2 Kort sammendrag av OECD-studien «Migrant Education: Closing the Gap for Immigrant Students»

Elever med innvandrerbakgrunn møter ofte tøffere utfordringer enn andre med å oppnå godt læringsutbytte og elevene har ulike behov

Netto migrasjon til OECD land har blitt tredoblet siden 1960. I dag utgjør elever med innvandrerbakgrunn 10 til 20 % av elevgrunnlaget i mange OECD land. Noen land har lang historie med innvandring, andre har erfart en økning det siste tiåret som ikke har vært opplevd tidligere. Innvandring er et lokalt fenomen, hvor det er store variasjoner i den geografiske fordelingen av elever med innvandrerbakgrunn. Samtidig er opplæring av minoritetsspråklige elever blitt en viktig del av virkeligheten som møter lærere hver dag.

Med noen unntak har minoritetsspråklige elever i gjennomsnitt et lavere læringsutbytte på alle nivå i utdanningssystemet. De har ofte dårligere tilgang til utdanning av høy kvalitet, det er mindre sannsynlig at de deltar i barnehage/førskole, de har større risiko for å droppe ut før de har gjennomført videregående skole, det er mer sannsynlig at de har svakere faglige resultater og det er mer sannsynlig at de går på skoler med medelever med lav sosial bakgrunn. Men minoritetsspråklige elever er ikke en homogen gruppe. I alle land som deltar i studien er det en innvandrerbefolkning som representerer nesten eller mer enn 100 språk. Elever som snakker et annet språk hjemme enn undervisningsspråket på skolen møter andre problemer sammenlignet med andre elever. I noen land har elever som kommer til landet i et seinere stadium av opplæringsløpet ikke den samme erfaringen som yngre minoritetsspråklige elever. I andre land møter etterkommere fortsatt særskilte utfordringer til tross for at de er fødte i landet, og det kan oppstå et prestasjonsgap mellom dem og majoritetselevene.

Ulikhet i læringsutbytte mellom elever med minoritetselever og majoritetselever kan i stor grad forklares med språkbarrierer og sosioøkonomiske ulikheter

Andre språk som blir snakket hjemme og sosioøkonomisk bakgrunn forklarer en stor del av ulikheten i læringsutbyttet mellom majoritets- og minoritetselever. Dette indikerer at elever med innvandrerbakgrunn vil dra nytte av språkfokuserte tiltak og tiltak særskilt rettet mot elever som har lav sosial bakgrunn. Men selv etter å ha kontrollert for disse to faktorene, er det en signifikant forskjell i læringsutbytte. Dette synliggjør behovet for målrettet støtte for elever med innvandrerbakgrunn som en del av en større utjevningspolitikk. Andre faktorer som assosieres med bedre læringsutbytte for minoritetsspråklige elever inkluderer: deltakelse i barnehage, lesing hjemme i tidlig alder, mer timer til språkopplæring på skolen, læringsressurser hjemme, skoler med mer fordelaktig gjennomsnittlig sosioøkonomisk sammensetning av elever og ansvarliggjøring av skolenes resultater og måloppnåelse.

Opplæring for minoritetsspråklige elever innebærer komplekse samhandlinger og bruk av politiske styringsvirkemidler som må koordineres på en god måte

Åtte punkter myndigheter bruker for å styre flerspråklig opplæring på nasjonalt, regionalt og lokalt plan:

• Sette konkrete politiske mål for minoritetsspråklige elever innenfor mer omfattende politiske utdanningsmål.

• Lage reguleringer og lovgivning.

• Utarbeide effektive strategier for tilskuddsordninger.

• Etablere standarder, kvalifikasjoner og kvalifikasjonsrammeverk.

• Etablere læreplaner, veiledninger og pedagogikk.

• Bygge opp kompetanse, (spesielt opplæring og veiledning av lærere).

• Øke bevissthet, kommunikasjon og spredning.

• Monitorering, forskning, evaluering og tilbakemelding.

Effektiv benyttelse av disse atskilte styringsverktøyene kreves for å få maksimal effekt ut av politikk for minoritetsspråklig opplæring. For effektiv implementering er det essensielt å anerkjenne «heterogenitet» blant minoritetsspråklige elever, og å velge en helhetlig tilnærming og dele ansvaret på alle nivåer mellom sentrale interessenter, og finne riktig balanse mellom universelle tiltak for alle elever og målrettede tiltak for minoritetsspråklige elever.

Deltakelse/Samarbeid med foreldre

Mens første generasjons innvandrere og flyktninger kan være mindre tilbøyelige til å sende barna sine i barnehage, ser det ut som andre generasjon har deltakelse i barnehage på lik linje med majoritetsspråklige barn i de fleste landene. Forskjellen på deltakere blant første generasjon minoritetsspråklige og majoritetsspråklige er spesielt uttalt blant de yngste aldersgruppene. Mange av landene som deltar i OECDs Migrant Education prioriterer å øke deltakelse i barnehage for minoritetsspråklige barn svært høyt, og har ulike rekrutteringstiltak. Flere land, blant annet Nederland, har utstrakt bruk av hjemmebesøk.

