildelt andre kunne tas i bruk i forbindelse med sikringstiltak. Dette vil kunne være tilfelle der de høyeste graderingsnivåene (HEMMELIG og STRENGT HEMMELIG) benyttes, og hvor det ikke er praktisk mulig å gi tilstrekkelige sikring på annen måte. Dette vil typisk være rom utenfor offentlig kontrollert område som skal sikres midlertidig, som for eksempel i forbindelse med høyt graderte møter eller konferanser på hoteller eller lignende. Tiltaket kan også være aktuelt i permanent sikrede rom i særlige tilfeller hvor det ikke er mulig å verifisere fravær av trådløs teknologi. Utstyret som benyttes skal plasseres og kalibreres slik at det ikke får virkninger på frekvensbruken utenfor lokalet, bygningen eller objektet som sikres.

Femte ledd gir redningstjenesten rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre og utstyr som ikke kan CE-merkes, til identitetsfanging, når det er nødvendig for gjennomføring av søk- og redningsoppdrag. Denne rettigheten er ny i loven og skal gi redningstjenestene hjemmel til å ta i bruk et nødvendig og viktig hjelpemiddel for å redde liv og finne savnede personer. Redningstjeneste, også kalt søk og redning, innebærer søk etter og bistand til personer som er i nød eller overhengende fare. Hjemmelen avgrenses til redningstjenestens virksomhet. Hjemmelen for redningstjenesten er forankret i politiloven, og det er politiet som leder både Hovedredningssentralen og de lokale redningssentralene. Bestemmelsen dekker både de tradisjonelle redningsoperasjonene som omfattes av den offentlig organiserte redningstjenesten og situasjoner som ikke nødvendigvis knyttes til redningsaksjoner i tradisjonell forstand, men som likevel er en nødsituasjon som fordrer umiddelbar hjelp. Dette kan for eksempel være situasjoner hvor en person er kommet bort fra en institusjon, barn er kommet bort fra foreldrene, suicidale personer som man ikke kan gjøre rede for, eventuelt andre situasjoner hvor det er nødvendig å yte hjelp for å beskytte liv eller helse. Det er viktig at redningspersonell har tilgang til relevante metoder og utstyr for å lokalisere personer i alle slike situasjoner. Departementet bemerker at slikt utstyr brukes i dag i slike situasjoner med hjemmel i nødrett. Retten til å ta i bruk frekvenser og utstyr til identitetsfanging i søk- og redningsoppdrag er ikke begrenset til bestemte kapasiteter innenfor redningstjenesten.

Redningstjenesten har i dag helikoptre som ofte er utrustet med utstyr som brukes til identitetsfanging. Utstyret detekterer radiosignaler, slik at mobiltelefonen til savnede personer eller personer som er utsatt for ulykker eller er i fare, kan identifiseres. Dette gjøres ved bruk av identitetsfanging (bruk av «IMSI-catchere»). Per i dag mangler redningstjenesten hjemmel til å bruke slikt utstyr i søk- og redningsoppdrag, og bruken av utstyret besluttes derfor etter nødrettsbetraktninger. Identitetsfanging kan potensielt tilføre stor verdi i søk- og redningsoperasjoner, ved at utstyret kan lokalisere mobiltelefoner, og dermed ofte også personene som er savnet eller utsatt for ulykke.

Departementet mener at redningstjenesten bør ha rett til, og klar lovhjemmel for, å benytte identitetsfanging for å redde menneskeliv i akutte ulykkes- eller faresituasjoner og skjerme redningsmannskaper fra å gjennomføre alternative og potensielt farefulle aktiviteter i redningsoppdrag. En klar lovhjemmel til identitetsfanging i søk- og redningsoppdrag vil også kunne skape større forutberegnelighet i beslutningsprosesser, og være tidsbesparende i tidssensitive oppdrag.

Identitetsfanging har potensial til å påføre rettighetshavere og brukere ulemper i form av interferens. All bruk av frekvenser og utstyr til identitetsfanging bør derfor innrettes slik at det i minst mulig grad skaper merkbare forstyrrelser. Sammen med retten til bruk, ilegges redningstjenesten en varslingsplikt ved bruk av identitetsfanging i slike oppdrag etter syvende ledd. Varslingsplikten vil gjøre det mulig å avdekke om frekvensbruken fører til forstyrrelser i mobilnettene og bidra til at tilbyderne kan unngå å måtte iverksette tiltak basert på eventuelle klager fra brukere. Når redningstjenesten får en plikt til å varsle om frekvensbruken, får også departementet bedre oversikt over frekvensbruken og kan underrette tillatelsesinnehaverne om dette. Ved å formalisere bruken med en særskilt lovregulering vil departementet og innehavere dermed kunne få større oversikt og kontroll over bruken.

Sjette ledd viderefører plikten til å ta i bruk frekvensene på måter som i minst mulig grad griper inn i andres rettigheter til bruk av frekvensene.

I syvende ledd videreføres varslingsplikten fra ekomloven § 6-2 a. Det fremgår av bestemmelsen at varslet skal inneholde frekvensområde, tidsrom og sted. Stedsangivelse kan for eksempel være bydel, tettsted eller lignende. Varslingsplikten skal sikre at departementet er kjent med at frekvenser som er tildelt andre er tatt i bruk. Identitetsfanging og jamming vil kunne påvirke elektroniske kommunikasjonstjenester som operer på de frekvensene som tas i bruk etter første til femte ledd. Dersom dette skjer, vil dette kunne medføre at tilbydere iverksetter feilrettingstiltak. For å unngå kostnadskrevende og unødvendige feilrettingstiltak, avgjør departementet om det er behov for å underrette rettighetshaver i det enkelte tilfellet. Departementet vil kunne avgjøre om rettighetshavere skal underrettes etter dialog med den som bruker frekvensene etter første til femte ledd, og tilrådningen fra de som bruker frekvensene etter første til femte ledd vil tillegges betydelig vekt. Avgjørelsen vil være en prosessledende beslutning og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Der det besluttes at rettighetshaver skal underrettes, gis underretningen til etablerte kontaktpunkter tilrettelagt for håndtering av sensitiv informasjon.

I bestemmelsen har departementet valgt å presisere at varslingsplikten gjelder alle som får tillatelse til å ta i bruk frekvenser og utstyr etter første til femte ledd, for å understreke viktigheten av at alle varsler departementet. Ordlyden er også endret sammenlignet med § 6-2 a hvor det skulle varsles «etter at» frekvensene tas i bruk, til «når» for å understreke at det skal varsles uten ugrunnet opphold idet frekvenser tildelt andre tas i bruk.

Syvende ledd siste punktum er nytt, og gir departementet rett til å fatte vedtak dersom bruken av frekvenser etter første til femte ledd fører til skadelig interferens for andre samfunnsviktige tjenester som etter en konkret vurdering fremstår som uakseptabel. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil som gir departementet mulighet til å gripe inn i situasjoner der frekvensbruken fører til forstyrrelser på samfunnsviktige tjenester og dette kan føre til at det oppstår fare for liv, helse eller sikkerhet. I slike tilfeller vil det være behov for å få stanset bruken av frekvensene med umiddelbar virkning, og det er derfor presisert i bestemmelsen at departementet kan fatte vedtak om at frekvensbruken skal opphøre uten forhåndsvarsel etter forvaltningsloven. For orden skyld vises det til at ekomlovens regler om høring av enkeltvedtak heller ikke kommer til anvendelse.

I åttende ledd er det inntatt en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere regler i situasjoner som er omhandlet av bestemmelsen.

Til § 11-14 Særskilt tillatelse til bruk av frekvenser for øvingsformål

Bestemmelsen viderefører i stor grad innholdet i ekomloven § 6-2 a tredje ledd, men ny § 11-14 er ikke, i motsetning til § 6-2 a tredje ledd, begrenset til bruk av frekvenser avsatt til offentlig mobilkommunikasjon.

Tidligere måtte søknader om tillatelse til øving som gjaldt frekvenser avsatt til mobilkommunikasjon vurderes etter § 6-2 a, mens søknader om tillatelse til øving som gjaldt på frekvenser avsatt til andre formål måtte vurderes etter ekomloven § 6-2. Ved å samle regler om tillatelse i forbindelse med øving i én bestemmelse, vil de samme krav til for eksempel geografisk og tidsmessig avgrensning av frekvensbruken og varsling av rettighetshavere, gjelde uavhengig av hvilke frekvenser som brukes.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi Forsvaret, Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt og politiet frekvenstillatelse og rett til å bruke utstyr som ikke oppfyller kravene i forskrifter gitt med hjemmel i ekomloven § 13-1 femte ledd, for øvingsformål. Med dette får Forsvaret, Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt og politiet tillatelse til å ta i bruk utstyr som ikke kan CE-merkes. Bestemmelsen gjelder også for øvelser som gjennomføres av Forsvarets og politiets redningstjenester. Vilkåret om at tillatelse skal gis på egnet område, sto tidligere i ekomforskriften. I vurderingen av egnet område skal det foretas en vurdering av hvilke ulemper dette vil medføre for andre brukere i det aktuelle området. Dersom øvelsen for eksempel innebærer bruk av frekvenser som inngår i de offentlige mobilkommunikasjonsnettene, og øvelsen kan forårsake vesentlige ulemper for vanlige brukere i mobilnettene, kan det være aktuelt å avslå søknaden. Dette vil særlig gjelde dersom frekvensbruken kan ramme et stort antall brukere.

Andre ledd er nytt sammenlignet med ekomloven § 6-2 a. Bestemmelsen innebærer at departementet kan tildele tillatelse til å bruke frekvenser og utstyr til øvingsformål slik det er hjemmel til etter første ledd, men kretsen av rettighetssubjekt er utvidet sammenlignet med første ledd. Formålet med bestemmelsen er at andre aktører enn Forsvaret, Etterretningstjenesten, Forsvarets forskningsinstitutt og politiet skal kunne ta i bruk frekvenser tildelt andre eller brukes til mottak fra satellitt, for øvingsformål når hensikten med øvelsen er å ivareta særlig allmennyttige formål.

Bestemmelsen er en særbestemmelse hvor det kun unntaksvis, og etter en streng vurdering, kan gis tillatelse. Det skal være en høy terskel for å gi slike øvingstillatelser. Det skal særlig vektlegges hvem som søker, formålet med øvelsen, hvilke beredskapsformål eller allmennyttige formål øvelsen skal ivareta, hvordan øvelsen skal gjennomføres, risikoen for forstyrrelser og hvilke konsekvenser forstyrrelsene eventuelt kan føre til for rettighetshavere og andre berørte parter. Departementet bør som hovedregel også forelegge søknaden for rettighetshaverne til uttalelse før det gis tillatelse. Det kan imidlertid være tilfeller hvor dette ikke er mulig ut fra sikkerhetshensyn eller tidshensyn. Departementet kan vurdere å gi tillatelser til øvelser etter denne bestemmelsen dersom behovet for å få gjennomført øvelsen vurderes som så viktig at innehaverens vern mot at andre gis rett til deres ressurser må vike. Departementet kan også vurdere å gi tillatelser til øvelser etter denne bestemmelsen dersom departementet er sikker på at den som søker har slik kompetanse at en øvelse kan gjennomføres uten fare for uheldige konsekvenser for andre brukere av frekvensområdet som omfattes av søknaden.

Hva som kan være særligskilte allmennyttige formål må vurderes konkret, men kan for eksempel være behov for å teste anti-spoofing system eller behov for å få testet kraftstasjoners robusthet mot påvirkning eller ulike angrep ved bruk av radiokommunikasjon.

Tredje ledd første punktum slår fast at en tillatelse skal være geografisk og tidsmessig avgrenset. For øvelser som omhandler frekvenser avsatt til mobilkommunikasjon, skal Forsvarets øvelser som hovedregel skje ved Forsvarets permanente øvingsområder, jf. tredje ledd andre punktum. Dette gjelder ikke for Etterretningstjenesten. I tredje ledd tredje punktum gis det en snever unntaksregel hvor departementet, i særskilte tilfeller, kan tillate at Forsvaret gjennomfører øvelser med bruk av frekvenser avsatt til offentlig mobilkommunikasjon utenfor Forsvarets permanente øvingsområder. Bakgrunnen for dette er at Forsvaret i noen tilfeller har behov for å kunne gjennomføre øvelser utenfor øvingsområdene for at øvelsen skal være mest mulig lik reelle situasjoner, herunder også behov for å gjøre øvelser med helikopter som beveger seg utover Forsvarets permanente øvingsområder. Bestemmelsen vil også kunne sikre at Forsvaret og politiet kan gjennomføre felles øvelser.

Etter fjerde ledd skal departementet varsle parter og rettighetshavere om at det er gitt tillatelse i god tid før øvelsen skal finne sted. Bestemmelsen er utvidet sammenlignet med ekomloven § 6-2 a som bare gjaldt underretning til rettighetshavere. Det at andre berørte parter også skal varsles før frekvensene tas i bruk, innebærer ikke en varslingsplikt overfor alle som kan bli berørt. Hvem som anses som berørte parter må vurderes konkret avhengig av hvilket frekvensområde søknaden omfatter. Varslingsplikten er ment avgrenset til innehavere av individuelle frekvenstillatelser til å bruke de frekvensene som tas i bruk etter denne bestemmelsen og som har krav på beskyttelse, og aktører som ivaretar samfunnskritiske funksjoner. I noen tilfeller, og særlig når det gjelder øvelser som omfatter jamming, kan det være aktuelt å involvere rettighetshavere og andre aktører som for eksempel Luftfartstilsynet, Avinor Flysikring, Kystverket, BaneNOR og Meteorologisk institutt, allerede ved behandling av søknaden.

Departementet kan stille vilkår for bruken av frekvensene til den som får tillatelse etter første og andre ledd. Slike vilkår kan blant annet være at den som får tillatelse skal sende NOTAM der flytrafikken kan påvirkes, gjennomføre testing eller verifisering av potensiell påvirkning av rettighetshavernes utstyr eller nett, og at det skal avtales rutine for kontakt med berørte aktører slik at øvelsen kan avsluttes dersom det oppstår forstyrrelser på kritisk infrastruktur.

Femte ledd viderefører § 6-2 a femte ledd om plikten til å ta i bruk frekvensene på måter som i minst mulig grad griper inn i andres rettigheter til bruk. Bruken av frekvensene som det gis tillatelse til å benytte til øving skal begrenses så mye som mulig. Tillatelse etter, første eller andre ledd skal bare gi rett til å bruke frekvensene når øving rent faktisk pågår, også innenfor de tidsrommene hvor det er gitt tillatelse. Dette henger sammen med at frekvensbruken i minst mulig grad skal føre til forstyrrelser for rettighetshavere og andre brukere.

I sjette ledd gis hjemmel for departementet til å gi forskrift om bruk av frekvenser for å hindre, påvirke eller manipulere elektronisk kommunikasjon til øvingsformål når det involverer bruk av frekvenser som er tildelt andre eller brukes til mottak fra satellitt.

Til § 11-15 Særskilt tillatelse til bruk av frekvenser til Kriminalomsorgen

Bestemmelsen gir etter søknad kriminalomsorgens rett til å bruke frekvenser som er tildelt andre. Frekvensbruken kan blant annet gjelde frekvenser avsatt til offentlig mobilkommunikasjon eller frekvenser som brukes til mottak fra satellitt.

Bestemmelsens første ledd andre punktum innebærer at departementet bare kan gi tillatelser som omfatter fengsler med høyt sikkerhetsnivå. I motsetning til tillatelsene til å ta i bruk frekvenser etter §§ 11-13 og 11-14, vil tiltakene som tillatelsen til å bruke frekvenser etter denne bestemmelsen gjelder, fremstå som en permanent ordning. Kriminalomsorgen må søke for hvert enkelt fengsel for å kunne ta i bruk frekvenser og utstyr. Etter første ledd siste punktum skal departementet konsultere rettighetshaverne før tillatelse gis.

Frekvensbruken skal skje slik at den i minst mulig grad griper inn i rettigheter som allerede er tildelt, jf. andre ledd. Departementets kompetanse til å gi nærmere regler i forskrift er videreført i tredje ledd.

Til § 11-16 Satellittsystemer

Bestemmelsen gjelder innmelding av satellittsystemer slik som gjeldende ekomlov § 6-6. Tittelen endres fra satellittnettverk til den mer treffende betegnelsen satellittsystemer. Begrepet satellittsystem er ment å dekke system for radiokommunikasjon mellom en eller flere satellitter og tilhørende jordstasjoner, og er videre enn satellittnettverk.

Bruk av satellittbaneposisjoner utelukker andres bruk av samme posisjon og må koordineres på internasjonalt nivå. Departementet kan melde inn satellittsystem til internasjonalt register som føres av Den internasjonale teleunion (ITU) og som er opprettet i medhold av folkerettslig avtale Norge har sluttet seg til.

I forskrift 12. desember 2017 nr. 1989 om koordinering og bruk av satellittinnmelding (satellittinnmeldingsforskriften) § 5 er det stilt kvalifikasjonskrav til søker. Ordlyden i første ledd i lovbestemmelsen er endret fra «skal» til «kan» for å tydeliggjøre adgangen til å avslå anmodninger om innmelding av satellittsystemer til ITU fra en aktør som ikke oppfyller kravene. Det vil da komme klarere frem at departementet kan avslå søknad om å gjennomføre innmelding av satellittnettverk. Det kan knyttes vilkår til innmeldingen, herunder vilkår om at aktøren som søker om innmelding skal bistå med nødvendige opplysninger for at departementet skal kunne utføre sine oppgaver overfor ITU.

Det følger av andre ledd at departementet kan gi forskrift om krav til søknad og innmeldingsprosessen. Det presiseres at departementet kan fastsette i forskrift at aktører som søker om innmelding skal betale sektoravgift, jf. § 17-1, eventuelle vederlag og andre kostnader blant annet til ITU. Departementet pådrar seg kostnader overfor ITU i forbindelse med innmelding av satellittsystem, og departementet må i forskrift kunne kreve at aktøren som søker om innmelding dekker disse kostnadene. Pr. i dag tar ikke Nasjonal kommunikasjonsmyndighet inn vederlag i forbindelse med satellittinnmelding, men på samme måte som for andre rettigheter som frekvens- eller nummerressurser kan det bli aktuelt å stille krav om vederlag i forskrift, for å fremme effektiv bruk av satellittinnmeldinger.

Til § 11-17 Regressansvar for skade voldt av romgjenstand

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 6-7.

Etter første ledd har departementet adgang til å kreve regress fra ansvarlig virksomhet dersom Norge blir erstatningspliktig i henhold til folkerettslige forpliktelser. Den praktiske gjennomføringen av å pålegge private rettssubjekter ansvar for det potensielle regressansvaret, gjennomføres ved at det skal stilles garanti eller tegnes forsikring. Etter andre ledd kan departementet fatte beslutning om at garanti eller forsikring skal kreves.

Norge vil kunne stilles ansvarlig for skade voldt av romgjenstand dersom Norge defineres som «launching state». Dette innebærer at Norge må ha gått direkte til innkjøp av en oppskyting, at oppskytingen har blitt utført fra norsk jord eller på et norskt anlegg, eller at det avtales at Norge skal være «launching state» ved en felles oppskyting for flere stater. At et satellittsystem er innmeldt til Den internasjonale teleunionen (ITU) via norske myndigheter fører ikke til at Norge regnes som «lauching state».

Det kan bli aktuelt å oppheve denne bestemmelsen i ekomloven ved vedtakelse av ny romlov.

Til kapittel 12. Nummer, navn, domenenavn og adresser

Til § 12-1 Planer for nummer, navn og adresser

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende ekomlov § 7-1, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 93.

Lovforslaget §§ 12-1 og 12-2 er i gjeldende ekomlov én bestemmelse (§ 7-1), men er nå delt i to bestemmelser for å tydeliggjøre forskjellen mellom fastsettelse av planer (§ 12-1) og tildeling av tillatelser (§ 12-2).

Det følger av første ledd at departementet fastsetter nummerplaner og planer for navn og adresser for elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 7-1 første ledd. En nummerplan eller en plan for navn og adresser spesifiserer formatet og strukturen på de nummer, navn eller adresser som anvendes i planen. For eksempel vil både obligatoriske og frivillige nummerplaner omfattes av loven. En adresse identifiserer et nettilknytningspunkt og brukes til dirigering i elektroniske kommunikasjonsnett. En IP-adresse er et eksempel på en adresse, det samme er kortnummer for SMS-tjenester (for eksempel kortnummer på parkeringsplasser mv.). Et navn er en unik kombinasjon av tegn som brukes til å identifisere for eksempel en person, en organisasjon, en applikasjon eller en tjeneste. Nummer er et spesialtilfelle av et navn eller en adresse som består av tall. For eksempel vil et nummer i nasjonal nummerplan for telefoni og landmobile tjenester m.m. (E.164) eller et SMS-nummer (Short Message Service) være nummer i lovens forstand. Alle typer nummer, navn og adresser er omfattet av loven, uavhengig om de er nasjonale eller internasjonale.

Videre kan departementet etter første ledd endre nummerplanene når det er nødvendig, blant annet for å reservere nummerressurser til andre formål. Formålet er å legge til rette for en effektiv og bærekraftig ressursforvaltning, herunder å sikre at det er tilstrekkelige nummerressurser tilgjengelig på kort og lang sikt. Bestemmelsen innebærer blant annet at departementet kan gjennomføre nødvendige endringer i nummerplanen dersom EU harmoniserer en ny nummerserie som innlemmes i EØS-avtalen. Denne endringsadgangen er en videreføring av gjeldende rett som følger av nummerforskriften § 15, men er nå synliggjort i loven.

I henhold til andre ledd skal nasjonale nummerplaner være offentlig tilgjengelige. Eventuelle endringer skal også offentliggjøres. Det kan gjøres unntak fra offentliggjøring av hensyn til nasjonal sikkerhet.

I tredje ledd åpnes det for at departementet kan legge administrasjonen av nummer, navn og adresser til andre organ. Med organ menes i denne sammenheng i første rekke private, men også offentlige organer kan i praksis være aktuelle. Bestemmelsen omhandler navn, nummer, nummerserier og adresser, det vil si begrensede ressurser, og utpekingen kan bare gjelde til nærmere avgrensede formål. Henvisningen til avgrensede formål indikerer at navn, nummer, nummerserier og adresseforvaltningen som sådan ikke er ment delegert til andre organ eller private i sin helhet. Ansvaret for den helhetlige forvaltningen av navn, nummer, nummerserier og adresser forutsettes fortsatt å bli hos departementet.

Av fjerde ledd fremgår det at departementet kan gi forskrift om fastsettelse, bruk og endring av planer for nummer, navn og adresser og om internasjonale anrop. Sammenlignet med gjeldende ekomlov § 7-1 fjerde ledd innebærer dette en utvidelse av hjemmelen til å omfatte internasjonale anrop, herunder anrop i grenseområder. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt for å fastsette spesielle ordninger for bruk av nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester i grenseområder, samt mulighet til å dele nummerplan med andre land. Ekomdirektivet artikkel 93 nr. 5 åpner for at myndigheten kan fastsette slike regler. Gjeldende hjemmel for departementet til å gi forskrift om nærmere vilkår for utpekt offentlig organ eller private som administrerer nummer, navn, adresser etter tredje ledd, videreføres.

Femte ledd synliggjør at kompetansen etter første til fjerde ledd også omfatter private nummerserier, nummer, navn og adresseressurser, slik at departementet har mulighet for å forvalte disse. Dette gjelder blant annet SMS-nummer som for eksempel brukes til parkeringsløsninger som, er en privat nummerressurs, som i dag koordineres mellom de mobile nettverkseierne. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 7-1 femte ledd.

Til § 12-2 Tillatelse til bruk av nummer, navn og adresser

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomlov § 7-1, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 93 og 94.

Første ledd er en videreføring av gjeldende ekomlov § 7-1 andre ledd andre punktum og femte ledd, og fastsetter at nummer, nummerserier, navn og adresser ikke skal tas i bruk uten tillatelse fra departementet. Tillatelsen som gis er en bruksrettighet, som kan trekkes tilbake blant annet i henhold til § 15-6 om tilbakekall av tillatelser. Krav til tillatelse gjelder ikke for private ressurser.

Andre ledd første punktum viderefører gjeldende ekomlov § 7-1 andre ledd første punktum, og gir departementet kompetanse til å tildele ressursene når nærmere vilkår er oppfylt. Nærmere vilkår vil blant annet følge av forskrift. I tillegg må det være tilgjengelige ressurser dersom tildeling skal skje. Andre ledd andre punktum synliggjør at lovens prinsipper og kompetansehjemler for nummertildeling også gjelder for tildelinger til andre virksomheter enn tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, jf. ekomdirektivet artikkel 94 nr. 7 som viser til opsjonen i artikkel 93 nr. 2. Andre virksomheter kan for eksempel være bilprodusenter eller andre maskin-til-maskin aktører.

Det presiseres i tredje ledd at tildeling av nummerressurser skal skje gjennom åpne, objektive, transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige prosedyrer. Dette medfører ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett og praksis, men er ment å øke transparens rundt kravene, og gjennomfører prinsippene fra ekomdirektivet artikkel 93 nr. 1.

I tredje ledd andre punktum fremgår det at departementet ikke kan begrense antallet nummertildelinger med mindre dette er nødvendig for en effektiv nummerforvaltning, jf. ekomdirektivet artikkel 94 nr. 5. Det vil være departementet som, på bakgrunn av ressurssituasjonen, avgjør hva som utgjør en effektiv nummerforvaltning. Bestemmelsen ivaretar prinsippet om at nummerressursene skal brukes på en effektiv og ressursbesparende måte.

Departementet kan sette vilkår for bruk, blant annet tidsbegrensing, krav til tjeneste, takstprinsipper mv.

Fjerde ledd viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende ekomlov § 7-1 fjerde ledd, og omfatter blant annet at det kan settes krav til relevante takstprinsipper og maksimalpriser, krav til hvilke opplysninger søker skal gi, herunder dokumentasjon av ressursbehov, og fastsettes vilkår ved tillatelser. Dette vil blant annet gjøre det mulig å beskytte sluttbrukere mot overpris innenfor en nummerserie. Fastsettelse av takstprinsipper og maksimalprisregulering kan for eksempel være aktuelt for 5-sifrede nummer (telefonnummer i serien fra 02000 til 09999) og 6-sifrede EØS-harmoniserte nummer i nummerserien 116.000–116.999.

Med «takstprinsipper» menes prinsipper for takstsetting som skal gjelde for anrop til spesifikke nummerserier. Dette kan være prinsipper om kostnadsfrihet, reversering eller deling av takst og sidestilling i forhold til andre nummerserier mv. Med «maksimalpriser» menes at departementet også kan sette konkrete sluttbrukerpriser for anrop til nummer i en nummerserie. Bestemmelsen gjelder anrop, men vil også kunne få anvendelse for SMS til nummer. Fastsettelse av takstprinsipper og maksimalpriser på sluttbrukernivå innebærer regulering av hvordan og/eller hvor høy pris tilbydere kan belaste sine kunder når disse ringer.

Femte ledd regulerer ressurstildelinger og forskriftskompetanse ved bruk av nummerressurser over landegrensene i EØS. Slik bruk av nummerressurser vil være særlig aktuelt ved bruk av nummer til maskin-til-maskin-kommunikasjonstjeneste og tingenes internett. Dette kan være praktisk for gjenstander som benytter norske nummerressurser, og brukes i flere land, for eksempel containere som benyttes for transportformål. Femte ledd gjennomfører ekomdirektivet artikkel 93 nr. 4 og artikkel 94 nr. 6 for ressurser som etter nummerforskriften § 16 tredje ledd bokstav a vil kunne brukes over landegrensene i EØS. Ved bruk av nummerressurser over landegrensene kan departementet stille krav om at ressursene skal brukes i henhold til regler om forbrukerbeskyttelse og nummerrelaterte regler i vertslandet. Bruk av norske nummerressurser i utlandet må også oppfylle norsk regelverk. Slike krav kan fastsettes ved tildeling eller i forskrift.

Til § 12-3 Pålegg om bruk av nummer, navn og adresser

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 7-2, og gir departementet rett til å gi pålegg om å ta i bruk og overta nummer, nummerserier, navn og adresser, samt ta i bruk planer for nummer, navn og adresser.

Bakgrunnen for adgangen til at det kan gis pålegg om å ta i bruk konkrete nummer, nummerserier, navn og adresser er hensynet til ressurser som Den internasjonale teleunionen (ITU) eller andre har reservert, eller i fremtiden vil reservere, til bestemte formål. For at blant annet slike nummerressurser skal bli tatt i bruk, er det nødvendig at alle tilbydere i Norge tilrettelegger for bruk av slike nummerressurser i sine systemer. Denne bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge dette. Bestemmelsen gir tilsvarende hjemmel for navn og adresser.

Bestemmelsen presiserer at tilbydere også kan pålegges å overta bestemte ressurser. Dette kan være nødvendig for eksempel hvor en virksomhet legges ned og denne virksomheten disponerer nummerserier hvor enkeltnummer er portert ut fra serien. På denne måten kan departementet unngå å måtte trekke inn en serie med mange utporterte nummer.

Andre ledd gir hjemmel til å gi nærmere forskrift om pålegg til å ta i bruk og overta nummer, nummerserier, navn og adresser, samt å følge planer for nummer, navn og adresser. Herunder kan det med hjemmel i andre ledd også gis forskrift om sekssifrede EØS-harmoniserte nummer. Ekomdirektivet artikkel 96 viderefører reglene i USO-direktivet artikkel 27a9 om det EØS-harmoniserte telefonnummeret 116 000 til bruk for krisetelefon for og om savnede barn. Nytt i ekomdirektivet artikkel 96 er at medlemsstatene får en plikt til å sikre at sluttbrukere kostnadsfritt kan nå en tjeneste på 116 000 for å rapportere tilfeller av savnede barn. Medlemsstatene plikter også, i størst mulig grad, å sikre at brukere med nedsatt funksjonsevne kan nå tjenesten ved bruk av det samme nummeret, at tjenesten skal være tilstrekkelig finansiert og at sluttbrukere er tilstrekkelig informert om nummeret 116 000. Det legges opp til å regulere dette i nummerforskriften.

Til § 12-4 Formidlingsplikt til nummer og prefiks

Bestemmelsen viderefører hovedsakelig gjeldende ekomlov § 2-4 a, og gjennomfører blant annet ekomdirektivet artikkel 97.

Første ledd innebærer at tilbyder skal sikre at sluttbruker kan få forbindelse med alle nummer som er listet opp i bestemmelsen. Pliktsubjektet er endret til tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett eller tilbyder at offentlig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste. I tillegg synliggjøres det i loven av formidlingsplikten omfatter utenlandske nett og tjenester med landskode tildelt av Den internasjonale teleunionen (ITU) med bruk av internasjonalt prefiks 00. Dette følger av gjeldende nummerforskrift § 17.

Plikten til å formidle anrop til i den europeiske nummerserien +3883 (European Telephony Numbering Space (ETNS)) som fremgår av gjeldedne rett oppheves fordi serien er trukket tilbake av Den internasjonale teleunionen (ITU).

Av andre ledd fremgår det at formidlingsplikten ikke gjelder i tilfeller hvor B-abonnent har valgt å begrense tilgang fra A-abonnenter lokalisert i særskilte geografiske områder. Anropende sluttbruker er A-abonnenten, og mottakende sluttbruker er B-abonnenten.

Tredje ledd innebærer en innskrenkning av tilbyders formidlingsplikt etter første ledd bokstav b og c, dersom det ikke er teknisk eller økonomisk mulig for tilbyder å gjennomføre formidlingsplikten. Tekniske og økonomiske utfordringer er i første rekke knyttet til internasjonale anrop og da særlig anrop til nummerserier som verken er mobilnummer eller fastnettnummer, for eksempel nummer til fellesfakturerte tjenester. Hvorvidt noe er teknisk eller økonomisk mulig må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Begrensningene i formidlingsplikten skal tolkes snevert.

Av fjerde ledd fremgår det at departementet kan pålegge sperring av tilgang til nummer eller tjeneste ved svindel eller misbruk. Vurderingen av om svindel eller misbruk foreligger kan foretas av departementet selv eller i samarbeid med forbrukermyndighetene. Bakgrunnen for bestemmelsen er økt omfang av svindel og misbruk ved bruk av nummerressurser og behovet for å ha tilstrekkelige hjemler for å pålegge sperring.

Tilbyder vil fortsatt ha rett og plikt til på selvstendig grunnlag fortløpende å sperre nummer for å beskytte kunder mot tap ved svindel og misbruk. Tilbydernes egne initiativ vil utgjøre hovedvekten av antall sperringer.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette forskrift om formidlingsplikt, og om sperring og sanksjoner.

Til § 12-5 Informasjon til nummeropplysningstjenester

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende ekomforskrift § 6-3, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 112.

I første ledd presiseres det at tilbydere av nummerbaserte person-til-person-kommunikasjonstjenester på rimelig anmodning skal melde opplysninger om bruk av nummer, navn og adresser og tilknyttede sluttbrukere til nummeropplysningsvirksomhet som tilbyr offentlig tilgjengelige nummeropplysningstjenester. Anmodninger fra slike virksomheter vil normalt anses som rimelige. Tilbyder skal likevel ikke gjøre tilgjengelig informasjon om navn, nummer eller adresse om sluttbrukere som har reservert seg mot utlevering av slik informasjon eller inngått avtale om hemmelig nummer. Ved full reservasjon mot utlevering av nummeropplysningsinformasjon skal ikke noen deler av datasettet om sluttbrukeren bli utlevert. Ved delvis reservasjon mot utlevering av adresse, vil ikke opplysning om sluttbrukerens adresse bli utlevert.

Andre ledd presiserer til hvilke priser og vilkår informasjonen skal stilles til rådighet. For bruk utenfor offentlig tilgjengelige nummeropplysningstjenester, kreves for øvrig særskilt rettslig grunnlag eller samtykke. Tilbyder er altså ikke pålagt etter denne bestemmelsen å levere ut informasjon til andre enn nummeropplysningsvirksomhet som tilbyder av offentlig tilgjengelige nummeropplysningstjenester, og utlevering skal skje innenfor de rammer som følger av lov og forskrift. Departementet mener det er hensiktsmessig at det fremgår i lov at opplysninger som gis nummeropplysningsvirksomhet som tilbyr offentlig tilgjengelige nummeropplysningstjenester, ikke skal benyttes i egen eller andres salgs- og markedsføringsvirksomhet. Dette er en videreføring av gjeldende ekomforskrift § 6-3 første ledd siste punktum.

I tredje ledd gis det forskriftshjemmel slik at departementet ved behov kan stille spesifiserte krav til nummeropplysningsvirksomheter som mottar informasjon fra tilbydere av nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste. Dette kan blant annet gjelde innhenting av informasjon, bruk av informasjon, oppdateringssyklus, format for utveksling av informasjon og sanksjoner. Departementet gis kompetanse til å gi forskrift om nærmere krav til tilbydere og sluttbrukeres rettigheter når det gjelder nummeropplysningstjenester.

Til § 12-6 Database

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 7-5.

Departementet kan etter første ledd gi pålegg om bruken av databaser som inneholder opplysninger om eller er knyttet til nummer, navn eller adresser. En database er en hvilken som helst samling av informasjon eller data, som er arrangert på en systematisk eller metodisk måte, og hvor det er individuell elektronisk eller lignende adgang. Eksempler på databaser er databaser for nummerportering, nummeropplysningsinformasjon, databaser for oversettelse fra telefonnummer til andre nummer, navn, adresser, herunder ENUM-database. Regulering av databaser kan være nødvendig for å bidra til en effektiv konkurranse, sikre brukerne gode og rimelig elektroniske kommunikasjonstjenester, sikre alle-til-alle-kommunikasjon eller for å ivareta personvern mv. Bestemmelsen kan også være relevant for proprietære adresseringsressurser, for å forhindre adressekonflikter eller innelåsing, eller for å sikre optimal ruting.

Av andre ledd fremgår det at departementet kan utpeke organisasjon som skal administrerer slike databaser. Organisasjon som utpekes kan være statlig eller privat. Utpeking av en organisasjon vil ikke være til hinder for at andre etablerer tilsvarende tjenestetilbud og tilbyr tilgang til databaser, med sikte på å legge til rette for konkurranse også i dette markedet. Etablering av en slik database vil kunne kreve tillatelse hjemlet i annen regulering, for eksempel for å imøtekomme personvernbestemmelser.

I tredje ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift om utpeking og bruk av databaser.

Til § 12-7 Domenenavn

Gjeldende ekomlov § 7-1 er en fellesbestemmelse med likelydende overordnede krav til forvaltning av nummer, navn og adresser for elektronisk kommunikasjon, herunder domenenavn, og gir blant annet hjemmel for gjeldende forskrift 1. august 2003 nr. 990 om domenenavn under norske landkodetoppdomener (domeneforskriften).

Det foreligger ingen særskilt regulering av nasjonale domenenavn i ekomdirektivet. NIS-direktivet (EU) 2016/1148 om tiltak som skal sikre et høyt felles sikkerhetsnivå i nettverks- og informasjonssystemer i EU, vedlegg II, viser til at nasjonal registerenhet og domenenavnforhandlerne tilbyr samfunnsviktige tjenester. Nasjonalt har domenenavnreguleringen stor betydning for sikkerhet og et stabilt internett.

I loven er det tatt inn en ny bestemmelse om forvaltningen av domenenavn slik at reguleringen av domeneområdet løftes frem og tydeliggjøres. Bestemmelsen setter overordnede rammer og betingelser for nasjonal domenenavnsforvaltning og leveranser av domenenavnstjenester.

I første ledd synliggjøres det at Norid AS (Norid) er registerenhet for det norske landkodetoppdomene no. Som det fremgår av merknaden til definisjonen i § 1-5 nr. 35 er en registerenhet et foretak som har fått delegert ansvaret for å administrere domenenavn under et toppdomene fra den internasjonale forvalter av toppdomener (ICANN). ICANN er den overordnede myndighet for forvaltning av domenenavn og andre identifikatorer som brukes på internett. ICANN administrerer også rotnavneserverne som benyttes til oppslag av toppdomener.

Pr. i dag har Norge tre landkodetoppdomener; .no, .sj og .bv. Av disse er kun .no i bruk. Det er ikke gitt tillatelse til bruk av .sj (Svalbard og Jan Mayen) og .bv (Bouvetøya). Departementet fastsetter rammevilkår for landkodetoppdomenene gjennom domeneforskriften, jf. syvende ledd.

De siste årene er konkurransen i domenemarkedet blitt skjerpet som følge av at det er åpnet for etablering av nye internasjonale generiske toppdomener, herunder toppdomener med stedsnavn som kan være av nasjonal betydning for enkeltnasjoner. Dette medfører at det er behov for en utvidelse av gjeldende bestemmelse slik at den nå også omfatter forvaltningen av internasjonale toppdomener av nasjonal betydning (slik som for eksempel .oslo) dersom slike tas i bruk. ICANN ber nasjonale myndigheter om uttalelse i spørsmål som angår nasjonale interesser. Departementet ivaretar nasjonale hensyn i det internasjonale arbeidet med domeneforvaltning, og svarer på slike henvendelser for Norge. Departementet kan også pålegge relevante plikter på registerenheter blant annet for å sikre norske interesser, tilgangen til norske landkodetoppdomener og andre toppdomener av nasjonal betydning. Slike pålegg kan gis i enkeltvedtak eller i forskrift, jf. syvende ledd.