Språkstimulering bør begynne i god tid før barna begynner på skolen. Andregenerasjonsbarn kan ha begrensede språkferdigheter til tross for å ha bodd hele sitt liv i landet. Tidlig språkstimulering er en viktig del av skoleforberedelser. Foreldre bør få veiledning i hvordan de skal stimulere språk hjemme, fordi utstyr som ofte finnes naturlig i hjem som ikke har vært gjennom migrasjon, kan mangle, og språkstimulering krever derfor stor bevissthet. Bøker på morsmålet er eksempel på slikt utstyr.

Språk

I flere av landene er barna tilbudt språkstøtte i barnehage og småskole. Fra ungdomsskole og oppover er tallet på elever som får språkstøtte lavere. Mange land krever språkkartlegging ved tre- eller fireårsalderen, mens andre vurderer når de begynner på skolen. Jevnt over mangler det godt kartleggingsmateriale som tar utgangspunkt i språklige og kulturelle ulikheter. OECD-rapporten påpeker at det er en tendens til at tospråklig opplæring tilpasses skolens organisering snarere enn elevenes behov.

Kapasiteten i skolen trenger å bli styrket når det gjelder språkopplæring, mangfoldshåndtering for lærere og skoleledere, og skole-hjem samarbeid

Håndtering av mangfold har lenge vært en utfordring for en del barnehager og skoler, mens det er relativt nytt for andre. Skoleledere og lærere føler seg ofte ikke kvalifisert eller at de har tilstrekkelig støtte til å undervise elever med multikulturell, tospråklige eller mangfoldige opplæringsbehov. For å jevne ut prestasjonsforskjellene må det gjøres institusjonelle endringer på skolenivå, inkludert endringer i språkundervisning, skoleledelse, undervisningsmetode og skole-hjem samarbeid.

Ferdigheter i det språket det undervises på er et viktig verktøy og en forutsetning for at elevene skal lære. Det er nødvendig at skolepraksis er fulgt opp av en eksplisitt sammenhengende språkpolitikk som støtter seg på forskning og er tilpasset til de ulike nivåene i opplæringssystemet. Lærere og skoleledere må etablere et positivt skole- og klasseromsmiljø som behandler mangfold som ressurs snarere enn en hindring for vellykket undervisning og læring. Med en helhetlig skoletilnærming kan støtte til minoritetsspråklige elever fremmes, ikke bare gjennom særskilte kurs, men integrert i læreplanene og gjennom alle skole- og fritidsaktiviteter. Skolen bør utvikle nye måter å kommunisere og samarbeide på for å involvere minoritetsspråklige foreldre og lokalsamfunn i skoleaktiviteter. Involvering fra disse kan influere elevenes læring i klasserommet så vel som læringsmiljøet hjemme.

Politikken på systemnivå må håndtere konsentrasjon innen skoler og lokalsamfunn, økonomiske strategier, observasjon og evaluering

Minoritetsspråklige elever kan oppleve at muligheter til opplæring er forskjellige avhengig av hvor de bor og hvilken skole de går på. Politikk på alle nivå i utdanningssystemet trenger å sikre at samme kvantitet og kvalitet på språk og annen målrettet støtte gjennomgående er tilbydd minoritetsspråklige elever. Landene i denne rapporten har gjort viktige forsøk på å forbedre sektorstyringen, og det ser ut som dette har noen positive effekter. Utfordringene inkluderer å håndtere variasjon og konsentrasjon, effektive økonomiske støtteordninger, observasjon og evaluering. Forbedringer vil være fordelaktig også for majoritetsspråklige elever.

Det er avgjørende å sikre et konsistent utfall av opplæringsstøtte og håndtere mulighetene og utfordringene som oppstår i spesielle områder eller skoler med høy konsentrasjon av minoritetsspråklige elever. Dette krever sterk politisk ledelse og ansvarlighet. Det er nødvendig å utveksle god praksis mellom kommuner, skoler og lærere, og å gi minoritetsspråklige foreldre tilstrekkelig informasjon om skole- og utdanningssystem. Økonomisk støtte kan være et virkemiddel for å håndtere ulikhet ved å rette innsatsen mot utsatte områder, skoler eller elevgrupper, eller i kombinasjon, etter nøye vurdering av utdanningsmessige prioriteringer. Monitorering og evaluering kan bidra til å forbedre skoleprestasjoner ved å tillate kartlegging av elevenes resultater, identifisere de som trenger hjelp, og å utvikle passende tiltak.