Siste punktum andre ledd fastsetter at hvert norsk landkodetoppdomene eller toppdomene av nasjonal betydning kun skal administreres av én registerenhet.

Registerenheten er ikke en forvaltningsmyndighet. Tildeling av domenenavn skal skje på privatrettslig grunnlag og ikke innebære utøvelse av offentlig myndighet. I tredje ledd presiseres det at tildeling av domenenavn ikke reguleres av forvaltningsloven, fordi slik tildeling ikke innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Departementets forvaltning av domenenavn reguleres imidlertid av forvaltningsloven. Registerenheter som administrerer norske landkodetoppdomener eller toppdomener av nasjonal betydning skal offentliggjøre sine tildelingsregler og holde disse oppdaterte.

Fjerde ledd fastslår at registerenheten for norske landkodetoppdomener eller toppdomener av nasjonal betydning skal benytte «domeneforhandlere» til deler av registreringsprosessen. En domeneforhandler er en virksomhet som har inngått en avtale med en registerenhet om å bistå domeneabonnenten med å søke om domenenavn, og administrere abonnementet på abonnentens vegne, for eksempel ved å fornye, overføre eller avslutte det. Dette er den delen av prosessen som innebærer registrering inn i registerenhetens datasystemer. For å unngå at det oppstår tvil om meningsinnholdet, er det tidligere benyttede begrepet «registrar» endret til «domeneforhandler». Ved en endring til «domeneforhandler» blir det tydeligere at en slik aktør er bindeleddet mellom registerenheten for domenet og domeneabonnenten. Videre unngår man en uheldig sammenblanding av «registerenhet» og «registrar».

Domeneforhandlerne konkurrerer om å tilby best mulige tjenester til abonnentene både når det gjelder domeneabonnement, og når det gjelder tilleggstjenester knyttet til bruk av domenenavnet, blant annet webhotell, e-post og verktøy for å lage websider. Fjerde ledd pålegger registerenheten å tilby sine registreringstjenester på ikke-diskriminerende vilkår slik at konkurransen ikke svekkes.

I femte ledd presiseres det at det er domeneabonnenten som er ansvarlig for hva et domene benyttes til og at registrering av et domenenavn kun gir abonnenten en bruksrett til domenenavnet, ikke en eiendomsrett. Bruksretten opprettholdes så lenge abonnementet løper.

I sjette ledd slås det fast at Norid skal sørge for at det er etablert en klageordning for behandling av tvistesaker om registrering av norske domenenavn. Dersom det er flere registerenheter, vil disse også omfattes av klageordningen. Registerenhetene plikter å innrette seg etter avgjørelser fattet av klageorganet. Registerenhetene vil ha anledning til å bringe saken inn for de alminnelige domstoler.

I syvende ledd er det tatt inn hjemmel til å gi forskrift om forvaltning av norske landkodetoppdomener og andre toppdomener av nasjonal betydning. Forskriften skal fastlegge offentligrettslige rammebetingelser for forvaltningen av norske toppdomener og toppdomener av nasjonal betydning og for virksomheten som administrerer disse ressursene. Det kan i forskrift blant annet fastsettes krav for tildeling av domenenavn, herunder om teknisk kvalitet, kostnadseffektivitet, åpenhet, forutberegnelighet, ivaretakelse av internettbrukernes interesser, nasjonale interesser og internasjonal utvikling på internettområdet.

Det følger av åttende ledd at departementet kan gi forskrift om etablering av et klageorgan, nærmere krav til klageordningen og finansiering av klageordningen.

Departementet kan også fastsette sikkerhetskrav til de ulike aktørene på domeneområdet i forskrift eller ved enkeltvedtak, jf. niende ledd.

Til § 12-8 Forskrift om gjennomføring av toppnivådomene

Bestemmelsen viderefører deler av gjeldende ekomlov lov § 7-1 fjerde ledd, og tydeliggjør forskriftshjemmel til å gjennomføre forordninger om toppnivådome innenfor EØS.

Forskriftshjemmelen er blant annet ment å gi hjemmel til å videreføre gjennomføringen av forordningene om toppnivådomene .eu i norsk rett. Norske innbyggere og selskaper får ved innlemmingen av rettsaktene i EØS-avtalen og gjennomføringen i norsk rett, like rettigheter som EU-borgere og selskaper til å registrere domenenavn under toppnivådomentet .eu.

Til kapittel 13. Tillatt utstyr

Til § 13-1 Innførsel, omsetning og bruk av utstyr

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 8-1 med enkelte endringer. Virkeområdet til bestemmelsen er utvidet slik at bestemmelsen i tillegg til å omfatte radioutstyr og terminalutstyr også skal gjelde annet utstyr som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Første ledd fastsetter krav for å bringe utstyr i omsetning. I tillegg til dette, omfatter første ledd også krav for å gjøre utstyret tilgjengelig på markedet og sette det i drift. Slikt utstyr omfattes av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til. Aktuelle internasjonale overenskomster er EØS-avtalen, inkludert direktivene; radioutstyrsdirektivet (2014/53/EU), EMC-direktivet (2014/30/EU), lavspenningsdirektivet (2014/35/EU), skipsutstyrsdirektivet (2014/90/EU) og tilgjengelighetsdirektivet (EU) 2019/882.

Ordlyden «sette i drift» er hentet fra radioutstyrsdirektivet og EMC-direktivet. Utstyret settes i drift første gang det tas i bruk av sluttbrukeren innen EØS. «Bringes i omsetning» er å gjøre et produkt tilgjengelig på fellesskapsmarkedet for første gang. Med «gjøre tilgjengelig på markedet» menes enhver levering av et produkt for distribusjon, forbruk eller bruk på fellesskapsmarkedet i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt. Begrepene «bringe i omsetning og «gjøre tilgjengelig på markedet» er hentet fra lov 12. april 2013 nr. 13 om det frie varebytte i EØS (EØS-vareloven) som gir de generelle reglene for utstyr. Begrepene som nevnes her vil til enhver tid ha det innhold som følger av denne loven eller eventuelt etterfølgende tilsvarende lover.

Kravene etter første ledd kan omfatte sikkerhet, elektromagnetisk kompatibilitet, effektiv bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, krav til prosedyrer og merking, og andre krav fastsatt i forskrift med hjemmel i femte ledd. Kravene til sikkerhet kan blant annet omfatte krav for å unngå brann, elektrisk sjokk, stråling, datasikkerhet, personvern, svindel m.m. Elektromagnetisk kompatibilitet innebærer at utstyret ikke forårsaker kraftigere elektromagnetiske forstyrrelser enn at radio- og terminalutstyr og annet utstyr kan virke som tilsiktet. I tillegg skal utstyret ha tilstrekkelig immunitet mot elektromagnetiske forstyrrelser som kan forventes i forbindelse med tilsiktet bruk, slik at utstyret fungerer uten at den tilsiktede yteevnen reduseres i uakseptabel grad. For nærmere om hensiktsmessig og effektiv bruk av frekvensspekteret, se kapittel 11. Når det gjelder krav til prosedyrer og merking menes for eksempel samsvarsvurderinger for å kunne CE-merke utstyr, jf. EØS-vareloven.

Kravene som følger av første ledd, gjelder ikke for de tilfeller hvor en privatperson tar med seg utstyr som er kjøpt utenfor EØS inn til EØS. Dette utstyret kan ikke tas i bruk i Norge dersom frekvensene som utstyret benytter ikke er innenfor rammen av norsk frekvensbruk. Eventuelle spørsmål om frekvensbruken i forbindelse med slikt utstyr kan rettes til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Det anses i utgangspunktet ikke for å være behov for at departementet innvilger tillatelse for andre statlige aktører til å innføre og overlevere utstyr som skal brukes for formålene i §§ 11-13 til 11-15, og som ikke tilfredsstiller krav i forskrift som vist til i første ledd. Reguleringen av bruken i disse tilfellene anses ivaretatt ved at de aktuelle aktørene enten må oppfylle krav i § 11-13 eller få innvilget frekvenstillatelse etter §§ 11-14 eller 11-15, før utstyret kan tas i bruk. Andre ledd gir derfor anledning til å innføre og overlevere utstyr som brukes av politiet, Kriminalomsorgen eller redningstjenesten, Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Med begrepet innførsel menes at utstyret innføres i tollområdet, jf. tolloven. Med overlevering menes at produktet skifter eier eller bruker fra den som har innført produktet til sluttbruker. Dette vil gjelde utstyr som omfattes av virkeområdet til relevante direktiver som radioutstyrsdirektivet, EMC-direktivet, lavspenningsdirektivet, skipsutstyrsdirektivet og tilgjengelighetsdirektivet.

En importør eller leverandør vil imidlertid kun ha anledning til å innføre og overlevere utstyret når det er inngått en skriftlig avtale med de relevante statlige aktørene. Et slikt krav om avtale er også ment å redusere faren for at det innføres og overleveres utstyr for annen bruk. Det er ikke krav om tillatelse fra departementet for å kunne innføre og overlevere utstyr for formålene som er beskrevet i andre ledd utover kravet om avtalen med Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt, Etterretningstjenesten, politiet, kriminalomsorgen og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Departementet skal etter kapittel 11 varsles om frekvensbruken og myndighetens kontrollbehov oppfylles med dette. Departementet og den myndighet som departementet peker ut, kan følge opp med tilsyn overfor aktuell aktør etter behov.

Tredje ledd viderefører kravet om utstyrstillatelse for radioutstyr som ikke omfattes av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til, og vil gjelde for innførsel og overlevering. Dette skal gjelde med unntakene som følger av andre ledd. Annet relevant utstyr enn radioutstyr vil normalt være dekket av EMC-direktivet og lavspenningsdirektivet og på den måten være omfattet av internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til, jf. første ledd. Det er ikke tilsvarende unntak i EMC-direktivet og lavspenningsdirektivet som i radioutstyrsdirektivet, og derfor er det ikke relevant å vise til terminalutstyr eller annet utstyr i tredje ledd.

Utstyr som ikke er omfattet av internasjonal overenskomst vil kunne være utstyr som er unntatt fra virkeområdet til radioutstyrsdirektivet, som for eksempel utstyr som kun skal brukes av Forsvaret, i forbindelse med privat sikkerhet, nasjonal sikkerhet, for kriminalvern og en del utstyr og systemer for avvikling av lufttrafikken. Det fremgår av artikkel 1 punkt 2 og 3 samt anneks 1 i radioutstyrsdirektivet hvilket utstyr som er unntatt fra virkeområdet til direktivet.

Departementet kan etter tredje ledd stille vilkår direkte i tillatelsen blant annet for å unngå at utstyret ikke forstyrrer mer enn strengt nødvendig.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å pålegge stans i innførsel, omsetning og bruk av utstyr etter andre ledd når det er behov for dette. Fjerde ledd er en spesialbestemmelse som kompletterer § 15-8 om pålegg om stans i omsetning og tilbakekall av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr, når det gjelder utstyr som er innført med hjemmel i andre ledd.

Femte ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om å bringe radioutstyr og annet utstyr i omsetning, gjøre det tilgjengelig på markedet og sette det i drift i henhold til begrepenes innhold i EØS-vareloven og radioutstyrsdirektivet og EMC-direktivet. Aktuelle krav i den forbindelse er kravene som det vises til i første ledd.

I tillegg vil det med hjemmel i bestemmelsen kunne settes krav til samvirkningsevnen for digitale fjernsynsapparater og bilradiomottakere som markedsføres for salg eller utleie. Blant annet kan det i ekomforskriften settes krav til at bilradiomottakere som er integrert i nye kjøretøy gruppe M skal ha mottaker som kan motta og gjengi minst radiotjenester som tilbys via digitalt bakkenett. Dette vil innebære at bilradiomottakerne på det norske markedet skal kunne anvendes til å ta imot radiosendinger som sendes på DAB+. Kjøretøyforskriften som faller utenfor forskriftshjemmelen, gir informasjon om hvilke kjøretøy som faller inn under gruppe M.

Det kan også settes krav i forskrift som følger av krav til terminalutstyr i tilgjengelighetsdirektivet til «Forbrukerterminalutstyr med kapasitet for interaktiv databehandling som brukes til levering av elektroniske kommunikasjonstjenester». Kravene i tilgjengelighetsdirektivet retter seg mot de samme aktørene som for eksempel radioutstyrsdirektivet. Femte ledd gir også hjemmel til at departementet kan gi forskrift om registrering av forhandlere av radioutstyr og annet utstyr. Krav til registering av forhandlere er gitt i gjeldende registreringsforskrift. I tillegg kan departementet sette krav i forskrift som er nødvendig for å oppfylle fremtidig utstyrsregulering innenfor ekomlovens område.

Til § 13-2 Utstyr som er beregnet på å forstyrre elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen er ny og regulerer radioutstyr og annet utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon. Jammere er eksempel på slikt utstyr. Kravene i bestemmelsen innebærer at det ikke er tillatt å innføre, besitte, bringe i omsetning, gjøre tilgjengelig på markedet, sette i drift og bruke denne typen utstyr. I tråd med gjeldende ekomlov beholdes mulighetene for innførsel, overlevering og bruk av jammere i tilfeller som er dekket av §§ 11-13, 11-14 og 11-15, og for tilfeller som er dekket av § 13-1 andre og tredje ledd. Uavhengig av kravene i § 13-2 vil utstyr som er beregnet på å forstyrre eller hindre lovlig elektronisk kommunikasjon også være underlagt kravene i § 13-1.

Til § 13-3 Forskrift om teknisk kontrollorgan

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 8-2 i sin helhet uten endringer. Lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan gjelder utpeking av, og virksomheten, til tekniske kontrollorganer som driver samsvarsvurderinger etter regler som er gitt til gjennomføring av EØS-avtalen. I loven er det inntatt en forskriftshjemmel som gir departementet forskriftskompetanse til å gi nærmere regler til gjennomføring og utfylling av loven. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er av departementet utpekt til å håndheve regelverk som setter administrative og materielle krav til tekniske kontrollorgan i ekomsektoren. Slike krav er gitt i forskrifter med hjemmel i ekomloven, for eksempel forskrift 15. april 2016 nr. 377 om EØS-krav til radioutstyr. Den egne forskriftshjemmelen i gjeldende ekomlov videreføres slik at det også fremover kan settes krav til teknisk kontrollorgan for å oppfylle ekomsektorens behov.

Til kapittel 14. Saksbehandlingsregler

Til § 14-1 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende ekomlov § 9-1 og fastslår at om ikke annet er bestemt i loven eller i forskrifter gitt i medhold av loven, så gjelder forvaltningsloven for behandlingen av saker etter denne loven.

Det kan også følge av annen lov at disse bestemmelsene går foran forvaltningsloven. For eksempel at oreigningslovens bestemmelser går foran forvaltningsloven, noe som får betydning for ekspropriasjonsbestemmelsen i § 10-1.

Til § 14-2 Høring av enkeltvedtak

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 24 og viderefører gjeldende ekomlov § 9-2 med enkelte oppdateringer.

Etter første ledd gis alle interesserte aktører rett til å uttale seg om forslag til enkeltvedtak som kan ha betydelig innvirkning på markedet. Gruppen som gis anledning til å høres er en utvidelse av høringen av partene etter forvaltningsloven. Interesserte aktører kan blant annet være produsenter, tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester, interesseorganisasjoner og sluttbrukere som forbrukere og andre sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne mv.

Bestemmelsen skal sikre offentlighet i prosessen rundt viktige vedtak før de treffes, og at alle interesserte aktører får anledning til å hevde sine synspunkter. Dette vil føre til at saken blir så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. For å oppnå formålet med bestemmelsen er det hensiktsmessig at alle som er interessert og som har en rimelig grunn til å være det, skal gis anledning til å bli hørt. Hva som er rimelig grunn, avgjøres av departementet eller den som departementet utpeker i det enkelte tilfellet. Hva som ligger i begrepet, må vurderes på bakgrunn av hvilke interesser bestemmelsen søker å ivareta og hva som er praktisk gjennomførbart. Avslag på forespørsel om å få delta i høringen er en prosessuell avgjørelse og ikke et enkeltvedtak som gir klagerett.

Begrepet «kan ha», følger av at det kan være vanskelig å vurdere hva som har betydelig innvirkning på markedet i forkant.

I begrepet «betydelig innvirkning» ligger et krav til at enkeltvedtaket må være viktig for markedet. Det er ikke et hvert enkeltvedtak som skal høres på denne måten.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet offentliggjør forslag til vedtak på sine hjemmesider.

De interesserte aktører skal gis en rimelig tidsfrist til å gi tilbakemeldinger på forslag til vedtak. Hva som må anses for å være en rimelig frist må avgjøres i den enkelte sak sett opp mot sakens kompleksitet og omfang mv. I tvilstilfeller vil det anses rimelig om fristen er i samsvar med praksis etter forvaltningsloven § 16.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal vurdere høringsinnspillene før vedtak fattes.

Med enkeltvedtak som kan ha betydelig innvirkning på det relevante markedet etter første ledd første punktum, menes i første rekke enkeltvedtak som fattes med rettsgrunnlag i kapittel 6 og 7, og § 8-1 andre ledd. Prosedyre for å gjøre tilbud om tilgang og saminvestering bindende etter § 9-3 inkluderes også av samme hensyn. § 9-3 skal sikre at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet tar i bruk enkelte virkemidler for å fremme konkurranse. Det tas i tillegg inn regler om høring for beslutninger om fornyelse av tillatelser til bruk av frekvenser som er harmonisert innenfor EØS og som har blitt tildelt etter prosedyrer ved tildeling av et begrenset antall tillatelser. Bestemmelsens første ledd andre punktum er endret for å gjenspeile disse reglene. Enkeltvedtak etter §§ 2-3, 10-2 og 10-5 faller også inn under høringsplikten i bestemmelsen.

Behovet for høring gjør seg ikke gjeldende for enkeltvedtak som fattes med hjemmel i § 12-7, § 14-3 femte ledd, eller §§ 16-2 og 16-3. Disse er derfor unntatt den utvidede høringsadgangen. Bestemmelsens første ledd siste punktum er en videreføring av tidligere ekomlov § 9-2 første ledd siste punktum med oppdaterte hjemmelshenvisninger med unntak av § 12-7 som er ny og som regulerer forvaltning av domenenavn.

Opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt unntas fra offentliggjøring jf. bestemmelsens andre ledd. Dersom deler av forslag til vedtak er underlagt lovbestemt taushetsplikt, vil disse delene følge offentleglova slik at det kan føre til at enkelte avsnitt i vedtaket ikke blir offentliggjort, eventuelt at hele forslag til vedtak ikke offentliggjøres dersom unntaket medfører at det som kan offentliggjøres vil gi et misvisende bilde av saken, jf. offentleglova § 12 første ledd bokstav a.

I bestemmelsens tredje ledd fremgår det at bestemmelsen om høring kommer i tillegg til forvaltningslovens alminnelige bestemmelse om forhåndsvarsling, jf. forvaltningsloven § 16. Partene vil dermed ha krav på alminnelig forhåndsvarsel også etter forvaltningsloven.

Til § 14-3 Konsultasjonsprosedyre

Formålet med konsultasjonsprosedyren er å harmonisere myndighetenes praksis og virkemiddelbruk innenfor EØS. Bestemmelsen er en videreføring og videreutvikling av gjeldende ekomlov § 9-3, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 32, 33 og 68 nr. 3 andre, tredje og fjerde ledd og nr. 5. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal bidra til utvikling av det indre marked på området for elektronisk kommunikasjon gjennom et samarbeid med sine søsterorganisasjoner innenfor EØS, BEREC (Body of European Regulators for Electronic Communications) og EFTAs overvåkningsorgan. Samarbeidet skal blant annet legge til rette for en ensartet anvendelse av virkemidler og løsninger som til enhver tid er best eget til å håndtere de enkelte typer markedsituasjoner. Som ledd i dette samarbeidet skal utkast til enkeltvedtak som gjelder avgjørelser etter kapittel 6 og nærmere angitte bestemmelser, sendes til EFTAs overvåkningsorgan, kompetente myndigheter i EØS og BEREC for konsultasjon med sikte på europeisk harmonisering.

Plikten til å konsultere BEREC er ny i bestemmelsen. Tilsvarende presiseres at andre berørte myndigheter i EØS også skal motta utkast til vedtak. Utsendingen av utkast til vedtak blir i gjeldende ordning håndtert av ETFA overvåkningsorgan.

For Norge medfører konsultasjonsprosedyren at en engelskspråklig versjon av hele eller deler av utkast til vedtak, blir sendt til EFTAs overvåkningsorgan.

Første ledd omfatter utkast til vedtak som definerer andre markeder enn de markedene som er forhåndsdefinerte i Kommisjonens/EFTAs overvåkningsorgans anbefaling, jf. § 6-2 fjerde ledd, som utpeker, endrer eller trekker tilbake vedtak om at tilbyder har sterk markedsstilling, jf. § 6-4 første, andre, tredje, syvende, åttende og niende ledd. Henvisningen til § 6-4 dekker virkemidler som kan pålegges etter bestemmelsen, inkludert for eksempel vedtak om prisregulering mv. av sluttbrukertjenester i henhold til § 7-11. Vedtak med hjemmel i den nye bestemmelsen om saminvestering i nye nett med svært høy kapasitet § 9-1 skal også konsulteres for å sikre harmoniserte fremgangsmåter innenfor EØS. Det samme gjelder vedtak etter § 10-3 om tilgang til nett og fasiliteter i og utenfor bygninger, og § 10-5 om tilgang til infrastruktur for mobile tjenester. Identifisering av markeder over landegrensene vil også følge konsultasjonsprosedyren, jf. § 6-6.

Konsultasjonsprosedyren angir tre alternative prosedyrer i første, andre og fjerde ledd som avviker noe fra hverandre. Hvilken av prosedyrene som skal følges er avhengig av hvilken type vedtak det er som skal fattes.

EFTAs overvåkningsorgan og andre relevante EØS-myndigheter (myndigheter for elektronisk kommunikasjon i de andre EØS EFTA-statene, tilsvarende myndigheter i EU-statene) kan i henhold til det første alternativet, inngi kommentarer til utkast til vedtak innen én måned etter at konsultasjonsprosedyren er igangsatt. Skjæringspunktet for månedsfristen vil være det tidspunkt Nasjonal kommunikasjonsmyndighet sender utkast til vedtak til EFTAs overvåkningsorgan. Fristen kan ikke forlenges.

Utkast til vedtak skal konsulteres bare dersom utkastene kan påvirke handelen mellom EØS-statene. I vurderingen av om vedtaket kan påvirke handelen mellom EØS-statene må det tas hensyn til den praksis som har utviklet seg i EØS-konkurranserett i forhold til tilsvarende begrep. Det følger av denne praksisen at vedtaket vil kunne påvirke handelen mellom EØS-statene når det kan influere, direkte eller indirekte, reelt eller potensielt, på handelsmønsteret mellom statene på en måte som kan medføre en handelsbarriere i fellesskapets marked.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal så langt som mulig ta hensyn til innsendte kommentarer når vedtak fattes. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal notifisere EFTAs overvåkningsorgan om vedtaket når dette er fattet.

Andre ledd angir den andre alternative prosedyren og gjelder utkast til vedtak om relevante markeder og markedsanalyser som anses for å være av særlig viktighet for fellesskapet, det vil si utkast som inneholder nasjonale avvik fra fellesskapets anbefalte produkt- og tjenestemarked, eller som pålegger eller trekker tilbake vedtak om at en tilbyder alene eller sammen med andre har sterk markedsstilling. Utkast til vedtak sendes også her til konsultasjonsprosedyre, forutsatt at de vil påvirke handelen mellom EØS-statene, jf. ovenfor. Dersom EFTAs overvåkningsorgan kommer til at et vedtak i tråd med utkastet kan være en hindring for det indre marked, eller EFTAs overvåkningsorgan er alvorlig i tvil om vedtaket er i samsvar med EØS-retten, utvides fristen for å gi tilbakemelding med to måneder, det vil si til sammen tre måneder etter konsultasjonsprosedyrens start. Endelig vedtak kan ikke fattes før etter at fristen har gått ut. Fristen kan ikke forlenges.

EFTAs overvåkningsorgan kan i henhold til tredje ledd i løpet av denne fristen kreve at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet trekker tilbake utkast til vedtak, i henhold til nærmere fastsatt prosedyre. En slik avgjørelse skal begrunnes og følges av konkrete forslag til endring i utkast til vedtak. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal notifisere EFTAs overvåkningsorgan om vedtaket når dette er fattet.

I fjerde ledd synliggjøres en ny prosedyre for å bidra til ytterligere harmonisering. Det legges opp til at EFTAs overvåkningsorgan og BEREC skal arbeide sammen med den nasjonale myndigheten dersom EFTAs overvåkningsorgans og BEREC er i alvorlig tvil om Nasjonal kommunikasjonsmyndighets utkast til vedtak utgjør en handelshindring i strid med EØS-avtalen eller om utkastet er i samsvar med EØS-retten. Hvis underretning om slik tvil gis av EFTAs overvåkningsorgan til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og BEREC i løpet av tidsfristen etter første ledd, utvides tidsfristen med tre nye måneder. Dersom slik underretning ikke gis, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fatte vedtaket.

I løpet av tre måneders perioden skal EFTAs overvåkningsorgang, BEREC og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet samarbeide tett for å identifisere det mest hensiktsmessige og effektive tiltaket, samtidig som det tas behørig hensyn til synspunktene til markedsdeltakerne og behovet for å sikre utvikling av en ensartet reguleringspraksis. Innen seks uker fra begynnelsen av tidsrommet på tre måneder skal BEREC avgi en uttalelse om EFTAs overvåkningsorgans underretning om hvorvidt BEREC anser at utkastet til tiltak bør endres eller trekkes tilbake og eventuelt gi konkrete forslag for dette formål. Uttalelsen skal gi en begrunnelse og offentliggjøres. Dersom BEREC i sin uttalelse deler EFTAs overvåkningsorgans alvorlige tvil, skal den samarbeide tett med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet om å identifisere hvilket tiltak som er mest hensiktsmessig og effektivt. Innen utløpet av tidsrommet på tre måneder kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet enten

• endre eller trekke tilbake sitt utkast til tiltak, idet det tas størst mulig hensyn til Kommisjonens underretning og BERECs uttalelse, eller

• opprettholde sitt utkast til tiltak.

I henhold til fjerde ledd har ikke EFTAs overvåkningsorgan kompetanse til annet enn å påvirke Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

I henhold til femte ledd har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet seks måneder på seg til å trekke tilbake utkast til vedtak når EFTAs overvåkingsorgan har motsatt seg at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fastsetter vedtaket. Eventuelt nytt utkast til markedsvedtak med større endringer som følge av EFTAs overvåkningsorgans innspill, må høres på nytt nasjonalt etter § 14-2 og konsulteres igjen hos EFTAs overvåkningsorgan.

I sjette ledd synliggjøres at EFTAs overvåkningsorgan kan utstede en anbefaling om at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal endre eller trekke tilbake utkastet til vedtak, eller EFTAs overvåkningsorgan kan treffe en beslutning om å trekke tilbake sine forbehold. Dersom den anbefaler en endring, skal beslutningen inkludere konkrete endringsforslag. Anbefalingen om endring eller tilbakekall skal inneholde en begrunnelse, særlig dersom BEREC ikke deler EFTAs overvåkningsorgans alvorlige tvil. Videre presiseres det i femte ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har én måned på seg etter at EFTAs overvåkningorgan har kommet med en anbefaling eller en beslutning, jf. ovenfor, til å fatte endelig vedtak og notifisere dette til EFTAs overvåkningsorgan og BEREC. Denne én måneders fristen kan forlenges dersom vedtaket har slike endringer at det må høres igjen etter § 14-2.

Hvis EFTAs overvåkningsorgan etter syvende ledd mener at utkast til vedtak er uforenlig med EØS-retten, skal EFTAs overvåkningsorgan i løpet av en måned varsle Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og BEREC om at de er i alvorlig tvil om utkastet utgjør en handelshindring i strid med EØS-avtalen eller om utkastet er i samsvar med EØS-retten. I slike tilfeller skal vedtakelsen av utkastet til tiltak utsettes i ytterligere tre måneder. Den totale fristen blir dermed fire måneder. Hvis BEREC er enig med EFTAs overvåkningsorgan i at utkastet til vedtak etter §§ 9-1 eller 10-3 er uforenlig med EØS-retten, kan EFTAs overvåkningsorgan motsette seg at utkast til vedtak fattes, og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet blir forpliktet til at trekke utkastet tilbake. Dette er det såkalte «dobbel-lock-vetoet».

I henhold til åttende ledd kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet når som helst trekke utkast til vedtak. Dersom vedtak fattes, skal det likevel tas hensyn til merknader fra EFTAs overvåkningsorgan.

I unntakstilfeller der det er behov for en rask løsning av hensyn til brukernes interesser og for å sikre konkurransen, kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i henhold til niende ledd, umiddelbart fatte forholdsmessige og midlertidig vedtak uten å følge konsultasjonsprosedyren. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal notifisere EFTAs overvåkingorgan om vedtaket når dette er fattet. Dersom myndigheten mener det er behov for å gjøre tiltakene permanente eller for å forlenge gyldighetsperioden, skal de alminnelige prosedyrene følges. Forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage kommer ikke til anvendelse, jf. forvaltningsloven § 35, siste ledd.

Konsultasjonsprosedyren kommer i tillegg til den nasjonale høringen av enkeltvedtak, jf. § 14-2, og skal i utgangspunktet starte samtidig med denne. Her vil imidlertid Nasjonal kommunikasjonsmyndighet stå fritt til å finne andre praktiske løsninger som er hensiktsmessige av hensyn til å oppnå formålet med §§ 14-2 og 14-3.

Bestemmelsens tiende ledd gir blant annet hjemmel til å inkorporere BEREC-forordningen i norsk rett.

Til § 14-4 Instruksjonsadgang

Bestemmelsen viderefører og oppdaterer gjeldende ekomlov § 10-2, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 8. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ikke instrueres i den enkelte sak i vedtak som fattes etter de angitte bestemmelsene. Dette gjelder særlig i saker om den sektorspesifikke markedsreguleringen og relaterte områder. Departementet presiserer for ordens skyld at de politiske myndigheter for eksempel i Stortingsmeldinger, kan angi den politiske retningen som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal styre etter.

Departementet kan blant annet instruere Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i forvaltningen av begrensede ressurser, som frekvenser, nummer, navn og adresser. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan også instrueres i andre spørsmål som ikke er unntatt etter bestemmelsen, selv om dette ikke aktualiseres særlig ofte.

Til § 14-5 Saksbehandlingstid ved søknad om frekvenstillatelse

Bestemmelsen viderefører § 9-4 i gjeldende ekomlov, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 48 nr. 6. Ordlyden i første ledd første punktum er ment å gjenspeile unntakene fra seks ukers fristen som fremkommer i artikkel 48 nr. 6 slik at saksbehandlingstiden ved tildeling ved auksjoner, tildelinger som berører internasjonale avtaler og satellittbaneposisjoner kan utvides til åtte måneder. Når det gjelder internasjonale avtaler kan utvidelsen for eksempel være aktuell ved behov for frekvenskoordinering med andre land.

I henhold til andre ledd om internasjonal koordinering av frekvenstillatelser løper fristen fra det tidspunkt norske frekvensmyndigheter mottar svar fra det aktuelle landet. Dette kan derfor i noen tilfeller ta noe lengre tid enn behandling av frekvenssøknader etter første ledd.

I bestemmelsens tredje ledd er det inntatt et forbehold om at behandlingstiden etter første ledd likevel ikke gjelder dersom internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til om bruk av radiofrekvenser og satellittbaneposisjoner medfører at behandlingstiden ikke kan overholdes. Dette er også i tråd med ekomdirektivet artikkel 48 nr. 6 og artikkel 55 nr. 7.

Til § 14-6 Saksbehandlingstid ved søknad om bruk av nummer

Bestemmelsen viderefører § 9-5 i gjeldende ekomlov, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 94 nr. 3 og 4. Søkes det om tillatelse til bruk av nummer, har departementet eller den myndighet departementet peker ut maksimalt tre uker på å behandle søknaden. Tidsfristene løper fra det tidspunktet tilstrekkelig korrekt og fullstendig informasjon for å behandle søknad om tillatelse er mottatt.

Det følger videre av bestemmelsen at saksbehandlingstiden for tildelinger av nummer i særlige tilfeller kan forlenges med inntil tre uker. Særlige tilfeller kan være der det er besluttet at nummerressurser skal tildeles etter auksjon. Saksbehandlingstiden kan da være maksimalt seks uker.

Til § 14-7 Utveksling av informasjon mellom nasjonale myndigheter

Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende ekomlov § 9-6 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 20 nr. 2 og 3. Bestemmelsen er utvidet til å gjelde informasjonsutveksling også med andre nasjonale myndigheter.

Bestemmelsens første ledd gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Konkurransetilsynet mulighet til å utveksle informasjon uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Det kreves at informasjonen er nødvendig for den mottakende myndighet. Departementet og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan også utveksle slik taushetsbelagt informasjon med andre nasjonale myndigheter, men kun så langt det er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav i ekomloven eller sikkerhetsloven.

Andre ledd innfører restriksjoner på myndigheten som mottar informasjonen etter første ledd. Andre ledd krever at mottakende myndighet etter første ledd skal innhente skriftlig samtykke fra avgivende myndighet før innsyn i oversendt informasjon innvilges. Det er informasjon som på tidspunktet for oversendelse var unntatt offentlighet av avsenderorganet etter nærmere definerte bestemmelser i offentleglova. Mottakende myndighet skal også få avgivende myndighets samtykke før det gis innsyn i opplysninger som er omfattet av konkurranseloven §§ 26 og 27.

Til § 14-8 Utlevering av informasjon for å oppfylle EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 9-7 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 20 nr. 2 og 3.

Det fremgår av første ledd at taushetsbelagt informasjon kan utleveres på grunnlag av begrunnet anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan. Begrunnelsen skal ivareta hensynet til de oppgaver EFTAs overvåkningsorgan gjennom EØS-avtalen er pålagt å utføre. Det følger av ODA-avtalen artikkel 6 at EFTAs overvåkningsorgan kan anmode om alle nødvendige opplysninger for å kunne utføre de oppgaver de er pålagt, fra myndighetene i EFTA-statene. Taushetsbelagt informasjon som EFTAs overvåkningsorgan får tilgang til i medhold av denne bestemmelsen kan videreformidles til Europakommisjonen, jf. EØS-avtalen artikkel 109 nr. 2. Kommisjonen kan igjen videreformidle informasjon til sektormyndighetene i EU-stater.

Bestemmelsen utvides til å gjelde informasjonsutveksling med BEREC og andre EØS-staters myndigheter, blant annet av hensyn til konsultasjonsprosedyren i § 14-3. Opplysningene kan dermed utleveres til EFTAs overvåkningsorgan og BEREC som kan anmode om de nødvendige opplysningene for å gjennomføre sine oppgaver i henhold til EØS-avtalen. Tilsvarende kan myndigheter i andre land få tilgang til opplysningene gjennom arbeidet i BEREC eller ved behov der det er aktuelt for å ta stilling til eventuelle markeder som strekker seg over flere land.

Opplysningene som det anmodes om, skal stå i forhold til det gjennomføringen av disse oppgavene krever. Adgangen til å utlevere taushetsbelagt informasjon er avgrenset til å gjelde de tilfeller hvor utlevering av taushetsbelagt informasjon er et forholdsmessig tiltak. I forholdsmessighetsvurderingen vil avsendermyndighet måtte avveie utlevering av taushetsbelagt informasjon i forhold til de hensyn slik utlevering etter loven og EØS-avtalens regler om samarbeid skal ivareta og den anmodning som foreligger. Dersom utlevering er å anse som forholdsmessig skal den gjennomføres. Informasjon som utveksles i henhold til konsultasjonsprosedyren i § 14-3, vil for eksempel normalt være å anse som forholdsmessig av hensyn til den europeiske harmoniseringen.

Dersom de fremlagte opplysningene omhandler opplysninger som tidligere er oversendt av foretak på anmodning fra myndigheten, skal disse foretakene underrettes om dette. I den grad det er nødvendig kan EFTAs overvåkningsorgan gjøre de fremlagte opplysningene tilgjengelige for en annen slik myndighet i en annen medlemsstat, med mindre myndigheten, har anmodet uttrykkelig om det motsatte og begrunnet anmodningen.

Andre og tredje ledd er en videreføring av gjeldede rett som igjen viderefører telelovens tilsvarende bestemmelser, og gjelder informasjonsutveksling med annen stat og internasjonale organisasjoner, for eksempel den Internasjonale Teleunion (ITU), CEPT (European Conference of Postal and Telecommunications) m.m.

Fjerde ledd viderefører kompetansen til å kunne gi utfyllende regler i forskrift om utleveringen av opplysninger etter bestemmelsen.

Til § 14-9 Unntak fra forvaltningens taushetsplikt mv.

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 9-8 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 20 nr. 4. Formålet er å gi departementet kompetanse til å sikre at opplysninger som bidrar til å skape et åpent konkurransemarked offentligjøres.

Departementet skal offentliggjøre opplysninger etter første ledd. Første ledd innskrenker taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Det presiseres at heller ikke avtalebestemt taushetsplikt skal være til hinder for offentliggjøring. Det er videre tatt inn et nødvendighetskrav for å markere at den utvidete adgang til offentliggjøring som innskrenkning av taushetsplikt gir departementet, følges av et skjerpet relevanskrav, ikke bare krav om saklig grunn.

Andre ledd fastsetter et særskilt vilkår om at opplysninger innhentet med hjemmel i opplysningsplikten i § 15-2 kan utleveres selv om disse i utgangspunktet er taushetsbelagt hos avgivende part, dersom offentliggjøringen vil kunne bidra til å fremme bærekraftig konkurranse.

Tredje ledd fastsetter plikt til på forhånd å underrette den som har gitt opplysningene til departementet uten at det dermed knyttes til noen frist for uttalelse forut for offentliggjøring. Dette er ment å imøtekomme en interesse om at informasjonen er aktuell for offentliggjøring. I dette ligger det ikke noe krav om samtykke, men utelukkende et informasjonskrav.

Offentliggjøring skal veies mot det berettigede behov virksomheten har for å beskytte forretningshemmeligheter. Det foreligger således en diskresjonær adgang til innskrenkning av forvaltningslovens taushetsplikt.

Fjerde ledd er på dette punkt sammenfallende med taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13, første ledd nr. 2, med det unntak at «fremgangsmåte» er erstattet med løsninger.

Til kapittel 15. Tilsyn

Til § 15-1 Tilsyn

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-1 og er i tråd med ekomdirektivet artikkel 5. Det følger av første ledd at departementet skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Dette medfører at departementet eller den departementet utpeker kan føre tilsyn etter eget tiltak, eller fordi en part eller en med rettslig interesse har bragt spørsmålet inn for tilsynsmyndigheten. Kontroll er en form for tilsyn. Tilsyn vil kunne omfatte kontroll i form av stikkprøver og måling, men er ikke begrenset til dette. Departementet eller den departementet peker ut kan nytte bistand fra andre til å utføre tilsynet, for eksempel vil det kunne være aktuelt å hente inn teknisk bistand fra et laboratorium eller bistand fra uavhengig, ekstern fagspesialist i forbindelse med tilsynet. Tilsynet skal ikke bare omfatte tekniske forhold, men vil også kunne omfatte tilsyn med avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker. Det kan derfor også være aktuelt å nytte bistand for å gå inn i regnskapstall og økonomiske beregninger som må gjennomgås og vurderes som ledd i tilsynet.

Tilsynskompetansen, herunder adgangen til å få tilgang til opplysninger og lokaler mv., må utøves i tråd med de alminnelige skrankene for inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten, jf. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Tilsynet med datasenter vil i utgangspunktet gjelde tilsyn med og vurderinger av systemsikkerheten til infrastrukturen, rutiner, loggføring etc. Tilsynsmyndigheten vil gjennom et tilsyn ikke ha behov for tilgang til lagrede data, og vil heller ikke be om å få disse utlevert. Med disse skrankene, er det departementets vurdering at kildevernet ikke vil settes i fare ved innføring av datasenterreguleringen.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift og fatte enkeltvedtak om tilsynskompetansen og tilsyn. Blant annet vil det være aktuelt å gi delt tilsynskompetanse etter § 3-15 om bruk av informasjonskapsler mv. Departementet kan også gi forskrift om behandlingen av personopplysninger ved gjennomføring av tilsynsoppgaver.

Til § 15-2 Opplysnings- og utleveringsplikt

Bestemmelsen viderefører, utvider og presiserer gjeldende ekomlov § 10-3, og gjennomfører ekomdirektivet artiklene 20, 21 og 41 nr. 2 bokstav a.

I bestemmelsens første ledd presiseres det at departementet kan kreve opplysninger fra enhver når det er nødvendig for å sikre effektiv gjennomføringen av lov, forskrifter og enkeltvedtak. Ekomloven gjennomfører en rekke rettsakter fra EU i tillegg til ekomdirektivet (radioutstyrsdirektivet, EMC-direktivet, kommunikasjonsverndirektivet, og en rekke andre forordninger, vedtak og direktiver) i tillegg til at den inneholder enkelte nasjonale regler (datasenter, autorisasjonsordning for prosjektering, installasjon, vedlikehold og sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett mv.), og bestemmelsen gir grunnlag for innhentingen av opplysninger og dokumentasjon som følger av disse.

Når opplysninger fra tilbydere, leverandører eller andre rettssubjekter som faller inn under loven ikke er tilstrekkelig til å føre tilsyn eller oppfylle forpliktelser etter loven, kan det hentes opplysninger fra andre relevante foretak som driver virksomhet i sektoren for elektronisk kommunikasjon eller beslektede sektorer. Opplysninger kan også innhentes for gjennomføring av internasjonale forpliktelser og på vegne av EFTAs overvåkningsorgan, BEREC og tilsvarende myndighet i henhold til internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til, jf. § 14-8.

Bestemmelsen setter ingen eksplisitt begrensning på hvilke typer opplysninger som kan kreves inn når det gjelder opplysningenes innhold. Det er likevel en forutsetning at det er grunn til å anse at opplysningene er relevant for gjennomføringen av regelverket. Dette gjelder blant annet informasjon om tjenester, infrastruktur i kommunikasjonsnettene, så vel som infrastruktur knyttet til drifts- og styringssystemene. Særlig må det være klart at opplysninger om finansielle forhold kan kreves inn. Herunder kan tilbyder med sterk markedsstilling pålegges å sende inn regnskapsdata fra sluttbrukermarkedene som er knyttet til de regulerte grossistmarkedene. Praktiseringen av gjeldende bestemmelse har vist at det også er grunn til å presisere at opplysninger til statistikkformål, rapporter eller undersøkelser kan innhentes. Bestemmelsen gir også adgang til å innhente nødvendige opplysninger for å vurdere sikkerhetsnivået i nett og tjenester.

Det er presisert i ordlyden at også «personopplysninger» kan innhentes. Med dette menes personopplysninger etter personvernlovgivningen. Dette vil blant annet gjelde opplysninger om adresser til bygninger som har abonnement for bredbånd og egenskaper ved det konkrete abonnementet på husstandsnivå til bruk i dekningsundersøkelser og utarbeidelse av statistikk. Opplysninger om abonnement benyttes også av myndigheten til å vurdere konkurransesituasjonen i bredbåndsmarkedet. Praktiseringen av gjeldende bestemmelse har vist at det også er grunn til å presisere at det kan innhentes opplysninger, herunder personopplysninger, til statistikkformål, rapporter eller undersøkelser.

Opplysningsplikten favner med andre ord vidt. Opplysningene kan kreves fra privatpersoner, bedrifter og andre som det er relevant å innhente opplysninger fra for å gjennomføre loven m.m. Det er imidlertid et krav at opplysningene skal være nødvendige. Det medfører at anmodningen om opplysningene skal stå i forhold til gjennomføringen av oppgaven, og den skal begrunnes. Det er i første omgang departementet som må avgjøre hva som er nødvendig.

I andre ledd videreføres gjeldende rett om at opplysningene kan kreves skriftlig eller muntlig. Foretakene skal raskt legge frem de etterspurte opplysningene i samsvar med fristene og det detaljeringsnivået som kreves. Departementet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis, og det skal informeres om hva opplysningene skal brukes til. Plikten til å begrunne informasjonsbehovet er en utvidelse av dagens regel.

Det er nytt at departementet kan kreve at opplysningene gis i et standardisert format dersom dette er nødvendig og forholdsmessig. Dette kan for eksempel være der departementet har behov for informasjon fra flere aktører som skal sammenlignes, og det vil kreve uforholdsmessig stor ressursbruk dersom opplysningene gis i ulike formater. Eksempelvis kan departementet kreve at pliktsubjektet fyller ut informasjon i et standardisert regnearkdokument.

Etter tredje ledd følger det at departementet kan kreve utlevert eksisterende dokumenter eller annen informasjon på samme vilkår som i første ledd. Dette er en klargjøring av departemetnets kompetanse, og understøtter deres behov for innhenting av informasjon i dets virke. Vilkåret for å kreve utlevering av informasjon er, som for innhenting av opplysninger etter første ledd, at det er «nødvendig for å gjennomføre bestemmelsen i denne loven, vedtak gitt i medhold av loven eller forpliktelser som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til.» Kravet til nødvendighet må forstås på samme måte som for innhenting av opplysninger etter første ledd. Pålegg må begrunnes. Det må i tillegg begrunnes at det er nødvendig at informasjonen blir utlevert, i stedet for at opplysningene kreves inngitt, for eksempel i et standardisert format, jf. første og andre ledd.

Pålegg om å inngi opplysninger eller utlevere dokumenter eller annen informasjon kan påklages etter forvaltningsloven § 14 av den som blir pålagt å utlevere opplysningene eller utlevere informasjonen dersom den mener at det ikke foreligger noen plikt eller lovlig adgang til pålegget. Det vil i så fall være en klagefrist på tre dager regnet fra det tidspunkt vedkommende får underretning om pålegget. Dersom det er akutt nødvendig å innhente opplysningene, dokumentene eller informasjonen for å gjennomføre nødvendige oppgaver etter loven, kan departementet i tråd med forvaltningsloven kreve opplysningene, dokumentene eller annen informasjon fremlagt før klagesaken er avgjort.

I fjerde ledd videreføres gjeldende rett om at pålegget om å gi opplysninger, utlevere dokumenter eller annen informasjon, gjelder uhindret av taushetspliktbestemmelser som måtte følge av ekomloven § 3-10, annen lovgivning, pålegg eller avtale. Fjerde ledd dels viderefører, dels utvider gjeldende ekomlov § 10-3 andre ledd. Det er en videreføring at opplysningsplikten også omfatter sikkerhetsgraderte opplysninger om elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, tilhørende fasiliteter og om infrastruktur knyttet til drifts- og styringssystemene. Et viktig moment i denne sammenhengen er at en rekke sikringstiltak ofte vil falle betydelig rimeligere ut for samfunnet dersom disse kan tas med som en del av den opprinnelige planlegging av elektroniske kommunikasjonsnett og tjenester, og ikke etter at dette er ferdigstilt. Det er en utvidelse at opplysningsplikten omfatter fremtidige endringer generelt i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, og ikke er avgrenset til fremtidige endringer i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester som kan ha betydning for tjenester som tilbys konkurrenter.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift. Sammenlignet med gjeldende ekomlov § 10-3 femte ledd, utvides forskriftskompetansen for å reflektere presiseringene og endringene som er gjort i bestemmelsen.

Til § 15-3 Medvirkning ved tilsyn

Bestemmelsen viderefører medvirkningsplikt ved tilsyn, og presiserer gjeldende ekomlov § 10-4. Departementet eller den departementet utpeker er avhengig av samarbeid fra den det skal føres tilsyn med for å kunne gjennomføre sine oppgaver etter loven. Medvirkningsplikten gjelder også tilgang til skjermingsverdige objekter. Sikkerhetsloven omfatter imidlertid skjermingsverdige objekter, infrastruktur og informasjonssystemer, jf. sikkerhetsloven kapittel 6 og 7. Sikkerhetsloven inneholder også egne bestemmelser for tilsyn i kapittel 3.

Etter gjeldende ekomlov § 10-4 skal nødvendig dokumentasjon gjøres tilgjengelig for myndigheten, og innehaver eller dennes representant kan pålegges å være til stede under tilsynet.

Etter første ledd første punktum har den som er gjenstand for tilsyn en plikt til å sørge for at departementet eller den departementet peker ut har uhindret adgang til informasjon, dokumentasjon, informasjonssystemer, lokaler med utstyr for elektronisk kommunikasjon, områder og infrastruktur. Dette omfatter adgang til de områder og lokaler som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av virksomheten. Presiseringen er gjort for å klargjøre at departementet kan føre tilsyn med både fysiske og logiske objekter, infrastruktur og informasjonssystemer, og innebærer således ingen endring av gjeldende rett.

Etter første ledd andre punktum kan departementet eller den departementet peker ut kreve at nødvendig dokumentasjon og informasjon skal gjøres tilgjengelig. Departementet klargjør i den enkelte sak hvilken dokumentasjon og informasjon dette er. Den det føres tilsyn med skal bidra til å klargjøre hvilken dokumentasjon og informasjon som kan være relevant for tilsynet.

Etter første ledd tredje punktum skal virksomheten stille med relevant personell under tilsynet. Dette er en språklig endring som viderefører gjeldende ekomlov § 10-4 siste punktum. Hvilke personer som er relevant å stille med under tilsyn må konkret vurderes, og kan for eksempel omfatte egne ansatte eller innleid personell, personell med en særskilt kompetanse eller erfaring fra virksomheten, personer med bestemte fullmakter osv.

Andre ledd presiserer aktørenes plikter når departementet eller den departementet peker ut utfører markedstilsyn med radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr. Den som er gjenstand for tilsyn, plikter å skaffe til veie utstyr som departementet eller den departementet peker ut ber om å få tilsendt eller utlevert for kontroll selv om utstyret ikke er tilgjengelig på lager. Dette innebærer at den som tilsynet er rettet mot, typisk en distributør, må skaffe utstyret fra produsent eller importør hvis de ikke selv har varen på lager. I tillegg skal utstyret sendes til departementet eller den departementet peker ut uten kostnad. Dette innebærer ikke en materiell endring for aktørene i markedet. Plikten til å medvirke til tilsyn ved å stille utstyr til rådighet følger allerede av forskriftene som gjennomfører radioutstyrsdirektivet, lavspenningsdirektivet, EMC-direktivet og skipsutstyrsdirektivet.

Bestemmelsen angir ingen formkrav, og reglene i forvaltningsloven vil ligge til grunn, jf. § 14-1, slik at stedlige tilsyn som hovedregel skal varsles skriftlig, men kan gjennomføres uten forhåndsvarsel på visse vilkår, jf. forvaltningsloven § 16.

Departementet eller den departementet peker ut kan gjøre bruk av sanksjonsmidler i ekomloven ved manglende medvirkning. Dette er en videreføring av gjeldende rett og er også i tråd med ekomdirektivet artikkel 30 nr. 4.

Til § 15-4 Internkontroll

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-5, og er i tråd med ekomdirektivet artikkel 29 og ekomdirektivet artikkel 41 nr. 2 bokstav a.

Internkontroll er egnet til å øke tilbydernes oppmerksomhet om at viktige hensyn ivaretas, herunder kommunikasjonsvern, og sikkerhet og beredskap. I tillegg kan internkontroll bidra til å effektivisere departementets tilsyn.

Etter første ledd kan departementet pålegge både etablering og senere endring av interne kontrollsystemer. Kontrollsystemene det er snakk om skal sikre at krav fastsatt i eller i medhold av loven oppfylles. Oppfyllelse av pålegg om internkontroll skal dokumenteres og oversendes departementet på forespørsel.

Departementet kan etter andre ledd gi utdypende forskrift om internkontroll og om kravene til dokumentasjon.

Til § 15-5 Pålegg om retting og opphør av ulovlige forhold

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-6, og gjennomfører blant annet ekomdirektivet artikkel 30 nr. 2 og nr. 3. Første ledd endres for å sikre konsistens i regelverket, men innebærer ingen endring av rettstilstanden. Bestemmelsen regulerer Nasjonal kommunikasjonsmyndighets adgang til å gi pålegg om retting eller opphør av forhold som ikke er i tråd med krav fastsatt i eller i medhold i ekomloven, herunder også brudd på tillatelse gitt med hjemmel i loven. Ved pålegg om retting av avvik kan departementet gi pålegg om at de bakenforliggende årsakene fjernes og tilsvarende avvik lukkes.

Andre ledd viderefører gjeldende rett, og gir departementet hjemmel til å iverksette særskilte tiltak ved brudd på vilkår i frekvenstillatelser, vilkår ved tildeling av nummer, forpliktelser pålagt tilbyder med sterk markedsstilling, plikter for tilbyder av leveringspliktige tjenester og spesielle samfunnspålagte oppgaver. For tilbyder med sterk markedsstilling kan sanksjonene for eksempel også innebære pålegg om å stanse eller utsette levering av tjenester som dersom de fortsetter vil være av betydelig skade for konkurransen i markedet. Tiltakene som iverksettes skal være forholdsmessige.

Tredje ledd klargjør at departementet kan fatte enkeltvedtak for å hindre skadelig interferens. Videre presiseres bestemmelsen at pålegg kan gjelde ethvert utstyr som medfører eller kan medføre forstyrrelse av elektronisk kommunikasjon. Med «ethvert utstyr» menes alle typer utstyr og installasjoner. Slike tiltak kan for eksempel bestå i å pålegge produsent, importør eller forhandler å stanse tilbudet og omsetningen av utstyret, samt å gjennomføre tiltak for å trekke utstyret tilbake fra markedet.

Tiltakene som pålegges skal være forholdsmessige basert på en vurdering av partenes og samfunnets interesser.

Gjeldende fjerde ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende ekomlov § 10-6 fjerde ledd videreført, men det er et krav om at retting eller opphør av ulovlig forhold kan kreves iverksatt umiddelbart eller innen en rimelig tidsfrist. Dette gjelder for alle pålegget retter seg mot, og er ikke bare begrenset til å omfatte pålegg rettet mot rettighetshavere.

Til § 15-6 Tilbakekall

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-8 med noen presiseringer og justeringer, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 30 nr. 5. Artikkel 30 nr. 5 gjør unntak fra hovedregelen i artikkel 19 om at tillatelsene skal gjelde så lenge de varer om de ikke tilbakekalles etter reglene i ekomdirektivet artikkel 30 nr. 2, 3, og 4. Bestemmelsen angir en terskel for tilbakekall ved vilkårsbrudd og regulerer også tilbakekall når en innehaver ikke oppfyller bestemte økonomiske forpliktelser.

Første ledd, første punktum presiserer at alle tillatelser etter ekomloven kan kalles tilbake ved alvorlige eller gjentatte brudd. Tillatelser som kan kalles tilbake er frekvenstillatelser, tildeling av nummerressurser, og tillatelser til å innføre og overlevere utstyr. Med «autorisasjoner» menes autorisasjoner for virksomhet som er ansvarlig installasjon og vedlikehold eller sammenkobling av elektroniske kommunikasjonsnett.

Tilbaketrekking av tillatelser til å innføre og overlevere utstyr gjelder for tillatelse gitt etter lovforslaget § 13-1 tredje ledd hvor det åpnes for at det kan gis tillatelse til innførsel og overlevering av radioutstyr og annet utstyr, som er omfattet av virkeområdet til direktivet, men som ikke oppfyller kravene. Slike tillatelser er beregnet for tilfeller etter § 11-14 andre ledd. Tillatelse til å ta inn utstyr som ikke oppfyller kravene for formål etter § 11-14 andre ledd vil ikke innebære å gjøre utstyret tilgjengelig for salg, men typisk for test m.m. En eventuell innvilgelse av tillatelse for formålene etter § 11-14 andre ledd kan derfor tilbakekalles etter denne bestemmelsen.

Alle offentlige tillatelser gis under forutsetning av at vilkårene som er satt følges. Tilbakekall er likevel en inngripende reaksjon som først tas i bruk ved enten alvorlige eller gjentatte brudd der det i normaltilfellene vil være gitt pålegg om retting som parten eller innehaveren ikke har rettet seg etter, før virkemidlet tas i bruk. I tillegg skal det i normaltilfellene også være forsøkt tvangsmulkt for å få en oppfyllelse.

Det tydeliggjøres i første ledd, andre punktum at departementet har adgang til å beslutte tilbakekall når det foreligger tilsvarende eller lignende brudd på vilkår, selv om innehaver har rettet seg etter tidligere ilagt pålegg. Når det har skjedd gjentatte brudd og innehaver utviser manglende evne eller vilje til å overholde tillatelsen, kan departementet i stedet for å gi nytt pålegg, beslutte å trekke tillatelsen tilbake. Det vil for eksempel foreligge tilsvarende eller lignende brudd når en innehaver av en frekvenstillatelse gjentatte ganger øker effekten utover tillatelsens tillatte nivå, eller fysisk flytter senderutstyr for å oppnå samme virkning. Begrunnelsen for denne adgangen er de grunnleggende hensynene bak tillatelsesordningene. Tillatelser gis av det offentlige i tillit til at innehaver til enhver tid vil overholde vilkårene som er satt. Det skal ikke være nødvendig for departementet å gjentatte ganger måtte pålegge en innehaver å overholde vilkår i en tillatelse som er gitt. Dette er misbruk av offentlige ressurser og kan være til skade for markedet.

Bestemmelsen innebærer at en innehaver, som tidligere har brutt tillatelsen og er ilagt pålegg, kan risikere å miste tillatelsen uten at han blir gitt nok en anledning til å rette nye vilkårsbrudd. Det er tilstrekkelig at det gjøres oppmerksom på at om den aktuelle overtredelsen ikke rettes, eller innehaver gjennomfører en etterfølgende overtredelse av tillatelsen eller autorisasjonen så vil tillatelsen eller autorisasjonen trekkes tilbake. Hensikten er å sikre at reaksjonene er virkningsfulle og avskrekkende. Dette er i samsvar med gjeldende ekomlov § 10-8 som fastslår at tillatelsesinnehaver kan miste tillatelsen ved gjentatte brudd. Dersom innehaver alltid skulle gis anledning til å nok en gang å rette seg etter pålegg, før tilbakekall kan besluttes, ville det åpne for at en innehaver kunne bryte tillatelsen et ubegrenset antall ganger uten å risikere å miste tillatelsen, så lenge hvert vilkårsbrudd ble rettet etter at det er begått. Dette kan være uheldig for konkurrentene og det det vil føre til en uakseptabel bruk av felles ressurser hos departementet. Hvorvidt departementet skal gi et nytt pålegg eller trekke tillatelsen tilbake ved gjentatt overtredelse av tillatelsen må vurderes konkret. Det må også vurderes om det er hensiktsmessig å trekke tillatelsen tilbake helt eller midlertidig.

Andre ledd hjemler tilbakekall av alle tillatelser gitt i medhold av loven ved økonomisk mislighold av tillatelsen. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 10-8 første ledd andre punktum. I første ledd er det videre vist til § 15-12 for å sikre at manglende betaling av overtredelsesgebyr også skal kunne sanksjoneres med tilbakekall av tillatelse. Mislighold av overtredelsesgebyret må foreligge før det kan fattes vedtak om tilbakekall. Det må også være en viss sammenheng mellom sanksjonen som straffes med overtredelsesgebyr og tillatelsen som trekkes tilbake. Det vil normalt være tilstrekkelig at tjenesten ikke kan leveres uten tillatelsen.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen om tilbakekall av radioamatørlisens uendret, men bestemmelsen flyttes av lovtekniske grunner fra dagens andre ledd til nytt tredje ledd.

Det presiseres i fjerde ledd at tillatelser til å bruke nummerressurser over landegrensene gitt i medhold av § 12-2 femte ledd, ved overtredelse også kan tilbakekalles. Dette gjennomfører ekomdirektivet artikkel 94 nr. 6. Dersom det kan dokumenteres alvorlige tilfeller av brudd på relevante forbrukervernregler eller nasjonal rett ved bruken av nummerressurser i en av statene der ressursen brukes, kan myndigheten som har gitt tillatelsen til bruk over landegrensene trekke tilbake denne rettigheten fra det aktuelle foretaket.

I femte ledd hjemles departementet adgang til å kalle en tillatelse tilbake umiddelbart og uten forhåndsvarsel. Inngangsvilkårene for et umiddelbart tilbakekall er at brudd på vilkår i tillatelsen innebærer alvorlig og umiddelbar fare for liv, helse eller sikkerhet. I slike situasjoner vil trolig andre sanksjonsmidler være aktuelle fremfor tilbakekall, og følgelig vil forhåndsvarsel bli gitt i de fleste tilfeller hvor tilbakekall er aktuelt.

Til § 15-7 Stenging

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-9 som gir hjemmel for på nærmere vilkår å stenge både elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, og forby bruk av radioutstyr og ethvert annet terminalutstyr. Kompetansen i første ledd til å foreta stenging retter seg mot både brukerutstyr og utstyr som inngår i infrastruktur. Bestemmelsen gir adgang til å stenge elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester og stanse bruk av utstyr blant annet dersom nødvendig tillatelse ikke foreligger. Det kan kreves at radioutstyr demonteres og forsegles. Tillatelse som for eksempel kan mangle er utstyrstillatelse for visse typer utstyr, tillatelse til bruk av frekvenser og nummer.

Departementets valg av sanksjoner må være basert på den konkrete situasjonen. Tvangsmulkt skal normalt bli benyttet før adgangen til å stenge nettet eller den aktivitet det for øvrig gjelder, tas i bruk. Sanksjonen skal ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig for å fremtvinge oppfyllelse av den aktuelle plikt eller byrde for den som blir sanksjonert og må ikke være uforholdsmessig i forhold til det som oppnås ved oppfyllelse. I situasjon der det er viktig å handle straks, vil departementet kunne foreta øyeblikkelig stengning av virksomheten på grunn av manglende medvirkning. Det vil også kunne være aktuelt å gjenta eller presisere et pålegg, slik at det er dokumentert gjentatte brudd på krav til å etterkomme pålegg før stenging tas i bruk som virkemiddel.

Andre ledd gir hjemmel til å stenge uten forhåndsvarsel. Hjemmelen vil bare kunne anvendes unntaksvis i situasjoner hvor det kan oppstå fare for liv og helse eller det skapes alvorlige forstyrrelser som indirekte kan ha lignende effekt. Det normale vil være at stenging forhåndsvarsles

Dersom drift eller bruk kan medføre alvorlig og umiddelbar fare for liv, helse eller sikkerhet, kan stenging og stans iverksettes umiddelbart uten forhåndsvarsel. Å pålegge stans uten forhåndsvarsel kan særlig være aktuelt der departementet eller den departementet peker ut, på stedlige tilsyn oppdager utstyr i bruk som kan skape alvorlig og umiddelbar fare, eksempelvis GPS-jammere eller mobilforsterkere.

Til § 15-8 Pålegg om stans i omsetning og tilbakekall av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-10. Bestemmelsens første ledd gir hjemmel for departementet til å gi pålegg om stans i omsetning av radioutstyr, terminalutstyr og annet utstyr og pålegg om gjennomføring av tiltak for å kalle tilbake utstyr som er omsatt dersom bruk av utstyret kan medføre fare for liv, helse eller eiendom, medføre trusler mot sikkerhet eller elektromagnetisk kompatibilitet, medføre uhensiktsmessig bruk av det elektromagnetiske frekvensspektret eller strider mot andre krav i forskrifter fastsatt med hjemmel i § 13-1 femte ledd. Påleggene kan rettes mot alle markedsaktører slik de er definert i EØS-vareloven. Med «annet utstyr» menes alle typer utstyr som potensielt kan forstyrre elektronisk kommunikasjon.

I andre ledd gis det hjemmel til å forby innførsel av utstyr som ikke oppfyller krav i kapittel 13 eller krav i forskrifter som er gitt med hjemmel i kapittel 13, samt utstyr som er beregnet på å forstyrre elektronisk kommunikasjon. Utstyr som er beregnet for å forstyrre elektronisk kommunikasjon vil typisk kunne være jammere, men også annet utstyr er omfattet av bestemmelsen.

Til § 15-9 Inndragning og destruksjon av utstyr

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende ekomlov § 10-14, og kan anvendes i tilfeller ved alvorlige eller gjentatte brudd på vedtak fattet med hjemmel i §§ 15-5 og 15-7. Bestemmelsen er utvidet til også å omfatte brudd på § 15-8.

For å klargjøre hjemmelen for destruksjon og sikre samsvar med EØS-vareloven er ordlyden i bestemmelsen fra tilintetgjøring til destruksjon endret. Dette innebærer imidlertid ingen materiell endring. Begrepet destruksjon anvendes også i tilknytning til bestemmelsen i forarbeidene til endringer i ekomloven i Prop. 69 L (2012–2013). Overskriften er endret i forhold til gjeldende ekomlov § 10-4 for å synliggjøre at destruksjon av utstyr omfattes.

Formålet med bestemmelsen er å stanse atferd som er skadelig eller farlig for enkeltpersoner eller samfunnet for øvrig. Bestemmelsen kan ikke anses som straffereaksjon etter EMK, men som et administrativt verktøy som skal brukes for å sikre allmennheten mot for eksempel skadelig interferens, elektromagnetisk stråling eller lignende.

Bestemmelsens første ledd vil først og fremst være aktuell der et selskap eller person til tross for vedtak om retting, stenging, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr fortsetter eller gjenopptar den ulovlige handlingen. Inndragning vil da kunne være den eneste muligheten til effektivt å forhindre den ulovlige atferden. Utvidelse av hjemmelsområdet til også å omfatte vedtak om stans i omsetning eller tilbakekall av utstyr er begrunnet i de samme hensyn som etter gjeldende rett, å sikre allmennheten mot for eksempel skadelig interferens, elektromagnetisk stråling eller lignende. Slike konsekvenser kan også være knyttet til utstyr som utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko for brukere eller lignende.

Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Pålegg om retting, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr skal normalt være forsøkt før det fattes vedtak om inndragning og destruksjon. Inndragning og destruksjon kan også varsles i forutgående vedtak om retting eller stenging.

Gjenstand for inndragning kan være utstyr som for eksempel radiosendere, kabler, antenner, forsterkere og annet utstyr som gjennom sin anvendelse skaper interferens, samt tekniske komponenter eller fysiske elementer som er nødvendige for å gjennomføre de lovstridige handlingene. Opplistingen av hva som kan være gjenstand for inndragning er ikke uttømmende. Når departementet eller den departementet peker ut vurderer hvilke komponenter som skal inndras vil forhold som utstyret eller komponentens viktighet for å utføre den lovstridige handlingen måtte tas med i betraktning. Departementet eller den departementet peker ut, skal begrense mengden inndratt utstyr i henhold til hva som er nødvendig for å stanse den ulovlige aktiviteten. Inndragningens omfang må i vesentlig grad bero på tekniske vurderinger.

I andre ledd er det tatt inn en særbestemmelse for de tilfeller hvor bruk av utstyr eller tilgjengeliggjøring på markedet utgjør en alvorlig og umiddelbar fare for liv, helse og sikkerhet. Eksempler på hvor ulovlig bruk kan sette vitale interesser i fare, er sendere som blokkerer nødanrop, eller sendere som påvirker flysikkerheten. I disse tilfellene kan inndragning skje uten forutgående varsel når departementet eller den departementet peker ut vurderer at andre sanksjoner i kapittel 15 ikke vil være tilstrekkelig til å stanse den skadelige aktiviteten. Hvorvidt andre sanksjoner er tilstrekkelige, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. I denne vurderingen er det relevant å legge vekt på utstyrseiers eventuelle tidligere brudd på ekomregelverket og vedtak fattet med hjemmel i dette. Vurdering av hva som regnes for å gi alvorlig og umiddelbar fare for liv, helse og sikkerhet må foretas på bakgrunn av konkrete tekniske og samfunnsmessige hensyn. Dersom den ulovlige bruken kan påvirke funksjoner, innretninger eller lignende som er av vital betydning for hele eller deler av samfunnet, må dette tillegges vesentlig vekt i vurderingen.

Inndragning kan skje selv om den inndragningen retter seg mot ikke har utvist forsett eller uaktsomhet ved den ulovlige bruken. Inndragning etter både første og andre ledd skal foretas hos den eller de personene som rent faktisk utøver den ulovlige bruken.

Bestemmelsens tredje ledd angir de vurderinger som skal foretas før inndragning vedtas. Det skal særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av regelverket, og om den er forholdsmessig. Når forholdsmessigheten vurderes, er lovbruddets alvorlighetsgrad et viktig moment. Hvorvidt den ulovlige handlingen har pågått over lang tid er også et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen.

Bestemmelsens fjerde ledd omhandler departementets eller den departementet peker ut håndtering av det inndratte utstyret. Hvordan det inndratte utstyret skal forvaltes bør avgjøres av departementet eller den departementet peker ut, i det enkelte tilfelle, og vurderingen vil bero på et teknisk og/eller faglig skjønn. Destruering av utstyr vil ofte være hensiktsmessig. Bestemmelsen slår eksplisitt fast at utstyret kan destrueres tidligst seks måneder etter at vedtaket ikke lenger kan påklages etter reglene i forvaltningsloven eller ekomloven, eller tidligst seks måneder etter at vedtaket er truffet og det ikke har blitt gjenstand for omgjøring eller domstolskontroll. Etter dette tidspunktet vil eiendomsretten til det inndratte utstyret tilfalle departementet eller den departementet peker ut. Ordlyden i loven henviser til forordning (EF) nr. 765/2008 artikkel 19, jf. EØS-vareloven § 2, men det vil være den til enhver tid relevante bestemmelsen om destruksjon i EØS-vareloven og eventuelt etterfølgende lover som vurderingen av destruksjon skal gjøres opp mot.

Vedtak om inndragning skal fattes som enkeltvedtak. Departementet eller den departementet peker ut må gi den inndragningen retter seg mot skriftlig dokumentasjon på hvilket utstyr inndragningen gjelder, faktisk og rettslig grunnlag for inndragningen, samt opplyse om klageadgang og klagefrist.

Til § 15-10 Tilbakebetaling mellom tilbydere

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-12. Det følger av første ledd at tilbyder som har betalt for høy pris i forhold til en prisforpliktelse fastsatt i eller i medhold av ekomloven, kan kreve overprisen tilbakebetalt.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til å forhindre «trenering» som kan svekke utvikling av konkurranse i ekommarkedet, og at uenighet mellom tilbyderne om pris for tilgang til nett ikke skal ta unødig tid og ressurser å avgjøre.

Krav om ikke-diskriminering, både alene og i kombinasjon med krav til regnskapsmessig skille, setter visse grenser for hvilken pris en regulert tilbyder kan ta, og må anses som en mild form for prisregulering der tilbyder selv fastsetter prisen. De grunnleggende hensynene bak regelen om tilbakebetaling gjør seg gjeldende også ved vedtak om ikke-diskriminering. Tilbakebetaling av overpris kan dermed også følge av brudd på plikt til ikke-diskriminering når diskrimineringen gjelder pris. Krav til ikke-diskriminering kan også gjelde andre vilkår enn pris. Brudd på slike vilkår vil ikke føre til tilbakebetaling etter denne bestemmelsen.

Tilbakebetaling etter denne bestemmelsen er ment av være etteroppgjør, og er ikke et erstatningsoppgjør i tradisjonell forstand. Regelen er objektiv, eventuelle skyldspørsmål vurderes derfor ikke i forbindelse med bestemmelsen.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har fastsatt en maksimalpris eller en LRIC-pris som overholdes. I slike tilfeller vil prisen måtte ses på som en forhåndsgodkjennelse av at de aktuelle priser er i samsvar med gjeldende prisforpliktelse. Dette gjelder også i tilfeller der maksimalprisen er fastsatt på basis av en kostnadsorientert pris. Tilbakebetaling vil ikke omfatte forhåndsfastsatte eller forhåndsgodkjente priser.

Første ledd er for øvrig utformet som en generell rett for tilbyderne, og vil kunne påberopes mellom tilbyderne uavhengig av om departementet etter andre punktum har fattet vedtak om hvorvidt prisen er i henhold til fastsatt priskrav.

Departementet gis i andre ledd kompetanse til å fastsette hva prisen for det aktuelle produktet eller tjenesten skulle vært og fatte vedtak om tilbakebetaling. Departementets kompetanse kan bare benyttes ved klager fra tilbyder. Klage fra tilbyder medfører ikke en plikt for departementet til å fatte vedtak om tilbakebetalingsspørsmålet.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vedtak knytter seg til prisen på produktet eller tjenesten i forhold til den enkelte kjøper. Krav om tilbakebetaling etter første ledd vil avhenge av at prisen er underlagt et prisreguleringskrav som ikke avklarer riktig pris på forhånd, jf. ovenfor; det kan for eksempel være et krav til kostnadsorientert pris.

Det forhold at saken er brakt inn for departementet, klagenemda for elektronisk kommunikasjon eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet avskjærer ikke partenes adgang til å bringe saken inn for de alminnelige domstoler.

I vurderingen av om tilbakebetaling skal finne sted, skal departementet ta hensyn til størrelsen på det innbetalte beløpet som er for høyt. Her vil forhold som eventuelle vanskeligheter ved å fastslå om det er betalt for høy pris, også spille inn. Departementet legger til grunn at de vanskeligheter som det ofte vil være ved prisfastsettelsen reelt sett vil innebære en terskel for når det kan fattes prisvedtak. Selv om det ikke er formelle terskler i form av et minimumsbeløp, en prosentsats eller en minstepris for ulovlig overpris, legges det til grunn at departementet ikke vil fatte vedtak om prisfastsettelsen i saker hvor størrelsen på et eventuelt tilbakebetalingsbeløp vil være uten særlig finansiell betydning for partene, særlig sett i forhold til kostnadene ved å behandle saken, og øvrige vanskeligheter som oftest vil være til stede ved fastsettelsen av pris. Av andre ledd følger det videre at departementet også skal ta hensyn til om det i tidligere perioder har blitt tatt for lav pris for den aktuelle tjenesten. Dette vil være særlig aktuelt ved plutselige og markante underskudd ved volumfall m.m. Eventuelt kan dette tenkes ved behov for dekning av underskudd som er oppstått i tjenestens oppbyggingsfase, og som kan dekkes inn igjen når tjenesten senere er etablert og oppnår overskudd. Oppramsingen i andre ledd er ikke ment å være uttømmende.

Tredje ledd regulerer spørsmålet om renter. Tredje ledd første punktum fastslår at det skal beregnes renter på oppkrevd overpris. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 løper renten, for de tilfeller hvor det ikke er fastsatt en forfallsdag, fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale. Tredje ledd andre punktum fastslår at forsinkelsesrentelovens regel gjelder tilsvarende for krav om tilbakebetaling som gjøres gjeldende etter ekomlov.

For tiden frem til forsinkelsesrentelovens regel kommer til anvendelse, gjelder det etter bestemmelsens tredje ledd tredje punktum en annen og lavere rentesats. For den tiden hvor det tas ulovlig overpris, bør renten være så høy at prisforpliktet tilbyder ikke gis en rentefordel. Samtidig bør ikke renten bli så høy at renten gis et element av sanksjon. På denne bakgrunnen er renten satt til Norges Banks pengemarkedsrente, med et påslag på fire prosentpoeng.

Til § 15-11 Tvangsmulkt

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-7, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 29 nr. 1 der det kommer frem at myndigheten har rett til å innføre sanksjoner ved brudd på bestemmelsene, herunder regler om tvangsmulkt. Reglene skal være passende, effektive, proporsjonale og avskrekkende.

Det fremgår av første ledd at departementet kan ilegge tvangsmulkt. Formålet med å ilegge tvangsmulkt er å sikre etterlevelse av ekomloven, forskrifter og enkeltvedtak. Bestemmelsen er justert for å sikre større likhet i utforming av de ulike administrative reaksjonene i ekomloven og er i tråd med forvaltningslovens bestemmelse om tvangsmulkt. Det materielle innholdet er imidlertid ikke endret sammenliknet med gjeldende ekomlov.

I andre ledd videreføres bestemmelsen om at tvangsmulkt kan fastsettes som en løpende tvangsmulkt og som i gjeldende ekomlov § 10-7 følger av første ledd. I tillegg gir andre ledd hjemmel til å ilegge tvangsmulkten som et beløp som forfaller ved hver overtredelse. Dette er nytt sammenliknet med gjeldende ekomlov, men følger allerede av bestemmelsen om tvangsmulkt i forvaltningsloven, som også gjelder for tvangsmulkt ilagt etter ekomloven. Det fremgår av Prop. 62 L (2015–2016) at forvaltningen har mulighet til å velge mellom disse to formene for tvangsmulkt selv om dette ikke fremgår direkte av særloven. Bestemmelsen er ment å tydeliggjøre mulighetene som følger av forvaltningsloven. Det følger videre av forvaltningslovens alminnelige regler at det er myndigheten som bestemmer når mulkten begynner å løpe.

Bestemmelsen i andre ledd om at tvangsmulkt ikke påløper dersom etterlevelse blir umulig, er ny i ekomloven. Bestemmelsen må forstås på samme måte som bestemmelsen om dette i forvaltningsloven.

I tredje ledd videreføres bestemmelsen om at departementet i særskilte tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt. Bestemmelsen er uendret, men er flyttet fra andre til tredje ledd.

I fjerde ledd er hjemmelen til å gi forskrift om tvangsmulkt videreført.

Til § 15-12 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-13, med enkelte endringer. Bestemmelsen gjennomføre ekomdirektivet artikkel 29. Bestemmelsen inntar § 3-7 om krav om sikkerhet og robusthet i datasenter slik at brudd på denne kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Det er forskjell mellom overtredelsesgebyr som er en sivilrettslig reaksjon og strafferettslige bøter. Reglene i straffeloven og straffeprosessloven kommer eksempelvis ikke til anvendelse ved vedtak om overtredelsesgebyr, som anses som en type forvaltningssanksjon. Vedtak om overtredelsesgebyr regnes imidlertid som straff i forhold til EMK artikkel 6 med de virkninger dette har.

Både foretak og fysiske person kan ilegges overtredelsesgebyr etter bestemmelsen. Kravet om utvist forsett eller uaktsomhet er videreført. Når det gjelder foretak, presiseres det at bestemmelsen også gjelder for overtredelser som er foretatt av noen som handler på vegne av foretaket. Dette innebærer at det ikke er nødvendig at en overtredelse er foretatt av et foretaks eiere eller øverste ledelse, men at foretaket også kan bli ansvarlig for atferden til andre personer som handler på vegne av foretaket. Dette er ikke begrenset til å gjelde ansatte i foretaket. Beviskravet ved ileggelse av overtredelsesgebyr er klar sannsynlighetsovervekt.

Til § 15-13 Utmåling av overtredelsesgebyr mv.

Av første ledd fremgår det hva som skal vektlegges ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 10-13 andre ledd. Overtredelsesgebyret kan ilegges etter faste satser eller utmåles i det enkelte tilfelle innenfor en øvre ramme, jf. forvaltningsloven § 44 andre.

Andre ledd fastsetter at overtredelsesgebyret forfaller til betaling fire uker etter at vedtaket er fattet. Departementet kan i enkeltvedtak fastsette en lengre frist. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangskraften suspenderes imidlertid dersom den vedtaket rammer går til søksmål mot staten. Når en sak bringes inn for domstolene, har retten kompetanse til å prøve alle sider av saken og treffe realitetsavgjørelse. Dersom saken for domstolen bortfaller, gjenopprettes vedtakets tvangskraft.

I tredje ledd er det gitt bestemmelser om foreldelse av adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr. Overtredelser foreldes etter fem år. Fristen avbrytes når departementet meddeler et foretak eller en fysisk person at det foreligger mistanke om overtredelse av loven eller forskrift eller vedtak fattet i medhold av den. Fristreglene i straffeloven kapittel 15 anvendes tilsvarende så langt de passer.

Fjerde ledd omhandler departementets kompetanse til å fastsette bestemmelser om overtredelsesgebyr i forskrift. Dette gjelder blant annet nærmere regler om utmålingen, om øvre rammer for overtredelsesgebyrets størrelse og standardisering. Momenter som skal vektlegges ved utmåling av overtredelsesgebyret vil fremgå av ekomforskriften. I tillegg kan departementet fastsette standardiserte overtredelsesgebyr.

Til § 15-14 Straff

Bestemmelsen viderefører delvis straffebestemmelse i gjeldende ekomlov § 12-4.

Bestemmelsens første ledd bokstav c inneholder blant annet en referanse til § 3-7 (datasenter), som er et helt nytt reguleringsområde i ekomloven, slik at brudd på denne kan sanksjoneres med straff.

Bestemmelsen skal brukes ved brudd på regler som verner viktige samfunnsinteresser. Kravet til uaktsom eller forsettlig overtredelse er en videreføring av gjeldende bestemmelse, jf. første ledd.

Strafferammen i første ledd på bøter eller fengsel heves fra seks måneder til ett år. Endringen er begrunnet i flere forhold, herunder sammenhengen med den alminnelige straffelovs bestemmelse om brudd på taushetsplikten som er bot eller fengsel inntil ett år. Økt strafferamme signaliserer også betydningen av opprettholdelse av elektronisk kommunikasjonstjenester på viktige samfunnsområder.

Av bestemmelsens andre ledd følger det at grovt brudd på taushetsplikten kan straffes med fengsel i inntil tre år. Dette er en endring av gjeldende ekomlov § 12-4 andre ledd der tilsvarende skjerping av straffeutmålingen krever vinnings hensikt. Ved avgjørelsen av om taushetsbruddet er grovt skal det særlig legges vekt på om gjerningspersonen har hatt forsett om uberettiget vinning og om handlingen har ført til tap eller fare for tap for noen. Dette er sammenfallende med vurderingen av grovt brudd på taushetsplikten etter straffeloven § 210.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift om hvilke forskriftsbestemmelser som kan medføre straff.

Til kapittel 16. Konfliktløsning og klage

Til § 16-1 Megling i tvister mellom tilbydere

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 11-1. Ekomdirektivet artikkel 26 forutsetter at det kan nedfelles meglingsordninger.

Meglingsbestemmelsen omfatter alle typer konflikter som reguleres av loven. Dette innebærer at konflikter kan løses ved megling uavhengig av om de gjelder generelle forpliktelser i lov eller i medhold av lov, vedtak som er gitt med rettsgrunnlag i eller i medhold av lov eller andre konflikter knyttet til loven. Nærmere avgrensing av konflikttyper som faller inn under bestemmelsen vil måtte bero på konkrete vurderinger i forhold til definisjonen av elektronisk kommunikasjon sammenholdt med lovens formål.

Formålet med bestemmelsen er å sikre en tvisteløsningsmekanisme som kan bidra til å bilegge konflikter på en rask og hensiktsmessig måte. Det er i gjeldende ekomlov § 11-1 et vilkår for megling at en av partene ber om megling. Bakgrunnen for dette er at det antas å være lite å hente i en meglingssituasjon der ingen av partene ønsker megling. Dette er videreført for å legge til rette for en vellykket meglingsprosess. I situasjoner der ingen av partene ønsker megling, kan det virke tidsbesparende å fastsette vedtak uten forsøk på megling.

Part som ønsker sikkerhet for at fristavskjæringstidspunktet beregnes nøyaktig, bør sørge for at anmodningen om megling foreligger skriftlig. Der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ikke finner at meglingen fører frem, kan meglingen avsluttes og eventuelt vedtak fattes jf. for eksempel § 16-2.

Til § 16-2 Konfliktløsning i tvister mellom tilbydere

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 11-2, og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 26.

Bestemmelsen gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å fatte vedtak for å løse konflikter om rettigheter og plikter mellom partene som følger av enkeltvedtak. Konfliktløsningen innebærer ingen omgjøring av det opprinnelige vedtaket, men prøving av tvister som har oppstått i forbindelse med vedtaket.

I første ledd er subjektet for konfliktløsning utvidet slik at også konflikter mellom tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester og tilbydere av tilhørende fasiliteter kan bringes inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. I tillegg kan konflikter mellom tilbyder og rettssubjekt som får fordeler av tilgangs- og samtrafikk regulering i § 7-2 tas inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til konfliktløsning. Dette kan også gjelde tilbydere av nummeruavhengige tjenester. Første ledd presiserer at alle parter plikter å samarbeide med departementet for å finne gode løsninger.

Det er videre et vilkår etter første ledd at en av partene bringer saken inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan ikke gripe inn av eget tiltak etter denne bestemmelsen. Derimot kan Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter loven gripe inn av eget tiltak eller på oppfordring etter andre bestemmelser i loven.

Andre ledd fastslår at vedtak skal fattes så snart som mulig og som hovedregel innen fire måneder. Skjæringspunktet for fristberegningen vil være tidspunktet for når anmodningen foreligger hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i sin endelige form, det vil si når alle relevante opplysninger er innhentet for å få saken så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 17. Særlig omfattende eller kompliserte saker kan ta lengre tid å behandle. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at firemånedersfristen utvides. Det understrekes imidlertid at sakene av hensyn til markedet uansett skal avgjøres så snart som mulig.

Det er ikke krav om at meglingsprosedyren i § 16-1 om megling i konflikter mellom tilbydere skal være fulgt før vedtak kan treffes. Bestemmelsens tredje ledd gir imidlertid Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å avgjøre at det ikke skal fattes vedtak dersom det er trolig at konflikten kan løses på bedre måter. Slik avgjørelse kan bero på en vurdering av sakens materielle karakter. Avgjørelsen kan også gjenspeile et behov for en rask avklaring som vil være bedre egnet til å få i stand med andre midler. Dersom det likevel viser seg at slik løsning ikke lar seg bringe i stand og det fremdeles er behov for tilsynsmyndighetenes assistanse, skal Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fatte vedtak innen fristene i andre ledd. I slike tilfeller legges ny fristberegning til grunn.

Ordlyden i tredje ledd er videre at justerts slik at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet får plikt til å meddele partene om at tvisten bedre kan løses på andre måter enn vedtak uten ugrunnet opphold. Gjeldende rett krevde at det ble gjort straks. Uten ugrunnet opphold gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet mulighet til å avvente dersom det er en god grunn til å gjøre det.

I fjerde ledd gjennomføres artikkel 26 nr. 4 om offentliggjøring. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt, skal ikke offentliggjøres. Forvaltningsloven gjelder. Artikkel 26 nr. 4 andre punktum om å begrunne vedtak antas å være tilstrekkelig gjennomført gjennom forvaltningsloven, jf. § 14-1.

Femte ledd viderefører gjeldende ekomlov § 11-2 og gjennomfører artikkel 26 nr. 5. Konfliktløsningsmekanismen er ikke til hinder for at partene når som helst kan bringe saken inn for domstolen.

I sjette ledd presiseres det at departementet kan gi forskrift om prosedyren for konfliktløsning.

Til § 16-3 Tvister over landegrensene

Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 27, og viderefører gjeldende ekomlov § 11-3 i endret form.

Bestemmelsen tar sikte på å lage en konfliktløsningsmekanisme for konflikter som oppstår mellom tilbydere over landegrensene innenfor EØS. Bestemmelsen følger av fellesskapslovgivning og gjelder konflikter om elektronisk kommunikasjon knyttet til lovbestemmelser som følger av EUs regelverk.

Enhver tilbyder som kommer i en konflikt om elektronisk kommunikasjon med en annen tilbyder som hører inn under annet EØS-stats kompetanse, kan bringe konflikten inn for nasjonale myndigheter som så vil koordinere seg med involverte lands myndigheter med sikte på å løse konflikten.

Bestemmelsen tar i utgangspunktet ikke sikte på å utvide verken tilsynsmyndighetens jurisdiksjonskompetanse eller jurisdiksjonsutøvelse. Bestemmelsen forutsetter at hvert lands tilsynsmyndighet innehar en kompetanse som følger landegrensene, og at tilsynsmyndighetene i samarbeidet inntar en pragmatisk holdning der poenget må være å komme til en konkret praktisk løsning.

Første ledd angir hvilke tvister som kan bringes inn til konfliktløsning.

Andre ledd er endret for å synliggjøre at samarbeidet med andre EØS-staters myndigheter skal skje gjennom BEREC, jf. forordning 2018/1971. Samarbeidet skal skje innenfor rammen av BEREC. Det forutsetts at BERECs anbefaling skal komme så snart som mulig og innen fire måneder etter at konflikten er brakt inn for BEREC. Fristen kan utvides i særlige tilfeller. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ta tilbørlig hensyn til BERECs innspill. Med tilbørlig hensyn menes at myndighetene sammen skal vurdere BERECs innspill og ta hensyn til det så langt det er mulig for å finne en god løsning.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett og angir at Nasjonal kommuniksjonsmyndighet kan avgjøre at saken er bedre egnet til å bli løst uten inngripen. Slik avgjørelse kan bero på en vurdering av sakens materielle karakter. Avgjørelsen kan også gjenspeile på behov for en rask avklaring som vil være bedre egnet til å få i stand med andre midler. Dersom det likevel viser seg at slik løsning ikke lar seg bringe i stand og det fremdeles er behov for tilsynsmyndighetenes assistanse, skal myndighetene i de involverte land søke å finne en løsning. Eventuelle vedtak må rettes mot tilbyder innenfor egen jurisdiksjon. Dette kan medføre at det vil kunne bli fattet harmoniserte eller eventuelt likelydende vedtak på begge sider av en landegrense.

Det følger av femte ledd at konfliktløsningsmekanismen ikke er til hinder for at partene når som helst kan bringe saken inn for en domstol i et av landene.

Til § 16-4 Voldgift

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 11-4 og fastsetter at det, før konflikt oppstår, ikke kan avtales at tvister om tilgang til elektronisk kommunikasjon skal avgjøres ved voldgift. Dette gjøres for å unngå voldgiftsklausuler i situasjoner der det ikke foreligger reell enighet om å løse konflikter ved hjelp av voldgift.

Begrunnelsen for å innføre slik begrensning på voldgiftsadgangen er å beskytte mindre aktører fra å måtte inngå uønskede voldgiftsklausuler som betingelse for å få i stand avtale om tilgang som forretningsdriften til vedkommende aktør er avhengig av. I markedet for elektronisk kommunikasjon, kan ulikt styrkeforhold mellom kontraherende parter ellers medføre fare for at inngåelse av en voldgiftsklausul i en avtale om tilgang mellom tilbydere av elektronisk kommunikasjon, ikke er utslag av en reell enighet om en slik klausul. Avtale om voldgift har ofte hatt preg av å være noe mindre aktører «tar med på kjøpet» for at avtale om tilgang i det hele tatt skal komme i stand.

Hvor egnet en aktuell tvist vil være for voldgiftsbehandling, vil videre variere og vil kunne være vanskelig å forutsi på forhånd. I tilfelle hvor en sterkere parts utnyttelse av et styrkeforhold fører til en tvist, vil den «svake» part kunne være tjent med en offentlig behandling av saken ved de ordinære domstoler, hvor det også kan være presedensvirkninger som kan gi økt forutberegnelighet for ettertiden.

Det følger av lov om voldgift at de privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen kan prøves i en voldgiftssak. Etter en nærmere vurdering er det ikke innført noe formelt skille mellom privatrettslige og offentligrettslige virkninger i ekomloven fordi mindre aktører på markedet for elektronisk kommunikasjon har behov for særlige beskyttelse utover det som følger av alminnelig konkurranseregler. Styrkeforholdet mellom aktørene tilsier som nevnt ovenfor at det kan være behov for særlige begrensninger i adgangen til voldgiftsregulering. Det er videre et poeng i seg selv å ha en bestemmelse om voldgift som er så klar som mulig. Et skille mellom offentligrettslig og privatrettslige virkninger innenfor dette området vil trolig føre til uklare grensedragninger, jf. for eksempel bestemmelsene om tilgang og samtrafikk.

Fordelene som voldgiftsinstituttet representerer tas vare på ved at det fortsatt vil være adgang til å avtale voldgiftsbehandling med bindende virkning for partene etter at en aktuell tvist har oppstått. Det vil dermed fortsatt være mulig å få saken raskt avgjort av dommere som innehar spesialkompetanse.

Bestemmelsen presiserer at departementets adgang til å håndheve reguleringen ikke kan innskrenkes gjennom bruk av voldgiftsinstituttet. Dette er et utslag av at partene innenfor de områder som reguleres i loven, ikke har fri rådighet over sakens gjenstand. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan også kreve innsyn både i voldgiftsavgjørelser og i hvilke saker som er brakt inn til voldgift, jf. § 15-2. Det presiseres at om en sak er brakt inn for voldgift ikke er til hinder for at en tvist bringes inn for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet etter §§ 16-2 og § 16-3.

Til § 16-5 Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 11-5 med enkelte endringer og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 25.

I første ledd fastslås nemndas grunnleggende kompetanse og plikt til å behandle klager fra sluttbruker i tvister med tilbyder om leveringspliktige tjenester. Videre skal nemnda behandle klager fra sluttbruker om avtaler om kjøp av annen offentlig tilgjengelig nummerbasert person-til-person-kommunikasjonstjeneste og internettilgangstjeneste, samt levering av TV-tjenester. Nemnda skal også behandle tvister etter § 4-16 om likeverdig tilgang og utvalg for sluttbrukere med nedsatt funksjonsevne. Begrepet «sluttbruker» er i bestemmelsen definert som en fysisk person eller mikroforetak. Med «tvister» forstås privatrettslige tvister mellom sluttbruker og tilbyder, hovedsakelig knyttet til sluttbrukers avtale med tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester, for eksempel manglende oppfyllelse av vilkår i en slik avtale. Dette kan eksempelvis være tvister vedrørende fakturering eller tjenestekvalitet.

Sluttbruker er definert som bruker som inngår avtale om, men som ikke selv tilbyr andre tilgang til offentlige elektroniske kommunikasjonsnett- eller tjenester. Det kan også være enkelte tilfeller der sluttbruker ikke har inngått en «avtale» om elektronisk kommunikasjonstjeneste ennå, men har etterspurt slik avtalen uten å få opprettet et kundeforhold. Da vil det være mulig å klage til nemnda. Dette kan for eksempel være klager på manglende levering av talekommunikasjonstjeneste i leveringspliktig område, der spørsmålet ikke gjelder leveringspliktens utbredelse. Nemnda er ikke gitt kompetanse til å behandle grensene for leveringsplikten eller tvister mellom tilbydere, og kan ikke ta stilling til denne type spørsmål. Slike tvister skal behandles av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Endringene i ordlyden i første ledd sammenlignet med ordlyden i gjeldende ekomlov § 11-5, medfører ingen materielle endringer, men er en følge av endringene i definisjonene. Av første ledd fremgår det at Brukerklagenemnda skal behandle klager på fellesfakturerte tjenester. Dette fremgår i gjeldende rett av ekomforskriften § 5a-6. Begrepet «liten bedrift» endres til «mikroforetak». Mikroforetak er i § 1-5 nr. 29 definert som foretak med færre enn ti ansatte og der årlig omsetning eller årlig balanse ikke overstiger 20 millioner kroner. Begrepet åpner for at virksomheter med inntil 10 ansatte kan bringe en tvist med tilbyder inn for Brukerklagenemnda. Dette er en endring fra dagens praksis der Brukerklagenemnda som hovedregel legger til grunn at en liten bedrift sysselsetter inntil 10 årsverk.

I andre ledd fremkommer at tilbydere som omfattes av ordningen plikter å la nemnda behandle tvister med sluttbrukere. I plikten til å la nemnda behandle en tvist ligger også en forpliktelse til å følge de saksbehandlingsregler mv. som fastsettes for nemnda.

Deler av gjeldende ekomlov første ledd er flyttet til nytt tredje ledd for å bedre systematikken i bestemmelsen. Tvister som hører inn under nemda skal behandles på en rimelig, rettferdig og hurtig måte. Nemda skal organiseres og settes sammen på en måte som ivaretar balansen mellom næringslivsinteresser og forbrukerinteresser.

Av fjerde ledd fremgår det at det er tilbyderne som er omfattet av ordningen som skal finansiere den.

Departementet er i femte ledd gitt kompetanse til å gi nærmere regler om virkeområde for og organisering, omfang og finansiering av Brukerklagenemnda i forskrift. Det vil være aktuelt å gi forskrift om hvordan ordningen skal finansieres, hvem som skal delta og fremgangsmåte og tidsfrist for fremsetting av klage.

Til § 16-6 Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen er ny og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 31. Bestemmelsen er en rammebestemmelse for den nye klagenemnda for elektronisk kommunikasjon som vil bli utdypet i forskrift. Det legges opp til at nemnda skal behandle alle klager på enkeltvedtak som ikke er unntatt klagenemndas behandling etter § 16-7, og heller ikke er unntatt nemndas behandling etter bestemmelser i forskrift.

Klagenemndas kompetanse til å prøve alle sider av det påklagde vedtaket følger av forvaltningsloven § 34 andre ledd. Klagenemnda kan overprøve Nasjonal kommunikasjonsmyndighets saksbehandling, rettsanvendelse, faktumbedømmelse og skjønnsutøvelse. Finner klagenemnda feil ved vedtaket, kan nemnda selv treffe ny avgjørelse, og ikke bare oppheve vedtaket. Klagen skal etter forvaltningsloven § 11a avgjøres uten ugrunnet opphold. Dette betyr i klageavgjørelses-sammenheng at tidsbruken vil kunne variere fra sak til sak, jf. merknaden til forvaltningsloven § 11 a jf. Ot.prp. nr. 75 (1993–94) side 59.

Når det gjelder markedsvedtak så skal nemnda følge pålegg etter § 14-3 andre ledd gitt av EFTAs overvåkningsorgan. Videre skal Klagenemnda ta størst mulig hensyn til EFTAs overvåkningsorgans og BERECs uttalelser i saker etter 14-3 fjerde ledd.

I tredje ledd fremgår det at det er nemnda som skal ta stilling og fatte beslutning om anmodninger om utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og er en fravikelse av den alminnelige regelen om hvilke organer som kan beslutte utsatt iverksetting av et vedtak etter forvaltningsloven § 42 første ledd.

I henhold til fjerde ledd kan Klagenemnda ikke gi Nasjonal kommunikasjonsmyndighet instrukser i enkeltsaker som tilsynet har til behandling. Klagenemnda kan omgjøre sine vedtak etter forvaltningsloven § 35. Klagenemnda kan ikke av eget tiltak omgjøre Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vedtak av eget tiltak. Det siste er et unntak fra forvaltningsloven. Det må med andre ord foreligge en klage fra en som er part i saken, eller som har rettslig klageinteresse for at nemnda skal kunne behandle saken.

Klagenemndas status som uavhengig forvaltningsorgan fremgår av femte ledd. Nemnda vil imidlertid administrativt være underlagt departementet. Det er departementet som er administrativt ansvarlig for nemnda og som vil sikre nemndas budsjett. Kongen og departementet kan imidlertid ikke gi instrukser til klagenemnda om behandlingen eller avgjørelser av enkeltsaker. Tilsvarende kan verken Kongen eller departementet omgjøre Nasjonal kommunikasjonsmyndighets eller klagenemndas enkeltvedtak som faller inn under første ledd.

Det følger av sjette ledd at klagenemnda skal ha inntil ti medlemmer. Medlemmene oppnevnes for fire år med adgang til gjenoppnevning for ytterligere fire år.

De øvrige reglene om nemnda, blant annet nemndas sammensetning, organisering, finansiering, saksbehandling, tidsbruk og rapportering, fastsettes i forskrift, jf. syvende ledd. Når det gjelder nemndas sammensetning kan det fastsettes i forskrift hvor mange av medlemmene som skal til for å avgjøre en klagesak.

Det følger videre av syvende ledd at det i forskrift kan gjøres unntak for sakstyper fra behandling i klagenemnda for elektronisk kommunikasjon. Slike unntak kan gjøres av hensyn til sikkerhet og beredskap. For eksempel kan det bli aktuelt å unnta utstyrsklager eller visse typer av utstyrsklager fra behandling i klagenemnda eller gjøre unntak i ekspropriasjonssaker der særlige sikkerhetsvurderinger gjør seg gjeldende. Slike saker vil avgjøres av departementet som klageinstans etter § 16-7. Departementet kan også i enkeltvedtak avgjøre om en klagesak som både faller inn under klagenemndas og departementets kompetanse, skal avgjøres av klagenemnda eller av departementet. I vurderingen av hvilken instans som skal avgjøre klagesaken, vil departementet ta utgangspunkt i hvor omfattende og viktige hensynet til sikkerhet og kommunikasjonsvern er i den aktuelle klagesaken.

Til § 16-7 Klager som avgjøres av departementet

Det følger av første ledd at departementet er klageinstans for enkeltvedtak som i det alt vesentlige gjelder sikkerhet og kommunikasjonsvern i elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester, og sikkerhet i datasenter. Kommunikasjonsvernbestemmelsene gjennomfører kommunikasjonsverndirektivet og står i nær sammenheng med sikkerhetsbestemmelsene.

Videre skal departementet som klageinstans behandle klager etter sakstyper eller bestemmelser som unntas fra klagenemndas behandling etter § 16-6 syvende ledd. Dette kan være sakstyper eller bestemmelser som har betydning for nasjonal sikkerhet. Klager på Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vedtak etter disse bestemmelsene behandles i likhet med klager på sikkerhetsbestemmelsene av departementet. Denne klageordningen følger forvaltningslovens klageordning.

Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet fatter vedtak som både er gitt med hjemmel i bestemmelsene som er oppgitt i første ledd og vedtak som skal avgjøres av klagenemnda i § 16-6, skal som hovedregel nemnda avgjøre det som faller inn under nemndas kompetanse og departementet det som faller inn under departementets kompetanse.

Klager på enkeltvedtak etter §§ 3-13 og 3-14, og klager på eventuelle enkeltvedtak som gis med hjemmel i forskrift, avgjøre av departementet. Når det gjelder § 3-15 om bruk av informasjonskapsler, legger departementet opp til at eventuelle klager på dette behandles av den relevante klagenemnda.

Klager skal sendes til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, jf. forvaltningsloven § 27.

Til § 16-8 Ugyldighet

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 10-11. Første ledd fastsetter hovedregelen om at en avtale er ugyldig mellom partene så langt den er i strid med lov eller vedtak etter loven. Dette medfører at avtalen ikke kan gjøres gjeldende mellom partene.

Loven legger opp til at departementet vurderer om avtalen er i strid med loven eller vedtak etter loven, og dermed ikke kan gjøres gjeldende.

Etter andre ledd er det bare den del av avtalen som er i strid med lovens bestemmelser eller vedtak fastsatt i medhold av loven som vil rammes av ugyldighet. Resten av avtalen må som utgangspunkt være bindende, såfremt ikke en rimelighetsvurdering etter avtaleloven § 36 tilsier at også resten av avtalen vil være ugyldig.

Til § 16-9 Søksmålsfrister

Bestemmelsen viderefører gjeldende ekomlov § 11-8. Bestemmelsen oppstiller en seks måneders søksmålsfrist for enkeltvedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av loven. Forvaltningsloven § 27 tredje ledd åpner for at det i sektorlovgivning kan fastsettes at søksmål må anlegges innen en nærmere fastsatt frist. Formålet med bestemmelsen er mest mulig regulatorisk stabilitet rundt de til enhver tid gjeldende rammevilkårene. En søksmålsfrist vil ivareta hensynet til at markedsaktørene kan innrette seg i tillit til vedtakene. Søksmålsfristen skal omfatte alle vedtak etter loven, inkludert vedtak om sanksjoner i kapittel 15.

Det følger av første ledd at søksmål om vedtak fattet med hjemmel i eller i medhold av ekomloven må reises innen seks måneder etter at vedtaket ble fattet. Bakgrunnen for at søksmålsfristen begynner å løpe fra vedtaket ble «fattet» fremfor når parten fikk underretning om vedtaket, er at søksmålsfristen også vil kunne gjelde for andre enn den parten (eller partene) vedtaket retter seg mot. Dette kan for eksempel være aktuelt i et tilfelle hvor en tilbyder med sterk markedsstilling er pålagt særskilte forpliktelser, som gir tilgangskjøpere tilsvarende rettigheter. Bestemmelsen er også ment å omfatte enkeltvedtak som er truffet i medhold av forskrift som er gitt med hjemmel i loven.

Spørsmål som er avgjort i et vedtak hvor det ikke er reist sak innen nevnte frist, må anses som endelig avgjort. Dersom det senere reises sak om nyere vedtak (for eksempel rettevedtak etter § 15-5 eller vedtak om tilbakebetaling etter § 15-10) innen søksmålsfristen for det nye vedtaket, vil rettens behandling av det nye vedtaket måtte avgrenses mot det som er endelig avgjort i tidligere vedtak.

Av hensyn til å gi tilbyderne tilstrekkelig tid og anledning til å vurdere om det bør tas ut søksmål, er det at søksmålsfristen satt til seks måneder. Dette vil gi regulatorisk stabilitet og gjøre det mindre ressurskrevende å forberede saken til domstolsbehandling for alle involverte, fordi saken da fortsatt vil være relativt friskt i minne.

Det følger av andre ledd at søksmålsfristen avbrytes når vedtaket er påklaget til departementet. Dette innebærer at søksmålsfristen ikke løper så lenge klagebehandlingen pågår, noe som kan være praktisk viktig i større og komplekse klagesaker. Klager er ikke avskåret fra å bringe underinstansens vedtak inn for domstolen mens klagebehandlingen pågår. Det vil løpe en ny søksmålsfrist fra den dag klageinstansen har fattet sitt klagevedtak.

I tredje ledd legges det opp til at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14. Det vises til Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel 29 spesialmerknader til lovforslaget fjerde del, hvor det redegjøres nærmere for vilkårene for dette.

I fjerde ledd fremgår det at når søksmålsfristen er utløpt uten at søksmål er reist, har enkeltvedtak samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer.

Det følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd at parten skal informeres om søksmålsfristen i vedtaket når sektorlovgivningen gir slike særlige søksmålsfrister. Dersom det ikke informeres, kommer ikke søksmålsfristen til anvendelse overfor parten.

Til kapittel 17. Sektoravgift, gebyr og vederlag

Til § 17-1 Sektoravgift og gebyr

Bestemmelsen viderefører ekomlovens § 12-1 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 16. Bestemmelsen gir også hjemmel for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til å pålegge sektoravgift og gebyr for oppgavene som etaten utfører som sektormyndighet for ekomsektoren og datasenternæringen etter sikkerhetsloven. Dette gjelder overfor tilbydere og datasenteroperatører som har ansvar for grunnleggende nasjonale funksjoner og derfor underlegges sikkerhetsloven. Sikkerhetsarbeidet etter sikkerhetsloven og ekomloven griper over i hverandre, i den forstand at begge lovene legger til rette for forsvarlig sikkerhet for brukerne. Nasjonal kommunikasjonsmyndighets oppgaver knyttet til innmelding av satellittsystemer til internasjonalt register, er også omfattet.

Kostnader knyttet til utførelsen av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets forvaltningsoppgaver finansieres i henhold til de årlige budsjettvedtakene fra Stortinget gjennom pålegg om sektoravgifter og gebyr. Blant forvaltningsoppgavene som kan finansieres på denne måten er kostnader knyttet til sektorspesifikt tilsyn med aktører i markeder for utstyr for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, aktørene i markeder for radio- og terminalutstyr og oppgaver knyttet til forvaltning av frekvens-, nummer-, navne- og adresseressurser. Denne listen er ikke uttømmende. Dette er synliggjort i andre ledd ved å vise til at også andre som reguleres i eller i medhold av loven, eller sikkerhetsloven jf. første ledd, kan ilegges sektoravgifter og gebyr. Det tas inn en hjemmel til å pålegge sektoravgift og gebyr for oppgavene som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet utfører som sektormyndighet for ekomsektoren og datasenternæringen etter sikkerhetsloven.

Pålegg om sektoravgifter og gebyr skal i minst mulig grad virke konkurransevridende eller bidra til å skape etableringshindringer. Sektoravgifter og gebyr skal ilegges det enkelte foretak på en objektiv måte som sikrer innsyn og proporsjonalitet, og som tar sikte på at ytterligere administrasjonskostnader og tilhørende sektoravgifter og gebyr blir så lave som mulig. Modellen for innkreving av sektoravgift og gebyr skal være objektiv, transparent og proporsjonal. Dette innebærer at fordeling av gebyr og sektoravgifter mellom aktørene skal fastsettes basert på objektive kriterier, for eksempel omsetning. Det kan være aktuelt å fordele sektoravgiften etter andre kriterier eller en kombinasjon av kriterier, dersom dette resulterer i en bedre forholdsmessig fordeling av sektoravgiften. Videre innebærer det at aktørene som pålegges sektoravgift eller gebyr skal ha tilgang til detaljert nok informasjon til å kunne kontrollere sammenhengen mellom det de betaler og utgifter til forvaltningsvirksomheten.

Summen av det som kreves inn av gebyr og sektoravgifter skal være i overensstemmelse med Nasjonal kommunikasjonsmyndighets utgifter. Disse varierer noe fra år til år. Det er derfor behov for regelmessige justeringer av de detaljerte reglene om sektoravgifter og gebyr, noe som best gjøres i forskrift.

Bestemmelsens første ledd gir hjemmel til å kreve sektoravgift og gebyr til dekning av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets kostnader til forvaltningsoppgaver. Vilkår for statlig gebyr- og avgiftsfinansiering følger av Finansdepartementets rundskriv R-112/15 Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering. Plikten til å betale gebyr gjelder den som mottar en tjeneste, og innebærer at mottakeren ikke skal betale mer enn kostnaden av å produsere og levere tjenesten. Sektoravgift blir benyttet til å finansiere fellestiltak for næring eller en sektor der sektoravgiften blir betalt av aktører som hører til eller har nær tilknytning til sektoren, for eksempel i forbindelse med virksomheten til tilsynsorganer. De samlede inntektene fra sektoravgiftene skal ikke overstige kostnadene ved tiltaket eller virksomheten som sektoravgiften skal finansiere. Sektoravgift og gebyr skal først og fremst betales for kostnader som påløper hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, men det kan i noen tilfeller også være relevant å pålegge dekning av kostnader hos andre som er delegert myndighet etter loven.

Av andre ledd fremgår hvilke subjekter som kan pålegges avgift. Det er gjort en endring i siste punktum ved at det tilføyes at også andre aktører som reguleres i eller i medhold av loven kan pålegges sektoravgift og gebyr. Tillegget er ment å presisere at opplistingen av pliktsubjekter i andre ledd ikke er uttømmende, men at også andre aktører som reguleres etter loven som Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har forvaltningsoppgaver knyttet til, kan måtte svare avgift så langt de ikke er unntaksberettiget etter nærmere regler i forskrift, jf. nytt siste ledd i bestemmelsen. Datasenteroperatør er inkludert i opplistingen i andre ledd andre punktum slik at det tydeliggjøres at sektoravgift og gebyr også vil pålegges disse virksomhetene.

I tredje ledd fastsettes at det er Nasjonal kommunikasjonsmyndighets relevante kostnader som kan kreves dekket og at utgifts- og inntektssiden av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets budsjett skal offentliggjøres årlig. Dersom det er en differanse mellom summen av sektoravgiftene og gebyrene og administrasjonskostnadene, skal det foretas passende justeringer. Dette har tidligere blitt ivaretatt av Nasjonal kommunikasjonsmyndighets reguleringsfond frem til det ble avviklet 31.12.2021. Stortingets behandling av Prop. 1 S (2020–2021) Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Samtidig ble det vedtatt fullmakter som sikret at midlene på reguleringsfondet gikk tilbake til drift av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Fremover vil budsjettmessige tilpasninger gjøres i de ordinære budsjettprosessene dersom det blir nødvendig i enkeltår med avvik.

Pålegg om sektoravgift og gebyr er, i henhold til bestemmelsens fjerde ledd, tvangsgrunnlag for utlegg. Dette er en videreføring av gjeldende ekomlov § 12-1 fjerde ledd.

Femte ledd synliggjør at private aktører kan kreve inn sektoravgift og gebyr etter delegering av slik myndighet fra departementet, jf. §1-4. Dette kan blant annet gjelde gebyrer Telenor Kystradio krever inn for kostnader i forbindelse med administrasjon av skipsradiolisenser. Disse gebyrene kreves i dag inn med hjemmel i forskrift om gebyrer og øvrige vederlag for forvaltningstjenester og tillatelser etter telegrafloven som angår konsesjon m.m. samt kontroll av aeromobilt utstyr og skipsradioutstyr, som i ekomloven er hjemlet i overgangsbestemmelsene.

De grunnleggende prinsippene for finansieringen gjennom sektoravgift og gebyr reguleres i denne loven, mens det gis hjemmel til å gi nærmere regler om slik finansiering og den praktiske gjennomføringen i forskrift, jf. sjette ledd som viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende ekomlov § 12-1. Det er videre synliggjort at det i forskrift kan gjøres unntak fra plikten til å betale gebyr og sektoravgift. Dette kan blant annet inkludere unntak for foretak som har omsetning under et visst nivå, unntak for foretak som har under en viss markedsandel, unntak for foretak som har et svært begrenset geografisk nedslagsfelt, samt mindre strenge krav eller unntak for foretak som tilbyr elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester på ideelt grunnlag.

Til § 17-2 Vederlag

Bestemmelsen viderefører § 12-2 og gjennomfører ekomdirektivet artikkel 42 og artikkel 95.

Bestemmelsen gir grunnlag for å kreve betaling for frekvenstillatelser, nummertillatelser og for tillatelse til bruk av navn- og adresseressurser. Pålegg av vederlag innebærer at staten krever vederlag for en motytelse som består i at det gis tilgang til begrensede ressurser.

Andre ledd er ment å presisere at departementet kan kreve vederlag i alle tilfeller hvor det gis tilgang til frekvensressurser. Dette innebærer eksempelvis at vederlag kan kreves både ved første gangs tildeling av en tillatelse og ved senere forlengelse eller fornyelse av samme tillatelse. Innholdet i andre ledd om fastsettelse av vederlagets størrelser nytt i loven, men innebærer ingen endring av rettstilstanden. Bestemmelsen gjennomfører ekomdirektivet artikkel 42 nr. 2. Størrelsen på vederlag for tilgang til frekvensressurser fastsettes enten administrativt som forvaltningsvedtak eller ved en konkurransebasert tildelingsform som, for eksempel auksjon. Ved auksjon er det vanlig at det settes en minstepris. Enten vederlag fastsettes administrativt eller ved auksjon tas det hensyn til verdien av ressursene og kostnader knyttet til vilkår for bruk av ressursene, for eksempel kostnader knyttet til dekningskrav eller investeringsforpliktelser, ved fastsettelse av henholdsvis vederlag eller minstepriser.

Det følger videre av bestemmelsen at det skal tas hensyn til at vederlag for frekvensressursene først bør kreves inn når frekvensene kan tas i bruk. I mange tilfeller vil frekvensene kunne tas i bruk rett etter en auksjon eller en utlysningsprosess er avsluttet. Departementet har imidlertid et mål om å tildele spektrumstillatelser i god tid før eksisterende tillatelser løper ut. I slike tilfeller vil det som hovedregel kunne legges til rette for at betalingen først skal skje når de nye frekvenstillatelsene trer i kraft. Departementet vil kunne kreve sikkerhet i form av for eksempel bankgaranti for hele eller deler av beløpet som betalingsplikten for vederlaget gjelder.

I fjerde ledd videreføres forskriftskompetansen i gjeldende ekomlov § 12-2.

Til kapittel 18. Ikrafttredelses- og overgangsregler. Endringer i andre lover

Til § 18-1 Ikrafttredelse

Departementet tar sikte på at ny ekomlov trer i kraft etter vedtakelse med enkelte unntak, blant annet § 16-6 om klage over enkeltvedtak som først vil tre i kraft når klagenemnda er etablert.

Til § 18-2 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen fastsetter overgangsbestemmelser ved overgangen fra gjeldende ekomlov til ny ekomlov. Herunder videreføres enkeltvedtak og forskrifter som er gitt med rettsgrunnlag i gjeldende ekomlov eller eldre lover på området for elektronisk kommunikasjon. Med eldre lover menes blant annet teleloven, telegrafloven, lov om anlæg for Telegraf, Telefon og lignende Anlæg (anleggsloven) og lov om tillæg til og forandring i lov 29. april 1899 angaaende befordring av meddelelse ved hjælp av telegrafledninger og lignende anlæg og angaanede ophævelse av lov nr. 2 av 16. juli 1907 (tilleggsloven).

Til § 18-3 Overgangsordning for klager på enkeltvedtak

Bestemmelsen viderefører gjeldende klageordning i gjeldende ekomlov § 11-6 inntil ny klageordning er operativ.

Til § 18-4 Endringer i andre lover

Bestemmelsens første ledd nr. 1 til 5 og nr. 7 gir riktig henvisning til og i ny ekomlov.

I nr. 6 er det behov for endringer i henvisningen til nettermineringspunkt i brebåndsutbyggingsloven § 13 første ledd, slik at henvisningen blir til samme begrep i ny lov.